INNFØRINGEN AV ELDSTEORDNINGEN VAR EN VELSIGNELSE – OPPRETTELSEN AV DET STYRENDE RÅD HAR VÆRT EN KATASTROFE (DEL II)

1972-1975

FORBUDET MOT KOAGULASJONSFAKTOR VIII OG IX

Hemofili eller blødersykdom er en tilstand, hvor en persons blod ikke koagulerer normalt. Eksterne sår er vanligvis ikke alvorlige, men indre blødninger i ledd, vev og muskler kan være alvorlige, spesielt blødninger i vitale organer, for eksempel hjernen. Indre blødninger kan være meget smertefulde, og de kan også føre til døden.  Hemofilipatienter mangler spesielt faktor VIII og noen ganger faktor IX i koagulasjonskjeden, og behandlingen går særlig ut på å gi disse personene infusjoner av faktor VIII eller faktor IX.

Da jeg var områdetilsynsmann i Norge mellom 1972 og 1974, jobbet min kone og jeg på avdelingskontoret i 1 1/2 måned om vinteren og 3 1/2 måned om sommeren mellom stevnene. I 1972 ble jeg bedt om å svare på et brev fra en bror som var bløder, og som spurte om bruken av kryopresipitat, som inneholder faktor VIII. Jeg husker at jeg svarte at det å godta en inokulering av kryopresipitat ville være et brudd på blodets hellighet. Kryopresipitat, eller faktor VIII, hadde ikke blitt drøftet i Vakttårnets litteratur, så mitt svar var basert på informasjon som avdelingskontoret hadde. Jeg husker også at noen år etter at jeg skrev dette brevet, endret Det styrende råd sitt syn, og bruken av kryopresipitat og faktor VIII ble ansett som en samvittighetssak. Jeg vet ikke om avdelingskontoret informerte broren som var bløder om denne endringen.

Som nevnt var jeg klar over forbudet mot kryopresipitat, og at dette senere ble omgjort. Raymond Franz gir detaljert informasjon om reverseringen og forklarer at Det styrende råd ikke publiserte den for å redde ansikt. Jeg siterer fra Crisis of Conscience, side 120, 121:

I mange år fikk henvendelser fra hemofilipasienter sendt til hovedkontoret (eller dets avdelingskontorer) svaret at  å akseptere en slik blodfraksjon én gang kunne anses som akseptabelt, som i realiteten var «medisinering». Men å gjøre det mer enn én gang ville innebære at en slik blodfraksjon ble brukt som et næringsstoff, og derfor ville det bli ansett som et brudd på Skriftens påbud mot å spise blod.

Flere år senere ble denne avgjørelsen endret. De som jobbet med å svare på korrespondanse, visste at de tidligere hadde sendt ut brev som sa det motsatte, og at blødere som hadde tatt en koagulasjonsfaktor én gang, fortsatt hadde den oppfatning at å gjøre det igjen ville bli regnet som et brudd på Skriftene. De kunne blø til døde på grunn av at de holdt fast ved en slik holdning.

Det styrende råd ønsket ikke å publisere det nye standpunktet i trykte medier, siden det gamle standpunktet aldri hadde blitt publisert, men bare var formidlet til de enkelte personene som spurte. For å publisere noe måtte man først forklare hva det gamle standpunktet hadde vært, og deretter forklare at det nå var foreldet. Dette virket ikke ønskelig. Så de som svarte på spørsmål gjorde grundige søk i sine arkiver for å prøve å finne navn og adresse til alle de som hadde sendt inn skriftlige henvendelser; og det ble sendt et nytt brev til hver enkelt med beskjed om endringen.

De som svarte på brev følte seg bedre med dette. Men så innså de at mange av henvendelsene hadde kommet inn via telefon, og at de ikke hadde noen registrering av slike telefonsamtaler og absolutt ingen måte å fastslå hvem disse bløderne var. De visste ikke om noen hadde dødd i mellomtiden mellom den gamle og den nye avgjørelsen. De visste ikke om noen som de ikke hadde vært i stand til å kontakte hovedkontoret, fortsatt ville dø fordi de holdt fast ved den gamle avgjørelsen. De visste bare at de hadde fulgt instruksjonene og var lojalt lydige overfor sine overordnede i organisasjonen.

Denne endringen i retningslinjene ble offisielt vedtatt på Det styrende råds møte den 11. juni 1975. Det var imidlertid ikke før tre år senere, i 1978, at endringen endelig ble trykt, selv om den ble ganske uklart formulert og, merkelig nok, oppført sammen med spørsmålet om bruk av seruminjeksjoner for å bekjempe sykdom (mens hemofili ikke er en sykdom, men en arvelig defekt), i Vakttårnet av 15. juni 1978. Det ble fortsatt ikke erkjent at dette representerte en endring i den tidligere policyen om flergangsbruk av blodfraksjoner av blødere.

Situasjonen som Franz skisserer, er ikke bare absurd, men den forferdelig, siden medlemmene av Det styrende råd ikke brydde seg om blødernes helse og mulige død.

For det første var Det styrende råds oppfatning at bare å spise blod var i strid med Guds vilje, og ikke enhver bruk av blod. Jeg viser i artikkelen «Å trekke seg 1 (II) Å ta imot blod frivillig uten å angre» (https://mybelovedreligion.no/2025/01/12/a-trekke-seg-1-ii-a-ta-imot-blod-frivillig-uten-a-angre/?lang=no) som viser at det har vært to forskjellige skoler blant lederne av Jehovas vitner angående blod. Den ene skolen hadde det riktige synspunktet om at all bruk av blod var forbudt, og den andre skolen hadde det synspunktet at bare å spise blod var forbudt. I forbindelse med faktor VIII og IX hadde Det styrende råd den feilaktige oppfatning om at det bare var forbudt å spise blod.[1]

For det andre var oppfatningen at det å ta faktor VIII eller IX én gang var det samme som å ta medisin og var akseptabelt, men at å ta faktoren to ganger var det samme som å spise blod, noe som var forbudt. Dette er rent tøv! Men det som virkelig er ille, er at blødere kan lide ekstrem smerte eller til og med dø – ikke på grunn av trofasthet mot Guds lov i Bibelen – men på grunn av Det styrende råds idiosynkratiske definisjon av ordet «spise». Denne situasjonen var rett og slett fullstendig gal, og at intelligente personer kunne treffe en slik avgjørelse, er helt utrolig.

