FRIVILLIG <--> BLI KASTET UT AV MENIGHETEN FOR PÅSTÅTT BRUDD PÅ KRISTEN NØYTRALITET

Fordi Jehovas vitner støtter Guds rike, kan de ikke på samme tid støtte politiske bevegelser i denne verden. Men hva hender hvis et vitne tar imot en politisk stilling eller stemmer på en politisk kandidat?  Boken «Vær hyrder for Guds hjord» sier:

18.3 (4) Å følge en kurs som er i strid med kristen nøytralitet: (Jes 2:4; Joh 15:17–19; lvs s. 60–63, 244) Hvis en per-son slutter seg til en ikkenøytral organisasjon, betyr det at han har trukket seg. Hvis han utfører et arbeid som tydelig gjør ham medskyldig i ikke-nøytral virksomhet, skal han vanligvis få seks må neder på seg til å forandre på det. Hvis han ikke gjør det, betyr det at han har trukket seg. – Se lvs s. 204–206.

4: Så snart som mulig etter møtet skal utvalget lage og underskrive et kort sammendrag av saken, og skjemaet Meddelelse om person som er blitt ekskludert eller har trukket seg (S-77) skal fylles ut og sendes til tjenesteavdelingen. (Se 22:21–27.) Eldsterådet skal bli informert om at personen har trukket seg.

19:1: En person som er ekskludert, eller en som har trukket seg fra menigheten, kan bli gjenopptatt når han tydelig viser at han angrer, og når han gjennom rimelig tid har vist at han har forlatt sin syndige handlemåte.

Bokstavene lvs henviser til boken Bli i Guds kjærlighet. Denne boken drøfter nøytralitet. Men den gir ingen definisjon om hva det vil si å trekke seg. Jeg skal nå se på de forskjellige sidene av det å trekke seg i forbindelse med brudd på nøytraliteten.

Først en godbit fra drøftelsen som viser hvordan det styrende råd bruker en dobbel standard. Et kvinnelig vitne som vasker soldatenes barakker i en militærleir, vil bli kastet ut av menigheten på grunn av dette. Men Kornelius, som var kommandant for 100 soldater, ble døpt og ble et medlem av menigheten i Cæsarea uten å være nødt til å forlate den romerske hær.

BRUDD PÅ NØYTRALITETEN FØR UTTRYKKET «Å TREKKE SEG» BLE FUNNET OPP 

Første gang «disassociation» («å trekke seg») ble drøftet ifølge Watchtower Online Library, var i The Watchtower for 15. februar 1972, side 123.[1] Hva skjedde med personer som brøt sin nøytralitet før denne tiden? Boken Spørsmål vedrørende Rikets tjeneste (1961), side 61, sier:

Hvis en innvigt Kristen tar imot en politisk stilling eller stemmer på en politisk kandidat, kan han da fortsette å være et medlem av menigheten??

Det er klart at ingen kan tjene to herrer, og en som blir valgt til en politisk stilling, har valgt å vandre på denne verdens veier. Han kan ikke bli sett på som en som tilhører menigheten. (Matteus 6:24) Menigheten vil bli informert om at hans opptegnelseskort har blitt fjernet fra kartoteket over aktive forkynnere.

En person som frivillig stemmer på en politiker, tar del I denne verdens gjøremål. Han vender tilbake til verden for å delta I verdens handlinger, og derfor adskiller han seg fra Den nye verdens samfunn. Hans opptegnelseskort skal bli fjernet fra kartotekter over aktive forkynnere. Hvis han angrer og innser den rette kristne holdning til verdens anliggender, kan han skrive et brev hvor han ber om igjen å bli betraktet som en forkynner.

Hovedpunktet i sitatet er at å ta et politisk standpunkt er et kompromiss mot lojaliteten mot Guds regjering, hans himmelske rike. Det betyr at en person som bryter sin nøytralitet, ikke samtidig kan være et av Jehovas vitner. Bokens synspunkt er at en slik person har valgt å forlate menigheten og bli en del av verden igjen.

Vitnene forkynner det gode budskap, og hver måned leverer de en rapport om deres forkynnelse. Denne rapporten blir så ført inn på et kort med forkynnerens navn, og det blir oppbevart i menighetens kartotek. Ved å ta imot rapporten og føre den på personens kort, anerkjenner menigheten personen som et vitne som kan representere menigheten i forkynnelsen for andre.

For å vise at menigheten ikke lenger anerkjenner ham som har brutt sin nøytralitet, som et medlem eller representant for menigheten, blir hans kort fjernet fra kartoteket, og menigheten blir informert om dette. Vi bør merke oss at personen ble ikke ekskludert, men han ble sett på som en som ikke lenger var en del av menigheten. Dette blir også vist av den fremgangsmåte, at hvis han ønsker å komme tilbake til menigheten, så må han skrive et brev å søke om å bli gjenopptatt, det samme som en som er ekskludert, må gjøre.

Dette betyr at før året 1972 hadde brudd på ens nøytralitet to sider: 1) Personen hadde frivillig forlatt menigheten, og 2) personen ville ikke få lov å fortsette å være en del av menigheten. Eksklusjon har på den annen side bare én side: Personen får ikke lenger lov til å være en del av menigheten.

Hvordan ble en person som brøt sin nøytralitet behandlet? I mine 59 år som vitne har jeg aldri opplevd en situasjon hvor en har brutt sin nøytralitet. Jeg har heller ikke hørt om et slikt nøytralitetsbrudd. Men hvis en person før året 1972 brøt sin nøytralitet, ville han ikke få lov å fortsette å tilhøre menigheten. Men han ville bli skydd og behandlet som en som var blitt ekskludert.

En person som brøt in nøytralitet før året 1972, ble sett på som en som hadde forlatt menigheten. Men han ble ikke skydd, slike ekskluderte personer ble.

[1]. Ordet «disassociation» («å trekke seg») er nevnt i The Kingdom Ministry for desember 1970. Men ordet blir ikke forklart.

DE SOM HAR TRUKKET SEG, SKAL OPPFATTES SOM EKSKLUDERTE OG BEHANDLES SOM EKSKLUDERTE 

Jeg har allerede nevnt at første gang jeg fant ordet «disassociation» («å trekke seg») drøftet i Vakttårnets litteratur, var i The Watchtower for 15. februar 1972, sidene 123, 124 (Vakttårnet for 15. juni 1974, side 287):

Det at Jehova lar den enkelte følge den kurs han vil, er faktisk en del av prøven på vedkommendes ulastelighet. Vi har alle en fri vilje. Hvis en person følger en handlemåte som medfører at han bryter sin kristne nøytralitet, fornekter han Gud som sin Herre og forlater Gud og hans menighet. Han lever absolutt ikke et innvigd liv. Det er ikke menigheten som utstøter ham. Det er han selv som trekker seg tilbake. En gang ble han frelst fra «denne vanartede slekt», men nå foretrekker han å gå tilbake til den og følge dens handlemåte.

Artikkelen viser at en person som trekker seg tilbake, må angre sin gale handling  hvis han ønsker å komme tilbake til menigheten. Men artikkelen sier ikke noe om hvordan en som trekker seg tilbake fra menigheten, skal bli behandlet. Første gang vi finner dette, er i The Watchtower for 15. september 1981, side 23, (Vakttårnet for 15. November 1981, side 18). Vi leser:

¹⁶ Personer som velger ikke å være «av oss» ved at de med overlegg forkaster Jehovas vitners tro og lære bør med rette betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt fordi de har handlet galt.

Her ser vi at de som har trukket seg, skal betraktes og behandles på samme måte som ekskluderte. Og grunnen er at de har handlet galt. Begrunnelsen for å sky de som har trukket seg, ble uttrykt mye kraftigere i Vakttårnet for 15. september 1986, side 31. Vi leser:

Men Johannes’ ord viser at det er noen som går lenger enn å bli åndelig svake og uvirksomme; de forkaster Guds menighet. En person står kanskje åpent fram som motstander av Guds folk og erklærer at han ikke lenger vil tilhøre menigheten. Det kan også være at han gir formelt avkall på sin tro ved for eksempel å skrive et brev. Menigheten godtar naturligvis at han har bestemt seg for å trekke seg tilbake. Men hvordan skal den så behandle ham?

De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)… En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen.

Her sies det at den som har trukket seg, er en del av «Antikrist». De som Johannes referer til, var de største fiender av de kristne, og det betyr at den som trekker seg, er en fiende av Jehovas vitner. Vakttårnet for 15. april 1988, side 27, understreker betydningen av å sky dem som har trukket seg:

⁸ Apostelen Johannes kom med lignende råd som understreker i hvilken grad de kristne skulle unngå slike personer: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser [gresk: khaíro] ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Johannes 9—11…

¹⁰ Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.

