INNELDNING
Når noe ble solgt i Israel, så ble vektlodd brukt for å beregne prisen. I noen tilfeller brukte uærlige kjøpmenn lettere vektlodd når de kjøpte noe og tyngere vektlodd når de solgte noe. En slik uærlighet var avskyelig for Jehova, slik vi ser i Ordspråkene 16:11 (over) og 20:23 (under):
11 Rett viser og rette vektskåler hører Jehova til; alle steinloddene i posen er hans verk.
23 To slags vektlodd er en vederstyggelighet for Jehova, og bedragersk skålvekt er ikke godt.
De to ordspråkene viser at når vi forklarer Bibelens tekst, må vi aldri bruke to standarder, én standard i forbindelse med én tekst og en annen standard i forbindelse med en annen tekst.
Ordene i overskriften viser at i forbindelse med behandlingen av ekskluderte og utmeldte personer, bruker medlemmene av det styrende råd «to slags vektlodd» eller en dobbel standard. Betyr det at vi må sette medlemmene av det styrende råd i samme klasse som uærlige kjøpmenn i Israel? Ikke nødvendigvis. Ifølge deres livshistorier, som har blitt publisert i Vakttårnet, kan ingen av medlemmene av det styrende råd lese bibelteksten på gresk, hebraisk eller arameisk. Ofte kan det være at de ikke fullt ut forstår forklaringen av bibelske tekster som de støtter. Dette kan også være tilfellet i forbindelse med ordene «dere skal slutte med å omgås. Men uansett har det styrende råds behandling av denne teksten, ødelagt livet til titusener vitner og deres familier.
EN DOBBEL STANDARD BLIR BRUKT FOR Å FORKLARE ORDET SYNANAMIGNYMI
Ordet synanamignymi («å blande sammen») forkommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter, i 1. Korinter 5:9, 11 (over) og 2. Tessaloniker 3:14 (under).
9 I mitt brev skrev jeg at dere skulle slutte med å omgås (synanamignymi) utuktige.
11 Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske. .
14 Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås (synanamignymi) ham, for at han må skamme seg.
ANVENDELSEN AV SYNANAMIGNYMI PÅ TO FORSKJELLIGE MÅTER
Det greske ordet synanamignymi blir oversatt på samme måte i 1. Korinter kapittl 5 of 2. Tessaloniker kapittel 3. Men studienotene forklarer ordets anvendelse forskjellig. Her ser vi to forskjellige vektlodd i bruk. Vi ser dette når vi sammenligner studienoten til 1. Korinter 5:11 (over) og studienoten til 2. Tessaloniker 3:14 (under):
slutte med å omgås: Det greske ordet synanamịgnymai, som er oversatt med «omgås», betyr «å blande sammen». (Det samme greske verbet forekommer i 2Te 3:14.) Så det å «omgås» noen innebærer å ha et nært fellesskap eller vennskap med dem og ha samme synspunkter og meninger som dem. De kristne i Korint måtte «slutte med å omgås» en synder som ikke angret. De skulle ‘fjerne den som var ond, fra menigheten’. – 1Kt 5:13.
og slutte med å omgås ham: En i menigheten som levde «på en uordentlig måte», praktiserte ikke alvorlig synd som han kunne bli ekskludert for. (2Te 3:11) Men han fortsatte å oppføre seg på en måte som kunne ødelegge menighetens rykte og påvirke andre kristne. Paulus sier derfor til de kristne at de skal «slutte med å omgås» ham, altså ikke være sammen med ham sosialt. (Se også 2Ti 2:20, 21.) Det kunne få den uordentlige til å innse at han måtte rette seg etter bibelske prinsipper. Trosfellene ville ikke ta fullstendig avstand fra ham, for Paulus sa at de skulle fortsette «å rettlede ham som en bror». – Se studienote til 2Te 3:15.
Det samme greske ordet blir brukt i begge tilfeller. Men tolkningen av disse ordene er forskjellig. I 1. Korinter 5:11 blir synanamignymi anvendt på ekskluderte. Men i 2. Tessaloniker 3:15 blir ordet anvendt på dem som begår mindre alvorlige synder. Jeg skal vise at denne konklusjonen er uten språklig grunnlag og uten grunnlag i sammenhengen. Her brukes det to forskjellige vektlodd.
EN SAMMENLIGNING MELLOM 2, TESSALONIKER KAPITTEL 3 OG ROMERNE KAPITTEL 16
Som studienoten for 2. Tessaloniker 3:14 viser, så hevder medlemmene av det styrende råd at det er mindre synder som er nevnt i 2. Tessaloniker kapittel 3, og de har laget en ordning i menighetene, slik at noen medlemmer kan merke andre medlemmer og så unngå å ha personlig sosial kontakt med dem.[1] Både hva slags synder det er snakk om og det å merke medlemmer av menigheten er fullstendig feilaktig. Jeg skal vise dette ved å sammenligne ordene til Paulus i 2. Tessaloniker kapittel 3 og Romerne kapittel 16.
EN SAMMENLIGNING AV LIGNENDE TEMAER I 2. TESSALONIKER 3:14 OG ROMERNE 16:17, 18
Likheten mellom de to beretningene kan hjelpe oss til bedre å forstå greske ord som forekommer bare én gang eller noen få ganger. Jeg stiller opp følgende likheter mellom 2. Tessaloniker 3:6 (over), 3:11 (i midten) og Romerne 16:17-19 (under).
6 Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake (stellō) fra enhver bror som vandrer uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss.
14 Men hvis noen ikke er lydig (hypakouō) mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk (sēmeioō) dere ham og slutt med å omgås (synanamignymi) ham, for at han må skamme seg. 15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.
17 Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med (skopeō) dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært; unngå (ekklinō) dem. 18 For den slags mennesker er slaver, ikke for vår Herre Kristus, men av sin egen buk, og ved glatt tale og smiger forleder de de uskyldiges hjerter.
Tabell 1.1 lager en oversikt over likhetene mellom 2. Tessaloniker 3 og Romerne 16.
