Å TREKKE SEG PÅ GRUNN AV BRUDD PÅ DEN KRISTNE NØYTRALITET

Fordi Jehovas vitner støtter Guds rike, kan de ikke samtidig støtte politiske bevegelser i denne verden. Men hva hender hvis et vitne aksepterer en politisk stilling eller stemmer på en politisk kandidat? I løpet av mine 60 år som et vitne har jeg aldri hørt om en slik situasjon. Men spørsmålet må selvsagt bli stilt. Boken «Vær Hyrder for Guds Hjord» sier:

18.3 (4): Å følge en kurs som er i strid med Kristen nøytralitet:  (Jes 2:4; Joh 15:17-19: lvs s. 60-63, 244) Hvis en person slutter seg til en ikke-nøytral organisasjon, betyr det at han har trukket seg. Hvis han utfører et arbeid som tydelig gjøre ham medskyldig i ikke-nøytral virksomhet, skal han vanligvis få seks måneder på seg til å forandre det. Hvis han ikke gjør det, betyr det at han har trukket seg. Se lvs s. 204-206.

18:6: Ettersom det å trekke seg ikke er et tiltak som blir trukket av utvalget, men et skritt som en person tar på eget initiativ, finnes det ingen ordning for å appellere. Opplysningen om at personen ikke lenger er et Jehovas vitne, kan derfor gis på det førstkommende midtukemøtet uten å vente sju dager.

19:1: En person som er ekskludert, eller en som har trukket seg fra menigheten, kan bli gjenopptatt når han tydelig viser at han angrer, og når han gjennom rimelig tid har vist at han har forlatt sin syndige handlemåte

Bokstavene lvs referer til boken Bli i Guds kjærlighet. Denne boken behandler nøytralitet. Men den sier ikke noe om det å trekke seg. Jeg skal nå se på forskjellige sider med det «å trekke seg» i forbindelse med nøytralitetsbrudd.

NØYTRALITETSBRUDD FØR BEGREPET «Å TREKKE SEG» BLE LAGET

Første gang begrepet «å trekke seg»  ble drøftet, ifølge Watchtower Online Library var i Vakttårnet for 1. September 1982, side 30. Hva hendte med personer som var skyldige i nøytralitetsbrudd før denne tiden? Boken Spørsmål vedrørende Rikets tjeneste (1961), side 61, sier:

Hvis en innvigd kristen stiller seg til valg for en politisk stilling eller frivillig stemmer på politiske kandidater, kan han da fortsette å være medlem av menigheten?

Det er innlysende at en ikke kan tjene to herrer, og en som blir valgt til å inneha en politisk stilling, vil derfor velge å gå på denne verdens veier, og han må betraktes som en som ikke tilhører menigheten. (Matteus 6:24) Det kan bli opplyst for menigheten at hans opptegnelseskort er blitt fjernet fra kartoteket for virksomme forkynnere.

En som frivillig stemmer på politikere, tar også del i denne verdens anliggender. Han vender tilbake til verden for å ta del i dens gjøremål, og han skiller derfor lag med den nye verdens samfunn. Hans opptegnelseskort bør fjernes fra kartoteket for de virksomme forkynnere. Hvis han angrer og viser at han forstår hvilken holdning de kristne må innta til denne verdens anliggender, kan han søke skriftlig om å få bli anerkjent som forkynner igjen.

Hovedpunktet i sitatet ovenfor er at å ta et politisk standpunkt vil innebære mangel på lojalitet mot Guds regjering, hans himmelske rike. Dette innebærer at en person som bryter sin nøytralitet, kan ikke på samme tid være et av Jehovas vitner. Bokens synspunkt er at å bryte sin nøytralitet er det samme som forlate menigheten og igjen bli en del av verden.

Vitnene forkynner det gode budskap om Guds rike, og hver måned leverer de en rapport om deres forkynnelse. Rapporten blir ført på et kort med forkynnerens navn, og kortet blir lagt i menighetens kartotek. Ved å ta imot en rapport og oppbevare personens forkynnerkort i kartoteket anerkjenner menigheten at denne personen er et vitne som kan representere menigheten i sin forkynnelse for andre.

For å vise at den personen, som har brutt sin nøytralitet, ikke lenger blir anerkjent som et medlem av menigheten, blir personens forkynnerkort fjernet fra kartoteket, og dette blir opplyst for menigheten. Personen er ikke ekskludert, men allikevel er han ikke lenger en del av menigheten. Dette blir vist av den fremgangsmåte han må følge hvis an ombestemmer seg og igjen ønsker å bli en del av menigheten. Da må han skrive et brev og be om å bli gjenopptatt, og det er det samme som en som er ekskludert, også må gjøre.

Hva ville skje hvis en person både tok et politisk standpunkt og samtidig ønsket å fortsette å være i menigheten? Hans forkynnerkort ville bli fjernet fra menighetens kartotek. Men han ville ikke bli ekskludert.

Hvordan vil en person, som har brutt sin nøytralitet, bli behandlet av menigheten? I mine 60 år som et vitne har jeg aldri hørt om at et slikt brudd på nøytraliteten har forekommet. Jeg kjenner ikke til noen veiledning som sier at vi ikke kunne hilse på og snakke med en slik person. Dette betyr at synspunktet i 1961 var at en person som hadde brutt sin nøytralitet, frivilling hadde forlatt menigheten og ikke lenger var en del av den. Men personen ble ikke behandlet slik en ekskludert person ble behandlet.

En person som hadde brutt sin nøytralitet, var ikke lenger en del av menigheten. Men han ble ikke behandlet lik en ekskludert person.

EN SOM HAR TRUKKET SEG, SKAL BEHANDLES PÅ SAMME MÅTE SOM EN SOM ER EKSKLUDERT

Som jeg allerede har nevnt, har jeg for første gang funnet ordet “disassociate” (“å trekke seg”) i The Watchtower for 15 Februar 1972, sidene 123, 124:

Jehova tillater en person å ta hvilken som helst kurs han måtte ønske, og dette er en prøve på hans ulastelighet. Parsonen har en fri vilje. Hvis han tar en kurs hvor han bryter den kristne nøytralitet, så benekter han at Gud er hans herre, og han går imot Gud og hans menighet. Han lever helt tydelig ikke et innvigd liv. Menigheten vil ikke offentlig ekskludere ham. Men han går selv ut, og han trekker seg. Han var en gang frelst fra denne onde generasjon. Men nå velger han å gå tilbake til den og å gjøre det som den gjør.

