TEOKRATI VERSUS DEMOKRATI I — KVINNENES STILLING

KVINNENES SITUASJON I FORTIDENS ISRAEL

Den situasjon som eksisterte i Israel, følger direkte av Jehovas ord i 1. Mosebok 3:16, at mannen «skal herske over deg». La oss derfor se på ekteskapene i fortidens Israel.

KONENE BLE EID AV EKTEMENNENE

Substantivet ba‘al betyr «herre, eier, ektemann», og verbet «å gifte seg» er bā‘al, som har betydningen «å eie, å bli eid». Jeg siterer Ordspråkene 12:4 (over) og 5. Mosebok 22:22 (under):

⁴ En dyktig hustru (’isshā) er en krone for sin eier (ba‘al),  men som råttenskap i hans ben er den som handler skammelig.

 ²² Dersom en mann blir grepet i å ligge med en kvinne som eies av en eier (’isshā bā‘al ba‘al), da skal de begge dø sammen, mannen som lå med kvinnen, og kvinnen. Slik skal du fjerne det som er ondt, fra Israel.

I det første eksemplet står ba‘al parallelt med ’isshā  («kvinne, kone») og har betydningen «ektemann».  I det andre eksemplet blir ’isshā etterfulgt av verbet bā‘al  som passivt partisipp og av substantivet ba‘al. Bokstavelig betyr ordene «en kone gift med en ektemann» eller «en kone eid av en eier».

Det ordet som i de mange tilfeller blir brukt i betydningen «ektemann», er ‘ādōn, og betydningen er «herre, ektemann». Jeg siterer 1. Mosebok 18:12 (over), Dommerne 19:26 (i midten) og 4. Mosebok 30:6-8 (under):

¹² Sara begynte derfor å le inni seg, idet hun sa: «Skal jeg virkelig føle lyst etter at jeg er utslitt, nå som min herre (‘ādōn) dessuten er gammel?»

²⁶ Så kom kvinnen, idet det var i ferd med å bli morgen, og falt om ved inngangen til mannens hus, hvor hennes herre (‘ādōn) var, og hun ble liggende der til det ble lyst.

⁶ Men hvis hun skulle tilhøre en ektemann (’ish) og hennes løfte hviler på henne, eller hennes leppers tankeløse løfte som hun har bundet sin sjel til, ⁷ og hennes mann hører det og forholder seg taus overfor henne den dagen han hører det, da skal hennes løfter stå ved makt, og hennes avholdenhetsløfter som hun har bundet sin sjel til, skal stå ved makt. ⁸ Men hvis hennes mann den dagen han hører det, forbyr henne det, da har han ugyldiggjort hennes løfte som hvilte på henne, eller hennes leppers tankeløse løfte som hun bandt sin sjel til, og Jehova skal tilgi henne.

Ordene ba‘al og ‘ādōn vise at ektemannen var sin kones eier. Dette ser vi i forbindelse med løfter, slik som i sitatet fra 4. Mosebok 30:6-8. Løfter som konen ga, kunne bli opphevet av ektemannen. Ordene ba‘al og ‘ādōn ble også brukt om forholdet mellom en slaveeier og slavene og om kongene og deres undersåtter. Men en kones situasjon kunne på ingen måte sammenlignes med en slaves situasjon. Moseloven beskyttet konene.

KONENE BLE BESKYTTET AV EKTESKAPSLOVENE

At en mann kunne ha mer enn én kone, var tillatt under loven, men dette ble regulert, og det ble i prinsippet frarådet. Hver gang en mann hadde seksuell omgang med sin kone, var han uren i religiøs betydning i én dag. Dette kunne hindre ham i forskjellige aktiviteter. (4. Mosebok 15:16, 17) Å ha seksuell omgang med flere koner kunne derfor skape problemer.

En mann kunne elske én kone mer enn en annen. Men når det gjaldt arv, så skulle den førstefødte sønnen ha dobbel arv uansett hvem som var hans mor. (5. Mosebok 21:15-17)

Kvinner ble beskyttet av Loven, og de hadde en høy status i samfunnet. Hvis en mann forførte en jomfru, måtte han gifte seg med henne. Og han kunne aldri skille seg fra henne. (5. Mosebok 22:28, 29) Hvis en mann urettmessig beskyldte sin kone for ikke å være jomfru da de giftet seg, kunne han aldri skille seg fra henne. (5. Mosebok 22:13-21) Hvis en mann forførte en forlovet kvinne, ville han bli straffet med døden. (5. Mosebok 22:25-27) Kvinnene var derfor beskyttet. En mann kunne skille seg fra sin kone, men det skulle være en alvorlig grunn. Han måtte skrive en bekreftelse på skilsmissen. Konen kunne nå gifte seg igjen. Og dokumentet beskyttet henne mot å bli anklaget for ekteskapsbrudd eller prostitusjon.

Selv om mennene hersket over sine koner i fortidens Israel, så hadde konene en mye mer opphøyet posisjon enn det som var tilfellet i nasjonene omkring Israel. Dette blir uttrykt i Ordspråkene 31:10-31:

¹⁰ En dyktig hustru — hvem kan finne det? Langt mer enn koraller er hun verd. ¹¹ Hennes eiers hjerte har tillit til henne, og det mangler ikke på vinning. ¹² Hun har lønnet ham med godt, og ikke med ondt, alle sine levedager. ¹³ Hun har sørget for ull og lin, og hun arbeider med alt hennes hender har lyst til. ¹⁴ Hun har vist seg å være som en kjøpmanns skip. Langt borte fra henter hun sin mat. ¹⁵ Og hun står opp mens det ennå er natt, og gir sin husstand mat og sine unge kvinner det som tilkommer dem. ¹⁸ Hun har tenkt på et jordstykke og har gått i gang med å skaffe seg det; av sine henders frukt har hun plantet en vingård. ¹⁷ Hun har bundet styrke om sine hofter, og hun gjør sine armer sterke.

¹⁸ Hun har merket at hennes handel går godt; hennes lampe slokner ikke om natten. ¹⁹ Hun har rakt hendene ut mot rokkehodet, og hennes hender griper om teinen. ²⁰ Hun har åpnet hånden for den nødstilte, og hun har rakt sine hender ut til den fattige. ²¹ Hun frykter ikke for sin husstand på grunn av snøen, for hele hennes husstand er kledd i doble klær. ²² Tepper har hun laget seg. Hennes klær er av lin og purpurrødfarget ull. ²³ Hennes eier (bā‘al) er en kjent mann i portene, når han setter seg sammen med landets eldste.

