—REVIEW—
De sju eksklusjonsgrunnene som blir nevnt i 1. Korinter 6:9, 10, er uttrykt som substantiver og ikke som verb. Verb viser hva mennesker gjør, mens substantiver viser hva mennesker er. Dette betyr at kristne ikke skal bli ekskludert på grunn av deres handlinger, men på grunn av deres personlighet.
Situasjonen er akkurat den samme når det gjelder det å spre falsk lære og «undergrave troen hos noen» (2. Timoteus 2:18) Personer som sprer falsk lære tar ikke ett galt skritt en gang eller noen få ganger. Men slik som i tilfellet med Hymeneus og Aleksander, så var dette noe de praktiserte, noe som var en del av deres personlighet. Derfor fortjente de å bli ekskludert fra menigheten.
Det eneste stedet i De kristne greske skrifter hvor eksklusjon fra den kristne menighet er direkte nevnt, er i 1. Korinter kapitlene 5 og 6 og i 2. Korinter kapittel 2. Her finner vi sju forskjellige eksklusjonsgrunner.
Det er tre forskjellige kriterier som er knyttet til eksklusjonsgrunnene i 1. Korinter kapittlene 5 og 6. Hvis én eller flere av disse blir anvendt på andre situasjoner i De kristne greske skrifter, kan vi trekke den slutning at dette også er eksklusjonsgrunner. Følgende kriteria finnes:
- Å være ond. Første Korinter sier at ekskluderte personer er onde, og det betyr at de «onde» handlinger som praktiseres, må være eksklusjonsgrunner.
- Å overgi til Satan. Dette er et utsagn som beskriver eksklusjonshandlinger i 1. Korinter 5:5. Når vi leser i De kristne greske skrifter at noen er overgitt til Satan, så vet vi at personen har praktisert handlinger som har fortjent eksklusjon.
- Å unngå en person. Kristne skal «slutte å omgås» de som er ekskludert. Vi leser ogsåi 2. Tessaloniker 3:14 at vi må «slutte å omgås» medlemmer av menigheten som ikke aksepterer det Paulus har skrevet i sine brev.
Medlemmer av menigheten skal bli ekskludert for det de er og ikke for det de gjør. Dette betyr at de som fortjener å bli ekskludert, må være gjennomsyret av deres onde handlinger; dette er deres personlighet. For å finne eksklusjonsgrunner i De kristne greske skrifter må vi se etter situasjoner hvor vi blir formant til å slutte å omgås noen på grunn av deres onde handlinger. Og disse handlingene må være en del av personens personlighet.
Under overskriften «Frafall» i «Vær hyrder for Guds hjord», kapittel 12, 39 (3), leser vi:
Det å bevisst spre falske læresetninger: (2. Joh 7, 9, 10; lvs s. 245; it-1 s. 657–658) Alle som oppriktig tviler på bibelske sannheter slik de blir forkynt av Jehovas vitner, bør få kjærlig hjelp. (2. Tim 2:16–19, 23–26; Jud 22, 23) Hvis en person hardnakket snakker om eller be-visst sprer falske læresetninger, kan dette være ensbe-tydende med frafall eller føre til det. Hvis han ikke retter seg etter en første og en andre formaning, skal det nedsettes et domsutvalg. – Tit 3:10, 11; w86 1.4.
For å forstå denne situasjonen trenger vi noen definisjoner.
HVA ER «BIBELSKE SANNHETER»
Eksklusjonsgrunnen i sitatet ovenfor, er relatert til en avvisning av «bibelske sannheter». Derfor er det viktig å vite hva som ligger i dette uttrykket. I sitt andre brev til Timoteus 4:3, 4 viser Paulus at det bare finnes «én sannhet»:
3 For det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære, men i samsvar med sine egne ønsker skal de samle seg en mengde lærere for å få sine ører klødd; 4 og de skal vende sine ører bort fra sannheten og bli vendt til usanne historier.
