Å TA IMOT BLOD FRIVILLIG UTEN Å ANGRE

Å ta imot blod uten å angre blir av det styrende råd og de eldste vurdert som bevis for at vitnet har trukket seg fra menigheten, fordi han eller hun ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.

Hvis et vitne skriver et brev hvor han sier at han vil trekke seg fra menigheten, så er dette brevet et bevis for at vedkommende av egen fri vilje har truffet denne beslutningen. Men etter at brevet er sendt, vil tre eldste i utvalget bestemme at han skal bli kastet ut av menigheten, og han blir sett på og behandlet som en som har blitt ekskludert. Så selv når et vitne skriver et slikt brev, vil hans frie vilje bli undertrykt.

I forbindelse med å ta imot blod blir brorens frie vilje enda mer undertrykt. Denne broren har ikke bestemt seg for å trekke seg fra menigheten. Men det er en tredje part, de tre eldste i menighetens utvalg, som har bestemt at hans handling viser at han ønsker å trekke seg fra menigheten. Men i mange, ja, kanskje i de fleste tilfeller, er dette ikke sant. Saken er at broren ikke er enig med de eldste, og de kaster ham ut av menigheten med det påskudd at han av egen fri vilje har bestemt seg for å trekke seg fra menigheten.

I denne studien vil jeg vise at begrepet «å trekke seg» er funnet opp og innført av det styrende råd uten grunnlag i Bibelen. Jeg vil også vise at det «å trekke seg» er nøyaktig det samme som «eksklusjon».

BIBELENS SYN PÅ BLOD

Det grunnleggende prinsipp som blit fulgt i denne studien, er at Bibelens tekst alltid tas bokstavelig med mindre sammenhengen tydelig viser at den ikke skal tas bokstavelig. Og jeg vil ikke akseptere noe unntak fra en av Bibelens lover, med mindre sammenhengen klart viser at det er et unntak. Jeg vil heller ikke akseptere en forklaring av et skriftsted som ikke direkte er basert på skriftstedet.

Et eksempel på de tre punktene ovenfor, særlig på det siste, er 2. Johannes 10. Vakttårnet for 15 september 1986, side 29, innrømmer at de personene som en kristen ikke skal motta i sitt hjem eller hilse velkommen, er antikristene, som benekter at «Jesus  Kristus er kommet i kjødet» (NWT 96) Men bladet sier også «En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen [av en frafallen eller en antikrist]». Derfor kan en kristen ikke ta imot en som har trukket seg tilbake, i sitt hjem eller hilse på ham. Dette er et klart misbruk av De hellige skrifter, siden ordene til Johannes blir anvendt på en annen gruppe en den som sammenhengen refererer til.[1]

Bibelen viser at blodet er hellig, og at det ikke skal brukes til noe som helst, unntatt som et offer på et alter. Mose lov, som hadde mange bestemmelser om dyreoffer, er ikke lenger gyldig. Og det fullkomne offeret, som de jødiske ofringene var et bilde på, nemlig Jesu kjøtt og blod, har blitt ofret en gang for alle. (Hebreerne 7:27) Derfor er det ikke lenger noen gyldig bruk av blod.

Før den verdensomfattende flommen fikk mennesker ikke lov til å spise dyr. Men dette ble forandret etter flommen. 1 Mosebok 9:3-6 (NWT96

³ hvert dyr som beveger seg og lever, kan tjene som føde for dere. Liksom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.. ⁴ Men kjøtt med dets sjel — dets blod — skal dere ikke spise. ⁵ Og dessuten: blodet av DERES sjeler skal jeg kreve tilbake. Av hver levende skapnings hånd skal jeg kreve det tilbake; og av menneskets hånd, av hånden til enhver som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel tilbake. ⁶ Den som utgyter menneskeblod,  ved mennesker skal hans eget blod bli utgytt. For Gud dannet mennesket i sitt bilde.

Av disse ordene forstår vi:

• Blod representerer de levende skapningers liv (sjel).
• Det er ikke lov å spise blod.
• Blod må ikke bli utøst ved at man tar livet av noen.

Bakgrunnen for de tre punktene er at blod har en verdi, og Gud krever denne verdien tilbake hvis blod blir misbrukt. Det er Gud som har skapt alle levende skapninger med deres blod, som representerer deres liv.  «Hos deg er livets kilde» sier Salme 36:9. (NWT96) Derfor er det bare han som har rett til å bestemme hvordan livet skal brukes.

Guds lov til Israel hadde mange påbud som gjaldt blod. 3. Mosebok 17:11, 13 (NWT96) sier:

¹¹ For kjødets sjel er i blodet, og jeg har selv gitt dere det på alteret for å gjøre soning for DERES sjeler, for det er blodet som gjør soning ved sjelen i det. ¹² Derfor har jeg sagt til Israels sønner: «Ingen sjel blant dere skal spise blod, og ingen fastboende utlending som bor som utlending midt iblant dere, skal spise blod.

¹³ Når det gjelder en hvilken som helst mann av Israels sønner eller en fastboende utledning som bor som utlending midt iblant dere, og som under jakt fanger et vilt dyr eller en fugl som kan spises, så skal han la blodet renne ut og dekke det med støv.

Disse versene viser at det eneste som blod kunne brukes til, var som et offer på alteret. Når et dyr ble slaktet, skulle det avblodes. Ved å la blodet renne ut på marken og dekke det til med støv, ville livet på en symbolsk måte gå tilbake til Gud, som var livets kilde. Ordet «hellig» refererer til noe som er rent, noe som er satt til side for å brukes på bare én måte. De siterte versene viser at blodet er hellig.

Den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33 e.v.t. På den tiden var Mose lov, innbefattet bestemmelsene om blod, ikke lenger gyldig. I år 49 ble spørsmålet reist om folk av nasjonene som ble kristne, skulle omskjæres. Spørsmålet ble diskutert på et møte av apostlene og de eldste i Jerusalem. Og under innflytelse av hellig ånd ble følgende beslutning truffet, ifølge Apostlenes Gjerninger 15:28, 29 (NW96):

²⁸ For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrder på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: ²⁹ at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt.

Som jeg allerede har nevnt, finner vi forbudet mot å spise blod de fleste steder hvor blod er nevnt i Bibelen. Men i sitatet fra 3.Mosebok 17:11, 13 ser vi at en hvilken som helst bruk av blod er forbudet. Når et dyr ble slaktet, skulle blodet renne ut på marken og bli dekket av støv. På denne bakgrunn kan vi spørre: Ordene i vers 29 om «å avholde seg fra blod» gjelder de bare å spise blod, eller gjelder de en hvilken som helst bruk av blod?

Jeg vil begynne med betydningen av det greske ordet apekhō med objektet i genitiv. Ifølge BAGD[2] har medium-formen av verbet apekhō med objektet i genitiv betydningen «å holde seg borte fra». Fordi verbet er presens medium infinitiv, har NWT96 helt riktig den imperfektive gjengivelsen «fortsetter å avholde dere fra».[3] I tabell 1.1 ser vi fire eksempler på apekhō i medium med objektet i genitiv. Det kan ikke være noen som helst tvil om at betydningen av alle fire vers er «ikke å ha noe  å gjøre med» eller «holde seg helt vekk fra» de ting eller tilstander som verbenes objekt refererer til. Det samme må være tilfellet for formen apekhō med objektet i genitiv i Apostlenes gjerninger 15:29.

Tabell 1.1 Vers hvor verbet apekhō (“å holde seg vekk fra”) forekommer (NWT96)

1. Tessaloniker 4:3	For dette er hva Gud vil, DERES helligelse, at dere avholder (apekhō) dere fra utukt.
1. Tessaloniker  5:22	Avhold (apekhō) dere fra enhver form for ondskap.
1. Timoteus 4:3	I det de forbyr folk å gifte seg, og påbyr dem å avholde (apekhō) seg fra visse sorter mat.
1. Peter 2:11	Dere elskede, jeg formaner dere som utlendinger og midlertidige innbyggere til å fortsette å avholde (apekhō) dere fra kjødelige begjær.

Tabellen viser at bruken av apekhō er absolutt; de kristne skulle ikke ha noe å gjøre med objektene for dette verbet.

Min neste oppgave er å finne meningen til «det som er ofret til avguder» og «blod». Dette ser vi i oppstillingen nedenfor.