²⁴ Underkledninger har hun laget og gått i gang med å selge, og belter har hun levert til handelsmennene. ²⁵ Styrke og prakt er hennes kledning, og hun ler mot den kommende dag. ²⁶ Hun har åpnet sin munn med visdom, og den kjærlige godhets lov er på hennes tunge. ²⁷ Hun holder øye med det som foregår i hennes husstand, og latskaps brød spiser hun ikke. ²⁸ Hennes sønner har reist seg og begynt å prise henne lykkelig; hennes eier reiser seg, og han lovpriser henne. ²⁹ Det er mange døtre som har vist at de er dyktige, men du — du har overgått dem alle. ³⁰ Ynde kan være falsk, og skjønnhet uten verdi; men den kvinne som frykter Jehova, hun oppnår lovprisning. ³¹ GI henne av hennes henders frukt, og la hennes gjerninger lovprise henne til og med i portene.

En god kone bidro mye til families velferd ved sitt harde arbeid. Mye mer enn koraller var hun verd!

KVINNER I DET KRISTNE SAMFUNN  

Fortidens Israel var et teokrati, og Jehova Gud ledet nasjonen ved hjelp av de lover som Moses hadde skrevet. I dag er demokratiet, et styre av folket, det som gjelder i mange land. I fortidens Roma var slagordet Vox populi vox Dei («Folkets stemme er Guds stemme». Det demokratiske prinsippet er utmerket i mange situasjoner. Men dette prinsippet har blitt utnyttet til det ekstreme av mange. Når mennesker hevder at de har rett til å gjøre hva de vil, uavhengig av konsekvensene for andre, så er situasjonen ekstrem. Det samme er situasjonen når oppfatningen er at alt er tillatt.

Kristendommen, slik den blir beskrevet i De kristne greske skrifter, er et teokrati. Det innebærer at Gud leder det kristne samfunn ved hjelp av de lover og prinsipper som finnes i De kristne greske skrifter. Det er ikke slik at enighet blant en gruppe kristne, er normen for alle kristne. De eneste normene som kristne skal følge, er de som finnes i De kristne greske skrifter.

Det er mange paralleller mellom Moseloven og det kristne samfunn. Fellesnevneren er at Guds folk må følge Guds lover, og at de ikke kan lage sin egne lover, slik folket gjør i demokratier.

DET KRISTNE SYN PÅ EKTESKAPET

Polygami var tillatt i fortidens Israel, men det er ikke tillatt i det kristne samfunn. Noen fariseere stilte spørsmål til Jesus om ekteskapet, og vi leser beretningen i Matteus 19:3-9:

³ Og noen fariseere kom bort til ham for å sette ham på prøve og sa: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?» ⁴ Han svarte ved å si: «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av gjorde dem til mann og kvinne  ⁵ og sa: ’Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød’? ⁶ Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» ⁷ De sa til ham: «Hvorfor har da Moses foreskrevet at en kan gi henne en skilsmisseattest og skille seg fra henne?» ⁸ Han sa til dem: «Av hensyn til DERES hardhjertethet (sklērokardia) gjorde Moses den innrømmelse (epitrepō) at dere kan skille dere fra DEREShustruer, men slik har det ikke vært fra begynnelsen av. ⁹ Jeg sier dere at enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.»

La oss se på de to viktige greske ordene i vers 8. Ordet sklērokardia har betydningen: «hjertes hardhet, hardnakkethet, perversitet». (Mounce) Ordet epitrepō har betydningen «å gi over, å overlate behandlingen til noen; derfor også: å tillate, å lide». (Mounce) Det var ikke Gud som bestemte at skilsmisse skulle finne sted i Israel. Men han tillot dette. Jesus viste at grunnen var at jødene hadde et hardt og ufølsomt hjerte.

Vi kan ikke vente den samme moralske oppførsel og forståelse av en som bare en kort tid har tjent Gud, slik som av en som har en lang erfaring i å tjene Gud. Og vi overser feiltrinnene til en som arbeider for å nå fram til kristen modenhet. På lignende måte ventet ikke Gud at jødene i fortiden med sine harde hjerter skulle være i stand til å følge de opphøyde normene som finnes i De kristne greske skrifter. Derfor aksepterte Gud at jødene kunne ha mer en én kone.

Jødene i Israel hadde Moseloven, og i 3. Mosebok 19:18 leser vi:

¹⁸ Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til ditt folks sønner; og du skal elske din neste (rē‘) som deg selv. Jeg er Jehova.

Det hebraiske ordet rē‘ har betydningen: «nabo, venn, kompanjong, medarbeider». (Kohlenberger og Mounce), og den nærmeste vennen ville være en manns kone. Ved å skille seg fra sin kone uten en alvorlig grunn, så brøt en mann denne loven på grunn av sitt harde hjerte. En mann kunne for eksempel skille seg fra sin kone fordi han ble forelsket i en annen kvinne.

Betydningen av Jesu ord er at de henviser til skapelsen av Adam og Eva, og de viser at den norm som ble presentert i Edens hage, var at en mann og en kvinne skulle være ett kjød, og at det Gud hadde sammenføyet, skulle ingen skille. Jesus introduserte den opprinnelige norm at ekteskapet skulle være mellom én mann og én kvinne.

Men hva med skilsmisse? Jesus viser at det bare er én grunn for skilsmisse, nemlig uttukt (porneia). Den eneste betydningen ordet porneia har i De kristne greske skrifter er et et seksuelt samleie mellom en person og en annen som han eller hun ikke er gift med. Jehovas vitners styrende råd har tilskrevet porneia flere andre betydninger. Men disse betydningene har ingen støtte i Bibelen, og ved å innføre andre grunner enn et seksuelt samleie som skilsmissegrunn,  får de mennesker til å bryte de Guds lov.

Jeg sammenligner dette med 5. Mosebok 24:1:

¹ Dersom en mann tar seg en kvinne og tar henne i eie som hustru, så skal det skje, hvis hun ikke finner velvilje for hans øyne fordi han har funnet noe anstøtelig (‘ærwā) hos henne, at han da skal skrive ut en skilsmisseattest til henne og gi den i hennes hånd og sende henne bort fra sitt hus.