Boken Organisert for å gjøre Jehovas vilje (2005) side 153, drøfter også de som har trukket seg, og vi leser:

³³ Men hvis en kristen person velger å trekke seg, blir det gitt en kort opplysning til menigheten som lyder: «[Personens navn] er ikke lenger et av Jehovas vitner.» En slik person blir behandlet på samme måte som en som er ekskludert.

 Sitatene som er nevnt ovenfor, viser at de som har trukket seg, skal bli sett på og bli behandlet på samme måte som en som har blitt ekskludert. Dette viser at det ikke er noen forskjell på dem som har trukket seg og på de ekskluderte. Den eneste forskjellen er navnet.

En person som har trukket seg fra menigheten, blir sett på som en antikrist — en fiende av Jehovas vitner.

«Å TREKKE SEG» ER EN EUFEMISME FOR EKSKLUSJON 

Eksklusjon betyr at tre eldste bestemmer at en person skal bli kastet ut av menigheten. Menigheten blir informert om at personen ikke lenger er et av Jehovas vitner. I de fleste tilfeller er dette i strid med viljen til den som blir kastet ut. Jeg skal nå sammenligne det å trekke seg, som hevedes å være en frivilling handling, og eksklusjon, som er i strid med viljen til den ekskluderte.

Hvis et vitne deltar i ikke-nøytrale aktiviteter, innbefattet det som regnes som ikke-nøytralt arbeide, blir han betraktet som en som frivillig har trukket seg fra menigheten. Jeg skal først drøfte ikke-nøytralt arbeide, og jeg henviser til artikkelen: «Bevar en god samvittighet overfor Gud og mennesker i ditt verdslige arbeid» i Vår tjeneste for Riket for februar 1977, sidene 3, 4. Denne artikkelen nevner ikke ikke-nøytralt arbeid spesielt, men det er underforstått. På side 3 blir det stilt flere spørsmål:

Det er naturligvis stor forskjell mellom å utføre et arbeid som er til gagn for ens medmennesker i sin alminnelighet, og å utføre et arbeid som direkte fremmer eller støtter en urett praksis. De spørsmål en bør stille seg selv, er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds Ord fordømmer? Og selv om det ikke er det, er det da likevel så direkte knyttet til en slik praksis at de som utfører dette arbeidet, i virkeligheten fremmer den urette praksis?» I slike tilfelle kan ikke en kristen med god samvittighet påta seg arbeidet. (forfatterens kursiv)

Konklusjonene om at hvis en kristens arbeid «fremmer den urette praksis», vil det være riktig å skifte arbeid, er god veiledning. Artikkelen peker på at valg av arbeid er basert på samvittigheten til den enkelte. Men hva vil skje hvis samvittigheten til et vitne tillater ham å ha et bestemt arbeid, men de eldste i menigheten mener at hans arbeid er galt, og de i realiteten overstyrer vitnets samvittighet? På side 4 leser vi:

. Menighetens ansvar

Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste. Hvis arbeidet eller produktet blir fordømt i Bibelen eller er av en slik art at arbeidstageren fremmer en urett handling eller blir medskyldig i den, bør de eldste først prøve å hjelpe denne broren til å innse at hans handlemåte er gal. I tilfelle hvor arbeidet har en tydelig forbindelse med noe galt, skulle det være mulig å gjøre det klart for ham hva Bibelen sier, og få ham til å innse hvorfor det får sin anvendelse på ham. Det kan imidlertid bli nødvendig å ha flere samtaler med ham, kanskje i løpet av noen uker, for å hjelpe ham til å forstå dette og under bønn overveie det han er blitt gjort oppmerksom på. Hvis det blir tydelig fastslått at han ved sitt verdslige arbeid bryter kristne prinsipper, og han likevel insisterer på å fortsette å utføre slikt arbeid, kan han utstøtes av menigheten.

Sitatet snakker om arbeid som «fremmer en urett handling eller blir medskyldig i den», og det refererer til arbeid som «har en tydelig forbindelse med noe galt». Et naturlig spørsmål som oppstår, er: Hvordan kan vi vite at et arbeid «har en tydelig forbindelse med noe som er galt»? Hvem er det som avgjør det? Artikkelen viser at denne avgjørelsen blir tatt av de eldste i menigheten, og de skal hjelpe broren som har det gale arbeidet, til å forstå at deres avgjørelse er riktig. Men hvis broren ikke aksepterer de eldstes avgjørelse, vil han bli ekskludert.

Artikkelen viser ikke hva slags arbeid som kvalifiserer til betegnelsen «fordømt i Bibelen» og er «et tydelig brudd på Guds lov». Men fordi ikke-nøytralt arbeid blir fordømt i Bibelen, ifølge det styrende råd, så må slikt arbeid også være inkludert i disse beskrivelsene. Dette betyr at en person som i året 1976 var skyldig i ikke-nøytralt arbeid, ville bli ekskludert — han hadde ikke trukket seg fra menigheten.

Et vitne som i 1976 hadde det som de eldste oppfattet som et ikke-nøytralt arbeid, og som nektet å skifte arbeid, ville bli ekskludert. Han ville ikke ha blitt sett på som en som frivillig hadde trukket seg fra menigheten.

Jeg skal nå anvende prinsippene og konklusjonene i artikkelen på ikke-nøytralt arbeid som er nevnt i boken «Vær hyrder for Guds hjord» 18.3 (4):

 Å følge en kurs som er i strid med kristen nøytralitet: (Jes 2:4; Joh 15:17–19; lvs s. 60–63, 244) Hvis en person slutter seg til en ikke-nøytral organisasjon, betyr det at han har trukket seg. Hvis han utfører et arbeid som tydelig gjør ham medskyldig i ikke-nøytral virksomhet, skal han vanligvis få seks måneder på seg til åforandre på det. Hvis han ikke gjør det, betyr det at han har trukket seg. – Se lvs s. 204–206.

Hva slags arbeid gjør en person «medskyldig i ikke-nøytral virksomhet»? Ordene er valgt med omhu, slik at organisasjonen ikke skal få problemer med myndighetene. Men boken Bli i Guds kjærlighet, side 244, viser at ikke-nøytrale aktiviteter er knyttet politiske og militære organisasjoner.

Vi kan bruke følgende eksempel: En bror arbeider i en fabrikk som produserer deler til motorer. Disse blir solgt til bilprodusenter, båtprodusenter og til andre produsenter. Fabrikken har også en kontrakt for å levere deler til militære kjøretøyer. Selv om det militære ikke er den største kunden, bestemmer de eldste at broren er «medskyldig i ikke-nøytral virksomhet». De drøfter situasjonen med ham, og han får et ultimatum: «Du må skifte arbeid innen seks måneder. Hvis du etter den tid ikke har skiftet arbeid, vil det vise at du frivillig har trukket deg fra menigheten fordi du ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.»

La oss for et øyeblikk tenke over hva som virkelig hendte her. Hele situasjonen er selvmotsigende. Hva vil skje hvis broren sier: «Jeg er ikke enig med dere i at mitt arbeid gjør meg medskyldig i ikke-nøytral virksomhet. Leveringene til det militære er bare en del av vår produksjon. Så jeg støtter ikke et arbeide som er i strid med Bibelen mer enn en bror som arbeider i et supermarked og som selger sigaretter. Derfor vil jeg fortsette i mitt arbeid, og jeg vil fortsette å være en del av menigheten.» Eter seks måneder vil ikke denne broren frivillig trekke seg fra menigheten, men han vil bli kastet ut av menigheten med det påskuddet at han frivillig har trukket seg fra menigheten. Under ingen omstendigheter vil broren få lov til å fortsette å være en del av menigheten, når de eldste har bestemt  at han arbeid gjør ham delaktig i ikke-nøytralt arbeid. Her har vi følgende oksymoron:

Frivillig  <—> å bli kastet ut av menigheten

Boken Gi akt på dere selv og på hele hjorden (1991) side 141, viser at et vitne som i 1991 var opptatt med ikke-nøytralt arbeid og nektet å forandre arbeid, ikke ville bli ekskludert. Men han ville bli sett på som en som frivillig hadde trukket seg fra menigheten.

Jeg skal nå vise at det i virkeligheten ikke er noen forskjell på eksklusjon og det å trekke seg; bare navnet er forskjellig. Tabell 1.1 sammenligner ekskludertes situasjon med situasjonen til dem som har trukket seg.