BETYDNINGEN AV «DET SOM ER OFRET TIL AVGUDER» OG «BLOD» Jeg vil begynne med å drøfte eidōlothytōn (“det som er ofret til avguder”):   Jeg referer til to greske leksika: εἰδωλόθυτον (eidōlothytōn) er et ord som semantisk sett er komplekst, og som bokstavelig betyr «det som er ofret til avguder». Det finnes ikke noe element i ordet med betydningen «kjøtt». Men i ordets stamme med meningen «offer» er «kjøtt» underforstått.[4] Eidōlothytōn refererer til kjøtt som har blitt ofret i henhold til de lokale riter, og som er ofret til en hedensk gud. Endel av det ble brent på alteret, en annen del ble spist ved et høytidelig måltid i templet, og en del ble solgt på markedet som født for folk.[5] Vi merker oss at ordet eidōlothytōn ikke referer til en spesiell for form for offer, og gjengivelsen «det som er ofret til avguder».  (NRSV) er en god bokstavelig  gjengivelse. Begge de siterte leksika indikerer at ordet refererer til «kjøtt» som er ofret. Grunnen til dette er at det åttende kapittel i 1. Korinterbrev referer til kjøtt som er ofret. Men de tre følgende sitater viser at ikke bare kjøtt, men mat, planter og blomster ble ofret til avgudene foruten drikkofre. At «kjøtt» er underforstått, er derfor en påstand som ikke behøver å være riktig. Et ritual eller en religiøs seremoni består av sekvenser med handlinger og ord (eller riter) som blir gjennomført eller talt som en del av en religiøs tilbedelse. De gamle grekere og romere gjennomførte mange ritualer som en del av deres religionsutøvelse. Noen ritualer, slik som å resitere bønner, var enkle. Andre, slik som dyreofringer, var mer kompliserte, Ofrene, som var det viktigste i de gamle religiøse ritualer, var ofre til gudene. Selv om ofrene vanligvis var dyr, kunne de hellige gaver også innbefatte kokt mat, planter, leirvarer, eller til og med en stein eller en blomst.[6] I løpet av det andre året økte forfølgelsen av oss svært mye. På den tiden var Urbanus guvernør i provinsen, og keiserlige dekreter ble først sendt til ham, og det var også dekretet med befalingen om at alle med en gang i de forskjellige byene skulle ofre drikkoffre til avgudene.[7] XLIV.16. Ordet som har blitt talt til oss i Herrens navn, vil vi lytte til fra Dem. Og vi skal virkelig utføre alt som er befalt, og som har gått ut av Deres munn: Å ofre brennofre for Himmelens dronning og helle ut hennes drikkofre, slik våre fedre gjorde, våre konger og prinser, i våre byer i Juda og på Jerusalems gater…Og mens vi ofret brennofre til Himmelens dronning og helte ut hennes drikkofre, laget vi kaker til henne og helte ut hennes drikkofre uten at våre menn var til stede.[8] Mange bibeloversettelser og bibelkommentarer tar for gitt at forbudet mot eidōlolythōn er et forbud mot å spise kjøtt som er ofret til avguder. Betydningen av det greske ordet støtter ikke denne tolkningen, fordi meningen er «det som er ofret til en avgud», og denne meningen inkluderer ikke kjøtt. Dette viser at forbudet inkluderer alt som er ofret til en avgud, slik som planter, mat, drikkofre, og ting som ikke var spiselige. Jeg har også allerede vist at ordet apekhō («å avholde seg fra») betyr «å ikke ha noe å gjøre med». Som det tredje sitatet ovenfra viser, var det forskjellige ritualer og riter som ble utført i forbindelse med ofringene til gudene i Romerriket og i Grekenland. Derfor må vi si at uttrykket «å ikke ha noe å gjøre med» «det som er ofret til avguder», inkluderer det å delta i ritualene og ritene, selv om man ikke spiste noe av ofrene. Vi kan derfor si at den store vekt som blir lagt på ikke å spise av avgudsoffrene i så mange kilder, er feilaktig. Hvis vi følger det prinsipp at vi tar Bibelens tekst bokstavelig, og at vi ikke aksepterer noe unntak når sammenhengen ikke tydelig viser at det er et unntak, så må vi trekke den slutning at en hvilken som helst kontakt med eller deltagelse i en offerseremoni for avguder, ikke bare å spise kjøtt, er forbudt.   Jeg fortsetter nå med en drøftelse av haima (“blod”): Vi ser også den vekt som blir lagt på ikke å spise blod i mange bibelkommentarer. Jeg har tidligere vist at i de fleste tilfeller hvor et forbud mot blod blir nevnt, er det i forbindelse med å spise blod. Men jeg har også vist, at fordi blod er hellig, er en hvilken som helst bruk av blod forbudt. Fordi apostlene og de eldste i Jerusalem var jøder, kjente de Mose lov. Og bruken av det greske ordet apekhō («ikke å ha noe å gjøre [med blod]») må inkludere «ikke å spise» og «ikke å bruke» blod. Men var det også andre bruksmåter for blod enn å spise og drikke det i oldtiden som kristne «ikke måtte ha noe med å gjøre»? Her følger noen få eksempler: En babylonsk kileskrift-tekst beskriver en magisk bruk av blod: Hvis en manns panne er berørt av en demon i mannens kropp, som roper og ikke forsvinner; og den blir ikke hindret av en forbinding eller av en besvergelse (det vil si, hvis alle midler mislykkes), da skal man slakte en fanget Kurkū-fugl, presse ut dens blod, og ta dens…dens fett og skinn (?). Dette skal blandes med sedertre og blod og brennes med ild. Så skal man gjenta besvergelsen «menneskets onde finger» tre ganger.[9] I oldtidens Egypt ble blod brukt i salver og bandasjer: Blod av firfisler, døde mus og muggent brød ble brukt i vanlige salver og bandasjer, og kvinner ble noen ganger innsmurt med hestespytt for å kurere en svak kjønnsdrift.[10] I oldtidens Egypt ble blod også brukt som medisin: Øyesykdommer ble behandlet med en dose flaggermusblod, fordi man trodde at flaggermusens sterke syn om natten ble overført til pasienten.[11] Det var også andre medisiner for øyesykdommer: Fett av en okse, blod fra en flaggermus…blod fra et esel…det som ser ut til å være hjernen av et firbent dyr.[12] I Romerriket omkring år 100 e.v.t. ble blod brukt i kosmetikk: I Romerriket smurte folk hvetemel og smør på sine kviser og fett og blod av sauer ble brukt som neglelakk.[13] Blod fra mennesker og dyr ble også brukt i magiske besvergelser i Egypt og Hellas.[14] Konklusjonen er at blod ble bruke på mange forskjellige måter i oldtidens verden i tillegg til å bli brukt som mat. Hvis vi igjen følger det prinsipp å ta en tekst i Bibelen i dens bokstavelige betydning, og ikke å akseptere noe unntak hvis ikke sammenhengen tydelige viser at det er unntak, må konklusjonen bli at Apostlenes gjerninger 15:29 er et forbud mot å bruke blod som mat og til et hvilket som helst annet formål.

Hvis vi lager en syntese av informasjonen i rammen ovenfor og lovene i De hebraiske skrifter, har vi en svært god bakgrunn for å forstå betydningen av Apostlenes gjerninger 15: 20, 29.

De hebraiske skrifter viser at en hvilken som helst bruk av blod, unntatt som et offer på Jehovas alter, er forbudt. Opplysningene i rammen viser at blod ble brukt på mange forskjellige måter i oldtidens verden. Blod ble bruk som mat, som offer til avguder, i forbindelse med magiske ritualer, i salver og bandasjer, i medisiner og i kosmetikk.

De fleste av disse bruksområder er ikke nevnt i Bibelen. Men fordi enhver bruk av blod er forbudt, ville også alle de nevnte bruksområder være uriktige fra Guds synspunkt. Men hvordan kan det forbud, som er nevnt i Apostlenes gjerninger 15:29, bli anvendt i våre dager, når situasjonen er så helt annerledes enn situasjonen var da Bibelen ble skrevet?

Vi kan bruke forbudet mot tyveri (kleptō) som eksempel. En uforbederlig tyv ville bli ekskludert fra den kristne menighet. (1. Korinter 6:10) Hva var innbefattet i begrepet «tyveri» i det første århundre e.v.t.? Å ta noe som tilhørte en annen person. Dette er også måten tyveri foregår på i dag. Men tyveri kan også inkludere andre ting, slik som å stjele penger fra noen via Internet og å gå inn på en annens internett-konto uten lov og tilegne seg informasjon. Disse metoder var ukjent i det første århundre e.v.t. Men ingen vil benekte at urettmessig å tilegne seg informasjon via Internett er innbefattet i det greske ordet kleptō.

Fordi blod er Guds eiendom, og det er hellig, så kan det ikke bli brukt i noen hensikt. En hvilken som helst bruk av blod i vår tid, inkludert svært små mengder av blod, er et brudd på Guds lov. På samme måte som i forbindelse med tyveri, så vil en hvilken som helst bruk innbefatte alle bruksområdene som er nevnt i rammen ovenfor, men som ikke er nevnt i Bibelen, og all annen bruk som ikke var kjent i det første århundre evt, men som er kjent i dag. Det er viktig å understreke at Apostlenes gjerninger 15:20, 29 ikke er et forbud mot å spise blod, men et forbud mot en hvilken som helst bruk av blod.

Blod er hellig, og en hvilken som helst bruk av blod, ikke bare det å spise blod, er et brudd på Guds lov. Dette er betydningen av ordene «å avholde dere fra blod» i Apostlenes gjerninger 20:29.

I Vakttårnets litteratur finnes det to forskjellige skoler med forskjellig oppfatning. Den ene skolen fokuserer på forbudet mot å spise blod, og den andre skolen fokuserer på forbudet mot en hvilken som helst bruk av blod. Det er viktig å forstå konklusjonene i drøftelsen ovenfor om blod når jeg nå skal drøfte de to skolene.

[1]. En detaljert drøftelse av dette spørsmålet finnes i artikkelen «De som trekker seg fra Jehovas vitner, blir skydd», side 3 og 4, i kategorien «Å trekke seg — i strid med Bibelen» på denne nettsiden..

[2]. A Greek-English Lexicon of the New Testament and other Early Christian Literature. W.F. Arndt og E.W. Gingrich, 1957.

[3]. I kontrast til NWT96, som er en meget nøyaktig bokstavelig oversettelse, har NWT17 svært mange unøyaktige gjengivelser hvor viktige detaljer er utelatt. Verbet i Apostlenes gjerninger 15:29 er imperfektivt, noe som er et uttrykk for en progressiv handling som foregår. Ved å gjengi verbet som «fortsetter å avholde seg fra» viser NWT96 at noen kristne allerede holdt de fire bud som nå ble nevnt. Ved å utelate «fortsetter å» gir man de fire budene bare en fremtidig anvendelse.

[4]. J.P. Louw and E. Nida. Greek-English Lexicon of the New Testament: Based on Semantic Domains.

[5].  The New International Dictionary of New Testament Theology. C. Brown ed. 1971 III, 432.

[6]. https://erenow.net/ancient/ancient-greece-and-rome-an-encyclopedia-for-students-4-volume-set/390.php.

[7]. Church History, Eusebius Pamphilus. https://biblehub.com/library/pamphilius/church_history/chapter_iii_in_the_course.htm.

[8]. Jeremiah, George Adam Smith. https://biblehub.com/library/smith/jeremiah/4_and_after_xxx_xxxi.htm.

[9]. https://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/003591571400701610.

[10]. https://schoolhistory.co.uk/ancient/ancient-egypt/ancient-egyptian-medicine/.

[11]. https://www.ancient.eu/Egyptian_Medicine/.

[12]. https://www.bt.dk/historie/tyrefedt-flagermuseblod-og-firbenslort-blod-var-medicin-i-oldtidens-egypten.

[13]. https://cosmeticsinfo.org/Ancient-history-cosmetics.

[14]. https://theconversation.com/ancient-spells-and-charms-for-the-hapless-in-love-130567.

IKKE Å SPISE BLOD ELLER IKKE Å BRUKE BLOD?

De fleste medlemmene av de kristne trossamfunn spiser blod og bruker blod i en medisinsk hensikt. Men JV bruker ikke blod, og i denne delen skal jeg drøfte grunnene for det. Som allerede nevnt, har det vært det to skoler med forskjellige synspunkter blant JV.

Utviklingen av synet på blod

I 1920-årene utviklet man vaksiner mot forskjellige sykdommer. Bladet Den Gyldne Tidsalder, som ble utgitt av Vakttårnets Bibel og Traktatselskap, hadde mange artikler som advarte mot vaksiner. I løpet av andre verdenskrig ble blodoverføringer i stor målestokk gitt til soldater som var skadet, og etter krigen ble blodoverføringer gitt til folk i sin alminnelighet. Noen kritikere av JV har hevdet at  uvitenskapelige advarsler mot vaksiner ble overført til blodoverføringer, og det var grunnen til JVs forbud mot blodoverføringer.

Dette argumentet er uriktig, fordi det var det faktum at vaksinene inneholdt blod, i tillegg til at mange vaksiner gjorde mer skade enn gavn, som var bakgrunn for advarslene. Den moderne teknikk som separerer det virksomme stoffet fra blodet, var enda ikke oppdaget. Vi kan derfor si at advarslene mot vaksiner og grunnen til at blodoverføringer ikke kan aksepteres, er den samme—det bibelske synet på blodet som hellig.

Jeg skal nå vise hvordan Vakttårnets litteratur har drøftet forskjellige sider ved bruken av blod. Bladet Awake! for 22 september 1949 drøftet bruken av blod. Ordene i Apostlenes gjerninger 15:6-29, hvor det å avholde seg fra blod blir nevnt, ble drøftet. Bladet referer til Apostlenes gjerninger 21:25, som viser at avgjørelsen til apostlene og de eldste i året 49 e.v.t. ble fulgt mange år senere. Etter dette sier artikkelen:

Kristne har til denne dag latt denne avgjørelsen influere deres avgjørelse angående blodoverføringer i medisinsk hensikt. De ser ikke på blodoverføringer som akseptable ofre som skal foretas for andres liv.

