Skip to main content

DET STYRENDE RÅD HAR GITT DE ELDSTE MAKT OVER LIV OG DØD

By 18. oktober 2023Eksklusjon

INNLEDNING 

Jehova God er den eneste som virkelig har makt over liv og død. Han har også gitt sin Sønn, Jesus Kristus, makt over liv og død ved å utnevne ham til dommer over levende og døde. Bibelen er inspirert av Gud, og det er den eneste kilde hvor vi kan lære Guds lover og prinsipper og hvordan vi kan få evig liv.

Medlemmene av det styrende råd har laget mange lover i tillegg til Bibelen. Og de sier at Guds tjenere må følge disse lovene, som er laget av mennesker, for å få evig liv. På grunn av dette har de inntatt den stilling som rettmessig tilhører Gud, og de har gitt seg selv makt over liv og død.

Flere av disse menneskelagde lovene berører den stilling som de enkelte kristne har i sine menigheter, om de vil få lov å fortsette å tilhøre disse menigheter, eller om de vil bli ekskludert fra disse. En kristen som blir ekskludert, blir «overgitt til Satan» ifølge 1. Korinter 5:5. Oppfatningen til medlemmene av det styrende råd er at en eksklusjon er det samme som en dødsdom.

Medlemmene av det styrende råd har gitt de eldste makt til å ekskludere medlemmer fra deres menighet på grunnlag av de lover det styrende råd har laget, og de har gitt dem makt til å avgjøre om Gud har tilgitt syndene til en overtreder. Fordi eksklusjon er det samme som en dødsdom, så har det styrende råd gitt de eldste makt over liv og død. Jeg skal vise dette i detalj i denne artikkelen.

 ER DET I SAMSVAR MED BIBELEN Å NEDSETTE ET DOMSUTVALG MED TRE MEDLEMMER? 

Paulus viste at kristne som er onde, må bli ekskludert fra den kristne menighet. Men De kristne greske skrifter forteller ikke hvem som skal ta avgjørelsen om eksklusjon og hva som er fremgangsmåten for dette. Men det er noen ledetråder i 1. Korinter. 6:1-4:

1 Våger noen av dere som har en sak mot en annen, å bringe saken inn for urettferdige mennesker og ikke for de hellige?  2 Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og når verden skal dømmes av dere, er dere da uskikket til å behandle meget små+ saker?  3 Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Hvorfor ikke da dømme i saker som hører dette liv til?  4 Hvis dere nå har saker som hører dette liv til, som skal behandles, er det da de menn som blir sett ned på i menigheten, dere setter til å være dommere?

Poenget her er at hvis det oppstår uenighet mellom to kristne, så skulle ikke dette bli avgjort av en verdslig domstol, men av de hellige. Argumentet i Vakttårnet er at i Israel var det de eldste i byporten som avgjorde tvister, og på lignende måte må de eldste i menighetene fungere som dommere i tvister mellom kristne. Dette er gode argumenter. Et eksempel som støtter dette, finner vi i Matteus 18:15-17

15 Og videre, hvis din bror begår en synd, så gå og blottlegg hans feil mens du er alene med ham. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. 16 Men hvis han ikke hører, ta da med deg en eller to til, så enhver sak kan bli fastslått etter to eller tre vitners munn. 17 Hvis han ikke hører på dem, så si det til menigheten. Hvis han ikke engang hører på menigheten, skal han være for deg som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever.

Vakttårnets argument er at ordet «menigheten» i oppfordringen «si det til menigheten», referer til de eldste i menigheten, akkurat som tilfellet var i Israel. Dette er et logisk argument, fordi Moseloven fremdeles var gyldig da Jesus sa dette. Ordet menigheten kunne ikke referere til alle jødene i byen, men bare til de eldste i byporten. I kristen sammenheng må også «menigheten» referere til de eldste.

Det er imidlertid to sider i disse versene hvor Vakttårnet tar feil. Setningen «skal han være for deg som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever» referer ikke til at personen skulle bli ekskludert, slik medlemmene av det styrende råd hevder. Vakttårnet anvender også denne setningen på alle kristne, i den betydningen at de må sky den personen som har blitt ekskludert. Pronomenet «deg» er entall, og det refererer til den uskyldige mannen som den andre mannen syndet imot. Dette betyr at bare for den uskyldige mannen skal synderen være som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever og ikke for hele menigheten.[1]

Det poenget vi kan lære av 1 Korinter kapittel 6 og Matteus kapittel 18, er at de eldste i hver menighet representerer hele menigheten. Vakttårnet har anvendt dette prinsippet på eksklusjonssaker, og gruppen av eldste utnevner tre eldste til å utgjøre et domsutvalg. Dette er en logisk måte å anvende prinsippet på. Men for mange år siden ble de eldste lært at i vanskelige saker, kunne domsutvalget bestå av flere eldste uten å bryte noen regel.

Konklusjonen til denne seksjonen er at det å nedsette et domsutvalg med tre eldste og et appellutvalg med tre andre eldste er helt i samsvar med Bibelens prinsipper.

Dannelsen av domsutvalg med tre eldste og appellutvalg med tre andre eldste er i samsvar med Bibelens prinsipper.

[1]. En detaljert aqnalyse av Matteus 18:15-18 finnes i artikkelen “A man of the nations, a tax collector” i kategorien “Shunning not based on the Bible.”

