DOMMENS DAG ER JESU KRISTI TUSENÅRIGE STYRE

OPPSTANDELSEN PÅ DEN SISTE DAG 

Etter at Lasarus var død, snakket Jesus med hans søster Marta. Ifølge Johannes 11:23, sa Jesus: «Din bror skal bli oppreist (anistēmi, ‘få til å stå opp; reise opp’).» Martas svar var: «Jeg vet at han skal bli oppreist i oppstandelsen på den siste dag (eskhatos, ‘sist’; hēmera, ‘dag’).» Hva var grunnlaget for Martas tro på¨oppstandelsen? Det er sannsynlig at det var ordene i Daniel 12:13. Jeg har oversatt den hebraiske teksten nedenfor:

 Og du, gå (hālak, qal imperativ), og du skal hvile, og du skal stå opp (‘ãmad, qal imperfektum) til din lodd ved enden (qets, ende) av dagene (hēmera, flertall).

Det greske ordet anastasis («oppstandelse») finnes ikke i  Septuaginta. Men Jesaia 26:19 bruker ord som klart referrer  til en oppstandelse. Min oversettelse følger:

Og dine døde (mūt, «å dø», qal partisipp) vil leve (hāyā, qal imperfect), og ditt kadaver (nēbelā, kadaver, entall) vil stå opp (‘ãmad, qal imperfektum). Få dem til å våkne opp (kits, hifil imperativ) og la dem synge av glede (rānan, piel imperativ) de som bor i støvet. For lysets dugg er din dugg, og jorden vil få de døde (refaim) til å falle ned (nāfal, hifil imperfektum).

De hebraiske ordene er klare. Ordene om at de døde skal bli levende er det samme som å snakke om en oppstandelse. Ordet «kadaver» er entall, men blir tydeligvis brukt på en kollektiv måte, slik som for eksempel nefesh («sjel») ofte blir. Ordene om at de skal våkne opp, viser også til en oppstandelse. En hebraisk kvinne kunne føde i stående stilling, slik mange dyr gjør. Jorden vil få de døde til å falle ned, noe som indikerer at de blir «født», noe som også referer til en oppstandelse.

Tre forskjellige synonymer blir brukt om de døde:, metim (fra mut) nēbelā, og refaim, og det er også tre måter å refere til oppstandelsen på: «vil leve», «vil stå opp» og «vil falle ned (lik nyfødte)». Derfor må vi forutsette at hun var kjent med ordene både i Daniel 12:13 og Jesaia 26:19. Jesus brukte verbet anistēmi («stå opp») og det samme verbet brukes av de greske oversettelsene Septuaginta og Theodotion. Substantivet anastasis («oppstandelse») korresponderer med verbet anistēmi («stå opp»), og det blir brukt 40 ganger i De kristne greske skrifter, i de fleste tilfellene med referanse til oppstandelsen.

Marta brukte ordet «dag» i entall mens engelen som talte til Daniel, brukte ordet i flertall. Dette er ikke nødvendigvis en forskjell, fordi et substantiv i entall kan ha en kollektiv betydning, og et substantiv i flertall kan referere til ett punkt. Grunnen til at Marta bruker adjektivet eskhatos («sist») mens både Septuaginta og Theodotion bruker substantived synteleia («fullendelse») kan være at synteleia på Daniels tid bare ble brukt om tiden mens ordet på Jesu tid også hadde en romlig betydning, og ble brukt om begivenheter som hendte i løpet av en bestemt tid. I Matteus 24:3 oversetter for eksempel NWT84 synteleia med «avslutningen på tingenes orden».

Marta snakket hebraisk, og hun kan ha brukt ordet kets («ende») akkurat som Daniel gjør. Men fordi synteleia har fått en ny mening på Jesu tid, brukte Johannes det greske ordet eskhatos istedet for synteleia når han oversatte Martas ord. Og  eskhatos har den samme mening på Jesu tid som synteleia hadde på Daniels tid.

JØDENE TRODDE PÅ EN FREMTIDIG OPPSTANDELSE

Når ve leser tekstene med ordet anastasis («oppstandelse») i De kristne greske skrifter, forstår vi at jødene i sin alminnelighet trodde på en oppstandelse. De eneste som ikke trodde på oppstandelsen var Saddukeerne. (Markus 12:18) Av de 40 forekomstene av anastasis, står den bestemte artikkel foran 22 av dem, og meningen er da oppstandelsen i bestemt form, den som vi kjenner og tror på. Dette blir bekreftet av Paulus i Apostlenes gjerninger 24:15.

Og jeg har det samme håpet som disse har: at Gud vil sørge for at både rettferdige og urettferdige får en oppstandelse (anastasis).

Paulus refererer til «disse» som trodde på de dødes oppstandelse. Og vers 9 viser at  «disse» refererer til jødene. Marta snakket om oppstandelsen på «den siste dag», og Paulus nevner jødenes tro på at både rettferdige og urettferdige vil få en oppstandelse. Hebreerne 9:27, 28 sier:

²⁷ Og slik mennesker må dø én gang for alle og deretter få en dom (krisis), ²⁸ slik ble også Kristus ofret én gang for alle for å ære manges synder. Og når han kommer for andre gang, vil det ikke være for å fjerne synd, men han vil vise seg for dem som ivrig venter på ham for å bli frelst.

Ordene som er sitert, viser at det kommer en dom etter at en person er død. Og ordene til Paulus om en oppstandelse av både rettferdige og urettferdige forbinder denne dommen med dommens dag.

GJERNINGER OG ORD ER GRUNNLAG FOR DOMMEN

Jeg har allerede nevnt at ordene «dommens dag» ikke finnes i de hebraiske skrifter. Men i de kristne greske skrifter bruker Lukas ordet «dommen» i samme betydning so «dommens dag» i Matteus evangeliet. Dette ser vi ved å sammenligne Matteus 10:15 med Lukas 10:14. Dette innebærer at når en bok i De hebraiske skrifter bruker ordet «dommen» som refererer til fremtiden, så er dette et synonym for «dommens dag». Den eneste person som bruker «dommen» og «dommer» i De hebraiske skrifter med referanse til fremtiden, er Salomo i Forkynneren 11:9 (Øverst) og 12:14 (nederst):

⁹ Gled deg, du ungdom, mens du er ung, og la ditt hjerte være glad og fornøyd i ungdomstiden. Følg de veiene som ditt hjerte vil du skal følge, og gå dit dine øyne leder deg. Men vær klar over at den sanne Gud vil kreve deg til regnskap for alt dette.

¹⁴ For den sanne Gud vil kreve menneskene til regnskap for alle deres gjerninger (ma‘asæ, “arbeid; gjerning”), også de som er gjort i det skjulte, og avgjøre om de er gode eller onde.

Hovedpunktet her er at på dommens dag vil Gud dømme gjerningene til hver person og avgjøre om de er gode eller onde. Ifølge Matteus 12:35, 36 sa Jesus:

³⁵ Et godt menneske snakker om gode ting fordi hjertet er fylt av det som er godt, mens et ondt menneske snakker om onde ting fordi hjertet er fylt av det som er ondt ³⁶ Jeg sier dere: Hvert unyttig (argos, tom; uforsiktig; unyttig”) ord som menneskene sier, skal de stå til regnskap for på dommens dag.

Salomo skrev at hver person vil bli dømt for «alt dette» som han eller hun gjør, og for alle hans eller hennes gjerninger enten de er synlige eller skjulte. Jesus sa at en person vil bli dømt for «hvert unyttig ord» han eller hun sier. Det greske ordet argos er ikke et sterkt ord som referer til banning og sverging og bruk av et dårlig språk. Men det refererer til det som er tomt og unyttig. Hvordan skal vi så forstå det som Salomo og Jesus har sagt? Ordene til Paulus i Romerne 6:23 (øverst) og 6:7 (nederst) ser ut til å motsi det Salomo og Jesus har sagt.