Tabell 1.1 Likheter mellom 2. Tessaloniker 3: 6, 14 and Romans 16:17, 19
|
DE GALE HANDLINGENE |
|
| 3:6 | vandrer uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss. |
| 3:14 | ikke er lydig (hypakouō) mot vårt ord gjennom dette brevet. |
| 16:17 | dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært. |
| 16:19 | forleder de de uskyldiges hjerter |
|
REAKSJONEN PÅ DE GALE HANDLINGENE |
|
| 3:14 | merk (sēmeioō) dere ham. |
| 16:17 | å holde øye med (skopeō). |
| 3:6 | trekke dere tilbake (stellō). |
| 3:14 | slutt med å omgås (synanamignymi) ham. |
| 16:17 | unngå (ekklinō) dem. |
Det er en klar parallell mellom de to beretningene. Forskjellen er at de gale handlingene hadde allerede funnet sted i menigheten i Roma. Men i brevet til Tessalonikerne taler Paulus om gale handlinger som kan komme til å skje i fremtiden.
EN SAMMENLIGNING AV BESTEMTE ORD
Når vi ønsker å finne betydningen av et gresk ord, kan vi bruke tre kilder. Vi kan bruke gresk-engelske eller gresk-norske leksika. Men her må vi utvise forsiktighet, for forskjellige leksika gir forskjellige betydninger. Den beste måten å finne betydningen er å studere det greske ordet i sine sammenhenger. Men når et gresk ord forekommer bare én gang eller noen få ganger, er dette vanskelig. I slike tilfeller kan vi sammenligne synonymer i lignende sammenhenger.
BETYDNINGEN AV UTTRYKKET «Å HOLDE ØYE MED» (skopeō)
I Romerne 16:17 skriver Paulus:
17 Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med (skopeō) dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært; unngå (ekklinō) dem.
Ordet skopeō forekommer seks ganger i De kristne greske skrifter, og pasasjene følger nedenfor:
Lukas 11:35:
35 Vær derfor årvåkne (skopeō). Kanskje det lyset som er i deg, er mørke.
Korinter 4:18:
18 mens vi holder blikket rettet (skopeō), ikke mot de synlige ting, men mot de usynlige.+ For de synlige ting er midlertidige, men de usynlige er evige.
Galatierne 6:1:
1 Brødre, selv om et menneske begår et eller annet feiltrinn før han er klar over det, skal dere som har åndelige kvalifikasjoner, i en mildhetens ånd forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand, mens du holder øye (skopeō). med deg selv, for at ikke også du skal bli fristet.
Filiooerne 2:4:
4 og ikke med personlig interesse bare har øye (skopeō), for DERES egne saker, men også med personlig interesse har øye for de andres saker.
Filipperne 3:17:
17 og ikke med personlig interesse bare har øye (skopeō), for DERES egne saker, men også med personlig interesse har øye for de andres saker.
Fellesnevneren for disse eksemplene er «vær på vakt» som en bakgrunn for å gjøre noe. I Romerne 16:17 er tanken å være på vakt overfor dem som bryter prinsippene for den kristne levemåte. Og grunnen er at man må unngå disse personene.
BETYDNINGEN AV UTTRYKKET «Å MERKE» (sēmeioō)
I 2. Tessaloniker 3:14 sier Paulus:
14 Men hvis noen ikke er lydig (hypakouō) mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk (sēmeioō) dere ham og slutt med å omgås (synanamignymi) ham, for at han må skamme seg.
Ordet sēmeioō forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Betydningen er «å merke, skrive merker på, legge merke til» (Mounce) og «legge spesielt merke til noe for å huske eller gjøre noe med det i fremtiden,» (Louw og Nida); «legge merke til» (UBS leksikon). Substantivet sēmeion har betydningen «tegn, merke», og dette substantivet en del av verbet semeioō.
Etter hvert som tiden går, vil mange ord forandre sin betydning. Dette er også tilfellet i det greske språket. Den opprinnelige betydning med å sette et synlig merke ble forandret. Når det gjelder bibeloversettelse, vil oversetterne ikke bruke den opprinnelige etymologiske betydningen av et ord med mindre sammenhengen der ordet står, signaliserer denne betydningen.
Medlemmene av det styrende råd bruker imidlertid den opprinnelige etymologiske betydningen av verbet sēmeioō i NWT13. Og siden ordet bare forekommer én gang, er dette rent gjettverk. Og særlig problematisk er det at man har brukt denne betydningen for å innføre en en egen læresetning eller ordning i menighetene, som kan være til skade for medlemmer av menigheten.
Som jeg har vist, er det ingen språklig grunn for å bruke sēmeioō i betydningen «å merke en person, og det er heller ingen ting i brevene til menigheten i Tessalonika som støtter dette. Men fellesnevneren for de betydninger de forskjellige leksika gir, er «å legge merke til». Denne betydningen støttes av bruken av det synonyme ordet skopeō «å være på vakt» i den parallelle beretningen i Romerne 16:17, 18. Medlemmene i menigheten i Roma skulle legge merke til dem som brøt Guds lov og unngå dem. Og medlemmene av menigheten i Tessalonika skulle merke seg dem som i fremtiden ikke ville være lydige mot Paulus’ ord og ikke ha et sosialt fellesskap med dem.
EN SAMMENLIGNING AV SYNDENE
Både medlemmene av menighetene i Tessalonika og i Roma skulle merke seg dem som brøt Guds lov og holde seg vekk fra dem som ikke levde på riktig måte. Den saken som går gjennom hele denne artikkelen, er at medlemmene av det styrende råd bruker en dobbel standard, de bruker to slags vektlodd, for å bruke det bibelske uttrykket. Det gjør de, når de behandler det greske ordet synanamignymi forskjellig og hevder at ordet i 1. Korinter 5:11 referer til alvorlige synder, og at ordet i 2. Tessaloniker 3:14 referer til mindre alvorlige synder. Sammenligningen mellom Romerne kapittel 16 og 2. Tessaloniker kapittel 3 kaster lys over denne saken.
