INNLEDNING TIL ARTIKLENE OM Å TREKKE SEG

Så langt jeg vet, ble uttrykket «disassociation» («å trekke seg») ikke brukt før året 1972. Boken «Vær hyrder for Guds hjord» 18.1 sier følgende om eksklusjon og det å trekke seg.

Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. (uthevet av meg)

I følge Vær Hyrder-boken 18.3 er det fire handlinger som viser at en person har trukket seg:

• Å gi uttrykk for sin faste beslutning om at man ikke lenger vil betraktes som et Jehovas vitne.
• Å slutte seg til en annen religiøs organisasjon og gi uttrykk for at man vil fortsette å holde seg til den.
• Å ta imot blod frivillig uten å angre.
• Å følge en kurs som er i strid med kristen nøytralitet.

DET STYRENDE RÅDS   «NYE KlÆR»

Når jeg analyserer definisjonen av det å trekke seg og sammenligner den med de fire handlingene som skal vise at en person har trukket seg, finner jeg at handlingene motsier definisjonen. Forskjellen på eksklusjon og det å trekke seg ifølge definisjonen er at en ekskludert person blir kastet ut av menigheten av utvalget av tre eldste, mens det å trekke seg innebærer at et vitne forlater organisasjonen av egen fri vilje basert på hans eget valg. Men dette er rett og slatt ikke sant. I alle fire situasjoner blir personen kastet ut av menigheten, og i to av situasjonene spiller hans frie vilje ingen rolle i det hele tatt. Jeg vil illustrere dette ved å stille tre spørsmål.

1. Forlot vitnet menigheten av egen fri vilje?
2. Ville vitnet fått lov til å fortsette å være i menigheten hvis han hadde ønsket det?
3. Ble vitnet kastet ut av menigheten?

Svarene på disse spørsmålene er illustrert i tabell 1.1, og jeg vil utdype hvert punkt nedenfor.

Tabell 1.1. Forholdet mellom vitnets frie vilje og menigheten tvang

	Forlater av fri vilje?	Får lov til å være?	Blir kastet ut?
(1)	Ja	Ja	Ja
(2)	Ja eller nei	Nei	Ja
(3)	Nei	Nei	Ja
(4)	Nei	Nei	Ja

Påstanden om at hver av de fire handlingene, som er nevnt i Vær Hyrder-boken, viser at vitnet har trukket seg av egen fri vilje, fordi han «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner», er et bedrag. Dette er et godt eksempel på det som i USA kalles «alternative reality» («en alternativ virkelighet»)[1]

Det styrende råds påstand ville ikke bli akseptert av noen forsker eller en lingvist som har satt seg inn i situasjonen. Men fordi vitnenes syn er at det styrende råds medlemmer alltid har rett, og at alt de sier og skriver representerer den hele og fulle sannhet, så vil så godt som alle vitner tro på påstanden om at personene har trukket seg av egen fri vilje.

Det faktum at et vitne, som har gjort tre av de fire handlingene som skal vise at han frivillig har trukket seg fra menigheten, ikke vil få lov å fortsette å være et medlem av menigheten, viser at han ikke har trukket seg av egen fri vilje. Men han er blitt kastet ut.

Jeg kan ikke tenke med et bedre eksempel som illustrerer hulheten i denne situasjonen enn eventyret om keiserens nye klær, som ble skrevet av den danske forfatteren H.C. Andersen. Jeg har derfor valgt å ta med en norsk oversettelse av dette eventyret.[2]