²³ For den lønnen synden betaler, er døden, men den gaven Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.

⁷ For den som har dødd, er blitt frikjent (dikaioō, rettferdiggjøre; frikjenne) fra sin synd.

Gud sa til de to første mennesker at den som brøt hans lov og syndet, ville bli dømt til døden. Paulus uttrykke det samme i Romerne kapittel 6, som er sitert ovenfor. Han viser at når noen dør, så er straffen fullbyrdet, og derfor er han eller hun frikjent fra sin synd. Når en person har fullført en fengselsstraff, så har han betalt for den forbrytelsen han gjorde. Og han kan ikke dømmes på nytt for den samme forbrytelsen. Det er akkurat på samme måte med døden. Når en person dør, er straffen fullbyrdet, og døden frikjenner ham derfor fra hans synd. Når denne personen får en oppstandelse, så har han ingen synder som han kan dømmes for. Det betyr at de som får en oppstandelse på dommens dag, ikke kan dømmes for de ord de talte og de gjerninger de gjorde før sin død. Men hva betyr så det som Salomo og Jesus sa?

 I kapitlene 10, 11, og 12 i Matteus evangeligum finner vi ord av Jesus om oppstandelsen og dommens dag. I Matteus 11:20-24 leser vi:

²⁰ Så begynte han å kritisere de byene der han hadde gjort de fleste av sine kraftige gjerninger, fordi de som bodde der, ikke angret: ²¹ «Ve deg, Kọrasin! Ve deg, Betsaida! For hvis de kraftige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha angret i sekkelerret og aske. ²² Men jeg sier dere: Tyrus og Sidon skal slippe lettere på dommens dag enn dere. ²³ Og du, Kapẹrnaum, skal du kanskje bli opphøyd til himmelen? Nei, ned i graven skal du komme. For hvis de kraftige gjerningene som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodọma, ville byen ha bestått den dag i dag. ²⁴ Men jeg sier dere: Sodọmas land skal slippe lettere på dommens dag enn deg.» (NWT13: it will be more endurable for the land of Sodʹom on Judgment Day than for you).

Den siste setningen i sitatet (i rød skrift) kaster lys over det spørsmål vi drøfter. Vakttårnet for 15. januar 1987 sammenligner handlingene til innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida, foruten Sodoma og Gomorra, og på side 25 leser vi:

Jesus fortsetter med å refse byene Korasin, Betsaida og Kapernaum, der hvor han utførte de fleste av sine mektige gjerninger. Jesus sier at dersom han hadde utført dem i de fønikiske byene Tyrus og Sidon, ville de ha vendt om og kledd seg i sekk og aske. Jesus fordømmer Kapernaum, som tydeligvis har vært Jesu tilholdssted i den tiden han utførte sin tjeneste, og sier: «På dommens dag skal Sodoma-landet slippe lettere enn du.»

Hva mener Jesus med dette? Han mener tydeligvis at i løpet av dommens dag, når de stolte i Kapernaum blir oppreist, vil det være vanskeligere for dem å innrømme at de har tatt feil, og godta Kristus, enn det vil være for dem fra Sodoma som blir oppreist, å angre ydmykt og lære rettferdighet.

Dette er en logisk forklaring på ordne «slippe lettere» (Engelsk: «more endurable»). Alle som får en oppstandelse, er frikjent fra alle de unyttige ord som de talte og alle gale gjerninger som de gjorde før de døde. Men deres unyttige ord og deres gale gjerninger har påvirket deres personlighet. Og på grunn av deres personlighet er det noen personer som får det vanskeligere enn andre med å bringe deres liv i harmoni med Guds normer på dommens dag.

Innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida hadde for eksempel hørt Jesus forkynne, og de hadde sett hans mirakler. Men allikevel godkjente de ikke ham som den lovte Messias. Vi vet ikke hvorfor de ikke anerkjente ham som Messias. Men Jesu ord viser at deres personlighet var blitt hard og uforsonlig. Det betyr at deres ord og handlinger før de døde kan gjøre det vanskelig for dem å akseptere Jesu gjenløsning og følge Guds lover på dommens dag.

HVEM VIL FÅ OPPSTANDELSE PÅ DOMMENS DAG? 

Jeg har allerede nevnt at Jesus snakker om oppstandelsen i kapitlene 10, 11 og 12 i Matteus og i kapitlene 10 og 11 i Lukas. Nedenfor siterer jeg fra Lukas 10:10-15 (øverst) og Lukas 11:29-32 (nederst):

 ¹⁰ Men når dere kommer inn i en by og de ikke tar imot dere, skal dere gå ut på hovedgatene og si: ¹¹ ‘Selv støvet vi har fått på føttene i byen deres, børster vi av mot dere. Men dette skal dere vite: Guds rike er kommet nær.’ ¹² Jeg sier dere: Sodọma skal slippe lettere på dommens dag enn den byen. ¹³ Ve deg, Kọrasin! Ve deg, Betsaida! For hvis de kraftige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha angret og sittet i sekkelerret og aske. ¹⁴ Tyrus og Sidon skal derfor slippe lettere i dommen enn dere.¹⁵ Og du, Kapẹrnaum, skal du kanskje bli opphøyd til himmelen? Nei, ned i graven skal du komme!

²⁹ Da nå folk stimlet sammen, sa han: «Denne generasjonen er en ond generasjon. Den ser etter et tegn, men det eneste tegnet den skal få, er Jonas tegn. ³⁰ For akkurat som Jona ble et tegn for ninivittene, så skal Menneskesønnen bli det for denne generasjonen. ³¹ Sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med folk fra denne generasjonen og fordømme dem, for hun kom fra jordens ende for å høre Salomos visdom. Men her er en som er større enn Salomo. ³² Folk fra Nịnive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjonen og fordømme den, for de angret på grunn av det Jona forkynte. Men her er en som er større enn Jona.

Jeg har sitert de logiske kommentarene til frasen «skal slippe lettere» (engelsk: «it will be more endurable») i Vakttårnet for 15. januar 1987, side 25. Men studie-noten i NV17 for Lukas 10:12 motsier disse kommentarene. Den viser at medlemmene av det styrende råd ikke aksepterer det Jesus sa. De hevder at Jesu ord er en overdrivelse, og at betydningen er den motsatte av hva ordene bokstavelig sier. Dette er i virkeligheten en benektelse av Bibelens fulle inspirasjon.

skal slippe lettere: Jesus brukte tydeligvis en form for hyperbol og mente antagelig ikke at det han sa, skulle oppfattes bokstavelig. (Jevnfør andre kraftfulle hyperboler som Jesus brukte, som i Mt 5:18; Lu 16:17; 21:33.) Da Jesus sa at Sodoma skulle «slippe lettere på dommens dag» (Mt 10:15; 11:22, 24; Lu 10:14), mente han ikke at innbyggerne i Sodoma må være til stede på den dagen. (Jevnfør Jud 7.) Han kan ganske enkelt ha understreket hvor avvisende og straffskyldige de fleste innbyggerne var i slike byer som Korasin, Betsaida og Kapernaum. (Lu 10:13–15) Det er verdt å merke seg at det som skjedde med det gamle Sodoma, var blitt godt kjent og ofte ble nevnt i forbindelse med Guds vrede og dom. – 5Mo 29:23; Jes 1:9; Kla 4:6.

