NYGÅRDS VITNEUTSAGN I TINGRETTEN OG I LAGMANNSRETTEN

NYGÅRDS VITNEUTSAGN I RETTEN

 

FORKORTELSER

 

D: Dommeren

G: Nygård

DA: Nygårds prosessfullmektig

R: Jehovas vitners prosessfullmektig

 

Det som følger, er en kopi av Jehovas vitners transkripsjon av Nygårds vitneutsagn i tingretten.

 

 

 

D: La oss se. Hva er ditt fulle navn?

G: Gry Helen Molland Nygård

D: Og når er du født?

G: 26.10.1971

D: Og adressen din?

—

D: Og din stilling, det er?

G: Uføretrygda

D: Da er det slik at når du skal forklare deg for retten så må du forklare deg helt sant, og du må gi uttrykk for tvil, hvis du er i tvil, og det er altså belagt med sterk straffeansvar hvis du gir uriktig opplysninger til retten. Det samme gjelder hvis du holder tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for saken. Du har også plikt til å forklare deg om ting du ikke får direktespørsmål om hvis det har relevans for denne saken som skal behandles. Når du skal forklare deg så skal du avgi en forsikring og da spør jeg deg om du vil forklare den rene og fulle sannheten og ikke legge skjul på noe. Og da skal du gjenta: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet».

G: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet.»

D: Vær så god, advokat Danielsen.

DA: Jeg tenker vi kan starte helt på begynnelsen. Kan du si litt om din bakgrunn din i Jehovasvitner? Når du ble medlem, på hvilken måte det skjedde og så videre.

G: Ja, jeg er vokst i en familie, der vi ikke starta som Jehovas vitner. Min mor begynte å studere da jeg var noen år gammel. Så jeg valgte selv da jeg var 15, nesten 16 år å døpe meg og bli. Min familie visste ikke om det den gangen. Det var 100 % mitt valg. Det var, nå står det stille, 11. Juli 1987.

DA: Hvorfor tok du det valget?

G: Fordi jeg følte at det var den måten jeg hadde lyst til å leve på… Og troen min, jeg hadde jobbet mye med troen min, også følte jeg at det å la meg døpe som et Jehovas vitne var, det var det nærmeste jeg hadde undersøkt og var veldig riktig i forhold til det jeg opplevde som sannhet. Så det var et valg basert på at jeg selv hadde undersøkt flere av de ting også. Men det føltes mest riktig.

DA: Vedkjenner du deg den samme troen nå?

G: Absolutt, absolutt. Ingenting har forandret seg hos meg. Jeg foretok en innvielse og dåp den gangen og uansett hva som har skjedd i ettertid så har ikke den endret seg.

DA: Skjønner, så troen din, den er den samme den dag i dag?

G: Den er den samme i dag som den har vært hele tiden.

DA: Kan du si litt om kontaktnettverket ditt fra du har vært medlem og kanskje spesielt i nyere tid. Hvem er du har, hvilke venner er det du har hatt, og?

G: Som du fleste folk så er du jo mest sammen med de som du treffer oftest. Det er der kontaktnettverket ditt som regel utvikler seg. Så i og med at de fleste, jeg har jo hatt familie og da, men da jeg var yngre, spesielt da jeg var voksen og flytta vekk fra der jeg vokste opp, rundt omkring i Norge, så jo kontaktnettverket mitt vært i menigheten jeg har tilhørt og vært i vennekretser og sånn rundt omkring. Så det er. Og det er holdt på si, det er det jeg har tid til. Det har vært naturlig, og det har vært godt og det har vært trygt. Og kontaktnettverket og, det har jo bare blitt større og større etterhvert som årene har gått.

DA: Kan du anslå hvor mange venner du har hatt i menigheten?

G: Jeg vil si har, jeg [ler]. For jeg føler jo at jeg har de vennene ennå. Jeg bare får ikke snakket med de for øyeblikket. Vi snakker om tusenvis.

DA: Tusenvis, ja.

G: Så mange nære venner at det er et luksusproblem å holde et sånt vennskap gående, da.

DA: Ikke sant. Og hva med familien din da? For du nevnte jo moren din og at du hadde to barn som er Jehovas vitner? Er det noen andre vi ikke har nevnt?

G: Ja, jeg har jo fetter og deres barn og deres koner og tante og sånn som er en del av det kontaktnettverket, som jeg treffer da liksom på stevner og sånt da og på møte, under mormale, jeg kaller det det, normale omstendigheter da. Jeg klarer nesten ikke tenke på noe annet.

DA: Har du noen venner utenfor menigheten?

G: Jeg har nesten ingen venner i den kategorien, nære venner. Det vil si, ingen egentlig. For jeg har ikke hatt tid til å pleie noe vennskap utover det jeg har hatt i menigheten og tidligere vennskap. Jeg har mange jeg kjenner som jeg kan treffe på butikken og sånn, men dem kjenner meg egentlig ikke – bekjente, ikke venner.

DA: Folk som kjenner deg igjen.

G: Ja, men det er ikke mennesker som jeg tar kontakt med, og som heller ikke tar kontakt med meg og bare hører hvordan det står til. Det er helt tilfeldigheter. Så jeg har ikke noe nettverk utenom menigheten. Som på måte er en sånn gjensidig støtte, som vil være naturlig i en sånn situasjon. Sånne vennskap tar mange år å utvikle.

DA: Ja, ikke sant. Så kommer vi da til mars 2018. 10. Mars 2018.

G: Mm.

DA: Kan du fortelle med dine egne ord hva som skjedde, og du kan godt starte noen dager før hvis det er greit for deg. Den hendelsen den 10. Mars.

G: Forhistorien da, mye av det som er relevant da, er at jeg et par uker tidligere traff en ved et felles besøk hos en venninne. En bekjent som jeg hadde kjent siden ungdomstiden, men som jeg ikke hadde sett på 25 år. Og vi pratet litt, og han var i samme situasjon som jeg var i, at det da var lenger siden da kona hadde gått ifra han og sånn. Så jeg syns det var godt å snakke med en person som kunne komme med litt erfaringer. For jeg var i samme situasjon for jeg følte jeg var kasta inn i en situasjon som jeg ikke helt hadde forberedt meg på og som jeg… Det er ikke så mange du kan prate med om vanskeligheter da.

DA: Hva er det du sikter til da, når du sier at han var i samme situasjon?

G: Det at han var på en måte skilt på det tidspunktet, men ikke på det som vi snakket om i stad, fri til å gifte seg da, for det hadde ikke vært porneia inni bildet, så han og jeg var i den samme situasjon på grunn av at min eksmann hadde tatt ut seperasjon uten å ha et bibelsk grunnlag for det da. Så jeg var bundet til ham da, selv om han hadde tatt ut seperasjon da. Så det var på en måte utgangspunktet mitt i den rollen som jeg hadde i mitt eget liv. Så da syns jeg det var godt å snakke med noen om hvordan takler man en sånn situasjon.

DA: Dere var rett og slett i samme familiesituasjon?

G: Ja.

DA: Ja.

G: Det er en måte å si det på.

DA: Ja, men du kan bare få lov å fortsette.

G: Så han er selvstendig næringsdrivende, så hadde ikke anledning til å ta så mye ferie, så han reiste med jevne mellomrom tok seg en tur til Oslo. Det var hans måte å feriere på. Han hørte med folk i litt her og der, om det var noen som hadde anledning til å treffe han. For sin lille miniferie. Og siden jeg allerede hadde truffet han så var jeg en del av forespørselsmengden han spurte og de fleste hadde lagt planer. Men jeg hadde ingen planer og jeg hadde behov for å komme meg litt ut for jeg hadde hatt en veldig tøff vinter. Så jeg så at det har kunne jeg kanskje ha godt av og kommet meg litt ut av leiligheten, så jeg tenkte at det her, det stiller jeg opp på. Utgangspunktet det var ikke at vi skulle være alene. Han hadde spurt flere, men når det kom til stykke så var det bare jeg som hadde anledning. Og i og med at det ikke var jeg, jeg hadde ikke noe mål og mening. Altså å stikke meg bort med ham eller noe sånt noe. Da hadde man jo aldri reist til Oslo Plaza. Så hvis jeg hadde noe hensikt om noe annet, så hadde jeg jo reist på et hotellet man ikke blir sett. Og det var jo dessuten Melodi Gran Prix i spektrum den dagen så det var ikke akkurat folketomt den dagen så det var jo… Å bli sett, det var jo ikke noe issue for meg, noen utfordring jeg. Jeg var ikke redd for det, for jeg hadde ikke noen annen hensikt annet enn å slå ihjel en kveld og prate med noen, og eventuelt å treffe andre hvis det viste seg at andre også dukket opp i løpet av dagen.

DA: Så hva avtalte dere?

G: Nei, vi avtalte at jeg skulle komme til byen. Han hadde allerede booka det hotellrommet og ble i sin miniferie som han pleide. Så, og at jeg skulle komme til byen, og så viste han at jeg var syk så han foreslo at vi kunne spise der på hotellet, for, siden jeg da enten skulle ta tog eller taxi avhengig av hvor sliten jeg var etterpå sånn at det ikke ble for langt for meg å… Altså hensikten var å ikke gå rundt omkring, men bare slå ihjel en dag og prate litt da, og sånn. Så ble det avtalt at han hadde lyst til, han foreslo da, og spise oppe på restauranten der han hadde hotellet for da var det ikke så langt for meg å forflytte seg da.

DA: Siden du sier du var syk, kan du bare si kort hva slags sykdom det var snakk om?

G: Ja, jeg har en grunndiagnose som er ME. Ehm, kronisk utmattelsessyndrom, som jeg har vært varig, jeg har vært varig uføretrygda siden 2005. Så jeg er delvis rullestolbruker, og jeg har masse hjelpemidler. Og har veldig mye, lange perioder, i perioder der jeg er mye dårlig og sliten, også har jeg også perioder hvor jeg har, hvor jeg fungerer litt bedre. Det er ikke alltid så lett å vite hvordan det er. Skulle ønske jeg kunne løse det.

DA: Så avbrøt jeg deg jo litt, men du sa at det var derfor dere avtalte og møtes der da?

G: Ja, det var bakgrunnen. For han ville ta hensyn til at jeg ikke var frisk, så det var også sånn, da vi skulle forlate og hente jakken våres og sånn, og jeg forstod det jo også sånn at han, jeg, han… Han ville at jeg skulle, eller spurte da om jeg ville ta, altså slappe av litt eller hvile litt før vi da gikk videre. Sånn at jeg, ja, jeg opplevde det som omtanke av han for sykdommen min, da.

DA: Ja, for det bare hoppa litt der, du sa dere skulle hente jakkene, men var det sånn at dere gikk innom.

G: Ja, vi hengte fra oss jakken på vei opp på en måte da.

DA: Opp til restauranten?

G: Opp til restauranten, ja, mm. Så hengte vi fra oss jakken, ja, også når vi da var ferdig, så var det på vei ned igjen. Så da var det da vi skulle hente jakkene.

DA: Ja, for da spiste dere middag på toppen?

G: Ja, jeg husker ikke hva den heter der oppe, jeg. Den restauranten på toppen.

DA: På toppen av Oslo Plaza, ja. Og hvordan, så sa du at dere gikk ned igjen for å hente jakkene?

G: Hmm?

DA: Da gikk dere ned igjen etter?

G: Da var vi på vei ned igjen, ja, det var det. Så jeg. Han har jo fortalt meg noen detaljer, men det er jo, som eksempel det ble omtalt omfavnelser og sånn, det er ikke minner som jeg har.