Tabell 1.1 En sammenligning mellom en som har blitt ekskludert, og en som har trukket seg

	Ekskludert person	Person som har trukket seg
1	Tre eldste tar avgjørelsen .	Tre eldste tar avgjørelsen.
2	Personen får ikke lov å være en del av menigheten om han ønsker det.	Personen får ikke lov å være en del av menigheten om han ønsker det.
3	Personen blir skydd.	Personen blir skydd.
4	Anger må til for å bli gjenopptatt.	Anger må til for å bli gjenopptatt.
5	Skriftlig henvendelse for å bli gjenopptatt.	Skriftlig henvendelse for å bli gjenopptatt

Som tabellen viser, så er situasjonene til den som har blitt ekskludert og den som har trukket seg, så å si helt like. Den eneste forskjellen er punkt 1, som jeg nå skal drøfte. Boken «Vær hyrder for Guds hjord» (2019) 18.1 sier:

Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. (1. Joh 2:19; od s. 142–143) I saker som dreier seg om å trekke seg, skal eldsterådet utnevne et utvalg (ikke et domsutvalg) på tre eldste som skal vurdere sakens fakta.

Det som sies i sitatet er riktig, bare hvis et vitne skriver et brev og sier at han eller hun ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Men det er ikke riktig i andre situasjoner, slik som den situasjonen, som jeg har beskrevet, hvor de eldste har bestemt at en brors arbeid gjør ham medskyldig i ikke-nøytralt arbeid. Formuleringen om at hvis en bror ikke har skiftet arbeid innen seks måneder, så har han frivillig trukket seg fra menigheten, er klart selvmotsigende. Virkeligheten er at han har blitt kastet ut av menigheten mot sin vilje.

Forskjellen på eksklusjon og det å trekke seg i Eldsteboken er bare kosmetisk. Det er ingen virkelig forskjell mellom utvalget på tre medlemmer som har betegnelsen «domsutvalg» og utvalget på tre medlemmer som ikke har denne betegnelsen, når domsavsigelsen til begge utvalgene er den samme — broren eller søsteren blir kastet ut av menigheten og blir deretter skydd. Når et domsutvalg på tre medlemmer kaster broren ut av menigheten, blir det kalt for eksklusjon. Hvis et utvalg på tre medlemmer uten betegnelsen «domsutvalg» kaster en bror ut av menigheten, blir det sagt at broren har trukket seg. Derfor er det å trekke seg i alle henseender likt det å bli ekskludert.

Boken «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991), side 103, bekrefter at det å trekke seg er akkurat det samme som det å bli ekskludert: «De som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som har blitt ekskludert.»

Tenk over følgende situasjon, hvor en bror sier: «Før 1996 var siviltjeneste i stedet for militærtjeneste regnet som «ikke-nøytral virksomhet». I det året forandret medlemmene av det styrende råd oppfatning, og denne tjenesten ble ikke lenger regnet som ikke-nøytral virksomhet. Dette innebærer at Jehovas vitner nå aksepterer at en regjering har rett til å pålegge dem plikttjeneste.[1] På samme måte regner jeg ikke det å stemme på et politisk parti som en ikke-nøytral virksomhet. At jeg stemmer, innebærer bare at jeg respekterer de høyere myndigheter. (Romerne 13:1) I den nåværende tingenes ordning. Men jeg fortsetter å vente på Guds rike, som skal fjerne alle regjeringer, akkurat som andre Jehovas vitner gjør. Derfor har jeg ikke noe ønske om å forlate mine brødre og søstre; jeg ønsker å fortsette å være en del av menigheten.»

Hva ville de tre eldste som var utnevnt til å vurdere denne saken, gjøre? Ville de akseptere brorens argument? Nei, de ville kaste ham ut av menigheten, og han ville ikke få lov å fortsette å være medlem. Men problemet for dem er at brorens argument er logisk. Å stemme på en politisk kandidat er et brudd på stillingen som ambassadør for Guds rike. Men å akseptere at regjeringen har rett til å pålegge vitnene plikttjeneste, er også et brudd på stillingen som ambassadør. Medlemmene av det styrende råd aksepterer dette i dag, men de aksepterte det ikke før 1996. Når det styrende råd aksepterer plikttjeneste, må også det styrende råd akseptere at noen stemmer ved et valg, er brorens argument.

Følgende forhold støtter det faktum at det å trekke seg er en eufemisme for eksklusjon:

Eldsteboken 18.1, 3, sier:

Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det åtrekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.

        Følgende handlinger viser ifølge Eldsteboken at en person har trukket seg:

(1) Å gi uttrykk for sin faste beslutning om at man ikke lenger vil betraktes som et Jehovas vitne:

 (2) Å slutte seg til en annen religiøs organisasjon og gi uttrykk for at man vil fortsette å holde seg til den:

(3) Å ta imot blod frivillig og uten å angre:

  (4) Å følge en kurs som er i strid med kristen nøytralitet:

Jeg skal vise at ordene «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner» passer med punkt (1), men ikke passer med punktene (3) og (4), og bare delvis passer med punkt (2).

Jeg begynner med punkt (2). Et brev fra det norske avdelingskontoret til eldsterådene av 25. juni 1986, sier:

Det tilfellet hvor en person slutter seg til en falsk religiøs organisasjon, har inntil nå blitt vurdert av et dømmende utvalg med en mulig utstøtelse som resultat. Man har imidlertid trukket den slutning at det er riktigere å se på en som har sluttet seg til en falsk religiøs organisasjon, som en hvis handlinger viser at han har trukket seg tilbake fra menigheten av Jehovas vitner. Dette er også den måten vi ser på en som slutter seg til en verdslig organisasjon med et formål som strider mot Bibelen, og som vil oppleve Jehovas dom.

Jeg skal nå sammenligne noen ord fra de to siste sitatene:

Eldsteboken:	Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.
Brev fra avdelingskontoret	hvis handlinger viser at han har trukket seg tilbake fra menigheten av Jehovas vitner.

Kan du se forskjellen mellom ordene i Eldsteboken og ordene i brevet? Ordene «ikke lenger ønsker» refererer til brorens synspunkt, mens ordene «hvis handlinger viser» referer til de eldste. Sannheten er at ordene «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner», blir brukt som et påskudd for å avlede oppmerksomheten fra det faktum at det er de eldste som kaster personen ut av menigheten, og ikke at han trekker seg frivillig. For denne handlingen blir «å trekke seg» brukt som en eufemisme for eksklusjon. Jeg skal utdype det.

Hvis et vitne skriver et brev og sier at han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, slik punkt (1) sier, er dette et klart eksempel på at han eller hun frivillig trekker seg fra menigheten. Et slikt brev viser klart at personen ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, slik Eldsteboken sier.

Men punkt (2) med ordene «å slutte seg til en annen religiøs organisasjon og gi uttrykk for at man vil fortsette å holde seg til den» behøver ikke å vise at en person «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner». Det er for eksempel flere religiøse organisasjoner som gir nødhjelp i forskjellige land. En av disse er Kirkens nødhjelp. La oss tenke oss en person i Afrika, som er et Jehova vitne, som begynner å arbeide for Kirkens nødhjelp for å gi hjelp til mennesker i nød, og som også får sin lønn fra denne organisasjonen. Hvis han fortsetter med dette arbeidet, vil han bli oppfattet som en som «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner», og som har trukket seg fra menigheten.

Men er dette et riktig synspunkt? At et vitne skal arbeide for en religiøs organisasjon, ville være svært uvanlig. Men det kunne være spesielle forhold som fikk vitnet til å gjøre det. Så han ønsker å fortsette sitt arbeid samtidig som han ønsker å være et av Jehovas vitner. Han vil imidlertid ikke få lov til det, men han vil bli kastet ut av menigheten under påskudd av at han frivillig har trukke seg fra menigheten.[2]

Ordene «å ta imot blod frivillig uten å angre», som er nevnt i punkt (3) er umulig å harmonere med ordene at «han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner». Handlingen «å slutte seg til en religiøs organisasjon» (punkt 2) ville før 1986 bli betraktet som eksklusjonsgrunn, men fra det året ble handlingen betraktet som bevis på at en person hadde trukket seg fra menigheten. På lignende måte ble det «å ta imot blod frivillig uten å angre» i hele det 20. århundre betraktet som eksklusjonsgrunn. Men i det 21. århundre blir dette betraktet som et bevis for at vedkommende har trukket seg fra menigheten.[3]

Når en handling på ett tidspunkt blir betraktet som eksklusjonsgrunn, men senere blir redefinert som bevis for at en person har trukket seg, så beviser det uten skygge av tvil, at det å trekke seg og eksklusjon er akkurat det samme. Forskjellen ligger i navnet og ikke i virkeligheten. Jeg skal illustrere det. Min erfaring etter 27 år i sykehuskontaktutvalget er at det å akseptere blod har nesten aldri skjedd selv etter trusler om at hvis ikke blod bli blir gitt, vil vedkommende dø. Men tenk over følgende situasjon:

En bror sier til de eldste. «Jeg er enig i at jeg må avholde meg fra blod, selv fra en liten dråpe blod, det vil si, fra den røde væsken som flyter i årene til dyr og mennesker. Jeg er også enig i at å ta imot små fraksjoner som er utvunnet av blod, er et samvittighetsspørsmål. Men hvilke fraksjoner dette gjelder, er ikke nevnt i Bibelen. Bare små mengder blodplater eksisterer i blodet, så det å ta imot disse er også et samvittighetsspørsmål, slik jeg ser det. Den strågule væsken som kalles «blodplasma», utgjør en vesentlig del av blodvolumet. Mesteparten av denne væsken er vann. Derfor er også det å ta imot blodplasma et samvittighetsspørsmål i mine øyne. Jeg var innlagt på sykehuset i forrige uke, og med god samvittighet tok jeg imot blodplater, som jeg trengte.»

