Peter skriver om «gjenopprettelsen av alle ting som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn fra gammel tid». Guds hensikt med å skape de fullkomne menneskene, Adam og Eva, var at de skulle få barn, som ville få barn, helt til jorden var fylt med fullkomne mennesker. Disse fullkomne menneskene skulle leve for alltid i paradiset på jorden.
Denne hensikten ble midlertidig hindret av Satan Djevelens opprør. Men Peters ord og profetenes ord, som han henviser til, forteller at den situasjonen som eksisterte før Satans opprør, vil bli gjenopprettet. Peters ord viser derfor at jorden i fremtiden vil være fylt med fullkomne mennesker som vil leve evig. Dette er oppfyllelsen av Peters ord om gjenopprettelsen, og dette var Guds hensikt før skapelsen av menneskene.
I de fire foregående delene har jeg vist at grunnlaget for gjenopprettelsen er Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Jeg har argumentert for at dommens dag er det samme som Jesu tusenårige regjering, og at alle Adams etterkommere, bortsett fra de 144 000 personer som skal regjere med Jesus i himmelen, og de som synder mot den hellige ånd, vil få en oppstandelse på dommens dag. Jeg har videre argumentert for at i løpet av de tusen år vil mennesker gradvis gå fremover mot fullkommenhet, og ved slutten av de tusen år vil alle ting være gjenopprettet. Alle mennesker vil da være fullkomne, akkurat som Adam var før han syndet. Hver og en vil nå få det samme valget som Adam fikk: å tjene og tilbe Jehova eller å nekte å gjøre det.
Del V vil drøfte løftet om gjenopprettelsen i detalj og vise hvordan dette løftet er basert på flere skriftsteder i Bibelen. I Del I viste jeg at De kristne greske skrifter tydelig sier at alle som dør på grunn av arvesynd, vil få en oppstandelse. Del V vil drøfte skriftsteder som viser hva som vil skje på dommens dag etter oppstandelsen. For eksempel: Hvilke inspirerte ord er grunnlaget for oppfatningen om at de oppstandne gradvis vil gå fremover mot fullkommenhet under Jesu tusenårige styre og nå menneskelig fullkommenhet ved slutten av de tusen år?
GJENOPPRETTELSEN AV ALLE TING SOM PROFETENE TALTE OM
Peter helbredet en lam mann, og folket samlet seg rundt Peter og Johannes. Peter talte til folkemengden og sa ifølge Apostlenes gjerninger 3:19-21:
19 Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, så (hopōs ’an) tider (kairos, «bestemte tider») med ny styrke (anapsyksis, tider med lindring, Bibel 2024) kan komme fra Jehovas person, 20 og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus, 21 som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid.
Dette avsnittet er spesielt viktig, fordi det peker på selve kjernen i Guds hensikt med menneskene og jorden — gjenopprettelsen av alle ting slik de var før Adam syndet. Vi må analysere ordene i dette verset.
DE FASTSATTE TIDER MED NY STYRKE OG GJENOPPRETTELSE
To ord som refererer til tid, finnes i versene 19 og 21. Ordet kairos i flertall refererer til fastsatte tider som kan telles. Ordet khronos i entall refererer til tid generelt sett. Men ordet kan også referere til fastsatte tider som kan telles. Dette er spesielt tilfelle når khronos er i flertall. Jeg siterer Lukas 21:24 (over) og Galaterne 4:4 (under):
24 og de skal falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle nasjonene; og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider(kairos) er utløpt.
4 Men da tidens (khronos) fulle mål var nådd, utsendte Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne, og som ble født under lov.
Ordene i Lukas 21:24 viser at kairos i flertall refererer til et antall bestemte tider, som vil ende når Jerusalem ikke lenger blir tråkket ned. Tiden som khronos refererer til i entall, endte da Jesus Kristus startet sitt forkynnelsesarbeid. Her refererer khronos til tidsenheter som kan telles, nemlig til de 69 uker av år som er nevnt i Daniel 9:25:26.
Det hebraiske språket bruker ofte parallellismer, og den vanligste formen er å sette ord, uttrykk eller to setninger ved siden av hverandre, og de sier det samme med forskjellige ord. Vi ser dette også i De kristne greske skrifter. Et eksempel er Apostlenes gjerninger 1:8:
7 Han sa til dem: «Det tilkommer ikke dere å få kunnskap om de tider (khronos) eller tidsperioder (kairos) som Faderen har lagt inn under sin egen myndighet.
Her er ordene «tider» (khronos) og «fastsatte tider» (kairos), parallelle. Begge ordene er i flertall og refererer til tidsperioder som kan telles og som Gud har bestemt. Jesus sa at Gud har fastsatt disse tidsperiodene av sin egen myndighet. Det greske ordet exousia har betydningen «makt, evne, autoritet, styre, herredømme, jurisdiksjon». (Mounce) Guds hensikt er forbundet med hans autoritet og styre, noe som betyr at fastsatte tider er en del av Guds verdensplan. Paulus snakker om eksistensen av disse fastsatte tider i 1 Tessalonikerbrev 5:1.
Jeg siterer Apostlenes gjerninger 3:19-21 én gang til:
19 Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, så (hopōs ’an) tider (kairos, «bestemte tider») med ny styrke (anapsyksis, tider med lindring, Bibel 2024) kan komme fra Jehovas person, 20 og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus, 21 som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid.
Dette er et typisk eksempel på hebraisk parallellisme fordi «de fastsatte tider (kairos) for lindring» står parallelt med «tidene (khronos) for gjenopprettelsen av alt». Dette er også noe bibelkommentatorer ser, og jeg gir ett eksempel:
Vers 20. Parallellen mellom de to halvdelene av verset viser at kairoi anapsykseōs «forfriskende», ikke er intervaller for pusterom i den eskatologiske tiden, men snarere den endelige frelsens tid (som khronoi apokatastaseōs, «tider for gjenopprettelse», v. 21) anapsyksis (forfriskende) er det subjektive motstykket til apokatastasis («gjenopprettelse)
Denne parallellismen betyr at de to uttrykkene refererer til nøyaktig det samme. Når vi ser på detaljene, er parallellen mellom kairos og khronos klar: Begge refererer til fastsatte tider som kan telles. Men hva er parallellen mellom «forfriskende» og «gjenopprettelse»? Disse ordene ser ut til å referere til forskjellige ting.
BETYDNINGEN OG ANVENDELSEN AV ANAPSYKSIS
Engelsk oversettelser gjengir anapsyksis med «(times of) refreshing» «forfriskende (tider)». NV84 har gjengivelsen «(tider med) ny styrke», og Bibel 2024 har gjengivelsen «(tider med) lindring». Ingen av disse gjengivelser gir god mening, for vi vet ikke hva ordene «forfriskende, ny styrke og lindring» referer til. Vi kan spørre: «Forfriskende i forhold til hva, og lindring og ny styrke i forhold til hva?
Uttrykket «tidene med gjenopprettelse» gir heller ingen mening når det står alene. Men her får vi vite hva referansen er, nemlig «tidene for gjenopprettelsen av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid.» Dette viser at ingen av de tre gjengivelsene av substantivet anapsyksis yter ordet full rettfereighet og gjengir det på en meningsfull måte.
DEN LEKSIKALSKE BETYDNINGEN AV ANAPSYKSIS
I kontrast til de tre gjengivelsen av anapsyksis i Apostlenes gjerninger 3:20 gjengir jeg definisjonen fra fem greske leksika: Jeg gjengir først originalteksten og så en oversettelse:
a refreshing coolness after heat; met. refreshing, recreation, rest, Acts 3:20.[1]
en forfriskende kjølighet etter varme; forfriskende, rekreasjon, hvile, Apostlenes gjerninger 3:20.
relief from distressful, burdensome circumstances; a state of cheer and encouragement after a period of having been troubled or upset.[2]
lindring fra plagsomme, tyngende omstendigheter; en tilstand av jubel og oppmuntring etter en periode hvor man har vært urolig eller opprørt.
Breathing space, relaxation, relief fig.,of the Messianic age kairois anapsykseos, times of rest Ac 3:20. [3]
Pusterom, avslapping, lindring fig., av den messianske tidsalder kairois anapsykseos, tider med hvile, Apostlenes gjerninger 3:20.
The Greek word for refreshing admits of a twofold derivation (from psyche and psykhō), according to which it properly denotes either cooling and relief from heat, or the recovery of breath after exhaustion. In either case, the essential meaning is the same, although the first is the idea naturally suggested by the English word refreshing. What is here meant is relief from toil or suffering, not without an implication of more positive enjoyment.[4]
Det greske ordet for forfriskende har en todelt avledning (fra psyke og psykhō), ifølge hvilken det riktig betegner enten avkjøling og lindring fra varme, eller gjenoppretting av pusten etter utmattelse. I begge tilfeller er den essensielle betydningen den samme, selv om den første er ideen naturlig foreslått av det engelske ordet «refreshing». Det som her menes, er lindring fra slit eller lidelse, ikke uten en implikasjon av mer positiv nytelse.
In Hellenistic Greek anapsyksis means rest or respite when not used literally of cooling.[5]
På klassisk gresk betyr anapsyksis hvile eller pusterom når det ikke blir brukt bokstavelig for avkjøling.
Av disse kommentarene ser vi at anapsyksis har betydningen «lindring». (blå tekst) Dette er ikke lindring i generell forstand, men lindring fra slit og lidelse (grønn tekst). Og en slik lindring er forbundet med hvile, som var betydningen av ordet i klassisk gresk. (rød tekst)
ORDET ANAPSYKSIS ER KNYTTET TIL SABBATEN I SEPTUAGINTA
Jeg vil sitere to eksempler fra Septuaginta, som kan kaste lys over betydningen av verbet anapsykhō som tilsvarer substantivet anapsyksis. Jeg siterer 2. Mosebok 23:12 og 34:21:
12 Seks dager skal du gjøre ditt arbeid; men på den sjuende dagen skal du avstå (anapausis) fra det, så din okse og ditt esel kan hvile (anapausis) og din slavekvinnes sønn og den fastboende utlending kan hente ny styrke (anapsykō, «be refreshed,» «bli forfrisket» NIV).
21 I seks dager skal du arbeide, men på den sjuende dagen skal du holde sabbat (katapauō). I pløyingen og i innhøstningen skal du holde sabbat (katapauō).
Da Gud hvilte i følge 1. Mosebok 2:2, bruker Septuaginta (LXX) verbet katapauō med betydningen «å avstå fra arbeid» og underforstått «å hvile». Vi ser bruken av katapauō to ganger i 2. Mosebok 34:21. Men når lover angående sabbaten nevnes, er fokus ikke på å avstå fra arbeid, men på det positive resultatet av å hvile på sabbaten. For dette fokuset brukes verbet anapauō – forskjellen er prefiksene ana– og kata-. Vær oppmerksom på at begge verbene brukes med referanse til sabbaten, til å hvile.
Betydningen av katapauō er som nevnt, «å avstå fra arbeid, å hvile». Og betydningen av anapauō er «å få til å hvile, berolige, forfriske» (Mounce), «å fortsette å være i en tilstand i eller på noen, med implikasjonen av et velgjørende resultat». (Louw og Nida) Et eksempel fra De greske skrifter er Matteus 11:28, 29:28
Kom til meg, alle dere som sliter og er tynget av byrder, så vil jeg gi dere ny styrke («hvile» Bibel 2024; anapauō). 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke («hvile» Bibel 2024; anapausis) for DERES sjeler.
Dette verset viser at verbet anapauō og substantivet anapausis begge betyr «hvile og forfriskning». Hvis vi ser tilbake på sitatet fra 2. Mosebok 23:12 ovenfor, ser vi at anapauō og anapausis brukes om sabbatsloven, noe som betyr at fokuset ikke er på å avstå fra arbeid, men på de store fordelene det er å holde sabbaten. Vi legger merke til at anapsykho brukes som synonym til anapauō. Begge verbene understreker hvilen på sabbaten og forfriskningen og fordelene ved å holde sabbaten.
| Bruken av anapsykhō om sabbatsdagen, både understreker hvilen og fordelene og forfriskningen fra hvilen. Dette er et godt grunnlag for min gjengivelse av «forfriskende hvile» for substantivet anapsyksis. |
EN NY OVERSETTELSE AV GJERNINGENE 3:19-21
Basert på drøftelsen ovenfor foreslår jeg en ny oversettelse av Apostlenes gjerninger 3:19-21. NWT84 (oveR) og min oversettelse under) :
19 Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, så tider (kairos, «bestemte tider») med ny styrke kan komme fra Jehovas person, 20 og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus, 21 som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid.
19 Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, at fastsatte tider (kairos, «bestemte tider») med forfriskende hvile (anapsyksis) kan komme fra Jehovas person, 20 og han kan sende den Kristus som på forhånd er bestemt for dere, Jesus. 21 som det er nødvendig for himmelen å beholde inntil tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn gjennom tidsaldrene.
Viktige forskjeller mellom oversettelsene er markert med forskjellige farger, og jeg har følgende kommentarer. Det greske ordet kairos betyr i utgangspunktet en bestemt eller fastsatt tid. Jeg bruker ordene fastsatte tider i stedet for tider, for å vise at Peter snakker om bestemte tidsperioder som kan telles.
Ordene ny styrke har ingen mening, fordi vi vet ikke hva de referer til. De står også langt vekk fra den leksikalske betydningen av anapsykis. Dette ordet inkluderer både tanken om hvile og forfriskning, og derfor gjengir jeg det som forfriskende hvile. Hva slags forfriskende hvile er ikke spesifisert av Peter. Men dette blir spesifisert i den større sammenhengen, som jeg skal vise nedenfor. Ordene på forhånd bestemt viser mer av innholdet til det greske ordet enn som er bestemt.