Artikkelen viser at en person som har trukket seg, må angre sin handlemåte hvis han eller hun ønsker å bli en del av menigheten igjen. Men artikkelen sier ikke noe om hvordan en som har trukket seg, skal bli behandlet. The Watchtower for 15 April 1988, side 27, viser imidlertid hvordan en som har trukket seg, skal bli behandlet (første sitat), og det blir gjentatt i boken Organisert for å gjøre Guds vilje (2005), side 154. (andre sitat):

Apostelen Johannes kom med lignende råd som understreker i hvilken grad de kristne skulle unngå slike personer: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser [gresk: khaíro] ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Johannes 9—11. (forfatterens kursiv)

Men hvis en kristen person velger å trekke seg, blir det gitt en kort opplysning til menigheten som lyder: «[Personens navn] er ikke lenger et av Jehovas vitner.» En slik person blir behandlet på samme måte som en som er ekskludert.

Av de to sitatene ser vi at en som har trukket seg, skal bli behandlet på same måte som en som er blitt ekskludert. Det betyr at vi ikke vil ha noe med ham å gjøre; ingen vil hilse på ham og ingen vil snake med ham, og han blir behandlet som om han ikke eksisterer. I det som følger, vil jeg vise at det bare er en kosmetisk forskjell mellom det å trekke seg og det å bli ekskludert.

Å TREKKE SEG ER EN EUFEMISME FOR EKSKLUSJON

Eksklusjon innebærer at tre eldste i menigheten bestemmer at en person skal bli kastet ut av menigheten. Menigheten vil bli gjort oppmerksom på at vedkommende ikke lenger er et av Jehovas vitner. Jeg skal nå sammenligne det å trekke seg, som sies å være i samsvar med personens vilje, med eksklusjon, som sies å være i mot personens vilje. Det å trekke seg kan bli forbundet med å velge en ikke-nøytral aktivitet, for eksempel et ikke-nøytralt arbeid. Jeg skal drøfte dette spørsmålet i lys av artikkelen: «Bevar en god samvittighet overfor Gud og mennesker i ditt verdslige arbeid» i Rikets Tjeneste for februar 1977. Artikkelen drøfter ikke direkte ikke-nøytralt arbeid, men dette arbeidet er underforstått. Og de prinsipper som blir drøftet, kan anvendes på ikke-nøytralt arbeid. På side 1 leser vi:

De spørsmål en bør stille seg selv, er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds ord fordømmer? Og selv om det ikke er det, er de da allikevel så direkte knyttet til en slik praksis at de som utfører dette arbeidet, i virkeligheten fremmer den urette praksis?» I slike tilfelle kan ikke en kristen med god samvittighet påta seg arbeidet. (forfatterens kursiv)

Spørsmålet er viktig, og konklusjonen er at hvis et arbeid «gjør deg medskyldig i eller fremmer en urett praksis», så kan den kristne ikke utføre arbeidet, er selvsagt fornuftig. Artikkelen peker på at hvilket arbeid en skal velge, er et personlig standpunkt basert på ens samvittighet. Men hva om en brors samvittighet tillater ham å ha et bestemt arbeid, men de eldste i menigheten mener at hans arbeid ikke er riktig, og derfor setter de brorens samvittighet ut av kraft? På side 3 leser vi:

Menighetens ansvar

Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste. Hvis arbeidet eller produktet blir fordømt i Bibelen eller er av en slik art at arbeidstageren fremmer en urett handling eller blir medskyldig i den, bør de eldste først prøve å hjelpe denne broren til å innse at hans handlemåte er gal. I tilfelle hvor arbeidet har en tydelig forbindelse med noe galt, skulle det være mulig å gjøre det klart for ham hva Bibelen sier, og få ham til å innse hvorfor det får sin anvendelse på ham. Det kan imidlertid bli nødvendig å ha flere samtaler med ham, kanskje i løpet av noen uker, for å hjelpe ham til å forstå dette og under bønn overveie det han er blitt gjort oppmerksom på. Hvis det blir tydelig fastslått at han ved sitt verdslige arbeid bryter kristne prinsipper, og han likevel insisterer på å fortsette å utføre slikt arbeid, kan han utstøtes av menigheten. (min kursiv)

Artikkelen refererer til arbeid som «gjør en medskyldig i eller fremmer en urett praksis», og den refererer til en situasjon hvor «det er en tydelig forbindelse med det som er galt». Et naturlig spørsmål oppstår så: «Hvordan kan vi vite at «det er en tydelig forbindelse med det som er galt»? Hvem avgjør det? Artikkelen viser at det er de eldste i menigheten som avgjør det, og de vil hjelpe broren til å akseptere deres tolkning av situasjonen. Hvis broren ikke kan akseptere at hans arbeid «gjør ham medskyldig i eller fremmer en urett praksis», vil broren bli utstøtt (ekskludert).

Artikkelen forteller ikke hvilket arbeid som «blir fordømt i Bibelen» eller «har en tydelig forbindelse med noe galt» Men oppfatningen er at ikke-nøytralt arbeid blir fordømt i Bibelen, og derfor må denne form for arbeid være inkludert. Det betyr at en som i 1976 hadde et ikke-nøytralt arbeid, ville bli ekskludert, og det var ikke snakk om at han hadde ikke trukket seg fra menigheten. 

Et vitne som i 1976 hadde et ikke-nøytralt arbeid og nektet å slutte med dette arbeidet, ville bli ekskludert.  Han ville ikke bli sett på som en som frivillig hadde trukket seg fra menigheten.

Jeg skal nå anvende prinsippene og konklusjonen i artikkelen på det ikke-nøytrale arbeid som er nevnt «Vær Hyrder For Guds Hjord» 18.3 (4):

Hvis han utfører et arbeid som tydelig gjør ham medskyldig i ikke-nøytral virksomhet, skal han vanligvis få seks måneder på seg til å forandre på det. Hvis han ikke gjør det, betyr det at han har trukket seg.