DE SYNDER SOM ER NEVNT I ROMERNE KAPITTEL 16
Jeg begynner med igjen å sitere Romerne 16:17, 18:
17 Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med (skopeō) dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært; unngå (ekklinō) dem. 18 For den slags mennesker er slaver, ikke for vår Herre Kristus, men av sin egen buk, og ved glatt tale og smiger forleder de de uskyldiges hjerter.
Når vi analyserer en tekst i Bibelen, må vi vurdere hele verset hvor den står, foruten sammenhengen. Jehovas vitners ledere har ikke alltid fulgt denne grunnleggende regel. Romerne 16:17 blir for eksempel brukt som bevis for at «å volde splittelser» er en grunn for eksklusjon. Når noen er uenig med medlemmene av det styrende råd, så oppgis grunnen til at de blir ekskludert, at de forårsaker splittelse.
Den nevnte grunnleggende regel blir ikke fulgt når Romerne 16:17, 18 blir drøftet. Den første artikkelen som drøftet eksklusjon i detalj, ble publisert i Vakttårnet for 1. juli 1952. I tillegg til de eksklusjonsgrunner som er nevnt i 1. Korinter kapitlene 5 og 6, blir det «å forårsake splittelser» nevnt som eksklusjonsgrunn på side 197. Romerne 16:17, 18 blir brukt som referanse. Det samme skriftstedet blir også brukt i eldsteboken «Vær Hyrder for Guds Hjord» 12.39.4 for eksklusjonsgrunnen «å skape splittelser», under overskriften «Frafall». Jeg viser i min artikkel «Promoting sects», hvor jeg viser at å skape splittelse er nødvendig hvis noen går imot bibelske sannheter. Sanne kristne må adskille seg fra personer som går imot Bibelen.
Henvisningen til Romerne 16:17 er brukt i strid med sammenhengen. La oss se på de syndene som er nevnt:
- Å volde splittelser.
- Å forårsake snubling.
- Å handle i strid med den kristne lære.
- Å ikke være slaver for Jesus Kristus.
- Å forlede de uskyldiges hjerter.
Det viktige punktet her er at de som menighetens medlemmer skulle unngå, var skyldig i gjerningene som er beskrevet i alle fem punkter. Vi ser at ordene «å volde splittelser» ikke står alene, men splittelsene ble forårsaket fordi disse personene gikk imot den kristne lære. Resultatet av dette var at de «forledet de uskyldiges hjerter». Det betyr at «å volde splittelser» alene behøver ikke å være en alvorlig synd. Men «å volde splittelser» ved å gå imot Guds ord er en alvorlig synd.
Paulus sier at menighetens medlemmer skulle unngå dem som brøt Guds lover. Var deres synd alvorlig? Absolutt! Ifølge 2. Timoteus 2:18 hadde Hymeneus og Filetus «veket av fra sannheten» fordi de sa at oppstandelsen allerede hadde vært. Sammenhengen viser at de ble ekskludert fra sin menighet. Handlingen «å forlede de uskyldiges hjerter», slik noen som var knyttet til menigheten i Roma, gjorde, ville være en like alvorlig synd som den som Hymeneus og Filetus hadde gjort.
Ble disse personene i menigheten i Roma ekskludert fra menigheten? Vi vet ikke om disse var medlemmer av menigheten eller personer utenfor som var knyttet til menigheten. Og heller ikke vet vi i hvilken grad de praktiserte sine gale handlinger. I 1. Korinter kapittel 5 nevner Paulus forskjellige eksklusjonsgrunner. Hans ord viser at et medlem av menigheten skal ikke bli ekskludert hvis han har gjort en alvorlig synd én eller flere ganger. Bare når en person er gjennomsyret av én eller flere av eksklusjonsgrunnene, skal han bli ekskludert.
Hvis de nevnte personene var medlemmer av menigheten, vet vi ikke om noen av dem eller alle var gjennomsyret av sine gale handlinger. Men ved å gå imot den kristne lære og forlede andre kristne var de skyldig i eksklusjonsgrunnen «å danne en sekt» (hairesis, Titus 3:10), akkurat slik Hymeneus og Filetus var.
DE SYNDER SOM ER NEVNT I 2, TESSALONIKER KAPITTEL 3
Jeg refererer til de to studienotene som jeg allerede har drøftet. Anvendelsen av synanamignymi i 1. Korinter 5:11 på alvorlige synder er riktig. Men anvendelsen at ordet på mindre synder i 2. Tessaloniker 3:14 er i strid med sammenhengen. Jeg har vist at de synder som er nevnt i Romerne kapittel 16, er alvorlige synder, og syndene i den parallelle beretningen i 2. Tessaloniker kapittel 3 er også alvorlige. Jeg skal nå vise dette mer detaljert.
Den situasjon som blir fremstilt i studinoten til 2. Tessaloniker 3:14, er klart uriktig, fordi referansen i noten er til dem som «vandrer uordentlig» (ataktōs) [RJF: «vandrer i ulydighet»]. Adverbet ataktōs forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter, i 2. Tessaloniker 3: 6 og 11, og vi må se på sammenhengen. Men først skal jeg sitere versene 6 og 14 I kapittel 3:
6 Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake (stellō) fra enhver bror som vandrer uordentlig (ataktōs) [RJF: «vandrer i ulydighet»] og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss.
14 Men hvis noen ikke er lydig (hypakouō) mot vårt ord (logos) gjennom dette brevet, da merk (sēmeioō) dere ham og slutt med å omgås (synanamignymi) ham, for at han må skamme seg. 15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.
Når vi undersøker hvor alvorlig de syndene som er nevnet i 2. Tessaloniker kapittel 3 er, bør vi merke oss to viktige ord. Det er ordene paradosis («tradisjon») og logos («ord»), fordi dette er nøkkelordene i versene.
