EN ANALYSE AV BEVISENE FOR AT DET STYRENDE RÅD ER «DEN TRO OG KLOKE SLAVE»

MISFORSTÅELSEN AV ORDENE OM «DEN TRO OG KLOKE SLAVE»

Kapittel 2 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, inneholder en detaljert drøftelse av hva Matteus 24:45-47 og Lukas 12:35-44 sier om «den tro og kloke slave/forvalter» Sammenhengen i Lukas kapittel 12 viser at ordene om den «den tro og kloke slave/forvalter» er en illustrasjon og ikke er noen profeti som får sin oppfyllelse under Kristi nærvær.

Pliktene til en slave, som tjente som forvalter, var å gi bokstavelig føde til hans medslaver. Jesus brukte en slik situasjon som en illustrasjon i forbindelse med den store trengsel når han kommer for å dømme verden. Illustrasjonen både i Matteus kapittel 24 og Lukas kapittel 12 refererer til den tiden da Jesus «kommer» i den store trengsel og ikke til hans nærvær.

Når den store trengsel begynner, hvilke enkeltpersoner vil vise seg å være lik en tro og klok slave som gir sine medslaver mat i rette tid? Disse enkeltpersonene vil overleve den store trengsel. Poengene i Jesus illustrasjon om «den tro og kloke slave» ligner på poengene i illustrasjonene om de salvede kristne i Matteus kapittel 25. En kort sammenligning av disse illustrasjoner kan hjelpe oss til bedre å forstå den mening Jesus hadde i forbindelse med illustrasjonen om «den tro og kloke slave».

I illustrasjonen om de ti jomfruer sa for eksempel Jesus at fem av dem var kloke og fem av dem var ukloke. (Matteus 25:2) Når Jesus gjorde dette, kom han da med en profeti om en spesiell gruppe salvede kristne som ble kalt «de kloke fem» og om en ond slavegruppe som ble kalt «de ukloke fem»? Selvsagt ikke. Det styrende råd forstår det ikke slik at dette er en profeti som blir oppfylt på to bestemte grupper. Det styrende råd forstår det slik at lampene, beholderne med olje og bryllupsfesten bare er naturlige elementer som viser helheten i illustrasjonen. Disse detaljene er en del av sammenhengen i illustrasjonen, og de refererer ikke til konkrete objekter i en fremtidig oppfyllelse. Derfor advarer Det styrende helt riktig leserne om å ikke legge alt for mye i detaljene i illustrasjonen.

Poenget i denne illustrasjonen, ifølge Det styrende råd, er å minne salvede kristne om at de har en 50/50 mulighet, eller en lik mulighet til å vise seg å være «kloke» eller «åndelig ukloke». Vi merker oss også at Det styrende råds konklusjon er at illustrasjonen gjelder den tiden da Jesus «kommer» for å inspisere de salvede kristne under den store trengsel. Vi kan derfor si at illustrasjonen om de ti jomfruer stiller spørsmålet: «Hvem vil vise seg å være «klok» når Jesus «kommer» i  den  store trengsel.

Det er på same måte med illustrasjonen om talentene. Bestemte slaver som hadde ansvaret for det Herren eide, fikk talenter som de skulle gjøre forretninger med for å øke hans eiendom. Det styrende råd advarer leserne om å forsøke å knytte den slaven som fikk fem talenter, til en bestemt gruppe blant de salvede kristne. Og hva innebærer det at de skal gjøre forretninger med talentene? Det impliseres at de skulle øke herrens åndelige eiendeler, men Jesus mente ikke at leserne skulle legge en spesiell mening i ordene «gjøre forretninger».

Medlemmene av Det styrende råd peker på at de detaljerte elementene i illustrasjonen ikke har noen egen betydning. Men de sier at betydningen av illustrasjonen er at de salvede kristne må være trofaste når det gjelder å ta på seg sitt kristne ansvar. Jeg er enig i dette. Illustrasjonen slutter med at når deres herre «kommer» i løpet av den store trengsel, så vil han gjøre opp regnskapet for de salvede kristne. De som han finner å være trofaste når det gjelder deres kristne ansvar, vil han kalle «du gode og trofaste slave». (Matteus 25:19, 21, 23)

Hvilken konklusjon kan vi trekke når vi sammenligner disse to illustrasjonene med illustrasjonen i Matteus 24:45-47 om «den tro og kloke slave»? Konklusjonen må være at disse tre illustrasjoner er beslektet og at de følger det samme mønster.

Det er viktig å ha i tankene at ingen av disse illustrasjoner er profetier som blir oppfylt på det som enkelte kristne eller grupper av kristne gjør under Kristi nærvær. Alle tre illustrasjoner har et åpent spørsmål om «trofasthet» når Jesus kommer i den store trengsel. Og den enkelte kristne må vise hva svaret på dette spørsmålet er ved de handlinger han eller hun vil gjøre.

Vi merker oss også, at i hver illustrasjon har ikke det arbeid slavene gjør eller de ting som nevnes noen konkret profetisk oppfyllelse. Dette inkluderer de kloke jomfruene, deres lamper, beholderne med olje, bryllupsfesten, talentene, å gjøre forretninger, bankfolkene, og rentene. Poenget med illustrasjonene, sier Det styrende råd, er ikke å forsøke å forbinde hver av disse tingene med en konkret oppfyllelse. Disse tingene er hentet fra det som skjedde på Jesu tid og er rett og slett det som fyller ut illustrasjonene.

På Jesu tid var det for eksempel jomfruer som var i brudens følge, og de bar oljelamper på den måten som Jesus beskriver i illustrasjonen. Finansielle forvaltere, som var slaver, fikk talenter, slik at de kunne ta vare på herrens finanser og eiendommer, slik at de kunne gjøre forretninger på vegne av sin herre.

På samme måte er det med illustrasjonen om «den tro og kloke slave». Forvalteren av herrens husholdning skulle gi de andre slavene mat i rette tid; det vil si til de tidspunkter som hans herre på forhånd hadde bestemt. Det var ikke slavens arbeid med å gi de andre slavene mat som var det Jesus ville framheve. Men det at slaven trofast utførte sitt arbeid, var Jesu poeng. Jesus ønsket ikke at vi skulle prøve å finne en oppfyllelse av at slaven ga de andre slavene mat til rett tid mer enn han ønsket at vi skulle finne en oppfyllelse av den finansielle forvalterens arbeid å drive forretninger med talentene. Ingen av disse detaljer har noen profetisk oppfyllelse.

Jesu poeng med de tre illustrasjonene, innbefattet illustrasjonen om «den tro og kloke slave» koker ned til det følgende: Hvem vil Jesus finne, som trofast utfører sine kristne forpliktelser når han «kommer» i den store trengsel? De som Jesus finner, vil få sin belønning på denne tiden.[1]

På bakgrunn av drøftelsen ovenfor kan vi konkludere med at uttrykket «den tro og kloke slave» ikke referer til en bestemt person eller til bestemte personer. Det finnes ingen forutbestemt person eller gruppe som oppfyller dette uttrykket, som om ordene i uttrykket skulle være en profeti. Derfor er det heller ingen åndelig mat som en person eller gruppe skulle distribuere.

Hensikten med denne studien er å analysere de argumentene som brukes for å vise at de ni medlemmene av Det styrende råd er «den tro og kloke slave». Nedenfor følger de tre grunnleggende argumentene, slik de finnes i Vakttårnet for Februar 2017, side 26:

 «HVEM ER EGENTLIG DEN TRO OG KLOKE SLAVE?»

¹²Det styrende råd er verken inspirert eller ufeilbarlig. Det styrende råd kan derfor ta feil i lærespørsmål eller når det gjelder organisasjonsmessig veiledning. Faktisk har Indeks til Vakttårnets publikasjoner en overskrift som heter «Justerte forståelser». Der er det en liste over justeringer i vår forståelse av Bibelen siden 1870. Jesus sa ikke at den åndelige maten fra den tro og kloke slave ville være perfekt. Så hvordan kan vi vite hva som er svaret på Jesu spørsmål: «Hvem er egentlig den tro og kloke slave?» (Matt 24:45) Hvilke beviser har vi for at det er det styrende råd som er den tro og kloke slave? La oss se på de samme tre faktorene som viste hvem som ledet det styrende råd i det første århundre.

¹³ Det styrende råd får hjelp av den hellige ånd. Den hellige ånd har hjulpet det styrende råd til å forstå bibelske sannheter som ikke har blitt forstått tidligere. Tenk for eksempel over den listen over justerte forståelser som ble nevnt i forrige avsnitt. Ingen mennesker fortjener ære for å ha oppdaget og forklart disse dype tingene i Guds Ord! (Les 1. Korinter 2:10.) Det styrende råd føler det på samme måte som Paulus, som skrev: «Dette taler vi om, ikke med ord lært av menneskelig visdom, men med ord lært av ånden.» (1. Kor 2:13) I mange hundre år levde folk i åndelig mørke. Så hva er grunnen til at den åndelige forståelsen har vokst raskt siden 1919? Grunnen kan bare være den hjelp som Gud har gitt gjennom sin hellige ånd!

¹⁴ Det styrende råd får hjelp av engler. Det styrende råd i dag har den kolossale oppgaven å føre tilsyn med et internasjonalt forkynnelsesarbeid som blir utført av over åtte millioner forkynnere. Hvorfor har dette arbeidet hatt så stor framgang? Én grunn er at arbeidet blir støttet av engler. (Les Åpenbaringen 14:6, 7.) I mange tilfeller har forkynnere kommet til noen som nettopp har bedt til Gud om å få hjelp!* Og den framgangen som forkynnelses- og undervisningsarbeidet har hatt til tross for hard motstand i noen land, har bare vært mulig med overmenneskelig hjelp.

¹⁵ Det styrende råd lar seg lede av Guds Ord. (Les Johannes 17:17.) Tenk på det som skjedde i 1973. Vakttårnet for 1. oktober stilte spørsmålet: «Er … personer som ikke har sluttet å bruke tobakk, kvalifisert til å bli døpt?» Svaret var: «Ifølge det bibelske vitnesbyrd er de ikke det.» Etter å ha vist til en rekke relevante skriftsteder forklarte Vakttårnet hvorfor en som røykte, og som ikke angret, måtte ekskluderes. (1. Kor 5:7; 2. Kor 7:1) Bladet skrev om de avgjørelsene som ble tatt i den forbindelse: «De representerer … ikke noe forsøk på å handle på en egenmektig, diktatorisk måte. Det er i virkeligheten Gud som stiller så strenge krav gjennom sitt skrevne Ord.» Har noen annen religiøs organisasjon vært villig til fullt ut å la seg lede av Guds Ord, selv når dette har vært en virkelig utfordring for noen av medlemmene? I en bok som nylig har blitt utgitt om religion i USA, står det: «Kristne ledere har med jevne mellomrom forandret på sin lære for å tilpasse den til de meningene og oppfatningene som har støtte blant medlemmene deres og i samfunnet for øvrig.» Hvis medlemmene av det styrende råd lar seg lede av Guds Ord og ikke av hva folk flest

[1]. En mer detaljert drøftelse finnes i kapittel 2 i My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition.

 

BETYDNINGEN AV DET STYRENDE RÅDS FORBEHOLD

Paragraf 12 i sitatet ovenfor sier at medlemmene av det styrende råd verken er inspirerte eller ufeilbarlige, og at de kan ta feil i lærespørsmål og organisasjonsmessig veiledning. Hva innebærer dette forbeholdet?

Paragrafen referer til innføringen «Justerte forståelser» («clarified beliefs») i Vakttårnets ONLINE LIBRARY. I løpet av de 119 årene mellom 1970 og 1989 teller jeg 107 eksempler på justerte forståelser, og i løpet av de 30 årene mellom 1990 og 2020 teller jeg 96 eksempler på justerte forståelser. Dette viser at Det styrende råd har vært mye travlere i sin søken etter nye forståelser i de 33 årene sammenlignet med de 119 årene.

Forbeholdet tjener en viktig hensikt for medlemmene av Det styrende råd, fordi den gir dem rett til å forandre sin tolkning av et skriftsted i Bibelen eller av en organisasjonsmessig lov eller regel når de finner det for godt.

Hva ville forskjellige vitner svare hvis jeg viste dem de 96 forandrede forståelser som er blitt gjort i løpet av de siste 33 år, og jeg spurte om de var enig i forandringene? Jeg er ganske sikker på at minst 999 av 1000 ville si at de var enig. Men som jeg vil vise i det som følger, så er et stort antall av disse 96 «justerte forståelser» i virkeligheten feilaktige forståelser, siden de ikke har en bibelsk forankring.

I lys av den ekstreme lojaliteten de enkelte vitner har til Det styrende råd, kan vi forstå den virkelige betydningen av forbeholdet. Når det styrende råd publiserer en tolkning i Vakttårnets litteratur, så tror praktisk talt alle vitner at tolkningen er sannhet. Dette er jo den åndelige maten servert i rette tid; dette er noe som den hellige ånd har ledet det styrende råd til å oppdage. Men hvis medlemmene av Det styrende råd forandrer mening og publiserer enda en ny tolkning, så er dette nytt lys, det er ny mat fra Jehova servert i den rette tid.

Til tross for at ordene i Det styrende råds forbehold egentlig maner vitnene til forsiktighet og til nøye å granske tolkningene til Det styrende råd og spørre etter beviser for at tolkningene er riktige, så er resultatet akkurat det motsatte. At Det styrende råds nye tolkninger muligens kan være feilaktige, er helt utelukket i vitnenes sinn. Det er først når den nye fortolkningen blir erstattet av en enda nyere fortolkning, at vitnene forstår at den tidligere fortolkningen var feilaktig.

Så, i enhver hensende fungerer medlemmene av det styrende råd som inspirerte profeter, selv om de sier at de ikke er inspirert av Gud; alt det de sier, skriver og gjør, blir ledet av Jehova. Dette er noe vi kan kalle for «pseudo-inspirasjon» («halv-inspirasjon; nesten-inspirasjon»). Og merkelig nok tjener ordene i forbeholdet til å støtte og til ikke å motsi deres stilling som «profeter».

På den tid da C.T. Russell, J, F. Rutherford, og N.H. Knorr var presidenter for Selskapet Vakttårnet ble det samme forbehold brukt. Det var svært viktig å understreke at de ikke fikk budskaper fra Gud og var inspirert av ham. Men når jeg ser tilbake til den tid da Knorr var president, hvor jeg selv har førstehånds erfaring, så var det to vesentlige forskjeller sammenlignet med det nåværende synet på forbeholdet.

På den tiden ble leserne av Vakttårnet oppfordret til å gjøre som innbyggerne i Berøa, slik vi leser i Apostlenes gjerninger 17:11:

¹¹ Jødene der hadde et mer åpent sinn enn de i Tessalọnika. De tok imot budskapet med stor iver og gransket Skriftene daglig for å se om det de hørte, var riktig.

De ble oppmuntret til å ta imot konklusjonene «med stor iver». Men leserne ble også oppfordret til «[å granske] skriftene daglig for å se om det de hørte, var riktig». Noen artikler pekte på at vitnene hadde lært sannheten å kjenne gjennom Vakttårnets litteratur, så det var naturlig og riktig å vente at denne litteraturen ville fortsette å inneholde sannhet også i framtiden. Men det enkelte vitne måtte vurdere alt i lys av Bibelen.

En forskjell sammenlignet med den nåværende situasjonen er at det var en mengde artikler med analyser av dype bibelske sannheter, og disse artiklene beviste de konklusjoner som ble trukket. Og vi, som var vitner for Jehova, ble undervist i å delta i et interaktivt bibelstudium.[1]  I dag er de fleste artiklene i Vakttårnet overfladiske, og det forekommer nesten ingen artikler med dype bibelske analyser; vitnene blir ikke lenger oppmuntret til å delta i et interaktivt bibelstudium, for noe sølikt finnes ikke. Når derfor Det styrende råd presenterer «nytt lys», har de enkelte vitner ikke noe annet valg enn å akseptere det på grunnlag av Det styrende råds autoritet og ikke på grunn av egne bibelske analyser.

Den andre forskjellen er at tidligere ble alle salvede kristne, menn og kvinner, oppfattet å være «den tro og kloke slave». Og det ble ikke fokusert på bestemte viktige personligheter. De brødrene som tok ledelsen i organisasjonen, inkludert N.H. Knorr og F.W. Franz, hadde en lav profil og de holdt seg i bakgrunnen. I dag opptrer medlemmene av Det styrende råd regelmessig på TV ved JW Broadcasting, og det er stor fokus på disse som medlemmene av «den tro og kloke slave». Navnene på disse menn som skal være utnevnt av Gud til “å gi mat i rette tid», er på alle vitnenes lepper over hele verden.