Hva slags arbeid gjør «ham medskyldig i ikke-nøytral virksomhet»? Ordene er valgt med omhu, slik at man skal unngå å få problemer med myndighetene. Boken Bli I Guds Kjærlighet (2008), sidene 60-63 viser at ikke-nøytral virksomhet er arbeid som støtter politiske eller militære aktiviteter.

La oss vurdere følgende eksempel: En bror arbeider i en fabrikk som produserer forskjellige deler til maskiner. Delene blir solgt til bilprodusenter, båtprodusenter, og produsenter av mange forskjellige produkter. Fabrikken har også en kontrakt med Forsvaret om å levere deler til militære kjøretøyer. Selv om de delene som leveres til Forsvaret, bare utgjør en liten del av produksjonen, har de eldste i menigheten truffet den beslutning at broren er medskyldig i ikke-nøytral virksomhet. Derfor drøfter de hans arbeid med ham, og han får følgende ultimatum: «Du har seks måneder på deg til å finne en annen jobb. Hvis du etter den tiden fortsetter i jobben i fabrikken, så er det bevis for at du frivilling har trukket deg fra menigheten, fordi du ikke lenger ønsker å være et vitne for Jehova.»

Men vær så snill å stoppe opp og tenk! Er ikke hele ultimatumet selvmotsigende? Hva skjer hvis broren sier: «Jeg er ikke enig med dere. Produksjonen av delene til militære kjøretøyer er en liten del av produksjonen. Derfor støtter jeg ikke Forsvaret ved min jobb mer enn en bror som arbeider i et varehus som selger tobakk og blodpudding. Jeg vil fortsette i min jobb, og jeg vil fortsette å være et medlem av menigheten.» Etter seks måneder vil ikke broren forlate menigheten av fri vilje, men han vil bli kastet ut av menigheten. Og påskuddet for dette er at hans jobb viser at han frivillig har trukket seg fra menigheten. Under ingen omstendighet vil broren få lov til å fortsette å være et medlem av menigheten når de eldste har bestemt at hans arbeid gjør ham medskyldig i ikke-nøytralt arbeid. Og her er selvmotsigelsen: FRIVILLIG <—> BLIR KASTET UT av menigheten.

Boken «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» viser at et vitne som i 1991 hadde et ikke-nøytralt arbeid, og som nektet å bytte arbeid, ikke ble ekskludert. Men han ville bli sett på som en som frivillig hadde trukket seg fra menigheten.

Jeg skal fortsette diskusjonen med å vise at det ikke er noen virkelig forskjell mellom eksklusjon og det «å trekke seg» fra menigheten. Forskjellen ligger bare i betegnelsen. Tabell 1.1 sammenligner situasjonen til en som er ekskludert, og til en «som har trukket seg».

Tabell 1.1 En sammenligning mellom en som er ekskludert, og en som «har trukket seg»

	Ekskludert person	En som «har trukket seg»
1	Tre eldste treffer avgjørelsen	Tre eldste treffer avgjørelsen
2	Personen vil ikke få lov å tilhøre menigheten selv om han ønsker det	Personen vil ikke få lov å tilhøre menigheten selv om han ønsker det
3	Ingen vil hilse på ham eller snakke med ham	Ingen vil hilse på ham eller snakke med ham
4	Omvendelse for å bli gjenopptatt	Omvendelse for å bli gjenopptatt
5	Skriftlig ønske om å bli gjenopptatt	Skriftlig ønske om å bli gjenopptatt

Som tabellen viser, er situasjonen til den som er ekskludert og den som «har trukket seg», nesten identisk. Den eneste forskjellen er punkt 1, og jeg skal drøfte denne forskjellen. Boken «Vær Hyrder For Guds Hjord» 18.1 sier:

Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. (1 Joh 2:19; od s. 142, 143). I saker som dreier seg om å trekke seg, skal eldsterådet utnevne et utvalg (ikke et domsutvalg) på tre eldste som skal vurdere sakens fakta.

Det som boken sier, er riktig hvis en person skriver et brev og sier at han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Men det er ikke riktig i situasjoner slik som beskrevet ovenfor, når de eldste har bestemt at en brors arbeid «gjør ham medskyldig i ikke-nøytral virksomhet». Formuleringen om at hvis broren ikke har skiftet arbeid innen seks måneder, så har han trukket seg fra menigheten, er rett og slett latterlig. Situasjonen er at han er blitt kastet ut av menigheten mot sin vilje.

Forskjellen på eksklusjon og det å trekke seg, som vi finner i Vær Hyrder-boken er bare kosmetisk. Det er absolutt ingen forskjell på et utvalg med tre eldste med navnet «domsutvalg» og et utvalg på tre eldste uten dette navnet, når beslutningen til begge utvalgene fører til akkurat det samme—broren eller søsteren blir kastet ut av menigheten, og ingen vil hilse på vedkommende eller snakke med ham eller henne. Når et domsutvalg med tre eldste kaster en bror ut av menigheten, kalles dette «eksklusjon». Hvis et utvalg av tre eldste, som ikke heter «domsutvalg», kaster en bror ut av menigheten, kalles dette «å trekke seg fra menigheten». Det er derfor helt klart at det «å trekke seg» i enhver henseende er nøyaktig det samme som «å bli ekskludert». På tross av den kosmetiske forskjellen på betegnelsen, blir en som «trekker seg», kastet ut av menigheten mot sin vilje og blir behandlet som om han ikke eksisterer, akkurat som en som er ekskludert.

Boken «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991), side 102, bekrefter at det «å trekke seg» er akkurat det same som «eksklusjon». «De som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som den som er utstøtt.»

Tenk over følgende situasjon hvor en bror sier: «Før 1996 ville det å akseptere siviltjeneste i stedet for militærtjeneste, være det samme som brudd på nøytraliteten. Men i det året, ble ikke siviltjeneste lenger sett på som nøytralitetsbrudd. Dette betyr at JW i dag ser det slik at myndighetene i et land har rett til å pålegge JV plikttjeneste.[1] På lignende måte ser jeg ikke på å stemme på en politiker som ikke-nøytral virksomhet. Jeg gjør dette for å være lydig mot myndighetene (Romerne 13:1) i denne tingenes ordning. Men jeg venter selvsagt på at Guds rike skal fjerne alle de nåværende regjeringer. Derfor vil jeg stemme samtidig som jeg vil fortsette å være en del av menigheten.»