Hvorfor nekter medlemmene av det styrende råd å akseptere den bokstavelige forståelsen av Jesu ord? Grunnen er tydeligvis den at de ikke tror på alle sider av Jesu gjenløsningsoffer, slik dette offer blir presentert i De kristne greske skrifter.[1]

La oss no se nærmere på Jesu ord, slik at vi kan forstå hva Jesus virkelig sier. Ifølge Lukas taler Jesus om «dommen», som er det samme som «dommens dag». I Lukas 10:10, 11, talte han om innbyggerne i de byer som ikke ville akseptere det kristne budskapet. I 10:12 sier Jesus at det vil være «more endurable» for Sodoma enn for denne by på dommens dag. Dette forutsetter at både innbyggerne i den nevnte byen og i Sodoma vil få en oppstandelse på dommens dag.

Ifølge Lukas 11:29 sa Jesus at den daværende generasjon var ond. Ifølge 11:31 sa Jesus at «sydens dronning skal bli oppreist (egeirō) i dommen sammen med folk fra denne generasjonen».Verbet egeirō betyr «å våkne opp; å bli oppreist fra de døde». Jesu ord i Johannes 5:21 viser hvordan egeirō kan bli brukt:

²¹ For akkurat som Faren oppreiser (egeirō, presens indikativ) de døde og gjør dem levende (zōopoeiō, presens indikativ), slik gjør også Sønnen levende (zōopoeiō, presens indikativ) hvem han vil.

Det greske ordet zōopoeiō har den kausative betydningen «å få til å leve» og er en parallell til egeirō. Så vi ser at «å reise opp» (egeirō) er det samme som «å få til å leve». Jeg vender nå tilbake til Lukas 11:31, hvor Jesus sier at «sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med folk fra denne generasjonen».[2]  Jesu ord er krystallklare. Men de passer ikke inn i de synspunkter som medlemmene av det styrende råd har, når det gjelder hvem som skal få en oppstandelse. Derfor aksepterer de ikke det Jesus sier.

Jeg skal nå komme tilbake til Jesu gjenløsningsoffer. De kristne greske skrifter sier at Jesus ved sin død kjøpte alle Adams etterkommere som noen gang har levd på jorden. Jesus presenterte sitt offer til Jehova i himmelen. På grunn av Guds rettferdighet må hver enkelt av dem som er kjøpt, få anledning til å akseptere eller avvise Jesu gjenløsningsoffer.

Historien viser at de fleste av dem som har levd på Jorden, ikke har fått denne sjansen. Medlemmene av det styrende råd har gitt uttrykk for det syn at de som døde i flommen på Noas tid, innbyggerne i Sodoma og Gomorra, de fleste av den generasjon som levde på Jesu tid, og de som ikke har stilt seg på Guds side når den store trengsel kommer, skal bli evig utslettet. Dette syn har ingen støtte i De kristne greske skrifter. Tvert imot motsier dette syn hva Skriften sier. De eneste personer som ifølge De kristne greske skrifter ikke vil få noen oppstandelse, er de som har syndet mot den hellige ånd. Og måten disse blir fremstilt på i De kristne greske skrifter viser at de utgjør en svært liten del av Adams etterkommere.[3]

[1]. Se artikkelen, «The members of the Governing Body have devalued and restricted the ransom sacrifice of Jesus Christ» i kategorien «The Governing Body» på https://mybelovedreligion.no/. Artikkelen er ikke oversatt til norsk.

[2]. Artikkelen, «The urge to worship God trumps accurate knowledge» i kategorien «Bible Study» har en detaljert drøftelse av den greske preposisjonen  meta («sammen med»). Det blir vist at medlemmene av den onde generasjonen vil få en oppstandelse sammen med sydens droning.

[3]. Argumenter for at det store flertall av alle som har leved, vil få en oppstandelse på dommens dag finnes i artikkelen, «Snippets related to work and views of the Governing Body» i katgorien, «The Governing Body» Artikkelen er ikke oversatt til norsk.

DOMMENS DAG ER 1 000 ÅR LANG 

Ordet «dommedag» er et kjent ord for nordmenn. Men svært få bruker uttrykket «dommens dag». De fleste har aldri undersøkt hva Bibelen sier om dommens dag, og derfor vet de heller hva som skal skje når dommen kommer.

Dommens dag er forbundet med «hans Rike»

Hebreerne 12:23 taler om «Gud, alles dommer». Det er imidlertid slik at selv om Gud er den øverste dommer, så har han utnevnt sin Sønn, Jesus Kristus til å være dommer over levende og døde. I sin tale til filosofene på Areopagos nevnte Paulus Jesus fra Nasaret, og han sa ifølge Apostlenes gjerninger 17:31:

³¹ For han har fastsatt en dag da han skal dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt. Og han har gitt en garanti til alle mennesker ved å oppreise ham fra døden.

Objektet for dommen ifølge Paulus er «den bebodde jord». I 2. Timoteus 4:1 refererer  Paulus til dommen fra en annen synsvinkel og sier:

Jeg pålegger deg høytidelig framfor Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og som skal bli tilkjennegitt og komme i sitt rike:

I solemnly charge you before God and Christ Jesus, who is to judge the living and the dead, and by his manifestation and his Kingdom.

Jeg har tatt med ordene i den engelske NWT13. De greske ordene for «levende og døde» og for «tilkjennegivelse og Rike» står alle i akkusativ. Det viser at dommen er forbundet med hans Rike. Dette kommer ikke fram i den norske NV17. Ordene som Paulus bruker, sier derfor noe om tiden for dommens dag. Ordet epifaneia forekommer fem ganger i De kristne greske skrifter. I 1. Timoteus 6:14 formaner Paulus Timoteus til å leve et kristent liv «helt til vår Herre Jesus Kristus blir tilkjennegitt» (Bokstavelig: «tilkjennegivelse»). Av dette ser vi at tilkjennegivelsen tilhører fremtiden. Men ingen av de fem forekomstene av ordet epifaneia sier noe om et nøyaktig tidspunkt for tilkjennegivelsen.

Ordet basileia («rike») derimot sier noe om tiden for dommens dag. Fire «Guds riker» er nevnt i Skriftene:

• Guds Rike i Israel hvor kongene i Davids slektslinje satt på Jehovas trone.
• I Kolosserne 1:13 nevnes «hans elskede Sønns Rike». Dette «riket» referer til Jesu makt over de kristne menigheter som deres Herre.
• Det himmelske Riket som var forberedt «før verden ble grunnlagt» (Efeserne 1:4).
• Det jordiske Riket som var forberedt «fra verden ble grunnlagt». Matteus 25:34)[1]

Hvilket av disse rikene er det Paulus refererer til i 2 Timoteus 4:1 — det Riket som er forbundet med dommen av levende og døde? Han kunne ikke ha Guds rike i Israel i tanken, for det eksisterte ikke lenger. Han kunne heller ikke ha «hans elskede Sønns Rike» i tankene, for dette riket var bare forbundet med de kristne menigheter. Det himmelske riket, som ble opprettet i året 1914, kunne heller ikke være det Paulus refererte til, fordi både rettferdige og urettferdige skulle få en oppstandelse i det Riket Paulus hadde i tankene. Derfor kunne det bare være det jordiske Riket som var forberedt fra verden ble grunnlagt, som også skulle vare i ett tusen år, som Paulus refererte til. Det viktige poenget som vi nå har sett, er at dommens dag er identisk med Jesu tusenårige rike.

Jesu tusenårige rike er nevnt i Åpenbaringen kapittel 20. Ordet basileia («rike») er ikke nevnt i dette kapitlet. Men jeg vil analysere flere andre ord, som «troner», «dommer», «herske som konge», «oppstandelse», «de døde» og «deres gjerninger». Disse ordene beskriver forskjellige sider ved dommens dag, og ved å lage en syntese av disse kan vi forstå hva som vil skje på dommens dag.

