Skip to main content

DET STYRENDE RÅDS VEI TIL DIKTATORISK MAKT

By 4. november 2023Det styrende råd

INNLEDNING

Vi kan bruke tre forskjellige karakteristikker på Jehovas vitner. I det 19. og begynnelsen av det 20. århundre ble menighetene styrt på en demokratisk måte. I andre halvdel av det 20. århundre ble menighetene styrt teokratisk, og i det 21. århundre har menighetene blitt styrt diktatorisk.

I denne artikkelen skal jeg spesielt drøfte utviklingen fra eldsteordningen ble innført i 1972, da eldsterådene i stor grad var uavhengig av det styrende råd, inntil den situasjonen vi har i dag, når de ni medlemmene av det styrende råd har ubegrenset makt og i virkeligheten styrer menighetene som diktatorer. Fordi jeg har tjent som eldste i 57 år og har vært et øyenvitne til og en deltager i det som har skjedd i Jehovas vitners organisasjon i de siste 62 år, kan jeg presentere ting som har skjedd, som for det meste har blitt glemt.

DEN FRIHET SOM VAR FORBUNDET MED ELDSTEORDNINGEN 

Etter den andre verdenskrig har Selskapet Vakttårent organisert de forskjellige sider ved samfunnet Jehovas vitner. Selskapet har publisert bladene Vakttårnet og Våkn Opp! foruten bøker og brosjyrer, og det har arrangert møter og stevner. Det er avdelingskontorer i forskjellige land, og disse har sendt kretstilsynsmenn for å besøke menighetene en uke av gangen.

Kretstilsynsmennene har vært bindeleddene mellom avdelingskontorene og menighetene. De har holdt foredrag i menighetene og arbeidet sammen med medlemmene i menigheten i forkynnelsen. De har drøftet forskjellige spørsmål med menighetstjenerne, som var menighetenes ledere, og med de assisterende tjenerne. Ved slutten av et besøk i menigheten skrev kretstilsynsmannen en rapport hvor han roste forskjellige sider ved menighetens virksomhet og kom med forsalg til forbedringer. Denne rapporten sendte han til avdelingskontoret.

Medlemmene av menigheten så på kretstilsynsmannen som en moden bror som kunne hjelpe dem på forskjellige måter, og de så fram til hans besøk. Kretstisynsmannen hadde også stor makt, fordi han var den som anbefalte hvem som skulle være menighetstjener og hvem som skulle være assisterende tjenere. Hvis det var problemer i en menighet, ble kretstilsynsmannen sendt dit for å løse problemene.

ELDESTERÅDENES FRIHET 

I 1970 foregikk det en vurdering av hele Jehovas vitners organisasjon, og resultatet var at det styrende råd ble dannet i 1971 og eldsteordningen ble innført i 1972. Hvordan var fordelingen av makt mellom det styrende råd og eldsterådene? Det første signalet om en ny maktstruktur ble tydelig i begynnelsen av året 1972.

Jeg begynte som områdetjener (nå «kretstilsynsmann») om våren 1965, og i begynnelsen av 1972 fikk alle områdetjenerne et brev som fratok oss det ansvaret vi hadde hatt. Nå var vi bare reisende heltidstjenere som kunne gi råd til menighetene vi besøkte bare hvis vi ble spurt om råd. Og vi skulle ikke lenger anbefale til avdelingskontoret hvem som skulle være menighetstjener og hvem som skulle være assisterende tjenere. Områdetjenerne mistet all sin makt, og når eldsteordningen ble innført, var det eldsterådene som hadde det fulle ansvar for menighetene.

Eldsterådene hadde en makt og myndighet som menighetstjeneren og hans assistenter aldri hadde hatt. De eldste ble oppmuntret til å arrangere offentlige foredrag på andre steder enn i Rikets sal. De ble oppmuntret til å vurdere emner for offentlige foredrag som kunne passe til distriktet og lage sine egne disposisjoner for disse emnene. De ble oppmutret til å finne nye måter å spre budskapet om Guds rike, og de ble oppmuntret til å bruke en del av eldstemøtene til å drøfte dype bibelske sannheter. Hvis det var behov for å kjøpe eller bygge en ny Rikets sal, ville eldsterådet komme med et forslag, og menighetens medlemmer ville stemme over dette forslaget. Dette var noe som avdelingskontoret ikke hadde noe med.

Situasjonen var at medlemmene av eldsterådene hadde stor frihet til å treffe sine egne avgjørelser på svært mange områder. Og det var relativt få områder hvor Selskapet Vakttårnet traff avgjørelser på vegne av menighetene.

Avdelingskontoret laget programmet for menighetens møter, og avdelingskontoret utnevnte nye eldste. Foruten dette var eldsterådene i stor grad uavhengig av Selskapet Vakttårnet. En viktig side ved det nye arrangementet var at selv om de eldste hadde forskjellige personligheter og forskjellig bibelkunnskap, ble alle betraktet som likeverdige. Dette var også grunnen til at oppgavene i menighetene, slik som presiderende tilsynsmann og skoletilsynsmann roterte hvert år. Men denne roteringsordningen varte i mindre enn ti år.

Kretsstevnene varte i tre dager, og mye av programmet behandlet lokale forhold og behov. Kretstilsynsmannen bestemte hva som skulle behandles på tjenestemøtet. En del av programmet besto av demonstrasjoner, og for disse var det bare en kort disposisjon. Kretstilsynsmannen brukte derfor flere dager på å utarbeide disse demonstrasjonene. I motsetning til nåværende kretsstevner, hvor hele programmet er laget av Selskapet Vakttårnet, var programmet for kretsstevnene den gang, i stor grad laget av kretstilsynsmannen og lokale brødre.

I 1960-årene og 1970-årene holdt kretstilsynsmannen fire taler under besøket i menighetene. Avdelingskontoret laget en disposisjon for det offentlige foredraget, men hva de andre foredragene skulle inneholde, bestemte kretstilsynsmannen. Han hadde også to møter med tjenerne i den menigheten han besøkte, og det var ingen disposisjoner for disse møtene. I dag har Selskapet Vakttårnet laget disposisjoner for alle kretstilsynsmannens foredrag unntatt ett, og det er disposisjoner for møtene med eldsterådene.

