MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD TROR IKKE PÅ BIBELENS FULLE INSPIRASJON

Ordet «inspirasjon» anvendt på Bibelen har forskjellige betydninger for forskjellige mennesker. Når vi derfor drøfter «inspirasjon», trenger vi å definere ordet og vise hvordan det brukes. Vi trenger også å vite hvordan de som vi drøfter inspirasjon med, forstår ordet.

DET VANLIGSTE SKRIFTSTED SOM ER BRUKT FOR Å VISE INSPIRASJON 

Det skriftstedet som brukes, er 2. Timoteus 3:16, og jeg gjengir det i tre forskjellige oversettelser:

Hele Skriften er inspirer tog nyttig til undervisning, til irettesettelse, til korrigering og til opplæring i det som er rett. (NV17)

Denn alle Schrift, von Gott eingegeben [alle Skrifter inngitt av Gud], ist nütze zur Lehre, zur Strafe, zur Besserung, zur Züchtigung in der Gerechtigkeit. (Luther 1912)

Every inspired scripture [ethvert inspirert skrift ], has its use for teaching the truth and refuting error, or for reformation of manners and discipline in right living. (NEB 1970)

De fleste bibeloversettelser gjengir verset på samme mate som NV17. Og argumentet som mange bibellesere bruker, er at verset beviser at «hele Skriften er inspirert av Gud», det vil si alle Bibelens 66 bøker er inspirert av Gud. Men ordene i Luther-bibelen og NEB kan ikke bli brukt som bevis på disse bøkenes inspirasjon. Disse oversettelsene viser at «ethvert skrift som er inspirert av Gud» er nyttig. Dette gir en helt annen mening enn den vi finner i NV17. Ordene in Luther-bibelen og NEB viser at fokus kan ikke i utgangspunktet være på Bibelens 66 bøker. Men hver enkelt leser må finne ut hvilke bøker som utgjør den guddommelige kanon, og da kan han eller hun konkludere med at disse bøkene er inspirert av Gud og nyttige.

Det er interessant å merke seg at den greske teksten og den situasjonen Paulus var i da han skrev brevet, viser at Luther-bibelen og NEB har en bedre oversettelse enn NV17 og de fleste andre oversettelser. Det virker kanskje noe paradoksalt og i strid med den vanlige oppfatningen, men teksten til disse to oversettelsene representerer et sterkere argument for at de 66 bøkene i Bibelen er inspirert av Gud enn NV17 og de fleste andre oversettelser. Hvordan kan det ha seg?

«Enhver» eller «alle»?

Når det gjelder forskjellen på de to ordene, sier en engelsk grammatikk i norsk oversettelse følgende:

Vi bruker både alle og enhver for å referere til det totale antall av noe. Ordet «alle» referer til hele gruppen, og «enhver» referer til hvert medlem av den totale gruppen.[1]

Forskjellen er at hvis «alle» blir brukt i 2. Timoteus 3:16, kan Paulus bare referere til hele gruppen av skrifter. Den eneste gruppen av skrifter som eksisterte da Paulus skrev brevet, var De hebraiske skrifter. Hvis derfor «alle» er det riktige ordet, så må referansen være til de 39 bøkene i De  hebraiske skrifter og ikke til de 27 bøkene i De kristne greske skrifter, som på denne tiden ikke var samlet til en enhet.

Bruken av ordet «enhver» kan derimot inkludere alle de 66 bøkene i Bibelen. Hvordan kan de ha seg? Vi kan oppfatte det Paulus skrev på denne måten: «Ethvert skrift som er inspirert av Gud, er nyttig.» Hva referer «ethvert skrift» til? Paulus viser at det er noen skrifter som er inspirert av Gud, og for å identifisere disse, så har Gud sørget for at en guddommelig kanon som inneholder 66 bøker er blitt samlet. Dette betyr er «ethvert skrift» må referere til den enkelte bok i denne kanon, og disse skriftene er inspirert av Gud og er nyttige.

Når vi tenker på at de bøker som Gud har inspirert, kan identifiseres, er gjengivelsen «Ethvert skrift som er inspirert av Gud.» bedre enn gjengivelsen «Hele Skriften er inspirert av Gud.». Og grunnen er at gjengivelsen «Hele skriften er inspirert av Gud.» bare kan referer til de 39 bøkene i De hebraiske skrifter». Men ved å bruke ordene «Ethvet skrift som er inspirert av Gud.» inviteres leserne til å identifisere den guddommelig kanon. Og når vi har gjort det, så vet vi på grunnlag av det Paulus har skrevet, at hvert enkelt skrift i denne kanon er inspirert og nyttig.

Hva kan vi lære av den greske grammatikken i dette verset? Det er ingen artikkel i pasa graphē («ethvert skrift»), og regelen er at når pas («alle; enhver») står foran et substantiv og artikkelen mangler, så er meningen «enhver» og ikke «alle». Grammatikken støtter derfor gjengivelsen «ethvert skrift».

«Ethvert skrift som er inspirert»  eller «Ethver skrift er inspirert»

Verbet i den norske oversettelsen er «er». Men verbet i den greske teksten er ikke skrevet, men bare underforstått. Problemet er da hvor dette verbet skal plasseres i oversettelsen. Er meningen «Ethvert skrift er inspirert av Gud» eller «Ethvet skrift som er inspirert av Gud»? Fordi «enhver» har sterk støtte som den beste gjengivelsen, og «ethvert» fokuserer på hvert enkelt skrift, vil den mest naturlige oversettelsen være: «Ethvert skrift som er inspirert av Gud» eller «Ethvert inspirert skrift».

Det er umulig å bruke 1. Timoteus 3:16 alene som bevis for at de 66 bøkene i Bibelen er inspirert av Gud. Men hvis vi forutsetter at Guds ånd ledet samlingen av den bibelske kanon, kan 2. Timoteus 3:16 bli brukt for å vise at de 66 bøkene er inspirert av Gud og er nyttige.

[1]. https://dictionary.cambridge.org/grammar/british-grammar/all-or-every.

ANDRE VIKTIGE SKRIFTSTEDER SOM VISER TIL INSPIRASJON 

Peters ord i 2. Peter 1:20, 21 er spesielt viktige. NV96 sier:

²⁰ For dere vet først og fremst dette, at ingen profeti i Skriften utspringer fra noen privat tydning. ²¹ For aldri er en profeti blitt frembrakt ved et menneskes vilje, men mennesker talte ord fra Gud mens de ble båret avsted av hellig ånd.

Jesus brukte De hebraiske skrifter i stor grad som sin autoritet. I Matteus 22:43 sier han: «Hva er grunnen til at David under inspirasjon kaller ham Herre?» Ordet «inspirasjon» er bokstavelig «i ånden».

Ordene til Paulus i Romerne 15:4 (NV96) er også viktige:

⁴ For alt som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra skriftene skulle ha håp.

Vi ser at «alt som er blitt skrevet tidligere» er skrevet for vår opplæring («instruksjon», didaskalia). Og denne instruksjonen kan ikke være banale ting, siden hensikten er å gi oss håp. Vi kan anvende dette på bøkene i De hebraiske skrifter. Hvis det er slik at det eneste vi kan lære av disse bøkene, er noen få moralske prinsipper, så gir ikke disse bøkene oss håp. Men hvis disse bøkene inneholder profetier som peker frem til vår tid og til fremtiden, da gir de oss håp. Dette betyr at det styrende råds nye måte å tolke Bibelen på, bryter med det Paulus sier i Romerne 15:4, fordi håpet blir tatt vekk fra oss.

Konklusjonen på denne seksjonen er at De kristne greske skrifter inneholder mange utsagn som viser at De hebraiske skrifter er inspirert av Gud. Men fordi De kristne greske skrifter ble samlet etter at de 39 bøkene var fullført, så kan de ikke inneholde noe utsagn om den samlingen av skrifter som enda ikke var utført. Men hvis vi kombinerer vår overbevisning om at den bibelske kanon er samlet ved hjelp av hellig ånd med 2. Timoteus 3:16, som sier at «ethvert skrift som er inspirert av Gud», så har vi gode argumenter for at også De kristne greske skrifter er inspirert av Gud.

Ordet «profeti» refererer ikke bare til utsagn om fremtiden. Men ordet referer til et hvilket som helst utsagn om fortiden, nåtiden eller fremtiden som er inspirert av Gud. Ordet «Skriften» i denne teksten må referere til bøkene i De hebraiske skrifter. I 2. Timoteus 3:16 er ordet «inspirert» bokstavelig «Gud-åndet», og i 2 Peter 3:21 lærer vi at den hellige ånd ledet nedskrivningen av profetiene.

 FORSKJELLIG SYN PÅ BIBELSK INSPIRASJON 

Bibelstudentene i det 19. århundre og Jehovas vitner i det 20. århundre trodde på Bibelens fulle inspirasjon. Boken Hele Skriften er Inspirert af og Gavnlig (dansk utgave 1963), side 9, sier:

Mens disse mænd var vågne og ved fuld bevissthed,  eller mens de sov og drømte, indplantede Guds ånd i deres sind det budskab der via meddelelseskanalen overførtes fra den guddommelige kilde. Efter at profeterne havde modttaget budskabet var det dere oppgave at udtrykke det i ord og fortælle det til andre.

Dette betyr at mens budskapets ord ble valgt av den som skrev, så var Gud den som inspirerte hvert budskap og hver beretning ved å lede sine tjenere med sin ånd. Fordi Jehova ikke gjør noe uten en hensikt, så trodde verken Bibelstudentene eller Jehovas vitner  at Skriftene inneholder «fyllmateriale» (overflødig materiale). Men hver eneste beretning har en bestemt mening. I det 21. århundre deler ikke medlemmene av det styrende råd denne troen, og de tror ikke lenger på Bibelens fulle inspirasjon.  Dette er en falsk lære! Og vi kan si at akkurat som Hymeneus of Filetus hadde «gått bort fra sannheten, for de sier at oppstandelsen allerede har skjedd.» (2. Timoteus 2:17, 18), så har de ni medlemmene av det styrende råd på lignende måte «gått bort fra sannheten, for de lærer at Bibelen ikke fullt ut er inspirert av Gud» — for eksempel at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen mening for oss i dag. De har til og med gått så langt at de avviser det Jesus sa ifølge Matteus kapitelene 10, 11, og 12 om hvem som skal få oppstandelse. Jeg skal utdype dette.

De ni medlemmene av det styrende råd har gått bort fra sannheten og introdusert falske læresetninger ved å hevde at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen betydning for oss i dag,  og ved å avvise Jesu ord om hvem som vil få en oppstandelse.

Når jeg traff en person i min forkynnelse fra hus til hus, som ga uttrykk for å være kristen, spurte jeg ham eller henne noen ganger: «Tror du at alt som står i Bibelen er inspirert av Gud?» Ofte fikk jeg et positivt svar. Som en prøve, spurte jeg videre: «Tror du at Adam og Eva var de to første mennesker, og at de ble skapt for omkring 6000 år siden, slik Jesu genealogi i Lukas 3:23-38 viser?» Svaret på dette spørsmålet var nesten alltid negativt. Det viser at mange som hevder at de tror på Bibelens inspirasjon, bare tror på dette på en overfladisk måte.

Som en prøve for andre som sa at han eller hun var kristen, spurte jeg: «Tror du at skapelsesberetningene i de første kapitlene i 1. Mosebok er vitenskapelig korrekte?» Svaret var noen ganger ja. Da spurte jeg videre: «Er du enig i at den rekkefølgen av fossiler som vi finner i de sedimentære bergarter er den samme som rekkefølgen i skapelsen i kapittel 1 i 1. Mosebok?» «Vi kan ikke ta skapelsesberetningen i 1. Mosebok bokstavelig. Men det er vitenskapelig korrekt at livet er skapt.» var ofte svaret. Dette viser igjen at å hevde at man tror på Bibelens inspirasjon, ikke er det samme som å tro på Bibelens fulle inspirasjon, at hvert ord er inspirert av Gud.

Det er også flere teologer som hevder at de tror at Bibelen er inspirert av Gud. Men de vil ikke akseptere tekstens bokstavelig mening, men de er bare interessert i de moralske prinsipper som de kan finne i de forskjellige beretninger i Bibelen. Ingen av dem jeg har nevnt ovenfor, trodde at hvert ord og hver beretning i Bibelen var inspirert av Gud, altså på Bibelens fulle inspirasjon.

Vakttårnets litteratur i det 21. århundre har aldri reist tvil om Bibelens inspirasjon. Og hvis vi spurte hver av de ni medlemmene i det styrende råd, så ville hver enkelt si at han trodde at hele Bibelen er inspirert av Gud. Men på samme måte som eksemplene ovenfor viser, den måten medlemmene av det styrende råd behandler Bibelens tekst, viser at de ikke tror på Bibelens fulle inspirasjon. Dette blir vist på tre områder:

• Jesu ord i Matteus kapitlene 10, 11, og 12 angående hvem som vil få en oppstandelse, blir ikke akseptert.
• Medlemmene av det styrende råd sier at store deler av De hebraiske skrifter bare er «fyll-materiale» uten noen mening for oss i dag.
• I et stort antall tilfeller, søker de ikke tekstens bokstavelige mening. Men det som teksten minner medlemmene av det styrende råd om, er den åndelige føde som de gir til vitnene.

Hvert av punktene viser at medlemmene av det styrende råd ikke aksepterer Bibelens fulle inspirasjon.

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD AKSEPTERER IKKE DET JESUS SA OM OPPSTANDELSEN 

Medlemmene av det styrende råd lærer at innbyggerne i Sodoma og Gomorra ikke vil få en oppstandelse, men at de er evig tilintetgjort.

HVA BETYR «EN EVIG ILDS RETTSLIGE STRAFF»? 

Det argumentet som blir brukt for å bevise at innbyggerne i Sodoma og Gomorra er evig tilintetgjort, er Judas vers 7.

⁵ Jeg ønsker å minne dere om noe, selv om dere er fullstendig klar over alt dette: Jehova reddet et folk ut av Egypt, men senere utslettet han dem som ikke viste tro. ⁶ Og de englene som ikke tok vare på sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig, dem holder han i varetekt med evige lenker i tykt mørke fram til dommen på den store dag. ⁷ Det er på lignende måte med Sodọma og Gomọrra og byene rundt omkring, der folk i likhet med disse englene levde et liv i grov seksuell umoral og fulgte unaturlige fysiske lyster. De fikk en evig ilds rettslige straff og er blitt et advarende eksempel for oss.

Vakttårnet for 1. juni 1988, side 30, hadde de følgende kommentarer til Judas vers 7:

En av de viktigste uttalelsene finner vi i Judas 7. Judas hadde nettopp snakket om 1) israelittene som ble tilintetgjort fordi de manglet tro, og 2) engler som syndet, og som holdes «bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag». Så skrev Judas: «Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra . . . Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.» Dette skriftstedet er blitt anvendt på selve byene og det at de ble tilintetgjort for alltid, og ikke på innbyggerne. Men i betraktning av Judas 5 og 6 vil de fleste forstå det slik at det i vers 7 er tale om en straff av enkeltpersoner. (Vi forstår derfor at Jesus i Matteus 11: 20—24 på lignende måte refser mennesker, ikke steiner eller bygninger.) I lys av dette må Judas 7 bety at de ugudelige i Sodoma og Gomorra ble dømt og tilintetgjort for evig.

To argumenter blir brukt i forbindelse med ordene til Judas, 1) «Sodoma og Gomorra og byene omkring» referer til mennesker og ikke til steiner og bygninger, og 2) Ordene «en evig ilds rettslige straff» refererer til «evig tilintetgjørelse».

Judas snakker om tre forskjellige dommer:

• De som ikke viste tro, ble utslettet.
• Gud holder demonene i evige lenker til dommen på den store dag.
• Byene fikk en evig ilds rettslige straff.