Paulus stiller «den sunne lære» opp som en parallell til «sannheten», og kontrasten er «usanne historier». Mange ville ikke like å høre «sannheten», og i stedet ville de høre på lærere som sa det de ønsket å høre. Resultatet ville bli at de trodde på usanne historier i stedet for på den sunne lære. Paulus forbinder «sannheten» med «Guds husstand», som er hans menighet, ifølge 1. Timoteus 3:15:
15 for at du, hvis jeg blir forsinket, skal vite hvordan du bør ferdes i Guds husstand, som er den levende Guds menighet, en sannhetens søyle og støtte.
Sitatet fra Eldsteboken forbinder «sannheten» med det som Jehovas vitner lærer. Jeg er enig i dette, og jeg viser i kapittel 1 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body utgave 1.2, (dansk utgave: Min elskede religion — og det styrende råd) at alle Jehovas vitners grunnleggende læresetninger er basert på Bibelen.
C. T. Russell og hans medarbeidere fant raskt Bibelens grunnleggende læresetninger gjennom sitt studium. J. F. Rutherford og hans medarbeidere hadde de samme grunnleggende læresetninger med noen justeringer. N. H. Knorr ble president for Selskapet Vakttårnet i 1942, og på dette tidspunkt var alle de grunnleggende læresetninger etablert. Disse sannheter ble forkynt i mesteparten av det 20. århundre.
I slutten av det 20. århundre og i det 21, århundre begynte imidlertid forandringer å bli introdusert. De fleste grunnleggende læresetninger ble videreført, men i flere tilfeller ble falske læresetninger innført. Organisasjonen ble også forandret fra å være teokratisk til å bli autokratisk og diktatorisk, og all makt ble konsentrert hos noen få menn, som i dag er 11 i tallet.
Dette er en parallell til det som hendte i slutten av det 1. og begynnelsen av det 2. århundre evt. Johannes skrev sine brev og Åpenbaringen helt på slutten av det 1. århundre evt. I 1. Johannes 2:18, 19; 4:1-3 og 2 Johannes 7-11 leser vi om falske profeter og antikrist som hadde oppstått. I de første tre kapitlene i Åpenbaringen leser vi om falske læresetninger og ukristne handlinger som foregikk i noen kristne menigheter. Dessuten var det noen eldste som ønsket personlig makt. De opphøyde seg selv til biskoper, og etter hvert utviklet det seg et presteskap.
Den levende Guds menighet, sannhetens søyle og støtte, var nå blitt forurenset. Menigheten holdt fremdeles fast ved de grunnleggende læresetningene. Men noen falske læresetninger og noen ukristne handlinger ble også introdusert. Dette er en klar parallell med det som hendte med «sannhetens søyle og støtte», Jehovas vitners organisasjon, i den siste del av det 20. og i det 21. århundre.[1]
[1]. To artikler som viser hvordan medlemmene av det styrende råd har innført falske læresetninger, er: «Det hellige sted blir brakt i sin rette tilstand — for så å falle tilbake til en gal tilstand» I og II, og «The implementation of the elder arrangement was a blessing — the creation of the Governing Body has been a disaster.»
BEHANDLINGEN AV FALSKE LÆRESETNINGER I DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER
Jehova Gud er den høyeste autoritet, og Bibelen sier mange ting om hvordan han ønsker å bli tjent, og hva som er en gal form for tjeneste i hans øyne.
FALSKE LÆRESETNINGER KAN IKKE AKSEPTERES
En av henvisningene i sitatet fra Eldsteboken er fra Vkttårnet for 1. april 1986. Et hovedpunkt i artikkelen er at det ikke er nok å tro på Gud, på Jesus Kristus og på Bibelen. Men det er også nødvendig å akseptere alle de bibelske læresetningene. Dette er selvsagt riktig. Artikkelen siterer også 2. Timoteus 2:17, 18, og jeg legger også til vers 16:
16 Men sky tomt snakk som krenker det som er hellig; for de vil gå videre mot mer og mer ugudelighet, 17 og deres ord vil spre seg som koldbrann. Til dem hører Hymenẹus og Filẹtus. 18 Nettopp disse menn har veket av fra sannheten, idet de sier at oppstandelsen allerede har funnet sted; og de undergraver troen hos noen.
Kommentaren fra Vakttårnet for 1. April 1986, side 31, er utmerket:
Det er ingenting som antyder at disse mennene ikke trodde på Gud, Bibelen og Jesu offer. Men på grunn av dette ene, grunnleggende punktet, det de lærte angående tiden for oppstandelsen, stemplet Paulus dem med rette som frafalne, som mennesker som trofaste kristne ikke skulle ha samfunn med.