Syndene som er nevnt i vers 6, var «å vandre i ulydighet» og «ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss». For å forstå dette må vi vite hva ordet paradosis («tradisjon») referer til. Syndene som er nevnet i vers 14 er ikke å være «lydig (hypakouō) mot vårt ord (logos) gjennom dette brevet». For å forstå dette må vi vite hva «vårt ord» referer til.
Referansene til logos («ord») ord paradosis («tradisjon»)
Det viktige spørsmålet i denne seksjonen er hva slags synd Paulus referer til. De to versene hvor denne synden er nevnt, er 2 Tessaloniker 3:6 og 3:14:
Tessaloniker 3:6
6 Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake (stellō) fra enhver bror som vandrer uordentlig (ataktōs) [RJF: «vandrer i ulydighet»] og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss.
Tessaloniker 3:14
14 Men hvis noen ikke er lydig (hypakouō) mot vårt ord (logos) gjennom dette brevet, da merk (sēmeioō) dere ham og slutt med å omgås (synanamignymi) ham, for at han må skamme seg. 15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.
En sammenligning av versene hvor ordene ordet paradosis («tradisjon») og logos («ord») forekommer, viser at «ord» (logos) refererer til Guds inspirerte ord som ble talt av Paulus, og «tradisjon» (paradosis), enten i entall eller flertall, referer til alle læresetningene i den kristne tro, som Paulus og andre lærte medlemmene av de kristne menigheter.
I 1. Tessaloniker 1:8 (over), refererer Paulus til Jehovas ord, og i 2:13 (under) taler han om «Guds ord» som «dere mottok».
8 Ja, fra dere har Jehovas ord (logos) ikke bare tont ut i Makedọnia og Akaia, men på ethvert sted er DERES tro på Gud blitt utbredt, så vi ikke behøver å si noe.
13 Ja, det er derfor vi også takker Gud uopphørlig, for da dere mottok Guds ord (logos), som dere hørte av oss, tok dere imot det, ikke som menneskers ord (logos), men slik som det i sannhet er, som Guds ord (logos), somogså virker i dere som tror.
Vi merker oss at begge vers er adressert til menigheten i Tessalonika. Medlemmene i menigheten visste derfor at de ord Paulus brukte i sine brev, var Jehovas ord. I det første verset i 2.Tessaloniker 3:1 taler Paulus igjen om Jehovas ord, og han ber om at dette ord «må fortsette å ha rask framgang…hos dere».
1 Til slutt, brødre: Fortsett å be for oss, at Jehovas ord (logos) må fortsette å ha rask framgang og bli herliggjort, slik som det jo forholder seg hos dere.
Paulus sendte brev til mange menigheter, og i 1. Korinter 11:2 bruker han ordet «tradisjoner»(paradosis):
2 Nå roser jeg dere fordi dere i alle ting husker meg og holder fast ved tradisjonene (paradosis) slik som jeg har gitt dem videre til dere.
Vi forstår av dette at «tradisjonene», i entall eller flertall, refererer til de kristne læresetninger som Paulus og andre lærte medlemmene av menighetene. Som jeg har vist ovenfor, så brukte Paulus ordet logos («ord») med henvisning til Guds ord, som han hadde talt og skrevet til menigheten. I 2. Tessaloniker 2:15 viser han så at «ordet» (logos) som han hadde forkynt, var identisk med ordet «tradisjoner» (paradosis).
15 Så stå da fast, brødre, og hold fast ved de tradisjoner (paradosis) som dere ble undervist i, enten det var gjennom et muntlig budskap (logos) eller gjennom et brev fra oss.
Sitatene ovenfor viser at når Paulus i 2. Tessaloniker 3:6 sier at menighetens medlemmer skulle «trekke seg tilbake fra» enhver bror som vandrer uordentlig (ataktōs) [RJF: «vandrer i ulydighet»]mot «de tradisjoner (paradosis) dere fikk fra oss», så refererer dette til alvorlige brudd på den kristne lære, og ikke til dem som ikke ville arbeide, men blandet seg bort i det som ikke angikk dem. Når Paulus i 3:14 taler om dem som ikke «er lydig (hypakouō) mot vårt ord (logos) gjennom dette brevet», så taler han igjen om alvorlige brudd på kristne læresetninger, på Guds ord, og ikke om mindre synder.
| Paulus refererte i 2. Tessalonikerne til brudd på Guds ord og den kristne lære, noe som var alvorlige synder. Han refererte ikke til mindre synder som å nekte å arbeide og å blande seg i andres saker. |
[1]. I Vakttårnet for 1985 beskriver «Spørsmål fra leserne» ordningen med å merke medlemmer i menigheten. Artikkelen blir gjengitt i sin helhet som et tillegg.
