KOMMENTAR TIL HØYESTERETTS DOM AV 3. MAI 2022 JEHOVAS VITNER — SKI MENIGHET MOT GRY NYGÅRD

Dommen i Lagmannretten var at eksklusjonen av Gry Nygård fra Ski menighet av Jehovas vitner var ugyldig. Dommen i Høyesterett ga akkurat motsatt resultat, og Jehovas vitner ble frifunnet. Jeg vil sammenligne premissene for begge dommer. Jeg vil vise at både Lagamannsrettens dommere og Høyesteretts dommere var enig om hvilke sider ved et trossamfunns avgjørelser som kan prøves rettslig. Men den måten dommerne i de to rettsinnstansene foretok sine prøver på, var svært forskjellig.

HVILKE AV ET TROSSAMFUNNS AVGJØRELSER KAN PRØVES RETTSLIG?

Høyesterett henviser til en avgjørelse i Norges Høyesterett i 2004 (Rf-2004-1613, avsnitt 34) og til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) om hva som kan prøves rettslig av avgjørelsene til et religionssamfunn. De nummererte sitatene er fra Høyesteretts dom av 3. mai 2022:

64) Etter mitt syn må det uansett følge av religionsfriheten at et vedtak truffet av et trossamfunn med en religiøs begrunnelse, ikke kan settes til side av domstolene utelukkende på det grunnlag at det er sterkt urimelig.

(73) Etter dette ser jeg det slik at domstolsprøving av eksklusjonsvedtak i et trossamfunn må være begrenset til de sidene ved vedtaket som er særskilt fremhevet i Rt-2004-1613 avsnitt 34.

(74) Domstolsprøvingen kan for det første omfatte saksbehandlingen. Domstolene må alltid kunne prøve om grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling er oppfylt. Det vil blant annet omfatte krav om forsvarlig opplysning av saken og kontradiksjon. Hvis
trossamfunnet har vedtekter som inneholder konkrete og klare krav til saksbehandlingen,
kan domstolene også prøve om disse er fulgt.

(75) Videre kan domstolene prøve om et vedtak bygger på et vesentlig uriktig faktum. Kravet til vesentlighet må knytte seg til feilens betydning for vedtaket – foreligger det en feil ved bedømmelsen av faktum som er av en slik karakter at det kan ha hatt betydning for innholdet av vedtaket.

De prinsipper for vurdering av et trossamfunns avgjørelser som Høyesterett her nevner, ble også fulgt av Lagmannsretten:

• Vedtak med religiøs begrunnelse kan ikke prøves av retten.
• Hvorvidt trossamfunnets regler for saksbehandling er blitt fulgt, kan prøves.
• Hvorvidt vedtaket er bygget på et vesentlig uriktig faktum, kan prøves.
• Hvorvidt grunnleggende rettsikkerhetsnormer er tilsidesatt, kan prøves.

SAKENS FAKTISKE FORHOLD

Det er viktig å forstå at dette er en sak hvor det ikke finnes vitner eller beviser. Men all informasjon i saken kommer fra Gry Nygård. Det betyr at hvis Nygård skal dømmes for seksuell umoral (porneia), må hun ha avgitt en klar og utvetydig bekjennelse. Men hun har gjort det motsatte; hun har benektet at hun har begått seksuell umoral. Flertallet i Lagmannsretten forsto dette, men dommerne i Høyesterett har ikke forstått hva saken dreier seg om.

Nygård er altså den eneste som har opplysninger i saken, og hun forteller at hun spiste middag med en bekjent mann i restauranten på toppen av Hotel Plaza i Oslo. Mannen hadde leid et hotellrom, og på vei opp til restauranten hadde Nygård etterlatt yttertøyet sitt på mannens rom. Etter middagen tok hun heisen sammen med mannen for å hente yttertøyet på hans rom. Hun har tretthetssyndromet ME, og hun var utmattet og la seg på sengen med fulle klær innbefattet lange støvler som rakk over knærne. Hun sovnet og våknet ikke før neste morgen, og da var hun naken. Mannen fortalte henne at han hadde hatt oralsex med henne mens hun sov.