Det hebraiske ordet ‘ærwā har betydningen: «nakenhet, å være uanstendig i situasjoner; ‘å vise sin nakenhet’ innebærer samleie». (Kohlenberger og Mounce) Det hebraiske ordet ‘ærwā har en viss likhet med det greske ordet porneia. Men definisjonen er ikke så klar som definisjonen av porneia. Fordi betydningen ikke var helt klar, så brukte mange jødiske menn forskjellige grunner for å skille seg fra sine koner.

Verset viser at det bare var menn som kunne skille seg fra sine koner, og en kone kunne ikke bestemme seg for å skille seg fra sin ektemann. Ifølge Matteus 19:8, som er sitert ovenfor, snakket Jesus om «mannen» som kunne skille seg fra sin kone. Men Markus 10:11 bruker andre ord:

¹¹ Og han sa til dem: «Enhver som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd mot henne, ¹² og hvis en kvinne noensinne etter å ha skilt seg fra sin mann gifter seg med en annen, begår hun ekteskapsbrudd.»

Her introduserer Jesus noe helt nytt, nemlig at også konen kan skille seg fra sin mann. Av Jesu ord kunne man få det inntrykk at det ikke var mulig å skilles. Men vi må se Markus 10:11 i lys av Jesu ord i Matteus 19:9 om at porneia var den eneste skilsmissegrunn.

 Ordet porneia har betydningen å ha et seksuelt samleie, og ordet kan referere til tre ting:

1) Et seksuelt samleie mellom en som er gift og en som han eller hun ikke er gift med.

2) Et seksuelt samleie mellom to personer som ikke er gift med hverandre.

3) Et seksuelt samleie mellom homoseksuelle personer.

I fortidens Israel kunne en mann skille seg fra sin kone. Det måtte være en alvorlig grunn for dette, men mannen kunne selv vurdere hva som var en alvorlig grunn. Jesus introduserte den norm at både mannen og konen kunne kreve skilsmisse. Men det var bare én skilsmissegrunn: Ektefellen hadde et seksuelt samleie med en person som han eller hun ikke var gift med.

KVINNER ER IKKE MINDREVERDIGE I FORHOLD TIL MENNENE — BEGGE HAR SAMME VERDI

I sin drøftelse med noen fariseere henviste Jesus til skapelsen av den første mann og den første kvinne og til det første ekteskap, slik det er nevnt i 1. Mosebok 2:21-24. Men han sa ingen ting om ordene i 1. Mosebok 3:16 om at mannen skulle herske over kvinnen. Men indirekte ga han et signal om disse ordene. På grunnlag av disse ordene ble konene i Israel eid av sine menn. Men ved å si at kvinnene kunne kreve skilsmisse når ektemennene var skyldig i porneia, viste han at ektemennene ikke lenger eide sine koner. Ville det bety at ingen del av 1. Mosebok 3:16 lenger var gyldig? Ordene står fremdeles ved makt, fordi alle mennesker er syndere. Men disse ordene må bli sett i lys av normene i det kristne samfunn. Dette samfunnet er teokratisk, hvor Guds lover og prinsipper gjelder. Som mennesker er det ingen forskjell på menn og kvinner, og de har akkurat samme verdi. Men i ekteskapet og i menighetene har menn og kvinner forskjellige funksjoner.

Jeg skal nå vise at verdien av men og kvinner er den samme. I forbindelse med at kvinnene måtte ha noe på hodet i bestemte situasjoner i menigheten, skrev Paulus i 1. Korinter 11:11, 12:

¹¹ Dessuten: I forbindelse med Herren er verken kvinnen uten mannen eller mannen uten kvinnen. ¹² For liksom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen; men alt av Gud.

En bokstavelig gjengivelse av ordene finnes øverst, gjengivelsen til Bibel 2024 finnes i midten, og gjengivelsen til 1930-oversettelsen finnes nederst:

¹¹ Bare verken en kvinne adskilt fra en mann, eller en mann adskilt fra en kvinne i Herren. ¹² For akkurat som kvinnen ut av mannen så mannen gjennom kvinnen og alt er av Gud.

¹¹ Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen ¹² For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen. Men alt er fra Gud.

¹¹ Dog, i Herren verken kvinnen noget fremfor mannen eller mannen noget fremfor kvinnen ¹² For liksom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen, og alt er av Gud.

Poenget her er at både mannen og kvinnen er avhengig av hverandre. De er begge skapt av Gud, og mannen og kvinnen har samme verdi. Det samme synspunktet når det gjelder å være en tjener for Gud, blir uttrykt i Galaterne 3:28:

²⁸ Det er verken jøde eller greker, det er verken slave eller fri, det er verken mann eller kvinne; for dere er alle én i forening med Kristus Jesus.

Poenget her er altså at både mannen og kvinnen er avhengig av hverandre. De er begge skapt av Gud, og mannen og kvinnen har samme verdi.

DEN TEOKRATISKE ORDNING ER AT MENNS OG KVINNERS FUNKSJONER ER FORSKJELLIGE

I et moderne samfunn legges det vekt på rettighetene til hver innbygger. Alle innbyggere har de samme rettigheter, og alle innbyggere uavhengig av kjønn, har rett til å gjøre akkurat de samme ting. I det kristne samfull legges det vekt på plikter og ansvar og på hvordan hver enkelt kan leve et lykkelig liv når Guds lover blir fulgt.

I det kristne samfunn er men og kvinner like verdifulle. Men de har forskjellige funksjoner.

KONER MÅ UNDERORDNE SEG SINE MENN

Som vi har sett, så eide mannen sin kone i fortidens Israel. Dette var basert på ordene i 1. Mosebok 3:16 om at mannen skulle herske over kvinnen. Dette var ikke en gal situasjon relatert til samfunnet den gang, og vi leser i 1 Peter 3:1-6:

¹ Likeså dere hustruer, underordne (hypotassō) dere under DERES egne menn, for at de, hvis det er noen som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten et ord ved sine hustruers livsførsel, ² fordi de har vært øyenvitner til DERES rene livsførsel forbundet med dyp respekt. ³ Og la ikke DERES pryd være den ytre, som består i å flette håret og ta på seg gullsmykker eller bære ytterkledninger, ⁴ men la den være hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne. ⁵ For slik pleide også tidligere de hellige kvinner som håpet på Gud, å pryde seg, idet de underordnet seg (hypotassō) under sine egne menn, ⁶ liksom Sara pleide å adlyde Abraham, idet hun kalte ham «herre» (kyrios). Og dere er blitt hennes barn, forutsatt at dere fortsetter å gjøre det gode og ikke frykter noe som kan skremme.