DA: Kan du prøve å huske hvilke minner du har?

G: Jeg har minner at jeg var der. Jeg husker at vi pratet litt sammen, men jeg husker ikke hva vi prata om. Jeg husker at jeg la meg ned på senga. Jeg hadde støvletter på og sånt noe. Også.

D: Kan du snakke litt høyere? Ta mikrofonen…

G: Oja, det kan jeg godt. Jeg sitter litt bakover.

D: Hvis ikke så får ikke vi det.

G: Er det litt bedre nå?

D: Ja.

G: Takk, så… Hvor var vi hen?

DA: Du sa du…

D: Du fortalte at du la deg på sengen.

G: Jaja, det husker jeg. Etter det så

D: Du sa noe om hva du hadde på deg. Jeg vet ikke hva du sa om det

G: Jeg hadde på meg støvletter som går over knærne, sånne lange støvletter også bukse og jakke

og sånn. Så husker jeg da, at siden jeg hadde på støvletten så la jeg meg litt sånn på skrå da [visermed hendene] for det var sånn, så jeg liksom ikke skulle skitne til da, senga der. Og i det store og det hele så husker jeg veldig lite. Jeg har ingen minner som er av seksuell karakter.

D: Du sa noe om hva du hadde på deg. Jeg vet ikke hva du sa om det.

G: Jeg hadde på meg støvletter som går over knærne, sånne lange støvletter også bukse og jakke og sånn. Så husker jeg da, at siden jeg hadde på støvletten så la jeg meg litt sånn på skrå da [viser med hendene] for det var sånn, så jeg liksom ikke skulle skitne til da, senga der. Og i det store og det hele så husker jeg veldig lite. Jeg har ingen minner som er av seksuell karakter.

DA: Nei.

G: Overhode ikke noe som er av seksuell karakter. Det har jeg ikke, men det jeg har er at jeg husker at jeg våkner om morningen og ikke har klær på meg og har en følelse av…. Det førstesom slår meg er: «What? Hva er dette for noe? Hva skjedde her? Hva i all verden har skjedd?». Og jeg ble veldig forvirra og jeg ble veldig usikker, fordi jeg ikke hadde, visste, og ikke hvordan dette var kommet til, for å si det sånn. På grunn av min tidligere historie så er ikke jeg sånn person som farer opp og roper høyt og sier: «å, hva er det du har gjort?» eller noe sånt noe. Jeg er en person som går inni meg sjølv, også bare analyserer jeg og så prøver jeg å finne ut av hva som har skjedd og sånt. Og det var egentlig det jeg gjorde, da, å prøve å finne ut av. Og han, ja, så klokken var sånn rundt halv tolv-tiden når jeg våkna. Så jeg kledde på meg så gikk vi bare ut av det hotellrommet. Vi snakket veldig lite sammen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg visste ikke hva det her var. Hva det. Jeg var rett og slett kjempeforvirra. Og jeg hadde ingen følelse av at han hadde hatt sex med meg. Jeg hadde ikke noe kjenn… følelse på kroppen så det gjorde meg jo også veldig forvirra hvor hvorfor jeg var naken, for jeg tror jeg ville ha kjent om det hadde vært samleie i etterkant, siden det hadde vært så lenge siden jeg ikke hadde vært med min tidligere mann. Så jeg.. Det gjorde meg veldig forvirra. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle tolke dette her. Jeg var jo som sagt i en situasjon hvor jeg ikke anså meg sjølv som fri til å gifte meg, da. Så jeg hadde en veldig fjern, jeg hadde ikke satt meg ned og studert hvor grensene gikk for hva man kan gjøre eller og ikke, fordi jeg følte meg bundet. Og jeg var fornøyd med det, fordi jeg ville veldig gjerne holde meg innenfor de retningslinjene på en måte som er angitt for hvordan jeg skal ha et godt forhold til Gud. Så jeg hadde ikke noe behov for å teste ut de grensene der. Så derfor hadde jeg heller ikke noen grundige undersøkelser av hva porneia er og hvor det er for jeg har jo nesten vært gift i nesten 25 år. Da er det jo greit å ha sex liksom, også var det ikke greit. Og det, jeg hverken så etter noen mann eller ønsket meg noen mann for jeg var jo bundet i min tidligere ektefelle.

DA: Skjønner. Men hvordan fikk du vite hva som hadde skjedd?

G: Han fortalte meg det, hva han hadde gjort. At jeg ble. Han… Da vi gikk ut av hotellrommet så sier han til meg at han hadde veldig dårlig samvittighet. Så sa jeg at jeg vet ikke hva du mener med det, sa jeg. Jeg var bare, hva legger du i det og hva mener du med det. Nei, for da sa han det at han hadde gått over grensen for porneia, og da sa jeg: «jeg vet ikke, hva mener du? Hva legger du i det, da?». Men han fortalte ikke meg da, på det tidspunktet, noe detalj rundt det. Annet enn at han hadde sjølv gått over grensene, så jeg var like forvirra. Jeg visste ikke hva som hadde skjedd, ante ikke hva som var blitt gjort. Så det var på telefon på en senere tidspunkt, enten om det var kvelden eller dagen etterpå. Det husker jeg ikke nøyaktig. Så fortalte han meg da at han hadde hatt oralsex med meg, da. På meg, da, vil jeg si. For å si det sånn, da.

DA: Så det fortalte han deg på telefonen?

G: Han fortalte meg det på telefon, ja. Og det var en setning, og det var det.

DA: Hva tenkte du da?

DA: Hva tenkte du da?

G: Jeg ble uvel. Jeg ble veldig satt ut. Og jeg kjente at jeg var… Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det følelsesmessig, men jeg trodde jo på han. Jeg hadde jo ikke noe grunn til ikke å tro på han, selv om jeg jo ikke har noen minner om det. Jeg ble jo veldig, i og med at jeg har opplevd en del overgrep og sånn tidligere, så kjente jeg at det kom en del ting tilbake som gjorde at jeg klarte ikke spørre om, ja hva mer har du gjort eller spørre om noe mer detaljer, for jeg kjente jo at det ble for overveldende å sitte og høre på. Så jeg, ja, jeg hørte bare på, på en måte. Og ikke spurte om noe mer. Det kjente jeg at jeg ikke takla. Jeg hadde ikke noe lyst til egentlig å vite noen om hva han hadde gjort, ja, for jeg ble veldig uvel.

DA: Mm… Også har vi jo dokumentert et bilde av deg med sår over øyet, og så en sykejournal.

G: mm. [nikker bekreftende]

DA: Jeg vet ikke om du vil si noe om hva du tenkte da du var hos legen og sånn og så videre. Det har jo vært et tema.

G: Ja, jeg har skjønt det og jeg gikk jo inn i sånn, på en måte inn i en sånn boble, som ikke jeg…

En leten etter en sånn, hva dette her var for noe. Jeg gikk inn i en sånn, jeg var på en måte litt sånn på sia av meg sjølv. På en måte litt sånn. Jeg prøvde, jeg ville gjerne vite hva dette her er, for å få, sånn at jeg kunne gjøre, håndtere den situasjonen riktig. Men jeg visste ikke hva det var.

Jeg visste ikke hva det var. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg visste bare at det var masse følelser som hagla på. Vonde følelser, rare følelser, forvirrende følelser. Og det var en veldig belastende situasjon. Og jeg… Den morgenen jeg våkna, så stod jeg opp, og så skulle jeg på toalettet og så kjenner jeg bare at det stikker til og det går rundt for meg og det er eneste jeg husker er at jeg ligger med hodet inn i dusjkabinettet. Da hadde jeg satt meg på do, og stuper framover og besvimer, og så da i mitt koas der og da, så jeg at, å, jeg har blødd. Jeg så meg liksom egentlig ikke i speilet med en gang. Jeg tok litt papir og dyttet innenfor brillene her [viser]. Jeg var helt utslitt, så gikk jeg opp og la meg på sofaen så våkna jeg et par timer seinere over at noen ringte og så så jeg meg sjølv i speilet under den telefonsamtalen og ta tok jeg bort papiret og da så jeg, og sa: «oj, jeg må legge på for jeg må på legevakta», og da så jeg først hva som hadde skjedd. Jeg var… Jeg klare ikke på en måte helt forstå hva som hadde skjedd etter besvimelsen. Jeg var helt… Det var liksom, på en måte [gestikulerer med hendene]. Det var så mange ting på en gang [puster dypt]. Kan du stille spørsmålet ditt på nytt? Jeg glemte hva det var.

DA: Vi kan fortsette litt. De følelsene som du sa, de som strømmet på. Var det mer enn, holdt på å si vanlig følelser som du pleier å føle?

G: Jeg hadde jo stått veldig lenge i en situasjon rundt det med ekteskapet mitt og jeg hadde jo anmeldt min eksmann for vold i nære relasjoner som var under behandling i politiet. Jeg venta på etterforskning. Jeg stod i mange ting sånn, så jeg var veldig sårbar for mer stress og det skjedde jo også andre ting, så da jeg kom til legevakten så kom jo ikke jeg for å fortelle at det var overgrep eller voldtekt. Jeg kom jo for å få ordna på øyenbrynet mitt. Og jeg hadde jo egentlig ikke snakket med noen om situasjonen, kun han, om det som hadde skjedd. For jeg hadde ikke på grunnlag av at når du står i sånne situasjoner over veldig lang tid så blir du veldig redd for ikke å bli trodd. Jeg hadde en situasjon hvor jeg ikke har blitt trodd av de eldste i menigheten i forhold til mishandlinga så jeg hadde jo. Det er jo ikke alle venner du kan snakke med om sånne ting om, så jeg.. Mitt liv handla masse om å ikke fortelle hva som egentlig foregikk, så jeg hadde ikke noe behov for å fortelle noen på legevakta der. Jeg var ikke der for å fortelle livshistoria mi. Jeg var der for å få ordna øyenbrynet, for å si det sånn. Og da ble det sydd syv sting, da. Ja, det var ikke tid til å sitte å fortelle det, og jeg var ikke der for å gå til psykolog.

DA: Nei, jeg skjønner. Også tar du jo kontakt med Kim på SMS. Hvorfor gjør du det?

G: Fordi jeg følte allerede søndagen etterpå at det her er noe jeg må ha hjelp til. Jeg vet ikke hva dette her er for noe. Jeg vet hva han sa han mente det var, men jeg visste ikke hva er min rolle. Jeg visste ikke hva som hadde skjedd. Jeg visste bare at jeg hadde vært naken. Og jeg visste ikke hva er definisjonen på alt dette her, sånn rent etter retningslinjene. Skal jeg ha god samvittighet? Skal jeg ha dårlig samvittighet? Overfor hva? Alle de tingene visste jeg ikke. Så jeg tenkte, det her vil jeg snakke med de eldste om for sikkerhetsskyld. For jeg vil ikke ha på meg at jeg har noe uoppgjort. For det her handler om hvordan jeg føler med meg sjølv og at jeg skal føle en god samvittighet for hvis ikke jeg har det så vil det ødelegge min oppriktighet. Også i forhold til min integritet og hvordan jeg lever livet mitt, da… Jeg … For meg er det veldig viktig å føle… Jeg har tross alt valgt å leve etter disse moralnormene sjølv. Det er ingen som har bedt meg om det. Det er helt og holdent mitt valg, så for meg er det viktig å fortsette på en eller annen måte. Selv om jeg, jeg så at de eldste. Det var ikke. Jeg har opplevd mye i eldsterådet som kanskje ikke jeg syns var positivt, så har jeg veldig tillit til eldsteordningen. Så jeg tenker at alle må jo få en sjanse allikavel, så valgte å ta kontakt med Kim, fordi han er i min gruppe. Vi er delt inn i grupper i menigheten. Også var han ikke på møte den søndagen så da tenkte jeg at da gjør jeg det på tirsdagen. Så var han på møte på tirsdag, men så gikk han rett inn i et eldstemøte så da jeg kommer jeg på den tirsdagen så sendte jeg han en melding, om at jeg trenger å snakke med ham.