For det tredje var endringen av retningslinjene i 1975, som sa at det å akseptere både kryopresipitat og faktor VIII var en samvittighetssak, en innrømmelse av at deres tidligere forbud var feil. Men Det styrende råd ønsket ikke å offentliggjøre denne beslutningen fordi den kunne ødelegge deres troverdighet.

For det fjerde, som Franz skrev, ble den nye avgjørelsen «uklart uttalt» i The Watchtower for 15. juni 1978, side 31 – bare se selv:

Men hva med å godta seruminjeksjoner for å bekjempe sykdom, slik som brukes mot difteri, stivkrampe, viral hepatitt, rabies, hemofili og Rh-inkompatibilitet? Dette ser ut til å falle inn i en «gråsone». Noen kristne mener at det å akseptere en liten mengde av et blodderivat til et slikt formål, ikke ville være en manifestasjon av manglende respekt for Guds lov; deres samvittighet ville tillate det.

Hemofili er nevnt i sitatet, men som Franz bemerker, er hemofili ikke en sykdom, men en arvelig defekt. Så det er ikke klart om faktor VIII var inkludert i den nevnte «gråsonen».

For det femte kan den opprinnelige avgjørelsen føre til blodskyld for medlemmene av Det styrende råd.  Hemofili er en alvorlig lidelse, og i noen situasjoner kan en person med sykdommen blø til døde uten faktor VIII elle IX. I et slikt tilfelle ville forbudet mot bruk av denne faktoren mer enn én gang føre til blodskyld hvis personen blødde i hjel. Videre viser unnlatelsen av å offentliggjøre det forandrede standpunktet, slik at det styrende råds gode navn ikke skulle bli skadet, en mangel på kjærlighet og omsorg for den spesielle gruppen av vitner med den arvelige defekten. At lederne for organisasjonen av sanne kristne skulle opptre på denne måten, er igjen utrolig. Dette er helt klart «kriminell uaktsomhet»,[2] og det ville føre til blodskyld hvis noen døde fordi de ikke visste om den nye avgjørelsen.

1973 — 2026

EKSKLUSJON AV PERSONER SOM BRUKER TOBAKK

Bruk av tobakk er helt klart en uren vane. Og det viktige spørsmålet er hvordan kristne skal se på dette bruket. I året da J.F. Rutherford døde og N.H. Knorr ble president for Vakttårnselskapet, skrev Vakttårnet 1942, side 205 og 206:

Bruk av tobakk er ekstremt skittent, uavhengig av formen det brukes i … For å være sikker har ikke Selskapet noen makt eller autoritet eller noe ønske om å si at en person som ønsker å bruke tobakk, ikke kan gjøre det. Det kan heller ikke si: «Du kan ikke vitne om Riket.»

Disse ordene representerer et sant kristent synspunkt. Det ble påpekt at vanen var dårlig. Men det ble overlatt til den enkelte kristne å bestemme om han eller hun ville bruke tobakk. Retningslinjen om at lederne i Selskapet Vakttårnet ikke skulle blande seg inn i enkelte kristnes personlige forhold, fortsatte i mange år. I 1961 ble boken Spørsmål i forbindelse med rikets tjeneste for domsutvalg utgitt. Den sa at menn som brukte tobakk, ikke kunne utnevnes til heltidstjenere eller som tjenere i menigheten, med ett unntak. Hvis det ikke var noen menn som var kvalifisert i en menighet, kunne en mann som brukte tobakk, bli utnevnt til assisterende tjener eller menighetstjener (tilsynsmann). Men han måtte avstå fra å bruke tobakk offentlig.

I årenes løp har det kommet flere artikler om farene ved bruk av tobakk, og i Vakttårnet for 15. august 1970, side 382, var det en artikkel om tobakk som sa at «Jehovas vitner fraråder sterkt bruken av tobakk». Likevel ble ikke folk som brukte tobakk straffet på noen måte. Bladet hadde et spørsmål på side 129 om Jehovas vitners holdning til bruk av tobakk. Svaret var:

Bibelen sier ikke direkte noe om hvilket syn Guds tjenere bør ha på bruken av tobakk. Dette er forståelig, ettersom tobakk ifølge et oppslagsverk ikke ble benyttet i de bibelske land før over 1500 år etter at nedskrivningen av Bibelen var fullført. Når vi leser i den, vil vi imidlertid lett forstå at bruken av tobakk, uansett om en røyker, tygger eller snuser den, er en uren vane, en vane som er i strid med Bibelens prinsipper. Det er grunnen til at Jehovas vitner på det sterkeste fraråder bruken av tobakk, og de betrakter enhver kristen som ikke avlegger denne vanen, som åndelig umoden.

Sitatet viser at tobakk ikke er nevnt i Bibelen, men at bruken av tobakk strider mot Bibelens prinsipper. Deretter viser Vakttårnet for 1. oktober 1973, side 340-343, at personer som brukte tobakk, ville få en periode på seks måneder til å slutte med vanen, og hvis de ikke gjorde det, ville de bli ekskludert. Artikkelen sier:

²² Hva så med dem som ble døpt mens de fremdeles brukte tobakk eller narkotika, eller som blir behandlet med for eksempel metadon, og som fortsatt bruker slike stoffer? De kan nå få en rimelig tid på seg, for eksempel seks måneder, til å legge av sin vane. Når de gjør det, viser de at de har et oppriktig ønske om å bli i Jehova Guds rene menighet av innvigde tjenere.

²⁴ Hva så hvis noen som allerede er døpt, ikke er villige til å slutte å bruke skadelige og vanedannende stoffer? … De bør derfor fjernes fra menigheten, ettersom de har en oppførsel som ikke sømmer seg for kristne. — 1 Kor. 5: 7; Heb. 12: 15, 16, NW.

Når Vakttårnet av 15. august 1970 helt riktig viser at tobakk ikke er nevnt i Bibelen, viser dette at når Vakttårnet av 1.oktober 1973 sier at personer som bruker tobakk, vil bli ekskludert, er dette et menneskebud som ikke er basert på Bibelen.

Imidlertid ble titusenvis av vitner ekskludert fordi de brukte tobakk fra 1973 og senere. Og dette var en katastrofe for disse vitnene.[3]

1973-2013

FORBUDET MOT BRUK AV METADON

Vitner som blir narkotikamisbrukere, planla ikke å bli misbrukere. Unge mennesker kan i et øyeblikks uforsiktighet ta en tablett og senere en til, og plutselig er de avhengige. Ulike tabletter og piller som inneholder morfin, har blitt brukt som behandling mot kroniske smerter i mange tiår, og fentanyl begynte å bli brukt som smertestillende middel på 1990-tallet. I et stort antall tilfeller ble personer som brukte fentanyl og morfin som smertestillende midler, avhengige av opioider, og vitner som ble avhengige, ble ekskludert.