Den måten Jehovas vitner var organisert på i 1972, var i sin helhet basert på Bibelen, og boken boken Kvalifisert til å være Ordets tjenere (1955), side 348, sier om menighetene i det første århundre evt.:

Den første kristne menighet var avgjort organisert på en teokratisk måte. . . . Selv om alle var brøde og befant seg på samme plan, og menigheten ikke var delt i presteskap og lekfolk, og selv om brødrene i det styrende organ, som hadde spesielle plikter å utføre, alle deltok i arbeidet, så var menigheten på ingen måte demokratisk styrt, heller ikke kommunistisk, og langtfra diktatorisk. (min kursiv)

Beskrivelsen av de kristne menigheter i det første århundre evt. passer helt på Jehovas vitners menigheter i året 1972, da eldsteordningen ble innført.  Min opplevelse var at brødrene ved avdelingskontoret og ved hovedkontoret i USA oppførte seg som om de var på det samme nivå som alle andre. De viste at de var arbeidere og ikke sjefer, selv om de hadde spesielle ansvarsoppgaver.

DE ENKELTE VITNERS FRIHET 

Vakttårnet of 15. februar 1973, sidene 78 og 79, viser at i det året da eldsteordningen ble innført, så anbefalte fremdeles Selskapet Vakttårnet å treffe personlige avgjørelser basert på den enkeltes samvittighet:

VANSKELIGE AVGJØRELSER

9 Det er således mange handlinger og framgangsmåter som Bibelen direktegodkjenner eller fordømmer. Mange, mange andre er åpenbart i harmoni med eller i strid med de bibelske prinsipper. Spesielt i de moderne, kompliserte samfunn som en etter hvert har fått mange steder på jorden, oppstår det imidlertid også situasjoner og forhold som krever at den enkelte treffer en personlig avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. I mange situasjoner er det graden som avgjør hvilket standpunkt vi skal ta. Forskjellen mellom en vennlig klapp og et ondskapsfullt slag ligger i graden av den kraft som blir benyttet. Forskjellen mellom alminnelig respekt — for eksempel overfor en hersker eller et nasjonalt symbol — og ærbødig tilbedelse er også et spørsmål om grad. Når vi står overfor ytterligheter, er det egentlig ikke noe problem å ta standpunkt. Det er når noe befinner seg i det vi kunne kalle ’det grå området’, ved grensen mellom det som helt tydelig er rett, og det som like tydelig er galt, at det blir vanskelig. Jo nærmere ’grensen’ tilfellet er, desto større betydning får den enkeltes samvittighet for avgjørelsen. Hva bør vi gjøre når vi står overfor slike situasjoner?

. 10 Jehova Gud venter at vi bruker vår intelligens, kunnskap, forstand og dømmekraft, og at vi samvittighetsfullt gjør det vår tro sier oss. Gud sier ikke at vi i slike tilfelle skal følge et annet menneskes samvittighet. Vi må hver for oss treffe en avgjørelse i samsvar med vår samvittighet, som er formet i samsvar med Guds Ord. Vi må også ta konsekvensene av våre avgjørelser; vi kan ikke vente at noen andre skal treffe avgjørelsene og bære dette ansvaret for oss.

I slike situasjoner ville det derfor være galt å forsøke å få noen andre, for eksempel et eldsteråd eller den kristne menighets styrende råd, til å lage en regel eller treffe en avgjørelse som ’trekker opp grensen’. Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet. Gud har i sin visdom latt oss få vise hva vi er i «hjertets skjulte menneske», og de avgjørelser vi treffer i slike personlige spørsmål, kan vise dette. Det forekommer naturligvis at vi begår en feil uten å ha et urett motiv, men Gud, som ransaker våre hjerter, kan se dette.

Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet.

Ordene i rammen er spesielt viktige. Hvis disse ordene ble fulgt, kunne verken de eldste eller det styrende råd lage regler som andre måtte følge, som ikke var basert på Bibelen. Som eksempel på dette viser jeg til boken Spørsmål angående Rikets tjeneste (1961), som bare nevner sju eksklusjonsgrunner. Dette står i kontrast til de 48 eksklusjonsgrunnene som finnes i dag, 11 som er basert på Bibelen og 37 som er funnet opp av det styrende råd.

FRIHETEN BEGYNNER Å BLI BEGRENSET 

Jeg har vist at både de enkelte vitner og de eldste hadde stor personlig frihet, som var basert på deres forståelse av Bibelen og på deres samvittighet, da eldsteordningen ble innført i 1972. Jeg skal nå vise hvordan denne friheten begynte å bli begrenset.

ELDSTERÅDENE HAR GRADVIS MISTET SIN MAKT

Vi har sett at kretstilsynsmennene mistet all sin makt i året 1972, innbefattet det å anbefale brødre som avdelingskontoret skulle utnevne. Boken Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler (1972), side 57, sier:

Det er derfor på sin plass at de som allerede er utnevnte eldste, i hver menighet av Jehovas kristne vitner en gang i året, omkring den 1. september, under bønn overveier hvorvidt det er noen flere brødre som er aktive i tjenesten til gagn for menigheten, som nå er kvalifisert til å bli eldste…Hvis det er noen som som nå er kvalifisert til å bli utnevnt, skriver eldsterådet en anbefaling til det styrende råd og sender dentil avdelingskontoret i lander hvor de bor.

Dette viser at det var eldsterådet som hadde det fulle ansvar for menigheten, og kretstilsynsmennene hadde ingen ting å gjøre med anbefalingen av brødre som skulle få større ansvar. Men fire år senere skjedde det en forandring. Et brev datert 1. august 1976 fra avdelingskontoret viste at kretstilsynsmennene skulle begynne å få tilbake sin makt. Brevet sa at fra nå av kunne kretstilsynsmannen være til stede når eldsterådet drøftet om en bror var kvalifisert til å tjene som eldste:

Selv om kretstilsynsmannen ikke vil si noe når de eldste treffer sin endelige beslutning og ikke vil være med på den endelige beslutningen, vil han si sin mening når han sender anbefalingen på det skjemaet som er laget for dette.

Gradvis begynte kretstilsynsmennene å få tilbake den makt som de hadde tidligere, noe som innebærer at det styrende råd ga mer makt til seg selv, siden kretstilsynsmennene representerte det styrende råd. Kretstilsynsmennene ville delta i drøftelsen når nye eldste ble vurdert, og de ville komme med sin anbefaling til avdelingskontoret. Dette betydde at eldsterådene fikk mindre makt i forbindelse med anbefalingen av nye eldste. I dag har kretstilsynsmennene mer makt enn de tidligere hadde. Nå er det kretstilsynsmennene som utnevner nye eldste, og så skriver de til avdelingskontoret og forteller om hvem de har utnevnt.

