KRAVENE OM Å SKY EKSKLUDERTE I ÅR 2026

EKSKLUSJON INNEBÆRER TOTAL ISOLASJON

Synspunktene til Jehovas vitners ledere angående eksklusjon og det å sky ekskluderte har forandret seg gjennom tiden. Det er særlig interessant at i året 1947 hadde Awake! en artikkel som argumenterte for at det å ekskludere noen var i strid med Bibelen. Jeg refererer til Awake! for 8. januar 1947, side 27: (Denne artikkelen ble ikke oversatt til norsk og trykt i det norske Våkn Opp!)

Overskriften på artikkelen er «Er du også ekskommunisert?» Artikkelen refererer til The Catholic Encyclopedia og sier at alle som er protestanter, er ekskommunisert (ekskludert) fra den katolske kirke. Vi leser:

Dette er «kanonisk lov» som det romersk-katolske hierarkiet søker å håndheve under påskudd av at det er Guds lov. Myndigheten for ekskommunikasjon, hevder de, er basert på Kristi og apostlenes lære, slik den finnes i følgende skriftsteder: Matteus 18:15–19; 1. Korinter 5:3–5; 16:22; Galaterne 1:8, 9; 1. Timoteus 1:20; Titus 3:10. Men Hierarkiets ekskommunikasjon, som straff og «medisinsk» middel (The Catholic Encyclopedia), finner ingen støtte i disse skriftstedene. Faktisk er denne læren fullstendig fremmed for Bibelens lære. – Hebreerne 10:26–31.

Artikkelen drøfter opprinnelsen til ekskommunikasjon og påpeker at den har en hedensk opprinnelse. Så fortsetter artikkelen:

Det var derfor etter at katolisismen tok i bruk sine hedenske skikker, i år 325 e.Kr., at dette nye kapittelet med religiøs ekskommunikasjon ble skrevet.

Etter hvert som Hierarkiets pretensjoner økte, ble ekskommunikasjonsvåpenet det instrument som presteskapet brukte for å oppnå en kombinasjon av kirkelig makt og sekulært tyranni som ikke finner noen parallell i historien.

Artikkelen refererer til forskjellige personer som ble ekskommunisert, inkludert Martin Luther. Artikkelen siterer igjen The Catholic Encyclopedia angående den katolske kirkes rett til å ekskommunisere:

Kirkens rett til å ekskommunisere er basert på dens status som et åndelig samfunn, hvis medlemmer, styrt av legitim autoritet, søker ett og samme mål gjennom passende midler. Medlemmer som ved sin gjenstridige ulydighet avviser midlene for å oppnå dette felles målet, fortjener å bli fjernet fra et slikt samfunn.

Det viktige poenget i denne artikkelen er at Selskapet Vakttårnet sier at ekskommunikasjon… finner ingen støtte i disse skriftstedene. Faktisk er denne læren fullstendig fremmed for Bibelens lære. – Hebreerne 10:26–31.Ved å sitere Hebreerne 10:26-31 viser artikkelen at det er Gud som vil dømme onde mennesker og ikke lederne av hans menigheter.

Ordet «medisinsk» som brukes i forbindelse med ekskommunikasjon, betyr at denne handlingen er ment som et botemiddel snarere enn en straff. Det er åndelig medisin og en vekker for den som blir ekskommunisert. Katolsk ekskommunikasjon og dens formål har klare paralleller i Jehovas vitners eksklusjon og dens formål, som vi skal se nedenfor. Selv Jehovas vitners nye betegnelse på eksklusjon, «å bli fjernet fra menigheten», har en parallell i «fjernet fra et slikt samfunn» – ordene i The Catholic Encyclopedia.

I 1949 ble boken Counsel on Theocratic Organization for Jehovah’s Witnesses utgitt. Punkt 189 sier:

Hvis en bror ser en medtjener gjøre noe som ikke er i harmoni med Herrens ord og organisasjon, bør han ikke sladre til andre; men han gjør klokt i å gå til sin bror og på en vennlig måte gjøre ham oppmerksom på hans mangler. Hvis en person som er tilknyttet en menighet, fortsetter med å gjøre galt og ikke handler i samsvar med Skriften, slik det sømmer seg for en kristen, kan de representative medlemmene som er tjenere i menigheten, de modne eller åndelig kvalifiserte, bestemme hvilken fremgangsmåte som skal brukes. (Matt 18:15–18) Den bibelske formaningen er å ikke ha noe å gjøre med overtredere som søker å forårsake splittelse. (Rom 16:17; Titus 3:10,11) De modne brødrene med ansvar vil gi menigheten råd om dette og utstøte overtrederen. (1 Kor 5:11–13) Senere, hvis den utstøtte overtrederen viser ekte anger, kan de ansvarlige brødrene ta ham tilbake i sin midte og informere menigheten. – Ordsp 17:10; 2 Kor. 2:6–11; 7:8–12; 2 Tess. 3:14,15.

Denne boken nevner eksklusjon av personer som fortsetter å gjøre gale handlinger som er i strid med Skriften. Men hva slags gale handlinger som ville føre til eksklusjon, er ikke nevnt. Det sies også at kristne «ikke skal ha noe å gjøre med overtredere som søker å skape splittelse». Dette er et godt råd, fordi det er akkurat det Romerne 16:17 og Titus 3:10, 11, som det refereres til, sier. Men dette er langt fra å sky alle ekskluderte, noe som betyr fullstendig isolasjon fra familie og venner for enhver ekskludert person. Rådene gjelder bare de som søker å skape splittelse.

Den første artikkelen som beskrev eksklusjon og det å sky ekskluderte, ble publisert i Vakttårnet for 1. juli 1952. Denne artikkelen oppfordret leserne til helt å unngå personer som var blitt ekskludert. På side 141 kan vi lese:

¹³…Hva skal menigheten gjøre med et slikt menneske? Vi må ha klart for oss at denne personen er blitt utstøtt og ikke tilhører kretsen vår. Vi ønsker å unngå ham, vi vil ikke ha noenting å gjøre med ham. ¹⁴ Møter som er åpne for offentligheten, kan han imidlertid være til stede ved, så lenge han oppfører seg korrekt og ordentlig. Hvis en slik person kommer til et offentlig møte, la oss si til et offentlig foredrag i et offentlig lokale eller i en Rikets sal eller i en park, eller til et Vakttårn-studium eller et tjenestemøte, da er det offentlig, dørene står åpne og han kan komme inn. Hvis han kommer inn på møtet og setter seg, har vi ingenting å bemerke så lenge han oppfører seg ordentlig og passer sine egne saker. De som er kjent med forholdet i menigheten, skulle aldri si «goddag» eller «adjø» til ham. Han er ikke velkommen iblant oss, vi unngår ham. Hvis han er på Vakttårn-studiet og løfter opp hånden, vil ordstyreren aldri anerkjenne ham eller la ham få svare. Han er ikke en av oss. Han er ikke et anerkjent medlem i Guds menighet.

 Artikkelen viser at all kontakt med den ekskluderte må brytes, og vedkommende må isoleres fullstendig. Situasjonen i Norge tidlig på 1950-tallet kan kaste lys over hvorfor det ble innført total isolasjon av ekskluderte personer. Det var en gruppe tidligere vitner som aktivt motarbeidet organisasjonen. De kom til et nasjonalt stevne på Lillehammer i september 1951 for å demonstrere mot vitnene. N. H. Knorr, som var president i Selskapet Vakttårnet, holdt et foredrag på dette stevnet der han sa at medlemmene av denne gruppen måtte ekskluderes.

