INNNLEDNING
Alle mennesker har arvet synd fra Adam, og vi alle gjør mange ting som vi ikke ønsker å gjøre. Jesus viste imidlertid at det er forskjell på de synder som mennesker gjør og forskjell på konsekvensen av syndene. Jeg siterer Matteus 12:31, 32:
31 Derfor sier jeg dere: All slags synd og bespottelse skal bli menneskene tilgitt, men bespottelse mot ånden skal ikke bli tilgitt. 32 For eksempel: Enhver som taler et ord mot Menneskesønnen, ham skal det bli tilgitt; men enhver som taler mot den hellige ånd, ham skal det ikke bli tilgitt, nei verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme.
Hva er forskjellen på bespottelse av ånden som ikke kan bli tilgitt, og all andre former for bespottelse og synd som kan bli tilgitt?
Straffen for synd er døden, og siden Adam har det vært omkring 30 milliarder av hans etterkommere som har levd og dødd. For å få del i Jesus gjenløsningsoffer, som kan tilgi synder, må det foregå en oppstandelse. Svaret på spørsmålet om forskjellen på synd mot den hellige ånd og andre synder er knyttet til oppstandelsen. Det er slik, fordi alle som kan få tilgivelse for sine synder, vil få en oppstandelse. Men de som har syndet mot den hellige ånd, vil ikke få noen oppstandelse.
For at vi skal ha det rette syn på oppstandelsen, siterer jeg 1. Korinter 15:22 (over) og Johannes 5:28, 29 (under):
22 For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i KRISTUS.
28 Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene (mnemeion, qæbær), skal høre hans røst 29 og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.
Paulus sier at alle Adams etterkommere som dør på grunn av nedarvet synd, vil få en oppstandelse. Og Jesus sier at alle de som er i minnegravene, vil få en oppstandelse.
DE SOM ER I MINNEGRAVENE
Det greske ordet mnemeion («minnegraver») refererer ikke til et hull som er gravd for å begrave døde personer. Men det refererer til graver som er konstruert for døde legemer. I fortidens Israel ble slike graver hogd ut i klippene.
Jesus snakket hebraisk, og det ordet han brukte, var qæbær. Det greske ordet mnemeion er beslektet med ordet mimnēskomai («å huske»). I Esekiel 32:18, 22, 25, 26 blir qæbær forbundet med sheōl (gresk «hadēs»), og ifølge Åpenbaringen 20:13 skal alle de som er i hadēs (sheōl) få en oppstandelse. Dette var sannsynligvis den oppfatningen gudfryktige jøder hadde på Jesu tid. (Johannes 11:24)
Da Johannes oversatte qæbær med mnemeion, et ord som inkluderer tanken om «et minne», så kan det innebære at de døde som skal få oppstandelse, er i Guds minne. Gjengivelsen «minnegraver» er derfor en god oversettelse.
Alle de som er i minnegravene, vil få en oppstandelse, og to forskjellige grupper er nevnt. En sammenligning mellom Johannes 5:21-29 og 3:16-21 vil hjelpe oss til å identifisere de to gruppene.
21 For liksom Faderen oppreiser de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende dem han vil. 22 For Faderen dømmer slett ingen, men han har overgitt all dom til Sønnen, 23 for at alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. 24 I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, har evig liv, og han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.
25 I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt, skal leve. 26 For liksom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. 27 Og han har gitt ham myndighet til å dømme, fordi han er Menneskesønn. 28 Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst 29 og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting (faulos), til en dommens oppstandelse.
” 16 For Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv. 17 For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for at han skulle dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som viser tro på ham, skal ikke bli dømt. Den som ikke viser tro, er allerede blitt dømt, fordi han ikke har vist tro på Guds enbårne Sønns navn. 19 Og dette er grunnlaget for dommen: at lyset er kommet til verden, men menneskene har elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. 20 For den som praktiserer onde ting (faulos), hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli irettesatt. Men den som gjør det som er sant, kommer til lyset, for at det skal bli gjort kjent at hans gjerninger er blitt gjort i harmoni med Gud.»
Vi kan bare forstå Jesu ord hvis vi forstår Guds hensikt. Jeg anbefaler artikkelen «Å få Adam’s sjanse» som en bakgrunn for å forstå Jesu ord. Gud har valgt ut 144 000 mennesker som skal få en himmelsk oppstandelse og som skal regjere med Jesus Kristus i himmelen. Dommens dag er ett tusen år lang. Alle Adams etterkommere, unntatt de få som har syndet mot den hellige ånd, vil få en oppstandelse på dommens dag for å få anledning til å akseptere eller avvise Jesu gjenløsningsoffer.
Jeg skal nå se på de forskjellige sidene ved versene ovenfor:
VERDEN
Det greske ordet kosmos blir oversatt med «verden» i Johannes 3:17. Det har forskjellige referanser, slik som 1) alle mennesker, 2) menneskene utenfor den kristne menighet, 3) de omgivelser menneskene lever i, og 4) pryd. Da Jesus sa at Gud elsker verden, må betydningen være alle mennesker som er etterkommere av Adam. Når Jesus derfor sa at han kom for å frelse «verden», betyr det at han kom for å frelse alle Adams etterkommere. Og Jesus vil selvsagt nå dette målet.
Å DØMME
Jehova God blir i Bibelen vist å være den øverste dommer. Men i følge 5:22, har han «overgitt all dom (krisis) til Sønnen». Jesus snakket mange ganger om dommens dag, og denne dagen er ett tusen år lang.
