Vakttårnet for 15. august 1960, sidene 378, 379, sier:
Helt siden Selskapet Vakttårnet ble dannet i 1884, har det aldri bedt om penger… Det blir aldri bedt om penger i menigheten, det sendes heller ikke ut brev med oppfordring til å gi bidrag, og ingen blir oppfordret til å forplikte seg til å gi noe.
Hver menighet avgjorde om medlemmene skulle kjøpe eller bygge en Rikets sal, og hver menighet eide sin Rikets sal. Når det gjaldt utgifter for hver menighet og dens bruk av penger, sier boken: Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler, side 144:
I hver menighet er det også utgifter som må dekkes. Det blir aldri tatt opp kollekt eller krevd medlemskontigent, men det blir satt fram bidragsbøsser på de forskjellige møtesteder, slik at hver enkelt kan «gi så som han setter seg fore i sitt hjerte»—2 Cor. 9:7.
Disse pengene blir i første rekke brukt til å leie en Rikets sal hvor menigheten kan komme sammen, eller til å vedlikeholde en sal menigheten eier. Hvis det er mer penger enn en trenger for å kunne dekke disse utgiftene, kan eldsterådet drøfte hvordan disse pengene best kan brukes til å fremme det arbeid som består i å forkynne og gjøre disipler. En resolusjon hvor de eldste kommer med sin anbefaling, blir lest opp for menigheten,
Fra begynnelsen av det 21. århundre ble det en forandring når det gjaldt synet på bruk av penger. Selskapet Vakttårnet innførte gradvis arrangementer som skulle føre til at Selskapet fikk mer penger — nå begynte Selskapet Vakttårnet i virkeligheten å tigge om penger, noe som var helt utenkelig for Bibelstudentene i de 19. århundre og Jehovas vitner i det 20. århundre. Et brev fra avdelingskontoret av 29. mars 2014 til alle menigheter introduserte formelt det nye systemet med tigging om penger med ordene: «Det er et stort behov for svært store økonomiske resurser».[1]
I strid med sitatet ovenfor fra Vakttårnet for 1960 ble hvert medlem bedt om å gi et anonymt løfte eller forpliktelse om hvor mye penger han eller hun kunne gi hver måned. Summen av disse bidragene skule sendes til avdelingskontoret, som igjen ville sende pengene til en konto som ble disponert av det styrende råd. Instruksjonen, som var det samme som en ordre, var at menigheten skulle ha nok penger til den daglige drift i tre måneder, og det overskytende skulle sendes til avdelingskontoret. Vi ser at når det gjelder penger, er frivilligheten borte. Selskapet Vakttårnet begynte nå også å overføre eiendomsretten for nye Rikets saler til seg selv i stedet for til de lokale menighetene.
Det var en plan med det nye arrangementet, nemlig å selge et så stort antall Rikets saler som mulig av de saler som menighetene eide. Salggsummen for hver sal ble overfor til avdelingskontoret, uten at menigheten som eide salen ble spurt om tillatelsetillatelse. Argumentet for å gjøre dette var: «Jehova eier alt». For å få anledning til å selge rikets saler ble noen menigheter som eide sin egen Rikets sal, bedt om å ha sine møter i en annen Rikets sal, som lå nær eller lengere borte. Andre menigheter ble delt, og noen av medlemmene ble bedt om å slutte seg til én menighet, og en annen del ble bedt om å slutte seg til en annen menighet. Det er helt klart at det at så mange Rikets saler ble solgt, skapte store problemer for mange av medlemmene. Men som et vitne sa: «For Det styrende råd er penger i dag viktigere enn velferden til menighetenes medlemmer».
Jeg ble et vitne for Jehova i 1961, og på den tiden var det få Rikets saler som ble eid av menighetene. Vakttårnets litteratur pekte på at det var flere fordeler for en menighet å ha sin egen Rikets sal.
Medlemmene ville nå ha en sal som de eide selv. Denne salen var nå et samlingssted for hele menigheten, og den var innredet på den beste måten for møter og annen virksomhet. Menighetens medlemmer ville også ha kort vei til møter og frammøter, og de ville spare både tid og penger på at deres møtested var i nærheten.
Jeg husker også et par artikler som sa at når en menighet fikk sin egen Rikets sal, hadde man sett at veksten av nye medlemmer hadde økt. Grunnen var at Jehovas vitner på grunn av sin nye Rikets sal, nå ble sett på som en del av lokalsamfunnet, og de var kommet for å bli. De fleste av disse fordelene blir nå borte for mange menigheter — på grunn av penger.