Det var også i 1976 at menighetene fikk et brev fra avdelingskontoret, som sa at bare disposisjoner som var laget av Selskapet Vakttårnet, kunne brukes for offentlige foredrag. Og alle møtene måtte holdes i Rikets sal. Gradvis ble flere og flere av oppgavene til de eldste tatt fra dem og overført til det styrende råd. I dag er ansvarsområdet for eldsterådene sterkt redusert i forhold til hva det var i året 1972. Jeg anslår at eldsterådene i dag får ti ganger flere brev enn de gjorde i 1972. Og gjennom disse brevene og gjennom kretstilsynsmennene fører det styrende råd kontroll med menighetene og de eldste.

DE ENKELTE VITNERS FRIHET HAR GRADVIS BLITT BEGRENSET

Jeg tar de vise ordene som sto i Vakttårnet for 15. februar 1973 som utgangspunkt:

I slike situasjoner ville det derfor være galt å forsøke å få noen andre, for eksempel et eldsteråd eller den kristne menighets styrende råd, til å lage en regel eller treffe en avgjørelse som ’trekker opp grensen’. Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet.

I kapittel 2 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body viser jeg at det ikke finnes grunnlag i De kristne greske skrifter for å hevde at det var et styrende råd i det første århundre evt. og heller ikke at det skulle være et styrende råd i endens tid. Det verdensomfattende kristne samfunn må selvsagt ha ledere, som sørger for det medlemmene trenger, og som lager regler for organisasjonens virksomhet. Men lederne skulle følge de ordene som er sitert ovenfor. Men desverre har medlemmene av det styrende råd gått i motsatt retning av hva disse ordene sier.  De har laget en mengde lover og regler som alle vitner må følge, men som ikke er basert på Bibelen. I en mengde tilfeller har de trukket opp en grense uten å ha grunnlag i Bibelen. Jeg skal gi noen eksempler.

FORBUDET MOT FAKTOR  VIII— 1972

Mellom 1972 og 1974 var jeg områdetilsynsmann, og når en runde med stevner var avsluttet, tilbrakte min kone og jeg noen måneder ved avdelingskontoret. I 1972 ble jeg bedt om å svare på et brev fra en norsk bløder om bruken av kryopresipitat, som inneholder faktor VIII, som kan stoppe en blødning. Boken med retningslinjer for korrespondanse, som avdelingskontoret hadde, sa at å bruke kryopresipitat var et brudd på Guds lov om blodets hellighet. Dette skrev jeg til ham som hadde stilt spørsmålet.

Senere ble jeg informert om at det styrende råds syn var at å bruke faktor VIII en enkelt gang var et samvittighetsspørsmål, men å bruke den to eller flere ganger var et brudd på Guds lov om blodets hellighet. Etter en stund skjønte medlemmene av det styrende råd at deres syn var feilaktig, og de fjernet forbudet mot faktor VIII. Denne avgjørelsen ble ikke publisert i Vakttårnets litteratur. Men en indirekte henvisning til avgjørelsen ble publisert i The Watchtower for 15. juni 1978.[1]

Kryopresipitat og faktor VIIII er ikke nevnt i Bibelen, og derfor trakk medlemmene av det styrende en grense som de ikke hadde myndighet til å trekke. Problemet med denne avgjørelsen er at blødere som ikke kan injisere factor VIII når de blør, kan få store smerter, og de kan til og med dø.

FORBUDET MOT BRUK AV TOBAKK   — 1973

The Watchtower for 1942, side 205 skrev:

Bruken av tobakk er svært svært skitten, uansett hvilke form for tobakk som blir brukt… For å uttrykke dette klart, er det slik at Selskapet ikke har makt, eller autoritet, eller et ønske om å si at den som bruker tobakk, ikke må fortsette med det. Heller ikke kan Selskapet si: “Du kan ikke være et vitne for Riket”.

Fordi tobakk ikke er nevnt i Bibelen, uttrykker sitatet det riktige kristne synspunktet.

Flere artikler i Vakttårnet uttrykte senere at bruk av tobakk var en uren vane, og at alle som ønsket å tjene Gud, burde slutte å bruke tobakk. Men Vakttårnet for 1. oktober 1973, side 451, kom med et ultimatum:

22 Hva så med dem som ble døpt mens de fremdeles brukte tobakk eller narkotika, eller som blir behandlet med for eksempel metadon, og som fortsatt bruker slike stoffer? De kan nå få en rimelig tid på seg, for eksempel seks måneder, til å legge av sin vane. Når de gjør det, viser de at de har et oppriktig ønske om å bli i Jehova Guds rene menighet av innvigde tjenere.

24 Hva så hvis noen som allerede er døpt, ikke er villige til å slutte å bruke skadelige og vanedannende stoffer? Da viser de at de i likhet med Esau ikke «verdsetter hellige ting», men at de foretrekker å ha slike vaner framfor å ha det privilegium å tilhøre Jehovas rene folk. De bør derfor fjernes fra menigheten, ettersom de har en oppførsel som ikke sømmer seg for kristne. — 1 Kor. 5: 7; Heb. 12: 15, 16NW.

De som må slutte å bruke tobakk, vil ikke føle smerte eller dø, slik som bløderne kan få det hvis de ikke får faktor VIII. Men tobakk er ikke nevnt i Bibelen, og derfor trakk medlemmene av det styrende en grense som de ikke hadde myndighet til å trekke.[2]

FORBUDET MOT BRUK AV METADON — 1973

Hvis et vitne blir avhengig av heroin eller andre harde stoffer, men ønsker å slutte med dette, så er dette ekstremt vanskelig. Han trenger full støtte fra sin familie og fra sine venner, og fra en doktor. Og hvis han klarer å bli kvitt avhengigheten, kan han ha behov for å bruke metadon for ikke å få tilbakefall. Men Vakttårnet for 1. oktober 1973, side 448, sier:

5 Disse spørsmålene har oppstått i den senere tid og er blitt overveid under bønn. Fra et bibelsk synspunkt er det tydelig at slike mennesker ikke er kvalifisert til å bli døpt, ettersom de fortsatt må regnes for å være henfalne til narkotika. Medikamenter har naturligvis sin berettigelse ved behandling av fysiske eller organiske sykdommer. Men en som for eksempel bruker metadon, kan ikke sammenlignes med en diabetiker, som har en organisk lidelse som krever at han får insulin, eller med en pasient med kronisk leddgikt eller uhelbredelig kreft som får medikamenter for at smertene skal bli lindret. Diabetikeren, leddgiktpasienten og kreftpasienten bruker ikke disse medikamentene for å unngå den ubehagelige, fryktelige opplevelsen avvenningen fra sterke narkotiske stoffer er; de bruker heller ikke medikamentene som en «krykke» for å bevare mental og følelsesmessig likevekt. Og selv om en lege kanskje foreskriver et beroligende middel som vil gi pasienten midlertidig lindring, hjelpe ham til å få sove i en kritisk tid eller forberede ham på en operasjon, er ikke det å bruke slike medikamenter det samme som å være slave av narkotika.