DA: Så du hadde tillit til Kim, da?

G: Ja, jeg hadde jo ikke noe grunn til å ikke ha tillit til ham. Og jeg hadde jo tillit til eldsteordningen. At noen kanskje har sagt og gjort noe til meg på et tidligere tidspunkt. Det betyr ikke at de kommer til å gjøre det igjen. Så jeg tenkte at det… Eldsteordningen som sådan, den…Det var veldig naturlig for meg at det var der jeg skulle søke om å få hjelp.

DA: Mm, for du sa vel at det var litt uklart for deg hva som faktisk hadde skjedd. Hvordan du skulle systematisere?

G: Ja, jeg visste ikke hvor jeg skulle plassere det, sånn heller.

DA: Tenkte du at de eldste skulle hjelpe deg?

G: Jaja, det var derfor jeg skrev at jeg trengte hjelp til å håndtere det. Jeg ville på en måte få hjelp til å sette sammen puslespillet, da. Hvis man kan kalle det det. Og på det området hadde ikke jeg studert veldig nøye og grundig, for jeg hadde ikke sett behovet for det tidligere, da, for å si det sånn.

DA: For du skriver jo noe om porneia i en melding der.

G: Ja, jeg skrev det. Hvorvidt jeg hadde gjort meg skyldig i porneia eller ei, og det var på bakgrunn av at han hadde sagt at han hadde begått porneia. Og det gjorde meg usikker på, inkluderer det meg. Hva er porneia? Hva er reglene for det? Så derfor så sendte jeg melding til dem for å spørre dem om dem kunne hjelpe meg med å få klarhet i det. Jeg følte ikke at jeg hadde gjort noe galt, men jeg samtidig så følte jeg at hele situajsonen jeg var i var eh.. Det var ikke en situasjon som jeg hadde ønsket å komme opp i.

DA: Nei.

G: For å si det sånn, det var kasta på meg så jeg…

DA: Og så sendte du disse meldingene. Så var det sånn at dere hadde et møte først?

G: Ja, jeg ble bedt om å komme på før … Det er et sånn helgemøte som da er i Ski menighet på søndag klokka fem, og da ble jeg bedt om, om det passa for meg å komme klokka fire. Så litt over klokka fire så møtte jeg dem, og vi satt en halvtimes tid og prata. Før det ordinære menighetsmøte begynte. Og da var det Rolf Erik Angell og det var Kim Steen som møtte opp på det møtet. Og det eneste jeg følte jeg kunne gjøre, det var å legge fram hendelsesforløpet og fortelle hva som hadde skjedd. Og jeg følte jeg forklarte det så godt jeg kunne, og det ene og det andre og sånt noe. For at dem skulle danne seg et bilde av tingene, men jeg kunne jo ikke fortelle om noe jeg ikke hadde noe minner om. Så jeg kunne jo bare fortelle det jeg hadde minner om. Jeg fortalte jo også noe om det. Dem spurte meg også om om hva han hadde gjort med meg. Og da fortalte jeg at han hadde utført oralsex på meg. Det var… Jeg gjorde ikke det så detaljert etterpå for jeg syns det var så ubehagelig. Og fordi det egentlig utlevert han. For menighetens forhold handler jo egentlig om mine handlinger. Og de visste jeg ikke, jeg visste ikke, hva jeg skulle fortelle der. Jeg.. Alt jeg vet er at jeg aldri ville ha samtykket, hverken til overnattingen eller hadde kunnet velge. Men jeg hadde aldri noe valg.

DA: Men fikk de en like detaljert beskrivelsen som den du har gitt til retten i dag?

G: JA.

DA: Altså, ja.

G: Ja. [nikker]

DA: At du sov og at du våknet opp og alt han har fortalt deg i ettertid om hva som har skjedd også videre. Så hva tenker du, i forbindelse med denne saken, at det skal ha kommet en bekjennelse og så videre?

G: Altså, jeg, jeg lurer på hva de mener. Hva de legger i en bekjennelse. For jeg har aldri sagt at jeg har begått noen utuktige handlinger. For det første har jeg ikke noe minner om det, og jeg, så jeg vet ikke hvor det kommer ifra. Så jeg reagerer veldi gpå det. For jeg har på en måte prøvd å etterspørre, og sett i brevene og se hva er det jeg har gjort, ikke sant. Og kan noen forklare meg? Kan dere gå i dialog? Vær så snill fortell meg. Kan dere få et møte? Jeg forstår ikke hva dette er. Og det er først i oktober nå. Jeg tror det var i oktober i prosessbrevet fra motparten at. Det er første gangen jeg noen gang ser at de hevder at jeg har kommet med en bekjennelse, og jeg lurer på hva den bekjennelsen er. For jeg kan ikke fortelle noe om, bekjenne noe jeg ikke vet.

DA: nei, ikke sant. Så det var den 18. Mars, ikke sant, du hadde det møte med KS og REA.

G: Mm.

DA: Også er du i et nytt møte, 4 dager senere.

G: Ja.

DA: Kan du fortelle om det?

G: Nei, det første møte ble avslutta med det de sa at det er ok. Vi har hørt på det du sier, og det blir et nytt møte med en person til, til stede. Så gikk det et par dager, så fikk jeg en oppringing på onsdag. Og av Kim og Tommy Gustavsen som, hvor de da spurte om jeg ville komme i et møte, da, dagen etterpå klokken halv syv. Og det sa jeg, jo, ja, det er greit. Jeg hadde jo ikke noe. Jeg…

De sa ikke noe om, på en måte, om at det var noe anklage inni bilde. Jeg opplevde det som en forlengelse av det første møtet. Men jeg, og jeg hadde på det tidspunktet ikke noe kunnskap om retningslinjene, eller noen ting, så jeg hadde jo en oppriktig forståelse av at de fulgte retningslinjene så jeg, ja, greit, jeg hadde jo ikke noen grunn til ikke å møte. Så jeg hadde jo ikke noe grunn til å stille krav, så selvfølgelig skulle jeg møte opp, så… Jeg hadde jo bedt om å få snakke med dem for å få hjelp. Så jeg trodde jo bare at det skulle være et nytt møte hvor kanskje de bare ville ha enda flere personer til å hjelpe meg da. Men når jeg kom i det møte så sa de da til meg at vi har et møte basert på hendelser fra deg og det du har fortalt. Så det var på en måte innledningen. Så de sa ikke til meg at de mente at jeg hadde gjort noe galt for eksempel. De sa bare at det var på bakgrunn av det. Så fikk jeg beskjed om at jeg, om jeg kunne gjenfortelle det jeg hadde fortalt, for de, blant annet Tommy Gustavsen, som ikke hadde vært tilstede på det første møte. Så da gjorde jeg det samme, en gang til. Så da fortalte jeg jo så godt jeg kunne, o, det som hadde vært, og de spørsmålene de stilte rundt det og, men jeg hadde ikke noe følelse av hvor dette havna hen. Jeg hadde ikke noe følelse av… De ga ikke uttrykk for om jeg hadde begått en synd eller ikke. De stilte bare spørsmål om det hendelseforløpet da og litt hva jeg liksom syns om. Ja, hva syns jeg om at jeg hadde møtt han, og om jeg pleide å møte med en på denne måten og sånn. Og det sa jeg jo at det pleide jeg ikke å gjøre, men jeg hadde jo møtt andre menn før, men det var jo i en annen hensikt. Jeg hadde jo vært på burgerking og spist mat med Kim og ungene hans uten kona hans for eksempel, ikke sant. Så jeg hadde jo vært i mange sammenhenger. Broren min og jeg hadde vært ute og spist middag sammen som ikke var min ektefelle. Men jeg har aldri gått, og jeg har aldri vært og møtt noen, og jeg så ikke på han som noe annet enn venn, så jeg… Intensjonene mine var aldri noe annet enn å slå ihjel tid og gjøre noe annet.

DA: Mm, ble det noen gang brukt ordet domsutvalg i forbindelse med det møte der?

G: Jeg kan ikke huske det, og da ville jeg kanskje ha reagert, fordi jeg hadde ingen forståelse av at dem anklaga meg for å ha begått en synd og det var jeg derfor jeg var så sjokkert da de kom og sa at jeg skulle bli ekskludert. For jeg hadde egentlig ikke noe forståelse av at dette var et domsutvalg. Jeg … Det var det jeg satt igjen med. Når jeg ser ettertid nå og sånn så ser jeg jo at… Ja, jeg skulle ønske jeg hadde visst litt mer om retningslinjene.

DA: Så du har jo for så vidt vært inne på det, men…

G: Men det er jo selvfølgelig det, jeg skal jo ikke påberope meg 100 % det [at det ikke var et domsutvalgsmøte], jeg skal ikke si at det ikke har vært sagt noe sånt, men jeg har ikke oppfatta det. Så jeg vil ikke si at de lyver når det gjelder ded, men jeg har ikke oppfatta at det er det i forhold til, sett i sammenhengen. Ja, på grunn av hele situasjonen, da.

DA: Bekjente du noen synd i det møtet?

G: Ikke den synden som jeg er anklage for, men jeg fortalte jo at jeg hadde veldig stor skyldfølelse. Jeg var veldig nedtynga av skyld for at jeg ikke hadde sett. Hva skal jeg bruke, ordet, i etterpåklokskapens ånd, så kan man jo tenke at jeg kanskje ikke burde møtt. Jeg burde kanskje ikke dratt til byen og så videre. Det er mye jeg burde gjort annerledes og i etterpåklokskapens ånd, så har jeg veldig stor skyldfølelse, for at, holdt på å si at jeg, hva skal jeg kalle det, naiv, i den sammenhengen. Men jeg har aldri bekjent at jeg har begått noen handlinger som.. Jeg vet ikke hva det skulle være i så fall. Jeg har ikke samtykket til noe, hverken overnattingen eller det han har gjort til meg

DA: Hvordan analyserer du det i ettertid, det at du følte skyld? Hvis du skal se tilbake på det nå?

G: Når du har levd veldig mange år i et ekteskap som har vært prega av mishandling så blir du vant til både å høre og ta på deg skyld, så det er en vanlig… Det var min måte: «de har sikkert rett. Det stemmer sikkert det de sier. Jeg har sikkert gjort noe galt.» Selv om jeg ikke forstod det så var det umiddelbart den reaksjonen jeg hadde på det som skjedde. Jeg var ikke opptatt av å legge skylda på han, fordi jeg, det jeg først og fremst var. Jeg ville ikke. Jeg forbinder et menneske som bare blåser opp og legger skylda på andre som et stolt menneske. Jeg dro vel kanskje strikken. Det blir jo en misforstått ydmykhet når du tar på deg for mye skyld da. Men det er jo også det, når du er vant til å gjøre og ikke ser at du kanskje ikke har et sunt forhold til det å ta på deg skyld, så tar man på seg skyld for de minste lille ting, selv om jeg ikke visste hva det var jeg tok på meg skyld for. Så jeg hadde veldig stor skyldfølelse. Jeg… Det sliter jeg med ennå, at jeg tar på meg skyld for de minste lille ting. «Oj beklager, det er min skyld, ja, beklager, det er helt greit. Ja, det er…» Men jeg har blitt litt flinkere da, for jeg har blitt oppmerksom på at det kan også være en usunn form for skyldfølelse noen ganger da. Så jeg var nok prega av det da.