Etter andre verdenskrig har vitnene blitt utdannet gjennom interaktivt bibelstudium, og Vakttårnet har presentert solide beviser, som kan bli sjekket, for sine konklusjoner. I det 21. århundre blir man ikke lenger oppmuntret til å delta i interaktivt bibelstadium, og de nye tolkningene til medlemmene av Det styrende råd må bli akseptert ene og alene på grunnlag av deres autoritet og ikke på grunnlag av klare bibelske beviser. Etter andre veerdenskrig ble Den tro og kloke slave oppfattet å være alle salvede brødre og søstre. Organisasjonens ledere hadde en lav profil og holdt seg i bakgrunnen. Siden 2013 har oppfatningen vært at Den tro og kloke slave er de åtte  eller ni medlemmene av det styrende råd. De har en høy profil og holder seg i forgrunnen, og i enhver henseende fungerer de som inspirerte profeter, selv om de benekter at de er inspirert.

[1]. En drøftelse av hvordan brødrene og søstrene ble undervist i å foreta interaktivt bibelstudium finnes i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, sidene 331-340.

FORSKJELLEN MELLOM INSPIRASJON OG LEDELSE

Vakttårnet for 1. oktober 1994, side 8, beskriver hvordan oppriktige personer kan finne sannheten om Gud:

JESUS forsikret at han etter sin død og oppstandelse ville oppreise en ’tro og klok slave’ som skulle tjene som hans kanal for meddelelse. (Matteus 24: 45—47) Apostelen Paulus identifiserte denne kanalen for de kristne i Efesos da han skrev at «Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli gjort kjent for regjeringene og myndighetene i de himmelske regioner, i samsvar med den evige hensikt som han fattet i forbindelse med Kristus, Jesus, vår Herre». (Efeserne 3: 10, 11) Det var menigheten av salvede kristne, som ble opprettet på pinsedagen i år 33, som ble betrodd «det som er åpenbart». (5. Mosebok 29: 29) Som gruppe betraktet tjener de salvede kristne som den tro og kloke slave. (Lukas 12: 42—44) Det oppdrag Gud har gitt dem, går ut på å skaffe til veie åndelig forståelse av «det som er åpenbart».

Akkurat som Bibelens profetier pekte fram mot Messias, leder de oss også til det sammensveiste rådet av salvede kristne vitner som nå tjener som den tro og kloke slave. De hjelper oss til å forstå Guds Ord. Alle som ønsker å forstå Bibelen, bør innse at «Guds mangfoldige visdom» bare kan bli gjort kjent gjennom Jehovas kanal for meddelelse, den tro og kloke slave. — Johannes 6: 68.

I brevet til Efeserne drøfter Paulus Gud’s hellige hemmelighet, som refererer til Jesus Kristus og Guds hensikt som er forbundet med Jesus. Innbefattet i den hellige hemmelighet er det følgende:

 ⁹  … sin viljes hellige hemmelighet…med tanke på en administrasjon…nemlig å samle alt sammen igjen i KRISTUS, det i himlene og det på jorden. (1:9-10 NWT84)

⁴  Når dere leser dette, forstå hvilken innsikt jeg har i den hellige hemmelighet om KRISTUS. ⁵I andre generasjoner ble denne hemmelighet ikke gjort kjent for menneskene, slik den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved ånd, ⁶ nemlig at folk fra nasjonene, skulle være medarvinger og lemmer på legemet sammen med oss og ha del i løftet sammen med oss i forening med Kristus Jesus ved det gode budskap…

⁸ Til meg, en mann som er mindre enn den minste av alle hellige, ble denne ufortjente godhet vist — at jeg skulle forkynne det gode budskap om KRISTI uutgrunnelige rikdom for nasjonene. ⁹ og skulle få menneskene til å se hvordan den hellige hemmelighet administreres, den som fra den fjerne fortid har vært skjult i Gud, som skapte alt. ¹⁰ Dette for at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli gjort kjent  for regjeringene og myndighetene i de himmelske regioner. Gjennom menigheten skulle nå Guds omfattende visdom på denne måten bli gjort kjent for regjeringene og myndighetene i de himmelske regioner. (3:4-6, 8-10 NWT)[1]

Vakttårnet for 15. mai 1974, side 221, hadde følgende kommentarer angående den hellige hemmelighet:

Det er ikke slik at menigheten på jorden lærer de himmelske myndigheter visdom. Det er tvert imot Gud som ved sin handlemåte og ved å gjennomføre sine hensikter i forbindelse med den kristne menighet åpenbarer en enestående visdom, selv overfor englene. — 1 Pet. 1: 10—12. (forfatternes kursiv)

Hvordan Gud ville løse alle de problemer Satan hadde skapt, var en hellig hemmelighet i fire tusen år. I det første århundre av vår tidsregning ble denne hellige hemmelighet åpenbart: Jesus kom til jorden, og han dannet en menighet av salvede kristne. Ved dette ble Guds «enestående visdom» åpenbart.

At ordene fra Efeserne 3:10, 11, som er sitert ovenfor, og som viser at sannheten bare kan bli forstått gjennom den kanal for meddelelse som Jehova bruker, betyr ikke at de salvede medlemmene av menigheten skulle fungere som orakler som formidlet sannheten. Men ordene viser at Guds visdom ble gjort kjent gjennom hans handlinger med menigheten av salvede kristne i det første århundre.

Fordi menigheten av salvede kristne fremdeles eksisterer, så viser ordene til Paulus at Guds visdom også ville bli gjort kjent ved den måten han handler med menigheten i dag. Når derfor Vakttårnet fra 1994, som er sitert ovenfor, sier at man bare kan forstå Bibelen gjennom den kanal for meddelelse som Jehova bruker, så har dette et klart grunnlag i Bibelen.

I 1994 var forståelsen at «den tro og kloke slave» besto av alle salvede kristne på jorden, både menn og kvinner. Og Jehovas kanal for meddelelse var identisk med «slaven». I kapittel 2 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, viser jeg at ordene om slaven er blitt misforstått. Ordene refererer ikke til en liten gruppe utvalgte under Kristi nærvær. Men ordene referer til alle kristne som er lik trofaste slaver når Jesus kommer som dommer i den store trengsel. Uttrykket «den tro og kloke slave» som en tittel, skulle derfor bli fjernet fra vitnenes åndelig ordforråd. Og Jehovas kanal for meddelelse skulle bli forbundet med hele menigheten av salvede kristne i dag uten å nevne ordet «slave».

Det er viktig at vi forstår dette poenget, at Jehovas kanal for meddelelse ikke er en liten gruppe menn, og heller ikke refererer uttrykket til menigheten av salvede i seg selv. Men som sitatene fra Vakttårnet, som vi ser ovenfor, viser, så er denne kanal for meddelelse primært Jehovas «administrasjon», den måte Gud gjennomfører sin hensikt på. Vi skal oppfatte Jehovas kanal for meddelelse, ikke som noe som er knyttet til menneskers virksomhet, men som Guds måte å kommunisere sine sannheter på.

Det er altså Jehova som er den primære del av kanalen, siden hans sannheter blir åpenbart ved hans handlemåte…i forbindelse med den kristne menighet. Vi må derfor ikke tenke på Guds kanal for meddelelse som en gruppe mennesker, som mottar inspirerte budskaper fra Gud, og så «kanaliserer» disse budskapene til andre.

 Jehovas kanal, eller hans metode for meddelelse, inkluderer ham selv, og de forskjellige måtene han handler med den kristne menighet på for å gjøre kjent bestemte sannheter. Siden opprettelsen av den kristne menighet i det første århundre e.v.t. har han gjort dette på to måter, gjennom inspirasjon og gjennom ledelse.[2]

Det viktige spørsmålet jeg nå skal drøfte, er hvordan Guds kanal for meddelelse kommuniserer sannheten. For å forstå det må vi forstå forskjellen mellom inspirasjon og ledelse. Min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, sidene 119- 121 drøfter dette spørsmålet, og her presenterer jeg denne drøftelsen sammen med en utdyping.

Inspirasjon og ledelse i det første århundre e.v.t.

I boken Apostlenes gjerninger ser vi hvordan den hellige ånd brukte både inspirasjon og ledelse. Ordet «inspirasjon» betyr at ånden direkte overbrakte informasjon til en av Guds tjenere, men «ledelse» betyr at ånden manøvrerte en situasjon i en bestemt retning, og basert på dette kunne en åndelig-sinnet tjener for Gud trekke en bestemt konklusjon. Vi finner særlig gode eksempler på inspirasjon og ledelse i det tiende kapitlet i Apostlenes gjerninger.

Inntil dette tidspunkt var det bare jøder og samaritaner som var en del av Guds åndelige Israel. Men nå var det Guds tid til at mennesker av nasjonene også skulle bli en del av hans folk. Simon Peter var den som skulle introdusere dette. La oss nå studere Apostlenes gjerninger kapittel 10, og lære hvordan Jehova brukte sin kanal for meddelelse for å åpenbare sannheter og å gjennomføre sine hensikter i forbindelse med folk fra nasjonene.

En engel talte til en offiser i en romersk hæravdeling ved navn Kornelius og ba ham sende noen men til Joppe til Simon Peter. (versene 1-6) Dette var et eksempel på inspirasjon—altså på en direkte informasjon fra Gud. Den neste dag kom Peter i transe, og tre ganger så han i et syn en stor linduk med alle slags urene dyr bli senket ned på jorden. Peter ble bedt om å spise de urene dyrene, Men han nektet å gjøre det, fordi dette var i strid med Mose lov. (versene 9-16) Dette synet var også guddommelig inspirasjon.

Mens Peter grunnet på hva meningen med dette synet skulle være, var det tre menn fra nasjonene som henvendte seg til ham. Dette var en vanskelig situasjon for Peter, for ikke en eneste person fra nasjonene hadde blitt en del av det kristne samfunn. Det var ikke noe samarbeid mellom jødene og folk fra nasjonene, og det var derfor helt naturlig at Peter ville nekte å ha noe å gjøre med disse tre mennene. Men ånden, som her kunne referere til en engel, ba Peter å dra sammen med disse mennene. (versene 19 og 20)

Dette var igjen et eksempel på inspirasjon, og inspirasjon var helt nødvendig i dette tilfellet fordi Peter aldri hadde hatt noe å gjøre med folk fra nasjonene. (vers 28) Bare fordi ånden direkte ba ham om å dra sammen med disse mennene, gjorde han det. De kom nå fram til huset til Kornelius, og på grunn av synet med de urene dyrene traff Peter den eneste konklusjon en åndelig kristen ville treffe. Han forsto at Gud ønsket at han skulle gå inn i huset sammen med mennene fra nasjonene. (versene 23-28) Dette var imidlertid ikke inspirasjon, siden han ikke direkte ble fortalt hva han skulle gjøre. Dette var ledelse, fordi ånden hadde manøvrert situasjonen på en måte som hjelp Peter til å trekke den riktige konklusjonen.

Men nå oppsto det en situasjon som Peter kunne føle var pinlig. Kornelius fortalte Peter om engelen som hadde kommet til ham og om synet han hadde hatt, og så sa han: «Nå er vi alle samlet framfor Gud for å høre alt det Jehova har pålagt deg å si.» (vers 33) Men Peter hadde ikke mottatt noen instruksjoner fra Jehova om hva han skulle si til Kornelius. Men på grunn av hele situasjonen, av de synene som både han og Kornelius hadde hatt, og om englene som hadde talt med dem, så trakk han den eneste konklusjon som en åndeligsinnet kristen kunne trekke: «Jehova har ledet meg til å forkynne det gode budskap om Guds rike for disse folkene fra nasjonene.» Og det gjorde han. (versene 34-43) Dette var ledelse, fordi ånden hadde manøvrert situasjonen på en måte som hjalp Peter til å trekke den riktige konklusjon.

Vi må huske på at det Peter gjorde — å gå inn i huset til en mann fra nasjonene og forkynne for ham og de som var til stede — var uten sidestykke, siden det aldri hadde skjedd før. Så hendte det at mens Peter talte, falt ånden på dem som hørte Peter tale, og de begynte å tale i tunger. (versene 44-46) Dette var inspirasjon. Og hvordan reagerte så Peter? Han trakk den eneste konklusjon som en åndeligsinnet kristen kunne trekke: Fordi disse folkene hadde mottatt den hellige ånd, så måtte de bli døpt. (versene 47, 48) Dette var ledelse. Og dåpen av folk fra nasjonene var også uten sidestykke; det hadde aldri skjedd før.

Vi ser i denne beretningen at ånden ved fire tilfeller av inspirasjon manøvrerte situasjonen slik at Peter tre ganger ble ledet til å trekke bestemte konklusjoner. Og dette førte til at folk fra nasjonene for første gang ble medlemmer av Guds folk.

Ledelse fra Gud i vår tid

Bibelstudentene og Jehovas vitner har aldri hevdet å være inspirert av Gud og å motta budskaper fram ham. En slik påstand ville i realiteten være en forkastelse av Bibelen som den eneste autoritet for troen. For da måtte vi tro på mennesker som hevdet at de fikk budskaper fra Gud.

Dette betyr at den eneste måten sannheten om Gud blir kommunisert på i dag, er ved ledelse og ikke ved inspirasjon. Når det gjelder Peter, brukte Gud forskjellige former for inspirasjon for å hjelpe Peter til å trekke de riktige konklusjoner og derved bli ledet av Gud. Men på hvilken måte bruker Gud ledelse i dag i stedet for inspirasjon for å hjelpe sitt folk?

I dag leder Gud sitt folk ved hjelp av sitt Ord, og ved å manøvrere bestemte situasjoner i en bestemt retning for å fremme sin hensikt. Det er viktig å forstå at Gud kan manøvrere situasjoner i samsvar med sin vilje og få bestemte ting til å hende, eller han kan tillate at bestemte ting hender. Når så hans tjenere på jorden før øye på det som har hendt, vil åndeligsinnede tjenere av Gud med «innsikt» trekke den rette konklusjon av det de ser. (Daniel 11:33, 35) La oss nå se på den praktiske siden av dette.

Oppriktige mennesker begynte å forstå sannheten om Guds hensikter i 1870-årene. Hva var grunnlaget for denne forståelsen? På denne tiden hadde Gud latt Bibelen bli tilgjengelig på engelsk og på mange andre språk. C.T. Russell hadde i lang tid vært på leting etter sannheten om Gud, og han forsto at bare et systematisk studium av Bibelen kunne lede til denne sannheten.

Bare ved å lese Bibelen lærte Russell og hans venner flere grunnleggende prinsipper: Bibelen er inspirert av Gud, hver beretning er tatt med i en bestemt hensikt, og alle detaljer og nyanser er betydningsfulle. De lærte også at enhver læresetning må harmonere med Guds hovedegenskaper, hans kjærlighet, hans rettferdighet, hans makt og hans visdom. Å følge disse prinsippene nøye er grunnlaget for å bli ledet av Gud. Hvis man avviker fra disse prinsipper, vil Guds ledelse bli uklar, og man vil i stedet benytte seg av det som er menneskers visdom.

Russell og hans venner begynte på et systematisk studium av hele Bibelen basert på de nevnte prinsipper, og derfor fikk de også en god forståelse av de grunnleggende kristne læresetninger. De forskjellige kristne religioner på den tiden bygde på trosbekjennelser og menneskelige tradisjoner, og dette førte til falske læresetninger, noe Russell og hans venner ignorerte. I sine studier fulgte de bare de prinsippene som er nevnt, og derfor var de i stand til å forstå mange grunnleggende kristne læresetninger som medlemmene av de andre trossamfunnene ikke forsto.

I Matteus 11:25 (NWT17), leser vi:

På den tiden sa Jesus: «Jeg lovpriser deg offentlig, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult alt dette for de kloke og intellektuelle og åpenbart det for små barn.»

Og Daniel 12:9 sier:

Han svarte: «Gå bort, Daniel, for ordene skal holdes hemmelige og være forseglet helt til endetiden.»

Betydningen av Bibelens tekst ble av Gud med hensikt skjult, og teksten skulle først bli forstått i endens tid. Dette viser at selv gruppen rundt Russell, som var sannhetssøkere, og som studerte Bibelen basert på de nevnte prinsipper, kunne ikke bare lese Bibelen og så forstå alt som står i den. Et systematisk bibelstudium hjalp dem til å forstå de fleste av de grunnleggende kristne læresetninger. Men detaljene i Guds hensikt kunne bare bli forstått ved Guds ledelse.

