Eldsteboken stiller «å skape splittelser» og «å danne sekter» opp som det samme. Dette er galt.En kristen som ikke lenger tror på alt som Bibelen sier, men som vender seg vekk fra Guds folk og danner sin egen sekt, fortjener å bli ekskludert.Men en kristen som tar avstand fra personer som avviser sanne kristne læresetninger, selv om dette forårsaker splittelse, slik tilfellet var i menigheten i Korint, gjør det som er riktig.Å danne en sekt er alltid forbundet med splittelse. Men å forårsake splittelse er ikke alltid forbundet med det å danne en sekt.Del I av denne studien viser hvorfor det å danne en sekt er grunn for eksklusjon, mens del II viser hvorfor det å forårsake splittelser noen ganger kan være riktig. Den viser også hvordan medlemmene av det styrende råd på noen områder ligner «de overmåte fine apostler» i Korint og Diotrefes, som hadde gått vekk fra Bibelens sannhet.
|
Boken «Vær hyrder for Guds hjord» 12. 39 (4) sier:
Frafall: Frafall vil si å forlate eller falle fra den sanne tro, å ta avstand fra eller gjøre opprør mot den. Det innbefatter det nedenstående:
Det å skape splittelser, danne sekter: (Rom 16:17,18; Tit 3:10, 11) Dette vil være en overlagt handling som ødelegger enheten i menigheten eller undergraver brødrenes tillit til Jehovas ordning. Det kan innebære frafall eller føre til det. – it-2 s. 806–807.
«Å SKAPE SPLITTELSER» OG «Å DANNE SEKTER» ER TO FORSKJELLIGE TING
De to handlingene «å skape splittelser» og «å danne sekter» blir stilt opp i Eldsteboken som én og samme ting. Fra et logisk synspunkt er det ikke mulig å sidestille de to som det samme, og i virkeligheten fører dette leserne på villspor. Hvis en kristen lager en sekt, vil det skape splittelser. Men hvis han eller hun skaper splittelser, innebærer det ikke nødvendigvis å danne en sekt. Vi bør også huske på at det kan være ærlige og riktige grunner for å skape splittelser. Hvis for eksempel en person argumenterer til fordel for en falsk læresetning, vil det være riktig for en kristen å ta avstand fra dette, selv om det skaper splittelser.
Men det er tydelig at medlemmene av det styrende råd har et motiv for å sidestille de to handlingene. En av de 11 eksklusjonsgrunnene som er ført opp i Eldsteboken, og som er basert på Bibelen, er det å danne sekter (hairesis). Ved å sidestille «å danne sekter» og «å skape splittelser» vil leserne ledes ti å tro at det å skape splittelser også er en eksklusjonsgrunn ifølge Bibelen.
Medlemmene av det styrende råd har utstedt et forbud (engelsk: «gag-order») mot å kritisere dem eller Jehovas vitners organisasjon. En hvilken som helst uenighet med noe som det styrende råd skriver, er et brudd på dette forbudet, og det blir oppfattet som «å skape splittelser» med ekslusjon som resultat.
Jeg bruker meg selv som eksempel på at det «å skape splittelser» og «å danne sekter» kan være svært forskjellig. Jeg tror at Jehovas vitner er Guds organisasjon, og i kapittel 1 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, tredje utgave (dansk utgave: Min elskede religion — og det styrende råd) viser jeg at alle Jehovas vitners grunnleggende læresetninger, innbefattet de unike læresetningene, er basert på Bibelen. Boken viser også at den diktatoriske organisasjonen som det styrende råd har laget, bryter flere bibelske lover og prinsipper. Jeg sendte boken til det styrende råd, og jeg skrev at hvis rådet ville begynne å rette opp forhold i organisasjonen som var i strid med Bibelen, så ville boken ikke bli utgitt. Dette ble avvist.