6 Det som er det avgjørende, er ikke om bruken av et preparat, for eksempel metadon, er legal fordi den har tilknytning til et program myndighetene har iverksatt. I noen land kan narkomaner få heroin på resept på «legal» måte. Dette rettferdiggjør ikke bruken av slike stoffer sett fra et bibelsk synspunkt.

Metadon gjør ikke en person beruset, og i vårt land har personer som bruker metadon, lov å kjøre bil. Det finnes derfor ikke noe bibelsk grunnlag for å forby bruken av metadon. Dette bekreftes av det faktum at i 2013 opphevet det styrende råd forbudet fra 1973 mot bruken av metadon, og bruken av dette stoffet var ikke lenger en eksklusjonsgrunn. Men i løpet av de 40 år da forbudet hadde stått ved makt, var det tusener av brødre og søstre som måtte oppgi sin kamp for å bli kvitt sin avhengighet av harde stoffer. Og mange av dem døde. Medlemmene av det styrende råd har et ansvar for dette.

Metadon er ikke nevnt i Bibelen, og derfor trakk medlemmene av det styrende en grense som de ikke hadde myndighet til å trekke.[3]

FORBUDET MOT ORAL OG ANAL SEX INNENFOR EKTESKAPET — 1974

I klassisk gresk kan ordet porneia referere til forskjellige former for seksuell umoral. Men i De kristne greske skrifter referer ordet bare til et samleie mellom personer som ikke er gift med hverandre. Medlemmene av det styrende råd har ikke skjønt dette, og de har anvendt porneia på forskjellige umoralske handlinger. I 1974 ble definisjonen av porneia utvidet til å omfatte to handlinger, nemlig oral og anal sex innenfor ekteskapet. Vakttårnet for 15. juli 1975, side 336, sier:  

På det fellesgreske språk som Jesu ord er nedskrevet på, er ordet for «utukt» pornei’a,og det betegner alle former for umoralsk seksuell omgang, perversitet og liderlige handlinger, den slags oppførsel en finner i en bordell, for eksempel oralt og analt samleie

Det kan følgelig oppstå situasjoner da den ene ektefellens perverse handlinger overfor den andre utgjør et bibelsk grunnlag for skilsmisse.

Fordi oral og anal sex innenfor ekteskapet ble definert som porneia, kunne disse handlingene være grunnlag for å oppløse ekteskapet. Mange ekteskap ble oppløst på grunnlag av den nye definisjonen av porneia, og det påførte menn, kvinner og barn mye lidelse. Denne nye definisjonen av porneia har ingen støtte i Bibelen, og derfor trakk medlemmene av det styrende en grense som de ikke hadde myndighet til å trekke.[4]

Tre og et halvt år etter at den nye definisjonen ble publisert, ble den trukket tilbake. Oral og anal sex innenfor eksteskapet ble ikke lenger regnet som porneia, og var derfor ikke grunn til å oppløse ekteskapet. Men oral og anal sex var fremdeles en eksklusjonsgrunn.  Vakttårnet for 15. november 1978, side 23, sier:

Etter en ytterligere, grundig overveielse av saken er vi imidlertid blitt overbevist om at ettersom det ikke foreligger noen klar bibelsk veiledning, er dette et område hvor ektefellene selv må bære ansvaret overfor Gud, og at det ikke kan være de eldstes oppgave å føre kontroll med disse intime forhold i ekteskapet og foreta utstøtelser utelukkende på grunnlag av slike handlinger.

Dette er et kristent synspunkt. Hvor det ikke er noen klar bibelsk veiledning, så har verken det styrende råd eller noen andre rett til å trekke en grense.[5]

[1]. En detaljert drøftelse finnes i min artikkel «The implementation of the elder arrangement was a blessing — the creation of the Governing Body has been a disaster» i kategorien “The Governing Body.”

[2]. Se artikkelen “The use of tobacco — A disfellowshipping offense not based on the Bible” I kategorien “Gross uncleanness with greediness.”

[3]. Se artikkelen «Methadone and disfellowshipping» i kategorien, «Reversed view of disfellowshipping offenses», og «Å sky ekskluderte er direkte i strid med Guds vilje» i kategorien «Eksklusjon».

[4]. Se artikkelen «Methadone and disfellowshipping» i kategorien «Reversed view of disfellowshipping offenses», og «Shunning — the ultimate failure» in the category «Disfellowshipping».

[5]. Se artikkelen «The Word porneia (‘sexual immorality’) was applied inside marriage» i kategorien «Reversed view of disfellowshipping offenses».

FRA ET TEOKRATISK STYRE TIL ET DIKTATORISK STYRE   

The Encyclopedia Britannica definerer «teokrati» som «et styre med guddommelig ledelse, eller ledet av embetsmenn som blir sett på som guddommelig ledet». Fordi omkring 90 % av Jehovas vitners læresetninger er direkte basert på Bibelen, og alle vitnene har stor respekt for Bibelen, ser vitnene på Vakttårnet og annen litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet som sann informasjon.

Når det styrende råd har ledet skrivingen av artikler i Vakttårnet og annen litteratur, og har oppmuntret vitnene til å følge Bibelen, så er dette et uttrykk for teokratisk ledelse, fordi dette er basert på den veiledning som finnes i Bibelen. Og når eldsterådene fra året 1972 av tok ledelsen i menighetene og hjalp menighetens medlemmer til å leve i samsvar med Bibelens prinsipper, er dette også et utrykk for teokratisk ledelse, slik vi leser i Hebreerne 13:17:

17 Vær lydige mot dem som tar ledelsen blant dere, og vær føyelige, for de våker over DERES sjeler som de som skal avlegge regnskap; sørg for at de kan gjøre dette med glede og ikke sukkende, for det ville være til skade for dere.

Den teokratiske veiledningen om at menighetenes medlemmer skulle være lydige mot de eldste, ville være til det beste for alle i menigheten. Men Peter peker på et mulig problem i 1. Peter 5:1-3:

1 De eldste blant dere gir jeg derfor denne formaningen, for jeg er en medeldste og et vitne om KRISTI lidelser, en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: 2 Vær hyrder for den Guds hjord som er i DERES varetekt, ikke under tvang, men villig; heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver; 3 heller ikke slik at dere rår som herrer over dem som er Guds arv, men ved å bli eksempler for hjorden.