For mange år siden levde det en keiser som var så uhyre glad i vakre nye klær, at han ga ut alle sine penger bare for å bli pyntet. Han brydde seg ikke om sine soldater, brydde seg ikke om teater eller om å kjøre i skogen, utenom alene for å vise sine nye klær. Han hadde en kjole for hver time på dagen, og slik man sier om en konge, han er i rådet, så sa man alltid her: «Keiseren er i garderoben!» I den store byen hvor han bodde, gikk det meget fornøyelig for seg, hver dag kom det mange fremmede. En dag kom det to bedragere. De gav seg ut for å være vevere, og sa at de kunne veve det vakreste tøy man kunne tenke seg. Ikke bare var fargene og mønstret noe så usedvanlig vakkert, men klærne som ble sydd av tøyet, hadde den forunderlige egenskapen at de ble usynlige for ethvert menneske som ikke dugde i sitt embete, eller som var utillatelig dum. «Det var jo noen fantastiske klær», tenkte keiseren. «Ved å ha dem på, kunne jeg finne ut hvilke menn i mitt rike som ikke duger til det embete de har, jeg kan kjenne de kloke fra de dumme! Ja, det tøyet må straks veves til meg!» Og han ga de to bedragerne mange penger i hånden for at de skulle begynne på sitt arbeide. De satte også to vevstoler opp og lot som om de arbeidet, men de hadde ikke det minste på veven. Stadig vekk forlangte de den fineste silke og det prektigste gull. Det la de i sin egen pose og arbeidet med de tomme vevene, og det til langt ut på natten. «Nå ønsker jeg å vite hvor langt de har kommet med tøyet!» tenkte keiseren, men han var virkelig litt undrende om hjertet da han tenkte på, at den som var dum eller passet dårlig til sitt embete, ikke kunne se det. Nå trodde han nok at han ikke behøvde å være redd for seg selv, men han ville dog sende noen først for å se hvordan det stod seg. Alle mennesker i hele byen visste hvilken forunderlig kraft tøyet hadde, og alle var ivrige etter å se hvor dårlig eller dum naboen deres var. «Jeg vil sende min gamle ærlige minister bort til veverne!» tenkte keiseren. «Han kan se best hvordan tøyet tar seg ut, for han har forstand, og ingen passer sitt embete bedre enn han!» Nå gikk den gamle skikkelige ministeren inn i salen hvor de to bedragerne satt og arbeidet med de tomme vevene. «Gud bevare oss!» tenkte den gamle ministeren og sperret øynene opp! «Jeg kan jo ikke se noe!» Men det sa han ikke. Begge bedragerne ba ham være så god å komme nærmere, og spurte om det ikke var et vakkert mønster og nydelige farger. Så pekte de på den tomme veven, og den stakkars gamle ministeren ble ved å sperre øynene opp, men han kunne ikke se noe, for det var ingenting der. «Herre Gud!» tenkte han. «Skulle jeg være dum! Det hadde jeg aldri trodd, og det må ingen mennesker vite! Skulle jeg ikke duge til mitt embete? Nei, det går ikke an at jeg forteller jeg ikke kan se tøyet!» «Nå, de sier ikke noe om det!» sa den ene som vevde! «Å, det er nydelig! Svært elskverdig!» sa den gamle ministeren, og så gjennom sine briller. «Dette mønsteret og disse fargene! – Ja, jeg skal si til keiseren at det behager meg særdeles!» «Nå, det fornøyer oss!» sa begge veverne, og nå nevnte de fargene ved navn og det underlige mønsteret. Den gamle ministeren hørte godt etter, slik at han kunne si det samme når han kom hjem til keiseren, og det gjorde han. Nå forlagte bedragerne flere penger, mere silke og gull, det skulle de bruke til vevingen. De stakk alt i deres egne lommer, på veven kom ikke et tøystykke, men de fortsatte som før å veve på den tomme veven. Keiseren sendte snart igjen en annen skikkelig embetsmann hen for å se hvordan det gikk med vevingen, og om tøyet snart var ferdig. Det gikk ham akkurat som den andre, han så og så, men da det ikke var noe utenom de tomme vevene, kunne han ikke se en ting. «Ja, er det ikke et vakkert stykke tøy!» sa begge bedragerne, og viste og forklarte det vakre mønsteret som slett ikke var der. «Dum er jeg ikke!» tenkte mannen. «Det er altså mitt gode embete jeg ikke duger til? Det var underlig nok, men