Spørsmålet er derfor hvordan Gud direkte ledet denne lille gruppen av bibelstudenter. Som jeg viste i forbindelse med Peter, så manøvrerte Gud visse ting i en bestemt retning og synliggjorde disse, slik at Peter kunne trekke den rette konklusjon. Gud kan for eksempel synliggjøre ting som andre har gjort for sine tjenere, slik som bestemte begivenheter i verdenshistorien. Og på dette grunnlaget blir hans tjenere ledet til å trekke de rette konklusjoner

Et eksempel på ledelse har vi i oversettelsen av De kristne greske skrifter ved navn The Emphatic Diaglott, som ble oversatt av Benjamin Wilson i 1864. I Matteus 24:3, bruker denne oversettelsen «presence» («nærvær») for det greske ordet parousia. Oppmerksomheten til Russell og andre bibelstudenter ble rettet mot denne oversettelsen. Dette førte til et grundig stadium av ordet parousia, noe som førte til den konklusjon at Jesus ville ha et usynlig nærvær og ikke et synlig komme.

Var det slik at Gud  ledet Wilson da han laget sin oversettelse? Vi kan ikke vite svaret på det spørsmålet. Men uansett så var det slik at fordi oppmerksomheten til bibelstudentene ble ledet imot denne oversettelsen, så oppdaget de noe meget viktig, nemlig at Jesus skulle ha et usynlig nærvær.

Når Bibelstudentene snakket med andre om sin tro, var deres fokus på det å regjere med Kristus i himmelen. Men de visste også at paradiset ville bli gjenopprettet på jorden. Men de hadde ikke klart for seg hvem som skulle leve i dette paradiset. Åpenbaringen 7:9-17 beskriver en stor skare som står foran tronen. De oppfattet den store skare som en sekundær himmelsk klasse, men dette var uklart. I lang tid hadde de stilt det spørsmålet som vi finner i Åpenbaringen 7:13 (NV17): «Hvem er disse som er kledd i de lange hvite kjortlene, og hvor kommer de fra?»

I 1923 drøftet Vakttårnet illustrasjonen om «sauene» og «geitene» i Matteus 25:31-46, og det ble forklart at «sauene» ble skilt fra «geitene» på den tiden og at «sauene» skulle leve i det jordiske paradiset. Kallet til å regjere med Kristus i himmelen var det som ble forkynt, men flere artikler i Vakttårnet snakket også om håpet om å leve på jorden. I de 12 årene etter 1923 var det flere og flere som snakket om det kommende paradiset på jorden.

I 1935 var det et stevne i Washington D.C., og et stort antall av stevnedeltagerne ga uttrykk for at de så fram til å leve i det jordiske paradis. På dette stevnet ble det døpt 840 personer, og flesteparten av disse hadde det jordiske håpet. Dette betyr at Jehova hadde svart det spørsmålet som hans salvede tjenere hadde stilt. Ved hans ledelse hadde oppmerksomheten til de salvede vitnene blitt rettet mot personer med det jordiske håpet. Og når denne store gruppen med det jordiske håpet var der, trakk de salvede vitnene den eneste konklusjon som var mulig. Her er den store skare! Dette var et klart eksempel på Guds ledelse.

Ved begynnelsen av det 20. århundre var det mange nye ikke-bibelske greske håndskrifter som ble oppdaget. På grunnlag av disse håndskrifter fant man nye meninger og referanser til forskjellige greske ord. På Russells tid leste Bibelstudentene ordene i Johannes 5:28 i King James-oversettelsen hvor det sto at «alle de som er i gravene skal høre hans røst». Bibelstudentene tok til å begynne med ordene i sin bokstavelige mening, og de trodde at alle mennesker som hadde levd på jorden, skulle få en oppstandelse.

 Bibelstudentenes oppmerksomhet ble nå rettet mot det greske ordet mnemeion som ble oversatt med det greske ordet «gravene» i Johannes 5:28 KJV. De oppdaget at ordet refererer til en spesiell type graver og ikke til alle mulig graver i hele verden. Ordet betyr egentlig «minnegrav», og det innebærer at bare de som er i minnegravene vil få en oppstandelse og ikke alle mennesker som har levd på jorden. Her kan vi igjen se Jehovas ledelse.  I kontrast til minnegravene stiller De kristne greske skrifter opp Gehenna, og alle som er i Gehenna vil være tilintetgjort for alltid. I 1880 var Bibelstudentenes oppfatning at alle mennesker som hadde levd på jorden, innbefattet Adam, skulle få en oppstandelse med unntak av dem som hadde syndet mot den hellige ånd. Dette er et riktig synspunkt, med unntak av at Adam ikke vil få en oppstandelse.

Guds ledelse kan også innebære at han oppfyller bestemte profetier, og hans åndeligsinnede tjenere oppdager og forstår det. Et eksempel er Åpenbaringen 17:3, 7-11. Sju konger eller verdensriker er nevnt. Vi kan se Guds ledelse på to områder. Kapitlene 7 og 8 i Daniels bok beskriver forskjellige verdensriker. Ved å studere disse kapitlene kan de sju konger i Åpenbaringen identifiseres. Én side ved Guds ledelse er derfor at en del av Bibelen forklarer en annen del.

Da Johannes skrev Åpenbaringen, hadde de fem verdensrikene Egypt, Assyria, Babylon, Persia og Grekenland falt. Johannes sier at én konge eksisterte, og det var det Romerske riket. En konge «har enda ikke kommet», og denne kongen er det Anglo-amerikanske riket. Etter disse sju konger skulle villdyret, som er den åttende kongen og som «utspringer fra de sju», komme.

Etter den første verdenskrig hadde Bibelstudentene identifisert den åttende kongen som Folkeforbundet. Dette villdyret «var, men er ikke og skal likevel stige opp av avgrunnen». Hvordan skulle det skje? Under den andre verdenskrig var villdyret, som var Folkeforbundet, i avgrunnen, fordi det ikke lenger fungerte. Men etter krigen steg villdyret opp av avgrunnen som De forente nasjoner.

Da dette hendte, hadde profetien blitt oppfylt, og det representerte den andre siden av Guds ledelse. Når Guds åndeligsinnede tjenere så begivenhetene i verden, trakk de den eneste logiske slutningen at disse begivenheten var oppfyllelsen av profetien. På den måten ble de ledet av Gud.

Det er også interessant å se at fordi profetien om de sju konger og den åttende kongen ble klart forstått, så hadde Guds tjenere ventet på oppfyllelsen. I foredraget «Freden kan den vare?» ved stevnet The New World Theocratic Assembly i 1942 sa N.H. Knorr at krigen, som da varte, ville ende med en følgende periode med fred, og at Folkeforbundet ville bli gjenopplivet. Og i samsvar med forutsigelsen steg det opp av avgrunnen som De forente nasjoner.[3] Da Knorr talte om fremtiden på en korrekt måte, var han ikke inspirert. Han fulgte bare Guds ledelse i forbindelse med oppfyllelsen av profetien.

Året 1965 var en milepel når det gjaldt forståelsen av oppstandelsen, og dette var tydeligvis også ved Guds ledelse. Det kan ha kommet mange spørsmål om oppstandelsen til Selskapets hovedkontor i New York. Eller det kan ha vært andre grunner til at ledende brødre så behovet for et dyptgående studium av alle passasjer i hele Bibelen som direkte eller indirekte talte om oppstandelsen.

Resultatene av dette studiet ble publisert i 12 artikler i Vakttårnet, hvor alle de forskjellige sider ved oppstandelsen ble drøftet.[4] Disse artiklene la vekt på Jehovas kjærlighet og visdom, og den hjertevarmende konklusjonen var at de fleste mennesker som noen gang hadde levd, ville få en oppstandelse. Den norske oversettelsen av paragraf 6 i Vakttårnet for 1. august, 1965, side 353, er litt unøyaktig. Jeg oversetter derfor den engelske teksten:

⁶ I betraktning av hva Bibelen sier, er det følgelig galt å tro at en kan bli frelst på grunn av uvitenhet. Det vil selvfølgelig bli en oppstandelse for mange uvitende mennesker —størstedelen (engelsk: «the vast majority») av den døde menneskehet. Men det er ikke deres uvitenhet som gjør dem verdige til en oppstandelse og til evig liv.

Dette innbefatter innbyggerne i Kapernaum, Korasin og Betsaida, som hadde avvist Jesu forkynnelse, samt innbyggerne i Sodoma og Gomorra.

Guds ledelse besto i at de ledende brødre ble tilskyndet til å foreta et dyptgående studium av oppstandelsen. Og de åndeligsinnede Guds tjenere dro den eneste mulige konklusjon av det de fant i Guds ord om oppstandelsen. Det finnes også en mengde andre eksempler på Guds ledelse i vår tid.

Situasjoner i vår tid hvor man har trodd at man så Guds ledelse

Jeg har nevnt flere situasjoner hvor Guds ledelse tydelig kunne ses. Det har også vært situasjoner hvor Guds salvede tjenere har trodd at de så Guds ledelse, men hvor man tok feil. Eksklusjon av vitner som brukte tobakk, noe som begynte i 1973, er en slik situasjon som jeg skal drøfte grundig. Sammen med forbudet mot tobakk var det også et forbud mot bruk av medisinen metadon, som kunne hjelpe misbrukere av harde stoffer når de villeslutte med sitt misbruk. Dette forbudet ble innføre i 1973, og det sto ved makt i 40 år.  Å lage en eksklusjonsgrunn som ikke direkte er nevnt i De kristne greske skrifter er det samme som å gå imot Guds ledelse. Når Det styrende råd lager regler for spørsmål som ikke er nevnt i Skriftene, følger de ikke Guds ledelse, men sin egen.

Et tredje eksempel hvor Det styrende råd gikk sine egne veier uten å se Jehovas ledelse, var den nye definisjonen av det greske ordet porneia («urett seksuell omgang»), at dette ordet kunne anvendes på handlinger innenfor ekteskapet. Dette begynte i 1974, og denne feilaktige definisjonen ble ikke forandret før i 1978. Foruten disse tre nevnte feilene har jeg ikke funnet noe eksempel på at Det styrende råd har gått imot Guds ledelse før i den siste del av 1980-årene.

Som bevis for at de ni medlemmene av det styrende råd er «den tro og kloke slave» hevder de at de nye forståelsene av bibelske emner som de har publisert, er ledet av Guds hellig ånd.

I det som følger, skal jeg drøfte 15 eksempler på nye forståelser fra den siste del av det 20. århundre og fra det 21. århundre som er feilaktige. Medlemmene av Det styrende råd påberoper seg Guds ledelse, men Gud kan ikke lede sine tjenere til å treffe feilaktige konklusjoner, slik tilfellet er i de 15 nevnte eksemplene, foruten mange andre eksempler. Her kan jeg ikke se noen ledelse fra Gud.

Ved begynnelsen av denne drøftelsen viste jeg at grunnen til at Bibelstudentene i 1870-årene ble ledet av Gud til å finne sannheten, var at de baserte sitt studium på troen på at hvert ord i Bibelen er inspirert av Gud, at alle beretninger er tatt med av en bestemt grunn og at alle detaljer og nyanser i teksten er viktige. I kontrast til dette har medlemmene av Det styrende råd avvist troen på Bibelens fulle inspirasjon. Og de nye forståelsene av bibelske emner fra slutten av det 20. og fra det 21. århundre reflekterer dette nye synet på Bibelen.

To av mine eksempler på Guds ledelse gjelder oppstandelsen, at alle som er i minnegravene vil bli oppreist. Dette betyr at milliarder av mennesker, de fleste som noen gang har levd på jorden, vil få livet tilbake på den tusenårige dommens dag. Men i Vakttårnet for 1. juni 1988 ble et nytt syn presentert. Vesentlig færre personer enn man tidligere hadde trodd, skulle få oppstandelse. Kunne dette være Guds ledelse? Jeg har vist at Guds ledelse innebærer at han leder oppmerksomheten til sine tjenere i en bestemt retning, og åndeligsinnede tjenere vil på grunnlag av det de ser, trekke den riktige konklusjonen.

Det tidligere synet var at innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra skulle få en oppstandelse. Men Vakttårnet for 1. Juni 1988 forkastet denne forståelsen. Var det så et godt grunnlag for å forandre oppfatning? Hadde Gud ledet sine tjenere til å oppdage noe nytt i Bibelen som krevde at oppfatningen ble forandret? Absolutt ikke! Argumentet var at Jesus brukte en uttrykksform i Matteus 11:21-24 som kalles «hyperbol» (en språklig uttrykksmåte for overdrivelser). Men dette argumentet innebærer at teksten ikke betyr det som den sier, og det er det samme som å forkaste Biblenes ord.

Det klareste eksempel på forkastelsen av Bibelens fulle inspirasjon ble uttrykt i Vakttårnet fro 15. mars 2015, gjennom forkastelsen av de fleste profetiske forbilder i De hebraiske skrifter. Dette nye synet betyr at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen betydning for oss i dag.

Hadde Gud ledet medlemmene av det styrende råd til å oppdage noe som krevde denne enorme forandringen i synet på teksten i Bibelen? Det er ingen ting i Vakttårnets litteratur som viser det. Tvert imot kan det sies at flesteparten av de 96 nye forståelsene som er ført opp mellom 1990 og 2023 ikke er noen klargjøring av bibelteksten, men heller en fordunkling av denne teksten. Disse nye forståelsene er basert på en forandring av det subjektive synet til medlemmene av Det styrende råd og ikke på Guds ledelse. Svært få av argumentene som skal støtte opp om de nye forståelsene, er forankret i Bibelen.

Jeg har nøye gransket de nye forståelsene for å se om jeg kunne finne spor av Jehovas ledelse. Men jeg har ikke funnet slike spor.

[1]. Gjengivelsen av versene fra Efeserbrevet i NWT17 er så unøyaktig at jeg valgte å bruke den meget nøyaktige NWT84 i stedet.

[2]. En grundig redegjørelse for Jehovas administrasjon finnes i artikkelen «God’s administration — his channel of communication» i kategorien «The Governing Body».

[3]. See Åpenbaringen — dens store klimaks er nær! sidene 246-249.

[4]. Tolv artikler om oppstandelsen ble publisert i Vakttårnet for 1965: «Tilbe oppstandelsens Gud» (15. mars); «Døden og hades skal gi tilbake de døde», «Annen del» (1. Juni); «De døde vil få en oppstandelse», «Annen del» (15 Juni); «Mennesker som har håp om en oppstandse», «Annen del» (1. juli); «Hvem skal bli oppreist fra de døde?», «Annen del» (15. juli); «Hvem vil få en oppstandelse og hvorfor?», «Vår generasjon nå i det tjuende århundre og oppstandelsen», «De muligheter som en jordisk oppstandelse gir» (1. august). Disse artiklene er basert på et grundig stadium av Bibelens originale tekst, og de representerer analytisk og interaktivt bibelstudium på sitt aller beste.

«DE LAR SEG LEDE AV GUDS ORD»

Vakttårnet for februar 2017 presenterer tre grupper av «beviser» for å slå fast at medlemmene av Det styrende råd er «den trofaste og kloke slave»:

• De lar se glede av Guds Ord.
• De får hjelp av den hellige ånd.
• De får hjelp av engler.

Det viktigste punktet er a medlemmene av Det styrende råd lar seg lede av Guds Ord. I overskriften står dette punktet i anførselstegn, fordi det er avgjort uriktig at medlemmene av det styrende råd lar seg lede av Bibelen i alle ting. Det styrende råd bruker Bibelen i stor grad, og Vakttårnets litteratur fra det 21. århundre inneholder en mengde sitater og referanser til Bibelen. I forbindelse med midtuke-møtet blir hele Bibelen lest igjennom i løpet av noen år, og noen kommentarer til Bibelens tekst blir gitt på dette møtet.

Det er slik at mens medlemmene av menighetene blir oppmuntret til å lese Bibelen, blir de ikke oppmuntret til å delta et interaktivt studium av Bibelen, for et slikt studium finnes ikke. Når det gjelder medlemmene av Det styrende råd, er det to ting de har praktisert som viser at de ikke fullt ut bygger på Bibelen.

Det første er at de leser sine egne synspunkter inn i Bibelens tekst, og så bruker de dette som argument for at de er bibeltro. Et eksempel på dette blir vist i ekskursen nedenfor. Her blir det vist at de hevder at eksklusjonen av dem som bruker tobakk, er bygd på Bibelen. Men dette er usant! Det andre er at de har forkastet Bibelens fulle inspirasjon, noe som blir vist ved at de hevder at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen betydning for oss i dag, og at de ikke aksepterer Jesu ord om hvem som skal få oppstandelse. Alle disse tre «bevisene» vil bli drøftet i det som følger. Det første jeg vil drøfte, er det som hevdes i Vakttårnet for februar 2017, at det at Det styrende råd lar seg lede av Guds ord, beviser at de er «den tro og kloke slave».