Jesaia 34:9, 10 sier angående Edoms land:

⁹ Dens elver skal bli forvandlet til tjære og støvet til svovel–hele landet skal bli som brennende tjære.¹⁰ Verken natt eller dag skal ilden slokkes, røyken skal stige opp for evig. I generasjon etter generasjon skal landet ligge øde, aldri i evighet skal noen dra gjennom det.

Ordet «dens» er kommentert i en footnote. «Referansen er tydeligvis til Bosra, hovedstaden i Edom.» Denne kommentaren er riktig, for vers 6 nevner Bosra og Edom. Ble innbyggerne i Edom evig tilintetgjort uten håp om en oppstandelse? Esekiel 32:21, 29 gir svaret:

²¹ Fra gravens (sheōl) dyp skal de sterkeste krigerne tale til farao og hans hjelpere. De kommer til å fare ned og legge seg der, akkurat som de uomskårne, drept med sverdet.

. ²⁹ Der ligger Edom med sine konger og alle sine høvdinger, de som til tross for sin makt ble lagt blant dem som er drept med sverdet. Også de skal ligge hos de uomskårne og hos dem som farer ned i gravens dyp (sheōl). ²⁹ Der ligger Edom med sine konger og alle sine høvdinger, de som til tross for sin makt ble lagt blant dem som er drept med sverdet. Også de skal ligge hos de uomskårne og hos dem som farer ned i gravens dyp (sheōl) .

Ordet «grav» er oversatt fra sheōl, og versene 21 og 29 viser at de som var innbyggere i Edom, var i sheōl. Åpenbaringen 20:13 viser at de som er i hadēs (som tilsvarer sheōl) vil få en oppstandelse. Det betyr at på tross av ordene «hele landet skal bli som brennende tjære» og «røyken skal stige opp for evig» vil innbyggerne i Edom få en oppstandelse. Dette viser at ordene «en evig ilds rettslige straff» i Judas 7 ikke kan brukes som bevis for at innbyggerne i Sodoma og Gomorra  er evig tilintetgjort uten håp om en oppstandelse.

Vi har et lignende eksempel med innbyggerne i Babylon.  Jeremia 51:1, 39 sier:

¹ Dette er hva Jehova sier:«Jeg vekker en ødeleggende vindmot Babylon og dem som bor i Leb-Kamai….³⁹«Når de er oppglødd, skal jeg gjøre i stand et festmåltid for dem og skjenke dem fulle så de jubler. Deretter skal de falle i evig søvn, en søvn som de ikke skal våkne fra», sier Jehova.

Ordene om at de skal falle i en evig søvn som de ikke skal våkne fra, betyr ikke at de er evig tilintetgjort. Jesaia 14:9, 11, 15 sier at de onde babylonerne ville komme til sheōl, og det viser at de vil få en oppstandelse. Det som er interessant her, er at det er en sammenligning med Sodoma og Gomorra i Jesaia 13:19. Min bokstavelige oversettelse er øverst og NV17 er nederst:

¹⁹ Og Babylon… vil bli (wehāyā) lik (ke) ødeleggelsen (mahpēkhā) [av] Gud (’ælōhim) [av] Sodoma and Gomorra.

¹⁹ Og Babylon, det mest praktfulle av alle riker, kaldeernes stolthet og skjønnhet, skal bli som Sodọma og Gomọrra etter at Gud hadde ødelagt dem.

Profeten sier at skjebnen til innbyggerne i Babylon skal bli lik skjebnen til innbyggerne i Sodoma og Gomorra. Når profeten viser at innbyggerne i Babylon skal få en oppstandelse, må innbyggerne i Sodoma og Gomorra også få en oppstandelse. En mere direkte måte å si at disse skal få en oppstandelse, med unntak av Jesu ord om dette, er det vanskelig å tenke seg.

HYPERBOLER BRUKT AV JESUS 

Jeg vil først sitere Jesu ord angående Sodoma i Lukas 10:8-12 (over) og Matteus 11:23 (under):

⁸ Og når dere kommer inn i en by og de tar imot dere, skal dere spise det de setter fram for dere,⁹ helbrede de syke der og si: ‘Guds rike er kommet nær.’ ¹⁰ Men når dere kommer inn i en by og de ikke tar imot dere, skal dere gå ut på hovedgatene og si: ¹¹ ‘Selv støvet vi har fått på føttene i byen deres, børster vi av mot dere. Men dette skal dere vite: Guds rike er kommet nær.’ ¹² Jeg sier dere: Sodọma skal slippe lettere på dommens dag enn den byen.

²³ Og du, Kapẹrnaum, skal du kanskje bli opphøyd til himmelen? Nei, ned i graven skal du komme. For hvis de kraftige gjerningene som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodọma, ville byen ha bestått den dag i dag. ²⁴ Men jeg sier dere: Sodomas land skal slippe lettere på dommens dag enn deg.

Studienoten til Lukas 10:12 sier:

skal slippe lettere: Tydeligvis brukt som en form for hyperbol, som Jesus ikke mente skulle tas bokstavelig. (Sammenlign andre grafiske hyperboler som Jesus brukte, slik som Mt 5:18; Lu 16:17; 21:33.) Når Jesus sa at Sodoma “skal slippe lettere på den dag», sa han ikke at innbyggerne i sodoma skulle være til stede på dommens dag. (Sammenlign Judas 7.) Han kunne rett og slett ha understreket hvor uimittagelige og syndige folkene i slike byer som Korasin, Betsaida og Kapernaum var. (Lu 10:13-15) Det er verdt å merkse seg at det som hendte med oldtidens Sodoma hadde blitt et ordspråk som ofte ble nevnt i forbindelse med Guds vrede og dom.—5. Mo 29:2; Jes 1:9;Kla 4:6. (Forfatterens fete skrift)

Studienoten til Martteus 11:23 sier:

himmelen: her brukt metaforisk for å vise til en høyt opphøyet stilling.

graven: eller “Hades,” det vil si menneskehetens felles grav. (Se ordforklaringer, «grav.») Her brukt symbolsk for å representere den fornedrelse som Kapernaum ville oppleve.

De to studienotene snur opp-ned på Jesu ord. Påstanden er at meningen av ordene er akkurat den motsatte av den bokstavelige betydningen, at ordene representerer en hyperbol (overdrivelse), og at Jesus brukte et symbolsk språk. Jeg skal nå lage en presentasjon av hvordan Jesus brukte hyperboler.

Jeg ønsker ikke å ta meg friheter med Bibelens tekst. Derfor tar jeg ethvert utsagn i Bibelen i dets bokstavelige betydning, hvis ikke sammenhengen klart viser at ordene ikke skal forstås på en bokstavelig måte. Jeg vil derfor nøye studere grunnene som artikkelen oppgir for ikke å ta Jesu ord i deres bokstavelige betydning. Vakttårnet for 1. juni 1988, side 30, sier

 «Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort.» «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.» (Lukas 16: 17; 21: 33; Matteus 5: 18; jevnfør Hebreerne 1: 10—12.) Vi vet at den bokstavelige himmel og den bokstavelige jord aldri vil forgå. (Salme 78: 69; 104: 5;Forkynneren 1: 4) Jesus sa også: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» (Markus 10: 25) Det er helt sikkert at Jesus ikke mente at ingen rik kunne bli en disippel; noen rike i det første århundre ble salvede kristne. (1. Timoteus 6: 17—19) Jesus benyttet seg av en hyperbol for å understreke hvor vanskelig det er for en rik mann å sette Gud foran materiell velstand og nytelser. — Lukas 12: 15—21.

Jeg skal først drøfte ordene om himmelen og jorden.

Lukas 16:17 (NV17):

¹⁷ Og det er mer sannsynlig at himmel og jord forsvinner, enn at en liten del av en bokstav i Loven ikke blir oppfylt.

Lukas 21:33 (NV17):

³³ Himmel og jord skal forsvinne, men mine ord skal slett ikke forsvinne.

Matteus 5:18 (NV17):

¹⁸ Jeg sier dere i sannhet: Det er mer sannsynlig at himmel og jord forsvinner, enn at den minste bokstav eller en liten del av en bokstav forsvinner fra Loven før alt blir oppfylt.

Matteus 24:35 (NV17):

³⁵ Himmel og jord skal forsvinne, men mine ord skal slett ikke forsvinne.

Kan disse pasasjene vise at Jesu ord om Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra i forbindelse med dommens dag representerer hyperboler, og derfor ikke kan tas bokstavelig? Lukas 16:17 og Matteus 5:18 er helt klart ikke hyperboler. Men disse pasasjene viser at himmelen og jorden aldri skal gå til grunne. Betyr det at vi må oppfatte Lukas 21:33 og Matteus 24:35, hvor det sies at himmelen og jorden skal forsvinne, som hyperboler? Dette er ikke nødvendig.

Jeg skal bruke Hebreerne 4:3 som eksempel. Teksten over er fra NV17 og teksten under er fra Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures med min oversettelse til norsk:

«Derfor sverget jeg i min vrede: ‘De skal ikke komme inn til min hvile’»

As I swore in the wrath of me If they will enter into the ceasing down of me.

Som jeg svor i min vrede. Hvis de vil komme inn til å holde tilbake min.

Ser du hva som er merkelig med oversettelsen til NV17? Den greske teksten er positiv mens NV17 er negativ; det negative ordet «ikke» finnes ikke i den greske teksten. Det første greske ordet er ei. Ordet viser til en grunn for noe og kan bli oversatt med “siden” eller «fordi». Det kan også vise til en betingelse, som er virkelig eller hypotetisk, og oversettelsen kan da være «hvis».

Så hvorfor er dette positive ordet oversatt med det negative ordet «ikke»? Grunnen er at ordene representerer en ed, og eder på hebraisk blir uttrykt på den motsatte måten av hva vi ville vente. Sitatet ovenfor er fra Salme 95:11, og her finner vi den hebraiske partikkelen «im», som betyr «hvis». Når denne partikkelen finnes, er eden negativ: «de skal ikke». Hvis eden er positiv, finner vi ordene  «im lo», som betyr «hvis ikke». Disse ordene finner vi for eksempel i Jesaia 14:24.

Tanken til disse tilsynelatende bakvendte konstruksjonene er:

Hvis (’im) du gjør det, så…= du må ikke gjøre det.

Hvis du ikke (’im lo) gjør det, så…= du må gjøre det.

Kan denne drøftelsen av hvordan eder blir uttrykt på hebraisk, kaste lys over Jesu ord om himmelen og jorden? Det er mulig. Jesus kunne ha brukt ordene i Lukas 21:33 og Matteus 24:35 som hyperboler. Men det er ikke noe i sammenhengen som viser det. Og det ville i så fall være merkelig siden han bruker himmelen og jorden i de to parallelle pasasjene i Lukas 16:17 og Matteus 5:18 på en bokstavelig måte.

 Jesus kunne også ha brukt sine ord som en ed, og i det tilfellet måtte Lukas 21:33 og Matteus 5:18 bli oppfattet bokstavelig. «Himmel og jord skal visselig ikke forsvinne, akkurat som mine ord visselig ikke skal forsvinne.» Hvis Jesus brukte en ed, ville ordene være emfatiske, og det ville passe i sammenhengen i Lukas 21 og Matteus 24. I det tilfellet ville dessuten alle de fire utsagnene som er sitert ovenfor, uttrykke den samme tanke: Himmel og jord skal aldri forsvinne.

Et eksempel på en hyperbol finner vi i Markus 10:25:

 «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»

Det ser ut til at ordet kamēlos refererer til et stort dyr med betegnelsen «kamel», at  trymalia refererer til et hull, og at rafis referer til en nål. Hvis det er riktig, brukte Jesus en hyperbol i dette tilfellet. Men det har ikke noe å gjøre med det Jesus sa i forbindelse med Korasin, Kapernaum, Betsaida og Sodoma. Det er klart at Jesus gjorde bruk av hyperboler, men konklusjonen er at ingen av disse har noe å gjøre med de nevnte byene og dommens dag. Vi kan også konstatere at syntaksen til ordene om Sodoma, Gomorra, Korasin, Kapernaum og Betsaida viser at disse ordene ikke er uttrykt som hebraiske eder.

Min konklusjon er at påstanden om at Jesus bruker hyperboler i forbindelse med de nevnte byene, må bevises ved hjelp av sammenhengen, slik som i Markus 10:25. Men det er ikke noe i sammenhengen hvor disse byene er nevnt, som støtter denne påstanden.

RETTFERDIGE MENNESKER KAN IKKE BLI EVIG TILINTETGJORT 

Jeg fortsetter å vurdere argumentene til medlemmene av det styrende råd om at bestemte mennesker i fortiden ikke vil få en oppstandelse. I Vakttårnet for 1. juni 1988, side 30, leser vi:

Det er verdt å merke seg at Bibelen mer enn én gang setter vannflommen og Sodoma/Gomorra i forbindelse med hverandre. I hvilken sammenheng?

Da Jesus ble spurt om hva som skulle være tegnet på «avslutningen på tingenes ordning» (NW), forutsa han den kommende «enden» og en ’trengsel så stor som det aldri hadde vært fra verdens begynnelse’. (Matteus 24: 3, 14,21) Videre talte han om «Noahs dager» og om det som hendte «i Lots dager», og sa at de som levde da, ikke gav akt på advarselen om en kommende ødeleggelse. Jesus tilføyde så: «Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg.» (Lukas 17: 26—30; jevnfør Matteus 24: 36—39.) Beskrev Jesus bare en holdning, eller viser den sammenhengen han brukte disse eksemplene i, at det her var tale om evigvarende dommer?

Senere skrev Peter om Guds dommer og om at han straffer dem som fortjener det. Så nevnte Peter tre eksempler: Englene som syndet, den gamle verden på Noahs tid, og de som ble tilintetgjort i Sodoma og Gomorra. Peter sa at det sistnevnte var «et avskrekkende eksempel for dem som senere ville leve et ugudelig liv». (2. Peter 2: 4—9) Deretter sammenlignet han den ødeleggelsen som rammet menneskene i vannflommen, med den kommende «dommens dag da de ugudelige skal gå fortapt [tilintetgjøres, NW]». Dette skjer før den lovte, nye himmel og den nye jord kommer. — 2. Peter 3: 5—13.

Vil de som Gud tilintetgjør, også ha fått sin endelige dom ved slutten av den nåværende, ugudelige ordningen? Det fremgår av 2. Tessaloniker 1: 6—9: «Dette er rettferdig i Guds øyne: Dem som volder dere trengsler, skal han gi trengsler til gjengjeld, og dere som lider trengsler, skal han gi lindring sammen med oss. Slik skal det gå til når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Deres straff blir en evig fortapelse [tilintetgjørelse, NW] borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt.»

Det er en interessant likhet i uttrykksmåten mellom denne beskrivelsen og det Judas sa hendte med Sodoma. Matteus 25: 31—46 og Åpenbaringen 19: 11—21 viser dessuten at «geitene» som blir avskåret i den kommende Guds krig, vil gå bort til «evig straff» i «ildsjøen», som symboliserer evig tilintetgjørelse.b— Åpenbaringen 20: 10, 14.

Så i tillegg til det Judas 7 sier, bruker Bibelen Sodoma/Gomorra og vannflommen som forbilder på tilintetgjørelsen av den nåværende, ugudelige ordning. Det er derfor tydelig at de som Gud fullbyrdet dommer over i tidligere domsavsigelser, ble tilintetgjort for bestandig. Dette kan vi naturligvis få bekreftet ved å være trofaste mot Jehova nå. Da vil vi komme inn i den nye verden og kan se hvem han oppreiser, og hvem han ikke oppreiser. Vi vet at hans dommer er rettferdige. Elihu gav oss denne forsikringen: «Gud gjør aldri noen urett, Den Allmektige fordreier ikke retten.» — Job 34: 10, 12.