Når de eldste følger veiledningen i Bibelen, vil de være «eksempler for hjorden». Og det er det samme som teokratisk ledelse. Men det kan komme en situasjon hvor de eldste ikke lenger bruker teokratisk ledelse, men at de går i en diktatorisk retning. Dette hender hvis de eldste «rår som herrer over dem som er Guds arv». Vakttårnet for 15. februar 1973 illustrerer situasjonen. Bladet sa: Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet. Når de eldste trekker opp en grense, når Guds Ord ikke gjør det, da rår de som herrer over menighetenes medlemmer. Da har de forlatt den teokratiske ledelsen og gått over til en diktatorisk ledelse.

Jeg har gitt fire eksempler på en slik diktatorisk ledelse: forbudet mot factor VIII, tobakk og metadon, og ved å legge nye ubibelske betydninger i ordet porneia. Det styrende råd gikk så langt at de forlangte at de som ikke fulgte deres menneskebud, skulle bli ekskludert. I 1980-årene og 1990-årene var det noen få eksempler på at det styrende råd trakk en grense hvor Guds Ord ikke trakk noen grense. Men som jeg skal vise, så var organisasjonen på denne tiden som et hele fremseles teokratisk.

MAKTKAMPEN INNAD I DET STYRENDE RÅD I 1980-ÅRENE OG 1990-ÅRENE 

Etter at det styrende råd var dannet i året 1971, og medlemmene laget lover som ikke var basert på Bibelen, og som alle vitner måtte følge, slik jeg har vist, så ble organisasjonen ledet i en diktatorisk retning. Men i 1970-årene hadde både de eldste og medlemmene av menigheten stor frihet. Og derfor sier jeg at organisasjonen fremdeles var teokratisk.

I 1980-årene og 1990-årene oppsto det en situasjon som midlertidig stoppet bevegelsen fra en teokratisk ledelse til en diktatorisk ledelse. I disse årene var det en maktkamp innad i det styrende råd- På den ene siden sto Theodore (Ted) Jaracz, som var en som kjørte en hard linje. Han var sterkt imot høyere utdannelse og imot intellektuelle brødre og søstre. På den andre siden sto William Lloyd Barry, som var universitetsutdannet, og som var imot å lage lover og regler. Jaracz forsøkte aktivt å tilegne seg mer makt innen organisasjonen, men han ble holdt i sjakk av Barry, som ikke hadde en slik personlig agenda.[1]

Hvor mye hadde organisasjonen beveget seg vekk fra å være teokratisk til å bli diktatorisk i 1980-årene og 1990-årene? Om våren i 1965 da jeg begynte som områdetjener (kretstilsynsmann), fikk jeg boken Spørsmål angående Rikets tjeneste (1961). Denne boken var skrevet for domsutvalgene som en hjelp til å besvare spørsmål om riktig og gal oppførsel. Denne boken hadde sju eksklusjonsgrunner. I den siste del av det 20. århundre ble det lagt til noen eksklusjonsgrunner, og i boken Gi akt på dere selv og på hele hjorden (1991), teller jeg 19 forskjellige eksklusjonsgrunner. Dette betyr at i tillegg til de 11 eksklusjonsgrunnene som er basert på Bibelen, så har åtte eksklusjonsgrunner, som ikke er basert på Bibelen, blitt introdusert mellom 1961 og 1991.

Det er imidlertid slik at det meste som foregikk i menighetene i 1980-årene og 1990-årene var basert på Bibelen. Og de tilfeller hvor det styrende råd trakk opp en grense uten støtte i Bibelen, gjorde ikke organisasjonen til et diktatur. Basert på de data som finnes og på min erfaring, vil jeg si at Jehovas vinters organisasjon i den siste del av det 20. århundre fremdeles var teokratisk. Men nå kom det en forandring.

VEIEN TIL EN DIKTATORISK ORGANISASJON BEGYNTE I DET 20. ÅRHUNDRE 

Utviklingen fra et teokrati til et diktatur, som vi ser i dag, var basert på en bestemt teori.

Det som holdt Jaracz tilbake fra å gjennpomføre sin harde linje, ble fjernet i 1999 da Barry plutselig døde. Dette ga Jaracz fritt spillerom til å få mer makt innenfor det styrende råd. Han ble oppfattet som en skremmende og dominerende person, og han influerte til en viss grad avgjørelsene til de andre medlemmene av det styrende råd. Når nye medlemmer skulle bli valgt til det styrende råd, håndplukket Jaracz dem som sto for den samme harde linje som han selv. Organisasjonen var nå på full fart vekk fra å være teokratisk til å bli diktatorisk.

Den harde linje som Jaracz’ kjørte, kan vi se på den måten han ledet det styrende råd Et spørsmål var høyere utdannelse. Vakttårnet for 1. november 1992 hadde en artikkel om høyere utdannelse, som var skrevet av Barry. Dette var en balansert artikkel som påpekte at hvor mye utdannelse en ungdom skulle ha, var noe som han og familien måtte avgjøre. Og den avgjørelse familien traff, måtte ikke andre kritisere. Fra år 2000 kom det en del trykt informasjon som viste at et nytt syn på høyere utdannelse var på trappene. Og i året 2005 ble det satt i gang et korstog mot høyere utdannelse, som fremdeles varer. Titusener av brødre og søstre har ikke gjennomført den høyere utdannelsen som de har ønsket, på grunn av press fra det styrende råd.

Jaracz døde i 2010, og i den nye eldsteboken fra 2010 er det 29 nye eksklusjonsgrunner. De fleste av disse ble funnet opp mens Jaracz var leder for det styrende råd. Medlemmene av det styrende råd hadde nå full kontroll over læren, inkludert over alle de nye lovene og reglene som ble laget. Men for å ha full diktatorisk kontroll over hele organisasjonen var det flere ting som manglet. Det arbeid som det styrende råd startet for å få fullkontroll over alle ting, var tydeligvis basert på en bestemt teori. Jeg skal først sitere Matteus 24:45-47:

45 Hvem er egentlig den tro og kloke slave, som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? 46 Lykkelig er den slaven hvis hans herre, når han kommer, finner ham i ferd med å gjøre dette! 47 Jeg sier dere i sannhet: Han skal sette ham over alt det han eier.

Helt fra 1920-årene hadde Vakttårnets tolkning av «den tro og kloke slave» vært at betegnelsen innbefattet alle vitner med et himmelsk håp, både brødre og søstre, og at  «mat i rette tid» var den litteratur som ble publisert av Selskapet Vakttårnet. Den plan som det styrende råd var i ferd med å gjennomføre for å få full kontroll over alle ting, var basert på den siste delen av vers 47, som er markert med blå skrift.