Bladet Awake! for 8 august 1950, side 25, drøftet blodoverføringer og sa:

Som et forsvar for å ta imot blodoverføringer er det noen som hevder at å motta blod på denne måten (gjennom årene) ikke er det samme som å spise det, fordi blodet ikke blir tatt gjennom munnen. Men det faktum at blodet blir brukt på en annen måte, rettferdiggjør ikke bruken ave det…Å gi blodet gjennom en åre er akkurat det samme som å motta intravenøs føde bestående av vann som er blandet med dextrose. Det faktum at blodet ikke kommer inn i fordøyelsessystemet er ved siden av saken. Det er i virkeligheten overføringen av livsstrømmen fra en person til en annen som er forbudt av Jehova i hans ord…

Den eneste bruk av blod, som Skriftene viser, er som et offer for synder.

Bladet Awake! viste i 1949 at blodoverføringer var galt med referanse til Apostlenes gjerninger kapittel 15, men uten å gi noen detaljer. Bladet Awake! for 1950 fremmet det synspunkt at blodtransfusjon var det samme som å spise blod. Og dette antyder at Apostlenes gjerninger referer til å drikke blod og a spise blod (det som er kvalt). Vi merker oss imidlertid at bladet sier at å bruke blod også er forbudt. Og her finner vi den første antydning om eksistensen av to skoler, den ene som la vekt på, at å spise blod var forbudt, og den andre som la vekt på at å bruke av blod var forbudt.

Vakttårnet for 15 mars 1950, side 172 sier:

Enten man spiser, drikker eller overfører blod, så er det i alle tilfelle i bunn og grunn en overføring av blod fra et menneskes eller et dyrs organisme og til en annen organisme, og det er denne faktiske overføring av blod som Guds ord fordømmer og forbyr hans innvigde folk. At en blodoverføring ikke slokker et menneskes tørst eller stiller et menneskes hunger, ligger utenfor sakens kjerne. Selve overføringen av blodet står som et ubestridelig faktum.

Fokus for sitatet ovenfor er ikke på å spise eller drikke blod, men å overføre blodet, eller livet, fra en organisme til en annen. Brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod (1977), side 18, sier:

⁴⁶ Vi vil ikke benekte at denne Guds lov i bibelsk tid spesielt fikk sin anvendelse på det å bruke blod til føde. Intravenøs tilførsel av blod ble ikke benyttet på den tiden. Men selv om Bibelen ikke direkte drøftet moderne legevitenskapelige behandlingsmåter som innbefatter bruk av blod, dekket dens uttalelser i prinsippet slike behandlingsmåter.

⁴⁷ Legg for eksempel merke til at de kristne fikk befaling om å ’avholde seg fra . . . blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 29) Det er ikke noe i denne uttalelsen som viser at en kan skille mellom det å føre blod inn i munnen og det å føre blod inn i blodkarene. Og er det i prinsippet noen forskjell?[1]

Det syn at blodoverføring er det samme som å spise blod, blir vist i sitatet ovenfor.  Men fokus er på ordene «avhold dere fra». Uansett på hvilken måte blod blir ført inn i kroppen, så avholder personen seg ikke fra blod. Argumentene kan innebære at Apostlenes gjerninger 15:29 ikke bare gjelder å drikke og spise blod, som blir tatt gjennom munnen.

Et produkt som i vår moderne verden kan inneholde blod, er gjødsel. Kan kristne bruke et slikt produkt som inneholder blod? Drøftelsen av dette spørsmålet viser at det ikke bare er å spise og å drikke blod som strider imot Bibelen. Å bruke blod i en hvilken som helst hensikt er forbudt. Vakttårnet for 1964, side 240 sier:

Hvordan forholder det seg så med gjødning som inneholder blod? En som ønsker å vise respekt for Guds lov angående blod, vil ikke bruke den. Ifølge Moseloven skulle en riktignok la blodet fra et dyr som ble felt, renne ut på jorden og dekke det til med jord. (3 Mos. 17: 13, 14) Hensikten var imidlertid at blodet ikke skulle tjene et nyttig formål når det ble fjernet på denne måten. Det ble ikke utøst på jorden i den hensikt at det skulle tjene som gjødning. Det vil følgelig ikke være riktig av en kristen bonde i vår tid å spre blod utover sine åkrer for å gjøre jorden fruktbar, og det vil heller ikke være riktig å bruke en gjødning som inneholder blod. Å bruke blod på denne måten ville være ensbetydende med å forsøke å oppnå økonomisk utbytte ved hjelp av noe Gud har forbeholdt seg selv. Det ville være å handle i strid med Guds Ord.

Vakttårnet for 15. mai 1982, side 31, drøfter også blod brukt som gjødsel, og vi leser:

Etter at loven var blitt avskaffet, sa han til de kristne at de måtte «holde seg borte . . . fra blod». Jehovas vitner spiser derfor ikke blod og tar ikke imot blodoverføring. De godkjenner heller ikke forskjellige former for kommersiell bruk av blod. — Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29...

La oss for eksempel ta bruken av blod som gjødningsmiddel. Når en israelittisk jeger lot et dyrs blod renne ut på bakken, var det ikke for å gi jorden gjødning. Han gjorde det av respekt for blodets hellighet. Vil så en kristen som har en lignende forståelse av blodets betydning, med vilje samle inn blodet fra dyr som er blitt slaktet, for å bruke det som gjødning? Neppe, for en slik kommersiell bruk av blodet ville ikke vitne om dyp respekt for det faktum at blodet representerer livet.

Både Vakttårnet for 1964 og fra 1981 viser at blod ikke skulle brukes på noen som helst måte. Men blodet skulle renne ut på marken når et dyr ble slaktet. Artikkelen fra 1981 har også et interessant argument angående apostlenes gjerning 15:29. Argumentet er at «å avholde seg fra blod» inkluderer både å spise blod, ta blod inn i årene og å bruke det på andre måter. Boken Bevar dere i Guds kjærlighet (2017), side 92, sier:

¹⁰ Jehovas vitner forstår det slik at det «å holde seg borte fra blod» innebærer mer enn å la være å spise eller drikke blod. Det betyr at man ikke tar imot blodoverføring, ikke gir blod og ikke lagre sitt eget blod med tanke på en senere blodoverføring. Det betyr også at man ikke tar imot transfusjoner av en av blodets fire hovedbestanddeler: røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma.

Dette sitatet er særlig viktig, fordi det kommenterer Apostlenes gjerninger 15:29 og viser at «å avholde seg fra blod» både inkluderer å spise blod og å bruke blod på andre måter.

Tabell 1.1 Forskjellige argumenter når det gjelder blod

1	Våkn Opp! 1950	Å spise blod er forbudt; en blodoverføring er det samme som å spise blod.
2	Våkn Opp! 1950	Blod kan ikke bli brukt for noe annet enn som offer på alteret.
3	Vakttårnet 1950	Å overføre blod fra en organisme til en annen er galt, og en blodoverføring gjør dette.
4	Jehovas vitner og spørsmålet om blod (1977)	Blodoverføring er galt, fordi det er det samme som å spise blod, og det er forbudt.
5	Vakttårnet (1964 og 1981)	En hvilken som helst bruk av blod, slik som å bruke det til gjødsel, er et brudd på Guds lov.
6	Bli i Guds kjærlighet (2017)	Ordene i Apostlenes gjerninger 15:29 “avhold dere fra blod” inkluderer både ikke å spise blod og ikke å bruke blod.

[1]. Online Indeks til Vakttårnets publikasjoner 1945-1985 har under «blodoverføring» innføringen «Betraktet som å spise blod» med 11 henvisninger. En av henvisningene er til brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod.

SYKEHUSKONTAKTUTVALGET OG DE TO SKOLENE

De største og mest spesialiserte sykehusene ligger i Oslo, og pasienter med de mest alvorlige lidelser blir sendt til disse sykehusene. Min kone og jeg slo oss ned i Oslo i 1975, og jeg ble presiderende tilsynsmann i Majorstua menighet i Oslo. Jeg hadde været områdetilsynsmann for hele Norge, og i årene 1974 og 1975 hadde jeg vært instruktør for et kurs på to uker for alle eldste i landet.

På grunn av dette var det vitner fra hele landet som kjente meg, og når det var en vanskelig medisinsk situasjon, ble jeg ofte kontaktet og spurt om å hjelpe. På bakgrunn av dette hadde jeg samlet mange medisinske artikler som drøftet blodløs behandling, og i mange tilfeller var jeg i stand til å hjelpe en bror eller søster med å finne en kirurg i Oslo som var villig til å operere uten å bruke blod.

I 1990 ble det innført en ny institusjon i Skandinavia, hvor jeg kunne bli brukt på en mer systematisk og faglig god måte. Dette var sykehuskontaktutvalget.[1] Før jeg belyser spørsmålet om blod i forbindelse med sykehuskontaktutvalget, vil jeg si noe om vårt arbeid for å hjelpe brødrene og søstrene.

Sykehuskontaktutvalgets arbeid

Arbeidet i SK var hardt, men veldig givende. I løpet av det første året var det en bror og jeg som samarbeidet tett. En pioner bruker 70 timer eller mer i forkynnelsen hver måned, og vi brukte flere timer hver måned for å hjelpe våre brødre søstre enn en pioner brukte i forkynnelsen.

Vi hadde mange problemer de første årene. Justisdepartementet hadde sendt et brev til alle sykehus hvor det sto at leger som lovte JV å foreta kirurgiske inngrep uten å bruke blod, kunne bli straffeforfulgt. Leger ved mange sykehus nektet å behandle oss uten å bruke blod, og det eneste unntaket var en meget erfaren professor på et sykehus som spesialiserte seg på behandling av kreft. Han og hans kolleger utførte svært mange operasjoner på JV. Etter noen år ble mange leger klar over at SK kunne være til hjelp for dem, og vi har hatt et godt samarbeid med de fleste leger i mange år.

Vårt arbeid var proaktivt, og vi kontaktet forskjellige avdelinger ved sykehusene for å holde foredrag om blodløs behandling. I de første årene var det forskjellige brødre som holdt disse foredragene. Men i de ti årene frem til 2010, da min kone og jeg flyttet fra Oslo, var det jeg som holdt de fleste foredragene. Vi var tre brødre som samarbeidet. De to andre oppsøkte sykehusene for å finne de rette personene for å avtale et foredrag. Vi kom sammen til møtet med legene; jeg holdt foredraget, og etterpå svarte alle tre på spørsmål fra legene.

I begynnelsen av 1990-tallet hadde vi ikke mobiltelefoner. Men jeg hadde en personsøker, og når den pep, stoppet jeg mitt arbeid før jeg var ferdig og kjørte hjem. Min kone sto klar med pene klær og med et smørbrød i hånden. Jeg skiftet klær, tok smørbrødet, og kjørte til sykehuset. Noen ganger ringte telefonen midt på natten, og jeg måtte da reise med en gang til sykehuset.

Arbeidet var svært givende. I det første året var det en ung bror som fikk høyspent strøm gjennom kroppen. Han ble svært syk, og vi hjalp familien og legene som behandlet ham. Den unge broren døde, men hans far, som ikke var et vitne, var så imponert over den støtten familien hadde fått, at han ble et vitne det samme året. Den beste belønning vi kunne få for vårt harde arbeid, var når vi kom til sykehuset og så de takknemlige øynene til den sykes familie. Og vi så at de tenkte: Jehovas organisasjon har sendt brødre for å hjelpe oss!