I sitatet ovenfor leser forfatteren noe inn i teksten som ikke er der. Det er henvisninger til De kristne greske skrifter og Guds dommer i fortiden, til den verdensomfattende flommen i Noas dager, og til ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Disse dommene er «en advarsel (hypodeigma) for ugudelige når det gjelder det som skal komme», ifølge 2 Peter 2:6 (NV17). Ordet «advarsel» i oversettelsen er uriktig. Det greske ordet hypodeigma betyr ikke «advarsel», men «eksempel; modell», og den engelske NW13 har oversettelsen «pattern» («mønster»). Dette mønstret eller eksemplet viser at Gud i fortiden dømte mennesker hvis gjerninger var dårlige eller onde, og at han derfor også vil dømme mennesker hvis gjerninger er dårlige eller onde i fremtiden. Men det finnes ingen pasasjer i Bibelen som forteller om den evige skjebnen til dem som ble dømt i fortiden. At de mennesker som ble utryddet i den store flommen og i Sodoma og Gomorra er evig tilintetgjort, er ren fantasi som er blitt uttrykt av medlemmene av det styrende råd.

Jeg har allerede vist at Gud ødela Edom og Babylon, og at Jeremia, Jesaia og Esekiel viser at innbyggerne i Edom og Babylon vil få en oppstandelse. Derfor kan vi si at det å henvise til ødeleggelsen av mennesker i fortiden som bevis for at mennesker i fremtiden ikke vil få en oppstandelse, har ikke noe grunnlag i Bibelen.

Beretningen om Lots kone er et dødsstøt for den oppfatning at innbyggerne i Sodoma og Gomorra ikke vil få en oppstandelse

Jeg vil nå vurdere ett av argumentene i artikkelen som er sitert ovenfor. Jehovas dommer i forbindelse med Noa og Lot er nevnt ifølge Lukas 17:26-30, og forfatteren spør: «Beskrev Jesus bare en holdning, eller viser den sammenhengen han brukte disse eksemplene i, at det her var tale om evigvarende dommer?» Jesus brukte disse beretningene «som et eksempel —ikke advarsel—for ugudelige når det gjelder det som skal komme», slik 2 Peter 2:6 sier. Eksemplet er at mennesker som fortsetter å bryte Guds lov, vil bli straffet. At menneskers evige skjebne ikke er en del av eksemplet, kan vi se av det faktum at «ugudelige mennesker» som brøt Guds lov og ble straffet, slik som innbyggerne i Edom og Babylon og mange andre nasjoner som Gud ødela, blir sagt å være i sheōl, og som derfor vil få en oppstandelse.

La oss se nærmere på ordene i Lukas 17:26-30. Ifølge 2. Peter 2:7 var Lot en rettferdig mann. Var hans kone og døtre også rettferdige? 1. Mosebok 19:15, 16 sier:

¹⁵ Ved daggry begynte englene å skynde på Lot. De sa: «Dra av sted! Ta med deg din kone og de to døtrene dine som er her, så du ikke blir revet bort når byen straffes for sin synd!» ¹⁶ Men han fortsatte å drøye, så mennene grep ham, hans kone og de to døtrene hans i hånden, for Jehova hadde omsorg for ham, og de førte dem ut av byen.

I 1 Mosebok 18:23 Spurte Abraham Gud: «Skal du virkelig rive bort den rettferdige sammen med den onde»? Gud svarte at hvis det var 10 rettferdige personer i Sodoma, så ville han ikke ødelegge byen. Som vi har sett, var Lot ifølge 2. Peter 2:7 en rettferdig mann, og englenes ord som er sitert ovenfor, viser at  Lots kone og døtre også var rettferdige. Det var grunnen til at englene ledet familien ut av byen, slik at de ikke skulle bli «revet bort når byen straffes for sin synd». Englene sa at Lot og hans familie måtte løpe uten å se seg tilbake. Men 1. Mosebok 19:26 sier at Lots kone så seg tilbake, noe som sannsynligvis viser at hun stoppet opp. Da ble hun til en saltstøtte.

Men Lots kone, som var bak ham, så seg tilbake, og hun ble til en saltstøtte.

1. Mosebok 19:24 sier at «Da lot Jehova det regne svovel og ild over Sodọma og Gomọrra.» I området rundt Dødehavet er det lag med salt, svovel, og bitumen, og når eksplosjonen kom, ville ild og svovel sammen med salt regne ned over området. Da Lots kone stoppet og så seg tilbake, ble hun tydeligvis innkapslet i svovel og salt og ble bokstavelig talt til en saltstøtte. Dette betyr at Lots kone var blant innbyggerne i Sodoma som ble drept av Jehova, og hun var blant dem som var «som et eksempel for ugudelige når det gjelder det som skal komme», slik 2. Peter 2:6 sier.

Men hva ville skjebnen til Lots kone bli? Det faktum at englene ledet henne ut fra Sodoma, viser at hun var rettferdig lik hennes mann Lot. Hun fulgte ikke engelens råd og gjorde noe som var dumt. Derfor mistet hun livet. Men fordi Jehova er rettferdig, er det umulig at hun, som var en rettferdig person, er evig tilintetgjort uten noe håp om en oppstandelse, fordi hun så seg tilbake. Derfor må hun være en av dem som vil få en oppstandelse på dommens dag.

Skjebnen til Lots kone er viktig for vår drøftelse, fordi Jesus brukte henne som et eksempel i Lukas 17:26-32:

²⁶ Og akkurat som det var i Noahs dager, slik skal det være i Menneskesønnens dager: ²⁷ Folk spiste og drakk, og de giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og flommen kom og utslettet dem alle. ²⁸ Eller som det var i Lots dager: Folk spiste og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygde.²⁹ Men den dagen da Lot gikk ut av Sodọma, regnet det ild og svovel fra himmelen og utslettet dem alle. ³⁰  Slik skal det også være den dagen Menneskesønnen blir åpenbart. ³¹ Den dagen må den som er på taket, ikke gå ned for å hente det han har i huset, og den som er ute på åkeren, må heller ikke gå hjem etter tingene sine. ³² Tenk på Lots kone.

Matteus 24:37-41, sier:

 ³⁷ For akkurat som det var i Noahs dager, slik skal det være under Menneskesønnens nærvær. ³⁸ Menneskene i tiden før flommen spiste og drakk, og de giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken. ³⁹ De brydde seg ikke om det som skjedde, og så kom flommen og feide dem alle bort. Slik skal det være under Menneskesønnens nærvær. ⁴⁰ Da skal to menn være ute på åkeren – den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli etterlatt. ⁴¹ To kvinner skal male på håndkvernen – den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli etterlatt.

Når Jesus kommer som dommer i den store trengsel, da må en person som er på taket ikke gå ned, og en person som er på marken, må ikke vende tilbake og hente sine ting. To vil være på marken, den ene blir tatt med og den andre skal bli etterlatt. Jesu ord var basert på situasjonen slik den var i det 1. århundre evt., da folk var på husenes flate tak og ute på marken. Jesu poeng er at når han kommer som dommer, bør alle unnlate å fokusere på verdslige spørsmål og i stedet konsentrere seg om åndelige spørsmål.

Men hva vil konsekvensen bli hvis noe ignorerer Jesu råd? Jesus brukte ødeleggelsen av Sodoma med ild og svovel som et eksempel og sa: «Slik skal det også være den dagen Menneskesønnen blir åpenbart.» Og han bruke Lots kone som et eksempel: «Tenk på Lots kone.» Ordene i 2 Peter 2:6 kaster lys over situasjonen:

 ⁶ Han fordømte byene Sodọma og Gomọrra og la dem i aske, og dermed lot han dem bli en advarsel («eksempel») for ugudelige når det gjelder det som skal komme.

Fordi Lots kone ble drept da Sodoma og Gomorra ble ødelagt, så er hun en del av «et eksempel for ugudelige når det gjelder det som skal komme». Det betyr at hun er et eksempel for dem som «ikke skal bli tatt med, men som skal bli etterlatt». Men hun vil få en oppstandelse! Når en person som er en del av eksemplet for de ugudelige, vil få en oppstandelse, så er det umulig å hevde at ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra er et eksempel for evig tilintetgjørelse for de andre innbyggerne. At Jesus bruke Lots kone, som vil få en oppstandelse, som et eksempel, er dødsstøtet for den påstand at innbyggerne i Sodoma og Gomorra er blitt evig tilintetgjort.

OPPSTANDELSEN AV ONDE MENNESKER 

Paulus sa i Apostlenes gjerninger 24:15 at det ville bli en oppstandelse av «rettferdige» og «urettferdige». Inkluderer dette også de som er onde?

De rettferdige og onde i Sodoma kan ikke bli evig tilintetgjort  

Var det andre rettferdige mennesker i Sodoma foruten Lot, hans kone og to døtre? Svaret på dette spørsmålet er relatert til tid. Ifølge 1. Mosebok kapittel 18 argumenterte Abraham med Jehova angående Sodoma og Gomorra. Ifølge vers 23 sa Abraham: «Skal du virkelig rive bort den rettferdige sammen med den onde?» Abraham spurte Jehova gjennom hans engel om han ville spare byen hvis det var 50 rettferdige der, og svaret var positivt. Forskjellige tall ble gitt, og i vers 32 finner vi det siste tallet:

³² Til slutt sa Abraham: «Jehova, ikke bli sint på meg, men la meg tale bare én gang til: Tenk om det bare finnes 10 der.» Han svarte: «Av hensyn til de 10 skal jeg la være å ødelegge byen.»

Sodoma og Gomorra ble ødelagt, og det viser at på den tiden da Abraham snakket med Jehovas engel, var det ikke så mange som 10 rettferdige i byen. Imidlertid sa Jesus at hvis de kraftige gjerninger han gjorde i Kapernaum hadde blitt gjort i Sodoma, så hadde byen ikke blitt ødelagt, men hadde eksistert på Jesu tid. Kravet for å spare byen var at det var 10 rettferdige personer der. Jesus viser at i kontrast til Kapernaum hvor innbyggerne ikke omvendte seg, så ville minst 10 personer i Sodoma ha omvendt seg hvis de hadde sett Jesu mirakler. Disse personene som ville ha blitt regnet som rettferdige, kan ikke ha blitt evig tilintetgjort. Ifølge 1. Mosebok 18:25 sa Abraham:

²⁵ Det er utenkelig at du skulle handle på den måten! Du ville aldri la den rettferdige dø sammen med den onde, slik at utfallet for den rettferdige og den onde blir det samme. Det er utenkelig når det gjelder deg. Vil ikke hele jordens Dommer gjøre det som er rett?»

Abraham tenkte på situasjonen slik han så den med sine egne øyne, om Sodoma skulle bli ødelagt eller ikke. Han sa også at Gud ikke ville «la utfallet for den rettferdige og onde bli det samme». Alle innbyggerne i Sodoma mistet livet, inkludert Lots kone. Men det viktige poenget her er at Jesus sa at minst 10 innbyggere ville ha omvendt seg, hvis de hadde fått sjansen. Det er innlysende at disse personene vil få oppstandelse på dommens dag, selv om de hadde fått «en evig ilds rettslige straff».

Jesus sa at innbyggerne i Kapernaum ville komme til hadēs, som betyr at de vil få en oppstandelse. Og han sa at det ville være lettere for innbyggerne i Sodoma å omvende seg på demmens dag enn innbyggerne i Kapernaum. Når Jesus derfor utrykkelig sa at innbyggerne i Kapernaum ville få en oppstandelse —de ville komme til hades — så er det helt klart at innbyggerne i Sodoma også vil få en oppstandelse, siden deres skjebne vil bli den samme som skjebnen til innbyggerne i Kapernaum, ifølge Jesus ord.

Medlemmene av det styrende råd har gjort alt de kan for å bortforklare Jesu klare ord. Studienoten til Matteus 11:23 sier at «Her er [hadēs] brukt figurativt for å representere den fornedrelse som Kapernaum ville oppleve.» Ordet hadēs forekommer sju ganger i tillegg til de to gangene det forekommer sammen med Kapernaum. I alle disse sju tilfellene refererer hadēs til det stedet de døde er som venter på en oppstandelse. Og det er ikke noe i sammenhengen der Kapernaum er nevnt, som viser at ordet skal oppfattes figurativt.

En sammenligning mellom Sodoma og Tyrus og Sidon  

Jesus brukte de samme ordene når han refererte til forskjellige byer, og en sammenligning kan hjelpe oss til å forstå betydningen av Jesus ord. Når det gjelder ordene «skal slippe lettere» («it will be more endurable», NWT13), sier studienoten til Lukas 10:12

skal slippe lettere: Tydeligvis brukt som en form for hyperbol, som Jesus ikke mente skulle tas bokstavelig. (Sammenlign andre grafiske hyperboler som Jesus brukte, slik som Mt 5:18; Lu 16:17; 21:33.) Når Jesus sa at Sodoma “skal slippe lettere på den dag», sa han ikke at innbyggerne i Sodoma skulle være til stede på dommens dag. (Sammenlign Judas 7.) Han kunne rett og slett ha understreket hvor uimittagelige og syndige folkene i slike byer som Korasin, Betsaida og Kapernaum var. (Lu 10:13-15) Det er verdt å merkse seg at det som hendte med oldtidens Sodoma hadde blitt et ordspråk som ofte ble nevnt i forbindelse med Guds vrede og dom.—5. Mo 29:2; Jes 1:9;Kla 4:6. (Forfatterens fete skrift)

Jeg har allerede vist at påstanden om at Jesus brukte hyperboler når han snakket om de jødiske byene og Sodoma, ikke har noen støtte i Bibelen. Jeg skal nå se nærmere på setningen i studienoten: «sa han [Jesus] ikke at innbyggerne i Sodoma skulle være til stede på dommens dag.» Dette er en svært besynderlig påstand, for det var akkurat det han sa! Jesu ord viser klart at han sa at innbyggerne i Sodoma skulle være til stede på dommens dag. Dette finner støtte i en sammenligning mellom Matteus 11:20-22 (øverst) og 11:23-24 (nederst).

²⁰ Så begynte han å kritisere de byene der han hadde gjort de fleste av sine kraftige gjerninger, fordi de som bodde der, ikke angret: ²¹ «Ve deg, Kọrasin! Ve deg, Betsaida! For hvis de kraftige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha angret i sekkelerret og aske. ²² Men jeg sier dere: Tyrus og Sidon skal slippe lettere på dommens dag enn dere.

²³ Og du, Kapẹrnaum, skal du kanskje bli opphøyd til himmelen? Nei, ned i graven skal du komme. For hvis de kraftige gjerningene som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodọma, ville byen ha bestått den dag i dag. ²⁴ Men jeg sier dere: Sodọmas land skal slippe lettere på dommens dag enn deg.»

Ifølge studienoten sa ikke Jesus at innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida skulle få en oppstandelse og være til stede på dommens dag. Men vi vet at denne påstanden er feil hva angår innbyggerne i Tyrus og Sidon. Esekiel 32:21, 30 sier med referanse til innbyggerne i Sidon:

²¹ Fra gravens (sheōl) dyp skal de sterkeste krigerne tale til farao og hans hjelpere. De kommer til å fare ned og legge seg der, akkurat som de uomskårne, drept med sverdet.

³⁰ Der er alle fyrstene fra nord og alle sidonerne, som i likhet med de drepte har fart ned i vanære til tross for at de spredte så stor frykt på grunn av sin makt. De skal ligge uomskåret hos dem som er drept med sverdet, og de må bære sin skam sammen med dem som farer ned i gravens dyp (sheōl) .

Ordet «grav» er oversatt fra sheōl, og vers 29 viser at de som var innbyggere i Sidon var i sheōl. Åpenbaringen 20:13 viser at de som er i hadēs (som tilsvarer sheōl) vil få en oppstandelse.

Når vi vet at innbyggerne i Tyrus og Sidon vil være til stede på dommens dag, vil det være umulig å hevde at innbyggerne i Korasin og Betsaida, som er nevnt sammen med innbyggerne i Tyrus og Sidon, ikke vil være til stede på dommens dag. Hvis det ikke var tilfellet, ville Jesu sammenligning: «Tyrus og Sidon skal slippe lettere på dommens dag enn dere.» være meningsløs.