I dokumentet som ble skrevet av domsutvalget står det at etter at Nygård og mannen kom til hans rom, drakk de alkohol og de omfavnet hverandre. Nygård benekter dette. Dokumentet sier også at hun og mannen spiste frokost sammen neste dag, og at de har fortsatt å ha kontakt på vennskapelig basis. Begge ting benekter Nygård.

Jeg har gått gjennom alle vitneforklaringer i Tingretten og Lagmannsretten, innbefattet Nygårds forklaringer og forklaringene til de fire utvalgsmedlemmene.  Ingen av disse har sagt at de har hørt Nygård si en av de tingene som hun benekter. Siden all informasjon i saken kommer fra Nygård, må vi konkludere at det ikke er noe grunnlag for de ting som Nygård benekter.

Jeg vil nå drøfte dommene i Lagmannsretten og Høyesterett i lys av punktene 2, 3 og 4 som er sitert ovenfor.

BLE TROSSAMFUNNETS REGLER FOR SAKSBEHANDLING FULGT?

Dette punktet er særlig viktig, fordi dommerne i Lagmannretten og Høyesterett har behandlet det på forskjellig måte. Punkt (87) i Høyesteretts dom sier at hvis et trossamfunn «har vedtekter som inneholder konkrete og klare krav til saksbehandlingen, kan domstolene også prøve om disse er fulgt.»  Boken «Vær hyrder for Guds hjord» (2019) (Eldsteboken) har ufravikelige regler og klare krav til saksbehandlingen.   Men Høyesterett har nektet å akseptere at de regler som finnes i Eldsteboken, er ufravikelige, og at retten kan vurdere om disse er fulgt.

Eldsteboken forkastes av Høyesterett som kilde for vitnenes saksbehandling

Nygårds advokater har i sine skriv til retten brukt Eldsteboken for å vise hva som er Jehovas vitners regler for saksbehandling og beviskrav. Men det aksepterer ikke Høyesterett, slik vi leser:

(86) A har gjort gjeldende at eldsteboken inneholder saksbehandlingsregler som menighetene er forpliktet til å følge, og at domstolene kan prøve om disse reglene er fulgt. I den sammenheng har hun blant annet vist til at etter eldsteboken kan domsutvalg bare nedsettes dersom det er bevis for at «den påståtte overtredelsen faktisk er begått».

(87) Etter mitt syn kan ikke domstolene foreta noen prøving av om regler i eldsteboken er overholdt. Som jeg har fremhevet, er denne boken utelukkende til bruk for de eldste i
menighetene og er ikke kjent for medlemmene. Den er utformet som råd til de eldste, bygd på Bibelen, om hvordan de bør gå frem i ulike sammenhenger. Selv om den også
inneholder råd om saksbehandlingen, kan jeg ikke se at den gir uttrykk for regler av en slik karakter at domstolene kan foreta en prøving av om reglene er overholdt.

(88) Prøvingen av saksbehandlingen vil etter dette gjelde om menighetens behandling oppfyller grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling.

Sitatet inneholder flere uriktige oppfatninger. Særlig viktig er det å merke seg påstanden om at boken inneholder råd til de eldste og ikke regler. Dette er helt klart uriktig, for sannheten er at Eldsteboken inneholder ufravikelige regler både for saksbehandling og for bevisvurdering. Hvis en eldste bevisst skulle avvike fra det Eldsteboken sier, vil han bli fratatt oppgaven som eldste, og bevisste avvik fra boken kan til og med føre til eksklusjon. Lagmannsrettens flertall har følgende syn på Eldesteboken, slik vi leser i Lagmannsrettens dom side 16 (4):

Flertallet er enig med tingretten i at bestemmelsene i Eldsteboken ikke kan anses som rettsregler, men som intern veiledning for de eldste i Jehovas vitner. Eldsteboken angir prosedyrer og veiledninger som de eldste må forholde seg til, men samtidig angis det at disse må tolkes opp mot religiøse tekster. Jehovas vitners tolkning og forståelse av disse tekstene står helt sentralt. Det forhold at Eldsteboken også inneholder elementer av saksbehandlingsregler for doms- og appellutvalg, elementer av beviskrav og vurderingstema knyttet til eksklusjon tilsier etter flertallets syn likevel ikke at Eldsteboken samlet sett utgjør rettsregler. Det forhold at bestemmelsene gjelder i alle Jehovas vitners menigheter, formentlig i hele verden, endrer ikke karakteren av innholdet.