Ordene i 2. Johannes 7–10 viser at kristne bør sky de som er antikrister, og disse versene ble anvendt på denne gruppen som ble ekskludert. Det fantes lignende grupper i USA, og det er sannsynlig at artiklene om eksklusjon i Vakttårnet av 1. mars 1952 ble publisert på grunn av den norske gruppen og gruppene i USA.

 Problemet var imidlertid at selv om kravet om å ikke ha noe med disse onde menneskene å gjøre, hadde støtte i Johannes’ ord, ble dette kravet om total isolasjon senere ekstrapolert til å omfatte alle ekskluderte personer, også de som ikke var antikrister, og til og med personer som hadde meldt seg ut.

Derfor kan vi si at opprinnelsen til sky ekskluderte i året 1952 hadde et bibelsk grunnlag. Men senere å kreve total isolasjon for alle ekskluderte og utmeldte, som ikke er antikrister, har ikke noe grunnlag i Bibelen.

Å sky og totalt isolere ekskluderte hadde et solid bibelsk grunnlag i 1952 (2. Johannes 7–10), fordi dette inkluderte onde personer som aktivt motarbeidet Jehovas vitner. Den alvorlige feilen var at senere ble det å sky og totalt isolere alle ekskluderte og alle utmeldte, innført, også dem som ikke var antikrister. Dette er et klart brudd på det som Bibelen sier om behandling av ekskluderte — det skal være normal kontakt med ekskluderte og utmeldte på alle områder unntatt ett — menighetens medlemmer skal ikke ha sosial kontakt med disse i fritiden.

Jeg siterer nå flere artikler om behandlingen av ekskluderte. Vakttårnet av 15. november 1963, side 525, sier:

Menighetens medlemmer vil derfor ikke være sammen med den utstøtte, hverken i Rikets sal eller andre steder. De vil ikke snakke med ham eller vise ham oppmerksomhet på noen måte. Hvis den utstøtte prøver å snakke med andre i menigheten, bør de gå bort fra ham. På den måten vil han fullt ut føle hvor stor hans synd er.

Vakttårnet for 15. november 1981, side 21, sier:

¹² Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse». Ved at de avviser enhver form for åndelig fellesskap eller selskapelig omgang med en som er utstøtt, viser de at de er lojale mot Guds normer og lydige mot Guds befaling i 1. Korinter 5: 11, 13...Og vi vet alle av egen erfaring at bare det å si «Hei!» til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er utstøtt? Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.

²¹ Betyr det at de kristne ønsker å rette seg etter Guds rettferdige normer og Guds ordning i forbindelse med utstøtelser, at de overhodet ikke skal snakke med en utstøtt og ikke engang si «Hei!» til ham? Noen har lurt på dette på bakgrunn av Jesu ord om at vi skal elske våre fiender og ikke bare ’hilse på våre egne’. — Matt. 5: 43—47.

²³ Den apostelen som kom med denne kloke advarselen, stod Jesus Kristus nær og visste godt hva han hadde sagt om å hilse på andre. Han visste også at den vanlige hilsen på den tiden var «fred». En utstøtt eller en som har trukket seg tilbake, og som prøver å gjøre kjent eller rettferdiggjøre sin frafalne tenkemåte eller fortsetter med sin ukristne oppførsel, er i en helt annen situasjon enn en eller annen personlig «fiende» eller et verdslig menneske med myndighet som forfølger de kristne. De kristne vil så visst ikke ønske en slik frafallen person «fred». (1. Tim. 2: 1, 2) Og vi vet alle av egen erfaring at bare det å si «Hei!» til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er utstøtt?

²⁵ Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.

Vakttårnet av 15. april 1988, side 27, sier:

Bryte enhver forbindelse?

⁷ Som kristne unngår vi ikke folk. Vi har vanlig kontakt med våre naboer, arbeidskolleger, skolekamerater og andre, og vi forkynner for dem selv om noen av dem ’lever i hor, er pengegriske, dyrker avguder eller er ransmenn’. Paulus skrev at vi ikke kan unngå dem helt, ’da måtte vi jo gå ut av verden’. Han viste imidlertid at vi skulle forholde oss annerledes til «en kristen bror» som levde slik: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men [som har vendt tilbake til en slik livsførsel] . . . et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 9—11; Markus 2: 13—17.

⁸ Apostelen Johannes kom med lignende råd som understreker i hvilken grad de kristne skulle unngå slike personer: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser [gresk: khaíro] ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Johannes 9—11.

¹⁰ Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.

Rikets Tjeneste for august 2002, side 3, sier:

³ Dette betyr at lojale kristne ikke har noe åndelig fellesskap med noen som er blitt utstøtt av menigheten. Men det er mer som kommer inn i bildet. Guds Ord sier at vi ’ikke engang skal spise sammen med et slikt menneske’. (1. Kor. 5: 11) Derfor har vi heller ikke noe sosialt fellesskap med en utstøtt. Det vil si at vi ikke er sammen med ham på piknik eller i et selskap, ikke spiller ball sammen med ham og ikke går på et kjøpesenter eller på kino sammen med ham, og også at vi ikke setter oss ned til et måltid sammen med ham, verken hjemme eller ute på et spisested.

⁴ Hva med det å snakke med en utstøtt? Bibelen nevner ikke alle mulige situasjoner, men det som står i 2. Johannes 10, hjelper oss til å få Jehovas syn på tingene: «Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham.» Vakttårnet for 15. november 1981 (side 20) kommenterte dette slik: «Bare det å si ’Hei!’ til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er utstøtt?»

«Bevar dere selv  i Guds kjærlighet» (2014, utgave med stor skrift), side 43 (over) og side 267 (under):

NÅR VI MÅ SLUTTE Å OMGÅS NOEN

19 Det kan forekomme at vi blir bedt om å slutte å omgås en som har vært et medlem av menigheten. Denne situasjonen oppstår når en person blir ekskludert fordi han bryter Guds lov uten å angre, eller når en person fornekter troen ved å fremme falsk lære ell ved å trekke seg fra menigheten. Guds Ord sier rett ut at vi skal «slutte med å omgås» slike personer.

Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner.

De seks artiklene jeg har sitert ovenfor, viser at fra 1952 til 2014 (den siste artikkelen som er sitert) skulle ekskluderte personer unngås helt og holdent. Vi merker oss at Vakttårnet for 15. april 1988, sier at «Guds ordning forbyr« kristne å omgås utstøtte personer. Dette betyr at menighetens medlemmer ikke skulle hilse på dem eller snakke med dem, og at de skulle isoleres fullstendig. Det eneste unntaket var når kontakt ikke kunne unngås, for eksempel når vitner bor i samme hus som en ekskludert person eller de arbeider i samme firma.

Jeg var eldste fra 1963 til 2020, og jeg kan bekrefte at lederne av Jehovas vitner  har krevd, og krever total isolasjon av ekskluderte.

Et viktig formål med total isolasjon var at den ekskluderte personen skulle savne familie og venner, og at dette ville presse ham eller henne til å omvende seg og komme tilbake til menigheten. Dette formålet bekrefter at, sett fra Jehovas vitners lederes synspunkt, ville alt annet enn total isolasjon motvirke selve formålet med eksklusjonen – å presse synderen til å omvende seg og komme tilbake. Dette kommer til uttrykk i Vakttårnet av 15. mars 1986, side 18:

¹² Noen som har en kritisk holdning, hevder at Jehovas organisasjon er for streng når det gjelder å avbryte sosial kontakt med dem som er utstøtt. (2. Johannes 10, 11) Men hvorfor har disse kritikerne denne oppfatningen? Har de et nært familiebånd eller en misforstått lojalitet overfor en venn som de setter foran lojaliteten overfor Jehova og hans normer og krav? Tenk også på det at hvis en fortsetter å ha sosialt samkvem med en som er utstøtt, selv om det er en slektning, kan det få vedkommende til å trekke den slutning at hans overtredelse ikke er så alvorlig, og da er ytterligere skade skjedd. Men hvis vi unnlater å ha sosialt samkvem med ham, kan det være at han savner det han har mistet, og får et ønske om å få det tilbake. Det er alltid best å gå fram på den måten Jehova har bestemt. Det er til vår egen beskyttelse. — Ordspråkene 3: 5.