 Jesus brukte de samme ordene «skal slippe lettere på dommens dag enn dere» også i Matteus 11:23, 24 23 og 24. Sammenligningen her er mellom Kapernaum og Sodoma. Fordi vi har data som viser at en av dem som er nevnt i versene 20-22, nemlig innbyggerne i Tyrus og Sidon, vil få en oppstandelse, så har vi god grunn til å tro at de som er nevnt i versene 23 og 24, nemlig Kapernaum og Sodoma, også vil få en oppstandelse. I 11:23 er det også et direkte bevis for dette, for det sies at innbyggerne i Kapernaum vil komme til hadēs. Men medlemmene av det styrende råd bortforklarer dette ved å si at hadēs «her brukt symbolsk for å representere den fornedrelse som Kapernaum ville oppleve». Denne påstanden har ingen støtte i sammenhengen.

Onde mennesker som levde før Jesu tid, vil få en oppstandelse

Men er det riktig at onde mennesker vil få en oppstandelse? Ifølge Matteus 12: 38-42, sa Jesus:

³⁸ Da sa noen av de skriftlærde og fariseerne til ham: «Lærer, vi vil gjerne se et tegn fra deg.» ³⁹ Han svarte dem: «Denne onde og utro generasjonen fortsetter å se etter et tegn, men det eneste tegnet den skal få, er profeten Jonas tegn. ⁴⁰ For akkurat som Jona var i den store fiskens mage i tre dager og tre netter, så skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter. ⁴¹ Folk fra Nịnive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjonen og fordømme den, for de angret på grunn av det Jona forkynte. Men her er en som er større enn Jona. ⁴² Sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med denne generasjonen og fordømme den, for hun kom fra jordens ende for å høre Salomos visdom. Men her er en som er større enn Salomo.

Jeg vil analysere ordene: «Folk fra Nịnive skal stå opp (anistemi, ‘stå opp’, futurum medium indikativ) i dommen sammen med (meta ‘sammen med’) denne generasjonen og fordømme den…«Sydens dronning skal bli oppreist (egeirō ‘reise opp; løfte’, futurum passiv indikativ)  i dommen sammen med (meta ‘sammen med’) denne generasjonen og fordømme den.»

Begge verbene refererer til en oppstandelse—«skal stå opp» og «skal bli oppreist». Begge verbene er indikativ, og derfor er det grammatisk umulig å benekte at Jesus talte om en oppstandelse for innbyggerne i Ninive, for sydens dronning, og for «denne onde og utro generasjonen». Matteus bruker ordene «dommens dag» og Lukas bruker ordet «dommen» med samme betydning.  Jesus sa at «denne onde og utro generasjonen» vil bli reist opp sammen med dronningen fra syden. Jesus sa derfor uttrykkelig at onde og utro mennesker vil få en oppstandelse på dommens dag!

Vi merker oss at det er en parallell mellom Jesu ord om Ninive og sydens dronning, og hans ord on Korasin, Betsaida og Tyrus of Sidon, og også mellom Kapernaum og Sodoma. Jesus sa at Tyrus og Sidon «skal slippe lettere på dommens dag» enn Korasin og Betsaida, og Sodoma «vil slippe lettere på dommens dag» enn Kapernaum. Han sa også at «Folk fra Nịnive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjonen og fordømme den» og at «Sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med denne generasjonen og fordømme den.» Og det er det samme Jesus sa om de jødiske byene.

Ordene «det skal gå lettere på dommens dag for…» er akkurat det samme som «skal bli oppreist og fordømme den…» Poenget er at den ene part er i en bedre posisjon enn den andre part på dommens dag.

Her har vi det viktige poenget; Jesus sa uttrykkelig at innbyggerne i Ninive, syndens dronning og «denne onde og utro generasjonen» vil få en oppstandelse på dommens dag. Ordene «denne onde og utro generasjonen» må innbefatte innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida. Jesus sier derfor direkte at innbyggerne i disse byene vil få en oppstandelse. Vi må derfor trekke den konklusjon at påstanden til medlemmene av det styrende råd om at Jesus brukte hyperboler (overdrivelser), og at innbyggerne i disse jødiske byene og Sodoma og Gomorra ikke vil få en oppstandelse helt klart er en falsk lære!

Jesu ord viser at onde mennesker som levde i det 1. århundre evt. vil få en oppstandelse. Det samme blir vist i De hebraiske skrifter om mennesker som levde i tiden før Jesus. Jeg begynner med å sitere Jeremia 51:1, 39.

¹ Dette er hva Jehova sier: «Jeg vekker en ødeleggende vind mot Babylon og dem som bor i Leb-Kamai….³⁹«Når de er oppglødd, skal jeg gjøre i stand et festmåltid for dem og skjenke dem fulle så de jubler. Deretter skal de falle i evig søvn, en søvn som de ikke skal våkne fra», sier Jehova.

Jeremia sier at innbyggerne i Babylon vil falle i en søvn de ikke våkner fra. Men Jesaia viser også at innbyggerne i Babylon vil komme til sheōl, og det viser at de vil få en oppstandelse. Dette er en god bakgrunn for å forstå Judas 7—bruken av disse ord for å vise at innbyggerne i Sodoma ikke vil få en oppstandelse er fullstendig uten grunnlag i Skriften. For å vise at innbyggerne i Babylon ble sagt å være onde, men at de allikevel kom til sheōl og vil få en oppstandelse, siterer jeg Jesaia 13:1, 11, 19 (øverst) og 14:3-15  (nederst):

¹ Et budskap mot Babylon som Jesaja, sønn av Amoz, fikk i et syn:

¹¹ Jeg skal kreve den bebodde jord til regnskap for dens ondskap og de onde for deres synd.Jeg skal gjøre ende på de frekkes stolthet, jeg skal ydmyke tyrannenes hovmod… ¹⁹ Og Babylon, det mest praktfulle av alle riker,kaldeernes stolthet og skjønnhet, skal bli som Sodọma og Gomọrra etter at Gud hadde ødelagt dem.

 ³ Den dagen Jehova gir deg hvile fra din smerte og din uro og det harde slavearbeidet som ble pålagt deg, ⁴ skal du framføre dette poetiske budskapet mot Babylons konge:«Den som tvang andre til å arbeide, har fått sin ende!Undertrykkelsen er over! ⁵ Jehova har brutt i stykker de ondes kjepp,herskernes stav, ⁶  den som i raseri slo folkeslag uten stans,iden som i vrede underkuet nasjoner og forfulgte dem nådeløst. ⁷ Hele jorden har nå fått hvile og funnet ro.Folk jubler av glede. ⁸ Selv einertrærne gleder seg over det som har skjedd med deg,og det samme gjør Libanons sedre. De sier: ‘Etter at du falt, har ingen tømmerhogger kommet opp mot oss.’ ⁹ Til og med graven (sheōl) der nede er urolig fordi den skal ta imot deg.På grunn av deg vekker den dem som er kraftløse i døden, alle jordens undertrykkende ledere. Den får alle nasjonenes konger til å reise seg fra sine troner.¹⁰ Alle tar til orde og sier til deg: ‘Er du blitt like svak som oss? Er du blitt som en av oss?¹¹ Din stolthet er styrtet ned i graven (sheōl) sammen med lyden av dine strengeinstrumenter. En seng av larver er bredt ut under deg,og mark er ditt teppe.’¹²  Fra himmelen har du falt, du skinnende stjerne, daggryets sønn! Til jorden er du blitt hogd ned,du som beseiret nasjonene! ¹³ Du sa i ditt hjerte: ‘Jeg skal stige opp til himmelen.Høyt over Guds stjerner skal jeg løfte min trone, og jeg skal sette meg på møtefjellet, i de fjerneste områdene i nord. ¹⁴ Jeg skal stige opp over skyenes topper, jeg skal gjøre meg lik Den Høyeste.’¹⁵ I stedet skal du styrtes ned i graven (sheōl) , lengst ned i gravens dyp.

Kapittel 13, vers 11, bruker tre forskjellige ord for å vise at innbyggerne i Babylon var onde. Adjektivet rāsha er det vanlige ordet for «ond», substantivet rā‘a betyr «ondskap» og substantive ‘awōn betyr «synd, urettferdighet». Gud ville straffe babylonerne for deres ondskap og de skulle bli som Sodoma og Gomorra. Tre ganger sier profeten at innbyggerne i Babylon skal komme til sheōl, noe som viser at de vil få en oppstandelse. Vi merker oss at nasjonenes konger ifølge versene 9 og 10 også er i sheōl. Det er ingen tvil om at onde mennesker som levde i tiden før Jesus kom til jorden, vil få en oppstandelse, akkurat som de onde som levde på Jesu tid.

Når vi vet at innbyggerne i Babylon vil få en oppstandelse, og profeten sier at deres skjebne skal bli lik skjebnen til Sodoma og Gomorra, da er det klart at innbyggerne i Sodoma og Gomorra også vil få en oppstandelse.

Vi merker oss at «alle nasjonenes konger» ifølge versene 9 og 10 også er i sheōl, og Esekiel 32:21-32 viser også at fortidens herskere sammen med innbyggerne i deres land er i sheōl:

²¹ Fra gravens dyp skal de sterkeste krigerne tale til farao og hans hjelpere. De kommer til å fare ned og legge seg der, akkurat som de uomskårne, drept med sverdet. ²² Der er Assyria med hele sitt folk. Gravene deres ligger rundt omkring ham. De har alle falt for sverdet. ²³ Gravene deres ligger dypt der nede, og folket ligger rundt omkring landets grav. De er alle drept med sverdet fordi de spredte frykt i de levendes land.²⁴ 

Der ligger Elam med hele sin folkemengde rundt sin grav, alle sammen drept med sverdet. De har fart uomskåret ned til landet der nede, de som spredte frykt i de levendes land. Nå må de bære sin skam sammen med dem som farer ned i gravens dyp.²⁵ De har gjort klar en seng til Elam blant de drepte og til hele dets folkemengde rundt dets graver. De er alle uomskårne, drept med sverdet fordi de spredte frykt i de levendes land. De må bære sin skam sammen med dem som farer ned i gravens dyp. Elam er blitt lagt blant de drepte.

²⁶ Der er Mesjek og Tubal og hele deres folkemengde. Gravene deres ligger rundt omkring ham. De er alle uomskårne, gjennomboret av sverdet fordi de spredte frykt i de levendes land.²⁷ Kommer de ikke til å ligge hos sterke, uomskårne krigere som har falt, som fór ned i graven (sheōl) med sine krigsvåpen? Og man skal legge deres sverd under hodet deres og deres synder på knoklene deres. For disse sterke krigerne spredte frykt i de levendes land. ²⁸ Men du, blant de uomskårne skal du bli knust, og du skal ligge hos dem som er drept med sverdet.²⁹ Der ligger Edom med sine konger og alle sine høvdinger, de som til tross for sin makt ble lagt blant dem som er drept med sverdet. Også de skal ligge hos de uomskårne og hos dem som farer ned i gravens dyp (sheōl).

³⁰ Der er alle fyrstene fra nord og alle sidonerne, som i likhet med de drepte har fart ned i vanære til tross for at de spredte så stor frykt på grunn av sin makt. De skal ligge uomskåret hos dem som er drept med sverdet, og de må bære sin skam sammen med dem som farer ned i gravens dyp.³¹ Farao kommer til å se alle disse, og det vil gi ham trøst etter alt det som har skjedd med hans folkemengde. Farao og hele hans hær skal bli drept med sverdet’, sier Den Suverene Herre Jehova.³² ‘Fordi farao spredte frykt i de levendes land, skal han og hele hans folkemengde bli lagt til hvile hos de uomskårne, hos dem som er drept med sverdet’, sier Den Suverene Herre Jehova.»

 Det er ingen tvil om at onde mennesker som levde i tiden før Jesus kom til jorden, vil få en oppstandelse, akkurat som de onde som levde på Jesu tid.

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HAR FORANDRET SYN ANGÅENDE HVEM SOM SKAL FÅ OPPSTANDELSE 

Jeg begynner med  C.T. Russell og Bibelstudentene i det 19. århundre. De hadde en riktig forståelse av Jesu gjenløsningsoffer og dets betydning for de dødes oppstandelse. The Watchtower, No. 12, Volume XI 1880, side 4 (Reprints side 1261) sier i min oversettelse:

Guds nådige foranstaltning i Kirstus er storslått. Hans arrangement er at hele menneskeheten, som ble kjøpt av vår Herre Jesus, skal fullt ut være i hans hender: Faderen dømmer ingen, men har overgitt hele dommen til sin Sønn (Johannes 5:22); og han har fastsatt millenniets dag til arbeidet med prove og dom. (Apostlenes gjerninger 17:31) Han som gjenløste eller kjøpte tilbake Adam og han etterkommere fra dødsdommen vil tilby hver og én full gjenopprettelse av det Adam eide og det han tapte; på et grunnlag som de til og med i  deres ufullkomne tilstand vil være fullt ut i stand til å ta imot. En vilje som er lydig er det første krav, og når dette blir fulgt, vil gjenopprettelsen begynne. Og gradvis i løpet av millenniet vil ufullkommenhet og svakhet vike plassen for styrke og fullkommenhet. Og mellommannen og dommeren vil tillate feil i forhold til fremgangen. Hans tukt og korrigering vil stå i forhold til evenene og viljen til dem som gjør feil, og det vil være en verdifull erfaring før de som er på prøve. (forfatterens fete skrift)

Vi skal merke oss at Russell og Bibelstudentene ikke hevdet alle Adams etterkommere vil få en oppstandelse. The Watchtower No. 3, Volume III, september 1881, sidene 53 og 54 (Reprints side 261), har artikkelen: «Den utilgivelige synd». Hebreerne 10:26 blir sitert: «Hvis vi synder med vilje etter å ha fått kunnskap om sannheten, er det ikke lenger et offer for synder.» Artikkelen sier at personer som er i denne situasjonen, «ikke har noe håp og kan ikke bli reddet fra den annen død». Det betyr at Russell og Bibelstudentene hadde det samme syn på oppstandelsen og hensikten med Jesu tusenårige styre som jeg har presentert i flere artikler: Alle Adams etterkommere med unntak av dem som har syndet mot den hellige ånd og har avvist gjenløsningsofferet, vil få en oppstandelse på dommens dag for å få sjansen til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet. Den eneste forskjellen er at Russell og Bibelstudentene trodde at også Adam ville få en oppstandelse, noe jeg benekter.

En oppfatning av oppstandelsen som var ganske lik Russells oppfatning, ble presentert i fem artikler i Vakttårnet i 1965. Konklusjonen var at de fleste mennesker som hadde levd på jorden i de 6000 år som hadde gått siden Adam ble skapt, ville få en oppstandelse på dommens dag.[1] De som ville få en oppstandelse inkluderer innbyggerne i Sodoma. Vakttårnet for 15. juli 1965, sidene 321, 322, sier:

⁹ Jesus viste at i likhet med Tyrus og Sidon var Sodoma, enda så fordervet den var, ikke i en slik tilstand at den ikke kunne omvende seg. Det var derfor Jesus sa at hvis de kraftige gjerninger han gjorde i Kapernaum, var blitt gjort i Sodoma, ville den ha «blitt stående» til Jesu tid. Og i den forbindelse sa Jesus at Kapernaum, som i åndelig forstand var blitt opphøyd like til himmelen, skulle bli nedstøtt til hades og ikke til Gehenna. Himmelen står her som et uttrykk for høyde og hades eller sheol står som et uttrykk for dybde, og ved å bruke en slik kontrast mente Jesus at Kapernaum skulle få erfare den dypeste fornedrelse. Trass i at denne byen i høy grad ble begunstiget av Jesus eksisterer hverken den eller Sodoma i dag. Men hvis Sodoma hadde hatt en slik anledning som den Kapernaum hadde, ville det ha vært 10 eller flere rettferdige mennesker i den, og den ville ha fortsatt å eksistere i 1900 år til, like til Jesu tid og enda noen år. Det er derfor håp om at Sodomas døde innbyggere kan bli åndelig helbredet. (1 Mos. 18: 22—32) I Esekiel 16: 46—61tales det håpefullt om mennesker som kan sammenlignes med innbyggerne i fortidens Sodoma.