Her er det også en vesentlig misforståelse. Det sies at Eldsteboken «inneholder prosedyrer og regler som de eldste må holde seg til, men samtidig angis det at disse må tolkes opp mot religiøse tekster». At de eldste må forholde seg til reglene, er riktig, men at de må tolkes opp mot religiøse tekster, er helt feil. Jehovas vitners advokat har i sine skriv til retten til det kjedsommelige gjentatt og gjentatt at alt som har med saken å gjøre er religiøst, noe som ikke er riktig, og det har tydeligvis gått inn hos dommerne. Problemet med å klassifisere noe som religiøst er at da kan ikke retten realitetsvurdere dette stoffet.

Sannheten er at det i Eldsteboken ikke finnes regler for eksklusjon eller beviskrav som må tolkes opp mot religiøse tekster. Kravet til bevis er to eller tre vitner eller en klar og utvetydig bekjennelse, og selv om flere av grunnene for eksklusjon er tvetydige, skal ikke disse tolkes i lys av religiøse tekster. Hva er så en rettsregel? Følgende definisjon finnes:

Rettsregel er en juridisk rettighet eller plikt i samfunnet som om nødvendig kan fastslås av en domstol eller annen lovlig offentlig myndighet. Når rettsregelen er fastlagt har en kommet frem til gjeldende rett på et rettslig spørsmål og like konkrete tilfeller skal gi samme rettsvirkning (rettslige løsning)[1]

Siden kravet fra det styrende råd er at alt det eldsteboken inneholder, må følges slavisk, er det helt klart at boken inneholder konkrete og klare krav til saksbehandling. Hvorvidt dette kan defineres som «rettsregler», vet jeg ikke. Men Høyesterett nekter å akseptere at Eldsteboken kan brukes for å vurdere om trossamfunnets regler for saksbehandling har blitt fulgt. Selv om Lagmannsretten sier at boken ikke representerer rettsregler, bruker Lagmannsretten, i motsetning til Høyesterett, Eldsteboken og henviser til den i forbindelse med sine konklusjoner. Lagmannsretten skrev for eksempel på side 17:

Det er like fullt en nærliggende slutning at de eldste har overtrådt sine egne saksbehandlingsregler, på et meget sentralt punkt i det spørsmålet som var oppe til  vurdering og som er grunnlaget for eksklusjonen. Det er vanskelig å se at Nygård på noe tidspunkt har «bekjent» «porneia», slik Jehovas vinter definerer det i sitt eget regelverk

Høyesterett har tidligere konkludert med at hvorvidt et trossamfunn har fulgt sine regler for saksbehandling, kan prøves for retten. Når Høyesterett setter Eldsteboken helt til side, har man fraskrevet seg muligheten for å kunne vurdere om Jehovas vitner har fulgt sine regler for saksbehandling.

Eldsteboken har overskriften «Beviser for at det er begått en overtredelse» Om beviskrav leser vi følgende i 40 (1) of (2):

• Bekjennelse: Innrømmelse av en overtredelse, enten skriftlig eller muntlig. kan godtas som et avgjørende bevis uten at det foreligger noe avgjørende vitnesbyrd. (Jos 7:19) Det må være to vitner til en bekjennelse og bekjennelsen må være klar og utvetydig…
• Øyenvitner: Det må være to eller tre øyenvitner, ikke bare slike som gjentar noe de har hørt; det kan ikke treffes noen tiltak med bare ett vitne. (5 Mos 19:15-17; Joh 8:17; 1. Tim 5:19, 24, 25)

Klarere «vedtekter» som inneholder konkrete og klare krav til saksbehandlingen» kan man vanskelig finne. Disse reglene for bevisførsel «er gjeldende rett på et rettslig spørsmål.» Reglene gjelder over hele verden. De kan ikke under noen omstendighet fravikes, og reglene gir «samme rettsvirkning» i alle situasjoner. Eldstebokens ord må derfor betraktes som ufravikelige regler for vitnenes saksbehandling og beviskrav.

