ET DETALJERT STUDIUM AV JESU KRISTI GJENLØSNINGSOFFER

Jesu gjenløsningsoffer har stor betydning for Guds tjenere. Hvis de blir spurt, vil de si at Jesus ved sin død tilveiebrakte gjenløsningsofferet, og at den som tror på Jesus Kristus, vil få tilgivelse for sine synder. Dette er et riktig svar, men de fleste kristne har ikke kunnskap om de forskjellige sider ved gjenløsningsofferet, og hvordan det blir anvendt til gagn for alle Adams etterkommere. Som et eksempel siterer jeg 2 Korinter 5:15 (Bibelen, Bibelselskapet, 2011):

¹⁵ Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppsto for dem.[1]

Denne teksten viser at ikke bare Jesu død, men også hans oppstandelse er viktig for Guds tjenere. Dette blir også vist i følgende skriftsteder: Filipperne 3:10: «Mitt mål er å kjenne ham og kraften av hans oppstandelse.»; 1. Peter 1:3 «For i sin store barmhjertighet lot han oss bli født på nytt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra døden.»; 1. Peter 3:21 «Dåpen, som svarer til dette, frelser nå også dere ved Jesu Kristi oppstandelse.» Få kristne forstår den rolle hans oppstandelse spilte i forbindelse med gjenløsningsofferet, så la oss se på det Bibelen sier.

[1]. Den siste setningen i NV17 er: «som døde for dem og ble oppreist». Jeg har sitert fra Bibelselskapets 2011-oversettelse, fordi mange oversettelser, inkludert NV 96 og NV17 har en merkelig gjengivelse av den siste del av verset. Bokstavelig sier den greske teksten: «for dem døde og ble oppreist». Det viktige poenget her er at verbene apothnēskō («å dø») og egeirō ((«å reise opp») begge er aorist partisipp hankjønn entall dativ, og den eneste forskjellen er at «å dø» er aktiv, mens «å reise opp» er passiv. Begge patisippene står i dativ, og de er forbundet med kai («og»). Derfor må begge verbene ha det samme forhold til ordene «for dem». Jeg forstår rett og slett ikke resonnementet til de oversetterne som skiller de to partisippene og bare forbinder «å dø» med «for dem», slik NV96 og NV17 gjør. 1930-oversettelsen har omtrent den samme korrekte gjengivelsen som 2011-oversettelsen.

MOSE LOV INNEHOLDER FORBILDER ELLER SKYGGER SOM FÅR SIN MOTBILLEDLIGE OPPFYLLELSE I FORBINDELSE MED JESUS 

I Hebreerbrevet blir ordningen med ofrene i Jehovas tempel i Jerusalem fremstilt som bilder på himmelske ting. Hebreerne 8:5 sier:

 ⁵ Disse mennene utfører en hellig tjeneste som er et bilde på (hypodeigma) og en skygge (skia) av det som er i himmelen. Det ser vi også av den befalingen Moses fikk fra Gud da han skulle oppføre teltet: «Se til at du lager alle ting etter det mønsteret (typos) som er blitt vist deg på fjellet.»

Da Gud befalte Moses å konstruere Tabernaklet, sa han at Moses måtte nøye følge  det mønster han hadde blitt vist på fjellet. Ordet «mønster» er oversatt fra det greske ordet typos, som ifølge Louw og Nida har betydningen: «en synlig form som er laget for å bli etterlignet eller kopiert». Den hellige tjenesten i templet sies å være «et bilde på» det som er i himmelen. Det greske ordet hypodeigma har betydningen «et symbol, eksempel, modell», ifølge Mounce. Både typos og hypodeigma refererer til noe som er et forbilde som peker mot et motbilde. Ordet skia («skygge») blir også brukt, og det peker på det samme som de to andre greske ordene, sett fra en annen vinkel. Den hellige tjenesten er et forbilde på noe større. Den er også en skygge av noe større. Og det som kaster skyggen er motbildet.[1]

Et lignende synspunkt finner vi i Hebreerne 10:1, hvor det sies av loven er skyggen (skia). Så er det et legeme som kaster skyggen (eller virkeligheten), og det blir uttrykt med det greske ordet eikōn med betydningen «bilde; likhet», ifølge Mounce.

¹ For Loven inneholder bare en skygge (skia) av de gode tingene som skulle komme, og ikke selve virkeligheten (eikōn). Derfor kan den aldri gjøre dem som trer fram for Gud, fullkomne ved hjelp av de ofrene som år etter år bæres fram.

Det vi har lært av sitatene ovenfor fra Hebreerbrevet, er at en stor del av det Moses skrev, er bilder av større ting. Vi lærer av 8:5 at handlingene til prestene, som var skrevet i loven, var forbilder, og 10:1 forteller oss at hele loven består av forbilder.

MOTBILDENE TIL YPPERSTEPRESTENS HANDLINGER PÅ SONINGSDAGEN 

Det er detaljerte retningslinjer for yppersteprestens handlinger på soningsdagen, og vi leser i 3. Mosebok 16: 11-16:

¹¹ Aron skal føre fram oksen, som er et syndoffer for ham selv, og gjøre soning for seg og sitt hus. Etterpå skal han slakte oksen, som er et syndoffer for ham selv. ¹² Han skal så ta fyrfatet fylt med glødende kull fra alteret framfor Jehova og to håndfuller med finknust velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget.¹³ Han skal legge røkelsen på det glødende kullet framfor Jehova, og skyen av røkelsen skal skjule lokket på Vitnesbyrdets ark, for at han ikke skal dø. ¹⁴ Han skal ta noe av blodet fra oksen og stenke det med fingeren foran lokket, på østsiden, og han skal stenke noe av blodet med fingeren sju ganger foran lokket. ¹⁵ Så skal han slakte den geitebukken som er et syndoffer for folket, og bære blodet fra den innenfor forhenget og gjøre det samme med blodet fra den som han gjorde med blodet fra oksen. Han skal stenke det mot lokket og foran lokket. ¹⁶ Han skal gjøre soning for det hellige sted på grunn av israelittenes urene handlinger og deres overtredelser og synder. Han skal gjøre det samme for møteteltet, som står hos dem midt iblant deres urene handlinger.

Mellom det hellige og det aller helligste i Tabernaklet var det et forheng. På soningsdagen skulle ypperstepresten gå innenfor dette forhenget med røkelse og blod, og han sto nå foran Jehova Gud. Blodet av dyr, som han hadde med seg, gjorde soning for ham selv og for folket. Dette var et forbilde på større ting, og dette blir forklart i Hebreerne 9:6-9:

⁶ Etter at alt dette ble ordnet på denne måten, har prestene regelmessig gått inn i den første delen av teltet for å utføre sin hellige tjeneste. ⁷ Men øverstepresten går alene inn i den andre delen én gang i året, og han må ha med seg blod, som han bærer fram for seg selv og for de syndene folket har begått i uvitenhet.  ⁸ Slik viser den hellige ånd at veien inn til det hellige sted ennå ikke var blitt åpenbart mens det første teltet fortsatt sto. ⁹ Dette teltet er et bilde (parabolē) på det som skjer i den tiden som er nå. Under den nåværende ordningen blir det båret fram både gaver og ofre. Men disse kan ikke gi den som utfører hellig tjeneste, en fullstendig ren samvittighet.