Jeg bruker gjennom tidsaldrene i stedet for i gammel tid. Det greske ordet aiōn kan referere til en tid av ukjent lengde — uavgrenset tid. Ordet kan også refere til en tidsalder hvor fokus er på det som kjennetegner tidsalderen — en tingenes ordning. Fokus kan også være på selve tidalderen og ikke på det som kjennetegner den — tidsalder. I dette tilfellet mener jeg at «tidsalder» er den beste gjengivelsen.
Den grunnleggende betydningen av det greske ordet khronos er tid generelt sett. Men i flere situasjoner viser sammenhengen at khronos har betydningen «bestemte tider» som kan telles, som også er betydningen av kairos. I vers 21 er khronos flertall, og det står parallelt med kairos i vers 19. Jeg gjengir khronos i vers 21 med tidene, fordi dette er ordets grunnleggende betydning. Men i denne sammenhengen er betydningen fastsatte tider, som også er betydningen av parallell-ordet kairos.
I eksemplet fra 2. Mosebok 23:12 ble det greske ordet anapsyksoō («å ha en forfriskende hvile») brukt i samme vers, og som et synonym, av verbet anapauō («å hvile»). Basert på denne synonyme bruken kan vi oppfatte betydningen av anapsyksis i Apostlenes gjerninger 3:20 som forfriskende hvile. Hva anapsyksis refererer til, vil bli diskutert nedenfor.
REFERANSEN TIL UTTRYKKET «FORFRISKENDE HVILE» I APOSTLENES GJERNINGER 3:19.
Jeg har vist ovenfor at substantivet anapsyksis og verbet anapsykhō i LXX er forbundet med hvile på sabbaten. De fokuserer begge på hvilen og fordelene og forfriskningen som hvilen forårsaker. Et annet verb knyttet til sabbaten er katapauō, som legger vekt på å avstå fra arbeid i stedet for å fokusere på fordelene med hvilen.
Når vi leter for å finne hva «fastsatte tider med forfriskende hvile» referer til, må vi se på bruken av både anapauō og katapauō i De kristne greske skrifter. Verbet anapauo er aldri forbundet med tid eller med fremtidige profetier i De kristne greske skrifter. Men verbet katapauō er forbundet med profetisk tid. Det forekommer fire ganger i Hebreerne kapittel 4, og det tilsvarende substantivet katapausis forekommer sju ganger i Hebreerne 3 og 4. Henvisningene i disse kapitlene er til profetisk tid. Jeg siterer Hebreerne 4:1-9:
1 Derfor, siden et løfte om å komme inn til hans hvile (katapausis) er latt tilbake, så la oss frykte for at det en gang skal vise seg at noen av dere ikke har nådd fram til det. 2 For også vi har fått det gode budskap forkynt for oss, akkurat som de også fikk det; men det ord som ble hørt, ble ikke til gagn for dem, ettersom de ikke ved tro var forent med dem som hørte. 3 For vi som har vist tro, vi går inn til hvilen (katapausis), slik som han har sagt: «Så jeg sverget i min vrede: ’De skal ikke komme inn til min hvile’», enda hans gjerninger var fullført fra verdens grunnleggelse. 4 For et sted har han sagt følgende om den sjuende dag: «Og Gud hvilte (katapauō), på den sjuende dag fra alle sine gjerninger», 5 og igjen på dette stedet: «De skal ikke komme inn til min hvile (katapausis).»
6 Ettersom det altså fremdeles er mulig for noen å komme inn til den og de som det gode budskap først ble forkynt for, ikke kom inn på grunn av ulydighet, 7 avmerker han igjen en bestemt dag ved at han, etter så lang tid, i Davids salme sier «i dag»; slik som det er blitt sagt ovenfor: «I dag, hvis dere hører hans røst, så forherd ikke DERES hjerter.» 8 For hvis Josva hadde ført dem til et hvilested (katapauō), , ville ikke Gud senere ha talt om en annen dag. 9 Altså er det fremdeles en sabbatshvile (sabbatismos) for Guds folk.
Etter de seks skapelsesdagene avstod Jehova fra alt arbeid, og 1. Mosebok 2:2 sier at han hvilte (katapauō). I avsnittet om jubelåret nedenfor viser jeg at Jehovas hviledag er 7000 år lang. Og de siste tusen årene av Jehovas hviledag er den sabbat som Jesus er Herre over. (Matteus 12:8)
Hovedponeget i kapittel 4 er at mennesker kan hvile sammen med Jehova ved å vise tro og lydighet. Jødene ble invitert til å hvile sammen med Jehova da de gikk inn i det lovte land. Men de manglet tro. På den tiden Hebreerne ble skrevet, var det fortsatt en mulighet for å gå inn til Guds hvile ved å vise tro og lydighet. Det viktige poenget med vers 9 er ordene «er det fremdeles en sabbatshvile (sabbatimos) for Guds folk». Ordet sabbatismos forekommer bare én gang, og det har betydningen av å «feire sabbaten». Vers 6 sier at det gjenstår for noen å gå inn i hvilen, dvs. muligheten for å gå inn i hvilen er fremdeles til stede.
Hebreernes forfatter henviser til Salme 95:8-11, hvor ordet «i dag» refererer til det 40 år lange oppholdet i ørkenen, hvor jødene ble tilbudt å komme inn til Guds hvile. Men Josva ledet dem ikke inn i Guds hvile, fordi folket manglet tro. Det er en kontrast til «i dag» (oppholdet i ørkenen). Det er ordene «avmerker han igjen en bestemt dag» (vers 7) og «ha talt om en annen dag» (vers 8). Ifølge vers 9 er denne «dagen» uttrykt med det greske ordet sabbatismos, med betydningen «en spesiell religiøst betydningsfull periode for hvile og tilbedelse». (Louw og Nida)
Det er viktig å merke seg at sabbaten ikke var en dag for uvirksomhet. Dene dagen skulle holdes hellig (2. Mosebok 20:8), og i det profetiske tempel som er nevnt i Esekiel 46:3, «må folket bøye seg («tilbe») for Jehova ved inngangen til porten på sabbatene og på nymånedagene. Ikke bare skulle jødene tilbe i templet, men også i familien, når sabbaten ble feiret, som 3. Mosebok 23:3 viser. Salme 92 er en av sangene Jehovas lovprisning av Jehova som ble brukt i tilbedelsen på sabbaten.Den viktige konklusjonen vi kan trekke av dette, er at ordet sabbatismos refererer til feiringen av sabbaten, eller den aktive tilbedelsen av Jehova på hans hellige dag. Dette samsvarer med kravene som er vist i Hebreerne kapittel 3 og 4 om å vise tro på Jehova og adlyde hans lover for å gå inn i hans hvile.
Hebreerne 4:7, 8 sier at Gud hadde talt om «en bestemt dag» og «en annen dag» en dagen som ble omtalt i ørkenen, og dette er sabbatismos. Vi må derfor lete etter en annen sabbat som Jehova har omtalt. Det eneste stedet vi kan lese at Jehova talte om den profetiske sabbaten, er Jesaja 66:23:
23 «Og det skal visselig skje: Fra nymåne til nymåne og fra sabbat til sabbat skal alt kjød komme for å bøye seg framfor meg,» har Jehova sagt.
Sammenhengen her er at Guds fiender blir ødelagt. Og da vil Guds folk som blir igjen, holde sabbaten. Dette må være «en bestemt dag», «en annen dag» (sabbatsdag) som Gud har talt om. Dette må være den «sabbatshvile» (sabbatismos) som er nevnt i Hebreerne 4:9, som Jehova har talt om etter at han talte ordene som presenteres i Salme 95:8-11. Situasjonen etter at fiendene er ødelagt, er Jesu tusenårige regjering, og derfor må «sabbatshvilen» (sabbatismos) i Hebreerne 4:9 referere til disse tusen årene. Dette er også den motbilledlige sabbat som Jesus er Herre for, ifølge Matteus 12:8.
| Matteus 12:8 | «sabbaten» (anapsyksis) | = Jesu tusenårige regjering |
| Hebreerne 4:9 | «en sabbatshvile» (sabbatismos) | = Jesu tusenårige regjering |
I drøftelsen om det fremtidige jubelåret som følger, vil jeg vise at Jesu tusenårige regjering er de siste tusen år av Jehovas hviledag på 7000 år. Nå kan vi trekke en parallell mellom «sabbatshvilen» (sabbatismos) i Hebreerne 3:9 og «den forfriskende hvile» som er nevnt i Apostlenes gjerninger 3:19. Begge er knyttet til de fastsatte tider knyttet til Jehovas store 7 000 å lange sabbat, og begge er knyttet til den tusen år lange sabbat som Jesus er Herre over. Derfor er den «forfriskende hvile» (anapsyksis) i Apostlenes gjerninger 3:19 identisk med «sabbatshvilen» (sabbatismos) i Hebreerne 4:9. Begge refererer til de siste tusen år av Jehovas 7 000 år lange hviledag, som er den sabbat Jesuser herre over.
| Apostlenes gjerninger 3:19 | «en forfriskende hvile» (anapsyksis) | = Jesu tusenårige regjering |
| Hebreerne 4:9 | «en sabbatshvile» (sabbatismos) | = Jesu tusenårige regjering |
[1]. Mounce Greek Dictionary (Gramcord).
[2]. Louw and Nida Greek Lexicon (Gramcord)
[3]. A Greek English Lexicon of the New Testament and other Early Christian Literature by F.W. Arntd, F. Gingrich.
[4]. by J.A. Alexander (1887, 1980)
[5]. The Acts of the Apostles Volume IV by F.J. Foakes Jackson and Kirsopp Lake (1979)
BETYDNINGEN OG ANVENDELSEN AV APOTKATASTASIS
Nøkkelordet er apokatastasis med betydningen «en gjenopprettelse av en ting til dens tidligere tilstand; derav fornyelsen av en ny og bedre æra». (Mounce) Substantivet forekommer bare i Apostlenes gjerninger 3:21 og ikke i Septuaginta (LXX).
Et verb beskriver en handling eller en tilstand, og et substantiv beskriver resultatet av handlingen til verbet, eller i noen tilfeller beskriver det selve handlingen. Verbet apokathistēmi beskriver handlingen med å gjenopprette, og det tilsvarende substantivet apokatastasis beskriver resultatet av denne handlingen, nemlig gjenopprettelse.
Substantivet forekommer bare én gang, i Apostlenes gjerninger 3:21, og det forekommer ikke i LXX, mens verbet forekommer åtte ganger i De kristne greske skrifter og 30 ganger i LXX. Et studium av verbet apokathistēmi vil hjelpe oss å forstå hva bibelske skribenter mente når de skrev om gjenopprettelsen av alle ting. Jeg siterer ett eksempel fra De kristne greske skrifter og fire eksempler fra De hebraiske skrifter.
Apostlenes gjerninger 1:6:
6 Da de nå var kommet sammen, begynte de å spørre ham: «Herre, gjenoppretter (apokathistēmi) du riket for Israel på denne tiden?»
Hosea 11:11
11 Som en fugl skal de komme skjelvende fra Egypt, og som en due fra Assyrias land; og jeg skal i sannhet la dem [komme tilbake til, apokathistēmi ] bo i sine hus,» lyder Jehovas utsagn.
Jesaja 23:17
17 Og det skal skje, ved slutten av en periode på sytti år, at Jehova skal vende sin oppmerksomhet mot Tyrus, og hun skal vende tilbake til (apokathistēmi) sin skjøgelønn og drive prostitusjon med alle jordens riker på jordens overflate.
Jeremia 23:8
8 men: ’Jehova lever, han som førte opp og som førte inn Israels hus’ avkom fra landet i nord og fra alle de land som jeg hadde drevet dem bort til’, og de skal sannelig bo [ført tilbake til, apokathistēmi ] på sin egen jord.»
Esekiel 16:55
55 Og dine søstre, Sodọma og hennes tilhørende småbyer, skal vende tilbake til (apokathistēmi) sin tidligere tilstand, og Samạria og hennes tilhørende småbyer skal vende tilbake til (apokathistēmi) sin tidligere tilstand, og du selv og dine egne tilhørende småbyer skal vende tilbake til (apokathistēmi) DERES tidligere tilstand.
Verbet apokathistēmi og substantivet apokatastasis har betydningen å gjenopprette noe til sin opprinnelige tilstand. Dette er spesielt tydelig i de tre tilfellene hvor verbet er brukt i Esekiel 16:55 og setningen «akkurat som de var fra begynnelsen».
Når vi vurderer Guds hensikt med å skape jorden og menneskene, ser vi følgende scenario: Gud skapte paradiset i Eden og plasserte to fullkomne mennesker i det. Adam hadde sitt ufødte avkom i sine lender, og Guds hensikt var at hans fullkomne etterkommere skulle fylle jorden og utvide paradiset til å omfatte hele jorden.
Dette ble midlertidig hindret av Satans opprør. Men Guds hensikt er at alt skal gjenopprettes «som det var fra begynnelsen» — for å låne Esekiels ord. Ordene til Peter i Apostlenes gjerninger 3:19-21 betyr at i fremtiden vil hele jorden være et paradis fylt med milliarder av fullkomne etterkommere av Adam. Det vil si situasjonen vil være nøyaktig slik som den ville ha vært, hvis ikke de første mennesker hadde syndet og brutt Guds lov.
PROFETENE TALTE OM GJENOPPRETTELSEN AV ALLE TING
En profet er en person som snakker eller skriver inspirerte ord fra Gud, uavhengig av om han snakker om fortiden, nåtiden eller fremtiden. Moses var en profet, og han forteller hva Gud sa til Adam, slik vi leser i 1. Mosebok 1:27, 28:
27 Og Gud gikk i gang med å skape mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. 28 Så velsignet Gud dem, og Gud sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere, og rå over havets fisk og himlenes flygende skapninger og hver levende skapning som beveger seg på jorden.»