Vakttårnet for 15. februar 2009, side 26, har følgende fortolkning:

9 Jesus Kristus har dessuten satt den tro og kloke slave «over alt det han eier» – alle Rikets interesser på jorden. (Matt 24: 47) Dette innbefatter Jehovas vitners hovedkontor og alle avdelingskontorene i forskjellige land og i tillegg stevnehaller og Rikets saler verden over. Det innbefatter også arbeidet med å forkynne om Riket og å gjøre disipler. Ville noen sette en han ikke stolte på, til å ta vare på og bruke hans verdifulle ting?

På denne tiden ble hver Rikets sal eid av den eller de menigheter som brukte den. Menighetens penger tilhørte alle medlemmene av menigheten, og penger kunne bare bli brukt, når alle medlemmene var enige i det. For å ha diktatorisk makt måtte det styrende råd få kontroll over Rikets saler, stevnehaller og over pengene til hver menighet. Planen for å få til dette ble nå fulgt.

Et viktig skritt var en ny fortolkning av begrepet «den tro og kloke slave». Vakttårnet for 15. juli 2013, side 22, skrev:

10 Hvem er så den tro og kloke slave? I tråd med det mønsteret Jesus fastla ved å gi mange mat gjennom noen få, består denne slaven av en liten gruppe salvede brødre som er direkte involvert i å tilberede og dele ut åndelig mat under Kristi nærvær. Opp gjennom de siste dager har de salvede brødrene som utgjør den tro og kloke slave, tjent sammen ved hovedkontoret. I de siste tiårene har denne slaven vært identisk med Jehovas vitners styrende råd. Legg for øvrig merke til at ordet «slave» i Jesu illustrasjon står i entall, noe som tilsier at disse i fellesskap utgjør én slave. Det styrende råds avgjørelser blir derfor truffet kollektivt. (Forfatterens kursiv)

I den samme artikkelen hvor «den tro og kloke slave» ble identifisert med medlemmene av det styrende råd, er det også en ny tolkning av ordene «han skal sette ham over alt det han eier» på sidene 24 og 25. Disse ordene vil bli oppfylt når medlemmene av det styrende råd blir en del av Guds rike ved sin himmelske oppstandelse. Men paragraf 17 viser at «alt det han eier» også innbefatter de ting på jorden som er nevnt i Vakttårnet for 15, februar 2009. Derfor fortsatte det styrende råd å følge planen om å få full kontroll over alle de jordiske ting.

I det 20. århundre ville medlemmene av hver menighet bestemme om de skulle bygge eller kjøpe en Rikets sal. Alle medlemmene i fellesskap eide Rikets sal, og de bestemte hva som skulle gjøres med den. Men nå ble et nytt arrangement  innført, hvis mål var at det styrende råd skulle overta hver eneste Rikets sal. For å gjennomføre denne planen ble følgende skritt tatt.

  • Byggekommiteer av fagfolk ble dannet. Når en Rikets sal skulle bygges eller renoveres, kunne de eldste spørre byggekomiteen om råd og hjelp. (2006)
  • Så kom det et krav om at byggekomiteen måtte spørres om råd og hjelp ved bygging eller renovering av en Rikets sal. (2008)
  • Byggekomiteen tok så over ansvaret for hver Rikets sal som ble bygget eller renovert. Og byggekomiteen, og ikke de eldste og menighetens medlemmer, bestemte hva som skulle gjøres med Rikets sal.
  • Alle leietakerne for rom og leiligheter i tilknytning til Rikets sal måtte flytte. (2013)
  • Eierskapet over Rikets saler ble nå overtatt av avdelingskontoret, uten at medlemmene av menighetene, som juridisk sett eide de forskjellige Rikets saler, ble spurt.
  • Rikets saler ble nå solgt, uten at medlemmene som juridisk sett eide salen, ble spurt. Salgssummen ble tatt av avdelingskontoret.

Hver menighet trenger penger for å dekke sine utgifter, og Organisasjonsboken fra 1972, side 144, sier:

I hver menighet er det utgifter som må dekkes. Det blir aldri tatt opp kollekt eller krevd inn medlemskontigent, men det blir satt fram bidragsbøsser på de forskjellige møtesteder, slik at hver enkelt kan «gi så som han setter seg fore i sitt hjerte».— 2 Kor, 9:7.

Disse pengene blir i første rekke brukt til å leie en Rikets sal hvor menigheten kan komme sammen, eller til å vedlikeholde en sal menigheten eier. Hvis det er mer penger enn en trenger for å kunne dekke disse utgiftene, kan eldsterådet drøfte hvordan disse pengene best kan brukes til å fremme det arbeid som består i å forkynne og gjøre disipler. En resolusjon hvor de eldste kommer med sin anbefaling, blir så lest opp for menigheten. (Min kursiv)

Dette viser at Selskapet Vakttårnet aldri hadde tigd om penger. De pengene som ble lagt i menighetens bidragsbøsse var eiendommen til medlemmene av menigheten, og de bestemte hvordan pengene skulle brukes. Det kom imidlertid et brev fra avdelingskontoret, som var datert 29. mars 2014, som sa at en ny ordning for bygging av rRkets saler og stevnehaller var nå vedtatt av det styrende råd.

I hver menighet ble medlemmene spurt om hvor mye penger de ville gi hver måned. Hver enkelt skrev summen anonymt på et stykke papir, og dette ble oppfattet som et løfte. På grunnlag av disse summene, laget de eldste en resolusjon over hvor mye penger menigheten ville sende til avdelingskontoret hver måned. Avdelingskontoret hadde skrevet at hvis menigheten etter at denne summen var sendt, hadde mer penger enn det normale forbruk for tre måneder, så burde disse pengene sendes til avdelingskontoret.[3]

Fra mitt synspunkt er dette nye systemet en mellomting mellom den kollekt som man tar opp på religiøse møter og det å gi tiende. At dette nye systemet er effektivt, viser det faktum at den delen av avdelingskontoret som representerer Norge, i 2022 sendte omkring 100 millioner kroner til en konto som disponeres av det styrende råd.

I de siste fem til ti årene har medlemmene av det styrende råd hatt absolutt makt over læren, over eiendommene og over pengene til Jehovas vitner.

[1]. Se artikkelen «The power struggle inside the Governing Body in the 1980s and 1990s” i kategorien «The Governing Body».

[2]. Organization for Kingdom-Preaching and Disciple-Making, page 104.

[3]. Flere detaljer finnes in min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, sidene 148-157.