I 1. Korinter kapitlene 5 og 6 leser vi om eksklusjon, og i 5:5 sier Paulus at den som ville bli ekskludert, ville bli overgitt til Satan. Paulus henviser til Hymeneus og Aleksander i 1. Timoteus 1:20 og sier:
19 Til disse hører Hymenẹus og Aleksander, og jeg har overgitt dem til Satan for at de ved tukt skal lære ikke å spotte.
Ordene om at Hymeneus og Aleksander ble overgitt til Satan, viser at de ble ekskludert fra menigheten. I 1. Korinter kapitlene 5 og 6 viser Paulus at kristne ikke skulle bli ekskludert på grunn av én eller noen få alvorlige synder. Først når en person var gjennomsyret av en alvorlig synd, fortjente personen å bli ekskludert.
Dette betyr at en som argumenterer til fordel for en falsk læresetning, for eksempel reiser tvil om Jesu oppstandelse, skulle ikke bli ekskludert. Men hvis en kristen fortsetter å spre falske læresetninger, og han nekter å forandre oppfatning, da fortjener han å bli ekskludert.
Dette var tilfellet med Hymeneus og Aleksander. De hadde:
- lidd skibbrudd på sin tro.
- veket av fra sannheten.
- undergravd troen hos noen.
DE EKSKLUDERTE SKAL BLI UNDERVIST
I artikkelen «Å behandle de ekskluderte på den bibelske måten» argumenterer jeg med at medlemmer av menigheten skal ikke ha sosial kontkt med de ekskluderte. Men de vil hilse på dem, snakke med dem og fortsette å formane dem som brødre. Og med unntaket av sosial kontakt vil menighetens medlemmer behandle dem på samme gode måte som de behandler alle mennesker.
Jeg siterer siste del av 1. Timoteus 1:20 som støtte for dette:
19 Til disse hører Hymenẹus og Aleksander, og jeg har overgitt dem til Satan for at de ved tukt (paideuō) skal lære ikke å spotte (blasfemeō).
Innsikt i De helleige skrifter bind 2, side 1131, har følgende kommentar til disse ordene:
En streng form for tukt er eksklusjon fra den kristne menighet. Apostelen Paulus tydde til dette midlet da han ’overgav Hymeneus og Aleksander til Satan’. (1Ti 1: 20) Etter at de var blitt avskåret fra menigheten, var de igjen en del av den verden som er underlagt Satans herredømme. – 1Kt 5: 5, 11–13
Innsikt skriver at ordene om tukt refererer til eksklusjon. Men dette er ikke riktig, som jeg nå skal vise.
Betydningen av verbet paideuō er «utdanne barn, instruere, formane». (Mounce) Betydningen av verbet blasfēmeō ifølge Mounce, er «å baktale, skjelle ut, å tale om Gud og guddommelige ting på en vanærende måte, å spotte». Jeg skal gi noen eksempler på bruken av dette verbet: 1. Timoteus 6:1 (over), Titus 2:5 (i midten) og 2. Peter 2:2 (under):
1 Så mange som er slaver under et åk, skal fortsette å betrakte sine eiere som verdige til all ære, for at Guds navn og læren aldri skal bli spottet (blasfēmeō).
5 er sunne i sinnet, ærbare, huslige, gode, idet de underordner seg under sine egne menn, slik at Guds ord ikke skal bli spottet (blasfēmeō).
2 Og mange skal følge deres løsaktige gjerninger, og på grunn av dem skal sannhetens vei bli spottet (blasfēmeō).
På grunnlag av betydningen av verbene paideuō og blasfemeō, gir jeg følgende bokstavelige oversettelse av 1. Timoteus 1:20:
20 Blant disse er Hymenẹus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, slik at (hina) de kan bli lært (paideuō) til ikke å spotte (blasfēmeō).