Vers 9 sier at prestenes tjeneste i Tabernaklet «er et bilde på det som skjer i den tiden som er nå», som referer til den tiden da Hebreerbrevet ble skrevet. Ordet «bilde» er oversatt fra det greske ordet parabolē, som ifølge Louw og Nida har betydningen: «en modell eller et eksempel som forutser eller peker frem mot en senere realisering». Jeg skal nå se på Hebreerne 9:11-14, 24-28

¹¹ Men da Kristus kom som øversteprest for alt det gode som vi nå erfarer, gikk han gjennom det større og mer fullkomne telt, som ikke er laget med menneskehender, det vil si som ikke er jordisk. ¹² Han gikk inn til det hellige sted, ikke med blodet av geiter og unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle, og sørget for at vi kunne bli utfridd for evig. ¹³ Blodet av geiter og okser og asken av en kvige som blir stenket på dem som er blitt urene, gjør folk hellige og rene fysisk sett. ¹⁴ Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan utføre hellig tjeneste for den levende Gud! For Kristus ofret seg selv ved en evig ånds ledelse som et feilfritt offer for Gud.[2]

²⁴ For Kristus gikk ikke inn til et hellig sted som er laget med menneskehender, og som bare er et bilde (antitypos) av virkeligheten (alethinos). Han gikk inn i selve himmelen, slik at han nå trer fram for Gud for vår skyld. ²⁵ Dette gjorde han ikke for å ofre seg selv mange ganger, slik som når øverstepresten år etter år går inn til det hellige sted med blod som ikke er hans eget.  ²⁶ Ellers ville han ha måttet lide mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå har han stått fram én gang for alle ved avslutningen på denne ordningen for å fjerne synden ved å ofre seg selv. ²⁷ Og slik mennesker må dø én gang for alle og deretter få en dom, ²⁸ slik ble også Kristus ofret én gang for alle for å bære manges synder. Og når han kommer for andre gang, vil det ikke være for å fjerne synd, men han vil vise seg for dem som ivrig venter på ham for å bli frelst.

At forskjellige sider og handlinger foreskrevet av loven var forbilder, og at motbildene eller virkeligheten ville komme med Jesus, blir igjen understreket i versene som er sitert. Substantivet antitypos har betydningen «et tilsvarende merke eller form» ifølge Mounce. Og alēthinos har betydningen «virkelig; sann». I denne sammenhengen er antitypos forbildet eller skyggen og alēthinos er det legemet som kaster skyggen, eller virkeligheten. I Hebreerne 8:5 derimot var typos og hypodeigma forbildet eller skyggen.

Jeg skal nå se på motbildet til at ypperstepresten gikk inn i det aller helligste med blod. Vers 24 viser at det aller helligste er et bilde på himmelen. Og Jesus, som den motbilledlige yppersteprest, gikk inn i himmelen med verdien av sitt blod som han ofret da han døde. Den siste setningen i vers 24 er viktig for oss: «slik at han nå trer fram for Gud for vår skyld». Disse ordene viser at det at Jesus utøste sitt blod da han døde, og at han presenterte verdien av det i himmelen, ikke er formaliteter uten virkelig innhold. Men dette ble gjort «for vår skyld», noe som betyr at gjenløsningsofferet blir anvendt til vårt beste. Vi har nå kommet så langt at vi kan forstå de forskjellige detaljene ved gjenløsningsofferet og dets anvendelse.

Det var fire nødvendige skritt som måtte tas før gjenløningsofferet kan bli anvendt til vårt beste: 1)    Jesu død. 2)   Jesu oppstandelse. 3)    Jesu himmelfart. 4)   Jesu presentasjon av verdien av sitt blod for Jehova i himmelen.

[1]. Ordet skia blir også brukt i Kolosserne 2:16, 17. Skyggen er høytidene, nymånedagene og sabbbatene som var skrevet i loven. Og det som kaster skyggen (virkeligheten), er forbundet med Jesus Kristus. Vi ser at en stor del av loven var forbilder på større ting, og motbildene kan vi se i forbindelse med Guds hensikt med Jesus Kristus.  

[2]. Hebrerne 10:10 sier: «Ved denne Guds «vilje» er vi blitt gjort hellige i og med at Jesu Kristi kropp ble ofret én gang for alle». Da Jesus døde, ofret han sin kropp. Men fordi blodet representerte hans liv, sier Hebreerne 9:12 at Jesus presenterte sitt blod for Jehova i himmelen.

HVORDAN DEN MOTBILLEDLIGE YPPERSTEPREST, JESUS KRISTUS, GJORDE SONING FOR FOLKET

I drøftelsen ovenfor så vi at Jesus Kristus gjorde det samme som ypperstepresten i Israel gjorde på soningsdagen ved å dø, bli oppreist, stige opp til himmelen og presentere verdien av sitt blod for Jehova. I drøftelsen som følger, skal vi se på de forskjellige sider av soningen ved gjenløsningsofferet.

Å SELGE DEN MENNESKELIGE FAMILIE

Den situasjon som vi skal drøfte, har å gjøre med kjøp og salg, og jeg vil begynne med å sitere Romerne 7:14:

 ¹⁴For vi vet at Loven er åndelig, men jeg er et fysisk menneske, solgt (pipraskō til å være underlagt synden.

Verbet pipraskō har betydningen «å selge» ifølge Mounce, og «å avhende eiendom eller utføre en tjeneste i bytte for penger eller andre verdifulle gjenstander» ifølge Louw og Nida. Innsikt i De hellige skrifter II, side 222, har følgende kommentar:

Jesu Kristi rolle som gjenløser. Det foregående danner grunnlaget for å forstå den gjenløsningsordningen som er truffet for menneskeheten ved Guds Sønn, Jesus Kristus. Det at menneskene har behov for å bli gjenløst, skyldes opprøret i Eden. Adam solgte seg selv til å gjøre det onde for å få tilfredsstilt et selvisk ønske om å fortsette å være sammen med sin hustru, som nå var en synder, en overtreder, og han ble derfor i likhet med henne fordømt av Gud. Han solgte derved seg selv og sine etterkommere til slaveri under synd og død; dette var den pris som Guds rettferdighet krevde. (Ro 5: 12–19; jf. Ro 7: 14–25.) Adam, som hadde vært i besittelse av menneskelig fullkommenhet, mistet nå denne fullkommenheten, som var så verdifull, for både seg selv og alle sine etterkommere.

Dette er en god forklaring, og denne situasjonen blir kommentert av Paulus i Romerne 5:12:

 ¹²Derfor: Synden kom inn i verden ved ett menneske, og ved synden kom døden. Og døden spredte seg til alle mennesker fordi de alle syndet.

Det poeng Paulus understreker, er at Adam solgte alle sine ufødte etterkommere, og derfor har hver enkelt arvet synd som fører til døden. For å reversere denne situasjonen må det som Adam solgte, bli kjøpt tilbake.

Å KJØPE TILBAKE DEN MENNESKELIGE FAMILIE

I forbindelse med å kjøpe tilbake den menneskelige familie, finnes det passasjer med ordene «kjøpe» og «frelse». Lukas 19:10 sier:

¹⁰For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og frelse dem (bokstavelig: ‘å frelse det som var tapt’.»[1]

Adam tapte retten til å leve evig på jorden for seg og for sine etterkommere, og Jesus kjøpte denne retten tilbake. Jeg siterer tre skriftsteder: 1. Korinter 6:20 (øverst), 7:23 (i midten), and 2. Peter 2:1, 2 (nederst):

²⁰ for dere ble kjøpt (agorazō) for en pris. Bruk derfor kroppen til å ære Gud.

²³ Dere ble kjøpt (agorazō) for en pris. Slutt med å være slaver for mennesker.