De som er konger, dommere og prester  får del i den første oppstandelse

Vi har sett ordene «Gud, alles dommer», og vi har sette at Gud har utnevnt Jesus Kristus til «å dømme den bebodde jord i rettferdighet». Men det er også andre som vil fungere som dommere, Ifølge Matteus 19:28 skulle Jesu apostler tjene som dommere:

²⁸ Jesus sa til dem: «Jeg sier dere i sannhet: Når alt blir gjort nytt, når Menneskesønnen setter seg på sin herlige trone, da skal dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. .

I tillegg til apostlene skulle også andre kristne tjene som konger og dommere, slik Paulus viser i 2. Timoteus 2:10-12:

¹⁰ Derfor fortsetter jeg å utholde alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal oppnå den frelsen som kommer ved Kristus Jesus, og få evig herlighet. ¹¹ Denne uttalelsen er pålitelig: Hvis vi døde sammen med ham, skal vi også leve sammen med ham. ¹² Hvis vi fortsetter å holde ut, skal vi også herske som konger sammen med ham. Hvis vi fornekter ham, skal han også fornekte oss.

Vi merker oss at for å kunne tjene som konger må man «utholde alt». Og Åpenbaringen 20:4-6 gir noen detaljer om hva en person må utholde.

⁴ Og jeg så troner, og de som satt på dem, fikk myndighet til å dømme. Ja, jeg så sjelene til dem som var henrettet fordi de hadde vitnet om Jesus og forkynt om Gud, de som ikke hadde tilbedt villdyret eller dets bilde, og som ikke hadde fått merket på pannen og på hånden. Og de ble levende og hersket som konger sammen med Kristus i1000 år. ⁵ Dette er den første oppstandelse. (De andre døde ble ikke levende før de 1000 årene var gått.) ⁶ Lykkelige og hellige er alle som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen myndighet, men de skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i de 1000 årene.

De som er nevnt i disse versene, skulle også være dommere. Og de skulle også regjere som konger sammen med Jesus Kristus og å være prester. Deres funksjon som prester blir også vist i Åpenbaringen 1:5, 6 (øverst) og 5:9, 10 (nederst):

⁵ og fra Jesus Kristus, «det trofaste vitne», «den førstefødte av de døde» og «herskeren over jordens konger». Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder ved sitt eget blod, ⁶ og han har gjort oss til et kongerike, til prester for sin Gud og Far, og herligheten og makten tilhører ham for evig. Amen.

⁹ Og de synger en ny sang: «Du er verdig til å ta bokrullen og åpne seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du kjøpt mennesker til Gud fra hver stamme og hvert språk og hvert folk og hver nasjon. ¹⁰ Og du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger over jorden.»

De som skulle være et kongerike av prester, var kjøpt fra hver stamme, hvert språk, hvert folk og hver nasjon. Åpenbaringen 14:1-5 har en videre identifikasjon av disse:

 ¹Da så jeg Lammet stå på Sions fjell, og sammen med det 144 000 som hadde Lammets navn og dets Fars navn skrevet på pannen. ² Jeg hørte en lyd som kom fra himmelen. Den var som lyden av brusende vannmasser og som lyden av kraftig torden. Og lyden jeg hørte, var som når sangere synger og spiller på harpene sine. ³ Og de synger noe som virker som en ny sang, foran tronen og foran de fire levende skapningene og de eldste, og ingen kunne lære denne sangen bortsett fra de 144 000, som er blitt kjøpt fra jorden. ⁴ Dette er de som ikke har gjort seg urene med kvinner – de er som jomfruer. De fortsetter å følge Lammet uansett hvor det går. De er blitt kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet, ⁵ og det er ikke blitt funnet løgn i deres munn. De er uten feil og mangler.

Versene som er sitert, viser at de som skal være dommere, konger, og prester teller 144 000. De er kjøpt fra jorden, og de står på det himmelsk Sions berg. (Hebreerne 12:22)

Dette viser at de er konger, slik Salme 2:6 viser. En viktig faktor for deres identifikasjon er at «de er blitt kjøpt fra menneskene som en førstegrøde». Dette viser at de tilhører den samme gruppen som er nevnt i Åpenbaringen 20:4-6, som var prester og konger, og som ville herske sammen med Jesus Kristus i 1 000 år. Og de får del i den første oppstandelse.

De som får del i den andre oppstandelsen

Uttrykket «den første oppstandelse» viser at det også må være «den andre oppstandelse». Denne oppstandelsen er beskrevet i Åpenbaringen 20:11-13:

¹¹ Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Foran ham flyktet jorden og himmelen bort, og de fantes ikke lenger. ¹² Og jeg så de døde, både store og små, stå foran tronen, og bokruller ble åpnet. Det ble også åpnet en annen bokrull – livets bokrull. De døde ble dømt etter det som sto skrevet i bokrullene, i samsvar med sine gjerninger. ¹³ Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og graven ga tilbake de døde som var i dem, og hver enkelt ble dømt etter sine gjerninger.

De greske ordet anastasis («oppstandelse») blir bare brukt to ganger i Åpenbaringen,  i 20:5, 6 i uttrykket «den første oppstandelse». Og egeirō («å reise opp») blir bare brukt i Åpenbaringen 11:1 i betydningen «mål». Ordet som er brukt for oppstandelse i 20:13, er didomi, som har den grunnleggende betydning «å gi». I henhold til Mounce kan ordet også ha betydningen «presentere; overgi, utfri». Når så teksten bruker didomi i forbindelse med havet (sjøen), døden og hades, forstår vi at de døde ble utfridd fra disse, og at de fikk livet tilbake.

Når vil denne utfrielsen finne sted? Rammen for kapittel 20 i Åpenbaringen er Jesu tusenårige styre. Oppstandelsen må derfor foregå i løpet av de 1 000 år. Åpenbaringen 20:1-3 støtter denne konklusjonen, når det sies at Satan Djevelen skal bindes for 1 000 år, slik at han ikke skal forføre nasjonene i løpet av denne tiden. Ordet «lenger» er oversatt fra det greske ordet eti («enda; fremdeles; igjen»). Satan har i mange tusen år forledet nasjonene. Grunnen for at Satan blir kastet i avgrunnen, er at han ikke skal forføre nasjonene mer. Disse ordene viser at det vil være nasjoner i løpet av Jesu tusenårige styre. Hvem er disse nasjonene?

Tre ord viser hvor de døde ble utfridd fra, fra havet (sjøen), fra døden og fra hades. En bokstavelig oversettelse av den første delen av Åpenbaringen 20:13 er:

Havet overga de døde, de som var i det, og døden og hades overga de døde, de som var i dem.

Den klare meningen med disse ordene er at alle som døde i havet (sjøen) fikk  livet tilbake, alle som var i døden fikk livet tilbake, og alle de som var i hades fikk livet tilbake. Jeg har i flere artikler vist at bare en liten del av dem som har levd på jorden — de som har syndet mot den hellige ånd — vil ikke få en oppstandelse.[2]

Grunnen for dette er at Jesus kjøpte alle Adams etterkommere da han døde. Derfor må hver enkelt få anledning til å akseptere eller avvise gjenløsningen. Nesten ingen personer som levde i tiden mellom Adam og Jesus har fått denne anledningen. Ordene «nesten ingen» indikerer at det kan ha være noen personer i denne tiden som syndet mot den hellige ånd, og dette er det samme som å avvise gjenløsningsofferet.