Hva ville de tre eldste, som fikk som oppgave å vurdere saken, gjøre? Ville de akseptere brorens argument? Absolutt ikke! De ville kaste ham ut av menigheten, og han ville ikke lenger få lov til å være medlem. Problemet med dette er at brorens argument er logisk: Å stemme på en politisk kandidat er i strid med funksjonen som ambassadør. Men det å akseptere at staten kan pålegge de kristne plikttjeneste, er også i strid med funksjonen som ambassadør. Dette tillater GB i dag, noe de ikke gjorde tidligere. For å være konsekvent skulle GB da også tillate stemming ved politiske valg, er brorens argument.

Følgende situasjoner viser at det «å trekke seg» er en eufemisme for eksklusjon:

Vær Hyrder-boken 18.1, 3, sier:

Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. (min kursiv)

Følgende handlinger innebærer å trekke seg:

• Å gi uttrykk for sin faste beslutning om at man ikke lenger vil betraktes som et Jehovas vitne.
• Å slutte seg til en annen religiøs organisasjon og gi uttrykk for at man vil fortsette å holde seg til den.
• Å ta imot blod frivillig uten å angre.
• Å følge en kurs som er i strid med kristen nøytralitet.

Jeg skal vise at ordene «ikke lenger ønsker å være ett av Jehovas vitner.» passer til punkt (1), men de passer ikke til punktene (3) og (4) og de passer bare delvis til punkt (2).

Jeg begynner med punkt (2). Et brev fra det norske avdelingskontoret, datert 25 juni 1986 sa:

Inntil nå har en som slutter seg til en falsk religiøs organisasjon, fått sin sak behandlet av et dømmende utvalg med en mulig utstøtelse som resultat. Man har imidlertid kommet til at det vil være mer passende å betrakte en som slutter seg til en falsk religiøs organisasjon, som en som ved sine handlinger viser at han har trukket seg tilbake fra Jehovas vitners menighet. Det er slik vi også betrakter en som slutter seg til en verdslig organisasjon som har et formål som er i strid med Bibelen, og som derved vil bli rammet av Jehova Guds dom. (min kursiv)

Jeg skal nå sammenligne noen ord fra de to siste sitatene:

Vær Hyrder-boken:	er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.
Brevet fra avdelingskontoret	som en som ved sine handlinger viser at han har trukket seg tilbake fra Jehovas vitners menighet.

Kan du se motsigelsen mellom ordene i Vær Hyrder-boken og i brevet? Ordene «ikke lenger ønsker» refererer til brorens standpunkt. Men ordene «ved sine handlinger viser» refererer til de eldstes standpunkt. Sannheten er at ordene «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner» blir brukt som et påskudd for en handling som i enhver henseende er lik eksklusjon. Men denne handlingen kalles «å trekke seg» og ikke «eksklusjon». Jeg skal utdype dette i det som følger.

Hvis en person skriver et brev hvor han sier at han ikke lenger ønsker å været et av Jehovas vitner, slik punkt (1) sier, er dette et klart eksempel på at han frivillig trekker seg fra menigheten. Dette brevet viser uten tvil at han ikke lenger ønsker å være et vitne, slik Vær Hyrder-boken sier. Men punkt (2) med ordene «Å slutte seg til en annen religiøs organisasjon og gi uttrykk for at man vil fortsette å holde seg til den» kan vise eller ikke vise at personen «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner».

Det er for eksempel slik at flere kristne organisasjoner driver humanitært arbeid i forskjellige land. En av disse er Kirkens Nødhjelp. La oss anta at en person i et land i Afrika, som er et vitne, begynte å arbeide for Kirkens Nødhjelp for å gi humanitær hjelp til personer i nød. Han får sin lønn fra en religiøs organisasjon, og hvis han bestemmer seg for å fortsette arbeidet, vil han bli regnet som en som «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner», og som en har trukket seg fra menigheten.

Men er dette et riktig syn? At et vitne skulle arbeide for en religiøs organisasjon, ville virkelig være eksepsjonelt. Men det kunne være helt spesielle forhold som lå bak dette valget. Personen ønsket å fortsette å være et vitne, samtidig som han drev sitt humanitære arbeid for en religiøs organiasjon. Men han ville ikke få lov til dette, og han ville i stedet bli kastet ut av organisasjonen under påskudd av at han frivillig hadde trukket seg fra organisasjonen.[2]

Ordene «å ta imot blod frivillig uten å angre» (punkt 3) er umulig å forene med ordene «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner»[3] Handlingen «å slutte seg til en religiøs organisasjon» (punkt 2) ville før 1986 bli definert som en eksklusjonsgrunn. Men etter det året vil det å slutte seg til en religiøs organisasjon bli definert som at vedkommende frivillig har trukket seg fra menigheten. På lignende måte ble det «å ta imot blod frivillig uten å angre» definert som en eksklusjonsgrunn i det 20. århundre. Men i det 21. århundre er det å ta imot blod bli definert som at vedkommende frivillig har trukket seg fra menigheten.[4]

Når en handling på et tidspunkt blir oppfattet som eksklusjonsgrunn og på et senere tidspunkt blir oppfattet som at vedkommende har trukket seg, så er det klart, uten skygge av tvil, at eksklusjon og det å trekke seg er én og samme ting. Forskjellen finnes bare i betegnelsen og ikke i handlingene.

Min erfaring etter 27 år som medlem av sykehuskontaktutvalget er at det nesten aldri har skjedd at et vitne har tatt imot blod, selv etter trusler om at vedkommende ville dø hvis blod ikke ble gitt. Men tenk over følgende situasjon:

En bror sier til de eldste: «Jeg er enig i at vi må avholde oss fra blod, og med «blod» mener jeg den røde væsken som finnes i årene til mennesker og dyr. Jeg er også enig i at å ta imot små blodfraksjoner eller ikke er et samvittighetsspørsmål. Men hvilke fraksjoner det er snakk om, er ikke nevnt i Bibelen. Det finnes bare små mengder av blodplater og hvite blodlegemer i blodet, som strømmer i våre årer, og derfor mener jeg at det å ta imot disse blodfraksjonene eller ikke også er et samvittighetsspørsmål.  Jeg var innlagt på et sykehus i forrige uke, og med god samvittighet aksepterte jeg infusjon av blodplater, som jeg trengte.»