MAGEFØLELSEN TIL MEDLEMMENE AV DOMSUTVALGET KONTRA JEHOVAS TILGIVELSE

I artikkelen «Hva slags mennesker fortjener å bli ekskludert?» skrev jeg at et vitne som i lengere tid hadde praktisert en alvorlig synd, men hadde sluttet å praktisere synden dagen for møtet med domsutvalget og hadde bedt Jehova tilgi ham, ikke skulle bli ekskludert. Dette er det motsatte av de retningslinjer det styrende råd har gitt de eldste.

MENNESKEBUDENE SOM MEDLEMMENE AV DOMSUTVALGENE HAR MOTTATT 

Vi leser i Eldsteboken kapittel 16, punktene 6-8:

  1. I Bibelens greske grunntekst er det to verb som blir brukt i forbindelse med anger. Det ene betoner en endret tenkemåte, en endret innstilling, mens det andre betoner en følelse av anger eller beklagelse. Anger innebærer altså dyp beklagelse over at man har skadet sitt forhold til Jehova, samvittighetsnag på grunn av den vanære man har ført over hans navn og folk, og oppriktig lengsel etter igjen å få hans godkjennelse. Det innbefatter at man i sitt hjerte forkaster den urette handlemåten som noe frastøtende og avskyelig. (Rom 12:9) En slik holdning bør komme til uttrykk ved «frukt som viser at [personen] angrer», det vil si at overtrederen i tilstrekkelig grad viser at han virkelig har den anger som han hevder å ha  – Luk 3:8; it-1 s. 92–99.
  2. Det å bedømme anger er ikke bare et spørsmål om å finne ut om overtrederen er svak eller ond. Svakhet er ikke ensbetydende med anger. Domsutvalget skal dessuten ikke basere sin avgjørelse på om overtredelsen er allment kjent. Det skal se etter gjerninger som tydelig vitner om anger som står i rimelig forhold til overtredelsen. (2. Kor 7:10, 11) Utvalget må være overbevist om at overtrederen har forandret hjertetilstand, og at han er ivrig etter å rette opp det gale han har gjort, og er fast bestemt på å unngå overtredelsen for framtiden. Selv om dette skulle være første gang han møter for et domsutvalg, må han vise at han virkelig angrer for å kunne fortsette å tilhøre menigheten.
  3. Avviket fra rettferdighetens vei kan være mer eller mindre alvorlig, og graden av anger eller beklagelse bør naturlig nok stå i forhold til graden av avvik. Ble overtrederen overrumplet slik at han ga etter for et øyeblikks fristelse, eller hadde han planlagt å gjøre noe galt? Var han ikke klar over alvoret i sin synd? Unnlot han bevisst å bry seg om tidligere advarsler eller veiledning? Var det en enkelt overtredelse, eller er den blitt praktisert? Jo flere ganger en person gjentar en alvorlig synd, desto rimeligere er det å trekke den slutning at han er lik onde mennesker som «praktiserer det som er skadelig». – Sal 28:3.

De følgende ting blir krevd, ifølge Eldsteboken, hvis en overtreder ikke skal bli ekskludert.

  1. Overtrederen må vise at han har frukter som passer for anger for å vise at angeren er ekte.
  2. Domsutvalget krever forskjellige grader av anger eller forskjellige mengder av frukt som passer for anger, avhengig av hvor alvorlig overtrederens synd er: «graden av anger eller beklagelse bør naturlig nok stå i forhold til graden av avvik».
  3. Selv om synden er begått for første gang, kan overtrederen bli ekskludert.
  4. Medlemmene av domsutvalget må være overbevist om at overtrederen has en forandret hjertetilstand. Dette betyr at hvorvidt overtrederen skal bli ekskludert eller ikke, er basert på magefølelsen til medlemmene av domsutvalget.

Alle disse kravene er blitt bestemt av medlemmene av det styrende råd, og ingen av dem har et grunnlag i De kristne greske skrifter.

Å TA DEN PLASS SOM RETTMESSIG TILHØRER JEHOVA 

De kristne menigheter består av oppriktige mennesker som har angret sine synder og som har frukt som passer for anger. De har innvigd seg til Jehova og har hans godkjennelse. Hvis en av disse praktiserer en alvorlig synd, så er han i ferd med å ødelegge sitt gode forhold til Jehova. Hva må en slik person gjøre for å gjenopprette sitt gode forhold til Jehova? Han må slutte å praktisere den alvorlige synden og be om Jehovas tilgivelse. Og Jehova vil tilgi syndene til hans oppriktige tjenere, slik vi leser i 1 Johannes 1:9:

9 Hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss våre synder og renser oss fra all urettferdighet.

Spiller de eldste i menigheten noen rolle i denne situasjonen? I noen situasjoner vil de spille en rolle, slik vi leser i Jakob 5:14, 15:

14 Er det noen blant dere som er syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og la dem be over ham og gni ham inn med olje i Jehovas navn. 15 Og troens bønn skal gjøre den som ikke føler seg vel, frisk, og Jehova skal reise ham opp. Og hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.