DEN SYNBOLSKE OPPSTANDELSEN
Den symbolske oppstandelsen innebærer at mennesker som blir betraktet som døde, fordi de praktiserer synd, vil nå bli betraktet som levende. Jeg siterer 5:24, 25 (over) og 3:16, 18 (under):
24 Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, har evig liv, og han kommer ikke til dom (krisis), men er gått over fra døden til livet.
25 I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt, skal leve.
16 for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.
18 Den som viser tro på ham, skal ikke bli dømt.
Det viktige punktet her er at 3:16-21 taler om nøyaktig de samme ting som 5:21-29. Ved å sammenligne disse versene kan vi identifisere de som vil få «livets oppstandelse» og de som får «dommens oppstandelse». Vers 25 viser at de døde vil høre Guds Sønns røst på den tiden og i fremtiden. De døde vil høre Guds Sønns røst, og så ser Jesus tilbake og sier at de som har gitt akt, vil leve.
Belønningen for dem som ble regnet som døde, var at de da hadde «gått over fra døden til livet». Vi bør huske at de som i det første århundre hørte Guds Sønns røst, og de som senere hørte de kristnes forkynnelse, alle var kalt til det himmelske riket. De skulle regjere sammen med Jesus Kristus. De var døpt med hellig ånd, erklært som rettferdige, og de ble nye skapninger. Alle andre Adams etterkommere kan vente på en oppstandelse på den tusenårige dommens dag, og gjenløsningsofferet vil bli anvendt på dem på den tiden.
De som hadde del i den symbolske oppstandelsen og var blitt nye skapninger, «kommer ikke til dom». De vil ikke få oppstandelse på dommens dag, slik at de kan vise om de ønsker å tjene Gud eller ikke. De har allerede bevist dette ved å bli nye skapninger, og det vil de bevise ved sin livsførsel. Derfor vil de være dommere på dommens dag.
DEN FREMTIDIGE OPPSTANDELSEN
For å gjøre det lettere å følge argumentene, kommer jeg med konklusjonen her: De som «har gjort gode ting», er alle de 144 000 som levde på Jesu tid og senere, som trodde på Jesu ord, og som hadde blitt nye skapninger med håp om å regjere med ham i himmelen. De som «har praktiserte onde ting», er «verden» som Jesus kom for å frelse, det vil si alle Adams etterkommere som ikke har et himmelsk håp, og som Jesus kjøpte da han døde.
De 144 000 med et himmelsk håp vil få en oppstandelse «under hans nærvær». (1. Korinter 15:23) Alle andre vil få en oppstandelse i løpet av den tusenårige dommens dag.
DE SOM HAR GJORT GODE TING
Hva er disse gode ting ifølge sammenhengen? Jeg siterer 5:23, 24 (over) og 3:16, 18 (under):
23 for at alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen 24 Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg.
16 for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.
18 Den som viser tro på ham, skal ikke bli dømt.
Både kapittel 5, vers 23, og kapittel 3, versene 16 og 18, viser at det å tro på Guds Sønn er det samme som å ha gjort gode ting. Og både kapittel 5, versene 24 og 25, og kapittel 3, vers 16, viser at de som gjør dette, har evig liv.
DE SOM HAR PRAKTISERT ONDE TING
Hva er de onde tingene ifølge sammenhengen? Jeg siterer 5:23 (over) og 3:18, 20 (under):
23 Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham.
18 Den som ikke viser tro, er allerede blitt dømt.
20 For den som praktiserer onde ting (faulos), hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli irettesatt.
Den som ikke ærer Sønnen, gjør en ond ting, ifølge 5:23. Det samme er tilfellet med ikke å vise tro, ifølge 3:18. En slik person har allerede blitt dømt. Han eller hun har vendt seg imot Gud og har praktisert onde ting.
Ordet som er oversatt med «ond», is faulos. Det er et sjeldent ord, som bare forekommer seks ganger i De kristne greske skrifter. Ordet faulos blir brukt i 5:28 i uttrykket «de som har praktisert onde ting». At det samme ordet også forekommer i 3:20 i uttrykket «som praktiserer onde ting», er enda et ledd som binder 5:21-29 og 3:16-21 sammen.
De onde tingene som er nevnt i 3:20, er at en person «hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli irettesatt.» De gode ting som fører til livets oppstandelse, er å vise tro på Jesus Kristus. De onde tingene som fører til dommens oppstandelse, det vil si, til en oppstandelse på den tusenårige dommens dag, er ikke å vise tro på Guds Sønn og å praktisere ting som er i strid med Guds lover, noe alle mennesker gjør.
Kravet for å få evig liv er å vise tro på Jesus Kristus. Ingen av dem som levde på jorden før Jesu tid, hadde denne sjansen, og de fleste som har levd etter Jesu tid, har heller ikke hatt denne sjansen. Alle disse vil få sin sjanse på dommens dag. Som Jesus sa, så kom han for å frelse verden, det vil si alle Adams etterkommere, og dette vil han gjøre på dommens dag.
Tabell 1.1. Livets oppstandelse og dommens oppstandelse
De som har gjort gode ting. | De 144 000 salvede kristne som har blitt erklært rettferdige. |
De gode tingene. | Å tro på og ære Jesus Kristus. |
Livets oppstandelse. | En himmelsk oppstandelse under Kristi nærvær. |
De som har praktiserte onde ting. | Alle Adams etterkommer som ikke har syndet mot den hellige ånd. |
De onde tingene. | Ikke å tro på og ære Jesus; å praktisere ting som strider mot Guds lov. |
dommens oppstandelse. | En oppstandelse på dommens dag med mulighet for å akseptere eller forkaste gjenløsningsofferet. |
DEN UTILGIVELIGE SYND
Som vi har sett, kan det være tilgivelse for alle slags synder, men ikke for bespottelse av ånden. Hva slags synd er det som ikke kan bli tilgitt?