Alt det som denne broren har sagt, er riktig. Og grunnen til at vitnene kan akseptere albumin og koagulasjonsfaktorer, men ikke blodplater og hvite blodlegemer, er at det styrende råd har bestemt det. Jeg er enig i det styrende råds vurdering. Men fordi Bibelen ikke sier noe om blodplater og hvite blodlegemer, har denne broren rett til å ha et avvikende syn. Men hva ville skje med denne broren, som ikke angret, når han tok imot blodplater? Han ville bli kastet ut av menigheten under påskudd av at han frivillig hadde trukket seg fra menigheten og «ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner».

Hvorfor forandret det styrende råd sitt syn på blodoverføring, fra å være en eksklusjonsgrunn til å være et uttrykk for at en person hadde trukket seg  fra menigheten? Tydeligvis for «å redde ansikt». Hvis en bror tar imot blodplater eller hvite blodlegemer eller fullblod og forsvarer dette, ville en eksklusjon av denne personen gi JV et dårlig navn. Det ville da kunne bli sagt at et medlem av JV var blitt ekskludert fordi han tok imot medisinsk behandling som var nødvendig for å redde hans liv. Men hvis synet er at en som tar imot blod eller blodkomponenter og forsvarer det, frivillig har trukket seg fra menigheten og «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner», så er det lettere å akseptere for utenforstående.

På lignende måte er det med å støtte en politiker eller en militær organisasjon. Å ekskludere en person for nøytralitetsbrudd kunne føre til problemer fra myndighetens side. Men det syn at vedkommende frivillig har trukket seg fra menigheten, kan hindre mange problemer.

[1]. Flere detaljer finnes i «We cannot trust the views and decisions of the Governing Body» i kategorien «The Governing Body.» Artikkelen vil bli oversatt til norsk.

[2]. Artikkelen “Introduction to disfellowshipping offenses” i kategorien “Disfellowshipping” har en tabell med 43 eksklusjonshandlinger (inkludert er fire handlinger som innebærer å trekke seg) som finnes i Vær Hyrder-boken. Tretti-to av disse er oppfunnet og innført av det styrende råd, og 11 er basert på Bibelen. Blant de 11 er det «å slutte seg til en religiøs organisasjon». Grunnen til at denne handlingen er inkludert, er at andre religiøse organisasjoner sprer falsk lære, og Bibelen viser at å spre falsk lære er en grunn for eksklusjon. Men å ha et arbeid som er lønnet av en religiøs organisasjon, som er det eksemplet jeg har brukt, er ikke det samme som å slutte seg til denne organisasjonen.

[3]. En artikkel på denne nettsiden vil drøfte blodoverføring som en eksklusjonsgrunn som er funnet opp og innført av det styrende råd uten grunnlag i Bibelen. Men her vil jeg kommente begrepet «å trekke seg».

[4]. En udatert liste over eksklusjonsgrunner fra avdelingskontoret, som sannsynligvis ble sendt før år 2000, viser at «blod, misbruk av» er en eksklusjonsgrunn. Men en lignende liste datert i mai 2005 viser at «blod, misbruk av, eller forsvare bruk av» innebærer at personen frivillig har trukket seg fra menigheten.

BBELENS LOVER OG DET «ÅTREKKE SEG»

Bibelens lover må også tas i betraktning i forbindelse med å trekke seg. I det engelske juridiske system har vi to synonyme uttrykk, nemlig «due process of law» (rettsikkerhet) og «legal security» (rettstrygghet). Begge uttrykkene viser at hvis en person er anklaget for noe, så bør det være kompetente personer som sørger for at personens juridiske rettigheter blir forvaltet på rett måte. Med andre ord må den anklagede ha alle muligheter til å forsvare seg, og retten må følge loven på alle punkter.

In de kristne menigheter skal Bibelens lover og prinsipper bli brukt på samme måte som landets lover blir brukt i en rettsak. Og de viktige spørsmål er: Følger et domsutvalg prinsippene i «due process of law» når «law» refererer til lovene og prinsippene i Bibelen? Og har et Jehovas vitne «legal security» når ordet «legal» refererer til lovene og prinsippene i Bibelen? Svaret på disse spørsmål er et klart Nei!

Grunnen til dette svaret er at resultatet av domsutvalgets behandling bygger på de eldstes subjektive vurderinger, og den anklagede brors samvittighet blir ikke tatt i betraktning. Vi ser dette i det eksemplet jeg allerede har nevnt, om den broren som arbeidet på en fabrikk som produserte deler til maskiner. Avgjørelsen til de eldste var vilkårlig, fordi den var basert på telling og tall. Var broren skyldig i brudd på sin nøytralitet hvis den del av produksjonen som ble solgt til Forsvaret, var 1 %? Hvor stor del av produksjonen måtte gå til Forsvaret hvis broren skulle være skyldig i ikke-nøytralt arbeid? Ville det være 5 %, 10 % eller 20 %? De eldste ville avgjøre dette. Og det er grunnen til at broren ikke har «legal security» (rettssikkerhet). Hans samvittighet blir ikke tatt i betraktning. Og de eldstes syn på alle situasjoner, på grunn av signaler fra det styrende råd, har blitt strengere og strengere, slik vi ser i rammen nedenfor.