Ordene «overgitt til Satan» refererer til eksklusjon, slik vi har sett i 1. Korinter 5:5. Ordet hina viser at det er en forbindelse mellom «å bli overgitt til Satan og «å bli lært ikke å spotte»
Hymeneus of Aleksander ville ikke «bli lært til ikke å spotte» ved at de ble kastet ut av menigheten. Tvert imot! De hadde «veket av fra sannheten», og de ville naturlig nok fortsette å spotte når de ble ekskludert fra menigheten. Men en viktig hensikt med eksklusjonen var at de skulle «bli lært til ikke å spotte».
Ved at disse to ble ekskludert, viste menigheten at de ikke aksepterte det som Hymeneus og Aleksander lærte. Men Paulus legger til et positivt element til den situasjon at medlemmene av menigheten ikke skulle ha sosial kontakt med de ekskluderte og de som ikke fulgte den sunne lære. Vi ser dette i 2. Tessaloniker 3:15 (over), 2. Korinter 2:6 (i midten) og 1. Timoteus 1:20 (under):
15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham (noutheteō) som en bror.
6 Denne refselse (epitimia) som ble gitt av flertallet, er tilstrekkelig for et slikt menneske.
20 Blant disse er Hymenẹus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, slik at (hina) de kan bli lært (paideuō) ikke å spotte (blasfēmeō).
Det greske ordet synanamignymi har grunnbetydningen «å blande sammen». Og dette ordet forteller kristne at de ikke skal ha sosial kontakt med de ekskluderte og de som ikke aksepterer det Paulus skrev. Dette ordet dekker de tre siterte skriftstedene ovenfor. Verbene «formane» og «undervise» sammen med substantivet «refselse» viser at de nevnte eksluderte personene skulle bli undervist, formant og korrigert.[1]
Et verb i samme klasse som «å formane» (noutheteō), «å refse» (epitimaō) og «å undervise» er elegkhō med betydningen «å påvise at noen har handlet galt, og gi beviser for dette». (Louw and Nida) En situasjon hvor dette verbet blir brukt i en tekst som er en parallell til Romerne 1:20, er Titus 1:9-13, som jeg siterer (over) sammen med Romerne 1:20 (under):
9 holder nøye fast ved det troverdige ord hva hans lærekunst angår, for at han både kan formane (parakaleō) ved den lære som er sunn, og irettesette (elegkhō) dem som sier imot.
10For det er mange uregjerlige mennesker, som farer med unyttig snakk og bedrar sinnet, særlig de som holder seg til omskjærelsen. 11 Dem er det nødvendig å stoppe munnen på, ettersom nettopp disse fortsetter å undergrave hele husstander ved å lære ting de ikke burde, for uærlig vinnings skyld. 12 En av dem, deres egen profet, sa: «Kretere er alltid løgnere, farlige villdyr, ubeskjeftigede fråtsere.»
13 Dette vitnesbyrd er sant. Fortsett nettopp av den grunn å irettesette (elegkhō) dem med strenghet, for at de kan være sunne i troen.
20 Blant disse er Hymenẹus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, slik at (hina) de kan bli lært (paideuō) ikke å spotte (blasfēmeō).
Paulus skrev til Titus at han skulle «irettesette dem som sier imot», slik at de kunne bli sunne i troen. Dette støtter argumentene ovenfor om at hensikten med å undervise personer lik Hymeneus og Aleksander, var at de ikke skulle spotte, men at de skulle bli sunne i troen. Dette viser at menighetens medlemmer skulle snakke med de ekskluderte, lære dem, irettesette dem og formane dem.
Konklusjonen er at Eldsteboken har rett når den sier at «det å bevisst spre falske læresetninger» er en grunn for eksklusjon.
AVSLUTTENDE BEMERKNINGER
I drøftelsen av de sju eksklusjonsgrunnene som er nevnt i 1.Korinter kapitlene 5 og 6, understreket jeg at menighetens medlemmer ikke skulle bli ekskludert for én eller noen få alvorlige synder. Men de som var gjennomsyret av alvorlige synder, som praktiserte dette, skulle bli ekskludert.
Vi har den samme situasjon i forbindelse med Hymeneus og Aleksander. At de spredde falske læresetninger og spottet det som var rett, var noe de praktiserte; det var deres personlighet. Derfor fortjente de å bli ekskludert.
[1]. For en detaljert drøftelse, se artikkelen «Å behandle ekskluderte på den bibelske måten.»