EKSKURS: «DERES ÆRE BESTÅR I DERES SKAM » Filipperne 3:19 (NV94) Paulus refererer til noen som «er fiender av Kristi torturpæl». Det som de ser på som sin ære, er i virkeligheten deres skam. En ting som i følge Vakttårnet for februar 2017, side 23, skal bevise at de ni medlemmene av Det syrende råd er «den tro og kloke slave», er det følgende: Det styrende råd lar seg lede av Guds ord… Det er i virkeligheten Gud som stiller så strenge krav [å ekskludere dem som bruker tobakk] gjennom sitt skrevne Ord (forfatterens kursiv) Men vi leser i Vakttårnet for 15. august 1970, side 382: Bibelen sier ikke direkte noe om hvilket syn Guds tjenere bør ha på bruken av tobakk. Dette er forståelig, ettersom tobakk ifølge et oppslagsverk ikke ble benyttet i de bibelske land før over 1500 år etter at nedskrivningen av Bibelen var fullført. Når medlemmene av Det styrende råd argumenterer med at Jehovas vitner er det eneste trossamfunn som følger Bibelen, noe som blir bevist ved at de ekskluderer medlemmer som bruker tobakk, enda Vakttårnet innrømmer at Bibelen ikke sier noe om tobakk, da kan vi si at «deres ære består i deres skam». Det første og andre sitatet nedenfor er fra Vakttårnet for Februar 2017, side 26: Så hvordan kan vi vite svaret på Jesus spørsmål «Hvem er egentlig den tro og kloke slave?» (Matt 24:45) Hvilke beviser har vi for at det er det styrende råd som er den tro og kloke slave? La oss se på de samme tre faktorene som viste hvem som ledet det styrende råd i det første århundre. Det styrende råd lar seg lede av Guds Ord. (Les Johannes 17:17.) Tenk på det som skjedde i 1973. Vakttårnet for 1. oktober stilte spørsmålet: «Er … personer som ikke har slutte å bruke tobakk, kvalifisert til å bli døpt?» Svaret var: «Ifølge det bibelske vitnesbyrd er de ikke det.» Etter å ha vist til en rekke relevante skriftsteder forklarte Vakttårnet hvorfor en som røykte, og som ikke angret, måtte ekskluderes. (1. Kor 5:7; 2. Kor 7:1) Bladet skrev om de avgjørelsene som ble tatt i den forbindelse: «De representerer … ikke noe forsøk på å handle på en egenmektig, diktatorisk måte. Det er i virkeligheten Gud som stiller så strenge krav gjennom sitt skrevne Ord.» Har noen annen religiøs organisasjon vært villig til fullt ut å la seg lede av Guds Ord, selv når dette har vært en virkelig utfordring for noen av medlemmene? Men vi leser i Vakttårnet for 15. august 1970, side 382 Bibelen sier ikke direkte noe om hvilket syn Guds tjenere bør ha på bruken av tobakk... Når vi leser i den [Bibelen], vil vi imidlertid lett forstå at bruken av tobakk, uansett om en røyker, tygger eller snuser den, er en uren vane, en vane som er i strid med Bibelens prinsipper. Det er grunnen til at Jehovas vitner på det sterkeste fraråder bruken av tobakk, og de betrakter enhver kristen som ikke avlegger denne vanen, som åndelig umoden. Når vi undersøker saken nærmere, ser vi at den skam som Det styrende råd har, er større enn den skam vi ser ved første øyekast. The Watchtower fra 1942, side 205, sier at selv om bruk av tobakk var en meget skitten vane, så hadde Selskapet Vakttårnet ingen rett til å be noen om å slutte å bruke tobakk: Vi leser: For å si det direkte så har Selskapet ingen makt eller autoritet eller ønske om å si til en person som ønsker å bruke tobakk, at han ikke skal gjøre det. Heller ikke kan vi si: “Du får ikke lov til å forkynne om riket.” Boken Spørsmål vedrørende rikets tjeneste fra 1961, side 78, viste at det var ett unntak fra regelen om at menn som brukte tobakk, ikke kunne bli utnevnt som tjenere. Vi leser: Det kan gjøres et unntak fra denne regelen, men en som bruker tobakk kan bare utnevnes som assisterende tjener eller tilsynsmann hvis det ikke finnes noen annen innvigd person i menighten som kan være tjener. Hvis en som bruker tobakk, blir utnevnt som tjener, må han gå med på ikke å bruke tobakk offentlig mens han forkynner i distriktet eller i nærheten av Rikets sal, og han bør gjøre seg samvittighetsfulle anstrengelser for å kvitte seg med denne dårlige vanen, Vakttårnet for 15. august 1970, side 382, frarådet på det sterkeste bruken av tobakk. Vi leser: Bruken av tobakk.. er en uren vane, en vane som er i strid med Bibelens prinsipper. Det er grunnen til at Jehovas vitner på det sterkeste fraråder bruken av tobakk…at en av de førnevnte grunner bør slutte å røyke, bør en bestrebe seg på å legge av denne vanen for at en skal kunne få spesielle privilegier i menigheten, for eksempel bli utnevnt som tjener eller som heltidsforkynner. Vakttårnet for 1. oktober 1973, side 451, viser at personer som bruker tobakk bør bli ekskludert hvis de ikke slutter å bruke tobakk etter å ha fått en frist på seks måneder:  Hva så hvis noen som allerede er døpt, ikke er villige til å slutte å bruke skadelige og vanedannende stoffer? Da viser de at de i likhet med Esau ikke «verdsetter hellige ting», men at de foretrekker å ha slike vaner framfor å ha det privilegium å tilhøre Jehovas rene folk. De bør derfor fjernes fra menigheten, ettersom de har en oppførsel som ikke sømmer seg for kristne. — 1 Kor. 5: 7; Heb. 12: 15, 16, NW. [1] Kan vi nå se hvor feilaktig argumentet er, at det at de lar seg lede av Guds ord—eksemplifisert ved at de som bruker tobakk, blir ekskludert — beviser at de ni medlemmene av Det styrende råd er den tro og kloke slave? Vakttårnets litteratur, som ble publisert i de 30 årene mellom 1942 og 1972, viser at bruken av tobakk ikke er nevnt i Bibelen, og derfor kan man ikke straffe dem som bruker tobakk. Men så, i 1973, var det sinnene til medlemmene av det styrende råd — og ikke Bibelen— som laget loven om at de som brukte tobakk, skulle ekskluderes. Og så, i 2017, brukte medlemmene av det styrende råd ironisk nok den ubibelske og skammelige avgjørelsen fra 1973 om å ekskludere personer som brukte tobakk, som bevis for deres troskap mot Bibelen. Medlemmene av det styrende råd har uten tvil «deres ære i deres skam». [1]. En detaljert drøftelse av det Vakttårnets litteratur sier om bruk av tobakk finnes i artikkelen «The use of tobacco— a disfellowshipping offense not based on the Bible» i kategorien «Gross uncleanness with greediness»

Bibelens fulle inspirasjon  er forkastet

Hvordan ville vi se på en person som sier at han tror at hele Bibelen er Guds ord, men som også sier at skapelsesberetningen i 1. Mosebok kapittel 1 ikke er en bokstavelig historisk beretning? Beretningen er bare en illustrasjon på det faktum at Gud er alle tings skaper. Eller hvordan ville vi se på en person som sier at han tror at alt som står i Bibelen er sant. Men når han blir vist Jesu genealogi tilbake til Adam i Lukas 3:23-28, så sier han at den første delen er mytologisk, for Adam og Eva er ikke historiske personer som alle mennesker stammer fra. Men de er symboler på den menneskelige familie. De som virkelig tror at hele Bibelen er inspirert av Gud, vil si at dette er falsk lære. Det styrende råd er skyldig i flere lignende falske læresetninger.

Store deler av De hebraiske skrifter har ingen mening for oss ifølge Det styrende råd

I 120 år har Bibelstudentene og Jehovas vitner trodd at hvert ord i Bibelen er inspirert av Gud, at alle detaljer og nyanser er viktige, og at hver beretning i Bibelen er tatt med i en bestemt hensikt. Hvis du spør hver enkelt, vil de nåværende medlemmene av Det styrende råd si at de tror at hele Bibelen er inspirert av Gud. Men det de skriver og gjør, viser noe helt annet.

Det systpunktet som medlemmene av Det styrende råd har i dag, er at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen mening for oss som lever nå. Vi kan bare finne noen moralske prinsipper i disse beretningene. Vi kan illustrere situasjonen med Salomos Høysang. Den eneste hensikten med denne boken, i følge Det styrende råd, er å understreke noen moralske prinsipper om ekteskap og det å ha følge med en av det annet kjønn.

Dette betyr at den dramatiske beretningen med Sulammit, gjeteren og Salomo, foruten alle de andre personene som taler og handler, ikke har noen mening. Beretningen er ikke tatt med i Bibelen i en bestemt hensikt. Dette er virkelig en falsk lære! Et stort antall andre beretninger blir oppfattet på samme måte. En detaljert drøftelse av dette finnes i artikkelen: «Medlemmene av Det styrende råd tror ikke på Bibelens fulle inspirasjon» i kategorien «Det styrende råd», og i kapittel 6 med tittelen «The Governing Body’s new view of the Bible» i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition.

Medlemmene av det styrende råd aksepterer ikke hva Jesus sa om oppstandelsen

Denne situasjonen er drøftet i detalj i min artikkel: «Medlemmene av det styrende råd tror ikke på Bibelens fulle inspirasjon». Her skal jeg bare presentere studie-noten til Lukas 10:12 i NWT13:

skal slippe lettere: Tydeligvis brukt som en form for hyperbol, som Jesus ikke mente skulle tas bokstavelig. (Sammenlign andre grafiske hyperboler som Jesus brukte, slik som Mt 5:18; Lu 16:17; 21:33.) Når Jesus sa at Sodoma «skal slippe lettere på den dag», sa han ikke at innbyggerne i Sodoma skulle være til stede på dommens dag. (Sammenlign Judas 7.) Han kunne rett og slett ha understreket hvor uimottagelige og syndige folkene i slike byer som Korasin, Betsaida og Kapernaum var. (Lu 10:13-15) Det er verdt å merke seg at det som hendte med oldtidens Sodoma, hadde blitt et ordspråk som ofte ble nevnt i forbindelse med Guds vrede og dom.—5. Mo 29:2; Jes 1:9;Kla 4:6. (Forfatterens fete skrift)

De 12 artiklene om oppstandelsen i Vakttårnet fra 1. juni til 1. august 1965 peker på at «størstedelen» (engelsk: «the vast majority») av menneskeheten» vil få en oppstandelse. Jesu ord ble tatt bokstavelig, og konklusjonen var at innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra vil få en oppstandelse. De nåværende medlemmene av Det styrende råd har uten noen bibelsk støtte vesentlig redusert antallet som vil få en oppstandelse. Det er viktig å merke seg at når medlemmene av Det styrende råd sier at Jesus mente akkurat det motsatte av hva han sa, så blir det ikke gitt noe bibelsk argument til støtte for dette. Grunnen for det nye synspunktet oppgis å være: «en ny gjennomgang…av teksten». Med andre ord så må leserne akseptere Det styrende råds nye synspunkt på grunnlag av disse mennenes autoritet. Den virkelige situasjonen er at Bibelens tekst blir forkastet.

Det styrende råds ubibelske forklaring av profetier

Alle profetiske bøker som har blitt publisert av Selskapet Vakttårnet mellom 1870 og 2018 har fulgt den samme metode for forklaringer av Bibelens tekst. Den hebraiske teksten har blitt analysert, og oppfyllelsen av det teksten sier, har blitt forklart. Den metode som boken Den Rene Tilbedelsen av Jehova — Endelig Gjenopprettet! (2018) bruker for å drøfte Esekiels profeti, er helt annerledes enn den metode som tidligere har blitt brukt.

Esekiels hebraiske tekst blir for det meste ikke analysert for så å gi dens mening. Men det som Esekiels tekst minner medlemmene av Det styrende råd om, blir presentert. En del av disse påminnelser er allegoriske, og andre deler er rett og slett intetsigende trivialiteter. Denne nye forklaringsmetoden er basert på Det styrende råds nye syn på Bibelen—den bokstavelige betydning av teksten er ikke alltid viktig. Kapittel 6 med tittelen «The Governing Body’s new view of the Bible” i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, inneholder en detaljert drøftelse av denne situasjonen.

Detaljene og nyansene i Bibelens tekst er ikke viktige ifølge Det styrende råd

Et av de viktigste kjennetegnene på den opprinnelige New World Translation er at oversetterne gjorde sitt ytterste for å overbringe detaljene og nyansene i den hebraiske, arameiske og greske teksten til leserne. Medlemmene av det nåværende styrende råd er ikke enige i at dette er viktig, og derfor ble ikke denne fremgangsmåten fulgt når den «reviderte» New World Translation ble oversatt og publisert i 2013.[1]

Konsekvensen av dette er at den «reviderte» NWT13 ikke er en nøyaktig gjengivelse av grunnteksten. Et stort antall nyanser i grunnteksten blir ikke overbrakt til leserne, og nyanser som ikke finnes i grunnteksten, er lagt til. I tillegg til at de viktige prinsippene for oversettelse til de opprinnelige oversetterne av NWT er forkastet,, så viser teksten til NWT13 at Det styrende råd og oversetterne manglet en klar forståelse av hebraisk, arameisk, og gresk grammatikk, særlig når det gjelder verbene i disse språkene. En drøftelse av noen av problemene med NWT13 finnes i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, sidene 415-438.

Det synet at detaljene og nyansene i grunntaksten ikke er viktig å ta med i en bibeloversettelse, blir også vist i Vakttårnets litteratur i de siste tjue år eller mer. Det er en enorm forskjell på denne litteraturen og Vakttårnets litteratur i 1950-årene, 1960-årene, 1970-årene og 1980-årene. Litteraturen fra disse tiår inneholder dyptgående analyser av Bibelens originale tekst, mens litteraturen fra de siste tjue år bare har en overfladisk tilnærming til Bibelens grunntekst.

Drøftelsen ovenfor har vist at påstanden i Vakttårnet for 2017 om det at Det styrende råd lar seg lede av Bibelen, beviser at de ni medlemmene av Det styrende råd er «den tro og kloke slave», er falsk.

Medlemmene av Det styrende råd hevder falskelig at handlinger de har utført, som ikke er nevnt i Bibelen, beviser at de lar seg lede av Bibelen. De tror ikke på Bibelens fulle inspirasjon, og de anser ikke detaljene og nyansene i Bibelens grunntekst som viktige. Stikk i strid med det de hevder, så er konklusjonen at medlemmene av Det styrende råd ikke fullt ut lar seg lede av Bibelen.

[1]. Ordet «revidert» er satt i anførselstegn, fordi grunnprinsippene til den opprinnelige NWT ble forkastet, og NWT13 er mer en ny oversettelse enn en revisjon av den opprinnelige oversettelsen. Teksten i den norske Bibelen Ny Verden-Oversettelsen (NV17) avviker mye mer fra teksten til den opprinnelige NWT enn den engelske NWT13. Den norske NV17 inneholder en mengde unøyaktige gjengivelser av grunnteksten, mens Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter fra 1996 er den mest nøyaktige oversettelsen som finnes på norsk.

«DET STYRENDE RÅD FÅR HJELP AV DEN HELLIGE ÅND»

Påstanden i Vakttårnet for februar 2017, som jeg vil drøfte nedenfor, er følgende:

¹³ Det styrende råd får hjelp av den hellige ånd. Den hellige ånd har hjulpet det styrende råd til å forstå bibelske sannheter som ikke har blitt forstått tidligere. Tenk for eksempel over den listen over justerte forståelser som ble nevnt i forrige avsnitt. Ingen mennesker fortjener ære for å ha oppdaget og forklart disse dype tingene i Guds Ord! (Les 1. Korinter 2:10.) 

“Fordunkling ” i stedet for “klargjøring”

Den listen Vakttårnet refererer til er «Justerte forståelser» i The Watchtower ONLINE LIBRARY. Jeg skal nå teste den påstand om at den hellige ånd har hjulpet medlemmene av det styrende råd «til å forstå bibelske sannheter som ikke har blitt forstått tidligere».