PERSONLIGE AVGJØRELSER HAR BLITT FLYTTET FRA BRØDRENES ANSVARSOMRÅDE TIL DE ELDSTE OG DET STYRENDE RÅD En bror som arbeidet i Writing Department i 1980-årene, og som var en del av den indre sirkel i Brooklyn Betel, skrev nylig: Organisasjon er på mange områder ikke den religion som vi kjente… Organisasjonen har forandret seg fundamentalt etter dette [W.L .Barrys død i 1999]. Den har blitt fullstendig besatt av makt, autoritet og kontroll. Da jeg ble et Jehovas vitne i 1961, var det få regler i tillegg til Bibelen, og samvittigheten til den enkelte bror og søster spilte en stor rolle. Et eksempel på dette ser vi i The Watchtower for 1 Februar 1954, side 94. (Vakttårnet for 15 mars. side 175), som drøftet spill om penger: Kan en kristen være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? Han synes kanskje at han kan det hvis han avholder seg fra å spille selv og fra å la sine åndelige brødre spille med hans hjelp. Én kan være i stand til å gjøre dette med god samvittighet, mens en annen ikke ville kunne gjøre det med god samvittighet. Enhver må personlig avgjøre hvorvidt han kan gjøre det for sin samvittighets skyld. Det er uten tvil å foretrekke å være atskilt fra den atmosfære som omgir slik virksomhet, og den kristne vil kanskje klokelig ordne seg slik at han får et annet arbeid. Dette er noe enhver må avgjøre for seg selv og i overensstemmelse med sine forhold og sin samvittighet. Selskapet Vakttårnet treffer ingen avgjørelser med hensyn til den enkeltes erverv, som vi tidligere har framholdt i Vakttårnet for 1. april 1952, side 111. I 1954 var det en brors samvittighet som var den avgjørende faktor. I dag er det samvittigheten til medlemmene av det styrende råd som er den avgjørende faktor. I dag vil det å arbeide i et spillforetagende føre til eksklusjon i følge Vær Hyrder-boken 12.32 Brevet til sykehuskontaktutvalgene, datert 15 Juni 2018, viser hvordan samvittigheten til medlemmene av det styrende råd blir satt over samvittigheten til de enkelte vitner. Sykepleiere på sykehusene arbeider for å pleie pasienter, og de har mange oppgaver. En sykepleier kan bli bedt om å henge opp en pose med blod, slik at en pasient kan få blodoverføring. Fordi dette er en svært liten del av sykepleierens arbeid, har veiledningen i de siste 70 år vært at sykepleieren må på grunnlag av sin samvittighet avgjøre om hun vil gjøre dette. Min erfaring er at de fleste sykepleiere, som er vitner, vil akseptere denne oppgaven. Men det brevet som jeg allerede har nevnt, forandret situasjonen: Vi vil gjerne informere dere om en ny policy når det gjelder hvorvidt en kristen kan administrere en blodoverføring hvis han blir bedt om å gjøre dette av en overordnet. Vår tidligere policy var at det ville være et spørsmål om en personlig avgjørelse på grunnlag av ens samvittighet om oppgaven skulle utføres. Men etter en nøye overveielse av spørsmålet har det styrende råd bestemt at det å gi en blodoverføring er så nær forbundet med en ubibelsk handlemåte at en uten tvil vil bli medskyldig i en uriktig handlemåte. Derfor vil det ikke være riktig for en kristen å administrere en blodoverføring under noen omstendighet.—1. Mosebok 9:4; Apostlenes gjerning 15:28, 29.[1] Dette brevet viser at medlemmene av det styrende råd har all makt, og at de mener at de kan treffe avgjørelser over hodene på vitnene. Denne nye policy kan også kaste lys over spørsmålet om å være medskyldig i ikke-nøytral virksomhet. Den illustrerer den tendens, som vi har sett i mange år, at tolkningen av grå områder når det gjelder hva som er riktig og hva som er galt, er blitt strengere og strengere, slik som den broren, som tilhørte den indre sirkel, skrev: «Organisasjonen er fullstendig besatt av makt, autoritet og kontroll». Denne nye ånd vil også øve sin innflytelse på de eldste, når de avgjør hvorvidt et bestemt arbeid støtter ikke-nøytral virksomhet, og når de gir broren seks måneder til å skifte jobb.   1954: «Selskapet Vakttårnet treffer ingen avgjørelser med hensyn til den enkeltes erverv». 1977: «Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste».

[1]. Informasjon om den nye synet ble gitt til menigheten.

MÅTEN DE SOM HAR TRUKKET SEG, BLIR BEHANDLET PÅ

Boken for eldste «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991), side 103, sier:

Den som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt.  (min kursiv)

Hva betyr det? Vakttårnet for 15 April 1988, side 28, sier:

 Som kristne unngår vi ikke folk. Vi har vanlig kontakt med våre naboer, arbeidskolleger, skolekamerater og andre, og vi forkynner for dem selv om noen av dem ’lever i hor, er pengegriske, dyrker avguder eller er ransmenn’. Paulus skrev at vi ikke kan unngå dem helt, ’da måtte vi jo gå ut av verden’. Han viste imidlertid at vi skulle forholde oss annerledes til «en kristen bror» som levde slik: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men [som har vendt tilbake til en slik livsførsel] . . . et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 9—11; Markus 2: 13—17. (forfatterens kursiv)

⁸ Apostelen Johannes kom med lignende råd som understreker i hvilken grad de kristne skulle unngå slike personer: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser [gresk: khaíro] ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Johannes 9—11… (forfatterens kursiv)

¹⁰ Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.

Sitatet fra 2. Johannes 9-11: «ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ikke på ham», ser ut til å gi leseren et sterkt bibelsk grunnlag for ikke å hilse på og ikke snakke med ekskluderte og de som har trukket seg.  Men faktum er at leseren blir villedet, for ordene er tatt ut av sin sammenheng. Dette ser vi i Vakttårnet for 15 juli 1985, side 30:

Sikter 2. Johannes 10, hvor det står at en ikke skal ta imot visse personer i sitt hjem og ikke hilse på dem, bare til dem som fremmer falsk lære?

Sammenhengen viser at denne veiledningen ble gitt i forbindelse med de «mange forførere» som er gått ut i verden, «slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod». (2. Johannes 7) Apostelen Johannes forklarte de kristne den gangen hvordan de skulle behandle en som benektet at Jesus hadde levd, eller at han var Kristus og vår Gjenløser. Johannes sa: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 10, 11) Men andre skriftsteder viser at dette gjaldt andre tilfelle også.