Alt det denne broren sier, er riktig, og at vitnene kan ta imot albumin, men ikke blodplater og hvite blodceller er noe det styrende råd har bestemt. At det styrende råd har forbudt røde bloceller, hvite blodceller, blodplater og blodplasma, kan fra et synspunkt sies å være logisk, siden disse regnes som hovedbestandelene av blodet. Men det hebraiske ordet dam og det greske ordet haima refererer bare til den røde væsken i årene til dyr og mennesker. Derfor må hver enkelt kristens samvittighet avgjøre om han eller hun vil ta imot en av disse nevnte fraksjonene.

Fordi Bibelen ikke sier noe om blodplater og hvite blodlegemer, har broren rett til å ha sitt eget synspunkt angående disse. Men hva vil hende hvis denne broren, som ikke angrer», tar imot en infusjon av blodplater som hans samvittighet tillater? Han vil bli kastet ut av menigheten under påskudd av at han «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner».

Hvorfor forandret det styrende råd sin oppfatning angående blod fra å være en eksklusjonsgrunn til å bli et bevis for at en person hadde trukket seg fra menigheten? Tydeligvis for å redde ansikt og for å slippe å bli rettslig forfulgt. Hvis en person tar imot blodplater, hvite blodceller eller fullblod, og så blir ekskludert, vil det kunne skape et dårlig navn for Jehovas vitner. Det kan da bli sagt at et vitne ble ekskludert, fordi han tok imot medisinsk behandling som reddet hans liv. Men hvis synspunktet er at når et vitne tar imot blod eller forbudte blodbestanddeler uten å angre, så viser det at han frivillig har forlatt menigheten, så er dette lettere å svelge for dem som følger med situasjonen.

Situasjonene er den samme når det gjelder det å støtte en politiker eller det militære. Hvis en person ble ekskludert for å ha brutt sin nøytralitet, kunne det forårsake problemer med myndighetene. Men hvis vedkommende frivillig har trukket seg fra menigheten, er det ikke lenger noe problem.

[1]. Se artiklene: «We cannot trust the views and decisions of the Governing Body» and «The implementation of the elder arrangement was a blessing — the creation of the Governing Body has been a disaster» I kategorien «The Governing Body.»

[2]. Kapittel 5 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, drøfter de 11 eksklusjonsgrunnene som er nevnt i Bibelen foruten de 37 eksklusjonsgrunnene som er funnet opp av medlemmene av det styrende råd. På min nettside www.mybelovedreligion.no blir hver av disse 48 eksklusjonsgrunnene drøftet i detalj.

[3]. En udatert liste fra avdelingskontoret om eksklusjonsgrunner før år 2000, fører opp «blod, misbruk av» som en eksklusjonsgrunn. En lignende liste fra året 2005 fører opp «blod, misbruk av; forsvar av» som bevis for at en person har trukket seg.

DET JURIDISK-BIBELSKE ASPECT VED Å TREKKE SEG 

Det er også et juridisk-bibelsk aspekt i denne situasjonen. I det engelske rettsystemet er det to synonyme utrykk, nemlig «due process of law» og «legal security». Begge begreper refererer til rettsikkerhet. Betydningen av begge begreper er at en person som er anklaget for noe, må få sin sak behandlet av kompetente personer, som tar personens rettigheter ifølge loven i betraktning. Med andre ord: Den anklagede personen må ha alle muligheter til å forsvare seg, og det som skjer i retten, må følge loven i alle detaljer.

 I den kristne menighet skal Bibelens lover og prinsipper bli fulgt, akkurat som i en sak i retten. Det viktige spørsmålet er: Følger domsutvalgene prinsippene om «due process of law», hvor «law» refererer til lovene og prinsippene i Bibelen? Og har det vitnet som er anklaget, «legal security», hvor «legal» refererer til lovene og prinsippene i Bibelen? I en menighet av Jehovas vitner er svaret et rungende nei.

Grunnen til dette svaret er at resultatet av det domsutvalget gjør, bygger på medlemmenes subjektive vurderinger, og brorens eller søsterens samvittighet har liten betydning.

Et eksempel er den vilkårlige avgjørelsen til de eldste i den situasjonen hvor broren arbeidet på en fabrikk som leverte maskindeler til militære kjøretøyer. Ville broren være medskyldig hvis 10 % gikk til det militære? Hvor stor prosent av produksjonen ville gjøre at broren brøt sin nøytralitet? 20%, 30% eller 40 %? De eldste vil treffe avgjørelsen, ironisk nok basert på deres samvittighet og ikke på brorens samvittighet.

For å illustrere situasjonen skal jeg referere til to avgjørelser av det styrende råd, som er nevnt av Raymond Franz i Crisis of Conscience, side 114:

Tenk over følgende situasjon, som ble tatt opp til drøftelse og avgjørelse av det styrende råd. Et av Jehovas vitner som kjørte lastebil for CocaCola-selskapet, hadde flere leveringer i en militærleir. Kunne han på grunn av dette regnes som et anerkjent vitne, eller var dette en eksklusjonsgrunn? (Spørsmålet gjaldt at det var det militært område og at militært personell var involvert.)

Igjen er spørsmålet hvilke bibel-vers som drøfter slike spørsmål — vers om klart og fornuftig gir grunnlag for vurderinger og fortolkninger? Det ble ikke henvist til noen slike skriftsteder. Men majoriteten av Rådet avgjordet at dette arbeidet ikke kunne aksepteres, og at mannen måtte finne seg en annen rute hvis han skulle ha et godt forhold til menigheten. Et annet spørsmål gjaldt en mann som spilte i et lite jazzorkester i en offisersklubb i en militærleir. Dette var også uakseptabelt for majoriteten av Rådet. Når Bibelen ikke sa noe om saken, var det menneskelige avveininger som var svaret.

De eldste har fått myndighet til å treffe lignende vilkårlige avgjørelser, og det er grunnen til at vitnene ikke har noen «rettsikkerhet» («legal security»). Vitnenes samvittighet har liten betydning, for det er de eldstes meninger i alle slike situasjoner som er utslagsgivende. Og på grunn av signaler fra det styrende råd er de eldste blitt strengere og strengere, noe ekskursen som følger, viser.