Det synet at de fleste mennesker som har levd, vil få en oppstandelse fortsatte man å ha i 23 år etter 1965. Vakttårnet for 15. januar, 1987, side 24, sier:

Jesus fortsetter med å refse byene Korasin, Betsaida og Kapernaum, der hvor han utførte de fleste av sine mektige gjerninger. Jesus sier at dersom han hadde utført dem i de fønikiske byene Tyrus og Sidon, ville de ha vendt om og kledd seg i sekk og aske. Jesus fordømmer Kapernaum, som tydeligvis har vært Jesu tilholdssted i den tiden han utførte sin tjeneste, og sier: «På dommens dag skal Sodoma-landet slippe lettere enn du.»

Hva mener Jesus med dette? Han mener tydeligvis at i løpet av dommens dag, når de stolte i Kapernaum blir oppreist, vil det være vanskeligere for dem å innrømme at de har tatt feil, og godta Kristus, enn det vil være for dem fra Sodoma som blir oppreist, å angre ydmykt og lære rettferdighet.

Ett og et halvt år etter publiseringen av artikkelen som er sitert ovenfor, kom det en stor forandring i synet på oppstandelsen. I Vakttårnet for 1. juni 1988, side 30, ble spørsmålet reist: «Betyr det Jesus sa i Matteus 11: 24, at de som Jehova tilintetgjorde med ild i Sodoma og Gomorra, vil få en oppstandelse?» Artikkelen svarer:

En ny gransking av disse versene antyder at de ikke nødvendigvis skal oppfattes som uttalelser om framtiden for Sodomas og Gomorras innbyggere.…

En ny gransking av Matteus 11: 20—24 har imidlertid reist spørsmål om hvorvidt Jesus der drøftet evig dom og oppstandelse. Poenget hans var å vise hvor avvisende menneskene i Korasin, Betsaida og Kapernaum var, og hvor passende det derfor var at også de ble straffet. Da Jesus sa at Tyrus/Sidon og Sodoma/Gomorra ville «slippe lettere» «på dommens dag», brukte han en hyperbol (en overdrivelse for å understreke et poeng) som han ikke nødvendigvis mente skulle oppfattes mer bokstavelig enn andre anskueliggjørende hyperboler han benyttet seg av.

Innsikt i De  hellige skrifter ble først publisert i 1988, og begge bindene uttrykker det samme syn som Vakttårnet for 1987 om at innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra ville få oppstandelse på dommens dag. Dette leksikonet ble revidert i 2015, og det syn som blir presentert, er at innbyggerne i Sodoma og Gomorra ikke vil få oppstandelse. Men noen personer fra Korasin, Kapernaum og Betsaida kan få en oppstandelse. Jeg siterer fra Innsikt I, side 399 (øverst) og side 97 (nederst)  Den blå teksten i klammer er fra 1988 utgaven av Innsikt I:

[2015-utgaven] Innbefatter en oppstandelse. Da Jesus brukte uttrykket «Dommens dag», viste han samtidig at de døde ville få en oppstandelse. Etter å ha nevnt at en by kanskje ville avvise apostlene og deres budskap, sa han: «Det skal bli mer utholdelig for Sodomas og Gomorras land på Dommens dag enn for den byen.» (Mt 10: 15) Selv om Jesus øyensynlig benyttet en hyperbol (ettersom Sodoma og Gomorra var blitt tilintetgjort for bestandig), viste hans uttalelse at iallfall noen fra en slik jødisk by i det første århundre ville bli dømt en gang i framtiden.

 [1988-utgaven: Dette førte saken inn i fremtiden og viste at folket i Sodoma og Gomorra ville være i live ved hjelp av en oppstandelse.] (Jf. Mt 11: 22–24; Lu 10: 13–15; Jud 7.) Enda klarere er hans uttalelse om at «Sydens dronning skal bli oppreist i dommen». (Mt 12: 41, 42; Lu 11: 31, 32) Bibelens uttalelser om at Jesus skal dømme «de levende og de døde», må ses i lys av den omstendighet at det vil finne sted en oppstandelse på dommens dag. – Apg 10: 42; 2Ti 4: 1.

[2015-utgaven] Oppstandelsen innebærer en mulighet til å vise anger. Da Jesus talte til noen jødiske byer i det første århundre, nevnte han imidlertid en framtidig dommens dag som de ville bli berørt av. (Mt 10: 14, 15; 11: 20–24) Det tilsier at i hvert fall noen av dem som bodde i disse byene, vil få en oppstandelse, og selv om det blir svært vanskelig for dem å vise anger, ettersom de ikke gjorde det tidligere, vil de få anledning til å ydmyke seg, angre og «vende om» til Gud gjennom Kristus. De som ikke gjør det, vil lide evig tilintetgjørelse.

[1988-utgaven: I kontrast, Folket i Sodoma and Gomorra foruten de kanaaneiske byene Tyrus og Sidon blir omtalt av Jesus som de som finner “dommens dag” tåleligere enn folket I disse jldiske byene. (Mt 10:14, 15; 11:20-24) De I den hedenske byen Ninive blir omtalt på samme mate. (Mt 12:41) Dette viser i seg selv at folk fra disse stedene, inkludert de jødiske byene som er nevnt. Vil få en oppstandelse og ha muligheten for å vise en ydmyk omvendelse og «å vende om» i innvielse til Gud ved Kristus.]

Dette nye synet er i virkeligheten en selvmotsigelse. Det synet at Jesus bruker hyperboler og ikke taler om oppstandelsen er et syn som fremdeles blir presentert i studienoten til Lukas 10:12 i NWT13. På denne bakgrunn er det selvmotsigende å si: «Det tilsier at i hvert fall noen av dem som bodde i disse byene, vil få en oppstandelse.» Det styrende råd kan ikke få både i pose og sekk. Hvis Jesus brukte hyperboler, snakket han ikke om oppstandelsen. I det tilfellet er det selvmotsigende å si at han talte om oppstandelsen for noen av innbyggerne i disse jødiske byene. Min mistanke er at denne delvise forandringen er et forsøk på å dekke over den absurde læren fra 1988 om at Jesus mente akkurat det motsatte av det han sa om oppstandelsen.

Men selv med denne lille forandringen godtar fremdeles ikke medlemmene av det styrende råd det Jesus sa om innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida, samt innbyggerne i Sodoma og Gomorra. Jesus viser at alle disse innbyggerne vil få en oppstandelse, ikke bare noen fra de jødiske byene,

Figur 1.1 Det forandrede synet på oppstandelsen

1880	Jesu ord blir akseptert: Innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra vil få en oppstandelse.
1965	Jesu ord blir akseptert: Innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra vil få en oppstandelse.
1987	Jesu ord blir akseptert: Innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra vil få en oppstandelse.
1988	Jesu ord blir akseptert: Innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra vil få en oppstandelse.
1988	Jesu ord blir ikke akseptert: Innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra vil ikke få en oppstandelse.
2013	Jesu ord blir ikke akseptert: Innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra vil ikke få en oppstandelse.
2015	Jesu ord blir ikke akseptert: Noen av innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida, vil få en oppstandelse Men innbyggerne i Sodoma og Gomorra vil ikke få en oppstandelse.

Medlemmene av det styrende råd har en oppførsel som ligner på oppførselen til Hymenaeus and Philetus. De har ikke akseptert Jesu ord, og deres lære om oppstandelsen er en falsk lære.

[1]. Fem artikler om oppstandelsen ble publisert i Vakttårnet for 1965: «Døden og hades skal gi tilbake de døde» (1. Juni); «De døde vil få en oppstandelse» (15. Juni); «Mennesker som har håp om en oppstandse»; «Annen del» (1. juli); «Hvem skal bli oppreist fra de døde?» (15. juli); «Hvem vil få en oppstandelse og hvorfor?» (1. august). Disse artiklene er basert på et grundig stadium av Bibelens originale tekst, og de representerer analytisk og interaktivt bibelstudium på sitt aller beste.

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HEVDER AT STORE DELER AV DE HEBRAISKE SKRIFTER IKKE HAR NOEN MENING FOR OSS  I DAG

Det meste av det som det styrende råd har publisert i de 21. århundre, har vært ganske overfladisk. Det finnes nesten ingen artikler i Vakttårnets litteratur som inneholder en grundig analyse av en del av Bibelens tekst. Og i nesten ingen av publikasjonene blir detaljene understreket, men bare det store bildet. Som et resultat av dette er bibelkunnskapen blant de enkelte vitnene, innbefattet pionerer og eldste svært lav.

For å kaste lys over det styrende råds falske lære om Bibelen, skal jeg bruke illustrasjonen med «søppel-DNA» (engelsk; «junk-DNA») DNA-molekylen er en meget lang dobbeltspiral, og bare en del av denne store molekylen koder for aminosyrer, som er byggesteinene i proteinene. Teorien er at mesteparten av den lange DNA-molekylen ikke har noen funksjon i det hele tatt. Delene er der for å holde molekylet sammen, slik at de områder som koder for aminosyrer kan fungere på en god måte. Den store delen av molekylet som ikke har noen funksjon, kalles «søppel-DNA».

På lignende måte er det med det syn som medlemmene av det styrende råd har presentert, at store deler av beretningene i De hebraiske skrifter ikke har noen profetisk mening, eller noen mening idet hele tatt, for oss i dag. Fra disse tekstene kan vi bare trekke ut noen enkle moralske prinsipper eller generelle lærdommer for å bruke DNA-analogien. Og hvis vi følger denne analogien, kan vi kalle disse tekstene for «junk»-tekster. Men dette er en falsk lære, for den sier i virkeligheten at alle tekster i Bibelen ikke er valgt av Gud i en bestemt hensikt. Vi bør merke oss at dette nye synspunktet er det diametralt motsatte av hva C.T. Russell, J.F. Rutetherford og N.H. Knorr trodde og lærte.

Det er riktig at de grunnleggende læresetningene som er basert på Bibelen, er de samme i dag som de var i det 20. århundre, men landskapet for undervisning er svært forskjellig i det 21. århundre sammenlignet med det 20. århundre. Fra midten av det 20. århundre ble det lagt stor vekt på nøyaktig kunnskap, og mange artikler i Vakttårnet var basert på nøyaktige analyser av Bibelens tekst. I dag inneholder Vakttårnet og annen litteratur i hovedsak overfladiske artikler, og dyptgående analyser av Bibelens tekst finnes nesten ikke.

Men når lære-situasjonen er så forskjellig, hvorfor har ikke flere vitner lagt merke til dette og reist innvendinger, særlig de som har vært vitner i mange år? En demonstrasjon ved et stevne for mange år siden kan illustrere situasjonen: Et ektepar med to barn i tenårene hadde sett en film på TV. Moren sa: «Det er akkurat som om jeg har sett begynnelsen av denne filmen tidligere.» Faren svarte: «Du har helt rett. Da vi var nygifte, gikk vi på kino for å se en film. Etter en kort stund så vi på hverandre og sa: ‘Skal vi gå? Dette er en dårlig film’, og så gikk vi. I dag har vi sett hele filmen—sammen med våre barn.»

Forandringen i landskapet for undervisning blant Jehovas vitner har skjedd gradvis, og den ekstreme lojaliteten til det styrene råd, som de fleste vitner har, leder vitnene til å tro at alt som kommer fra det styrende råd, enhver forandring eller nytt synspunkt, kommer fra Jehova. Og selv de som er bekymret over enkelte forandringer, vil aldri reise innvendinger mot det som det styrende råd gjør. I det som følger vil jeg lage en studie av Høysangen for å illustrere analogien med «junk»-tekster. Men først vil jeg drøfte en revolusjon som har forekommet.

EKSKURS: REVOLUSJONEN SOM FÅ HAR LAGT MERKE TIL   Siden det 19. århundre har forståelsen av Bibelens tekst økt. «Lyset har gått fremover» er Jehovas vitners slagord. Dette gjelder imidlertid detaljer og ikke store forandringer i forståelsen av bibelteksten. Nesten alle de grunnleggende læresetninger som Bibelstudentene hadde i det 19. århundre, har Jehovas vitner den dag i dag — med noen justeringer. Men det finnes et stort unntak. DET STYRENDE RÅDS NYE SYN PÅ BIBELEN ER EN REVOLUSJON! Jeg bruker ordet «revolusjon» fordi dette nye synet på Bibelen er det diametralt motsatte av det synet C.T. Russell, J.F. Rutherford og N.H. Knorr hadde. Det representerer en avvisning av en av de grunnleggende søylene i Bibelstudentenes og Jehovas vitners tro — en søyle som har stått fast i 120 år. Med dette nye synet har i virkeligheten en firedel av troen til Bibelstudentene og Jehovas vitner blitt spylt ned i toalettet, for å sette saken på spissen. Dette nye synet betyr at flere hundre artikler i Vakttårnet, som ble publisert i løpet av det 19. og 20. århundre, og et stort antall bøker og brosjyrer må oppfattes som fri fantasi som ikke har støtte i Bibelen. Og det verste av alt: Det nye synet innebærer en avvisning av Bibelens fulle inspirasjon. Det nye synet klassifiserer de følgende 38 bøker helt eller delvis som ren fantasi. 1886, Tidsaldrenes Plan (Millenniets Daggry, bind I) 1888, Tiden er nær (Millenniets Daggry, bind II) 1891, Komme dit Rige (Millenniets Daggry, bind III) 1897, Hævnens Dag (Millenniets Daggry, bind IV) 1899, Forsoningen mellem Gud og Mennesket (Millenniets Daggry, bind V) 1904, Den nye Skabning (Millenniets Daggry, bind VI) 1917, Den fulbyrdede Hemmelighed (Millenniets Daggry, bind VII) 1924, The Way to Paradise (Veien til paradis) 1926, Verdensbefrielsen 1927, Skabelsen 1928, Fremtidens Regering 1928, Forligelse 1929, Liv 1929, Profetierne 1930, Lys (bind I) 1930, Lys (bind II) 1931, Det store Opgør (bind I) 1932, Det store Opgør (bind II) 1932, Det store Opgør (bind III) 1932, Beskyttelse 1933, Krigsforberedelser 1934, Jehova 1936, Rikdom 1937, Fiender 1939, Frelse 1940, Religion 1941, Børn 1942, Den nye verden 1953, «Nye himler og en ny jord» 1955, Du kan få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye versen 1961, «La ditt navn bli helliget» 1971, «Nasjonene skal kjenne at jeg er Jehova —hvordan?» 1972, Paradiset gjenopprettet for menneskeheten —ved Teokratiet! 1975, Menneskets frelse fra verdens trengsler er nær! 1977, Den kommende verdensregjering — Guds rike 1984, Du kan få overleve og komme inn på en ny jord 2000, Jesaias profeti — lys for menneskeheten I 2001, Jesaias profeti — lys for menneskeheten II Det er ganske ironisk at ingen av de ni medlemmene av det styrende råd kjenner Bibelens grunnspråk, hebraisk, arameisk og gresk. Men allikevel hevder de at de er utnevnt av Gud til å være de eneste som kan forklare meningen til Bibelens grunntekst.

