INNFØRINGEN AV ELDSTEORDNINGEN VAR EN VELSIGNELSE – OPPRETTELSEN AV DET STYRENDE ORGAN HAR VÆRT EN KATASTROFE (DEL I)

DET FANTES IKKE NOE STYRENDE RÅD I DET FØRSTE ÅRHUNDRET EVT.

Det er to grunnleggende årsaker til at Det styrende råd har vært en katastrofe:

• Opprettelsen av Det styrende råd har ikke noe grunnlag i Bibelen.
• Utøvelsen av Det styrende råds makt har siden opprettelsen ødelagt livene til titusenvis av Jehovas vitner.

Kapittel 3 i boken My Beloved Religion — And The Governing Body, tredje utgave, viser tydelig at påstanden om at det fantes et styrende råd i det første århundre evt., og at det derfor også må være et styrende råd i vår tid, ikke har noe grunnlag. I denne drøftelsen vil jeg gi noen eksempler på feilaktige resonnementer av medlemmene av Det styrende råd i lys av noen kloke ord i en artikkel om eksklusjon i Vakttårnet for 15. desember 1974, side 565:

²⁵ Når vi holder oss til Bibelen og hverken bagatelliserer det den sier, eller legger noe mer i det enn det som står, vil vi kunne bevare et likevektig syn på de utstøtte.

Dette er punkter som dekker alle sider av det kristne liv. Kristne ledere og alle andre bør fullt ut akseptere det Bibelens ord sier og ikke legge til eller trekke fra noe. I lys av dette viktige prinsippet skal jeg drøfte noen argumenter som er fremsatt av de nåværende medlemmene av Det styrende råd i studienoter i online NWT13. Nedenfor er et utdrag fra teksten som beskriver møtet i Jerusalem i 49 evt., der omskjæring ble drøftet. Apostlenes gjerninger 15:2, 22-29 sier:

²   Men da det hadde oppstått ikke så lite uenighet og diskusjon mellom dem på den ene siden og Paulus og Bạrnabas på den andre, ordnet de det slik at Paulus og Bạrnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem i forbindelse med denne diskusjonen.

²² Da besluttet apostlene og de eldste sammen med hele menigheten å sende noen utvalgte menn blant dem til Antiọkia sammen med Paulus og Bạrnabas, nemlig Judas, som ble kalt Bạrsabbas, og Sịlas — ledende menn blant brødrene; ²³ og ved deres hånd skrev de:

²³ «Apostlene og de eldste, DERES brødre, til de brødre i Antiọkia og Syria og Kilịkia som er fra nasjonene: Vær hilset!  ²⁴ Da vi har hørt at noen fra oss har gjort dere urolige med sine taler og forsøkt å forstyrre DERES sjeler, enda vi ikke har gitt dem noen instrukser,  ²⁵ er vi kommet til full enighet og har besluttet å velge ut noen menn og sende dem til dere sammen med våre elskede brødre Bạrnabas og Paulus, ²⁶ menn som har overgitt sine sjeler for vår Herre Jesu Kristi navn. ²⁷ Vi sender derfor Judas og Sịlas, så de også kan meddele de samme ting muntlig. ²⁸ For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: ²⁹ at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!»

La oss nå se på argumentene i studienoten til Apostlenes gjerninger 15:2, som er uttrykt av de nåværende medlemmene av Det styrende råd:

Eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». Her sikter det greske ordet presbyteros til dem som hadde en ansvarsfull stilling i den første kristne menighet. De eldste i menigheten i Jerusalem blir nevnt sammen med apostlene, og det var til alle disse Paulus, Barnabas og noen andre brødre fra Antiokia i Syria skulle dra for å få avgjort spørsmålet om omskjærelse. I tråd med at noen i det gamle Israel tjente som eldste på nasjonalt plan, utgjorde disse eldste sammen med apostlene et styrende råd for alle de kristne menighetene i det første århundre evt. Dette viser at den opprinnelige gruppen som tjente som et styrende råd, de tolv apostlene, nå var blitt utvidet. – Apg 1:21, 22, 26; se studienoter til Mt 16:21; Apg 11:30.

Påstanden er at ordene i vers 2 og beretningen om drøftelsene viser at «disse eldstene, sammen med apostlene [utgjorde] et styrende råd for alle de kristne menighetene i det første århundre evt.» Dette er et klart eksempel på brudd på prinsippet som ble uttrykt i Vakttårnet i 1974 om ikke «legger noe mer i det [i teksten] enn det som står». Ordene om et styrende råd er konstruert av de nåværende medlemmene av Det styrende råd uten noe som helst bibelsk grunnlag.

Vi legger merke til at apostlenes og de eldstes beslutning var inspirert av hellig ånd, så det kan ikke hevdes at apostlene og de eldstes hadde makt til å lage bindende lover for andre kristne. Vi bemerker også at beslutningen om å sende noen menn til Antiokia ble tatt av «apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten». Hvis det hevdes at det faktum at apostlene og de eldste traff en beslutning sammen, viser at de var et styrende råd, kan det hevdes at “hele menigheten” var en del av dette styrende råd, fordi de var inkludert i beslutningen om å sende menn til Antiokia.

Studienoten hevder at apostlene og de eldste dannet et styrende råd for alle menighetene. I motsetning til denne påstanden er det et faktum at apostlene og de eldste bare er nevnt sammen i Apostlenes gjerninger kapittel 15. Dette kan ikke betraktes som et negativt bevis uten vekt, gitt beretningen i kapittel 21, som forteller om Paulus’ besøk i Jerusalem. I Apostlenes gjerninger 21:18, 19 står det:

¹⁷ Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede. ¹⁸ Men dagen etter gikk Paulus sammen med oss inn til Jakob; og alle de eldste var til stede. ¹⁹ Og han hilste på dem og begynte å fortelle i detalj om de ting Gud hadde gjort blant nasjonene ved hans tjeneste.