Kravet til Adam og Eva for å oppfylle Guds hensikt var at de adlød hans lover. Hvis de ikke gjorde det, ville de dø. Jeg siterer 1. Mosebok 2:16, 17:
16 Og Jehova Gud gav også mennesket dette påbud: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett. 17 Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.»
Beretningen viser at Adam fulgte Satan i hans opprør, og han ble dømt til døden. Da Gud avsa sin dom, ga hans ord også en stråle av håp, slik vi ser i 1. Mosebok 3:15:
15 Og jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.»
Kvinnens ætt skulle knuse slangens hode, og slangen representerte opprøreren Satan. Enok var en etterkommer av Adam, og han utvidet ordene om kvinnens ætt, ifølge Judas 14:
14 Ja, den sjuende i rekken fra Adam, Ẹnok, profeterte også om dem, da han sa: «Se, Jehova kom med sine hellige myriader 15 for å fullbyrde dom over alle og for å bevise at alle de ugudelige var skyldige i alle sine ugudelige gjerninger, som de hadde gjort på en ugudelig måte, og i alle de sjokkerende ting som ugudelige syndere hadde talt mot ham.»
Dette var en profeti om hvordan de som fulgte Satan, ville bli dømt. Men jeg vil peke på positive profetier. Da Peter brukte det greske substantivet apokatastasis («gjenopprettelse»), refererte han til det profetene hadde sagt. Jeg skal nå sitere fire passasjer fra hebraiske og kristne profeter, som hver representerer stråler av håp i forbindelse med gjenopprettelsen:
Jesaja 65:17-25:
17 For se, jeg skaper nye himler og en ny jord; og de tidligere ting skal ikke minnes, og de skal ikke stige opp i hjertet. 18 Men dere skal juble og glede dere for evig over det jeg skaper. For se, jeg skaper Jerusalem til en årsak til glede og hennes folk til en årsak til jubel. 19 Og jeg vil glede meg over Jerusalem og juble over mitt folk; og det skal ikke mer høres lyd av gråt eller lyd av klagerop i henne.»
20 «Fra det stedet skal det ikke mer være et diebarn som bare blir noen få dager gammelt, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål; for en som dør hundre år gammel, er bare som en gutt; og synderen — selv om han er hundre år gammel, vil ondt bli nedkalt over ham. 21 Og de skal visselig bygge hus og bo i dem; og de skal visselig plante vingårder og spise deres frukt. 22 De kommer ikke til å bygge og en annen til å bo; de kommer ikke til å plante og en annen til å spise. For som treets dager skal mitt folks dager være; og sine henders verk kommer mine utvalgte til å bruke fullt ut. 23 De skal ikke slite forgjeves, og de skal ikke føde barn til en plutselig forferdelse; for de er det avkom som består av Jehovas velsignede, og deres etterkommere med dem. 24 Og det skal sannelig skje: Før de roper, skal jeg selv svare; mens de ennå taler, skal jeg selv høre.
25 Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen; og slangen skal ha støv til føde. De skal ikke volde noen skade og ikke ødelegge noe på hele mitt hellige fjell,» har Jehova sagt.
2. Peter 3:5-13
5 For i samsvar med deres ønske unngår dette deres oppmerksomhet, at det var himler fra gammel tid og en jord som stod kompakt ut av vann og midt i vann ved Guds ord; 6 og ved disse midler ble datidens verden (kosmos) tilintetgjort da den ble oversvømt av vann. 7 Men ved det samme ord er de himler og den jord som nå er, spart til ild og blir holdt i forvaring til den dag da de ugudelige menneskene skal dømmes og tilintetgjøres.
8 Men la ikke dette ene unngå DERES oppmerksomhet, dere elskede, at én dag er for Jehova som tusen år og tusen år som én dag. 9 Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, slik noen betrakter senhet, men han er tålmodig med dere, ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger. 10 Likevel skal Jehovas dag komme som en tyv; på den dag skal himlene forsvinne med en fresende lyd, men de sterkt opphetede elementene skal bli oppløst, og jorden og de verk som er på den, skal bli avslørt.
11 Ettersom alt dette således skal bli oppløst, hva slags mennesker bør dere ikke da være, med gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til, 12 mens dere venter på og alltid har i tankene Jehovas dags nærvær! Ved den dag skal de flammende himler bli oppløst og de sterkt opphetede elementer smelte. 13 Men vi venter i samsvar med hans løfte nye himler og en ny jord, og der skal rettferdighet bo.
Åpenbaringen 21:1-4
1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet, og havet er ikke mer. 2 Jeg så også den hellige by, Det nye Jerusalem, komme ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin ektemann. 3 Da hørte jeg en høy røst fra tronen si: «Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. 4 Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før (prōtos), er forsvunnet.»
Luk 23:42, 43
42 Og han sa videre: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.» 43 Og han sa til ham: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.»
Jeg skal drøfte detaljene i disse passasjene senere. Men vi bør merke oss at flere avsnitt som profeterer om gjenopprettelsen eller drøfter selve gjenopprettelsen, er uttrykt i et figurativt språk, slik vi for eksempel ser i Åpenbaringen kapittel 21 og 22.
Jesaja snakker om «nye himler og en ny jord», og Peter siterer disse ordene. Konteksten til 2. Peter kapittel 3 viser at «nye himler og en ny jord» ikke refererer til bokstavelige himler og en bokstavelig jord. Ifølge vers 5 refererer Peter til bokstavelige himler og en bokstavelig jord. Den verdensomfattende flommen som han viser til i vers 6, ødela ikke de bokstavelige himmler og den bokstavelige jord. Men vannet ødela kosmos («verden»), som var alle menneskene som levde i Noahs dager.
Når Peter refererer til «de himler og den jord som nå er» (vers 7), kan han ikke referere til de bokstavelige himler og den bokstavelige jord, som ikke ble ødelagt i vannflommen, men til de himler ogden jord som fortsatt står. Derfor må han referere til figurative himler og en figurativ jord, en ny himmelsk regjering og en ny tilstand på jorden. Johannes viser også til nye himler og en ny jord i Åpenbaringen 21:1, og sammenhengen viser at disse ordene også er figurative.
De nye himler og den nye jord er direkte forbundet med gjenopprettelsen av alle ting, som ordene i blått indikerer:
de tidligere ting skal ikke minnes (Jesaja 65:17)
skal himlene forsvinne med en fresende lyd (2. Peter 3:10)
alt dette skal bli oppløst (2. Peter 3:11)
for den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet (Åpenbaringen 21:1)
De ting som var før, er forsvunnet (Åpenbaringen 21:4)
Situasjonen vil være den samme som situasjonen i Samaria, som er nevnt i Esekiel 16:55: «og Samạria og hennes tilhørende småbyer skal vende tilbake til (apokathistēmi) sin tidligere tilstand.»
Er det mulig å forbinde «de ting som var før (prōtos)» med andre skriftsteder eller ord i De hellige skrifter? Jesu ord i Matteus 19:3-8 kan hjelpe oss:
3 Og noen fariseere kom bort til ham for å sette ham på prøve og sa: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?» 4 Han svarte ved å si: «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen (arkhē) av gjorde dem til mann og kvinne 5 og sa: ’Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød’? 6 Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» 7 De sa til ham: «Hvorfor har da Moses foreskrevet at en kan gi henne en skilsmisseattest og skille seg fra henne?» 8 Han sa til dem: «Av hensyn til DERES hardhjertethet gjorde Moses den innrømmelse at dere kan skille dere fra DERES hustruer, men slik har det ikke vært fra begynnelsen (arkhē) av.
Det greske ordet arkhē («begynnelse») kan referere til begynnelsen av et stort antall forskjellige tidsperioder, som kan identifiseres basert på sammenhengen. Jesus siterer ordene i 1. Mosebok 2:4 om ekteskap mellom én mann og én kvinne, og han kaller situasjonen der Gud uttrykte disse ordene, for «begynnelsen» (arkhē).
Åpenbaringen 21:4 oversetter ordet prōtos («først i tid; først i betydning») «som var før» i setningen «de ting som var før». Ordet prōtos er et adjektiv som kan sikte til det som var først i tid, altså tiden før Adam syndet. Og arkhē er et substantiv som refererer til begynnelsen på noe. Adjektive prōtos og substantivet arkhē sikter derfor til samme tidsperiode, til den første tiden, til begynnelsen for Adam og Eva før de brøt Guds lov.
I denne «begynnelsen» ble Guds lover fulgt, og det var fred og harmoni i himmelen og på jorden. Etter denne «begynnelsen» fikk Satan menneskene til å gjøre opprør og bryte Guds lover, og Satan ble guden for menneskenes verden. (Lukas 4: 6) Satan introduserte de onde himler og den onde jord, og disse er «den tidligere himmel og den tidligere jord» eller «de tidligere ting» som vil forgå. (Åpenbaringen 21: 1, 4)
Jesus sa at «slikt» (en mann som har mer enn én kone) hadde ikke vært tilfellet fra begynnelsen av. Ved sine ord, som er sitert i Matteus 19:3-8, gjenopprettet Jesus Guds opprinnelige lov angående ekteskapet. Men Jesus gjenopprettet ikke bare denne loven, men han viste også at alt som var i Edens hage før opprøret, skulle gjenopprettes, slik vi leser i Lukas 23:42, 43:
42 Og han sa videre: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.» 43 Og han sa til ham: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.»
Jesu ord indikerer at når minst en del av jorden har blitt et paradis, vil forbryteren som også var festet til en pæl, få en oppstandelse. Situasjonen som er beskrevet i Jesaja 65:17-25, angående tilstanden på den nye jord, hvor ulven og lammet skal beite sammen, er også en referanse til paradiset i Edens hage og jorden som skal bli et paradis.
Peter skrev om «tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av «alt (pas) det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid». Drøftelsen ovenfor har vist at profetene snakket om en fullstendig gjenopprettelse av paradiset i Eden, slik det var før Adam og Eva brøt Guds lov.
Å SAMLE ALT SAMMEN IGJEN I HIMMEL OG PÅ JORD
Jeg har vist at det greske substantivet apokatastasis («gjenopprettelse») forekommer bare én gang i De kristne greske skrifter, i Apostlenes gjerninger 3:21. Ikke desto mindre kan begrepet gjenopprettelse også formidles med andre ord. Et eksempel på dette er Efeserne 1:10.
BETYDNINGEN AV EN NØYAKTIG OVERSETTELSE
Paulus snakker om Jesu Kristi rolle i forbindelse med gjenopprettelsen, og vi leser ifølge Efeserne 1:10:
10 med tanke på en administrasjon ved de fastsatte tiders (kairos, flertall) fulle mål, nemlig å samle alt (pas) sammen (anakefalaioō) igjen i KRISTUS, det i himlene og det på jorden. Ja i ham.
Den riktige betydningen av verbet anakefalaioō i dette verset er viktig, fordi NWT84 gjengir det som «å samle alt sammen igjen» mens NWT13 gjengir det som «å samle alt sammen». De fleste oversettelser har en lignende gjengivelse som NWT13. Men den latinske Vulgata (over), Douay-Rheims, katolsk bibeloversettelse (i midten) og Jubilee Bible 2000 (under) har en gjengivelse lik NWT84:
10 i dispensationem plenitudinis temporum instaurare (“gjenopprette”) omnia i Christo quae in caelis et quae in terra sunt in ipso.
Å gjenopprette forvaltningen i tidens fylde av alle ting i Kristus, som er i himmelen og på jorden i ham.
10 In the dispensation of the fulness of times, to re-establish all things in Christ, that are in heaven and on earth, in him.
10 I forvaltningen i tidenes fyldes, å gjenopprette alle ting i Kristus, som er i himmelen og på jorden, i ham.
10 that in the dispensation of the fulfillment of the times he might restore all things by the Christ, both those which are in heaven and those which are on earth,
10 for at han i forvaltningen i tidenes oppfyllelse kunne gjenopprette alle ting ved Kristus, både de som er i himmelen og de som er på jorden.
Spørsmålet er hva som er den virkelige betydningen av verbet anakefalaioō. Ved å anvende prinsippene for leksikalsk semantikk finner vi at bruken av «igjen» har et solid språklig grunnlag. Preposisjoner legges ofte til som prefikser til greske substantiver 0g verb for å styrke betydningen eller understreke en bestemt side av betydningen. Preposisjonen ana, som er prefikset til anakefalaioō har ofte en distributiv eller repeterende betydning, som i:
anakainizō («fornye»).
anakainoō («fornye, endre»).
anakainōsis («fornyelse»).
anakamptō («gi tilbake»).
ananeoō («fornye»).
ananefō («å gjenvinne sansene»).
anastauroō («feste til en pæl igjen»)
Denne repeterende betydningen av anakefalaioō har lenge vært kjent av lærde. John Wesley var grunnleggeren av metodistbevegelsen. I 1765 publiserte han sine vers-for-vers-kommentarer om Det gamle testamente og Det nye testamente. Jeg siterer fra Wesleys notater om Efeserne 1:10:
That in the dispensation of the fullness of the times – In this last administration of God’s fullest grace, which took place when the time appointed was fully come. He might gather together into one in Christ – Might recapitulate, re-unite, and place in order again under Christ, their common Head. All things which are in heaven, and on earth – All angels and men, whether living or dead, in the Lord.
Den i tidenes fyldes ordning – I denne siste administrering av Guds fulle nåde, som fant sted da den fastsatte tid var fullstendig kommet. Han kan samle sammen til ett i Kristus – kan rekapitulere, forene igjen og sette i orden igjen under Kristus, deres felles Hode. Alle ting som er i himmelen og på jorden – Alle engler og mennesker, levende eller døde, i Herren.