Det greske ordet hypotassō har betydningen: «å plassere under, å være underordnet». (Mounce). Ordet kyrios betyr «herre», og det tilsvarer det hebraiske ordet ’ādōn, som Sara brukte når hun snakket om Abraham. Paulus sier omtrent det samme som Peter i 1. Korinter 11:3:

³ Men jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er KRISTUS; og en kvinnes hode er mannen; og KRISTIhode er Gud.

Bruken av ordet «hode» refererer til underordning. Kristus er underordnet Gud, og konen er underordnet ektemannen.

HVA INNEBÆRER DET AT KONEN ER UNDERORDNET EKTEMANNEN?

Hva er likheten og hva er forskjellen på konens underordning I fortidens Israel og i det kristne samfunn? Vi finner ett svar i Efeserne 5:22-33:

²² Hustruene skal underordne (hypotassō) seg under sine menn som under Herren, ²³ for en mann er sin hustrus hode, slik KRISTUS også er menighetens hode, idet han er dette legemes frelser. ²⁴ Ja, liksom menigheten underordner seg under KRISTUS, slik skal hustruene også underordne seg under sine menn i alt.²⁵ Dere menn, fortsett å elske DERES hustruer, liksom KRISTUS også elsket menigheten og gav seg selv for den, ²⁶ for at han kunne hellige den, idet han renset den med vannbadet ved hjelp av ordet, ²⁷ for at han kunne framstille menigheten for seg selv i dens prakt,  uten at den hadde en plett eller en rynke eller noe slikt, men for at den skulle være hellig og uten lyte. ²⁸ På denne måten bør mennene elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, ²⁹ for ingen har noensinne hatet sitt eget kjød; men han før og pleier det, slik KRISTUS også gjør med menigheten, ³⁰ for vi er lemmer på hans legeme. ³¹ «Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor, og han skal holde seg til sin hustru, og de to skal bli ett kjød.» ³² Denne hellige hemmelighet er stor. Jeg taler nå om Kristus og menigheten. ³³ Ikke desto mindre skal også hver enkelt av dere elske sin hustru som seg selv; på den annen side bør hustruen ha dyp respekt (fobeō) for sin mann.

I brevet til Efeserne sier Paulus igjen at konene må være underordnet sine menn og vise dem dyp respekt. Det greske ordet som er oversatt med «dyp respekt» er fobeō, som har betydningen: «frykt, tilbedelse, ærbødighet, respekt». (UBS leksikon) Ordet blir også brukt i forbindelse med Gud, så vi forstår at «respekt» er en grunnleggende betydning. Det innebærer at adjektivet «dyp» i utrykket «dyp respekt» kan strykes. Det er ingen tvil om at i det kristne samfunn er mannen familiens leder. Men dette kan lett bli misforstått, så det er godt å definere og forklare.

 «UNDERORDNET» PÅ FORSKJELLIGE MÅTER

Utrykket «å underordne seg» kan ha forskjellige meninger og nyanser. Hva er så forskjellen på underordning i det kristne samfunn og i Moseloven, hvor ektemannen eide konen? Vi skal nå se hvordan ordet hypotassō blir brukt i følgnde passasjer: Kolosserne 3:18 (over), Titus 2:9 (midten over), 1. Peter 2:13-15 (midten under) og 1. Peter 5:5 (under):

¹⁸ Dere hustruer, fortsett å underordne dere (hypotassō) under DERES menn, som det sømmer seg i Herren.

⁹ Slavene skal underordne seg (hypotassō) under sine eiere i alle ting og behage dem, ikke svare igjen.

¹³ For Herrens skyld skal dere underordne (hypotassō) dere under enhver menneskelig skapning: enten det er en konge, som den høyerestående, ¹⁴ eller det er stattholdere, som de som blir sendt av ham for å straffe ugjerningsmenn, men rose dem som gjør det gode. ¹⁵ For dette er Guds vilje, at dere ved å gjøre det gode kan få ufornuftige menneskers uforstandigesnakk til å forstumme.

⁵ Likeså dere yngre menn, underordne (hypotassō) dere under de eldre mennene. Men dere skal alle binde opp om dere med ydmykhet overfor hverandre, for Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet.

Disse passasjene viser at det greske ordet hypotassō har forskjellige betydninger og nyanser. Titus 2:9 taler om slaver. Ifølge loven i Romerriket eide herrene sine slaver, og de kunne diktere dem til å gjøre hva som helst. Kristne slaver ville imidlertid ikke gjøre noe som var i strid med Guds lov.[1]

Slavenes underordning (hypotassō) under sine herrer er imidlertid forskjellig fra de kristnes underordning under en konge og under  myndighetene, slik 1. Peter 2:13-15 viser. Kongen og myndighetene eier ikke sine undersåtter. Og undersåttenes underordning under kongen og myndighetene er begrenset til at de følger de lovene de har laget.

De unge mennenes underordning til de eldre mennene, slik 1. Peter 5:5 taler om, er enda mer begrenset enn de kristnes underordning under kongen og myndighetene. De eldre mennene hadde ikke laget noen lover som de unge mennene måtte følge. Men det Peter ser ut til å mene, er at eldre menn har mer erfaring enn unge menn når det gjelder den kristne levemåte. Derfor bør de unge mennene vise de eldre mennene respekt og på en positiv måte følge deres forslag og deres eksempler.

Vi ser at det å underordne seg noen kan ha svært forskjellige betydninger.

«Å UNDERORDNE SEG UNDER HVERANDRE»

Vi har sett at hypotassō har forskjellige anvendelser og forskjellige nyanser. Vi kan derfor med rette spørre hva betydningen er av at konen skal underordne seg sin ektemann. Vi får noen ledetråder i Efeserne 5:20, 21:

²⁰ mens dere i vår Herre Jesu Kristi navn alltid takker vår Gud og Far for alle ting. ²¹ Underordne dere  (hypotassō)  under hverandre i Kristi frykt.