Paulus’ besøk fant tydeligvis sted i år 56, sju år etter møtet i Jerusalem. Hvis det fantes et styrende råd bestående av apostlene og de eldste, ville det vært naturlig for Paulus å gi en detaljert redegjørelse for dette rådet. Men han møtte bare Jakob og de eldste. Medlemmene av det nåværende styrende råd ser et problem her, og de prøver å forklare dette problemet i studienoten til Apostlenes gjerninger 21:18:

Og alle de eldste: Se studienoter til Apg 15:2; 16:4. Ingen av apostlene er nevnt i forbindelse med dette møtet som fant sted i år 56 evt. Bibelen gir ingen forklaring på det. Men historieskriveren Evsebios (født cirka 260 evt.) forteller om noe som skal ha skjedd i tiden før Jerusalem ble ødelagt. Han sier: «De gjenværende apostlene, som befant seg i konstant fare for å bli myrdet, ble drevet ut av Judea. Men for å forkynne sitt budskap reiste de til ethvert land i Kristi kraft.» (The Ecclesiastical History, bok III, V, v. 2) Selv om Evsebios’ beskrivelse ikke hører med til de inspirerte skrifter, er den i harmoni med det Bibelen sier. I år 62 var Peter for eksempel i Babylon – langt unna Jerusalem. (1Pe 5:13) Men Jesu bror Jakob var fortsatt i Jerusalem, og han var sannsynligvis ordstyrer for dette møtet da «alle de eldste var til stede» sammen med Paulus.

Disse kommentarene er merkelige. Eusebius’ ord «stemmer ikke overens med det Bibelen sier», fordi Apostlenes gjerninger ikke sier at det fantes et styrende råd. Men forfatteren av studienoten antar åpenbart at det fantes et styrende råd, og Eusebius’ ord kan forklare hvorfor apostlene ikke ble nevnt i forbindelse med Paulus’ besøk. Men vi kan spørre: Hvis det var forfølgelse, hvorfor skulle bare apostlene, ikke Jakob og de eldste, bli drevet ut av Jerusalem? Konklusjonen er at det at Paulus bare møtte de eldste og ikke apostlene, taler imot oppfatningen om at det fantes et styrende råd bestående av apostlene og de eldste i 56 evt.

Paulus besøkte Jerusalem ved forskjellige anledninger, og det han sier om disse besøkene i brevet til Galaterne, stiller også spørsmål ved om det fantes et styrende råd. Galaterbrevet 1:15-19; 2:1, 2, 6-10 sier:

¹⁵ Men da Gud, som skilte meg fra min mors liv og kalte meg ved sin ufortjente godhet, fant det godt ¹⁶ å åpenbare sin Sønn i forbindelse med meg, for at jeg skulle forkynne det gode budskap om ham for nasjonene, gikk jeg ikke straks for å rådføre meg med kjøtt og blod. ¹⁷ Jeg drog heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg, men jeg drog av sted til Arabia, og jeg kom tilbake igjen til Damaskus. ¹⁸ Tre år senere drog jeg så opp til Jerusalem for å besøke Kẹfas, og jeg ble hos ham i femten dager. ¹⁹ Men jeg så ingen annen av apostlene, bare Jakob, Herrens bror.

¹ Så, etter fjorten år, drog jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Bạrnabas og tok også Titus med meg. ² Men jeg drog opp som følge av en åpenbaring. Og jeg la fram for dem det gode budskap som jeg forkynner blant nasjonene, men privat, for dem som var framstående menn, av frykt for at jeg på en eller annen måte løp eller hadde løpt forgjeves.

⁶ Men når det gjelder dem som syntes å være noe — hva slags mennesker de tidligere var, betyr ingenting for meg — Gud går ikke etter et menneskes ytre — meg meddelte disse framstående menn i virkeligheten ikke noe nytt. ⁷ Nei, tvert imot, da de så at jeg var blitt betrodd det gode budskap for de uomskårne, liksom Peter var blitt betrodd det for de omskårne ⁸ for Han som gav Peter den kraft som er nødvendig for et apostelembete overfor de omskårne, gav også meg kraft for dem som er av nasjonene — ⁹ ja, da de ble kjent med den ufortjente godhet som var gitt meg, gav Jakob og Kẹfas og Johannes, de som syntes å være søyler,  meg og Bạrnabas høyre hånd som tegn på fellesskap, for at vi skulle gå til nasjonene, men de til de omskårne. ¹⁰ Vi skulle bare huske på de fattige. Nettopp dette har jeg også oppriktig bestrebet meg på å gjøre.

Tre år etter reisen til Arabia og returen til Damaskus, dro Paulus opp til Jerusalem (Galaterbrevet 1:18). Dette må ha vært rundt år 36 evt., og det er for tidlig å snakke om et styrende råd. Hvis Paulus’ omvendelse skjedde i 36 evt., ville 14 år etter dette være året 49 evt., og i dette året dro han opp til Jerusalem sammen med Barnabas i forbindelse med spørsmålet om omskjærelse. Vi finner ingen omtale av et styrende råd i Paulus’ ord. Tvert imot antyder ordene hans at det ikke fantes noe styrende råd. Studienoten til Galaterne 2:7 sier:

Slik Peter: Paulus viser her at de som tok ledelsen i menigheten, samarbeidet med hverandre. (Se studienote til Ga 2:9.) Det styrende råd i Jerusalem forsto at Paulus var betrodd en tjeneste som gikk ut på at han først og fremst skulle forkynne for ikke-jøder, mens Peter skulle konsentrere seg om jøder.

Denne noten er misvisende fordi det ikke er nevnt noe styrende råd i Gaslaterne. Ingenting i teksten antyder en kollektiv gruppe av ledere (Det styrende råd). I 2:8 sier Paulus at «han [Jesus Kristus] som ga Peter den kraft som er nødvendig for et apostelembete», gav også meg kraft for dem som er av nasjonene». Paulus fortsetter med å vise at Jakob, Kefas og Johannes «ble kjent med den ufortjente godhet som var gitt meg», og de viste dette ved å gi «meg og Bạrnabas høyre hånd som tegn på fellesskap». Det vil si at de ga Paulus og Barnabas sin støtte. Påstanden om at «Det styrende råd i Jerusalem forsto at Paulus var betrodd en tjeneste som gikk ut på at han først og fremst skulle forkynne for ikke-jøder», er fullstendig falsk.