Nå følger tre nåtidige sitater. Theological Dictionary of the New Testament, vol. III, side 682, har følgende kommentarer til verbet anakefalaioō:
Iren. [Irenaeus, c. 130 — c. 200 CE, Church father] used anakafalaioō in the sense of gathering together, summation.Since every summation implies a kind of repetition, the word may sometimes have the direct sense of “to repeat.” The ana- thus assumes an iterative sense which it does not have elsewhere…Apsines [a Greek philosopher in the 3rd century CE] used anakafalaioō with reference to the repetition of an event. The recapitulare in Iren. [Irenaeus] is also to be understood in the first instance as repetition, though it is to be noted that it sums up the original and is thus qualitative…In this summation, however, the prominent element may be, not that of repetition, but that of the affirmation and confirmation implied in repetition.
Iren. [Irenaeus, ca. 130 – ca. 200 e.Kr., kirkefader] brukte anakafalaioō i betydningen å samle, summere. Siden hver summering innebærer en slags repetisjon, kan ordet noen ganger ha den direkte betydningen av «å gjenta». Ana- antar dermed en iterativ betydning som den ikke har andre steder … Apsines [en gresk filosof i det 3. århundre e.Kr.] brukte anakafalaioō med referanse til gjentakelsen av en hendelse. Recapitulare for Iren. [Irenaeus] skal også i første omgang forstås som repetisjon, selv om det skal bemerkes at den oppsummerer originalen og dermed er kvalitativ … I denne summeringen kan imidlertid det fremtredende elementet ikke være gjentakelsen, men bekreftelsen og bekreftelsen som ligger i repetisjonen.
Vi legger merke til kommentaren til preposisjonen ana («opp, over på»), som ofte brukes i en iterativ betydning (= uttrykker gjentakelse av en verbal handling). Bruken av denne preposisjonen med en iterativ betydning i begynnelsen av verbet anakefalaioō kan signalisere den repeterende betydningen av å gjøre igjen, lyder argumentet. Et eksempel er Romerne 13:9, hvor budene har blitt uttrykt før, og nå er de oppsummert igjen (anakefalaioō) i befalingen: «Du skal elske din neste som deg selv». Kommentatoren A.S. Wood i Ephesians i The Expositor’s Bible Commentary (1978) Vol. 11, side 26, understreker også den repeterende meningen til verbet:
The verb anakefalaioō (“to bring together”) means to sum up together again (Rom 13:9). It is derived not from kefalē (“a head”) but from kephalaion (a summary, or sum total”). When a column of figures was added up, the total was placed at the top.
Verbet anakefalaioō («å bringe sammen») betyr å summere sammen igjen(Rom 13:9). Det er ikke avledet fra kefalē («et hode»), men fra kephalaion («et sammendrag, sum total»). Når en kolonne med tall ble lagt sammen, ble totalen plassert øverst.Flere kommentatorer av Efeserbrevet argumenterer også for den repeterende betydningen i 1:10. Galatians and Ephesians i Meyer’s Commentary to the New Testament (1883, 1979), side 322, sier i kommentarer til Efeserne 1:10:
Consequently, anakefalaioō, summatim recolligere, “recapitulate summarily,” which is said in Rom xiii 9 of that which has been previously expressed singulatim, “individually,” in separate parts, but now is again gathered up in one main point, so that at Rom. l.e en touto to logo denotes that main point in which the gathering up is contained. And here this main point of gathering up again, unifying all the parts, lies in Christ.
Følgelig anakefalaioō, summatim recolligere, «rekapitulere summarisk», som er sagt i Rom xiii 9 om det som tidligere er blitt uttrykt singulatim, «individuelt», i separate deler, men nå er igjen samlet i ett hovedpunkt, slik at ved Rom. l.e en touto to-logo angir det hovedpunktet der samlingen er inneholdt. Og her ligger dette hovedpoenget med å samles opp igjen, forene alle delene, i Kristus.
De fire sitatene ovenfor viser at bruken av adverbialet «igjen» i NWT84 har et solid språklig grunnlag. Jeg vet ikke hvorfor det styrende råd slettet dette viktige ordet fra NWT13. Men et kjennetegn ved denne oversettelsen er at detaljene og nyansene i originalteksten ofte blir oversett og ikke blir gjengitt på engelsk og norsk.
Paulus’ ord i Efeserne 1:10, «å samle alt sammen igjen i Kristus» må referere til situasjonen før Satans opprør, til «begynnelsen» som Jesus henviste til. Det var fred i himmelen fordi alle åndeskapninger tjente Jehova. Og det var fred i Edens hage, fordi de to menneskene adlød Guds lover. Denne situasjonen vil igjen bli opprettet gjennom Kristus – og dette er det samme som gjenopprettelsen av alle ting.
LIKHETENE MELLOM APOSTLENES GJERNINGER 3:19-21 OG EFESERNE 1:10
Som vi har sett i drøftelsen ovenfor, kan begrepet «gjenopprettelse» uttrykkes med forskjellige ord. I tillegg har de to eksemplene jeg har drøftet, også flere lignende ord. Jeg skal nå sammenligne Apostlenes gjerninger 3:19-21 med Efeserne 3:10:
19 Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, så tider (kairos, «bestemte tider») med ny styrke (refreshing [tider med lindring, Bibel 2024])) kan komme fra Jehovas person, 20 og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus, 21 som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av alt (pas) det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid.
10 med tanke på en administrasjon ved de fastsatte tiders (kairos, flertall) fulle mål, nemlig å samle alt (pas) sammen (anakefalaioō) igjen i KRISTUS, det i himlene og det på jorden. Ja i ham.
Objektet i begge tilfeller er «alt…», uttrykt med adjektivet pas. Uttrykket «alt» er modifisert av substantivet «gjenopprettelse» i Apostlenes gjerninger 3:21 og av verbfrasen «samle sammen igjen» i Efeserne 1.10.
Det er også et tidselement i begge tilfeller. Det greske ordet kairos har betydningen «fastsatt tid», og refererer ofte til tidsperioder som følger hverandre og kan telles. Ordet khronos refererer til tid generelt. Men i noen sammenhenger kan det også referere til fastsatt tid. I Apostlenes gjerninger 3:21 er khronos i flertall, og det står parallelt med kairos i vers 19. Derfor har ordet khronos i dette verset betydningen «fastsatte tider», slik tilfellet er i vers 19.
Konklusjonen av sammenligningen av Apostlenes gjerninger 3:19-21 og Efeserne 1:10 er at begge refererer til gjenopprettelsen av paradiset i Eden med fullkomne mennesker før Adam og Eva syndet. Begge hendelsene viser at det er bestemte fastsatte tider som markerer begynnelsen på denne gjenopprettelsen.
DE FORSKJELLIGE FASTSATTE TIDER SOM REFERERER TIL BEGYNNELSEN PÅ GJENOPPRETTELSEN AV ALLE TING
Fokus i denne delen er at substantivet kairos blir brukt om forskjellige situasjoner som vil skje på samme tidspunkt, nemlig til begynnelsen av gjenopprettelsen. For å forbinde de fastsatte tidene med gjenopprettelsen siterer jeg Apostlenes gjerninger 3:19-21 en gang til (min oversettelse):
19 Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, at (hopōs ’an) fastsatte tider (kairos, «bestemte tider») med forfriskende hvile (anapsyksis) kan komme fra Jehovas person, 20 og så han kan sende den Kristus som på forhånd er bestemt for dere, Kristus Jesus. 21 som det er nødvendig for himmelen å beholde inntil tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn gjennom tidsaldrene.
I disse versene refererer ordene «fastsatte tider med forfriskning» («ny styrke»)» og «gjenopprettelse» til samme situasjon, om enn fra to forskjellige perspektiver. Det greske ordet kairos, som er forbundet med «forfriskende hvile», refererer til et bestemt tidspunkt, og i flertall refererer det til fastsatte tidsperioder som kan telles. Ordet khronos i flertall må, som jeg har vist, også referere til fastsatte tider. Dermed er situasjonen med «fastsatte tider med forriskende hvile» og «gjenoppretting» forbundet med disse fastsatte tider. Så vi må finne disse fastsatte tidspunkter.
Paulus taler om gjenopprettelsen, når alt i himmelen og på jorden igjen skal samles i Kristus. Jeg siterer Efeserne 1:8-10:
8 Denne lot han strømme over til oss i form av all visdom og god forstand, 9 idet han gjorde sin viljes hellige hemmelighet kjent for oss. Den er i samsvar med det han fant behag i, det han satte seg fore hos seg selv 10 med tanke på en administrasjon (oikonomia) ved de fastsatte tiders (kairos, plural) fulle mål (pleroma), nemlig å samle alt sammen igjen (anakefalaioō) i KRISTUS, det i himlene og det på jorden. Ja i ham.
Ordet oikonomia refererer ikke til en organisasjon eller til en enhet. Men det er et verbalsubstantiv, som refererer til handlingen med å administrere noe. Og denne administreringen skal samle alle ting sammen igjen i Kristus. Vi legger merke til at akkurat som i Apostlenes gjerninger 3:21, er substantivet kairos i flertall, og samlingen finner sted ved den ytterste grense av de fastsatte tider.
I sitt første brev til Timoteus kobler Paulus Jesu tilkjennegivelse (epiphaneia) eller komme sammen med bestemte fastsatte tider, og jeg siterer 1. Timoteus 6:13-15:
13 For Guds øyne, han som bevarer alt i live, og for Kristi Jesu øyne, han som i egenskap av vitne kom med den gode offentlige kunngjøring framfor Pontius Pilatus, befaler jeg deg 14 å holde budet på en plettfri og uklanderlig måte inntil vår Herre Jesu Kristi tilkjennegivelse (epifaneia). 15 Denne tilkjennegivelse skal den lykkelige og eneste Makthaver vise (deiknymi) til dens egne fastsatte tider (kairos, flertall)., han, Kongen over dem som hersker som konger, og Herren over dem som hersker som herrer.
Ordet kairos («fastsatt tid») er i flertall, og verbet deiknymi har betydningen «å gjøre kjent karakteren eller betydningen av noe ved visuelle, auditive, gestuelle eller språklige midler». (Louw og Nida) I henhold til konteksten er den «eneste makthaver» Jesus Kristus, og når han blir tilkjennegitt til de fastsatte tider, vil han gjøre kjent (deiknymi) sin tilkjennegivelse for alle mennesker. I sitt andre brev til Timoteus nevner Paulus andre hendelser som er knyttet til Jesu komme. Vi leser i 2. Timoteus 4:1:
1 Jeg pålegger deg høytidelig overfor Gud og Kristus Jesus, som skal dømme de levende og de døde, og ved hans tilkjennegivelse (epifaneia) og hans rike:
Paulus bruker både substantivet epiphaneia («tilkjennegivelse») og apokalypsis («åpenbarelse»). Disse to ordene med ganske like betydninger må referere til de fastsatte tiders fulle mål, som er bestemt av Gud. (1 Timoteus 6:15)
I sitt andre brev til tessalonikerne snakker Paulus også om Jesu åpenbaring (apokalypsis) og hva som vil skje vedåpenbaringen. Jeg siterer 2. Tessalonikerbrev 1:7-9:
7 men å gi dere som lider trengsel, lindring sammen med oss under Herren Jesu åpenbarelsefra himmelen med sine mektige engler 8 i en flammende ild, når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus. 9 Nettopp disse skal lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse, borte fra Herrens ansikt og fra hans styrkes herlighet.
Ved Jesu åpenbaring (apokalypsis) vil alle de som ikke tjener Gud, bli drept. Dette stemmer overens med 2. Timoteus 4:1, hvor vi leser at Jesus ved sin tilkjennegivelse (epiphaneia) vil «dømme levende og døde».
Nå kan vi få en klarere forståelse av de fastsatte tider for gjenopprettelsen av alle ting:
1) Gjenopprettelsen av alle ting er forbundet med bestemte bestemte tider (kairos). (Apostlenes gjerninger 3:19-21)
2) Samlingen av alle ting igjen i Kristus skjer ved «de fastsatte tiders fulle mål (kairos).» (Efeserne 1:10)
3) Tilkjennegivelsen (epiphaneia) av Jesus Kristus vil skje på Guds «fastsatte tider» (kairos) (1 Timoteus 6:15)
4) Jesus vil «dømme levende og døde» ved sin tilkjennegivelse. (2 Timoteus 4:1)
5) Jesus vil felle en ugunstig dom ved sin åpenbaring (apokalypsis) til dem som ikke tjener Gud ved hans åpenbaring. (2. Tessalonikerbrev 1:7-9)
Punkt 4) og 5) viser til den store trengsel, og dette er den siste begivenheten før Jesu tusenårige styre, neo vi ser i Åpenbaringen 19:11-20:2. At Jesus vil «dømme levende og døde» ved sin tilkjennegivelse, forbinder denne begivenheten med begynnelsen av Jesu tusenårige regjering, for da vil de levende og døde bli dømt, som vi leser i Åpenbaringen 20:11-15.
Det viktige poenget her er at det fulle mål for de fastsatte tider (Efeserne 1:10), når gjenopprettelsen begynner, faller sammen med tilkjennegivelsen og åpenbaringen av Jesus Kristus. Det er viktig å finne lengden på disse fastsatte tider, og dette vil bli vist i neste avsnitt.
DET MOTBILLEDLIGE JUBELÅR OG LENGDEN PÅ DE FASTSATTE TIDER
I forrige seksjon så vi at «de fastsatte tiders fulle mål» faller sammen med Jesu åpenbaring og tilkjennegivelse. I denne delen skal vi se på lengden av fastsatte tider
JESUS FØRSTE KOMME
Den fastsatte tiden (kairos) for Jesu første komme er nevnt i Mark 1:15 (over) og Galaterne 4:4 (under):
15 og sa: «Den fastsatte tid (kairos) er utløpt, og Guds rike er kommet nær. VIS anger, og tro på det gode budskap.»