Det er ekstremt vanskelig å slutte med stoffmisbruk. Men det er to ressurser som kan hjelpe folk som er fast bestemt på å slutte, med å nå målet sitt. En ressurs er kjærlige familiemedlemmer og venner som kontinuerlig kan hjelpe og støtte den avhengige, selv når det er tilbakefall. Og den andre ressursen er det kjemiske stoffet metadon. Det styrende råd har imidlertid forbudt begge ressursene.

Metadon er et langvirkende opioid som fyller de samme reseptorene i hjernen som heroin og smertestillende midler gjør. Men personer som bruker vedlikeholdsdoser av metadon, blir ikke beruset, og i Norge har de lov til å kjøre bil mens de bruker stoffet. Vakttårnet av 1. oktober 1973, side 448, sier at spørsmålet om metadon kan brukes av vitnene, «er blitt overveid under bønn», og svaret er nei. Spørsmålet ble igjen drøftet 30 år senere i brevet fra Selskapet Vakttårnet til alle eldste, datert 3. august 2003, og svaret var at personer som hadde vært avhengige av sterke rusmidler og nå brukte metadon som en hjelp til å holde seg unna sterke rusmidler, fortsatt ville bli sett på som «avhengige av narkotika».

Imidlertid sier artikkelen at hvis en lege foreskriver metadon som smertestillende middel, kunne det aksepteres, fordi denne personen “neppe kan sies å søke beruselse”. Her ser vi den samme inkonsekvens som i tilfellet med blodfraksjoner: Det er ikke bruken av metadon som er galt, ifølge Det styrende råd, men formålet med bruken. Det kan brukes som smertestillende middel, men ikke som medisin for dem som har klart å slutte med misbruk av sterke rusmidler.

Dette viser også mangelen på kunnskap blant medlemmene av Det styrende råd om metadons funksjon. At bruk av metadon som smertestillende middel er tillatt, fordi denne bruken ikke fører til rus, innebærer at de som ikke lenger misbruker tunge rusmidler, men bruker metadon, gjør det for å ruse seg. Men dette er åpenbart feil, fordi vedlikeholdsdoser av metadon ikke forårsaker beruselse. Og som nevnt, i Norge har brukere av metadon lov til å kjøre bil.

Førti år etter at forbudet mot bruk av metadon ble innført, bestemte Det styrende råd at bruk av metadon var tillatt for dem som hadde vært avhengige av sterke rusmidler. Imidlertid var det ingen tilbakekalling av det gamle synet i Vakttårnet. Men åpenbart, for å redde ansiktet, ble endringen av synspunktet innført i det skjulte. I et brev fra det norske avdelingskontoret til alle eldsteråd, datert 6. februar 2013, stod det at brevet fra 2003 som forbød bruk av metadon, skulle ødelegges. Men det ble ikke sendt noe nytt brev med instruksjoner om bruk av metadon til eldsterådene. Personer som ønsket å vite om synspunktet var endret, måtte ringe avdelingskontoret for å få informasjon om den nye beslutningen som var tatt av Det styrende råds medlemmer.[4]

Hva er konsekvensen av forbudet mot bruk av metadon i 40 år, og deretter det nye synet om at metadon nå kan brukes av vitnene? Artikkelen i Vakttårnet fra 1973 antydet at Gud sto bak forbudet, og sa at forbudet var et resultat av «vurdering under bønn». Den nye oppfatningen fra 2013 indikerte imidlertid at forbudet var et menneskelig bud, og ved å trekke det tilbake innrømmet medlemmene av Det styrende råd at det 40 år lange forbudet var feil. Forbudet skulle aldri ha blitt utstedt!

Medlemmene av Det styrende råd trakk forbudet tilbake på en skjult måte – de ønsket tydeligvis ikke å holdes offentlig ansvarlige for sin feil som hadde forårsaket så mye skade for så mange mennesker. Men de kunne ikke fjerne  sitt ansvar. I løpet av de 40 årene forbudet var i kraft, var medlemmene av Det styrende råd skyldige i «kriminell uaktsomhet» — de hindret et stort antall personer i å få medisinen som kunne ha reddet deres liv.

Et stort antall vitner som hadde vært avhengige av tunge rusmidler, ønsket å slutte med misbruket.  Men å gjøre det uten støtte fra familie og venner, og uten hjelp av metadon, er ekstremt vanskelig. Et stort antall av dem som ønsket å slutte med narkotikamisbruket, døde av en overdose eller  av sykdommer relatert til narkotikamisbruket. Og i forbindelse med mange, eller de fleste av disse, har Det styrende råd blodskyld på grunn av sin ekstreme lov. Dette 40-årige forbudet hadde katastrofale konsekvenser for tusenvis av stoffmisbrukere og deres familier.

Jeg hjalp en ung stoffmisbruker i min menighet å slutte med stoff. Han fungerte godt i menigheten. Men etter ett år døde han av en overdose. Hvis han hadde fått lov til å bruke metadon, ville han sannsynligvis ikke ha dødd. Beretningen om situasjonen finnes i fotnote 4.

[1]. https://mybelovedreligion.no/2025/01/08/disassociation-1-ii-willingly-and-unrepentantly-accepting-blood/

[2]. Se artikkelen «Bloodguilt because of criminal negligence» https://mybelovedreligion.no/2026/01/30/bloodguilt-because-of-criminal-negligence/

[3]. Se artikkelen «Bruk av tobakk – en utelukkelsesforseelse som ikke er basert på Bibelen». https://mybelovedreligion.no/2020/09/25/the-use-of-tobacco/

[4]. Se artikkelen «De 11 utelukkelsesforseelsene 3 (II) Fyll og rusmiddelpåvirkning»  https://mybelovedreligion.no/2023/12/30/the-governing-bodys-criminal-negligence-and-bloodguilt-introduction/

1974 – 1978

PORNEIA – INNENFOR – EKTESKAPET

Spørsmål fra lesere i Vakttårnet for 15. desember 1969, side 765, 766, omtalte noen seksuelle spørsmål. Artikkelen siterte ordene “den naturlige bruken av kvinnen” i Romerne 1:27, og den sa at synet om at “alt som skjer mellom mann og kone er tillatt” er feil. Men artikkelen drøftet ikke hva som ikke var tillatt. Noen eldste som leste dette, kan ha vært følsomme for dette problemet og ha sett etter feil handlinger blant vitnene i sin menighet. Raymond Franz viser til et eksempel på dette. I Crisis of Conscience, side 47, leser vi:

En sak, ikke blant de som nettopp ble nevnt, men som førte til betydelig diskusjon, involverte et vitnepar i California. Noen hadde sett litt litteratur og fotografier som handlet om uvanlige sexpraksiser på soverommet deres. (Jeg husker ikke at vi fikk vite hvordan eller hvorfor vitnet som rapporterte dette, tilfeldigvis hadde tilgang til parets soverom.) Undersøkelser og avhør utført av de lokale eldstene bekreftet at paret hadde hatt andre seksuelle forhold enn vanlig samleie. Korrespondanse fra de eldre kom til Brooklyn, og Det styrende krets ble bedt om å avgjøre hvilke tiltak, om noen, som skulle iverksettes mot paret. Inntil korrespondansen ble lest for oss den morgenen, hadde ingen av oss, bortsett fra presidenten, hatt noen mulighet til å tenke på emnet. Likevel ble det i løpet av et par timer besluttet at paret skulle ekskluderes. Dette ble deretter fastsatt som en formell publisert policy, som gjaldt for alle personer som bevisst deltok i lignende praksis.

I sin redegjørelse for møtene i Det styrende råd skriver Franz at medlemmene ved flere anledninger ikke visste hva de skulle drøfte før møtet startet. I forbindelse med de nevnte uvanlige sexpraksisene kom medlemmene til en konklusjon på kort tid, uten å ha tid til å granske Bibelen og meditere over saken. Som et resultat av denne beslutningen inneholdt Vakttårnet for 15. mai 1973 side 239, en artikkel der det ble uttalt at oral eller anal sex var en eksklusjonsgrunner:

Vi tror at bortsett fra dem som er blitt indoktrinert med den oppfatning at ’i ekteskapet er alt tillatt’, vil de fleste finne at kjønnslig omgang som består i å føre det mannlige lem inn i en annens munn eller også i en annens endetarmsåpning, er frastøtende, og forkaste slike handlinger. Hvis ikke slike former for samleie er «unaturlige», hva er da unaturlig?…

Det er ikke vår hensikt å forsøke å trekke en nøyaktig grense for hvor det som er «naturlig», ender og det som er «unaturlig», begynner. Men vi tror at en kristen ved å meditere over Bibelens prinsipper skulle være i stand til å avgjøre i det minste hva som er svært unaturlig. På andre områder må den kristne la seg lede av sin egen samvittighet; dette gjelder blant annet i spørsmål om kjærtegn og ’kjærlighetslek’ før samleie. (Se Ordspråkene 5: 18, 19.)…

Det påhviler på ingen måte de eldste eller noen andre i den kristne menighet å blande seg opp i ektepars privatliv. Men hvis de eldste i framtiden skulle få kjennskap til tilfelle av seksuelle handlinger som er svært unaturlige — for eksempel kjønnslig omgang som består i å føre det mannlige lem inn i en annens munn eller endetarmsåpning — bør de forsøke å rette på forholdet før det skjer ytterligere skade, akkurat som de ville gjøre i forbindelse med enhver annen alvorlig overtredelse. Det de ønsker, er naturligvis å forsøke å hjelpe dem som kommer på avveie, og som ’er fanget av djevelens snare’. (2 Tim. 2: 26) Men hvis noen med overlegg viser mangel på respekt for Jehova Guds ekteskapelige ordning, vil det være nødvendig å fjerne dem fra menigheten som farlig «surdeig» som kan besmitte andre. — 1 Kor. 5: 6, 11—13.  

To år etter denne beslutningen fra Det styrende råd ble det tatt en annen beslutning. En ny betydning av ordet porneia («ulovlig seksuelt samleie») ble introdusert. Det styrende råds beslutning var at oralsex og analsex og annen uanstendig praksis blant gifte par var inkludert i betydningen av porneia. Dette betydde at oral og anal sex ikke bare var en grunn til eksklusjon, men at det også kunne føre til at ekteskapet ble oppløst. Vakttårnet av 15. juli 1975, side 336, sier:

Det finnes tilfelle da perverse handlinger i ekteskapet kan utgjøre et bibelsk grunnlag for skilsmisse. Bibelen oppmuntrer naturligvis ikke til skilsmisse, og den befaler heller ikke den uskyldige part å skille seg fra en ektefelle som begår ekteskapsbrudd eller perverse seksuelle handlinger…

Jesus sier ikke noe om hvem det blir drevet «utukt» eller pornei’a med. Det spørsmålet står åpent. At pornei’a også kan brukes om perverse handlinger i ekteskapet, framgår av at en mann som tvinger sin hustru til å ha unaturlig seksuell omgang med ham, i virkeligheten «prostituerer» henne eller «forderver» henne. Derved gjør han seg skyldig i pornei’a, for det beslektede greske verbet porneu’o betyr «å prostituere, forderve».

Det kan følgelig oppstå situasjoner da den ene ektefellens perverse handlinger overfor den andre utgjør et bibelsk grunnlag for skilsmisse.[1]

Det nye synet på seksuelle forhold skapte enorme problemer. Et stort antall vitner ble ekskludert, og et stort antall ekteskap ble oppløst i strid med Jesu ord. Mange brev kom til Selskapet Vakttårnet. På side 48 i Crisis of Conscience skriver Franz:

Det styrende råds beslutning i 1972 resulterte i et betydelig antall «utvalgsmøter» da eldstene fulgte opp rapporter eller tilståelser om den seksuelle praksisen det gjaldt. Kvinner opplevde smertefull forlegenhet i slike høringer når de svarte på eldstenes spørsmål om intimiteten i deres ekteskapelige forhold. Mange ekteskap der den ene ektefellen ikke var et vitne, gjennomgikk en turbulent periode, der ektefellen som ikke var vitne, protesterte sterkt mot det han eller hun anså som et uberettiget inngrep i privatlivet på soverommet. Noen ekteskap gikk i oppløsning og endte i skilsmisse.