det må ikke folk legge merke til!» Og så roste han tøyet han ikke så, og forsikret dem sin glede over de skjønne kulører og det nydelige mønsteret. «Ja, det er ganske elskverdig!» sa han til keiseren. Alle mennesker i byen snakket om det prektige tøyet. Nå ville da keiseren selv se det, mens det ennå var på veven. Med en hel skare av utsøkte menn, blant dem var de to gamle skikkelige embetsmennene som før hadde vært der, gikk han hen til begge de listige bedragere som nå vevde av alle krefter, men uten tøystykke eller tråd «Ja, er det ikke magnifique!» sa begge de skikkelig embetsmennene. «Vil deres majestet se hvilket mønster, hvilke farger!» Og så pekte de på den tomme veven, for de trodde de andre visstnok kunne se tøyet. «Hva for noe!» tenkte keiseren. «Jeg ser ingen ting! Det er jo forferdelig! Er jeg dum? Duger jeg ikke til å være keiser? Det var det skrekkeligste som kunne hende meg!» «Å, det er meget vakkert!» sa keiseren. «Det har mitt aller høyeste bifall!» Og han nikket tilfreds og betraktet den tomme veven. Han ville ikke si at han ikke kunne se noen ting. Hele følget han hadde med seg så og så, men fikk ikke mer ut av det enn alle de andre, men de sa akkurat som keiseren: «Å, det er meget vakkert!» Og de rådet ham til å ta disse nye prektige klær på første gang, ved den store prosesjonen som foresto. «Det er magnifique! Nydelig, eksellent!» gikk det fra munn til munn, og de var alle samme så inderlig fornøyd med det. Keiseren gav hver av bedragerne et ridderkors til å henge i knapphullet og tittelen Vevherrer. Hele natten før den formiddagen prosesjonen skulle være, satt bedragerne oppe og hadde tent over seksten lys. Folk kunne se at de hadde det travelt med å få keiserens nye klær ferdige. De lot som de tok tøyet av veven, de klippet i luften med store sakser, de sydde med synål uten tråd, og sa til sist: «Se, nå er klærne ferdige!» Keiseren, med sine fornemste kavalerer, kom selv hen der, og begge bedragerne løftet den ene armen i været likesom de holdt noe, og sa: «Se her er benklærne! Her er kjolen! Her er kappen!» og således videre fort. «Det er så lett som spindelvev! Man skulle tro man hadde ingen ting på kroppen, men det er jo dyden ved det!» «Ja!» sa alle kavalerene, men de kunne ikke se noen ting, for det var ikke noe der. «Vil nå deres keiserlige majestet allernådigst behage å ta deres klær av», sa bedragerne, «så skal vi gi dem de nye på, her borte foran det store speilet!» Keiseren la ned alle sine klær, og bedragerne bare lot som om de gav ham hvert stykke av de nye som skulle vært sydd, og keiseren vendte og dreide seg foran speilet. «Gud hvordan de kler deg godt, hvordan de sitter vakkert!» sa de alle sammen. «Hvilket mønster! Hvilke farger! Det er en kostbar drakt!» «Utenfor står de med tronhimmelen som skal bæres over deres majestet i prosesjonen!» sa oversermonimesteren. «Ja, jeg er jo istand!» sa keiseren. «Sitter den ikke godt?» Og så vendte han seg nok en gang foran speilet, for det skulle nå virke som om han virkelig betraktet sin stas. Kammerherrene som skulle bære slepet, famlet med hendene hen over gulvet, som om de tok slepet opp. De gikk og holdt i luften, de turde ikke la noen merke at de ikke kunne se noen ting. Så gikk keiseren i prosesjonen under den vakre tronhimmelen, og alle mennesker på gaten og i vinduene sa: «Gud hvor keiserens nye klær er makeløse! Hvilket vakkert slep han har på kjolen! Så velsignet den sitter!» Ingen ville la seg merke med at han ikke så noe, for da hadde han jo ikke dugd i sitt embete, eller vært meget dum. Ingen av keiserens klær hadde gjort slik lykke. «Men han har jo ikke noe på», sa et lite barn. «Herre Gud, hør den uskyldiges røst», sa faren. Og den ene hvisket til den andre hva barnet sa. «Men han har jo ikke noe på» ropte til sist hele folket. Det krøp i keiseren, for han skjønte at de hadde rett, men han tenkte som så: «Nå må jeg holde prosesjonen ut.» Og kammerherrene gikk og bar på slepet som slettes ikke var der.