Domsutvalget og Appellutvalget har konkludert med at Nygård har gjort seg skyldig i seksuell umoral (porneia) uten at de har sagt hvilke handlinger Nygård har gjort som er seksuell umoral. Nygård har hele tiden benektet at hun har gjort seg skyldig i seksuell umoral og det finnes ingen øyenvitner. Det betyr ifølge Eldsteboken at når utvalgene har konkludert med at hun har begått seksuell umoral og hun ikke har kommet med en klar og utvetydig bekjennelse, så har utvalgene ikke fulgt sine egne prinsipper for saksbehandling.

Høyesteretts vurdering av om saksbehandlingen var forsvarlig eller ikke

Punkt (88) i Høyesteretts dom sier at «Prøvingen av saksbehandlingen vil etter dette gjelde om menighetens behandling oppfyller grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling.» La oss se nærmere på dette.

Nygård fikk ikke vite hvilken synd utvalgene mente hun hadde begått

Lagmannsretten legger vekt på at Nygård aldri fikk vite hvilke handlinger som var seksuell umoral (side 22):

For Nygårds rettssikkerhet er det videre av stor betydning at hun ikke på noe tidspunkt har fått en tilstrekkelig begrunnelse for eksklusjonen. Selv om det maå aksepteres at «porneia» (seksuell umoral), som er et trosspørsmål, gir grunnlag for ekskludering, må det kunne forventes at det overfor den ekskluderte blir tydeliggjort hva den seksuelle umoralen består i.

Høyesterett har et annet syn enn Lagmannsretten

(91) Vedtaket er ikke begrunnet på en annen måte enn ved konklusjonen om at det forelå «porneia». Jeg kan likevel ikke se at det forhold at det ikke er utformet en begrunnelse, i seg selv medfører brudd på grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling.

(92) Etter dette er jeg kommet til at behandlingen av eksklusjonssaken ikke strider mot grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling.

Det vesentlige spørsmålet er om vedtaket om eksklusjons var ugyldig. Begge rettsinstanser peker på at Nygård ikke har fått vite hva hennes synd seksuell umoral besto i. Men i motsetning til Lagmannsretten mener Høyesterett at dette ikke er et uttrykk for en uforsvarlig saksbehandling. Men når Nygård ikke har fått vite hva hun er dømt for, hva mener Høyesterett er grunnlaget for at eksklusjonsvedtaket er gyldig? Her finner jeg en situasjon som virker selvmotsigende.

Dokumentet Høyesterett bruker som bevis, sier ingen ting om seksuell umoral

I Lagmannsretten vitnet to av medlemmene av domsutvalget og to av medlemmene av appellutvalget, og alle fires vitneprov motsa hverandre. Men Høyesterett tillegger ikke disse vitneprovene noen vekt:

84) To av medlemmene av domsutvalget og to fra appellutvalget avga forklaringer for
tingretten og lagmannsretten om behandlingen av saken og grunnlaget for eksklusjonen.
Utskrifter av disse forklaringene er fremlagt for Høyesterett, og begge parter har i noen
grad vist til disse.

(85) Dette er imidlertid forklaringer som er avgitt lang tid etter at eksklusjonssaken ble avgjort. Etter mitt syn må det ved vurderingen av saksbehandlingen og grunnlaget for eksklusjonen legges særlig vekt på den skriftlige erklæringen som domsutvalget utarbeidet forut for behandlingen i appellutvalget.

Høyesterett legger altså vekten på det dokumentet som domsutvalget skrev, og  jeg gjengir dokumentet nedenfor:

GN sendte en sms melding om at hun muligens har gjort seg skyld i porneia. På bakgrunn av innledende samtaler med henne blir det nedsatt et dømmende utvalg bestående av Rolf Erik Angel, Tommy Gustavsen og Kim Steen (KO).

GN forteller at hun hadde gjort avtale med en bror fra Nittedal om å gå ut å spise. Litt senere på kvelden dro de til hotellrommet som broren fra Nittedal hadde leid for anledningen. Det ble drukket enda mer alkohol og de hadde omfavnet hverandre.
Ut i fra det som GN forteller så husker hun ikke mer hva som har skjedd. GN sovner og våkner opp naken i sengen. De spiser frokost dagen etterpå og går hver til sitt. De har også noe kontakt på telefon dagene etter hendelsen.