En mengde brev uten sidestykke kom inn over en periode på fem år, hvorav det meste stilte spørsmål ved Skriftens grunnlag for at medlemmer av Det styrende råd blander seg inn i andres privatliv på en slik måte, og uttrykte manglende evne til å se gyldigheten i argumentene som ble fremført i trykte publikasjoner for å støtte det standpunktet som ble tatt. (Hoveddelen av Skriften som ble brukt, var Romerbrevet, kapittel 1, vers 24-27, som omhandler homoseksualitet, og de som skrev til Selskapet, påpekte at de ikke kunne se hvordan det med rette kunne brukes på heteroseksuelle forhold mellom mann og kone.) Andre brev, ofte fra hustruer, uttrykte rett og slett forvirring og angst over deres usikkerhet om hvorvidt deres «seksuelle forspill» var passende.

Det var et sterkt press på medlemmene av Det styrende råd om å endre sin beslutning, og dette skjedde i 1978. I Vakttårnet 15. november 1978, side 23, sto det:

Etter en ytterligere, grundig overveielse av saken er vi imidlertid blitt overbevist om at ettersom det ikke foreligger noen klar bibelsk veiledning, er dette et område hvor ektefellene selv må bære ansvaret overfor Gud, og at det ikke kan være de eldstes oppgave å føre kontroll med disse intime forhold i ekteskapet og foreta utstøtelser utelukkende på grunnlag av slike handlinger.

Den viktigste delen av omgjøringen var ordene «ettersom det ikke foreligger noen klar bibelsk veiledning». Dette er en innrømmelse av at beslutningene fra 1972 om at oral og anal sex ville føre til eksklusjon, ikke var basert på Bibelen. Og det er en innrømmelse av at beslutningen fra 1974 om at oral og anal sex og annen uanstendig praksis i ekteskapet var porneia (“ulovlig seksuelt samleie”) og kunne føre til eksklusjon og opphør av ekteskapet, ikke var basert på Bibelen.

Dette betyr at tusenvis, eller kanskje til og med titusenvis, av liv ble ødelagt på grunn av Det styrende råds ubibelske lover, og at menn, kvinner og barn led.

I 1983 ble oral og anal sex mellom ektepar igjen en eksklusjonsgrunn. Men det kunne ikke oppløse ekteskapet. I 2026 var oral og anal sex mellom gifte par ikke lenger en eksklusjonsgrunn.

[1]. Se artikkelen «De 11 eksklusjonsgrunnene 2: Ulovlig seksuelt samleie (porneia)». https://mybelovedreligion.no/2024/11/24/de-11-eksklusjonsgrunnene-2-ulovlig-seksuelt-samleie-porneia/?lang=no

1974–2026

NYE LOVER I FORBINDELSE MED VERDSLIG ARBEID

Jeg har allerede sitert Vakttårnet av 1. april 1952, side 111, angående verdslig arbeid. Men her gjentar jeg en del av det sitatet:

Når det gjelder andre former for virksomhet eller arbeid, har ikke Selskapet noen spesielle anvisninger å gi. Hvis vi skulle sette opp regler for alle tenkelige situasjoner som har med verdslig arbeid å gjøre, ville vi snart være i gang med å utarbeide et voluminøst, Talmud-aktig verk med vedtekter, i et forsøk på å skille nøyaktig mellom alle de omstendigheter som gjør et bestemt arbeid utilrådelig til en tid og på sin plass til en annen tid… La derfor enhver innse sitt eget ansvar og handle i overensstemmelse med sin egen samvittighet og ikke kritisere andre eller la seg kritisere av dem, når de forskjellige individers samvittighet gir rom for forskjellige avgjørelser av samme sak.

Poenget her er at Selskapet Vakttårnet ikke vil gi noen råd angående verdslig arbeid. Det ville kreve et Talmud-lignende sett med regler. Hver person må følge sin samvittighet. Denne holdningen omfattet arbeid i forbindelse med pengespill, og Vakttårnet av 1. juni 1954, side 174, viste at det å være ansatt i en pengespillvirksomhet var et samvittighetsanliggende.

Kan en kristen være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? Han synes kanskje at han kan det hvis han avholder seg fra å spille selv og fra å la sine åndelige brødre spille med hans hjelp. Én kan være i stand til å gjøre dette med god samvittighet, mens en annen ikke ville kunne gjøre det med god samvittighet. Enhver må personlig avgjøre hvorvidt han kan gjøre det for sin samvittighets skyld… Selskapet Vakttårnet tar ikke stilling til en persons yrke, slik vi tidligere uttalte i Vakttårnet av 1. april 1952, side 574.

I 1961 ble imidlertid denne holdningen reversert. Boken for domsutvalg, Spørsmål til Rikets tjeneste  (1961) side 60. Sier følgende om pengespill:

Å selge lodd eller drive en gamblingvirksomhet for pengespill er en form for utpressing. Bibelen viser at utpressere må utelukkes fra menigheten.

I tillegg til gambling kunne et vitne også bli ekskludert hvis vedkommende produserte avgudslignende gjenstander, eller hadde et seksuelt samleie med en han ikke var gift med. Fra 1974 og utover gjorde Det styrende råd et fullskala forsøk på å bestemme hvilke typer verdslig arbeid vitnene kunne utføre. Dette fremgår av en artikkel i Rikets tjeneste fra februar 1974, side 5 og 6. The Watchtower for 1. juli 1973 gjorde bruk av tobakk til en eksklusjonsgrunn, og Kingdom Ministry for juli 1973 viste hvordan menigheten skulle håndtere dem som fortsatte å bruke tobakk:

Siden da [de to nevnte publikasjonene] har det blitt stilt en rekke spørsmål om dyrking, salg og distribusjon av tobakk og tobakksprodukter i forbindelse med ens arbeid. Det finnes noen typer arbeid som helt klart er i åpen konflikt med Bibelens normer. Derfor har Jehovas vitner lenge nektet å anerkjenne personer som lever av gambling, eller ved å produsere avgudsdyrkende gjenstander, eller som utfører arbeid som er direkte i strid med fredens veier beskrevet i Jesaja 2:4, som godkjente medlemmer av menigheten. Når ens arbeid  klart strider mot Bibelens normer, kan det med rette føre til at man blir fjernet fra menigheten, utstøtt. Bibelen selv setter normen eller regelen som er grunnlaget for en slik handling.