DA: Vet du om det er vanlig for noen som er utsatt for et overgrep, eller?

G: Ja, nå i ettertid vet jeg det. Jeg visste jo det også litt da. For jeg hadde det også litt etter at det var problemer med min mann. Da bodde jeg jo noen uker på krisesenteret. Og da fikk jeg jo også hjelp til å forstå en del klassiske traumereaksjoner etter vanskelige hendelser. Så jeg hadde jo det i minne, men jeg hadde jo for liten erfaring med å håndtere det, til at jeg kunne forstå rekkevidden av det, men jeg forstod at dette her, at det er normalen i unormalen.

DA: Bare for ordens skyld. Vi gikk igjennom noen regler i stad at det skal føres vitner for etdomsutvalg. Var det noe tema i det møte den 22. mars?

G: Nei, det var ingen vitner. Jeg ble ikke forelagt at jeg hadde bekjent noen ting. Jeg bare fortalte og de kom med dommen, og når de da kom med dommen om at jeg skulle ekskluderes så sa jeg bare: «Hæ? Hvorfor det?». Og da svarte Kim: «Forstår du virkelig ikke det?». Så sa jeg: «Nei, det forstår jeg ikke», sa jeg. «Det må dere forklare meg nærmere». Og da var svaret at det var for overnattingen og for det som skjedde på hotellrommet uten at det var noen nærmere forklaring på det. Så jeg vet ikke, og jeg hadde erfaring – det nytter ikke protestere for mye. Og jeg var usikker sjølv om, jeg tenkte: «de har sikkert rett», så jeg skal ikke krangle. De har sikkert rett. De vet noe som jeg ikke vet. Dette kan de bedre enn meg, det med regler og sånn. Men jeg må prøve å finne ut av det, etterhvert, tenkte jeg. Ehh, så jeg hadde ikke noe grunn der og da til å protestere på en avgjørelse. Nå i ettertid kjenner jeg jo retningslinjene, og reglene og detaljene. Så nå har jeg en helt annen forståelse av det, og jeg ville nok ikke sagt og gjort det samme.

DA: Så skrev du jo etterhvert en anke eller en appell?

G: MM.

DA: Vil du si noe om innholdet der, hva du tenkte på det tidspunktet?

G: Jeg var veldig, jeg var i den samme tilstanden – fortvilelse og usikkerhet. Jeg hadde tre dager tidligere fått beskjed om at jeg var skyldig i en alvorlig overtredelse, og jeg hadde på en måte ikke noen grunn til å tro at de tok feil. For det igjen handle om at, ja, jeg vet ikke mer enn dem. Så jeg valgte, og tenkte at de… De hadde sikkert feil, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg forstår ikke. Så jeg prøvde å finne forståelse og jeg prøvde å finne ut hva det var de mente og det appellbrevet viser jo hvor forvirret jeg var. Jeg skrev jo blant annet at spiller jo ingen rolle om man sover eller ikke, men jo selvfølgelig spiller det noen rolle. Men da var jeg jo i leten etter et svar da på hva dette kunne være, og jeg hadde ikke fått noen forklaring. Så det appellutvalget, brevet mitt. Jeg skriver jo ingen detaljer om den synden som jeg ble anklaga for og det er for at jeg ikke vet noe om de detaljene. Jeg bruker uttrykket, for det var det uttrykket som var blitt brukt mot meg, så jeg vet egentlig ikke hva de egentlig mente med det. Hva er det jeg har gjort i den sammenhengen? Og jeg hadde jo heller ikke fått fremlagt noen beviser for det. Så jeg var veldig usikker, jeg var veldig forvirra. Jeg følte i hele meg at her er det noe som ikke stemmer, men jeg klarte ikke sette fingeren på hva det var, fordi jeg hadde manglene erfaringer med hva definisjonen er, og hva… Og hva… Ja, nå falt jeg ut. Hva dette her er for noe. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle se på det. Det var veldig sånn. Hva kaller man det? Sånn ublekka lerret. Upløyd mark. Så jeg prøvde å legge det puslespillet. Et tappert forsøk på å begynne å legge det puslespillet som gjør at jeg sjølv får et bilde av hva hele den situasjonen er for noe.

DA: Hva tenker du at det appellutvalget skulle føre til?

G: Jeg følte meg jo ikke hørt da, i det første. For jeg følte at her hadde det skjedd noe som ikke jeg kunne forklare sjølv eller som jeg kunne sette fingeren på hva var. Og jeg følte at de i utvalget. Jeg vet ikke hva dem så som jeg ikke så. Jeg vet ikke hva dem baserte seg på. Og det var vel et forsøk på å bli hørt på historien min. For det jeg opplevde og det jeg følte, det stemte ikke med det jeg ble fortalte hadde skjedd av utvalget. Og det å finne den missing link meøøp,der, det leddet der mellom som kunne forklare det det sorte hullet. Jeg hadde ikke. Jeg visste ikke hvordan dette her fungerer nærmest. Det var en… Jeg var desperat. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse det. Jeg visste bare at her står jeg alene og jeg får bare prøve å gjøre så godt jeg kan. Men jeg visste ikke hva det var.

DA: Men du håpet på å bli hørt i appellutvalget?

G: Jeg håpet jo på det.

DA: For da kom det jo et møte. Den 2. April. Var det klart for deg da at det var et appellutvalg?

G: Ja, at det var et appellutvalg var klart for meg, men ikke hvordan det skulle gjennomføres.

DA: Nei.

G: Det var det ikke. Så når jeg kom dit, altså det var. Det rommet er ganske lite. Det er kanskje 15 kvadratmeter. Vi kaller det for B-salen. En liten sal i Rikets Sal, som er menighetens forsamlingshus. Og der sitter det på en måte de tre som var i utvalget og da pluss de. Så det sitter tre menn der og pluss tre menn der da så jeg blir veldig usikker. For jeg visste ikke hvordan dette skulle gjennomføres eller noen ting. Jeg visste ikke hvem jeg skulle snakke med. Jeg visste ikke hvem jeg skulle snakke med, altså hva skal jeg gjøre, og ingenting. Så det var en veldig vanskelig situasjon, fordi usikkerheten, usikkerhetsfaktoren hos meg var veldig høy. Jeg kjente ikke til de retningslinjene. Jeg visste ikke hva appellutvalget hadde, altså starter de på bar bakke. Har de sett appellbrevet, eller? Jeg visste ingenting. Så jeg… Det var ingen vitner eller noen ting som ble ført der.

DA: Men hva skjedde helt konkret da, når du kom inn dit?

G: Nei, jeg hilste jo på de, da. Og så satt de andre i bakgrunnen og hørte på. Så fikk jeg beskjed om å fortelle, så begynte jeg på samme måte igjen. På samme måte som jeg har gjort her og da fortalte jeg igjen. De stilte jo en del spørsmål og jeg hadde jo ikke noe følelse av hvor de spørsmålene ville føre hen, hvilken retning det hadde. Det er for så vidt greit nok det, men i og med at hele usikkerhetsfaktoren for meg var veldig stor, så var det veldig vanskelig for meg å finne noen knagger. Jeg følte meg jo ikke veldig trygg. Jeg var veldig sånn, du har litt antenner ute [demontrer med hendene] og føler på hva dette her er da. Og jeg satt veldig sånn [demonstrerer] og jeg syns det var veldig. Jeg syns det var veldig tøft at utvalget satt og hørte på. Jeg følte meg veldig overvåket på en måte, at dem satt der. Og det var ikke noe god følelse. Ikke det at jeg hadde noe å skjule. Det er ikke det, men det er usikkerhetsfaktoren igjen da. De gjorde det sånn som man sier at de snakka med meg og stilte en del spørsmål og sånn. Og så gikk de ut. Da gikk også… Da ble jeg sittende igjen og da gikk også domsutvalget ut. Domsutvalget hadde noen kommentarer underveis, men det var ikke… Dem stilte meg noen spørsmål. Det første domsutvalget, men det tror jeg kanskje mer var noe som var spontant eller, det var ikke appellutvalget som styrte akkurat det da. Så gikk de ut… Ja, beklager at jeg roter sånn altså, men altså, det er litt. Jeg prøver å holde tråden, det er ikke meningen. Men de gikk i hvert fall ut, og satt ute en stund. Så kom begge utvalgene tilbake, og da fortalte da appellutvalget at de hadde sett på saken og at de så på dette her som anger, men at det hadde skjedd en utvikling så derfor så måtte de opprettholde domsutvalgets avgjørelse.

De spurte meg om jeg var utsatt for voldtekt, men jeg sa at jeg ikke ville svare på det, på bakgrunn av at det var spurt om det en gang før og da… Jeg hadde ikke grunnlag nok… Igjen så handla de… Jeg følte at de spurte meg om jeg, altså, om «har han voldtatt deg?». Jeg følte ikke spørsmålet gikk på: «er du et voldtektsoffer?». Og da svarte jeg til det første utvalget: «nei, for jeg vil ikke anklage noen uten å ha godt grunnlag for det», og til appellutvalget så sa jeg at jeg ikke ville svare på spørsmål, for jeg har ikke det juridiske eller det fulle grunnlaget for å svare på det, og jeg ville ikke bli satt i en bås hvor jeg kommer med anklager mot noen uten å ha et grundig… for meg er det veldig viktig å ikke anklage noen uten å ha noen gyldig grunn, eller skal jeg kalle det bevis, eller noe grunnlag for det da.

DA: Sa du det? At du ikke ville anklage noen?

G: Ja, det var grunnen til svaret mitt. Og det var også grunnen til at jeg ikke ville svareappellutvalget på det.

DA: Så hvis man i ettertid hevder at du benekter at det er forekommet en voldtekt, er det?

G: Det stemmer ikke, nei, jeg har ikke villet snakke om det. Og de i det første utvalget, de spurte meg jo også . Det var Rolf Erik som spurte meg om det, etter de hadde spurt om det der. Så spurte han om: «mener du at han skal bære skyld for det som ble gjort der?», og da sa jeg: «ja». Så jeg var klar på det, men jeg visste ikke. Det var første gang etter, ordet voldtekt ble, på en måte tatt opp som et tema, og jeg var i. Det var en tanke som jeg ikke hadde tenkt gjennom. Jeg visste hva jeg hadde opplevd, men jeg visste ikke hva det het.

DA: Du var jo som du sa i veldig villrede.

G: Ja, jeg var jo veldig i villrede, og da når de spurte meg om hva det var så, jeg brukte ganske lang tid på å svare på det første gangen. Jeg tenkte meg ganske godt gjennom, og da ville jeg ikke svare noe som.. Jeg må stå for svara mine. Hvis jeg svarer: «ja», så må jeg stå for det, og derfor sa jeg «nei», fordi jeg ikke ville anklage noen, men ikke på noe annet, og som i appellutvalget. Da ville jeg ikke svare engang, fordi de ville sette meg i den samme klemme. Og jeg ville ikke være uærlig eller komme med falske anklager mot noen. I ettertid nå så kjenner jeg jo den, både den juridiske definisjonen på det og sånn, så nå er det ikke tvil om hva jeg ville ha sagt.

DA: Mm, men basert på… Jeg forstod det sånn at i appellutvalget, så ga du de samme opplysningene som du ga i domsutvalget som er de samme opplysninger som du gav til retten i dag.