4 Men da tidens fulle mål (khronos) var nådd, utsendte Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne, og som ble født under lov.
Henvisningen i disse versene er til profetien i Daniel 9:24-27, som beskriver 70 uker av år gitt til nasjonen Israel og 69 uker av år til Messias skulle komme. Den nevnte perioden besto av tidsenheter som kunne telles. Men begge versene ser på de 69 ukene som en helhet, og kairos og khronos brukes i entall.[1]
Det greske ordet kairos referer til en fastsatt tid som kan telles, mens khronos referer til tid generelt sett. Men Galaterne 4:4 viser at også khronos kan referere til en fastsatt tid som kan telles, siden ordet her referer til de 69 ukene av år frem til Messias’ komme.
JESUS ANDRE KOMME (HANS NÆRVÆR)
De fastsatte tider (kairos) for Jesu annet komme, da han skulle bli konge i Guds rike, og hans nærvær skulle begynne, er nevnt i Lukas 21:24:
24 og de skal falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle nasjonene; og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider (kairos) er utløpt.
Basert på Daniel kapittel 4, kan de fastsatte tidene vises til å være sju i antall. Basert på samme beregningsmåte som er brukt for de 69 ukene av år, er nasjonenes fastsatte tider 2 520 år og strekker seg fra 607 fvt. til 1914 evt.[2]
JESU TILKJENNEGIVELSE OG ÅPENBARING OG DET MOTBILLEDLIGE JUBELÅR
Som jeg har vist ovenfor, begynner gjenopprettelsen av alle ting ved de fastsatte tiders fulle mål, slik vi leser i Apostlenes gjerninger 3:19-21 og Efeserne 1:10. Slutten på disse fastsatte tider faller sammen med tilkjennegivelsen av Jesus Kristus ved slutten av hans nærvær, ifølge 1. Timoteus 6:15.
Vi legger merke til at disse fastsatte tider (kairos) står i flertall i Apostlenes gjerninger 3:21, Efeserne 1:10 og 1 Timoteus 6:15. Derfor forventer vi å finne beretninger i De hellige skrifter på hva disse fastsatte tider refererer til.
Matteus 12:8 sier at Menneskesønnen er herre over sabbaten. Men for å bli et fullkomment offer for menneskehetens synder, måtte Jesus holde Moseloven, inkludert sabbatsloven. Derfor var Jesus en slave av den jødiske sabbat og ikke dens herre.
Dette viser at akkurat som Jesus brukte det bokstavelige templet som et symbol på sitt legeme (Johannes 2:19-21), refererte han til noe annet enn de jødiske sabbatene i Matteus 12:8. Paulus sier at de jødiske sabbatene og andre høytider var skygger eller forbilder av ting som vil bli oppfylt i forbindelse med Jesus.
På denne bakgrunn blir det klart hvorfor Peter og Paulus bruker flertallsformen kairoi («bestemte tider») i forbindelse med gjenopprettelsen og den forfriskende hvile. Ifølge Åpenbaringen kapittel 20 er tiden for gjenopprettelsen tusen år. Og dette må være den sabbat som Jesus er Herre over.
Vi nærmer oss nå det tredje uttrykket for gjenopprettelsen, nemlig det jødiske jubelår. For å gi bakgrunnen for dette, siterer jeg Kolosserne 2:16:
16 La derfor ingen dømme dere angående spising og drikking eller med hensyn til en høytid eller en nymånefest eller en sabbat.
To av de greske ordene i verset inkluderer jubelåret. Ordet heortē har betydningen «en høytidelig fest, offentlig høytid». (Mounce) Det kan referere til alle de jødiske høytidene, inkludert jubelåret. Ordet «sabbat» brukes også, og jubelåret var den femtiende sabbaten i jubelårssyklusen. Paulus sier at alle jødiske høytider var skygger, forbilder, eller profetiske typer av større ting. Og det legemet som kastet skyggen, dvs. motbildet, ville komme med Kristus. Vi kan derfor uten noen tvil konkludere med at jubelåret var et profetisk forbilde av noe større.
Jubelåret i Israel var en tid da slavene fikk sin frihet, foruten at eiendommer som var solgt, gikke tilbake til den opprinnelige eieren uten vederlag. Dette var en gjenopprettelse av frihet og eierskap. Det var også en tid med frihet og lettelse fra byrder, foruten en tid for stor glede. Jubileet inkluderer alle sidene av begrepet gjenopprettelse. De to passasjene Apostlenes gjerninger 3:19-21 og Efeserne 1:10 forbinder gjenopprettelsen med Jesus Kristus, og Paulus viser at de jødiske høytidene var forbilder, og motbildene var relatert til Jesus Kristus. Jeg har skrevet tre artikler om jubelåret, og i del III, viser jeg at jubileet er et forbilde på Jesu tusenårige styre.[3]
PARALLELLER MELLOM APOSTLENES GJERNINGER 3:19-21 (GJENOPPRETTELSE OG FORFRISKENDE HVILE) OG 3. MOSEBOK 25:10 (JUBELÅRET)
Hebraisk har ikke et ord som tilsvarer det greske ordet apokatastasis («gjenopprettelse»). Imidlertid har New International Version 82 eksempler med ordet «gjenopprette» i De hebraiske skrifter. Disse er oversatt fra de hebraiske verbene shūb («returnere»), ofte i den kausative hifil-formen («forårsake tilbakevendelse; gjenopprette»), og qūm («reise seg; reise opp»), ofte i den kausative hifil-formen («forårsake oppreising; gjenopprette»). To eksempler hvor det hebraiske verbet shūb er gjengitt med det greske verbet apokathistēmi, som tilsvarer substantivet apokatastasis er 1. Mosebok 40:21 (over) og 2 Samuel: 9:7 (under):
21 Han gjeninnsatte (shūb, apokathistēmi) så sjefen for munnskjenkene i hans stilling som munnskjenk, og han fortsatte å gi begeret i faraos hånd.
7 Og David sa videre til ham: «Vær ikke redd, for jeg skal i sannhet vise deg kjærlig godhet for din far Jọnatans skyld; og jeg skal gi deg hele din farfar Sauls mark tilbake (shūb, apokathistēmi), og du skal alltid spise brød ved mitt bord.»
Jeg skal nå sitere 3. Mosebok 25:10, og parallellene mellom dette verset og Apostlenes gjerninger 3:19-21:
10 Og dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet (derōr, afesis) i landet for alle dets innbyggere. Det skal bli et jubelår for dere, og dere skal vende tilbake (shūb aperkhomai), hver til sin eiendom, og dere skal vende tilbake, hver til sin slekt.
Her blir to paralleller beskrevet:Apostlenes gjerninger 3:21: GJENOPPRETTELSE (apokatastasis) — 3. Mosebok 25:10: VENDE TILBAKE (GJENOPPRETTE) TIL SIN EIENDOM (shūb aperkhomai) I løpet av jubelåret skulle alle landets innbyggere få tilbake eiendommene som tidligere ble solgt, uten betaling. Dette var en gjenopprettelse av eiendommene, og det hebraiske ordet shūb, som brukes i 3. Mosebok 25:10, kan bety «returnere» og «gjenopprette». Det profetiske forbildet som jubelåret representerte, var gjenopprettelsen av alle eiendommer til innbyggerne i landet. Det profetiske motbildet er den fullstendige gjenopprettelsen av alt det som gikk tapt da synden ble introdusert – å leve evig i det jordiske paradis som fullkomne mennesker. Apostlenes gjerninger 3:19: EN FORFRISKENDE HVILE (anapsyksis) — UTROPE FRIHET FOR ALLE INNBYGGERE (derōr, afesis). Det hebraiske ordet derōr betyr «frihet» (Kohlenberger og Mounce), og det greske ordet afesis betyr «avskjed, utfrielse, fra fangenskap, tilgivelse, ettergivelse, benådning». (Mounce) Alle landets innbyggere ble frigjort fra enhver form for slaveri når friheten ble utropt. Ordene om å utrope frihet fokuserer på handlingen, og «en forfriskende hvile» fokuserer på resultatet av denne handlingen. Det var frihet for alle innbyggere, og hele året var en sabbat med stor glede – en forfriskende hvile. Det profetiske forbildet som jubelåret representerte, var at alle innbyggerne fikk frihet og hvile, og motbildet er at Jesu tusenårige styre er en sabbat med hvile, hvor alle innbyggere får frihet fra synd og ufullkommenhet. |
Ifølge Lukas 4:18 skulle Jesus «forkynne frihet». Lukas bruker det greske ordet afesis, som betyr «frihet», og dette er det samme ordet som LXX bruker i 3. Mosebok 25:10 for «frihet» i uttrykket «å utrope frihet». Men den «frihet» Jesus snakker om, er ikke forbundet med jubelåret. Dette er slik, fordi Jesus snakket om frihet for fangene, og han siterte Jesaja 61:1, hvor frihet for de som var fanger i Babylon, er nevnt, og ikke friheten som ble forkynt i jubelåret.
Imidlertid uttalte Paulus noen ord om frihet, som er relatert til jubelåret. Vi leser i Romerne 8:20, 21:
20 For skapningen (ktisis) ble lagt under nytteløsheten, ikke av sin egen vilje, men ved ham som la den under den, på grunnlag av håp 21 om at skapningen selv også skal bli frigjort (eleutheroō) fra trelldommen under forgjengeligheten (fthora) og få Guds barns herlige frihet.
Det greske ordet fthora har betydningen «korrupsjon, forfall, ruin, forgjengelighet, dødelighet». (Mounce) Alle mennesker er bestemt til å dø på grunn av deres nedarvede synd, og dette er deres «trelldom under forgjengeligheten». Romerne kapittel 8 nevner Guds sønner, som er salvede kristne som skal regjere med Jesus Kristus i himmelen. I tillegg til disse nevnes «skapningen», som omfatter alle andre etterkommere av Adam, unntatt de som har syndet mot den hellige ånd.
Verbet eleutheroō er et kausativt verb med betydningen «å bli fri; sette fri». Friheten som er nevnt i 3. Mosebok 25:10 uttrykkes ved substantivet afesis («frihet»), og friheten som er nevnt i Romerne 8:20 uttrykkes ved verbet eleutheroō («frigjøre»). Vi ser at uttrykket «utrope frihet» i 3. Mosebok 25:10 er identisk med uttrykket «bli frigjort») i Romerne 8:20.
I det profetiske forbildet ble alle innbyggerne i Israels land frigjort fra slaveri og gjeld. I motbildet vil skapningen (alle mennesker) bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten – fra ufullkommenhet og død.
JUBELÅRETS KRONOLOGI
Jubelåret begynner ved slutten av de fastsatte tider, etter den store trengsel. Jeg har drøftet dette i detalj i Del III av artiklene om jubelåret. Her gir jeg en kort beskrivelse.
Bibelens kronologi viser at Adam ble skapt for omkring 6000 år siden, og forbildet av de ukentlige og årlige sabbatssyklusene, som ifølge Paulus var profetiske forbilder, viser at Guds hviledag, etter at hans skapelse var fullført, består av seks dager på tusen år med slit og elendighet, etterfulgt av den sjuende tusenårsperioden av Jesu regjering.
Men dette er ikke alt. Jubelårssyklusen er også en syklus av sabbater, som ifølge Paulus er profetiske forbilder. Ved å anvende dette på Guds skapelsesdagene forstår vi at hver dag begrepsmessig er sju tusen år lang, og hele skapelsesuken er begrepsmessig 49 000 år lang. Jesu tusenårige regjering er det 49.000. året. Men fordi hele syklusen kulminerer i det 50. året, som er jubelåret, året for full gjenopprettelse, må både det 49. og 50. år være forbilder på Jesu tusenårige regjering, når full gjenopprettelse skal finne sted.
Jeg nevnte at Adam ble skapt for omkring 6000 år siden. Guds verk endte med skapelsen av Eva. Vi vet at 6000 år fra Adams skapelse endte i år 1975 evt. Men fordi vi ikke kjenner tiden mellom Adam og Eva, vet vi bare omtrent når det 7. tusenåret av Guds hviledag, som faller sammen med Jesu tusenårige regjering, vil begynne.
| Den fastsatte tid (kairos) til Jesu første komme. | 69 uker (483 år) fra 455 fvt. ti 29 evt. |
| De fastsatte tider (kairoi) til Jesu andre komme. | 7 fastsatte tider fra 607 fvt. til 1914 evt. |
| De fastsatte tider (kairoi) til Jesu komme som dommer, og begynnelsen på hans tusenårige styre. | 6 000 år fra Evas skapelse. Den nøyaktige dag, time og år er ikke kjent. |
[1]. En detaljert drøftelse av de 70 ukene, finnes i kapittel 6 i min bok When Was the Book of Daniel Written, A Philological, Linguistic, and Historical Approach.
[2]. Se artikkelen: «Betydningen av året 1914 — å forstå nasjonenes fastsatte tider (Del III»). https://mybelovedreligion.no/2025/06/13/betydningen-av-aret-1914-a-forsta-nasjonenes-fastsatte-tider-del-iii/?lang=no
[3]. https://mybelovedreligion.no/2025/06/23/the-appointed-times-of-the-great-jubilee-the-importance-of-the-year-1975-part-iii/
HENDELSER UNDER GJENOPPRETTELSEN I LØPET AV JESUS TUSENÅRIGE STYRE
Når vi vurderer all informasjon i Bibelen om gjenopprettelsen av alle ting, ser vi følgende scenario for Jesu tusenårige regjering:
Den store skare vil overleve den store trengsel, og Gud vil bruke dem til å dyrke jorden og gjøre alt klart for oppstandelsen.