Nesten ingen personer som levde i århundrene etter Jesus har fått denne anledningen. Når Åpenbaringen 20:13 sier at alle personer som døde i havet (sjøen) vil få livet tilbake, så betyr det at i kontrast til det medlemmene av det styrende råd sier, så vil de som døde i vannflommen på Noas tid få en oppstandelse. Når det sies at alle de som er i hades vil få en oppstandelse, så inkluderer det de fleste som har levd på jorden. I de fleste tilfeller hvor ordet “nasjoner” (ethnos) blir brukt i Åpenbaringen og i de andre bøkene i De kristne greske skrifter, refererer ordet til de politiske nasjonene på jorden. Jeg har allerede vist at de fleste som har levd på jorden, vil få en oppstandelse i løpet av Jesu tusenårige styre. De ordene som viser at de mennesker som utgjør «nasjonene» vil være der, støtter det syn at de fleste som har levd, vil få en oppstandelse.

De andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått

Jesus sa at den onde generasjonen på hans tid, innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida, foruten innbyggerne i Sodoma og Gomorra vil få en oppstandelse på dommens dag, som er Jesu tusenårige styre. Men noen ser et problem her, nemlig i ordene i Åpenbaringen 20:5: «De andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått». Hvordan kan vi si at de døde vil få en oppstandelse i løpet av de 1 000 år i lys av det som står i vers 5?

Jeg skal først drøfte et språklig spørsmål. Betyr ordene om de andre døde at de ble levende på slutten av de tusen år, eller etter de tusen år? Louw and Nida definerer verbet teleō som (å få til å hende som et resultat ved enden; å fullføre; å gjennomføre»). Fordi Åpenbaringen 20:2 sier at Satan skal være bundet i tusen år, og 20:7 sier: «Når de 1000 årene er over (teleō), skal Satan bli sluppet løs fra sitt fengsel», så må de andre døde bli levende etter de tusen år. Det som vil skje, er altså at de døde blir levende, og så blir Satan løslatt for å prøve dem.

Men la oss nå vende tilbake til ordene «bli levende» (zaō, aorist aktiv indikativ). Som vi har sett, betyr det greske verbet egeirō «å reise opp», men dette verbet blir ikke brukt i Åpenbaringen 20:5. Heller ikke det greske substantivet anastasis med betydningen «oppstandelse» blir brukt. I 20:13 hvor oppstandelsen fra havet og fra hades er nevnt, er det verbet didomi med betydningen «gi; utfri» som er brukt. Men verbet zaō blir ikke brukt i betydningen “oppstandelse” i Åpenbaringen. Men hva betyr så dette verbet?

Ifølge Mounce har det greske verbet zaō betydningen: «å leve, å ha livskraft, å bruke livets funksjoner». Dette viser at vi kan ikke i utgangspunktet ta verbet zaō i Åpenbaringen 20:5 som en referanse til oppstandelsen fra de døde. Istedet er det gode grunner for å tro at meningen er at de som har blitt oppreist i løpet av de 1 000 år, vil, når de 1 000 år ender, ha oppnådd fullkommenhet og har blitt befridd den synd de har arvet fra Adam. I denne betydningen «er de blitt levende». Jeg skal nå gi noen eksempler på bruken av verbet zaō som støtter denne betydningen.

I 1. korinterne 9:14, brukes verbet zaō om at forkynnelsen også kan  være et levebrød.

¹⁴ På samme måte har Herren bestemt at de som forkynner det gode budskap, skal leve (zaō) av det gode budskap.

I Lukas 2:36, brukes verbet zaō i betydningen å leve et normalt liv.

³⁶ Det var også en profetinne der som het Anna. Hun var datter av Fạnuel og tilhørte Asjers stamme og var langt oppe i årene. Denne kvinnen hadde levd (zaō) sammen med mannen sin i sju år etter at de hadde giftet seg.

I Lukas 15:13 brukes verbet zaō i betydningen å leve et dårlig liv.

¹³ Noen dager senere samlet den yngste sønnen sammen alle tingene sine og reiste til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin ved å leve (zaō) et vilt liv.

I Johannes 4:10 refererer verbet zaō til vann i bevegelse («levende vann»), som Jesus bruker i symbolsk betydning.

¹⁰ Jesus svarte: «Hvis du hadde visst om Guds frie gave og vært klar over hvem det er som sier til deg: ‘Gi meg noe å drikke’, ville du ha bedt ham om vann, og han ville ha gitt deg levende (zaō) vann.»

I 1. Tessalonikerne 3:7, 8, brukes verbet zaō i betydningen «å ha livskraft».

⁷ Derfor, brødre, er vi blitt trøstet i all vår nød og i alle våre prøvelser på grunn av dere og den trofastheten dere viser. ⁸ For når dere står fast i Herren, får vi ny styrke (zaō).

I 1. Johannes 4:9 har verbet zaō meningen å ha rett til å leve evig. Denne meningen ligger nær opp til den mening som jeg oppfatter verbet å ha i Åpenbaringen 20:5. I løpet av Jesu tusenårige styre vil de som står opp, gradvis vokse fram mot fullkommenhet når gjenløsningsofferet blir anvendt for dem. Når de 1 000 år ender, vil alle som lever, være fullkomne uten nedarvet synd. Nå er de ikke lenger avhengig av gjenløsningsofferet. Og som fullkomne mennesker uten synd har de rett til å leve evig.

 ⁹ Slik ble Guds kjærlighet vist oss: Gud sendte sin enbårne Sønns til verden for at vi skulle få liv (zaō) ved ham.

I Åpenbaringen 3:1 har verbet zaō også en mening som ligger nær meningen i Åpenbaringen 20:5. Medlemmene av menigheten i Sardes levde i bokstavelig forstand, men de var døde fra at åndelig synspunkt. Hvis de ville omvende seg og gjøre kristne gjerninger, ville de få liv igjen.

 “Skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjernene: ‘Jeg vet om dine gjerninger, og jeg vet at du går for å være levende, men du er død.

Det er viktig å tenke på at verbet zaō aldri har meningen «å reise opp», det vil si at det aldri referer til en oppstandelse.

Det er noen ord i Åpenbaringen 20:13 som støtter min forklaring av verbet i 20:5, og det er ordene «døden ga tilbake de døde». Ordet «døden» har forskjellige betydninger i forskjellige sammnehenger. For å forstå hva «døden» referer til i Åpenbaringen 20:13, bør vi drøfte situasjonen med de 144 000 som vil få en himmelsk oppstandelse og som vil tjene som dommere, konger og prester. Da de forskjellige bøkene i De kristne greske skrifter ble skrevet, hadde alle kristne som da levde, håpet om liv i himmelen.

Det vi nå drøfter, er dommens dag. Men de som har et himmelsk håp, vil ikke være til stede under Jesu tusenårige styre. Men de må også bli dømt, slik Paulus viser i Romerne 14:10-12 (øverst) og 2. Korinter 5:10 (nederst):

¹⁰ Men hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal jo alle stå foran Guds dommersete. ¹¹ For det står skrevet: «‘Så sant jeg lever’, sier Jehova, ‘for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal åpent anerkjenne at jeg er Gud.’» ¹² Hver enkelt av oss skal altså avlegge regnskap for seg selv overfor Gud.

¹⁰Vi skal nemlig alle stå framfor Kristi dommersete, for at hver enkelt skal få sin lønn etter det han har gjort i sin menneskelige kropp, enten det er godt eller ondt.