EKSKURS«Å VÆRE LAT» ELLER «Å VÆRE ULYDIG»?I menigheten i Tessalonika var det noen medlemmer som hadde et negativt syn på verdslig arbeid. VERDSLIG OG RELIGIØST ARBEID IFØLGE 1. TESSALONIKERI sitt første brev til tessalonikerne taler Paulus om betydningen av å arbeide med sine hender. Jeg siterer 1. Tessaloniker 2:9 (over) og 4:11 (under):
Ved slutten av sitt brev kommer Paulus igjen med en henvisning til hardt arbeid. Denne gang taler han om det harde åndelige arbeid han hadde gjort som eldste. Vi leser i 1. Tessaloniker 5:12:
I vers 14 Paul kommer Paulus med formaninger:
BETYDNINGEN AV VIKTIGE ORDNå skal jeg drøfte betydningen av ordet ataktos i vers 14, samt verbet atakteō og adverbet ataktōs. Jeg referer til The Greek-English lexicon til Bauer, Arndt og Gingrich: ataktos: (adjektiv) Den grunnleggende betydningen er «ikke i riktig orden». Ordet kan også bety «udisiplinert impuls, uordentlig, insubordinasjon[ulydighet], doven og lat». atakteō: (verb) Når sammenhengen krever det, er betydningen «doven, lat». ataktōs: (adverb) «oppløst; løsaktighet i forbindelse med et utsvevende og tøylesløst liv; ansvarsløs måte; irregulær gudstjeneste, å leve i dovenskap». I 5:14 blir adjektivet ataktos brukt, og Paulus formaner menigheten til å «formane de uorndtlige» (ataktos). Om Paulus bruker ordet i betydningen «de uordentlige», «de ulydige» eller «de late», vet vi ikke. Og heller ikke vet vi om Paulus tenkte på verdslig arbeid eller på åndelig arbeid. Men siden menighetens medlemmer kjente sin menighet og visste hva Paulus hadde lært dem, så ville de forstå hva Paulus mente med å bruke ordet ataktos. VERDSLIG ARBEID I 2. TESSALONIKERSituasjonen i menigheten i Tessalonika da Paulus skrev sitt andre brev var omtrent lik situasjonen da han skrev sitt første brev. Når det gjelder verdslig arbeid, skrev han i 3:7-12:
Fokuset i disse versene er på verdslig arbeid. Derfor har verbet atakteō i vers 7 betydningen «å være doven eller lat». Paulus oppførte seg ikke som en som var lat da han besøkte dem. Men han var et godt eksempel på en som utførte hardt arbeid. Derfor må adjektivet ataktos i vers 11 referere til dem som er dovne eller er late. RELIGIØST ARBEID I 2. TESSALONIKERAdverbet ataktōs finnes en gang til, nemlig i 2. Tessaloniker 3:6:
Kan vi så trekke den konklusjon at ataktōs i dette verset også har betydningen «doven» eller «lat», slik ordet har i 3:11? Absolutt ikke! Paulus bruker ofte et ordspill i sine skrifter, eller han bruker et ord på to forskjellige måter i forskjellige sammenhenger. Et eksempel er 3:11 hvor det er et ordspill mellom ordene ergazomai («å arbeide») og periergazomai «å arbeide rundt omkring, å blande seg i andres saker». Grunnen til at jeg sier at adverbet ataktōs har forskjellig betydning i 3:6 og 3:11 er at sammenhengen er forskjellig. 3:6:
3:11:
Handlingen som er beskrevet i 3:11 er «å ikke arbeide» og «å blande seg bort i ting som ikke angår dem». Derfor kunne adverbet ataktōs bli oversatt med «doven» eller «lat» i stedet for «uordentlig» eller «ulydig». Handlingen som er beskrevet i 3:6, er «som vandrer uordentlig» og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss. Jeg har allerede vist at ordet «tradisjon» refererer til de kristne læresetninger som Paulus hadde lært medlemmene av menigheten i Tessalonika. Derfor kunne adverbet ataktōs bli oversatt med «vandrer i ulydighet». Dette støttes av ordene i 3:1, 2:
De som vandret i ulydighet, kunne bli omtalt som «skadevoldende og onde mennesker». De som er nevnt i 3:14, som kristne skulle slutte å omgås med, er de samme som de som «vandrer i ulydighet», de som er skadevoldende og onde mennesker. Dette blir drøftet utenfor denne Ekskurs. |
Paulus refererer ikke til synder som var begått, men til mulige fremtidige synder
Et viktig spørsmål er om handlingene som er nevnt, allerede hadde funnet sted i menigheten. Det er gode grunner for å svare nei. Jeg vil bruke 3:6 som eksempel:
6 Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake (stellō) fra enhver bror somvandrer uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss.
Paulus henviser til den lære «dere fikk fra oss». Verbet er aorist, noe som viser at handlingen «å motta» skjedde i fortiden. Hvis derfor handlingen «å vandre uordentlig» [RJF: «å vandre i ulydighet»] allerede hadde funnet sted, ville vi ha ventet verbformen aorist. Men verbet er presens partisipp. Fra et grammatisk synspunkt kunne formen presens partisipp enten vise at handlingen foregikk mens Paulus skrev brevet, eller at den ville finne sted i fremtiden. Det faktum at «å vandre ulydig» referer til «enhver bror» (entall) og ikke til bestemte brødre, viser at Paulus referer til en hypotetisk fremtidig situasjon. Hvis situasjonen hadde skjedd, ville han ha referert til bestemte brødre i flertall, slik han gjør i vers 11.
Jeg skal nå analysere 3:11:
11 For vi hører at noen vandrer (peripateō) uordentlig (ataktōs) [RJF: vandrer i ulydighet] blant dere, at de slett ikke arbeider (ergazomai), men blander seg bort i det som ikke angår dem periergazomai). 12 Slike personer pålegger og formaner vi i Herren Jesus Kristus at de ved å arbeide i stillhet skal spise mat de selv tjener til.
Begynnelsen av versene 6 og 11 er like: «vandrer uordentlig» [RJF: «vandrer i ulydighet»]. Men det som følger, er forskjellig. I vers 11 er det en kontrast mellom ergazomai («å arbeide») og periergazomai («å arbeide rundt omkring, å blande seg i andres saker»). Disse personene «vandrer i ulydighet», for allerede i sitt første brev til tessalonikerne peker Paulus på betydningen av å arbeide og ikke ligge andre til byrde. I vers 6 derimot viser Paulus at de «vandrer i ulydighet» mot den tradisjon de hadde mottatt, som er de kristne læresetninger. Denne handlingen er mye mer alvorlig enn ikke å arbeide og å blande seg u andres saker.
Jeg skal nå vende tilbake til den første del av 3:6:
6 Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake (stellō) fra enhver bror …
Det viktige greske ordet her er stellō, som bare forekommer to ganger i De kristne greske skrifter. I 2. Korinter 8:2 blir ordet brukt i betydningen «å unngå», og sammen med preposisjonen apo «fra» blir betydningen «holde seg vekk fra, sky» (UBS leksikon). Vi merker oss at tessalonikerne skulle holde seg vekk fra en bror, som «vandrer ulydig» mot de kristne læresetninger (vers 6). Men de skulle ikke holde seg vekk fra de brødre, som «vandrer ulydig» ved ikke å arbeide, men blander seg i andres saker (vers 11.12).