I løpet av mine 27 år i sykehuskontaktutvalget kjenner jeg til bare ett tilfelle hvor en bror aksepterte blod. Og jeg kjenner til to tilfeller hvor brødre døde, men hvor de sannsynligvis ville ha overlevd hvis de hadde fått blod. I vanskelige medisinske situasjoner ga vi legene medisinske artikler som drøftet den bestemte situasjonen. Og vi oppga også navnet på leger i andre land som hadde behandlet samme tilfelle med et godt resultat. I noen tilfeller kontaktet de norske legene de utenlandske legene for å få hjelp.

Som medlemmer av sykehuskontaktutvalget var vi glade for å vite at ved vårt arbeid var vi med på å redde livet til noen av våre brødre og søstre.

Betydningen av ordene i Apostlenes gjerninger 15:29

I 1990 kom det tre brødre fra Brooklyn til Ørebro i Sverige for å lære oss de forskjellige sider ved synehuskontaktutvalgets arbeid. Det var brødre fra Norge, Sverige, Danmark og Finland som deltok på seminaret som varte i tre dager. Det var satt av god tid hver av de tre dagene til at vi kunne stille spørsmål. Og mange av spørsmålene viste at brødrene hadde foretatt dyptgående studier av forskjellige sider ved spørsmålet om blod.

Jeg stilte spørsmålet om betydningen av Apostlenes gjerninger 15:29. Var betydningen av ordene «avhold dere fra blod» at vi skulle avholde oss fra å spise blod? Eller var betydningen at vi skulle avholde oss fra en hvilken som helst bruk av blod? Jeg fikk ikke noe klart svar, og grunnen var nok at det var to skoler blant JV når det gjaldt dette spørsmålet.

For meg var dette spørsmålet særdeles viktig. Litteraturen hadde ofte pekt på at forbudet fra møtet i Jerusalem i året 49 gjaldt ikke å spise blod. Blodoverføring var det samme som å spise blod, og derfor kunne vi ikke ta imot en blodoverføring. Hvis dette var riktig, ville vi risikere våre liv på grunn av en definisjon, nemlig på definisjonen av ordet «spise». Og det var et synspunkt jeg absolutt ikke kunne akseptere. Jeg spurte en av lærerne privat, og han var enig i at det synet at ordene i Apostlenes gjerninger 15:29 bare gjaldt å spise blod, var feil.

Etter seminaret sendte jeg et brev til Watchtower Society in Brooklyn og spurte om meningen til 15:29. Jeg fikk et svar som ikke var klart. Jeg skrev derfor et nytt brev og pekte på dette. Jeg fikk et nytt svar som var like uklart som svaret i det første brevet. Da skrev jeg et brev til Daniel Sydlik, som var medlem av det styrende råd, og jeg skrev at jeg følte at jeg var latt i stikken i forbindelse med et oppriktig spørsmål. Svaret jeg nå fikk, var tilfredstillende. Brevet pekte på at noen brødre la vekt på betydningen å ikke spise blod, mens andre la vekt på betydningen å ikke bruke blod. Dette var synspunktene til de to skolene. men brevet ga et godt svar, fordi det også sto at enhver bruk av blod er i strid med Guds lov.

Jeg ville aldri ha akseptert det synet at vi ikke skal ta imot en blodoverføring fordi det er det samme som å spise blod! Jeg har alltid vært lojal overfor mine medeldste og det styrende råd. Men jeg er en bibel-student og ikke en papegøye. Jeg er villig til å risikere mitt liv for Bibelens lover. Men jeg er ikke villig til å risikere livet på grunnlag av en definisjon laget av mennesker. Og dette kunne ha vært tilfellet i forbindelse med blod. Jeg har merket meg at Jakob 3:17 (NWT196) sier at «visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsommelig». Og jeg ville på det sterkeste ha protestert mot «spise»-argumentet hvis det hadde vært det bibelske argumentet mot blodoverføring.[2]

[1]. Vår Tjeneste for riket, november 1990, sidene 3 og 4.

[2]. Her finner vi igjen en unøyaktig gjengivelse av NV17-oversettelsen, som sier: «Men visdommen ovenfra er først og fremst ren. Den er også fredelig». Kontrasten i den greske teksten mellom det «å være ren», som har prioritet foran «fredelig», er ikke gjengitt.

BRUKEN AV SMÅ BLODFRAKSJONER

Jeg har tidligere nevnt at de vaksiner som ble fremstilt i 1920-årene og senere, inneholdt mye blod. Etter andre verdenskrig har den medisinske vitenskap utviklet metoder til å separere det virksomme stoffet, som brukes som vaksine, fra blod og andre partikler. Derfor har spørsmålet blitt stilt om de kristnes syn på vaksiner. The Watchtower for 15. desember 1952, side 764,  drøftet dette spørsmålet, og vi leser:

Det er helt klart at vi ikke på grunnlag av fornuften eller Bibelen kan bruke det argumentet at ved å bli vaksinert vil den personen som får vaksinen, enten spise eller drikke blod eller motta en blodoverføring…Derfor må vi si at det bibelske grunnlag for enhver innvending mot vaksinering ser ut til å mangle.

Poenget i sitatet er at ved å bli vaksinert spiser man ikke blod. Derfor finnes det ingen bibelsk innvending mot vaksinering. Det blir også lagt vekt på betydningen av ikke å spise blod i Vakttårnet for 1. februar 1959, side 71:

Er innsprøytning i blodomløpet av forskjellige slags sera, som for eksempel difterivaksine, og blodbestanddeler, som for eksempel gammaglobulin, i den hensikt å bygge opp motstandskraft mot sykdommer ved hjelp av antistoffer, å betrakte som det samme som å drikke blod eller å ta inn blod eller blodplasma ved en blodoverføring? — N. P., U.S.A.

Nei, det ser ikke ut til å være nødvendig at vi setter disse to tingene i samme klasse, selv om vi har gjort det tidligere. Hver gang forbudet mot blod er nevnt i Bibelen, er det i forbindelse med å ta det inn som mat, og det er derfor blod som et næringsmiddel som er forbudt for oss. Da menneskene for første gang fikk tillatelse til å spise dyrekjøtt den gang da forplantningsoppdraget ble gjentatt for de overlevende etter vannflommen, ble blod spesielt forbudt. (1 Mos. 9: 3, 4) Moseloven forbød at blod ble brukt til mat, og derfor finner vi det gjentatte ganger nevnt sammen med fett som noe som ikke skulle spises. (3 Mos. 3: 17; 7: 22⁠—27) Det samme var tilfelle på apostlenes tid; det var i forbindelse med spising av kjøtt som var ofret til avguder, at forbudet mot å spise kvalte dyr og blod nevnes. — Ap. gj. 15: 20, 29.

Innsprøytning av antistoffer i blodet ved hjelp av blodserum, eller bruken av blodbestanddeler for å danne slike antistoffer, er ikke det samme som å ta inn blod gjennom munnen eller ved blodoverføring som et næringsmiddel som skal bygge opp kroppens livskraft. Selv om Gud ikke hadde til hensikt at menneskene skulle besmitte blodomløpet ved vaksiner, sera eller blodbestanddeler, så ser det ikke ut til at dette er innbefattet i Guds uttrykte vilje som forbyr blod som mat. Det står derfor til hver enkelt selv å avgjøre om han vil benytte seg av slike former for legemidler eller ikke.

Sitatet er et uttrykk for synet til en av de to skolene som jeg har nevnt. Og de logiske problemer med dette synet kan vi tydelig se. Det er sant at de bibelske forbud mot blod ble gitt i forbindelse med å bruke blod som mat. Dette var naturlig, siden dette var den eneste mulige bruk av blod blant Israels folk på den tiden da Bibelen ble skrevet. Vi kan se to logiske problemer i sitatet.

Sitatet sier at en injeksjon av antistoffer ikke er det samme «som å ta inn blod gjennom munnen eller ved blodoverføring som et næringsmiddel som skal bygge opp kroppens livskraft», noe som er forbudt. Det er sant at å bruke blod som næringsmiddel er forbudt i Bibelen. Men hvis dette var den eneste grunn, så er situasjonen den at det ikke er å bruke blod som er forbudt. Men det som er forbudt og som er en synd, er å bruke blod i en bestemt hensikt. Dette innebærer at premisset i sitatet er at «som et næringsmiddel som skal bygge opp kroppens livskraft» er blod forbudt.

Forbudet mot blod i Apostlenes gjerninger 15:20, 29 er gitt i forbindelse med ofring til avguder og å spise dyr som er kvalt. Men hensikten med ofring av kjøtt til avguder var ikke å frembringe et næringsmiddel for å bygge opp kroppens livskraft. At de som ofret, deltok i offerseremonien ved å spise og drikke ofrene var ikke grunnen til forbudet mot ofring til avguder. Avgudsofrene var forbudt fordi de representerte avgudsdyrkelse. Forbudet var derfor basert på det prinsipp at bare Jehova skulle tilbes. Dette ville også innebære at forbudet mot «det som var ofret til avguder og blod» bygde på grunnleggende prinsipper og ikke på at kjøtt og blod ville gi næringsstoffer til kroppen.

Jeg er enig i at ingen passasje i Bibelen motsier det å ta imot vaksiner. Men min enighet er bygd på noe helt annet enn at å motta vaksiner ikke er det samme som å spise det aktive stoffet i vaksinen.

ANVENDELSEN AV DET SYSNPUNKT AT ALL BRUK AV BLOD ER FORBUDT

I 3. Mosebok 17:10 (NWT96) leser vi at å spise “hvilket som helst slags blod” er forbudt. Det hebraiske ordet er kol, og det viser til noe altomfattende både når det gjelder art og mengde. Det innebærer blod av en hvilken som helst skapning (art), og blod av en hvilken som helst mengde, liten eller stor. Den norske 1930-oversettelsen sier «eter blod, om aldri så lite».

Apostlenes gjerning 15:29 viser at kristne må «avholde seg fra blod». Hvis vi ikke aksepterer noe unntak til en tekst i Bibelen med mindre sammenhengen tydelig viser at det er et unntak, da er betydningen av de to skriftstedene helt klar: Vi må holde oss vekk fra blod fra en hvilken som helst skapning, i en hvilken som helst form, og i en hvilken som helst mengde, stor eller liten.

Men hvordan kan vi skjelne mellom små blodfraksjoner som kan tas imot hvis samvittigheten tillater det og blodets hovedbestanddeler, som vi må avholde oss fra? Svaret er svært enkelt, men jeg har ikke sett at dette enkle svaret har vært direkte uttrykt i Vakttårnets litteratur.

I januar 2001 hadde jeg en diskusjon som strakte seg over flere uker med Dr. Muramoto og andre i The British Medical Journal.[1] Spørsmålet om synet på blodfraksjoner ble også reist. Hvordan kan JV akseptere albumin og andre fraksjoner når de nekter å ta imot fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og blodplasma? I denne diskusjonen presenterte jeg det enkle svaret, som jeg allerede hadde presentert for forskjellige avdelinger på sykehusene i Oslo.

Det som er forbudt i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter er en hvilken som helst bruk av dam (hebraisk, “blod”) og haima (gresk, “blod”). Men fordi den medisinske vitenskap i dag kan fraksjonere blod og produsere store mengder med små fraksjoner som er tatt fra blod, må vi stille spørsmålet: Er disse fraksjonene «blod» i den bibelske betydning av ordet? Er disse fraksjonene dam og haima? Den enkelte kristne må gi sitt svar på dette spørsmålet basert på sin samvittighet.