HØYSANGEN ILLUSTRERER SVAKHETEN VED DET STYRENDE RÅDS NYE SYN PÅ BIBELEN

Boken har 8 kapitler og 117 vers, og boken er skrevet som et drama. Først vil jeg identifisere personene:

Sulammit	6:13
Hyrden som elsker henne	1:7
Hennes mor	1:6; 8:2
Hennes brødre	1:6
Kong Salomo	3:11
Jerusalems døtre	3:5
Sions døtre	3:11

Jeg skal nå se på detaljene i dramaet: Kong Salomo, den unge kvinnen Sulammit og hyrden som elsker henne, er de viktigste personene. Sulammit møtte hyrden der han var født, og de ble forelsket i hverandre. Sulammit ville ta imot hyrdens invitasjon om å se på vårens vakre ting. Men hennes brødre ble sinte på henne og satte henne til å vokte vingårdene.

Salomo slo leir i nærheten av vingårdene. Han så Sulammit og fikk henne til å komme til hans leir. Hun følte ingen tiltrekning til Salomo, men hun lengtet i stedet til hyrden som elsket henne. Men Salomo ønsket ikke at hun skulle forlate leiren, og han forsøkte å lokke henne til å bli ved å tilby henne sølv og gull. Men Sulammit fortalte ham at hun elsket en annen.

 Hyrden kom til Salomos leir og ga uttrykk for sin kjærlighet til henne. Salomo tok Sulammit med til Jerusalem, men hyrden fulgte etter dem. Salomo overøste henne igjen med komplimenter, men Sulammit insisterte på at hun ville vende tilbake til hyrden. Det ser ut til at Salomo lot henne reise hjem.

Paulus skrev i Romerne 15:4 (NV96):

⁴ For alt som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra skriftene skulle ha håp.

Høysangen er en av bøkene som er skrevet til vår opplæring, og det er meget viktig at denne opplæringen gir oss håp, slik skriftstedet sier. Hvilken opplæring og hvilket håp kan vi så få fra Høysangen? Oppfatningen har vært at beretningene i De hebraiske skrifter uttrykte  profetiske forbilder av større ting , som var viktige for de kristne i vår tid. Denne oppfatningen som har vart i 120 år, blir avvist av medlemmene av det nåværende styrende råd, og Vakttårnet for 15. mars 2015, side 7, sier:

Hvis du har tjent Jehova i noen tiår, har du kanskje lagt merke til en gradvis forandring i den måten litteraturen vår forklarer mange av de bibelske beretningene på. Hva er det som er blitt forandret? Før var det vanligere at litteraturen vår forklarte bibelske beretninger ved å redegjøre for forbilder og motbilder. Den bibelske beretningen ble betraktet som et forbilde, og den eventuelle profetiske oppfyllelsen av den ble sett på som et motbilde…Som man kunne ha forventet, har Jehova opp gjennom årene hjulpet «den tro og kloke slave» til å bli stadig mer klok og innsiktsfull. Det har ført til at den er blitt mer forsiktig med å kalle en bibelsk beretning for et profetisk drama når det ikke er et klart bibelsk grunnlag for å gjøre det…Derfor fokuserer litteraturen vår nå mer på de enkle og praktiske tingene vi kan lære av de bibelske beretningene når det gjelder tro, utholdenhet, gudhengivenhet og andre viktige egenskaper. .

En engel talte til apostelen Johannes og sa følgende ifølge Åpenbaringen 19:10 (NV17):

For det å vitne om Jesus er det som inspirerer profeteringen.

Jehovas vitners bibelske leksikon. Innsikt i De hellige skrifter II, side 627, sier:

Ettersom gjennomføringen av Guds store hensikt er nær knyttet til Jesus (jf. Kol. 1:19, 20) har alle profetier, alle inspirerte budskaper som Gud har kommet med gjennom sine tjenere, pekt fram til hans sønn… Peter kunne med rette si om Jesus at ‘alle profetiene vitner om ham’,— Apg 3:20-24; 10:43; jf. 28:23

 Medlemmene av det styrende råd holder fast ved det som står i sitatet ovenfor, og hvis de ble spurt, ville hver enkelt si at han absolutt tror dette. Men i strid med det de ville si, så motsier deres nye syn på Bibelen det som sitatet ovenfor sier. Det er for eksempel helt tydelig i forbindelse med Høysangen. Når alle inspirerte budskaper fra Gud peker fram til Guds Sønn, og alle profetier vitner om ham, så er den eneste konklusjon vi kan trekke angående Høysangen, at denne boken også vitner om ham.

Og siden Høysangen vitner om Jesus, må alle de andre personene som samhandler, utgjøre et profetisk drama som får sin oppfyllelse i forbindelse med Jesus og Guds hensikt med ham. Derfor er det «et klart bibelsk grunnlag» for å se etter den profetiske meningen, ikke bare i Høysangen, men også i alle de andre bøkene i De hebraiske skrifter.

På tross av dette så er Vakttårnets litteratur, som er utgitt etter 2015, et vitnesbyrd om at det nesten ikke finnes noe «klart bibelsk grunnlag» for å oppfatte en beretning i De hebraiske skrifter som et profetisk drama. Dette betyr at store deler av De hebraiske skrifter er «fyll-materiale» eller «junk»-tekster.

Min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, sidene 343-346, drøfter i detalj 10 forskjellige kriterier for hva som er «et klart bibelsk grunnlag» for å oppfatte en beretning som et profetisk drama. De fleste av disse blir ignoreret av medlemmene av det styrende råd. Kriteriene er:

• Tydelige utsagn om at dette er et profetisk forbilde.
• Henvisninger til grupper av profetiske forbilder.
• Ledetråder i ande bibelske bøker.
• Beretninger med et helt spesielt innhold.
• Generelle utsagn identifiserer profetiske forbilder.
• Ord om gjenopprettelse av alle ting.
• Beretninger som er forbundet med profetiske beretninger hos profetene.
• Skrifter som er skrevet ned etter deres første oppfyllelse, må representere profetiske forbilder.
• Personer og hendelser som sies å være profetiske tegn.
• Profetiske handlinger som sies å referere til de siste dager.

Høysangen er inkludert i punkt 4. Dette er et drama med forskjellige personer som taler og handler, og når vi tror at Gud har inspirert Høysangen, må dette dramaet ha profetisk betydning for oss i dag. I tillegg til utsagnene til Peter og Johannes om at alle inspirerte skrifter peker fram mot Jesus, så hadde Bibelstudentene og Jehovas vitner, som i 120 år behandlet Høysangen som et profetisk drama, tre skriftsteder som støttet deres syn. Det er Johannes 3:29; 10:11 og 2 Korinterne 11:2:

²⁹ Den som har bruden, er brudgommen. Men når brudgommens venn står og hører på ham, føler han stor glede over å høre brudgommens stemme. Min glede er derfor blitt fullstendig.

¹¹ Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene.

² Jeg passer på dere med en brennende iver som er lik Guds brennende iver, for jeg har personlig lovt dere bort til ekteskap med én mann og ønsker å overgi dere til Kristus som en ren jomfru.

Disse tekstene beviser ikke at Høysangen er et profetisk drama om Jesus Kristus og hans salvede etterfølgere. Men de viser at hans salvede etterfølgere er en kysk jomfru lik den unge kvinnen Sulammit. De viser også at Jesus er både brudgom og hyrde, lik hyrden som elsket Sulammit.

Å tro at Høysangen er inkludert i Bibelen bare for å gi oss noen moralske prinsipper eller generelle lærdommer er det samme som å benekte Bibelens fulle inspirasjon, fordi det innebærer at det meste av boken ikke har noen betydning og bare er «junk»-tekst. Jeg vil nå trekke fram noen detaljer.

I Vakttårnet for 15. januar 2015, sidene 28-32, finner vi artikkelen «Kan man få kjærligheten til å vare?» På side 28 leser vi:

Høysangen gir også en levende skildring av ekte kjærlighet og hvordan den kommer til uttrykk. Både gifte og ugifte tilbedere av Jehova kan lære mye om en slik kjærlighet ved å tenke nøye over innholdet i denne bibelske boken.

To bestemte lærdommer er nevnt på side 32:

Da gjeteren en vårdag spurte den unge kvinnen om hun ville gå en tur sammen med ham, ville ikke brødrene hennes gi henne lov til det. Isteden satte de henne til å passe vingårdene. Hvorfor? Stolte de ikke på henne? Kan det være at de trodde at hun hadde umoralske hensikter? Nei. De tok forholdsregler for at søsteren ikke skulle komme i en situasjon der hun ble fristet til å gjøre noe galt. (Høys 1:6; 2:10–15)   

To som gifter seg, har vanligvis stor kjærlighet til hverandre. Jehova, som har innstiftet ekteskapet, vil at denne kjærligheten skal vare. Det er derfor helt nødvendig at ektepar anstrenger seg for å la kjærligheten fortsette å brenne som flammende ild, og at de sørger for en atmosfære der kjærligheten kan vokse. – Mark 10:6–9.

Hele artikkelen i Vakttårnet for 2015 skyter over  målet. Det er riktig at Høysangen viser at kjærlighet som varer kan eksistere mellom en mann og en kvinne. Men i den tiden de går sammen, slik som tilfellet var med Sulammit og hyrden, så er det erotisk eller romantisk kjærlighet (eros) som er den naturlige tiltrekningen mellom kjønnene; jeg inkluderer ikke sex i den romantiske kjærligheten.

I kontrast til romantisk kjærlighet finnes det en annen form, som er kjærlighet basert på prinsipper (agapē). Dette er den form for kjærlighet som Jesus lærte sine etterfølgere, som skulle bli hans brud. Dette er den kjærlighet «som varer» (engelsk: «unfailing love»), og den blir sterkere mellom ektefolk når de lever sammen og lærer hverandre å kjenne. Men Sulammit og hyrden var ikke gift enda, og den kjærlighet Høysangen beskriver, er romantisk kjærlighet. Men artikkelen anvender Høysangens romantiske kjærlighet i en mye videre betydning på kjærlighet basert på prinsipper, og det er grunnen til at jeg sier at den skyter over målet.

Høysangen beskriver romantisk kjærlighet (eros). Men det styrende råd anvender feilaktig denne form for kjærlighet på kjærlighet basert på prinsipper (agapē), og dette forleder leserne.

Gud inspirerte sine sekretærer ved å innplante et budskap i deres sinn, og på denne måten fikk de et bilde av hva de skulle skrive. Men sekretærene valgte ordene selv når de skrev. Jeg deler det synet at det var Salomo som skrev Høysangen. Det naturlige spørsmålet vil da være: Hvorfor ville Gud innplante i Salomos sinn et drama med mange personer for å vise hva romantisk kjærlighet er? Er emnet «romatisk kjærlighet» så viktig at åtte kapitler med 117 vers i Guds Hellige bok skulle brukes til å beskrive denne form for kjærlighet? På den annen side, hvis boken er et profetisk drama, så er den romantiske kjærlighet et profetisk bilde, og dets motbilledlige oppfyllelse hjelper oss til å forstå grunnen til alle de vakre beskrivelsene av romantisk kjærlighet.

Hvis vi ser på de to lærdommene som det styrende råd har trukket ut av Høysangen, så ser vi at de ikke passer særlig godt. Det er sant at brødrene var sinte på deres søster Sulammit og satte henne til å vokte vingårdene, istedet for å være sammen med hyrden. Men teksten sier ikke noe om at dette var av moralske grunner, at de ville hindre deres søster i å komme opp i en seksuelt fristene situasjon. Ingen slik grunn er gitt. Boken har derfor ikke råd til dem som går sammen om å bevare en god moral, slik det styrende råd hevder. Det er sant at ektepar bør sørge for en atmosfære hvor kjærligheten kan vokse. Men dette gjelder den kjærlighet som er basert på prinsipper (agapē), kjærligheten mellom venner (filia) og familiekjærlighet (storgē). Det er klart at disse former for kjærlighet er viktige, men disse former for kjærlighet er ikke nevnt i Høysangen. Derfor kan man ikke finne råd til ektepar i boken.

Dramaet i i Høysangen viser at den romantiske kjærlighet mellom en ung mann og en ung kvinne kan være så sterk at hun nekter å forlate ham når hun blir tilbudt rikdom og berømmelse. Når det gjelder kristen lære og kristen moral er dette et helt perifert spørsmål.

I tillegg til de merkelige og inkongruente lærdommer Vakttårnet for 15. januar 2015 trekker ut av Høysangen, vil jeg sitere fra Insikt II, sidene 1008, 1009, som sier:

Høysangen understreker hvor vakkert det er med lojal, vedvarende kjærlighet. En slik urokkelig kjærlighet ses i forholdet mellom Kristus Jesus og hans brud. (Ef 5:25-32) Høysangen kan således bidra til å oppmuntre dem som anser seg for å tilhøre Kristi kollektive brud, til å forbli trofaste mot sin himmelske brudgom.—Jf. 2Kt 11:2.

Denne kommentaren villeder leseren. Jeg har allerede vist at Høysangen bare drøfter romantisk kjærlighet (eros). Derfor vil frasen «lojal, vedvarende kjærlighet» måtte anvendes på andre former for kjærlighet, slike som apostelen Johannes nevner. Å forsøke å lese disse former for kjærlighet inn i den teksten som bare drøfter romantisk kjærlighet, er galt. Den siste delen av sitatet fra Innsikt er enda mer problematisk. Hvorfor ville det styrende råd skille ut en bestemt liten gruppe som boken kunne oppmuntre, nemlig Kristi brud? Dette er det samme som å kaste blår i øynene på leserne. Den eneste måten dette kan gi mening, er hvis den unge kvinnen Sulammit er et bilde på de 144000 som utgjør Kristi brud.

Men dette synspunktet har det styrende råd forlatt, og dette kan vi også se av forskjellige sangbøker. Boken Syng lovsanger for Jehova (1984) har “Sulammit levningen (Høysangen)» som sang nr. 12. Dette viser at Høysangen ble oppfattet som et profetisk drama. En norsk utgave av denne sangboken ble trykket i 2007, og den inkluderte denne sangen. Men sangboken Syng for Jehova (2009) har ikke denne sangen. Melodien er inkludert, men ordene har blitt forandret. Ordene som Innsikt skriver om Kristi brud, vil derfor lede leseren på villspor, fordi leseren får det inntrykk at Høysangen er et profetisk drama om Kristi brud.

Jeg skal nå beskrive den oppfatning som Bibelstudentene og Jehovas vitner har hatt i 120 år, nemlig at De hebraiske skrifter inneholder en mengde forbilder som har fått en motbilledlig oppfyllelse i vår tid.

I 1957 ble bind 3 av New World Translation av de hebraiske skrifter publisert, og Høysangen var inkludert i dette bindet. I forbindelse med oversettelsen av bind 3 ble artikkelen “Den elskede kvinne i Høysangen» publisert i Vakttårnet for 1. juni 1958, sidene 248-261. Artikkelen behandler Høysangen som et profetisk drama og sier på side 251:

⁹ Apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i det første århundre og fortalte om flere tilfelle da israelittene sviktet sin kjærlighet til Jehova Gud, og så sa han: «Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning.» Til formaning for hvem? «For oss, til hvem de siste tider er kommet.» (1 Kor. 10: 11) Derfor må det være slik at Salomos høysang får sin oppfyllelse i forbindelse med den kristne menighet som apostelen Paulus var et medlem av i det århundre da den jødiske tingenes ordning ikke lenger fant gunst i Guds øyne og derfor endte, og da Jehova av den grunn overførte sin barmhjertighet til den kristne menighet som han trolovet med sin Sønn Jesus Kristus, Brudgommen.