Jeg skal nå vende tilbake til studienoten for 2. Tessaloniker 3:14 og påstanden om at de som kristne skulle «slutte med å omgås» var de som «vandret ulydig» ved ikke å arbeide og å blande seg i andres saker, og at dette ikke var alvorlige synder.
Vi skal imidlertid merke oss at den mulige situasjon i fremtiden, som er nevnt i vers 6, var at en bror som «vandrer i ulydighet» mot de kristne læresetninger, og at dette var alvorlige synder i likhet med de synder Hymeneus og Filetus gjorde.
Paulus kunne ikke referere til de som vandret ulydig ved ikke å arbeide, ifølge verse 11, fordi deres handlinger hadde skjedd og foregikk stadig, men Paulus referer til en hypotetiske situasjon som kan hende i fremtiden. Vi ser dette på grunn av bruken av den greske konjunksjonen ei («hvis») ved begynnelsen av 3:14. Denne konjunksjonen utelukker en referanse til den situasjon som eksisterer, nemlig at noen ikke vil arbeide og blandet seg i andres saker. Referansen må være til en tenkt situasjon i fremtiden.
Det er helt klart at ordene «hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet», refererer til alt det som Paulus skriver i brevet, for dette var Guds ord. Med andre ord: menighetens medlemmer skulle «slutte med å omgås» et medlem av menigheten som ikke var lydige mot én eller flere ting som Paulus skrev i brevet.
I kapittel 2 formaner Paulus tessalonikerne til ikke å akseptere ordene til dem som sier at Herrens dag er her (2:2). Han sier også at de må «holde fast ved de tradisjoner som dere ble undervist i». (2:15) Det vil si at de måtte tro på og følge kristne læresetninger. Paulus referer i brevet til synder som enda ikke har blitt begått. Men hvis syndene blir begått, er de alvorlige. Jeg har alt nevnt Hymeneus og Filetus, og 2. Timoteus 2:18 sier at «disse menn har veket av fra sannheten, idet de sier at oppstandelsen allerede har funnet sted; og de undergraver troen hos noen». Sammenhengen viser at de ble ekskludert fra menigheten.
Hvis noen medlemmer av menigheten i Tessalonika ikke var lydige mot Paulus’ ord, men sa at Herrens dag «er her», ville det være like alvorlig som det Hymeneus og Filetus sa. Og på lignende måte: Hvis noen ikke holdt fast ved de tradisjoner de ble undervist i (2:15), men forkastet noe eller la til noe annet, så ville det også være alvorlige synder. Vi kan derfor si, at det styrende råds forsøk gjennom studienoten til 2 Tessaloniker 3:14 å vise at Tessalonikernes mulige synder ikke var alvorlige, har slått feil.
Motivet bak dette forsøket, er å forsøke å bevise at det greske ordet synanamignymi har forskjellige betydninger i 2. Tessaloniker 3:14 sammenlignet med 1. Korinter 5:11. Men fordi Paulus ikke refererer til en konkret situasjon i Tessalonika, men til en mulig situasjon som kan skje i fremtiden, så har medlemmene av det styrende råd ført leserne bak lyset.
| Vers 6 sier at tessalonikerne skulle «slutte med å omgås» en bror som «vandret i ulydighet» mot kristne læresetninger.
Vers 14 sier at tessalonikerne skulle «slutte med å omgås» en bror som ikke «er lydig mot vårt ord gjennomen dette brevet». De mulige syndene som er nevnt i disse versene, er ikke små, men de er så alvorlige at de kan føre til eksklusjon. |
EN SAMMENLIGNING AV HANDLINGENE
Jeg har vist at beretningene i 2. Tessaloniker kapittel 3 og Romerne kapittel 16 er parallelle beretninger. Beretningen i 2. Tessaloniker kapittel 3 taler om alvorlige synder som kan skje i fremtiden, og Romerne kapittel 16 taler om alvorlige synder som har hendt i menigheten.
I begge tilfeller formaner Paulus kristne til å holde øye med de personer som var skyldig i alvorlige synder mot Gud. Grunnen til at de skulle holde øye med disse, var at menighetens medlemmer skulle handle på en bestemt måte. Det er dette jeg nå skal drøfte, og jeg siterer 2. Tessaloniker 3:6 (over), 3:14 (i midten) og Romerne 16:17 (under):
6 Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake (stellō) fra enhver bror som vandrer uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss.
14 Men hvis noen ikke er lydig (hypakouō) mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk (sēmeioō) dere ham og slutt med å omgås (synanamignymi) ham, for at han må skamme seg. 15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.
17 Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med (skopeō) dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært; unngå (ekklinō) dem. 18 For den slags mennesker er slaver, ikke for vår Herre Kristus, men av sin egen buk, og ved glatt tale og smiger forleder de de uskyldiges hjerter.
I sitatene er det tre forskjellige utsagn som sier at menighetenes medlemmer skal holde seg unna de som bryter Guds lov. Hva betyr så dette? Verken de greske ordene stellō apo med betydningen «å trekke seg vekk fra» eller det greske ordet ekklinō med betydningen «å unngå» gir oss noen detaljer om hva det innebærer «å holde avstand til» eller «unngå» andre mennesker. Men det som ligger i det greske ordet synanamignymi, blir forklart av Paulus. Bruken av dette ordet viser at det å holde avstand ikke betyr at synderne skal bli fullstendig isolert eller skydd. Men meningen er at menighetens medlemmer ikke skal ha noen privat sosial kontakt med dem. Men de skulle hilse på synderne, snakke med dem, og fortsette å formane dem til å leve i samsvar med Guds lover.