Jeg hadde ikke noe ønske om å forlate min menighet. Men i mine 56 år som eldste hadde jeg lært at hvis jeg så noe i organisasjonen som var galt, så måtte jeg så raskt som mulig rette på det. Det var grunnen til at jeg skrev boken. Et domsutvalg i min menighet ekskluderte meg uten å ha sett boken. Men de var instruert av avdelingskontoret om å ekskludere meg, fordi jeg hadde brutt det styrende råds forbud mot kritikk. Derfor skapte jeg splittelser.
Men på ingen måte kunne det bli sagt at jeg dannet en sekt. Wikipedia definerer «sekt» på følgende måte:
Sekt er et menings- eller trossamfunn som har skilt seg ut fra et herskende samfunn eller en større gruppe. Ordet brukes særlig om religiøse sammenslutninger som har en avvikende trosbekjennelse, dogmer, i forhold til en større, mer etablert bevegelse, men også om andre «tilhengerflokker», for eksempel politiske sekter og mindre grupperinger med meninger som skiller seg fra det rådende synet i et parti. Betegnelsen brukes ofte nedsettende.[1]
Bladet Våkn Opp! for 8. januar, 1988, side 26, beskriver en «sekt» på følgende måte:
Det er interessant å merke seg at mange jøder i det første århundre hadde nettopp en slik oppfatning av Jesu Kristi etterfølgere, særlig av apostelen Paulus. Fordi han nidkjært forkynte det gode budskap om Jesus Kristus, sa de jødiske lederne om ham at han var «den rene pest», og at ’han skapte uro blant alle jødene rundt om i verden og var leder for nasareer-sekten’. (Apostlenes gjerninger 24: 5) Det greske ordet haíresis, som her er oversatt med ’sekt’, betyr «et valg», det vil si «valget av en anskuelse som er i strid med det som er alminnelig antatt». Følgelig er en «sekt» en gruppe som velger å følge en kurs eller en lære som er forskjellig fra det som er alminnelig anerkjent.
En sekt er en gruppe mennesker som har skilt seg ut fra en organisasjon, fordi medlemmene har en annen oppfatning enn medlemmene av moderorganisasjonen.
Det er bare i land hvor det er diktatur at det er en alvorlig feil å ikke blindt å følge det som lederne sier og gjør. Fordi det er forbudt å være uenig med det styrende råd, kan vi si at når jeg utga min bok, så skapte jeg splittelse. Men det er umulig å si at jeg dannet en sekt. En sekt er mer en én person, og jeg har ikke dannet noen opposisjonsgruppe til Jehovas vitner.
Da Jehova skulle ødelegge byene Sodoma og Gomorra, så stilte Abraham Gud til regnskap fordi han mente at han gjorde en feil. Ignorerte Jehova Abraham fordi han dristet seg til å utfordre den allmektige Gud? Abrahams ord var mer en beskyldning enn et spørsmål. Gud hadde rett til å tukte Abraham for hans frekkhet. I stedet svarte han på Abrahams spørsmål uten å si at Abraham ikke hadde noen rett til å reise tvil om hans avgjørelse.
Selv om medlemmene av det styrende råd var en elite-gruppe hvis oppgave var å treffe de endelige avgjørelser om hva som var rett og sant, hvorfor skulle de føle at ingen hadde rett til å stille spørsmål ved deres avgjørelser? I strid med den ydmykhet som Jehova selv viste i forbindelse med Abraham, så har medlemmene av det styrende råd nektet å la noen stille spørsmål om deres avgjørelser, med trussel om straff for dem som gjorde det. Hvis Abraham hadde levd i dag, ville han sannsynligvis ha blitt ekskludert på grunnlag av sine spørsmål.
Jeg har ikke noe ønske om å bryte ned Jehovas vitners organisasjon. Men fordi jeg har inngående kjennskap til de språk Bibelen er skrevet på, har jeg pekt på grunnleggende logiske, språklige og bibelske forhold i medlemmene av det styrende råds tro som ikke stemmer. Og disse fortjener ikke å bli ignorert. Når Jehova tillot Abraham, en mann som ikke hadde kunnskap om bakgrunnen for Jehovas dommer, å stille spørsmål om hans handlinger, hvorfor skulle jeg hindres i å stille bibelske spørsmål om medlemmene av det styrende råds avgjørelser? Har medlemmene av det styrende råd en høyere posisjon enn Jehova? Deres handlinger overfor dem som stiller spørsmål, viser at dette nærmest er deres oppfatning.