Forstår vi poenget her? Først når den ekskluderte personen blir helt isolert, vil han eller hun fullt ut føle hvor ille det er å ikke ha kontakt med familie og venner. Og det kan presse ham eller henne til å endre kurs. Hvis noen bryter isolasjonen, kan det fjerne noe av presset, og han eller hun vil kanskje ikke se hvor viktig det er å endre kurs og omvende seg.

Dette var et viktig poeng i en video som ble vist på områdestevnene i 2016, og som i flere år var tilgjengelig på nettsiden jw.org. Videoen hadde tittelen «Vær lojal mot Jehovas dommer: Sky («Shun») uomvendte syndere» (min oversettelse). Den viste ungdommen Sonja Ericksson, som hadde blitt ekskludert, men som ringte sin mor. Da moren skjønte at det var hennes ekskluderte datter som ringte, nektet hun å svare. Videoen viser at Sonja ble gjenopptatt, og om farens og morens oppførsel ved å ikke svare på oppringningen hennes, sa hun:

De visste at hvis de hadde kontaktet meg, selv bare litt, kunne denne lille kontakten ha tilfredsstilt meg. Det kunne ha fått meg til å tro at det ikke var så nødvendig å komme tilbake til Jehova.

Denne videoen er slettet fra Selskapet Vakttårnets nettside, fordi ordene til Sonja, som ble lagt i hennes munn av representanter for det styrende råd, viser at medlemmene av det styrende råd krever total isolasjon. De ønsker ikke at offentligheten skal vite dette, og derfor slettet de denne videoen for å skjule sine spor.

Tabell 1.1 Uttrykk for å sky ekskluderte personer

Vakttårnet for 1. mars 1952	Unngå ham – ikke ha noe med ham å gjør.  Aldri si «goddag» eller «adjø» til ham.
Vakttårnet for 1. juli 1963	Ikke være sammen med den utstøtte – ikke snakke med ham – gå bort fra ham hvis han prøver å snakke med deg.
Vakttårnet for 15.september 1981	Ikke å omgås eller ha fellesskap med –   sky en overtreder – overhodet ikke snakke med en utstøtt og ikke engang si «Hei». Hvis man hilser, blir man medskyldig i hans onde gjerninger.
Vakttårnet for 15. april 1988	Bryte enhver forbindelse – Gud forbyr kristne å omgås utstøtte personer.
Rikets tjeneste for foraugust 2002	Ikke ha åndelig fellesskap – ingen piknik, fest, ballspill, tur til kjøpesenteret eller teateret, eller sitte ned for et måltid.
«Hold dere i Guds kjærlighet» (2014)	Slutte å omgås ekskluderte — det er nødvendig å unngå en slik person helt og holdent.
Video 2023	Moren må ikke svare på en telefonsamtale fra sin ekskluderte datter.

Tabellen gjengir ord i sitatene om at ekskluderte personer må unngås og fullstendig isoleres.

TOTAL ISOLASJON AV SLEKTNINGER

Fra Jehovas vitners lederes synspunkt er det ingen forskjell i behandlingen av ekskluderte familiemedlemmer og de som ikke er familiemedlemmer, som jeg skal drøfte i det som følger.

Vakttårnet av 15. november 1981, side 23 sier:

11 En utestengt person er åndelig avskåret fra menigheten; de tidligere åndelige båndene er fullstendig brutt. Dette gjelder også hans slektninger, inkludert de i hans nærmeste familie. Familiemedlemmer vil derfor – selv om de anerkjenner familiebåndene – ikke lenger ha noe åndelig fellesskap med ham. – 1 Sam. 28:6; Ordsp. 15:8, 9. ¹¹ En som er blitt utstøtt, er i åndelig forstand blitt avskåret fra menigheten; de tidligere åndelige båndene er blitt fullstendig brutt. Dette gjelder også i forholdet mellom ham og hans slektninger, innbefattet hans aller nærmeste familie. Familiemedlemmene vil derfor ikke lenger ha noe åndelig fellesskap med ham, selv om de er klar over at familiebåndene ikke er brutt. — 1. Sam. 28: 6; Ordsp. 15: 8, 9.

¹³ Hvis et mindreårig barn blir utstøtt, vil foreldrene fortsatt dekke barnets fysiske behov og gi det moralsk opplæring og tukt. De ville ikke lede et bibelstudium direkte med barnet, slik at det deltar. Men det betyr ikke at de ikke vil forlange at barnet skal være til stede under familiens bibelstudium. Og de kan henlede oppmerksomheten på avsnitt i Bibelen eller i kristne publikasjoner som inneholder veiledning som barnet trenger. (Ordsp. 1: 8—19;6: 20—22; 29: 17; Ef. 6: 4) De kan ta barnet med på kristne møter og la det sitte sammen med dem i håp om at det vil legge seg Bibelens veiledning på hjertet.

Sitatene ovenfor viser at slektninger som ikke bor i samme husholdning, må unngås og isoleres på samme måte som de som ikke er slektninger. I 1974 argumenterte imidlertid to artikler i Vakttårnet for en mindre ekstrem behandling av ekskluderte slektninger som ikke bor i samme husholdning. En artikkel sa at nære slektninger hadde en gudgitt rett til å besøke hverandre selv når ett medlem var ekskludert. Denne mer lempelige fremgangsmåten, som er nevnt  i artiklene, ble aldri implementert i menighetene. Jeg vet dette fordi jeg i 1974 var lærer for de 30 kursene for alle eldste i Norge som omhandlet alle sider av organisasjonen.

Jeg bringer et sitat fra Vakttårnet fra 1974, og deretter et fra Vakttårnet fra 1983, som viser den mer lempelige oppfatningen.

Vakttårnet for 15. august 1974, side 565, sier:

²¹ Når det gjelder utstøtte familiemedlemmer (ikke mindreårige sønner eller døtre) som bor utenfor hjemmet, må hver familie avgjøre i hvor stor utstrekning den skal omgås disse. Dette er ikke noe menighetens eldste kan avgjøre for dem. Det de eldste er interessert i, er at ’surdeigen’ ikke får komme inn i menigheten igjen ved at noen har åndelig fellesskap med dem som måtte fjernes som «surdeig». Hvis en utstøtt far eller mor kommer for å besøke en sønn eller datter eller for å hilse på sine barnebarn og får komme inn i et kristent hjem, er dette således ikke de eldstes sak. En slik utstøtt har en naturlig rett til å besøke sin familie og se sine barn og barnebarn. Når sønner eller døtre hedrer sin far eller mor, trass i at vedkommende er utstøtt, ved å besøke vedkommende for å se hvordan det står til, eller for å finne ut om det er noe han eller hun trenger, er dette i seg selv likeledes ikke ensbetydende med åndelig fellesskap.