¹ Men det sto også fram falske profeter blant folket, og på samme måte kommer det til å være falske lærere blant dere. De skal i stillhet innføre ødeleggende sekter, og de skal til og med fornekte den eier som kjøpte (agorazō) dem, og derfor vil de raskt bli utslettet. ² Mange skal etterligne deres skamløse oppførsel, og på grunn av dem skal folk snakke hånlig om sannhetens vei.

Paulus nevner også prisen i 1. Timoteus 2:5, 6 (øverst) og Matteus 20:28 (nederst):

⁵ For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus,  ⁶ som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge (antilytron) for alle (pas)—– dette skal det vitnes om når tiden er inne.

²⁸ akkurat som Menneskesønnen ikke er kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sitt liv som en løsepenge (lytron)  i bytte (anti) for mange(polys).»

Det greske ordet antilytron blir helt riktig oversatt med «tilsvarende løsepenge», som betyr at løsepengen har akkurat samme verdi som det som blir gjenløst. Og denne verdien er Jesu Kristi fullkomne menneskeliv som tilsvarer Adams fullkomne menneskeliv. Matteus 20:28 har det greske ordet lytron uten preposisjonen anti som prefix. Men denne preposisjonen følger like etter lytron som lytron anti. Derfor er også meningen i Matteus 20:28 «tilsvarende løsepenge». Leksikonet Innsikt i De hellige skrifter II, side 223, har en god beskrivelse av gjenløsningsofferet og den pris som er betalt:

Gud godkjenner imidlertid at løsepengen blir anvendt til gagn for dem av Adams etterkommere som benytter seg av denne muligheten for en utfrielse. Som Paulus sier: «Liksom mange ble stilt som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også mange bli stilt som rettferdige ved den enes lydighet.» (Ro 5: 18, 19) Da Adam syndet og ble dømt til døden, var hans ennå ufødte etterkommere – hele menneskeslekten – fremdeles ’i hans lend’ og døde derfor sammen med ham. (Jf. He 7: 4–10.) Som en fullkommen mann, «den siste Adam» (1Kt 15: 45), var Jesus det eneste mennesket som kunne skaffe løsepengen til veie for Adams ufødte etterkommere. Han ofret villig seg selv ved å dø uskyldig som et fullkomment menneskelig offer, i samsvar med Jehovas vilje. (He 10: 5) Jesus vil benytte den myndighet Jehova har gitt ham på grunnlag av hans gjenløsningsoffer, til å gi liv til alle dem som benytter seg av denne foranstaltningen. – 1Kt 15: 45; jf. Ro 5: 15–17.

Illustrasjonen med Adams ufødte etterkommere og Jesu potensielt ufødte etterkommere illustrerer situasjonen. Men disse ufødte etterkommerne har ingen ting med gjenløsningsofferet å gjøre. For gjenløsningsofferet er legemet og blodet til den fullkomne mannen Jesus Kristus i stedet for legemet og blodet til den fullkomne mannen Adam.

ANVENDELSEN AV GJENLØSNINGSOFFERET PÅ DEN MENNESKELIGE FAMILIE

Det viktige poenget er at Jesus ved å dø, få en oppstandelse, stige opp til hummelen og presentere verdien av sitt blod for Jehova, kjøpte hele den menneskelige familie, alle Adams etterkommere. I min artikkel «Medlemmene av Det styrende råd har devaluert og begrenset Jesu Kristi gjenløsningsoffer» viser jeg at i det 20. århundre trodde medlemmene av Det styrende råd at Jesus kjøpte alle Adams etterkommere. Men i det 21. århundre har medlemmene av Det styrende råd publisert det synspunkt and Jesus bare døde for «mange» og ikke for «alle» Adams etterkommere; han døde bare for dem som vil bli frelst. Dette er en klar devaluering og begrensning av gjenløsningsofferet, og jeg drøfter dette grundig i den nevnte artikkelen. Leksikonet Innsikt i De hellige skrifter II, side 223, har igjen en utmerket presentasjon av anvendelsen av gjenløsningsofferet:

Kristi gjenløsningsoffer er tilgjengelig for alle, men det er ikke alle som tar imot gjenløsningen. «Guds vrede blir» over dem som avviser denne foranstaltningen, og over dem som først tar imot den, men så vender seg bort fra den. (Joh 3: 36; He 10: 26–29; se som en kontrast til dette Ro 5: 9, 10.) De oppnår ingen utfrielse av trelldommen under de to ’kongene’ synden og døden. (Ro 5: 21) Under Moseloven kunne den som hadde begått et overlagt drap, ikke løskjøpes. Adam førte ved sin forsettlige handling døden over hele menneskeheten og var således en morder. (Ro 5: 12) Gud kan derfor ikke godta Jesu ofrede liv som en løsepenge for synderen Adam.

Ordene i rødt er viktige. De viser at Jesus kjøpte alle Adams etterkommere. men alle vil ikke akseptere gjenløsningsofferet. Ordene «ikke alle…tar imot» innebærer at alle Adams etterkommere må få et tilbud om forsoning med Gud og få anledning til å akseptere eller forkaste gjenløsningsofferet. Jeg skal vende tilbake til dette viktige spørsmålet. Her siterer jeg tre skriftsteder som viser at Jesus døde for alle, inkludert de som er ugudelige: 2 Korinter 5:15 (øverst), Romerne 5:6-8 (i midten) og 2 Peter 2:1 (nederst):

¹⁵ Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem og ble oppreist (bokstavelig: «døde og ble oppreist for dem»).

⁶ Ja, mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige mennesker da tiden var inne. ⁷ Det er neppe noen som vil dø for en som er rettferdig. Noen kan riktignok være villig til å dø for en som er god. ⁸ Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

¹ Men det sto også fram falske profeter blant folket, og på samme måte kommer det til å være falske lærere blant dere. De skal i stillhet innføre ødeleggende sekter, og de skal til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derfor vil de raskt bli utslettet.  

Disse passasjene viser at Jesus døde «for alle», innbefattet «ugudelige mennesker». Vi bør spesielt merke oss Peters ord om at Jesus også hadde kjøpt de falske profeter som ville innføre ødeleggende sekter. Handlingene til disse mennene viser at de hadde syndet mot den hellige ånd. Dette betyr at det synspunkt at Jesus bare kjøpte dem som vil bli frelst, og at gjenløsningsofferet bare blir anvendt på disse, er en falsk lære! Selv de som syndet mot den hellige ånd var kjøpt av Jesus.

GJENLØSNINGSOFFERETS VERDI — EVIG LIV PÅ JORDEN

Adam ble skapt som en fullkommen mann med rett til å leve evig på jorden. Og Jesus kom til jorden for å frelse og å kjøpe tilbake det som var tapt — evig liv på jorden. Men la oss se på hvordan denne retten til å leve evig på jorden blir anvendt på forskjellige mennesker. For at vi bedre skal forstå situasjonen, vil jeg bruke en illustrasjon: Den synd vi har arvet fra Adam, gir hver enkelt av hans etterkommere en gjeld på 10 000 kroner. Ved å anvende gjenløsningsofferet betalte Jesus 10 000 kroner for hver enkelt av Adams etterkommere. Det betyr at gjenløsningsofferet gir hver enkelt av Adams etterkommere retten til å leve evig på jorden. Men det endelige resultatet blir ikke at hver enkelt vil leve evig på jorden. La oss se på grunnene for det.

Først skal vi drøfte jødene:

 Den jødiske nasjonen var Guds folk, og Moses ga dem omkring 500 forskjellige lover. Disse lovene skulle hjelpe nasjonen på forskjellige måter, og 2. Mosebok 24:3 sier:

³ Så kom Moses og gjenga alle Jehovas ord og alle lovene for folket. Og hele folket svarte samstemmig: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.»