I forbindelse med spørsmålet om kristne kan akseptere små fraksjoner tatt fra blod, så er ikke spørsmålet om disse fraksjoner blir brukt som næring eller ikke. Men spørsmålet er: Er disse fraksjonene “blod” I den bibelske betydning av ordet? Vi må avholde oss fra alle fraksjoner som er blod. Men om vi kan akseptere fraksjoner hvor vi med sikkerhet ikke kan si om de er blod eller ikke, er et spørsmål som den enkeltes samvittighet må avgjøre.

Smittestoff blir for eksempel injisert i en sau, og sauens blod begynner å lage antistoffer. Etter en tid blir blod tatt fra sauen, og antistoffene blir separert fra blodet. Disse antistoffene blir brukt som vaksine, og spørsmålet blir da: Er disse antistoffene «blod» i den bibelske betydning av ordet? På et tidspunkt var antistoffene en del av blodet, og de ble så separert fra blodet. Men er de dam og haima? Jeg vil anta at ingen, eller nesten ingen, vil si at antistoffene representerer det Bibelen mener med ordet “blod”.

De nevnte antistoffene var ikke opprinnelig i blodet, men de ble produsert av blodet. Men hva skal vi si om molekyler, som opprinnelig var en del av blodet, slik som forskjellige koagulasjonsfaktorer? Disse utgjør en svært liten del av blodet. Men når disse blir separert fra blodet, er disse faktorene «blod»?

Vi kan gå et skritt videre og vurdere proteinene som kalles albumin. De utgjør omtrent 2 % av blodvolumet, som er en ganske stor del i forhold til de andre faktorene. Hvis noen albumin-proteiner blir separert fra blodet, er disse proteinene «blod»?

Så langt jeg vet, har Vakttårnets litteratur aldri stilt dette spørsmålet, og det er akkurat dette spørsmålet som er avgjørende for om vi kan ta imot en bestemt fraksjon som er utvunnet av blod. Dette spørsmålet skulle absolutt bli stilt: Er denne fraksjonen «blod» i den bibelske betydning av ordet? I kontrast til dette enkle spørsmålet sier Vakttårnets litteratur at hvorvidt kristne kan ta imot immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer og albumin er et samvittighetsspørsmål fordi det å tilføre disse stoffene er ikke det samme som å spise blod. Fra mitt synspunkt kan ikke disse stoffene kalles blod i det hele tatt. Men artikkelens konklusjon om at hver enkelt må treffe en avgjørelse på grunn av sin samvittighet, er en god konklusjon. Men for å understreke: Det avgjørende spørsmål å svare på er om en fraksjon er blod eller ikke.[2]

Hvis vi konsulterer et leksikon eller en lærebok, vil vi se at blodets hovedbestanddeler er røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma. Fordi disse er hovedbestanddelene når det gjelder blodets funksjon, har det styrende råd bestemt at Bibelens forbud mot blod inkluderer disse bestanddelene. Jeg finner at dette er logisk, og jeg er enig i det styrende råds avgjørelse.

Men hva om vi ser på blodets bestanddeler når det gjelder volum og ikke når det gjelder funksjon, hva finner vi da? Blodplasma, som inneholder 91,5 % vann, utgjør mellom 52 og 62 prosent av blodets volum, og røde blodceller utgjør mellom 38 og 48 % av volumet. Det betyr at disse to bestanddelene utgjør omkring 98 % av blodets volum. Det kan derfor ikke herske noen tvil om at disse to bestanddelene er blod i den bibelske betydning av ordet.[3]

Men hva kan vi si om blodplater og hvite blodceller? De har en viktig funksjon i blodet. Men hver av dem utgjør mindre enn 1 % av blodets volum, omtrent halvparten av volumet for albumin. På grunn av disse faktorers viktige funksjon, har det styrende råd bestemt at kristne må avholde seg fra disse faktorene. Men en kristen spør kanskje: Er hvite blodceller «blod», og er blodplater «blod»? Hvis han konkluderer med at svaret på spørsmålene er åpent, og han tar imot én eller begge disse faktorer, kan ingen med rette si at han har overtrådt Guds lov. Vi kan bare si at han har overtrådt det styrende råds tolkning av Gud lov om blod.

[1]. Et innlegg i diskusjonen kan sees på  https://www.bmj.com/rapid-response/2011/10/28/re-muramotos-reply-r-furuli-conscience-individual-jehovahs-witness

[2]. Hemoglobin er et molekyl som utgjør 33% av en rød blodcelle, og dette molekylet blir nå fremstilt av blod. Fordi molekylet utgjør en så stor del av en rød blodcelle, vil mange synes det er vanskeligere å avgjøre om hemoglobinmolekylet er blod eller ikke er blod enn i forbindelse med de andre fraksjonene. En oversikt over de forskjellige fraksjonene finnes i Vår Tjeneste for riket for november 2006. En drøftelse av hemoglobinmolekylet finnes i Våkn Opp! for august 2006, side 11.

[3]. Bladet Våk Opp! For august 2006 har en artikkel som drøfter blodets forskjellige komponenter.

DET STYRENDE RÅDS LEDELSE OG SYNET PÅ BLOD

Boken Bli i Guds kjærlighet (2017) er en bok, som alle som blir vitner, blir oppmuntret til å studere. På side 91 leser vi:

¹⁰ Jehovas vitner forstår det slik at det «å holde seg borte fra blod» innebærer mer enn å la være å spise eller drikke blod. Det betyr at man ikke tar imot blodoverføring, ikke gir blod og ikke lagrer sitt eget blod med tanke på en senere blodoverføring. Det betyr også at man ikke tar imot transfusjoner av en av blodets fire hovedbestanddeler: røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma.

Det er viktig å merke seg at «å avholde seg fra blod» i Apostlenes gjerninger 15:29 ikke er begrenset til det å spise og drikke blod. Men meningen av ordene er at en hvilken som helst bruk av blod er forbudt. Jeg skal nå drøfte forskjellig sider av spørsmålet om blod i relasjon til det styrende råd.

Å ta imot små fraksjoner som er utvunnet fra blod

I dag er den medisinske vitenskap i stand til å fraksjonere blod, og små komponenter, slik som immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer og albumin blir injisert i mennesker for å tjene forskjellige hensikter. Det styrende råd har bestemt at om en vil ta imot disse fraksjoner eller ikke, er et samvittighetsspørsmål. Jeg er helt enig med det styrende råd i dette, men av en annen grunn en den det styrende råd oppgir.

10 år etter seminaret i Arboga i Sverige var det et oppfriskningskurs for medlemmene av sykehuskontaktutvalgene. Dette kurset var tydeligvis laget av medlemmer av den skole som la vekt på at Bibelen bare forbyr å ta imot blod som næring, siden dette ble understreket flere ganger i løpet av kurset.

Jeg vil nå sitere fra avsnittet «Å resonnere ut fra bibelske prinsipper om blod og medisinske prosedyrer».

1. Prinsipp: Blod representerer skapningens liv, det er galt å spise det og på den måten å opprettholde sitt eget liv ved hjelp av andres livsblod, det være seg blod fra mennesker eller fra dyr. «Dere skal ikke spise blodet av noe som helst slags kjød, for sjelen [livet] i all slags kjød er dets blod. Enhver som spiser det, skal avskjæres.» 17.14)

a) Anvendelse: Det er galt å ta imot en transfusjon av fullblod eller en større blodkomponent (slik som røde blodlegemer, hvite blodlegemer, blodplater eller plasma).Det er ensbetydende med å spise blod. (w90 6.1, s. 30, 31; w89 3.1, s. 30, 31; w 78 11.1, s. 23; bq s. 17, 18)[1]

b) Anvendelse: Å ta imot immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer, albumin eller andre mindre blodbestanddeler i den hensikt å bekjempe sykdom og ikke for å ernære kroppen er et samvittighetsspørsmål. (w94 10.1, s. 31; w90 6.1, s. 30, 31; w 78 11.1, s. 23; g 82 11.8, s. 23; g 82 11.8, s. 25)

2.Prinsipp: Blod som har gått til spille, skal ikke innføres i kroppen igjen for å ernære den.Spilt blod skal som et symbol på livet ‘helles ut’; det går således tilbake til Livgiveren, Jehova.. (3. Mosebok 17:13; 5. Mosebok 12:15, 16)

a) Anvendelse: Pre-operativ oppsamling, lagring og senere infusjon av en pasients eget blod kan ikke godtas. (w89 3.1, s. 30, 31; w78 11.1, s. 22; g82 11.8, s. 25)

Det var ordstyreren for utvalget på Betel som hadde forelesningen med de punkter som er sitert ovenfor. Han og jeg hadde flere ganger arbeidet sammen i reisetjenesten og på Betel, og vi var gode venner. Etter forelesningen kom jeg med sterke innvendinger mot deler av forelesningen, og vi hadde en interessant diskusjon.

For å kalle en spade for en spade, så er deler av sitatet ovenfor ren nonsens. Å hevde at infusjon av blodplater og hvite blodlegemer er det samme som  ernæring, mens infusjon av immunglobuliner og albumin ikke er det samme som ernæring, er rett og slett absurd. Absurditeten i denne påstanden blir forsterket av det faktum at før denne forelesningen var det forelesninger som i detalj forklarte funksjonene til blodplatene og de hvite blodcellene. Og disse funksjonene har ingen ting med ernæring å gjøre.

Premisset for de konklusjoner vi ser i sitatet, er at Bibelens forbud mot blod er et forbud mot å bruke blod som et næringsmiddel som skal bygge opp kroppens livskraft og ikke et forbud mot en hvilken som helst bruk av blod. Dette viser at synet er at det ikke er å bruke blod som er det springende punkt men hensikten med å bruke blod. Vi må imidlertid trekke den konklusjon at det å hevde at bruk av blod er riktig hvis det brukes med en riktig hensikt, er ensbetydende med å forkaste blodets hellighet, at blod ikke skal bli brukt til noe unntatt som et offer på alteret.

Det er helt klart at hvis forbudet bare gjaldt å bruke blod som et næringsstoff, så ville både blodplater og hvite blodlegemer kunne bli akseptert av kristne—disse blir avgjort ikke brukt som næringsstoffer.

I motsetning til de synspunkter som ble presentert på sykehuskontaktutvalgets oppfriskningskurs, så blir et helt annet synspunkt, som både er enkelt og balansert, presentert i denne artikkelen: En hvilken som helst bruk av blod i en hvilken som helst hensikt er forbudt. Vi kan ikke med sikkerhet si om immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer og albumin er blod eller ikke er blod i den bibelske betydning av ordet. Derfor er det et samvittighetsspørsmål om kristne kan ta imot slike fraksjoner.

Det synspunkt at det bare er blod brukt som et næringsmiddel som er forbudt, fører til absurde konklusjoner: Det syn, som ble presentert på oppfriskningskurset, at infusjon av blodplater og hvite blodlegemer er forbudt, fordi det er det samme som å spise blod, men at infusjon av immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer og albumin var et samvittighetsspørsmål, fordi dette ikke var det samme som å spise blod, er ren nonsens.

Å nekte å ta imot blodets hovedbestanddeler

Sitatet ovenfor fra boken Bli i Guds kjærlighet representerer det styrende råds nåværende synspunkter. JV må nekte å ta imot fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma. Dette er en avgjørelse truffet av det styrende råd, og avgjørelsen ser ut til å være truffet på grunnlag av det samme spørsmål som jeg har stilt: Er denne komponenten «blod» i den bibelske betydningen av ordet? Hvis svaret på dette spørsmålet er «ja», må vi avholde oss fra denne komponenten, siden enhver bruk av blod er forbudt.

