Parallellen mellom nasjonenes fastsatte tider og de sju fastsatte tidene i Daniel kapittel 4 blir drøftet i detalj.
DENNE ARTIKKELEN INNEHOLDER KRONOLOGISK INFORMASJON OM NEBUKADNESAR II BASERT PÅ BABYLONSKE KILESKRIFTTAVELER, OG DEN FINNES IKKE NOE ANNNET STED
Uttrykket «nasjonenes fastsatte tider» finnes i Lukas 21:24, i Jesu store profeti om hans nærvær og hans komme som dommer over alle folkeslag. Jeg siterer Lukas 21:24, 29–33 (9ver) og Matteus 24:36 (under):
24 og de skal falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle nasjonene; og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider er utløpt.
29 Så holdt han fram en illustrasjon for dem: «Legg merke til fikentreet og alle de andre trærne: 30 Allerede når de står i knopp, vet dere med dere selv, ut fra det dere ser, at nå er sommeren nær. 31 Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær. 32 Jeg sier dere i sannhet: Denne generasjon skal slett ikke forsvinne før alle ting skjer. 33 Himmel og jord skal forsvinne, men mine ord skal slett ikke forsvinne.
36 Om den dag og time vet ingen, verken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen.
Jesus sier at når hans etterfølgere ser «disse tingene skje», noe som refererer til tegnet som består av hendelser i verden og oppfyllelsen av nasjonenes fastsatte tider, så vil de vite at «Guds rike er nær». Men de kan ikke vite dagen og timen for Menneskesønnens komme (erkhomai). Vi bør ha dette i tankene når vi nå skal studere uttrykket «nasjonenes fastsatte tider».
REFERANSEN TIL NASJONENES FASTSATTE TIDER
Nøkkelen til å forstå De hellige skrifter, som jeg demonstrerte i del I, er troen på at hver beretning i Skriften har et bestemt formål og en bestemt betydning. Dette inkluderer uttrykket «nasjonenes fastsatte tider» (kairoi ethnōn). I tillegg til dette grunnleggende prinsippet sa Jesus at hans etterfølgere skulle forstå nasjonenes fastsatte tider, som jeg har vist ovenfor.
Det finnes mange ledetråder i Matteus kapittel 24, Markus 13 og Lukas kapittel 21 for forståelsen av de forskjellige uttrykkene, spesielt at de samme tingene ofte uttrykkes med forskjellige ord fra forskjellige vinkler. Men det er ingen ting i disse tre kapitlene som direkte kan kaste lys over betydningen av og oppfyllelsen av nasjonenes fastsatte tider.
Fordi dette uttrykket skal forstås, er neste trinn å søke etter de greske ordene kairos («fastsatt tid») og ethnos («nasjon») i De kristne greske skrifter. Ordet kairos forekommer 80 ganger. Men bare to steder er ordet knyttet til en bestemt tidsperiode som blir oppfylt, i Markus 1:15 (over) og Åpenbaringen 12:14 (under):
15 og sa: «Den fastsatte tid er utløpt, og Guds rike er kommet nær. VIS anger, og tro på det gode budskap.»
14 Men den store ørns to vinger ble gitt til kvinnen, for at hun skulle fly ut i ødemarken til sitt sted; det er der hun får sin føde i en tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt.
Ordene i Markus refererer tydeligvis til profetien i Daniel 9:24–27 om de 69 ukene frem til Messias skulle komme. Denne fastsatte tiden løp ut i år 29 evt., og skriftstedet kan derfor ikke referere til nasjonenes fastsatte tider, som ifølge sammenhengen ville vare etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 evt.
Det første verset i Åpenbaringen sier at profetiene i denne boken refererer til en tid etter at boken ble skrevet, rundt år 98 evt. Derfor kan ikke de nevnte 3 1/2 fastsatte tidene referere til nasjonenes fastsatte tider, som ifølge Lukas 21:22–24 ville inkludere situasjonen i Jerusalem i siste del av det første århundre evt.
Dette betyr at vi ikke kan finne noen ledetråder i De kristne greske skrifter angående betydningen eller referansen til nasjonenes fastsatte tider. Derfor må vi se etter ledetråder i De hebraiske skrifter. La oss først resonnere litt.
I Matteus 24:15 oppfordret Jesus leserne til å bruke dømmekraft i forbindelse med «avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse». Jesus kan ha, eller ikke ha, kommet med noen kommentarer angående identiteten til denne avskyeligheten (Matteus 24:15, 16; Lukas 21:20, 21), men uansett, formante Jesus sine etterfølgere til å bruke dømmekraft. For å gjøre det måtte disipler som ikke hørte Jesu hebraiske ord da han ytret dem, stole på den senere nedtegnede greske oversettelsen av hans ord, bdelugma tēs erēmōseōs, mens de som hørte Jesu ord, kunne se etter lignende hebraiske ord i De hebraiske skrifter.
Hvordan kunne de forstå disse ordene og bruke dømmekraft? Ved å slå opp lignende ord i Septuaginta, eller, hvis hebraisk var deres morsmål, kunne de se etter hebraiske ord med lignende betydning i De hebraiske skrifter. I begge tilfeller er det bare bare tre passasjer som inneholder en referanse til «avskyeligheten», nemlig Daniel 9:27; 11:31; og 12:11. Ved å lese disse pasasjene i sin sammenheng kan det være mulig å identifisere vederstyggeligheten og derved vise dømmekraft.
Dette er et viktig prinsipp: Når profetiske ord brukes i De kristne greske skrifter, må vi gå til De hebraiske skrifter for å se om de profetiske ordene er hentet fra en av de hebraiske bøkene. Dette er spesielt viktig når det er få ledetråder i De kristne greske skrifter om betydningen av bestemte profetiske ord.
I sin store profeti refererte Jesus flere ganger til Daniels bok. I Matteus 24:21 refererte han til den store trengsel, som er nevnt i Daniel 12:1. I Matteus 24:30 og 25:31 refererer han til Menneskesønnen, som er nevnt i Daniel 7:13. Dessuten er Guds rike hovedtemaet i Daniel, slik det også er temaet i Jesu store profeti. (Matteus 24:14; 25:31) Og det finnes noen ord i den greske teksten i Matteus 24 hvis ekvivalenter finnes i den hebraiske teksten i Daniel, for eksempel synteleia («avslutning»; hebraisk, qēts), som brukes 23 ganger i Daniel og én gang i Matteus 24:3. Det kan ikke være noen tvil om at Jesus hadde Daniel i tankene da han uttalte sin store profeti.
| Jesus refererte til Daniels bok flere ganger i sin store profeti. Daniel kan også hjelpe oss å forstå referansen til «nasjonenes fastsatte tider». |
DE SPRÅKLIGE PARALLELLER MELLOM LUKAS 21:24 OG DANIEL KAPITTEL 4
Jesu ord i Lukas 21:24, kairoi ethnōn, har ingen andre ledetråder i Lukas bortsett fra at subjektet er «Jerusalem». Hvis derfor disse ordene skal ha noen betydning for oss, må vi lete etter ledetråder i De hebraiske skrifter.
Det første spørsmålet vi må stille oss er hvilket språk ordene ble ytret på. Jesus snakket enten hebraisk eller arameisk, og bevisene tyder på at det språket Jesus brukte da han snakket med sine disipler, var hebraisk. Vi ser imidlertid fra evangelistene at Jesus også kunne bruke arameiske ord.