Herjulf Nesje har fulgt med hvordan Rikets saler i hans nærhet har blitt solgt. Han har skrevet artikkelen “Beretningen om en Rikets sal,” som jeg hjertelig anbefaler.
Artikkelen viser at Rikets sal i Nygård, Laksevåg i Bergen ble solgt fordi menigheten ikke klarte å samle inn nok penger for å kjøpe tomten. På den tiden eksisterte et Rikets sal-fond, og menigheter som skulle bygge eller renovere Rikets sal, kunne låne penger av fondet. Det betyr at allerede i 2009 hadde Det styrende råd instruert avdelingskontoret om å begynne å selge Rikets saler. Hvis avdelingskontoret hadde ønsket at menigheten skulle beholde sin Rikets sal, ville det beløp manigheten manglet for å kjøpe tomten ha blitt gitt som et lån gjennom Rikets sal-fondet. Grunnen som ble oppgitt for menigheten — at det ikke kom inn nok penger til å kjøpe tomten — fortalte ikke hele sannheten.
Avstanden mellom salen i Laksevåg, som ble solgt, og den salen hvor menigheten nå måtte ha sine møter, var omkring 11 kilometer. De som hadde bil, ville bruke mellom 12 og 15 minutter på turen. De som ikke hadde bil, måtte ta to eller tre busser hver vei. Far til Nesje var skrøpelig til beins, men han kunne kjøre til møtene i sin elektriske rullestol. Når møtene nå ble holdt i den andre salen, var han helt avhengig av noen som kunne kjøre ham til møtene.
[1]. En drøftelse av dette emnet finnes i min bok , My Beloved Religion — And The Governing Body second edition, sidene 141-153.
BERETNINGEN OM EN RIKETS SAL
Av Herjulf Nesje
Dette er en personlig beretning, i stor grad i sympati med min far, som var et trofast Jehovas vitne (Jv) til sin død i 2011. Han ble interessert i Jv omkring 1950 og tok dåpen i 1956.
Laksevåg menighet av Jv i Bergen leide i min barndom lokaler i «Ungdommens hus», en tyskerbrakke fra krigens dager, i Herman Grans vei på Laksevåg.
I 1966, da jeg var 10 år, fikk de anledning til å bygge sin egen Rikets sal. Tomten, på Nygård på Laksevåg, ble stilt til disposisjon av Florvaag Bruk, fortalte min far meg den gangen. Florvaag Bruk var et lokalt byggevarefirma der flere Jv arbeidet, også i ledelsen.
Salen ble finansiert og bygget på dugnad av de lokale vitnene, og noen donerte også materialer. Min far, som var sveiser, laget og donerte smijernsporten som utgjorde inngangen til hagen rundt salen. Porten står der like fin den dag i dag.
Salen ble innviet i 1967 og tatt i bruk av Laksevåg menighet. Etter hvert ble det så mange på møtene at man måtte dele menigheten i to, Laksevåg og Loddefjord menigheter, som begge brukte denne salen til sine møter.
Opp gjennom årene er salen blitt utvidet og ombygget flere ganger – hver gang utført på dugnad og finansiert av de lokale medlemmene. Jeg vet ikke om salen ble gjeldfri, men over så mange år skulle det være mulig å nedbetale evt. byggelån.
De siste årene min far levde, 2005-2011, bodde han i en eldrebolig noen hundre meter unna. Han var dårlig til beins, så han kjørte selv til møtene i sin elektriske rullestol. Han satte stor pris på at dette lot seg gjøre.
Tidligere Rikets sal, Nygård, Laksevåg, Bergen — nå base for Budbilexpressen
Men ca 2008 fikk han denne beskjeden fra menigheten: De eide ikke tomten som salen sto på, og eieren av tomten krevde derfor at menigheten kjøpte tomten. I motsatt fall ville både tomt og bygning bli solgt. Min far ble veldig overrasket, for han hadde alltid trodd at menigheten eide tomten salen ble bygget på.
Jeg har sjekket grunnboken for eiendommen og der kommer det fram at det i 1967 ble inngått en festekontrakt mellom Florvaag Bruk og menigheten. Kontrakten gjaldt for 99 år og menigheten skulle betale en årlig festeavgift på kr. 900. Men omkring 2008 ble Florvaag Bruk kjøpt opp av byggevarekjeden Montér, og de har sannsynligvis ønsket å avhende eiendommer som ikke var relevante for sin virksomhet.