G: Mm.

DA: Er det riktig, ikke sant, at du sa at.

D: Det er vel ikke helt rett, da. Hun har sagt at det er en del ting hun ikke vil svare på i de to utvalgene. Så hun har jo ikke fortalt alt helt det samme.

DA: Nei, beklager, jeg skal prøve å unngå det. I forhold til det som faktisk skjedde på hotellrommet.

G: Ja.

DA: Har du da gitt den samme detaljerte fremstillingen i domsutvalget, i appellutvalget og iretten i dag?

G: Ja, det kan være det er små nyanseforskjeller, fordi minnene min har endra seg siden den gang. Jeg husker nå, mindre enn det jeg gjorde før, fordi det er halvannet år siden. Men ingenting av det jeg har fortalt har hatt seksuell karakter, så det handler om hvilken, holdt på å si, hvilken, kanskje tidspunkt, altså var klokka halv elleve, eller elleve.

DA: Men bare for å spørre om noe vesentlig da. Fortalte du at du sov?

G: Ja, ja, ja.

DA: Fortalte du at det han fortalte deg i ettertid om at han hadde utført oralsex på deg-

G: JA, det fortalte jeg dem.

DA: JA, hele veien.

G: JA [nikker]. Det fortalte jeg. Jeg har ingen minner. Jeg husker at jeg sa til appellutvalget også.

DA: Bare la meg fortsette.

G: Ja, beklager.

DA: Også sa du der at du ikke var i stand til å vurdere hva dette betydde, der og da, men tenkerdu i ettertid at de som satt der og hørte på det, burde vært i stand til …

G: Jaja.

DA: Å skjelne mellom det å være en voldtekt eller noe annet. Mener du at du har gitttilstrekkelig faktiske opplysninger til å identifisere den problemstilling?

G: Ja.

DA: Ja.

G: JA, absolutt. [nikker]

DA: Hadde du tillit til at de ville hjelpe deg med den, det å sette riktig rammer rundt det på enmåte, uten at du visste hva det var da?

G: Der og da så hadde jeg det, men jeg ble veldig forvirra over at jeg ikke fikk noe svar for eksempel og sånn, om det var en del av retningslinjene og sånn. Jeg stolte jo på en måte på dem, da, til en viss grad. Altså, jeg hadde ikke noe grunn til… Jeg hadde jo tillit til at de fulgte de retningslinjene de hadde, selv om jeg ikke visste hva de retninglsinjene var. Fordi jeg syns ordningen med eldste, domsutvalg, hyrder og sånn. Det er ordning som jeg støtter fulgt ut. Jeg setter nytteverdien av det og jeg ville veldig gjerne gjøre det på den riktige måten. Jeg ville gjerne samarbeide med menigheten.

DA: Men tenker du i ettertid at de eldste burde identifisert dette som en voldtekt?

G: Ja, ja, ja, absolutt.

DA: Så vet jeg ikke om du sa hva konklusjonen ble i appellutvalget. Hva de sa?

G: Konklusjonen til appellutvalget?

DA:

G: Konklusjon i appellutvalget var at de så på det som anger, men at det hadde skjedd enutvikling så de opprettholdt eksklusjonsvedtaket. Det var det konklusjonen var som jeg fikkbeskjed om.

DA: ja, det ble konklusjonen. Men så, hvordan ble dette her…

D: Unnskyld, det er gått en time. Jeg vet ikke hvordan du ser på det?

Da: jeg er straks ferdig. Hvordan ble dette kunngjort?

G: Nei, det her ble da kunngjort. Det var mandag 2. april, og på tirsdagsmøte, 8 dager senere såble det da opplyst på slutten av det vi kaller midtukemøte, gitt en opplysning om at jeg ikkelenger var et av Jehovas vitner. Jeg hørte ikke på selve det, men jeg visste at det kom til å skje, så jeg hørte på telesal fram til den første halvdelen av den andre, eller siste halvdelen da, den klarte jeg ikke.

DA: Hva slags medisinsk oppfølging har du hatt etter eksklusjonen, som er relevant for dennesaken?

G: Jeg har vært innlagt på sykehus fem ganger, fordi jeg har knekt sammen av forskjellige formål. De to første gangene var etter de møtene med de personen som representerte domsutvalget, hvor de, det var ikke noen oppbyggende møter. Jeg ble veldig knekt over det som kom fram der, og som gjorde meg veldig fortvilt. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle. Jeg ba om møter for å få forklaringer og sånn, men det har ikke skjedd, da. Så jeg har følt at jeg har snakka med en vegg. Og det gjort at jeg har… Det har vært veldig tøft å stå helt alene i det her sånn, jeg har havna på sykehuset flere ganger, og jeg har jo hatt et sterkt ønske om… Altså fortvielsen og smerten blir så stor på et punkt at det var ikke det at jeg ikke hadde lyst til å leve, men jeg klarte ikke bære den smerten lenger. Altså, så jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme ut av det. Det var ikke noe dialog med menigheten. De svarte ikke på henvendelsene mine på enmåte som ga noen mening, så jeg ble veldig fortvilt og ville ha hjelp av noen. Altså, ja, for å prøve å få forstå, for det var veldig utforståelig det som skjedde. Det var på en måte en sånn veldig motstriden følelse inne meg om, jeg vet på en måte hva jeg er opplært til og hvordan jeg skal tenke, og hvordan man på en måte man skal vise hverandre kjærlighet og.

DA: Belastning var så stor at du…

R: (…)

D: Ja, du skal få god tid til det. Vi holder på til halv ti. Vi har god tid.

DA: Så belastning var så stor at du oppsøkte medisinsk hjelp?

G: Ja.

DA: Ja, det var det jeg ville spørre deg om. Har du hatt noe kontakt med familien din etter 10.

April 2018?

G: Jeg har i utgangspunktet ikke hatt noe kontakt med dem, men som dere så i meldingene så på det ene utskriften vi gjennomgikk, så etter det første møte med søknaden min, så var jeg veldig fortvilt. Og jeg tror at Kim Steen eller en eller annen tok kontakt med min sønn, og forklarte at jeg ikke hadde det bra. På bakgrunn av at jeg sa det bedre å sove i døden enn dette her. Og på bakgrunn av det så kom min sønn mandags kvelden og kjørte meg på sykehuset. Og han var med når jeg var på sykehuset den gangen, på grunn av at det hadde vært så tøft. Jeg hadde vært så redusert, jeg var syk og alt mulig så vaska de leiligheten min og gjorde den fin til meg. Så jeg kom hjem, når jeg kom hjem fra sykehuset så hadde de gitt meg hjelp. Men jeg var ikke tilstede da. Jeg var på sykehuset. Så har de vært med på noen møter med Follo akutteam som er psykiatrisk akutteam i Ski kommune i etterkant. Og så kjørte han meg, nei, det var Mamma som kjørte meg til sykehuset i september etter at jeg hadde snakka med brødrene om søknad om gjenopptakelse igjen. Så var det mamma som kjørte meg til sykehuset og det var. Oliver var med meg en eller to ganger rundt der, men jeg har ikke sett Oliver siden… Jeg har på en måte ikke hatt noe kontakt med ham siden den gangen, halvannet år siden.

DA: Hvorfor ikke?

G: Nei, det er jo ikke noe kontakt. Jeg har sendt han melding i sommer når jeg var på sykehuset, men jeg, for å fortelle hvor jeg var. Men jeg har ikke truffet han. Vi har ikke hatt noe kontakt, jeg har ikke sett ham. Og den yngste sønnen min så jeg bare helt i begynnelsen av eksklusjonen når jeg selv var på møte uten å snakke med de, ellers har vi ikke hatt noe kontakt. Jeg har ikke sett Dennis.

DA: Hvorfor har dere ikke hatt kontakt?

G: Nei, det er jo den rammen rundt eksklusjon, som menigheten har satt i retningslinjene sine at man ikke skal ha noe kontakt med de som er ekskludert.

DA: JA, så derfor har du ikke hatt noe kontakt med familien din?

G: [Rister på hodet]

DA: Hva … Du nevnte noe om at du hadde tusen venner, da, eller ganske mange venner. Har du hatt noe kontakt med de?

G: Nei.

DA: Hvorfor ikke?

G: Det er samme grunn. Jeg, som ekskludert så. Hva skal jeg si, jeg er jo ikke medlem sånn set, men så er det en del av min sjel fortsatt. Så selv om jeg ekskludert så vil jeg respektere de reglene. Selv om jeg teknisk sett på en måte ikke var bundet av de reglene som retningslinjene sier, da. Men alle medlemmene er jo på en måte forplikta til å følge de reglene, selv om det er en del nyanser som man kan, som kan være, da. Så jeg, jeg har et stort ønske sjølv om å leve på den måten og har full respekt for det.

DA: Men har du kontakta noen av disse vennene selv?

G: Nei.

DA: Hvorfor ikke?

G: Fordi jeg respekterer ordningen.

DA: Men tror du de ville hatt noe kontakt med deg hvis…?

G: Jajaja, jeg er helt overbevist om at absolutt alle er veldig glad i meg og jeg er veldig glad i dem, og det er vondt, like mye vondt for dem å ikke ha kontakt med meg som det er for meg å ikke ha kontakt med dem, men vi er lydig på en måte mot de retningslinjene og det handler ikke om følelsene oss i mellom og hva vi egentlig ønsker. Det handler om at vi veldig gjerne vil gjøre det som er riktig.

DA: Mm.

G: Som oppleves som riktig da.

DA: Dere kan ikke ha kontakt?

G: Nei, ikke mer enn det som er nødvendig, og det er jo et definisjonsspørsmål.

D: Det er nesten bedre å avslutte?

DA: Ja, er noen av disse vennene, tidligere vennene dine, her i dag?

G: Mm.

DA: De har du ikke hatt kontakt med, da, siden eksklusjonen?

G: Nei.

D: Hun har svart på det spørsmål.

DA: Eh, tilslutt. Du reagerte veldig på noe Roger Bangsund sa tilslutt i sin partsforklaring. Vil du si noe om det, i forhold til det å være fri til å gifte seg på nytt?

G: Ja, han sa at jeg, det at jeg kontakta min ektemann var en innrømmelse av at jeg hadde, at jeg sa til ham at han var fri til å gifte seg på nytt – det var en innrømmelse av å ha begått porneia. Det reagerte jeg på, fordi jeg kontakta ham og sa da det, fordi retningslinjene sier – for da hadde jeg allerede fått beskjed om at jeg var skyldig i porneia – jeg visste ikke hvorfor. Men jeg ville bare gjøre det som var riktig så jeg kontakta han og sa i fra om det. Jeg sa ikke at: «jeg er skyldig i porneia». Jeg sa: «du er fri til å gifte deg på nytt» så prøvde jeg på nytt og så prøvde jeg å fortelle så godt jeg kunne, rammene rundt det. Han vet at jeg sov. Han vet at jeg ikke vet noen ting. Jeg kan jo ikke ha fortalt, jeg har ikke fortalt noe annet til ham enn jeg har fortalt til de andre, fordi det er det som var hendelsesforløpet.

DA: Så opplysningen av det er ikke at du har bekjent en synd?

G: Nei nei, jeg gjorde det.

D: Det var det du svarte på. Du svarte på generelt grunnlag.

G: Beklager.

D: Det var ikke det som var mitt spørsmål.

DA: Da.

DA: Da har ikke jeg noen flere spørsmål.

FORTSETTELSE AV VITNEUTSAGNET

U: Bare sørger for at du får drikke før vi glemmer det av.