Fullblod er selvsagt “blod” i den bibelske betydningen av ordet. De andre nevnte komponentene er hovedbestanddelene i blodet, og det er logisk at disse også må innbefattes i betegnelsen «blod». Men hvis Bibelens påbud bare gjaldt blod som et næringsmiddel, ville ikke blodplater og hvite blodceller være innbefattet, for de tilfører ikke kroppen næring.

Røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma regnes som hovedbestanddelene av blod, fordi de utfører blodets primære funksjoner. Jeg har imidlertid vist at blodplater og hvite blodceller utgjør mindre en 1 % av blodvolumet hver. Dette kan bli sammenlignet med albumin, som utgjør omkring 2 % av blodvolumet. At blodplatene og de hvite blodceller utgjør en mindre del av blodvolumet enn albumin, påvirker ikke mitt syn på at blodplatene og de hvite blodcellene er blod.

Men fordi Bibelen ikke omtaler blodplater og hvite blodceller, kan vi ikke dømme en bror som aksepterer blodplater og hvite blodceller, fordi han mener at disse komponentene ikke er blod. Vår lojalitet skal være knyttet til det Bibelen direkte sier, og ikke til det styrende råds tolkning av det Bibelen sier. Vi kan ikke risikere våre liv på grunnlag av det styrende råds syn at hvilke komponenter som kan aksepteres og hvilke som ikke kan aksepteres må baseres på hensikten med å bruke dem.

Hvis det bare er blod som et næringsmiddel som er forbudt, vil vi, ved å nekte å ta imot en blodoverføring, satse våre liv på tolkningen av ordet «hensikt»—hvilken hensikt en bestemt bruk av blod har. Hvis en hvilken som helst bruk av blod er forbudt, vil vi, ved å nekte å ta imot en blodoverføring, satse vårt liv direkte på Bibelens ord som uttrykker Guds lov.

Å lagre eget blod i den hensikt å få blodet ført tilbake under en operasjon

Både gjenoppfriskningskurset og boken Bli i Guds kjærlighet uttrykker at å lagre eget blod i den hensikt å få blodet ført tilbake under en operasjon er forbudt. Dette spørsmålet ble drøftet i Vakttårnet for 15 oktober 2000, side 31:

 Det hender at en lege oppfordrer en pasient til å deponere en del av sitt eget blod noen uker før en operasjon (preoperativ autolog blodgivning), slik at legen kan gi pasienten hans eget lagrede blod hvis behovet oppstår. Men det å samle opp, lagre og overføre blod på denne måten er direkte i strid med det som sies i 3. Mosebok og 5. Mosebok. Blod skal ikke lagres; det skal helles ut — billedlig talt gis tilbake til Gud. Det er sant at Moseloven ikke gjelder i dag. Men Jehovas vitner har respekt for de prinsippene Gud innarbeidet i denne loven, og de er fast bestemt på å ’avholde seg fra blod’. Vi gir derfor ikke blod, og vi lagrer heller ikke vårt eget blod med tanke på en senere blodoverføring — i tråd med prinsippet om at blodet skal ’helles ut’. En slik framgangsmåte er i strid med Guds lov.

Andre behandlingsmetoder og tester som har med en persons eget blod å gjøre, er ikke like tydelig i strid med Guds uttrykte prinsipper. Mange kristne har for eksempel gått med på at noe av deres eget blod blir tappet for at det skal bli testet eller analysert og deretter bli kastet. Det kan også forekomme at leger anbefaler andre og mer innviklede framgangsmåter som har med en persons eget blod å gjøre.

Under visse kirurgiske inngrep kan for eksempel noe blod bli ført ut av kroppen i en prosess som kalles hemodilusjon. Det blodet pasienten har igjen, blir fortynnet. Senere blir blodet i det utvendige kretsløpet ført tilbake til pasienten, slik at blodverdien blir mer normal. Blod som renner ut av et sår, kan på lignende måte bli samlet opp og filtrert, slik at de røde blodcellene kan bli ført tilbake til pasienten. Dette kalles blodoppsamling. I en noe annerledes prosess kan blod bli ført inn i en maskin som midlertidig overtar en funksjon som normalt utføres av kroppsorganer (for eksempel hjertet, lungene eller nyrene). Blodet i maskinen blir deretter ført tilbake til pasienten. I andre tilfeller blir blod ført til en separator (sentrifuge), slik at skadelige eller ødelagte deler av det kan fjernes. Målet kan også være å skille ut noe av en blodbestanddel og bruke det et annet sted i kroppen. Videre blir det utført tester der noe blod blir tappet for at det skal bli tilsatt en markør eller bli blandet med et legemiddel, og deretter blir det ført tilbake til pasienten.

Detaljene kan variere, og det vil utvilsomt bli utviklet nye framgangsmåter, behandlingsmetoder og tester. Det er ikke vår oppgave å analysere hver eneste variasjon og treffe en avgjørelse. En kristen må selv avgjøre hvordan hans eget blod skal behandles i løpet av en operasjon, en medisinsk test eller en kur. Han bør på forhånd skaffe seg informasjon fra legen eller teknikeren om hva som kan komme til å bli gjort med blodet hans under prosessens gang. Deretter må han treffe en avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. (forfatterens kursiv)

SPØRSMÅL DU KAN STILLE DEG

Hvis noe av blodet mitt blir ført ut av kroppen og blodstrømmen kanskje til og med blir midlertidig avbrutt, kan jeg da med god samvittighet betrakte dette blodet som noe som fremdeles er en del av meg, slik at det ikke er nødvendig å «helle det ut på jorden»?

Får jeg problemer med min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, hvis noe av blodet mitt under diagnostisering eller medisinsk behandling blir tappet, bearbeidet og ført tilbake til kroppen igjen?

Vi merker oss at grunnen til at man ikke skal lagre sitt eget blod er annerledes enn grunnen for at vi ikke skal føre fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma inn i kroppen vår. Forbudet mot de nevnte blodkomponenter er basert på det syn at å føre dem inn i kroppen vår, er det samme som å spise dem. Men forbudet mot å lagre vårt eget blod er basert på det bud at blod må renne ut på marken, det vil si, blodet av en død skapning må ikke bli brukt i noen hensikt.

Man lot altså blodet renne ned på marken når en skapning var død, og dette var et symbol på respekt for Livgiveren. Når man lot blodet renne ut, ble skapningens liv på en symbolsk måte gitt tilbake til Gud. Men når en person lagrer sitt eget blod med tanke på en operasjon, så er personen ikke død, og hans liv skulle derfor ikke bli gitt tilbake til Gud. Vi må også tenke på at blodet som blir ført inn i årene til en person, er ikke blodet fra et annet menneske, men hans eget blod.

Spørsmål fra leserne i Vakttårnet for 1. august 1980, side 31, drøftet transplantasjoner og hvorvidt en som tar imot et transplant, spiser et annet menneskes kjøtt, og derfor blir kannibal. Artikkelen sier:

Det blir også hevdet at transplantasjoner av organer er noe annet enn kannibalisme, ettersom «donoren» ikke er blitt drept eller brukt som føde.

På lignende måte er det blodet av en død skapning og ikke en levende skapning som ikke skal bli lagret. Fordi den personen som lagrer sitt blod ikke er død, kan ikke forbudet mot å lagre en død skapnings blod bli brukt for å vise at lagring av blodet til en levende skapning er galt. Det er ingen lov i Bibelen som viser at det å lagre ens eget blod er i strid med Guds lov.

Vi må derfor konkludere med at det styrende råds avgjørelse—eller rettere sagt, det styrende råds ordre—om at ens eget blod ikke må bli lagret, ikke har noen bibelsk støtte i det hele tatt. Derfor er spørsmålet om en skal lagre sitt eget blod et samvittighetsspørsmål, og hver enkelt må treffe sin avgjørelse.

Blodet fra døde skapninger skal ikke bli lagret, men det skal renne ut på marken. Det budet som sier at man skal gjøre dette, kan ikke bli brukt for å lage et forbud mot å lagre sitt eget blod med tanke på en fremtidig operasjon, fordi budet bare gjelder døde skapninger.

For å vise at konklusjonene jeg har trukket har et solid grunnlag, skal jeg sammenligne den situasjon at man lagrer sitt blod med andre prosedyrer som er nevnt i Spørsmål fra lesere. Tenk over følgende eksempler:

• Når en liten mengde blod blir tatt fra en person for at det skal bli merket eller blandet med en medisin, kan blodet bli lagret i flere minutter før det blir ført tilbake til pasienten.
• Når blodet siver ut i et sår, blir det samlet opp og filtrert, og de røde blodcellene blir returnert til pasienten. I denne prosessen kan de røde blodcellene bli lagret i en halv time eller mer.
• Når blod blir tatt fra en pasient for testing og analyse, kan det bli lagret i flere dager hvis det blir sendt til et spesialisert laboratorium. Etter det blir blodet kastet.
• Når blod blir tatt fra en pasient med tanke på ¨å føre det tilbake under en operasjon», blir blodet lagret i én, to, eller flere uker.

I alle disse tilfellene blir blod tatt fra en pasient, og det blir enten ført tilbake til ham eller kastet. Den virkelige forskjellen mellom de fire eksemplene er tiden, det vil si den tid da blodet blir lagret. Det gir ingen mening å hevde at en persons blod som blir tatt fram ham og lagret i tre dager for det blir analysert i et laboratorium er et samvittighetsspørsmål, mens en persons blod, som blir tatt fra ham og lagret i én eller to uker før han får blodet tilbake, er forbudt.

Samvittigheten til de enkelte vitner blir overkjørt av samvittigheten til medlemmene av det styrende råd

Det styrende råds avgjørelse om at det å lagre ens eget blod før en operasjon er forbudt, er et typisk eksempel på hvordan medlemmene av det styrende råd overkjører de enkeltes vitners samvittighet og setter den ut av kraft. I spørsmål som har å gjøre med blod, er det flere lignende eksempler.

Arbeidet til en sykepleier, som er et vitne, er å pleie pasientene og å gi dem de medisiner som legene har foreskrevet. I noen situasjoner kan en lege bestemme at en blodoverføring skal gis, og en sykepleier blir spurt om å gjennomføre dette. Hvorvidt en sykepleier vil gjøre dette, har vært basert på sykepleierens samvittighet. Å arrangere en blodoverføring er en liten del av sykepleierens arbeid, og sykepleierens samvittighet kan tillate henne å følge det legen har foreskrevet.[2] Men brevet til sykehuskontaktutvalgene av 15. juni 2018 forandret situasjonen fullstendig:

Vi vil gjerne informere dere om en ny policy når det gjelder hvorvidt en kristen kan administrere en blodoverføring hvis han blir bedt om å gjøre dette av en overordnet. Vår tidligere policy var at det ville være et spørsmål om en personlig avgjørelse på grunnlag av ens samvittighet om oppgaven skulle utføres. Men etter en nøye overveielse av spørsmålet har det styrende råd bestemt at det å gi en blodoverføring er så nær forbundet med en ubibelsk handlemåte at en uten tvil vil bli medskyldig i en uriktig handlemåte. Derfor vil det ikke være riktig for en kristen å administrere en blodoverføring under noen omstendighet.—1. Mosebok 9:4; Apostlenes gjerning 15:28, 29.[3]

Dette brevet viser at medlemmene av det styrende råd tror at de har rett til å diktere vitner når de finner det passende, og at de kan overkjøre samvittighetene til de enkelte vitner. Men dette er et angrep på den kristne frihet, som Paulus skriver om i Galaterne 5:1. Ingen eldste har en slik rett.