Konklusjonen i denne seksjonen er at det å forårsake splittelser og det å danne sekter er to forskjellige ting som ikke skulle ha vært stilt opp sammen. Å danne en sekt gir et bibelsk grunnlag for eksklusjon, men å skape splittelse kan bare gi grunnlag for eksklusjon når hensikten med dette er å danne en sekt.
| Å danne en sekt fører alltid til splittelse. Men å forårsake splittelse fører ikke alltid til dannelsen av en sekt. |
[1]. https://no.wikipedia.org/wiki/Sekt.
HVA DE KRISTNE GREKSE SKRIFTER SIER OM DANNELSEN AV EN SEKT
Det er bare tre steder i De kristne greske skrifter i tillegg til 1. Korinter kapitlene 5 og 6 som drøfter eksklusjonsgrunner. I denne seksjonen skal jeg drøfte to av disse.
DET GRESKE ORDET HAIRESIS — «EN SEKT»
Ordene til Paulus i Titus 3:10, 11 er viktige i vår sammenheng:
10 Et menneske som fremmer en sekt (hairetikos anthrōpos), skal du avvise (paraiteomai) etter en første og en annen formaning, 11 da du vet at et slikt menneske er blitt vendt bort fra (ekstrefō) veien og synder, dømt av seg selv (autokatakritos).
For å forstå nyansene i denne teksten, må vi analysere de greske ordene, og jeg begynner med ordene hairetikos og hairesis:
Betydningen av hairesis er «en gruppe mennesker i opposisjon til en annen gruppe» (Louw og Nida). Jeg siterer Apostlenes gjerninger 26:6 (over) og 1. Korinter 11:19 (under):
5 som har kjent meg fra tidligere, fra først av, hvis de bare vil vitne, at jeg levde som fariseer i samsvar med den strengeste sekt (hairesis) i vår form for tilbedelse.
19 Det må jo også være sekter (hairesis) blant dere, for at de godkjente også kan bli tilkjennegitt blant dere.
De var forskjellige sekter blant jødene, og den som Paulus tilhørte, var fariseerne. I menigheten i Korint var det forskjellige grupper med forskjellige oppfatninger, og disse kunne bli kalt «sekter». Paulus’ poeng var at de som ønsket å holde på den sannhet som de hadde lært, måtte distansere seg fra grupper som ikke ønsket dette. På denne måten var det flere «sekter» i menigheten i Korint.
I Titus 3:10 finner vi adjektivet hairetikos, som refererer til personer som danner en sekt, og substantivet anthrōpos har betydningen «mann, menneske». Vi har den samme situasjonen her som vi har i 1. Korinter kapitlene 5 og 6. Personen blir ikke beskrevet av et verb, noe som ville vise hva han gjør. Men han blir beskrevet med et adjektiv som modifiserer et substantiv, «en mann som danner en sekt», noe som viser hva mannen er. Når det gjelder adjektivet hairetikos, sier TDNT I, side 184: «I kristendommen ser dette ordet ut til helt fra begynnelsen å bli brukt i den tekniske betydningen «en frafallen».
Etter at Paulus har beskrevet dannelsen av en sekt, refererer han til gale handlinger ved å bruke verbet epistrefō, som betyr «å vende seg vekk fra, derfor å forandre seg fullstendig: i NT, passiv: å bli pervertert, Titus 3:11». (Mounce) «og å ha gått vekk fra mønstret av riktig oppførsel og derfor ha blitt korrupt…Titus 3:11”. (Louw og Nida)
Ordet «veien» sikter til sanne kristne trosoppfatninger og livsførsel, noe som denne mannen hadde gått vekk fra. Det er klart at mannen ikke hadde «tatt et galt skritt før han var klar over det». (Galaterne 6:1) Men Mounce betegner ham som «pervertert» og Louw og Nida betegner ham som «korrupt».