G: Tusen takk.

D: JA, det videoopptaket som kan ta. (…)

V: Ja, jeg bare filmer med dette kamera, hvis det går fint?

D: Ja, det er filmopptak.

R: er du klar?

G: Ja, jeg, kan man være klar?

R: Du får bare si fra. Jeg tenkte litt på. Bare for å ta opp tråden i det du sa omkring at du respekterer eksklusjonsordningen. Og det er jo litt sånn greit å vite disse tingene og ditt synspunkt på det. Hva er bakgrunnen for at du ønsker å respektere det? Hvordan oppfatter du eksklusjonsordningen og bibelske prinsipper?

G: Altså, jeg sitter med den opplevelsen som det står i den ene overskriften som er i et av de bilagene deres, at det er en kjærlig ordning. Jeg opplever at når den ordningen blir praktisert på riktig måte, så oppnår, så er det, hensikten oppnådd.

R: Ja, jeg bare lurte på om vi er enig i at det er en religiøs ordning, det som er.

G: Ja, det er ikke utelukkende. Jeg er jo enig i ordningen, men at det ensidig anses som en religiøs ordning. Det opplever jeg som snevert.

R: Ok. Jeg tenkte litt på den her tekstmeldingen er datert 13. Mars 2018. Jeg vet ikke om du husker hvilken det er?

G: Bare siter den du. Jeg husker hvis du siterer den, så skal jeg.

R: Jeg kan gi den til deg.

G: Ja, hvis vi skal sitte og snakke om det, så greit.

R: Jeg bare tenkte hvis skal snakke om det, så.

G: Helt grei, tusen takk.

R: I den tekstmeldingen der. Var det da du ba om å få et møte med de eldste?

G: Ja.

R: Hva var på en måte bakgrunn for at du ba om et møte i den tekstmeldingen der?

G: Det var det jeg skrev i den første meldingen. Det var det at jeg hadde opplevd noe som jegtrengte hjelp til å forstå og klargjøre hva var for noe.

R: Ja.

G: Så derfor så henvendte jeg meg til de eldste, fordi jeg følte det var. Siden de hyrdene skal være med å hjelpe folk til å forstå det man kan kaller for de forskjellige sidene av det å være en kristen, så ville jeg veldig gjerne få vite hvordan, hva jeg skal gjøre med denne saken og da hvordan… Så det utgangspunktet mitt, at jeg ville ha hjelp.

R: Det ordet du bruker «porneia». Du er klar over at det er seksuell umoral det er snakk om?

G: Jaja.

R: Er det etter din oppfatning av alvorlig synd?

G: Det er min oppfatning av avorlig synd og det er også bakgrunnen for at jeg syns det var, og at jeg ikke tok lett på å la være å snakke om det. For hvis man er usikker på noe så jeg det var bedre at man tar en prat om det og får det avklart, enn at man holder noe igjen og så viser det seg at man skulle ha snakket om det, så dette her handler om at jeg på en måte ville holde min egen sti ren.

R: Du har forklart det slik at du har vært utsatt for overgrep?

G: Ja.

R: Og er det noe i den tekstmelding, etter din oppfatning, som tyder på at du anklager noen andre for overgrep?

G: Jeg visste jo ikke hva det var. Det er vanskelig å anklage noen hvis ikke du vet hva det er. Hvis du blir frastjålet noe så er det ikke sikkert at det er en tyv. Det kan være uhell. Jeg ville ha kartlagt hva det her er for noe. Er det noe, er det i kategori. Han motparten hadde jo sagt at det var porneia, men jeg, for min del var det et åpent spørsmål. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro eller ikke tro. Jeg visste ikke hva, hvordan jeg rett og slett, hva dette her var og det var derfor jeg ba om hjelp. For å få det, for å kalle det det, på den riktige hylla da.

R: Men det jeg ikke helt forstår, mener du at du ikke oppfattet at det som du ble utsatt for, perdefinisjon en voldtekt? Eller visste du ikke hva voldtekt var?

G: Nei, jeg visste ikke hva den fulle definisjonen på voldtekt var på det tidspunktet der. Jeg tenkte ikke tanken da at: «Nå er jeg blitt utsatt for voldtekt». Jeg opplevde en veldig ubehagelig opplevelse som jeg ikke klarte å sette ord på. Og jeg prøvde å beskrive hendelseforløpet for at noen andre skulle hjelpe meg og sette ord på det, fordi jeg ikke klarte det sjølv. Og det forvirra meg for å si det sånn.

R: Bare i og med at din prosessfullmektig sa det at enhver fornuftig person vet jo at det du har beskrevet her, det er voldtekt.

G: JA.

R: Men du forstod ikke at det var det?

G: Nei, for jeg var ikke en fornuftig person der og da. Det var derfor jeg ba om hjelp. Jeg var i en sjokktilstand. Og ikke klarte å – hvis man kjenner begrepet toleransevindu – så var jeg fjernt av toleransevinduet mitt på tidspunktet der. Jeg klarte ikke bearbeide. Jeg måtte ha hjelp til å få sortert disse puslespillbitene, fordi det var forvirrende og for vanskelig for meg der og da. Det var for mye kaos og for. Jeg klarte sjølv ikke å sortere det ut. Selv om jeg ser på meg sjølv som et fornuftig menneske, men i den tilstanden så var ikke jeg et fornuftig menneske til å klare det selv. Derfor ba jeg om hjelp.

R: Men hvis du ikke forklarer det med disse ordene. Hvordan skal da andre, hvis du ikke klarer det sjølv. Hvordan skal da andre oppfatte det da, at dette er, at du har ment noe oppe i hodet ditt?

G: Nei, altså hvis du, tenker du på de eldste?

R: Ja, jeg tenker på de eldste.

G: Jeg tenker jo at de eldste må vurdere dette ut fra retningslinjene, for eksempel finnes det beviser, ikke sant? Er dette her noe av dette her en bekjennelse, er det ikke en bekjennelse? Hvem kan bevitne det? Innenfor rammene av det, så har du jo fornuften da som jeg snakket om,den delen som handler om å plassere det der det hører hjemme i henhold til retningslinjene. Og det er jo det jeg tenker at de, for de var jo ikke der for at de var utsatt for et overgrep. De var jo der fordi de var tilsynelatende friske, så jeg regna med at de hadde, og i og med at de var flere, og jeg var i én som var i en sjokktilstand, så stolte jeg på at de hadde en slags sjelneevne. At de kunne hjelp meg i den situasjonen her. Og det opplevde jeg ikke at dem gjorde, så det var…

R: Jeg forstår det (…). Hvis vi ser litt på dette appellbrevet du skriver. Det er jo tidsnære bevis, så det er grunnen til at jeg drar det fram.

G: JA, jeg snakker gjerne om det, jeg.

R: [Går frem og gir det til G]. Skal vi se, for rettens del, så er det på side 1341. 1341.

D: Ja.

R: Ja, altså, 10. Mars så har du møte med to eldste om hva som skjedde.

G: 18. tenker du på eller?

R: Eh, skal vi se. Nå tenker jeg på det første.

G: 10. mars skjedde det jeg opplevde.

DA: 18. Mars var det første møte.

R: Skal vi se her. 10. Mars var du på det hotellet, altså sas-hotellet. Nei, skal vi se, 10. Mars. Nå sier jeg feil her. 18. Mars, ja. Du har helt rett, fint at du sier i fra. 18. Mars da hadde du møte med to eldste. Stemmer det?

G: Ja.

R: Og du hadde på en måte et møte som fulgte opp den tekstmeldingen?

G: JA.

R: Også ba du om møte på bakgrunn av den. Hva tenker du om rammene rundt det møte du ba om?

G: Det har jeg forklart. Jeg ville ha hjelp. Rammene rundt det var at jeg ville ha hjelp og vite, ja. Jeg ville vite, ja, jeg opplevde det som at jeg kunne fortelle hva jeg hadde opplevd slik at de kunne finne ut av hvordan dem skulle hjelpe meg, både til kanskje enten å forstå det ene eller det andre for å si det sånn.

R: JA.

G: Det var det som jeg trodde var rammene, da.

R: Men du var klar over at porneia, det er er seksuell umoral, hvis du ber om et møte om det så…

G: Men jeg var ikke klar over at jeg hadde begått porneia.

R: Neida.

G: Så jeg…

R: Men det var det som stod i tekstmeldingen.

G: Jaja, jeg vet jo altså det, men jeg var ikke klar over at jeg hadde begått porneia.

R: Men du var klar over at møte dreide seg om det som du hadde skrevet i den tekstmeldingen?

G: Ja, jeg var klar over det som var tekstmeldingen, men jeg hadde ikke sagt at jeg hadde begått porneia.

R: Ok.

G: Det har jeg aldri sagt, fordi jeg ikke. Jeg trengte hjelp til å få det definert og fastsatt, puttet inn i retningslinjene der det hører hjemme.

R: Ja, jeg forstår at du mener det. Jeg tenkte vi skulle gå over til den appellen som du har skrevet selv. Og dette er jo noe som er ganske kort tid etter det møte som du hadde med domsutvalget. Er det noe i det brevet, etter din oppfattelse, som tyder på at du mener at det er begått saksbehandlingsfeil i prosessen?

G: Jeg visste ikke at appellbrevet mitt skulle inneholde punkter om saksbehandlingsfeil. Jeg fikk bare beskjed om at jeg kunne anke. Hvis jeg ville så kunne jeg anke, så skulle jeg levere det til KS. Det var opplysningene jeg fikk så jeg skrev et brev på bakgrunn av at jeg, noe jeg ikke visste hva var i min leten fortsatt etter å finne ut hva dette her var. Jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde begått en synd, men jeg visste ikke hva de egentlig sikta til. De sikta bare til omstendighetene på en måte. Jeg visste ikke hva de definerte som synden her, eller noen ting, holdt på si. Men jeg hadde heller ikke noen grunn til å mistro dem der. Så dette her er et brev hvor jeg leter etter svar.

R: Jeg skjønner.

G: Og jeg prøver å være oppriktig. Jeg prøver å … I min fortvielse fortsatt å få hjelp som jeg ikke følte at jeg fikk. Jeg gikk inn i et nytt sjokk med at de sa at: «du skal ekskluderes». Det var en ny, et nytt sjokk som jeg igjen opplevde, så skulle jeg bearbeide det også.

R: Jeg forstår. For at hadde en tiltro til dem, også går jo det begge veier etter den samtalen, og de hadde jo tiltro til deg når du forklarte deg, så derfor så spør jeg litt om det du forklarte.

G: Ja, det er derfor, det gjør meg usikker.

R: Hvis vi går litt til det som er i dette tidsnære beviset som ligger veldig tett opp mot domsutvalgets behandling av saken så er det noe i dette appellbrevet, etter din oppfatning som tyder på at du, at appellutvalget skulle forstå at det var noe annet enn synd de skulle behandle?

G: Ja, omstendigheter rundt det jeg forteller. Jeg er veldig tydelig på at jeg er i en belasta og har vært i en belasta situasjon, så ja.

R: Ok, hva er det i det brevet, tenker du, som underbygger det du sier der?

G: Nei, jeg la jo ved vedlegg til dette appellbrevet der om, også, om min ME-sykdom og omtraumer, og traumereaksjoner, som jeg hadde printet ut. Det la jeg ved dette brevet.

R: Ja, det skjønner jeg, men nå tenker jeg på synden. Jeg tenker at…

G: Jojo, men. Men jeg husker ikke hva spørsmålet var. Vi må ta det en gang til.