Vakttårnet  har kommet med en klar uttalelse som viser tobakkens skadelige virkninger på kroppen, og har med rette kategorisert den som et skadelig vanedannende stoff. Ulike myndigheter har anerkjent tobakkens skadelige virkninger, men har hittil ikke forbudt bruk av tobakk eller produksjon av det. At tobakk er lovlig, endrer ikke det grunnleggende gale ved å produsere eller selge et produkt som er skadelig for ens naboer, for å tjene penger. For å illustrere dette, kan et land erklære marihuana lovlig (på samme måte som noen stater kan ha lovlig prostitusjon), men personen som tjente til livets opphold på produksjon eller salg av marihuana, ville likevel tydeligvis ikke være et passende medlem av Guds menighet.

Derfor bør en person som eier en tobakksbutikk, eller en som har tatt imot arbeid i en fabrikk som produserer tobakksprodukter, eller en selger som driver med salg av tobakk, eller en bonde som kontrollerer dyrkingen av avlinger på gården sin og som velger å dyrke tobakk, erkjenne at han har et ansvar for det han gjør. Hvordan kan hans kristne samvittighet tillate ham å skade sin neste når han er i stand til å utøve kontroll over det som gjøres? Brødrene bør være i stand til å vurdere alvorlighetsgraden i saken og også vurdere hvor tungt ansvaret er som enkeltpersoner har i ansettelsessaker der en feil praksis kommer inn i bildet. Det bør ikke være noen tvil om den grove feilen fra dem som får sin viktigste inntektskilde ved å fremme bruken av tobakk på bekostning av sine medmenneskers velvære. En slik adferd er en åpen motsetning til det grunnleggende budet om å elske sin neste som seg selv.​– Matt. 22:39.

Etter sitatet ovenfor er det en drøftelse av flere situasjoner, for eksempel når en bror er partner med et ikke-vitne i forbindelse med franchiseavtaler, når det er inngått kontrakter om produksjon eller salg av tobakk, og flere andre. Dette er et bidrag til de Talmud-lignende reglene som er formulert av medlemmene av Det styrende råd.

Det neste fokus er på verdslig arbeid med regler utarbeidet av Det styrende råd, som vi finner i Rikets tjeneste for februar 1977, sidene 3-6. Under overskriften «De viktigste spørsmål» finner vi følgende:

Det er naturligvis stor forskjell mellom å utføre et arbeid som er til gagn for ens medmennesker i sin alminnelighet, og å utføre et arbeid som direkte fremmer eller støtter en urett praksis. De spørsmål en bør stille seg selv, er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds Ord fordømmer? Og selv om det ikke er det, er det da likevel så direkte knyttet til en slik praksis at de som utfører dette arbeidet, i virkeligheten fremmer den urette praksis?» I slike tilfelle kan ikke en kristen med god samvittighet påta seg arbeidet. (kursiv i originalen)

Det første spørsmålet er relativt klart. Men det andre er problematisk fordi uttrykkene «direkte knyttet til» og «fremmer den urette praksis» må tolkes, og Det styrende råds tolkning er svært streng. Et eksempel som er gitt på en urett praksis, er å jobbe «som kasserer i et spillforetak». Sitatet fra Vakttårnet fra 1955 ovenfor viser imidlertid at det ikke fantes noen «urett praksis» det året. Men 22 år senere hadde Det styrende råd definert dette som en «urett praksis».

Endringen i synspunktene til medlemmene av Det styrende råd viser at selv om Bibelen i en viss grad brukes, er det i hovedsak Det styrende råd som definerer «urette handlinger». Dette betyr at personer kan bli ekskludert for handlinger som tidligere ikke ble ansett som urette. Ikke bare de skiftende synspunktene til medlemmene av Det styrende råd kan føre til eksklusjon, men også synspunktene til de eldste som utgjør et domsutvalg. Følgende sitat fra Rikets tjeneste for februar 1977 side 6, viser at i dette året fikk de eldste makt over liv og død:

Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste. Hvis arbeidet eller produktet blir fordømt i Bibelen eller er av en slik art at arbeidstageren fremmer en urett handling eller blir medskyldig i den, bør de eldste først prøve å hjelpe denne broren til å innse at hans handlemåte er gal. I tilfelle hvor arbeidet har en tydelig forbindelse med noe galt, skulle det være mulig å gjøre det klart for ham hva Bibelen sier, og få ham til å innse hvorfor det får sin anvendelse på ham. Det kan imidlertid bli nødvendig å ha flere samtaler med ham, kanskje i løpet av noen uker, for å hjelpe ham til å forstå dette og under bønn overveie det han er blitt gjort oppmerksom på. Hvis det blir tydelig fastslått at han ved sitt verdslige arbeid bryter kristne prinsipper, og han likevel insisterer på å fortsette å utføre slikt arbeid, kan han utstøtes av menigheten. [1]

Ikke noe arbeid og ingen produkter er fordømt i Bibelen, så grunnlaget for den nye ekskluderingsmakten som er gitt til de eldste, finnes ikke i Bibelen. Det er medlemmene av Det styrende råd som feilaktig hevder at noen typer arbeid og produkter er fordømt i Skriftene. En person kan bli ekskludert hvis «hans arbeid bryter med kristne prinsipper». Men «de kristne prinsippene» er de menneskeskapte prinsippene til Det styrende råd.

På et område ga imidlertid artikkelen noen svært gode råd. Vi leser:

At en kristen betaler penger til en person eller organisasjon i verden for varer eller tjenester, eller at en kristen mottar penger fra en slik person eller organisasjon, innebærer derfor ikke ifølge Bibelen automatisk at den kristne fremmer eller støtter en urett form for virksomhet som personen eller organisasjonen eventuelt driver. Som vi har sett, kunne kristne kjøpe kjøtt som kom fra hedenske templer. Det var templene som tjente på det. De fikk inn penger, ikke som et direkte bidrag, men indirekte, ved salget av kjøttet. (kursiv i originalen)

Problemet med dette svært gode rådet er at det verken er fulgt av Det styrende råd eller av de eldste, som jeg vil vise nedenfor. Raymond Franz refererer til et slikt eksempel i sin bok Crisis of Conscience, side 114:

Tenk på denne saken som ble drøftet og avgjort av Det styrende råd. Et av Jehovas vitner, som kjørte lastebil for Coca-Cola Company, hadde en stor militærbase på ruten sin, hvor det ble gjort mange leveranser. Spørsmålet: Kunne han gjøre dette og fortsatt være et medlem med godt omdømme, eller er dette en eksklusjonsgrunn? (Den avgjørende faktoren her er at militære eiendeler og personell var involvert.)