Når et medlem av menigheten er nedtrykt og føler seg helt fortapt på grunn av sine synder, kan han spørre de eldste om å be for ham. Jakob sier at Jehova vil reise ham opp, og hans synder skal bli tilgitt. I en senere artikkel skal jeg vise at disse syndene er så alvorlige at medlemmene av det styrende råd ser på dem som eksklusjonsgrunner. Har de eldste noe å gjøre med tilgivelsen av synder? Absolutt ikke! Dette er noe som er mellom synderen og Jehova Gud. Når Jehova har tilgitt syndene, har den kristne igjen Guds godkjennelse, og han utgjør en verdifull del av den kristne menighet.

De eldste som utgjør et domsutvalg, har blitt instruert om å gjøre akkurat det motsatte av hva de eldste som Jakob nevner, gjorde. De må stille overtrederen en mengde spørsmål for å finne ut hva som bor i hans sinn og hjerte — noe som er umulig, siden bare Gud kan lese hjertene. De krever at overtrederen må vise til gjerninger som beviser at han har angret. Og de krever forskjellige typer gjerninger, alt etter hvor alvorlig de mener synden er. Hvis de ikke er overbevist om det synderen sier om sin omvendelse, vil de bestemme at han er ond, og de vil ekskludere ham.

Medlemmene av det styrende råd forstår ikke at den eneste grunnen til at en kristen skal bli ekskludert, er hvis han er ond, og Jehova ikke har tilgitt hans synder. Og bare hvis overtrederen fortsetter å praktisere synd frem til møtet med domsutvalget, og han nekter å slutte, vet de at Jehova ikke har tilgitt hans synder. Men hvis broren sier han har sluttet å praktisere synden og har bedt Jehova om tilgivelse, de eldste akseptere det. Det er bare Jehova som kan tilgi synder, og de eldste har ingen ting med det å gjøre.

Hvis overtrederen sier han har sluttet med sin synd og bedt Jehova tilgi ham, så de eldste godta det og la være å ekskludere ham.

Det finnes én måte hvorved de eldste kan vite at Jehova har tilgitt overtrederens synder. Når broren fortsetter å være en del av menigheten, og han fortsetter å fungere i menigheten på en god måte, så vil de se at Jehova velsigner ham, og de vil forstå at syndene er tilgitt. Det betyr at når en bror sier at han har sluttet å praktisere synd og bedt Jehova tilgi ham, så kan ikke de eldste ekskludere ham, uansett hvor alvorlig synden er. Hvis denne broren ikke er oppriktig, så vil hans hjertetilstand på ett tidspunkt bli åpenbart, slik vi leser i 1. Timoteus 5:24:

Noen menneskers synder er offentlig kjent og fører direkte til dom, men når det gjelder andre, blir også deres synder kjent — senere.

Hvis vi følger den fremgangsmåte jeg har nevnt ovenfor, som er basert på det Jakob har skrevet, så lar vi Jehova avgjøre om overtrederen skal fortsette å være et medlem av menigheten eller ikke. Hvordan kan vi si det? Bare Jehova kan tilgi synder. Men de tre eldste i domsutvalget stiller overtrederen mange spørsmål, slik at de kan finne ut om Jehova har tilgitt hans synder. Men dette er et spørsmål mellom overtrederen og Jehova, og det er noe de eldste verken kan vite eller har noe med:

For det første: Når broren sier at han har sluttet å praktisere synd og har bedt Jehova om tilgivelse, må de eldste på grunnlag av ordene til Paulus i 1. Korinter kapitlene 5 og 6 legge saken vekk, og broren kan ikke bli ekskludert.

For det andre: I stedet for å akseptere at Jehova er den eneste som kan tilgi synder, og så la Jehova avgjøre saken, så stiller de en mengde spørsmål for å finne ut om hans anger er ekte. Men fordi de ikke kan lese brorens hjerte, så kan de ikke vite hans motiv — de kan bare gjette hva hans motiv er.

For det tredje: Domsutvalgets møte med overtrederen blir holdt kort tid etter at de eldste har fått vite om overtredelsen. Og på grunn av dette er det liten tid til å vise til gjerninger som passer for anger. Når utvalget ikke ser noen slike gjerninger, vil de vanligvis ekskludere overtrederen. De vil så si til ham at når han kan vise til «gjerninger som passer for anger», så kan han søke om gjenopptagelse. På denne måten blir ofte en overtreder ekskludert, selv om Jehova har tilgitt hans synder.

For det fjerde: Eldsteboken sier at: «Utvalget må være overbevist om at overtrederen har forandret hjertetilstand». Hvis de ikke er overbevist om dette, vil han bli ekskludert. Jeg har allerede nevnt at de eldste ikke kan lese tankene til overtrederen og vite hva hans hjertetilstand er. Men veiledningen fra det styrende råd setter de eldste i domsutvalget på den plassen som bare tilhører Jehova Gud. Ved å bruke sin magefølelse skal de avgjøre om overtrederen har en dårlig hjertetilstand og at Gud ikke har tilgitt hans synder. Derfor vil de ekskludere ham.

For det femte: Bare Gud kan lese menneskenes hjerter, og bare han kan vite om overtrederens anger er ekte. Derfor vil den riktige fremgangsmåte være at de eldste aksepterer det overtrederen sier om at han har sluttet å praktisere synden, og at han har bedt Jehova tilgi ham. På denne måten overlater de avgjørelsen til Jehova.