R: Nei, jeg tenker på hva i dette brevet det var som, etter din oppfatning, appellutvalget skulleskjønne?

G: Jeg vet ikke. Jeg visste ikke, jeg visste ikke hva appellutvalget skulle se på. Jeg visste bare at jeg ville bli hørt, og at jeg ikke hadde blitt hørt. Så jeg skriver det jeg tror kan være riktig for å bli hørt igjen. Igjen, jeg hadde ikke ord nok igjen til å definere hva det var, å konkretisere hva det var jeg mente, for jeg visste det ikke. Igjen, jeg hadde ikke fått noen forståelse av det ene eller det andre, så jeg. Jeg vet ikke hvordan appellutvalget har sett på dette her,men jeg vet heller ikke noe hva jeg skulle ha skrevet, av på en måte, jeg hadde ikke noen retningslinjer å forholde meg til om hva et appellbrev skal inneholde.

R: Nei, jeg bare spør hva du…

G: Dette her er følelser og det er kaos og det er fortvielse og det er et desperat rop om hjelp

R: Ja, det har du nevnt noen ganger.

G: Ja.

R: Du skriver: «synden jeg havnet i». Du skriver flere ting her: «fortvielsen over å ha syndet mot Jehova».

G: Mm.

R: «Og å ha et godt forhold til Jehova igjen» og «de dårlig valgene jeg tok som førte til synden»

G: Mm.

R: Og at du «var så utrolig lei deg for å ha såret Jehova»

G: Mm.

R: «Jeg har bare et sterkt ønske om å gjøre ting på rett måte etter Jehovas norm», og så «etter at jeg har syndet». Så skriver du «bryter Guds lov» og så skriver du: «det spiller ingen rolle om jeg husker det eller ikke, om jeg sov eller ikke, hvem som gjorde hva. Synden er begått. Jeg skulle ikke ha vært i situasjonen i det hele tatt.» Det står også flere ting også: «Alt det jeg gjorde, enten indirekte eller direkte, må jeg ta ansvar for selv. Jeg kan kun skylde på meg selv og min egne handlinger».

G: Ja, da, ja.

R: Og det du appellerer over det at du mener at du ikke har begått en synd eller over at du ikke, at du er uenig om at du angret deg eller ikke?

G: Jeg klarte ikke definere det på det tidspunktet, for jeg visste ikke hva jeg skulle appelere på.

Så jeg prøver å komme med et brev hvor det kan tydeliggjøre hva det er. Nå i ettertid så kan jeg svare på det.

R: Ja, ok.

G: Men der og da, så var det en måte å prøve og bli hørt på, så hva jeg mener med det. Holdt på si, jeg hadde ikke noe kapasitet til å formulere spørsmålene mine spesifikt og hva det var av tanker og alt mulig. Det var: «hjelp meg», kunne jeg kanskje ha skrevet. Og det var det jeg prøvde på neste brev til kretstilsynsmannen hvor jeg skrev til noen: «kan du vær så snill å fortelle meg hva jeg har gjort?», for dette her er veldig mye ting som jeg da prøvde å få inn i én setning i det neste brevet til kretstilsynsmannen, for jeg følte ingen ville fortelle meg hva jeg egentlig hadde gjort.

R: Ok, vi kan forlate litt det som har med selve appellbrevet å gjøre. Hvis vi går til tekstmeldingen i dokumentsamlingen på s. 61. Det er, skal vi se, du skal også få en utskrift av den. [Gir en utskrift til G]. Jeg tenkte bare på, det inneholder ikke så veldig mye. Vi skal ikke bruke så mye tid på den, men det som jeg ville trekke fram i denne tekstmelding, er på en måte det som står kl. 22:13. Kan du bare kort si, hvilken forståelse hadde du i forhold til dette med, eller hvilket inntrykk hadde du da at de eldste hadde i forhold til møtene? Ville de at du skulle komme dit, eller?

G: Ja, de ville at jeg skulle komme dit. De oppfordra meg til å gå på møtene, og for meg var det ikke aktuelt å ikke gå på møtene. Jeg har gjort det hele mitt liv siden jeg var jente. Så hvorfor skulle jeg slutte med det nå? Jeg vil jo ikke slutte med det. Jeg vil jo ikke, ønsket jo ikke å bli ekskludert en gang. Dette er det livet som jeg ønsket å leve.

R: Ja, det var ikke noe viktig poeng heller for det er for så vidt ikke noe som…

G: Nei, jeg ville ha svar på, hva jeg kunne gjøre for å dekke det behovet for å komme på møtene nå som jeg er syk, siden jeg er såpass mye syk som jeg er. Jeg har ikke hele den tekstmeldingen han svarer her med da, men han fortalte at jeg kunne bruke telesal.

R: Så har du tekstmeldingen som er datert 18. Juni på side 65 i dokumentsamlingen. [Gir dokumentet til G]

G: Tusen takk.

R: Dette er altså tre måneder etter at domsutvalget møtte deg.

G: Mm.

R: Her skriver du: «dere har tatt feil av meg i forhold til veiledningen. Jeg ble voldtatt» og «dere anklager meg». Jeg må spørre deg, er dette første gangen du skriver at du ble voldtatt?

G: Det er første gangen jeg sier at det er en voldtekt, ja. Men ikke første gang jeg har tenkt det.

R: Hva sa du, unnskyld?

G: Ikke første gang jeg har tenkt det.

R: Ikke første gang du tenkte det, men første gang du uttrykte det?

G: JA, med det ordet, ja.

R: Ja.

G: Men jeg har jo brukt andre ord.

R: Grunnen til at jeg tar opp det, er fordi jeg blir litt forvirret når jeg ser den bekreftelsen fra krisesenteret. [Gir dokumentet til G]. Og det er du som har lagt det fram, så jeg går ut i fra at du vet (…). Så jeg må ha en avklaring fra deg.

D: Hvilken side var det?

R: Ja, unnskyld, det var side 1358. Der sier du i dette brevet, ja eller det gjengis at du sier at du har fortalt om. De gjengir at du forteller at du har vært medlem av Jehovas vitner og du valgte å fortelle menigheten om overgrepet og så førte det til at du ble ekskludert av menigheten, står det. Da lurer jeg på, at det står her at du fortalte menigheten om overgrepet. På hvilket tidspunkt sikter du til da?

G: Fra dag 1. Jeg har fortalt om overgrepet. Det … Hvis du har noen som forteller om at noen har tatt noe fra deg, og så kommer å sier at: «noen har tatt bilen min», så er det er det noen som har stjålet bilen din, selv om du ikke sier: «noen har stjålet bilen min».Hvis du sier på et punkt senere at…

R: Ok, jeg forstår.

G: Er du med? Så det betyr ikke at jeg ikke har snakka om overgrep. Det betyr bare at da har jeg brukt ordet._

R: Jeg bare lurte på. Jeg er litt opptatt av hvilken tid var det du siktet til, begynnelsen. Hva er begynnelsen?

G: Begynnelsen. Vi kan gå tilbake til tekstmeldingene, tirsdag 13. mars. «Hei, jeg trenger å snakke litt med dere eldste». Den der. Så står det, det handler om noe som skjedde mens jeg sov.

R: Ok, så det er det du sikter til. For det kommer ikke tydelig fram av den journalen, skjønner du. Så det er derfor jeg måtte spørre deg om deg.

G: Det var jo ikke mening her at de skulle, å gå i detalljer rundt voldtekten, for det her handler om min totalsituasjon så jeg skulle hjelp i helsevesenet.

R: Ok, men det er fint. Så greit å få det avklart. Så hvis jeg oppfatter deg riktig, så sa ikke du til domsutvalget at du var voldtatt eller utsatt for et overgrep?

G: Jeg sa ikke at jeg ikke var det heller.

R: Nei, du sier det, fordi du på det tidspunktet ikke visste hva det var.

G: Ja, og jeg ville ikke anklage noen. Det var bakgrunnen for det, for jeg ville ikke anklage noen uten at jeg visste hva det var, så jeg sa hverken eller, i forhold til det da.

R: Men du forstår at voldtekt er en kriminell handling?

G: Ja, og det var derfor det var veldig alvorlig for meg å ikke svare hverken ja eller nei på det. For hvis jeg anklager noen for en kriminell handling så må jeg stå for den anklagen, og det er det. Der satt det vitner, ikke sant. Det satt folk i domsutvalget som hørte på hva jeg eventuelt anklaget noen for. Og da må jeg stå inne for det. Jeg kan ikke bare anklage noen med en så alvorlig anklage. Det betyr ikke at det ikke var riktig, men på stående fot klarte ikke jeg å si det der og da. For det var ikke, jeg hadde ikke, det var ikke noe jeg hadde drøfta med meg sjølv. Jeg hadde en opplevelse av å bli voldtatt. Nå kan jeg bruke de ordene, men da hadde jeg ikke det. Og jeg er ikke en person som – som jeg har sagt før – anklage noen uten å ha beviser.

R: Ja, valgte du å politianmelde denne voldtekten?

G: Nei, jeg gjorde ikke det, på det tidspunktet. Jeg er ikke uvillig til å politianmelde saken i ettertid, men der og da, og tiden etterpå, så har jeg. Jeg anmeldte min eksmann for vold i nære relasjoner, en tid før det er. Og den belastningen det var å være hos politiet, å forklare seg, å gå og vente og ikke vite hva som skjedde, og alle de tingene var veldig veldig belastende. Og jeg stod fortsatt i den prosessen og jeg følte at, dette klarer ikke jeg hvis jeg ikke får noe ut av den prosessen, hvis ikke jeg vet at det kommer noe ut av det. Og jeg skjønte jo også at jeg ropte ikke opp med en gang: «Wo, dette er voldtekt». Det var noe som på en måte demra for meg etterhvert som jeg ble kjent med de juridiske begrepene og sånn rundt det. Og da var jeg usikker på: «er det for sent å gjøre noe med det? Hva er hensikten jeg vil oppnå med dette her?». Og jeg valgte på det tidspunktet der å ikke gå videre med det for jeg hadde ikke en mental helse eller krefter til å gå igjennom en belastning til. For jeg stod med belastning opp etter halsen, for å si det sånn. Så det var, jeg opplevde det der og da, som at jeg klarte ikke se enden på hva jeg skulle oppnå med det så jeg, for meg var det litt tøft der og da. Ettersom tiden har gått, har jeg fått nye tanker og sånn. Og det er ikke fremmede tanker for meg å politianmelde det, hvis det skulle komme til, da, å være nødvendig i en eller annen sammenheng.

R: Jeg tenker litt på … På et eller annet tidspunkt så har du endret ditt syn på hva synd er.

G: Ja.

R: Var det bibelske tekster, eller var det straffeloven som førte til at du endret denneoppfatningen?

G: Det var en kombinasjon.

R: Ok, hvilke bibelske tekster?

G: Det ble klarere for meg at både straffeloven og bibeltekstene definerer synd som er.. Du har synd som er knyttet opp til ting som du ikke kan, som er knyttet opp mot det vi kaller ufullkommenhet, så har du alvorlig forsettlig synd. At handler om forsett, vilje, at det handler om samtykke. Det er noe jeg har lært som har vært tydeligere, blitt mye tydeligere for meg, også fordi jeg har undersøkt og lært definisjonen på hva forsett er og hva samtykke er og sånne ting, så har jeg også sett at det også handler om bibelteksten. At det skal være en fri, en vilje inni bilde. Et bevisst valg inni bildet når det handler om alvorlig synd. Og hvis man ikke har forsett, samtykke og en fri vilje i alt det der så kan man ikke bli beskyldt for å være skyldig i en alvorlig synd, så det er blitt klarere for meg og tydeligere for meg, begge deler.