Hvis Jesus snakket hebraisk, brukte han mest sannsynlig flertallsformen av mō‘ēd der hvor Lukas har kairoi. Både ordet mō‘ēd og ordet kairos (entall av kairoi) refererer til en bestemt tid, en fastsatt tid. Hvis vi ser på avsnittene der dette ordet brukes i De hebraiske skrifter, finner vi at bare ett sted der dette hebraiske ordet angitt med tall, som indikerer bestemte tider, og det er Daniel 12:7: «én fastsatt tid, fastsatte tider og en halv». Både den greske Septuaginta og Theodotion bruker kairos i denne passasjen.
I den arameiske teksten i Daniel 7:25 finner vi de samme tallene nevnt, og det arameiske ordet som brukes, er ‘iddān, noe som viser at ‘iddān på arameisk og mō‘ēd på hebraisk begge refererer til en fastsatt tid. Interessant nok bruker både Septuaginta og Theodotion kairos i Daniel 7:25 og 12:7. Det arameiske ordet ‘iddān er også angitt med tall i Daniel 4:16, 23, 25, 32. Dermed ser vi at det bare er tre kapitler i de hebraiske skrifter der det hebraiske eller arameiske ordet for «fastsatt tid» er angitt eller kvalifisert med et bestemt tall.
Hvis Jesus snakket arameisk, ville han ha brukt ‘iddān i Lukas 21:24, men fordi folk på hans tid forsto både hebraisk og arameisk, uavhengig av hvilket språk Jesus brukte, ville de tre nevnte kapitlene i Daniel være de eneste som kunne være antecedentene til kairoi ethnōn i Lukas 21:24. Mens det hebraiske ordet mō‘ēd i Daniel 12:7 og det arameiske ‘iddān i 7:25 er oversatt av kairos i Septuaginta og i Theodotion, er de fire eksemplene med ‘iddān i Daniel 4:16, 23, 25, 32 oversatt med flertallsformen av ētos («år») i Septuaginta og med kairos i Theodotion.
Gjengivelsen etos i Septuaginta er en interpretativ oversettelse, som avviker fra den vanlige gjengivelsen av kairos for ‘iddān. Dessuten er den greske oversettelsen Theodotion mye nærmere de hebraiske og arameiske tekstene til Daniel enn Septuaginta, og det er Theodotion som i de aller fleste tilfeller er sitert av forfatterne til De kristne greske skrifter; Theodotion har også kairos i Daniel 4:16, 23, 25, 32.
Dermed må en eller flere av de tre nevnte skriftstedene ha vært det Jesus hadde i tankene i Lukas 21:24. Men hvilket av dem? Sammenhengen i Daniel 7:25 og 12:7 indikerer at disse nevnte tidsperiodene oppfylles i endens tid, under Jesu Kristi nærvær. Fordi nasjonenes fastsatte tider inkluderer hendelser fra det første århundre evt., kan ikke Daniel 7:25 og 12:7 være nasjonenes fastsatte tider.
Både hvis Jesus brukte det hebraiske ordet mō‘ēd eller det arameiske ordet ‘iddān, ville det naturlige greske ordet en forfatter av De kristne greske skrifter ville velge, være kairos. Dette viser at det er en klar språklig forbindelse mellom Lukas 21:24 og Daniel 4:16, 23, 25, 32.
| Det er en språklig parallell mellom «nasjonenes fastsatte tider» i Lukas 21:24 og de sju fastsatte tidene i Daniel kapittel 4: Det arameiske ordet ‘iddān betyr «fastsatt tid», akkurat som det greske ordet kairos. Thodotions greske oversettelse av Daniel bruker kairos i Daniel kapittel 4, der den arameiske teksten har ‘iddān. |
I Lukas 21:24 er byen Jerusalem knyttet til nasjonenes fastsatte tider. Jerusalem ville bli tråkket ned av nasjonenes i løpet av nasjonenes fastsatte tider. Men hva er referansen til «Jerusalem»?
HVA ORDET «JERUSALEM» REFERERER TIL I LUKAS 21:24
De fleste ville oppfatte ordet «Jerusalem» som en referanse til byen Jerusalem, som er nevnt i sammenhengen. Men det er ikke nødvendigvis tilfellet.
I Bibelen kan en by ha minst tre referanser: 1) byens innbyggere, 2) den materielle delen av byen (hus, gater og murer), og 3) hva byen representerer eller står for. Byen som et geografisk sted refereres til i Matteus 2:1, og innbyggerne refereres til når «Kapernaum» brukes i Matteus 11:23. Den viktigste bruken i vår sammenheng er 3), så la oss se på noen eksempler.
Andre Kongebok 23:19 snakker om «byene i Samaria». Men «Samaria», som selv var en by, representerte eller sto tydeligvis for hele det nordlige riket; det samme gjelder i Esekiel 16:46.
På dette grunnlaget, når vi finner ordet «Jerusalem» i Lukas 21:24, kan vi ikke i utgangspunktet vite hva det refererer til. Når vi ser på bruken av byer i profetiske sammenhenger i De hebraiske skrifter, er det profetene hadde i tankene i de fleste tilfeller, det byen representerte. Dette tyder på at «Jerusalem» i Jesu profeti i Lukas 21:24 verken refererer til folket i Jerusalem eller til byen som et geografisk sted, men snarere til Jerusalem i dens representative forstand.
Mot dette kan man argumentere for at den bokstavelige ødeleggelsen av byen Jerusalem var i Jesu tanker, slik det vises i Lukas 21:20; i dette verset må «Jerusalem» referere til byen og dens innbyggere. Så hvis «Jerusalem» i v. 24 ikke refererer til den bokstavelige byen Jerusalem, må det ene ordet «Jerusalem» brukes i to forskjellige betydninger i den nære sammenheng av vers 20 og 24. Men er dette naturlig?
Når vi tar bibelske mønstre i betraktning, er en slik bruk ikke merkelig eller uvanlig. I Matteus 2:1 refererer «Jerusalem» til byen som et geografisk område, men i vers 3 refererer «Jerusalem» til byens innbyggere. I Matteus 11:23, 24 bruker Jesus først «Sodoma» for å referere til byen, men ordene «Sodomas land» refererer til innbyggerne.
Det er til og med mulig å bruke et enkelt bestemt substantiv i to forskjellige betydninger i samme vers eller i samme setning. I Johannes 2:19 leser vi: «Jesus svarte dem: «Riv ned dette tempelet, og om tre dager skal jeg reise det opp igjen.» Grammatisk sett må pronomenet «det» referere til «dette tempelet» (det bokstavelige tempelet), men i vers 20 står det at han refererte til «sitt legemes tempel». Dette betyr at «templet» som skulle rives ned, var det bokstavelige templet i Jerusalem, men templet som skulle reises opp, var et åndelig tempel. Referansene til ord kan også endres i profetier.
FORSKJELLIG BRUK AV «JERUSALEM» OG «ISRAEL»
Hvis Jesus i Lukas 21:24 hadde den bokstavelige byen Jerusalem i tankene, ville dette kreve at jødene fortsatte å være Guds utvalgte folk, eller i det minste at de ville bli hans utvalgte folk igjen ved slutten av nasjonenes fastsatte tider. Dette motsies imidlertid av Skriften.
Andre Mosebok 19:5, 6 viser at jødene ikke alltid ville være Guds folk, men bare hvis de oppfylte betingelsen om å adlyde Jehovas lover. Folket gjorde ikke det, og på et visst tidspunkt fikk de sin siste sjanse til å omvende seg i løpet av en periode på sytti uker. (Daniel 9:24–27) Når de ikke omvendte seg, ble de som nasjon forkastet. På dette grunnlaget ville det være merkelig om Jesus uttalte en profeti som hentydet til en gjenopprettelse av den bokstavelige byen Jerusalem ved enden av «nasjonenes fastsatte tider».
I De kristne greske skrifter blir det vist at «Israel» kan brukes om to forskjellige grupper. I Galaterne 6:16 snakker Paulus om «Guds Israel», noe som antyder at det finnes et annet Israel som ikke tilhører Gud. Det samme antydes av ordene «Israel på kjødelig vis» i 1. Korinter 10:18, og det er eksplisitt uttrykt i Romerne 9:6–8.
Det er interessant å se hvordan denne forskjellen mellom de to Israel eller Jerusalem kommer til uttrykk i profetiene. For eksempel er det i Jesaja, kapittel 60, en profeti om Sion eller Jerusalem (v. 14). Ordene i denne profetien brukes ikke om kjødelige jøder eller om det bokstavelige Jerusalem, men om det «nye Jerusalem», som er Guds rike, slik følgende paralleller viser:
Tabell 11 Forskjellig bruk av “Jerusalem”
| Jesaia 60:1–2, 19 | Åpenbaringen 21:23 |
| Jesaia 60:3 | Åpenbaringen 21:24 |
| Jesaia 60:11, 20 | Åpenbaringen 21:25 |
| Jesaia 60:5 | Åpenbaringen 21:26 |
Jeremia 31:31 har en profeti om en ny pakt «med Israels hus og med Judas hus». Disse ordene er sitert i Hebreerne 8:7–13, og det vises at lovpakten ville bli avskaffet. Deretter siteres Jeremias ord i Hebreerne 9:14, 15, og dette viser at «Israel» og «Juda» i profetien ikke refererer til det bokstavelige «Israel» og «Juda», men til «de (salvede kristne) som er blitt kalt». Basert på avsnittene ovenfor må vi konkludere med at det er særdeles usannsynlig at den profetiske bruken av «Jerusalem» i Lukas 21:24 refererer til den bokstavelige byen Jerusalem eller dens innbyggere.
JESU BRUK AV FIGURATIVE ORD I SIN STORE PROFETI
I Matteus 24:2 snakker Jesus om ødeleggelsen av templet i Jerusalem. Disiplene koblet dette til Jesu gjenkomst og nærvær og avslutningen på tingenes ordning. Jesus beskrev et tegn bestående av forskjellige hendelser som ville inntreffe i det første århundre fram til ødeleggelsen av tempelet og Jerusalem i år 70 evt. Dette tegnet ville få en større oppfyllelse i endens tid.
Jeg sammenligner Matteus 24:15–21 og Lukas 21:20–21:
15 Derfor, når dere får se den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, den som det er talt om gjennom profeten Daniel, stå på et hellig sted (la leseren bruke skjelneevne), 16 da må de som er i Judẹa, begynne å flykte til fjellene. 17 Den som er på taket, må ikke gå ned for å hente de ting som er i hans hus; 18 og den som er på åkeren, må ikke vende tilbake til huset for å hente sin ytterkledning. 19 Ve de gravide kvinner og dem som gir et barn die, i de dager! 20 Fortsett å be om at DERES flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbatsdagen; 21 for da skal det bli en stor trengsel, en slik som det ikke har vært siden verdens begynnelse og inntil nå, nei som det heller ikke mer skal bli.
20 Og når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, da skal dere vite at dets ødeleggelse er kommet nær. 21 Da må de som er i Judẹa, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i byen, dra bort, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i den; 22 for dette er dager da rettferdighet skal utmåles, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt. 23 Ve de gravide kvinner og dem som gir et barn die, i de dager! For det skal komme stor nød over landet og vrede over dette folk; 24 og de skal falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle nasjonene; og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider er utløpt.
Jeg vil nå sammenligne noen hendelser knyttet til tegnet som bokstavelig talt ble oppfylt i Judea og omegn, og som har en større, og ofte figurativ oppfyllelse i endens tid.
I år 66 evt. omringet hærene til den romerske generalen Cestius Gallus Jerusalem og erobret deler av byen, inkludert deler av tempelområdet. Da hærene var i ferd med å erobre hele byen, trakk de seg tilbake, og byen var ikke lenger omringet. Nå adlød mange Jesu ord og flyktet fra Judea til fjellene.
La oss koble denne situasjonen til Jesu profeti.
Hvis vi sammenligner Matteus 24:15 med Lukas 21:20, forstår vi at avskyeligheten som forårsaket ødeleggelse var de romerske hærene – å se avskyeligheten, og å se hærene som omringet byen, skulle forårsake den samme reaksjonen, nemlig å flykte til fjellene. Disse hærene var avskyelige, fordi de i år 66 evt. sto på tempelområdet med sine bannere, som de æret som om de var guddommelige. De romerske hærene forårsaket ødeleggelse da de returnerte til Jerusalem i år 70 evt. og ødela byen. Derved ble de «avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse.
Oppfyllelsen av alle delene av Jesu profeti i det første århundre var bokstavelig. Det skjedde i Judea, og byen Jerusalem ble ødelagt. Profetien ville imidlertid få en større oppfyllelse i endens tid, i det 20. og 21. århundre. Og denne oppfyllelsen må være både bokstavelig og figurativ. La oss se.
I del I viste jeg at avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse i endens tid er organisasjonen De forente nasjoner, representert med villdyret med sju hoder og ti horn i Åpenbaringen kapittel 17. Kan vi trekke en parallell med de romerske hærene i det første århundre evt.?
I det første århundre representerte de romerske hærene en politisk enhet som forårsaket ødeleggelse av en religiøs enhet, Judea og byen Jerusalem. I vår tid er De forente nasjoner den politiske enheten som representerer alle verdens nasjoner. Symbolet på denne organisasjonen, villdyret, vil forårsake ødeleggelse av en religiøs enhet, Babylon den store, som er alle verdens falske religioner, som også er nevnt i Åpenbaringen kapittel 17. De forente nasjoner er en avskyelighet, fordi ideen er at denne organisasjonen er menneskehetens eneste håp om fred og sikkerhet. Dermed er den en rival til det opprettede Guds rike.
Da Jesu etterfølgere så Jerusalem omringet av hærer, skulle de som var i Judea, flykte til fjellene. Den figurative bruken av dette er at da De forente nasjoner steg opp fra avgrunnen i året 1945, skulle de som så dette, handle på en lignende måte som de som var i Judea i det første århundre evt. Hvordan?
Den religiøse enheten som tilsvarer Judea og Jerusalem, er Babylon den store, som vil bli ødelagt av De forente nasjoner. Å flykte til fjellene i den tiden da De forente nasjoner er synlig, uttrykkes i Åpenbaringen 18:4:
4 Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: «Gå ut fra henne, mitt folk, hvis dere ikke vil ha del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke vil få del i hennes plager.
Jesu etterfølgere som var i Judea og Jerusalem i det første århundre evt., og som ikke flyktet til fjellene, ville sannsynligvis miste livet. De som ikke kommer ut av Babylon den store, vil oppleve «død og sorg og hungersnød» ifølge 18:8.De siste leddene i sitatet ovenfor fra Lukas 21:24 sier:
og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider er utløpt.
Grunnen til min lange drøftelse ovenfor om den bokstavelige og figurative oppfyllelsen av avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse, er å finne betydningen og referansen til «Jerusalem» i vers 24. Hva refererer «Jerusalem» til på det tidspunktet da nasjonenes fastsatte tider er utløpt?
I den bokstavelige oppfyllelsen i det første århundre av Jesu profeti var Judea et bokstavelig distrikt, og Jerusalem var en bokstavelig by som de som så de romerske hærene skulle flykte fra. I den større figurative oppfyllelsen representerer Judea og Jerusalem Babylon den store, som de som ser og forstår De forente nasjoners stilling, må flykte fra.
På lignende måte var ødeleggelsen i år 70 evt. av byen Jerusalem bokstavelig, og innbyggerne i Judea og Jerusalem ville bokstavelig talt «falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle folkeslag», slik Lukas 21:24 sier. Men ordet «Jerusalem» ved slutten av nasjonenes fastsatte tider kan ikke referere til den bokstavelige byen Jerusalem, noe mer enn at Judea kan referere til det bokstavelige distriktet i Midtøsten. Men som jeg vil vise i neste avsnitt, refererer ordet «Jerusalem» til Guds rike, som er rammen for og det grunnleggende temaet for Jesu store profeti.
ORDET «JERUSALEM» REFERERER TIL GUDS RIKE
Når ordet «Jerusalem» Lukas 21:24 ikke kan referere til den den bokstavelige byen, må vi finne hvordan ordet brukes profetisk. Jehova ga David et løfte om et evig rike (1. Krønikebok 17:11–15), og dette riket var knyttet til Jerusalem. (1. Krønikebok 29:23; Jesaja 24:23; Jeremia 3:17) Jerusalem kalles «Den store konges by» (Salme 48:1, 2), og Jesus anvender disse ordene på Jerusalem på sin tid, selv om det ikke var noen menneskelig konge i byen. (Matteus 5:35)
Profetiene i Jesaja kapittel 60 om Jerusalem, som jeg har sitert ovenfor, anvendes på det himmelske Jerusalem, som er Guds rike, i Åpenbaringen 21:23–26. Hebreerne 11:10 refererer til «en by», som Abraham ventet på, og i 12:22 kalles denne byen «det himmelske Jerusalem». I Hebreerne 12:28 lærer vi at denne byen representerer «et rike som ikke kan rokkes», og dette riket må være Guds rike. Forskjellen mellom det bokstavelige Jerusalem og «det som skal komme» nevnes også i 13:14. På grunnlag av alle disse avsnittene konkluderer jeg med at navnet «Jerusalem» står for Guds rike.
Det stemmer også med ordlyden i Lukas 21:24. Jesus sa at «Jerusalem» skulle «tråkkes ned av nasjonene», noe som innebærer at Gud i denne perioden ikke hadde noe rike. Men etter de fastsatte tider skulle nasjonene ikke lenger tråkke ned «Jerusalem», for nå ville det motsatte av nedtråkkingen skje, Gud ville opprette sitt rike som ville herske over nasjonene.
| ORDET «JERUSALEM» BRUKES OFTE I BETYDNINGEN «GUDS RIKE». SIDEN ISRAELS NASJON ER FORKASTET OG IKKE LENGER ER GUDS FOLK, MÅ «JERUSALEM» I LUKAS 24:21 REFERERE TIL GUDS RIKE. |
NEDTRÅKKINGEN AV “JERUSALEM”
Ordet «inntil» i Lukas 21:24 viser at nedtråkkingen av «Jerusalem» (Guds rike) ville ta slutt på et visst tidspunkt, når «nasjonenes tider» var over. Dermed forstår vi at ordene i Lukas 21:24 referer til en gjenopprettelse av «Jerusalem». Denne gjenopprettelsen er profetisk nevnt mange steder i Bibelen, inkludert i Apostlenes gjerninger 3:21. Å ta gjenopprettelsen som et utgangspunkt hjelper oss til å se at «Jerusalem» står for Guds rike, og det hjelper oss også å forstå hvordan dette riket ble nedtråkket i løpet av nasjonenes tider.
En restaurering er nevnt i Apostlenes gjerninger 15:15, 16, nemlig «å gjenoppbygge Davids hytte». (Amos 9:11, 12)[1] Hva er denne «Davids hytte»? Vakttårnet fra 1949, side 281, svarer at det er «Davids kongehus som består av arvingene til pakten om riket», og dette er en god forklaring. De første medlemmene av dette kongehuset var knyttet til den kristne menighet fra pinsedagen i år 33 evt.
Profetien om Davids hytte og dens gjenopprettelse er en parallell til Lukas 21:24, fordi Davids hytte representerer Guds rike eller Jehovas trone på jorden, og dette kongedynastiet er knyttet til Jerusalem. (1. Krønikebok 29:23) Gjenoppbyggingen av «Jerusalem» etter at «nasjonenes fastsatte tider» er over, er dermed en annen måte å snakke om gjenoppbyggingen av «Davids hytte». Denne «hytten» falt ikke i år 70 evt. da Jerusalem ble ødelagt, men den falt da den siste kongen i Davids dynasti, Sidkia, mistet sitt rike i år 607 fvt. (Esekiel 21:26, 27)
BEGYNNELSEN PÅ NEDTRÅKKINGEN
Det greske verbet pateō («tråkke på; trampe») er gjengitt i bibeloversettelser med futurum: «og Jerusalem skal bli trampet ned av nasjonene.» Ville ikke bruken av futurum motsi synet på at nedtråkkingen allerede hadde begynt for en tid siden og hadde fortsatt i mange år da Jesus ga profetien? Ikke nødvendigvis.
I De kristne greske skrifter forekommer futurum 1 625 ganger, og av disse er det 18 eksempler på perifrastisk futurum, dvs. konstruksjoner med et bøyd verb i futurum etterfulgt av et partisipp. I Lukas, kapittel 21, finner vi 26 eksempler på vanlig futurum og tre eksempler på perifrastisk futurum. Spørsmålet er om det er en forskjell i betydningen mellom vanlig futurum og perifrastisk futurum i De kristne greske skrifter.
Når vi vurderer dette spørsmålet, bør vi huske på at vi sjelden kan si noe slikt som: «På grunn av bruken av denne bestemte tiden, må denne forfatteren mene …» Vi kan bedre si: «Bruken av denne bestemte tiden samstemmer med denne betydningen …» Enkel futurum og perifrastisk futurum kan ha omtrent samme betydning, og de kan også ha forskjellige betydninger. I Lukas 21 siteres Jesu ord, og hvilken form av det hebraiske eller arameiske verbet kunne han ha brukt i Lukas 21:24?
Fordi Lukas bare brukte perifrastisk futurum i 2,6 prosent av tilfellene med fremtidsreferanse, dvs. at Lukas gjør et unntak i sin standardbruk av tiden og bevisst går over til perifrastisk futurum, er det logisk at de hebraiske eller arameiske verbene som ble brukt i disse tilfellene, hadde en annen betydning sammenlignet med verbene som ble brukt i de andre 97,4 prosent tilfellene for vanlig futurum.
Vi finner et eksempel som er en god parallell i 2. Samuelsbok 7:16:
16 Og ditt hus og ditt kongedømme skal visselig stå fast til uavgrenset tid foran deg; ja, din trone skal bli grunnfestet til uavgrenset tid.»’»
Det viktige poenget i denne passasjen er at David allerede hadde regjert som konge i mange år på skrivetidspunktet. Likevel sier passasjen at hans rike «vil være urokkelig» og «vil bli fast grunnfestet» til uavgrenset tid. Dette viser at både gresk vanlig futurum og perifrastisk futurum kan referere til en fremtidig situasjon, som allerede er på plass og har vart en stund. Hvorfor valgte den greske oversetteren perifrastisk futurum i dette verset? Sannsynligvis fordi den hebraiske eller arameiske teksten har imperfektum av verbet «å være/bli» pluss et passivt partisipp.
Vi finner også et interessant eksempel i Jesaja 47:7: «Og du fortsatte å si: Til uavgrenset tid skal jeg vise meg å være (Septuaginta: futurum + presens partisipp) frue, for alltid.» Kaldeernes datter var allerede «frue», men hennes ønske var at dette skulle fortsette for alltid. Dette uttrykkes i Septuaginta med perifrastisk futurum, men den hebraiske teksten har ikke noe partisipp, men bare imperfektum av verbet «å være/bli». Dette indikerer at både hebraisk imperfektum og imperfektum pluss partisipp og vanlig gresk futurum og perifrastisk futurum kan referere til en situasjon som allerede har eksistert en stund og vil fortsette inn i fremtiden.
Problemet på begge språkene er at det ikke finnes én verbform som entydig kan formidle at en situasjon har eksistert en stund og vil fortsette inn i fremtiden. Dette betyr at for å signalisere en slik tanke, må enten to verb (ett som refererer til fortid/nåtid og ett til fremtiden) brukes, eller sammenhengen, sammen med bruk av ett verb eller en kombinasjon av ett finitt verb og et partisipp, kan signalisere denne situasjonen.
En situasjon som har eksistert lenge og vil fortsette inn i fremtiden er en spesiell situasjon. Den enkleste måten å signalisere en slik situasjon på vil være å bruke en verbkonstruksjon som også er spesiell (eller sjelden). Bruken av imperfektum + partisipp er svært sjelden på hebraisk, så når en slik konstruksjon forekommer, kan leseren med rette forvente noe uvanlig. Det samme gjelder på gresk, hvor futurum pluss partisipp er sjelden.
Dermed ville den sjeldne bruken av perifrastisk futurum i Lukas 21:24 være en fin måte å signalisere at nedtråkkingen av «Jerusalem» hadde vart en stund og ville fortsette inn i fremtiden – i stedet for å bruke vanlig futurum. Og fordi den perifrastiske futurum er så sjelden på gresk, er den mest sannsynlig en oversettelse av hebraisk imperfektum pluss partisipp.[2]
Vi har også noen interessante eksempler i De kristne greske skrifter. I Apostlenes gjerninger 13:10 leser vi:
10 og sa: «Å, du som er full av all slags svik og all slags kjeltringaktighet, du Djevelens sønn, du fiende av alt som er rettferdig, vil du ikke holde opp med å fordreie (futurum plusspartisipp) Jehovas rette veier?
Handlingene som beskrives av perifrastiske futurum i dette verset, refererer tydeligvis ikke utelukkende til fremtiden, fordi denne mannen allerede hadde forvrengt Jehovas veier en stund.
I Markus 13:13 leser vi: «og dere skal bli hatet (futurum pluss presens partisipp) av alle for mitt navns skyld.» Disiplene hadde allerede vært hatet da disse ordene ble ytret. Og i Apostlenes gjerninger 6:4 leser vi: «men vi skal vie oss til bønn og ordets tjeneste.» De fleste håndskrifter har vanlig futurum i dette verset, men Codex Cantabrigiensis (D) har futurum pluss presens partisipp. De tolv hadde allerede «viet seg til bønn», og de ville fortsette å gjøre det også i fremtiden.
Avsnittene ovenfor viser at perifrastisk futurum kan beskrive en situasjon som allerede har vart en stund, samtidig som den indikerer at situasjonen vil fortsette inn i fremtiden. Dette viser at uttrykket «Jerusalem skal bli tråkket ned av nasjonene», som uttrykkes med perifrastisk futurum, ikke bare behøver å referere til fremtiden, men nedtråkkingen kan ha foregått en stund allerede da Lukas skrev sin bok.
| Bruken av perifrastisk futurum i setningen «og Jerusalem skal bli tråkket ned av nasjonene» kan indikere at tråkkingen allerede hadde foregått en stund og ville fortsette inn i fremtiden. |
TREET I DANIEL KAPITTEL 4 OG “JERUSALEM” I LUKAS 21:24
Daniels bok er den eneste bibelske boken der tiden for avslutningen («enden») er nevnt, og nasjoner som kommer og går på verdensscenen settes inn i en tidsramme i forhold til Guds rike. (Daniel 2:36–45; 7:3–12; 8:3–25; 11:2–45; 12:7–13) Tidspunktet for Messias’ første komme, kongen i Guds rike, er også nevnt (9:24–27), og derfor ville det være passende om tiden for Messias’ andre komme i rikets makt og gjenoppbygingen av Davids hytte også ble nevnt
La os foreta en sammenligning.
Nebukadnesar IIs drøm ble gitt på et kritisk tidspunkt i Guds folks historie da Davids dynasti ble hugget ned, og personen som mottok drømmen var den som utførte dette som Jehovas fungerende tjener. Drømmens tema er ifølge Daniel 4:17:
17 Ved vekternes forordning er denne sak, og ved de helliges uttalelse er denne anmodning, for at de som lever, skal erkjenne at Den Høyeste er Hersker i menneskenes rike, og at han gir det til den han vil, og setter endog den ringeste av menneskene over det.»
Drømmen gjelder derfor Guds rike!
Trær, kvister og stubber brukes ofte til å symbolisere kongeriker og kongedynastier. (Esekiel 17:1–24; spesielt v. 23) Jesaja 10:33–11:10 viser hvordan trær som representerer kongeriker vil bli hugget ned, men en kvist fra Isais stubb vil bære frukt. I Jeremia 23:5 og Sakarja 6:12–13 er Messias også fremstilt som en spire. I Jesaja 53:3, 7–9 blir Messias fremstilt som «den ringeste blant menneskene (jf. Matteus 11:29), noe som passer til beskrivelsen av «den ringeste blant menneskene», som Gud «setter over» riket. (Daniel 4:17)
Akkurat som en by som er hovedstad i et rike kan symbolisere hele riket, på samme måte kan et tre symbolisere et rike. Jeg siterer Daniel 4:10–17 (over) og Lukas 21:24 (nedenfor):
10 Dette er mitt hodes syner som jeg så mens jeg lå på min seng, og se, et tre midt på jorden, og det var kolossalt høyt. 11 Treet vokste og ble sterkt, og dets høyde nådde til slutt til himlene, og det kunne ses til hele jordens ytterste ende. 12 Dets løv var fagert, og det hadde rikelig med frukt, og det var føde på det til alle. Under det søkte markens dyr skygge, og på dets grener bodde himlenes fugler, og alt kjød ernærte seg av det.
13 Jeg så videre i mitt hodes syner mens jeg lå på min seng, og se, en vekter, ja en hellig, som kom ned fra himlene. 14 Han ropte høyt, og dette er hva han sa: «FELL treet, og hogg grenene av. RIST løvet av det, og spre fruktene omkring. La dyrene flykte fra skyggen under det og fuglene fra dets grener. 15 Men LA dets rotstubb stå igjen i jorden, ja i bånd av jern og av kobber, i gresset på marken; og la den vætes av himlenes dugg, og la den ha del med dyrene blant jordens planter. 16 La dens hjerte bli forandret, så det ikke lenger er et menneskes, og la et dyrs hjerte bli gitt den, og la sju tider fare fram over den. 17 Ved vekternes forordning er denne sak, og ved de helliges uttalelse er denne anmodning, for at de som lever, skal erkjenne at Den Høyeste er Hersker i menneskenes rike, og at han gir det til den han vil, og setter endog den ringeste av menneskene over det.»
24 og de skal falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle nasjonene; og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider er utløpt.
Jeg har allerede argumentert for at «Jerusalem» som er nevnt i Lukas 21:24 står for Guds rike. De siste ordene i Daniel 4:17 indikerer at treet også står for Guds rike. Det var Nebukadnesar som mistet forstanden og spiste gress som et dyr. Men ordene «Den Høyeste er hersker i menneskenes rike» viser til Jehova Gud, og han gir menneskenes rike til den han vil, og setter den ringeste av menneskene over det. Dette kan ikke referere til Nebukadnesar.Basert på drøftelsen ovenfor er vi nå i den stilling at vi kan stille opp parallellene mellom Daniel 4:10–17 og Lukas 21:24.
Tabell 1.2 Paralellene mellom Daniel 4 og Lukas 21
| Jerusalem = Guds rike. | Treet = Guds rike. |
| Jerusalem blir tråkket ned. | Treet blir kuttet ned. |
| Nedtråkkingen foregår ii løpet av nasjonenes fastsatte tider. | Treets rotstubb spirer ikke i løpet av sju fastsatte tider. |
| Jerusalem vil ikke lenger bli nedtråkket når nasjonenes fastsatte tider er oppfylt. | Treets rotstubb vil spire etter sju fastsatte tider. |
Det er viktig å merke seg at det både er en tematisk og en språklig parallell mellom Daniel kapittel 4 og Lukas 21:24. Den tematiske parallellen sees i tabell 1.3, og den språklige parallellen sees i ordet kairoi (arameisk ‘iddānin) i Lukas 21:24, som er en parallell med kairoi — (arameisk ‘iddānin) i Daniel 4:16, 23, 25, 32.
| Det er både en språklig og en tematisk (topisk) parallell mellom «nasjonenes fastsatte tider» i Lukas 21:24 og de «sju tidene» i Daniel kapittel 4. Dette viser at da Jesus snakket om «nasjonenes fastsatte tider», hadde han ordene i Daniel kapittel 4 i tankene. |
Fordi Lukas 21:24 er en del av en profeti, hvor bare halvparten av det vi trenger, er skrevet, må vi alltid være åpne for muligheten for at vår tolkning (den halvparten vi trenger for å finne betydningen, dvs. den tiltenkte anvendelsen) er feil.
Jesu ord om at hans etterfølgere skulle forstå hans store profeti, inkluderer imidlertid også «nasjonenes fastsatte tider». Det er bare tre tilfeller i De hebraiske skrifter der «fastsatt tid» er kvalifisert med et tall. Og bare de fire tilfellene av det arameiske ordet ‘iddān (gresk, kairos) i Daniel kapittel 4 forekommer i et kapittel der Guds rike er nevnt.
Vi kan derfor si, at fordi det er både en språklig og en tematisk (topisk) parallell mellom Lukas 21:24 og Daniel kapittel 4, har vår anvendelse av nasjonenes fastsatte tider på de sju fastsatte tidene i Daniel kapittel 4 en sterk støtte.
[1]. Se også Salme 78:67–70, som viser at «telt» eller «hytte» kan representere et dynasti av konger.
[2]. Hvis Jesus snakket arameisk, hvor imperfektum pluss partisipp blir brukt oftere enn i hebraisk, vil det same argumentet også være gyldig.
UTREGNINGEN AV NASJONENES FASTSATTE TIDER
Jeg vil begynne med en sammenligning mellom to viktige tidsprofetier, nemlig Markus 1:15 og Lukas 21:24:
15 og sa: «Den fastsatte tid er utløpt (pleroō), og Guds rike er kommet nær. VIS anger, og tro på det gode budskap.»
24 og de skal falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle nasjonene; og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider er utløpt (pleroō).
Verbet som er oversatt med «oppfylt», er pleroō med betydningen «å fylle, gjøre full, fylle opp». Da Jesus snakket om «den fastsatte tid», refererte han til de 69 ukene eller 483 årene fra Artaxerxes’ år 20, som er 455 fvt., til år 29, da Jesus startet sin offentlige tjeneste som den lovede Messias. Disse 483 årene var nå fylt, akkurat som en krukke gradvis fylles med vann.
Det samme verbet pleroō brukes også i profetien om nasjonenes fastsatte tider. Dette viser at disse fastsatte tidene på lignende måte må fylles, akkurat som en krukke gradvis fylles med vann. Jesus snakker om tidsperioden som «tid» i entall, og han ser på de 483 årene fra et kollektivt synspunkt. I sin store profeti snakker han om «fastsatte tider» i flertall. Med dette understreker han at det er en rekke tider som må fylles, akkurat som en krukke gradvis fylles med vann, før slutten på nasjonenes fastsatte tider kommer.
Fordi det samme verbet brukes, kan vi konkludere med at «nasjonenes fastsatte tider» skal beregnes på samme måte som de 69 ukene eller 483 årene frem til Messias’ første komme.
Hvis vi aksepterer at de «sju tidene» i Daniel kapittel 4 representerer «nasjonenes fastsatte tider», må vi først vite hvor mange dager sju tider representerer. Åpenbaringen 11:2, 3 viser at 42 måneder representerer 1260 dager, som er 30 dager per måned. I sju år er det 84 måneder, som representerer 2 520 dager.
Siden Davids kongedømme som representerte Guds rike, ikke ble gjenopprettet bare 2520 dager etter at Sidkia ble fjernet fra tronen i 607 fvt., må vi anvende den profetiske regelen om at én dag representerer ett år (4. Mosebok 14:34; Esekiel 4:6), slik mønstret fra de 70 ukene er, noe som viser at de 2 520 dagene får en større oppfyllelse. I tråd med dette vil de sju fastsatte tidene profetisk sett tilsvare 2520 år. Vi har sett i drøftelsen ovenfor at «nasjonenes fastsatte tider» er tiden fra Jerusalems ødeleggelse, da den siste kongen i Davids dynasti regjerte, og inntil Guds himmelske rike blir opprettet.
Men hvordan finner vi det rette utgangspunktet? Nesten alle leksika og lærebøker forteller leserne at Jerusalem ble ødelagt av Nebukadnesar II i 587 (eller 586) fvt. Hvis vi teller 2 520 år fra denne tiden, kommer vi til 1934 (eller 1935) da ingenting uvanlig skjedde. Men hvis vi starter med 607 fvt. og beregner 2 520 år, kommer vi til året 1914, som var året da den første verdenskrig startet.
Det er et vanlig problem eller en tradisjon vi ser i akademia, nemlig at en konklusjon som ble trukket av en forsker for 50, 100 eller til og med 200 år siden, blir autoritativt gjentatt fra generasjon til generasjon uten noen gang å bli undersøkt eller gransket for nøyaktighet. Dette er for eksempel tilfellet med forståelsen av betydningen av verbkonjugasjonene i klassisk hebraisk, som har stått uforandret i 150 år. Jeg har argumentert for en ny forståelse i min doktoravhandling fra 2004.
Tenk også på følgende eksempel:
«Spinat er bra for din helse på grunn av det høye jerninnholdet!» Denne påstanden har blitt gjentatt om og om igjen i ernæringsbøker og helsemagasiner i store deler av det 20. århundre. Tegneserieskapere har brukt det til humoristisk design, og barn har blitt matet, mer eller mindre mot sin vilje, med disse grønne bladene. Likevel viser påstanden seg å være feil; dens grunnlag er en misforståelse. På grunn av en typografisk feil av et desimaltegn av en trykker på 1920-tallet, ble jerninnholdet satt ti ganger for høyt. Feilen ble ikke oppdaget, fordi ingen spurte, før i 1979 da G. W. Lohr ved Universitetet i Freiburg rutinemessig sjekket de gamle tallene og fant ut at de var feil. Det kan legges til at jernet i spinat ikke er i en form som kroppen lett kan absorbere.[1]
Det viktigste beviset for å vise at året 587 fvt. er året for Jerusalems ødeleggelse, er den babylonske astronomiske dagboken VAT 4956. En tysk artikkel som beregnet astronomiske posisjoner på denne tavlen, ble publisert i 1915[2], og disse beregningene antydet at Nebukadnesar II ødela Jerusalem i 587 fvt. I de neste 70 årene ble konklusjonene til Neugebauer og Weidner brukt i alle leksika og lærebøker, og ingen publiserte en artikkel som viste at de hadde laget en uavhengig oversettelse av tavlen og kontrollert de astronomiske posisjonene som ble kalkulert i 1915.
I 1988 ble en engelsk oversettelse av tavlen publisert av H. Hunger.[3] Denne engelske oversettelsen laget av Hunger, var nær den tyske oversettelsen som ble gjort 73 år tidligere, men boken har ingen astronomiske beregninger. Ut fra kommentarene på slutten av oversettelsen ser det ut til at beregningene gjort av Neugebauer og Weidner ble akseptert av Hunger.[4]
I 2005 besøkte jeg Vorderasiatisches Museum i Berlin. Jeg studerte tavlen og tok elektroniske bilder av kileskrifttegnene. Jeg studerte tavlen basert på en forstørrelse av hvert tegn, men flere tegn kunne ikke tydelig identifiseres. Spesielt mange av himmellegemene som var forbundet med planetene, var vanskelige å identifisere. Jeg oppdaget at Neugebauer og Weidner hadde gjort alle sine beregninger én dag feil, og kommentarene til Hunger viser at han hadde brukte samme utgangspunkt. En forskjell på én dag i beregningen av måneposisjoner gir svært forskjellige resultater.
Basert på mitt studium av VAT 4956 og flere andre relevante astronomiske tavler, skrev jeg en bok som omhandler den nybabylonske kronologien.[5] Jeg beregnet de 14 måneposisjonene på VAT 4956, og min konklusjon for året 568/567, som er året Neugebauer, Weidner og Hunger peker på, er at syv av posisjonene passer utmerket, fem passer ikke i det hele tatt, og to er unøyaktige. Men alle de 14 måneposisjonene passer utmerket tjue år tidligere, i året 588/87. Dette tyder på at Nebukadnesar II erobret Jerusalem i 607 f.Kr. og ikke i 587 fvt.
| At alle de 14 måneposisjonene på VAT 4956 passer i året 588/87, som er år 37 av Nebukadnesar IIs regjering, er et godt grunnlag for å hevde at år 18 i Nebukadnesar IIs regjering, da Jerusalem ble ødelagt, var 607 fvt. |
Jeg har også studert kileskrifttavler datert til kongene i det nybabyloniske riket. Og 90 av disse tavlene har dateringer som viser at hver nybabyloniske konge regjerte lenger enn den tradisjonelle kronologien tillater. Dette betyr at den tradisjonelle kronologien er ødelagt, og de daterte tavlene støtter det syn at tiden for det nybabyloniske riket er 20 år lenger enn kronologien som finnes i leksika og lærebøker.
ÅRET 1914 ER SAMMENVEVD MED OPPFYLLELSEN AV PROFETIENE I ENDENS TID OG PROFETIENE I ÅPENBARINGEN
Det følgende er først en kort presentasjon av nøklene for å forstå profetiene, av hvordan året 1914 er sammenvevd med de grunnleggende profetiene i avslutningen på tingenes ordning, og hvordan kronologien og profetiske oppfyllelser er gjensidig avhengig av hverandre. Deretter følger en kort presentasjon av konsekvensene for forståelsen av Bibelens grunnleggende profetier hvis året 1914 som et viktig profetisk år forkastes.
DEN GJENSIDIGE AVHENGIGHETEN MELLOM KRONOLOGIEN OG PROFETIENE
Følgende tabell gjentar konklusjonene fra del I angående nøklene som er nødvendige for å forstå kronologien og Bibelens profetier.
Tabell 1.3 Nøklene til å forstå betydningen av året 1914
| Den viktigste nøkkelen: |
| Troen på at hver beretning i Bibelen er inkludert med et bestemt formål og har en bestemt betydning. |
| Forskjellige nøkler: |
| De hellige skrifter inneholder profetiske tider som kan beregnes. |
| Det finnes en tidsperiode kalt «endens tid». Denne perioden må identifiseres. |
| I endens tid har Gud et folk som er tydelig identifisert og atskilt fra andre folk. |
| «Avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse» vil dukke opp i endens tid. Denne avskyeligheten må identifiseres. |
| Det er spesifiserte tidsperioder som vil bli oppfylt over Guds folk. Disse må beregnes |
| Endens tid er knyttet til den tiden da det sjuende og åttende verdensmaktene eksisterer, og dette gjelder det 20. og 21. århundre. |
| Den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, som er Folkeforbundet og De forente nasjoner, ville eksistere i endens tid, i det 20. og 21. århundre. |
Den viktigste nøkkelen viser oss at Jesu ord om nasjonenes fastsatte tider skal forstås. Dette bekreftes av Jesus selv, som forteller sine etterfølgere at når de ser det sammensatte tegnet av flere hendelser, vil de vite at han har kommet tilbake og er nærværende. Nasjonenes fastsatte tider er inkludert i hendelsene som Jesu etterfølgere skal forstå.
Da vi gjorde utregninger i matematikktimen på barneskolen, lærte vi å bruke fasiten for å sjekke om utregningene våre var riktige. Det finnes også en fasit som vi kan bruke for å sjekke om utregningen vår av nasjonenes fastsatte tider er riktig. Hvis oppfyllelsen av andre profetier skjer på samme tid som når nasjonenes fastsatte tider blir oppfylt, så blir vår utregning bekreftet.
Her følger noen hovedpunkter der året 1914 er sammenvevd med profetiske oppfyllelser:
1) Åpenbaringen 17:8–12 viser at sju verdensmakter skal følge etter hverandre. Mens den sjuende verdensmakten – det angloamerikanske riket– eksisterer, skal Jesus komme tilbake og dømme sine fiender. Dette er knyttet til det 20. og 21. århundre.
2) Den åttende verdensmakt, som springer ut fra de sju verdensmaktene, skal eksistere en stund, gå ned i avgrunnen og deretter stige opp fra avgrunnen. Dette passer med Folkeforbundet, som ble opprettet i 1919/1920, som var død under andre verdenskrig, men ble levende i 1945 etter andre verdenskrig som De forente nasjoner.
3) Matteus 24:14 sammenfaller med tiden til den sjuende verdensmakt og Folkeforbundet/De forente nasjoner. Dette gode budskap om riket skal forkynnes som et vitnesbyrd for alle nasjoner. Dette var ikke mulig før det 20. århundre, men det har blitt oppfylt i andre halvdel av det 20. århundre og i det 21. århundre.
4) Nasjon skal reise seg mot nasjon og rike mot rike. Dette skjedde da første verdenskrig begynte i år 1914. Dermed sammenfaller den første delen av tegnet med slutten på nasjonenes fastsatte tider.
5) Profetiene i Daniel 12:7 og i Åpenbaringen 12:17 og 13:7 viser at Gud skal ha et folk i endens tid, et folk som er forent og atskilt fra alle andre folk. Dette begynte med Bibelstudentene på slutten av 1800-tallet og Jehovas vitner på 1900- og 2000-tallet.
6) Daniel 12:7, 11, 12 refererer til tidsperioder på 3 ½ år, 1290 dager og 1335 dager som skal oppfylles på Guds folk. Jehovas vitner viser til perioder da disse tidsperiodene ble oppfylt på dem fra år 1914 og fremover. Jeg kjenner ikke til noen annen religiøs trosretning som hevder at disse periodene ble oppfylt på dem. Men Jesu etterfølgere skulle forstå disse tidsperiodene.
| At alle disse profetiene ble oppfylt i det 20. og 21. århundre, støtter beregningen av nasjonenes fastsatte tider frem til 1914 evt. som riktig, at Guds rike ble opprettet i det året, og at Jesu nærvær og endens tid begynte. |
KONSEKVENSEN AV Å FORKASTE ÅRET 1914 SOM SLUTTEN PÅ NASJONENES FASTSATTTE TIDER OG GUDS RIKES OPPRETTELSE
Den viktigste nøkkelen til å forstå oppfyllelsen av profetiene i Bibelen er troen på at hver beretning i Bibelen har et bestemt formål og en bestemt betydning.
Ifølge Matteus 24:32–36 og Lukas 21:29–32 sa Jesus at når dere ser alt dette skje, skal dere vite at dette er generasjonen da Jesus er nærværende, og da Guds rike har blitt opprettet.
En side av «alt dette» er «nasjonenes fastsatte tider». Jesus sa at «Jerusalem skal bli nedtråkket av nasjonene», og dette skulle skje i løpet av bestemte tider. Jeg kjenner ikke til at noen i dag har gjort en beregning som er et alternativ til de 2 520 årene frem til 1914, som Jehovas vitner har gjort. Å forkaste den profetiske betydningen av året 1914 betyr at enten er Jesu ord om at nasjonenes fastsatte tider skal forstås, uriktig, eller så lever vi ikke i endens tid, og forståelsen av Jesu ord tilhører fremtiden.
Daniel 12:8-10 forteller at Guds tjenere i endens tid skal forstå profetiene som tidligere var beseglet. Dette krever at perioden som kalles «endens tid» identifiseres. Men hvis 1914 som slutten på nasjonenes fastsatte tider forkastes, har vi ingen ting som kan identifisere endens tid. Da er begrepet «endens tid» vagt og udefinert, i strid med Daniels ord om at endens tid skulle forstås, og i strid med den grunnleggende nøkkelen om at alle ordene i Bibelen er inkludert med et bestemt formål og har en bestemt betydning.
Daniel 12:7 sier at etter 3 1/2 tider vil det hellige folks makt bli knust. Dette tilsvarer profetien om de to vitnenes som skulle virke i ett tusen to hundre og seksti dager og deretter de blir drept (Åpenbaringen 11:3, 7; 13:5). Lengden på tidsperioden er 3 1/2 år, og slutten finner sted når vitnene blir drept og det hellige folks makt blir knust. Men når begynner perioden?
Det er bare én hendelse som passer til denne profetien: Den 21. juni 1918 ble lederne av Bibelstudentene dømt til 80 års fengsel, og bibelstudentene ble «drept». Hvis vi teller 3 1/2 år tilbake fra denne datoen, kommer vi til desember 1914. Det er ingen annen grunn til å telle perioden på 3 1/2 år fra desember 1914, bortsett fra at dette er et profetisk år da nasjonenes fastsatte tider sluttet. Hvis vi forkaster 1914 som et profetisk år, blir denne profetien uforståelig.
Åpenbaringen kan ikke forstås fullt ut hvis den ikke plasseres innenfor en bestemt tidsramme. Åpenbaringen 13:1, 2 beskriver for eksempel et villdyr med sju hoder og ti horn. Vers 5 sier at «det ble gitt det myndighet til å virke i førtito måneder». Ved hjelp av Åpenbaringen og Daniels bok kan villdyret identifiseres. Men uten en tidsramme for profetiene i Åpenbaringen relatert til 1914, har ordene om de 42 månedene ingen mening i det hele tatt. For da kan ikke de 42 månedene knyttes til en bestemt tid.
Det samme gjelder tidsperiodene som er nevnt i Daniel 12:7:11, 12. Uten en tidsramme har de ikke noen referansepunkter og ingen mening i det hele tatt. Men innenfor tidsrammen til året 1914 med begynnelsen av endens tid har alle disse profetiene mening.
Min konklusjon er at 1914 er et viktig år, fordi det er selve krumtappen og fundamentet for de fleste oppfyllelser av profetier i vår tid. Å forkaste 1914 betyr at hele den profetiske strukturen som vi forstår i dag, vil bli ødelagt og må bli forlatt! Da kan vi ikke forstå Jesu store profeti og profetiene i Åpenbaringen.
[1]. Science Digest, February 1979:16.
[2]. Neugebauer og Weidner, “Ein astronomischer Beobachtungstext aus dem 37. Jahre Nebukadnesars II (567/566).”
[3]. Sachs og Hunger, Astronomical Diaries and Related Texts From Babylonia, Volume I, (1988).
[4]. Hunger skrev i en kommentar til min bok at han aldri hadde sett VAT 4956 og studert selve tavlen. Men han laget sin oversettelse på grunnlag av sort/hvitt-fotografier som var tatt før andre verdenskrig.
[5]. Furuli, Assyrian, Babylonian, and Egyptian Chronology, II:45–249; 342–416.