 Listen viser at i løpet av de 30 årene fra 1990 til 2020, ble 96 forskjellige læresetninger «klargjort», mens 107 forskjellige læresetninger ble «klargjort» i løpet av de 119 årene fra 1870 til 1989. Det styrende råd har hatt det særlig travelt med å «klargjøre» læresetninger i årene mellom 2013 og 2020, for jeg teller 47 «klargjorte» læresetninger i disse årene. For å teste påstanden trenger jeg ikke å drøfte hver eneste læresetning som har blitt «klargjort». Men vi må vi skjelne mellom de forskjellige typer av læresetninger som er blitt «klargjort» i løpet av de siste 30 år og drøfte disse hver for seg.

Jeg har delt inn «de klargjorte» læresetninger i tre grupper:

• Trivielle spørsmål: 29
• Viktige spørsmål: 21
• profetier: 57

Det styrende råd bruker alle disse «klargjorte» læresetningene som bevis for at den hellige ånd har hjulpet dem å forstå sannheter som tidligere ikke har blitt forstått. Det er imidlertid problemer med hver av gruppene som ikke kan ha blitt forårsaket av den hellige ånd. Og sannheten er at et stort antall av læresetningene har blitt fordunklet i stedet for å bli klargjort. Jeg skal vise til en del eksempler.

Trivielle spørsmål

1) En innføring i 2009: «Søstre som tolker døve på møtene, bør ha hodeplagg». Vakttårnet for november 2009, sidene 12 og 13, presenterte en ny forståelse av hodeplagg. Artikkelen beskriver situasjoner hvor en søster som gjengir bibelske taler i tegnspråk skal å bruke hodeplagg. Dette er et trivielt spørsmål som er basert på menneskelige resonnementer og ikke på den hellige ånd.

2) En innføring i 2015: «Hodeplagg til en søster som leder bibelstudium». Vakttårnet for 15. februar 2015, side 30, inneholdt retningslinjer for når en søster som leder et bibelstudium i nærvær av en mann, må ha hodeplagg. Dette er også et trivielt spørsmål.

3) En innføring i 2016: «Menighetens uttrykk for glede når noen blir gjenopptatt». Vakttårnet for mai 2016, side 32, sier at en spontan og verdig applaus i forbindelse med en opplysning om at noen er gjenopptatt i menigheten, er passende. Dette var forbudt tidligere. Jeg kan ikke tro at den hellige ånd i flere tiår hindret menigheten i å vise glede ved å komme med applaus når noen ble gjenopptatt, men så i 2016 hjalp den hellige ånd Det styrende råd til å oppdage den sannheten, som ikke ble forstått tidligere, at applaus var passende i en slik situasjon. Dette er rett og slett en menneskelig avgjørelse.

4) En innføring i 2017 og 2020: “Forsvare Jehovas navn”.  Kommentarene i Vakttårnet for juni 2017, side 31, er:

Ved forskjellige anledninger har våre publikasjoner lært at Guds navn ikke trenger å bli forsvart, fordi ingen har benektet hans rett til å bære dette navnet. På årsmøtet i 2017 ble det holdt fram en justert forståelse av bruken av det engelske ordet vindicate i forbindelse med det å forsvare, eller renvaske, Jehovas navn. – Se månedsprogrammet for januar 2018 på jw.org^®. Du finner det under BIBLIOTEK > JW BROADCASTING^®. Taleren sa: «For å si det enkelt, er det ikke galt å be om å forsvare Jehovas navn, fordi hans rykte virkelig fortjener å bli renvasket.»

Dette er ikke et åndelig, men et språklig spørsmål, siden den klargjorte læresetningen rett og slett er en ny definisjon av ordet vindicate «å forsvare». Alle fire eksempler er basert på avgjørelser truffet av medlemmene av det styrende råd, og jeg kan ikke tro at den hellige ånd har hjulpet dem til å gjøre disse forandringer av tidligere fremgangsmåter.

Viktige læresetninger som er blitt fordunklet i stedet for å bli klargjort

1) En innføring i 1996: «Siviltjeneste i stedet for militærtjeneste». Etter andre verdenskrig har Jehovas vitner med rette hevdet å være ambassadører for Guds rike. På grunn av dette har de nektet å utføre militærtjeneste når de er blitt innkalt til dette. De fikk så muligheten til å utføre Sivil tjeneste i stede for militærtjeneste. Men denne tjenesten nektet de også å utføre. Fordi de var ambassadører, anerkjente de ikke statens rett til å pålegge dem plikttjeneste. På grunn av dette standpunkt var det mange unge Jehovas vitner som ble fengslet i 18 måneder, to år, eller lengere.

I 51 år fra den andre verdenskrigs slutt hadde Vakttårnets literatur vist at Jehovas vitner er ambassadører, og derfor kunne de ikke akseptere siviltjeneste i stedet for militærtjeneste. Men så, i 1996, kom det en fullstendig retrett. Det styrende råd hadde vedtatt at å utføre Siviltjeneste i stedet for militærtjeneste var helt riktig hvis samvittigheten til en ung bror tillot dette. Men vi må spørre: Hvor er bevisene for at den hellige ånd hjalp medlemmene av Det styrende råd til å foreta denne retretten? Dette nye synspunktet er i virkeligheten et kompromiss, som i realiteten innebærer at Jehovas vitner ikke lenger kan påberope seg å være ambassadører for Guds Rike — siden de nå aksepterer at staten har rett til å pålegge dem plikttjeneste.

Vi kan stille flere spørsmål: Hvorfor hjalp ikke den hellige ånd i de nevnte 51 år lederne av Jehovas vitner til å innse at deres opprinnelige standpunkt i forbindelse med siviltjeneste var feil? Og hvis det opprinnelige standpunkt var feilaktig, hvorfor tillot den hellige ånd all den lidelse som tusener av unge vitner opplevde, siden de ble satt i fengsel fordi de fulgte det bibelske synet på plikttjeneste? Og hvis den hellige ånd hjalp medlemmene av det styrende råd med den nye «klargjøringen», hvorfor tillot ånden de tidligere lederne av Jehovas vitner å treffe feilaktige avgjørelser i dette spørsmålet?

Og noe som er enda viktigere: 2. Korinter 5:20 (NV17) sier: «Vi er derfor ambassadører på vegne av Kristus.» Hvordan kunne den hellige ånd stå bak den nye «klargjøringen», når denne motsier ordene til Paulus, ja, i virkeligheten setter disse ordene til side? Mitt svar er at den nåværende «klargjøringen» av spørsmålet om siviltjeneste ikke er noen klargjøring i det hele tatt. Det ser ut for meg som om det nye synspunktet er «et politisk kompromiss», som ble truffet for å unngå problemer med noen lands regjeringer. Men i virkeligheten er dette nye synspunktet en «fordunkling» av det  tidligere synspunktet som hadde et klart bibelsk grunnlag. Det styrende råds «klargjøring» av spørsmålet om siviltjeneste er i virkeligheten et menneskelig standpunkt som går imot Paulus’ ord, som ble inspirert av den hellige ånd.[1]

2) En innføring i 2000: «Bruk av eget blod». Vakttårnet for 15. oktober 2000, sidene 30 og 31, inneholder et forbud mot a lagre ens eget blod noen dager før en operasjon, slik at blodet kan bli tilbakeført under operasjonen. Dette er enda en menneskelig lov som ikke har noe grunnlag i Bibelen.[2] 

Denne loven kan ha store konsekvenser. Vakttårnet for 15. september 2006, side 30, tok opp spørsmålet om hvorvidt et vitne som drepte en person med sin bil, hadde blodskyld. De følgende eksempler ble gitt.

Hvis for eksempel vær- og føreforholdene var dårlige på det tidspunktet da ulykken skjedde, burde bilføreren ha vært ekstra forsiktig. Og hvis han var søvnig, burde han ha stoppet bilen og hvilt til han ikke var søvnig lenger, eller han burde ha latt en annen kjøre.

Sett at bilføreren kjørte for fort. En kristen som overskrider fartsgrensen, gir ikke «keiseren de ting som keiserens er». I tillegg vitner det om at han mangler respekt for livets hellighet, fordi det er fare for at noen kan bli drept. (Matteus 22: 21) I den forbindelse bør man tenke over viktigheten av å være et godt eksempel. Hva slags eksempel ville en eldste være for hjorden hvis han ikke tok det å rette seg etter trafikkbestemmelsene så nøye eller med vilje lot være å følge dem? — 1. Peter 5: 3.

Det spørsmål som ble reist, var om føreren hadde noe ansvar for personens død. Dette illustrerer det faktum at når medlemmene av det styrende råd lager en menneskelig lov som ikke er basert på Bibelen, har de ansvar for konsekvensene av denne loven akkurat som en uvøren sjåfør.

Etter å ha vært medlem av Sykehuskontaktutvalget i Oslo i nesten 30 år vet jeg at det nesten aldri skjer at en kirurgisk pasient dør av mangel på blod. Men det kan selvsagt skje. Og hvis dette skjer under en stor operasjon hvor vitnet ble bedt om å lagre noe av sitt eget blod før operasjonen, så har medlemmene av det styrende råd blod på sine hender, de har blodskyld.

Det er også andre situasjoner hvor denne loven som det styrende råd har laget, kan forkorte et vitnes liv. Min erfaring er de fleste leger respekterer at vitnene nekter tilførsel av blod. Men samtidig ønsker de å være trofaste mot sitt legeløfte om a spare liv og praktisere sin legegjerning på en riktig måte. Dette betyr at i mange situasjoner — og jeg mener «mange» — vil ikke et vitne få en så god medisinsk behandling som dem som aksepterer å lagre sitt eget blod.

Vi kan for eksempel tenke på et vitne som har en kreftsvulst. Kirurgen ønsker å gi pasienten den aller beste behandling. Men allerede før operasjonen, innser kirurgen at han ikke vil være i stand til å fjerne alle utvekstene av svulsten uten å kunne tilføre pasienten blod. Derfor ber kirurgen vitnet om å lagre noe av sitt eget blod før operasjonen. Når vitnet nekter å gjøre det, vil ikke legen være i stand til a fjerne alt det kreftsyke vevet. Derfor må kirurgen tilpasse operasjonen og la noe av det kreftsyke vevet bli værende i kroppen, slik at pasienten overlever selv om han ikke blir tilført blod.

På grunn av dette kan det kreftsyke vevet som er i vitnets kropp, og som kirurgen ikke var i stand til å fjerne, begynne å vokse igjen. Derfor kan dette vitnets liv bli forkortet. Det er ingen tvil om at denne ubibelske loven mot å lagre ens eget blod kan ha alvorlige konsekvenser for noen vitner. Og hvert enkelt medlem av det styrende råd har et stort ansvar for de alvorlige situasjoner som kan oppstå. Det er umulig å tro at den hellige ånd kan stå bak denne loven, som ikke har noen støtte i Bibelen, og som kan forkorte mange vitners liv.

3) En innføring i 2013: «Betydningen av navnet Jehova». Referansen er til Appendix A4 i NWT13. Den måten denne Appendix er skrevet på, viser at den som skrev den, hadde svært liten kjennskap til hebraisk. Flere av hovedpunktene har ikke noe språklig grunnlag, noe som også gjelder meningen av yhwh som «han får…til å bli». Min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, sidene 435-437, har en detaljert analyse av Appendix A4.

4) En innføring i 2014:  «Hvorfor jødene i det første århundre gikk ‘i forventning’ om Messias.» Konklusjonen er at jødene i det første århundre e.v.t. mest sannsynlig ikke kunne regne ut tiden for de 69 uker som Daniel nevner, og at slik en utregning ikke var grunnen til at mange ventet Messias i den første del av det første århundre. Argumentene i artikkelen er meget svake.

Troen på at Bibelen er inspirert av Gud, betyr at vi også tror at enhver beretning er tatt med i en bestemt hensikt. Hvis den nøyaktige tiden for Messias’ komme i henhold til Daniel 9:25, 26, ikke kunne bli regnet ut i det første århundre, ville det ikke være noen hensikt med å ha denne profetien i Bibelen. Men Daniel skriver i 9:25:  «Du skal vite og forstå.» Denne nye oppfatningen til Det styrende råd er i virkeligheten et angrep på Bibelens inspirasjon — alle beretninger er ikke tatt med i en bestemt hensikt. Og når engelen sier at leseren «skal vite og forstå», så aksepterer Det styrende råd ikke profetien slik den står, at den skulle bli forstått på tiden for dens oppfyllelse i det første århundre e.v.t.

En detaljert analyse av Daniels tekst, som konkluderer med a jødene kunne regne ut tiden for Messias’ komme i det første århundre, finnes in min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, sidene 81-84.

I denne seksjonen har jeg drøftet fire viktige læresetninger som har blitt fordunklet av de nye “klargjørende” synspunkter til medlemmene av Det styrende råd. Det er umulig å tro at den hellige ånd står bak disse fordunklede nye forståelser. Aksepteringen av siviltjeneste i stedet for militærtjeneste er et kompromiss som forkaster stillingen som ambassadører for Kristus. Det ubibelske forbudet mot å lagre ens eget blod kan skape alvorlige og unødige problemer for vitnene. Forklaringen av hva Guds navn betyr, er rett og slett amatørmessig og viser mangel på kjennskap til hebraisk, og argumentene om at Daniels 69 uker ikke ble forstått i det første århundre, er et angrep på troen på Bibelens fulle inspirasjon. Det er umulig at den hellige ånd kan ha ledet medlemmene av det styrende råd til disse feilaktige oppfatningene. Alle disse punktene er laget av ufullkomne mennesker som verken er ufeilbarlige eller ledet av den hellige ånd. Disse punktene motbeviser påstanden om at alle de justerte forståelsene beviser at de ni medlemmene av Det styrende råd er «den tro og kloke slave».

Profetier som er blitt fordunklet i stedet for å bli klargjort

I svært mange av de «klargjorte» profetiene er det svært få eller ingen bibelske data som er brukt for å støtte de nye synspunktene. Noen argumenter blir dog brukt. Men i svært mange tilfeller finner jeg at argumentene for de tidligere forståelsene er mye mer overbevisende enn argumentene for de nye. Jeg skal gi noen eksempler.

1) En innføring i 1995: «Sauene» og «geitene» Det «klargjorte» synspunktet er at adskillelsen av «sauene» og «geitene» ikke finner sted i løpet av Kristi nærvær, men at adskillelsen refererer til den store trengsel når Jesus kommer som dommer.

Å forstå Jesu illustrasjoner og når de blir oppfylt er ikke alltid lett. Boken Jehovas vitner — Forkynnere av Guds Rike (1993), side 164, sier:

Et viktig skritt når det gjaldt forståelsen av Jehovas hensikt, dreide seg om Jesu lignelse om sauene og geitene, som vi finner i Matteus 25: 31—46. I denne lignelsen sa Jesus: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sette seg på sin herlige trone. Og alle nasjonene skal bli samlet framfor ham, og han skal skille menneskene fra hverandre, liksom en hyrde skiller sauene fra geitene. Og han skal stille sauene ved sin høyre side, men geitene ved sin venstre.» Som lignelsen viser videre, er «sauene» de som hjelper Kristi «brødre» og til og med prøver å bringe dem lindring når de blir forfulgt eller er i fengsel.

Man hadde lenge ment at denne lignelsen ville få sin anvendelse i løpet av tusenårsriket, i gjenopprettelsens tid, og at den endelige dom som var omtalt i lignelsen, var den dom som ville bli avsagt etter de tusen år. Men i 1923 ble grunnlaget for et annet syn framholdt av J. F. Rutherford, presidenten for Selskapet Vakttårnet, i et opplysende foredrag som han holdt i Los Angeles i California. Foredraget ble gjengitt i trykt form senere samme år, i Vagttaarnet for desember..

I 72 år hadde forståelsen vært at adskillelsen av mennesker som var lik sauer og geiter, ville finne sted i løpet av Jesu nærvær. Men nå forsto man det slik at adskillelsen skulle finne sted i den store trengsel. Jeg husker at da den nye forståelsen ble publisert i 1995, så følte jeg at noe var galt, og jeg fant ikke at argumentene for den nye forståelsen var overbevisende.

Matteus 25:31-33 (NWT17) sier:

³¹Når Menneskesønnens kommer i sin herlighet sammen med alle englene, da skal han sette seg på sin herlige trone. ³²Alle nasjonene skal bli samlet framfor ham, og han skal skille menneskene fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene. ³³ Og han skal stille sauene ved sin høyre side, men geitene ved sin venstre.

Den nye forståelsen av lignelsen ble publisert i Vakttårnet for 15. oktober 1995, sidene 18-24. Grunnlaget for den nye forståelsen var ordene «skal han sette seg på sin herlige trone» som antas å referere til a han sitter som dommer, og ikke at han sitter som konge. Derfor referer oppfyllelsen til den store trengsel. Men artikkelen legger ikke fram beviser for det nye synet, og dette blir derfor bare en påstand.