GN mener siden hun sovnet og ikke husker noe så har hun ikke gjort skyldig i porneia. Utvalget spør henne om hun føler seg voldtatt eller har vært utsatt for overgrep, noe hun konsekvent avviser. GN forteller at de snakket om episoden dagen etter på og som hun selv sier: «alle kan gjøre feil» GN og broren fra Nittedal er tydeligvis ikke uvenner. Denne situasjonen har tydeligvis ikke skapt noe anspent forhold mellom de. De har fortsatt kontakt og snakker sammen på telefon. GN ringer sin fra separerte mann noen dager etter utvalgsmøtet og sier at han er fri til å gifte seg på nytt.

Både GN og broren fra Nittedal er separerte på dette tidspunktet, men er ikke bibelsk fri til å gifte seg på nytt.

Lagmannsretten sier helt riktig følgende om dette dokumentet:

Referatet fra møtet i domsutvalget av 29. mars 2018, som ikke er ment for Nygård, men for appellutvalget, sier ikke noe om hva som kvalifiserer til «porneia» i denne konkrete saken. Det gjør heller ikke rapporten fra appellutvalget av 4. april 2018, som er enda knappere.

Vi bør merke oss at flere av påstandene i dokumentet blir benektet av Nygård. Hun har fortalt at hun ble med til mannens rom for å hente sitt yttertøy og så reise hjem.

Hun har tretthetssyndromet ME, og hun sovnet på sengen full påkledd med støvler som rakk til over knærne, fordi hun var utmattet. Hun benekter at de drakk alkohol på rommet og at de omfavnet hverandre. Hun benekter også at hun og mannen spiste frokost sammen neste dag, og at de forsatt var venner og hadde kontakt med hverandre. Dokumentet som ble skrevet av domsutvalget, er altså Høyesteretts viktigste bevis. Hvordan bruker så dommerne dette beviset?

[1].  https://www.google.com/search?client=safari&rls=en&q=rettsregel%2C+definisjon&ie=UTF-8&oe=UTF-8.

Nygårds benektelse av at hun ble voldtatt bruker Høyesterett mot henne

Som vist ovenfor, sier ikke domsutvalgets dokument noe om hva Nygård har gjort som er seksuell umoral. Men Høyesterett reiser tvil om at hennes forklaring er sann fordi hun benkter at hun er voldtatt. Vi leser:

(100) Et spørsmål som kan reises, er om A da hun svarte på spørsmålet om hun følte seg voldtatt, oppfattet voldtekt som en handling som omfatter voldsutøvelse og gjennomført samleie. I så fall ville det være riktig å svare nei selv om hun mente seg utsatt for et seksuelt overgrep mens hun sov. Etter mitt syn er det likevel ikke holdepunkter for at As svar kunne forstås på denne måten. Både domsutvalgets redegjørelse og As forklaring for tingretten viser at spørsmålet om voldtekt ble behandlet ved gjentatte spørsmål fra utvalget. I redegjørelsen beskrives det at A også ble spurt om hun følte seg «utsatt for overgrep», og at også dette ble avvist. Uansett ser jeg det slik at dersom A mente at hun var utsatt for et seksueltovergrep, ville det i den situasjonen som forelå, vært naturlig at hun ga tydelig uttrykk for det overfor domsutvalget og appellutvalget.

Det som Høyesterett her sier, fremstår som merkelig, særlig i betraktning av den grundige behandlingen av dette spørsmålet som Lagmannsretten har gjort. Nygård sendte to meldinger til eldstebror Kim Steen, og i den ene sier hun at hun ble utsatt for porneia mens hun sov. Dokumentet fra domsutvalget bekrefter at hun fastholdt at den seksuelle umoralen foregikk mens hun sov. Den siste setningen i sitatet er ulogisk, fordi det her er snakk om definisjoner. Og vi kan ikke vente at Nygård skal komme med de riktige definisjonene. Fra et juridisk synspunkt hadde Nygård allerede presentert en situasjon av voldtekt — oralsex mens hun sov. I stedet for å insinuere Nygårds skyld fordi hun svarte nei på spørsmålet om voldtekt, gikk Lagmannsretten dypere inn i hvorfor hun svarte slik hun gjorde. Vi leser på side 19:

For flertallet fremstår det etter bevisførselen som at det avgjørende for medlemmene i doms- og appellutvalget har vært at Nygård i SMS til Steen stilte spørsmål ved om hun hadde gjort seg skyldig i «porneia», samtidig som hun i domsutvalgsmøtet svarte benektende på spørsmålet om hun følte seg voldtatt eller var utsatt for overgrep. Dette har hun også gjentatt i lagmannsretten, men utdypet blant annet med at hun ikke var opptatt av om denne mannen hadde gjort noe straffbart, og at hun ikke tenkte på å anmelde ham. Hun følte seg på det tidspunktet ikke voldtatt og hun kjente heller ikke til at det hun var utsatt for kunne bli bedømt som voldtekt etter straffeloven.

Vi må akseptere at dommerne i to rettsinnstanser kan vektlegge forskjellige ting og ha forskjellig syn på samme ting eller situasjon. Men jeg har vanskelig for å forstå at når Lagmannsretten i detalj viser hvorfor Nygård svarte nei på spørsmålet om voldtekt, at Høyesterett allikevel klandrer henne fordi hun ikke svarte ja på spørsmålet om voldtekt og konkluderer at hun ikke var utsatt for voldtekt fordi hun ikke brukte ordet «voldtekt» overfor domsutvalget.

Ifølge Lagmannsretten var utvalgenes behandling av saken svært overfladisk

Nygård hevder at hun ble fortalt av mannen at hun ble utsatt for oralsex mens hun sov. For å dømme henne skyldig i seksuell umoral må utvalgene godtgjøre at hun deltok frivillig i oral-sexen. Kim Steen, som var ordstyrer for domsutvalget, fikk i Lagmannsretten fikk følgende spørsmål: «Har dere vurdert spørsmålet om frivillighet i forhold til dette seksuallovbruddet? Han svarte: «Nei, det har vi ikke.» Utvalgene har altså funnet at hun er skyldig i seksuell umoral uten å vurdere om hun deltok i den frivillig.

I Tingretten og i Lagmannsretten var det to medlemmer av domsutvalget og to medlemmer av appellutvalget som avga vitneprov, og dommerne fulgte nøye med og trakk sine slutninger. Når det gjelder behandlingen av saken, skrev Lagmannsretten på sidene 19 og 21:

Etter bevisførselen finner flertallet det sannsynliggjort at spørsmålet om oralsex – eller andre former for seksuell omgang – enten har vært behandlet svært overfladisk eller ikke i det hele tatt har vært drøftet i doms- eller appellutvalgsmøtene. Dette har ført til ulik oppfatning blant de eldste i nevnte utvalg om hva de mener Nygård har gjort seg skyldig i.

Det at spørsmålet om frivillighet ikke har vært et tema i domsutvalget, samtidig som appellutvalgsmedlemmet Gundersen har lagt til grunn at Nygård sov under den seksuelle omgangen, indikerer at eksklusjonsvedtaket er besluttet løsrevet fra om det foreligger en voldtekt eller ikke….

Nygårds forklaring under hele prosessen innebærer en beskrivelse av at det objektivt sett har forekommet en voldtekt i straffelovens forstand, jf. straffeloven § 291 bokstav b). Overordnet forstår flertallet det slik at både domsutvalg og appellutvalg holder det helt åpent om Nygård objektivt sett har blitt voldtatt, med unntak for appellutvalgsmedlemmet Gundersen som rent faktisk synes å ha lagt til grunn at den seksuelle omgangen fant sted mens Nygård sov.

I betraktning av Lagmannsrettens detaljerte vurdering av vitneprovene, hvor retten konkluderer at det er forskjellige meninger blant de eldste om hvilken synd Nygård har begått, at frivillighet når det gjelder Nygård ikke har vært vurdert, og at beslutningen om eksklusjon er løsrevet fra om det foreligger voldtekt eller ikke, leser jeg med stor undring Høyesteretts konklusjon om at saksbehandlingen til utvalgene har vært korrekt.