Vakttårnet av 1. mai 1983, side 30, sier:

Noen andre som føler et stort tap, er lojale kristne besteforeldre hvis barn er blitt utstøtt. De har kanskje vært vant til å besøke barna regelmessig og dermed få anledning til å glede seg over barnebarna. Nå er barna blitt utstøtt fordi de har forkastet Jehovas normer og veier. Situasjonen er følgelig ikke den samme i familien. Besteforeldrene må naturligvis avgjøre om det er visse familieanliggender som krever at de har en begrenset kontakt med sine utstøtte barn. Og noen ganger kan de kanskje ordne det slik at barnebarna kommer til dem. Men hvor sørgelig er det ikke at barna ved sin ukristne oppførsel gjør det vanskeligere for besteforeldrene å omgås barnebarna på vanlig måte!

Vakttårnet av 15. april 1988, side 28, sier:

¹⁴ Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie. Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum, i samsvar med følgende gudgitte prinsipp: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk [eller har begått en annen alvorlig synd] . . . Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 11.

Rikets tjeneste for august 2002, side 4, sier:

⁹ Slektninger utenfor husstanden: «Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie,» stod det i Vakttårnet for 15. april 1988 (side 28). «Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum», i samsvar med det gudgitte påbudet om å «slutte med å omgås enhver» som er skyldig i å synde uten å angre. (1. Kor. 5: 11) Lojale kristne bør gå inn for å unngå unødig kontakt med en slik slektning og til og med holde forretningsforbindelser på et absolutt minimum. — Se også Vakttårnet for 15. november 1981, side 25.

«Hold dere i Guds kjærlighet» (214, utgave med stor skrift) side 269, sier:

I andre tilfeller bor den ekskluderte slektningen et annet sted enn sin nærmeste familie. Selv om det kan være behov for å ha begrenset kontakt en sjelden gang for å ta hånd om nødvendige familiesaker, bør slik kontakt begrenses til et minimum. Lojale kristne familiemedlemmer leter ikke etter unnskyldninger for å ha kontakt med en ekskludert slektning som ikke bor hjemme. Deres lojalitet mot Jehova og hans organisasjon får dem i stedet til å støtte den bibelske ordningen med eksklusjon. Deres lojale handlem åte er til beste for overtrederen og kan hjelpe ham til å høste gagn av den tukten han har fått. — Hebreerne 12: 11.

Vakttårnet fra oktober 2017, side 16, sier:

¹⁹ Respekter tilrettevisningen fra Jehova. Selv om den i øyeblikket kan være smertefull, vil den på lang sikt være til beste for alle, også for overtrederen. (Les Hebreerne 12:11.) Jehova sier for eksempel at vi skal «slutte med å omgås» overtredere som ikke angrer. (1. Kor 5:11–13) Selv om det føles vondt, må vi unngå å ha unødig kontakt med ekskluderte familiemedlemmer, også via telefon, tekstmeldinger, brev, e-poster og sosiale medier.

Tabell 1.2 Uttrykk for å unngå ekskluderte familiemedlemmer

Vakttårnet 15.september 1981	Åndelige bånd er fullstendig brutt – unngå omgang, til og med foretningsforbindelser.
Vakttårnet 1. januar1983	Noen nødvendige familieanliggender krever begrenset kontakt.
Vakttårnet 15. april 1988	Å ha nesten ingen kontakt med slektningen.
Rikets tjeneste, august 2002	Nesten ingen kontakt,  holdes på et minimum.
«Hold dere i Gudskjærlighet», 2014	I skjeldne tilfeller, begrenset kontakt i for å ta seg av nødvendige familieanliggender.
Vakttårnet oktober 2017	Unngå normal kontakt med et ekskludert  familiemedlem via telefon, tekstmeldinger, brev, e-post eller sosiale medier.
Video 2023	Moren må ikke svare på en telefonsamtale fra en ekskludert datter.

De sju sitatene ovenfor viser at vi må unngå og fullstendig isolere familiemedlemmer på samme måte som vi må gjøre med dem som ikke er familiemedlemmer. Det kan imidlertid være noen situasjoner hvor familiemedlemmer må ha en viss kontakt. Kravet i slike situasjoner er at det kan være «begrenset kontakt i sjeldne tilfeller». Hvilken veiledning har medlemmene av det styrende råd gitt angående slike sjeldne tilfeller?

BEGRENSET KONTAKT MED EKSKLUDERTE FAMILIEMEDLEMMER I SJELDNE SITUASJONER

Når vi vurderer dette spørsmålet, bør vi huske på at kravet er at total isolasjon kan presse synderen til å omvende seg og vende tilbake til menigheten. Ethvert brudd på denne isolasjonen kan redusere noe av presset. Vi leser:

 På grunn av at menigheten går til det drastiske skritt å utstøte en overtreder, kan han bli rystet, slik at han kommer til fornuft og skammer seg over sin urette handlemåte.  (Vakttårnet for 1. november 1963, side 523)

Tenk også på det at hvis en fortsetter å ha sosialt samkvem med en som er utstøtt, selv om det er en slektning, kan det få vedkommende til å trekke den slutning at hans overtredelse ikke er så alvorlig, og da er ytterligere skade skjedd. (Vakttårnet for 1. mars 1986)

De visste at hvis de hadde kontaktet meg, selv bare litt, kunne denne lille kontakten ha tilfredsstilt meg. Det kunne ha fått meg til å tro at det ikke var så nødvendig å komme tilbake til Jehova. (Sonja Errichssons ord i videoen)

Disse sitatene viser at regelen er total isolasjon av ekskluderte familiemedlemmer. Men i noen situasjoner må det være en viss kontakt mellom familiemedlemmene og den som er ekskludert:

Utstøtelsen bryter, som før nevnt, ikke kjødelige bånd, men i et slikt tilfelle ville en ha mye mindre forbindelse med den utstøtte personen enn hvis en bodde sammen med ham, hvis det da overhodet var nødvendig å ha noe med ham å gjøre. Det kunne imidlertid være familieanliggender som det var absolutt nødvendig å snakke om, for eksempel rettslige spørsmål i forbindelse med et testamente eller eiendommer. Den utstøtte slektningen bør imidlertid gjøres oppmerksom på at han blir betraktet på en ny måte — han bør vite at han ikke lenger er velkommen i ens hjem, og at en ikke ønsker å omgås ham. (Kursiv i originalen) (Vakttårnet for 1. oktober 1970. side 455)

Jehovas vitners ledere har krevd i løpet av de 74 årene mellom 1952 og 2026 at ekskluderte personer må isoleres fullstendig. Vitnene skal ikke hilse på dem eller snakke med de ekskluderte, eller ha noen form for kontakt med dem. Familiemedlemmer kan ha kontakt med ekskluderte personer, hvis de bor i samme husstand. Bortsett fra dette, skal den eneste kontakten med ekskluderte familiemedlemmer være når det er «absolutt nødvendige familieanliggender som krever kommunikasjon, for eksempel juridiske spørsmål om testament eller eiendom».

Endringene som ble gjort i 2024 og 2025 var kosmetiske og endret ikke den behandlingen som ekskluderte personer hadde fått i løpet av de foregående 72 årene i vesentlig grad. Synspunktet mellom 1952 og 2024 ble uttrykt i Vakttårnet av 15. November 1981, side 21:

«Et enkelt «Hallo» til noen kan være det første skrittet som utvikler seg til en samtale og kanskje til og med et vennskap. Ville vi ønske å ta det første skrittet med en utstøtt person?» Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse». Ved at de avviser enhver form for åndelig fellesskap eller selskapelig omgang med en som er utstøtt, viser de at de er lojale mot Guds normer og lydige mot Guds befaling i 1. Korinter 5: 11, 13…Og vi vet alle av egen erfaring at bare det å si «Hei!» til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er utstøtt? Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.