Alle som dør på grunn av nedarvet synd, vil få en oppstandelse.
Et stort arbeid med å undervise dem som har overlevd og dem som gjenoppstår vil finne sted.
Gjenløsningsofferet vil bli brukt for alle, og i løpet av de tusen år vil alle som lever, gradvis gå fremover mot fysisk og åndelig fullkommenhet.
Ved slutten av de tusen år vil gjenopprettelsen være fullstendig.
Alle mennesker vil være fullkomne, og de vil bestemme om de vil følge Djevelen eller tjene Jehova.
Det viktige spørsmålet er om det finnes skriftsteder i Bibelen som direkte støtter hvert av disse punktene. Dette ville bli drøftet i det som følger.
DEN STORE SKARE VIL OVERLEVE DEN STORE TRENGSEL
I sin store profeti om sitt nærvær nevner Jesus den store trengsel og sier at noe kjød vil bli frelst fra denne trengsel. (Matteus 24:22) De som vil bli frelst, er nevnt i Åpenbaringen kapittel 7, og jeg siterer vers 9, 10, 13, 14:
9 Etter dette så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål, som stod foran tronen og foran Lammet, kledd i hvite lange kjortler; og det var palmegrener i deres hender. 10 Og de fortsetter å rope med høy røst og si: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.»
13 Og dette fikk en av de eldste til å si til meg: «Disse som er kledd i de hvite lange kjortlene, hvem er de, og hvor er de kommet fra?» 14 Og straks sa jeg til ham: «Min herre, du vet det.» Og han sa til meg: «Disse er de som kommer ut av den store trengsel, og de har vasket sine lange kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.
Angående Josef sier Apostlenes gjerninger 7:9, 10 at Gud «utfridde ham fra alle hans trengsler». Dette viser at uttrykket at «den store skare kommer ut av den store trengsel», betyr at de vil overleve trengselen.
Den store skare er den eneste gruppe mennesker i endens tid som har viet sitt liv til Gud i samsvar med Bibelens krav. Hvis andre mennesker som ikke har forandret livene sine i samsvar med Bibelen, skulle overleve, ville de skape store problemer for Guds tjenere som har overlevd. Derfor må de dø i den store trengsel og få en oppstandelse i løpet av de tusen år. Medlemmene av den store skare er de eneste som vil overleve den store trengsel.
ALLE SOM DØR PÅ GRUNN AV NEDARVET SYND, VIL FÅ EN OPPSTANDELSE
Med sitt gjenløsningsoffer kjøpte Jesus Adam og alle hans etterkommere. Dette betyr at gjenløsningsofferet vil bli brukt på alle Adams etterkommere uten noen betingelser, slik som tro og lydighet. Gjenløsningsofferet vil bli brukt på de 144 000 medlemmene av den himmelske regjering. På grunnlag av dette offer vil de bli erklært rettferdige. Så vil de bli døpt med hellig ånd for å bli nye skapninger. Når de dør, vil de få en himmelsk oppstandelse.
Gjenløsningsofferet vil bli brukt på alle andre Adams etterkommere. Men noen av dem har syndet mot den hellige ånd, og det er ikke noe offer for slike synder. Dette betyr at selv om Jesus også kjøpte dem som synder mot den hellige ånd, vil de ikke få en oppstandelse. Alle andre Adams etterkommere vil komme ut av gravene ved en oppstandelse. Følgende skriftsteder bekrefter dette: Johannes 5:28, 29 (ovenfor) og 1. Korinterbrev 15:21, 22 (i midten) og Apg 24:15 (under):
28 Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst 29 og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.
21 For ettersom døden er kommet ved et menneske, kommer også de dødes oppstandelse ved et menneske. 22 For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i KRISTUS.
15 og jeg har det håp til Gud, et håp som disse selv også har, at det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.
Alle som «dør i Adam» er alle Adams etterkommere som dør på grunn av nedarvet synd. Disse inkluderer ikke de som dør fordi de har syndet mot den hellige ånd. Fra disse skriftstedene er det klart at alle Adams etterkommere, både rettferdige og urettferdige, vil gjenoppstå, bortsett fra de som har syndet mot den hellige ånd.
STRAFFEN FOR ENHVER SLAGS SYND ER DØDEN
Dommens dag er identisk med Jesu tusenårige styre. En vanlig oppfatning er at Gud har «skrevet ned» alle syndene som hvert menneske har begått, og når de gjenoppstår, blir de dømt på grunnlag av alle syndene de har gjort.
Dette synspunktet er åpenbart absurd. Mennesker har arvet synd, og å gi dem en ugunstig dom for noe de har arvet og ikke er fullt ansvarlig for, krenker Guds rettferdighet. Dessuten er det ikke rimelig å gjenreise mennesker bare for å gi dem en ugunstig straff. Det krenker Guds kjærlighet og Guds visdom.
Gud sa at Adam og Eva skulle få barn, og deres etterkommere skulle befolke hele jorden og gjøre den til et paradis. (1. Mosebok 1:28) Den eneste betingelsen var at de fulgte Guds lover. Hvis de brøt Guds lov, ville resultatet være som vi leser i 1. Mosebok 2:16, 17:
16 Og Jehova Gud gav også mennesket dette påbud: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett. 17 Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.»
Som et resultat av sin synd døde Adam da han var 930 år gammel. (1. Mosebok 5: 5) I hele De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter er den eneste straffen for synd som er nevnt, døden. Dette bekreftes av Paulus i Romerne 6:7:
7 For den som har dødd, er blitt frikjent fra (diakioō) sin synd.
For å forstå disse ordene, gjør jeg følgende sammenligning av fem setninger:
13 For inntil Loven var det synd i verden, men synd blir ikke tilregnet noen når det ikke er noen lov. (Romerne 5:13)
10 For den død som han døde, døde han med hensyn til synden én gang for alle. (Romerne 6:10)
7 For den som har dødd, er blitt frikjent fra (diakioō) sin synd. (Romerne 6:7)
14 For synden må ikke bli herre over dere. (Romerne 6:14)
23 For den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre. (Romerne 6:23)
Hver av disse setningene begynner med det greske ordet gar, som betyr «for». Paulus’ stil er at når han begynner en setning med gar, kommer han med en faktaerklæring. De viktige fakta han uttrykker i vår sammenheng er at «den lønn synden betaler, er døden» (6:23) og «For den som har dødd, er blitt frikjent (dikaioō) fra [sin] synd». (6:7)
Vi har samme det uttrykk som i situasjonen med Adam; straffen for synd er døden. Vi legger merke til at ordet «synd» i begge versene er ubestemt. Derfor er referansen ikke til en eller flere spesielle synder, men til synd generelt, til enhver synd. (Matteus 12:31) Derfor er lønnen for enhver synd, døden, og døden frikjenner en person fra alle hans eller hennes synder.
Det greske ordet dikaioō har betydningen «å holde seg som skyldfri, å akseptere som rettferdig, å rettferdiggjøre». (Mounce) Vi kan illustrere betydningen ved å lese Apostlenes gjerninger 13:39:
39 og at alt det dere ikke kunne bli erklært skyldfri (dikaioō) for ved hjelp av Moseloven, det blir enhver som tror, erklært skyldfri (dikaioō) for ved hjelp av ham.
Verset viser at ved Guds ord kan en person bli erklært skyldfri (dikaioō) i dette livet. Fra Guds synspunkt har denne personen ingen synd. Vi får derfor denne sammenligningen:
Ved Guds ord vil en person bli erklært skyldfri (dikaioō) – Jesus har sonet for hans eller hennes synder.
Ved å oppleve døden har en person gitt betalingen for synd og er erklært skyldfri (dikaioō) – han eller hun har sonet for sine synder.
Vær oppmerksom på at en persons død soner for alle syndene han eller hun begikk før hans eller hennes død. Hvis Adam hadde fått en oppstandelse etter sin død, kunne han ikke bli dømt en gang til for sine synder. Og på lignende måte, når en person dør og får en oppstandelse, kan han eller hun ikke bli dømt en gang til for sine synder.
Men en person som opplever en oppstandelse blir frikjent for sine tidligere synder og i det øyeblikket er skyldfri, beholder den samme personlighet som før hans eller hennes død. Det betyr at etter kort tid vil han eller hun synde igjen. Derfor er det fortsatt behov for gjenløsningsofferet i løpet av Jesu tusenårige styre. Og dette offeret vil bli brukt på alle dem som får en oppstandelse, inntil alle er blitt fullkomne og uten synd ved slutten av den tusenårige dommens dag.
DERES TIDLIGERE SYNDER VIL INFLUERE DE OPPSTANDNE PÅ DOMMENS DAG
Denne overskriften kan se ut til å motsi konklusjonen i forrige avsnitt. Men dette er ikke tilfellet. Hvis det å dø som en straff for synd og ved dette gjøre soning for deres tidligere synder ville føre til evig liv, var det ikke behov for en tusen år lang dommens dag. Den måten ens tidligere synder vil påvirke en person på dommens dag er viktig å forstå. Derfor gjentar jeg drøftelsen om dette fra Del I. Ifølge Matteus 12:36, 37 sa Jesus:
36 Jeg sier dere at ethvert unyttig ord som menneskene taler, skal de avlegge regnskap for på Dommens dag; 37 for etter dine ord skal du bli erklært rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.»
Disse ordene viser at mennesker som lever i denne gamle tingenes ordning, er ansvarlige for det de gjør, men ikke som grunnlag for deres evige skjebne. Hvordan vil de som får en oppstandelse på dommens dag, avlegge regnskap for hvert unytting ord som de sier?
Etter at Jesus hadde uttalt ordene om å avlegge regnskap for unyttige ord, sa han ifølge Matteus 12:41, 42:
41 Menn fra Nịnive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for de angret på grunn av det Jona forkynte, men se, her er mer enn Jona. 42 Sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for hun kom fra jordens ender for å høre Salomos visdom, men se, her er mer enn Salomo.
Ordene «denne generasjon» (denne onde og utro generasjonen, vers 39) refererer til hele den jødiske befolkning på Jesu tid. Folket i denne onde og utro generasjon skulle gjenoppstå på dommens dag sammen med innbyggerne i Ninive. Det greske ordet katakrinō har betydningen «fordømme, felle en dom» (UBS-leksikon).
Innbyggerne i Ninive lyttet til Jona og trodde på Jehova. Ordene de sa i forbindelse med dette, var positive. Det var bare 120 troende på pinsedagen i år 33. Så denne onde og utro generasjonen nektet å tro på Jesus og forkynnelsen om Guds rike. Ordene de sa imot Jesus og hans etterfølgere var negative.
Men i hvilken forstand «fordømte» innbyggerne i Ninive denne onde og utro generasjon? Ordene Jesus sa i en lignende situasjon hjelper oss å forstå meningen. Jeg siterer Matteus 11:20-24:
20 Så begynte han å bebreide de byene hvor de fleste av hans kraftige gjerninger hadde funnet sted, fordi de ikke angret: 21 «Ve deg, Kọrasin! Ve deg, Betsaida!+ For hvis de kraftige gjerninger som har funnet sted i dere, hadde funnet sted i Tỵrus og Sịdon, ville de for lenge siden ha angret i sekk og aske. 22 Derfor sier jeg dere: Det skal bli mer utholdelig for Tỵrus og Sịdon på Dommens dag enn for dere. 23 Og du, Kapẹrnaum, skal du kanskje bli opphøyd til himmelen? Ned til Hạdes skal du komme; for hvis de kraftige gjerninger som har funnet sted i deg, hadde funnet sted i Sodọma, ville det ha bestått helt til denne dag. 24 Derfor sier jeg dere: Det skal bli mer utholdelig for Sodọmas land på Dommens dag enn for deg.»
Innbyggerne i Korazin og Betsaida var en del av den «ugudelige og utro generasjon» som skulle få en oppstandelse på dommens dag. Jesus begynte «å bebreide disse byene». Det greske ordet oneidizō har betydningen «bebreide, fordømme, fornærme». (UBS-leksikon) Dette betyr at oneidizō (bebreidelse) har omtrent samme betydning som katakrinō («fordømme»).
Spørsmålet er hva det betyr at innbyggerne i Ninive fordømte folket i denne onde og utro generasjon. Vi finner svaret i hva det betydde da Jesus bebreidet innbyggerne i Chorazin og Betsaida. Fordømmelsen eller bebreidelsen uttrykkes med ordene om at det vil være mer utholdelig for innbyggerne i Tyrus og Sidon og Sodoma enn for innbyggerne i Korasin og Betsaida på dommens dag.
Nå kan vi forstå betydningen av ordene om at mennesker i denne gamle tingenes ordning må avgi regnskap for hvert unyttig ord på dommens dag. Ordene vi sier, avslører våre preferanser, våre holdninger og våre personligheter. Når vi snakker unyttige ord, enten vi lyver eller støtter handlinger som bryter med Guds lover, kan vi ikke bli dømt for disse handlingene på dommens dag, fordi vår død vil ha sonet for alle våre synder. En person gjenoppstår imidlertid med samme personlighet og samvittighet som han eller hun hadde før døden, og dette vil påvirke personen på en god eller dårlig måte på dommens dag.
For å forstå dette fullt ut, siterer jeg Matteus 12:36, 37 en gang til:
36 Jeg sier dere at ethvert unyttig ord som menneskene taler, skal de avlegge regnskap for på Dommens dag; 37 for etter dine ord skal du bli erklært rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.»
Jakob 3:2 sier: «For vi snubler alle mange ganger. Hvis noen ikke snubler i ord, er han en fullkommen mann.» Vi har alle sagt «unyttige ord» ved mange anledninger, men dette er småsynder. Så hvorfor er våre unyttige ord så alvorlige at vi må avlegge regnskap på dommens dag?