Som jeg vil drøfte nærmere i det følgende, så har de som får en oppstandelse, blitt frikjent fra sin synd ved å dø. Derfor vil de bli dømt på grunnlag av det de gjør etter oppstandelsen. De som har det himmelske håp, blir dømt på grunnlag av «det han har gjort i sin menneskelige kropp» (NWT13: «practiced while in the body»), det vil si de gjerninger han gjorde mens han levde på jorden. Paulus drøfter forskjellige sider ved synd og rettferdighet når det gjelder dem som har det himmelske håp. I Romerne 5:17 sier han:

¹⁷Døden hersket som konge på grunn av ett menneskes overtredelse. Men det er enda sikrere at de som på en så overveldende måte får den ufortjente godhet og rettferdighetens frie gave, skal leve og herske som konger på grunn av ett menneske, Jesus Kristus!

Alle mennesker har arvet synd på grunn av Adams overtredelse, og derfor har døden hersket som konge. Dette betyr at legemene til alle Adams etterkommere var underlagt døden. Men på grunn av Guds ufortjente godhet og rettferdighetens frie gave, så vil medlemmene av menigheten i Roma, som brevet er skrevet til, herske som konger sammen med Jesus Kristus. Paulus fortsetter sin drøftelse av dem som har det himmelske håp i Kolosserne 2:13 (øverst) og Efeserne 2:1-5 (nederst):

¹³ Og selv om dere var døde på grunn av deres synder og deres uomskårne kropp, gjorde Gud dere levende sammen med Kristus. Han tilga oss i sin godhet alle våre synder.

¹ Gud har gjort dere levende, enda dere var døde på grunn av deres synder og det gale dere gjorde. ² En gang levde dere slik man lever i denne verden. Dere lot dere lede av herskeren over den luften som har makt over folk, den ånd som nå påvirker de ulydige. ³ Ja, vi oppførte oss alle som dem og fulgte våre fysiske lyster og gjorde det som kroppen og tankene ville. Slik vi var av natur, fortjente vi å bli rammet av Guds vrede, akkurat som de andre. ⁴ Men Gud er rik på barmhjertighet, og på grunn av hans store kjærlighet til oss ⁵ har han gjort oss levende (syzōopoieō) sammen med Kristus, enda vi var døde på grunn av våre synder. Ved ufortjent godhet er dere blitt frelst.

Verbet zaō har betydningen «å leve» og syzōopoieō har betydningen  «å gjøre levende; å få til å leve». Versene ovenfor belyser betydningen av ordene “døden ga tilbake de døde” i Åpenbaringen 20:13. Paulus viser at de kristne i Kolosse og Efesus ble oppfattet som døde på grunn av deres overtredelser og synder. Men de ble gjort levende, enda de fremdeles hadde et legeme med nedarvet synd. Både Jesus og Johannes uttrykker det samme syn som Paulus hadde i Johannes 5:24 (øverst) og 1. Johannes 3:14 (nederst):

²⁴Jeg sier dere i sannhet: Den som hører mitt ord og tror på Ham som har sendt meg, har evig liv, og han kommer ikke til å bli dømt, men er gått over fra døden til livet.

¹⁴ Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, for vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, er fortsatt i døden.

De som viste tro på Jesus Kristus og hans far, Jehova Gud, hadde allerede fått en positiv dom. De hadde allerede gått over fra døden til livet. At personer som blir betraktet som døde på grunn av deres overtredelser og synder, blir også uttrykt i Åpenbaringen 14:13:

¹³ Og jeg hørte en røst fra himmelen si: «Skriv: Lykkelige er de som dør forent med Herren fra nå av. Ja, sier ånden, la dem hvile fra sitt strev, for det de har gjort, følger med dem.»

Den norske Ny Verden-oversettelsen av 2017 har utelatt et viktig ord som den greske teksten har. En bokstavelig oversettelse av den greske teksten som ordene i grønt uttrykker, er: «lykkelige er de døde som dør». Ordene i verset gjelder Guds tjenere som har et himmelsk håp. Når de dør, vil de hvile, fordi «det de har gjort, følger med dem». Paulus viser i 2. korinter 5:10 at de som har det himmelske håp «vil stå fremfor Kristi dommersete», og at enhver av dem «vill få sin lønn på grunn av det han gjorde da han var i legemet».

Når Åpenbaringen sier at  «det de har gjort, følger med dem», så viser det at de har fått en positiv dom og vil få en himmelsk oppstandelse. Men la du merke til hvordan de blir beskrevet? De blir kalt «de døde», fordi de blir betraktet som døde på grunn av deres syndige legeme. Vi har det samme uttrykk i Åpenbaringen 20:12, 13. Her blir ikke oppstandelsen beskrevet. Men de som bokstavelig var blitt oppreist blir to ganger kalt «de døde» i vers 12.

Nå har vi et godt grunnlag for å forstå ordene: «de andre døde ble ikke levende før de 1 000 år var gått» i Åpenbaringen 20:5. Alle de som blir oppreist under Jesu tusenårige styre, har fremdeles sin nedarvede synd. Fra Guds synspunkt er de derfor døde. Etter sin oppstandelse vil de 144 000 dommere, konger og prester hjelpe dem som har blitt oppreist, til å gå fremover mot fullkommenhet, slik Adam var. Når de 1 000 år ender, har denne prosessen blitt fullført. Fordi de som da lever, er fullkomne og uten synd, blir de ikke lenger betraktet som døde. De «har blitt levende».

[1]. En detaljert drøftelse av de fire rikene finnes i artikkelen «For many are called, but few are chosen — What the members of the Governing Body do not understand» i kategorien «The Governing Body». Artikkelen er ikke oversatt til norsk.

 [2]. Du vil finne disse artiklene under søkeordet «Resurrection» i «Index of subjects and scriptures» I kategorien, «Table of contents».

DET SOM SKAL SKJE PÅ DOMMENS DAG UNDER LEDELSE AV DEM SOM ER KONGER, PRESTER OG DOMMERE

Kravet for å være en del av den himmelske regjering av 144 000 konger, dommere og prester, og for å fortsette å leve i det jordiske paradis uten noen sinne å dø, blir beskrevet i Johannes 3:16, 36:

¹⁶ “For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro (pisteuō) på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men få evig liv.

³⁶ Den som viser tro (pisteuō) på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke få livet, men Guds vrede blir værende over ham.

Det greske ordet for «å tro” er pisteuō, og i begge versene er dette verbet presens partisipp. Derfor er «viser tro» en utmerket oversettelse. Disse to versene alene viser at de fleste mennesker som har levd på jorden vill få en oppstandelse. Ingen person som levde i tiden fra Adam til Jesus fikk en sjanse til å vise tro på ham. Noen få personer som levde i tiden etter Jesus og frem til i dag har hatt denne sjansen. På grunn av Guds rettferdighet må alle disse personer som ikke har hatt sjansen, få en oppstandelse på dommens dag, slik at de kan velge om de vil vise tro på Jesus og hans gjenløsningsoffer eller ikke. Åpenbaringen 20:11-15 beskriver dommens dag:

¹¹ Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Foran ham flyktet jorden og himmelen bort, og de fantes ikke lenger. ¹² Og jeg så de døde, både store og små, stå foran tronen, og bokruller ble åpnet. Det ble også åpnet en annen bokrull – livets bokrull. De døde ble dømt etter det som sto skrevet i bokrullene, i samsvar med sine gjerninger. ¹³ Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og graven ga tilbake de døde som var i dem, og hver enkelt ble dømt etter sine gjerninger. ¹⁴ Så ble døden og graven kastet i ildsjøen – ildsjøen står for den annen død. ¹⁵ Og alle som ikke var skrevet inn i livets bok, ble kastet i ildsjøen.