Ikke noe medlem av menigheten som har praktisert synder, uansett hvor alvorlig synden er, og hvor lenge den har blitt praktisert, men som har forandret kurs og sier at han ikke lenger praktiserer synden og har bedt Jehova om tilgivelse, skal bli ekskludert.

Dette er svært viktig. For den eneste måten de eldste kan vite om Jehova har tilgitt synden, er å la ham fortsette å tilhøre menigheten for å se om Jehova velsigner hans anstrengelser i menigheten.

Det skal ikke være noen subjektiv vurdering av overtrederens hjertetilstand, og han må ikke bli ekskludert på grunn av de eldstes magefølelse.

DET STYRENDE RÅDS INSTRUKSJONER TIL DE ELDSTE ER IKKE BASERT PÅ BIBELEN

Istedet for å la Gud, ved sin tilgivelse eller mangel på tilgivelse, avgjøre om en overtreder skal fortsette å tilhøre menigheten, så har det styrende råd gitt de eldste retten til å avgjøre dette. Derfor har det styrende råd satt de eldste på den plass som bare tilhører Gud. Også den fremgangsmåte de eldste følger for å avgjøre skjebnen til en overtreder, er i strid med flere prinsipper i Bibelen.

DEN URIKTIGE VEKTLEGGING AV GJERNINGER SOM PASSER FOR ANGER, I STEDET FOR VEKTLEGGING AV TILGIVELSE FOR SYNDER 

Punkt 6 i det lange sitatet ovenfor fra Eldsteboken sier at for å opprette et godt forhold til Jehova, må overtrederen «i sitt hjerte forkaster den urette handlemåten som noe frastøtende og avskyelig». Dette er selvfølgelig et godt punkt, og så leser vi:

En slik holdning bør komme til uttrykk ved «frukt som viser at [personen] angrer», det vil si at overtrederen i tilstrekkelig grad viser at han virkelig har den anger som han hevder å ha.

Dette sitatet er et menneskebud som går imot den sannhet at det bare er Gud som kan bestemme om en overtreder skal bli ekskludert eller fortsette å være en del av menigheten. Jeg skal utdype dette, og først vil jeg drøfte uttrykket «frukt som passer for anger.»

Det er sant at for å få Guds tilgivelse, må en overtreder angre sine synder. Men det finnes ikke noe krav i De kristne greske skrifter om at overtrederen skal ha «frukter» eller «gjerninger» for å bevise angeren. Det eneste kravet er at overtrederen må stoppe å praktiser synd.

I følge Matteus 3:8 talte døperen Johannes til farisesere og sadukkeere når han sa: «Dere må…bære frukt som viser at dere angrer». De hadde ikke praktisert en bestemt synd, og derfor måtte de bevise at de hadde omvendt seg fra denne synden ved å ha den rette frukt. Men Johannes refererer til hele deres liv, som de måtte forandre hvis hans dåp skulle ha den rette betydning for dem. Ordene til Paulus i Apostlenes gjerninger 26:20 er forbundet med det budskap som han forkynte. Paulus oppfordret alle sine tilhørere om å angre deres tidligere ugudelige gjerninger og vende seg til Gud og «å gjøre gjerninger som passer for anger». Uttrykket «gjerninger som passer for anger» refererer til hva disse menneskene måtte gjøre før de ble døpt som kristne og ikke etter at de var blitt døpt og hadde praktisert synder.

Hvis en oppriktig person hadde fulgt oppfordringene til døperen Johannes og Paulus og hadde blitt kristen, så hadde han vist gjerninger som passer for anger. Hvis denne personen på et senere tidspunkt praktiserte en alvorlig synd, men så hadde sluttet å praktisere denne synden, så kunne han på grunnlag av Jesus gjenløsningsoffer be Gud om tilgivelse for sin synd. Og Gud ville ikke kreve «gjerninger som passer for anger», for han ville lese hjertet til den som hadde praktisert synden. Vi kan derfor si at kravet om «gjerninger som passer for anger» etter å ha praktisert synd, er et menneskebud som ikke har noe grunnlag i Bibelen.

Jeg vil også føye til at kravet om «frukter» eller «gjerninger» for å bevise anger vil i svært mange tilfeller føre til eksklusjon. Dette er fordi kravet om «gjerninger som passer for anger» er strengt og vanskelig å oppfylle for overtrederen. Når de eldste ekskluderer en slik person, vil det hindre de eldste i å se beviser for det som virkelig er viktig, nemlig beviser for Guds tilgivelse. Hvis slike personer fikk lov til å fortsette å være i menigheten, ville de eldste kunne se om Jehova velsignet dem, noe som er bevis på tilgivelse. Dette betyr at kravet om «gjerninger som passer for anger» er i strid med den grunnleggende sannhet at bare Gud kan avgjøre om en overtreder skal få fortsette å være i menigheten.

Medlemmene av domsutvalget legger forholdene til rette for at Gud skal avgjøre hvem som skal tilhøre menigheten på følgende måte: De vil akseptere ordene til en overtreder som sier at han har sluttet å praktisere synd og at han har bedt Jehova tilgi ham. De vil la ham fortsette å være en del av menigheten. Hvis det er tydelig a Gud velsigner handlingene til denne broren i menigheten, så vil de vite at Gud har tilgitt hans synder og at Gud vil at han skal fortsette å være en del av menigheten. Hvis denne broren allikevel har en gal hjertetilstand, vil dette på et tidspunkt bli tydelig. Da vil de eldste vite at Gud har bestemt at denne broren ikke skal få være en del av menigheten.