De unyttige ordene i seg selv er ikke det som er viktig, men det som ligger bak disse ordene. Jesus viser dette i Matteus 15:18
18 Men de ting som går ut av munnen, kommer fra hjertet, og de besmitter et menneske. 19 Fra hjertet kommer for eksempel onde resonnementer, mord, ekteskapsbrudd, utukt, tyverier, falske vitnesbyrd, bespottelser. 20 Dette er de ting som besmitter et menneske; men å spise med uvaskede hender besmitter ikke et menneske.»
I De kristne greske skrifter representerer hjertet samvittigheten og personligheten til en mann. Paulus snakker om «motivene i menneskenes hjerter». (1. Korinter 4.5) Som Jesus viste: Det en person sier, avslører hva som er i hjertet. Dette går også motsatt vei; hva en person sier, påvirker hjertet.
I løpet av våre liv i denne gamle tingenes ordning utvikler vi en personlighet som er direkte knyttet til våre hjerter. Våre ord kan vise at vi har «et uimottagelig hjerte» (Apostlenes gjerninger 28:27), «et tåpelig hjerte» (Romerne 1:21), «et hjerte som ikke angrer» (Romerne 2:5), «et forherdet hjerte» (Efeserne 4:18), «et hjerte som alltid går på avveie» (Hebreerne 3:10), et vantro hjertet som vender seg fra den levende Gud» (Hebreerne 3:12), eller «et egoistisk ambisiøst hjerte» (Jakob 3:14).
Men våre ord kan også vise at vi har «et oppriktig hjerte» (Apostlenes gjerninger 2.46), «et troende hjerte» (Rom 10:8), «et vidåpent hjerte» (2. Korinter 6:11) eller «et rent hjerte» (2. Timoteus 2:22).
Våre ord viser hva som er i våre hjerter. Hvorfor er dette så viktig på dommens dag? Vi får svar i Apg 16:14:
14 Og en kvinne som het Lỵdia, en purpurselger fra byen Tyatịra som var en tilbeder av Gud, hørte på, og Jehova åpnet hennes hjerte helt, så hun gav akt på de ting som ble sagt av Paulus.
Det som hjalp Lydia til å akseptere Guds sannhet, var at han åpnet hennes hjerte helt. Poenget her er at våre hjerter, som representerer våre motiver og vår personlighet, må åpnes helt for å akseptere sannheten. Dette vil være det samme kravet på dommens dag.
Og nå kan vi forstå hvordan vi må gjøre regnskap for våre unyttige ord. Ordene vi taler, avslører hva som er i våre hjerter, og våre ord og handlinger former også våre hjerter. Åpenbaringen 20:12 viser at bokruller vil bli åpnet under Jesu tusenårige regjering. Og «de døde ble dømt ut fra det som er skrevet i bokrullene, etter deres gjerninger».
Det er åpenbart at om vi «vil gi akt» på det som er skrevet i bøkene, slik Lydia gjorde angående Paulus’ ord, avhenger av hvilken personlighet vi har utviklet i denne gamle tingenes ordning, hva som bor i våre hjerter. Det er klart at hvis vi har et oppriktig hjerte, eller et rent hjerte, eller et troende hjerte, vil det være mye lettere å følge det som er skrevet i bokrullene enn om vi har et uimottagelig hjerte, et hjerte som ikke angrer, eller et egoistisk, ambisiøst hjerte.
Vi holdes ansvarlige for våre handlinger og ord i denne tingenes ordning på dommens dag, fordi våre handlinger og ord danner vårt hjerte og vår personlighet. Og vårt hjerte og personlighet vil enten hjelpe oss til å ta hensyn til innholdet i bokrullene og følge deres veiledning, slik Lydia gjorde, eller vårt hjerte og personlighet vil hindre oss i å gjøre åndelige fremskritt på dommens dag.
Paulus understreker dette i 1 Korinter 4:5:
5 Døm derfor ikke noe før den rette tid, før Herren kommer, han som både skal bringe mørkets hemmelige ting fram i lyset og gjøre hjertenes råd kjent, og da skal hver enkelt få sin ros av Gud.
Innbyggerne i Tyrus og Sidon ville ha fulgt Guds lover hvis de hadde blitt åpenbart for dem, ifølge Jesus. De hadde tydeligvis et oppriktig hjerte og et troende hjerte. Dette vil hjelpe dem å omvende seg og følge Guds lover i løpet av de tusen år. Til tross for Jesu forkynnelse og miraklene de så han gjorde, nektet innbyggerne i Korasin og Betsaida å tro på ham. Ordene deres viste at de hadde «uimottagelige hjerter», «forherdede hjerter» og «vantro hjerter». På grunn av dette vil det være mye vanskeligere for dem å omvende seg og følge instruksjonene i rullene enn for innbyggerne i Ninive.
Som Jesus sa: «Det vil være mer utholdelig (anektos) for Tyrus og Siʹdon på dommens dag enn for DERE» (innbyggerne i Korasin og Betsaida).
For å vise hvor stort ansvar innbyggerne i Korasin og Betsaida hadde, sammenlignet Jesus dem med innbyggerne i Sodoma. Disse innbyggerne var skyldige i alvorlige synder, slik som homoseksuelle handlinger og til og med voldtekt i forbindelse med Lot og hans familie.
De manglet oppriktige, troende og rene hjerter. Så de ville ha vanskeligheter med å endre sine alvorlige synder og omvende seg på dommens dag. Men selv om deres synder var store, var syndene til innbyggerne i Korasin og Betsaida større. Derfor sa Jesus: «Det vil være mer utholdelig for Sodomas land på dommens dag enn for deg.» (innbyggerne i Korasin og Betsaida).
De viktige punktene er: Ufullkomne mennesker med nedarvet synd er ikke kvalifisert til å ta en avgjørelse angående sin egen evige skjebne, men dette vil bli gjort i den siste prøven etter de tusen år, når alle som lever, er fullkomne og uten synd.
Vi kan se våre liv i denne gamle tingenes ordning som vår barneskole, hvor vi hele tiden blir undervist og opplever forskjellige ting. Vår eksamen er ikke når vi fullfører barneskolen og dør som en straff for vår synd. Men den videregående skole fortsetter etter vår oppstandelse. Hvis vi har vært flinke elever og lært gode ting på barneskolen vår, blir det lettere å komme videre på videregående.
Etter de tusen år er det eksamen, og har vi vært flinke elever både i grunnskolen og på videregående har vi et godt grunnlag for å bestå eksamen.
Av denne drøftelsen forstår vi at selv om Gud ikke vil bestemme vår evige skjebne når vi lever den gamle tingenes ordning og er ufullkomne syndere, så kan vi ikke bare leve utsvevende liv, fordi vi tror at Gud ikke vil holde oss ansvarlige for det vi gjør. Alt vi gjør og opplever i løpet av livet, vil ha betydning for vår evige skjebne. Men Guds dom angående vår evige skjebne vil først finne sted etter Jesu Kristi tusenårige styre.
DE DØDE BLIR DØMT PÅ GRUNNLAG AV DET SOM ER SKREVET I BOKRULLENE
En dom kan ha et gunstig eller et ugunstig utfall. Slik vil det også være på dommens dag, fordi Jesus sa at for noen vil deres oppstandelse føre til evig liv, mens for andre vil det føre til evig død. (Johannes 5: 28, 29) Skjebnen til de oppstandne vil være basert på deres handlinger etter at de har blitt oppreist. Jeg siterer Åpenbaringen 20:12, 13:
12 Og jeg så de døde, store og små, stå foran tronen, og ruller ble åpnet. Men en annen rulle ble åpnet; det er livets rulle. Og de døde ble dømt ut fra det som er skrevet i bokrullene etter deres gjerninger.12 Og jeg så de døde, de store og de små, stå foran tronen, og bokruller ble åpnet. Men en annen bokrull ble åpnet; det er livets bokrull. Og de døde ble dømt etter de ting som stod skrevet i bokrullene, etter sine gjerninger. 13 Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og Hạdes gav tilbake de døde som var i dem, og de ble dømt hver især etter sine gjerninger.
Fordi alle de som dør på grunn av Adams synd, blir frikjent for disse syndene ved sin død, har ikke bokrullene som vil bli åpnet, noen referanse til det som skjedde i den gamle tingenes ordning. De oppstandne blir dømt etter hva de gjør etter oppstandelsen. Og hva de skal gjøre, vil bli skrevet i bokrullene som skal åpnes.
Da Peter skrev om gjenopprettelsen av alle ting, refererte han til profetiene som var blitt fremsatt om denne gjenopprettelsen. Har profetene skrevet noe som kan kaste lys over situasjonen i forbindelse med åpningen av bokrullene? Ja, og jeg vil sitere to profetier fra Jesajas bok. Jeg vil imidlertid understreke at profetier om gjenopprettelsen ofte bruker et figuratict språk. Grunnen kan være for å gi en bred og forståelig beskrivelse, i stedet for å bli fastlåst av mange detaljer som ikke alle vil forstå. For å vise dette siterer jeg Åpenbaringen 20:14 (over), 21:1-4 (i midten) og 22:1-4 (under):
14 Og døden og Hạdes ble kastet i ildsjøen. Dette betyr den annen død, ildsjøen.
1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet, og havet er ikke mer. 2 Jeg så også den hellige by, Det nye Jerusalem, komme ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin ektemann. 3 Da hørte jeg en høy røst fra tronen si: «Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem.
1 Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som rant ut fra Guds og fra Lammets trone 2 nedover i midten av dens brede gate. Og på denne siden av elven og på den andre siden stod livets trær, som frambringer tolv avlinger av frukt, idet de gir sin frukt hver måned. Og bladene på trærne var til legedom for nasjonene.
3 Og det skal ikke være noen forbannelse mer. Men Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans slaver skal yte ham hellig tjeneste; 4 og de skal se hans ansikt, og hans navn skal være på deres panner.
Jeg skal nå drøfte profetien i Jesaja 65:17-25:
17 For se, jeg skaper nye himler og en ny jord; og de tidligere ting skal ikke minnes, og de skal ikke stige opp i hjertet. 18 Men dere skal juble og glede dere for evig over det jeg skaper. For se, jeg skaper Jerusalem til en årsak til glede og hennes folk til en årsak til jubel. 19 Og jeg vil glede meg over Jerusalem og juble over mitt folk; og det skal ikke mer høres lyd av gråt eller lyd av klagerop i henne.»
20 «Fra det stedet skal det ikke mer være et diebarn som bare blir noen få dager gammelt, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål; for en som dør hundre år gammel, er bare som en gutt; og synderen — selv om han er hundre år gammel, vil ondt bli nedkalt over ham. 21 Og de skal visselig bygge hus og bo i dem; og de skal visselig plante vingårder og spise deres frukt. 22 De kommer ikke til å bygge og en annen til å bo; de kommer ikke til å plante og en annen til å spise. For som treets dager skal mitt folks dager være; og sine henders verk kommer mine utvalgte til å bruke fullt ut. 23 De skal ikke slite forgjeves, og de skal ikke føde barn til en plutselig forferdelse; for de er det avkom som består av Jehovas velsignede, og deres etterkommere med dem. 24 Og det skal sannelig skje: Før de roper, skal jeg selv svare; mens de ennå taler, skal jeg selv høre.
25 Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen; og slangen skal ha støv til føde. De skal ikke volde noen skade og ikke ødelegge noe på hele mitt hellige fjell,» har Jehova sagt.
Denne profetien følger samme mønster som Jesu profetier. Den fikk en oppfyllelse i miniatyr på den jødiske nasjonen. Men den vil få sin endelige oppfyllelse på de nye himmler og den nye jord. Jesaja profeterte mer enn 150 år før jødene ble tatt til fange av Nebukadnesar II, om at de ville vende tilbake til sitt land. Vers 18 indikerer at ordene om de nye himler og den nye jord, som er nevnt i vers 17, ble oppfylt på Jerusalem og på den jødiske nasjonen. De nye himler var presten Josva og guvernøren Serubabel, og den nye jord var folket som vendte tilbake og gjenoppbygde Jerusalem.
Det er viktig å merke seg at profetien er figurativ. Å bygge hus og plante vingårder er bokstavelig. Men at intet diebarn dør etter noen dager, kan ikke tas bokstavelig. Løven kan heller ikke fordøye halm, og slangen kan ikke leve av å spise støv. At ingen blant dem som kom tilbake fra Babylon, ville gjøre skade eller ødelegge noe, kan heller ikke tas bokstavelig. Formålet med profetien for jødene var å male et bilde som var tatt fra paradiset i Eden, for å illustrere alle velsignelsene som de som kom tilbake fra Babylon, ville få. Det er en lignende profeti i Jesaja 11:1-9:
1 Og det skal utgå en kvist fra Ịsais stubbe; og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. 2 Og Jehovas ånd skal komme over ham, visdoms og forstands ånd, råds og veldes ånd, kunnskaps og Jehovas frykts ånd; 3 og han skal ha sin glede i frykten for Jehova.
Og han skal ikke dømme bare etter det hans øyne ser, eller irettesette bare etter det hans ører hører. 4 Men med rettferdighet skal han dømme de ringe, og med rettskaffenhet skal han irettesette til gagn for de saktmodige på jorden. Og han skal slå jorden med sin munns kjepp; og med sine leppers ånd skal han volde den ondes død. 5 Og rettferdighet skal vise seg å være beltet om hans hofter, og trofasthet beltet om hans lender.
6 Og ulven skal i sannhet bo en stund sammen med værlammet, og sammen med kjeet skal leoparden legge seg ned, og kalven og ungløven med manke og det velnærte dyret, alle sammen; og en liten gutt skal lede dem. 7 Og ku og bjørn, de skal beite; deres unger skal legge seg ned sammen. Og selv løven skal ete halm som oksen.8 Og diebarnet skal visselig leke over kobraens hull; og over giftslangens lysåpning skal et avvent barn legge sin hånd. 9 De skal ikke volde noen skade og ikke ødelegge noe på hele mitt hellige fjell; for jorden skal i sannhet være fylt med kunnskapen om Jehova, som vannmassene dekker havets bunn.