Brevet til Efeserne var adressert til «de hellige som er i Efesus», og dette inkluderer både kvinner og menn. I dette brevet skrev ikke Paulus bare at konene skulle underordne seg under sine ektemenn. Men han skrev også at menn og kvinner skulle underordne seg hverandre. For å forstå hva dette betyr siterer jeg Romerne 12:5, 10 (over), Filipperne 2:3, 4 (midten over), Efeserne 4:2, 32 (i midten), Kolosserne 3:13, 14 (midten under) og Galaterne 6:2 (under):

 ⁵ så er vi, selv om vi er mange, ett legeme i forening med Kristus, men lemmer som hver for seg tilhører hverandre. ¹⁰ Ha i broderkjærlighet inderlig hengivenhet for hverandre. Ta ledelsen i å vise hverandre ære.

³ og ikke gjør noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn anser de andre for å være høyere enn dere selv ⁴ og ikke med personlig interesse bare har øye for DERES egne saker, men også med personlig interesse har øye for de andres saker.

² med fullstendig ydmykhet og mildhet, med langmodighet, idet dere bærer over med hverandre i kjærlighet… ³² Men bli gode mot hverandre, inderlig medfølende, så dere villig tilgir hverandre, slik som også Gud ved Kristus villig har tilgitt dere.

¹³ Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre. ¹⁴ Men foruten alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.

² Fortsett å bære hverandres byrder, og oppfyll på den måten KRISTI lov.

Alle de siterte tekstene er skrevet til menn og kvinner. De viser at alle medlemmene av menigheten skulle være underordnet hverandre på forskjellige måter.

Romerne 12.5, 10 viser at de de hellige tilhører hverandre, inkludert ektemenn og deres koner, uten noen underordning. Hver og én skulle ta ledelsen i å ære hverandre, konen skulle ære ektemannen og ektemannen skulle ære konen.

Filipperne 2:3, 4 viser at de kristne skulle ha et ydmykt sinn, og at ektemennene skulle anse konen som høyere enn dem selv. Og begge skulle ha personlig interesse for den andres saker.

Forholdet mellom kristne som blir drøftet i Efeserne 4:2, 32, viser at alle menighetens medlemmer, inkludert ektemenn og deres koner, skulle underordne seg hverandre og bære over med hverandre i kjærlighet og villig tilgi hverandre.

Kolosserne 3:13, 14 legger til at alle må bære over med hverandre og tilgi hverandre villig, og Galaterne 6:2 sier at alle kristne, inkludert ektemenn og deres koner, må bære hverandres byrder.

De siterte tekstene ugyldiggjør på ingen måte den kristne lov om at ektemannen er konens hode, og at hun skal være underordnet ham. Men de viser at denne underordningen er svært forskjellig fra konenes underordning av deres menn i fortidens Israel og slavenes underordning av sine herrer.

EKTEMANNENS ANSVAR OG HANDLINGER  

Drøftelsen ovenfor viser at konens underordning av mannen ikke er lik noen annen form for underordning som er nevnt i De kristne greske skrifter. Vi har sett at akkurat som Paulus skrev at konene skulle underordne sine ektemenn, så viste han også at det er mange områder hvor konene og ektemennene skal underordne seg hverandre. Jeg skal nå drøfte ektemannens stilling, og jeg siterer igjen Efeserne 5:25, 28, 33:

²⁵ Dere menn, fortsett å elske DERES hustruer, liksom KRISTUS også elsket menigheten og gav seg selv for den.

²⁸ På denne måten bør mennene elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv.

³³ Ikke desto mindre skal også hver enkelt av dere elske sin hustru som seg selv; på den annen side bør hustruen ha dyp respekt for sin mann.

Ifølge Guds hensikt i denne gamle tingenes ordning er det ektemannen som er families leder. Dette krever mye mer av ham enn av hans kone, fordi han har det endelige ansvar for både gode og dårlige ting som vil berøre familien.

En kristen ektemann vil naturlig nok elske sin kone. Men dette kreves også av ham. Det kreves at han skal følge det eksempel Jesus Kristus satte i den måten han behandlet menigheten på.

Hvis for eksempel ektemannen og konen bor på et sted hvor det er hungersnød, og de bare har et lite stykke brød, så vil ektemannen følge Jesu eksempel og gi det til sin kone — for han elsker henne som sitt eget legeme. Hvis det er en situasjon hvor enten ektemannen eller konen må dø, så vil han uten å nøle gi livet for sin kone, akkurat som Jesus ga seg selv for menigheten.

At ektemannen er familiens overhode, kan kreve at han må ofre mye.

AVGJØRELSER I EKTESKAPET HVOR EKTEMANNEN ER HODE  

Hvordan skal avgjørelser bli tatt i familien hvor ektemannen er hode og konen er underordnet ham? De kristne greske skrifter har ingen detaljerte drøftelser av dette. Men det er én situasjon som har å gjøre med seksuell omgang, som kaster lys over dette spørsmålet. Jeg siterer 1. Korinter 7:2-5:

² Men på grunn av den utbredte utukt: La enhver mann ha sin egen hustru og enhver kvinne ha sin egen mann. ³ Mannen skal gi sin hustru det som tilkommer henne; men hustruen skal også gjøre det samme mot sin mann.⁴ Hustruen har ikke myndighet over sin egen kropp, men det har hennes mann; på samme måte har heller ikke mannen myndighet over sin egen kropp, men det har hans hustru. ⁵ Berøv ikke hverandre dette, uten etter innbyrdes samtykke (symfōnos) for en fastsatt tid, for at dere kan vie tid til bønn og så komme sammen igjen, for at ikke Satan skal fortsette å friste dere på grunn av DERES mangel på selvkontroll.

Det viktige ordet i vers 5 er symfōnos, som betyr: «å komme til enighet, et innbyrdes samtykke»  (UBS leksikon). Dette adjektivet forekommer bare én gang i De kristne greske skrifter. Men det tilsvarende verbet symfōneō forekommer seks ganger. Jeg siterer Matteus 18:19 (over) og Apostlenes gjerninger 5:9 (under) for å belyse betydningen av symfōnos:

¹⁹ Igjen sier jeg dere i sannhet: Hvis to av dere her på jorden blir enige (symfōneō)  om noe av betydning som de bør be om, så skal det skje for dem, takket være min Far i himmelen.

⁹ Da sa Peter til henne: «Hvorfor ble dere to enige (symfōneō) om å sette Jehovas ånd på prøve? Se, deres føtter som har begravet din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.»