Grunnlaget for det nye synet er at ordene «skal han sette seg på sin herlige trone» referer til Jesus som dommer og ikke som konge. Artikkelen gir ingen beviser for denne forståelsen.

Når det gjelder lignelsen i Matteus 25:31-46, sier Innsikt I, side 1034:

30. Sauene og geitene(Mt 25: 31–46). Det framgår avversene 31, 32, 41 og 46at det som her blir illustrert, er hvordan Menneskesønnen skal skille menneskene fra hverandre og dømme dem når han kommer i sin herlighet. Illustrasjonen inngår i Jesu svar på disiplenes spørsmål om hva som skulle være ’tegnet på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning’. – Mt 24: 3.

Jeg bruker det faktum at lignelsen er en del av tegnet på Kristi nærvær for å argumentere til fordel for den gamle forståelsen av lignelsen.

Det greske ordet «komme» (erkhomai) kan referere til forskjellige ting. Apostlenes gjerninger 1:11 (NWT17) sier om Jesus at han «skal komme igjen (erkhomai) på samme måte som dere har sett ham stige opp til himmelen». Hans «komme» vil være usynlig slik som da han steg opp til himmelen — «en sky skjulte ham så de ikke lenger kunne se ham» (vers 9), og hans «komme» referer til begynnelsen av hans nærvær. Ordet «komme» kan også referere til den store trengsel. Men Apostlenes gjerninger 1:9 viser at ordet også kan referere til begynnelsen av hans usynlige nærvær.

Profetien i Salme 110:1, 2 viser at Jesus skulle sitte ved Guds høyre hånd inntil han ville begynne å regjere midt iblant sine fiender. Hebreerne 10.13 viser at dette hadde enda ikke skjedd da Hebreerbrevet ble skrevet. Åpenbaringen 12:7-9 forteller at Satan og hans engler ble kastet ut av himmelen, og versene 10 og 12 (NVT17) sier:

 ¹⁰ Jeg hørte en høy røst i himmelen si: «Nå er frelsen og makten og riket som tilhører vår Gud, blitt til virkelighet, og hans Kristus har begynt å bruke sin myndighet. For han som anklager våre brødre, er blitt kastet ned, han som anklager dem dag og natt framfor vår Gud!

¹² Derfor gled dere, dere himler og dere som bor i dem! Men stakkars jorden og havet, for Djevelen har kommet ned til dere, og han er rasende, for han vet at han har kort tid igjen.»

Disse versene viser at Jesus skulle få kongemakt «en kort tid» før Djevelen ble kastet i avgrunnen. Som jeg viser i kapittel 1 min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, så begynte denne «korte tiden» i året 1914 e.v.t. Hensikten med Jesu usynlige nærvær var at han skulle utøve sin kongemakt en kort stund mens denne onde verden enda eksisterte.

 Jeg skal nå sammenligne to av Jesu illustrasjoner, den som forteller om godt korn som ble sådd og ugress som kom opp (Matteus 13:24-30, 36-43, NWT96) og den som forteller om adskillelsen av «sauene» og «geitene» (Matteus 25:31-46).[3]

Rammen for illustrasjonen om «godt korn» og «ugress» er «høsten» (therismos) som er «avslutningen på en tingenes ordning» (synteleia tou aiōnos) ifølge Matteus 13:40. Ordene «avslutningen på tingenes ordning» (synteleia tou aiōnos) blir også brukt i Matteus 24.3, og de står parallelt med «nærvær» (parousia).

Vi har nå tre greske uttrykk som refererer til den same tidsperiode.

“høsten” (therismos) — «avslutningen på tingenes ordning» (synteleia tou aiōnos) —«nærvær» (parousia).

Et interessant punkt er at Jesu nærvær, når han regjerer som konge, er en høsttid

Høstfolkene er englene.

Et annet interessant punkt er at Jesu nærvær, når han regjerer som konge, er en dommens tid:

Den positive dommen: De rettferdige skal skinne så klart som solen i sin Fars rike.

Den negative dommen, første del: Englene skal sanke ut av hans rike alt som er årsak til snubling, og dem som øver lovløshet.  Andre del: De skal kaste dem i ildovnen.

Jeg skal nå drøfte illustrasjonen i Matteus 25:31-46.  Rammen er Kristi nærvær. Og det tidspunkt da Jesus kommer og setter seg på sin herlighets trone, ifølge profetiene som er nevnt ovenfor, er begynnelsen av hans nærvær. Dette passer godt med vers 34, hvor det sies at han er konge. Jeg kjenner ingen profeti som forbinder det at han sitter på sin herlighets trone, med den store trengsel.

Englene kommer sammen med Jesus når han kommer i sin herlighet (vers 31). Englene spiller en viktig rolle i forbindelse med Jesu åpenbaring i den store trengsel. (2 Tessalonikerne 2:7-10) Men englene spiller også en viktig rolle i høstingen av arvingene til Jesu Fars rike, ifølge Matteus, kapittel 13 — englene er de som samler inn «hveten».

Det er en viktig grunn til at illustrasjonen i Matteus 25:31-46 refererer til høsttiden og til dommen under høsttiden, som er Kristi nærvær i stedet for at den referer til den endelige dommen under den store trengsel. Denne grunnen er den greske preposisjonen apo («fra, siden») i vers 34.

«Sauene» blir invitert til å arve det riket som har vært beredt for dem «fra (apo) verdens grunnleggelse». Når det gjelder arvingene til Jesu Fars rike, ble de utvalgt som en gruppe på 144 000 «før (pro) verdens grunnleggelse». (Efeserne 1:4) Verdens grunnleggelse er forbundet med Abel, da Adam og Eva fikk deres første barn som kunne gjenløses, nemlig Abel. (Lukas 11:50, 51)

Riket til Jesu Far, som er nevnt i Matteus 13:43, ble beredt «før» (pro) verdens grunnleggelse, men det riket som  «sauene» skulle arve, var beredt «fra»  (apo) verdens grunnlaggelse.  De to preposisjonene pro og apo utelukker hverandre. Derfor må det riket som er nevnt i Matteus 25:34, være et annet rike enn det himmelske. Det eneste alternativet til det himmelske riket er det jordiske riket som vil oppstå når jorden blir et paradis.

Det himmelske riket ble beredt i forbindelse med den første profetien i 1. Mosebok 3:15, fordi oppfyllelsen av denne profetien refererer til Jesus og de som skal arve det himmelske riket. Denne profetien ble uttalt før Abel ble født, det vil si  «før verdens grunnleggelse». Abel var det første mennesket som kunne bli gjenløst av Jesu offer, og som ville bo i det fremtidige jordiske riket. Derfor var dette jordiske riket beredt «fra verdens grunnleggelse» — fra Abels tid.

På bakgrunn av drøftelsen ovenfor kan vi se den storslåtte hensikt med Jesu ord i Matteus 25:31-46. Vers 34 i denne beretningen er det eneste stedet i De kristne greske skrifter hvor ordet «rike» (basileia) refererer til det jordiske riket som vil eksistere når jorden blir et paradis. På grunn av dette fyller beretningen om «sauene» og «geitene» en plass under Jesu nærvær som ingen annen beretning kan fylle.[4]

Beretningen om «hveten» og «ugresset» forteller om innhøstingen under Kristi nærvær av arvingene til det himmelske riket, og beretningen om «sauene» og  «geitene» forteller om innhøstingen under Kristi nærvær av dem som vil arve det jordiske riket. Nedenfor følger en sammenligning:

Tabell 1.1 En sammenligning av illustrasjonene om hveten og ugresset og sauene og geitene.

Ramme
Kapittel 13	Kristi nærvær, som er en høsttid.
Kapittel 25	Kristi nærvær, som er en høsttid.
Høsten
Kapittel13	Høstfolkene er englene.
Kapittel 25	Høstfolkene er englene.
Innsamlingen
Kapittel 13	Englene samler arvingene til det himmelske riket.
Kapittel 25	Englene samler arvingene til det jordiske riket.
Dommen, første del
Kapittel 13	Englene vil sanke ut av Guds rike alle som praktiserer lovløshet.
Kapittel 25	Kongen stiller “geitene” på sin venstre side.
Dommen, andre del
Chapter 13	Englene kaster dem som praktiserer lovløshet, i ildovnen.
Chapter 25	“Geitene” vil gå bort til evig avskjærelse.

Det er ikke noe i sammenhengen i Matteus, kapitlene 24 og 25 som motsier den sammenligningen vi ser i tabell 1.1. Men hvis vi anvender Jesu ord i Matteus 25:31-46 på denne måten, ser vi den storslåtte hensikten med Jesu illustrasjon, som en del av tegnet på hans nærvær.

Grunnen til at  «sauene» vil få sin belønning, støtter den forståelsen at adskillelsen foregår under Jesu nærvær. Vakttårnet for 15. oktober 1995, side 25, sier:

¹¹ I århundrenes løp er det mange som har stått i en rettferdig stilling innfor Gud, for eksempel Abraham. (Jakob 2: 21—23) Noah, Abraham og andre trofaste regnes med blant de «andre sauer» som vil få arve liv i paradiset under Guds rike. I den senere tid har millioner av andre begynt å utøve den sanne tilbedelse som andre sauer og er blitt «én hjord» sammen med de salvede. (Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9) Disse som har et jordisk håp, anerkjenner Jesu brødre som ambassadører for Riket og har derfor hjulpet dem — både i bokstavelig og i åndelig forstand. Jesus regner det som de andre sauer gjør mot hans brødre på jorden, som noe som blir gjort mot ham. Slike mennesker som lever når han kommer for å dømme nasjonene, vil bli dømt som sauer.

Det er sant at millioner av mennesker har blitt en del av den sanne tilbedelse siden 1935, da innsamlingen av personer med et jordisk håp begynte. De salvede Jesu brødre har tatt ledelsen i denne innsamlingen ved deres forkynnelsesarbeid, og mennesker med et jordisk håp har støttet Jesu brødre på forskjellige måter. Hvis den nye forståelsen er riktig, betyr det at en svært liten del av alle dem som har hatt håpet om å leve i det jordiske paradiset, er en del av «sauene» som er nevnt av Jesus.

Som den siste setningen i sitatet ovenfor viser, er det bare dem som er i live når den store trengsel begynner, som er blant «sauene». Når innsamlingen av personer med et jordisk håp begynte for 88 år siden, var det Jesu brødre som tok ledelsen, og de var relativt tallrike. På grunn av dette vil det være meningsfullt å si at de som er blitt samlet inn siden 1935, fysisk sett var til stede for å støtte de mange Jesu brødre, som har tatt ledelsen i 88 år, for å gi dem mat og drikke, for å vise dem gjestfrihet, og for å besøke dem når de ble satt i fengsel. Men i dag og fram til den store trengsel er det ikke meningsfylt å se oppfyllelsen av den støtte Jesus nevner overfor de få Jesu brødre som er igjen på jorden.

Den støtte, som er grunnen til at «sauene» arver sitt rike, er selvsagt ikke bokstavelig med distribusjon av mat og besøk i fengsler. Men fokus er ikke desto mindre på Jesu brødre, noe som ville vise at de måtte være relativt tallrike. Når vi ser på saken rent historisk, er det helt klart at personer med et jordisk håp har støttet Jesu brødre siden året 1935. Og derfor er det mer logisk å tro at adskillelsen av «sauene» og «geitene» er et resultat av det store forkynnelsesarbeidet som har foregått under Jesu nærvær, heller enn at adskillelsen foregår i et øyeblikk på en tid da Jesu brødre er svært få i antall.

Det er ikke noe i sammenhengen i Matteus, kapitlene 24 og 25, som direkte viser at illustrasjonen skal anvendes på den store trengsel. Guds norm er at en sak skal bekreftes av to eller tre vitner. Det er flere vers i Matteus 24:37-51 som refererer til den siste dom i den store trengsel. Fra et menneskelig synspunkt er det derfor nok vitner i forbindelse med den endelige dommen.

Siden den nye forståelsen kom i 1995, har det vært mange artikler som har anvendt forskjellige beretninger på den store trengsel. Leserne lærer ikke my av disse anvendelsene med unntak av to ting: I den store trengsel vil de som tjener Gud overleve, og de som ikke ønsker å tjene Gud, vil miste sitt liv.

At en stor mengde beretninger i Bibelen bare har som hensikt å lære oss disse to ting, er på ingen måte logisk. Hvis vi dessuten anvender Matteus 25:31-46 på den store trengsel, vil hensikten med Kristi nærvær bli skjøvet i bakgrunnen.

EKSKURS OM DE TO FORSKJELLIGE RIKENE Helt fra 1870-årene trodde Bibelstudentene og Jehovas vitner at alle detaljer og nyanser i den hebraiske, arameiske, og greske bibel-teksten var viktige og måtte studeres. Et eksempel på detaljenes betydning finnes i Vakttårnet fra 15. september 1974, side 432. Bruken av to forskjellige preposisjoner støtter den viktige læren at det er to grupper mennesker som vil bli frelst, en gruppe vil regjere fra himmelen og en annen gruppe vil leve i det jordiske paradiset. Det som Kongen, Jesus Kristus, sa til dem, hjelper oss til å forstå at det dreier seg om to forskjellige klasser. Til «fårene» sa han: «Arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» (Matt. 25: 34) Det er noe annet enn det som sies om Kristi «brødre». Det at disse «brødre» skulle arve medlemskap i det himmelske rike, var noe som var kjent før «verdens grunnvoll ble lagt», det vil si, før menneskeverdenen ble til ved at det første menneskepar, Adam og Eva, fikk barn. Apostelen Paulus skrev til sine kristne brødre: «[Gud] utvalgte oss i [Kristus] før verdens grunnvoll ble lagt.» — Ef. 1: 4, 5. Det viktige poenget her er at det riket som ble beredt fra verdens grunnleggelse må være forskjellig fra det riket som ble beredt før verdens grunnleggelse. Det må være slik, fordi disse to preposisjonene utelukker hverandre. Denne forskjellen støtter det synspunkt at Matteus 25:31-46 er en beretning om det arbeid som blir utført under Kristi nærvær, nemlig innsamlingen av personer som skal arve det jordiske riket. Det ser ut for meg som om de nåværende medlemmene av det styrende råd ikke aksepterer forskjellen mellom de to rikene. Studienoten til Matteus 25:34 i NWT13 tyder på det: Riket: I Bibelen blir det ordet som er gjengitt med «rike», brukt på forskjellige måter, blant annet i betydningen «det området eller landet som blir styrt av en konge», «kongmakt», «kongerike» og «å bli styrt av en konge». Her brukes det tydeligvis om å motta de godene eller velsignelsene som er knyttet til det å bli styrt av Guds rike, og det å glede seg over livet i det området dette riket styrer over. Alle definisjonene er riktige. Men anvendelsen av ordet «rike» i Matteus 25:34 synes å motsi synspunktet om de to rikene. Basert på de forskjellige betydningene av de to preposisjonene, ville jeg ha lagt til definisjonen «det jordiske området som blir styrt av Gud».

2) En innføring i 2014: «Hvorvidt de oppstandene kan gifte seg». (Lu 20:34-36) I kategorien «Bible study» er det en detaljert studie med tittelen «Resurrection and marriage — Luke 20:34-38».

Konklusjonen på denne studien er at de to argumentene for å anvende Jesu ord på den himmelske oppstandelse har lite eller intet grunnlag. I følge Jesus ville oppstandelsen foregå i «den andre (kommende) tingenes ordning», og dette begrepet referer til paradiset som vil komme på jorden og ikke til himmelen. Henvisningen til Abraham, Isak og Jakob støtter også en jordisk oppstandelse, fordi det er en slik oppstandelse disse tre vil få.

Den himmelske oppstandelsen var ikke kjent på den tiden da Saddukeerne stilte sine spørsmål om oppstandelse og ekteskap. Vi kan derfor trekke den slutning at hvis tilhørerne forsto Jesus slik at han ikke refererte til den jordiske oppstandelsen, ville de sannsynligvis tro at Jesus refererte en av de mytiske oppfatningene om liv etter døden som eksisterte blant noen av jødene.