Paulus’ ord i Galaterbrevet 2:6 taler også imot eksistensen av et styrende råd. Verbet i første del av verset er dokeō, og dets betydning er «tenke, forestille seg, anta, formode, virke, fremstå» ifølge Mounce. Verbet er et aktivt partisipp i presens, noe som betyr at handlingen eller tilstanden fortsetter. Bokstavelig talt sier den første delen av verset: «De som ble ansett for å være noe», og den andre delen av verset snakker om «disse fremstående menn». «Hvem var de? Indeksene i Vakttårnets litteratur tilbake til 1930 gir ikke svar på dette spørsmålet. Men fordi sammenhengen er møtet i Jerusalem i 49 evt., er det logisk at «disse fremstående menn» refererer til personer som var til stede på dette møtet.

Hvis apostlene og de eldste på møtet i Jerusalem utgjorde et styrende råd, må «dem som syntes å være noe / disse fremstående menn» referere til medlemmene av Det styrende råd. Paulus’ ord viser at han verken så ned på dem som andre så på som «fremtredende menn», eller  at han så opp til dem. Deretter følger et viktig uttrykk som ifølge NWT84 lyder: «meg meddelte disse framstående menn i virkeligheten ikke noe nytt».  Verbet prostithemi betyr «å legge noe til en eksisterende mengde», ifølge Louw og Nida. Det underforståtte objektet i setningen må være Paulus. Så disse fremstående mennene la ikke noe til for Paulus.

Galaterne 2:7 begynner med ordene: «Nei, tvert imot.» Disse fremstående mennene la ikke noe til Paulus fordi det ikke var nødvendig. Paulus hadde allerede mottatt fullmakt fra Jesus Kristus til å være en forkynner for nasjonene, som versene 8 og 9 viser. Og da Jakob, Kefas og Johannes, som var søyler – virkelig fremragende kristne – innså den ufortjente godhet som Jesus hadde gitt Paulus, ga de Paulus og Barnabas «fellesskapets høyre hånd» (NIV). Dette betyr at de aksepterte at Paulus var utnevnt til å forkynne for folkene i nasjonene.

Studienotatet til 2:7 sier: «Det styrende råd i Jerusalem forsto at Paulus var betrodd en tjeneste som gikk ut på at han først og fremst skulle forkynne for ikke-jøder». Men disse ordene er uriktige, fordi poengene er:

• Hvis det fantes et styrende råd, må henvisningen «disse fremstående mennene» referere til medlemmene av dette rådet. Men den siste delen av vers 6 sier at «disse fremstående mennene meddelte ikke Paulus noe nytt, eller la til noe for ham.
• Paulus’ myndighet og makt til å forkynne for nasjonene kom ikke fra noe menneske, men fra Jesus Kristus selv.
• «Disse fremstående menn» «ga ikke Paulus “høyre hånd som tegn på fellesskap» og viste dermed at de var enige i at Paulus var betrodd tjenesten for ikke-jøder. Men dette ble gjort av de tre søylene Jakob (som ikke var apostel), Kefas og Johannes.

Det kan ikke være noen tvil om at Paulus’ ord i Galaterne kapittel 2 om møtet i Jerusalem i 49 evt., motsier påstanden om at det fantes et styrende råd i Jerusalem. Det var tre erfarne kristne som «ga høyre hånd som tegn på fellesskap» og ikke en gruppe kalt «Det styrende råd».

HVORDAN MEDLEMMENE AV JEHOVAS VITNER TOK SINE BESLUTNINGER FØR DET STYRENDE RÅD BLE OPPRETTET

Da Jesus sa at det gode budskap om Riket skulle forkynnes til et vitnesbyrd for den bebodde jord (Matteus 24:14), antydet han at det skulle være ett kristent samfunn eller én kristen organisasjon over hele verden. I en stor organisasjon som skal forkynne for alle nasjoner, må det være ledere, og disse lederne må ta noen beslutninger som er bindende for alle medlemmer, og andre som ikke er bindende.

Bindende beslutninger gjelder ulike deler av organisasjonen, slik som organisering av forkynnelseskampanjer, programmer for møter og stevner og andre aspekter ved hvordan organisasjonen fungerer.

Men ingen leder har rett til å ta bindende beslutninger om de kristnes liv og tro, for eksempel å lage regler for ekskludering som ikke er direkte basert på Bibelen. Bare de kristne selv kan ta beslutninger på disse områdene, basert på Bibelen.

Ikke-bindende beslutninger er veiledende, for eksempel taler og artikler som omhandler hvordan man oppfører seg som kristen, vokser til modenhet og tar på seg en ny personlighet. I slike situasjoner kan det ikke fastsettes regler, men den enkelte må anvende formaningene slik han eller hun finner hensiktsmessig. Med noen få unntak fulgte lederne for Jehovas vitner det kristne Magna Carta med frihet for alle, mellom 1942, da H.H. Knorr ble president for Selskapet Vakttårnet, og 1972, da eldsteordningen ble innført; deres beslutninger var direkte basert på Bibelen.

LEDERNE FOR SELSKAPET VAKTTÅRNET VAR IKKE LEDERNE FOR JEHOVAS VITNER

Etter andre verdenskrig holdt lederne for Jehovas vitner en lav profil, og fokuset var på Jehova Gud og kongen Jesus Kristus. Dette ble uttrykt på en vakker måte i The Watchtower for 1. november 1946, side 330:

Guds skrevne Ord trenger derfor ikke å suppleres med tradisjoner som er private tolkninger fra mennesker og religiøse organisasjoner. Det er ikke på vår egen autoritet at vi sier at Bibelen er tilstrekkelig uten slike …

Hvordan er dette mulig? Hvordan overvinnes og unngås uenighet om alles individuelle tolkning av Den hellige skrift nå? Er det fordi de er forent rundt en synlig menneskelig organisasjon eller rundt en synlig menneskelig leder? Svaret er nei.