Hvis folket ikke holdt det de hadde lovet, slik at de holdt alle lover, ville de komme under en forbannelse. Vi leser I 5. Mosebok 27:26:

²⁶‘Forbannet er den som ikke lever etter ordene i denne loven og ikke følger dem.’ (Og hele folket skal si: ‘Amen!’) 

På grunn av nedarvet synd var ikke jødene i stand til å holde alle lovene, og derfor kom de under en forbannelse, som betydde at de ikke hadde rett til å leve. For igjen å bruke illustrasjonen kan vi si at lovens forbannelse representerte en gjeld på 3 000 kroner for hver av jødene. Jesu død og hans presentasjon av gjenløsningsofferet for Jehova innebar at Jesus betalte 10 000 kroner for hver jøde. Men fordi hver jøde hadde en ekstra gjeld på 3 000 kroner, på tross av gjenløsningsbetalingen så kunne ikke jødene leve evig på jorden.

Paulus hadde dyptgående kunnskap, og han var i tillegg inspirert av Gud. Han var klar over problemet med den ekstra gjelden på 3 000 kroner, og han kjente Loven, inkludert 5. Mosebok 21:22, 23:

²² Hvis en mann begår en synd som fortjener dødsstraff, og han er blitt henrettet og du har hengt ham på en pæl, ²³ skal liket av ham ikke bli hengende natten over på pælen. I stedet skal du gravlegge ham samme dag. For den som er hengt opp, er noe som er forbannet av Gud, og det landet som Jehova din Gud gir deg som en arv, skal du ikke gjøre urent.

I sitt brev til Galaterne 3:10-13 viser Paulus til løsningen av situasjonen med jødenes gjeld på 3 000 kroner, fordi de var under lovens forbannelse.

¹⁰ Alle som stoler på lovgjerninger, er under en forbannelse, for det står skrevet: «Forbannet er den som ikke holder fast ved alt det som står i Lovens bokrull, og gjør det den sier.»  ¹¹ Og det er klart at ingen blir erklært rettferdig overfor Gud ved Loven, for «den rettferdige skal leve på grunn av tro».  ¹² Loven er ikke basert på tro. Det sies derimot at «den som holder budene, skal leve ved dem».  ¹³ Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse ved å ta på seg forbannelsen i stedet for oss, for det står skrevet: «Forbannet er den som er hengt på en pæl.»

Peter gir uttrykk for de samme som Paulus, men fra et annet synspunkt i 1. Peter 2:24:

 ²⁴ Han bar selv våre synder i sin egen kropp på pælen, for at vi skulle dø fra syndene og leve for rettferdigheten. Og «ved hans sår ble dere helbredet».

Ordene til Paulus og Peter viser at Jesus slettet gjelden på 10 000 kroner ved å dø, og så slettet han den ekstra gjelden på 3 000 kroner ved å dø på en pæl. Ved dette tok han jødenes forbannelse på seg, for forbannet er hver den som henger på et tre. Dette betyr at hver jøde nå hadde muligheten for å akseptere det Jesus hadde gjort for ham eller henne og alle andre jøder, og at jødene nå hadde retten til å leve evig på jorden. Men som jeg viser i min artikkel: «Er det få som blir frelst? (Lukas 13:23)», så var det slik at de fleste jøder avviste det tilbudet de fikk av Gud.

For det andre vil vi drøfte arvingene til det himmelske riket

De kristne greske skrifter ble skrevet for dem som ville være blant de 144 000 konger og prester i det himmelske rike. Fordi folk i dag ikke er klar over at det er to forskjellige håp, et himmelsk og et jordisk, så anvender de tekstene i De greske skrifter på seg selv. Dette fører til store misforståelser.

I år 33 evt. da Jesus presenterte sitt gjenløsningsoffer for Jehova, så betalte han 10 000 kroner for hver av Adams etterkommere. Og han betalte 3 000 kroner ekstra for hver av jødene. Dette inkluderte Paulus og Peter og alle andre kristne jøder som var kalt til det himmelske rike. Men fordi den prisen som ble betalt, bare ga hver person retten til å leve evig på jorden, kunne ikke denne prisen gi noen rett til å leve i himmelen. Prisen for å komme til himmelen var 20 000 kroner, for å fortsette illustrasjonen.

De mennesker som Jesus kjøpte ved son død, var fremdeles ufullkomne syndere, selv om Jesus hadde kjøpt tilbake deres rett til å leve evig på jorden. De måtte derfor hele tiden be om tilgivelse for sine synder på grunnlag av gjenløsningsofferet. Men på grunnlag av dette offeret, kunne Gud ta de nødvendige skritt for at personer som ble kalt, kunne få en himmelsk oppstandelse. For å igjen å anvende illustrasjonen kunne Gud betale de 10 000 kronene som var nødvendig i tillegg til de 10 000 kronene som var betalt av Jesus ved gjenløsningsofferet.

Det første skrittet var å erklære en person rettferdig. De som vil få liv i den nye tingenes ordning, vil først bli rettferdige ved slutten av Jesu tusenårige rike. Men de som skal arve det himmelske rike, vil ikke være tilstede på jorden under de 1 000 årene, og de vil derfor ikke oppleve den gradvise prosessen som til slutt vil føre til fullkommenhet. Men ufullkomne mennesker kan ikke få en himmelsk oppstandelse. Fordi gjenløsningsbetalingen for hver enkelt er blitt presentert for Jehova, kan han på dette grunnlaget foreta den juridiske handlingen å erklære en person rettferdig på grunn av gjenløsningsofferet og troen på Jesus. Paulus viser dette i Romerne 3:22-24, 28:

²² Ja, alle som har tro, kan bli rettferdige framfor Gud ved troen på Jesus Kristus. Det er nemlig ingen forskjell. ²³ For alle har syndet, og ingen når opp til Guds herlighet. ²⁴ Og det er som en fri gave at man blir erklært rettferdig ved hans ufortjente godhet. Det skjer gjennom utfrielsen ved den løsepengen som er betalt av Kristus Jesus.

²⁸ For vi mener at et menneske blir erklært rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.

Hva innebærer det så å bli erklært rettferdig? Personen er fremdeles ufullkommen og begår synder. Men han eller hun blir juridisk sett regnet som rettferdig. På denne bakgrunn er det lettere å forstå det Paulus sier i Romerne 7:14-25:

¹⁴ For vi vet at Loven er åndelig, men jeg er et fysisk menneske, solgt til å være underlagt synden.  ¹⁵ Jeg forstår nemlig ikke hvorfor jeg gjør det jeg gjør. For jeg gjør ikke det jeg gjerne vil, men det jeg hater.  ¹⁶ Jeg gjør det jeg ikke vil – likevel er jeg enig i at Loven er god.  ¹⁷ Det er altså ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.  ¹⁸ For jeg vet at i meg, det vil si i min ufullkomne kropp, bor det ikke noe godt. Jeg vil gjerne gjøre det som er rett, men klarer ikke å gjennomføre det.  ¹⁹ Jeg gjør ikke det gode som jeg gjerne vil. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.  ²⁰ Når jeg nå gjør det jeg ikke vil, er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.  ²¹ Jeg ser altså at jeg er underlagt denne loven: Jeg vil gjerne gjøre det som er rett, men har en tilbøyelighet til å gjøre det som er ondt. ²² I mitt indre gleder jeg meg virkelig over Guds lov,²³ men i min kropp ser jeg en annen lov. Den fører krig mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i min kropp. ²⁴ Jeg elendige menneske! Hvem skal redde meg fra den kroppen som er i ferd med å dø på en slik måte? ²⁵Jeg takker Gud, som redder meg gjennom Jesus Kristus, vår Herre! Med mitt sinn er jeg altså slave for Guds lov, men med min kropp er jeg slave for syndens lov.