3) En innføring i 2015: «Gog av Magog (Ese 38, 39)». Den gamle forståelsen var at Gog var et uttrykk for Satan Djevelen. Følgende argument imot denne forståelsen ble presentert i Vakttårnet for 15. mai 2015, side 29:

Men den forklaringen reiste noen viktige spørsmål. Hvordan det? Tenk over dette: Med tanke på det som vil skje når Gog er beseiret, sier Jehova til Gog: «Til rovfugler, fugler med alle vingetyper, og markens ville dyr vil jeg gi deg som føde.» (Esek 39:4) Så tilføyer han: «Det skal skje på den dagen at jeg skal gi Gog et sted der, et gravsted i Israel . . . Og der må de begrave Gog og hele hans hop.» (Esek 39:11) Men hvordan kan en åndeskapning bli spist av ‘rovfugler og markens ville dyr’? Og hvordan kan Satan få «et gravsted» på jorden? Bibelen viser tydelig at Satan skal bli kastet i avgrunnen og være der i 1000 år, ikke at han skal bli spist eller gravlagt. – Åp 20:1, 2.

Når vi sammenligner alle disse skriftstedene som omtaler det endelige angrepet på Guds folk, ser vi tydelig at navnet Gog av Magog ikke står for Satan, men for en koalisjon av nasjoner.

Da jeg leste disse argumentene for første gang, hevet jeg øyenbrynene, fordi dette er en sammenblanding av et bokstavelig og symbolsk språk. Hele rammen for kapitlene 38 og 39 i Esekiels bok er symbolsk. Gog blir fremstilt som en hærfører for mange nasjoner som vil angripe det symbolske Israels land. Og i tråd med det symbolske synspunktet at Gog er en hærfører for en stor hær, så vil han bli gitt til føde fugler og dyr, og han vil få et gravsted. Det er galt å ta en del av scenebildet som symboler og så hevde at en annen del av scenebildet er strengt bokstavelig.

Det er sant at åndeskapninger ikke kan bli spist av dyr eller bli gitt et gravsted. Men heller ikke kan en åndeperson bli kastet ut av himmelen og ned til jorden. En åndeskapning kan heller ikke bli lenket fast og tilslutt bli kastet i en ildsjø. Jeg finner at den gamle forståelsen er my bedre enn den nye «klargjøringen».

    4) En innføring i 2015: «Forbilder og motbilder.» Det nye synspunktet ble presentert i  Vakttårnet for 15. mars 2014, sidene 9-11, og for 15. juni 2015, side 32. I 120 år har Bibelstudentene og Jehovas vitner hatt det syn at hvert ord i Bibelen er inspirert av Gud og hver beretning er tatt med i en bestemt hensikt.

Det justerte synet av forbilder og motbilder er i realiteten en benektelse av Bibelens fulle inspirasjon. Dette synet innebærer at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen mening for oss i dag; vi kan bare trekke ut noen prinsipper eller generelle lærdommer fra disse beretningene.

Kapittel 6 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, har tittelen «The Governing Body’s new view of the Bible», og her gis det en detaljert analyse av de nye feilaktige oppfatningene. Artikkelen «The members of the Governing do not believe in the full inspiration of the Bible» i kategorien «The Governing Body»  inneholder også et detaljert stadium av dette nye synet og viser svakhetene.

Artikkelen oppgir navnet på 38 bøker, som er utgitt av Selskapet Vakttårnet, og som helt eller delvis inneholder ren fantasi hvis det nye synet er riktig. Hundrevis av artikler i Vakttårnetinneholder også falsk og uriktig informasjon hvis det nye synet er riktig. De brødrene som skrev de nevnte bøker og artikler, hadde et solid bibelsk grunnlag for sin behandling av forbilder og motbilder. Men det nye «klargjorte» synet til det styrende råd mangler et slikt solid bibelsk grunnlag.

Det er et djervt skritt å hevde at alle de tidligere lederne av Jehovas vitner, som også ba om å bli ledet av Guds ånd, tok alvorlig feil når det gjaldt deres syn på Bibelen, og så i neste åndedrag hevde at vi kan være sikre på at det nye bibelsynet til de nåværende lederne uten tvil er riktig. Eller jeg vil heller si at slike påstander er frekke, siden de nåværende medlemmene av det styrende råd ikke kan peke på et eneste skriftsted som viser at vi ikke kan tro på Bibelens fulle inspirasjon. I virkeligheten sier de: “Vi sier dette, og fordi vi er den tro og kloke slave, må alle vitner tro det».

5) En innføring for 2016: «Mannen med en sekretærs blekkhorn (Eze 9).» Den nye forståelsen ble presentert i Vakttårnet for juni 2016, sidene 16 og 17:

Når det gjelder oppfyllelsen av dette profetiske synet i vår tid, har vi tidligere forklart at mannen med en sekretærs blekkhorn er et bilde på den salvede rest. Vi forstod det slik at de som reagerer positivt på det budskapet som blir forkynt, nå får det merket som gjør at de kan overleve. De siste årene har det imidlertid blitt tydelig at det er nødvendig å justere denne forklaringen. Ifølge Matteus 25:31–33 er det Jesus som dømmer menneskene. Han avsier den endelige dommen i den store trengsel når han skiller de sauelignende, som skal overleve, fra de geitlignende, som skal bli tilintetgjort…

I vår tids oppfyllelse er mannen med en sekretærs blekkhorn et bilde på Jesus Kristus, den som merker dem som skal få overleve. De som tilhører den store skare, vil få dette merket når de blir dømt som sauer under den store trengsel. Det gjør at de kan få leve evig her på jorden. – Matt 25:34,46.

Den gamle forståelsen var at mannen med blekkhornet var et bilde på de salvede kristne som forkynte det gode budskap om riket under Kristi nærvær, og de som tok imot budskapet på denne tiden fikk et symbolsk merke i pannen. Den nye justerte forståelsen er at mannen representerer Jesus, og i den store trengsel merker han dem som vil overleve.

Vi merker oss ordene: «De siste årene har det imidlertid blitt tydelig at det er nødvendig å justere denne forklaringen.» Hvordan det har «blitt tydelig», blir ikke forklart. Ingen av de fem punkter som blir brukt som bevis for den nye forståelsen, gir noen beviser i det hele tatt. Vi har den typiske situasjonen som vi ser i så mange tilfeller hvor det er «justerte forståelser»: Det har blitt klart for medlemmene av det styrende råd at en forandring av forståelsen er nødvendig. Vi sier dette, og fordi vi er den tro og kloke slave, må alle vitner tro det.

 Den nye forståelsen blir presentert i Vakttårnet, og fordi Det styrende råd er «den tro og kloke slave», og det som Det styrende råd skriver, er «mat i rette tid» fra Jehova. Men for å være helt klar: Artikkelen gir ingen beviser for at «mannen med blekkhornet» er Jesus Kristus eller at tiden for oppfyllelsen er den store trengsel.

I de siste 38 år har det vært en systematisk forandring av profetier som tidligere ble anvendt på Jesu nærvær, men som nå ble anvendt på den store trengsel. Det begynte med artikkelen «Hvordan vil din stilling være innfor dommersetet?» i Vakttårnet for 15. oktober 1995, sidene 18-28. Denne artikkelen argumenterte med at adskillelsen av «sauene» og «geitene» ikke skulle skje under Kristi nærvær, men under den store trengsel, slik jeg har vist under punkt 1) i denne seksjonen. Et antall andre profetier, inkludert profetien om «mannen med blekkhornet» har blitt anvendt på den store trengsel i stedet for på Jesu nærvær

Siden 1995 har jeg fulgt nøye med på alle de «justerte forståelsene», og ærlig talt kan jeg ikke se noen gode grunner for å anvende disse profetier på den store trengsel. Konsekvensen av disse nye forståelser er at fokus er feilaktig blitt flyttet fra Jesu nærvær og til den store trengsel.

Vi skal imidlertid merke oss at det er én situasjon, illustrasjonen om «den tro og kloke slave», som klart viser til den store trengsel, som bli anvendt på Jesu nærvær. Kapittel 2 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, gir klare beviser for at denne illustrasjonen blir feilaktig anvendt på Jesu nærvær.

6) En innføring i 2020: «Gresshoppeplage (Joe 1, 2).» Vakttårnet for April 2020, sidene 2-7, drøfter Joels profeti. Denne artikkelen er et eksempel på det nye synet på forbilder og motbilder — det profetiske element i Joels bok er i stor grad fjernet. Ordene i Joel 2:30, 31 om utgytelsen av den hellige ånd får sin endelige oppfyllelse i år 33 e.v.t., i følge artikkelen. Og det er ikke noen ytterligere oppfyllelse i endens tid, selv om Guds folk også i denne tidsperioden blir ledet av Guds ånd. Artikkelen inneholder en mengde tvilsomme konklusjoner. En detaljert analyse av artikkelen finnes in min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition,  sidene 379-385.

7) En innføring i 2020: «kongen i nord og kongen i sør (Dan 11, 12)». Vakttårnet for mai 2020 drøfter noen profetier i Daniels bok. Men det er mange feil i artikkelen, og jeg skal drøfte en av de alvorlige feilene som finnes på side 13:

Daniel forutsier hva som deretter skulle skje med Det tyske keiserriket og dets militære styrke. Profetien sier om kongen i nord: «Han skal ikke holde stand.» Hvorfor ikke? «For det blir lagt onde planer mot ham. De som spiser hans fine mat, skal knuse ham.» (Dan 11:25b, 26a) På Daniels tid innbefattet de som spiste kongens fine mat, embetsmenn «i kongens tjeneste». (Dan 1:5) Hvem er det profetien sikter til her? Den sikter til høytstående embetsmenn i Det tyske keiserriket – deriblant keiserens generaler og militærrådgivere – som med tiden bidro til keiserrikets fall.

De som spiser hans fine mat, skal knuse ham.» (Dan 11:25b, 26a) På Daniels tid innbefattet de som spiste kongens fine mat, embetsmenn «i kongens tjeneste». (Dan 1:5) Hvem er det profetien sikter til her? Den sikter til høytstående embetsmenn i Det tyske keiserriket – deriblant keiserens generaler og militærrådgivere – som med tiden bidro til keiserrikets fall. Profetien forutsa ikke bare keiserrikets fall, men nevnte også hva som ville bli utfallet av krigen mot kongen i sør. Profetien sier om kongen i nord: «Hæren hans skal bli feid bort, og mange skal bli drept.» (Dan 11:26b) Dette ble oppfylt under den første verdenskrig – den tyske hæren ble «feid bort», og ‘mange ble drept’. Dette var den dødeligste krigen i menneskenes historie fram til da.

Vers 11:26 taler om «kongen i nord», og dette blir anvendt på det tyske keiserriket i den første verdenskrig. Sitatet sier at som en oppfyllelse av 11:26 så skjedde det at «den tyske hæren ble ‘feid bort’, og ‘mange ble drept’» — det tyske keiserriket ble overvunnet i den første verdenskrig.

Problemet er imidlertid at teksten i 11:26 sier akkurat det motsatte av hva medlemmene av det styrende råd hevder at den sier. Konklusjonen til det styrende råd, som er nevnt i artikkelen, er basert på en feilaktig oversettelse av verset. Men fordi medlemmene av det styrende råd ikke forstår hebraisk, kan de ikke basere sin tolkning på en analyse av den hebraiske teksten, og derfor gjør de denne svært store feilen.

Her følger en bokstavelig oversettelse av Daniel 11:26 (øverst) og oversettelsen til NWT17 (nederst):

De som spiser hans delikate mat, vil bryte ham i stykker. Og hans hær vil flomme over, og mange vil falle som slagne.

De som spiser hans fine mat, skal knuse ham. Hæren hans vil bli feid bort, og mange skal bli drept.

Den viktige forskjellen mellom oversettelsene gjelder skjebnen til hæren til kongen i nord. Min oversettelse viser at hans hær skal seire over fienden, mens NV17 viser at hans hær vil bli slått. Hvorfor sier jeg at NV17 har en feilaktig oversettelse av 11:26? Det er fordi det hebraiske verbet shatap («å flomme over; vaske vekk») er Qal imperfektum 3. person entall hankjønn. Qal-stammen er aktiv og ikke passiv, og dette er det viktige punktet. Å oversette et hebraisk aktivt verb med norsk passiv er helt klart feil, og jeg skal illustrere dette faktum.

En setning kan bli analysert på to måter, enten grammatikalsk, som predikat, subjekt, objekt og adverbial, eller semantisk, som agent (den som handler) og pasient (den som handlingen går ut over). Jeg vil anvende dette på følgende to setninger:

Napoleon overvant den britisk-ledede koalisjonen ved Waterloo.

Napoleon ble overvunnet av den britisk-ledede koalisjonen ved Waterloo.

I den aktive setningen øverst er  «overvant» predikat, «Napoleon» er subjekt og  «den britisk-ledede koalisjonen» er objekt. Subjektet er agent og objektet er pasient. I setningen nedenfor er den passive konstruksjonen «ble overvunnet» predikat og «Napoleon» er subjekt. Det er ikke noe objekt, men «den britisk-ledede koalisjonen er adverbial. Adverbialet er agent og subjektet er pasient. Vi kan ikke oversette en aktiv setning med en passiv setning, fordi agent og pasient skifter plass i aktive og passive setninger.

Gjengivelsen til NV17 av Daniel 11:26 viser at det er kongen i nord (antatt å være det tyske keiserriket) som handlingen går ut over — som «vil bli feid bort». I min oversettelse er de kongen i nord (antatt å være det tyske keiserriket) som handler overfor noen som ikke er identifisert, og den uidentifiserte pasient vil bli overvunnet.

Men hvorfor har New International Version og noen få andre oversettelser er passiv oversettelse i Daniel 11:26, hvis dette er feil? Når det gjelder NIV, er grunnen til den passive gjengivelsen tydeligvis troen på at Daniel inneholder historie i profetisk forkledning, og at en stor del av Daniels 11. kapittel beskriver historien til den syriske kongen Antiokus IV Epiphanes. I følge dette synspunkt, vil 11:26 referere til den egyptiske kongen Ptolemaios VI Philometor. Hans hær ble beseiret, og en passiv gjengivelse var nødvendig for å vise dette.[5]

Medlemmene av Det styrende råd, som ledet oversettelsen av NVT13 (norsk: NV17), tror at Daniels bok inneholder virkelige profetier. Synspunktet til oversetterne av NIV kan derfor ikke være grunnen til NV17s oversettelse. Hvorvidt Det styrende råd valgte den passive oversettelsen for at teksten skulle passe til deres tolkning av 11:26, vet jeg ikke. Men uansett så er oversettelsen feilaktig.

Medlemmene av Det styrende råd har ytterligere forstørret sin feil ved at de hevder at kongen i nord in 11:26 sikter til det tyske keiserriket under første verdenskrig. Hvis denne anvendelsen er riktig, så er dette en falsk profeti, for, hvis vers 26 ble riktig oversatt, ville det vise at det var det tyske keiserriket som overvant sine fiender i den første verdenskrig.

Medlemmene av de styrende råd hevder «de ledes av den hellige ånd», og dette er bevis for at de ni medlemmene er «den tro og kloke slave». Den hellige ånd skal ha hjulpet medlemmene av Det styrende råd til å forstå bibelske sannheter «som ikke har blitt forstått før». Og beviset for dette er listen med «justerte forståelser» i Watchtower ONLINE LIBRARY.

Jeg har nå drøftet 15 av de «justerte forståelsene», og min konklusjon er at flesteparten av de «klarere forståelsene», som står på listen for de siste 38 år, i virkeligheten er «fordunklede forståelser» og «feilaktige forståelser». Det er  ironisk at de «klarere forståelsene» viser seg å være det motsatte av det som medlemmene av Det styrende råd hevder at de er. Listen viser at i mange, ja, i de fleste tilfeller har medlemmene av Det styrende råd latt seg lede av sine ufullkomne menneskelige resonnementer og ikke av den hellige ånd.

[1]. En detaljert drøftelse av dette spørsmålet finnes i artikkelen «We cannot trust the views and the decisions of the Governing Body» i kategorien «The Governing Body».

[2]. En detaljert drøftelse av dette spørsmålet finnes i artikkelen «Willingly and unrepentantly accepting blood» I kategorien «Disassociation».

[3]. En detaljert drøftelse av illustrasjonen om «godt korn» og «ugress» finnes i Vakttårnet for 10. mars 2010, sidene 19-23.

[4]. Se Vakttårnet for 15. oktober 1974, sidene 464-474, hvor Efeserne 1:10 blir drøftet, og enheten mellom dem som har et himmelsk håp og dem som har et jordisk håp blir understreket. 

[5]. En drøftelse av hvordan NIV manipulerer teksten i Daniel 11:26 finnes i min bok:  Hvornår blev Daniels Bog Skrevet? En Filologisk, Lingvistisk og Historisk Tilgang, sidene 214-216. Den danske oversettelsen kan kjøpes hos Forlaget Gramma (www.gramma.dk).