Det siste sitatet viser at det var galt å si «Hei» til en ekskludert person. Ifølge medlemmene av det styrende råd gjelder det første sitatet ordene i 2. Johannes 11 om frafalne og de som oppfører seg ugudelig. Ved å hilse på slike personer, vil man dele ansvaret for deres feilaktige oppførsel, er argumentet. Vakttårnet fra august 2024, side 31, støtter synspunktet i det sitatet ovenfor, om ikke å hilse på frafalne. Deretter leser vi:

Paulus skrev derimot om en mann som måtte bli fjernet fra menigheten på grunn av seksuell umoral, som vi ser i 1. Korinter, kapittel 5. Men han var tydeligvis ikke en frafallen. Han oppfordret heller ikke andre til å bryte Guds normer. (Se også Åpenbaringen 2:20) Så selv om Paulus sa at menigheten skulle slutte med å omgås ham – heller ikke spise sammen med ham – sa han ikke at de aldri kunne komme med en enkel hilsen.

Den nye oppfatningen er at selv om Johannes skrev at kristne ikke skulle hilse på frafalne, forbyr han ikke å hilse på andre ekskluderte personer.

Derfor er det nå tillatt å hilse kort til noen eksluderte, på slike som ikke er frafalne.

¹⁴ Betyr det vi har sett på nå, at vi absolutt ikke skal kontakte en som har blitt fjernet fra menigheten? Nei, ikke nødvendigvis. Vi vil selvfølgelig ikke være sammen med ham sosialt. Men vi kan bruke vår kristne samvittighet til å avgjøre om vi vil invitere ham til et møte. Det kan for eksempel være at vi har lyst til å gjøre det hvis han er en slektning av oss eller vi var nære venner med ham før han ble fjernet fra menigheten. Hvordan bør vi behandle ham hvis han kommer på et møte? Tidligere ville vi ikke hilse på en slik person. Også her må hver enkelt bruke sin kristne samvittighet til å velge hva han eller hun vil gjøre. Noen føler at de kan hilse på ham eller ønske ham velkommen til møtet. Men vi vil ikke ha en lengre samtale eller gjøre andre ting sammen med ham.

¹⁵ Noen spør kanskje: Sier ikke Bibelen at en kristen som ‘hilser på en slik person, blir medskyldig i det onde han gjør’? (Les 2. Johannes 9–11.) Sammenhengen rundt dette skriftstedet viser at denne veiledningen gjelder frafalne og andre som oppfordrer til gal oppførsel.(Åp 2:20) Så hvis en person sprer frafallen lære eller prøver å få andre til å gjøre noe galt, vil ikke de eldste besøke ham. En slik person kan selvfølgelig angre. Men fram til det skjer, vil vi verken hilse på en slik person eller invitere ham til å komme på et møte.

Den nye oppfatningen er at vitnene nå kan hilse på en ekskludert  person som ikke er frafallen eller oppfordrer til en gal oppførsel, og at man kan invitere denne personen til et møte. Begrunnelsen til den nye oppfatningen er at De kristne greske skrifter ikke sier at kristne ikke skal hilse på ekskluderte personer som ikke er frafalne.

Imidlertid villedet medlemmene av det styrende råd sine lesere når de skrev at de menneskene som Johannes i sitt andre brev sier at kristne ikke skal hilse på, var frafalne som oppfordret til en gal oppførsel. Versene 7–10 viser at de Johannes snakker om, var antikristene, som benektet at Jesus var kommet i kjødet, og at det ikke var frafalne kristne.[1]

Teksten i grønt i sitatet ovenfor viser at behandlingen av ekskluderte personer som har vært praktisert i 73 år, fortsatt gjelder: Ekskluderte personer må unngås og isoleres fullstendig. Men vitnene kan nå hilse kort på noen av de ekskluderte. [2]

I mange år var instruksen at eldste skulle kontakte alle ekskluderte personer som ikke var frafalne, én gang i året, for å spørre om de ønsket å snakke med to eldste om sin situasjon. For noen år siden ble denne ordningen avviklet. Men eldste som ønsket det, kunne fortsatt kontakte ekskluderte personer. Det er nå innført en ny ordning der de eldste kan ha mer kontakt med ekskluderte personer, som vi kan lese om i Vakttårnet for august 2024, side 27:

⁶ Når noen har blitt fjernet fra menigheten, er han da overlatt til seg selv? Må han helt på egen hånd finne ut hvordan han skal komme tilbake til Jehova? Slett ikke! Når utvalget av eldste informerer en synder som ikke angrer, om at han kommer til å bli fjernet fra menigheten, vil de forklare hva han må gjøre for å komme tilbake. Men de eldste vil gjøre mer enn det. I de fleste tilfeller vil de fortelle personen at de gjerne vil ha et møte med ham igjen når det har gått noen få måneder, for å se om han har forandret innstilling. Hvis personen er villig til å møte dem igjen, vil de eldste på dette neste møtet varmt oppfordre ham til å angre og komme tilbake. Selv om han ikke har forandret innstilling på det tidspunktet, vil de eldste med jevne mellomrom kontakte ham i tiden framover.

Dette er en fin ordning som gjør at flere ekskluderte personer kan få hjelp. Men det virkelige problemet er selve fremgangsmåten for eksklusjon, som for det meste er menneskebud som er i strid med Bibelen. Ordningen med mulig kontakt med ekskluderte gjelder de eldste, og den opphever ikke kravet fra det styrende råd om at menighetens medlemmer må isolere ekskludere slektninger og de som ikke er slektninger fullstendig.

2025: SMÅ ENDRINGER I ELDSTEBOKEN

Boken for eldste, «Vær hyrder for Guds hjord» ble utgitt i 2019. En litt revidert utgave ble utgitt i 2024, og en endret utgave ble utgitt i 2025. Jeg skal nå drøfte forskjellene mellom 2024- og 2025-utgavene når det gjelder unødvendig omgang. 2024-utgaven, 12.17 (1) (over), og 2025-utgaven (oversatt fra den engelske utgaven), vedlegg A 2, 21 og 22 (under) (1)

Unødvendig samvær med ekskluderte og slike som har trukket seg: Det er grunnlag for å nedsette et domsutvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med overlegg fortsetter å ha unødvendig samvær med noen som er ekskludert eller har trukket seg, og som han ikke er i familie med.- Matt 18:17b; 1 Kor 5:11, 13; 2 Joh 10, 11; lvs s. 39-40 (Kursiv i originalen)

Hvis en forkynner i menigheten er kjent for å ha unødvendig samvær med familiemedlemmer som er ekskludert eller har trukket seg, og som ikke tilhører husstanden, bør de eldste resonnere med ham ut fra Bibelen. Gjennomgå informasjon fra boken Bli i Guds kjærlighet, side 241, med ham. Hvis det er tydelig at en kristen handler i strid med hensikten med eksklusjonsordningen og ikke retter seg etter veiledningen, er han ikke kvalifisert til å få privilegier i menigheten, for det krever at man er et godt eksempel. Det skal ikke nedsettes et domsutvalg  med mindre det er snakk om vedvarende åndelig samvær eller vedvarende åpen kritikk av beslutningen om å ekskludere. (Kursiv i originalen)

21 Unødvendig omgang med personer som er ekskludert fra menigheten eller som har trukket seg: Det er forskjell på bare å hilse på en person som har blitt fjernet fra menigheten eller som har trukket seg, og å omgås (socializing with) vedkommende. (w24.08 s. 30-31, avsnitt 14-15) Det bør nedsettes et utvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med vilje fortsetter å ha unødvendig samvær med en som ikke er en slektning som er fjernet fra menigheten eller har trukket seg.. – 1 Kor 5:11, 13.