Jeg skal nå drøfte hver av de fire handlingene som skal vise at en person har trukket seg. Og jeg skal vise hvordan hver og én motsier det styrende råds definisjon av det å trekke seg. Det styrende råd «har jo ikke noe på»!

Å skrive et brev som viser at man trekker seg fra menigheten

Hvis en bror skriver et brev hvor han sier at han vil trekke seg fra menigheten, er dette et klart uttrykk for at han «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner». Denne broren var et medlem av menigheten, og før han skrev brevet, fikk han lov til å fortsette å være medlem av denne menigheten.

Men hva hender etter at brevet er skrevet? En komite av tre eldste vurderer brevet, og i virkeligheten kaster de ham ut av menigheten. Dette ser vi ved at han ikke får lov til å forlate menigheten på en stille og rolig måte, ved at de eldste uttrykker at de respekterer hans valg. Nei, nå regnes han som en «antikrist», og han «bør betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt», i følge boken “Gi akt på dere selv og på hele hjorden” (1991), side 103.

I den første del av denne situasjonen var det brorens frie vilje som gjaldt. Men i den andre del av situasjonen var det den bestemmelse som de tre eldste i utvalget hadde truffet, som gjaldt. Som boken for de eldste viser, blir han behandlet på samme måte som en som er blitt ekskludert — han ble kastet ut av menigheten.

Å slutte seg til en annen religiøs organisasjon

Å slutte seg til en annen religiøs organisasjon er et valg som en bror treffer av egen fri vilje. Viser dette at han «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner»? I de fleste tilfeller er svaret ja. Men som jeg viser i artikkelen som behandler denne situasjonen, så kan svaret i spesielle situasjoner være nei.

Etter at han har sluttet seg til en annen religion, vil han da få lov til å fortsette å tilhøre menigheten som et medlem? Svaret på dette spørsmålet er nei. Både hvis han ønsket å fortsette å være en del av menigheten og hvis han ikke ønsket dette, ville han bli kastet ut av menigheten, fordi han vil bli «betraktet og behandlet på samme måte som dem som er blitt utstøtt». Ingen medlemmer av menigheten vil hilse på ham eller snakke med ham, og han vil bli behandlet som om han ikke eksisterte.

Ved å slutte seg til en annen religion vil han bli medlem av en sekt, og han vil støtte og spre falske læresetninger. Dette er to av de 11 grunner for eksklusjon som Bibelen viser oss. I 44 år etter at N.H. Knorr ble president for Selskapet Vakttårnet i 1942, så ble de som sluttet seg til en annen religion, utstøtt (ekskludert). Og dette var den riktige handlemåte ifølge Bibelen.

Men i 1986 ble synet på å slutte seg til en annen religion forandret. Synspunktet var nå at personen hadde forlatt sin menighet av egen fri vilje, fordi han «ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner». Men situasjonen var akkurat den samme som før 1986. I den første del av denne situasjonen var det brorens frie vilje som gjaldt. Men i den andre del av situasjonen var det den bestemmelse som de tre eldste i utvalget hadde truffet, som gjaldt. Han ble derfor kastet ut av menigheten.

Her kan vi «se» de usynlige «keiserens nye klær». De eldste i utvalget kastet ham ut av menigheten, akkurat som de gjorde med personer som hadde sluttet seg til en annen religion før 1986. Men det styrende råd sa nå at han av egen fri vilje hadde forlatt sin menighet. Den eneste forskjellen er betegnelsen—«å ha trukket seg» i stedet for «å ha blitt ekskludert»—men dette er bare en kosmetisk forandring uten noe virkelig innhold.

Å ta imot blod uten å angre

Dette er det klareste eksempel på de usynlige «keiserens nye klær». At et vitne tar imot blod, er noe som nesten aldri skjer. Men hvis det skulle skje, kan det være en helt ekstrem situasjon hvor vitnet tar imot blod for å redde sitt eget liv eller en slektnings liv. Å ta imot blod er et klart brudd på en av Guds lover. Men Bibelen sier ikke noe sted at dette er en eksklusjonsgrunn.