«DET STYRENDE RÅD BLIR LEDET AV ENGLER»

Vi merker oss at spørsmålet ikke er om «den tro og kloke slave» eksisterer blant Jehovas vitner. Men spørsmålet er: «Hva er bevisende for at Det styrende råd fyller denne oppgaven og er identisk med ‘den tro og kloke slave’?» Den tredje gruppen som blir påberopt som beviser for dette, er «ledelse av engler»:

14 Det styrende råd får hjelp av engler. Det styrende råd i dag har den kolossale oppgaven å føre tilsyn med et internasjonalt forkynnelsesarbeid som blir utført av over åtte millioner forkynnere. Hvorfor har dette arbeidet hatt så stor framgang? En grunn er at arbeidet blir støttet av engler. (Les Åpenbaringen 14:6, 7.) I mange tilfeller har forkynnere kommet til noen som nettopp har bedt til Gud om å få hjelp! Og den framgangen som forkynnelses- og undervisningsarbeidet har hatt til tross for hard motstand i noen land, har bare vært mulig med overmenneskelig hjelp.

Ifølge Åpenbaringen 14:6.7 har englene en viktig oppgave i forkynnelsesarbeidet, og Jesus sa: «Ingen kan komme til meg uten at min far, som har sendt meg, drar ham.» (John 6:44, NVT17) Så både den hellige ånd og englene støtter den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om Riket. Som et resultat av dette er det tusenvis av mennesker som søker Gud, og som har innvigd sitt liv til Jehova hvert år.

Forskjellige religionssamfunn sender misjonærer til mange land verden over, og det fører også til nye medlemmer for dem. Det er imidlertid ikke noe annet religionssamfunn enn Jehovas vitner hvor alle medlemmene er forkynnere[1], og hvor alle de grunnleggende læresetningene er basert på Bibelen. Hvert år er det personer fra forskjellige land som blir Jehovas vitner. Beviser dette at Det styrende råd er «den tro og kloke slave»?

At noen mennesker har bedt til Gud om å lære sannheten å kjenne, og så har Jehovas vitner kommet for å besøke dem, og at antallet vitner fortsetter å øke på tross av mye opposisjon, blir tatt som bevis for at de ni medlemmene av det styrende råd er «den tro og kloke slave». Dette er imidlertid et uholdbart argument.

Jeg skal nå sammenligne Jehovas vitner med De siste dagers hellige (LDS), som har 67,000 fulltids-misjonærer. Tbell 1.1 sammenligner veksten til Jehovas vitner og veksten til LDS.

Tabell 1.1 De siste dagers hellige sammenlignet med Jehovas vitner

	Medlemmer	Nye medlemmer	Døpte	Økning
LDS 2019	16.500.000	251.000	248,835	1,54%[2]
JW 2019	12.000.000[3]	103.208	303.866	1,4%[4]
LDS 2022	17.000.000	197,061	212.172	1,2%
JW 2022	12.300.000	184065	145.552	0,4%

Tabellen viser at i 2019 var det 55,000 flere som ble døpt som Jehovas vitner sammenlignet med LDS-kirken. Men økningen av nye medlemmer hos Jehovas vitner var under halvparten av økningen blant LDS. Økningen på 1,54% blant LDS inkluderer også små barn, [1] mens økningen blant Jehovas vitner bare inkluderer de som er aktive forkynnere.

[1]. Det er en dødelighet i normalbefolkningen på 1 %. Det betyr at den reelle økning for Jehovas vitner ikke er 0,4 %, men 1,4 %. LDS-kirken har den samme dødelighet. Men fordi fødsler regnes med i Kirkens økning, er det usikkert hvor mye tallet på 1,2 % må heves.

Det eneste tallet som gir en god sammenligning, er de som ble døpt, og her er tallet for 2019 for Jehovas vitner høyere enn for LDS. Men tallet for døpte hos LDS er også høyt.

Korona-pandemien begynte i desember 2019, og derfor tar jeg ikke med årene 2020 og 2021. Men jeg har foretatt en sammenligning for året 2022. Tallet for nye medlemmer er ganske likt, men tallet på døpte er 66 000 høyere hos LDS enn hos Jehovas vitner. På grunnlag av disse tallene, hvordan kan vi vite at økningen blant Jehovas vitner viser støtte fra englene, mens tallene for LDS ikke viserstøtte fra englene? Bare ved å se på tallene kan vi ikke trekke noen konklusjon.

Noe som er viktig i forbindelse med Jehovas vitner, er at tallet på døpte i 2022 var mindre enn halvparten av tallet i 2019. I årene før 2019 har tallet på døpte vært omkring 250 000 til 300 000. Men i 2022 var altså tallet mye lavere, bare 145 000. Hvorfor er antallet døpte så lavt? The Watchtower for 15. november 1952, side 701 sier:

Å fortsette å praktisere sannheten er den beste motgift mot å få verdens ånd av likegyldighet og passivitet, noe som kan føre til at Jehova holder tilbake sin velsignelse og resultatet er mangel på vekst.

De eldste har ofte blitt minnet om at hvis det er noe som er galt i menigheten, og de eldste ikke gjør noe for rette på det, kan resultatet bli at menigheten ikke opplever vekst av nye medlemmer. Som jeg har vist onvenfor, så praktiserer medlemmene  i Jehovas vitners menigheter den sanne religion, men medlemmene av Det styrende råd har forandret flere læresetninger, slik som Jesu gjenløsningsoffer, og ved dette har de introdusert falsk lære. De har også introdusert forskrifter som ikke har grunnlag i Bibelen, slik som 37 eksklusjonsgrunner som de har funnet opp. Disse uriktige tingene kan være grunnen til at veksten har stanset. I dag er organisasjonen meget annerledes enn den var for noen tiår siden. Det kan være at den måten tingene blir gjort på i dag med en diktatorisk ledelse og en mengde menneskebud ikke har den samme appell til mennesker som organisasjonen hadde tidligere.

Jeg vil nå se litt nærmere på organisasjonen til De siste dagers hellige:

Ifølge læren om en kontinuerlig åpenbaring, tror De siste dagers hellige at kirkens president er en nåværende “profet, seer og åpenbarer”, og at Jesus Kristus under ledelse av Gud Faderen leder kirken ved å åpenbare sin vilje for presidenten. De individuelle medlemmer av kirken tror at de kan få personlige åpenbaringer fra Gud som en ledelse for dem. Presidenten er hodet for en hierarkisk oppbygning med avdelinger (engelsk: «wards») forskjellige nivåer som går ned til de lokale menighetene. Biskoper, som blir valgt blant de ordinære medlemmene leder avdelingene. Gutter kan bli ordinert til presteskapet hvis de lever i samsvar med kirkens normer, fra januar måned i det år de fyller 12 år. Kvinner kan ikke bli ordinert til presteskapet, men kan være ledere på forskjellige organisasjoner innen kirken.[2]

De tolv apostlers “Quorum” er det nest høyeste styrende organ i Kirken — Det første presidentskap er det høyeste. Apostlene er spesielle vitner for Jesus Kristus, og de er kalt til å lære og vitne om ham I hele verden. De er ofte på reise, og de holder taler for og oppmuntrer store menigheter av medlemmer og interesserte personer som ikke er medlemmer, foruten at de har møter med lokale ledere.

Når de ikke er ute på reise, rådslår  medlemmene av Quorum for de tolv og gir råd til andre kirkeledere I spørsmål som angår den verdensomfattende Kirken, slik som misjonærarbeid, bygging av templer, åndelig og materiall velferd og mange andre ting.[3]

I tillegg til å ha en president, som er en profet som mottar budskaper fra Gud, og tolv apostles som det nest høyeste styrende råd, har også LDS-Kirken en kanon av fire bøker: Bibelen (King James Version), Mormons Bok, Den Kostelige Perle og Lære og Pakter. Min erfaring med misjonærer fra LDS er at når det gjelder Bibelen, så aksepterer de dens tekst, men med det forbehold at det gjelder når den er riktig oversatt. Og bare lederne i LDS kan avgjøre om en tekst er riktig oversatt. Fordi Bibelen spiller en begrenset rolle i troen til LDS, kan jeg ikke tro at veksten i nye medlemmer er ledet av engler.

Jehovas vitner tror bare på Bibelen, og alle grunnleggende læresetninger er basert på Bibelen. På grunn av den verdensomfattende forkynnelsen av Guds rike av mer enn åtte millioner forkynnere, tror jeg at engler og den hellige ånd leder dette enorme forkynnerarbeidet. Men dette beviser ikke at Det styrende råd er «den tro og kloke slave».

Som jeg har vist i flere artikler på min nettside, har utviklingen i Jehovas vitners organisasjon på slutten av det 20. og i det  21. århundre gått i en retning imot englene og den hellige ånd. Dette er særlig synlig i den forandrede maktstrukturen. Jehovas vitners organisasjon i dag har en autokratisk oppbygning lik organisasjonen til LDS. Det finnes ingen profet og 12 apostler blant Jehovas vitner. Men det finnes ni «apostler» som har all makt over læren, over eiendommene og over pengene. Disse ni hevder at de er blitt utnevnt av Gud til å være «den tro og kloke slave», og alt de skriver og sier er «mat i rette tid», som alle vitner må akseptere, for ellers vil de bli ekskludert.

Forskjellen på disse menn og lederne i LDS er at disse ni mennene ikke hevder at får budskaper direkte fra Gud, men de fungerer som om de var inspirert av Gud. Denne nye maktstrukturen er i strid med Jesu ord i Matteus 23:8-10 (NWT17):

⁸Dere, derimot, skal ikke la dere kalle rabbi, for dere har bare én Lærer, og dere er alle brødre. ⁹Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for dere har bare én Far, han som er i himmelen.¹⁰Dere skal heller ikke la dere kalle ledere, for dere har bare én Leder, Kristus. ¹¹Den største blant dere skal være deres tjener.¹²Den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.

Et nytt syn på Bibelen, som tar mye av autoriteten bort fra den, har også blitt introdusert, som jeg har vist ovenfor. Det styrende råd hevder at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen mening for oss i dag, og det betyr at Bibelens fulle inspirasjon blir forkastet. Som eksempel på det nye bibelsynet vil jeg peke på at boken Den Rene tilbedelsen av Jehova — Endelig gjenopprettet! (2018) ikke er basert på en analyse av Bibelens hebraiske tekst, slik at denne teksten i andre publikasjoner er blitt forklart og anvendt. Men boken er basert på hva Bibelens tekst betyr for hvert av medlemmene av det styrende råd. Og det er det som teksten minner dem om som blir presentert som «mat i rette tid».

 Jeg skal nå vende tilbake til påstanden om at hjelp fra englene beviser at de ni medlemmene av Det styrende råd er «den tro og kloke slave». Denne nye forståelsen ble presentert i 2013. Men hva kan vi si om det store forkynnerarbeidet som har blitt utført før 2013, i de 68 årene siden andre verdenskrig? Var det ikke hjelp fra englene som sto bak den store veksten av nye medlemmer i disse årene, da Jehovas vitners ledere ikke hevdet at de var «den tro og kloke slave»? Veksten av personer som ble døpt som Jehovas vitner i Norge i begynnelsen av 1950-årene, var omkring 20 % hvert år. Og det var en lignende vekst i andre land på denne tiden.

Konklusjonen på denne seksjonen er at de tre grupper av beviser som medlemmene av det styrende råd bruker for å godtgjøre at de er «den tro og kloke slave», ikke er beviser i det hele tatt. De ni medlemmene av det styrende råd bygger ikke fullt og helt på Bibelen, og en stor del av de såkalte «klargjørende forståelser», som de bruker som bevis for at de har støtte fra Guds ånd, viser akkurat det motsatte.

Et stort antall av det som hevdes å være «klargjørende forståelser» er i virkeligheten «fordunklede forståelser», som er feilaktige. Økningen i nye medlemmer viser at englene støtter forkynnelsesarbeidet. Men det var også tilfellet i mange år før medlemmene av det styrende råd hevdet at de var «den tro og kloke slave». Og det at veksten av nye medlemmer har vært så liten i 2022 i forhold til tidligere år, kan tyde på at mens engelene støtter forkynnerne, så støtter ikke englene fullt ut medlemmene av Det styrende råd.

Vi kan derfor si at ingen av de tre gruppene med «beviser» kan brukes til beviser for noe som helst. Og som kapittel 2 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, viser, er selve oppfatningen av at det skulle være en gruppe med betegnelsen «den tro og kloke slave» som skulle gi «mat i rette tid» under Kristi nærvær, en total misforståelse av ordene i Matteus 24:45-47!

[1]. Små barn og svært gamle mennesker er selvsagt ikke forkynnere.

[2]. https://en.wikipedia.org/wiki/The_Church_of_Jesus_Christ_of_Latter-day_Saints.

[3]. https://www.churchofjesuschrist.org/church/leaders/quorum-of-the-twelve-apostles?lang=eng.

KONKLUSJON

I kapittel 2 i min bok  My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, viser jeg at det syn at det skulle være en liten gruppe spesielt utvalgte med betegnelsen «den tro og kloke slave», er ren fantasi.

Medlemmene av Det styrende råd har imidlertid «med sterk stemme» hevdet at en slik «slave» eksisterer. Og i 2013 bestemte medlemmene av Det styrende råd at det var de som var «den tro og kloke slave». En artikkel in Vakttårnet for 2017 presenterer tre grupper med «beviser» for at de ni medlemmene av Det styrende råd er «den tro og kloke slave».

Artikkelen fra 2017 uttrykker i begynnelsen et forbehold om at medlemmene av Det styrende råd er ufullkomne og kan gjøre feil. Hensikten med dette forbeholdet er det motsatte av hva vi ville vente. Fordi de fleste medlemmer av Jehovas vitner blint tror alt det styrende råd sier og skriver, så fører ikke dette forbeholdet til fornuftige og konstruktive spørsmål angående beviser for de konklusjoner som Det styrende råd trekker. Men forbeholdet tjener som et alibi for Det styrende råd. Når medlemmene av Det styrende råd introduserer en ny forståelse av et emne, tror alle at det er sant. Når den nye forståelsen blir forandret til en enda nyere forståelse, tror alle at den nye forståelsen er sann. Fordi medlemmene av det styrende råd er ufullkomne og gjør feil, må denne nyeste forståelsen representere sannheten.

Den første gruppen «beviser»  for at medlemmene av Det styrende råd er «den tro og kloke slave», er at de bygger fullt og helt på Bibelen. Som bevis for deres troskap mot Bibelen er det at personer som bruker tobakk, blir ekskludert. Men Vakttårnet sier helt riktig at tobakk ikke er nevnt i Bibelen. Derfor blir leserne ført bak lyset av påstanden om at eksklusjon av dem som bruker tobakk, beviser at Det styrende råd bygger helt og fullt på Bibelen. Det blir også vist at medlemmene av Det styrende råd ikke tror på Bibelens fulle inspirasjon. Det viser også at de ikke kan bruke sitt forhold til Bibelen som bevis for noe som helst.

Den andre gruppen gruppen av «beviser» er «ledelse av den hellige ånd». De påståtte bevisene er en lang liste med «justerte forståelser» av bibelske emner. Argumentet er at Det styrende råd ville ikke ha kunnet nå frem til disse nye forståelser uten ledelse fra den hellige ånd. I denne artikkelen er det en detaljert drøftelse av 15 av disse «klargjorte forståelsene», som viser at dette er «fordunklede forståelser» i stedet. I tillegg til disse 15 fordunklede forståelsene er et stort antall av andre «klargjorte forståelser» også feilaktige.

Konklusjonen er at alle disse feilaktige oppfatningene umulig kan være basert på ledelse og støtte fra den hellige ånd. De er i virkeligheten basert på menneskelige vurderinger av personer som ikke kjenner Bibelens grunnspråk, og som har laget et system av tolkninger av Bibelen som er forskjellig fra det system som Bibelstudentene og Jehovas vitner har brukt i 120 år.

Den tredje gruppen av «beviser» er «ledelse av engler», som baserer seg på økningen av nye døpte vitner over hele verden. Men økningen i seg selv kan ikke tas som bevis for at Det styrende råd er «den tro og kloke slave», siden De siste dagers hellige har en lignende økning av nye døpte medlemmer.

Men når vi tar i betraktning at Jehovas vitner er det eneste samfunn som bygger sine læresetninger utelukkende på Bibelen, så kan vi trekke den slutning at økningen av nye medlemmer er basert på støtte fra englene. Det er imidlertid slik at det har vært en økning av nye døpte medlemmer blant Jehovas vitner helt siden andre verdenskrig, lenge før 2013 da medlemmene av Det styrende råd bestemte at de var «den tro og kloke slave». Det betyr at økningen siden 2013 ikke kan tas om bevis for at medlemmene av Det styrende råd er denne «slaven».