MENNESKEBUDET OM FORSKJELLIGE GRADER AV ANGER 

Det styrende råd har innført mange strenge krav i forbindelse med alvorlige synder. Ett av disse kravene finner vi i Eldsteboken 16:7, 8:

De (domsutvalget) skal se etter gjerninger som tydelig vitner om anger som står i rimelig forhold til overtredelsen.  (2 Cor. 7:10, 11)…

 Avviket fra rettferdighetens vei kan være mer eller mindre alvorlig, og graden av anger eller beklagelse bør naturlig nok stå i forhold til graden av avvik.

Ordene «naturlig nok» er oversatt fra det engelske ordet «logically», og disse ordene viser at instruksjonen ikke er basert på Bibelen. Og jeg kan verken se at instruksjonen er logisk eller naturlig. Konsekvensene av alvorlige synder, som er nevnt av Paulus i 1. Korinter kapitlene 5 og 6, er forskjellig. Hvis en person drikker seg full, vil han kanskje ikke skade noen fysisk eller materielt, og det samme er tilfellet med to ugifte personer som har et seksuelt samleie. Men hvis en person presser noen for penger, kan han skade personen materielt. Alvorlige synder kan også føre til alvorlige konsekvenser. Ekteskapsbrudd kan for eksempel føre til oppløste ekteskap med mye lidelse for menn, kvinner og barn — man kan også miste eiendeler og penger.

Men det er verken logisk eller bibelsk at det er grader av anger. En som har begått en alvorlig synd, har kanskje ikke tenkt på de dårlige konsekvenser av denne synden. Hvis han har skapt mye lidelse for andre, vil han være lei seg for dette. Men en overtreder som vil være Guds venn, vil angre sin synd og omvende seg. Men ordet «anger» i dets bibelske betydning, gjelder utelukkende selve synden og ikke konsekvensene av synden.

For å rettferdiggjøre det synspunkt at det er «grader av anger», referer punkt 7 til 2. Korinter 7:10, 11. Men dette er en feilaktig anvendelse av versene. Vakttårnet for 1. desember 1972, side 549, sier:

Apostelen Paulus understreker betydningen av å få dette fastslått når han skriver: «For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død.» (2 Kor. 7: 10) Det er derfor av livsviktig betydning for en som har syndet, at han har det rette motiv. Verdens bedrøvelse er ikke et utslag av tro og kjærlighet til Gud og rettferdigheten. Den består i sorg over å ha kommet til kort, over å ha lidd materielt tap eller tapt prestisje eller over å bli straffet eller måtte bære skam. Å ha verdens bedrøvelse vil si å sørge over de ubehagelige konsekvensene av det gale en har gjort. Det vil ikke si å sørge over selve den urette handlingen eller over den vanære ens oppførsel har ført over Gud. — Se til sammenligning Jeremias 6: 13—15, 22—26.

Denne kommentaren peker helt riktig på at anger kan ha to forskjellige kvaliteter, «bedrøvelsen etter Guds sinn» og «verdens bedrøvelse». Men Paulus sier ikke at det er forskjellige grader av «bedrøvelsen etter Guds sinn». Når Eldsteboken sier at «beklagelsen bør stå i forhold til graden av avvik», så sier det styrende råd at det er forskjellige grader av «bedrøvelsen etter Guds sinn», og derved innfører man noe nytt som ikke har støtte i Bibelen. At de eldste skulle måle graden av anger for å se om den var stor nok, har ingen støtte i 2. Korinter 7:11, 12 eller i noen annen tekst i Bibelen.

Jeg har allerede understreket at hvorvidt et vitne som er skyldig i en alvorlig synd, skal  bli ekskludert eller ikke, avhenger av om Jehova har tilgitt denne personenes synder. De eldste kan ikke vite dette, og derfor må de akseptere ordene til overtrederen om at han har sluttet å praktisere synden og har bedt Jehova om tilgivelse. Bare en person som i øyeblikket «praktiserer lovløshet» og er «en forherdet synder», fortjener å bli ekskludert.

OVERTREDEREN MÅ SELV BEVISE AT HANS ANGER ER EKTE 

Det er et grunnleggende prinsipp i rettsvitenskapen i Norge og i mange andre land: en person er uskyldig til det er bevist at han er skyldig. En som er anklaget, skal ikke bevise at han er uskyldig, men det er anklageren som må bevise at han er skyldig. Dette prinsippet er selvfølgelig også gyldig i de kristne menigheter,

Men i forbindelse med behandlingen av en sak av et domsutvalg har det styrende råd snudd dette prinsippet på hodet. For i slike tilfeller må broren bevise at han er «uskyldig». Selv en bror som har gjort en alvorlig synd én gang, kan bli ekskludert. Eldsteboken 16.6 sier:

Det å bedømme anger er ikke bare et spørsmål om å finne ut om overtrederen er svak eller ond. Svakhet er ikke ensbetydende med anger. Domsutvalget skal dessuten ikke basere sin avgjørelse på om overtredelsen er allment kjent… Selv om dette skulle være første gang han møter for et domsutvalg, må han vise at han virkelig angrer for å kunne fortsette å tilhøre menigheten.