Igjen, hvilke skriftsteder omtaler slike saker – på en måte som kan sees tydelig og rimelig, på en måte som unngår behovet for involverte resonnementer og tolkninger? Ingen ble fremlagt, men flertallet i Rådet bestemte at dette arbeidet ikke var akseptabelt, og at mannen måtte få en annen rute for å beholde sitt gode omdømme. En lignende sak dukket opp som involverte et vitne som var musiker og som spilte i en «combo» i en offisersklubb på en militærbase. Også dette ble avvist som uakseptabelt av flertallet i Rådet. Skriftene var tause, og menneskelige resonnementer ga svaret.

Franz’ kommentar er at saken ikke er nevnt i Bibelen, men likevel tok medlemmene av Det styrende råd en beslutning om den med skadelige konsekvenser for broren. Vi bemerker at lastebilsjåføren ikke engang ble betalt av militæret, og at leveringen hans til militærbasen bare var én av mange.

Dessuten er ikke medlemmene av det styrende råds ekstreme følsomhet overfor væpnede styrker basert på bibelske prinsipper. Fordi Jehovas vitner hevder å være ambassadører for verdens nasjoner, er de nøytrale i forhold til disse nasjonenes aktiviteter. Dette betyr at de aksepterer en nasjons rett til å ha et rettssystem, et politi og væpnede styrker.

Det kristne ikke aksepterer, er at soldater i væpnede styrker deltar i kriger og dreper mennesker. Både på grunn av dette og fordi de er ambassadører, vil de ikke være en del av de væpnede styrkene. Men det finnes ingen bibelske prinsipper som forbyr et vitne å jobbe i en fabrikk som produserer motorer til militære kjøretøy eller andre gjenstander som militæret trenger. Så å bestemme at det å levere Coca Cola til en militærbase er en eksklusjonsgrunn er helt absurd. Vi bør også huske på at soldater brukes til mange sivile formål, for eksempel til politioppgaver og til å hjelpe helsepersonell med vaksinasjon.

Franz viser også til noen interessante eksempler fra boken for utvalgene ved avdelingskontorene, Aid to Answering Branch Office Correspondence. Under underoverskriften «Arbeid som ikke i seg selv er i strid med Skriftene, men som knytter en til en feil praksis eller gjør en til en sponsor av den», finner vi følgende eksempler:

EKSEMPEL: To kvinner jobber som daghjelp på en militærbase. Den ene er ansatt i et hjem av en familie, der mannen er i militæret. Den andre er en daghjelp som er ansatt for å rengjøre brakkene.

Kommentarer: Den første kvinnen konkluderer med at hun kunne akseptere slikt arbeid for familien og ikke være i strid med Jesaja 2:4 [som handler om å smi sverdene om til plogjern og ikke lære krig lenger]. Hun tenker at til tross for hvor hun jobber og det faktum at familiens «forsørger» er i militæret, utfører hun en vanlig tjeneste for enkeltpersoner i et hjem og er ikke ansatt i en organisasjon som er i strid med Skriftene. (2. Kong. 5:2, 3; 5:15-19; Fil. 4:22) Hun fortsetter å være medlem av menigheten, men hvis hun søkte privilegiet som pioner, måtte man kanskje vurdere hvordan hennes ansettelse påvirker andre, og om hun blir sett på som et godt eksempel.

Den andre kvinnen utfører ved sitt vanlige arbeid en nødvendig tjeneste for å oppnå de overordnede målene til en organisasjon hvis formål ikke er i harmoni med Jesaja 2:4. Hun får lønn fra militæret, jobber på militære eiendommer og utfører regelmessig arbeid som gjør henne til en del av den organisasjonen og dens mål. Hun er i strid med Jesaja 2:4.

Dermed kan den første kvinnen som jobber i huset til en militærmann på basen, beholde sin status i menigheten. Den andre, som rengjør brakker, kanskje på samme base, kan ikke det. Som resten av håndboken og som alle Vakttårnets publikasjoner gjør klart, skal enhver som er «i strid med Jesaja 2:4», enten ekskluderes eller erklæres «å ha trukket seg». Den første kvinnen kan få betalt av en offiser, til og med en general, som beordrer mennene i brakken til kamp. Hun får lønn fra ham, sant nok, men pengene kommer fra hans militærlønn. Likevel gjør ikke arbeidet hennes henne «uren». Den andre kvinnen som rengjør brakker, regnes som å ha blodskyld og er verdig til å bli ekskludert fra menigheten, fordi lønnen hennes kommer fra militæret som organisasjon, og fordi hun på en eller annen måte anses å bidra til militærets «overordnede mål».

Det er ganske dramatisk å hevde at en kvinne som rengjør brakkene på en militærbase har blodskyld, og at en kvinne som jobber i hjemmet til en militærmann, ikke har blodskyld. Ingen av kvinnene har drept noen, og de har ingen planer om å gjøre det. Skillet som Det styrende råd har skapt her, er kunstig, og det er i strid med sitatet fra Rikets tjeneste fra februar 1977 om at hvis en kristen får betalt av en verdslig organisasjon, så betyr ikke det «at den kristne fremmer eller støtter en urett form for virksomhet som personen eller organisasjonen eventuelt driver».  Først når personen selv dreper noen eller tolererer at noen blir drept, vil personen ha blodskyld.

Fordi Jehovas vitner som ambassadører aksepterer at et land har rett til å ha en militærstyrke, må det dessuten være en samvittighetssak for den enkelte kristne om han eller hun vil utføre noe arbeid for militæret. Dette samsvarer med ordene i Vakttårnet fra 1951 og 1954, om at Selskapet Vakttårnet ikke vil anbefale noen form for verdslig arbeid, men at hver enkelt må ta en personlig beslutning basert på sin samvittighet.

Jeg vil også sitere et annet eksempel fra Aid to Answering Branch Office Correspondence:

EKSEMPEL: En bror som eier en rørlegervirksomhet får en telefon om å utføre nødreparasjoner på en ødelagt vannledning i kjelleren til en lokal kirke. Noen tid senere kontakter en representant for kirken en annen bror, en bygningsarbeider, om å legge på et nytt tak og foreta en ombygning av kirken.

Kommentarer: Den første broren konkluderer med at som en menneskelig tjeneste, vil samvittigheten hans tillate ham å ta seg av nødssituasjonen, men han råder kirken til å søke en annen rørlegger for regelmessig arbeid. Sannsynligvis ville få være kritiske til at han hjelper noen i en nødssituasjon, eller se på ham som klanderverdig.