Betydningen både av adjektivet og av verbet er at to eller flere personer drøfter et sprøsmål. Så blir de enige og handler så i harmoni med det de har blitt enige om. Betydningen av symfōnos (enighet, innbyrdes samtykke) i forbindelse med seksuell omgang, er at det faktum at mannen er families hode, ikke var til hinder for at spørsmålet ble drøftet, og at ektemannen og hans kone ble enige. Fordi dette er det råd De kristne greske skrifter gir om seksuell omgang, så må dette rådet også gjelde alle andre spørsmål mellom en ektemann og hans kone.

Det er klart at ektemannens stilling som hode, ikke gjør ham til en diktator, til en som tar alle avgjørelser. Men ektemannen og hans kone skulle drøfte alle spørsmål i familien og komme til enighet.

Rådet om at en ektemann og hans kone skal drøfte spørsmålet om seksuell omgang og komme til en gjensidig enighet, viser at slike drøftelser for å nå gjensidig enighet også skal foregå i forbindelse med alle andre spørsmål i familien. At ektemannen er konens hode hindrer ikke slike drøftelser for å nå fram til enighet.

Jeg siterer nå 1. Mosebok 2:18, 24 og Matteus 19:5, 6:

¹⁸ Og Jehova Gud sa videre: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene. Jeg skal danne en hjelper (‘ēzer) til ham, som et motstykke (ke-nægd-ō) til ham.»

²⁴ Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor, og han skal holde seg til (dābak) sin hustru, og de skal bli ett kjød.

⁵ og sa: ’Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød’? ⁶ Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.»

Kvinnen skulle være en «hjelper» (‘ēzer) for mannen. Ordene ke-nēgæd viser hva denne hjelperen er. BDB leksikon refererer til 1. Mosebok 2:18 og definerer ordene på følgende måte: «det som er foran = som tilsvarer, en hjelper som tilsvarer ham, som er likeverdig og som dekker ham». Oversettelsen «motstykke» i NV96 er en god gjengivelse.

At konen blir kalt «hjelper», samsvarer med mannens stilling som hode i ekteskapet. Men hjelperen er også mannens motstykke, og de to utgjøre en enhet. Det hebraiske ordet dābak har betydningen «å bli forent, holde fast, holde på, klynge seg til». (Kohlenberger og Mounce). Bruken av ordet i 1. Mosebok 2:24 betyr at mannen og kvinnen ble forent på en slik måte at de utgjorde to deler av en enhet, de ble ett kjød. Dette viser at som mennesker er mannen og kvinnen likeverdige, selv om den ene ble skapt før den andre. Jesus bekrefter denne fullstendige enhet med sine ord i Matteus 19:5, 6.

Jeg vil gjerne dele min egen opplevelse fra mitt ekteskap. Min kone og jeg var gift i 54 år. Grunnlaget for vårt ekteskap var Jehova, og vi forsøkte å følge hans normer i vår liv.

Når avgjørelser skulle bli tatt, drøftet vi situasjonen med hverandre. Noen ganger hadde vi forskjellig syn. Men vi fulgte alltid den uskrevne lov at hvis min kone forsto at noe var svært viktig for meg, ville hun gå inn for det, selv om hun mente at det ikke var den beste måten å gjøre tingene på. Og når jeg forsto at noe var svært viktig for henne, ville jeg gå inn for det, selv om jeg mente at det ikke var den beste måten å gjøre tingene på. Vi kom alltid til enighet!

Vi fulgte også den uskrevne lov at hvis noen gjorde noe mot oss som ikke var godt, så skulle vi glemme det og aldri snakke om det. Men hvis noen gjorde noe mot oss som var godt, ville vi snakke om det og aldri glemme det. Vi hadde et meget lykkelig ekteskap, fordi vi begge alltid forsøkte å følge Jehovas prinsipper.

Men hvis det er slik at beslutninger skal komme ved gjensidig enighet, og at ektemannen og hans kone «med et ydmykt sinn anser de andre for å være høyere enn dere selv», (Filipperne 2:3), hvordan kan da ektemannen være hode og hans kone være underordnet ham? Efeserne 5:33 sier at konen skal ha respekt for sin mann». Konen skulle derfor alltid tenke på at den teokratiske ordning er at ektemannen er hennes hode.

Vi kan sammenligne ektemannens stilling som hode for konen med en formann for styret i et kommersielt selskap. Hvis avgjørelser skal tas og det er like mange stemmer for og imot et forslag, så vil han bruke sin dobbeltstemme for å avgjøre saken. På lignende måte, hvis enighet ikke kan bli oppnådd, så vil ektemannen som familiens hode bruke sin «dobbeltstemme» for å avgjøre saken. Men bakgrunnen for hans dobbeltstemme er hans kjærlighet til sin kone, som er så sterk at han vil gi livet for henne, akkurat som Jesus ga sitt liv for menigheten. (Efeserne 5:25) Det vil ikke være vanskelig å være underordnet en ektemann som følger Jesu eksempel.

I fortidens Israel var ektemannen konens herre, og han eide henne. Han kunne bekrefte eller ugyldiggjøre løfter hun hadde gitt. I det kristne samfunn er ektemannen og konen to individer av lik verdi. De er to deler av den samme enhet, fordi de er ett kjød. Mannen er familiens hode og har det avgjørende ansvar. Men avgjørelser skulle bli tatt slik at de begge når fram til enighet.

KVINNENES STILLING I DEN KRISTNE MENIGHET

I fortidens Israel var det forskjellige lover i forbindelse med templet og tilbedelsen av Jehova. Folk kom med ofre til templet, men bare prestene kunne ofre disse på alteret. Jødene kunne gå inn i templets forgård. Men de kunne ikke gå inn i templet, og folk fra nasjonene kunne bare gå inn i hedningenes forgård.

Disse lovene angående templet og tilbedelsen der ble innført av Gud som en del av den teokratiske ordningen. Det finnes ingen beretning om at noen kritiserte disse lovene. I dag er situasjonen annerledes. Fordi demokratisk tenkning gjennomsyrer store deler av den vestlige verden — kvinner og menn skal kunne gjøre akkurat det samme som alle andre — så har ordningen i den kristne menighet med kvinner og menn blitt kritisert. Men ordningen har et klart bibelsk grunnlag.

BARE MENN KAN VÆRE LÆRERE  

Jeg vil understreke at det er forskjell på undervisningen innenfor og utenfor den kristne menighet. Jeg siterer Apostlenes gjerninger 4:1, 4:

¹ Den dagen brøt det ut stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem; alle bortsett fra apostlene ble spredt omkring i Judẹas og Samạrias områder… ⁴ Men de som var blitt spredt omkring, drog gjennom landet og forkynte ordets gode budskap (evanggelizō).