Denne profetien er også figuratic. I likhet med ordene i kapittel 65 viser denne teksten at det vil være fred mellom ville og tamme dyr og mennesker. Vers 9 sier at grunnen til at ville dyr ikke vil gjøre skade, er at «jorden [skal] visselig bli fylt med kunnskap om Jehova, likesom vannet dekker havets bunn». Dette viser at dyrene representerer mennesker og deres personlighet, fordi ville dyr blir ikke tamme fordi kunnskapen om Jehova fyller jorden.
Jeg skal nå bruke det figurative språket i kapitlene 65 og 11 og anvende det på Jesu tusenårige regjering, Hvor oppfyllelsen av profetien vil finne sted.
Ifølge 65:17 vil Jehova skape nye himler og en ny jord. Dette refererer til Guds rike, som vil styre det nye jordiske samfunnet, som refereres til som den nye jord. Personligheten til kongen i de nye himler er beskrevet i 11:1-5. Isai var far til David, og Jesus var sønn av David. Hans måte å styre på blir beskrevet. Han skal dømme de ydmyke og de saktmodige på jorden i rettferdighet.
Åpenbaringen 20:12 forteller at bokrullene ble åpnet, og at de døde ble dømt etter sine gjerninger, i henhold til det som var skrevet i disse bokrullene. Grunnen til at mennesker som har vært som løver og ulver lever i fred sammen med andre mennesker som har vært som okser og lam, er at hele jorden er full av Jehovas kunnskap. Denne kunnskapen har forandret mange menneskers sinn og gjerninger.
Jesaias ord støtter oppfatningen om at bokrullene som ble åpnet, inneholder nye instruksjoner fra Jehova som de som er oppreist, må følge. Og disse bokrullene er grunnen til at hele jorden er fylt med Jehovas kunnskap. På grunnlag av ordene om bokrullene og ordene om kunnskapen som fyller jorden, forventer vi at det vil bli satt i gang et enormt undervisningsprogram for dem som overlever den store trengsel og for dem som gjenoppstår. Alle mennesker må lære å tjene Jehova.
Når vi forstår at profetiene bruker figurativt språk, og kalven, løven, leoparden og lammet er symboler på mennesker med forskjellige personligheter, kan vi ikke bruke disse profetiene til å vise at ville dyr vil eksitere sammen med tamme dyr i løpet av de tusen årene? Profetiene kan også brukes som bevis for dette. Profetienes figurative ord er lånt fra situasjonen i Edens hage, og fordi Jesus sa at jorden skal bli et paradis (Luk 23:43), vil den situasjon som de figurative ordene beskriver, bokstavelig talt skje.
Imidlertid har profetiene også noen negative sider. Jesu ord i Matteus kapittel 11 om at det vil være lettere for innbyggerne i Nineve og Sodoma å følge instruksjonene i bokrullene enn for de jødiske innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida, indikerer at ikke alt vil gå knirkefritt under den tusen år lange dommens dag. Jesus sa at alle de som er i gravene skal gjenoppstå. Men for noen vil oppstandelsen resultere i evig liv og for andre vil oppstandelsen resultere i evig død.
Jesaja kan ha henvist til den siste prøven da Satan blir sluppet løs fra fengselet sitt. Men tydeligvis viser han også til situasjonen gjennom de tusen år. For å vise dette siterer jeg Jesaja 11:4 (over) og 65:20 (under):
4 Men med rettferdighet skal han dømme de ringe, og med rettskaffenhet skal han irettesette til gagn for de saktmodige på jorden. Og han skal slå jorden med sin munns kjepp; og med sine leppers ånd skal han volde den ondes død.
20 «Fra det stedet skal det ikke mer være et diebarn som bare blir noen få dager gammelt, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål; for en som dør hundre år gammel, er bare som en gutt; og synderen — selv om han er hundre år gammel, vil ondt bli nedkalt over ham.
Som jeg har nevnt, er en del av profetiene billedspråk. Men de to siste sitatene viser at Jesus også vil dømme onde handlinger under sin regjeringstid. Og det ser ut til at en person som har vanskeligheter med å leve i samsvar med det som står i bokrullene, vil få en periode på hundre år til å leve riktig. Og hvis han ikke vil leve riktig, vil han bli henrettet og vil oppleve den annen død.
ALLE MENNESKER VIL VÆRE FULLKOMNE OG UTEN SYND VED SLUTTEN AV DE TUSEN ÅR
I løpet av tusen år vil alle mennesker bli undervist i innholdet i bokrullene, inntil kunnskapen om Jehova fyller jorden. Og gjenløsningsofferet vil bli brukt for alle mennesker. Resultatet av dette ser vi i Åpenbaringen 20:5. Jeg siterer 20:5 (over) og 20:12 (under):
5 (De andre av de døde ble ikke levende før de tusen år var endt.)
12 Og jeg så de døde, de store og de små, stå foran tronen, og bokruller ble åpnet. Men en annen bokrull ble åpnet; det er livets bokrull. Og de døde ble dømt etter de ting som stod skrevet i bokrullene, etter sine gjerninger. 13 Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og Hạdes gav tilbake de døde som var i dem, og de ble dømt hver især etter sine gjerninger.
La oss se nærmere på verbet som er oversatt med «ble levende» (zaō, aorist aktiv indikativ). Det greske verbet som betyr «reise opp, å oppstå» er egeirō, og det brukes ikke i 20:5. Og heller ikke det greske substantivet anastasis med betydningen «oppstandelse» blir brukt. I 20:13, hvor oppstandelsen fra havet og fra hadēs er nevnt, brukes verbet didomi («gi; befri»). Vi kan derfor si at verbet zaō ikke brukes med referanse til oppstandelsen i Åpenbaringen eller andre steder i Skriften.
Men hva er så betydningen av dette verbet? I følge Mounce har det greske verbet zaō betydningen «å leve; å være i besittelse av vitalitet; å utøve livets funksjoner». Dette betyr at vi i utgangspunktet ikke kan ta verbet zaō i Åpenbaringen 20:5 som en referanse til oppstandelsen fra de døde. I stedet må meningen være at ved slutten av de tusen år har de som har blitt oppreist, nådd menneskelig fullkommenhet og har blitt frigjort fra synden de arvet fra Adam. Nå besitter de vitalitet og utøver livets funksjoner i full utstrekning – de er fullkomne mennesker uten synd. I denne forstand har de «blitt levende».
Som støtte for konklusjonen om at «å bli levende» betyr at synden er tatt bort og at mennesker vil ha blitt fullkomne, er det faktum at de som har fått en oppstandelse og som blir dømt i løpet av de tusen år, ikke kalles for «de oppstandne» eller «de levende», men de kalles for «de døde» i vers 12 og 13. Som Paulus sier i 1. Timoteus 5:6: sier: «Men en som bare vil tilfredstille sine lyster, er død selv om hun lever.»
Etter oppstandelsen har mennesker fortsatt arvet synd og har ikke rett til evig liv. Derfor er de «døde». At alle mennesker vil være fullkomne og fri fra synd ved slutten av de tusen år, støttes også av beretningen om hva som skjer etter at Satan og de som støttet ham, blir kastet i ildsjøen. Vi leser i Åpenbaringen 21:1-4:
1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet, og havet er ikke mer. 2 Jeg så også den hellige by, Det nye Jerusalem, komme ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin ektemann. 3 Da hørte jeg en høy røst fra tronen si: «Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. 4 Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.»
Disse ordene peker på en oppfyllelse av Apostlenes gjerninger 3:19-21. Nå er gjenopprettelsen fullført! Den gamle himmel med regjeringer ledet av Djevelen og den gamle jord av onde mennesker er borte. To ganger leser vi at «de ting som var før, er forsvunnet». Dette inkluderer døden, som er nevnt i vers 4. Og dette betyr at ingen mennesker har nedarvet synd lenger.
Alle mennesker har nå «blitt levende». De er nå fullkomne og uten synd, og alt er gjenopprettet slik det var i paradiset i Eden før Adam og Eva syndet. Hvert menneske kan nå, uten det handikap som nedarvet synd er, treffe et individuelt valg om å tjene og tilbe Jehova eller ikke.
DE FLESTE AV ADAMS ETTERKOMMERE VIL BESTÅ DEN SISTE PRØVE OG FÅ EVIG LIV
Del III av denne studien drøfter illustrasjonen om sauene og geitene. Medlemmene av det styrende råd sier at geitene er innbyggerne i alle verdens nasjoner som ikke er Jehovas vitner. Fordi geitene, ifølge Matteus 25:41, 46, vil bli utslettet for evig uten noe håp om oppstandelse, ifølge medlemmene av det styrende råd, innebærer denne troen at 8 milliarder+ mennesker vil bli tilintetgjort for evig under den store trengsel.
I Del III presenterer jeg også en detaljert studie, som viser at nasjonene vil gjenoppstå, være tilstede på dommens dag, bestå den siste prøven og forbli på jorden etter denne prøven. Her presenterer jeg hovedpoengene.
Nasjonene, inkludert deres innbyggere, vil bli ødelagt i den store trengsel i henhold til Åpenbaringen 19:15:
15 Og ut av hans munn går det et skarpt, langt sverd, for at han skal slå (potassō) nasjonene (ethnos) med det, og han skal gjete dem med en jernstav. Han tråkker også Guds, Den Allmektiges, harmes vredes vinpresse.
Satan blir bundet og kastet ned i avgrunnen i tusen år, slik at han ikke skal villede nasjonene. Dette viser at nasjonene, det vil si deres innbyggere, vil få en oppstandelse i løpet av de tusen år: Jeg siterer Åpenbaringen 20:1-3:
1 Og jeg så en engel komme ned fra himmelen med avgrunnens nøkkel og en stor lenke i sin hånd. 2 Og han grep dragen, den opprinnelige slange, som er Djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. 3 Og han kastet ham i avgrunnen og lukket den og forseglet den over ham, for at han ikke skulle villede nasjonene (ethnos) lenger før de tusen år var endt. Etter dette skal han bli sluppet løs for en kort tid.
Ved slutten av de tusen år vil nasjonene, dvs. deres innbyggere, være til stede på jorden, og Satan vil prøve å villede dem ifølge Åpenbaringen 20:7.9:
7 Og så snart de tusen år er endt, skal Satan bli sluppet løs fra sitt fengsel, 8 og han skal gå ut for å villede de nasjoner (ethnos) som er ved jordens fire hjørner, Gog og Mạgog, for å samle dem til krigen. Tallet på disse er som havets sand. 9 Og de rykket fram over jordens bredde og omringet de helliges leir og den elskede by. Men ild kom ned fra himmelen og fortærte dem.
Satan vil ikke lykkes i å villede nasjonene, dvs. de fleste av deres innbyggere. For de vil være til stede i det gjenopprettede paradis etter den siste prøven, ifølge Åpenbaringen 21:23-26 (over) og 22:1-5 (under):
23 Og byen trenger ikke solen eller månen til å skinne på seg, for Guds herlighet opplyste den, og Lammet var dens lampe. 24 Og nasjonene (ethnos) skal vandre ved hjelp av dens lys, og jordens konger skal bringe sin herlighet inn i den. 25 Og dens porter skal slett ikke bli lukket om dagen, for natt skal ikke være der. 26 Og de skal bringe nasjonenes (ethnos) herlighet og ære inn i den.
1 Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som rant ut fra Guds og fra Lammets trone 2 nedover i midten av dens brede gate. Og på denne siden av elven og på den andre siden stod livets trær, som frambringer tolv avlinger av frukt, idet de gir sin frukt hver måned. Og bladene på trærne var til legedom for nasjonene. 3 Og det skal ikke være noen forbannelse mer. Men Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans slaver skal yte ham hellig tjeneste; 4 og de skal se hans ansikt, og hans navn skal være på deres panner. 5 Og natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lampelys, heller ikke har de sollys, for Jehova Gud skal lyse på dem, og de skal herske som konger for evig og alltid.
At nasjonene, det vil si deres innbyggere, vil være til stede i det gjenopprettede paradis etter den siste prøven, tyder på at flertallet av Adams etterkommere som har levd på jorden, vil få evig liv.
I denne delen har vi drøftet skriftsteder som støtter følgende punkter:
1) Bare den store skare vil overleve den store trengsel.
2) Alle mennesker som har dødd på grunn av nedarvet synd, vil få en oppstandelse.
3) Straffen for synd er døden. Når et menneske dør, blir alle hans eller hennes synder utslettet.
4) En persons synder har formet hans eller hennes personlighet, og om syndene til en person er alvorlige eller ikke, vil påvirke hans eller hennes handlinger på dommens dag.
5) Et stort undervisningsprogram vil bli satt i verk. Alle mennesker vil bli dømt individuelt om de endrer sin livsførsel i samsvar med Guds lover.
6) Ved slutten av de tusen år er alle mennesker fullkomne og uten synd. De vil nå få den siste prøven om de vil tjene Jehova Gud eller Djevelen.
7) De fleste av menneskene på jorden vil bestå den siste prøven og få evig liv.
KONKLUSJON
Det som virkelig er fantastisk, er at situasjonen på jorden etter de tusen år er akkurat slik den ville vært hvis ikke Satan hadde gjort opprør og innført synd og død. Jorden vil være et paradis som er fylt med milliarder av Adams etterkommere, og disse menneskene vil fortsette å tilbe Jehova for alltid. Dette viser Jehovas enorme kjærlighet, visdom, rettferdighet og makt. Og alle skapninger i universet vil se at Jehovas navn har blitt helliget!