Den medisinske vitenskap utvikler seg kontinuerlig, og nye metoder og nye fremgangsmåter blir utviklet for å behandle syke mennesker. Noen av disse metodene inkluderer beinmarg hvor blod blir produsert, forskjellige organer, og også blodet selv. Gjennom årene har mange brev som har drøftet nye metoder og nye prosedyrer, blitt sendt til sykehuskontaktutvalgene fra det styrende råd. Brevene har sagt at den metoden og den prosedyren kan kristne akseptere, men den metoden og den prosedyren kan kristne ikke akseptere. I løpet av en periode på fem år, vil jeg anslå at omkring 20 slike brev har blitt sendt og mottatt.

Hensikten med disse brevene er at medlemmer av sykehuskontaktutvalgene skal gi råd til syke vitner om en metode eller prosedyre er akseptabel eller bryter bibelsk prinsipper. Det er selvsagt en fordel at Hospital Information Services er en avdeling ved hovedkvarteret i USA, og at kunnskapsrike brødre og søstre er opptatt med forskning, og at de assisterer sykehuskontaktutvalgene i forskjellige situasjoner. Det er også godt at sykehuskontaktutvalgene får beskrivelser av nye metoder og nye prosedyrer.

Men det er ikke akseptabelt at det styrende råd gjennom Hospital Information Services treffer avgjørelser over hodene på de enkelte vitner. Jeg har allerede gitt to eksempler på dette, at blod ikke kan bli lagret, og at sykepleiere ikke kan gjennomføre blodoverføringer. Men det er også mange andre situasjoner hvor de enkelte vitners samvittighet blir overkjørt og satt til side.

Når det gjelder min oppfatning, så er jeg enig med det styrende råd at kristne må avholde seg fra fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og blodplasma. Men jeg er uenig i at ens eget blod ikke kan bli lagret og at sykepleiere ikke kan gjennomføre blodoverføringer. Jeg er også uenig i den måten som det styrende råd har behandlet mange forskjellige spørsmål som er knyttet til blod. Medlemmene av det styrende råd har ingen rett til å treffe avgjørelser som er bindende for de enkelte vitner, når det gjelder hvilke metoder og prosedyrer som er akseptable for kristne og hvilke som ikke er akseptable.

[1]. Bokstaven «w» referrer til den norske utgaven av Vakttårnet, og bokstaven «g» referrer til det norske Våkn Opp!. Bokstavene «bq» refererer til brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod.

 

[2]. Flere sykepleiere har fortalt meg at de ikke har problemer med å arrange en blodoverføring, fordi det er en del av deres arbeid, og blodoverføringen er ikke bestemt av dem. Men leger og sykepleiere som er vitner, vil ikke foreskrive en blodoverføring. Vi kan også tenke på at jødene ikke kunne spise kjøttet til et dyr som ikke var avblodet. Men de kunne selge dette kjøttet til en som ikke var jøde.

[3]. Informasjon om den nye synet ble gitt til menigheten.

BLODOVERFØRING LEDER TIL EKSKLUSJON OG TIL AT NOEN «TREKKER SEG FRA MENIGHETEN»

Etter andre verdenskrig har blodoverføringer blitt utført i stor målestokk. Men jeg har allerede nevnt at et vitne nesten aldri har tatt imot en blodoverføring. Men hvis et vitne gjorde det, hva ville menigheten gjøre?

Å ta i mot blod fører til eksklusjon

I de 15 årene før 1961 ble ikke et dømmende utvalg dannet hvis noen tok imot en blodoverføring. Men så ble det en forandring. Boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike, sidene 183, 184, sier:

I samsvar med denne forståelsen har det siden 1961 vært slik at personer som har ignorert Guds krav, tatt imot en blodoverføring og ikke angret, er blitt utstøtt av Jehovas vitners menigheter

Grunnen til at eksklusjon (utstøtelse) ble innført finner vi i Vakttårnet for 15. mars 1961, side 142:

 I betraktning av hvor alvorlig det er å føre blod inn i den menneskelige organisme ved en blodoverføring, vil da en innvigd, døpt kristen som bryter Bibelens påbud vedrørende dette ved å ta blodoverføring, utsette seg for å bli utstøtt fra den kristne menighet?

Guds inspirerte Ord svarer ja…

(Ap. gj. 15: 23—29) Det apostoliske brev, som var skrevet under ledelse av Guds hellige ånd, sa således til alle de troende kristne at blod og det som var drept uten at blodet var blitt tappet ut, var blant de nødvendige ting de måtte avholde seg fra… (forfatterens kursiv)

Under den lov som Gud hadde gitt Israels folk gjennom mellommannen, profeten Moses, skulle de jøder eller de omskårne proselytter som brøt Guds forbud mot å spise og drikke dyreblod, utryddes av hans utvalgte folk. Ifølge det apostoliske brev som ble nedskrevet på møtet i Jerusalem, var den kristne menighet forpliktet til å gjøre noe tilsvarende med dem som spiste eller drakk dyreblod.

Det er ingen referanse til et skriftsted som sier at det å ta imot blod er en eksklusjonsgrunn. Men to argumenter blir brukt: Det refereres til Apostlenes gjerninger 15:28, 29, og ordene de nødvendige ting blir fremhevet. Så bruker man Israels nasjon som eksempel. Personer i Israel som spiste blod, ble fjernet fra Guds folk ved å bli drept. Og på lignende måte må personer som misbruker blod, bli fjernet fra Guds folk ved å bli ekskludert. Hvis denne analogien skal ha noen vekt, må enhver synd i Israel som førte til dødsstraff, føre til eksklusjon. Men det vil selvfølgelig medlemmene av det styrende råd ikke være enig i. Angående det første argumentet er det umulig at ordene de nødvendige ting kan rettferdiggjøre eksklusjon.

Å akseptere blod fører til at en person «trekker seg»

Ekskludering av vitner som tok imot blod, varte i mer enn 20 år. Boken «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991) inkluderer «Å la være å avholde seg fra blod» blant eksklusjonsgrunnene, og en udatert list med eksklusjonsgrunner fra avdelingskontoret, sannsynligvis fra siste del av 1990-årene, fører opp «Misbruk av blod» som eksklusjonsgrunn. Men en lignende liste, datert i mai 2005, fører opp «Å la være å avholde seg fra blod» som bevis for at en person har trukket seg fra menigheten. Boken «Vær hyrder for Guds hjord» (2019) 18.3 (3) sier:

Å ta imot blod frivillig uten å angre: Hvis en person frivillig har tatt imot en blodoverføring, kanskje fordi han ble utsatt for stort press, skal utvalget (ikke et domsutvalg) få fram sakens fakta og vurdere hans holdning. Hvis han angrer, bør utvalget gi åndelig hjelp i samsvar med veiledningen i Galaterne 6:1 og Judas 22, 23. Ettersom han er åndelig svak, vil han en tid framover ikke være kvalifisert til å ha spesielle privilegier. I noen tilfeller kan det også være nødvendig å ta fra ham andre privilegier, som det å kommentere på møtene og ha elevoppdrag på midtukemøtet. Avhengig av omstendighetene kan det være at utvalget også må sørge for at følgende opplysning blir gitt til menigheten på et midtukemøte: «De eldste har behandlet en sak som har med  [personens navn] å gjøre. Dere vil sikkert bli glade for å høre at åndelige hyrder gjør det de kan for å gi hjelp.» Hvis de eldste i utvalget på den annen side kommer til at han ikke angrer, skal de gi en opplysning til menigheten fordi dette betyr at han har trukket seg.

Punkt 18:1 sier:

Det å trekke seg [er] et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.

Første og siste del av det første sitatet er særlig interessant, fordi disse setningene direkte motsier ordene i det siste sitatet. Det er ikke vitnet selv som avgjør at han vil trekke seg fra menigheten, fordi «han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner». Men de tre eldste i utvalget er de som avgjør at han ikke angrer. Og på grunn av dette kaster de ham ut av menigheten under det påskudd at han frivillig har trukket seg.

Jeg vil illustrere situasjonen med følgende eksempel. En søster legges inn på et sykehus for å føde. Barnet blir født, men søsteren får alvorlige blødninger. Legene klarer ikke å stoppe blødningene, og mannen blir spurt om han gir tillatelse til at hun får blodoverføringer. Men han nekter. Dette skjer flere ganger. En lege tar så mannen med til konens rom. Hun er bevisstløs og meget blek. Legen viser mannen flere håndklær som er gjennomtrukket av blod, og han sier: «Hvis din kone ikke får en blodoverføring innen kort tid, vil hun forblø og dø. I denne situasjonen gir mannen sin tillatelse, og hans kone får flere poser med blod.

Etter denne traumatiske opplevelsen blir mannen innkalt til en komite av tre eldste. Deres oppgave er å finne mannens holdning, og de spør ham om han angrer det han har gjort. Mannen svarer: «Jeg er klar over at jeg har brutt en av Guds lover ved å gi tillatelse til at min kone fikk blodoverføringer. Men det er ikke mulig for meg å angre det jeg har gjort. Det jeg gjorde, reddet min kones liv, og hvis jeg sier at jeg angrer, så sier jeg i virkeligheten at jeg angrer på at jeg reddet min kones liv. Ærlig talt, hvis jeg kunne gå tilbake til situasjonen på sykehuset, så ville jeg gjøre akkurat det samme igjen for å redde livet til min kone. Brødre, jeg vet at jeg ikke skulle føle det på denne måten, men jeg ville lyve hvis jeg benektet det. Jeg ønsker fremdeles å være et Jehovas vitne, og jeg håper Jehova forstår hvorfor jeg brøt hans lov.»

Hva vil nå skje? På det kommende midtukemøtet vil menigheten få vite at denne mannen ikke lenger er et av Jehovas vitner. Dette eksemplet understreker hvor selvmotsigende ordene om at en person har trukket seg, kan være. Å hevde at broren av fri vilje trakk seg fra menigheten fordi han ikke lenger ville være et av Jehovas vitner, er rett og slett en løgn! Men ved å bruke denne eufemismen slipper de eldste å innrømme at det var dem som kastet broren ut av menigheten fordi han reddet sin kones liv.

Jeg vil understreke den sannheten at de eldste kastet broren ut av menigheten med et annet eksempel: En bror sier til de eldste: «Jeg er enig i at vi må avholde oss fra blod; det vil si, den røde væsken som flyter i årene på mennesker og dyr. Jeg er også enig i at det å akseptere små fraksjoner som er tatt fra blodet eller ikke er et samvittighetsspørsmål. Nå er det imidlertid slik at hvilke fraksjoner det er snakke om, er ikke nevnt i Bibelen. Svært små mengder av hvite blodlegemer og blodplater finnes i blodet i kroppen vår, og jeg mener at det å akseptere disse faktorene eller ikke også er et samvittighetsspørsmål. Jeg ble innlagt på sykehus i forrige uke, og jeg aksepterte en infusjon av blodplater, som jeg trengte for å redde livet.»

Hva vil nå skje? Bibelen sier ikke noe om hvorvidt hvite blodceller og blodplater er blod i den bibelske betydningen av ordet. men fordi hvite blodceller og blodplater representerer to av blodets viktige funksjoner, er det sterke argument til fordel for det styrende råds avgjørelse, at de som tar én eller begge disse faktorer ikke «avholder seg fra blod». Men allikevel har broren rett til å være uenig med det styrende råd. Men på tross av dette blir kan kastet ut av menigheten på grunn av den falske påstanden at «han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner».