Denne teksten nevner bokruller, og at de døde skal bli dømt etter det som står skrevet i bokrullene, etter sine gjerninger. Mange av dem som leser Bibelen og kaller seg for kristne, tror at bokrullene inneholder fortegnelser av gjerninger som hver enkelt gjorde før han eller hun døde. Men dette er umulig på grunn av ordene til Paulus i Romerne 6:7, 23:

⁷ For den som har dødd, er blitt frikjent fra sin synd.

²³ For den lønnen synden betaler, er døden, men den gaven Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.

Når en person dør, betaler han med sin død for alle synder han har begått. Og når syndene er betalt, blir de strøket ut, og personen er frikjent. Det er også et annet viktig punkt her. Kravet for å få evig liv, er å vise tro på Jesus Kristus. De fleste av dem som får oppstandelse, har aldri hatt muligheten til å vise tro på Jesus Kristus. Så hvis bokrullene inneholdt fortegnelser av gjerninger som alle gjorde før de døde, ville de fleste som fikk en oppstandelse, bli fordømt og kastet i ildsjøen, som er den annen død.

Det er ingen hensikt i å oppreise milliarder av mennesker, for så, når de har blitt oppreist, å tilintetgjøre dem for alltid. En slik handlemåte ville stride imot Guds rettferdighet, visdom og kjærlighet. Det ville også stride mot Jesu gjenløsningsoffer, og det at han kjøpte alle Adams etterkommere med sitt offer. Konklusjonen må derfor bli at bokrullene med deres innhold blir skrevet i begynnelsen av Jesu tusenårige styre. De som følger instruksjonene i rullene og er trofaste mot Jehova når Satan blir løslatt etter de 1 000 år, vil fortsette å leve på jorden som fullkomne mennesker uten noensinne å dø.

Jorden vil bli et paradis på dommens dag

I sin tale til filosofene på Areopagos, sa Paulus ifølge Apostlenes gjerninger 17:31:

³¹ For han har fastsatt en dag da han skal dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt. Og han har gitt en garanti til alle mennesker ved å oppreise ham fra døden.»

Jeg har vist ovenfor, at Jehova er den største dommer. Men han har utnevnt sin Sønn, Jesus Kristus til å dømme på dommens dag. Og han vil dømme den bebodde jord i rettferdighet. Isai var far til David, og Jesus ble født i Davids slektslinje. Jesaia har en profeti i 11:1-9 som refererer til Jesus som dommer. Han vil dømme de svake i rettferdighet, og trofasthet skal være beltet om hans hofter. Det betyr at kvisten fra Isais stubbe skal dømme den bebodde jord i rettferdighet.

 ¹ Det skal vokse ut en kvist fra Isais stubbe, et skudd fra hans røtter skal bære frukt. ² Jehovas ånd skal hvile over ham– en ånd som fyller ham med visdom og forstand, gode råd og styrke, en ånd som fyller ham med kunnskap og frykt for Jehova. ³ Han skal ha sin glede i frykten for Jehova. Han skal ikke dømme bare etter det hans øyne ser,eller irettesette bare etter det hans ører hører. ⁴ Han skal dømme de svake rettferdig, irettesette upartisk til beste for de ydmyke på jorden.Han skal slå jorden med sin munns kjepp og drepe de onde med sine leppers pust. ⁵ Rettferdighet skal være beltet han har om livet, trofasthet skal være beltet om hoftene. ⁶ Ulven skal hvile sammen med lammet, og leoparden skal legge seg ved siden av geitekillingen. Kalven og løven og gjøfeet skal være sammen, og en liten gutt skal lede dem. ⁷ Kua og bjørnen skal beite side om side, og ungene deres skal legge seg ned sammen. Løven skal spise halm som oksen. ⁸ Et lite barn skal leke ved kobraens hule, og et barn skal legge hånden over giftslangens hull. ⁹ Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell, for jorden skal være fylt med kunnskapen om Jehova, slik vannet dekker havets bunn.

Grunnen til at det er fred mellom dyrene og mellom dyrene og menneskene, er ifølge profetien at «jorden skal være fylt med kunnskapen om Jehova». Dyr blir ikke fredelige, fordi de har kunnskap om Jehova. Dette viser at fremstillingen er symbolsk. Det er gode grunner til å tro at profetien ble oppfylt på en symbolsk måte da jødene kom tilbake fra Babylon. Personer som hadde vært som ville dyr, ville nå oppføre seg på en fredelig måte. Det er en lignende profeti i Jesaia 65:9-10, 17-25:

 ⁹ Jeg vil la et avkom utgå fra Jakob, og fra Juda skal det komme en som skal arve mine fjell. Mine utvalgte skal ta landet i eie, og mine tjenere skal bo der. ¹⁰ Saron skal bli en beitemark for sauer og Akor-dalen et hvilested for kveg. Dette vil jeg gjøre for mitt folk, som søker meg.

¹⁷ Se! Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Det som var før, skal ikke lenger huskes, og det skal ikke stige opp i hjertet. ¹⁸ Derfor skal dere juble og glede dere for evig over det jeg skaper. For jeg skaper Jerusalem til noe å glede seg over og hennes folk til noe å juble over. ¹⁹ Og jeg vil glede meg over Jerusalem og juble over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller fortvilte rop i byen.» ²⁰ «Det skal ikke lenger være noe spedbarn der som bare lever noen få dager, eller en gammel mann som dør for tidlig. For den som dør hundre år gammel, vil bli regnet som bare en gutt, og synderen skal bli rammet av en forbannelse selv om han er hundre år gammel. ²¹ De skal bygge hus og bo i dem,  og de skal plante vingårder og spise frukten fra dem. ²²  De kommer ikke til å bygge for at andre skal bo,de kommer ikke til å plante for at andre skal spise.For mitt folk skal leve like lenge som et tre, og mine utvalgte skal fullt ut få nyte frukten av sitt arbeid. ²³ De skal ikke slite forgjeves, og de skal ikke føde barn som rammes av noe ondt. For de er det avkommet som Jehova har velsignet, de og deres etterkommere. ²⁴ Allerede før de roper, skal jeg svare, mens de fortsatt taler, skal jeg høre.²⁵ Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal spise halm som oksen, og slangen skal ha støv til mat. De skal ikke gjøre noen skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell», sier Jehova.

Profetien viser at dyrene skal leve sammen i fred, og det viser at denne profetien har samme ramme som profetien i Jesaia 11:1-9. Fordi Juda, Jerusalem, Saron og Akor-dalen er nevnt, er det klarere enn profetien i kapittel 11 at oppfyllelsen av profetien finner sted etter hjemkomsten fra Babylon. De nye himler som Gud ville skape var det nye lederskap for jødene, og den den nye jord var det nye jordiske samfunn som ble etablert i Juda og Jerusalem.

Flere profetier, som i fortiden ble oppfylt på den jødiske nasjon, vil få en større oppfyllelse i fremtiden. Hvorfor kan vi si det? Det er to sider ved profetiene i Jesaia kapitlene 11 og 65, som viser til  en større oppfyllelse i fremtiden. En side er ordene i Jesaia 65:17 om at Gud vil skape nye himler og en ny jord. Dette må oppfylles i fremtiden, for 2. Peter 3:13  sier:

¹³ Men i samsvar med hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, og der skal rettferdighet bo.

Vi merker oss at Peter refererer til nye himler og en ny jord som noe som skal komme, og han sier at grunnlaget for dette er Guds løfte. Vi kan derfor være sikre på at profetiene i Jesaia kapitlene 11 og 65 skal bli oppfylt i fremtiden.

Den andre siden av disse profetier, som viser at de vil få en oppfyllelse i fremtiden, er ordene om at ville og tamme dyr vil bo sammen i fred. Jesu ord i Lukas 23:42, 43 kaster lys over denne situasjonen:

 ⁴² Så sa han: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.» ⁴³ Jesus svarte: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i paradiset.»