Høyesteretts grunnlag for å konkludere at saksbehandlingen har vært korrekt 

Vi har allerede sett at Høyesterett nekter å bruke Eldsteboken som et uttrykk for regler for saksbehandling. Hva bygger så Høyesterett på? Vi leser:

(89) Den avgjørelsen som domsutvalget og appellutvalget kom til, må forstås slik at den var bygd på hennes egen forklaring. Jeg ser det da slik at det som kan oppstilles av grunnleggende, generelle krav til kontradiksjon og forsvarlig opplysning av saken, var oppfylt.

Nygård ble ekskludert for seksuell umoral. Problemet med dette utsagnet er at Nygård konsekvent har benektet at hun er skyldig i seksuell umoral. Utvalgenene har heller ikke noe sted beskrevet hva den seksuelle umoralen besto i. Som nevnt har jeg publisert alle vitneprovene på norsk og engelsk, og hvis noen leser disse vitneprovene, vil han eller hun se at det ikke finnes noe der som underbygger konklusjonen om at hennes eksklusjon var bygget på hennes egne vitnutsagn. Basert på hva Nygård skal ha sagt til utvalgene, har én sagt at Nygård og mannen hadde samleie, én har sagt at hun våknet med mannen oppå seg, én har sagt at hun vårkent da mannen utførte oral-sex på henne, hun likte det og deltok, og én har sagt at mannen utførte oral-sex mens hun sov. Det er klart at vi ikke kan stole på slike vitneprov.

Høyesteretts ord blir også motsagt av Lagmannsretten. Det som Høyesterett har gjort, er å presentere spekulasjoner uten noe som helst grunnlag, Dette blir bekreftet av det Lagmannretten skriver på side 17:

Det er vanskelig å se at Nygård på noe tidspunkt har «bekjent» «porneia», slik Jehovas vitner definerer det i sitt eget regelverk. Nygård har stilt spørsmålet til de eldste, som hun på det tidspunktet hadde stor tillit til og ønsket veiledning fra, men hun har aldri erkjent å ha gjort seg skyldig i «porneia» etter en normal språklig forståelse.

Høyesteretts konklusjon er at komiteenes beslutning om a eksludere Nygård var bygd på hennes eget vitnesbyrd. Men transkripsjonen av hennes vitneprov I retten, som finnes I kategorien “Eksklusjon» motsier dette. Derfor kan vi si at Høyesteretts ord ikke har noe virkelig grunnlag.

 

Jeg er ikke jurist, men jeg har en doktorgrad i semittisk språkvitenskap og kultur. Mitt spesialfelt er lingvistikk og semantikk, og jeg har erfaring som sensor ved eksamener i forskjellige språk. Når jeg inngående har studert premissene for Lagmannsrettens dom om at Nygårds eksklusjon er ugyldig og Høyesteretts dom om at eksklusjonen er gyldig, ser jeg en klar kvalitetsforskjell mellom premissene. Lagmannsretten har gått dypt inn i de forskjellige spørsmål og har klart å trekke frem vesentlige nyanser i utvalgenes arbeid, men Høyesterett har gjort et mye mer overfladisk arbeid og har trukket konklusjoner som til en viss grad motsier hverandre.

Høyesterett: Utvalgene bygger på en samlet vurdering av Nygårds handlemåte

Jeg kommer da til et utsagn av Høyesterett som også er svært underlig.

(101) Det faktum som forelå for domsutvalget og appellutvalget, og som utvalgene bygde på, omfattet etter dette at mannen hadde hatt oralsex med A mens hun sov, men samtidig at hun selv ikke anså seg for å være utsatt for et seksuelt overgrep. Slik jeg ser det, må
konklusjonen om at hun hadde begått «porneia», da være bygd på en samlet vurdering av
hennes handlemåte – før hun sovnet og etter at hun våknet.

Her kommer Høyesterett tilbake til påstanden om at Nygård ikke anså seg for å være utsatt for et seksuelt overgrep. At denne påstanden ikke er riktig, har Lagmannsretten drøftet i detalj. Nygård har hele tiden hevdet at mannen utførte oralsex på henne mens hun sov, og det er etter straffeloven voldtekt. At hun har svart benektende på spørsmålet om voldtekt, har den naturlige forklaringen som er gitt ovenfor. Og dette motsier ikke at hun hele tiden har holdt fast på at oralsex ble utført på henne mens hun sov.