DEN DIKTATORISKE ORGANISASJONEN I DET 21. ÅRHUNDRE 

Ordet «diktatorisk» refererer tile en eller flere herskere med ubegrenset makt. Det kan ikke være noen tvil om at ordet «diktatorer» passer på de ni medlemmene av det styrende råd, siden de har ubegrenset makt over alle sider ved Jehovas vitners organisasjon. At dette ordet passer, ble vist ved en rettsak i California i 2012. Bakgrunnen for denne saken var at tre eldste i Menlo Park menighet i USA ble fjernet som eldste. De tok saken til retten, og Calvin Rouse, som var Selskapet Vakttårnets advokat, sa:

Jeg sier ‘organisasjon’, for jeg er advokat for Jehovas vitners nasjonale organisasjon i Brooklyn, New York. Normalt skulle jeg ikke ha vært her. Men dette er en av våre 13 000 menigheter i USA. Vi er en hierarkisk organisasjon, som er oppbygd på samme måte som den katolske kirke. Når en ordre fra Paven kommer nedover i kirken for å avsette en prest og kaste ham ut, så har han ikke lenger noe å si i sin menighet. Akkurat det samme er situasjonen her.[1]

Jehovas vitners organisasjon er mye mer diktatorisk enn Den katolske kirke. Forskjellige meninger om religiøse spørsmål blir tolerert i Den katolske kirke. Men det er ikke tilfellet blant Jehovas vitner. Boken Correspondence Guidelines (2007), side 10, som er skrevet for å hjelpe avdelingskontorene i forskjellige land for å svare på spørsmål, sier om frafall:

Hvis en døpt person, som er en del av den kristne menighet, med vilje sprer (hårdnakket forfekter og snakker om) synspunkter og læresetninger som er i strid med den bibelske sannhet som blir lært av Jehovas vitner, kan det lede til, eller det kan være frafall.

Vi merker oss ordene «den bibelske sannhet som blir lært av Jehovas vitner», noe som refererer til en hvilken som helst fortolkning som er publisert av det styrende råd. En bror eller søster som er uenige med det styrende råd og som fortsetter å være det, vil bli ekskludert.

DEN TEOKRATISKE ORGANISASJON I KONTRAST TIL DEN DIKTATORISKE ORGANISASJON  

Tre sider ved organisasjonen har blitt drøftet, nemlig læresetninger, eiendommer og penger. Jeg skal nå drøfte disse i forhold til maktstrukturen blant Jehovas vitner.

DEN DEMOKRATISK SIDEN AV DEN TEOKRATISKE ORGANISASJONEN

Ordet «demokrati» blir definer som «et styre av folket», og i løpet av det 20. århundre ble demokrati praktisert blant Jehovas viner i forbindelse med eiendommer og penger. Hvis en menighet trengte en Rikets sal, ville de eldste studere spørsmålet sammen med kyndige brødre i menigheten. De ville så arrangere et møte for å presentere mulighetene. På dette møtet kunne menighetens medlemmer stille spørsmål. Hvis det var det viktige spørsmålet om å bygge en Rikets sal, ville de eldste be menighetens medlemmer tenke over spørsmålet, og ved et senere møte ville menighetens medlemmer bli bedt om å stemme over de forslag som ble fremmet. Når et forslag fikk mer enn 50 % av stemmene, var det vedtatt, og de eldste ville gjøre det som majoriteten ønsket. Også de beste tidspunkter for menighetens møter kunne det stemmes over av menighetens medlemmer.

Jeg har allerede vist at verken Selskapet Vakttårnet eller menighetene tigde om penger. Medlemmene i menigheten la penger i en bidragsbøsse, og pengene i den ble brukt til menighetens vanlige utgifter. Disse utgiftene ble betalt uten at menigheten ble spurt. Men hvis de eldste så at det var behov for å kjøpe noe ut over de vanlige utgifter, ville de lage en resolusjon, og medlemmene ville stemme over forslaget. I de fleste menigheter ble mer penger lagt i bidragsbøssen en de som ville dekke de vanlige utgifter. Noen menigheter ville sende en del av disse pengene til avdelingskontoret. Men mange menigheter satte penger i banken med tanke på en senere renovering av Rikets sal eller kjøp av en ny Rikets sal.

Ordet «teokrati» har betydningen «en regjering med en guddommelig ledelse». Anvendt på kristendommen vil et teokrati innebære at de kristne blir ledet av Guds lover og prinsipper som finnes i Bibelen, og ikke at det er en kristen ledelse eller «regjering» som lager lover som er bindene for medlemmene. Jeg har allerede drøftet det følgende maksim: Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet. Fordi det ikke er noen lover eller regler for bruk av eiendommer og penger i Bibelen, så samstemmer de demokratiske fremgangsmåter som jeg har drøftet, med et teokratisk styre basert på Guds Ord.

  Når det styrende råd har forandret de nevnte demokratiske fremgangsmåter og selv tatt kontroll over eiendommene og pengene, er dette et maktran som bryter med flere bibelske prinsipper. Dette viser at det styrende råd i dag ikke er teokratisk, men diktatorisk.

DEN LÆREMESSIGE SIDEN AV DEN TEOKRATISKE ORGANISASJONEN 

En person kan ikke bare lese gjennom Bibelen, og så kjenner han sannheten om Gud. På alle områder hvor vi ønsker å lære noe, trenger vi lærere som er mer erfarne enn vi er. Dette er spesielt viktig i forbindelse med Bibelen, som er mye vanskeligere enn mange andre emner. I min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, sidene 320-329, viser jeg at fordi Jehovas vitner var den eneste religion som trodde at hele Bibelen var inspirert av Gud, så var lederne for Jehovas vitner de eneste som kunne lære meg sannheten om Gud. Men hvordan skal vi kunne skille mellom lærere og diktatorer? Det er en klar forskjell på oppførselen til lærere og diktatorer, og en klar forskjell på hvordan de vil at andre skal se på dem.

Hvordan presenterte Jehovas vitners lærere i det 20. århundre sin undervisning, og hvordan ønsket de at andre skulle se på denne undervisningen? Med andre ord, hvordan skulle leserne se på bladet Vakttårnet? Jeg skal først sitere Apostlenes gjerninger 17:11:

11 Nå var disse av et edlere sinn enn de i Tessalọnika, for de tok imot ordet med den største iver og gransket daglig Skriftene nøye for å se om disse ting forholdt seg slik.

I forbindelse med det rette syn på lærerne, har Apostlenes gjerninger 17:11 blitt sitert mange ganger i Vakttårnets litteratur. Vi leser fra Vakttårnet for 15. november 1951, side 348:

Ville det være klokt av et av Jehovas vitner å si at han tar imot hvert nummer av Vakttårnet som fra Herren og som sannhet selv før han åpner det? eller bør han si at det blir skaffet av den «tro og kloke slave», men at han vil prøve alt i det før han godtar det? — L. P., Montana.

Hvis den himmelske Far ikke ville gi en stein eller en orm eller en skorpion til et barn som ber ham om et brød eller en fisk eller et egg, og hvis Vakttårnet er en gave fra Jehova gjennom Kristus ved den «tro og kloke slave», skal vi da ta hvert nummer av Vakttårnet i hendene våre som om vi kunne bli truffet av en stein eller bitt av en orm eller stukket av en skorpion? (Matt. 7: 7—11; Luk. 11: 9—13) Skal vi ta imot hvert nummer som kommer til oss, med tvil og mistanke? I Berøa var de slik at de først «tok imot ordet med all godvilje», og deretter gransket de «daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11) Vi bør derfor ta imot Vakttårnet som et redskap som alltid legger vinn på å bringe oss sannheten, hvis de erfaringer vi tidligere har hatt med det, gir oss grunn til dette. Så bør vi med Bibelen prøve hva det sier, men slik de gjorde i Berøa, ikke med en stridbar innstilling. Det er det vi ønsker dere skal gjøre, så dere kan bli overbevist og tilegne dere disse tingene.

Dette er et sitat som er representativt for den måten lærerne ønsket at leserne skulle se på det de lærte. Poenget her er at hvis leserne tidligere hadde funnet at Vakttårnet lærte Bibelens sannhet, så burde de se på et nytt nummer av Vakttårnet på en positiv måte. Og så burde leserne følge eksemplet til folket i Berøa, å studere Bibelen for å se at det Vakttårnet skrev, var i samsvar med Bibelen. Det er også interessant at Jehovas vitners ledere advarte mot autoritetstro. Vi ser dette i Vakttårnet for 15. Mai 1978, side 20

23 Når vi gir andre råd, bør vi resonnere med dem og bruke Bibelen og ikke forlange at de skal føye seg bare på grunn av den stilling vi måtte ha. (Fil. 4: 5NW) Vi bør etterligne Paulus, som ikke benyttet sin stilling som apostel til å øve press på folk. Han roste i stedet dem som undersøkte at hans lære virkelig var basert på Bibelen. «De tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem. Mange av disse kom da til troen.» — Ap. gj. 17: 11, 12.

Poenget her er at vi ikke skal tro alt som står i Vakttårnet uten videre, eller det som er sagt av en leder eller en ekspert. Men alle ting må bli undersøkt i lys av Bibelen,

Hvordan skal vi se på de rådene som ble gitt i de to siste sitatene? Disse sitatene er utmerkede eksempler på teokratisk tenkning, for disse sitatene refererer til guddommelig ledelse, som er betydningen av ordet «teokrati». Lærerne er ikke autoriteter. Men de referer til den veiledning som finnes i Bibelen. Og disse synspunktene harmonerer helt med det jeg tidligere har poengtert:

Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet.

DEN LÆREMESSIGE SIDEN AV DEN DIKTATORISKE ORGANISASJOPNEN 

Det er en meget stor contrast mellom de teokratiske synspunkter og den teokratiske organisasjonen i det 20. århundre og de diktatoriske synspunkter og den diktatoriske organisasjonen i det 21 århundre.

Jeg har vært et vitne for Jehova siden året 1961, og jeg har tjent som eldste i 57 år. Og jeg kan si at organisasjonen i dag er svært annerledes enn det organisasjonen var i det 20. århundre. I det 20.århundre var det ingen fokus på lederne som arbeidet ved hovedkontoret i USA. Men disse lederne fokuserte på Bibelen, slik vi ser av de siste sitatene. I dag er det stor fokus på medlemmene av det styrende råd, som regelmessig holder taler på JW Broadcasting.

Det er et prinsipp for god reklame, at hvis en ting blir nevnt gang på gang, så vil det budskapet som er knyttet til tingen, influere dem som hører eller leser. En språkbruksanalyse av Vakttårnets litteratur viser at det styrende råd og den tro og kloke slave blir nevnt gang på gang med en mye større frekvens enn tidligere, Og ikke bare det. Men det styrende råd og den tro og kloke slave blir nevnt på en måte som viser at medlemmene har det avgjørende ord i alle saker. De er lederne som alle må adlyde.

Jeg har sett en klar forandring i synet på det styrende råd, hvor medlemmene i dag nærmest blir sett på som profeter. Synet til medlemmene i menighetene er at medlemmene av det styrende råd er ledet av Gud, og alt det de sier og skriver, er den åndelig føde som Jehova ønsker at hans jordiske tjenere skal ha til enhver tid. Jehovas vitner i det 20. århundre hadde én autoritet— Bibelen. I det 21. århundre har Jehovas vitner to autoriteter — Bibelen og det styrende råd, og det styrende råd er den viktigste autoriteten.

Den 24. april 2023 ble en ny video lagt til JW Broadcasting. Den inneholdt en tale med temaet «‘Jesus’ Yoke is Kindly’ (Matthew 11:29, 30)»  («‘Jesu åk er skånsomt’ Matteus 11:29, 30») av Kenneth Flodin, som er audio/video leder i Watchtower Patterson. Han sa:

Det styrende råd kan bli sammenlignet med Jesu stemme, han som er menighetens hode. Når vi derfor villig unnerordner oss den tro og kloke slave, så underordner vi oss automatisk Jesu autoritet og ledelse.

(The Governing body could be likened to the voice of Jesus, the head of the congregation. So, when we willingly submit to the faithful slave, we are automatically submitting to Jesus’ authority and direction.)

Dette er ikke et ekstremt utsagn. Men det uttrykker oppfatningen til svært mange, eller til de fleste Jehovas vitner. Her er det ikke snakk om å sjekke alt som blir lært med Bibelen, slik folket i Berøa gjorde. Her er det snakk om autoritetstro, og ordene viser at medlemmene av det styrende råd fungerer som diktatorer i åndelige og alle andre spørsmål.

[1]. The Superior Court of the State of California in and for the County of San Mateo. Case No. CIV508137, February 2012, page 4.

KONKLUSJON 

På den tiden da C.T. Russell levde, var menighetene demokratiske. I den tiden da N.H. Knorr ledet Jehovas vitner, var menighetene teokratiske. Men i det 21. århundre har Jehovas vitners organisasjon vært diktatorisk.

De ni medlemmene av det styrende råd har ubegrenset makt over læren, over eiendommene og over pengene. Ordene til Kenneth Flodin om at det styrende råd kan sammenlignes med Jesu stemme, og at de som villig underordner seg den tro og kloke slaves autoritet, vil vi automatisk underordne oss Jesu autoritet og ledelse, er et uttrykk for oppfatningen til mange, eller til de fleste Jehovas vitner. Derfor kan vi si at medlemmene av det styrende råd i dag fungerer som diktatorer.

Rolf Furuli

Author Rolf Furuli

More posts by Rolf Furuli

Leave a Reply