Det bør nedsettes et utvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, fortsetter å omgås (associating with) en slektning som fremmer frafalne læresetninger eller urett oppførsel. — 2. Johannes 9-11; Åp. 2:20; se A:42.

Begge eldstebøkene fra 2024 og 2025 viser at et vitne vil bli ekskludert for gjentatt omgang med en ekskludert eller utmeldt person som ikke er en slektning. Det eneste unntaket er «nødvendig omgang», som refererer til situasjoner som ikke kan unngås, for eksempel når et vitne jobber for samme selskap som en ekskludert eller utmeldt person.

Eldsteboken fra 2025 viser at det å hilse på en person ikke er det samme som å ha omgang med ham. Når det gjelder omgang med slektninger, er det en forskjell mellom eldstebøkene fra 2024 og 2025. Boken fra 2024 snakker om «vedvarende åndelig omgang». Dette betyr at hvis et vitne fortsetter å snakke med en ekskludert eller utmeldt slektning om Bibelen, kan han bli ekskludert. Ifølge boken fra 2025 er eksklusjonshandlingen ikke å ha åndelig omgang, men  enhver omgang med en slektning som fremmer frafalne læresetninger eller en urett oppførsel er eksklusjonsgrunn. Dette er en klar forandring av eksdlusjonsgrunnen, fordi det ikke sies at omgang med en ekskludert eller utmeldt slektning som ikke fremmer frafalne læresetninger eller urett oppførsel, er en ekslusjonsgrunn. Hvis en slik omgang fortsetter, vil imidlertid de eldste ringe tjenesteavdelingen ved avdelingskontoret for å få råd. Om dette vil føre til eksklusjon, vet vi ikke.

Det som er klart, er at fullstendig isolasjon av den ekskluderte personen med det formål å få ham til å omvende seg, som er «hensikten med ekslusjonsordningen» (den brune teksten i 2024-boken), fortsatt gjelder.

[1]. Se min artikkel «Behandlingen av ekskluderte (I) Hvem var de som kristne ikke skulle hilse velkommen i sine hjem?» (https://mybelovedreligion.no/2025/04/28/hvordan-behandle-ekskluderte-i-hvem-er-de-som-kristne-ikke-skulle-hilse-velkommen-i-sine-hjem/?lang=no)

DE SYSTEMATISKE FORSØK PÅ Å VILLEDE DOMSTOLENE OG MYNDIGHETENE OM HVORDAN EKSKLUDERTE PERSONER BLIR BEHANDLET

Det første skrittet som førte til at Jehovas vitner mistet sine statlige tilskudd og registreringen i Norge, var et brev fra Jehovas vitners avdelingskontor til Fylkesmannen i Oslo og Viken som inneholdt usanne opplysninger. Noen som så brevet, påpekte at opplysningene var uriktige. Det ble sendt flere brev mellom Fylkesmannen og Jehovas vitner. Og alle brevene fra avdelingskontoret inneholdt falsk informasjon. Som et resultat av dette iverksatte Fylkesmannen en undersøkelse av Jehovas vitner.

LØGN I FORBINDELSE MED RETTSSAKENE I NORGE

Fordi medlemmene av det styrende råd har laget en regel om at ekskluderte personer må isoleres, har de også et ansvar for konsekvensene avdette. For å unngå dette ansvaret har de systematisk forsøkt å legge ansvaret på de enkelte vitner ved å fortelle løgner.

Løgnene går spesielt ut på at det ikke er noe krav fra det styrende råd om at ekskluderte personer skal isoleres, men at hvert vitnes samvittighet skal avgjøre hvor mye eller hvor lite kontakt han eller hun skal ha med ekskluderte personer.

Disse løgnene er samordnet og systematiske, noe som som følgende sitater viser. I brevet fra Jehovas vitner til Fylkesmannen i Oslo og Viken av 17. februar 2022 skrev vitnene:

På den annen side vil en som frivillig velger å gi avkall på sin åndelige status som et av Jehovas vitner ved formelt å trekke seg, bli respektert for sin avgjørelse, og det er opp til hver enkelt som er tilknyttet menigheten, å bruke sin personlige religiøse samvittighet for å avgjøre om de vil begrense eller helt unngå å ha kontakt med den personen.

 Jehovas vitners advokat, Anders Ryssdal, som hadde fått sin informasjoner fra vitnenes ledere, fremsatte de samme uriktige påstandene i tingretten og lagmannsretten.  Han sa han ikke var enig i statens tolkning av Jehovas vitners tekster, og at disse må leses religiøst. De eneste som kan lese dem religiøst, er Jehovas vitner. Han hevdet at medlemmene ikke har noe forbud mot å ha omgang med ekskluderte personer. Men at det ikke er naturlig for Jehovas vitner å omgås voksne som ikke har samme tro som dem.

Jeg var til stede i tingretten og hørte Ryssdal ved tre forskjellige anledninger si følgende om å sky eksluderte og utmeldte:

Det er ingen bestemt, fastsatt praksis.

Det er ingenting i læren som krever at man bryter kontakten med ekskluderte personer.

Det er ingen praksis blant Jehovas vitner, men den enkeltes samvittighet må avgjøre hvor mye kontakt man vil ha med eksluderte personer.

Jeg fulgte forhandlingene i Høyesterett, og Ryssdal sa igjen flere ganger at det var opp til hvert enkelt vitnes samvittighet hvor mye kontakt han eller hun ville ha med en som var fjernet fra menigheten eller var utmeldt. Denne informasjonen ble gitt til Ryssdal av Jehovas vitner.

I sin sluttreplikk nærmest latterliggjorde Ryssdal Gjone Danielsen ved å si at hun bare hadde lest en del av sitatene fra Vakttårnets litteratur, og at hun ikke tok med de setningene som viste at Jehovas vitner ikke krevde total isolasjon av ekskluderte og utmeldte.

Den 18. januar 2024 skrev avisen Vårt Land om Kåre Sæterhaugs vitneforklaring i tingretten:

Kåre Sæterhaug, styremedlem i Jehovas vitner, vitnet i retten torsdag og fredag. Han hevdet at det religiøse samfunnet ikke har noen regler for kontakt med eksluderte familiemedlemmer – i direkte motsetning til statens påstand… Da dommeren spurte om medlemmer kan straffes for å opprettholde kontakt med eksluderte eller utmeldte familiemedlemmer, svarte Sæterhaug at dette ikke er noe menigheten la seg opp i.

Det neste vitnet var tidligere eldste Rolf Furuli, som er eksludert for å ha kritisert det nåværende lederskapet i trossamfunnet. Han brukte harde ord for å beskrive Sæterhaugs vitnemål: – «For å bruke et folkelig uttrykk: Dette er ren nonsens! Det er ikke noe en enkelt person bestemmer. Alle følger det styrende råds beslutninger. Det de bestemmer, blir fulgt til punkt og prikke,» sa Furuli. Da dommeren spurte ham, svarte Furuli bekreftende at han selv hadde vært involvert i ekslusjon av medlemmer for å ha hatt kontakt med utestengte familiemedlemmer.