Svaret på spørsmålet i overskriften er riktig. Ifølge sammenhengen refererer ordene  bare til antikristene «som ikke bekjenner at Jesus er kommet i kjøtt og blod». Men hva med den siste setningen som sier: «Men andre skriftsteder viser at dette gjaldt andre tilfelle også»?[1] Denne setningen representerer en teknikk som noen ganger brukes i Vakttårnets litteratur: Oppfatningen til det styrende råd blir smuglet inn i drøftelsen som meningen til Bibelens tekst. Det er helt klart at når sammenhengen viser at de man ikke skulle hilse på eller ønske velkommen i sine hjem, var de som benektet at «Jesus er kommet i kjøtt og blod», så kan ikke disse ordene bli anvendt på andre. Dette er et helt grunnleggende prinsipp for tolkningen av enhver tekst.

La oss så se på hvordan artikkelens forfatter argumenterer for å vise at ordene også har en videre betydning og omfatter andre enn de mange forførerne. Han referer til definisjonen av «frafalne» i leksikonet Hjelp til å Forstå Bibelen (1971), og så sier han:

En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen. Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen. (min kursiv)

Disse ordene er svært interessante, fordi de klart viser at det ikke er andre skriftsteder som viser at ordene i 2. Johannes 10 kan anvendes på andre enn de mange forførerne. Dette blir vist ved setningene: «En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen [av frafalne, som antikristene hevdes å være]. Det er altså ikke Bibelen, men det styrende råd som sier at ordene i 2. Johannes 10 kan anvendes på andre enn antikristene, ved hjelp av forfatteren av  artikkelen i Vakttårnet. Argumentet er at den som med vilje har trukket seg tilbake fra menigheten, passer til beskrivelsen av de frafalne, som er nevnt i Hjelp til å Forstå Bibelen. Antikristene er frafalne, og derfor kan ordene som er rettet mot antikristene—ikke ta imot dem i hjemmene eller hilse på dem—bli anvendt på andre som har trukket seg vekk fra menigheten.

Det forberedende kurset for studenter ved Universitetet i Oslo er en innføring i vitenskapsfilosofi. Studentene lærer grunnleggende logikk og hvilke argumenter som er korrekte og gyldige og hvilke argumenter som er uriktige og ugyldige. Dette kan bli vist ved hjelp av syllogismer som er gyldige eller ugyldige. Her følger fire syllogismer som viser tankefeilene i argumentene i Vakttårnet.

(1) — ugyldig

Alle løver er rovdyr

Elsa er et rovdyr

= Elsa er en løve

(2) — gyldig

Alle løver er rovdyr

Elsa er en løve

= Elsa er et rovdyr

(3) — ugyldig

Alle antikrister i 2. Johannes 10 er frafalne

De som har trukket seg, er frafalne

= De som har trukket seg, er antikrister

(4) — gyldig

Alle antikrister i 2. Johannes 10 er frafalne

De som har trukket seg, er antikrister

= De som har trukket seg, er frafalne

Syllogisme (1) og (3) er ugyldige, men (2) og (4) er gyldige. Den syllogismen som illustrerer tankefeilene i Vakttårnet, er (3), og den er ugyldig. Til og med premisset for argumentene i artikkelen, som er uttrykt ved syllogisme (3), kan det bli reist tvil om. I kategorien  «Shunning not based on the Bible»  på denne nettsiden, er det fire artikler som viser at det å sky (ikke hilse på og ikke snakke med) de ekskluderte  ikke er basert på Bibelen, men er i virkeligheten i strid med Bibelen. En av artiklene inneholder en meget detaljert analyse av 2. Johannes 10, 11. Den beviser at brevene til Johannes ikke viser at antikristene var medlemmer av de kristne menighetene som hadde blitt frafalne. Ordene i 1. Johannes 2:19—«De gikk ut fra oss»—kan referere til grupper, slike som pregnostikerne, som aksepterte en del av den kristne lære, men forkastet en annen del. Ordene—«de gikk ut fra oss»—kan referer til disse gruppene, eller det kan referer til læresetningene, som gikk ut fra den kristne lære.

Konklusjonen til denne delen er at det å sky personer som har trukket seg, ikke har noe grunnlag i Bibelen, men er en handlemåte som strider mot Bibelen.

[1]. Den norske oversetteren av den engelske teksten er unøyaktig. På engelsk står det: «But the Bible elsewhere shows that this had a wider application”. Poenget i den engelske teksten er at 2. Johannes 10 får en videre anvendelse enn bare på antikristene, og ikke at andre skriftsteder viser at ordene gjelder andre tilfeller også. Denne nyansen er viktig, slik vi senere skal se.

POLITIKK, MILITÆRTJENESTE, OG BIBELEN

Et av de grunnleggende prinsipper jeg lærte da jeg ble et vitne for 60 år siden, var at Bibelen er vårt eneste grunnlag. Og bare det Bibelen klart uttrykker, kan vi tro på og følge. I dag har det styrende råd tatt Bibelens plass, og bare når medlemmene av det styrende råd sier eller skriver noe, kan vi tro det og følge det.

Hvordan skal vi se på politiske bevegelser og de De væpnede styrker til nasjonene i verden, hvis vi bare legger Bibelen til grunn? Vi må huske på at det å stemme på en politisk kandidat eller gjøre militærtjeneste er ikke nevnt i Bibelen som eksklusjonsgrunner. Og begrepet «har trukket seg» er funnet opp og innført av det styrende råd og har ikke noe grunnlag i Bibelen. Den eneste eksklusjonsgrunn i denne forbindelse, er drap eller mord, fordi nasjonenes hærer dreper mennesker når det er krig.

Som kristne har vi innvigd oss til Jehova gjennom hans sønn, Jesus Kristus, som er konge i det himmelske riket. Paulus skrev i 2. Korinterne 5:20 (NWT18)

Vi er derfor ambassadører på vegne av Kristus, som om Gud appellerer til mennesker gjennom oss. På vegne av Kristus ber vi: «Bli forsonet med Gud».

Disse ordene ble skrevet til salvede kristne i det første århundre e.v.t. Fordi kristne, som ikke er salvet, samarbeider med de salvede, vil de også ha samme posisjon som ambassadører. Dette betyr at de må avholde seg fra de ting som en ambassadør må avholde seg fra. Og det betyr at de ikke kan være en del av politiske eller militære organisasjoner.