Jesu gjenløsningsoffer dekker alle synder som vi gjør på grunn av vår menneskelige ufullkommenhet som skyldes den synd vi har arvet. Synder som ikke er blitt begått på grunn av nedarvet synd, men på grunn av personens egen ondskap, blir ikke dekket av gjenløsnoingsofferet og vil ikke bli tilgitt. |
SYND MOT DEN HELLIGE ÅND AV DEM SOM IKKE ER KRISTNE
Ordet «synd» blir forstått av de fleste, men hva innebærer begrepet «bespottelse», som er en spesiell form for synd? Det greske ordet blasfēmia har betydningen «å tale imot noen på en slik måte at man skader hans eller hennes rykte». (Louw og Nida). Jesus brukte dette ordet på grunn av situasjonen. Vi leser i Matteus 12:22-29
22 Da kom de til ham med en demonbesatt som var blind og stum; og han leget ham, slik at den stumme talte og så. 23 Og alle folkeskarene ble helt ute av seg av undring og begynte å si: «Dette skulle vel ikke være Davids Sønn?» 24 Da fariseerne hørte dette, sa de: «Denne mannen driver ikke ut demonene uten ved hjelp av Beẹlsebub, demonenes hersker.»
25 Ettersom han kjente deres tanker, sa han til dem: «Hvert rike som er i strid med seg selv, kommer til å bli ødelagt, og ingen by og ikke noe hus som er i strid med seg selv, vil bestå. 26 Likeså: Hvis Satan driver Satan ut, har han kommet i strid med seg selv; hvordan skal hans rike da kunne bestå? 27 Dessuten, hvis jeg driver demonene ut ved hjelp av Beẹlsebub, ved hjelp av hvem driver da DERES sønner dem ut? Derfor skal de være DERES dommere. 28 Men hvis det er ved hjelp av Guds ånd jeg driver demonene ut, da er Guds rike virkelig kommet overraskende på dere. 29 Eller hvordan kan noen trenge inn i huset til en sterk mann og ta hans eiendeler hvis han ikke først binder den sterke mannen? Og så vil han plyndre hans hus.
Ifølge Matteus 12:27 kunne fariseernes sønner (disipler) drive ut demoner. Ved dette samarbeidet demonene med faiseernes disipler, for at folk skulle tro at Gud sto bak dette. Utdrivingen av demoner av fariseernes disipler ble tydeligvis brukt av fariseerne som et bevis på at Gud var med dem. Jesus drev ut demoner i en mye større målestokk enn fariseernes disipler. Og fariseerne sa at dette gjorde Jesus ved hjelp av Belsebub, demonenes hersker (vers 24).
Fariseernes handlinger og ord var ikke forårsaket av menneskelig ufullkommenhet, av den synd de hadde arvet fra Adam. Fordi deres disipler drev ut demoner i en liten målestokk, visste de at Jesu gjerninger, som var mye større, ikke kunne være forårsaket av Beelsebub. Det var derfor Jesus sa at fariseernes disipler skulle være deres dommere. Fariseernes ord og handlinger var derfor basert på et bevisst valg. Jesus truet fariseernes stilling, og derfor ønsket de å skade hans rykte. Fordi den hellige ånd sto bak Jesu gjerninger, var fariseernes ord i virkeligheten en bespottelse av ånden.
Noen vil kanskje ha problemer med å se alvoret i fariseernes ord og handlinger sammenlignet med alvorlige synder, slik som drap, ekteskapsbrudd og andre synder som kan bli tilgitt. For å forstå forskjellen må vi tenke på at det ikke var ordene i seg selv som var utilgivelige, men det som lå bak ordene.
Vers 25 sier at «Jesus kjente deres tanker (enthymēsis)». Ordet enthymēsis har betydningen «handling basert på tanker, refleksjon, resultatet av en tanke, oppfinnelse, redskap» (Mounce) og «medfødt idé, vurdering, tanke». (UBS Leksikon). Vi må forstå at Matteus ikke snakket om tanker som oppsto i sinnet til fariseerne når de så at Jesus drev ut demoner, men at han snakket om disse fariseernes egenskaper, deres innerste ønsker. Jeg siterer Apostlenes gjerninger 17:29 (over) og Hebreerne 4:12 (under):
29 Ettersom vi altså er Guds avkom, bør vi ikke forestille oss at Det Guddommelige Vesen er lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er formet ved menneskelig kunst og oppfinnsomhet (enthymēsis).
12 For Guds ord er levende og utfolder kraft og er skarpere enn noe tveegget sverd og trenger så langt inn at det skiller sjelog ånd, og ledd og deres marg, og kan skjelne hjertets tanker (enthymēsis) og hensikter.
I Apostlenes gjerninger 17:29 blir enthymēsis oversatt med «oppfinnsomhet», som står parallelt med «kunst». Dette viser at det greske ordet enthymēsis refererer til mye mer enn til tanker som plutselig oppstår. I dette verset referer ordet til handlinger som er forårsaket av tanker.
I Hebreerne 4:12 blir ordet oversatt med «tanker», og det står parallelt med «hensikter», «hjertets tanker og hensikter». Ordene «Guds ord» i denne sammenhengen referer til Guds løfter til Israel om å komme inn i det lovte land og hvile sammen med Jehova. Og det refererer også til Guds løfter om å komme inn på den nye jord og der hvile sammen med Jehova. Hvordan Israelittene reagert på dette «Guds ord», og hvordan Guds tjenere i dag reagerer på det, avslører hva som er deres innerste motiver, «hjertets tanker og hensikter».