At utvalgenes konklusjon om at hun er skyldig i seksuell umoral er «bygd på en samlet vurdering av hennes handlemåte — før hun sovnet og etter at hun våknet», slik Høyesterett hevder, er også svært underlig. Høyesterett har jo allerede forkastet vitneprovene i Lagmannsretten til de fire medlemmene av utvalgene, siden vitneprovene ble avlagt så lang tid etter hendelsene. Men nå tas disse vitneprovene fram og brukes for å vise hvorfor utvalgene konkluderte med at Nygård var skyldig i seksuell umoral.

Problemet her er at det ikke finnes noe vitneprov om hva som skjedde etter at Nygård våknet ut over spekulasjoner fra et par av vitnene. Nygård har fortalt at hun våknet neste dag naken,  og at hun kledde på seg og reiste rett hjem uten å ha kontakt med mannen. Det finnes heller ikke noe vitneprov om hva som skjedde før hun sovnet. Rapporten fra domsutvalget sier at hun og mannen drakk alkohol på hans rom og omfavnet hverandre før hun sovnert. Men begge ting benekter Nygård. Vi må huske at det var ingen øyevitner, andre enn mannen som nekter å vitne, og all informasjon fra saken kommer fra Nygård. Ingen av vitnene har sagt at de har hørt Nygård si at hun og mannen drakk alkohol og omfavnet hverandre. Det bekrefter derfor Nygårds benektelse av dette. Det er heller ingen av vitnene som has sagt at de har hørt Nygård si at hun og mannen spiste frokost og at de har fortsatt har et vennskapelig forhold. Dette bekrefter også Nygårds benektelse av dette.

Hvis dommerne i Høyesterett nøye hadde lest vitneprovene i Tingretten og i Lagmannsretten til de fire utvalgsmedlemmene og til Nygård, ville de ha sett at det ikke finnes noen data som viser hva som skjedde før og etter Nygård sovnet. Det er derfor tydelig at Høyesterett tilskriver utvalgene et grunnlag for deres avgjørelser som bare er basert på spekulasjoner.

Det er også en annen viktig side ved Høyesteretts påstand, som jeg nå drøfter. Det er at det er i strid med de beviskrav som Jehovas vitner har, om å påvise at en person har begått en alvorlig synd etter «en samlet vurdering» av en persons handlemåte. Som jeg allerede har vist med et sitat fra Eldsteboken, kan en person bare betraktes som skyldig på grunnlag av to eller tre øyenvitner eller en klar og utvetydig bekjennelse. Det som er ironisk i denne situasjonen, er at Høyesterett har frikjent Jehovas vitner ved å tilskrive dem en handlemåte — skyld etter en samlet vurdering — noe som avgjort er i strid med de grunnleggende prinsipper og prosedyrer som Jehovas vinter følger.

KONKLUSJON

For meg som kjenner Jehovas vinter fra innsiden, er Høyesteretts domspremisser sjokkerende lesning. Eldsteboken inneholder ufravikelige regler for saksbehandling og bevisprøving. Når Høyestrett nekter å vurdere utvalgenes handlemåte i lys av denne boken, tar man vekk det objektive grunnlaget for å vurdere om Nygårds eksklusjon var berettiget eller ikke. Dette må betegnes som en feilaktig bruk av bevismaterialet.

Det er også påfallende at Høyesterett har godkjent Jehovas vitners saksbehandling uten å basere dette på beviser. Høyesterett hevder at utvalgenes avgjørelse om å ekskludere henne «var bygd på hennes egen forklaring.» Men det finnes ikke noe punkt i hennes transkriberte forklaringer hvor hun innrømmer skyld. Lagmannsretten skriver at «Det er vanskelig å se at Nygård på noe tidspunkt har «bekjent» «porneia», slik Jehovas vitner definerer det i sitt eget regelverk.»

Høyesterett sier også at utvalgenes avgjørelse om eksklusjon «var bygd på en samlet vurdering av hennes handlemåte.» Hvis dette var riktig, ville utvalgene ha handlet i strid med Eldsteboken, og eksklusjonen av Nygård måtte kjennes ugyldig. Høyesteretts premisser for dommen fremstår både som merkelige og sjokkerende.