Alvoret i situasjonen blir uttrykt av de greske ordet autokatakritos med betydningen «en som blir fordømt av resultatet av sine egne handlinger». (Louw og Nida). Hans handlinger var så alvorlige at hvem som helst kunne se dette, og han hadde ingen unnskyldning — hans egne handlinger fordømte ham.
Grunnen til at vi kan si at det å danne en sekt er en eksklusjonsgrunn, er ordene «skal du avvise». Det greske ordet er paraiteomai har betydningen: gå imot, nekte å motta, nekte, avvise, unngå». (Mounce) Og et av kriteriene for en eksklusjonsgrunn ifølge 1. Korinter 5:11 er «ikke å ha sosial kontakt med vedkommende», noe som er tilfellet her.
«Å SKAPE SPLITTELSER» MÅ DEFINERES
Det er én passasje i De kristne greske skrifter som drøfter det samme som Titus 3:10, 11, og det er Romerne 16:17, 18:
17 Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært; unngå (ekklinō) dem. 18 For den slags mennesker er slaver, ikke for vår Herre Kristus, men av sin egen buk, og ved glatt tale og smiger forleder de de uskyldiges hjerter.
I Vakttårnets litteratur blir Romerne 16:17 brukt for å vise at det å skape splittelser er en alvorlig synd. Den første artikkelen som drøfter eksklusjon i detalj, ble publisert i The Watchtower for 1. mars 1952. I tillegg til å referere til eksklusjonsgrunnene som er nevnt i 1. Korinter kapitlene 5 og 6, nevnes det å skape splittelser på side 134. Som bevis for dette ble Romerne 16:17, 18 brukt. Det samme skriftsted blir også brukt i Eldsteboken (2019) 12.39 (4) for å belegge det å danne splittelser som en eksklusjonsgrunn.
Dette villeder leserne. Jeg har sitert 1. Korinter 11:19, som viser at hvis noen ikke fulgte den sanne lære, skulle andre distansere seg fra disse, noe som kunne skape splittelser. Dette viser at i noen situasjoner kan det å skape en splittelse være riktig. Men å lage en splittelse i menigheten på grunn av dårlige motiver er en alvorlig synd.
Romerne 16:17 er et godt eksempel på denne forskjellen. Følgende synder blir nevnt:
- Å skape splittelser.
- Å få noen til å snuble.
- Å handle i strid med kristen lære.
- Å ikke være slaver av Jesus Kristus.
- Å forlede de uskyldiges hjerter.
De siste tre punktene er særlig viktige. Ved å gå imot den kristne lære og ved å forlede uskyldige, danner i virkeligheten de nevnte personer en sekt. Bare når det å skape splittelser er forbundet med slike dårlige handlinger, er det en alvorlig synd.
Ett av kriteriene i 1. Korinter kapitlene 5 og 6 som var forbundet med eksklusjonsgrunner, er ikke å synanamignymi — ikke å ha sosial kontakt. Det er et lignende ord i Romerne 16:17, nemlig ekklinō. Ifølge Louw og Nida har ordet ekklinō i Romerne 16:17 betydningen «med vilje å unngå å ha samvær med noen — å unngå, å holde seg vekk fra, å ikke ha noe med å gjøre». Bruke av ordet ekklinō viser at de nevnte personene fortjener å bli ekskludert fra menigheten. De skulle ikke bli ekskludert for å lage splittelser, men for å lage splittelser ved å forlede uskyldige og få dem til å snuble.
| De nevnte personene skulle ikke bli ekskludert fordi de laget splittelser, men fordi de handlet i strid med den kristne lære og fikk andre til å snuble. |
Det er riktig som Eldsteboken sier, at det å danne en sekt er en grunn for eksklusjon. En slik handling er basert på en overveid avgjørelse, og den viser personligheten til denne personen. Derfor er denne eksklusjonsgrunnen i samsvar med de grunnene som nevnes i 1. Korinter kapitlene 5 og 6: Medlemmer av menigheten blir ikke ekskludert for det de gjør, men for de de er.