R: Takk skal du ha. Jeg ser tiden, den…

D: Jada, vi alltids mulighet til å fortsette litt til. Var du kommet dit du skulle? Hvis ikke så tenker.

jeg at vi kan… Jeg har også noen spørsmål, sånn at…

R: Ja, ok.

D: Men.

R: Men det kan jo hende at jeg kan … Du kan ta dine først så.

D: Jeg bare lurer på, for det første, om du kan si noe om at du hadde den hendelsen 10. Mars som det var snakk om. Eller kanskje jeg skal starte motsatt. Du sa i stad at du fikk beskjed ifra KS at eksklusjonen var på grunn av overnattingen og det som skjedde på hotellrommet. For det forstå, hva forstår du da at begrunnelsen er?

G: Jeg vet ikke, jeg forstår det ikke ennå. Jeg turte ikke spørre noe mer heller, for det var en. Jeg følte ikke det var rom for å stille flere spørsmål, i det møte der da, når jeg hadde det fått det så.

D: Men er det riktig at du ikke har fått noen begrunnelse for hvorfor du er ekskludert.

G: Ja, ikke noe utover det jeg har fått av den beskjeden der. Det er det nærmeste jeg har fått avforklaring.

D: Men det var på grunn av overnattingen og det som skjedde på hotellrommet?

G: Hva det innbefatter utover det? Det vet jeg ikke.

D: Kan du si noe om forholdet ditt til den overnattingen? Det er beskrevet alkohol og det erbeskrevet omfavnelser.

G: JA, det med omfavnelser det vet jeg ikke noe om, hvis det er noe som eventuelt ikke har kommet frem her for jeg har ikke noe minner om omfavnelsen, men det kan jo være noe som han har fortalt til eg som jeg kan ha fortalt videre, men jeg har ikke noe. Jeg husker jo mindre av hva han har fortalt meg nå enn mine egne minner. Men jeg har ikke noen minner. Jeg kan ikke huske at jeg har noen minner om det. Men jeg skal ikke si at de juger, men de omfavnelsene der er uansett ikke en eksklusjonsgrunn da.

D: Men har denne personen forklart seg for noen av utvalgene?

G: Nei.

D: Har du angitt overfor dem hvem det var?

G: Ja.

D: Hadde du ønsket at han skulle forklare seg for utvalgene?

G: Jeg hadde ikke hatt noen problemer med at han skulle forklare seg, nei. Jeg har ikke sett noe problemer med det, men sånn rent etter retningslinjene og prinsippene så er han bare ett vitne, og så kreves det to vitner, og når jeg sjølv ikke er et vitne så har jeg forstått at det. Det hadde ikke hatt noen hensikt, i forhold til retningslinjene, overfor menigheten og sånt, å dra han inn som vitne for han er bare et tvitne. Og hva kunne han fortelle, og hva kunne han fortalt? Ting som jeg ikke vet noe om, og er derved bare kun ett vitne. Og ikke to vitners-kravet som menigheten krever. Så for min del, det hadde ikke vært noe problem om han vitnet der altså.

D: Men ba du om at han skulle vitne?

G: Jeg visste ikke at jeg kunne føre vitner, jeg.

D: Kan du si noe om hvor mye alkohol som ble drukket i dette selskapet?

G: Nei…

D: Er det noe du har forklart til noen av disse?

G: Jeg… Det jeg har forklart, i forhold til det, er at jeg drakk alkohol. Jeg var aldri full, altså det var moderate mengder. Jeg opplever med meg selv at jeg var med mine fulle fem for å si det sånn, men jeg ville ikke kjøre bil hjem. Det vil jeg ikke. Derfor så har jeg TT-kort, jeg har honnør-kort, så jeg skulle ta taxi eller tog hjem avhengig av hvor sliten jeg var.

D: Gjorde du noen undersøkelser opp mot prosedyren når det skulle være et appellutvalg?

G: Jeg prøvde. Jeg hadde jo ikke så. Det er veldig lite. Jeg prøvde å lete opp det jeg kunne finne, men så konkrete ting som det står i den eldsteboken og sånn – det har jo ikke jeg tilgang på. Så jeg hadde tilgang på det som står organisasjonsboken og sånn. Og det står det blant annet at appellutvalget skal behandle saken på nytt, men hva det innbefatter i ren prosedyremessig ting, hvem vi skal snakke med på forhånd, hvilket skjema som skal fylles ut og hvordan man kan gjøre vitneføring og sånn. Sånne ting visste jeg ingenting om så jeg visste bare at jeg skulle være i et appellutvalg og at de skulle behandle saken på nytt.

D: Ja, dette har du for så vidt svart på innledningsvis… Ja, jeg tror det ligger der. Var det noemer? Hvis du har noen flere spørsmål så kan vi ta det.

R: Nei, jeg (….). Spørsmålet er, når er det etter din oppfatning passende at man blir ekskludert?

G: At?

R: At man blir ekskludert?

G: Det er passende når de to kravene er oppfylt.

R: Kan du si hva disse to tingene er, etter din oppfatning, er?

G: Det er punkt nummer én at det foreligger beviser i forhold til retningslinjene for at det er foregått en avorlig synd og at den personen ikke angrer på beviste synden. For å si det sånn. Så da, da…

R: Hva er det du tenker på i forhold til bevisene?

G: Ja, det er trinn nummer én, for punkt nummer to er egentlig uaktuelt. Hvis det ikke finnes beviser for en synd, så har det vanskelig å angre noe du ikke har gjort og kan bevise da. Så da vil det jo være en påstand som ikke er bevist og at det ikke engang er riktig. Kanskje det er riktig for noen, men det er jo de retningslinjene som er satt opp, så hvis de ikke følges så. Men jeg støtter hundre prosent at det gjøres på den riktige måten. Med vitneførsel og bevisførsel og at det står det i retningslinjene, at han man bare ett vitne så kan ikke de eldste ta saken videre for eksempel.

R: Så du er enig i at eksklusjon, altså det er en konsekvens, altså du støtter den når vilkårene for å bli ekskludert er oppfylt.

G: JA.

R: Så du kritiserer ikke ordningen?

G: Nei, absolutt ikke. Jeg støtter den fullt ut når den blir brukt riktig. Ikke det at jeg legger meg opp i hva menighetens eldste har gjort i andre menigheter og de avgjørelser.. Det er ikke det jeg sikter til, men jeg snakker bare ut fra meg selv.

R: Ja, jeg spurt bare generelt, så det er helt greit.

G: Jeg har ikke noe med det.

R: [nikker] Ja, takk.

D: Da tror jeg vi avrunder for i dag. Da avrunder vi for i dag så møtes vi i morgen igjen kl. 9.

KONkLUSJON

Nygård ga den samme forklaringen, som vi finner ovenfor, til de to eldste som først snakket med henne, til domsutvalget og til appellutvalget. Det er fullstendig uforståelig for meg at begge utvalg, etter å ha hørt Nygårds forklaring, ekskluderte henne for seksuell umoral.

Jeg kan se to grunner som ligger bak utvalgenes avgjørelser. Den første er det styrende råds nye og ekstreme syn på hvem som skal bli ekskludert. Det andre er at de eldste ikke har fått noen opplæring i behandling av saker, og at de fleste derfor er inkompetente.

Lederne for Jehovas vitner hadde den riktige bibelske forståelsen av eksklusjon for 60 år siden da jeg ble et vitne. Ifølge ordene til Paulus om eksklusjon i 1. Korinter kapitlene 5 og 6 skal ikke personer som gjør en alvorlig synd én eller noen få ganger ekskluderes. Bare personer som er gjennomsyret av en av de elleve eksklusjonsgrunner som er nevnt i De kristne greske skrifter, skal ekskluderes. Vakttårnet for 15. november 1963, side 521, sier:

De som blir utstøtt, er derfor slike som er forherdede syndere. Det er når noen stadig praktiserer en alvorlig overtredelse av Jehovas rettferdige bud, at dette skrittet blir tatt. I 1 Johannes 3: 4 (NW) står det: «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet.» Innvigde kristne som praktiserer lovløshet i den kristne menighet i vår tid, blir derfor utstøtt.

For 40 år siden viste også det styrende råd at de forsto forskjellen på å være gjennomsyret av en alvorlig synd og det å gjøre en alvorlig synd en eller noen få ganger. Vakttårnet for 15 september 1983 , side 8,  skrev:

For det første bør vi merke oss at det er forskjell mellom å drikke for mye ved en enkelt anledning av vanvare og det å være en dranker, en som har for vane å drikke seg beruset.

Eksklusjon fra den kristne menighet skulle sjelden skje, fordi bare onde personer skulle ekskluderes, og svært få kristne ville bli «onde» eller «forherdede syndere».

Det er imidlertid slik, at ikke bare har de nåværende medlemmene av det styrende råd forkastet det syn at bare personer som «praktiserer alvorlig synd» fortjener å bli ekskludert. Men de har bevisst beveget seg i akkurat motsatt retning. Boken “Vær hyrder for Guds hjord”, som ble utgitt i 2019, kapittel 16, punkt 7, sier:

Selv om det skulle være første gang han møter for et domsutvalg, må han vise at han virkelig angrer for å kunne fortsette å tilhøre menigheten.

Første gang dette synspunktet, at en kristen kunne bli ekskludert for én alvorlig synd, ble offentliggjort, var i kapittel 7, punkt 7 i boken “Vær hyrder for Guds hjord”, som ble utgitt i 2010.  Det innebærer at fra året 2010 har det styrende råd lagt listen for eksklusjon svært lavt. Resultatet har vært en eksplosjon av eksklusjoner — omkring 600 000 vitner har blitt ekskludert siden 2010.

Det er ironisk at gjengivelsene av 1. Korinter 6:9 i den reviderte Ny verden-oversettelsen på norsk, dansk og svensk støtter det synspunktet som ble uttrykt i Vakttårnet i 1963, og disse gjengivelsene motsier direkte det synpunkt som det styrende råd i dag har på eksklusjon. Nedenfor følger gjengivelsene i den nevnte rekkefølge

⁹ Vet dere ikke at de som gjør urett ikke skal arve Guds rike? Ikke bli villedet. De som praktiserer seksuell umoral, de som tilber avguder, de som er utro mot ektefellen sin, menn som praktiserer homoseksuelle handlinger eller lar seg bruke til dette.

⁹ Er I ikke klar over at uretfærdige mennesker ikke vil komme til at arve Guds rige? Lad jer ikke vildlede. De der lever et seksuelt umoralsk liv,  tilbeder afguder eller begår ægteskabsbrud,  mænd der lader sig bruge til homoseksuelle handlinger, mænd der lever som homoseksuelle.

⁹  Vet ni inte att orättfärdiga människor inte ska ärva Guds rike? Bli inte vilseledda. De som lever ett sexuellt omoraliskt liv, de som tillber avgudar, de som är otrogna mot sin äktenskapspartner, män som utövar homosexualitet  eller underkastar sig sådant.

Det ekstreme og militante synspunktet, som det styrende råd har på eksklusjon, har blitt overført til de eldste. Dette er grunnen til den heksejakten som førte til eksklusjonen av Nygård. Jeg er sikker på at det som hendte med Nygård, ikke er unntaket, men heller regelen. Dette betyr at livene til titusener av vitner har blitt ødelagt på grunn av det styrende råds ekstreme synspunkt, et synspunkt som direkte motsier det som Bibelen sier op eksklusjon.