EKSURS: PERSONLIGE AVGJØRELSER HAR BLITT FLYTTET FRA VITNENE TIL DET STYRENDE RÅD OG TIL DE ELDSTE   En bror som arbeidet i Writing Department I 1980-årene og som var en del av den indre sirkel på Brooklyn Bethel, skrev nylig: Organisasjonen er på mange områder ikke til å kjenne igjen som den organisasjonen som vi kjente…Organisasjonen forandret seg fullstendig etter dette [medlemment av det styrende råd W.L. Barry’s død i 1999]; den ble fullstendig besatt av makt, autoritet og kontroll. Da Jeg ble et vitne i 1961, var det svært få regler i tillegg til Bibelen, og samvittigheten til brødrene og søstrene spilte en viktig rolle. Som et eksempel skrev Vakttårnet for 1. juni 1954, side 174 det følgende om pengespill: Spill om penger appellerer til selviskheten og svekker moralen, og det frister mange til å få for vane å fare med lureri og bedrag… Kan en kristen være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? Han synes kanskje at han kan det hvis han avholder seg fra å spille selv og fra å la sine åndelige brødre spille med hans hjelp. Én kan være i stand til å gjøre dette med god samvittighet, mens en annen ikke ville kunne gjøre det med god samvittighet. Enhver må personlig avgjøre hvorvidt han kan gjøre det for sin samvittighets skyld. Det er uten tvil å foretrekke å være atskilt fra den atmosfære som omgir slik virksomhet, og den kristne vil kanskje klokelig ordne seg slik at han får et annet arbeid. Dette er noe enhver må avgjøre for seg selv og i overensstemmelse med sine forhold og sin samvittighet. Selskapet Vakttårnet treffer ingen avgjørelser med hensyn til den enkeltes erverv, som vi tidligere har framholdt i Vakttårnet for 1. april 1952, side 111. I 1954 var det vitnets samvittighet som var den avgjørende faktor. I dag er det samvittighetene til medlemmene av det styrende råd som er den avgjørende faktor. Å være ansatt i et spilleforetagende vil føre til eksklusjon ifølge Eldsteboken 12.32. Et brev til sykehuskontaktutvalgene datert 15. Juni 2018, viser hvordan somvittighetene til medlemmene av det styrende råd blir satt over samvittighetene til de enkelte vitner. Sykepleiere arbeider for å ta vare på pasientene, og de har mange oppgaver. Av og til kan en sykepleier bli bedt om å henge opp en pose med blod over sengen til en pasient som skal få blodoverføring. Fordi dette er en svært liten del av sykepleierens arbeid, så har veiledningen i de siste 70 år vært at sykepleieren må selv på grunnlag av sin samvittighet vurdere om hun vil utføre dette arbeidet. Min erfaring er at de fleste vitner som er sykepleiere, vil utføre dette arbeidet. Men det nevnte brevet forandret situasjonen: Vi vil informere dere om et justert syn på spørsmået om en kristen kan gi en blodtransfusjon hvis en overordnet sier han må gjøre det. Hittil er dette blitt betraktet som et samvittighetsspørsmål, der den enkelte selv kunne avgjøre om han skulle følge en slik ordre eller ikke. Men det styrende råd har nå sett grundig på dette spørsmålet på nytt og kommet fram til at det å gi en blodtransfusjon er så nært knyttet til en ubibelsk behandlingsmetode at man uten tvil blir medskyldig i en uriktig handling. Det vil derfor ikke være passende at en kristen under noen omstendigheter gir blodtransfusjon. – 1. Mos 9:4; Apg 15:28, 29. En kristen sykepleier eller lege respekterer Bibelen og vil derfor ikke anbefale, henvise til eller gi en blodtransfusjon. Hvordan en bror eller søster vil håndtere slike situasjoner for ikke å bryte Guds lov, er noe den enkelte selv må avgjøre, og han eller hun må selv ta ansvaret for konsekvensene av den avgjørelsen. Det at man kan risikere å bli straffet hvis man ikke følger en ordre fra en overordnet, rettferdiggjør ikke det at en kristen bryter Guds lov.[1] Dette brevet viser at medlemmene av det styrende råd har ubegrenset makt, og de tror at de har myndighet til å treffe avgjørelser som ignorerer samvittighetene til de enkelte vitner. Dette nye synet kan også kaste lys over spørsmålet om å bli medskyldig i ikke-nøytrale handlinger. Dette illustrerer den tendensen vi har sett i mange år angående vurderinger av hva som er rett og galt på det grå området. Det styrende råd har blitt mer og mer restriktiv. Som en av brødrene i den indre sirkel på Brooklyn Betel skrev: «organisasjonen er fullstendig besatt av makt, autoritet og kontroll». Denne nye ånd har også påvirket de eldste når de må treffe avgjørelser på vegne av andre kristne. Det vil være tilfellet når de eldste bestemmer at et bestemt arbeid er et ikke-nøytralt arbeid, og en bror får en frist på seks måneder til å skifte arbeid eller å bli kastet ut av menigheten. 1954: «Selskapet Vakttårnet treffer ingen avgjørelser med hensyn til den enkeltes erverv» 1977: «Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste.»

 

[1]. Dette nye synet ble også kommunisert til menighetenes medlemmer.

BEHANDLINGEN AV DEM SOM TREKKER SEG 

Boken for eldste «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991) side 103, sier:

De som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som har blitt ekskludert.»

Hva betyr så det? Vakttårnet for 15. april 1988, side 27 sier:

⁷ Som kristne unngår vi ikke folk. Vi har vanlig kontakt med våre naboer, arbeidskolleger, skolekamerater og andre, og vi forkynner for dem selv om noen av dem ’lever i hor, er pengegriske, dyrker avguder eller er ransmenn’. Paulus skrev at vi ikke kan unngå dem helt, ’da måtte vi jo gå ut av verden’. Han viste imidlertid at vi skulle forholde oss annerledes til «en kristen bror» som levde slik: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men [som har vendt tilbake til en slik livsførsel] . . . et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 9—11; Markus 2: 13—17.

⁸ Apostelen Johannes kom med lignende råd som understreker i hvilken grad de kristne skulle unngå slike personer: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser [gresk: khaíro] ham, blir medskyldig i det onde han gjør.»— 2. Johannes 9—11…

¹⁰ Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. 

Sitatet fra 2. Johannes 9-11 — «ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt» — gir leseren tilsynelatende en sterk bibelsk grunn for å sky ekskluderte og de som har trukket seg. Men faktum er at leserne blir villedet, fordi sitatet er tatt ut av sin sammenheng. Vi ser dette i Vakttårnet for 15. september 1986, side 30:

Sikter 2. Johannes 10, hvor det står at en ikke skal ta imot visse personer i sitt hjem og ikke hilse på dem, bare til dem som fremmer falsk lære?

Sammenhengen viser at denne veiledningen ble gitt i forbindelse med de «mange forførere» som er gått ut i verden, «slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod». (2. Johannes 7) Apostelen Johannes forklarte de kristne den gangen hvordan de skulle behandle en som benektet at Jesus hadde levd, eller at han var Kristus og vår Gjenløser. Johannes sa: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 10, 11) Men andre skriftsteder viser at dette gjaldt andre tilfelle også.

Svaret på spørsmålet i overskriften er riktig. Ifølge sammenhengen er referansen til antikristene «som benekter at Jesus er kommet i kjøtt og blod». Men hva med ordene: «Men andre skriftsteder viser at dette gjaldt andre tilfeller også.» Dette er et uttrykk for en teknikk som vi ofte ser i Vakttårnets litteratur: Det styrende råds tolkning blir smuglet inn i drøftelsen som den klare betydningen av Bibelens tekst. Det er helt klart at når sammenhengen viser at de som en ikke skulle invitere inn i sitt hjem, er antikristene, som benektet at Jesus Kristus var kommet i kjøtt og blod, så kan ordene ikke bli anvendt på noen andre! Dette er et grunnleggende prinsipp i all tolkning av tekster.

La oss se hvordan forfatteren av artikkelen argumenterer for at teksten også kan anvendes på andre. Han henviser til definisjonen av en frafallen i leksikonet Aid to Bible Understanding, og så skriver han:

De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’… En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen. Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen.

Disse ordene er interessante, fordi de klart viser at Bibelen ikke gir mulighet for å anvende  2. Johannes 10, 11 på andre enn antikristene. Siden det styrende råd godkjenner alle artikler i Vakttårnet, er det det styrende råd gjennom artikkelforfatteren som sier at 2. Johannes 10, 11 skal anvendes på andre. Argumentet er at personer som har trukket seg fra menigheten, passer til beskrivelsen av antikristene. Siden de som har trukket seg, er frafalne, akkurat som antikristene er frafalne, så kan ordene om antikritstene andvendes på dem som har trukket seg, er argumentet.

Introduksjonskurset for studenter ved Universitetet i Oslo drøfter vitenskapsfilosofi. Studentene lærer grunnleggende logikk og hvilken type argumenter som er gyldige, og hvilke som er ugyldige. Dette kan bli uttrykt ved hjelp av syllogismer (en type logiske slutninger). I det som følger skal jeg ved hjelp av fire syllogismer vise Vakttårnets type av feilslutninger.

(1) — ugyldig

Alle løver er rovdyr

Elsa er et rovdyr

= Elsa er en løve

(2) — gyldig

Alle løver er rovdyr

Elsa er en løve

= Elsa er et rovdyr

(3) — ugyldig

Alle antikristene i 2. Johannes 10, 11 er frafalne

De som har trukket seg, er frafalne

= De som har trukket seg, er antikrister

(4) — gyldig

Alle antikristene i 2. Johannes 10, 11 er frafalne

De som har trukket seg, er antikrister

= De som har trukket seg, er frafalne

Syllogisme (1) og (3) er ugyldige. Men logikken i (2) og (4) er gyldig. Selve premisset for argumentene i artikkelen om at de som trekker seg, er lik antikristene (lik syllogisme 3), er ugyldig. Det er absolutt ingen logisk slutning at de som har trukket seg er antikrister. Dessuten er det ingen passasje i Bibelen som viser at de som har meldt seg ut av Jehovas vitner (de som har trukket seg), skal bli skydd.