Hun [den levende Guds kirke, 1. Timoteus 3:15] er ikke lærer for Guds tjenere og vitner, men ser hen til Gud som Lærer ved Kristus Jesus. Som det er skrevet til hennes fordel: «Og alle dine barn skal bli undervist av Jehova.» (Jesaja 54:13, A.S.V.; Johannes 6:45) …

Han gir beviset ved å oppfylle Bibelen og dens profetier og dermed gi den offisielle tolkningen av den. Deretter åpenbarer Jehovas hellige ånd en slik tolkning som Bibelen oppfylte. Ved å akseptere en slik tolkning beskytter den sanne kirken seg mot privat, individuell tolkning …

Hovedpoenget her er at lederne i Selskapet Vakttårnet, gjennom publikasjonene, ikke var Jehovas vitners lærere — akkurat det motsatte av det medlemmene av Det styrende råd hevder. Poenget var at Gud er læreren fordi han oppfyller sine egne profetier, og Bibelen viser hva kristne skal tro og hvordan de skal leve. Grunnen til at de som skrev artiklene holdt seg i bakgrunnen, var at artiklene ble skrevet på en slik måte at konklusjonene deres kunne kontrolleres mot Bibelen, og leserne ble oppfordret til å gjøre denne kontrollen, akkurat som de kristne i Beroea. (Apostlenes gjerninger 17:11) På grunn av dette var Gud og Bibelen lærerne.

LEDERNE FOR JEHOVAS VITNER LAGDE IKKE REGLER OG LOVER I TILLEGG TIL BIBELEN

De viktige prinsippene i sitatet ovenfor ble også anvendt på det kristne liv. Den enkelte kristne må ta avgjørelser angående sitt arbeid og sitt daglige liv, og lederne for Jehovas vitner vil ikke ta disse avgjørelsene over hodet på vitnene.

Et vitne spurte om salg av julekort og juletrær var riktig, og Vakttårnet av 1. april 1952, side 111, svarte:

Selskapet Vakttårnet er organisert i den hensikt å forkynne det gode budskap om Riket over hele den bebodde jord, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og det oppmuntrer og hjelper alle til å kunne ta del i dette arbeidet ved å gi gratis veiledning med hensyn til de mest virkningsfulle måter å gå fram på. Når det gjelder andre former for virksomhet eller arbeid, har ikke Selskapet noen spesielle anvisninger å gi. Hvis vi skulle sette opp regler for alle tenkelige situasjoner som har med verdslig arbeid å gjøre, ville vi snart være i gang med å utarbeide et voluminøst, Talmud-aktig verk med vedtekter, i et forsøk på å skille nøyaktig mellom alle de omstendigheter som gjør et bestemt arbeid utilrådelig til en tid og på sin plass til en annen tid. Herren har ikke lagt et slikt ansvar på Selskapet. Hver enkelt er ansvarlig for å treffe avgjørelsen i sitt eget tilfelle.

Det at Selskapet tier i slike saker, kan ikke tas som noe tegn på at det samtykker, og det kan heller ikke oppfattes som en fordømmelse det ikke ønsker å gi åpent uttrykk for. Det betyr bare at vi mener at den enkelte har ansvaret med å velge, og ikke vi. Det er den enkelte som må ha god samvittighet for det han foretar seg, ikke vi. Det er han som kjenner alle sakens omstendigheter, ikke vi…

La derfor enhver innse sitt eget ansvar og handle i overensstemmelse med sin egen samvittighet og ikke kritisere andre eller la seg kritisere av dem, når de forskjellige individers samvittighet gir rom for forskjellige avgjørelser av samme sak.

I dag ville et vitne som solgte juletrær og julekort, blitt ekskludert. Men i 1951 kunne han eller hun gjøre det uten problemer hvis hans eller hennes samvittighet tillot det. I dag vil en person som jobber for et pengespillforetak, bli ekskludert. Men i 1954 kunne han eller hun gjøre det uten å bli straffet for det, som Vakttårnet av 1. juni 1954, side 174, sier:

Gambling appellerer til egoisme og svekker den moralske karakteren; det frister mange til vaner med juks og uredelighet… Kan en kristen være ansatt i et gamblingforetak som er lovlig anerkjent og tillatt? Han kan tenke at han kan gjøre det hvis han avstår fra å gamble selv eller lar sine åndelige brødre gamble gjennom hans tjenester. En kan kanskje gjøre dette med god samvittighet, mens en annen ikke vil kunne gjøre det med god samvittighet. Hver og en må selv avgjøre om han kan eller ikke kan gjøre dette med god samvittighet. Det er utvilsomt å foretrekke å holde seg unna miljøet rundt slike aktiviteter, og den kristne kan klokt nok sørge for å bytte yrke. Det er en sak hver og en må avgjøre for seg selv og i samsvar med sine omstendigheter og sin samvittighet. Selskapet Vakttårnet tar ikke stilling til en persons yrke, slik vi tidligere uttalte i Vakttårnet av 1. april 1952, side 574.[1]

Sitatene ovenfor viser at kristen frihet rådet blant Jehovas vitner i årene før opprettelsen av Det styrende råd i 1971.