I 19 år, mellom 1942 og 1961, fikk personer som tok imot blod lov til å fortsette å være medlemmer av sin menighet. Men fra 1961 og til slutten av det 20, århundre, ble et vitne, som tok imot blod uten å angre, ekskludert fra sin menighet. I det 21. århundre ble et nytt syn innført: Et vitne som tok imot blod uten å angre, viste ved denne handlingen at han trakk seg fra menigheten fordi han «ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner».

Men det faktum at den som tok imot blod tidligere, ble ekskludert, men nå var synet at han hadde trukket seg fra menigheten, viser at eksklusjon og det å trekke seg er akkurat det samme. Situasjonen var den samme før og etter 1986. Men forskjellen var hva det styrende råd nå sa, at situasjonen etter 1986 representerte noe annet enn den samme situasjon før 1986. Problemet var bare at det styrende råd «har ikke noe på»!

Å bryte den kristne nøytralitet

Jeg har aldri hørt om et vitne som har stemt ved et politisk valg eller har støttet Forsvaret. Men hvis dette skulle skje, må situasjonen vurderes, siden vitnet har gått på tvers av sin stilling som ambassadør for Guds rike. På grunn av dette vil han ikke lenger få lov til å være en del av sin menighet. Han kan ikke bli ekskludert, hvis Bibelen blir fulgt. For det finnes ikke noe skriftsted som sier at brudd på nøytraliteten er en eksklusjonsgrunn.

Dette er en situasjon som ligner på eventyret om keiserens nye klær. Det styrende råd sier nå at denne personen av egen fri vilje har forlatt menigheten fordi han «ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner». Men denne påstanden er usann, fordi han ble kastet ut av menigheten, og han vil bli sett på og behandlet på samme måte som en som er ekskludert. Det styrende råds påstand, som er helt uten grunnlag, kan sammenlignes med keiserens mangel på klær. Det styrende råd «har ikke noe på»!

Konklusjonen så langt er at termen «å trekke seg» er oppfunnet og innført av det styrende råd. Den har overhodet ikke noe bibelsk grunnlag. Og de fire handlingene, som brukes om bevis på at en person har trukket seg, motsier selve definisjonen av «å trekke seg».

1. 1. Definisjon: “Where what you think is real, is completely different from what the majority of the population thinks is real. A common syndrome of politicians, (un)reality stars and musicians. (https://www.urbandictionary.com/define.php?term=alternative%20reality) «Hvor det som du tenker er virkelig, er helt annerledes enn det majoriteten av befolkningen ser på som virkelig. Et vanlig syndrom hos politikere, (un)reality-stjerner og musikere.»

[2]. https://eventyrforalle.no/index.php/h-c-andersen/hca009.

HOVEDPUNKTENE I DE FEM ARTIKLENE OM DET Å TREKKE SEG

Kategorien «Å trekke seg — i strid med Bibelen» på denne nettsiden har fem artikler. Jeg vil nå drøfte hovedpunktene i disse artiklene.

Artikkelen: Vitner som ‘trekker seg’ fra menigheten vil bli skydd (shunned)

Artikkelen “Prøver Jehovas vitner å unngå dem som ikke tilhører trossamfunnet lenger? på jw.org underslår den informasjon at de som trekker seg fra sin menighet, blir skydd.[1] Ved å holde tilbake denne informasjonen blir leserne ført vill. Men bøker som er skrevet for døpte vitner og for de eldste, viser at de som trekker seg, må bli skydd.

Vakttårnet innrømmer at ordene i 2 Johannes 10, om at kristne ikke skal ta imot bestemte personer i sine hjem og ikke hilse dem velkommen, gjelder de som kalles for «antikrister», som er nevnt i sammenhengen. På tross av dette anvender Vakttårnet disse ordene på dem som har trukket seg, for det styrende råd sier at disse også er antikrister. Dette er et klart misbruk av De hellige skrifter!

