DET STORE KOMPROMISSET: DET STYRENDE RÅDS AVVISNING AV STILLINGEN SOM AMBASSADØRER FOR GUDS RIKE
Paulus viser at kristne var ambassadører for Guds rike. I 2. Korinter 5:20 leser vi:
20 «Bli forsonet med Gud.» Vi er derfor ambassadører i Kristi sted, som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom oss. Som stedfortredere for Kristus ber vi: «Bli forlikt med Gud.»
Den tidlige kristendommens historie viser at de kristne nektet å bli soldater, og at de var nøytrale i forhold til alt det Romerriket foretok seg.
HVORDAN STILLINGEN SOM AMBASSADØRER BLE PRAKTISERT
På grunn av Paulus’ ord i 2. Korinter 5:20 gjorde unge vitner som ble innkalt til militærtjeneste, det samme som en ambassadør for et fremmed land ville gjort: De nektet å utføre militærtjenesten. I noen land som Norge og Danmark ble vitnene som nektet militærtjeneste, tilbudt muligheten til å utføre alternativ sivil tjeneste i stedet. Men de gjorde igjen det samme som en ambassadør ville ha gjort: De nektet å utføre alternativ sivil tjeneste.
Det var ikke noe galt med selve den sivile tjenesten. Men poenget er at i likhet med en ambassadør som ikke aksepterer at nasjonen hvor han er ambassadør, har rett til å pålegge ham plikttjeneste, aksepterte ikke vitnene at noen nasjon hadde rett til å pålegge dem plikttjeneste – de ville være nøytrale i forhold til verdens nasjoner.
Å NEKTE Å GJØRE MILITÆRTJENESTE
Boken Gud er sanndru, som var laget for bibelstudium, ble utgitt i 1946. Denne boken har en detaljert beskrivelse av det virkelige problemet. På side 227–230 leser vi:
Jehovas regjering, som skal bestå for evig, er den mektigste av alle regjeringer, og derfor bør hans sendemenn ha de samme rettigheter og fritagelser som verdens sendemenn.[1] En sendemann for en fremmed makt er etter denne verdens lover fritatt for å betale skatt og vise troskap mot regjeringen i det landet hvor han er bosatt. Han er fritatt for alle slags politiske forpliktelser. Den nasjon han oppholder seg i, har ingen myndighet til å vedta bestemmelser som hemmer eller hindrer ham i hans tjeneste som sendemann…
[1] . Den engelsk NW84 bruker helt korrekt ordet «ambassadors» i 2 Korinter 5:20. Den norske 1930-oversettelsen bruker ordet «sendebud», og derfor har boken Gud er sanndru «sendemenn»
Jehovas vitners tid, kraft og liv er helt og holdent vigd til tjenesten for den allmektige Gud. De har sluttet en pakt eller kontrakt med Gud den Allmektige, om trofast å utføre sin gudgivne forkynnergjerning så lengde lever, og aldri holde opp med den. Hvis de svikter denne plikten, og gir seg til å tjene en annen Herre og utføre annet arbeid som staten legger på dem, eller hvis de holder opp med å forkynne fordi de bøyer seg for en egenmektig befaling om å stoppe, så er det paktsbrudd i Jehovas øyne…
FRITAGELSE
Jehovas vitners forkynnervirksomhet som ordets tjenere gir dem rett til å kreve å bli fritatt for militær opplæring og tjeneste i de væpnede styrker i de land hvor de bor. Da Jehovas vitners stilling berettiger dem til fritagelse, fritar det dem også å for å utføre slikt arbeid for regjeringen som blir krevd av dem som av samvittighetsgrunner nekter militærtjeneste, både stridende og ikke stridende, for Jehovas vitner er ordinære evangeliets tjenere og ikke religiøse, politiske eller akademiske pasifister. De krever å få være nøytrale og ha de nøytrales rettigheter på grunn av sin stilling som sendemenn for Den allmektige Guds rike. Dette er nøyaktig det samme standpunkt som Kristus Jesus og hans apostler hadde. (Johannes 18:36) De første kristne, som ble kastet for løvene av Romas egenmektige herskere, tok også det standpunktet.
Det er også en annen grunn til at hver enkelt av den allmektige Guds tjenere og Kristi Jesu etterfølgere krever fritagelse for militær opplæring og tjeneste, og det er: Han er i Kristi Jesu hær og gjør tjeneste som soldat under ledelse av Jehovas hærfører, Kristus Jesus (2. Timoteus 2:3, 4) En Kristi Jesu soldats våpen er ikke kjødelige, og derfor blir han ikke bemyndiget av sin hærfører til å ta del i denne verdens kjødelige kriger. (2. Korinter 10:3,4; Efeserne 6:11-18) Når han har latt seg verve i Jesu Kristi hær, kan han heller ikke forlate Jehovas styrker for å påta seg plikter som soldat i en av denne verdens hærer. Om han gjør det, blir han skyldig i desersjon, og må lide den straffen som den allmektige Gud har fastsatt for desertører.
Følgende punkter er uttrykt i sitatet:
- Jehovas vitner er sendemenn (ambassadører) for Guds rike, og derfor er de nøytrale i forhold til nasjonenes interesser.
- Fordi de er ambassadører, nekter de militærtjeneste og annen plikttjeneste.
- Hvert vitne er en del av Jesu hær, og å bruke tid på noen form for alternativ tjeneste, ville være det samme som desertering fra denne hæren.
Jeg studerte boken Gud er sanndru da jeg ble et vitne i 1961, og nesten alle interesserte personer som ble vitner, studerte den samme boken. Dette betyr at vitnene visste at de var ambassadører og ville være nøytrale i forhold til alle nasjonens aktiviteter der de bodde.
Viktigheten av å være ambassadør ble understreket i Vakttårnet for 1. mars 1951, side 74:
18 Apostelen Paulus skrev til disse kristne vitner: «Han overga forlikelsens budskap til oss. Vi er derfor sendemenn i Kristi sted, som om Gud bønnfalt gjennom oss. I Kristi sted ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» (2 Kor. 5: 19, 20, NW) Som «sendemenn i Kristi sted» nekter Jehovas vitner av samvittighetsgrunner å gjøre tjeneste i nasjonenes militærvesen og i alt som har med det å gjøre.
19 Sendemenn er fritatt for militærtjeneste i det landet deres regjering sender dem til, særlig hvis det er en fiendtligsinnet nasjon. Husk at i de tidene Bibelen beretter om, ble det ikke sendt sendemenn til vennligsinnede nasjoner, men til nasjoner en var i krig med eller som truet med krig. Guds sendemenn i Kristi sted blir ikke sendt til vennligsinnede nasjoner, men til fiendtligsinnede. Alle nasjoner i denne Satans verden er fiendtligsinnede overfor Gud. Det budskap disse sendemenn har fått å framholde, er: «Bli forlikt med Gud.» Dette viser at nasjonene ikke er vennligsinnede. Kan det da være en bibelsk handlemåte av disse sendemenn å gjøre tjeneste i disse nasjoners militære styrker eller samtykke i å gjøre det når det blir forlangt av landets lov?
Å gå ut av hans tjeneres rekker og holde opp å forkynne ville bety å kjempe imot Gud, som sendte sine sendemenn forat de skulle be nasjonene å bli forlikt med Gud, og ikke kjempe mot ham. Jehovas vitner er Guds sendemenn til alle nasjoner, med det samme budskap til alle. Følgelig har de ikke latt seg innrullere i noen nasjons kampstyrker. De holder seg strengt nøytrale overfor disse nasjonene i deres dødbringende kamper. De er trofaste overfor den guddommelige regjering som har sendt dem ut som sendemenn, selv om denne nøytralitet og deres forkynnelse av Riket fører til at de blir «hatet av alle folkeslag». De har ikke kjempet for de systemer som ikke er forlikt med Gud og som han vil ødelegge i Harmageddon. Derfor nekter de av samvittighetsgrunner å gjøre militærtjeneste!
Å nekte militærtjeneste er et viktig spørsmål, hvor hver enkelt kristen må ta sin egen avgjørelse. Dette påpekes i Vakttårnet av 15. desember 1957, side 566:
30 Ved Jehova Guds visdom unnlater derfor hans inspirerte hellige skrifter å gi noen direkte råd. Hans skrifter framsetter bare de teokratiske prinsipper som bør lede de kristne, og overlater deretter til den innvigde kristne, som i Kornelius’ tilfelle, å anvende disse prinsipper konsekvent på sine personlige forhold, på eget ansvar, for derved å bevare sin ulastelighet overfor Gud. Bortsett fra å forklare hva som er de sanne bibelske kristne prinsipper i Guds Ord, er det ingen individuell kristen eller gruppe av kristne som har noe guddommelig oppdrag om eller noe ansvar for å instruere en annen kristen direkte om hva han skal gjøre i denne saken (militærtjeneste). Hver og én må selv avgjøre hvilket standpunkt han skal ta.
Prinsippene i Bibelen og de kristnes stilling som ambassadører er klare. Men hver kristen må ta en personlig avgjørelse.
Å NEKTE Å UTFØRE ALTERNATIV SIVILTJENESTE
Etter andre verdenskrig ble unge menn som var Jehovas vitner i Norge og andre land innkalt til militærtjeneste, og de nektet å utføre denne tjenesten. Deretter ble de innkalt til alternativ siviltjeneste. Men de nektet også denne typen tjeneste. Så ble de stilt for retten og dømt til å utføre siviltjeneste under fengselsstyrets administrasjon. De aksepterte denne dommen. Hvorfor gjorde de det?
Jeg bruker følgende illustrasjon:
Hvis en ung mann får bot fordi politiet mener han har brutt loven, og hvis han betaler boten, innrømmer han at han er skyldig og har brutt loven. Men hvis han ikke er enig i at han er skyldig, nekter han å betale boten. I så fall blir han stilt for retten, og retten kan dømme ham til å betale boten. I så fall har han to alternativer. Han kan betale boten som er pålagt av retten, eller han kan nekte å betale. Hvis han nekter, vil politiet enten fengsle ham eller trekke et lite beløp fra lønnen hans hver måned til boten er betalt. Å betale boten under disse omstendigheter representerer ikke en innrømmelse av skyld for å ha brutt loven. Det er ganske enkelt en erkjennelse av at han er maktesløs i forhold til rettens tvangsmakt.
Synspunktene til unge vitner i Norge og andre land som nektet både militærtjeneste og alternativ sivil tjeneste, er basert på boken Gud er sanndru (1946) og Vakttårnet for 1. mars 1951 og 15. desember 1957, som er sitert ovenfor.
Jehovas vitner hevder å være ambassadører for Guds rike, og de ønsker å oppføre seg som ambassadører i et fremmed land. Hvis en ambassadør innkalles til å tjene 16 måneder i Norges væpnede styrker, vil han nekte. Hvis myndighetene krever at han, som et alternativ til militærtjenesten, må godta 16 måneders siviltjeneste, vil ambassadøren også nekte. Han vil ikke nekte siviltjenesten fordi det er noe galt med selve tjenesten. Men han vil nekte det fordi han er ambassadør, og myndighetene har ingen rett til å kreve noen form for plikttjeneste av ham.
Etter andre verdenskrig tok Jehovas vitner et lignende standpunkt:
De nektet både militærtjeneste og siviltjeneste fordi de ikke aksepterte at staten hadde rett til å pålegge dem noen form for plikttjeneste, siden de var ambassadører.
De norske myndighetene anerkjente Jehovas vitners standpunkt og vedtok en lov utformet for vitnene og noen få andre som tok et lignende standpunkt.
Når et ungt Jehovas vitne nektet å utføre verneplikt eller alternativ sivil tjeneste, ble han, som jeg allerede har nevnt, stilt for retten. Retten anvendte den nevnte loven og fastslo at det unge vitnet «ville bli tvunget til å fullføre verneplikten under fengselsmyndighetenes administrasjon».
Det var en gård på Dillingøy, nær Moss, i Sørøst-Norge, og unge vitner ble sendt dit for å utføre ulike typer gårdsarbeid. På grunn av rettsavgjørelsen ingikk ikke vitnet kompromiss når han aksepterte å jobbe på gården i 16 måneder. Han viste bare at han var maktesløs overfor rettens tvangsmakt.
Vitnene og andre samvittighetsnektere gjorde den samme typen tjeneste. Forskjellen var at samvittighetsnekterne utførte siviltjeneste fordi de aksepterte statens rett til å pålegge dem plikttjeneste. De var pasifister. Men fordi vitnene var ambassadører, aksepterte de ikke statens rett til å pålegge dem plikttjeneste. De utførte denne tjenesten fordi de ble tvunget til det av retten, og alternativet var fengselsstraff.
De unge vitnene i Nederland sto overfor de samme problemene som vitnene i Norge. For å lette situasjonen hadde tre brødre fra avdelingskontoret et møte med myndighetene, og en rapport fra dette møtet ble publisert i Våkn opp! for 22. august 1975, side 15, står det:
Den 26. mars 1971 kom tre representanter for Jehovas vitner sammen med en gruppe som representerte forsvars- og justisdepartementet. Samtalen varte i to og en halv time.
Et av de første punktene som departementenes representanter trakk fram, var dette: «Det er helt klart at dere ikke ønsker å utføre militærtjeneste, og det trenger ikke noen ytterligere forklaring. Men hvilke innvendinger har dere mot alternativ, sivil tjeneste?»
Vitnene forklarte at de ikke har noe imot sivil tjeneste som sådan, men at dette er et spørsmål om streng nøytralitet. Jehovas vitner vil derfor ikke kunne godta noe arbeid som bare er en erstatning for militærtjeneste.
Andre spørsmål bidro til at emnet ble ytterligere utdypet. «Når en mann nekter militærtjeneste,» sa regjeringens representanter, «går han over fra de militære myndigheters til de sivile myndigheters jurisdiksjon, og fra da av har han ikke noe med det militære å gjøre. Hvorfor har dere da så store innvendinger mot å utføre sivil tjeneste?»
De kristne kan ikke gå med på å utføre den slags arbeid, for Guds lov sier: «I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers treller!» (1 Kor. 7: 23) De kristne kan derfor ikke utføre sivil tjeneste som en erstatning for militærtjeneste. Hvis de gjorde det, ville de bli en del av verden i stedet for å holde seg atskilt fra den i samsvar med Jesu befaling. — Joh. 15: 19; 17: 14—16.
De nederlandske vitnenes argumenter lignet på dem som ble brukt i Norge, men ble presentert fra en annen vinkel. I Norge understreket vi at myndighetene ikke har rett til å pålegge oss noen form for plikttjeneste, fordi vi er ambassadører. Å godta samfunnstjeneste som erstatning for militærtjeneste ville derfor være et kompromiss. De nederlandske vitnene understreket at ved å akseptere samfunnstjeneste, ville vi gå på akkord med vår nøytralitet og bli menneskers slaver og en del av verden. Poenget med begge tilnærmingene var at det å akseptere samfunnstjeneste som et alternativ til militærtjeneste, ville være et kompromiss med kristen nøytralitet.
Unge vitner i Sverige hadde sonet fengselsstraff for å ha nektet militærtjeneste og siviltjeneste. I 1966 bestemte parlamentet at unge menn som kunne identifisere seg som døpte Jehovas vitner, ikke skulle innkalles til tjeneste. Men dette var ikke det siste ordet. Jehovas vitners årbok fra 1991, side 165, sier:
Etter at Riksdagen hadde bestemt dette, ble det gjort forsøk på å få oss til å utføre en form for tjeneste som erstatning for militærtjeneste. I begynnelsen av 70-årene ble det nedsatt et statlig utvalg som skulle granske behandlingen av militærnektere. Myndighetene ville at Jehovas vitner skulle stilles på lik linje med andre religiøse grupper og pålegges en form for tjenesteplikt.
Representanter for avdelingskontoret forklarte utvalget at vitnene ikke kan gå med på å utføre noen som helst alternativ tjeneste, uansett hvor prisverdig den måtte være. De viste at Jehovas vitner allerede utfører et samfunnsnyttig arbeid i sin tjeneste fra hus til hus når de hjelper folk til å få orden på livet sitt og bli ordentlige, lovlydige borgere.
Grunnen vitnene ga for å nekte alternativ tjeneste, var at de allerede var fullt engasjert i Guds samfunnsnyttige arbeid. Vitnene i Nederland hevdet at siviltjeneste ville kompromittere deres nøytralitet og gjøre dem til en del av verden. Og vitnene i Norge hevdet at de, som ambassadører, ikke kunne akseptere noen form for plikttjeneste. Alle tre argumenter uttrykker de samme poengene fra forskjellige vinkler, at Jehovas vitner er ambassadører for Guds rike.
Å IGNORERE DE BIBELSKE PRINSIPPER
En måte å villede et publikum på er å drøfte et annet emne enn det som er i fokus, som om det var det som skulle være i fokus. Det er dette artikkelen gjør. Forfatteren bruker en teknikk som villeder leserne fordi han sammenligner to uforenlige størrelser, to ting som ikke kan måles opp mot hverandre. Han sammenligner sivil plikttjeneste som et alternativ til militærtjeneste med å betale skatt og gjøre frivillig arbeid.
Spørsmålet til avsnitt 17 er: «Inneholder Bibelen noen presedens for sivil tjeneste?» Svaret er:
17 Det ser ut til at det ble praktisert pliktarbeid i bibelsk tid…
18 Også i vår tid er det noen land hvor statlige eller lokale myndigheter pålegger innbyggerne å delta i forskjellige former for samfunnstjeneste. Det kan være at det er et bestemt arbeid som skal utføres, for eksempel brønngraving eller veibygging, men det kan også dreie seg om arbeid som skal utføres regelmessig, for eksempel ukentlig vedlikehold av veier, skoler eller sykehus. Jehovas vitner har ofte gått med på å utføre den slags sivil tjenester når den har vært samfunnsnyttig, og når den ikke har hatt noen tilknytning til falsk religion eller på andre måter har vært i konflikt med deres samvittighet. (1. Peter 2: 13—15) Dette har vanligvis ført til at det er blitt avlagt et godt vitnesbyrd, og noen ganger har det stoppet munnen på slike som kommer med falske anklager om at Jehovas vitner er statsfiendtlige. — Jevnfør Matteus 10: 18.
Dette er et utmerket eksempel på forfatterens teknikk for å villede leserne ved å sammenligne to ting som ikke kan måles opp mot hverandre.
Det saken gjelder, er hva Bibelen sier. Men artikkelen viser til en antatt «hevdvunnen ordning i Østen, og de hellenske og de romerske myndigheter opprettholdt den». Og så hevder artikkelen at denne ordningen er en presedens for at nasjonene i dag har rett til å pålegge kristne siviltjeneste i stedet for militærtjeneste.
Hva nasjonene i fortiden gjorde med sine innbyggere, har ingen ting å si for de kristnes forhold til nasjonene i dag basert på at de er ambassadører. Å bruke «en hevdvunnen ordning i Østen» som presedens for at Jehovas vitner kan akseptere siviltjeneste i stedet for militærtjeneste, er det samme som å sammenligne to uforenlige størrelser, to ting som ikke kan måles opp mot hverandre.
Ikke nok med det, men handlingene som kalles «en presedens» er høyst tvilsomme. Beviset for at myndighetene i Juda kunne pålegge innbyggerne plikttjeneste er, ifølge artikkelen, at «soldatene (tvang) Simon fra Kyrene til å bære Jesu kors [torturpæl]» Men dette beviser absolutt ikke at myndighetene i Juda kunne pålegge innbyggerne plikttjeneste.
Det er tre punkter som presenteres, som skal gjøre sivil plikttjeneste akseptabel ifølge artikkelen:
Punkt 1: Pliktarbeid ble praktisert i bibelsk tid.
Det er et åpent spørsmål om hvorvidt «det eksisterte en hevdvunnen ordning i Østen» som gjorde at myndighetene kunne pålegge innbyggerne plikttjeneste. Det sies ingenting om hvilke myndigheter i hvilke land som påla innbyggerne plikttjeneste, i hvilke situasjoner dette skjedde, eller i hvilken utstrekning.
Og uansett om dette kunne dokumenteres, ville ikke en slik «presedens» gjelde for de kristne. De var ambassadører for Guds rike, og de ville bare følge myndighetenes lover når disse ikke stred mot Guds lov. (Apostlenes gjerninger 5:29)
Punkt 2: Sivil plikttjeneste er nyttig og god.
Spørsmålet til avsnitt 16 på side 19 er: «Hva slags ikke-militær tjeneste krever keiseren i noen land at man skal utføre hvis man nekter å utføre militærtjeneste?
Følgende svar er gitt i avsnitt 16 på side 19:
19 Det finnes imidlertid land hvor staten, selv om den ikke tillater fritak for religiøse tjenestemenn, likevel anerkjenner at enkelte personer kan motsette seg militærtjeneste. Mange av disse landene sørger for at slike samvittighetsfulle personer ikke tvinges til militærtjeneste. Noen steder anses en obligatorisk sivil tjeneste, for eksempel nyttig arbeid i samfunnet, som ikke-militær nasjonal tjeneste. Kan en dedikert kristen påta seg slik tjeneste? Her må en dedikert, døpt kristen igjen ta sin egen avgjørelse på grunnlag av sin bibelopplærte samvittighet.
Sivil tjeneste kan være «nyttig arbeid i samfunnet», og den har ofte «resultert i et utmerket vitnesbyrd». Derfor er sivil plikttjeneste nyttig og god for Jehovas vitner. Igjen bruker artikkelen argumenter på siden av saken. Argumentene for at kristne kan godta siviltjeneste i stedet for militærtjeneste er at siviltjenesten er nyttig og god. Men dette har jo ingenting å gjøre med at kristne er ambassadører for Guds rike og derfor ikke anerkjenner myndighetenes rett til å pålegge dem plikttjeneste.
Punkt 3: Kristne prinsipper kan tillate sivil tjeneste.
Spørsmålet til avsnitt 19 på side 20 er: Hvordan bør en kristen gripe saken an hvis keiseren krever at han avtjener sivil tjenesteplikt i løpet av en bestemt tidsperiode?
Svaret er:
19 Hva om myndighetene krever at en kristen i en bestemt tidsperiode utfører sivil tjeneste som et ledd i vernepliktsordningen, under sivil administrasjon? Også her må en kristen treffe en personlig avgjørelse, på grunnlag av en opplyst samvittighet.
20 Mens en kristen setter seg inn i saken, vil han ta en rekke bibelske prinsipper med i vurderingen. Paulus sa at vi må «adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, . . . være rede til enhver god gjerning, . . . være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». (Titus 3: 1, 2) Samtidig vil en kristen gjøre vel i å vurdere selve det sivile arbeidet som er foreslått. Vil det innebære at han ikke kan bevare sin kristne nøytralitet? (Mika 4: 3, 5; Johannes 17: 16) Vil det innebære at han får med falsk religion å gjøre? (Åpenbaringen 18: 4, 20, 21) Vil det medføre at han i urimelig grad blir avskåret fra å oppfylle sine kristne forpliktelser? (Matteus 24: 14; Hebreerne 10: 24, 25) Vil han på den annen side kunne gjøre framskritt åndelig sett, ja, kanskje til og med delta i heltidstjenesten, mens han avtjener tjenesteplikten? — Hebreerne 6: 11, 12.
Følgende bibelske prinsipper nevnes i avsnitt 20:
- Hvis de aksepterer den sivile plikttjenesten, vil de da kunne opprettholde kristen nøytralitet?
- Ville det involvere dem i en falsk religion?
- Ville det å utføre denne tjenesten hindre dem eller begrense dem i å oppfylle sine kristne ansvarsoppgaver?
- Ville de kunne fortsette å gjøre åndelig fremgang, kanskje til og med tjene i heltidstjenesten mens de utførte den sivile plikttjenesten?
Avsnitt 20 er igjen et godt eksempel på hvordan leseren villedes ved at han ledes til å ta stilling til en annen situasjon enn den saken virkelig dreier seg om. Han ledes til å ta stilling til arten av siviltjenesten og hvordan den virker på ham personlig. Mens det virkelige spørsmålet er om kristne som er ambassadører for Guds rike kan akseptere at staten pålegger dem plikttjeneste.
Spørsmålet i rød tekst i avsnitt 20 er særlig villedende. Hvis han aksepterer siviltjenesten, «Vil det innebære at han ikke kan bevare sin kristne nøytralitet?»Det ironiske er at når en kristen aksepterer sivil plikttjeneste, har han allerede brutt sin kristne nøytralitet som en ambassadør for Guds rike. Derfor er spørsmålet selvmotsigende. Spørsmålet i rød tekst retter igjen fokus på tjenestens art, hva som vil foregå under siviltjenesten. Vil det være noen sider ved siviltjenesten som den kristne må utføre som berører politiske eller militære forhold? Hvis svaret er nei på dette spørsmålet og de tre andre spørsmålene, kan den kristne med god samvittighet akseptere siviltjenesten.
Medlemmene av det styrende råd, som står bak artikkelen, villeder leserne fordi de sammenligner to uforenlige størrelser, to ting som ikke kan måles opp mot hverandre. De sammenligner sivil plikttjeneste som et alternativ til militærtjeneste med å betale skatt og gjøre frivillig arbeid.
På denne måten ignorerer de Bibelens prinsipper og skjuler det som saken egentlig handler om.
I 51 år siden andre verdenskrig har Jehovas vitner nektet å utføre siviltjeneste i stedet for militærtjeneste, fordi de er ambassadører for Guds rike. Det er dette saken gjelder. Ved at medlemmene av det styrende råd nå tillater at vitnene utfører siviltjeneste i stedet for militærtjeneste, har de inngått et kompromiss i forbindelse med sitt forhold til Jehova. De har frasagt seg stillingen som ambassadører for Guds rike og de har ledet alle andre Jehovas vitner til å gjøre det samme..
SIVILTJENESTE IKKE ER PLIKTTJENESTE
Vi må skille mellom siviltjeneste og sivil plikttjeneste. Tenk for eksempel på en kristen som bor i en afrikansk landsby uten vei. Myndighetene bestemmer seg for å bygge en vei og krever at landsbyboerne skal arbeide på den. Ellers må landsbyboerne betale prisen for arbeidet som utføres av andre. I en annen landsby er det behov for en brønn, og landsbyens høvding bestemmer at alle unge menn må delta i arbeidet med å grave brønnen. Slik sivilt arbeid under disse omstendighetene fjerner ikke de kristnes stilling som ambassadører eller gjør dem til menneskers slaver.
Vi kan også vurdere situasjonen til en kristen elev i ungdomsskolen som er interessert i musikk. Han har blitt en del av skolens musikkorps, og for å dekke kostnadene til uniformer og instrumenter blir foreldrene oppfordret til å gjøre frivillig arbeid i flere helger. Å akseptere dette frivillige arbeidet kan hindre faren i å utføre noe kristen forkynnelse. Men det er i sønnens interesse, og han vil ikke gi avkall på sin kristne nøytralitet ved å gjøre dette sivile arbeidet.
Å akseptere siviltjeneste som et alternativ til militærtjeneste er det samme som å gi avkall på den kristnes nøytralitet som ambassadør for Guds rike. Å akseptere andre former for sivil tjeneste som ikke er plikttjeneste, er et samvittighetsspørsmål som hver enkelt kristen må ta stilling til. |
UTVIKLINGEN INNEN DET STYRENDE RÅD SOM FØRTE TIL AT MAN GA AVKALL PÅ STILLINGEN SOM AMBASSADØRER
Raymond Franz har en lang drøftelse om militærtjeneste og alternativ sivil tjeneste i sin bok Crisis of Conscience. Han sier at det i november 1978 kom et brev fra et vitne i Belgia som stilte spørsmål ved retningslinjene for å nekte alternativ tjeneste. På side 125 viser Franz reaksjonen fra Det styrende råd til dette brevet:
Dette førte til at spørsmålet om alternativ tjeneste ble behandlet av Det styrende råd i en rekke lange og intense diskusjoner, først 28. januar 1978, deretter 1. mars, og igjen 26. september, 11. oktober, 18. oktober og 15. november. Det ble gjennomført en verdensomspennende undersøkelse, og det kom brev fra rundt 90 avdelingskontorer.
Som dokumentasjonen viser, indikerte mange avdelingskontorutvalg, inkludert de fra flere store land, at de berørte vitnene ikke forsto verken logikken eller den bibelske bakgrunnen for organisasjonens standpunkt. I en rekke tilfeller stilte avdelingskontorets komiteer selv spørsmål om hvorvidt retningslinjene var riktige, og presenterte bibelske grunner for å la saken være et samvittighetsspørsmål.
Hele situasjonen som Franz skisserer er merkelig, spesielt fordi informasjonen i bibelstudieboken Gud er sandru (1946) er krystallklar: Fordi Jehovas vitner er ambassadører for Guds rike, er de nøytrale overfor alle nasjonenes sysler. Og som ambassadører aksepterer de ikke at noen nasjon kan gi dem plikttjeneste.
Franz var en av dem som argumenterte sterkest for en endring, men han forsto ikke selv hva problemet dreide seg om. På side 124 i Crisis of Conscience skriver han:
Den offisielle holdningen til Selskapet Vakttårnet, som ble utviklet tidlig på 1940-tallet under andre verdenskrig, var at hvis et av Jehovas vitner aksepterte en slik alternativ tjeneste, hadde han «inngått kompromiss», brutt sin integritet overfor Gud. Begrunnelsen bak dette var at fordi denne tjenesten var en «erstatning», tok den derfor plassen til det den erstattet, og (slik gikk tilsynelatende begrunnelsen) kom den til å stå for det samme. Siden den ble tilbudt i stedet for militærtjeneste, og siden militærtjeneste innebar (potensielt i det minste) blodsutgytelse, fikk enhver som aksepterte erstatningen «blodskyld». Denne bemerkelsesverdige policyen ble utviklet før Det styrende råd ble en genuin realitet, og ble tydeligvis vedtatt av Fred Franz og Nathan Knorr i perioden da de tok alle viktige policybeslutninger. Unnlatelse av å følge denne policyen ville bety automatisk å bli sett på som «utelukket» og bli behandlet på samme måte som om man var ekskludert.
Jeg har aldri hørt eller sett ordet «blodskyld» nevnt i forbindelse med alternativ siviltjeneste, som Franz sier. Og hans fremstilling av hvorfor vitnene nektet siviltjeneste er direkte i strid med fremstillingen i boken Gud er sanndru. Han har ikke forstått poenget med at ambassadører ikke aksepterer verneplikt. På side 135 sier han at «Jeg personlig hadde allerede presentert for Rådet rundt fjorten sider med historiske, bibelske og leksikalske bevis som peker i samme retning [for å endre den nåværende policyen for sivil tjeneste].»
Dette viser igjen hans manglende forståelse av den virkelige situasjonen. Ingen historiske eller leksikalske bevis har noe med saken å gjøre. Det er bare bibelske bevis som teller, og dette beviset er Paulus’ ord i 2. Korinter 5:20, som sier at hver kristen er en ambassadør for Guds rike.
Hvis vi aksepterer Paulus’ ord slik de står, er det ikke rom for alternativ sivil tjeneste i stedet for militærtjeneste.
I fotnote 12 på side 124 skriver Franz: «Så sent som 1. november 1990, ble dette [at sivil tjeneste står for det samme som militærtjeneste] antydet i Vakttårnet som ‘en en erstatning som var et kompromiss’ for en tjeneste som ikke er i samsvar med Skriftene.» Men hans misforståelse av det virkelige problemet førte til at han ikke forsto argumentet i Vakttårnet 1. mai 1990. Romerne kapittel 13 drøftes, inkludert betaling av skatt (vers 7). Og Jesu ord: «Gi keiseren det som tilhører keiseren», er sitert. Deretter står det på side 12 i bladet:
Når myndighetene pålegger kristne å være med på visse samfunnsvirksomheter, vil de kristne med rette føye seg etter pålegget så sant de virksomhetene det gjelder, ikke er kompromisshandlinger som kommer i stedet for en ubibelsk tjeneste, eller så sant de ikke på andre måter innebærer en krenkelse av bibelske prinsipper, for eksempel det som vi finner i Jesaja 2: 4.
Poenget her er at akkurat som myndighetene har rett til å pålegge innbyggerne å betale skatt, har de også rett til å pålegge «samfunnstjeneste», som kan betraktes som en skatt. Men «samfunnstjeneste» som en plikttjeneste som er et alternativ til militær plikttjeneste, ville være et ukristent kompromiss. Det er viktig å merke seg at Franz’ 14-siders memorandum ville lede medlemmene av Det styrende råd i feil retning, ettersom det virkelige problemet, som var strengt bibelsk, ble tilslørt og ikke nevnt i det hele tatt.
La oss se på beskrivelsen av Det styrende råds behandling av alternativ siviltjeneste. I Crisis of Conscience, side 135, leser vi:
På møtet 11. oktober 1978 stemte ni av de 13 tilstedeværende medlemmene for å endre den tradisjonelle policyen, slik at beslutningen om å godta eller avvise alternativ tjeneste ville bli overlatt til den enkeltes samvittighet. Fire stemte ikke for dette. Resultatet? Siden det da var seksten medlemmer i Rådet (selv om ikke alle var til stede), og siden ni ikke var to tredjedeler av seksten, ble det ikke gjort noen endring.
Den 18. oktober var det diskusjon om emnet, men det ble ikke stemt. Den 15. november var alle de 16 medlemmene til stede, og 11 stemte for å endre retningslinjene, slik at et vitne som etter samvittigheten følte at han kunne godta slik tjeneste, ikke automatisk ville bli kategorisert som utro mot Gud og ekskludert fra menigheten. Dette var et to tredjedels flertall. Ble endringen gjort? Nei, for etter en kort pause kunngjorde styremedlemmet Lloyd Barry, som hadde stemt med flertallet for en endring, at han hadde ombestemt seg og ville stemme for å fortsette den tradisjonelle policyen. Det ødela to tredjedels flertallet. En påfølgende avstemning, med femten medlemmer til stede, viste at ni var for en endring, fem var imot og én stemte blankt.
Seks møter i Det styrende råd hadde diskutert saken, og ved avstemningene hadde et flertall av medlemmene i Det styrende råd i hvert tilfelle gått inn for å fjerne den eksisterende policyen. Den ene avstemningen med to tredjedels flertall varte i mindre enn én time, og retningslinjene forble i kraft. Som et resultat forventet man fortsatt at mannlige vitner skulle risikere fengsel i stedet for å godta alternativ tjeneste – selv om de, som brevene som kom inn fra undersøkelsen viste, samvittighetsmessig kunne føle at det å godta dette var riktig i Guds øyne.
Utenkelig som det kan virke, var dette standpunktet som ble tatt, og de fleste medlemmene av Det styrende råd aksepterte det hele som noe som ikke var noe å bekymre seg for. De fulgte tross alt bare de gjeldende reglene. Et år senere, 15. september 1979, ble det holdt en ny avstemning, og den ble jevnt delt, halvparten for en endring, halvparten imot.
Det virker for meg som om Franz, som var så sterkt for en endring, ledet medlemmene av Det styrende råd i feil retning fordi han ikke forsto det virkelige problemet. At så mange var for en endring, viser etter min mening mangelen på balanse og forståelse hos disse medlemmene av Det styrende råd. Paulus’ ord i 2. Korinter 5:20, sammen med kommentarene til dem i boken Gud er sanndru, burde ha forhindret alle disse diskusjonene.
Franz kritiserer Barry for hans holdning, men memorandumet fra Barry som Franz kritiserer, stemmer faktisk overens med 2. Korinter 5:20. I boken In Search for Christian Freedom, sidene 263 og 264, siterer Franz notatet skrevet av Barry:
I dette tilfellet handler det ikke om skatt, sysselsetting osv., men om KOMPROMISS. Vi er enige om at vi ikke skal ta opp våpen for militæret. Da bør vi også være enige om at hvis militæret eller et annet organ ber oss om å gjøre noe som erstatning, aksepterer vi derfor ikke alternativet. Det er vår handling. Hvis vi deretter overleveres til en domstol, og en dommer dømmer oss, er det hans handling. Vi aksepterer dommen. Vi har ikke inngått kompromiss. Vi er integritetsbevarere. Så enkelt er det. – Job 27:5.
Om Barry, i diskusjonen om hans memorandum, nevnte 2. Korinter 5:20 eller ikke, vet vi ikke. Men hans ord er i samsvar med både ordene i dette skriftstedet og ordene i Gud er sanndru. Dette viser at Barry, i motsetning til Franz, forsto det virkelige problemet. Synet på alternativ sivil tjeneste ble ikke endret i 1977 og 1978, og Franz’ konklusjon om dette finnes i Crisis of Conscience, side 135, 136:
I ytterligere 16 år forble retningslinjene i kraft, helt til Vakttårnet for 1. mai 1996 plutselig bestemte at akseptering av alternativ tjeneste nå var en samvittighetssak. I løpet av disse 16 årene tilbrakte tusenvis av vitner, hovedsakelig unge menn, tid i fengsel for å nekte å akseptere oppdrag om å utføre ulike former for samfunnstjeneste som et alternativ til militærtjeneste. Så sent som i 1988, sa en rapport fra Amnesty International at i Frankrike var der «mer enn 500 samvittighetsnektere for militærtjeneste, de aller fleste av dem Jehovas vitner, som ble fengslet i løpet av året». Samme år ble det i Italia rapportert at «omtrent 1000 samvittighetsnektere, for det meste Jehovas vitner, ble fengslet i 10 militærfengsler for å ha nektet å utføre militærtjeneste eller alternativ siviltjeneste.»
Det er bare et delvis bilde. Hvis det ene medlemmet av Det styrende råd ikke hadde endret sin stemme i 1978, ville nesten ingen av disse mennene ha havnet i fengsel – for avdelingskontorets rapporter fra utvalgene gir klare bevis på at det ikke var disse unge mennenes personlige, individuelle samvittighet som førte til fengslingen. Det var tvangen til å følge en organisatorisk pålagt policy. Retningslinjeendringen er utvilsomt velkommen. Likevel er det faktum at det tok rundt 50 år før organisasjonen endelig trakk seg ut av dette området av personlig samvittighet, noe som absolutt var viktig. Man kan ikke unngå å tenke på alle de tusenvis av årene som samlet sett gikk tapt i løpet av et halvt århundre for mannlige vitner, med hensyn til deres frihet til å omgås familie og venner, eller bidra til sin egen og sine pårørendes økonomi, eller utøve andre meningsfulle aktiviteter på måter som ikke er mulige innenfor fengselsmurene. Det representerer et utrolig sløseri med verdifulle år av den enkle grunn at det var unødvendig, og var resultatet av en ikke-bibelsk holdning påtvunget av organisasjonens autoritet.
Franz hyllet endringen i 1996 og uttrykte beklagelse over at det tok 50 år å gjennomføre retningslinjen. Men den virkelige sannheten er det helt motsatte. Det tok 50 år å nå fram til kompromisset som avskaffet stillingen som ambassadør for Guds rike. Og dette er en av beslutningene fra Det styrende råd som virkelig rettferdiggjør ordene i tittelen: «Opprettelsen av Det styrende råd har vært en katastrofe».
I 1978 kalte Lloyd Barry aksepteringen av alternativ siviltjeneste som ble vedtatt av Det styrende råd i 1996, et KOMPROMISS. Dette var en riktig karakteristikk, fordi Jehovas vitners stilling som ambassadører for Guds rike nå var kompromittert og avskaffet. |
KONKLUSJON
Jeg har vist ovenfor at det endrede synet på siviltjeneste som et alternativ til militærtjeneste i virkeligheten er en avvisning av de kristnes stilling som ambassadører for Guds rike. Likevel står det i boken Hvordan bevare seg i Guds kjærlighet (2017), side 61:
Ambassadører representerer sin regjering i et annet land, og derfor engasjerer de seg ikke i politikken i landet de er i. De salvede, som har håp om å regjere sammen med Kristus i himmelen, er i en lignende situasjon. Paulus skrev til salvede kristne: «Vi er… ambassadører på vegne av Kristus.» (2. Korinter 5:20) De salvede er representanter for Guds regjering. De engasjerer seg ikke i denne verdens politiske spørsmål.» (Filipperne 3:20).
Dette er det samme standpunktet som ble uttrykt i Vakttårnet 1. februar 1951. Men realiteten er at medlemmene av Det styrende råd har frasagt seg sin stilling som ambassadører ved å akseptere at myndighetene har rett til å gi kristne plikttjeneste. Medlemmene av Det styrende råd sier én ting, men de gjør noe annet.
Hvis noen vil forsvare ordene i Hvordan du kan bevare deg i Guds kjærlighet? om at Jehovas vitner er ambassadører for Guds rike, kan vi stille spørsmålene:
Vil den tyske ambassadøren i Norge akseptere siviltjeneste som et alternativ til militærtjeneste. Svaret er nei.
Vil Jehovas vitner akseptere siviltjeneste som alternativ for militærtjeneste? Svaret er ja.
Med hvilken rett kan de da hevdes at Jehovas vitner er ambassadører?
OVERSKRIFT 2
“Dette er en eksempeltekst til nettsiden. Når du skriver tekst til nettsiden så er det viktig å huske på at det både er en potensiell kunde som leser dette, men også Google skal «lese» denne teksten. Prøv å skriv innhold som er informativ for det produktet eller den tjenesten du tilbyr, der søkeord, fraser og setninger flettes inn på en naturlig og lettleselig måte. ”
OVERSKRIFT 3
Dette er en eksempeltekst til nettsiden. Når du skriver tekst til nettsiden så er det viktig å huske på at det både er en potensiell kunde som leser dette, men også Google skal «lese» denne teksten. Prøv å skriv innhold som er informativ for det produktet eller den tjenesten du tilbyr, der søkeord, fraser og setninger flettes inn på en naturlig og lettleselig måte.
CONCLUSION
Dette er en eksempeltekst til nettsiden. Når du skriver tekst til nettsiden så er det viktig å huske på at det både er en potensiell kunde som leser dette, men også Google skal «lese» denne teksten. Prøv å skriv innhold som er informativ for det produktet eller den tjenesten du tilbyr, der søkeord, fraser og setninger flettes inn på en naturlig og lettleselig måte.