Når Paulus i verse 17 sier angående synd: «Det er altså ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg», så kunne det oppfattes som en unnskyldning: «Jeg er ikke ansvarlig for det onde som jeg gjør». Men fordi Paulus var erklært rettferdig, så var det ikke «han» som syndet. Dette vil bli lettere å forstå når jeg nå vil introdusere begrepet «en ny skapning». Men før jeg gjør det, skal jeg sitere Romerne 8:33, 34:

³³ Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Det er Gud som erklærer dem rettferdige. ³⁴Hvem kan fordømme dem? Kristus Jesus døde jo, og ikke bare det, han ble oppreist og sitter ved Guds høyre hånd og ber for oss.

De som er blitt erklært rettferdige fra et juridisk synspunkt, er fra Guds synspunkt rettferdige, og derfor kan det ikke reises noen anklage disse personene, selv om deres legemer fremdeles  er ufullkomment og synder.  Som jeg allerede har nevnt, så har en person som gjenløsningsofferet er blitt anvendt til gagn for, og som er blitt erklært rettferdig, retten til å leve evig på jorden. Men han eller hun kan ikke få en himmelsk oppstandelse. Derfor må Gud gjøre noe i tillegg til å erklære en person rettferdig, for at han eller hun skal få en himmelsk oppstandelse. Jesus viste dette i sin samtale med Nikodemus. Vi leser i Johannes 3:1-8:

¹ Blant fariseerne var det en mann som het Nikodẹmus. Han var en av jødenes ledere. ² Han kom til Jesus om natten og sa til ham: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de miraklene du gjør, hvis ikke Gud er med ham.» ³ Som svar sa Jesus til ham: «Jeg sier deg i sannhet: Uten at noen blir født på nytt, kan han ikke se Guds rike.» ⁴ Nikodẹmus sa til ham: «Hvordan kan et voksent menneske bli født? Ingen kan vel komme inn i sin mors mage og bli født en gang til?» ⁵ Jesus svarte: «Jeg sier deg i sannhet: Uten at noen blir født av vann og ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. ⁶ Det som er født av et menneske, er fysisk, og det som er født av ånden, er åndelig. ⁷ Ikke vær forundret over at jeg sa til deg: Dere må bli født på nytt. ⁸ Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den er på vei. Slik er det med alle som er født av ånden.»

Jesus viser at for å bli en del av det himmelske rike må en bli født på nytt, noe som betyr å bli født av vann og ånd. Hva betyr dette? Døperen Johannes døpte angrende personer i vann. Men han visste at Jesus skulle utføre en annen form for dåp, slik vi leser i Johannes 1:33:

³³ Ikke engang jeg kjente ham, men Han som sendte meg for å døpe i vann, sa til meg: ‘Den som du ser ånden komme ned over og bli over, han er den som døper i hellig ånd.’

Lukas var sannsynligvis den som skrev Apostlenes gjerninger, og i 1:4, 5 henviser han til Jesu ord om dåp med hellig ånd:

⁴ En gang han var sammen med dem, ga han dem denne befalingen: «Dere skal ikke dra bort fra Jerusalem, men fortsette å vente på det min Far har lovt, det som jeg har fortalt dere om.  ⁵ Johannes døpte jo med vann, men om noen dager skal dere bli døpt med hellig ånd.»

 Jesu ord ble oppfylt på pinsedagen i år 33 evt. Mange jødiske proselytter ble døpt med hellig ånd på den dagen, ifølge Apostlenes gjerninger 2:1-4, og det samme skjedde med Kornelius og de som var sammen med ham, ifølge Apostlenes gjerninger 10:44-46. Jesus sa at for å komme inn i Guds rike måtte en person bli født på nytt, han eller hun måtte bli døpt med vann og ånd. Dette innebærer dåp med hellig ånd. En ledetråd for hva dette innebærer, er begrepene «født på nytt» og «å bli en ny skapning», slik vi leser i 2. Korinter 5:16-18:

¹⁶ Fra nå av kjenner vi ikke noen fra et menneskelig synspunkt. Selv om vi en gang kjente Kristus fra et menneskelig synspunkt, betrakter vi ham ikke lenger på den måten. ¹⁷ Derfor, hvis noen er forent med Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, noe nytt er blitt til! ¹⁸ Men alt er fra Gud, som forsonet oss med seg selv ved Kristus og ga oss forsoningens tjeneste,

Det er logisk at hvis en person er «født på nytt», så er han eller hun «en ny skapning». Men hvorfor må hver enkelt som skal regjere sammen med Jesus i himmelen, bli «en ny skapning»? Vi får svaret i 1. Korinter 15:42-50:

⁴² Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som blir oppreist, er uforgjengelig. ⁴³ Det blir sådd i vanære, det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det blir oppreist i kraft. ⁴⁴ Det blir sådd en fysisk kropp, det blir oppreist en åndelig kropp. Om det finnes en fysisk kropp, finnes det også en åndelig. ⁴⁵ Slik står det skrevet: «Det første mennesket, Adam, ble en levende person.» Den siste Adam ble en ånd som gir liv. ⁴⁶ Men det er ikke det åndelige som kommer først. Det fysiske kommer først, deretter det åndelige. ⁴⁷ Det første mennesket er fra jorden og er skapt av støv. Det andre mennesket er fra himmelen. ⁴⁸ Slik den som ble skapt av støv, var, slik er også de andre som er skapt av støv. Og slik den himmelske er, slik er også de andre himmelske. ⁴⁹ Og slik som vi har lignet den som ble skapt av støv, slik skal vi også ligne den himmelske. ⁵⁰ Men dette sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det som er forgjengelig, arver ikke uforgjengelighet.

Når gjenløsningsofferet blir anvendt for en person, får han den retten som Adam solgte, å leve evig på jorden. Men Paulus viser i vers 50 at kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Jesus ble oppreist som en ånd ifølge vers 45, og de som vil få en himmelsk oppstandelse, vil også få åndelige legemer slik som Jesus. Derfor må de være nye skapninger. Paulus bruker illustrasjonen med et korn som blir sådd. Rikets arvinger har fremdeles sitt ufullkomne legeme. Men når de dør, blir dette legemet sådd, og et åndelig legeme blir oppreist. Peter skriver også om dette i 1. Peter 1:3, 4, 23:

³ Måtte vår Herre Jesu Kristi Gud og Far bli lovprist. For i sin store barmhjertighet lot han oss bli født på nytt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra døden, ⁴ så vi kan få en uforgjengelig arv som er ren og aldri visner bort. Den er gjemt i himmelen for dere.

²³ For dere er blitt født på nytt, ikke ved at det er blitt sådd noe forgjengelig, men ved at det er blitt sådd noe uforgjengelig, gjennom den levende og evige Guds ord.

Peter viser at hensikten med den nye fødsel som en ny skapning, var håpet om en fullkommen arv i himmelen. Dette var ved Jesu oppstandelse fra de døde. Det betyr at grunnlaget for å bli en ny skapning er at Jesus ble oppreist og presenterte sitt gjenløsningsoffer for Jehova. Når gjenløsningsofferet var tilveiebrakt, erklærte Gud hver enkelt av Rikets arvinger rettferdig og døpte arvingen med hellig ånd, slik at han eller hun ble en ny skapning. Det er viktig å ha klart for seg at de 10 000 kroner som Jesus betalte for hver av Adams etterkommere, ikke var nok for en himmelsk oppstandelse. Men å erklære arvingen rettferdig og døpte ham med hellig ånd og gjøre ham til en ny skapning var verd 10 000 kroner som Gud betalte. Nå var 20 000 kroner betalt, og  personen ville få den uforgjengelige arven i himmelen.