Den 17. januar 2025 skrev Jørgen Pedersen, en av lederne, en artikkel i avisen Dagen:

«Som Jehovas vitner respekterer vi andres synspunkter og deres rett til å uttrykke sine meninger, og vi ønsker ikke å bagatellisere deres følelser. Jehovas vitner mener at hvert menighetsmedlem selv bør avgjøre, i lys av sin personlige samvittighet, om de vil begrense eller avslutte sosial kontakt med tidligere menighetsmedlemmer i lys av Bibelens påbud i 1. Korinterbrev 5:11-13 om å «slutte å omgås» en slik person. Jehovas vitner tvinger ikke menighetsmedlemmer til å gjøre dette. Menighetens eldste kontrollerer ikke menighetsmedlemmenes personlige liv, og de utøver heller ikke kontroll over den enkelte Jehovas vitnes tro.

Løgnen er at det ikke finnes noen regel om at ekskluderte personer må skys, men at hvert vitnes samvittighet avgjør hvor mye eller lite kontakt han eller hun vil ha med ekskluderte personer. Jeg sier at denne løgnen er «samordnet og systematisk» fordi den ble uttrykt i et offisielt brev fra Jehovas vitner, den ble uttrykt i tingretten og i lagmannsretten av en av lederne, Kåre Sæterhaug den ble uttrykt av vitnenes advokat alle tre rettsakene, og den ble uttrykt av en av an annen leder, Jørgen Pedersen, i en avisartikkel.

Boken «Hold dere i Guds kjærlighet» (2014), side 34 og 267, viser at lederne for Jehovas vitner som er sitert ovenfor, visste at det de sa og skrev, var falskt:

NÅR VI MÅ SLUTTE Å OMGÅS NOEN

19 Det kan forekomme at vi blir bedt om å slutte å omgås en som har vært et medlem av menigheten. Denne situasjonen oppstår når en person blir ekskludert fordi han bryter Guds lov uten å angre, eller når en person fornekter troen ved å fremme falsk lære ell ved å trekke seg fra menigheten. Guds Ord sier rett ut at vi skal «slutte med å omgås» slike personer.

Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner. 

Overskriften og ordene «vi blir bedt om» viser at det å sky ekskluderte personer er et krav fra medlemmene av det styrende råd. Alt det styrende råd sier eller skriver, selv når det presenteres som et forslag, blir sett på som en ordre. De eldste og medlemmene av menighetene ville ikke drømme om å være ulydige mot det styrende råd.

NYLIGE LØGNER FOR DOMSTOLENE

Et kanadisk vitne ble ekskludert, og han saksøkte Selskapet Vakttårnet. Saken ble behandlet av Canadas høyesterett 31. mai 2028. Advokatenfor Jehovas vitner, David M. Gnam, som selv var vitne, løy for retten i sin beskrivelse av eksklusjon. Han sa for eksempel at det ikke finnes noen full isolering («total shunning») av ekskluderte personer, og at eksklusjon ikke påvirket forholdet mellom familiemedlemmer på noen måte.

Philip Brumley er leder for juridisk avdeling i USA. For å unngå at det styrende råd ble holdt ansvarlig i en rettssak, skrev han en beediget erklæring som inneholdt falske opplysninger. 14. april 2023 ble han ilagt en bot på 154 448 amerikanske dollar i den amerikanske distriktsretten, nærmere bestemt for den niende kretsen i Montana, for:

«å ha levert en underskrevet erklæring som viste en hensynsløs ignorering av å gi en nøyaktig og sannferdig redegjørelse for handlinger som var relevante for å avgjøre om retten hadde personlig jurisdiksjon over saksøkte Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania («WTPA»).»

(“submitting a signed affidavit that demonstrated a reckless disregard for providing an accurate and truthful accounting of acts relevant to determining whether the court had personal jurisdiction over defendant Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania (‘WTPA’).”

Bromley anket boten, og 7. juli 2025 avviste den amerikanske ankedomstolen for niende krets anken.

DET STYRENDE RÅDS SYSTEMATISKE FORSØK PÅ Å UNNGÅ ANSVAR

Det er fem fremgangsmåter som medlemmene av det styrende råd bruker for å unngå ansvar:

1)  Å fortelle løgner.

2) Å gi handlinger nye navn.

3) Å uttrykke ordrer som forslag.

4) Å bruke rollemodeller for å få vitnene til å handle.

5) Å tildekke og skjule ting

Å fortelle løgner

Sitatene ovenfor viser at lederne av Jehovas vitner, både muntlig og skriftlig, har fortalt løgner for å fjerne ansvaret fra medlemmene av det styrende råd.

Å gi handlinger nye navn

Fra 1963 til rundt 2000 ble et vitne som aksepterte en blodoverføring uten å angre sin handling, ekskludert. Hvis en person reddet sitt liv ved å ta en blodoverføring og ble ekskludert for dette, ville det være dårlig publisitet for Selskapet Vakttårnet, og samfunnet kunne også bli saksøkt med krav om erstatning.

Rundt år 2000 ble navnet på  tiltaket endret fra «eksklusjon» til «utmelding». Nå var synet at personen som tok en blodoverføring, av egen fri vilje hadde forlatt menigheten fordi han ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner. Ansvaret ble tatt bort fra de eldste og fra det styrende råd. Men dette nye navnet er en løgn, fordi personen faktisk ville bli kastet ut av menigheten. Han ville ikke få lov til å fortsette å bli i menigheten hvis han ønsket å bli der.

Det samme gjelder en bror som jobber i en fabrikk hvor en del av produksjonen selges til militæret. De eldste kan gi broren seks måneder til å bytte jobb. Hvis han ikke har byttet jobb etter seks måneder, sier de eldste at han frivillig har forlatt menigheten fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Dette er igjen en løgn, fordi han ikke vil få lov til å bli værende i menigheten hvis han ønsker det.

Å uttrykke ordrer som forslag

Eksempler på dette er økonomiske bidrag fra menigheter til Selskapet Vakttårnet. I 2014 sendte Selskapet Vakttårnet et brev til menighetene hvor de foreslo at hver menighet skulle bestemme et bestemt beløp som skulle sendes til Selskapet Vakttårnet hver måned. Dette «forslaget» var en ordre, og alle menigheter fulgte ordren. Etter at denne ordningen ble innført, kom det et nytt brev, som sa at hvis menigheten, etter å ha sendt det fastsatte beløpet, hadde mer penger enn de normale utgiftene for menigheten for tre måneder, skulle disse pengene sendes til Selskapet Vakttårnet. Menighetene fulgte også denne ordren.

Før denne nye ordningen med bidrag sendte Selskapet Vakttårnet et brev til menighetene, der det ble foreslått at hver menighet skulle bidra med 1 amerikansk dollar per forkynner per måned til et fond som hadde som formål å bygge Rikets saler.

Medlemmene i én menighet var for det meste innvandrere fra forskjellige land med svært lite penger. Denne menigheten var ikke i stand til å betale det foreslåtte beløpet, og etter mange måneder hadde de en enorm «gjeld» til Selskapet Vakttårnet. Tre eldste dro til avdelingskontoret for å forklare hvorfor de ikke kunne betale det foreslåtte beløpet. Men de fikk beskjed om at de måtte betale det de «skyldte», uavhengig avomstendighetene – selv om hele ordningen ble presentert som et forslag.

Bruk av rollemodeller for å få vitner til å handle

For noen år siden startet medlemmene av det styrende råd en kampanje for at barn så unge som 12 år eller yngre skulle døpes. For å frita seg selv fra ansvar nevnte de ikke en bestemt alder. Men flere artikler i litteraturen roste 12-åringer eller enda yngre barn for at de ble døpt. Personer som nevnes i Vakttårnet er rollemodeller.