Når vi forstår betydningen av det greske ordet som oversatte det hebraiske ordet Jesus brukte når han talte om fariseerne, så skjønner vi at Jesus kjente deres innerste motiver, motivene i deres hjerter, og hvordan disse motivene fikk dem til å handle. Dette utdyper han i Matteus 12:33-35 (over), og paralellstedet Lukas 6:33-45 (under):
33 Dere må enten gjøre treet godt og dets frukt god eller gjøre treet råttent og dets frukt råtten; for treet kjennes på sin frukt. 34 Hoggormyngel, hvordan kan dere tale gode ting når dere er onde? For av hjertets overflod (perisseuma kardia) taler munnen. 35 Et godt menneske sender ut gode ting fra sitt gode forråd (agathos thēsauros), mens et ondt menneske sender ut onde ting fra sitt onde forråd (ponēros thēsauros).
43 For det finnes ikke et godt tre som frambringer råtten frukt; det finnes heller ikke et råttent tre som frambringer god frukt. 44 For hvert tre kjennes på sin egen frukt. En plukker for eksempel ikke fikener av torner, og en skjærer heller ikke druer av en tornebusk. 45 Et godt menneske bringer fram det som er godt, fra sitt hjertes gode forråd (thēsauros kardia), men et ondt menneske bringer fram det som er ondt, fra sitt onde forråd (perisseuma kardia; for av hjertets overflod taler hans munn.
Bruken av greske ord de to stedene er lik. Substantivet thēsauros betyr «et sted for å lagre verdifulle ting». (Louw og Nida). Og ordet perisseuma betyr «det som eksisterer i overflod». (Louw og Nida) Begge ord er forbundet med hjertet av Matteus og Lukas. Betydningen er at hjertet er et lagerrom for verdifulle ting, og disse tingene finnes i overflod. De ting som er i dette lagerrommet, er enten gode eller onde, og de får munnen til å tale og personen til å handle.
Jesus anvendte den situasjonen jeg har drøftet, på fariseerne, og jeg siterer Matteus 12:34 (over) and Matteus 23:33 (under):
34 Hoggormyngel, hvordan kan dere tale gode ting når dere er onde? For av hjertets overflod (perisseuma kardia taler munnen.
34 Slanger, hoggormyngel, hvordan skal dere kunne flykte fra Gehẹnnas dom?
Jesus kaller fariseerne for slanger, og han sier at de er onde på grunn deres hjertes overflod. Ordet Gehenna refererte til den aller strengeste straff, og det ser ut til at folket på Jesu tid assosierte Gehenna med evig tilintetgjørelse av dem som kom dit. Fariseerne, som hadde spottet Guds ånd, kunne ikke få tilgivelse ifølge Jesus. Derfor fortjente de den strengeste form for straff.
SYND MOT DEN HELLIGE ÅND AV KRISTNE
Jeg har allerede understreket at at ingen som har syndet mot den hellige ånd, vil få en oppstandelse. Slike synder kan bli begått av kristne og av ikke-kristne. Hebreerne 6:4-6 beskriver synd mot den hellige ånd av kristne:
4 For når det gjelder dem som én gang for alle er blitt opplyst, og som har smakt den himmelske frie gave, og som har fått del i hellig ånd, 5 og som har smakt Guds gode ord og den kommende tingenes ordnings krefter, 6 men som har falt fra (parapiptō), så er det umulig å vekke dem til anger (metanoia) igjen, for de pælfester på nytt Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam.
Uttrykket «har falt fra» er oversatt fra det greske ordet parapiptō med betydningen «å forlate et tidligere samfunn, å ekskludere (en type reversering av å begynne å ha samfunn med». (Louw og Nida). Dette verbet forekommer bare én gang, og vi kan derfor ikke definere det på grunn av forskjellige sammenhenger. Den ene sammenhengen hvor verbet forekommer, viser at en person som «har falt fra», ikke lenger klarer å angre, og dette viser at det her snakkes om synd mot den hellige ånd.
I følge 1. Korinter 5:1 var en bror i menigheten skyldig i alvorlige synder, fordi han levde sammen med sin fars kone. Paulus skrev at denne mannen måtte bli ekskludert (5:13). En stund senere ble mannen gjenopptatt i menigheten, noe som Paulus var enig i. (2 Korinter 2:5-8) Fordi han hadde fortsatt å ha seksuell omgang med sin fars kone, var hans synder alvorlige. Men han hadde fremdeles evnen til å angre. I forbindelse med denne situasjonen skrev Paulus i 2. Korinter 7:9, 10:
9 gleder jeg meg nå, ikke fordi dere ble bedrøvet, men fordi dere ble bedrøvet til anger (metanoia); for dere ble bedrøvet på en måte som Gud vil, for at dere ikke i noe skulle lide noen skade på grunn av oss. 10 For bedrøvelse på en måte som Gud vil, bevirker anger (metanoia) til frelse, som ikke er å beklage; men verdens bedrøvelse forårsaker død.
Paulus viser at «bedrøvelse på den måte Gud vil, bevirker anger», men det er ikke tilfellet med «verdens bedrøvelse». Den personen som hadde falt fra (parapiptō), ifølge Hebreerne 6:6, var ikke i stand til å føle bedrøvelse på den måten Gud vil, som ville føre til omvendelse. Situasjonen med «å falle fra» blir også beskrevet i Hebreerne 10:26-31:
26 For hvis vi med vilje (ekousiōs) praktiserer synd (hamartanō) etter at vi har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer for synder tilbake, 27 men det er en fryktelig forventning om dom, og det er en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot.