For det tredje vil vi drøfte dem som synder mot den hellige ånd

Jesus viste at Adams etterkommere ville få en oppstandelse i løpet av Jesu tusenårige rike, og vi leser i Lukas 20:34-36:

³⁴ Jesus sa til dem: «I denne verdensordningen er det slik at folk gifter seg og blir giftet bort. ³⁵ Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verdensordningen (aiōn) og til å bli oppreist fra døden, verken gifter seg eller blir giftet bort. ³⁶ Og de kan faktisk ikke lenger dø, for de er lik englene, og de er Guds barn i og med at de får en oppstandelse.

Ordet  «verdensordningen» (aiōn) refererer til den nye jord og ikke til de nye himler. Jesus viste at noen mennesker ikke ville få oppstandelse på den nye jord. Hvem er disse? De må ha syndet mot den hellige ånd, som det ikke er noen tilgivelse fra. Nøyaktig hva er denne synden? Vi kan spørre: Hva er forskjellen på de synder som kan bli tilgitt og de som ikke kan bli tilgitt? Hver synd som direkte eller indirekte skyldes vår nedarvede synd, kan bli tilgitt. Men synder som er forårsaket av vår egen ondskap, kan ikke bli tilgitt. Hva betyr så det?

Ifølge Matteus 12:27 kunne fariseernes sønner (disipler) drive ut demoner. Når det skjedde, samarbeidet demonene med fariseernes disipler for å bedra dem som så at demonene ble drevet ut. Når dette skjedde, brukte fariseerne det tydeligvis som bevis for at Gud var med dem. Jesus drev ut demoner i mye større skala en fariseernes disipler. Men når det skjedde, hevdet fariseerne at Jesus drev ut demonene med hjelp fra Beelsebub, demonenes hersker (vers 24).

Ble fariseerne ledet av sin ufullkommenhet, av deres nedarvede synd, når de hevdet at Jesu store gjerninger skyldtes et samarbeid med Satan? Sa de dette fordi de hadde arvet synd fra sin første far?. Nei! De beskyldte Jesus for å stå i ledtog med Satan fordi de var onde, fordi Jesus truet deres stilling og posisjon. Dette var en avgjørelse som var basert på det de ville, som ikke skyldtes deres nedarvede synd. Synd mot den hellige ånd er derfor bevisste onde handlinger som fortsetter selv om den som gjør dette, vet at hans eller hennes handlinger er onde og er gjort på grunn av selviskhet. Når noen har begått synd mot den hellige ånd, er det blitt så harde at de ikke klarer å angre.

I forbindelse med vår illustrasjon med gjelden på 10 000 kroner for hver etterkommer av Adam, kan vi lese 2. Peter 2:1:

¹ Men det sto også fram falske profeter blant folket, og på samme måte kommer det til å være falske lærere blant dere. De skal i stillhet innføre ødeleggende sekter, og de skal til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derfor vil de raskt bli utslettet.

De falske profetene som innførte ødeleggende sekter, hadde tydeligvis syndet mot den hellige ånd. Men Peter sier at de var kjøpt av Jesus Kristus. Dette viser at Jesus kjøpte hver enkelt av Adams etterkommere, også de som syndet mot den hellige ånd. Dette betyr at Jesus betalte 10 000 kroner for hver enkelt, og 3 000 kroner i tillegg for hver jøde. Så i utgangspunktet hadde de som syndet mot den hellige ånd, retten til å leve evig på jorden. Men fordi deres synder skyldtes deres egen selviskhet og ondskap og ikke den synd de hadde arvet fra Adam, så hadde de fått en ekstra gjeld på 6 000 kroner. Det betyr at selv om Jesus har betalt deres gjeld på 10 000 kroner, kan de ikke få en oppstandelse, fordi de har en ubetalt gjeld på 6 000 kroner.

Den gruppen av fariseere som syndet mot den hellige ånd, hadde aldri vært kristne, og hvorvidt de falske profetene som innførte ødeleggende sekter, hadde vært kristne, vet vi ikke. Det er imidlertid noen personer som hadde vært kristne som syndet mot den hellige ånd, og illustrasjonen med gjeld i forskjellige størrelser passer på dem. Vi leser i Hebreerne 6:4-6 (øverst) and 10:26-31 (nederst):

⁴ Når noen en gang er blitt opplyst, har smakt den himmelske frie gave, har fått del i hellig ånd ⁵ og har smakt Guds gode ord og den kommende verdensordningens krefter,  ⁶ men så faller fra, da er det umulig å hjelpe dem til å vende om og angre. For de pælfester på nytt Guds Sønn og utsetter ham for offentlig skam.

²⁶ For hvis vi med vilje praktiserer synd etter at vi har fått nøyaktig kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer for våre synder. ²⁷ Da må vi vente i frykt på dommen og på den brennende vreden som skal fortære motstanderne. ²⁸ Den som har ignorert Moseloven, må dø etter to eller tre vitners utsagn uten at det blir vist barmhjertighet. ²⁹ Hvor mye strengere straff mener dere ikke da at en person fortjener hvis han har tråkket på Guds Sønn, og hvis han har sett på paktens blod som noe helt alminnelig, enda det har gjort ham hellig, og hvis han har krenket den ufortjente godhets ånd? ³⁰ For vi kjenner Ham som sa: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde», og dessuten: «Jehova skal dømme sitt folk.» ³¹ Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

Det er en misforståelse som det er lett å gjøre, og det er anvendelsen av ordene «faller fra». Dette referer ikke til personer som har forlatt den kristne menighet av forskjellige grunner. Men det referer til personer som «med vilje praktiserer synd» (10:26), og hvis samvittighet er så hard at de ikke klarer å angre (6:6). Dette er synd mot den hellige ånd, som 10:26 viser.

Jeg vil nå gå tilbake til illustrasjonen. Jesus betalte 10 000 kroner for den nedarvede synd til dem som er nevnt i sitatene ovenfor. Men når noen «med vilje å praktisere synd», innebærer det at man får en ny gjeld på 6 000 kroner, og det er ingen som kan betale denne gjelden, slik 10:26 viser — «det (er) ikke lenger noe offer for synder». Personen aksepterte først Jesu gjenløsningsoffer. Men senere avviste han gjenløsningsofferet — «han har tråkket på Guds Sønn», og «han har sett på paktens blod som noe helt alminnelig» (10:29).[2]

[1]. NV96 er den mest nøyaktige og den beste norske bibeloversettelsen. NV17 er en svært unøyaktig oversettelse og er blant de dårligste norske bibeloversettelser.

[2]. En detaljert drøftelse av Hebreerne 6:4-6 og 10:26-31 finnes i artikkelen «Medlemmene av det styrende råd har devaluert og begrenset Jesu gjenløsningsoffer»  i kategorien «Det styrende råd».

ALLE SOM ER KJØPT AV JESUS, VIL FÅ SJANSEN TIL Å AKSEPTERE ELLER AVVISE GJENLØSNINGSOFFERET 

Leksikonet Innsikt i De hellige skrifter II, side 223, sier: «Kristi gjenløsningsoffer er tilgjengelig for alle, men det er ikke alle som tar imot gjenløsningen.»  Disse ordene er sanne, og de viser at hver enkelt som ble kjøpt av Jesus, vil få en personlig sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet. Åpenbaringen kapittel 20 beskriver Jesu tusenårige rike, som er det samme som dommens dag, og 20:13 sier at «hver enkelt ble dømt etter sine gjerninger». Adjektivet ekastos som blir oversatt med «hver enkelt» (NWT13: «individually»), har ifølge Mounce betydningen «hver (enkelt); enhver; hver for seg». Dette betyr at Jesus ikke dømmer dem som har fått en oppstandelse, som en gruppe. Men hver enkelt er en verdifull person som er kjøpt av Jesus, og hver enkelt vil bli behandlet etter hva han er og gjør.