Da Jesus ble festet til pelen på Golgata, var det en av forbryterne som hang ved siden av Jesus som ba Jesus huske ham når han kom i sitt rike. Fordi forbryteren ventet å dø, må hans ord være et uttrykk for hans tro på oppstandelsen på den siste dag. I sitt svar sidestilte Jesus sitt rike med paradiset.  Jesus viste ved sine ord at det i fremtiden skal komme et paradis på jorden, for det jordiske paradiset var det eneste paradis jødene visste om. Dette har en direkte forbindelse med profetiene i Jesaia 11 og 65.

Da Jesaia levde, var det ikke fred mellom tamme og ville dyr, men dette var tilfellet i Edens hage. Jesaias beskrivelse om fred mellom dyrene er hentet fra det første paradiset. Når Jesus sa at når hans rike kom, så ville det være et paradis på jorden, så betyr dette at profetiene må få en bokstavelig oppfyllelse på dyr og mennesker på den tusenårige dommens dag.

Alle mennesker vil gradvis gå mot fullkommenhet

Vi merker oss at de som er konger, prester og dommere er tatt fra hver stamme, språk og folk ifølge Åpenbaringen 5:9. Beskrivelsen av de som er kalt til det himmelske riket i De kristne greske skrifter viser at disse inkluderer personer fra alle livets kår, personer som har alle former for erfaring; og det er både menn og kvinner. Noen hadde god helse, mens andre var sykelige. Noen var rike og andre var fattige. Hensikten med all denne mangfold er at det vil være noen i den himmelske regjering som har den samme erfaring som hver enkelt som lever på jorden. På grunn av dette kan de hjelpe dem som har fått oppstandelse der hvor de trenger hjelp. Vi vet ikke hvordan hjelpen vil bli gitt. Men alle som ønsker det, vil bli hjulpet til å gå fremover mot fullkommenhet. Gjennom deres funksjoner som konger, prester, og dommere vil de gi denne hjelpen.

Jesaia 9:6, 7 har en profeti om kongen:

 ⁶ For det er født oss et barn, det er gitt oss en sønn,og herredømmet skal hvile på hans skulder. Hans navn skal være Enestående Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. ⁷ Hans herredømme skal fortsette å vokse, og freden skal være uten ende over Davids trone og over hans rike. Det skal grunnfestes og opprettholdes ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Hærstyrkenes Jehova skal gjøre dette i sin brennende iver.

Vi har allerede drøftet profetier som viser at det skal bli fred mellom alle dyr og mellom dyr og mennesker. En viktig side ved rollen som konge er å bringe fred, slik sitatet ovenfor viser.

Medlemmene av den himmelske regjering er også dommere. Ifølge Dommerne 2:16 skulle dommerne i Israel befri folket fra deres fiender. Isaiah 65:20 viser at noen personer under Jesu tusenårige styre vil ikke omvende seg og gå fremover mot fullkommenhet. Å fjerne disse vil være en oppgave for de himmelske dommere. De vil også gradvis befri dem som lever i de 1 000 år fra deres synd og ufullkommenhet. Etter de 1 000 år vil det komme et opprør mot Gud, som ifølge Åpenbaringen 20:8, 9 vil reise tvil om hans universelle herredømme. Dommerne vil også gripe inn overfor disse onde menneskene og beskytte dem som tjener Gud.

Medlemmene av den himmelske regjering skal også være prester. I Israel tjente prestene i templet i forbindelse med ofringer. På lignende måte vill prestene i løpet av dommens dag anvende Jesu fullkomne gjenløsningsoffer, slik at alle mennesker som lever på jorden vil ha nådd menneskelig fullkommenhet ved slutten av de 1 000 år. Og de som har vært døde på grunn av synd vil da «bli levende». Prestene i Israel var også lovlærere, og de himmelske prester vil føre tilsyn med det store undervisningsarbeid som vil finne sted på dommens dag. Alle som lever på jorden, vil bli undervist om Jehovas hensikt, inkludert hvordan han ga sin Sønn som et gjenløsningsoffer. De vil også bli undervist i de instruksjoner som bokrullene, som vil bli åpnet ved begynnelsen av Jesu tusenårige styre, inneholder. For Åpenbaringen 20:12 sier at «de døde ble dømt etter det som var skrevet i bokrullene, i samsvar med sine gjerninger». Vi ser derfor, at når medlemmene av den himmelske regjering er konger, prester og dommere, så er hver av disse funksjonene viktig for å hjelpe alle til å nå den fullkommenhet som Adam hadde.

Ifølge 1. Korinter 15:53, 54 har medlemmene av den himmelsk regjering udødelighet, noe om betyr at de ikke kan dø. De som viser tro på Sønnen og når menneskelig fullkommenhet ved slutten av de 1 000 år og består den siste prøven, har ikke udødelighet. Det vil bety at de vil fortsette å leve i det jordiske paradis så lenge de tjener Gud. Men er det mulig at noen av disse på et tidspunkt synder mot Gud og blir kastet i ildsjøen? Vakttårnet for 1. januar 1968, side 20, hadde noen svært interessante tanker om dem som består prøven etter de 1 000 år og som vil leve evig.

EVIG LIV

¹⁹ De som er trofaste under den endelige prøve, behøver ikke å frykte for at de noen gang skal komme til å gjøre opprør mot Guds overherredømme. Den prøve Jehova har satt dem på, er en fullstendig, gjennomgripende prøve, og når de har bestått den, har de dermed en garanti for at de alltid kommer til å være lydige. Jehova godkjenner dem og erklærer dem rettferdige og gir dem retten til å leve evig her på jorden. De kan være forvisset om at universets suverene Overherre vet at de er trofaste og ulastelige og aldri vil vende seg bort fra ham. De ser fram til å få leve i millioner av år, ja, i all evighet, i full visshet om at den kjærlige Gud, Jehova, vil beskytte og bevare deres liv. Fra sitt uuttømmelige forrådshus vil han gi dem stadig flere vidunderlige ting gjennom sin elskede Sønns, Jesu Kristi, administrasjon. — Rom. 11: 33—36; Fil. 4: 19; 2: 9—11.

Konklusjonen i sitatet finnes ikke direkte i Bibelens tekst, men vi ser fram til den siste prøven. Men vi vet at det endelige resultatet av dommens dag vil bli herlig. Noen mennesker vil vise seg å være onde og vil følge Satan. Og de vil erfare den annen død. Andre mennesker vil vise seg å være rettferdige, og de vil følge Gud. De vil få evig liv. Vi ser derfor at den viktige hensikt med den 1 000 år lange dommens dag er å finne hjertetilstanden og motivene til alle mennesker på det tidspunkt da menneskene er fullkomne lik Adam og ikke lenger har nedarvet synd.

KONKLUSJON

Dommens dag er det samme som Jesu tusenårige styre. De som får en oppstandelse, vil ikke bli dømt på grunnlag av det de gjorde før de døde. Men de vil bli dømt på grunnlag av bokrullene, som vil bli skrevet ved begynnelsen av de 1000 år; om de følger instruksjonene i disse bokrullene.

Jorden vil bli et paradis, og medlemmene av den himmelske regjering vil hjelpe alle som lever på dommens dag, til å gå fremover mot fullkommenhet. Etter de 1 000 år er alle fullkomne, og de som består den siste prøven, har en garanti for at de vil leve evig.

EN ANNEN MEGET VIKTIG ARTIKKEL ER: «MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HAR DEVALUERT OG BEGRENSET JESU KRISTI GJENLØSNINGSOFFER» I KATEGORIEN: «DET STYRENDE RÅD»