Fordi ordet synanamignymi 3:14 refererer til de samme synderne som stellō in 3:6, så må meningen til ordene «trekke dere tilbake fra» være den samme som «slutt med å omgås ham». Vi kan ikke forstå meningen til ordet ekklinō i Romerne 16:17 i lys av sammenhengen. Men fordi situasjonen er den samme som i 2 Tessaloniker kapittel 3, er det naturlig å trekke den slutning at ordet har samme mening som synanamignymi.
| Fordi situasjonene er like, er det naturlig å trekke den slutning at ordene «hold øye med» (ekklinō) i Romerne 16:17 har samme referanse som «trekke seg tilbake» (stellō apo) i 2. Tessaloniker 3:6 og «slutt med å omgås» (synanamignymi) i 2. Tessaloniker 3:14.
Kristne kan ikke ha personlig sosial kontakt med dem som er skyldig i alvorlige synder. Men de kan hilse på dem, snakke med dem, og formane dem til å leve i samsvar med Guds lover. |
Å UNNGÅ Å BRUKE EN DOBBEL STANDARD I FORKLARINGEN AV DET GRESKE ORDET SYNANAMIGNYMI
Ordet synanamignymi forekommer bare i 1. Korinter 5:9, 11 og 2. Tessaloniker 3:14. «To slags vektlodd er en vederstyggelighet for Jehova.», slik vi leser i Ordspråkene 20:23. Medlemmene av det styrende råd har brukt to slags vektlodd når de har forklart det greske ordet synanamignymi på forskjellige måter i 1. Korinter kapittel 5 og 2. Tessaloniker kapittel 3. Jeg skal nå gjøre dette helt klart.
Den grunnleggende betydning av ordet synanamignymi er «å blande sammen». Den eneste måte å forstå hvordan dette ordet kan bli anvendt på forholdet mellom forskjellige mennesker, er å studere hvordan ordet blir brukt i 2. Tessaloniker 3:14. Paulus viser at ordet ikke refererer til det å sky mennesker i den betydning ordet «sky» (engelsk: «shun») blir brukt av det styrende råd — ikke å hilse på eller snakke med, men å isolere personen fullstendig. Paulus viser at menighetens medlemmer kan «formane ham som en bror», og dette betyr at de kan hilse på ham, snakke med ham, og aldeles ikke vende ham ryggen.
Medlemmene av det styrende råd hevder at ordene «formane ham som en bror» ikke kan anvendes på ekskluderte personer som har begått alvorlige synder. Men ordene referer til personer som har begått mindre synder. Jeg har vist at dette er en uriktig påstand, fordi de syndene Paulus snakker om i sitt brev til menigheten i Tessalonika, var alvorlige synder, som var eksklusjonsgrunner.
Men hvilke synder Paulus snakker om i 2. Tessaloniker kapittel 3, er i virkeligheten fullstendig irrelevant. Spørsmålet er hva ordet synanamignymi refererer til i forholdet mellom mennesker. Og det er hva Paulus forklarer i 2. Tessaloniker 3:14, 15. Dette er den eneste bibelske definisjon som eksisterer. Når derfor medlemmene av det styrende råd bruker en mye strengere definisjon i 1. Korinter kapittel 5, så er dette tatt helt ut av luften. Det er en bruk av to slags vektlodd eller en dobbel standard.
| Den strenge behandlingen som innebærer å sky ekskluderte og utmeldte personer, er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ikke noe grunnlag i Bibelen. Tvert imot viser Paulus at ordene «slutt å omgås med» (synanamignymi) innebærer ikke å ha personlig sosial kontakt med spesielle personer. Men kristne kan hilse på dem, snakke med dem og formane dem til å følge Guds lover og prinsipper. |
AVSLUTTENDE BEMERKNINGER
Medlemmene av det styrende råd har ofte brukt to slags vektlodd, eller en dobbel standard. De har bestemt seg for noe, og så har de gått til Bibelen for å finne støtte for denne bestemmelsen.
Dette er også tilfellet i deres forklaring av ordet synanamignymi («slutt å omgås med»), som blir anvendt på dem som er ekskludert og på dem som er utmeldt. Medlemmene av det styrende råd har bestemt at all kontakt med disse må opphøre — ikke hilse på dem, ikke snakke med dem, og ikke ha noen kontakt med dem. Denne artikkelen har vist at det ikke finnes noen støtte for denne avgjørelsen i Bibelen.
Det viktigste poenget i denne artikkelen er at Paulus forklarer hva ordet synanamignymi innebærer i forbindelse med kontakt mellom mennesker. Han viser at kristne skal unngå personlig sosial kontakt med dem som er ekskludert, men de skal behandle dem på en human måte, og hilse på dem, snakke med dem og formane den til å følge Guds lover og prinsipper.
ADDENDUM
Vakttårnet for 1. juli 1985, sidene 30, 31, har en artikkel om å merke medlemmer av menigheten. Alle de viktige konklusjonene i denne artikkelen er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ingen støtte i Bibelen. Nedenfor følger hele artikkelen.
Hvis en kristen mener at en i menigheten ikke er den beste omgang på grunn av vedkommendes oppførsel eller holdning, bør han da ’merke seg ham’ i samsvar med 2. Tessaloniker 3: 14, 15?
De som slutter seg til den kristne menighet, gjør det fordi de elsker Jehova og oppriktig ønsker å leve i samsvar med hans prinsipper. Det er bedre å være sammen med dem enn med verdslige mennesker. Vi føler oss kanskje mer vel sammen med enkelte kristne, akkurat som Jesus ’hadde apostelen Johannes kjær’ og stod i et spesielt nært forhold til tre av de 12. Likevel valgte han ut alle sammen, og han var interessert i og elsket dem alle. (Johannes 13: 1, 23; 19: 26;Markus 5: 37; 9: 2; 14: 33) Selv om alle brødrene har svakheter som vi må vise forståelse for og tilgi, vet vi at våre medtroende stort sett er sunne omgangsfeller. (1. Peter 4: 8; Matteus 7: 1—5) At de enkelte har kjærlighet til hverandre, er noe som kjennetegner den kristne menighet. — Johannes 13: 34, 35; Kolosserne 3: 14.