28 Enhver som har ringeaktet Moseloven, dør uten medynk etter vitnesbyrd fra to eller tre. 29 Hvor mye strengere straff mener dere da ikke den fortjener som har tråkket på Guds Sønn, og som har ansett paktens blod, som han ble helliget ved, for å være av alminnelig verdi, og som med forakt har krenket (enybrizō) den ufortjente godhets ånd? 30 For vi kjenner ham som sa: «Hevnen er min; jeg vil gjengjelde», og igjen: «Jehova skal dømme sitt folk.» 31 Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender.
Adverbet ekousiōs («med vilje») i vers 26 har betydningen «å gjøre noe bevisst med vilje». (Louw og Nida) Dette adverbet forekommer bare ett annet sted, i 1. Peter 5:2, hvor NV96 oversetter det med «villig». Jeg har vist at betydningen av ekousiōs i Hebreerne 10:26 er generell. Men den generelle betydningen at mennesker synder av fri vilje, kan ikke være det han som skrev Hebreerbrevet, mente. Derfor må vi se på sammenhengen for å finne den nøyaktige betydningen.
Vers 28 taler om han «som har ringeaktet Moseloven». Verbet atheteō har betydningen «å nekte å anerkjenne gyldigheten av noe». (Louw og Nida) og «å avvise eller å gjøre opprør mot». (Accordance Leksikon) Parallellen til å gjøre opprør mot Moseloven er at kristne «har tråkket på Guds Sønn», noe som innebærer at personen «har ansett paktens blod, som han ble helliget ved, å være av alminnelig verdi». Denne personen har altså nektet å anerkjenne verdien av Jesu blod og han har gjort opprør mot gjenløsningsofferet.
Den siste del av vers 29 er særlig viktig. Vi leser at personen har «med forakt krenket den ufortjente godhets ånd». Bokstavelig sier den greske teksten: «og ånden av ufortjent godhet har han krenket/forhånet». Verbet enybrizō har betydningen å tale imot noen på en uforskammet eller arrogant måte». (Louw og Nida), og «fornærme, håne» (Accordance Leksikon) De siste ordene i vers 29 viser at «villig» innebærer en bevisst forhånelse av den hellige ånd.
Hebreerbrevet har i 10:28, 29 en beskrivelse av synd mot den hellige ånd. Dette kan bli definert som «et bevisst ondt handlingsmønster som fortsetter på tross av at personen vet at handlemåten er gal, men han eller hun gjør det av ren ondskap». Noe som støtter denne definisjonen, er at versene som beskriver synd mot den hellige ånd, bruker presens partisipp av verbet hamartanō («å synde»). Verbet blir helt korrekt oversatt som «praktiserer synd».
Jeg har vist at alle synder som blir begått på grunn av den synd vi har arvet fra Adam, kan bli tilgitt. Men synder som en person gjør på grunn av hans egen ondskap, kan ikke bli tilgitt. Adverbet ekousiōs («villig») refererer til slike synder som ikke kan bli tilgitt.
Bare Gud kan lese menneskenes hjerter, og bare han vet hvilke synder som blir begått på grunn av nedarvet synd og på grunn av ens egen. ondskap. Hvis en kristen har gjort noe som er alvorlig galt, og han eller hun spør seg selv: «Har jeg syndet mot den hellige ånd?», så er det nesten sikkert at han eller hun ikke har begått en utilgivelig synd. Hvis det var tilfellet, ville ikke personen ha stilt dette spørsmålet, for da ville samvittigheten ha blitt hard, og vedkommende ville ikke være i stand til å føle anger ifølge Hebreerne 6:6.
Bladet Awake! for 22. Mai 1963 inneholdt en artikkel med temaet «Resurrection — for whom?» («Oppstandelse — for hvem?») I forbindelse med oppstandelsen gir artikkelen en god definisjon av synd mot den hellige ånd, og ved denne viser den at disse syndene er noe som svært få har begått, slik vi ser av sitatet nedenfor:
There will not be a resurrection for the willfully, deliberately, incorrigibly wicked, those without the slightest spark remaining of conscience or love of righteousness.
Det vil ikke være noen oppstandelse for dem som med vilje og med fullt overlegg er uforbederlig onde, de som ikke har den minste gnist av samvittighet eller av kjærlighet til rettferdigheten. |
SYNDER SOM KAN BLI TILGITT
Jeg har understreket at alle synder som blir begått på grunn av vår nedarvede synd, kan bli tilgitt. Paulus var en oppriktig tjener for Gud, som arbeidet hardt for å følge Guds prinsipper. Og han måtte også kjempe mot synden.
SYNDEN I KJØDET
Paulus beskrev hvordan den nedarvede synd virket i alle mennesker i Romerne 7:14-25:
14 For vi vet at Loven er åndelig; men jeg er kjødelig, solgt under synden. 15 Hva jeg bevirker, vet jeg nemlig ikke. For det jeg ønsker, det praktiserer jeg ikke; men det jeg hater, det gjør jeg. 16 Men når jeg gjør det jeg ikke ønsker, samstemmer jeg i at Loven er god. 17 Men nå er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg. 18 For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt; for evnen til å ønske er til stede hos meg, men evnen til å bevirke det som er godt, er ikke til stede. 19 For det gode som jeg ønsker, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke ønsker, det praktiserer jeg. 20 Når jeg nå gjør det jeg ikke ønsker, da er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg.