Ordene om at han «må vise at han virkelig angrer», er både i strid med prinsippet om at en person ikke skal bevise at han er uskyldig, og med den sannhet at enhver person som Jehova har tilgitt, skal få lov å fortsette å være i menigheten.  Forskjellen på å være svak eller ond og at svakhet ikke er det samme som anger, viser også mangelen på kunnskap hos medlemmene av det styrende råd. Paulus viser i 1. Korinter at bare onde mennesker skal bli ekskludert. Det viser at ingen person som er svak, men ikke ond, skal bli ekskludert. Det er sant at svakhet ikke er det samme som anger. Men hvordan kan de eldste viste at en person er ond?

I artikkelen «Hva slags mennesker fortjener å bli ekskludert?» viste jeg at i følge Paulus skal en overtreder ikke ekskluderes for det ham gjør. Men han skal ekskluderes for det han er. Bare personer som er gjennomsyret med en av de 11 eksklusjonsyndene, som er nevnt i De kristne greske skrifter, skal ekskluderes. For å finne ut om en person er ond sier Eldsteboken 16.8:

Ble overtrederen overrumplet slik at han ga etter for et øyeblikks fristelse, eller hadde han planlagt å gjøre noe galt? Var han ikke klar over alvoret i sin synd? Unnlot han bevisst å bry seg om tidligere advarsler eller veiledning? Var det en enkelt overtredelse, eller er den blitt praktisert? Jo flere ganger en person gjentar en alvorlig synd, desto rimeligere er det å trekke den slutning at han er lik onde mennesker som «praktiserer det som er skadelig». – Sal 28:3.

Det eneste som hver av disse spørsmålene kan vise, er at overtrederen er svak på grunn av nedarvet synd, og de viser ikke om overtrederen er ond eller ikke. Overtrederen i Korint, som Paulus sa var ond, hadde i lang tid levd sammen med sin fars kone, og han nektet å slutte med det da menigheten fikk brevet fra Paulus som sa at han måtte bli ekskludert.

Dette betyr at hvorvidt overtrederen planla å begå synden, om han med overlegg ignorerte advarsler, eller om han praktiserte synden en kort eller lang tid, ikke kan vise om broren er ond eller ikke. Dette viser ikke om han er gjennomsyret av synd.

Bare en person som praktiserer en av de syndene som kan føre til eksklusjon, og som nekter å stoppe når de eldste konfronterer ham med situasjonen, kan med rette sies å være ond.  

DOMSUTVALGENE TREFFER SINE AVGJØRELSER PÅ GRUNNLAG AV SUBJEKTIVE VURDERINGER

Det siste punktet drøftet noe som var objektivt. De eldste krever beviser for virkelig anger, noe som innebærer at de krever «gjerninger som passer for anger». Eldsteboken innfører imidlertid noe som er abstrakt og som er flytende. Vi leser i 16.7:

Utvalget må være overbevist om at overtrederen har forandret hjertetilstand, og at han er ivrig etter å rette opp det gale han har gjort, og er fast bestemt på å unngå overtredelsen for framtiden.

Det er flere problemer med denne instruksjonen. Hvis domsutvalget har et møte med overtrederen en uke etter hans alvorlige synd, er det praktisk talt ingen mulighet for å kunne se «gjerninger som passer for anger» — tiden er alt for kort for det. Dette viser også at kravet om «gjerninger som passer for anger» er problematisk — man krever noe som ikke kan fremskaffes.

Ordene i sitatet kan også kritiseres fra to andre synsvinkler. Ved å bruke ordet «overbevist» i forbindelse med medlemmene av domsutvalget, har man flyttet hele saken fra det objektive til det subjektive. Noen personer er lett å overbevise, mens andre er av natur skeptiske. Sitatet sier derfor i virkeligheten at livet til en kristen som har begått en alvorlig synd, avhenger av de subjektive vurderinger av de tre eldste i domsutvalget — den kristnes liv er avhengig av deres magefølelse.

Ordene i sitatet plasserer også de eldste på den plass som alene Gud skal ha. De blir i virkeligheten bedt om a avgjøre om overtrederens synder er blitt tilgitt eller ikke. Hvis de vurderer det slik at syndene ikke er tilgitt, vil de «overgi overtrederen til Satan», og de vil ekskludere ham. Og deres grunnlag for å spille Gud, med makt over liv og død, er deres subjektive vurderinger, deres magefølelse. La oss se hva Jesus sa i Lukas 17:3, 4:

3 Gi akt på dere selv. Hvis din bror begår en synd, så gi ham en refselse, og hvis han angrer, så tilgi ham. 4 Selv om han synder mot deg sju ganger om dagen og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: ’Jeg angrer’, så skal du tilgi ham.»

Jesu ord refererer ikke til alvorlige brudd på Guds lov. Men det prinsippet vi finner i Jesu ord, kan også anvendes på slike synder. Jeg skal nå omskrive Jesus ord for å få med det krav som det styrende råd stiller på følgende måte:

Den uskyldige må være overbevist om at overtrederen har forandret sin hjertetilstand for at han skal tilgi ham.