Men det hender at noen har en holdning eller lever på en måte som vi ikke kan godkjenne. Apostelen Paulus skrev om noen i Korint som hadde feilaktige synspunkter på oppstandelsen, og som kanskje bare var opptatt av å ’spise og drikke og være glade’. Modne kristne i menigheten måtte være varsomme i sitt forhold til slike, for Paulus kom med dette rådet: «Ta ikke feil! ’Dårlig selskap ødelegger gode vaner’.» — 1. Korinter 15: 12, 32, 33.
Dette generelle rådet gjelder også i dag. Det kan for eksempel være at et kristent ektepar oppdager at deres barn ikke har godt av å være sammen med enkelte andre barn som kanskje ennå ikke tar sannheten alvorlig, eller som har en verdslig innstilling. Men disse andre barna kan kanskje likevel lære mye av å bli undervist i guddommelige prinsipper. Men inntil det er noe som viser at de har forandret seg, vil kanskje dette ekteparet innskrenke sine barns anledning til å besøke og leke med dem. Dette ville ikke være det samme som å ’merke seg’ noen på en slik måte som nevnt i 2. Tessaloniker, kapittel 3. Foreldrene følger bare Paulus’ råd, som går ut på at vi skal unngå «dårlig selskap».
Situasjoner som gjør det påkrevd å ’merke seg’ noen, er langt mer alvorlige enn det ovennevnte eksemplet, som gjelder barn. Det hender at en person i en menighet følger en ubibelsk handlemåte som er svært foruroligende, men som likevel ikke gjør det nødvendig å utstøte vedkommende av menigheten i samsvar med det som står i 1. Korinter 5: 11—13. Noen i menigheten i det gamle Tessalonika hadde en slik oppførsel. Derfor skrev Paulus: «Vi hører nemlig at noen hos dere fører et uordentlig liv, de passer ikke sitt arbeid, men driver med unyttige ting.» — 2. Tessaloniker 3: 11.
Hva skulle andre kristne i Tessalonika gjøre? Paulus skrev: «Vi pålegger dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn å trekke dere tilbake fra enhver bror som fører et uordentlig liv og ikke retter seg etter den overlevering som dere mottok fra oss. Men dere, brødre: Bli ikke trette av å gjøre det som er rett. Men er det noen som ikke følger den rettledningen vi har gitt i brevet, så merk dere ham og ha ikke samkvem med ham, for at han må skamme seg. Se bare ikke på ham som en fiende, men vis ham til rette som en bror.» — 2. Tessaloniker 3: 6, 13—15, vers 14 fra NTM.
På denne måten gjorde Paulus det klart overfor menigheten hvor alvorlig de lates oppførsel var, uten å nevne navn. Alle kristne som var klar over hvem det var som førte et uordentlig liv, ville så ’merke seg’ dem. Til grunn for ordlyden «merk dere ham» er et gresk ord som bokstavelig talt betyr «sett et merke på ham», det vil si ’legg spesielt merke til ham’. (Studiebibelen, bind 4, s. 295; se også New World Translation, fotnoten i referanseutgaven.) Paulus sa: «Ha ikke samkvem med ham, for at han må skamme seg.» Brødrene skulle ikke fullstendig unngå ham, for Paulus gav dem det råd at de skulle ’vise ham til rette som en bror’. Men ved å begrense sitt sosiale samvær med ham kunne de kanskje få ham til å skamme seg og muligens få ham til å innse behovet for å følge bibelske prinsipper. Imens ville brødrene og søstrene være beskyttet mot hans usunne påvirkning. — 2. Timoteus 2: 20, 21.
Den kristne menighet i dag følger også dette rådet.a Vakttårnet for 1. juni 1982, side 30, understreket at en ikke skal merke seg noen bare på grunnlag av personlige oppfatninger eller fordi en velger å unngå et nært samvær med en eller annen. Som det fremgår av tilfellet i Tessalonika, er det først når noen har begått alvorlige brudd på bibelske prinsipper, at det kommer på tale å merke seg dem. Først prøver de eldste gjentatte ganger å hjelpe overtrederen ved å formane ham. Hvis dette ikke fjerner problemet, kan de uten å nevne navn holde en advarende tale til menigheten angående den uordentlige oppførselen, på samme måte som Paulus advarte tessalonikerne. Deretter vil kristne enkeltpersoner ’merke seg’ overtrederen.
Det vi trenger, er god dømmekraft og ikke et fastlagt regelverk om enhver side ved merkingen. Paulus kom ikke med detaljerte regler for det problemet som hadde oppstått i Tessalonika, for eksempel ved å oppgi hvor lenge noen måtte ha nektet å arbeide før en kunne merke seg ham. De eldste er i kontakt med hjorden og kan bruke fornuft og skjelneevne for å avgjøre hvorvidt en bestemt situasjon er alvorlig og foruroligende nok til at de bør holde en advarende tale til menigheten.b
En hensikt med merkingen er å få den kristne som har oppført seg uordentlig, til å skamme seg og slutte å følge den ubibelske handlemåten. Enkeltpersoner som har merket seg ham, særlig de eldste, vil fortsette å oppmuntre ham og legge merke til hans holdning når de har kontakt med ham på møter og i felttjenesten. Når de ser at det problemet og den holdningen som har gjort det nødvendig å merke seg ham, har forandret seg til det bedre, kan de slutte å begrense sitt sosiale samvær med ham.
Vi bør følgelig ikke blande sammen det å merke seg noen med en persons eller en families anvendelse av Guds råd om å unngå dårlig selskap. Det er ikke ofte at det er nødvendig å merke seg noen. Likevel bør det være klart at det er i samsvar med Bibelen å gå til det skritt å merke seg noen, et skritt som tas når det er berettiget, og det var et slikt skritt våre brødre i Tessalonika tok.
[Fotnoter]
a Se Vakttårnet for 1. november 1973, sidene 502, 503.
b De eldste bør for eksempel vise dømmekraft når de har å gjøre med en kristen som begynner å ha fast følge med en som ikke er «i Herren». — Se Vakttårnet for 15. juli 1982, side 31.