Det er helt klart at Jehova ser på personer som lever i dag og personer som levde i fortiden på akkurat samme måte. Han behandler ikke mennesker på en kollektiv måte og dømmer dem ikke som en gruppe. Og oppfatningen om «samfunnsansvarlighet» som er grunnlag for dommen, er en falsk oppfatning som ikke har støtte i Bibelen.[1] Jehova behandler hver enkelt i forhold til hva personen er og gjør. Paulus viser dette i Romerne 3:23-26:

²³ For alle har syndet, og ingen når opp til Guds herlighet. ²⁴ Og det er som en fri gave at man blir erklært rettferdig ved hans ufortjente godhet. Det skjer gjennom utfrielsen ved den løsepengen som er betalt av Kristus Jesus. ²⁵ Gud stilte ham fram som et offer til forsoning ved tro på hans blod. Dette gjorde Gud for å vise sin rettferdighet, for i sin overbærenhet tilga han de syndene som ble begått tidligere. ²⁵ Han gjorde det også for å vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, så han kunne handle i samsvar med rettferdigheten når han erklærer den som tror på Jesus, rettferdig.

Det viktige poenget som Paulus understreker, er ikke bare at anvendelsen av gjenløsningsofferet er basert på Guds ufortjente godhet, men at anvendelsen er et uttrykk for Guds rettferdighet. Han må selv være rettferdig når han anvender gjenløsningsofferet. Her følger tre passasjer hvor rettferdighet er forbundet med dommens dag og evig liv: Apostlenes gjerninger 17:31 (øverst), Romerne 5:21 (i midten), og 2. Peter 3:13 (nederst):

³¹ For han har fastsatt en dag da han skal dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt. Og han har gitt en garanti til alle mennesker ved å oppreise ham fra døden.»

²¹ For slik som synden hersket som konge sammen med døden, slik skulle den ufortjente godhet herske som konge ved rettferdighet og føre til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

¹³ Men i samsvar med hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, og der skal rettferdighet bo.

Jeg har allerede sitert Romerne 3:23-26, hvor Paulus sier at Gud måtte være rettferdig når han anvender Jesu Krisiti gjenløsningsoffer. I Apostlenes gjerninger 17:31 viser Paulus at Jesus på dommens dag vil dømme «den bebodde jord» i rettferdighet, og i Romerne 5:21 forbinder Paulus ufortjenet godhet og rettferdighet med evig liv. Peter er enig med Paulus når han sier at i den nye himmel og nye jord vil rettferdighet bo. Hvordan kan så rettferdighet bli forbundet med gjenløsningsofferet og evig liv? La oss se på Jesu ord i Johannes 3:14-18:

¹⁴ Og slik Moses løftet opp slangen i ødemarken, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, ¹⁵ for at alle som tror på ham, skal få evig liv. ¹⁶ For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men få evig liv. ¹⁷ Gud sendte jo ikke sin Sønn til verden for at han skulle dømme verden (kosmos) , men for at verden skulle bli frelst ved ham. ¹⁸ Den som viser tro på ham, skal ikke bli dømt. Den som ikke viser tro, er allerede dømt, fordi han ikke har vist tro på Guds enbårne Sønns navn. ¹⁹ Og dette er grunnlaget for dommen.

Et viktig spørsmål er hva som er betydningen av kosmos. Dette ordet har forskjellige referanser: hele den menneskelige familie, menneskene utenfor den kristne menighet, omgivelsene hvor menneskene lever, og pryd. I denne sammenhengen må «verden» (kosmos) være alle mennesker som lever og alle som er døde, hele den menneskelige familie som stammer fra Adam.

Men hvis Jesus kom for å frelse hele den menneskelige familie, hvordan kan det da sies at bare de som tror på ham blir frelst? Svaret er at frelse har å gjøre med tid og anledning. Hvis vi ikke forstår sammenhengen, kan vi ikke forstå Jesu ord. Jesus forkynte om himlenes rike, og han sendte ut sine etterfølgere for også å forkynne om riket. Hensikten var å finne en del av de 144 000 som skal regjere med Jesus i himmelen. Det betyr at de som trodde på Jesus, ble kalt til å regjere med ham i det himmelske rike.

Vil alle dem på den tiden som ikke trodde på Jesus, bli evig tilintetgjort, slik som noen forstår Jesu ord i Johannes 3:16? Svaret er nei, fordi Jesus skulle frelse verden (kosmos), som er alle Adams etterkommere. Vi har Jesu ord for dette, slik vi leser i Matteus 12:41, 42:

⁴¹ Folk fra Nịnive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjonen og fordømme den, for de angret på grunn av det Jona forkynte. Men her er en som er større enn Jona. ⁴² Sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med denne generasjonen og fordømme den, for hun kom fra jordens ende for å høre Salomos visdom. Men her er en som er større enn Salomo.

Ordene «i dommen» refererer til dommens dag. Ordene «skal stå opp» og «skal bli oppreist» refererer til en virkelig oppstandelse på dommens dag. Hvem vil bli oppreist? Innbyggerne i Ninive, sydens dronning og «denne generasjonen» vil bli oppreist. I 12:39 blir «denne generasjonen» kalt «denne onde og utro generasjonen». Denne onde og utro generasjonen innbefattet innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida, som hadde hørt Jesu forkynnelse og sett hans mirakler, men de trodde ikke på ham. Ikke desto mindre tilhører disse menneskene den «verden» (kosmos) som Jesus kom for å frelse, og derfor vil de få en oppstandelse på dommens dag, slik vi leser i Matteus 11:20-24.

Gjelder ikke kravet i Johannes 3:16 om at man må tro på Jesus for å få evig liv for de personer jeg har nevnt? Jo. Dette er et absolutt krav som gjelder alle etterkommerne av Adam. Men som jeg tidligere har nevnt, dette kravet er avhengig av tid og anledning. I det første århundre evt. hadde jødene tid og anledning til å tro på Jesus, og de som gjorde det, vil få anledning til å regjere med Jesus i himmelen.

Fra et menneskelig synspunkt var det et stort antall mennesker i det første århundre som hadde tid og anledning til å tro på Jesus, men som allikevel ikke trodde på ham. Men fra Guds synspunkt hadde disse ikke en full anledning til å tro. Dette betyr at den synd de hadde arvet fra Adam, hindret dem i å tro. På grunn av dette vil de få oppstandelse på dommens dag, og i løpet av de 1 000 år vil de ha full anledning til å vise tro, når Djevelen er bundet og den nedarvede synd gradvis vill bli borte.

Det jeg har beskrevet ovenfor, er anvendelsen av rettferdigheten i fullt mål — alle mennesker som er kjøpt av Jesus, vil få en personlig sjanse til å velge evig liv. Men la oss se på situasjonen til forskjellige mennesker. Jeg siterer Romerne 5:6 (øverst) og 8:32 (nederst):

⁶ Ja, mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige mennesker da tiden var inne. ⁷ Det er neppe noen som vil dø for en som er rettferdig. Noen kan riktignok være villig til å dø for en som er god.

³² Han sparte ikke engang sin egen Sønn, men ofret ham for oss alle. Vil han ikke da, sammen med sin Sønn, i sin godhet også gi oss alt annet?