På hvilket grunnlag kunne den uskyldige som Jesus omtaler, bli overbevist om at synderen hadde forandret hjertetilstand? Det var ingen gjerninger som passer for anger. Tvert imot, synderen fortsatte på den syndige veien sju ganger. Men allikevel, han skulle bli tilgitt hver gang.

Når en beretning i De hebraiske skrifter eller i De kristne greske skrifter blir drøftet, spør det styrende råd ofte: «Hva kan vi lære av denne beretningen?» og jeg stiller det samme spørsmålet: «Hva kan vi lære av Jesu ord?» Vi kan lære tre ting:

1) Guds tilgivelse er ubegrenset.

2) Tilgivelse er mulig hver gang man gjør en synd, uten at det er en grense for antall ganger en synd kan bli tilgitt.

3) Vi trenger ikke være overbevist om at han har forandret sin hjertetilstand for å tilgi ham. Vi bare aksepterer det han sier.

Få eldste er klar over at ved å følge instruksene fra det styrende råd, så stiller de seg på den plassen som bare tilhører Gud. Det er slik, for i virkeligheten, så avgjør de eldste om Gud har tilgitt overtrederens synder eller ikke. Men intet menneske kan vite om Gud har tilgitt en overtreder hans synder. Ved å ha gitt de eldste i domsutvalget denne makten, så har medlemmene av det styrende råd satt de eldste på den plass som bare tilhører Gud. Og de har gitt de eldste makt over liv og død.

Medlemmene av det styrende råd har satt de eldste på den plass som bare tilhører Gud, fordi:

·      De har gitt dem makt til å vurdere om overtrederen har “gjerninger som passer for anger”, og på grunn av dette å avgjøre om overtrederens synder har blitt tilgitt av Gud eller ikke. Bare Gud vet når syndene har blitt tilgitt, og han spør ikke om beviser for anger.

Medlemmene av det styrende råd har gjort det vanskelig for overtrederen å gi bevieser for sin anger, fordi de har innført følgende menneskebud:

·      Det er forskjellige grader av anger, og overtrederen må vise den grad av anger som de eldste krever.

·      Overtrederen må bevise at han er «uskyldig» (= å ha den rette grad av anger).

·      Hvis de tre medlemmene av domsutvalget ikke er overbevist (= subjective vurderinger, magefølelsen) at overtrederen har forandret sin hjertetilstand, vil han bli ekskludert.

Å BESKYTTE MENIGHETEN MOT FORDERVENDE PÅVIRKNINGER 

Hvis de eldste må akseptere det overtrederen sier om at han har sluttet å praktisere synd og har bedt Jehova om tilgivelse, og at de derfor må la ham fortsette å være et medlem av menigheten, vil ikke det føre til åndelig anarki med  den oppfatning at «alt er tillatt»? Kunne ikke konsekvensen bli at menigheten ikke ville være beskyttet mot en fordervende påvirkning, når overtrederen ikke ble ekskludert fra menigheten?

For det første: Vi må huske ordene til Paulus om at bare onde mennesker skal bli ekskludert fra menigheten. Og en person som har sluttet med å praktisere synd og bedt Jehova om tilgivelse, kan ikke bli sagt å være ond.

For det andre: Ingen bror eller søster som Gud har tilgitt syndene til, skal bli ekskludert. Og de eldste kan ikke ved å stille overtrederen spørsmål, vite om hans synder er tilgitt.

For det tredje: Det er bare én måte som gjør at de eldste kan vite om syndene til en overtreder har blitt tilgitt. Det er å la overtrederen fortsette å være en del av menigheten, slik at de kan se om Jehova velsigner ham når det gjelder de ting han gjør i menigheten.

DE TO MÅTER Å BESKYTTE MENIGHETEN MOT FORDERVENDE INNFLYTELSER 

Jehova God ønsker at hans menigheter skal være rene. Men han ønsker også at hans tjenere skal vise den samme barmhjertighet mot overtredere som har avsluttet sin synd, som han viser dem som har innvigd seg til ham. For at dette skal skje, har Jehova gitt instruksjoner i sitt Ord om hvordan overtredere skal behandles og hvordan hans tjenere skal bli beskyttet.

DEN FØRSTE MÅTEN FOR BESKYTTELSE ER Å FØLGE DE BIBELSKE INSTRUKSJONENE OM EKSKLUSJON 

Paulus sa i følge 1. Korinter 5:13 at onde personer måtte bli ekskludert fra menigheten. Vakttårnetfor 15. november 1963, sidene 522, 523, sier:

De som blir utstøtt, er derfor slike som er forherdede syndere. Det er når noen stadig praktiserer en alvorlig overtredelse av Jehovas rettferdige bud, at dette skrittet blir tatt. I 1 Johannes 3: 4 (NW) står det: «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet.» Innvigde kristne som praktiserer lovløshet i den kristne menighet i vår tid, blir derfor utstøtt.

Dette betyr at de eldste ikke må nøle med å ekskludere personer som i øyeblikket praktiserer en av de alvorlige synder som kan føre til eksklusjon, og som nekter å slutte med det — personer som er «forherdede syndere». Ved å ekskludere slike personer vil den fordervende påvirkning bli fjernet.