21 Jeg finner altså denne lov i mitt tilfelle, at når jeg ønsker å gjøre det som er rett, er det onde til stede hos meg. 22 Jeg gleder meg virkelig over Guds lov etter det menneske jeg er i det indre, 23 men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som fører krig mot mitt sinns lov og tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. 24 Jeg elendige menneske! Hvem skal redde meg fra det legeme som lider denne død? 25 Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Med mitt sinn er jeg da altså selv en slave for Guds lov, men med mitt kjød for syndens lov.
Da Adam brøt Guds lov, mistet han sitt gode forhold til Gud, noe som er nødvendig for å leve et fullkomment liv. Nå var Adam blitt en ufullkommen mann, og denne ufullkommenheten overførte han til sine barn, og alle disse arvet synd. I 7:18 sier Paulus at synden er «i mitt kjød», og dette ser ut til å være helt bokstavelig. I vers 24 spør han om hvem som kan redde ham fra «det legeme som lider denne død», og svaret er «Jesus Kristus, vår Herre». Jeg siterer Hebreerne 2:17 (over) og 1. Johannes 2:2 (under):
17 Derfor måtte han i alle henseender bli sine «brødre» lik, for at han skulle bli en barmhjertig og trofast øversteprest i ting som vedrører Gud, for å frambære et sonoffer for folkets synder.
2 Og han er et sonoffer for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens (kosmos).
Hva betyr det at Jesus er et sonoffer for hele verden? Jeg siterer Johannes 3:17 (over), Johannes 5:28, 29 (i midten) og 1. Korinter 15:22 (under):
17 For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for at han skulle dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
28 Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst 29 og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.
22 For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i KRISTUS.
I 1. Johannes 2:2 leser vi at Jesus er et sonoffer for hele verden, som referer til alle Adams etterkommere. Ifølge Johannes 3:17 kom Jesus for å frelse verden. Guds hensikt slår aldri feil, og derfor vil Adams etterkommere blir frelst. Ifølge Johannes 5:28, 29 sa Jesus at alle de somer i minnegravene, vil få en oppstandelse, og Paulus sa ifølge 1. Korinter 15:22 at alle som dør i Adam, vil få en oppstandelse i Kristus.
Men hva kan vi si om ordet alle i forbindelse med dem som har syndet mot den hellige ånd, som ikke vil få en oppstandelse? De som har syndet mot den hellige ånd, dør ikke «i Adam», fordi de har arvet synd, men de dør fordi de ar uforbederlig onde. Derfor er de ikke i minnegravene. Disse er også kjøpt av Jesu sonoffer. Men ved deres onde handlinger viser de at de har forkastet sonofferet.
Jeg har understreket i seksjonen om minnegravene, at alle Adams etterkommere, unntatt de 144000 som vil regjere med Jesus Kristus, og de få som har syndet mot den hellige ånd, vil få oppstandelse på den tusenårige dommens dag på grunn av Jesu gjenløsningsoffer.
MENNESKER SOM BLIR OMTALT SOM ONDE, VIL FÅ EN OPPSTANDELSE
Etter at Jesus hadde gått i rette med fariseerne og vist at deres handlinger var synd mot den hellige ånd, som det ikke er noen tilgivelse fra, besvarte han et spørsmål fra noen fariseere. Vi leser i Matteus 12:38-42:
38 Som et svar til ham sa så noen av de skriftlærde og fariseerne: «Lærer, vi vil gjerne se et tegn fra deg.» 39 Han svarte ved å si til dem: «En ond (ponēros) og utro (moikhalis) generasjon fortsetter å søke etter et tegn, men det skal ikke bli gitt den noe tegn, bortsett fra profeten Jonas tegn. 40 For akkurat som Jona var i den veldige fiskens buk i tre dager og tre netter, så skal Menneskesønnen være i jordens hjerte i tre dager og tre netter.
41 Menn fra Nịnive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for de angret på grunn av det Jona forkynte, men se, her er mer enn Jona. 42 Sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for hun kom fra jordens ender for å høre Salomos visdom, men se, her er mer enn Salomo.
De som tilhørte «den onde og utro generasjon», vil få en oppstandelse, og det viser at de ikke hadde syndet mot den hellige ånd. Men hvem var det som tilhørte denne «onde og utro generasjon»?
IDENTIFISERINGEN AV «DEN ONDE OG UTRO GENERASJON»
Hvem inkluderer «den onde og utro generasjon»? Jesus snakket hebraisk, og det hebraiske ordet for «generasjon» er dōr. Septuaginta oversetter dōr med det greske ordet genea, og dette ordet blir brukt for «generasjon» i De kristne greske skrifter. En ledetråd for hvem «den onde og utro generasjon» innbefatter, finner vi i 5. Mosebok kapittel 1. Vers 3 sier «at Moses talte til Israels sønner i samsvar med alt det Jehova hadde befalt ham angående dem». Vi finner ordene «denne onde generasjon» (dōr ra‘) i 1:35, og jeg siterer versene 25-38, slik at vi kan se sammenhengen:
25 Og de gav seg til å ta noe av landets frukt i sin hånd og bringe det ned til oss, og de kom så tilbake med melding til oss og sa: ’Det landet som Jehova vår Gud gir oss, er godt.’ 26 Men dere ville ikke dra opp, og dere begynte å sette dere opp mot Jehova DERES Guds befaling. 27 Og dere fortsatte å murre i teltene DERES og si: ’Det var fordi Jehova hatet oss at han førte oss ut av Egypts land for å gi oss i amorittenes hånd, for å tilintetgjøre oss. 28 Hvor drar vi opp? Våre brødre har fått vårt hjerte til å smelte ved å si: «Der så vi et folk som er større og høyere enn vi, byer som er store og befestet til himlene, ja også anakittenes sønner.»’