Menigheten i Jerusalem besto av kvinner og menn, og teksten sier at alle disse unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. Alle disse som nå var adspredt, forkynte det gode budskap, og dette viser at kvinner kunne undervise menn utenfor den kristne menighet. Men dette var ikke tilfellet i menigheten. Vi leser i 1. Timoteus 2:8-14:

⁸ Derfor ønsker jeg at mennene på ethvert sted fortsetter å be, idet de oppløfter lojale hender, uten vrede og diskusjoner. ⁹ Likeså ønsker jeg at kvinnene skal pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet og et sunt sinn, ikke med hårfletningsfrisyrer og gull eller perler eller meget kostbar klesdrakt, ¹⁰ men på den måten som sømmer seg for kvinner som bekjenner at de har ærbødighet for Gud, nemlig ved gode gjerninger.

¹¹ En kvinne skal la seg lære i stillhet (ēsykhia), idet hun fullt ut underordner seg (hypotqē).  ¹² Jeg tillater ikke en kvinne å undervise (didaskō) eller å utøve myndighet (authenteō) over en mann, nei, hun skal være i stillhet (ēsykhia).  ¹³ For Adam ble dannet først, deretter Eva. ¹⁴ Og Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble grundig bedratt og falt i overtredelse. ¹⁵ Hun skal imidlertid bli bevart i trygghet ved barnefødsel, forutsatt at de forblir i tro og kjærlighet og helligelse med et sunt sinn.

Paulus oppgir to grunner for at en kvinne ikke skal ha autoritet over og undervise en mann: 1) Adam ble skapt først, og 2) Eva ble bedratt og falt i overtredelse.  Dommen som Eva og alle kvinner fikk fordi Eva falt i overtredelse, var, ifølge 1. Mosebok 3:16 at mannen vill «herske over deg». Og det var en av grunnene til at en kvinne ikke skulle undervise en mann ifølge De kristne greske skrifter.

Hva betyr det at kvinnen skal lære i stillhet? Ordet ēsykhia («stillhet») forekommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter. Det kan bety at en person ikke skal si noe, slik vi ser i Apostlenes gjerninger 22:2. Men det kan også referere til en situasjon hvor ord blir uttalt, slik vi ser i 2. Tessaloniker 3:12:

¹² Slike personer pålegger og formaner vi i Herren Jesus Kristus at de ved å arbeide i stillhet (ēsykhia) skal spise mat de selv tjener til.

Paulus refererer ikke til enkelt eksempel med arbeid. Men han referer til folk som arbeider for å være i stand til å betale for sin mat. Hans poeng er at de skulle holde en lav profil. Ordene om at kvinner skal være i stillhet, betyr derfor ikke at de ikke har lov til å tale. Men en kvinne må være «i stillhet» når det gjelder å undervise en mann.

 Paulus viser at kvinner kan tjene Gud på forskjellige måter uten å være lærere. Kvinnene skulle oppføre seg på en balansert måte ifølge 1. Timoteus 2:9, 10, og de skulle vise ærbødighet for Gud gjennom gode gjerninger. I vers 15 viser ikke pronomenet «hun» ikke tilbake til Eva, men det viser til kvinnene. Kristne kvinner vil bli bevart i trygghet ved å fylle sin plass i familien, noe som vil inkludere å føde barn, forutsatt at de bevarer troen.

En lignende situasjon blir beskrevet i 1. Korinter 14: 27-30, 34, 35:

²⁷ Og hvis noen taler i en tunge, så la det være begrenset til to eller i høyden tre, og etter tur; og la noen oversette. ²⁸ Men hvis det ikke er noen oversetter, så la ham tie (siagō) i menigheten og tale til seg selv og til Gud. ²⁹ Og la to eller tre profeter tale, og la de andre søke å forstå meningen. ³⁰ Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, så la den første tie (siagō).

³⁴ skal kvinnene tie (siagō) i menighetene, for det er ikke tillatt for dem å tale, men de skal underordne seg, slik som også Loven sier. ³⁵ Hvis det så er noe de vil vite, skal de spørre sine egne menn hjemme, for det er vanærende for en kvinne å tale i en menighet.

Verbet sigaō («å tie, å ikke tale») blir brukt tre ganger i disse versene. I alle tre tilfeller er det forskjellige forhold som gjør at noen skal tie.

Hensikten med møtene var å oppbygge andre. Hvis noen talte i tunger, og det ikke var noen som kunne oversette, skulle den som talte i tunger, tie (verse 28). Men vedkommende kunne selvsagt tale i andre situasjoner i menigheten. To eller tre kunne tale, men hvis en person fikk en åpenbaring, skulle den første tie (verse 31). Men denne personen kunne selvsagt tale i andre sammenhenger i menigheten.

Ifølge vers 34 sa Paulus at kvinner skulle tie i menigheten, og grunnen var at de skulle være underordnet. Paulus henviste til og med til Moseloven for å begrunne dette, og det eneste sted i loven hvor dette blir vist, er i 1. Mosebok 3:16, hvor Gud sa til kvinnen at mannen vil «herske over deg». Ordene om underordning referer til undervisning, slik Paulus viser i 1. Timoteus 2:12, som allerede er drøftet.

Grunnen til at Paulus talte om at noen skulle tie i forbindelse med å tale i tunger og å profetere, var tydeligvis at de situasjoner han nevner, ikke var oppbyggende for menigheten. Han valgte sine ord for å opprettholde orden i menigheten. På lignende måte var hans ord om kvinner tydeligvis talt på grunn av situasjoner som ikke var oppbyggende for menigheten.

Ordene om at kvinnene kunne spørre sine ektemenn hjemme, antyder at kvinner stilte spørsmål som ikke var oppbyggende for menigheten. Dette kan ha vært grunnen til at han ba dem spørre sine ektemenn hjemme. Men på lignende måte som i de situasjoner som allerede er drøftet, så kunne kvinnene selvsagt tale i menigheten hvor de ikke underviste menn. Dette blir vist i 1. Korinter 11:4, 5:

⁴ Enhver mann som ber eller profeterer med noe på hodet, fører skam over sitt hode; ⁵ men enhver kvinne som ber eller profeterer med utildekket hode, fører skam over sitt hode, for det er akkurat det samme som om hun var en kvinne med raket hode.