HVERT VITNE BØR TA BESLUTNINGER BASERT PÅ SIN EGEN SAMVITTIGHET

Friheten til å ta personlige beslutninger om ens yrke og livsstil fortsatte til begynnelsen av 1970-tallet. Dette fremgår av en artikkel i Vakttårnet, skrevet ett år etter at Det styrende råd ble opprettet, i samme år som eldsteordningen ble innført. Vi leser i Vakttårnet for 15. februar 1973, side 77:

VANSKELIGE AVGJØRELSER

⁹ Det er således mange handlinger og framgangsmåter som Bibelen direktegodkjenner eller fordømmer. Mange, mange andre er åpenbart i harmoni med eller i strid med de bibelske prinsipper. Spesielt i de moderne, kompliserte samfunn som en etter hvert har fått mange steder på jorden, oppstår det imidlertid også situasjoner og forhold som krever at den enkelte treffer en personlig avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. I mange situasjoner er det graden som avgjør hvilket standpunkt vi skal ta. Forskjellen mellom en vennlig klapp og et ondskapsfullt slag ligger i graden av den kraft som blir benyttet. Forskjellen mellom alminnelig respekt — for eksempel overfor en hersker eller et nasjonalt symbol — og ærbødig tilbedelse er også et spørsmål om grad. Når vi står overfor ytterligheter, er det egentlig ikke noe problem å ta standpunkt. Det er når noe befinner seg i det vi kunne kalle ’det grå området’, ved grensen mellom det som helt tydelig er rett, og det som like tydelig er galt, at det blir vanskelig. Jo nærmere ’grensen’ tilfellet er, desto større betydning får den enkeltes samvittighet for avgjørelsen. Hva bør vi gjøre når vi står overfor slike situasjoner?

¹⁰ Jehova Gud venter at vi bruker vår intelligens, kunnskap, forstand og dømmekraft, og at vi samvittighetsfullt gjør det vår tro sier oss. Gud sier ikke at vi i slike tilfelle skal følge et annet menneskes samvittighet. Vi må hver for oss treffe en avgjørelse i samsvar med vår samvittighet, som er formet i samsvar med Guds Ord. Vi må også ta konsekvensene av våre avgjørelser; vi kan ikke vente at noen andre skal treffe avgjørelsene og bære dette ansvaret for oss.

¹¹ I slike situasjoner ville det derfor være galt å forsøke å få noen andre, for eksempel et eldsteråd eller den kristne menighets styrende råd, til å lage en regel eller treffe en avgjørelse som ’trekker opp grensen’. Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet. Gud har i sin visdom latt oss få vise hva vi er i «hjertets skjulte menneske», og de avgjørelser vi treffer i slike personlige spørsmål, kan vise dette. Det forekommer naturligvis at vi begår en feil uten å ha et urett motiv, men Gud, som ransaker våre hjerter, kan se dette.

De tre sitatene ovenfor viser at medlemmene av Jehovas vitner i 30 år, fra 1942 til 1972, hadde full kristen frihet. Lederne ville ikke lage regler og lover i tillegg til Bibelen som individuelle vitner måtte følge. Hvert vitne tok personlige avgjørelser på alle områder i livet, og andre hadde ingen rett til å kritisere disse avgjørelsene.

Artikkelen fra 1952, som er sitert ovenfor, sier at hvis lederne i Selskapet Vajkttårnet skulle lage regler for forskjellige typer arbeid, måtte de lage «en samling av et omfangsrikt, Talmud-lignende sett med vedtekter». Etter 1972 har det akkurat vært det medlemmene av Det styrende råd har gjort, ikke bare for ulike typer arbeid, men også for alle aspekter av vitnenes daglige liv. Disse Talmud-lignende reglene finnes i boken for eldstene, Vokt Guds hjord (2025), og i boken for utvalgene ved avdelingskontorene, Aid to Answering Branch Office Correspondence. 

[1]. En detaljert drøftelse om hvordan synet på pengespill har endret seg, finnes i artikkelen «Gambling — endrede synspunkter og subjektive vurderinger». https://mybelovedreligion.no/2026/03/31/gambling-endrede-synspunkter-og-subjektive-vurderinger/?lang=no

HVORDAN MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD TRAFF SINE BESLUTNINGER PÅ 1970- OG 1980-TALLET

De som ikke er medlemmer av Det styrende råd, har ingen mulighet til å vite hva som skjer på møtene i Det styrende råd. Raymond Franz var imidlertid medlem av Det styrende råd i ni år før han forlot organisasjonen. Han har skrevet bøkene Crisis of Conscience og In Search of Christian Freedom, som handler om organisasjonen og Jehovas vitners tro, og han gir flere beskrivelser av hva som skjedde på møtene i Det styrende råd.

Franz’ bøker, spesielt In Search for Christian Freedom, er svært kritiske til Jehovas vitner, så spørsmålet er om vi kan stole på den historiske informasjonen Franz gir i sine bøker. Jeg har kommentert hans to bøker i artikkelen «My Beloved Religion and Raymond Franz», (https://mybelovedreligion.no/2021/11/14/my-beloved-religion-and-raymond-franz/) hvor jeg sterkt kritiserer måten han bruker Bibelen på og mange av hans kritiske bemerkninger om Jehovas vitner i bøkene.[1]

Jeg har imidlertid ingen grunn til å tvile på at informasjonen han gir om faktiske hendelser, er riktig. Han tok notater av hva som skjedde, og det er sannsynlig at han fylte ut den manglende informasjonen fra sin hukommelse. Dette betyr at vi har gode grunner til å tro på beretningene han presenterer om faktiske hendelser. Men noen detaljer kan være feil, fordi hukommelsen hans noen ganger kan svikte.

I det følgende vil jeg presentere lange sitater fra Crisis of Conscience om arbeidet til Det styrende råd, og jeg tror at disse sitatene i utgangspunktet er korrekte.

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD VAR SÅ OPPTATTE AT DE HADDE LITE TID TIL BIBELSTUDIUM

To år etter at Det styrende råd ble opprettet, spurte jeg en bror som hadde vært på Gilead-skolen i New York, hvordan medlemmene av Det styrende råd tok sine avgjørelser. Han fortalte meg at når et emne ble vurdert, gjennomførte et medlem av Det styrende råd eller Skriveavdelingen først en detaljert studie av det. En kopi av studien ble gitt til hvert medlem av Det styrende råd, slik at de kunne studere den og sammenligne den med Bibelen. Emnet ble drøftet på ett eller flere møter i Det styrende råd før det ble truffet en beslutning.