DEN ANDRE MÅTEN FOR BESKYTTELSE ER Å OVERLATE DOMMEN TIL JEHOVA

Skriftene sier at bare onde personer skal ekskluderes. Dette betyr, som jeg har vist, at en overtreder som har sluttet å praktisere synd og har bedt Jehova tilgi ham, ikke kan bli sett på som ond. Å tillate denne overtrederen å bli i menigheten vil ikke føre til noen skade. Men dette er den eneste måten de eldste kan vite om Jehova har tilgitt hans alvorlige synd eller ikke. De eldste kan ikke lese hjerter. Men hvis de ser at denne broren anstrenger seg for å tjene Jehova, og Jehova velsigner hans anstrengelser, så kan de eldste vite at hans gode forhold til Jehova er gjenopprettet og at Jehova har tilgitt hans synder.

Jehova elsker sine lojale tjenere, og det å ekskludere en overtreder fordi de eldste ikke er overbevist at han angrer på riktig måte, kan føre til alvorlig skade for denne Jehovas tjener. Hvis de ekskluderte ham, selv om han ikke var ond, ville de ikke ha overlatt dommen til Jehova. For da hadde de hindret ham i å få et godt forhold til Jehova mens han var en del av menigheten, og få beviser for at Jehova hadde tilgitt hans synder.

Det er også en annen side som jeg vil illustrere med ordene til Paulus i 1. Korinter 8:11, 12:

11 Ved din kunnskap blir i virkeligheten den som er svak, ødelagt — din bror, som Kristus døde for. 12 Men når dere på den måten synder mot DERES brødre og sårer deres samvittighet, som er svak, synder dere mot Kristus

Det spørsmålet som oppsto i Korint, var om de kristne kunne spise kjøtt som ble solgt på markedet, eller som ble servert på et spisested, men som kom fra dyr som hadde vært ofret til avguder. Paulus viser at å spise dette kjøttet ikke var galt, men om en kristen ville spise det, avhang av hans samvittighet. Men hvis en kristen trodde at hvis han benyttet seg av sin frihet til å spise kjøttet, så kunne føre til at en svak bror tok anstøt, skulle han aldri spise kjøttet.

Hvis en kristen har praktisert synder, men han har sluttet med dette og har bedt Jehova tilgi ham, så vet han at Kristus døde for ham, og han har tillit til at Jehova har tilgitt ham. Hvis denne oppriktige broren ikke har oppfylt domsutvalgets strenge krave for anger, og de ekskluderer ham, så kan han ta anstøt av dette, og han kan forlate Jehova og bli «ødelagt». I et slikt tilfelle kan vi si at medlemmene av domsutvalget «synder mot Kristus». Uheldigvis kjenner jeg til flere slike situasjoner hvor domsutvalget har skøvet en bror eller søster vekk fra Jehova.

Men hva vil skje hvis den broren som sier han har angret, ikke har en rett hjertetilstand? Ingen skade har skjedd ved å gi denne broren sjansen til å fortsette å være en del av menigheten. Jehova ser alt, og hvis denne broren har en gal hjertetilstand, vil dette på et tidspunkt bli tydelig, slik Paulus sier i 1. Timoteus 5:24:

24 Noen menneskers synder er offentlig kjent og fører direkte til dom, men når det gjelder andre, blir også deres synder kjent — senere.

Hvis overtrederen igjen begynner å praktisere synd, må de eldste ta ansvaret og ekskludere ham. På denne måten vil den fordervende påvirkning bli fjernet.

Bare kristne som er «forherdede syndere» (Vakttårnet for 15. november 1963) og er «onde» (1. Korinter 5:13) fortjener å bli ekskludert fra menigheten. Instruksjonen om at kristne som har gjort en alvorlig synd én gang, og som ikke viser den grad av anger som de eldste krever, skal bli ekskludert, er et alvorlig brudd på Guds normer. Denne instruksjonen er et uttrykk for en ekstremisme som går direkte imot Jehovas kjærlighet og ufortjente godhet.

KKONKLUSJON

Retningslinjene i De kristne greske skrifter om hvordan en som har gjort alvorlige synder, skal behandles, er enkle:

Når en bror har praktisert en alvorlig synd, men sier at han har sluttet med det og bedt Jehova tilgi ham, de eldste akseptere brorens ord og la ham fortsette å være en del av menigheten. På denne måten kan de se om Jehova velsigner ham, og de kan da vite at Jehova har tilgitt hans synder.

Det skal ikke stilles spørsmål om hvordan synden begynte for å forsøke å finne brorens hjertetilstand, og det skal ikke stilles krav om å bevise anger ved «gjerninger som passer for anger». Det er Jehova som tilgir synder og ikke de eldste i domsutvalget. Derfor er kravet om at de eldste må være overbevist om at han har en forandret hjertetilstand for å tillate ham til å fortsette å være i menigheten, et klart brudd på Jehovas stilling som den eneste som kan tilgi synder.

Derfor: ingen spørsmål, ingen førsøk på å finne synderens hjetetilstand, ikke noe uttrykk for de eldstes magefølelse — bare ett eneste spørsmål: Har broren sluttet å praktisere synden, og har han bedt Jehova om å tilgi ham? Hvis broren bekrefter dette, ville de eldste i domsutvalget synde mot Jehova hvis de ekskluderte ham.

Rolf Furuli

Author Rolf Furuli

More posts by Rolf Furuli

Leave a Reply