Spesielt profetering, som betyr at en kristen var inspirert av Guds ånd, var forbundet med menigheten. Dette viser at en kvinne kunne tale i andre situasjoner i menigheten enn å undervise menn. Ordene om at kvinnene måtte tie, betyr derfor ikke at en kvinne ikke i det hele tatt kunne tale i menigheten.

Men hvorfor skulle en kvinne som ba eller profeterte, ha noe på sitt hode? Svaret finnes i 1. Korinter 11:3-10:

³ Men jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er KRISTUS; og en kvinnes hode er mannen; og KRISTIhode er Gud. ⁴ Enhver mann som ber eller profeterer med noe på hodet, fører skam over sitt hode; ⁵ men enhver kvinne som ber eller profeterer med utildekket hode, fører skam over sitt hode, for det er akkurat det samme som om hun var en kvinne med raket hode. ⁶ For hvis en kvinne ikke tildekker seg, så la henne også bli klipt; men hvis det er vanærende for en kvinne å bli klipt eller raket, så la henne være tildekket.

⁷ For en mann bør ikke ha sitt hode tildekket, ettersom han er Guds bilde og ære; men kvinnen er mannens ære. ⁸ For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen; ⁹ og hva mer er: Mannen ble ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. ¹⁰ Derfor bør kvinnen ha et myndighetstegn på sitt hode for englenes skyld.

Her har vi det samme argumentet som Paulus brukte i 1. Timoteus 2:13, hvor han fortalte hvorfor kvinner ikke skal undervise menn, nemlig at Adam ble skapt først. Her har vi det samme synspunkt som vers 7 uttrykker, at «mannen er Guds bilde og ære, men kvinnen er mannens ære». Men som jeg allerede detaljert har vist, så viser versene 8 og 9 at kvinnen ikke er mindreverdig i forhold til mannen. Men de to har akkurat samme verdi, begge er like verdifulle.

 I vers 10 kommer vi til det virkelige poenget i Paulus’ ord om kvinnene:

¹⁰ Derfor bør kvinnen ha et myndighetstegn på sitt hode for englenes skyld.

I Edens hage hadde Adam og Eva rikelig med mat som de kunne spise. Men det var én frukt som det var forbudt å spise. I stedet for å akseptere Guds teokratiske herredømme, introduserte de demokratiet ved selv å bestemme hva de ville gjøre på tross av Guds lov.

 Vi har akkurat den samme situasjonen i dag — teokratiet versus demokratiet. En del av Guds dom mot Eva og hennes kvinnelige avkom var at mennene skulle herske over dem ved å bli deres hoder. Kvinnenes valg er enkelt. Det er å følge Guds teokratiske orden ved å ha et myndighetstegn på sitt hode, når de utfører noe som en mann naturlig ville ha utført. Dette er et godt eksempel for englene i himmelen, som også følger Guds teokratiske styre. Betydningen av å ha et myndighetstegn på hodet er å vise at kvinnen aksepterer Guds teokratiske styre.

Situasjonen i dag er akkurat den samme som i Eden. Ville Adam og Eva respektere Guds teokratiske orden? Eller ville de innføre en demokratisk orden ved selv å velge hva som var godt og ondt? Kristne kvinner i dag har stor åndelig rikdom, inkludert håpet om et evig liv på en paradisisk jord. Å ha  respekt for sine menn som sine hoder, og å overlate undervisningen i menigheten til mennene er ikke vanskeligere for dem enn for Adam og Eva å følge loven om ikke å spise av et bestemt tre.

De fleste kristne kvinner i dag i Guds menigheter følger den teokratiske orden om underordning i stedet for å treffe demokratiske valg.

[1]. En kommende artikkel vil drøfte det kristne syn på slaveri, hvorfor De kristne greske skrifter aksepterer at kristne menn kunne holde lsaver.

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER

Venter vi at kvinner alltid må ha et myndighetstegn på sitt hode? Svaret er nei, for situasjonen med at mennene er kvinnenes hoder er en del av den gamle syndige tingenes ordning og av dommen som ble uttalt over Adam og Eva.

Angående den nye tingenes ordning som kommer, siterer jeg Lukas 20:34, 35:

³⁴ Jesus sa til dem: «Denne tingenes ordnings barn gifter seg og blir giftet bort, ³⁵ men de som er blitt regnet verdige til å få del i den andre tingenes ordning og oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir giftet bort.

Jesus talte om ekteskap, og det er to hensikter med ekteskapet: 1) Det er ikke godt for mannen å være alene, og 2) Barn skal bli født. Jesu ord viser at ekteskap, slik vi kjenner det i dag, ikke vil forekomme i den nye tingenes ordning blant de som får en oppstandelse. Det betyr at når jorden er oppfylt, vil det ikke bli født flere barn.

Men i den nye tingenes ordning er det fremdeles ikke godt for mannen å være alene. Dette viser at selv om ekteskapet i vår forstand er opphørt, vil det i den nye tingenes ordning være sterke personlige bånd mellom personer som lever. På den tiden vil ikke menn lenger herske over kvinner — dette er noe som hører den gamle tingenes ordning til hvor alle er syndere.

Men Guds ord før skapelsen av Eva viser at det vil være sterkere bånd mellom noen enn mellom andre. Mellom Abraham og Sara var det sterke bånd. Etter oppstandelsen vil de ikke lenger være gift. Men fordi vi kjenner Gud, kan vi vente at deres sterke bånd vil fortsette, og at de vil stå hverandre nærmere enn de står andre mennesker. Og det samme kan vi vente når det gjelder oss som har mistet i døden vår ektefelle eller andre vi har vært glade i. De sterke band vi hadde til disse, vil ikke bli brutt av døden.

Selv om dette ikke er skrevet i De hellige skrifter, vet vi at Jehova aldri vil gjøre noe som gir oss sorg. Men han vil legge alt til rette for at vi skal bli lykkelige, slik vi slutter av Romerne 8:32:

³⁸ For jeg er overbevist om at verken død eller liv eller engler eller regjeringer eller ting som nå er, eller ting som skal komme, eller ³⁹ makter eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre.

Disse ordene taler ikke om oppstandelsen eller om det kommende paradiset på jorden. Men de taler om Guds kjærlighet. Og vi kan være sikre på at når vi sørger over en vi er glad i som har dødd, vil vi møte ham eller henne igjen i oppstandelsen. Og Guds kjærlighet vil tillate oss å ha like sterke bånd til den som døde, som vi hadde mens han eller hun enda var i live.