I 1 Korinter 5:11 sier Paulus at de kristne “skal slutte med å omgås” dem som praktiserer alvorlige synder. Disse ordene betyr at man ikke skal a sosial omgang med disse personene. Ordene betyr ikke at de kristne skal sky disse personene. Paulus viser at man skal hilse på og snakke med de personene som man ikke har sosial omgang med. Hvis vi ikke har sosial omgang med en person som er ekskludert, kan det være at han skammer seg og forandrer sin handlemåte. Men det er absolutt ingen hensikt i å nekte å ha sosial omgang med, eller endog å sky, en person som har trukket seg fra menigheten.

Å sky en person som er ekskludert eller en som har trukket seg, er et brudd på flere bibelske prinsipper. Ett prinsipp er at kristne skal elske sine fiender og hilse på sine fiender. Å legge et stort press på medlemmer av menigheten for at de ikke skal trekke seg, slik JV gjør, er et brudd på menneskerettighetene, som sier at alle har en absolutt rett til å velge en religion og til å trekke seg fra en religion.

Sannheten er at JV behandler dem som forlater menigheten og trekker seg på en grusom og umenneskelig måte. Og denne handlemåten har absolutt ingen støtte i Bibelen.

Artikkelen: Å trekke seg ved å bli en del av en annen religiøs organisasjon

I de 44 årene fra 1942 til 1946 ville et vitne som sluttet seg til an annen religiøs organisasjon bli ekskludert. Personer som sluttet seg til en annen religiøs organisasjon, blir en del av en sekt, og de sprer falsk lære. Begge disse handlingene er blant de 11 eksklusjonsgrunnene som vi finner i Bibelen.

I 1986 forandret det styrende råd synet på det å slutte seg til en annen religiøs organisasjon. En slik person skulle ikke bli ekskludert, men han ble sett på som en som av egen fri vilje hadde trukket seg fra menigheten, fordi han «ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner».

Artikkelen viser at dette nye synet er feil. Den første del av situasjonen representerer brorens frie vilje—han har sluttet seg til en annen religiøs organisasjon. Men den andre del av situasjonen representerer avgjørelsen til de tre eldste som utgjør utvalget. Hvis broren hadde ønsket å fortsette å være en del av sin menighet, ville han ikke få lov til det. Så i virkeligheten blir han kastet ut av organisasjon, slik en bror som sluttet seg til en religiøs organisasjon før 1986, ville blitt. Den som nå blir kastet ut, blir sett på og behandlet på samme måte som en person som er blitt ekskludert.

Situasjonen før og etter 1986 er akkurat det samme. Det nye synspunktet og den nye betegnelsen «å trekke seg» er derfor bare en kosmetisk forandring som ikke har noe virkelig grunnlag.

Artikkelen: Å ta imot blod uten å angre

Etter andre verdenskrig har blodoverføringer blitt gitt i stor målestokk. Vakttårnets litteratur har pekt på at det å ta imot en blodoverføring er et brudd på en av Guds grunnleggende lover.

I forbindelse med spørsmålet om blod har det vært to forskjellige skoler blant JV. Den ene skolen, som ble den dominerende, argumenterte med at det som var forbudt i Bibelen, var det å spise blod. Den andre skolen argumenterte med at det som var forbudt, var å opprettholde livet til en skapning med blod fra en annen skapning, ja, enhver bruk av blod var forbudt.

Artikler i Vakttårnets litteratur i de tidlige 1950-årene argumenterte med at en blodoverføring var det samme som å spise blod, og derfor var blodoverføring forbudt. Argumentet var at det å tilføre næring gjennom årene var det samme som å tilføre næring gjennom munnen, og dette er et logisk argument. I dag finnes det alternativer til overføring av blod og blodkomponenter for nesten enhver medisinsk lidelse, og dette var også i stor grad tilfellet i 1950-årene. Men i sjeldne tilfeller ville det stå om livet, og da ville en kristen heller gi sitt liv enn å bryte Guds lov.

Helt fra det første århundre har kristne vært rede til å gi sitt liv for å være trofaste mot Gud. Men det må selvsagt være klare og ubestridelige grunner for dette. Og her har vi et problem. Hvis bare det å spise blod er forbudet i Bibelen, vil vi komme i den situasjonen at vi, ved å nekte å ta imot blod, risikerer livet for en definisjon. Vi risikerer livet på grunnlag av definisjonen av ordet «spise»—den definisjonen at det å ta imot en blodoverføring er det samme som å spise blod.