Jeg fikk også vite at en studie med en ny forståelse av et bibelsk emne kunne sirkulere blant medlemmene av Det styrende råd og Skriveavdelingen i flere måneder før Det styrende råd tok en beslutning om emnet. Å følge denne prosedyren ville absolutt gi legitimitet til Det styrende råds endelige beslutning. Dessverre ble ikke den nevnte prosedyren fulgt, og Franz fortalte at Det styrende råds beslutninger ofte ble tatt på et svært svakt grunnlag. Dette fremgår av sitatet fra Crisis of Conscience, side 111, 112:

De fleste av Jehovas vitner ser for seg at Det styrende råds møter er møter mellom menn som bruker mye av sin tid på intensivt studium av Guds ord. De tenker på dem som at de møtes for ydmykt å vurdere hvordan de bedre kan hjelpe sine brødre til å forstå Skriftene, for å drøfte konstruktive og positive måter for å bygge dem opp i tro og kjærlighet, egenskapene som motiverer ekte kristne gjerninger, og å gjøre alt dette i møter der Skriften alltid påberopes som den eneste gyldige og endelige og øverste autoritet.

Siden alle møtene i Det styrende råd er helt private, er det bare medlemmene som er vitner til hva som faktisk skjer på disse møtene. Som jeg har bemerket, visste medlemmene av Det styrende råd bedre enn noen andre at Vakttårn-artiklene som beskriver forholdet mellom organisasjonen og Det styrende råd, presenterte et bilde som ikke stemte overens med virkeligheten. På samme måte vet medlemmene av Det styrende råd også bedre enn noen andre at bildet som er beskrevet i forrige avsnitt, skiller seg vesentlig fra virkeligheten. Jeg var med i Det styrende råd i ni år. Når jeg går gjennom referatene fra møte etter møte etter møte, er det mest fremtredende, konstante og tidkrevende trekket som dukker opp, drøftelsen av saker som til slutt koker ned til dette spørsmålet: “Er dette en eksklusjonsgrunn?”

Jeg ville sammenligne Det styrende råd (og i tankene gjorde jeg ofte det) med en gruppe menn som står med ryggen mot en vegg, mens mange personer kaster baller mot dem som de skal fange og kaste tilbake. Ballene kommer så ofte og i så stort antall at det er lite tid til noe annet. Det virket faktisk som om hver eneste eksklusjonsgrunn som blev vedtatt og sendt ut, bare førte til at vi fikk flere spørsmål fra nye vinkler, og det ga oss lite tid til ettertanke, studier, diskusjon og handling av virkelig positiv og konstruktiv art.

I årenes løp har jeg sittet gjennom veldig mange møter der det ble diskutert saker som kunne ha alvorlige konsekvenser for folks liv, men hvor Bibelen ikke kom i hendene på noen, eller til og med ikke ble nevnt av praktisk talt noen av deltakerne. Det var grunner, en kombinasjon av grunner, til dette.

Mange medlemmer av Det styrende råd innrømmet at de var så opptatt med ulike saker at de hadde lite tid til bibelstudium. Det er ingen overdrivelse å si at det gjennomsnittlige medlemmet ikke brukte mer tid, og noen ganger mindre, på slikt studium enn mange vitner blant de såkalte «vanlige medlemmene». Noen av dem i publiseringskomiteen (som inkluderte lederne og direktørene i Pennsylvania-selskapet) var bemerkelsesverdige i denne forbindelse, for en enorm mengde papirarbeid kom deres vei, og de følte tydeligvis at de ikke kunne eller ikke burde delegere dette til noen andre for å gjennomgå og presentere konklusjoner eller anbefalinger.

De få gangene det ble planlagt en ren bibelsk diskusjon, var det vanligvis for å diskutere en artikkel eller artikler til Vakttårnet som en enkeltperson hadde utarbeidet, og som det var noen innvendinger mot. I disse tilfellene skjedde det regelmessig at, selv om de ble varslet en uke eller to i forveien om saken, følte Milton Henschel, Grant Suiter eller et annet medlem av denne komiteen seg forpliktet til å si: «Jeg hadde bare tid til å se over dette kort, jeg har vært så opptatt.»

Det var ingen grunn til å tvile på at de virkelig var opptatt. Spørsmålet som dukket opp, var: Hvordan kan de da med god samvittighet stemme for godkjenning av materialet når de ikke har vært i stand til å meditere over det, og granske Skriftene for å prøve det? Når det var publisert, skulle det betraktes som «sannhet» av millioner av mennesker. Hvilket papirarbeid kan være like viktig som dette?

At medlemmene av Det styrende råd var svært opptatt med forskjellige ikke-bibelske prosjekter og hadde lite tid til åndelige saker, stemmer overens med observasjoner gjort av brødre som jobbet sammen med disse medlemmene på 1980- og 1990-tallet. Men det finnes unntak, som Fred Franz, en forsker med omfattende kunnskap om Bibelen og de opprinnelige bibelspråkene.

Forskjellige komiteer av hjelpere til Det styrende råd ble opprettet 1. januar 1976 for å fjerne noe av arbeidsmengden fra medlemmene av Det styrende råd. Men situasjonen Franz beskriver, varte i det minste til 1980, da han forlot Brooklyn Betel.

Spørsmålet: «Er dette en eksklusjonsgrunn», som så ofte ble diskutert, viser hvordan Bibelen ble satt i bakgrunnen. Et slikt spørsmål skulle aldri ha blitt stilt, fordi Bibelen nevner 11 eksklusjonsgrunner, og når mennesker legger til andre eksklusjonsgrunner, er dette direkte i strid med Bibelen. Relativt få eksklusjonsgrunner ble lagt til på 1970- og 1980-tallet. Men i dag er 37 eksklusjonsgrunner lagt til de 11 som finnes i Bibelen.[2]

BIBELEN BLE SJELDEN BRUKT PÅ MØTER I DET STYRENDE RÅD, FORDI DE FLESTE BESLUTNINGENE HANDLET OM SAKER SOM IKKE ER NEVNT I BIBELEN

Franz var med rette bekymret for den begrensede rolle Bibelen spilte i Det styrende råds drøftelser. Og han gir følgende grunner til dette på side 113, 114:

En annen grunn til mangelen på reell bibeldiskusjon følger åpenbart, tror jeg, av den foregående. Og det er at de fleste i Det styrende Råd ikke var så godt bevandret i Skriftene, for deres «travle hverdag» var ikke noe som var av nyere opprinnelse. I mitt eget tilfelle hadde jeg helt frem til 1965 vært på en slik «tredemølle» av aktivitet at jeg hadde hatt lite tid til virkelig seriøst studium. Men jeg tror saken går dypere enn det. Jeg tror at følelsen i Rådet var at slike studier og undersøkelser egentlig ikke var så viktige, at organisasjonens retningslinjer og læresetninger – utviklet over mange tiår – var en pålitelig veiledning i seg selv, slik at uansett hvilke tiltak som ble gjort i Rådet, så lenge de var i tilfredsstillende samsvar med slike tradisjonelle retningslinjer eller læresetninger, måtte det være i orden.

Fakta taler mot denne konklusjonen. Til tider ble en lang diskusjon om et «eksklusjonsspørsmål» plutselig løst fordi et medlem hadde funnet en uttalelse knyttet til saken i Vakttårnets Organisasjonsbok, eller, mer sannsynlig, i boken kalt Aid to Answering Branch Office Correspondance. Dette er et kompendium av retningslinjer ordnet alfabetisk om et bredt spekter av emner – verdslig arbeid, ekteskap, skilsmisse, politikk, militære spørsmål, fagforeninger, blod og en rekke andre ting. Når en slik uttalelse ble funnet, selv om ingen skriftsteder ble sitert til støtte for det bestemte punktet i retningslinjene, så det ut til å avgjøre saken for de fleste av Rådets medlemmer, og de stemte vanligvis uten nøling for ethvert forslag som var i samsvar med de trykte retningslinjene. Jeg så dette skje ved flere anledninger, og jeg ble alltid forbløffet over hvordan den typen trykte policyerklæringer kunne påvirke en så plutselig forvandling i fremdriften og løsningen av en diskusjon.

En siste grunn til at Bibelen spilte en liten rolle i slike diskusjoner, er at sak etter sak handlet om noe som Skriftene selv ikke sa noe om. For å nevne spesifikke eksempler, kunne diskusjonen dreie seg om å avgjøre om injeksjon av serum skal betraktes på samme måte som blodoverføringer, eller om blodplater skal anses som like uriktig å akseptere som pakkede røde blodlegemer. Eller diskusjonen kunne dreie seg om retningslinjen om at en hustru som var utro, var forpliktet til å tilstå dette for sin mann (selv om han var kjent for å være ekstremt voldelig av natur), ellers ville hennes påstand om anger ikke bli ansett som gyldig, og hun kunne bli ekskludert. Hvilke skriftsteder omhandler slike saker?

Det som er spesielt viktig, ifølge Franz, er at de fleste spørsmålene som ble drøftet på møtene i Det styrende råd, gjaldt områder der Bibelen er taus. Derfor kunne ikke Bibelen brukes i forbindelse med disse spørsmålene.

Fra 1971 til 1975 måtte alle beslutninger fra Det styrende råd være enstemmige. Men fra 1975 og utover ble avgjørelser tatt med to tredjedels flertall. Franz sier at det ofte var stor uenighet blant medlemmene av Det styrende råd. Og han viser at to tredjedels flertallsregelen kunne skape problemer for individuelle vitner, som vi leser på side 115-117:

En viktig faktor i Det styrende råds beslutninger var regelen om to tredjedels flertall. Dette førte til noen merkelige effekter til tider.

Regelen var at det var nødvendig med to tredjedels flertall (av det totale aktive medlemskapet) for å vedta et forslag. Jeg satte personlig pris på muligheten dette ga et medlem til å stemme annerledes enn flertallet eller bare avstå fra å stemme, uten å føle at han i realiteten utøvde «vetorett». I mindre saker stemte jeg generelt med flertallet, selv når jeg ikke var helt enig. Men når det dukket opp problemer som virkelig påvirket min samvittighet, befant jeg meg ofte i mindretallet – sjelden alene, men ofte med bare ett, to eller tre andre medlemmer som uttrykte samvittighetsgrunnlagte innvendinger ved ikke å stemme for forslaget.

Dette var ikke så ofte tilfelle i løpet av de første to årene eller deromkring etter den store endringen som ble gjennomført i autoritetsstrukturen (offisielt satt i gang 1. januar 1976). I de siste to årene [1978–1980] av mitt medlemskap, tvang imidlertid en sterk holdning til en «hardline»-tilnærming meg til enten å stemme annerledes enn flertallet – eller å avstå – oftere.

Men tenk nå på hva som noen ganger skjedde når Rådet var ganske delt i sitt synspunkt, noe som ikke var på langt nær så uvanlig som noen kanskje tror.

Et problem som kunne være til drøftelse, involverte atferd som på et tidspunkt i Rådets fortid hadde blitt betegnet som en «eksklusjonsgrunn», kanskje at en person fikk injisert en bestemt blodfraksjon for å kontrollere en potensielt dødelig sykdom; eller muligens tilfellet med en hustru som hadde en mann som ikke var et Jehovas vitne i det militære og som jobbet i en butikk på mannens militærbase.