Dette blir grundig drøftet i artikelene «Vitnene blir ført bak lyset i forbindelse med tolkningen av 1. Korinter 5:11 og 2. Johannes 7-11» og «Som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever» feilaktig anvendt på eksklusjon.»

Konklusjonen på denne artikkelen og på de nevnte to artiklene er at det å sky ekskluderte eller de som har trukket seg, ikke har noe grunnlag i Bibelen. Og ikke bare det, men det strider mot Bibelen.

POLITIKK, MILITÆRTJENESTE OG BIBELEN

Et av de grunnleggende prinsippene jeg lærte da jeg ble et Jehovas vitne for 63 år siden, var at Bibelen er det eneste grunnlaget for vår tro, og bare det som Bibelen sier, bør vi følge. I dag har det styrende råd stilt seg på den plass som rettmessig tilhører Bibelen, og bare når medlemmene av det styrende råd sier eller skriver noe, bør vi følge det.

Når vi ser på Bibelen som den eneste autoritet, hvordan bør vi se på politikk og nasjonenes militære styrker? Vi bør huske på at å stemme på en politisk kandidat og å gå i militærtjeneste ikke er nevnt i Bibelen. Det samme er tilfellet med de fleste eksklusjonsgrunner og uttrykket «å trekke seg». Disse ting er funnet opp av det styrende råd og har ingen ting med Bibelen å gjøre. Den eneste eksklusjonsgrunn som er relevant i denne sammenheng, er drap, fordi nasjonenes hærer dreper mennesker når de er i krig.

Som kristne har vi innvigd vårt liv til Jehova, og vi tjener hans Sønn, som er konge i Guds himmelske rike. I 2. Korinter 5:20 sier Paulus:

²⁰ Vi er derfor ambassadører i Kristi sted, som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom oss. Som stedfortredere for Kristus ber vi: «Bli forlikt med Gud.»

Disse ordene ble skrevet til salvede kristne i det første århundre evt. Fordi kristne, som ikke er salvet med Guds ånd, samarbeider med de som er salvet, har de også den samme stilling som ambassadører. Dette betyr at vi må avholde oss fra ting som ambassadører ikke kan gjøre, noe som innebærer at vi ikke kan være en del av politiske eller militære organisasjoner.

DET STYRENDE RÅD HAR LAGET ET SETT MED TALMUD-LIGNENE LOVER I STRID MED BIBELEN 

Jeg begynner med å sitere fra Vår tjeneste for riket fra februar 1977:

Det er naturligvis stor forskjell mellom å utføre et arbeid som er til gagn for ens medmennesker i sin alminnelighet, og å utføre et arbeid som direkte fremmer eller støtter en urett praksis. De spørsmål en bør stille seg selv, er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds Ord fordømmer? Og selv om det ikke er det, er det da likevel så direkte knyttet til en slik praksis at de som utfører dette arbeidet, i virkeligheten fremmer den urette praksis?» I slike tilfelle kan ikke en kristen med god samvittighet påta seg arbeidet. (forfatterens kursiv)

Det er en klar forskjell på ordene som forfatteren satte i kursiv og andre ord.  Det viktige punktet er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds Ord fordømmer? «Dette ville for eksempel være å kjempe i en krig og være med på å drepe mennesker — drap er en bibelsk eksklusjonsgrunn. Det ville også inkludere en situasjon hvor en person erklærte seg villig til å drepe mennesker, hvis han fikk ordre om å gjøre det.

Men det er et stort sprang fra en handling som i seg selv er fordømt av Guds ord, og være direkte knyttet til og å fremme den urette praksis. En person som ikke er innrullert som soldat, men som transporterer ammunisjon til soldater som kjemper mot andre soldater, må kunne sies å være direkte knyttet til en gal handling. Og det samme må sies om en person som arbeider med å innrullere soldater i en krigssituasjon.

Men å hevde at en person som kjører Coca Cola til mange kunder, innbefattet til en militærleir, er direkte knyttet til gale handlinger, er simpelthen latterlig. Det samme er tilfellet med en bror som arbeider i en fabrikk som blant andre kunder selger deler til militære kjøretøyer. Betydningen av direkte knyttet til en gal handling må være at en person direkte gjør noe som er galt, som å delta i drap på mennesker. Dette betyr at det å gjøre forskjellige former for arbeide for det militære, må være et samvittighetsspørsmål for det enkelte vitne.

Noe som støtter dette, er det faktum at som ambassadører er de kristne nøytrale overfor alle nasjoner og organisasjoner i verden. Nøytralitet innebærer at hver organisasjon blir behandlet på samme måte. Fordi nøytrale kristne må ha et verdslig arbeid, vil det innebære at de behandler alle individer og alle organisasjoner på samme nøytrale måte. Å hevde at kristne er direkte knyttet til noe som er galt, hvis de utfører arbeid for organisasjoner som Gud vil dømme, er egentlig et argument mot at kristne er nøytrale.

 Men problemet i dag er at medlemmene av det styrende råd har laget et Talmud-lignende sett av regler som inkluderer regler for verdslig arbeid. Dette er særlig tilfellet med bokene Aid to Answering Branch Office Correspondence og den nyere boken Correspondence Guidelines (2007). Det er tre grunnleggende problemer med de lover og regler som det styrende råd har funnet opp:

For det første: Den eneste autoritet for kristne er Bibelens 66 bøker. Åpenbaringen 22:18, 19 sier:

¹⁸ «Jeg vitner for enhver som hører ordene i denne bokrullens profeti: Hvis noen legger noe til disse ting, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bokrullen; ¹⁹ og hvis noen tar noe bort fra ordene i bokrullen med denne profeti, skal Gud ta hans del bort fra livets trær og ut av den hellige by, ting som det er skrevet om i denne bokrullen.

Disse ordene gjelder bare Åpenbaringen, og de kan ikke bli anvendt på noen annen bok i Bibelen eller på Bibelen som et hele. Men prinsippet bak disse ordene er viktige: Mennesker har ingen rett til å legge noe til Guds ord. En verdensomfattende organisasjon må ha en ledelse, og lederne må lage en del praktiske regler som medlemmene må følge, slik som møteprogrammer og stevneprogrammer, hvordan forkynnelsen av Riket skal foregå og mange andre ting.

Men ingen mennesker har rett til å lage regler for kristen tro og kristen levemåte. Å gjøre det vil være det samme som å legge noe til Guds ord. Men medlemmene av det styrende råd har gjort akkurat dette. De har laget 200+ regler når det gjelder kristen tro og kristen levemåte, slik som regler for verdslig arbeid.

For det andre: Mange regler er tvetydige, slik vi ser i uttrykkene «direkte knyttet til» og «fremmer den urette praksis». Dette er tvetydige uttrykk som kan ble tolket på flere måter.

For det tredje: Noen må tolke de tvetydige reglene og håndheve lovene og reglene som er funnet opp av det styrende råd. De eldste har fått myndigheten til dette. Dette betyr at de eldste har fått myndighet over liv og død, fordi de kan, på grunnlag av sine subjektive synspunkter, ekskludere et vitne, fordi de mener han eller hun har brutt en eller flere lover og regler som er laget av det styrende råd.

RIKTIGE SYNSPUNKTER SOM DET STYRENDE RÅD HAR FORLATT 

Når vi studerer Selskapet Vakttårnets historie fra Russells tid, og gjennom Rutherfords og Knorrs tid, så ser vi at de ledende brødre, mens de prøvde å følge bibelske prinsipper, også gjorde mange feil. Disse brødrene var oppriktige sannhetssøkere, og deres grunnleggende prinsipp var sola scriptura («Skriften alene»). I kontrast til medlemmene av det nåværende styrende råd så hadde de dyp respekt for Bibelen, og de ønsket ikke å lage regler og bud i tillegg til Bibelen. Dette ser vi i artiklene i Vakttårnet i ti år etter slutten av andre verdenskrig. Jeg skal se på noen eksempler.

TOBAKK The Watchtower for 1942, sidene 205, 206 sier: Bruken av tobakk er svært skitten, uansett hvordan den blir brukt. For å si det klart, så har Selskapet ingen makt eller autoritet eller ønske om å si at en person som ønsker å bruke tobakk, ikke må gjøre det. Heller ikke kan det si: «Du kan ikke være et vitne for Riket.» Tobakk er en skitten vane. Men artikkelen sier at organisasjonen på den tid var klar over at den ikke hadde noen autoritet til å insistere på at en person ikke skulle bruke tobakk. Den enkeltes samvittighet måtte være avgjørende. Men en person som brukte tobakk, kunne ikke bli utnevnt som representant for Selskapet Vakttårnet. I dag blir personer som bruker tobakk, ekskludert, på tross av at dette ikke er hjemlet i Bibelen: Correspondence Guidelines (2007) side 47, sier: EKSEMPEL: En søster sitter i kassen på et supermarked, og noen ganger slår hun inn sigaretter i kassen. Hun føler at hun kan dette, siden hun ikke personlig reklamerer for tobakk, og hennes kontakt med tobakk utgjør bare en liten del av hennes arbeid. Men så blir hun bedt om å arbeide i en kasse hvor bare tobakksprodukter blir solgt. Kommentar: Hvis hun aksepterte jobben med å sitte å kassen ved tobakkdisken, ville hun bli direkte identifisert med salg av tobakk og med å promotere bruken av tobakk, noe som er i strid med bibelske prinsipper. Hvis et medlem av menigheten aksepterer et slikt arbeid, så må de eldste prøve å hjelpe henne. (Gal. 6:1) Hvis en forandring ikke blir gjort innen en rimelig tid, må hun bli ekskludert fra menigheten. Vi ser den store forskjellen. I 1942 var ikke lederne i Selskapet Vakttårnet  «herrer over deres tro» (2. Korinter 1:24) ved å kreve at alle skulle slutte å bruke tobakk. De påpekte at denne vanen var skitten. Men de overlot til den enkelte kristnes samvittighet å ta avgjørelsen. I 2007 rådde medlemmene av det styrende råd «som herrer over dem som er Guds arv» (1. Peter 5.3) ved ikke bare å ekskludere dem som brukte tobakk, men også de som arbeidet i et supermarked og solgte tobakk. Vi merker oss den vage formuleringen: «i strid med bibelske prinsipper». Siden tobakk ikke er nevnt i Bibelen, er sannheten  at situasjonen er i strid med oppfatningen til medlemmene av det styrende råd, men ikke i strid med Bibelen.

Vi finner den samme kontrast av synspunkter når det gjelder andre spørsmål.

Å SELGE JULEKORT OG JULETRÆR   Vakttårnet for 1. april 1952, side 111, sier: Selskapet Vakttårnet er organisert i den hensikt å forkynne det gode budskap om Riket over hele den bebodde jord, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og det oppmuntrer og hjelper alle til å kunne ta del i dette arbeidet ved å gi gratis veiledning med hensyn til de mest virkningsfulle måter å gå fram på. Når det gjelder andre former for virksomhet eller arbeid, har ikke Selskapet noen spesielle anvisninger å gi. Hvis vi skulle sette opp regler for alle tenkelige situasjoner som har med verdslig arbeid å gjøre, ville vi snart være i gang med å utarbeide et voluminøst, Talmud—aktig verk med vedtekter, i et forsøk på å skille nøyaktig mellom alle de omstendigheter som gjør et bestemt arbeid utilrådelig til en tid og på sin plass til en annen tid. Herren har ikke lagt et slikt ansvar på Selskapet. Hver enkelt er ansvarlig for å treffe avgjørelsen i sitt eget tilfelle. For å belyse hvilket problem det byr på, kan vi ta eksemplet med salg av julekort eller juletrær. Hvis det er galt, hva så med slakteren som selger en ribbe til et julebord og med ekspeditrisen som selger en genser som skal brukes som julegave? Hvor skal grensen trekkes? Og når skal man si at et arbeid kommer inn under begrepet krigsindustri?… Det at Selskapet tier i slike saker, kan ikke tas som noe tegn på at det samtykker, og det kan heller ikke oppfattes som en fordømmelse det ikke ønsker å gi åpent uttrykk for. Det betyr bare at vi mener at den enkelte har ansvaret med å velge, og ikke vi. Det er den enkelte som må ha god samvittighet for det han foretar seg, ikke vi. Det er han som kjenner alle sakens omstendigheter, ikke vi. Jehovas vitner har lest sin bibel og studert Vakttårnets publikasjoner som har strebt etter å klargjøre Jehovas rettferdige prinsipper og krav til veiledning for kristne. Hver og en burde nå være i stand til å avgjøre for seg selv hva han med god samvittighet kan gjøre når det gjelder verdslig arbeid. Representantene for Selskapet Vakttårnet pekte på at de ikke hadde bestemte anbefalinger angående hva slags verdslig arbeid kristne skulle velge. Vi merker oss ordene om at det å lage regler for verdslig arbeid ville kreve et «Talmud-aktiv verk med vedtekter», og det er akkurat det som medlemmene av det styrende råd har laget i dag. De fleste kristne kunne ikke tenke seg å selge julekort eller juletrær, fordi disse tingene er forbundet med feiringer som ikke er basert på Bibelen. Men lederne av Selskapet Vakttårnet ville ikke la deres samvittigheter diktere andre kristne. Hver kristen måtte treffe sin egen avgjørelse basert på sin egen samvittighet. Correspondence Guidelines (2007) side 48, sier: EKSEMPEL: En bror som arbeider i en dagligvarebutikk, blir bedt om å åpne kartonger og sette varer i hyllene. En sending består av kort for en religiøs høytid. En annen bror i byen eier en liten forretning (eller leder butikken og bestemmer hva som skal lagres). Han vurderer å selge kort til høytiden. Kommentarer: Den første broren bestemmer ikke over butikken og dens varer. Han føler at han med god samvittighet kan fylle hyllene ned varer som hans sjef har bestilt, for dette er en liten del av brorens arbeid. Han kan foreta en personlig avgjørelse, som sannsynligvis ikke vil berøre hans stilling i menigheten. Den broren som eier en butikk, bestemmer hva som skal kjøpes inn. Hvis han kjøper, selger eller averterer varer som bare skal brukes til en religiøs høytid, ville han handle galt. Hvis han gjorde det og ikke angret, ville han bli ekskludert for å promotere frafall. Igjen kan vi se at medlemmene av det styrende råd oppfører seg som «herrer over deres tro». (2. Korinter 1:24) Ingen kristne har rett til å lage regler for andre kristne. Moseloven gjelder ikke lenger. Men noen kunne henvise til den situasjonen at en jøde som ikke kunne spise et selvdødt dyr, kunne selge kjøttet til en mann av nasjonene. Enhver kristen har rett til å foreta sine valg uten noen trussel om å bli ekskludert.

Jeg skal bruke enda et eksempel med diametralt motsatte synspunkter.

PENGESPILL Vakttårnet for 1. juni 1954, side 174, sier: Spill om penger appellerer til selviskheten og svekker moralen, og det frister mange til å få for vane å fare med lureri og bedrag… Kan en kristen være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? Han synes kanskje at han kan det hvis han avholder seg fra å spille selv og fra å la sine åndelige brødre spille med hans hjelp. Én kan være i stand til å gjøre dette med god samvittighet, mens en annen ikke ville kunne gjøre det med god samvittighet. Enhver må personlig avgjøre hvorvidt han kan gjøre det for sin samvittighets skyld. Det er uten tvil å foretrekke å være atskilt fra den atmosfære som omgir slik virksomhet, og den kristne vil kanskje klokelig ordne seg slik at han får et annet arbeid. Vakttårnet viser at det er den enkeltes samvittighet som må ta avgjørelsen. En bror som var ansatt i et spilleforetagende, kunne representere menigheten som forkynner. Correspondence Guidelines (2007) side 45, sier: Arbeid som spesielt er fordømt i Bibelen  EKSEMPEL: En kvinne lever av å kjøpe lodd fra lotterier for så å selge dem til folk på gaten. Kommentarer: Hele hennes arbeid strider mot Bibelen, som fordømmer pengespill. For å være et medlem av menigheten, må hun finne seg arbeid som ikke er i strid med Skriftene. Det er viktig å merke seg at det sies at «hele hennes arbeid strider mot Bibelen», og at Bibelen «fordømmer pengespill». Dette er en uriktig påstand, for pengespill er ikke nevnt noe sted i Bibelen. Kvinnens arbeid er spesielt fordømt av det styrende råd, men ikke av Bibelen.

Det styrende råd ble opprettet i 1971, og helt fra begynnelsen handlet medlemmene i strid med Bibelen ved å lage regler om verdslig arbeid og mange andre forhold, slik som å finne opp eksklusjonsgrunner som ikke var basert på Bibelen. En detaljert drøftelse av dette finnes i artikkelen, «The implementation of the elder arrangement was a blessing — the creation of the Governing Body has been a disaster» i kategorien «The Governing Body».

Samtidig som det styrende råd helt fra sin opprettelse laget mange lover og regler i strid med Bibelen, traff også medlemmene et stort antall avgjørelser som var i samsvar med Bibelen, og som fremmet forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. Fra den andre verdenskrigs tid og gjennom det 20. århundre var organisasjonen teokratisk, selv om det var diktatoriske innslag. Men i det 21. århundre kom det en brå forandring, slik den broren som arbeidet i Writing Department i 1980-årene og som var i den indre sirkel, skrev;

Organisasjonen er på mange områder ikke til å kjenne igjen som den organisasjonen som vi kjente…Organisasjonen forandret seg fullstendig etter dette [medlemment av det styrende råd W.L. Barry’s død i 1999]; den ble fullstendig besatt av makt, autoritet og kontroll.

Fra begynnelsen av det 21. århundre, da hardlineren Ted Jaracz ble lederen av det styrende råd, ble organisasjonen autokratisk og diktaorisk.[1] Og det er situasjonen i dag. De ni medlemmene av det styrende råd har ubegrenset makt over læren, over pengene og over eiendommene til menighetene. De enkelte vitner tror at alt de de sier og skriver, kommer fra Gud. Og den som ikke aksepterer det som det styrende råd gjør, blir ekskludert.

VITNER SOM ER DIREKTE KNYTTET TIL IKKE-NØYTRALE HANDLINGER

Jeg har allerede vist at vitner som tar del i handlinger som i seg selv er et brudd på deres kristne nøytralitet, har inngått kompromiss med sin stilling som ambassadør for Guds rike, slik ve leser i 2. Korintger 5:20. Dette kan innbefatte å delta i krig og drepe mennesker, eller å la seg innrullere som en soldat som er villig til å drepe noen. Det kan også innbefatte direkte støtte til soldater som fører krig.

Men det styrende råds Talmud-lignende regler innbefatter flere situasjoner som absolutt ikke har noe grunnlag i Bibelen. Jeg skal gi et eksempel i forbindelse med nøytralitet

BRUDD PÅ EN PERSONS NØYTRALITET Correspondence Guidelines (2007) sidene 46, 47, sier: EKSEMPEL: To kristne kvinner arbeider som rengjøringshjelper i en militærleir. Den ene arbeider hos en familie i deres hjem, og den andre arbeider med å rengjøre brakkene. Kommentarer: Den første kvinnen har trukket den konklusjon at hun kan arbeide for familien uten å komme i konflikt med Jesaia 2:4. Hennes resonnement er at på tross av det stedet hun arbeider og at forsørgeren av familien har et arbeid som strider mot Jesaia 2:4, så utfører hun en vanlig hustjeneste for familien, og hun er ikke direkte ansatt i den organisasjonen hvis virksomhet er i strid med Skriftene. (2. Kongebok 5:2, 3, 15-19; Filipperne 4:22) Hun kan fortsette å være et medlem av menigheten. Men hvis hun søker det privilegium å være pioner, må det vurderes hvordan hennes arbeid berører andre og om hun blir betraktet som et godt eksempel. Den andre kvinnen utfører et nødvendig arbeid som legger til rette for målsettingen til en organisasjon som ikke er i harmoni med Jesaia 2:4. Hun er dessuten betalt av denne organisasjonen, arbeider på dens område, og utfører regelmessig et arbeid som støtter organisasjonen og dens målsetting. Hun kommer derfor i strid med Jesaia 2:4. Hvis hun ikke forandrer arbeid, vil hun bli betraktet som en som har trukket seg. Henvisningen til Jesaia 2:4 blir brukt for å hindre at man blir anklaget for å motarbeide de militære styrker. Men den eneste eksklusjonsgrunn i denne situasjonen som er nevnt i Bibelen, er å drepe mennesker. Men soldater i fredstid dreper ikke mennesker, og soldater kan bli brukt i forskjellige eksktraordinære situasjoner til gagn for vanlige mennesker. Jeg presenterer det følgende synspunkt: I en tid med krig er nesten hele folket engasjert i forskjellige ikke-militære tjenester som støtter soldatene ved fronten. I denne situasjonen kan det å rengjøre brakkene og til og med arbeide i families hjem, og frigjøre deres arbeidskapasitet så de kan støtte krigen, være et brudd på ens nøytralitet. Men et vanlig arbeid i en militærleir i fredstid er ikke det samme som å legge til rette for og å støtte drap av mennesker. Derfor er ikke dette et brudd på ens nøytralitet. Det innebærer at forskjellige former for arbeid i en militærleir i fredstid er noe som den enkeltes samvittighet må avgjøre. Et godt eksempel som støtter dette, er Kornelius, som hadde kommandoen over 100 soldater i den italienske hæravdeling. Vi leser i Apostlenes gjerninger 10:1,2: 1 Nå var det i Cæsarẹa en mann som het Kornẹlius, en offiser (ekatontarkhēs) den italienske hæravdeling, som den ble kalt, 2 en gudhengiven mann, en som fryktet Gud sammen med hele sin husstand, og han gav mange barmhjertighetsgaver til folket og påkalte stadig Gud. Peter forkynte Guds ord for denne mannen, og han ble døpt uten at det ble krevd at han måtte slutte som offiser. Som Romersk offiser ville han bære våpen, og oppgaven til ham og hans avdeling var å bevare ro og orden i det området han var tildelt. Ser vi dobbeltmoralen i denne situasjonen? Et kvinnelig vitne ville bli kastet ut av menigheten hvis hun vasket brakkene til soldatene i en militærleir, men offiseren Kornelius var godkjent av Gud og fikk lov å tilhøre menigheten i  Cæsarea, enda han var kommandant for en stor hæravdeling.

Drøftelsen ovenfor viser at medlemmene av det styrende råd har oppført seg på samme måte som noen fariseere og skriftlærde oppførte seg på Jesu tid: «De binder sammen tunge byrder og legger dem på folks skuldrer» ved alle de lover og forordninger som de har laget.

De eldste er blitt brukt for å legge dette til rette, og derfor har det styrende råd gitt dem makt over liv og død — de har rett til å kaste et vitne ut av menigheten, hvis de  bestemmer at hans arbeid gjør ham til en som fremmer eller støtter en ikke-nøytral organisasjon. Dette er avgjort i strid med De hellige skrifter og skulle aldri ha forekommet. Men uheldigvis har dette skjedd i mange tilfeller, og det vil fortsette å skje, fordi organisasjonen i dag er autokratisk og medlemmene av det styrende råd utøver et diktatorisk styre.

[1]. Se artikkelen «The power struggle inside the Governing Body in the 1980s and 1990s» i kategorien «The Governing Body».

KONKLUSJON

Det er fire handlinger i Eldsteboken som defineres som bevis for at et vitne har trukket seg fra menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Men det er bare én av de fire som beviser at en person har trukket seg, og det er hvis personen skriver et brev som sier dette.

To av handlingene som i dag brukes som bevis for at en person har trukket seg — å gå inn i en falsk religiøs organisasjon og å ta imot blod uten å angre — ble tidligere oppfattet som eksklusjonsgrunner. Dette viser at «å trekke seg» er det samme som eksklusjon.

De som blir sett på som at de har trukket seg, vil under ingen omstendigheter få lov å fortsette å være et medlem av menigheten. Derfor er ikke det «å trekke seg» en frivillig avgjørelse, slik Eldsteboken sier. Det er i virkeligheten en avgjørelse tatt av de eldste om a kaste vedkommende ut av menigheten, ofte mot vedkommendes vilje.

Denne studien har særlig drøftet det fjerde punktet som viser at en har trukket seg, nemlig et kompromiss mot hans eller hennes stilling som ambassadør for Guds rike, ved å delta i en aktivitet som i seg selv (direkte) er et brudd på nøytraliteten. Jeg har også vist at regelen om at en fremmer eller støtter den urette praksis eller er direkte knyttet til en ikke-nøytral praksis ved å utføre arbeide for en ikke-nøytral organisasjon, er funnet opp av det styrende råd og har ikke noe grunnlag i Bibelen.

Det klareste eksempel på at denne påstand er falsk, er situasjonen hvor de eldste bestemmer at en bror må skifte arbeid innen seks måneder, fordi han har valgt et arbeid som støtter en ikke-nøytral praksis. Hvis broren er uenig med de eldstes vurdering og fortsetter sitt arbeid, vil de eldste informere menigheten om at han har trukket seg fra menigheten fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Men faktum er at han har blitt kastet ut av menigheten mot sin vilje, noe som er et klart brudd på Bibelens normer.