Dette er noe jeg ikke vil akseptere! Hvis bare det å spise blod var forbudt, ville jeg ha tatt imot en blodoverføring med god samvittighet. Jeg er enig i en blodoverføring i prinsippet er det samme som å spise blod. Men hvis situasjon var at bare det å spise blod var forbudt, ville jeg ha insistert på at bare betydningen av ordet «spise» på hebraisk og gresk var innbefattet i forbudet. Og det ville bety at bare å ta blod som mat eller drikke gjennom munnen ville være forbudt.

Nå er det imidlertid slik, som jeg viser i artikkelen, at den eneste måte blod kan brukes på, er som et offer på et alter. Det betyr at enhver bruk av blod er forbudt, og derfor vil jeg aldri ta imot en blodoverføring. Vakttårnet har flere ganger uttrykt det samme synspunktet og vist at enhver bruk av blod er forbudt.

Den store vekt som i noen artikler ble lagt på at Bibelens forbud gjelder å spise blod, har laget problemer på flere områder. I dag kan den medisinske vitenskap fraksjonere blod, og et naturlig spørsmål er hvordan kristne skal se på små blodfraksjoner som immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer og albumin. Et argument som har vært brukt, er at det å akseptere en eller flere av disse blodfraksjonene ikke er det samme som å spise blod. Derfor er det den enkeltes samvittighet som må avgjøre hvilke faktorer han eller hun vil akseptere.

Det er sant at de nevnte blodfraksjonene ikke tilfører næring til kroppen. Det styrende råd har imidlertid bestemt at vi må avholde oss fra fullblod og fra blodets hovedkomponenter, som er røde blodlegemer, hvite blodlegemer, blodplater og blodplasma. Jeg er helt enig i denne avgjørelsen. Men hvis det var slik at bare det å spise blod var forbudt, så måtte vi inkludere blodplater og hvite blodlegemer blant de faktorer vi kan akseptere hvis vår samvittighet tillater det. Blodplater og hvite blodlegemer utgjør hver mindre en én prosent av blodvolumet, og å overføre blodplater og hvite blodlegemer har ingen ting å gjøre med å overføre næring til kroppen.

Fordi loven sier at det å ta imot en hvilken som helst mengde blod, stor eller liten, er forbudt, kan vi ikke ta imot blodplater og hvite blodlegemer. Men hvis det til og med er forbudt å ta imot bitte små blodbestanddeler, hvordan kan det da være et samvittighetsspørsmål å ta imot immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer og albumin?

Artikkelen presenterer et synspunkt som har vært antydet i Vakttårnets litteratur, men som jeg aldri har sett fullt uttrykt. Det som er forbudt å bruke i følge Bibelen er dam (hebraisk, «blod») og haima (gresk, «blod»). Og spørsmålet oppstår da hva dam og haima innbefatter. Med andre ord, hva innbefatter begrepet «blod»?

Det er vanskelig å benekte at de nevnte hovedbestanddelene av blod er «blod» i den bibelske betydning av ordet. Men de svært små fraksjonene som jeg også har nevnt, er de «blod», eller er de ikke «blod»? Det spørsmålet må den enkeltes samvittighet avgjøre.

Artikkelen viser at et vitne, som i en ekstrem situasjon tar imot blod for å redde liv, og etterpå forsvarer bruken av blod som har reddet liv, ikke er en som av egen fri vilje har valgt å forlate menigheten. I virkeligheten har han blitt kastet ut av menigheten av utvalget av tre eldste, under det påskudd at han «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.

Artikkelen: Å trekke seg på grunn av brudd på den kristne nøytralitet

Artikkelen viser klart at det «å trekke seg» er nøyaktig det samme som «eksklusjon». Det er slik, fordi personen som «har trukket seg» fordi han har brutt sin nøytralitet, ikke vil få lov til å bli i menigheten selv om han ønsket det, og fordi han vil bli betraktet og behandlet på akkurat samme måte som en som er blitt ekskludert.