Basert på denne artikkelen i Vakttårnet for 1958 jar jeg laget en kort oversikt med forbilder og motbilder:

• Sulammit er et bilde på de 144000 medlemmene av Kristi brud.
• Hyrden er et bilde på den himmelske brudgommen, Jesus Kristus.
• Brødrene som var ivrige etter å passe på deres søster, er et bilde på Paulus og andre som var ivrige etter å passe på de kristne menigheter.
• Solomo er et bilde på herskerne og rikdommen i verden.
• Siden 1914 har levningen av brudeklassen vært i denne verden, men de har ikke søkt fordeler hos herskerne eller verdens rikdom. De har vist sin kjærlighet til hyrden, som er usynlig for dem.
• Sulammit ble tatt med til Jerusalem, og hun ble prøvd angående verdens materielle ting, som hun ble tilbudt. På lignende måte har medlemmene av Kristi brud blitt prøvd.
• Hennes hyrde fulgte henne til Jerusalem og styrket henne, akkurat som Jesus gjør med sin brud.
• Ved å vitne om Riket, inviterer brudeklassen hyrden til å spise Rikets frukter, og brudgommen kommer for å spise.
• Den dårlig drømmen som Sulammit hadde, er et bilde på at levningen ikke reagerte raskt på å ha fellesskap med Jesus og å samle inn fårene på grunn av vanskelighetene under første verdenskrig.
• Prøven som Salomo ga henne, fikk henne ikke til å vakle i sin lojalitet mot hyrden. Salomo lot henne dra hjem til hyrden. Ikke noe i denne verden kan få de salvede kristne i å vakle i sin lojalitet mot brudgommen.

I forbindelse med hvert av punktene ovenfor har artikkelen i Vakttårnet detaljerte sitater fra Høysangen som belyser punktene. Jeg vender nå tilbake til spørsmålet om hvorfor Gud inspirerte en bok som er fylt med uttrykk for romantisk kjærlighet. I forbindelse med at Gud underviser oss om sitt Rike,   vil det ikke være noen hensikt med en slik bok. Men i en profetisk sammenheng er situasjonen annerledes. Her vil uttrykkene for romantisk kjærlighet mellom den forbilledlige bruden og den forbilledlige brudgommen få en motbilledlig oppfyllelse på noe annet enn romantisk kjærlighet. Slike vakre uttrykk for romantisk kjærlighet kan innprente sterke mentale bilder i lesernes sinn, noe som vil vise det sterke og personlige forholdet som er mellom den motbilledlig hyrden og Kongen Jesus Kristus og hans motbilledlige brud av salvede etterfølgere. Dette blir uttrykt i Høysangen 8:6, 7:

⁶ Sett meg som et segl på ditt hjerte,som et segl på din arm.For kjærligheten er like sterk som døden, og udelt hengivenhet er like urokkelig som graven. Kjærlighetens ild er en flammende ild, den er Jahs flamme. ⁷  Brusende vann kan ikke slokke kjærligheten, og elver kan ikke skylle den bort. Hvis en mann ville tilby all rikdommen i sitt hus for kjærligheten,ville folk ha sett på tilbudet hans med dyp forakt.»

Slik jeg ser det, har forståelsen av Høysangen noen likheter med dramaet om Sara og Hagar (Galaterne 4:20-22), og konklusjonen til Paulus i vers 28 er: «Men dere, brødre  er barn som følge av løftet, slik som Isak.» Dramaet med Sara og Hagar fokuserer på sønneforholdet til de salvede kristne, som ble forfulgt av jødene. Og dramaet med Sulammit fokuserer på den salvede levning i endens tid og deres ubrytelig kjærlighet og lojalitet til deres hyrde og konge på tross av fristelsene i denne verden.

Konklusjonen på dette studiet så langt, er at medlemmene av det styrende råd ikke tror på Bibelens fulle inspirasjon. De har ikke akseptert det Jesus sa om oppstandelsen på dommens dag. Og de hevder at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen mening for oss i dag; vi kan bare finne noen moralske prinsipper i dem. Dette betyr at det finnes en mengde «junk»-tekster i De hebraiske skrifter, og det kan ikke forenes med troen på Bibelens fulle inspirasjon.

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HAR OPPHØYET SEG OG GITT SEG SELV PROFETSTATUS

Oppfatningen til Bibelstudentene i det 19. århundre og Jehovas vitner i det 20. århundre har vært at ingen person i vår tid er inspirert av Gud. I The Watchtower for 1. november 1946. Side 30,  leser vi:

Hvordan er mangelen på enhet på grunn av fortolkningen av De hellige skrifter av den enkelte nå overvunnet og unngått? Er det fordi de er forent omkring en synlig menneskelig organisasjon eller en synlig leder? Svaret er nei.

Siden Jehovas vitner ikke hevder at kirken er det som det religiøse hierarki hevder at deres religiøse organisasjon er, nemlig en som har magisteriet eller lærestolen, og derfor er «den guddommelig utnevnte formynder eller fortolker av Bibelen», og hvis lærestol er en ufeilbarlig leder, slik at det ikke er nødvendig for den enkelte å tolke Bibelen selv.

Hun [Jehovas vitners kirke] er ikke læreren for Guds tjenere og vitner, men man ser hen til Gud og til læreren Jesus Kristus. Som det er skrevet for hennes fordel: «Og alle dine barn skal være lært av Jehova.» (Jesaia 54:13. A.S.V.; Johannes 6:45)

Sitatet viser at verken organisasjonen og organisasjonens ledere er fortolkere av Bibelen. Fra den tid da C.T. Russell levde, har vitnene trodd at det var «en tro og klok  slave» som  skulle gi Guds folk mat i rette tid. Oppfatningen var at denne «slaven» var alle salvede kristne på jorden på ethvert tidspunkt. Disse salvede inkluderte både menn og kvinner, og verken en enkelt av disse eller hele gruppen fungerte som en profet.

Oppfatningen av «slaven» ble forandret i 2013, da de åtte mennene som var medlemmer av det styrende råd, hevdet at de var “den tro og kloke slave» som skulle gi åndelig føde i den rette tid.[1] Det er ikke bare denne nye oppfatningen som gjør at jeg sier at de har opphøyd seg selv til profetstatus. Den andre grunnen er at medlemmene av det styrende råd ikke lenger tror på Bibelens fulle inspirasjon. Men i noen grad setter de Bibelens tekst til side og forkynner deres egne oppfatninger istedet for Bibelens budskap.

Jeg har i drøftelsen ovenfor vist at medlemmene av det styrende råd ikke har akseptert det meste av hva Jesus sa om oppstandelsen, og at de ikke tror at store deler av De hebraiske skrifter har noen betydning for oss i dag. Det er på denne måten de har gitt seg selv profetstatus, fordi de har satt deres egne subjektive oppfatninger over Bibelens tekst.

I det som følger, skal jeg gi noen eksempler på hvordan medlemmene av det styrende råd setter deres egne oppfatninger over Bibelens tekst, og derved har gitt seg selv profetstatus.

Hva teksten minner det styrende råd om

Et meget godt eksempel som viser hvordan medlemmene av det styrende råd har gitt seg selv profetstatus, er boken Den rene tilbedelsen av Jehova — endelig gjenopprettet (2018). Denne boken  drøfter Esekiels profeti. I 1971 ble det også utgitt en bok som drøfter Esekiels profeti, nemlig «Nasjonene skal kjenne at jeg er Jehova— hvordan?»

På overflaten ser sammensetningen av Den rene tilbedelse-boken ut til å være like Kjenn Jehova-boken. Men hvis vi går litt dypere, vil vi se at Den rene tilbedelse-boken ikke ligner på noen annen kommentar til en profetisk bok som er utgitt av Jehovas vitner. Kjenn Jehova-boken tar utgangspunkt i Esekiels hebraiske tekst, viser hva denne teksten betyr ifølge sammenhengen, og viser hvordan Esekiels profetier og forbilder blir oppfylt i dag og i fremtiden. Den rene tilbedelse-boken ignorerer for det meste originalteksten, og i stor grad benekter den at Esekiels beretninger er profetier og profetiske forbilder.

Og hva er selve krumtappen i den nye måten å behandle Esekiels bok og de andre bøkene i De hebraiske skrifter på? Hva som er viktig når det gjelder Esekiels tekst, er hva denne teksten minner det styrende råd om og ikke hva den hebraiske teksten sier.

Bibelens tekst er ikke lenger i fokus for medlemmene av det styrend råd, men hva denne teksen minner dem om. Dette betyr at autoriteten har blitt tatt vekk fra Bibelens tekst og overført til sinnene til medlemmene av det styrende råd. Derfor kan vi si at de har de gitt seg selv profetstatus.

Som jeg har vist ovenfor, er det å nekte å akseptere Jesu ord om oppstandelse en klar avvisning av Bibelens fulle inspirasjon. Det samme er påstanden om at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen betydning for oss i dag. Å fokusere på hva Bibelens tekst minner det styrende råd om er enda en side av den samme sak. Dette er også en avvisning av Bibelens fulle inspirasjon, fordi meningen til Bibelens tekst blir devaluert,  mens viktige sider ved oppfatningen til medlemmene av det styrende råd blir stilt opp over Bibelens tekst.

I min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, sidene 375-376, har jeg laget en liste over noe av det Esekiels tekst minner medlemmene av det styrende råd om. I tillegg til tekster i boken med ordene «minner om, er det mange eksempler hvor disse ordene ikke er brukt, men hvor teksten blir brukt til å minne om ting. Det er også mange «lærdommer» som kan trekkes ut av teksten, som representerer det styrende råds subjektive oppfatninger. Noen av tekstene som minner om noe, følger:

• Beskrivelsen av de fire levende skapninger: «minner oss om Guds navn, Jehova, og vi forstår det slik at navnet betyr «han får … til å bli». (43)
• Esekiels syn av Jehovas hellighet og enestående makt: «minner oss dessuten om at Jehova er verdig til å få vårtilbedelse.»(49)
• Det frafalne Juda: «minner helt klart om kristenheten.» (54)
• Esekiels profeti om enden: «minner oss også om at når det kommende angrepet på religiøse organisasjoner finner sted, vil medlemmene deres ikke ‘dra ut i krig’ for å forsvare religionen. Nei, når det begynner å gå opp for dem at deres rop om hjelp: «Herre, Herre» ikke blir besvart, vil ‘alle hender henge slapt ned’, og de kommer til å ‘skjelve over hele kroppen’.» (69)
• Esekiels uttalelser om Jerusalems fall: «minner oss om at vi har begrenset tid igjen til å hjelpe andre til å bli tjenere for Gud.» (70)
• Den inspirerte beskrivelsen i Esekiel 34:15, 6: «er blitt brukt mange ganger for å minne kristne hyrder om den standarden som Jehova Gud og Jesus Kristus har fastsatt.» (107)
• Den muren som gikk rundt det store åpne området: «minner oss om at vi aldri må la noe somhelst urent få skitne til vår tilbedelse av Jehova.» (152)
• De høye ytre portbygningene og indre portbygningene: «minner oss om at Jehova har høye normer for oppførsel for alle som vil delta i den rene tilbedelse.» (152)
• Forholdene i det illojale Jerusalem: «minner om det som skjer i kristenheten i dag.» (174)
• Trærne som gir mat og helbredelse: «minner oss om at vi tjener en gavmild Gud som gir oss det vi trenger aller mest – åndelig mat og helbredelse.» (207)
• Jødenes tilbakevending fra Babylon til Jerusalem: «minner oss om en utvikling som har foregått i nyere tid.» (213)
• Landet og innbyggerne i synet av templet: «minner oss om at det skal være lett å se at vårt verdensomfattende brorskap i dag preges av likhet og enhet.» (217)
• Byen ligger på vanlig jord, på jord som ikke er hellig: «minner oss om at byen ikke sikter til en himmelsk, men til en jordisk administrasjon, som utfører et arbeid som er til hjelp for alle innbyggerne i det åndelige paradiset.» (221)
• Arbeiderne i nærheten av byen kommer fra alle Israels stammer: «Minner denne ordningen oss om noe vi har mulighet til å gjøre i dag? Ja. I dag har alle innbyggerne i det åndelige paradiset mulighet til å støtte den tjenesten som blir utført av Kristi salvede brødre, og den tjenesten som blir utført av de ̊brødrene blant den ‘store skare’ som Jehova har utnevnt til å ta ledelsen.» (222)
• Det at Israel og Juda profetisk blir beskrevet som prostituerte: minner oss om hvor avskyelig åndelig utroskap er i Jehovas øyne. (228)[2]

Et stort antall av kommentarene som minner om noe, er ganske banale. Å hevde at Gud skapte disse dramatiske synene bare for å minne det styrende råd om klisjéaktige ideer, strider imot den måten Jehova handler på. Jeg nevner tre eksempler som viser «hva vi kan lære» av en bestemt beretning:

Sytti eldste som ofrer røkelse til falske guder (8:7–12)  = For at Gud skal høre våre bønner – og for at vår tilbedelse skal være ren i hans øyne – må vi være trofaste også «i mørket». (Ordsp 15:29)

Kvinner som gråt over Guden Tammus (8:13, 14) = For at vår tilbedelse skal fortsette å være ren, må vi aldri blande den med urene, hedenske skikker.

Tuefem menn som bøyde seg for solen (8:15–18) = For at vår tilbedelse skal fortsette å være ren, er det Jehova vi må vende oss til for å få åndelig forståelse og visdom.

Alle tre ting som «vi kan lære», er sanne. Men de er direkte eller indirekte nevnt andre steder i Bibelen og er nærmest å regne som kliséer. At Guds ånd skulle skape disse dramatiske situasjonene i Esekiels sinn, bare for å legge vekt på disse alminnelighetene, gir svært liten mening. Hvis vi derimot oppfatter de tre situasjonene som profetiske forbilder, slik Kjenn Jehova-boken gjør, så gir disse situasjonene en helt annen fornuftig mening.

Et antall av kommentarene om det som minner om noe, er også allegoriske, og to eksempler følger:

Den muren som gikk rundt det store åpne området: «minner oss om at vi aldri må la noe som helst urent få skitne til vår tilbedelse av Jehova.» (152)

De høye ytre portbygningene og indre portbygningene: «minner oss om at Jehova har høye normer for oppførsel for alle som vil delta i den rene tilbedelse.» (152)

Disse tolkningene er trukket ut av løse luften. Det er ingen forbindelse mellom  «muren» og at «vi aldri la noe som helst urent skitne til vår tilbedelse av Jehova». Og det er ingen forbindelse mellom «portbygningene» og «høye normer for oppførsel for alle som vil delta i den rene tilbedelse». Hvis vi skal peke på en forbindelse mellom to forskjellige ting, må dette ha grunnlag i De hellige skrifter. Først da kan vi bli minnet om bestemte ting. Men boken gir ingen bibelske begrunnelser for tolkningene. Den store mengde tolkninger i boken er ikke bygget på Skriften, men på hva teksten i Esekiels bok minner forfatteren av boken og medlemmene av det styrende råd om. Alle disse banale og allegoriske tolkningene viser at medlemmene av det styrende råd har opphøyet seg og gitt seg selv profetstatus. Leserne kan ikke sjekke eller etterprøve disse tolkninger, men allikevel må de tro på dem som sannhet. Dette viser at de subjektive meningene til medlemmene av det styrende råd blir satt over Bibelens tekst.

«Å bli minnet om noe» istedet for å analysere teksten

Den samme subjektive måten å behandle Bibelen på, som vi ser i Den rene tilbedelse-boken, finner vi også i drøftelsene av andre bøker i De hebraiske skrifter. I følge det styrende råd er teksten i De hebraiske skrifter skrevet for å gi oss moralske lærdommer og å minne oss om forskjellige ting. Jeg skal gi ett eksempel.

Vakttårnet for november 2019 har artikkelen: «Hva kan vi lære av 3. Mosebok?» Artikkelen sier: «Tredje Mosebok ble skrevet for over 3500 år siden, men Jehova har sørget for at det som ble skrevet i den, er blitt bevart ‘for at vi skal lære av det’. (Rom 15:4)» Artikkelen drøfter de følgende punkter som vi kan lære av boken:

1) Vi må ha Jehovas godkjennelse for at ofrene våre skal bli godtatt.

2) Vi tjener Jehova fordi vi er takknemlige mot ham.

3) Av kjærlighet gir vi Jehova vårt beste.