Men hva ville skje hvis en bror stemte på en politisk kandidat eller utførte militærtjeneste? Han kunne ikke bli ekskludert, siden det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for det. Men han hadde misbrukt sin posisjon som ambassadør, og de eldste kunne gjøre det samme som de eldste gjorde i 1961 ifølge boken Spørsmål vedrørende Rikets tjeneste. Han kunne ikke lenger representere menigheten som en forkynner, som ba: «Bli forsonet med Gud». Og hans forkynnerkort ville bli fjernet fra menighetens kartotek. Og etter dette skulle han bli behandlet som alle andre personer, og han skulle ikke bli skydd (ikke hilst på og ikke snakket til).

Men hva med en bror, hvis arbeid til en viss grad ville støtte politiske eller militære organisasjoner? Jeg vil sitere fra to artikler som viser det riktige bibelske synspunktet. Vakttårnet for 1942 sier:

Å bruke tobakk er en svært skitten vane, uansett i hvilken form tobakk blir brukt…Det er helt klart at Selskapet verken har makt eller autoritet eller ønske om å si til en person som bruker tobakk, at han må slutte med dette. Heller ikke kan det si: «Du får ikke lov til å vitne om Riket». Men det kan si hvem som er dets utnevnte representanter. Hver enkelt må velge om han eller hun vil eller ikke vil kvalifisere seg for tjenesteprivilegier…De som er utnevnt som Selskapets direkte representanter i en hvilken som helst oppgave, må avstå fra å bruke tobakk i noen som helst form. (min kursiv)

Bruk av tobakk er en skitten vane. Men artikkelen sier at organisasjonen verken hadde autoritet eller ønske om å si til en som brukte tobakk, at han eller hun skulle slutte. Det var personens samvittighet som måtte avgjøre hva han eller hun ville gjøre. Men en person som brukte tobakk, ville ikke bli utnevnt som en representant for Selskapet Vakttårnet. I dag blir personer som bruker tobakk, ekskludert, uten at det finnes støtte i Bibelen for dette.

Jeg vil igjen sitere fra Vakttårnet 15 mars 1954, side 175, om pengespill:

Kan en kristen være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? Han synes kanskje at han kan det hvis han avholder seg fra å spille selv og fra å la sine åndelige brødre spille med hans hjelp. Én kan være i stand til å gjøre dette med god samvittighet, mens en annen ikke ville kunne gjøre det med god samvittighet. Enhver må personlig avgjøre hvorvidt han kan gjøre det for sin samvittighets skyld. Det er uten tvil å foretrekke å være atskilt fra den atmosfære som omgir slik virksomhet, og den kristne vil kanskje klokelig ordne seg slik at han får et annet arbeid. Dette er noe enhver må avgjøre for seg selv og i overensstemmelse med sine forhold og sin samvittighet. Selskapet Vakttårnet treffer ingen avgjørelser med hensyn til den enkeltes erverv, som vi tidligere har framholdt i Vakttårnet for 1. april 1952, side 111. (min kursiv)

Igjen viser Vakttårnet at det er den enkeltes samvittighet som er den avgjørende faktor. En bror som var ansatt i et spilleforetagende kunne representere menigheten som en forkynner. I dag ville en slik bror bli ekskludert. De to siterte eksemplene illustrerer sannheten i ordene til den broren som var i den indre sirkel på Brooklyn Betel i 1980-årene:

Organisasjonen har forandret seg fundamentalt etter dette [W.L .Barrys død i 1999]. Den har blitt fullstendig besatt av makt, autoritet og kontroll.

Jeg nøler ikke med å si at de synspunktene som ble uttrykt i Vakttårnet for 1942 og 1954 var helt og holdent basert på Bibelen. De nåværende synspunkter, som innebærer at de eldste ser etter prosenter, er ikke basert på Bibelen. Hvis en bestemt prosentdel av produktene til en stor fabrikk blir solgt til Forsvaret, må en bror som arbeider der, skifte jobb. Hvis han ikke gjør det, har han trukket seg fra menigheten (= les: han er blitt ekskludert). Dette er en situasjon hvor det styrende råd og de eldste klart går ut over sitt ansvarsområde. De skulle ikke ha noe å gjøre med hva slags arbeid brødrene har. De synspunkter, som er sitert ovenfor, som er de riktige bibelske synspunkter, innebærer at hvis en brors samvittighet tillater ham i å arbeide i fabrikken, uansett hvor mange produkter som blir solgt til Forsvaret, så kan ingen andre ha innvendinger mot dette. Men problemet i dag er at organisasjonen «er blitt fullstendig besatt av makt, autoritet og kontroll».

KONKLUSJON

Det er fire handlinger som Vær Hyrder-boken definerer som bevis for at en person ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, og at han derfor har trukket seg fra menigheten. Men definisjonen passer bare på en av handlingene, når et vitne skriver et brev som sier at vedkommende ikke lenger vil være et medlem av menigheten.

To av de handlinger som i dag oppfattes som bevis for at et vitne har trukket seg—å slutte seg til en falsk religiøs organisasjon og å ta imot blod uten å angre—ble tidligere betraktet som eksklusjonsgrunner. Dette viser at det å trekke seg er akkurat det samme som eksklusjon. De som et utvalg på tre har bestemt, er personer som har trukket seg, vil under ingen omstendigheter få lov til å fortsette å være medlemmer av menigheten. Det «å trekke seg» er derfor ikke en handling som en person frivillig har gjort. Det er en avgjørelse som de eldste tar, om å kaste en person ut av menigheten—i de fleste tilfeller mot vedkommendes vilje.

Denne studien har drøftet et av de fire eksemplene som tas som bevise på at en person «har trukket seg», nemlig det å være skyldig i ikke-nøytral virksomhet ved å støtte en politisk eller militær organisasjon, eller ved å ha et arbeide som til en viss grad støtter en slik organisasjon. Påstanden er at når en person er skyldig i ikke-nøytral virksomhet, viser det at personen «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner».

Det klareste eksemplet på at denne påstanden er feilaktig, er den situasjonen hvor de eldste pålegger et vitne å skifte jobb i løpet av seks måneder, fordi de har bestemt at brorens jobb støtter ikke-nøytral virksomhet. Hvis broen ikke er enig med de eldstes bestemmelse, vil de eldste informere menigheten om at han has trukket seg fra menigheten fordi han ikke lenger ønsker å være et Jehovas vitne. Men faktum er at han har blitt kastet ut av menigheten mot sin vilje.