Forandringen av «eksklusjon» til «å ha trukket seg»

I det 20. århundre ble vitner som tok imot blod uten å angre, ekskludert. Men i det 21. århundre ble oppfatningen forandret. Nå ble det skrevet at slike personer hadde trukket seg fra menigheten av egen fri vilje. Hva er bakgrunnen for denne forandringen? Den ble tydeligvis innføre for «å ikke tape ansikt».

Tenk for eksempel på den broren som brøt Guds lov for å redde livet til sin kone. Hvis han var blitt ekskludert for denne handlingen, ville det innebære at han ble kastet ut av menigheten fordi han reddet livet til sin kone. Og hvis slik informasjon hadde kommet offentligheten for øre, ville den ha satt JV i et svært dårlig lys. Men hvis de eldste kunne si at broren frivillig trakk seg fra menigheten etter at han hadde reddet sin kones liv, ville situasjonen være reddet.

Det er derfor ganske klart at det styrende råds selvmotsigende språk («frivillig å ha trukket seg» når man er blitt kastet ut) blir brukt for ikke å tape ansikt og komme i et svært dårlig lys.

I de fleste tilfeller når en bror tar imot blod, har han ikke noe ønske om å forlate menigheten. Og som sitatet ovenfor fra Vær Hyrder-boken viser, er det de eldste som bestemmer at broren har trukket seg fra menigheten. Dette viser uten noen som helst tvil at når Vær Hyrder-boken sier at en bror som tar imot blod uten å angre har trukket seg fordi «han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, så er dette ikke sant. Sannheten er at broren har blitt kastet ut av menigheten mot sin vilje. Og her er selve paradokset:

Frivillig <—> å ha blitt kastet ut av menigheten

Konklusjonen når det gjelder forandringen av uttrykkene fra «eksklusjon» til «å ha trukket seg» er at disse to uttrykkene er helt identiske hva innhold angår. Det som skjer med en person som sies «å ha trukket seg», er akkurat det samme som skjer med en person som har blitt ekskludert. Dette blir også bekreftet av boken for eldste «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991), side 102: «De som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt.»[1]

[1]. Artikkelen «Innledning til artiklene om å trekke seg» i kategorien «Å trekke seg — i strid med Bibelen» inneholder en grundig drøftelse som viser at «å trekke seg» er akkurat det samme som «eksklusjon».

KONkLUSION

Blod er Guds spesielle eiendom. Det er hellig, og den eneste lovlige bruk av blod er som et offer på alteret. Å bruke blod i en hvilken som helst hensikt, inkludert å spise blod, er forbudt både i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter.

Ikke alle JV har hatt dette synspunktet. Det har vært to skoler med forskjellige synspunkter i organisasjonen; den ene har lagt vekt på at bare det å spise blod er forbudt, og den andre har lagt vekt på at en hvilken som helst bruk av blod er forbudt. Den skolen som har lagt vekt at forbudet gjelder ikke å spise blod, har vært den dominerende i Vakttårnets litteratur.

Denne studien har vist at en hvilken som helst bruk av blod, om det er en liten eller en stor mengde, er forbudt i Guds ord. Dette betyr at når en liten fraksjon av blod skal vurderes, må vi stille spørsmålet: «Er denne fraksjonen ‘blod’ (hebraisk, dam og gresk, haima) i den bibelske betydning av order «blod»? Jeg er enig med det styrende råd i at fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma er blod. Å bruke en av disse komponentene i en hvilken som helst hensikt er et brudd på Guds lover.

Hvorvidt fraksjoner, slik som immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer og albumin er blod eller er ikke blod er et åpent spørsmål. Derfor må hver kristen på grunnlag av sin samvittighet avgjøre om han vil ta imot én eller flere av disse fraksjonene.

Frem til 1961 ville ikke menigheten foreta seg noe mot en bror eller søster som tok imot blod. Men fra 1961 og til den siste delen av det 20. århundre, ville et medlem av menigheten som tok imot blod uten å angre, bli ekskludert. I det 21. århundre ble et nytt syn introdusert. Det var at et vitne som hadde tatt imot blod uten å angre, hadde trukke seg fra menigheten, fordi «han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner».

Dette er bare en kosmetisk forandring, fordi en person som tar imot blod uten å angre, blir kastet ut av menigheten under det påskudd at han frivillig har trukket seg fra menigheten. Begrepet «å trekke seg» er noe som er funnet opp og innført av det styrende råd, og det har ikke noe grunnlag i Bibelen. Studien har vist at det «å trekke seg» er akkurat det samme som «å bli ekskludert»; den eneste forskjellen er betegnelsen.

TILLEGG  —  ORGANTRANSPLANTASJON

En av overskriftene i denne studien er: «Samvittigheten til de enkelte vitner blir overkjørt av samvittigheten til medlemmene av det styrende råd». De spørsmål som blir drøftet, relaterer seg til blod. Her skal jeg drøfte et spørsmål som indirekte relaterer seg til blod, men som også viser hvordan samvittigheten til de enkelte vitner blir overkjørt av samvittigheten til medlemmene av det styrende råd. Det er spørsmålet om organtransplantasjon.

Spørsmål fra leserne i Vakttårnet for 1968, side 165, drøfter transplantasjoner, og vi leser:

Finnes det noen bibelske innvendinger mot å donere sitt legeme til medisinsk forskning eller mot å få overført organer fra andre mennesker? — W. L., USA.

Gud ga menneskene lov til å ta livet av dyr og spise dyrekjøtt, men han ga dem ikke lov til å spise blod. Betydde dette at menneskene også fikk lov til å spise menneskekjøtt, å oppholde sitt liv ved å spise et annet menneskes legeme eller deler av det mens det ennå var levende, eller når det var dødt? Nei. Å gjøre det ville være kannibalisme, noe alle siviliserte mennesker avskyr…

Et sykt eller defekt organ blir vanligvis legt ved at pasienten tar til seg næring. Kroppen bruker den føde han tar til seg, til å hele organet, idet dets celler blir skiftet ut. Når leger trekker den slutning at denne normale prosess ikke lenger finner sted, og foreslår at organet fjernes og erstattes med et organ fra et annet menneske, foreslår de i virkeligheten en snarvei. De som underkaster seg en slik operasjon, lever derfor av kjøtt fra et annet menneske. Det er det samme som kannibalisme. Da Jehova Gud ga menneskene lov til å spise dyrekjøtt, fikk de imidlertid ikke lov til å føre menneskekjøtt inn i sitt legeme, hverken ved å spise menneskekjøtt eller ved å få overført hele organer eller legemsdeler fra andre mennesker og således forsøke å forlenge sitt liv.

Det virkelige problemet i sitatet ovenfor er at Vakttårnet treffer en avgjørelse på vegne av alle vitner, og det har ikkenoe grunnlag i Bibelen. Én eller flere av medlemmene av den skolen som mener at det bare er det å spise blod som er forbudt i Bibelen, står sannsynligvis bak denne avgjørelsen. Grunnen for å tro dette er at Vakttårnet hevder at det å ta en transplantasjon er det samme som å spise kjøtt av et menneske, noe som gjør en til en kannibal. Spørsmål fra leserne i Vakttårnet for 1. august 1980, side 30, uttrykker et nytt syn på transplantasjoner:

 

Skal menigheten foreta seg noe hvis en døpt kristen går med på å få transplantert vev eller et organ fra et annet menneske, for eksempel en hornhinne eller en nyre?

Når Jehovas vitner blir stilt overfor spørsmålet om de skal få transplantert vev eller ben fra et annet menneske, er dette noe de selv må avgjøre ut fra sin samvittighet. Enkelte kristne sidestiller det å få transplantert vev eller et organ fra et annet menneske med kannibalisme. De hevder kanskje at hensikten med transplantasjonen er å la vev fra ett menneske bli en del av et annet menneskes kropp for å holde ham i live. De kan ikke se at dette prinsipielt er noe annet enn å spise kjøtt. De baserer sitt syn på det faktum at Gud ikke gav menneskene noen spesiell tillatelse til å spise kjøtt av andre mennesker da han tillot dem å spise kjøtt av dyr som det livsoppholdene blodet var blitt tappet ut av. De kan også ha i tankene det syn mennesker i bibelsk tid hadde på det å opprettholde livet ved å spise menneskekjøtt…

Andre oppriktige kristne i vår tid kan hevde at Bibelen ikke kommer med noe definitivt forbud mot transplantasjoner av menneskelige organer. De kan resonnere som så at organet i enkelte tilfelle ikke kan betraktes som en blivende del av mottagerens kropp. Det sies at cellene i kroppen fornyer seg omkring hvert sjuende år, og det vil også være tilfelle med de organer som er blitt transplantert. Det blir også hevdet at transplantasjoner av organer er noe annet enn kannibalisme, ettersom «donoren» ikke er blitt drept eller brukt som føde.

Avgjørelsen i Vakttårnet for 1967 overkjørte samvittigheten til det enkelte vitne, mens kommentarene i Vakttårnet for 1980 peker på at hvert enkelt vitne må på grunn av sin samvittighet avgjøre om han eller hun ville ta imot en transplantasjon. Nå ble ikke lenger samvittigheten til det enkelte vitne satt ut av kraft.

Men det å nevne spørsmålet om kannibalisme, som noe man kunne vurdere,  var svært spesielt og unødvendig. Jeg er ganske sikker på at praktisk talt ingen vitner ville forbinde en transplantasjon med kannibalisme hvis ikke Vakttårnet for 1967 hadde brakt dette på bane. Spørsmålet om kannibalisme er helt irrelevant og skulle aldri ha vært tatt opp.

Bladet Våkn Opp! for 8. november 1982, side 26, ser transplantasjoner i det rette perspektiv:

Vitnene mener ikke at Bibelen sier noe direkte om organtransplantasjoner. Det står derfor til det enkelte vitne å ta stilling til hornhinnetransplantasjoner, nyretransplantasjoner og lignende.

Dette er en helt riktig kommentar, fordi den viser at Bibelen ikke sier noe om transplantasjoner, og fordi ansvaret blir plassert på skuldrene til de riktige personer: Det enkelte vitne må treffe en personlig avgjørelse når det gjelder transplantasjoner uten å bli influert eller presset av det styrende råd. Dette skulle ha vært veiledningen fra lederne av JV helt fra begynnelsen.

Det store problemet er imidlertid hvordan forbudet mot transplantasjoner fra 1967 berørte de enkelte vitner. Det er ingen tvil om at en transplantasjon, for eksempel av et hjerte eller et nyre, kan redde eller forlenge livet til den som får transplantasjonen. Trofaste vitner fikk ikke denne muligheten i 13 år på grunn av den helt meningsløse tolkningen av ordene «spise» og «kannibalisme».

Medlemmene av det styrende råd i dag har tydeligvis ikke lært noe som helst av den feilaktige avgjørelsen som ble truffet i 1967. I dag er forbudet mot lagring av blod og mot enkelte legevitenskapelige metoder og prosedyrer like feilaktige som den nevnte avgjørelsen. Dette er også tilfellet med den store mengde av menneskebud, som er laget av det styrende råd, og som har ødelagt, og vil ødelegge livet til titusener av Jehovas vitner.