Fordi den personen som har brutt sin nøytralitet, har gått på tvers av sin stilling som en ambassadør for Guds rike, kan han ikke få lov til å fortsette å være et medlem av menigheten. Han kan ikke bli ekskludert, fordi Bibelen ikke gir grunnlag for det. Men han har absolutt ikke forlatt menigheten av egen fri vilje, slik det styrende råd hevder.

Før 1972 ble forkynnerkortet til et vitne som hadde brutt sin nøytralitet, fjernet fra menigheten kartotek, og personen var ikke lenger et medlem av menigheten. Men vitnene ville hilse på ham og snakke med ham, og han ville ikke bli behandlet på samme måte som en som var ekskludert. Artikkelen argumenter for at en person som i dag bryter sin nøytralitet, skal bli behandlet på samme måte.

Artikkelen viser at organisasjonen har i dag blitt diktatorisk, og samvittigheten til medlemmene av det styrende råd og til de eldste blir satt over samvittigheten til de enkelte vitner. De eldste har for eksempel rett til å bestemme at arbeidet til en bror innebærer nøytralitetsbrudd. Selv om broren er uenig i dette, får han seks måneder til å skifte jobb. Hvis han ikke har gjort det, betraktes han som en som av egen fri vilje har trukket seg tilbake fra menigheten fordi han «ikke lenger ønsker å være et Jehovas vitne». Hvis situasjonen ikke hadde vært så alvorlig, ville dette synspunktet ha blitt betraktet som en vits, siden broren vil bli kastet ut av menigheten. Men medlemmene av det styrende råd sier i fullt alvor at de som har blitt kastet ut av menighetene, har forlatt sine menigheter av egen fri vilje.

Artikkelen: Jehovas vitners avdelingskontor i Skandinavia har gitt usanne opplysninger til Fylkesmannen i Oslo ogViken

Høsten 2019 var det flere aviser som hadde artikler som foreslo at JV skulle miste tilskuddet fra Staten, fordi vitner som stemte ved politiske valg, ble ekskludert. Avdelingskontoret i Skandinavia sendte et langt brev til Fylkesmannen. Brevet inneholdt flere usanne påstander, og sommeren 2020 sendte jeg et brev til Fylkesmannen hvor jeg pekte på de uriktige påstandene.

Fylkesmannen ba JV om kommentarer til det jeg hadde skrevet i mitt brev. Brødre ved avdelingskontoret sendte et brev til Fylkesmannen. Men brevet inneholdt ingen kommentarer til de usanne påstandene jeg hadde påpekt. Brevet sa bare at det jeg hadde påpekt, var min personlige oppfatning. Jeg sendte et nytt brev til Fylkesmannen, hvor jeg på en mer detaljert måte pekte på avdelingskontorets usanne påstander.

Et grunnleggende prinsipp for JV er å være sannferdig i alle ting. Men de to brødrene som forfattet brevene til Fylkesmannen fravek dette prinsippet. Artikkelen gir fyldige kommentarer til situasjonen, og faksimiler av avdelingskontorets to brev og av mine to brev finnes i slutten av artikkelen.

[1]. De norske oversetterne har oversatt det engelske ordet «shun» med «unngå». Men denne oversettelsen er alt for svak. Siden ingen vitner vil hilse på eller snakke med en som har trukket seg, og vedkommende vil bli behandlet som om han ikke eksisterer, burde man ha brukt det norske ordet «sky» eller endog «avsky».

KONKLUSJON

Uttrykket «å trekke seg» er funnet opp av det styrende råd, og uttrykket har ikke noe grunnlag i Bibelen.

Det styrende råds medlemmer sier i fullt alvor at de som har blitt kastet ut av sine menigheter, har forlatt sine menigheter av egen fri vilje. Dette er en helt utrolig påstand. Men siden de aller fleste vitner tror at alt det som det styrende råd sier og skriver, er sannhet, tror også vitnene på dette, selv det som det styrende råd sier, er selvmotsigende.

 

De tre manglene artiklene vil komme etter hvert.