Til tider kunne Rådet være ganske delt i slike diskusjoner, noen ganger til og med delt rett på midten. Eller det kunne være et flertall som gikk inn for å fjerne den bestemte handlingen, adferden eller typen ansettelse fra kategorien «eksklusjonsgrunn». Tenk på hva som kunne skje på grunn av regelen om to tredjedels flertall:

Hvis ni av fjorten tilstedeværende medlemmer gikk inn for å fjerne «merket» for en eksklusjonsgrunn, og bare fem gikk inn for å beholde det, var ikke flertallet tilstrekkelig til å endre ekslusjonsgrunnen. Selv om det var et klart flertall, var ikke de ni et to tredjedels flertall. (Selv om det var ti av dem som var for endring, var dette fortsatt ikke nok, for selv om de ville være to tredjedels flertall av de fjorten tilstedeværende, var regelen to tredjedels flertall av det totale aktive medlemskapet, som i det meste av tiden var sytten. Hvis noen av de ni som var for å fjerne eksklusjonsgrunnen, fremmet et forslag, ville det også mislykkes, fordi det trengtes tolv stemmer for at det skulle gå igjennom. Hvis noen av de fem som var for å beholde eksklusjonsgrunnen, fremmet et forslag om at retningslinjen skulle opprettholdes, ville forslaget selvfølgelig også mislykkes. Men selv om forslaget om å beholde eksklusjonsgrunnen mislyktes, ville det ikke føre til at den ekskluderende kategorien ble fjernet. Hvorfor ikke? Fordi retningslinjen var at et forslag måtte vedtas før det kunne gjøres noen endring i tidligere retningslinjer.

I et av de første tilfellene med en slik delt avstemning, hadde Milton Henschel uttrykt det synspunkt at der det ikke var to tredjedels flertall, skulle «status quo råde», ingenting skulle endres. I disse tilfellene var det ganske uvanlig at et medlem endret stemme, og derfor oppsto det vanligvis en fastlåst situasjon.

Det betydde at vitnet som foretok den aktuelle handlingen eller hadde den aktuelle jobben, fortsatt ville være gjenstand for eksklusjon, selv om et flertall i Det styrende råd hadde gitt klart uttrykk for at de mente at han eller hun ikke burde bli ekskludert!

Ved mer enn én anledning, da et betydelig mindretall eller til og med et flertall (men ikke to tredjedeler) mente at en sak ikke burde være eksklusjonsgrunn, uttrykte jeg mine følelser om at vår holdning var urimelig, til og med uforståelig.

Hvordan kunne vi la ting fortsette som før, med folk som ble ekskludert for slike ting, når det rett innenfor Det styrende råd var en del av oss, noen ganger et flertall, som mente at handlingen det gjaldt ikke fortjente en så streng dom? Hvordan ville brødrene og søstrene føle seg hvis de visste at dette var tilfellet, og likevel ble de ekskludert?

For å illustrere: Hvis fem eldste i en menighet som utgjør et «domsutvalg», skulle behandle en sak, og tre av de fem ikke mente at personens handling eller oppførsel krevde eksklusjon, ville det faktum at de bare var et tre-femtedels flertall og ikke et to-tredels flertall, gjort deres standpunkt ugyldig? Ville personen da bli ekskludert? Sikkert ikke. Hvordan kunne vi da la en ren prosessuell stemmeregel føre til at en tradisjonell holdning til eksklusjon fikk overtaket, når de fleste i Rådet følte annerledes? Burde vi ikke i det minste innta standpunktet at i alle saker om eksklusjon, når til og med et betydelig mindretall (og spesielt et flertall, uansett hvor lite) mente at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for eksklusjon, så burde ingen avgjørelse om eksklusjon opprettholdes?

Disse spørsmålene som ble stilt til Rådet, ga ikke noe svar, men gang på gang i slike tilfeller ble den tidligere etablerte tradisjonelle policyen holdt i kraft, og dette ble gjort som en selvfølge, som normalt. Effekten på folks liv hadde på en eller annen måte ikke nok tyngde til å få medlemmene til å føle seg motivert til å sette sin «standard»-policy til side i slike tilfeller. Et sted i organisasjonens tidligere historie var det formulert en policy for ekskludering (ofte et produkt av én manns tenkning, en mann altfor ofte patetisk isolert fra omstendighetene som ble behandlet), og den policyen var blitt iverksatt. En regel var vedtatt, og denne regelen ble opprettholdt med mindre et to tredjedels flertall ville omstøte den.

I alle disse kontroversielle sakene var ikke «eksklusjonsgrunnen» noe som var klart identifisert i Skriftene som syndig. Det var utelukkende et resultat av organisasjonens retningslinjer. Når den ble publisert, ble denne policyen fastsatt for det verdensomspennende brorskapet, som de måtte bære, sammen med konsekvensene av policyen. Er det galt under slike omstendigheter å føle at Jesu ord gjelder? «De binder sammen tunge byrder og legger dem på menneskers skuldre, men de er selv ikke villige til å løfte en finger for å flytte dem»? Jeg lar leseren avgjøre det. Jeg vet bare hva min samvittighet fortalte meg, og hvilket standpunkt jeg følte meg tvunget til å ta.

Franz’ observasjoner viser at arbeidet til medlemmene av Det styrende råd er svært langt fra idealet vi lærer, at de er menn som bruker mye av sin tid på et intensivt studium av Guds ord, og at de bruker sin store kunnskap om Bibelen i sine diskusjoner for å nå et riktig resultat.

Det vi lærer av Franz, er at de fleste av emnene som ble drøftet på møtene i Det styrende råd, ikke var nevnt i Bibelen. Og et emne som ofte kom opp i drøftelsene, var om en bestemt handling var en eksklusjonsgrunn eller ikke.

Til støtte for Franz’ presentasjon er bøkene for eldstene Shepherd The Flock Of God og Aid to Answering Branch Office Correspondence.  Innholdet i denne sistnevnte boken er oppført i In Search of Christian Freedom. side 242-245.

KONKLUSJON

Konklusjonen på Del I av studien av innføringen av eldsteordningen og opprettelsen av Det styrende råd, er at fra 1942, da N.H. Knorr ble president for Selskapet Vakttårnet, og frem til 1972, hadde individuelle vitner full kristen frihet. Høydepunktet for kristen frihet kom i 1972 da eldsteordningen ble innført. Og selv om friheten sakte ble redusert fra og med 1976, må vi konkludere med at Jehovas vitner hadde kristen frihet i det meste av det 20. århundre.

[1]. https://mybelovedreligion.no/2021/11/14/my-beloved-religion-and-raymond-franz/

[2]. Se kapittel 5 i boken min My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition.