DE 11 EKSKLUSJONSGRUNNENE 9: Å DANNE EN SEKT (HAIRESIS) II

Det greske ordet hairesis forekommer ni ganger i De kristne greske skrifter. Apostlenes gjerninger 24:5 taler om «nasareernes sekt (hairesis)». Disse ordene viser at ordet «sekt» må sees i relasjon til den større religion som sekten kommer fra. I dette tilfellet må vi se sekten i relasjon til den jødiske religion.

Når vi nå skal drøfte uttrykket «å danne en sekt», må det sees i forhold til den sanne religion som vi finner i Bibelen.

DET ER BARE ÉN SANN RELIGION

I gammel tid hadde Gud ett folk, som var Israels nasjon. I det første århundre hadde Gud også bare ett folk, som besto av de kristne menigheter i forskjellige områder.

SANNHETENS SØYLE OG STØTTE

Eksklusjonsgrunnen som innebærer å danne en sekt må ses i forhold til «den bibelske sannhet». Derfor må vi kjenne betydningen av dette uttrykket. I sitt andre brev til Timoteus 4:3, 4, viser Paulus at det bare er én sannhet:

³ For det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære, men i samsvar med sine egne ønsker skal de samle seg en mengde lærere for å få sine ører klødd; ⁴ og de skal vende sine ører bort fra sannheten og bli vendt til usanne historier.

Paulus stiller opp «den sunne lære» som en parallell til «sannheten», og kontrasten er «usanne historier». Denne «sannhet» ville ikke passe det mange ønsket. Derfor ville de lytte til dem som sa det de likte å høre. Og resultatet ville bli at de ville tro på usanne historier i stedet for på sannheten — og dette ville føre til dannelsen av sekter. I 1. Timoteus 3:15 forbinder Paulus «sannheten» med «Guds husstand» som er hans «menighet»:

¹⁵ for at du, hvis jeg blir forsinket, skal vite hvordan du bør ferdes i Guds husstand, som er den levende Guds menighet, en sannhetens søyle og støtte.

Kommentarene til sitatene fra Eldsteboken forbinder «sannheten» med Jehovas vitners lære. Jeg er enig i dette, og i kapittel 1 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, tredje utgave (dansk utgave: Min elskede religion — og det styrende råd) viser jeg at de grunnleggende sannheter som blir lært av Jehovas vitner, innbefattet de unike lærepunktene, er basert på Bibelen.

C. T. Russell og hans medarbeiders fant raskt de grunnleggende sannhetene i Bibelen, og J. F. Rutherford og hans medarbeidere videreførte disse med noen justeringer. I 1942, da N. H. Knorr ble president for Selskapet Vakttårnet, hadde alle grunnsannhetene blitt forstått. Disse grunnleggende sannheter fortsatte å bli forkynt gjennom det 20. århundre.

Men i slutten av det 20. århudre og i det 21. århundre ble det innført mange forandringer. De fleste av de grunnleggende sannhetene ble videreført. Men i mange tilfeller ble falske læresetninger innført. Organisasjonen ble forandret fra å være teokratisk til å bli autokratisk (diktatorisk) — all makt var nå hos noen få menn, i dag 11 i tallet.

Dette er en parallell til det som hendte i slutten av det første og begynnelsen av det andre århundre evt. Brevene til Johannes og Åpenbaringen ble skrevet helt i slutten av det første århundre. I 1. Johannes 2:18, 19, 4:1-3, og 2. Johannes 7-11 leser vi om falske profeter og antikrister. Og i de første tre kapitlene i Åpenbaringen leser vi om falske læresetninger og alvorlige synder i de kristne menigheter. Det var også noen ærgjerrige eldste som søkte å få mer makt. De opphøyde seg til biskoper, og etter hvert oppsto det et presteskap med biskoper og prester.

Den levende Guds menighet var nå blitt forurenset. De enkelte menigheter forkynte fremdeles de grunnleggende sannheter, men falske læresetninger og urette handlinger ble også en del av menighetene. Dette er en klar parallell med det som hendte med «sannhetens søyle og støtte», Jehovas vitners organisasjon, i slutten av det 20. og i det 21. århundre.[1]

HENSIKTEN MED DEN SANNE RELIGION I DAG

I dag har vi hele Bibelen komplett, og sannheten om Gud og hans hensikt finnes i denne boken. Det er imidlertid ikke slik at den som søker sannheten, bare kan lese gjennom denne boken, og så ser han sannheten klart. Situasjonen i dag krever en organisasjon som arbeider for Jehova og hans hensikt.

At Jehova skulle ha et folk i endens tid, er uttrykt i flere profetier i De hebraiske skrifter. I Daniels bok 7:27 finner vi ordene «det folk som er Den Aller Høyestes hellige». I det siste kapitlet i Daniel leser finner vi profetier om det som skal skje i endens tid, begivenheter som skulle være forseglet inntil denne tiden. Engelen som talte med Daniel, viste også at Gud skulle ha et folk. Vi leser i Daniel 12:7:

⁷ Og jeg begynte å høre mannen som var kledd i lin, og som befant seg over elvens vann, idet han tok til å løfte sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himlene og å sverge ved ham som lever til uavgrenset tid: «Det skal være én fastsatt tid, fastsatte tider og en halv. Og så snart knusingen av det hellige folks makt er fullført, skal alt dette få sin ende.»

Det er innlysende at når det hellige folks makt skulle bli knust, så måtte dette folket være mennesker som var tett knyttet sammen, som kunne bli identifisert og adskilt fra alle andre folk, og som kunne bli angrepet.

Et symbolsk villdyr blir nevnt i Åpenbaringen kapittel 13. Dette villdyret «ble gitt myndighet til å virke» i 42 måneder, som er den samme tid som er nevnt i Daniel 12:7. Og det blir sagt at det skulle «føre krig mot de hellige og seire over dem» (Åpenbaringen 13:5, 7) Og videre: «Og dragen ble vred på kvinnen og drog av sted for å føre krig mot dem som er igjen av hennes ætt, de som holder Guds bud og har det arbeid å vitne om Jesus.» (Åpenbaringen 12:17)

Hvorfor skulle Jehova ha et folk i endens tid? Det er minst tre grunner til dette:

For det første: Bibelen er skrevet på en slik måte at en person ikke bare kan lese den og så finne sannheten om Gud. I profetien i Daniel 11:33 om endens tid leser vi: «Og de som har innsikt blant folket, de skal gi forståelse til de mange.» Den eneste måten å lære Bibelens sannhet er ved å bli undervist av lærere som er knyttet til Jehova Guds folk.

For det andre: En grunn til at sannheten bare kan finnes blant Guds folk, er at vi mennesker ikke kan klare oss alene i den verdensordning som er styrt av Djevelen. (2. Korinter 4:4) De som lærer sannheten, vil gradvis få en ny personlighet. For å klare å holde denne personligheten ren under press fra personer i verden, så trenger vi å ha fellesskap med mennesker som har den samme personlighet. Derfor vil de som lærer Bibelens sannhet, være knyttet til Guds folk.

For det tredje: Jesus talte om et enormt arbeid som skulle finne sted i endens tid. Det gode budskap om riket skulle forkynnes til et vitnesbyrd for alle nasjoner. Paulus skrev i Romerne 10:13-15:

¹³ For «enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst». ¹⁴ Men hvordan kan de påkalle ham som de ikke har kommet til tro på? Og hvordan kan de komme til tro på ham som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?  ¹⁵ Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er blitt utsendt? Som det står skrevet: «Hvor vakre er ikke føttene til dem som forkynner et godt budskap om gode ting!»

For å forkynne må kristne bli «utsendt». Fordi sannheten bare kan læres gjennom Guds folk, så vil de som lærer sannheten bli en del av Guds folk, og de vil så bli «utsendt» for å forkynne det gode budskap om Riket. Hvis alle oppriktige mennesker kunne lære sannheten bare ved å lese Bibelen, så ville det være et stort antall av sannhetssøkere som ikke ville kjenne hverandre, og som ikke ville ha kontakt med hverandre. Derfor kunne de ikke bli «utsendt». Men fordi de som lærer sannheten, blir knyttet til Guds folk, blir de utsendt, og det gode budskap om Riket har blitt forkynt for alle nasjoner.

Hvilke kvalifikasjoner har de som «skal gi forståelse til de mange»? For å forstå Bibelen må det være en gruppe med forskjellige kvalifikasjoner som samarbeider. Bare personer som har en inngående forståelse av gresk, hebraisk og arameisk kan forstå Bibelens tekst. Noen i gruppen må ha denne forståelsen. En forståelse av profetiene i Bibelen krever en nøyaktig kunnskap av verdenshistorien. Dette er ikke så ukomplisert som mange vil tro.

Mange profetier er forbundet med erobringen av Jerusalem av kong Nebukadnesar. Den universelle oppfatningen er at denne erobringen fant sted i året 587 fvt. Men det finnes sterke beviser, bare astronomiske og historiske, som viser at denne erobringen fant sted 20 år tidligere, i året 607 fvt.[2]Dette er viktig for å kunne kalkulere det året da Jesu nærvær og endens tid begynte. For å kunne kalkulere det året Jesus begynte sin forkynnelse, må vi vite når Artaxerxes I begynte å regjere, og hvilket år som er hans 20. år. Den universelle oppfatningen er at hans 20. år er 455 fvt. Men det er sterke beviser, både astronomiske og historiske, som viser at dette er året 445 fvt.[3]

Et stort antall profetier, inkludert tidsprofetier, har blitt oppfylt på Guds folk i endens tid. For å forstå disse profetier må en person identifisere Guds folk og ha en inngående kunnskap om dette folkets historie i endens tid.

Det er innlysende at alle de nevnte kvalifikasjonene ikke kan bli oppfylt av én person. Men Gud har et folk, en organisasjon, i endens tid, og alle disse kvalifikasjonene blir oppfylt av forskjellige personer som tilhører denne organisasjonen.

 Siden 1870-årene har først Bibelstudentene og senere Jehovas vitner tjent som Guds folk, som hans organisasjon. Bibelens grunnleggende lære har blitt forstått, og det gode budskap om Riket har blitt forkynt til et vitnesbyrd for alle nasjoner.

Men som jeg allerede har nevnt: I slutten av det 20. Århundre og i det 21. århundre, har en situasjon som i stor grad ligner på situasjonen med «superapostlene» i Korint utviklet seg. Medlemmene av det styrende råd har opphøyd seg selv til en suveren posisjon. De har ubegrenset makt over læresetningene og over menighetenes penger og eiendommer. Enhver som ikke fullt ut er enig med medlemmene av det styrende råd, vil bli ekskludert.

De grunnleggende læresetninger blir fremdeles forkynt. Men medlemmene av det styrende råd har også innført falske læresetninger.

Dette betyr, for å holde oss til temaet for denne studien, at medlemmene av det styrende råd i noen situasjoner har oppført seg som de som danner sekter — i dag har Jehovas vitner flere sekteriske trekk.

Dette har de gjort ved å innføre læresetninger og fremgangsmåter som er i strid med den sunne lære i Bibelen. Dette skal jeg nå drøfte i detalj.

[1]. To artikler som viser hvordan medlemmene av det styrende råd har innført falske læresetninger, er:  «Det hellige sted blir brakt i sin rette tilstand — for så å falle tilbake til en gal tilstand» I og II, og «The implementation of the elder arrangement was a blessing — the creation of the Governing Body has been a disaster.»

[2] . Se min bok, Assyrian, Babylonian, Egyptian, and Persian Chronology Compared with the Chronology of the Bible — Volume II Assyrian, Babylonian, and Egyptian Chronology.

[3] . Se min bok, Assyrian, Babylonian, Egyptian, and Persian Chronology Compared with the Chronology of the Bible — Volume I Persian Chronology and the Length of the Babylonian Exile of the Jews.

ET RETTFERDIG GRUNNLAG FOR Å SKAPE SPLITTELSER

Fordi «splittelser» er et negativt belastet ord — det blir forbundet med avvik fra noe som er riktig — så kan virke merkelig å hevde at det finnes et rettferdig grunnlag for å skape splittelser. Men jeg skal vise at det finnes et slikt rettferdig grunnlag. I noen situasjoner må kristne skape splittelser, i ordets positive betydning, for å følge Guds lover.

I sitt første brev til Korinterne 1:10 skriver Paulus:

¹⁰ Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må vise enighet i tale, og at det ikke må være splittelser (skhisma)  blant dere, men at dere må være fast forent i samme sinn og i samme tankegang.

Kristne er frie mennesker, og i deres daglige liv vil forskjellige personer treffe forskjellige avgjørelser. Men fordi den kristne tro kommer fra Gud, så skulle alle i forbindelse med trosspørsmål ha samme oppfatning og samme mening. Hva var grunnen til at det ikke var enighet i Korint? Svaret finner vi i 1:11-13:

¹¹ For det er blitt meg fortalt om dere, mine brødre, av dem fra Klọes hus, at det er stridigheter (eris) blant dere.¹² Det jeg mener, er dette at enhver av dere sier: «Jeg hører til Paulus», «men jeg til Apọllos», «men jeg til Kẹfas», «men jeg til Kristus». ¹³ KRISTUS er blitt delt. Paulus ble vel ikke pælfestet for dere? Eller ble dere døpt i Paulus’ navn?

Ifølge Louw og Nida har ordet eris, som blir oversatt med «stridigheter», betydningen «å gi uttrykk for forskjellige meninger, i det minste med et mål av opposisjon og fiendskap — å argumentere, å krangle.» Var splittelsene i Korint bygd på et riktig eller et galt grunnlag? Å tilskrive personer grunnlaget for den kristne tro var selvsagt galt. De som så opp til personer, ville indirekte eller direkte skape splittelser.

Hvis vi hadde tilhørt menigheten i Korint med de nevnte splittelser som utviklet seg i menigheten, så ville vi ikke ha noe annet valg enn å ta avstand fra de tre nevnte splittelsene. Vi måtte lage vår egen splittelse ved å si «Jeg hører til Kristus». Men i dette tilfellet ville det at vi skapte splittelse, ha et rettferdig grunnlag. For vår hensikt var å ta avstand fra oppfatningene til dem som laget splittelser ved å se opp til mennesker. Og vi ville forsvare den grunnleggende kristne lære at «vi tilhører Kristus».

Det viktige poenget her er at hvis noe er galt, må vi ta avstand fra det, selv om det skulle føre til splittelser. Dette er et rettferdig grunnlag for å skape splittelser.

Det er dette som er betydningen av Paulus’ ord i 1. Korinter 11:19:

¹⁹ Det må jo også være sekter (hairesis) blant dere, for at de godkjente også kan bli tilkjennegitt blant dere.

Bare de som ville si «jeg tilhører Kristus» ville ha Guds godkjennelse, og de måtte skille seg fra og ta avstand fra dem som laget sekter ved å se opp til mennesker. I dette tilfellet ville derfor «splittlese» (skhisma) eller «en sekt» — i ordenes positive betydning — være riktig. Dette blir bekreftet av ordene til Paulus i 11:19

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HAR FULGT SAMME KURS SOM «SUPERAPOSTLENE» I KORINT  

Paulus drøfter det rettferdige grunnlaget for å lage splittelser i sitt første brev til korinterne. I sitt andre brev drøfter han den situasjon som er en god illustrasjon av situasjonen blant Jehovas vitner i dag, nemlig handlingene til «superapostlene». Angående disse skrev han i 11:2-6 (over) og 11:12-15 (under):

² For jeg er nidkjær for dere med en nidkjærhet som er av Gud, for jeg har personlig lovt dere bort til ekteskap med én mann for å kunne framstille dere som en ren jomfru for KRISTUS. ³ Men jeg er redd for at liksom slangen forledet Eva ved sin list, skal DERES sinn på en eller annen måte bli fordervet og vendt bort fra den oppriktighet og den renhet som KRISTUS har krav på. ⁴ For det er slik at hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet godt budskap enn det dere har tatt imot, så tåler dere ham med letthet. ⁵ Jeg mener nemlig at jeg ikke i noe som helst har vist meg å stå tilbake for DERES overmåte fine apostler [NV18: «superapostlene»] ⁶ Men selv om jeg er ulærd i tale, er jeg det så visst ikke i kunnskap; nei, på enhver måte har vi gjort den kjent for dere i alle ting.

¹² Men det jeg gjør, vil jeg fortsatt gjøre, for at jeg kan gjøre ende på påskuddet til dem som ønsker et påskudd så de kan bli funnet likestilt med oss i den stilling som de roser seg av. ¹³ For slike mennesker er falske apostler, svikefulle arbeidere, som gjør seg om til Kristi apostler. ¹⁴ Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv gjør seg stadig om til en lysets engel. ¹⁵ Det er derfor ikke noe stort om også hans tjenere stadig gjør seg om til rettferdighets tjenere. Men deres ende skal være i samsvar med deres gjerninger.

Det er fire områder som er nevnt, hvor «superapostlene» handlet i strid med sannheten:

• De hadde opphøyd seg selv til en stilling som Jesu apostler (versene 12, 13).
• De forkynte an annen Jesus enn den som Paulus forkynte (vers 4).
• De hadde en annen ånd en den Paulus hadde (vers 4).
• De villedet medlemmene av menigheten i Korint (vers 3).

Vakttårnet for 1. mai 1965 hadde artikkelen «Hvordan organisasjonen av offentlige tjenere kan bevares ren». Artikkelen har en flott drøftelse av «superapostlene», og jeg har et langt sitat fra artikkelen. Jeg har merket teksten i forskjellige farger og med forskjellige bokstaver:

(a) Sannheten er ren, og Jesus Kristus, Davids Sønn, sa i en bønn til Gud angående Guds skrevne Ord: «Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Ved trofast å gi akt på dette rene Guds Ord har den nye verdens samfunn vært i stand til å rense sin lære og holde sin undervisning ren og sann.

¹⁴ Helt siden det første nummer av bladet Zion’s Watch Tower kom ut i juli 1879, det vil si for snart 86 år siden, har Jehovas innvigde folk bestrebet seg på å gjøre dette. Det er derfor på et meget sent tidspunkt at følgende uttalelse kom fra den romersk-katolske pontifex maximus Paul VI, like etter at han kom tilbake fra sin pilegrimsreise til Midt-Østen, en uttalelse som ble gjengitt i en melding i New York Times datert «Roma, 8. jan.», og som lød:

(b) Pave Paul understreket at «enhver som ønsker å være en sann kristen», må gå tilbake til Skriften.«Tilbakevendingen til evangeliet må være det som våre tanker til stadighet beskjeftiger seg med, vår åndelige bestrebelse, moralske fornyelse og det som preger våre religiøse og menneskelige følelser,» erklærte han.

(c) Han sa at studium av Skriften ikke innebar at en forkastet kirkens tradisjoner, men at det innebar «en økt anstrengelse for å bringe vår kristne tro nærmere dens opprinnelige innhold, en streben etter større troskap mot vår Herres tenkemåte, en åndelig styrkelse av det som ved den autentiske utvikling av tradisjonen er blitt overgitt oss». — New York Times for 9. januar 1964.

(d) ¹⁶ I motsetning til dette bestreber den nye verdens samfunn av Jehovas vitner seg på å rense seg for alle religiøse tradisjoner og holde fast ved Guds rene skrevne Ord. Vi husker hvordan Jesus fordømte menneskelagde tradisjoner. — Matt. 15: 1—14.

(e)¹⁷ Apostelen Paulus talte meget klart og tydelig om renhet i læren og om å holde den sanne kristne organisasjon ren for falske apostlers lære da han skrev følgende til den menigheten som han hadde grunnlagt i Korint i Hellas:

¹⁸ «Jeg er nidkjær for dere med guddommelig nidkjærhet, for jeg lovte dere personlig bort til ekteskap med én ektemann, så jeg kunne framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg er redd for at liksom slangen forførte Eva med sin list, skal også deres sinn på en eller annen måte forderves og vendes bort fra den oppriktighet og renhet som tilkommer Kristus.

(f)  For, som det nå er hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi forkynte, eller dere får en annen ånd enn den dere har fått eller et annet godt budskap enn det dere har fått tåler dere ham godt. For jeg mener at jeg ikke på noe punkt har vist meg dårligere enn deres overvettes fine apostler. Men selv om jeg er udyktig i tale, er jeg det sannelig ikke i kunnskap.» — 2 Kor. 11: 2—6, NW.

¹⁹ Da slangen i Eden fristet Adams hustru Eva, for å forføre og forderve henne, gjorde den det naturligvis med noe som hadde med læren, med den religiøse tro, å gjøre. Det hadde ikke noe med den moralske eller seksuelle oppførsel å gjøre. Slangen forledet Eva til å tro at hennes Skaper, Jehova Gud, var en løgner, at det ikke var sant det som han hadde sagt til hennes ektemann, Adam.

(g) På en lignende listig måte forsøkte disse såkalte «overvettes fine apostler» mens Paulus var borte fra Korint, å forderve den kristne menighet der. Hvordan? Jo, ved å forkynne en annen Kristus enn den Kristus som Paulus hadde forkynt, ved å forsøke å føre inn i menigheten en annen ånd enn den de sammen med dens gaver hadde fått gjennom Paulus, og ved å forkynne som et «godt budskap» noe annet enn det gode budskap som Paulus hadde forkynt for dem. Disse såkalte «overvettes fine apostler» forsøkte således å gifte bort menigheten i Korint til en annen Kristus og dermed la den få en annen åndelig ektemann. Dette førte til umoral i åndelig henseende. Hvordan?

²⁰ Apostelen Paulus hadde allerede lovt dem bort til ekteskap med Jesus Kristus, Guds himmelske Sønn. Hvis de nå lot seg bli trolovet med en annen Kristus for å gifte seg med ham, ville de derfor ikke lenger i åndelig henseende være rene moralsk sett. De ville miste sin åndelige renhet, sin jomfruelighet, som de skyldte Jesus Kristus som sin lovte ektemann.

(h) Apostelen Paulus ønsket å framstille denne kristne menighet som han hadde grunnlagt, som en «ren jomfru for Kristus», men nå forsøkte disse «overvettes fine apostler» å få brutt menighetens trolovelse med Jesus Kristus og i stedet få den til å inngå en forbindelse med en falsk Kristus. De forsøkte å forlede den allerede trolovede menighet til å begå åndelig umoral, åndelig utukt, for i Jehovas lov som var blitt gitt gjennom Moses, ble en trolovet jomfru betraktet som om hun allerede var hustruen til den mannen som det var blitt truffet tiltak for at hun skulle bli gift med.

²¹ Apostelen Paulus sammenlignet derfor disse såkalte «overvettes fine apostler» med slangen i Eden, og han forsøkte å beskytte· den kristne menighet mot dem. Den nidkjærhet som Paulus hadde for menigheten, var ikke en selvisk, harmfull, ugudelig nidkjærhet, men var en guddommelig nidkjærhet som ikke tålte noen rivalisering, og som helt og fullt var basert på en udelt hengivenhet for Jesus Kristus, deres opprinnelige Brudgom. Paulus var i sannhet en «brudgommens venn», og han ønsket til fastsatt tid å få del i vennens ’glede over brudgommens røst’ når brudgommen talte til sin ’rene jomfru’, bruden, i himmelen. — Joh. 3: 29.

Det viktige poenget i artikkelen som er sitert, kan uttrykkes med følgende ord:

(a) Ved trofast å gi akt på dette rene Guds Ord har den nye verdens samfunn vært i stand til å rense sin lære og holde sin undervisning ren og sann.

(d) I motsetning til dette bestreber den nye verdens samfunn av Jehovas vitner seg på å rense seg for alle religiøse tradisjoner og holde fast ved Guds rene skrevne Ord.

Da artikkelen ble publisert i 1964 (i 1965 på norsk), var dette målet oppnådd. Jehovas vitners lære var ren og sann. Denne rene og sanne lære er fremdeles Jehovas vitners grunnleggende lære. Men som jeg har nevnt, så ble noen av disse læresetningene forandret i slutten av det 20. århundre og i det 21. århundre, og noen nye læresetninger ble innført. Dette er en situasjon som på flere områder ligner situasjonen med «superapostlene» i Korint.

Den grønne teksten i punktne (a) og (d) viser at Jehovas vitners ledere fokuserte på Bibelen, på Guds Hellige ord. Til og med Paven oppmuntret kristne til å gå tilbake til Skriften, slik den gule teksten i punkt (b) viser. Men i tillegg til Bibelen, pekte han også på at man måtte akseptere kirkens tradisjoner, slik den gule teksten i (c) viser.

Vi har ikke mye kunnskap om «superapostlene». Men ordene i brun skrift (f, g og h) belyser noen av disse personenes handlinger. Ordet «apostel» referer til noen som er sendt ut, og i teknisk kristen betydning refererer ordet til Jesu 12 apostler. «Superapostlene» var medlemmer av menigheten i Korint, og de hadde tydeligvis opphøyd seg selv til en stilling som eldste og lærere (11:6). Studienoten i Studiebibelen til 1. Korinter 11:12 har en god forklaring:

for at de som prøver å bevise at de er likestilt med oss, ikke skal ha noe grunnlag for det de skryter av:Paulus ville ikke ta imot økonomisk hjelp fra menigheten i Korint. (2Kt 11:9) Men det ser ut til at «superapostlene» tok imot slik hjelp, og de påsto at Paulus viste at han ikke var en apostel i likhet med dem, siden han utførte verdslig arbeid. (2Kt 11:4, 5, 20) De ‘prøvde å bevise at de var likestilt med’ Paulus. «Det de skryter av», sikter kanskje til deres påstander om at de var kvalifisert til å tjene som apostler. (2Kt 11:7) Senere i dette kapitlet og i kapittel 12 framhevet Paulus sine egne kvalifikasjoner for å vise at de slett ikke hadde noe grunnlag for å ha det synet på ham som de hadde. Han sa dessuten rett ut at «superapostlene» i virkeligheten var «falske apostler, … som [ga] seg ut for å være Kristi apostler». – 2Kt 11:13.

Når vi vender tilbake til drøftelsen som viser at det kan være et riktig grunnlag for splittelser, så kan vi se at når Paulus tok avstand fra «superapostlene», så handlet han på riktig måte. Menigheten i Korint var en av Guds menigheter, og den lære som menigheten hadde og forkynte, var sannhet. Dette kunne man selvsagt ikke ta avstand fra. Men den lære som «superapostlene» forfektet, som var falsk, måtte man ta avstand fra.

Jeg skal nå bruke situasjonen i Korint som en bakgrunn for å belyse situasjonen i Jehovas vitners organisasjon i dag.

SEKTERISKE TREKK SOM HAR BLITT INNFØRT AV MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD

Paulus sammenligner «superapostlene» med slangen i Edens hage som representerte Satan. Dette viser at disse «superapostlene» hadde dårlige motiver, og at de ønsket å bedra medlemmene i menigheten. Jeg er sikker på at de nåværende 11 medlemmene av det styrende råd ikke har dårlige motiver. Allikevel har de innført en rekke menneskebud som har ført til skade for titusenvis av mine brødre og søstre, og de har også innført falske læresetninger. Dette er klare sekteriske trekk, og det viktigste sekteriske trekk er at de har gitt seg selv ubegrenset makt!

I det som følger, skal jeg drøfte fire av de feilaktige handlingene som medlemmene av det styrende råd har gjort i siste del av det 20. århundre og i det 21. århundre, som ligner på de feilaktige handlingene til «superapostlene» og til Diotrefes, som er nevnt i 3. Johannes:

• De har opphøyd seg selv til den samme stilling som Jesu apostler hadde.
• De tror ikke på Bibelens fulle inspirasjon.
• Deres system for eksklusjon strider mot Bibelen.
• De forkynner en annen Jesus enn den Jesus Paulus forkynte.

Å OPPHØYE SEG SELV TIL APOSTLER

Jesus Kristus var ydmyk, og han oppmuntret også sine apostler til å være ydmyke. Ifølge Matteus 23:8-12 sa Jesus:

⁸ Men dere, dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er DERES lærer, mens dere alle er brødre. ⁹ Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden DERES far, for én er DERES Far, den himmelske. ¹⁰ Dere skal heller ikke la dere kalle ’ledere’, for én er DERES Leder, KRISTUS. ¹¹ Men den største blant dere skal være DERES tjener. ¹² Enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og enhver som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.

En organisasjon som finnes i alle land, må ha en ledelse. I kapittel 3 i min bok My Beloved Religion —And The Governing Body, tredje utgave, viser jeg at det ikke var noen gruppe i det første århundre evt. som styrte de kristne menigheter og som derfor kunne kalles «det styrende råd». Vi leser i Apostlenes gjerninger kapittel 15 om et møte som apostlene og de eldste hadde, hvor de under ledelse av hellig ånd drøftet bestemte lærespørsmål. Men det finnes ingen beretning om et senere møte mellom apostlene og de eldste. Og det finnes heller ingen antydning i De kristne greske skrifter om at apostlene og de eldste regjerte over de kristne menighetene.

Jesus var den som regjerte over menighetene, fordi de var en del av hans rike, slik vi leser i Kolosserne 1:13.  Hver menighet hadde et eldsteråd som ledet menigheten, men ikke regjerte over den. Når vi studerer Apostlenes gjerninger, ser vi at det var den hellige ånd som ledet menighetene og som ledet forkynnelsen av det gode budskap om Riket i det første århundre og ikke en gruppe menn.

Hvordan har Jehovas vitners organisasjon blitt ledet i vår tid? C. T. Russell og hans medarbeidere begynte å studere Bibelen i 1870-årene, og etter en kort stund var de i stand til å forstå Bibelens grunnleggende lære. Menighetene på den tiden var uavhengige, og det var ingen organisasjon. Men Russell, som hadde brukt hele sin formue i arbeidet med å spre det gode budskap om Riket, var leder for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Det var imidlertid et stort antall personer som skrev artikler i Vakttårnet, og det viser at det var mange personer som tok ledelsen blant Bibelstudentene.

Et skriftsted som ble drøftet på den tiden, var Matteus 24:45-47, hvor «den tro og kloke slave» blir nevnt. Noen Bibelstudenter mente at denne slaven var Russell, noe han benektet. Mens andre mente at ordene ikke refererte til noen person. J. F. Rutherford var president for Selskapet Vakttårnet fra 1917 til 1942. Han var talsmann for Jehovas vitner, og han skrev alle bøkene som ble publisert, og mange andre publikasjoner.

På Rutherfords tid ble ordene om den tro og kloke slave anvendt på alle salvede vitner på jorden, både menn og kvinner. Uttrykket «mat i rette tid» ble forbundet med den litteratur som ble utgitt av Selskapet Vakttårnet. Det betyr at oppfatningen ikke var at det var noen bestemte personer som var utvalgt av Gud som hans spesielle tjenere og som hadde betegnelsen «den tro og kloke slave».

Den oppfatningen at «den tro og kloke slave» var et kollektivt uttrykk for alle salvede Guds tjenere, mann og kvinner, fortsatte så lenge N. H. Knorr var president og gjennom hele det 20. århundre. Men i det 21. århundre ble det en forandring. Vakttårnet for 15. juli 2013, side 22, sier:

10 Hvem er så den tro og kloke slave? I tråd med det mønsteret Jesus fastla ved å gi mange mat gjennom noen få, består denne slaven av en liten gruppe salvede brødre som er direkte involvert i å tilberede og dele ut åndelig mat under Kristi nærvær. Opp gjennom de siste dager har de salvede brødrene som utgjør den tro og kloke slave, tjent sammen ved hovedkontoret. I de siste tiårene har denne slaven vært identisk med Jehovas vitners styrende råd. (kursiv i originalen.)

Situasjonen i dag er slik at 11 menn som er kjent ved navn, og som regelmessig viser seg i videoer på JW Broadcasting, blir identifisert som den tro og kloke slave.

Hvis vi ser på dette i lys av Jesu ord i Matteus 23:8-12, som er sitert ovenfor, så får vi en dårlig smak i munnen. At 11 menn gir seg selv rollen som en regjerning for Jehovas vitner og gir seg selv ubegrenset maket, er klart i strid med Jesu ord. Og disse 11 mennene fortsetter å opphøye seg over sine brødre og søstre. Vakttårnet for januar 2020, side 31, sier:

¹⁵ Ikke alle som har håp om å leve i himmelen, er en del av «den trofaste og kloke slave». (Les Matteus 24:45–47.) Akkurat som i det første århundre bruker Jehova og Jesus i dag noen få brødre til å gi mange åndelig mat. Det var bare noen få salvede kristne i det første århundre som ble brukt til å skrive De kristne greske skrifter. Og i dag er det bare noen få salvede kristne som har det ansvar å gi Guds folk «mat i rette tid». (Fet skrift i originalen)

En artikkel i Vakttårnet for februar 2022 har tittelen «Stoler du på at Jehova alltid gjør det som er rett?», og på sidene 4 og 5 leser vi:

⁷ Det er kanskje ikke så vanskelig for oss å ha tillit til at Jehova alltid gjør det som er rett. Utfordringen kan være å stole på hans representanter på jorden. Vi lurer kanskje på om de som har en viss myndighet i Jehovas organisasjon, virkelig lar seg lede av Jehova eller bare gjør det de selv synes er best… Jehova stoler på dem han har utnevnt til å ta ledelsen i organisasjonen og menigheten. Så hvis vi ikke stoler på disse mennene, kan vi ikke si at vi stoler på Jehova.

⁸ I dag leder Jehova den jordiske delen av sin organisasjon ved hjelp av «den trofaste og kloke slave». (Matt 24:45) I likhet med det styrende råd i det første århundre fører denne slaven tilsyn med Guds folk over hele verden og gir veiledning til de eldste i menighetene. (Les Apostlenes gjerninger 16:4, 5.) De eldste sørger så for at denne veiledningen blir fulgt i menigheten. Vi viser at vi stoler på Jehovas måte å gjøre ting på, ved at vi er lydige mot den veiledningen og de instruksene vi får fra organisasjonen og de eldste.

¹¹ Vi kan få større tillit til den veiledningen vi får fra de eldste, ved å huske at de ber om å få hellig ånd når de drøfter saker som berører menigheten. De tenker også nøye over aktuelle bibelske prinsipper og sjekker hvilke retningslinjer Jehovas organisasjon har gitt.

Sitatene ovenfor viser at de 11 medlemmene av det styrende råd sammenligner seg med dem som var Guds sekretærer og skrev De kristne greske skrifter. Og de hevder at de som ikke stoler på disse 11 menn, som ikke stoler på at alt det medlemmene av det styrende råd skriver, ikke stoler på Jehova. Disse ordene viser at de forherliger seg selv og opphøyer seg selv akkurat som «superapostlene» gjorde.

Medlemmene av det styrende råd benekter at de er inspirert av Gud, det vil si at de får budskaper fra Gud. Men samtidig kommer de med utsagn, som bare kan bety at de tror at de er inspirert av Gud. Og de forlanger at alle Jehovas vitner må vise absolutt lydighet.

Et eksempel på deres krav på inspirasjon fra Gud og deres krav om absolutt lydighet, finner vi i Vakttårnet for februar 2022, artikkel 6, paragraf 15:

¹⁵ Nå som enden for denne onde verden er så nær, er det viktigere enn noen gang at vi stoler på Jehovas måte å gjøre ting på. Hvorfor det? Under den store trengsel kan det være at vi får instrukser som virker merkelige eller vanskelige å følge [engelsk:  instructions that seem strange, impractical, or illogical.] Jehova kommer jo ikke til å snakke til oss personlig. Sannsynligvis vil han gi oss instruksene gjennom sine utnevnte representanter. Det er ikke da vi skal sette spørsmålstegn ved instruksene eller være skeptiske og tenke: «Kommer dette virkelig fra Jehova, eller er det de ansvarlige brødrenes personlige mening?»Kommer du til å stole på Jehova og hans organisasjon i denne avgjørende tiden i menneskenes historie? Det synet du har på teokratisk veiledning nå, kan fortelle noe om hvordan du kommer til å reagere da. Hvis du stoler på den veiledningen vi får i dag, og er rask til å følge den, vil du sannsynligvis gjøre det samme under den store trengsel. – Luk 16:10. (Ordene i fet skrift uthevet i originalen)

Selv om vi mottar instrukser fra det styrende råd som «virker merkelige eller vanskelige å følge»[engelsk:  instructions that seem strange, impractical, or illogical.], så er dette «Jehovas måte å gjøre ting på». Alle vitner må følge disse instruksjoner. Det betyr at selv om vi ikke forstår noe som medlemmene av det styrende råd sier eller skriver, så må vi tro at dette kommer fra Jehova. Dette er et direkte utsagn som viser at medlemmene av det styrende råd hevder at de er inspirert av Gud!

Ordene i sitatet er et klart utsagn om at medlemmene av det styrende råd hevder at de er inspirert av Gud. Dette viser at de stiller seg selv på samme nivå, eller rettere, over De hellige skrifter.  Da Jeg ble et vitne i 1961, hadde vi bare én autoritet, og det var Bibelen. I dag har Jehovas vitner to autoriteter, Bibelen og det styrende råd. Og det styrende råd står over Bibelen, for de hevder at de er de eneste som kan tolke Bibelens tekst.

De siterte ordene viser at vitnene må behandle medlemmene av det styrende råd på samme måte som de som var inspirert av Gud, slik som profetene i De hebraiske skrifter. En bror som viser en nesegrus dyrkelse av medlemmene av det styrende råd er Kenneth Flodin, som er tilsynsmann for Betelhjemmet ved Watchtower Farms. Den 24. april 2023 holdt han talen «Jesus’ yoke is kindly» («Jesu åk er godt») på JW Broadcasting, og han sa:

The Governing body could be likened to the voice of Jesus, the head of the congregation. So, when we willingly submit to the faithful slave, we are automatically submitting to Jesus’ authority and direction.[1]

Det styrende råd kan bli sammenlignet med Jesu stemme, han som er menighetens hode. Når vi derfor villig underordner oss den trofaste slave, vil vi automatisk legge oss under Jesu autoritet og ledelse.

Sitatene ovenfor minner meg om den stilling som «superapostlene» i Korint hadde opphøyet seg til, slik vi ser det i tabell 1.1:

Tabell 1.1. En sammenligning mellom «superapostlene» og det styrende råd

Superapostlene

1)     De hadde opphøyd seg selv til en maktposisjon i menigheten, og de hevdet at de var Jesu Kristi apostler.

De 11 medlemmene av det styrende råd:

1)     De sier at de ikke er inspirert av Gud, men samtidig hevder de å være inspirert av Gud. 2)     De sammenligner seg selv med dem som skrev De kristne greske skrifter. 3)     De fungerer som en regjering for Jehovas vitner. 4)     De har all makt over læren og over menighetenes eiendommer og penger. 5)     De krever absolutt lydighet. De som ikke er lydige, blir ekskludert.

De 11 mennenes opphøyelse av seg selv har forandret organisasjonen fra å være teokratisk til å bli autokratisk og diktatorisk. Dette ble bekreftet i en rettsak i California i 2012. Bakgrunnen for saken var at tre eldste i Menlo Park menighet i USA ble fjernet som eldste. De brakte saken inn for retten, og Jehovas vitners advokat, Calvin Rouse, sa ifølge sakens transkript:

Jeg sier organisasjon. Jeg er juridisk rådgiver for Jehovas vitners nasjonale organisasjon i Brooklyn, New York. Normalt skulle jeg ikke vært her. Men dette er en av de 13,000 organisasjonene i De forente stater. Vi er en hierarkiask religion som er bygd opp på samme måte som den katolske kirke. Når det kommer en ordre fra Paven ned gjennom kirken om a frata en prest presteverdigheten og kaste ham ut, så har han ikke mer å gjøre i det lokale sogn. Det er på samme måte med situasjonen her.[2]

Det er helt klart at den makt som medlemmene av det styrende råd har gitt seg selv, kolliderer direkte med Jesu ord i Matteus 23:8-12, om at alle kristne er brødre og ingen skulle bli kalt ledere. Vi kan derfor konstatere at medlemmene av det styrende råd har opphøyd seg selv på samme måte som «superapostlene» i Korint.

AVISNINGEN AV BIBELENS FULLE INSPIRASJON

Å tro på Bibelens fulle inspirasjon innebærer å tro at hvert ord er inspirert av Gud, alle beretninger er inkludert under ledelse av hellig ånd med en bestemt hensikt, og alle detaljer og nyanser i originalteksten er viktige.

I tillegg til disse punkter vil behandlingen og forklaringen av teksten vise om personen tror på Bibelens fulle inspirasjon. Troen på Bibelens fulle inspirasjon innebærer at han eller hun tar teksten slik den står («at face value»). Dette betyr at teksten må bli sett på i lys av ordenes leksikalske betydning og reglene for grammatikk og syntaks på originalspråkene.

Dette betyr igjen at vi må ta teksten som en bokstavelig historisk beretning hvis ikke sammenhengen klart viser at et ord eller en setning ikke skal tas i bokstavelig mening. Fra et praktisk synspunkt betyr dette at hvis en person ikke tar Bibelens skapelsesberetning som en sann historisk beretning, så aksepterer ikke vedkommende Bibelens fulle inspirasjon. Og videre: Hvis en person ikke aksepterer Jesu genealogi i Lukas 3:23-38 som en historisk beretning, noe som viser at de første mennesker ble skapt for omkring 6 000 år siden, så tror vedkommende ikke på Bibelens fulle inspirasjon.

Medlemmene av det styrende råd sier at de tror på Bibelens fulle inspirasjon. Men samtidig hevder de at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen betydning for oss i dag. Høysangen, for eksempel, som forteller om Sulamit, hyrden, kong Salomo, og forskjellige andre personer har ingen betydning for oss. Vi kan bare lære noen moralske prinsipper av denne boken.

Det syn at deler av De hebraiske skrifter ikke har noen mening for oss i dag er en falsk lære, fordi den devaluerer betydningen av Bibelens tekst som Guds ord. Den reviderte New World Translation (2013) og den tilsvarende norske NV18, foruten mange artikler i Vakttårnet viser at de nåværende medlemmene av det styrende råd ikke tror at detaljene og nyansene i Bibelens originale tekst har betydning for oss. Dette er også noe som villeder leserne. Bibelens inspirasjon er et enten-eller spørsmål. Bare troen på Bibelens fulle inspirasjon er akseptabelt for Jehova.

Kapittel 6 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, tredje utgave, har tittelen«The Governing Body’s new view of the Bible», og den viser detaljert hvordan medlemmrne av det styrende råd har avvist Bibelens fulle inspirasjon. En drøftelse av det sammme emnet finnes i artiklene. «Analysis of the evidence used to show that the Governing Body is ‘The faithful and discreet slave’» og «The members of the Governing Body do not believe in the full inspiration of the Bible.»

EKSKLUSJON BASERT PÅ MENNESKEBUD

Kapittel 5 i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, tredje utgave,  har tittelen «The disfellowshipping offenses», og kapittel 6 har tittelen «The true regime of disfellowshipping.» Disse kapitlene drøfter det som Bibelen sier om eksklusjon, og de viser at hele systemet med eksklusjon er funnet opp av medlemmene av det styrende råd, og det har ingen støtte i Bibelen. Dette systemet bryter mange bibelske lover og prinsipper.

I noen henseender har medlemmene av det styrende råd etterlignet Diotrefes, som Johannes nevner i sitt tredje brev, versene 9 og 10:

⁹ Jeg skrev noe til menigheten, men Diọtrefes, som gjerne vil ha den fremste plassen (filotrōpeō) blant dem, tar ikke imot noe fra oss med respekt. ¹⁰ Derfor vil jeg, hvis jeg kommer, minne om hans gjerninger, som han fortsetter å gjøre, idet han snakker (flyaros) om oss med onde (poneros) ord (logos). Og han nøyer seg ikke med dette — selv tar han ikke imot brødrene med respekt, og dem som ønsker å ta imot dem, forsøker han å hindre og å kaste ut (ekballō) av menigheten.

Verbet filoprōteuō har betydningen «å like og elske å være først og ha den øverste stillingen; å ønske å gi ordre til andre». (Louw og Nida) Diotrefes ville ha den fremste plassen i menigheten, akkurat som «superapostlene» i Korint. Som jeg har vist, har også medlemmene av det styrende råd opphøyet seg selv til den øverste posisjon i Jehovas organisasjon.

Louw og Nida definerer ekballō på følgende måte: «Å få noen til å gå eller forlate noe, ofte, men ikke alltid noe som innebærer bruk av makt, å kaste ut, å ekskludere». Diotrefes kastet personer ut av menigheten av grunner som han selv hadde funnet på. Medlemmene av det styrende råd følger i dag akkurat samme kurs som Diotrefes og ekskluderer medlemmer i stor stil av grunner som de selv har funnet opp. Et eksempel er at de ekskluderer medlemmer som ikke er enig i deres fortolkning av et bibelsk punkt.

Eldsteboken «Vær hyrder for Guds hjord» fører opp 46 handlinger som er eksklusjonsgrunner. Bare 11 av disse har støtte i De kristne greske skrifter, og de andre 35 har blitt funnet opp av medlemmene av det styrende råd.

Ordene som er oversatt med «snakker om oss med onde ord» er oversatt fra ordene logois («ord»), ponerois («ond») og flyarōn (presens partisipp av verbet med betydningen «å baktale, å snakke nonsens»). Diotrefes omtalte apostelen Johannes og andre erfarne eldste med «onde ord» I dag har vi en lignende situasjon ved at eldste under ledelse av det som medlemmene av det styrende råd har skrevet i Eldsteboken, omtaler personer som har blitt ekskludert og som har meldt seg ut med «onde ord». Et eksempel er at ekskluderte og de som har meldt seg ut, blir klassifisert som «antikrist», som var de største fiendene av de kristne i det første århundre evt. (Vakttårnet 15. november 1981, side 18, og Vakttårnet for 15. september, 1986, side 31).

Jeg vet hvor jeg står, fordi jeg tjener Jehova. Jeg reagerer ikke negative og blir trist når noen omtaler meg med «onde ord». Dette er noe vi må vente i en autokratisk organisasjon. Men jeg observerer det, og jeg ser det i lys handlingene til Diotrefes og «superapostlene». Jeg har pekt på flere ting hvor medlemmene av det styrende råd har brutt Bibelens lover. De eldste så det slik at jeg skapte splittelser, og de ekskluderte meg.

Hva sier de nå om meg? De sier at jeg er en frafallen, og at jeg har vendt meg imot Jehova og hans organisasjon. Hvis jeg ikke innrømmer at jeg tar feil og aksepterer det styrenderåds fortolkninger, vil jeg bli evig tilintetgjort uten håp om noen oppstandelse. Dette er «onde ord» som ikke er sanne. Faktum er at jeg forsvarer Jehovas organisasjon. Men jeg er uenig i flere av oppfatningene og handlingene til medlemmene av det styrende råd basert på klare bibelske utsagn. Diotrefes talte «onde ord» om Johannes og hans medeldste, fordi de ikke var enig med Diotrefes, og de eldste i dag taler «onde ord» om meg og et stort antall andre som ikke er enig med medlemmene av det styrende råd.

Vi leser i 3. Johannes 10 om Diotrefes:

selv tar han ikke imot brødrene med respekt, og dem som ønsker å ta imot dem, forsøker han å hindre og å kaste ut (ekballō) av menigheten.

Hvordan etterligner medlemmene av det styrende råd Diotrefes her? Taler på menighetsmøtene og på stevner advarer mot å ha noe som helst å gjøre med ekskluderte personer, ikke engang svare familiemedlemmer som ringer. På denne måten prøver organisasjonen å hindre all kontakt. Hvis et vitne fortsetter å  ønske en ekskludert velkommen i sitt hjem, vil han også bli ekskludert. Dette er akkurat det samme som Diotrefes gjorde.[3]

Det er selvfølgelig også flere forskjeller mellom Diotrefes og medlemmene av det styrende råd. Men likhetene er at både Diotrefes og medlemmene av det styrende råd ekskluderer kristne i strid med Bibelens lover og prinsipper.

Siste år var det omkring 80 000 vitner som ble ekskludert, og i løpet av det 21. århundre har mer enn én og en halv million vitner blitt ekskludert. Mangel på undervisning av domsutvalgene fører til deres inkompetanse. Og fordi de fleste eksklusjonsgrunnene er oppfunnet av medlemmene av det styrende råd, anslår jeg at mer en 90 % av alle som har blitt eksludert, ikke skulle vært ekskludert. Vi kan bare forestille oss all den lidelse og hjertesorg som de menneskebud som det styrende råd bruker for eksklusjon, fører med seg. Medlemmene av det styrende råd har et stort ansvar for alle disse ekskluderte vitner, fordi deres ubibelske handlinger har ført til at livene til titusenvis av vitner har blitt ødelagt.

[1]. https://www.jw.org/en/library/videos/#en/mediaitems/VODPgmEvtMorningWorship/pub-jwb-095_10_VIDEO

[2]. The Superior Court of the State of California in and for the County of San Mateo. Case No. CIV508137, February 2012, page 4.

[3]. Eldsteboken 12: 17 (1) viser at det å ha omgang med en som er ekskludert, kan føre til eksklusjon. To artikler i kategorien «Å sky ekskluderte — i strid med Bibelen» viser at å isolere de ekskluderte fullstendig er et menneskebud som strider imot flere lover og prinsipper i Bibelen.

«Å FORKYNNE EN ANNEN JESUS EN DEN PAULUS FORKYNTE»

Dette er et særlig urovekkende punkt. Den nye tingens ordning og oppstandelsen fra de døde er bygd på Jesu gjenløsningsoffer. Men medlemmene av det styrende råd benekter vesentlige sider ved gjenløsningsofferet.

Å FORSVARE DEN JESUS SOM PAULUS FORKYNTE

En av de mest grunnleggende lærepunkter for Bibelstudentene og Jehovas vitner er læren om Jesu gjenløsningsoffer. Å forsvare gjenløsningsofferet var en av de viktigste grunnene til at Russell begynte å publisere Zion’s Watchtower Herald of Christ’s Presence i 1879. J. F. Rutherford forsvarte også gjenløsningsofferet, og han skrev flere utmerkede artikler om dette offeret.

Den Jesus som Paulus forkynte, kan bli identifisert på grunnlag av gjenløsningsofferet. Da Jesus døde, kjøpte han Adam og alle hans etterkommere. Gjenløsningsofferet garanterer at alle Adams etterkommere, unntatt de som skal regjere med Jesus i himmelen og de som har begått synd mot den hellige ånd, vil få en oppstandelse på den tusen år lange dommens dag for å få en personlig sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet.

Adam ble også kjøpt av Jesus.  Men fordi han syndet mot den hellige ånd, vil han ikke få noen oppstandelse.

I året 1965 inneholdt Vakttårnet 12 artikler som drøftet oppstandelsen. Konklusjonen var at «størstedelen av den døde menneskehet» vil få en oppstandelse. (Vakttårnet for 1. august 1965, side 353) på dommens dag for å få sin sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet. Det samme syn finner vi i boken Kunnskap som fører til evig liv (1995), sidene 185, 186:

I dette tusenårsriket vil oppstandelsen finne sted. De som med overlegg har syndet mot Guds hellige ånd, hans virksomme kraft, i strid med dens tilkjennegivelse uten å angre, vil ikke bli oppreist til liv igjen. (Matteus 23:15, 33; Hebreerne 6:4-6) Det er selvfølgelig Gud som avgjør hvem som har syndet på den måten. Men to forskjellige grupper vil bli oppreist fra de døde — «de rettferdige og de urettferdige». (Apostlenes gjerninger 24:15) Ettersom alt vil foregå på en ordnet måte, er det rimelig å tro at de første som blir ønsket velkommen tilbake til livet på jorden, er de rettferdige, de som har tjent Jehova lojalt. — Hebreerne 11:35-39.

17 Disse trofaste menneskene kommer til å være til stor hjelp i den neste fasen av oppstandelsen da milliarder av «de urettferdige» blir frigjort fra dødens lenker. Størsteparten av menneskeheten fikk aldri anledning til å lære Jehova å kjenne. Satan ‘blindet deres sinn’. (2. Korinter 4:4) Men virkningene av Satans verk vil bli opphevet. De urettferdige vil komme tilbake igjen til en vakker og fredelige jord. De vil bli tatt imot av folk som er godt organisert for at det skal lære dem om Jehova og hans regjerende sønn, Jesus Kristus. Etter hvert som milliarder av oppstandne mennesker lærer om sin Skaper og får kjærlighet til ham, vil kunnskapen om Jehova fylle jorden i et omfang som aldri før.

Disse ordene uttrykker det bibelske syn på oppstandelsen. Og de forkynner den Jesus som Paulus og andre kristne i det første århundre forkynte.

Å FORKYNNE EN ANNEN JESUS ENN DEN PAULUS FORKYNTE

I vårt land var det en gruppe som var opptatt med dype bibelstudier. Når vi kom sammen, brukte vi å drøfte bibelske spørømål som hadde oppstått under vårt studium. Vi var alle sammen svært begeistret for artiklene om oppstandelsen i 1965. Og vi verdsatte også det som boken Kunnskap som fører til evig liv sa om oppstandelsen.

Men til og med før året 1995 da denne boken ble publisert, kom det utsagn som viste at gjenløsningslæren var under angrep fra noen medlemmer av det styrende råd. Mine venner og jeg studerte The Watchtower for 1. Juni 1988, og her blir antallet som får oppstandelse begrenset. Flere brødre reiste spørsmål om konklusjonene i dette bladet. Men nå ble det tydelig at de som hadde angrepet læren om gjenløsningen, hadde fått gjennomslag for sine oppfatninger, noe de følgende tre sitater viser:

Det første er fra The Watchtower fra May 15, 1997, side 4. Det andre er fra brosjyren What Happens to Us when We Die? (1998), side 25, og det tredje er fra The Watchtower fra 1. April 1999, side 14:

But millions who have died without knowing God have the prospect of being awakened in such a peaceful new world, for the Bible promises: “There is going to be a resurrection of both the the righteous and the unrighteous.”—Acts 24:15; Luke 23:43.

But millions of other people have died without showing whether they should comply with God’s righteous standards… These too are in God’s memory and thus will be resurrected,  for the Bible promises: “There is going to be a resurrection of both the righteous and the unrighteous.”—Acts 24.15.

Yet millions of other people have died without showing whether they would comply with God’s righteous standards… These others too are in God’s memory and thus will be resurrected, for the Bible promises: “There is going to be a resurrection of both the righteous and the unrighteous.”—Acts 24.15.

Jeg drøftet disse sitatene med flere brødre, og vi forsto nå at medlemmene av det styrende råd hadde en helt annen forståelse av oppstandelsen enn det som ble uttrykt i artiklene i 1965. Nå måtte vi vente «millioner» av urettferdige i stedet for «milliarder», som vi tidligere hadde ventet.

Fra Vakttårnets litteratur fra det 21. århundre har jeg funnet 12 eksempler hvor ordet «milliarder» blir brukt i forbindelse med oppstandelsen, slik som i The Watchtower for desember 2020, side 13, hvor vi leser om «milliarder av mennesker som døde i fortiden». Men bladet forteller ikke om hvor mange av disses om er blant «de rettferdige».

Av de 12 stedene hvor ordet «milliarder» er nevnt, finner jeg fire steder hvor ordet er forbundet med dem som ikke kjente Gud før deres oppstandelse. (The Watchtower for 15. februar 2001, side 28; for 1. august 2015, sidene 5, 6; for februar 2017, sidene 9-13; og fra Awake! for september 2009, sidene 10, 11). Det er tydelig at det nåværende synspunktet til medlemmene av det styrende råd er at millioner vil få en oppstandelse i stedet for milliarder.

The Watchtower fra mai 2024 har to artikler om oppstandelsen. Disse artiklene er tydeligvis skrevet for å imøtegå kritikken av det som det styrende råd har skrevet om oppstandelsen. Konklusjonene i bladet er i hovedsak kosmetiske ved at muligheten for at noen flere en de man har tenkt, vil få en oppstandelse. Men oppfatningen om at de 8 milliarder+ som vil dø i den store trengsel, vil bli evig tilintetgjort uten håp om noen oppstandelse er på ingen måte forlatt. Derfor kan vi si at medlemmene av det styrende råd fremdeles forkynner en annen Jesus en den Paulus forkynte.

Medlemmene av det styrende råd tror ikke på det som De kristne greske skrifter sier om Jesu gjenløsningsoffer og oppstandelsen. Derfor kan vi si at de forkynner en annen Jesus enn den Paulus og de første kristne forkynte.

Jeg skal være mer detaljert når det gjelder oppstandelsen av millioner i stedet for milliarder. Jeg har skrevet boken The Atonement Between God and Man (norsk utgave: Forsoningen Mellom Gud og Mennesker) hvor jeg detaljert viser hva Bibelen sier om gjenløningsofferet og hvordan medlemmene av det styrende råd avviser viktige sider av dette offer. Hovedforskjellen finner i  rammen nedenfor:

Den riktige oppfatning av gjenløsningsofferet: Jesus døde for alle Adams etterkommere, og han kjøpte dem alle ved sin død. Hver enkelt vil få en personlig sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet. Medlemmene av det styrende råds uriktige oppfatning av gjenløsningsofferet: Jesus døde bare for dem som vil bli frelst, for «alle salgs mennesker» og ikke for «alle mennesker». Hver enkelt etterkommer av Adam vil ikke få en personlig sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet.

Jeg skal illustrere ordene i rammen ved å sammenligne oppfatningen til Bibelstudentene i det 19. århudre med oppfatningen til de nåværende medlemmer av det styrende råd.

Det kan virke som en umulig påstand. Men sannheten er at de nåværende lederne av Jehovas vitner forstår ikke den mest grunnleggende sannhet i Bibelen. De forstår ikke hensikten med gjenløsningsofferet og Jehovas løsning på Satans opprør. Men C. T. Russel og Bibelstudentene forsto dette.

BIBELSTUDENTENE Adam syndet, og alle hans etterkommere arvet synd. Jesus var en fullkommen mann akkurat som Adam. Da han døde, kjøpte han Adam og alle hans etterkommere. Ingen av Adams etterkommere hadde bedt om å bli født som syndere eller hadde ansvar for dette. Gjenløsningsofferet garanterer at hver enkelt av Adams etterkommere får den samme sjanse som Adam fikk, slik at de kan ta en personlig avgjørelse uten innflytelse av nedarvet synd om de vil tilbe Jehova eller ikke For å få til dette vil Jehova lage en tusen år lang dommens dag. I løpet av den tiden vil Adam og hans etterkommere bli oppreist som mennesker. På grunn av gjenløsningsofferet vil de i løpet av tusen år blir ført frem mot fullkommenhet. Ved slutten av de tusen år vil ingen lenger ha nedarvet synd. Nå er alle i samme situasjon som Adam, og de kan uten innflytelse av nedarvet synd treffe en avgjørelse om å tjene Jehova eller ikke. Den evige skjebnen til Adams etterkommere blir avgjort på den tusenårige dommensdag og ikke i løpet av denne gamle tingenes ordning. Bibelstudentene forsto hensikten med gjenløsningsofferet. Men de forsto ikke alle detaljer, slik som at Adam hadde syndet mot den hellige ånd og ikke ville få noen oppstandelse. Resten av deres forståelse var riktig.

DE NÅVÆRENDE MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD Medlemmene av det styrende råd har et mye mer begrenset syn på gjenløsningsofferet enn det Bibelstudentene hadde og det Bibelen sier. De tror ikke lenger at Jesus kjøpte alle Adams etterkommere og at alle disse vil få en personlig sjanse. De tror at Jesus bare døde for «alle slagsmennesker», for Adams etterkommere som blir frelst. De tror at det å frelse mennesker slik at de får evig liv, i dag er knyttet til Jehovas vitners forkynnelse. Når denne forkynnelsen har nådd det punkt Jehova ønsker, vil den store trengsel komme. Den store skare, som er Jehovas vitner, vil overleve den store trengsel, og alle andre vil ble evig tilintetgjort uten håp om noen oppstandelse.[1] Den evige skjebne til det store flertall av Adams etterkommere vil bli avgjort i den gamle tingenes ordning og ikke i løpet av den tusenårige dommens dag.

 

DEN SANNE BIBELSKE LÆREN OM GJENLØSNINGEN Jesus kjøpte Adam og alle hans etterkommere med sitt gjenløsningsoffer. Hensikten med forkynnelsen av det gode budskap om riket i det første århundre var ikke å skille alle mennesker i to grupper, de som ville bli frelst og de som ville bli evig tilintetgjort. Men hensikten var å finne oppriktige mennesker som ville arve det himmelske riket og regjere sammen med Jesus i himmelen. Hensikten med forkynnelsen av det gode budskap i endens tid er ikke å skille menneskene i to grupper, de som vil bli en del av den store skare og overleve den store trengsel og de som vil bli evig tilintetgjort i den store trengsel. Men hensikten med forkynnelsen er å samle inn resten av de 144 000, som skal regjere i himmelen med Jesus, og den store skare som vil overleve den store trengsel og gjøre jorden klar for oppstandelsen. Alle andre Adams etterkommere, de som har dødd i fortiden og de som dør i den store trengsel, har blitt kjøpt av Jesus Kristus. Derfor vil de få en oppstandelse på den tusen år lange dommens dag for å få samme sjanse som Adam. Men det finnes ett unntak. Noen mennesker har syndet mot den hellige ånd. Disse menneskene, inkludert Adam, ble også kjøpt av Jesus. Men fordi de er uforbederlig onde, og Jehova vet at de aldri vil forandre seg, vil de ikke få en oppstandelse.

Bibelstudentene trodde at den evige skjebnen til Adams etterkommere ville bli avgjort på den tusen år lange dommens dag.   De nåværende medlemmene av det styrende råd tror at den evige skjebnen til et stort flertall av Adams etterkommere blir avgjort av deres handlinger i den gamle tingenes ordning før den store trengsel og ikke på den tusen år lange dommens dag. Bibelen lærer at skjebnen til alle Adams etterkommere, unntatt de 144 000 som vil regjere med Jesus i himmelen, og de som synder mot den hellige ånd, vil bli avgjort  på den tusen år lange dommens dag og ikke i løpet av den gamle tingenes ordning.[2]

Det sanne bildet av gjenløsningsofferet understreker Jehovas visdom, kjærlighet, makt og rettferdighet. Enhver etterkommer av Adam, som har arvet synd, vil få en sjanse til å velge å tjene Gud i en situasjon hvor han eller hun ikke har nedarvet synd. Vi vet ikke hvor mange som vil følge Satan når han blir løslatt etter de tusen år. Men det er sannsynlig at flertallet av de fullkomne menneskene, som har erfart hvor godt det er å tjene Jehova, vil fortsette å tjene ham.

Det er helt klart at på grunn av det perverterte syn på gjenløsningsofferet som medlemmene av det styrende råd har, så har vi full rett til å si at de forkynner en annen Jesus en ham Paulus og de første kristne forkynte.

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅDS ANSVAR

Den situasjonen som jeg har beskrevet, må bli sett i lys av ordene i Jakob 3:1, 2 (over), 2:10 (i midten) og 1. Peter 1:10 (under):

¹ Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, da dere vet at vi skal få en strengere dom.  ² For vi snubler (ptaiō) alle mange ganger. Hvis noen ikke snubler (ptaiō) i ord, er han en fullkommen mann, i stand til også å holde hele kroppen i tømme.

¹⁰ For enhver som holder hele Loven, men feiler (ptaiō) på ett punkt, han har forbrutt seg mot dem alle.

¹⁰ Derfor, brødre, skal dere så mye mer gjøre DERES ytterste for å befeste DERES kall og utvelgelse; for hvis dere fortsetter å gjøre disse ting, skal dere aldri noensinne mislykkes (ptaiō).

Et viktig ord i disse versene er verbet ptaiō. Flere bibeloversettelser, inkludert NV96 og NV18, gjengir ordet i Jakob 3:1, 2 med «snuble». Men dette er en alt for svak gjengivelse. Ifølge Louw og Nida er betydningen av verbet «å unnlate å følge loven, å snuble, å feile, å synde».

Uttrykket «snubler i ord» kan oppfattes som en forsnakkelse, noe vi alle gjør av og til. Men Jakob 2:10 bruker verbet i betydingen «å ikke holde loven», og 1. Peter 1:10 bruker verbet i betydningen «å unnlate å oppnå Guds godkjennelse og den himmelske belønning». Det er derfor tydelig at ptaiō in Jakob 3:2 ikke refererer til en forsnakkelse, men til noe som er mye mer alvorlig.

Grunnen til at ikke mange skulle bli lærere, er den menneskelige tendens til å bryte lover og til å gi gale instrukser til andre. Å gjøre dette kan få alvorlige følger for den som blir undervist. Derfor vil lærere få en strengere dom når de lærer andre noe som ikke er riktig.

Jakobs ord kan bli anvendt på alle som er lærere i de kristne menigheter, inkludert medlemmene av det styrende råd. Når en lærer lærer underviser andre i noe som er usant, eller gjør noe som skader andre kristne, så har han et ansvar for dette. Medlemmene av det styrende råd skulle bli holdt ansvarlig for sine falske læresetninger, fordi deres eksklusjonssystem bryter bibelske lover og prinsipper, og for deres behandling av dem som har blitt ekskludert og som har meldt seg ut. Problemet er at det er ingen i organisasjonen som har myndighet eller vilje til å holde medlemmene av det styrende råd ansvarlig.

Jeg har trukket en parallell mellom Diotrefes og «superapostlene» og den nåværende situasjonen i organisasjonen. Jeg skal nå trekke en parallell mellom det å holde personer i det første århundre og medlemmer av det styrende råd i dag ansvarlige for det de gjør.

Var Diotrefes skyldig i eksklusjonshandlinger? Absolutt! Som vers 10 sier, var han en loidoros, en som brukte skjellsord og forbannet andre. Og han var en pleonektēs, en som utnyttet brødrene.

Johannes skrev til Gaius, som var en eldste i menigheten. På grunn av de alvorlige synder som Diotrefes var skyldig i, hvorfor ba ikke Johannes Gaius og menigheten om å ekskludere Diotrefes? Ifølge vers 9 hadde Diotrefes ønsket å ha den mest fremtredende plass i menigheten, og han hadde tydeligvis oppnådd dette. At han kunne kaste personer som han ikke likte, ut av menigheten, viser at han hadde stor makt i menigheten.

Situasjonen i denne menigheten ligner på situasjonen blant Jehovas vitner i dag. Ingen i menigheten hadde makt eller vilje til å holde Diotrefes ansvarlig for hans handlinger. Og det er heller ingen i organisasjonen som har makt eller vilje til å holde medlemmene av det styrende råd ansvarlig for deres gale handlinger.

Hva kan vi så si om «superapostlene» i Korint? Var de skyldige i eksklusjonsgjerninger? Absolutt! De hadde laget falske læresetninger, og de var selv falske apostler som hadde opphøyd seg selv (anatrepō). De var skyldig i hairesis, fordi de hadde villedet menighetens medlemmer og hadde laget en sekt i menigheten.

I sitt første brev til korinterne drøftet Paulus eksklusjonsgrunner, og han ba menigheten om å ekskludere en mann som levde sammen med sin fars kone. I sitt andre brev roste han menigheten, fordi de hadde gjenopptatt mannen når han sluttet med sine gale handlinger.

Men hvorfor ba ikke Paulus menigheten om å ekskludere «superapostlene»? Vi kjenner selvfølgelig ikke hele situasjonen i menigheten. Men Paulus’ brev tyder på at «superapostlene» hadde fått samme opphøyde posisjon i menigheten i Korint som Diotrefes hadde fått i sin menighet. Vi leser i 2 Korinter 11:20, 21:

²⁰ Ja, dere tåler enhver som gjør dere til slaver, enhver som fortærer det dere har, enhver som tar det dere har, enhver som opphøyer seg over dere, enhver som slår dere i ansiktet. ²¹ Jeg sier dette til vår vanære, som om vår stilling hadde vært svak. Men hvis noen annen opptrer modig i noe — jeg taler i ufornuft — opptrer også jeg modig i det.

The Watchtower for 1. april 1975, sidene 201-202, har følgende kommentarer til disse versene:

Det er mange andre lignende formaninger i De kristne greske skrifter. Men noen menn i den de første menigheter begynte tydeligvis å gi seg selv små fordeler. De følte at deres stilling var ganske viktig. De følte at de hadde krav på «litt mer» enn det de andre medlemmene fortjente. De tillot seg å ha spesielle privilegier, og de ventet å få materielle goder fra brødrene. På denne måten kunne de leve litt bedre, og de kunne bli sett opp til som noen som var noe. Dette var alt de ønsket til å begynne med. Men gradvis ble de og de som etterfulgte dem som eldste, mer krevende, mer direkte og mer egenmektige når det gjaldt myndighet. De bedro og villedet menigheten for å tilfredstille sine egne lyster og de «utnyttet dem med falske ord». Apostelen Paulus beskriver slike menn i 2. Korinter 11:19, 20; 2. Peter 2:3.

Som sammenhengen viser, kritiserte «superapostlene» Paulus, og de hevdet til og med at de hadde en høyere stilling enn han hadde. Versene 20 og 21 viser ar de hadde oppnådd å få lederskapet i menigheten. Derfor var ikke Paulus i den stilling at han kunne be menigheten om å ekskludere dem. Det han gjorde, slik Johannes også gjorde, var å beskrive «superapostlenes» onde gjerninger,

Situasjonen ser ut til å ligne situasjonen i den menighet hvor Diotrefes var. Ingen i menigheten i Korint hadde myndighet eller vilje til å holde «superapostlene» ansvarlig for deres onde handlinger.

Situasjonen er akkurat den samme i forbindelse med medlemmene av det styrende råd i dag. Men ordene i Jakob 3:1, 2 kan anvendes på medlemmene av det styrende råd. Jehova Gud tolererte den gale situasjonen i menigheten hvor Diotrefes var og i menigheten i Korint, akkurat som han tolererer den gale situasjonen i dag. Men vi kan være sikre på at Gud holdt Diotrefes og «superapostlene» ansvarlig for dere falske læresetninger og deres gale handlinger. Vi kan også være sikre på at Gud vil holde medlemmene av det styrende råd ansvarlig for deres falske læresetninger og gale handlinger, for lærere vil få en strengere dom.

[1]. Vakttårnet for mai 2024 har åpnet muligheten for at flere mennesker enn vi har trodd, vil bli frelst. Men det er ingen forandring på de synspunkter jeg har beskrevet ovenfor.

[2]. Artikkelen «Å få Adams sjanse» har en detaljert beskrivelse av dette spørsmålet.