Den andre broren innser at selv om han har lagt tak og bygget påbygg på mange hjem og bedrifter, ville det å inngå en kontrakt om å gjøre det i kirkens tilfelle, være å gi betydelig støtte til fremme av falsk tilbedelse. Det ville ikke bare være en tilfeldig kontakt, som når en postmann leverer post, eller en handling som innebærer humanitær hjelp i en desperat situasjon. Det ville være et stort prosjekt som ville innebære langvarig arbeid på en bygning som utelukkende brukes til å fremme falsk tilbedelse, og bidra til å opprettholde Babylon den store. (2. Kor. 6:14-18) Som kristen kunne han ikke gjøre det.

Uttrykket «Som kristen kunne han ikke gjøre det» betyr at han ville bli ekskludert hvis han gjorde den typen arbeid som er nevnt. Etter min mening er resonnementet feil. Ordene i Rikets tjeneste for februar 1977 kan også brukes her. En kristen «fremmer eller støtter ikke en urett form for virksomhet» til en organisasjon som betaler ham for utført arbeid.

Dessuten kan jeg ikke se noen vesentlig forskjell mellom nødarbeid på en kirkebygning og planlagt arbeid på samme bygning. Hvis det å arbeide på en kirkebygning er det samme som å støtte og fremme falsk tilbedelse, vil nødarbeid også støtte og fremme falsk tilbedelse.

Hvis det for eksempel er krig og soldatene skyter på en fiende, og det er et ødelagt vannrør som vil forårsake oversvømmelse og ødeleggelse av all ammunisjonen soldatene bruker til å skyte med, ville det da være riktig for en kristen rørlegger å stanse oversvømmelsen og redde ammunisjonen fordi det er en nødsituasjon? Hvis han redder ammunisjonen, har han et direkte ansvar for drap på mennesker, og en kristen kan ikke være skyldig i dette med unnskyldningen at det er en nødsituasjon.

Det er det samme med en kirkebygning. Hvis et større arbeid på bygningen er galt, er et mindre arbeid også galt, selv i en nødssituasjon. Jeg antar at de fleste vitner ikke ville føle seg komfortable med å jobbe på en kirkebygning, gitt hva som foregår i denne bygningen. Men det betyr ikke at det er i strid med bibelske prinsipper.

Vi kan imidlertid ta Afghanistan som et eksempel, der millioner av mennesker ikke har arbeid, og millioner kan sulte. En kristen med kone og barn er snekker, men uten arbeid og uten inntekt.

En dag får han tilbud om å reparere en del av en moské, noe som vil gi ham arbeid i flere uker. Bør han nekte å ta imot dette tilbudet fordi bygningen er en moské? Ifølge Det styrende råds resonnement, ville det vært nødvendig for ikke å støtte eller fremme falsk religion. Men etter min mening er resonnementet til medlemmene av Det styrende råd feil, og akkurat som fariseerne «binder de sammen tunge byrder og legger dem på skuldrene» (Matteus 23:4) til vitnene. Bare når et vitne direkte deltar i falsk tilbedelse, er vedkommende en som fremmer en feil praksis, ikke når vedkommende arbeider på en kirkebygning eller på en moské.

Konklusjonen i forbindelse med verdslig arbeid er svaret i Vakttårnet for 1. april 1952, side 111, om at salg av julekort og juletrær er et samvittighetsspørsmål. Bibelen omtaler ikke kristnes verdslige arbeid, og derfor har verken Det styrende råd eller noen andre rett til å lage regler for kristnes verdslige arbeid. Hver kristen må anvende bibelske prinsipper i sin situasjon, og andre har ingen rett til å kritisere avgjørelsene som blir tatt.

KONKLUSJON

Ifølge Bibelens profetier er det én verdensomspennende kristen gruppe som er Guds folk i endens tid, akkurat som den jødiske nasjonen var Guds folk i fortiden.

En verdensomspennende organisasjon må ha en ledelse som styrer den daglige driften. Men denne ledelsen må overholde de samme lovene som de enkelte medlemmene. Dette var prinsippet bak Magna Carta fra 1215, som fastslo at alle, inkludert kongen, var underlagt loven.

Jeg har påpekt at den kristne Magna Carta finnes i Vakttårnet 1. oktober 1972, side 589:

Der Guds ord ikke selv «trekker grensen», har ingen mennesker rett til å legge til noe til det ordet ved å gjøre det.

I løpet av dette studiet har jeg vist hvordan medlemmene av Det styrende råd fra tiden da det ble opprettet i 1971, har avskaffet den kristne Magna Carta ved å lage bindende lover som ikke har noe grunnlag i Bibelen. Følgende ubibelske lover har blitt drøftet:

I henhold til det kristne Magna Carta har ingen leder rett til å «trekke grensen» hvis dette ikke er gjort i Den hellige skrift. Dette betyr at ingen av lovene i tabellen skulle ha blitt innført av Det styrende råd.

Fra 1942 til innføringen av eldstepordningen i 1972 hadde Jehovas vitner full kristen frihet. Denne friheten fortsatte gjennom det meste av det 20. århundre. Men medlemmene av Det styrende råd har forsøkt å begrense den kristne friheten ved å lage de nevnte lovene og en rekke andre lover. Resultatet har blitt at livene til titusenvis av vitner er blitt ødelagt. Dette er en grunn til at jeg sier at opprettelsen av Det styrende krets har vært en katastrofe.

[1]. Boken for eldste, Vokt Guds hjord (2025), kapittel 7, punkt 36, sier at et vitne som har en jobb som bryter med kristne prinsipper, vil få seks måneder på seg til å bytte jobb. Hvis vedkommende ikke har byttet jobb etter 6 måneder, sies det at han frivillig har forlatt menigheten fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Dette er i realiteten en ekskludering av ham under påskudd av at han frivillig har forlatt menigheten.

OVERSKRIFT 3

Dette er en eksempeltekst til nettsiden. Når du skriver tekst til nettsiden så er det viktig å huske på at det både er en potensiell kunde som leser dette, men også Google skal «lese» denne teksten. Prøv å skriv innhold som er informativ for det produktet eller den tjenesten du tilbyr, der søkeord, fraser og setninger flettes inn på en naturlig og lettleselig måte.

CONCLUSION

Dette er en eksempeltekst til nettsiden. Når du skriver tekst til nettsiden så er det viktig å huske på at det både er en potensiell kunde som leser dette, men også Google skal «lese» denne teksten. Prøv å skriv innhold som er informativ for det produktet eller den tjenesten du tilbyr, der søkeord, fraser og setninger flettes inn på en naturlig og lettleselig måte.