4) Jehova velsigner den jordiske delen av sin organisasjon.

Disse punktene er fine, men er ganske trivielle alminneligheter, og vi finner lignende punkter i andre bøker i Bibelen. Henvisningen til Romerne 15:4 er interessant: Jeg gjengir teksten i NV96, siden NV17 har en unøyaktig gjengivelse av den greske teksten.[3]

⁴ For alt som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra skriftene skulle ha håp.

Hva var hensikten med “alt som før ble skrevet”? At disse «Skriftene» skulle gi oss håp.  Men de moralske punkter som er nevnt i forbindelse med 3. Mosebok, gir oss ikke håp. Påstanden om at 3. Mosebok er skrevet for å gi oss de nevnte banale lærdommene, er i virkeligheten en devaluering av Guds Ord.

Nå er det imidlertid slik at 3. Mosebok inneholder et stort antall spesielle beretninger, som ifølge De kristne greske skrifter er forbilder på større ting. Viktige eksempler er høytider, nymånedager og forskjellige sabbater, soningsdagen og jubelåret. Paulus viser i Kolosserne 2:16, 17 at disse er skygger, og legemet som kaster skyggen (motbildet) kommer med Kristus. En drøftelse av motbildene for de nevnte ting ville gitt oss håp. Men medlemmene av det styrende råd aksepterer ikke det som Paulus her skriver.

Et forsøke på å drøfte jubelåret som et motbilde finnes i Vakttårnet for desember 2019, sidene 8-13. Men denne drøftelsen er et blekt og utvannet forsøk i forhold til artikkelen i Vakttårnet for 15. desember 1976, sidene 569-571. Og drøftelsen i Vakttårnet for desember 2019 følger den vanlige linjen med «dette minner oss om», i stedet for en detaljert forklaring på jubelårets motbilder.  Og syklusene med 7 x 7 sabbatsår og det 50. jubelåret er «fyllmateriale» eller “junk»-tekster, for disse syklusene gir ikke medlemmene av det styrende råd noen motbilledlig betydning.[4]

[1]. Jeg henviser til min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition. Kapittel 2 har en detaljert drøftelse av ordene om «den tro og kloke  slave» i Matteus  24:45-47 og Lukas 12:35-43. Konklusjonen er at den oppfatning at en liten gruppe skulle utgjøre denne «slaven», som skulle tolke Bibelen for andre, ikke har noen støtte i Bibelen. Kapitlet viser at denne «slaven» refererer til alle kristne som er trofaste når Jesus kommer som dommer i den store trengsel. Kapittel 2 viser at det ikke var noe styrende råd i det første århundre evt. Og at det skulle være et styrende råd i vår tid, ikke har noen støtte i Bibelen.

 

[2]. I den engelske utgaven står ordene «be reminded of» flere ganger. I den norske utgaven er dette noen ganger oversatt med ordene «vi kan lære av».

[3]. Teksten i NV17 underslår det faktum at det er det er «alt som før er skrevet», det vil si «Skriftene» sammen med vår utholdenhet som gir oss håp. Den viktige anvendelsen av Romerne 15:4 er at beretningene i De hebraiske skrifter må gi oss håp, og da kan ikke det eneste vi kan lære av dem, noen moralske prinsipper. Slike prinsipper gir oss ikke håp.

[4]. Se My Beloved Religion —And The Governing Body, third edition, sidene 355-364, for en drøftelse av det motbilledlige jubelåret.

VERDENSBILDET TIL MEDLEMMENE AV DET DET STYRENDE HAR LEDET DEM TIL A BENEKTE BIBELENS FULLE INSPIRASJON

Medlemmene av det styrende råd hevder at når den store trengsel kommer, vil 20 millioner+ Jehovas vitner overleve og 8 milliarder+ andre, de fleste som aldri har hatt muligheten til å akseptere aller avvise gjenløsningsofferet, vil bli evig tilintetgjort. På grunn av denne troen er det ikke mulig for dem å akseptere Jesu ord om at innbyggerne i Korasin, Kapernaum, Betsaida, Sodoma og Gomorra, som var onde, vil få en oppstandelse på dommens dag.

På grunn av det opphøyde synspunktet som medlemmene av det styrende råd har av seg selv, at de er utnevnt av Gud til å være en regjering for Jehovas vitner og fortolkere av Bibelen, har ført til at de har tatt seg friheter med Bibelens tekst. De har bestemt at en stor del av beretningene i De hebraiske skrifter ikke har noen mening for oss i dag. Og istedet for å analysere og anvende profetenes tekster, slik Vakttårnets litteratur tidligere alltid har gjort, så spør de om hva disse tekstene minner dem om. Og det som disse tekster minner dem om blir presentert som åndelig mat. Disse «minner» representerer tillegg til Bibelen, og derfor oppfører medlemmene av det styrende råd seg som profeter som står over Bibelen. Derfor er det deres verdensbilde, innebefattet det opphøyde syn de har på seg selv, som har fått dem til å avvise Bibelens fulle inspirasjon.

I kapitel 1 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, argumenterer jeg for at Jehovas vitner er den eneste sanne religion. Dette er den eneste religion hvis grunnleggende læresetninger er helt basert på Bibelen, vitnene forkynner det gode budskap om Guds rike over hele verden, og de er adskilt fra verden. Men det verdensbilde som det styrende råd lærer vitnene, er feilaktig. Grunnen til dette er mangel på nøyaktig kunnskap om betydningen av og rekkevidden av Jesu gjenløsningsoffer.

For å forstå situasjonen i vår tid bør vi se på situasjonen i det første århundre evt. Jesus forkynte det gode budskap om Riket, og han lærte også sine disipler til å forkynne dette budskapet, slik vi leser i Matteus kapittel 10. Forkynnelsen fortsatte etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, og kristne menigheter ble opprettet mange steder. Hva var så hensikten med forkynnelsen av det gode budskap om Riket? Hensikten var å lære folk om Jehova Gud og Jesus Kristus og å hjelpe dem til å bli kristne. Når noen hadde blitt Guds tjenere, ble de kalt til å bli medlemmer av Guds Rike, den himmelske regjering med 144 000 medlemmer.

Det er viktig å understreke at hensikten med forkynnelsen var ikke å dele alle mennesker i to grupper, de kristne tjenere for Gud som ville få evig liv, og alle de andre som ville bli evig tilintetgjort. Dette kan vi særlig se i Jesu ord om oppstandelsen. Han viste at medlemmene av «denne onde og utro generasjon» ville få en oppstandelse på dommens dag, hvor hver enkelt ville få en sjanse til å få evig liv. Dette har jeg tidligere beskrevet i detalj.

Den viktigste hensikt med å forkynne det gode budskap om Riket i det 1. århundre evt. var å finne og undervise personer som skulle regjere med Jesus Kristus i Guds rike.

Alle de 144 000 medlemmene av det himmelske Riket ble ikke samlet inn i det 1.  århundre evt. Illustrasjonen om hveten og ugresset viser at det skulle være en tynn tråd av sanne kristne opp gjennom århundrene og frem til vår tid. Og først i avslutningen på tingenes ordning, som skulle vare fra året 1914 og til den store trengsel, skulle hveten, resten av rikets arvinger, samles inn. (Matteus 13:24-30, 36-43)

I sin store profeti om avslutningen på tingenes ordning, som er det samme som Kongens nærvær, skulle “dette gode budskap om riket” forkynnes som et vitnesbyrd for alle nasjoner. Det var en forskjell på det budskapet om Riket som Jesus forkynte og det budskapet om Riket som Peter, Jakob og Paulus forkynte etter at Jesus hadde steget opp til himmelen. Jesus sa: «Himlenes rike er kommet nær.” Og “Himlenes rike er midt iblant dere». Dette kunne ha si, fordi han, kongen i riket, var midt iblant dem. Etter hans himmelfart forkynte disiplene om et fremtidig rike som skulle komme.

Vi merker oss at Jesus bruker det påpekende pronomenet «dette» i frasen «dette gode budskap om riket». Derfor var det dette gode budskap, det samme gode budskap som Jesus forkynte, som igjen skulle forkynnes. «Riket er blitt opprettet og er i deres midte» var det budskap som skulle forkynnes i avslutningen på tingenes ordning. Fordi Jehovas vitner er den eneste gruppen som tror at Guds rike ble opprettet i 1914, er de også den eneste gruppen som forkynner at «Guds rike er i deres midte».

Hva var hensikten med forkynnelsen? Det var å avlegge et vitnesbyrd for nasjonene. Og hva var målet med dette vitnesbyrdet? Jesus svarer i Matteus 28:19, 20

¹⁹ Gå derfor og gjør mennesker fra alle nasjoner til disipler. Dere skal døpe dem i Farens og Sønnens og den hellige ånds navn ²⁰ og lære dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og husk: Jeg er med dere alle dager helt til avslutningen på verdensordningen.»

Det greske ordet for “å forkynne” er keryssō, og det har alltid et positivt innhold, slik som troen på Jesus Kristus, omvendelse, frelse, og evig liv. Det finnes ikke noe eksempel på bruken av dette ordet med et negativt innhold, slik som å skremme tilhørerne, eller skille de onde fra de rettferdige.  Verbet «å advare» er nouthteō. Det forekommer åtte ganger, og det tilsvarende substantivet nouthesia («advarsel») forekommer tre ganger. Disse ordene blir brukt i forbindelse med kristen livsførsel for å advare mot farer. Men de blir aldri brukt om ikke-troende, for å advare dem om konsekvensene hvis de ikke blir kristne.

Å gjøre disipler av folk fra nasjonene har to sider. En del av de 14400 himmelske konger ble samlet inn i det første århundre evt. Fra 1870-årene da Russell og Bibelstudentene begynte med sitt forkynnelsesarbeid, var det bare håpet om å bli en del av det himmelske riket som ble forkynt. På grunn av denne forkynnelsen ble resten av de 144000 samlet inn i løpet av siste del av det nittende århundre og i løpet av avslutningen på tingenes ordning, som begynte i 1914

I året 1935, fremsto et antall mennesker som ikke hadde håpet om å regjere med Jesus i det himmelske riket. De så fram til å leve i Jesu tusenårige jordiske rike. Det budskapet som nå begynte å bli forkynt, var håpet om å få leve i det jordiske paradiset, og i Åpenbaringen  7:9-17 blir en stor skare som har overlevd den store trengsel, presentert.

Jeg skal nå forbinde forkynnelsen av det gode budskap om riket og å gjøre disipler med Jesu gjenløsningsoffer.[1] Det viktigste punktet er at Jesus ved sin død kjøpte alle Adams etterkommere, og Guds rettferdighet og kjærlighet til den menneskelige familie innebærer at hver enkelt som er kjøpt, må få anledning til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet. Dette var det både Russell og Bibelstudentene trodde, og det blir klart uttrykt i The Watchtower, No. 12, Volume XI 1880, side 4 (Reprints side 1261), som jeg har sitert ovenfor.

Før det styrende råd ble dannet i 1971, hadde lederne av Vaktårnets bibelselskap omtrent det samme syn som Russell og Bibelstudentene. Det er også det samme syn som jeg har: Jesus kjøpte alle Adams etterkommere da han ga sitt liv som et offer. Og de fleste av Adams etterkommere som har levd, vil få en oppstandelse på dommens dag.[2]

Ingen av dem som levde og døde før Jesus kom til jorden, hadde en sjanse til akseptere eller avvise gjenløsningsofferet, og svært få som levde og døde mellom det 1. og det 21. århundre evt. hadde denne sjansen. Som jeg har vist i artikkelen «Medlemmene av det styrende råd har devaluert og begrenset Jesu Kristi gjenløsningsoffer», så er det mer en 6 milliarder mennesker som lever når den store trengsel kommer, som ikke har hatt denne sjansen.

Og nå skjønner vi den virkelige hensikten med den tusen år lange dommens dag. De fleste mennesker som har levd og dødd, vil få en oppstandelse under ideelle forhold: Satan vil være borte, gjenløsningsofferet blir anvendt på hver eneste som har fått en oppstandelse, og gradvis i løpet av de 1000 år vil hver enkelt gå mot fullkommenhet. Ved slutten av de 1000 år vil alle være fullkomne og uten synd, og derfor vil de få akkurat den samme sjanse som Adam fikk.

Hvilken innflytelse vil det nåværende arbeidet med å forkynne og gjøre disipler ha på det som vil skje på dommens dag? For å ta imot dem som vil få en oppstandelse på en god måte, må noen gi dem mat og et sted å bo og lære dem sannheten om Jehova Gud og Jesus Kristus. På grunn av dette må det være gudfryktige personer tilstede på jorden før oppstandelsen begynner. Og her ser vi den virkelige hensikt med forkynnelsen, nemlig å danne et samfunn av gudfryktige mennesker, som vil overleve den store trengsel og gjøre jorden beboelig for dem som vil komme tilbake i oppstandelsen.

Det er ingen annen gruppe enn Jehovas vitner som tror at noen vil overleve den store trengsel, og at de vil være med å gjøre jorden til et paradis. Det er heller ingen annen gruppe som legger vekt på å leve etter Bibelens normer og som bevisst former sine liv med tanke på at Jehova kan bruke dem til å ta imot dem som vil få en oppstandelse på dommens dag. Hensikten med forkynnelsen i dag er derfor å finne de mennesker som kan være med i denne gruppen, og som vil utgjøre grunnvollen i den nye tingenes ordning som Gud vil danne her på jorden.

Forkynnelsen av det gode budskap har to hensikter: 1)    Å samle resten av de 144000 som skal regjere med Jesus Kristus i himmelen. 2)   Å samle en gruppe av gudfryktige mennesker som vil overleve den store trengsel og som vil utføre arbeidet med å gjøre jorden klar for å ta imot dem som vil få en oppstandelse.

[1]. En detaljert drøftelse av gjenløsningsofferet og hvordan medlemmene av det styrende råd har tatt feil i forbindelse med gjenløsningsofferet, finnes i min artikkel: «Medlemmene av det styrende råd har devaluert og begrenset Jesu Kristi gjenløsningsoffer», i kategorien «Det styrende råd».

[2]. Se note 2, som henviser til de fem artiklene fra 1965, om oppstandelsen.

KONKLUSJON

Bibelstudentene og Jehovas vitner har i 120 år trodd at hvert ord i Bibelen er inspirert av Gud, og at hver beretning er tatt med i en bestemt hensikt. De nåværende medlemmene av det styrende råd tror ikke lenger på Bibelens fulle inspirasjon.

De har avvist Jesu ord i Matteus kapitlene 10, 11 og 12, hvor han viser at «denne onde og utro generasjonen» på hans tid foruten innbyggerne i Sodoma og Gomorra vil få en oppstandelse.

De hevder også at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen mening for oss i dag. De ble med andre ord ikke tatt med i Bibelen i en bestemt hensikt, bare for gi oss noen moralske prinsipper og generelle lærdommer.

Høysangen blir brukt som eksempel. Boken beskriver et drama med flere personer som taler og handler. Men dette dramaet har ingen mening for oss i dag, sier medlemmene av det styrende råd. De få moralske prinsipper de trekker ut av denne boken er anvendt feil. Boken beskriver bare romantisk kjærlighet. Men det styrende råd anvender feilaktig det på andre former for kjærlighet.

Handlingen til medlemmene av det styrende råd viser at de har opphøyd seg selv og gitt seg selv profetstatus. Dette ser vi i boken Den rene tilbedelsen av Jehova — endelig gjenopprettet (2018). Den bokstavelige meningen til teksten i Esekiels bok blir ignorert. Men det Esekiels tekst minner medlemmene av det styrende råd om, blir presentert som autoriteten for bokens konklusjoner. Denne ny fortolkningsmåten er også et direkte angrep på Bibelens fulle inspirasjon, fordi Bibelens tekst blir satt i bakgrunnen, og de subjektive synspunktene til medlemmene av det styrende råd blir satt i forgrunnen og presentert som Guds ord.