29 Da sa jeg til dere: ’Dere må ikke bli oppskaket eller være redde på grunn av dem. 30 Det er Jehova DERESGud som går foran dere. Han skal kjempe for dere i samsvar med alt det han gjorde for dere i Egypt for øynene på dere, 31 og i ødemarken, hvor du så hvordan Jehova din Gud bar deg slik som en mann bærer sin sønn, hele den veien som dere vandret, til dere kom til dette stedet.’ 32 Men til tross for dette ord trodde dere ikke på Jehova DERES Gud, 33 som gikk foran dere på veien for å søke ut et sted til dere hvor dere kunne slå leir — ved ild om natten for at dere skulle se hvilken vei dere skulle gå, og ved en sky om dagen.
34 Hele tiden hørte Jehova DERES ords røst. Da ble han harm og sverget, idet han sa: 35 ’Ikke én av disse menn i denne onde generasjon (dōr ra‘) skal få se det gode landet som jeg sverget at jeg skulle gi DERESfedre, 36 unntatt Kạleb, Jefụnnes sønn. Han skal få se det, og til ham og hans sønner skal jeg gi det landet som han trådte på, fordi han har fulgt Jehova helt og fullt. 37 (Også meg ble Jehova forbitret på for DERES skyld, idet han sa: ’Heller ikke du skal komme dit inn. 38 Josva, Nuns sønn, som står framfor deg, han skal gå dit inn.’ Ham har han gjort sterk, for han skal la Israel ta det i arv.)
Israels nasjon besto av omkring tre millioner men, kvinner og barn. Alle disse menneskene utgjorde «den onde generasjon» som ikke viste tro på Jehova, og som ikke kom inn i det lovte land. |
Bare Josva og Kaleb fikk lov til å komme inn idet lovte land. Ordet «generasjon» referer til mennesker som lever på samme tid. I dette tilfellet refererte «generasjon» til tre millioner menn, kvinner, barn og eldre personer, som levde på den tiden da Moses talte disse ordene.
Lukas er den eneste som forbinder «den onde og utro generasjon» med bestemte personer, og i Lukas 11:29 leser vi:
29 Da folkeskarene stimlet sammen, begynte han å si: «Denne generasjon er en ond generasjon; den ser etter et tegn. Men det skal ikke bli gitt den noe tegn, bortsett fra Jonas tegn.
I dette tilfellet brukte Jesus ordene «den onde generasjon» med henvisning til folkeskarene som stimlet sammen. Vi bør huske at på pinsedagen i år 33 evt., etter at Jesus hadde forkynt det gode budskap om riket i tre og et halvt år, var det bare 120 troende som kom sammen. I samsvar med betydningen av «generasjon» (genea), så var alle menn, kvinner, barn og eldre personer inkludert i «den onde og utro generasjon». Og Jesus sa at alle disse vil få en oppstandelse på dommens dag sammen med innbyggerne i Ninive og Sydens dronning. Hensikten er at alle skal få anledning til å akseptere eller forkaste gjenløsningsofferet.
Paulus sa ifølge 1. Korinter 15:22:
22 For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i KRISTUS.
Noen som ikke tror at alle Adams etterkommere som døde på grunn av Adams synd, vil få en oppstandelse på dommens dag, har forsøkt å utvanne Jesu ord. Noen har sagt at den eneste konklusjon vi kan trekke av Jesu ord er at «den onde og utro generasjon» blir fordømt av det eksempel som innbyggerne i Ninive satte. Gresk grammatikk viser at dette er en umulig konklusjon. I vers 41 leser vi:
41 Menn fra Nịnive skal stå opp (anistemi, ‘stå opp, futurum indickaativ) i dommen sammen med (meta) denne generasjon og fordømme den (katakrinō, ‘fordømme’, futurum indikativ); for de angret på grunn av det Jona forkynte, men se, her er mer enn Jona.
Både handlingene skal «stå opp» og «fordømme» er futurum. Dette krever at fordømmelsen av «den onde og utro generasjon» vil skje etter at Ninives menn har stått opp sammen med denne generasjon. Vi ser derfor at mennesker som var onde, men som ikke hadde syndet mot den hellige ånd, vil få en oppstandelse. Noen av disse hadde hørt Jesu forkynnelse og sett hans mirakler, men de ville ikke tro på ham.
TIDENE MED UVITENHET
Paulus hadde en usedvanlig god kunnskap om Guds hellige hemmeligheter. Og han har gitt sine kristne brødre og søstre mer veiledning enn noen annen eldste. I forbindelse med synder som kan bli tilgitt, introduserte han et nytt element. Ifølge 1. Timoteus 1:13, 14 skrev han:
12 enda jeg tidligere var en spotter og en forfølger og et frekt menneske. Likevel ble jeg vist barmhjertighet, fordi jeg var uvitende (agnoeō) og handlet i mangel på tro. 14 Men vår Herres ufortjente godhet ble overmåte stor sammen med tro og den kjærlighet som er i forbindelse med Kristus Jesus.
Verbet agnoeō har betydningen «å ikke være informert» (Louw og Nida) og «være uvitende, ikke å forstå og se bort fra» (UBS Leksikon) Fordi Paulus var uvitende, ble han tilgitt. Dette vil også gjelde andre mennesker enn Paulus. Og vi leser i Apostlenes gjerninger 17:30 (over) og 3:13-18 (under):
30 Gud har riktignok båret over med tidene med en slik uvitenhet (agnoia), men nå sier han til menneskene at de alle overalt skal angre.