Paulus viser at Jesus døde for «ugudelige mennesker» og at han ble ofret «for oss alle». Vi husker også at Peter i 2. Peter 2:1, 2 til og med sier at Jesus hadde kjøpt de falske profeter som førte inn ødeleggende sekter. Vi kan derfor si at Jesus kjøpte alle Adams etterkommere, og han sa ifølge Johannes 3:16 og 17 at Gud elsket verden (alle Adams etterkommere) så mye at han sendte sin Sønn for å frelse verden. I Matteus 18:10-14 ser vi hvor vidtrekkende Guds kjærlighet til verden er:

¹⁰ Pass på at dere ikke ser ned på en av disse små. Vær klar over at deres engler i himmelen alltid ser min himmelske Fars ansikt. ¹¹  ——¹²  Hva mener dere? Hvis en mann har 100 sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de 99 andre være igjen i fjellet og begynner å lete etter den som har gått seg vill?¹³ Og hvis han finner den, gleder han seg faktisk mer over den enn over de 99 andre, som ikke har gått seg vill. ¹⁴ På lignende måte ønsker ikke min Far i himmelen at én av disse små skal miste livet.

Jesus taler om en person som har kommet bort fra Guds sannhet, og Jesu ord viser at Gud har omsorg for denne personen og ikke ønsker at han skal gå til grunne. Jehova er ikke bare interessert i mennesker som har kommet bort fra sannheten. Men Peter viser at han ønsker at alle mennesker i verden skal oppnå frelse. Vi leser i 2. Peter 3:9:

⁹ Jehova er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, slik noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han ønsker ikke at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.

På grunnlag av de to sitatene ovenfor kan vi bedre forstå hvorfor «den onde og utro generasjonen» på Jesu tid vil få en oppstandelse. Og vi forstår også sannheten i ordene i Vakttårnet for 1. august 1965, side 353, at «størstedelen av den døde menneskehet» (engelsk: «the vast majority») vil få en oppstandelse på dommens dag og få deres sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet.

Rettferdigheten bli anvendt på følgende måte i forbindelse med Jesu gjenløsningsoffer: Jesu død, oppstandelse og himmelfart og presentasjonen for Jehova var en “tilsvarende løsepenge», med nøyaktig den samme verdi som det som ble løskjøpt. Dette er en anvendelse av rettferdigheten, og derfor er det ingen av Adams etterkommere som kan bli evig tilintetgjort før hver enkelt har fått en full anledning til å akseptere eller forkaste gjenløsningsofferet.

Tabell 1.1 Illustrasjonen med menneskenes gjeld

1)     Nedarvet synd representerer en gjeld på 10 000 kroner for hver etterkommer av Adam. 2)    Jesus betalte 10,000 kroner for hver av Adams etterkommere med sitt gjenløsningsoffer. Dette inkluderer jødene, de som har et himmelsk håp og de som synder mot den hellige ånd. 3)    Jødene hadde en ekstra gjeld på 3 000 kroner, fordi de var under lovens forbannelse. Jesus betalte 3 000 kroner for hver jøde ved å henge på en pæl og derved ta jødenes forbannelse på seg. 4)    Betalingen på 10 000 kroner for hver enkelt med et himmelsk håp ga dem retten til å leve evig på jorden. Men retten til å komme til himmelen kostet 20 000 kroner. Ved å erklære disse rettferdige og døpe dem med hellig ånd betalte Jehova 10 000 kroner for hver av dem. Nå var 20 000 kroner betalt, og de hadde de retten til å få en himmelsk oppstandelse. 5)     De som synder mot den hellige ånd, får en gjeld på 6 000 kroner. Selv om gjelden for deres nedarvede synd på 10 000 kroner ble betalt av Jesus, så er det ingen som vil betale deres ekstra  gjeld på 6 000 kroner. Derfor kan de ikke få en oppstandelse og evig liv.

[1]. En drøftelse av «samfunnsansvarlighet» finnes i artikkelen «Manslaughter» i kategorien «The eleven disfellowshipping offenses».

KONKLUSJON

A gjøre gjenløsningsofferet tilgjengelig for alle Adams etterkommere krevde fire skritt:

• Jesu død.
• Jesu oppstandelse.
• Jesu himmelfart.
• Presentasjonen av verdien av Jesu blod for Jehova.

På soningsdagen i Israel gikk ypperstepresten inn bak forhenget til det aller helligste i Tabernaklet med dyreblod. Den motbilledlige ypperstepresten, Jesus Kristus, gikk på lignende måte inn i himmelen og presenterte verdien av sitt utgytte blod for Jehova.

Adam solgte seg selv og sine ufødte etterkommere under synden, men Jesus kjøpte tilbake det som Adam tapte. Dette betyr at alle Adams etterkommere vil få en sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet. Dette vil for noen skje i denne gamle tingenes ordning. Men for andre vil det skje etter deres oppstandelse på den tusenårige dommens dag.

Fordi de fleste av Adams etterkommere ikke har hatt sjansen til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet, vil størstedelen av de som er døde, få en oppstandelse på dommens dag. Bare de som har syndet mot den hellige ånd, vil ikke få en oppstandelse.

TILLEGG

Det er interessant å se at Bibelstudentene i 1870-årene hadde omtrent den samme oppfatningen av gjenløsningsofferet som har blitt presentert i denne studien. Av spesiell interesse er den oppfatningen at Jesus kjøpte alle Adams etterkommere ved sin død, og at alle disse, unntatt de som har begått utilgivelige synder, vil få en oppstandelse under Jesu tusenårige styre med muligheten til å få evig liv. Guds Verdensplan, Studie i skriften bind 1, side A151, sier:

La nå de virkelige fordeler og resultater av gjenløsningen bli klart synlige, og alle innvendinger om at gjenløsningen ikke er universell, må forsvinne. «Gjenløsningen for alle» ved «mennesket Jesus Kristus» gir ingen garanti om evig liv, men den garanterer ethvert menneske en annen mulighet for en prøve angående evig liv. Menneskets første prøve, som førte til tap av de velsignelser som først ble gitt, er virkelig snudd til en opplevelse av velsignelser for dem som er lojale av hjertet, på grunnlag av gjenløsningen som Gud har godkjent.

Men det faktum at mennesket er gjenløst fra den første straffen, er ingen garanti for at man ikke vil, når man får en individuell prøve for evig liv, unnlate å være lydig, noe som vil hindre en i å få evig liv. Et menneske, som på grunnlag av den nåværende erfaring med synden og dens bitre straff, vil være fullt ut advart. Og når han, som et resultat av gjenløsningen, får en ny individuell prøve under ledelse av ham som elsket ham og ga sitt liv for ham, og som ikke ønsker at han skal gå til grunne, men at han vil vende seg til Gud og leve, så vet vi at bare de som med fullt overlegg er ulydige, vil få dommen i denne andre prøven. Straffen vil bli den annen død, og der er det ingen gjenløsning, ingen løslatelse, fordi det ikke vil være noen grunn for en ny gjenløsning eller en ny prøve. Alle vil fullt ut ha opplevd både godt og ondt, og alle vil ha erfart Guds godhet og kjærlighet. Alle vil ha hatt en fullstendig og rettferdig prøve med tanke på liv under de mest gunstige omstendigheter. Ingen kunne spørre om mer, og det vil heller ikke bli noe mer. Prøven vil avgjøre for all tid hvem som vil være rettferdig og hellig etter tusen prøver, og den vil også avgjøre hvem som fremdeles vil være urettferdig, vanhellig og skitten etter tusen prøver. (forfatterens kursiv)