På grunn av dette ultimate kravet ble det satt i gang en pengeinnsamling i de to menighetene som brukte salen, med formål å kjøpe tomten. Min far betalte et betydelig beløp, uten at han fortalte meg hvor mye. Han overførte også beløpet via banken, slik at hans innbetaling ble dokumentert.
Dessverre kom det ikke inn nok penger, så salen og tomten, med parkeringsplass, ble solgt til Budbilexpressen i 2009 for 4,1 mill., som i dag bruker eiendommen som sin base.
Min far ble ganske skuffet – ikke bare fordi salen ble solgt, og han ikke lenger kunne dra på møtene på egen hånd, men også fordi han ikke fikk sitt bidrag tilbake: Han hadde jo donert et beløp med formål å kjøpe tomten for å redde salen. Og innbetalingen var, som sagt, dokumentert.
Jeg spurte en eldste i menigheten om dette, en eldste som var flink til å besøke min far og som også hadde vært en god venn av meg i ungdommen. Jeg spurte ham om hvor pengene fra salget av salen var blitt av og hvorfor min far ikke fikk pengene tilbake. Men han så bare surt på meg og svarte ikke på noe.
Jeg regner med at hele overskuddet fra salget gikk direkte til Vakttårn-selskapet.
Men alle ble skuffet, ikke bare min far, for nå var det slutt på Rikets sal i bydelen. Deretter måtte Laksevåg menighet benytte salen på Bønes, ganske langt unna. Har man ikke bil må man nå ta to eller tre busser hver vei for å komme dit. Loddefjord menighet måtte benytte salen på Sotra.
Men dette var ikke et enestående tilfelle. Tidlig på 2000-tallet bygget de lokale vitnene en ny, stor sal på Apeltun/Nesttun i Bergen, igjen på dugnad og lokalt finansiert ved bidrag. Planen var at flere menigheter skulle bruke denne, og at den også skulle kunne brukes til kretsstevner. Men for ca. to år siden ble denne salen solgt til (av alle) Kristkirken for 30 mill. (Se bildet nedenfor.) Menighetene som brukte denne salen måtte heretter også benytte salen på Bønes.
Hvor ble alle pengene av?
Jeg har prøvd å se på regnskapene til «Stiftelsen Jehovas vitner» i Norge de siste par årene (tilgjengelig på brreg.no). Jeg er ikke regnskapskyndig, men noe forstår jeg – og noe er skjult for meg. Når en sal er solgt for 30 mill., så burde det være synlig i regnskapet.
En artikkel i «Vårt Land» kaster litt lys over dette: https://www.vl.no/religion/2022/04/27/ble-nektet-statstilskudd-men-samlet-inn-over-94-millioner-kroner-i-fjor/
Tidligere Rikets sal, Apeltun/Nesttun, Bergen — nå Kristkirken
Det er tydelig at «Stiftelsen Jehovas vitner» (i praksis Vakttårn-selskapet) får inn mye penger, fra bidrag fra medlemmene og fra salg av saler rundt om i landet, samtidig som de sender det aller meste ut av landet. Men ingen får innsyn i hvor pengene havner eller hva de konkret brukes til.
Jeg reagerer på dette i artikkelen i Vårt Land:
«’Hovedårsaken til økningen er at flere menigheter har donert midler som det ikke har vært behov for lokalt’, skriver trossamfunnet i en oppsummering av de økonomiske hovedlinjene i fjor.»
For det første: De lokale menighetene har ikke økonomiske midler av betydning. Jeg har fått vite at det foreligger en instruks (ordre) om at hver menighet skal ha midler tilgjengelig for tre måneders daglige utgifter. Midler som menigheten har ut over dette, skal sendes til det skandinaviske avdelingskontoret i Danmark.
For det andre: Det sies ingenting om inntekter fra tvangssalg av Rikets saler.
I det 21. århundre har «Det styrende råd», toppledelsen i Jv, forlatt det prinsipp at man ikke skal be om penger. I dag er det et stort fokus på penger, og det er grunnen til at man selger Rikets saler. (Rolf Furuli, tidligere tilsynsmann og eldste hos Jv, skriver om dette i sin bok «My Beloved Religion», i slutten av kapittel 3. Boken kan bestilles her: https://mybelovedreligion.no)
Jeg føler sympati med de vitnene som i alle år har gitt bidrag og stilt opp på dugnad, som har bygget sine egne saler som de er stolte over og som de har følt eierskap til, men som i det siste er blitt fratatt disse salene, uten noen forklaring, og som nå stues sammen i saler som ofte ligger langt vekk fra der de bor.