13 Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre forfedres Gud, har herliggjort sin Tjener, Jesus, som dere, ja dere, overgav og fornektet for Pilatus’ ansikt, da han hadde besluttet å gi ham fri. 14 Ja, dere fornektet denne hellige og rettferdige, og dere bad om at en mann, en morder, fritt måtte bli gitt dere, 15 mens dere drepte livets Hovedformidler. Men Gud oppreiste ham fra de døde, noe vi er vitner om. 16 Derfor har hans navn, ved vår tro på hans navn, gjort denne mannen, som dere ser og kjenner, sterk, og den tro som er ved ham, har gitt mannen denne fulle førlighet for øynene på dere alle. 17 Og nå, brødre, jeg vet at dere handlet i uvitenhet (agnoia), slik som DERES styresmenn også gjorde. 18 Men på denne måten har Gud oppfylt det han på forhånd kunngjorde gjennom alle profetenes munn, at hans KRISTUS skulle lide.
Paulus’ ord til de greske filosofer om tidene med uvitenhet viser noe som er innlysende for de som tror på Bibelen. Ingen som levde før Jesus kom til jorden, visste noe om Jesus. Men troen på Jesus er et krav for å få evig liv. Akkurat som Paulus ble tilgitt på grunn av uvitenhet, vil alle mennesker som levde før Jesu tid, unntatt de som har syndet mot den hellige ånd, få en oppstandelse på dommens dag.
Det samme er tilfellet med dem som har levd etter Jesu tid og frem til i dag, foruten de åtte milliarder mennesker som lever nå. De fleste av disse er uvitende om Jesus og om Guds hensikt. Derfor kan vi si at «det vi ser på bakken», for å bruke det uttrykket, støtter Jesu ord om at han kom for å frelse verden, som er alle Adams etterkommere. De fleste av Adams etterkommere som har levd og dødd, vil få en oppstandelse på dommens dag, fordi de har vært uvitende.
ER DET VANSKELIG Å BLI FRELST?
Det er flere passasjer som ser ut til å motsi det jeg tidligere har skrevet. Jeg siterer Lukas 13:23-27:
23 Nå var det en som sa til ham: «Herre, er de som blir frelst, få?» Han sa til dem: 24 «Anstreng dere kraftig for å komme inn gjennom den trange dør, for mange, sier jeg dere, skal forsøke å komme inn, men ikke være i stand til det. 25 når husbonden først har reist seg og låst døren og dere begynner å stå utenfor og banke på døren og si: ’Herre, lukk opp for oss.’ Men som svar skal han si til dere: ’Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ 26 Da vil dere begynne å si: ’Vi har spist og drukket for dine øyne, og du har undervist på våre brede gater.’ 27 Men han skal tale og si til dere: ’Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som øver urettferdighet!’
Hvordan kan det være sant at milliarder av mennesker som har gjort onde ting, vil få en oppstandelse på dommens dag uten å ha gjort noen ting for det, når Jesus sa at man måtte anstrenge seg kraftig for å bli frelst, og at mange skulle forsøke å komme inn gjennom døren, men ikke være i stand til det?
Dette er et utmerket eksempel på hvor viktig det er å se tekstene i lys av deres sammenheng. Situasjonen var at Israel var Guds folk på jorden. Guds hensikt var å kalle 144 000 personer som skulle regjere med Jesus Kristus i himmelen. Den jødiske nasjon ble invitert til å fylle de 144 000 plassene til Jesu etterfølgere. Men de nektet å gjøre det.[1] Individuelle jøder kunne bli en del av gruppen av Jesu salvede etterfølgere, men i det tilfellet måtte de anstrenge seg kraftig.
Jeg siterer Matteus 23:43 (over) og 21:43 (under):
13 Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! for dere stenger himlenes rike for menneskene; selv går dere nemlig ikke inn, og dere tillater heller ikke dem som er på vei inn, å gå inn.
43 Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.
Når det gjelder den jødiske nasjon, så ble Guds rike tatt fra dem. Og de religiøse lederne gjorde det vanskelig for individuelle jøder å bli en del av Jesu salvede etterfølgere. Dette var en av grunnene til at jødene måtte anstrenge seg kraftig for å bli medlemmer av den nevnte gruppen.
Det viktige punktet er at vi alltid må spørre til hvem bestemte ord er rettet, og hva situasjonen er. Mange av tekstene i De kristne greske skrifter om Guds dommer blir ofte misforstått, slik at mange tror at Gud vil tilintetgjøre for evig store grupper av mennesker. Men som jeg har understreket, så er det bare de som har syndet mot den hellige ånd. som ikke vil få noen oppstandelse. Men alle andre av Adams etterkommere vil få en oppstandelse på dommens dag.
[1]. Se mine artikler: «Det kjødelig Israel og det åndelige Israel ifølge Brevet til Romerne» og «Lord are those being saved few? (Luke 13:23)»
AVSLUTTENDE BEMERKNINGER
Alle slags synder kan bli tilgitt, når grunnen er den synd alle har arvet fra Adam. Synder som blir begått på grunn av ens egen ondskap, blir ikke tilgitt. Bare Gud kan lese hjertene og avgjøre hva som er årsaken til synder som blir begått.
Det er mange passasjer i Bibelen som viser at de fleste av Adams etterkommere vil få en oppstandelse i løpet av den tusenårige dommens dag. Dette viser at det er bare noen få som har begått synd mot den hellige ånd.
Hvis vi har gjort noe som er svært alvorlig, og vi spør oss selv om vi har syndet mot den hellige ånd, så har vi mest sannsynlig ikke gjort det. De som har begått synd mot den hellige ånd, har en så hard samvittighet at de ikke klarer å føle anger. Derfor kan vi si at bare ved å stille spørsmålet, så kan vi vite at vi ikke har begått en utilgivelig synd.