Også pionertjeneste (heltidsforkynnelse) for barn har blitt rost i Vakttårnets litteratur, inkludert 10 år gamle pionerer. Disse barnepionerene som er nevnt i Vakttårnets litteratur, er også rollemodeller. Resultatet var at det i USA i 2012 var 212 faste pionerer i alderen 12 år og yngre, hvorav to var 7 år gamle. Det var 6 844 pionerer i alderen 12 til 18 år (informasjon til Betel-familien i USA).

(Se min artikkel «Forskjellige former for overgrep mot barn  og det styrende råds ansvar». (https://mybelovedreligion.no/2024/01/25/forskjellige-former-for-overgrep-mot-barn-og-det-styrende-rads-ansvar/?lang=no)

Jeg nøler ikke med å si at å utnevne barn til pionerer er det samme som barnearbeid, som er det samme som å misbruke disse barna.

Å tildekke og skjule ting

Det å sky ekskluderte og utmeldte personer har blitt angrepet i ulike rettssaker. For å bagatellisere de alvorlige konsekvensene for dem som blir ekskludert, har ledere av Jehovas vitner løyet for domstolene, som jeg har vist ovenfor.

Problemet er at det finnes så mange uttrykk for å sky og totalt isolere ekskluderte personer i Vakttårnets litteratur. To nylige uttrykk var særlig problematiske for dem som løy.

Et eksempel er 2014-utgaven av boken «Bevar dere selv i Guds kjærlighet». På side 34 og 267 kan vi lese at Jehovas vitner «vi blir bedt om å slutte å omgås en som har vært et medlem av menigheten og «Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner.» Disse uttrykkene viser at ledernes vitneforklaringer i retten var løgner. Disse ordene viser at det er det styrende råd som krever total isolasjon, og at det ikke er opp til hvert enkelt vitne å bestemme hvor lite eller hvor mye han eller hun vil ha med eksluderte personer å gjøre.

I 2018-utgaven av boken er det gjort en endring, og den siterte teksten er fjernet. På side 241 nevnes eksklusjon, og vi leser: «Når en person blir ekskludert, har vi ikke  noe mer med ham å gjøre, og vi slutter å snakke med ham.» Disse ordene gir ikke medlemmene av det styrende råd noe ansvar. Og de er ikke i strid med ordene om at hvert vitne selv bestemmer kontakten med utestengte personer.

Det andre eksemplet er videoen fra 2016/2023 om Sonja Erichsson, hvor vi får vite at en mor ikke må svare på telefonen hvis hennes ekskluderte datter ringer, og at selv en liten kontakt med en eksludert, ødelgger hensikten med ekslusjonen. Denne videoen er nå fjernet fra Selskapet Vakttårnets hjemmeside, for den viser til total isolasjon av ekskluderte.

KONKLUSJON

Kravet fra medlemmene av det styrende råd  i 2026 er at alle ekskluderte og utmeldte personer må skys og isoleres fullstendig. I 2024 ble det gjort en kosmetisk endring, som innebar at det fra nå av var tillatt å hilse kort på eksluderte personer som ikke fremmet frafalne læresetninger eller urett oppførsel, og å invitere slike personer til et møte. Men den totale isolasjonen gjelder fortsatt.

————————

MITT HJERTESUKK ER AT JEHOVA GUD ALDRI BRUKER PRESS FOR Å FÅ SYNDERE TIL Å OMVENDE SEG. MEN ROMERNE 2:4 SIER AT DET ER GUDS  GODHET (KRĒSTOS) SOM FØRER EN SYNDER TIL OMVENDELSE. AT EN SYNDER SKAL FULLSTENDIG ISOLERES FRA SIN FAMILIE OG SINE VENNER, SÅ HAN BLIR «RYSTET OG KOMMER TIL FORNUFT» FOR AT HAN SKAL OMVENDE SEG, ER I STRID MED KRISTENDOMENS ÅND. DETTE ER RETT OG SLETT UKRISTENT!

IMIDLERTID ER BRUKEN AV DE GRESKE ORDENE ME SYNANAMIGNYMI (IKKE OMGÅS) I 2. TESSALONIKER 3:15 I GOD OVERENSTEMMELSE MED KRISTENDOMENS ÅND. HVIS EN KRISTEN IKKE FULGTE PAULS’ SKRIFTLIGE ORD, SKULLE MEDLEMMENE AV MENIGHETEN HILSE HAM, SNAKKE MED HAM OG FORMANE HAM SOM EN KJÆR BROR TIL Å FØLGE PAULUS’ ORD.

HAN VILLE IKKE MISTE FAMILIE OG VENNER.  DET ENESTE HAN VILLE MISTE, VILLE VÆRE FELLESSKAPET MED ANDRE KRISTNE I FRITIDEN. DE VILLE IKKE INVITERE HAM TIL SOSIALE SAMVÆR OG SPISE ET MÅLTID SAMMEN MED HAM.

DEN KJÆRLIGE OMSORGEN FOR HAM FRA FAMILIE OG VENNER, SAMTIDIG SOM DE UNDERSTREKET AT HAN IKKE OPPFØRTE SEG SOM EN KRISTEN VED Å IKKE HA OMGANG MED HAM I FRITIDEN, KUNNE HJELPE DENNE FEILENDE BROREN TIL Å FØLE JEHOVAS GODHET OG OMVENDE SEG.

EN ANALYSE AV DEN GRESKE TEKSTEN I 2. KORINTHER 2: 6, 7 TYDER PÅ AT DE SOM PRAKTISERTE DE SYNDENE SOM ER NEVNT I 1 KORINTHER 6:9, 10, BØR BEHANDLES PÅ SAMME MÅTE SOM DE SOM IKKE FULGTE PAULUS’ ORD I BREVET TIL TESSALONIKERNE. DET INNEBÆRER AT Å SKY EN SOM ER EKSLUDERT OG TOTALT ISOLERE HAM ELLER HENNE ER I STRID MED BIBELEN.

TILLEGG

DEN ROYAL COMMISSION  OF AUSTRALIA OG «SHUNNING»

The Royal Commission of Australia undersøkte hvordan Jehovas vitner behandlet tilfeller av seksuelt misbruk av medlemmene. Mellom 27 juli og 14. august 2015 ble det holdt en offentlig høring. Det ble skrevet en rapport om det som kom fram under høringen og det som kommisjonen ellers hadde funnet. Jeg skal sitere fra høringen og fra rapporten. (Se: https://www.childabuseroyalcommission.gov.au/case-studies/case-study-29-jehovahs-witnesses)

Han som ledet utspørringen, Angus Stewart, påpekte at hvis en kvinne som hadde blitt seksuelt misbrukt ikke følte seg trygg så lenge misbrukeren var i menigheten, og hun ønsket å forlate den, hadde hun to valg: Enten å melde seg ut av menigheten og miste hele sine familie og alle sine venner, eller å bli i menigheten sammenmed overgriperen, hvor hun ikke følte seg trygg. På grunn av dette utspurte han Terrence O’Brien, koordinator (leder) for Jehovas vitners avdeling i Australia, og Geoffrey Jackson fra det styrende råd i USA.

TERRENCE O’BRIEN VITNER UNDER HØRINGEN

(Utspørringens  forhandlinger, sidene 15848 til 15852)

I denne utspørringen snakker advokat Angus Stewart om en kvinne som har blitt seksuelt misbrukt og som ikke føler seg trygg i menigheten fordi overgriperen var der, og som derfor ønsker å forlate menigheten. Han påpeker at det er veldig vanskelig å forlate menigheten, fordi hun da vil miste sin familie og sine venner.

Det engelske ordet «disassociation» oversettes på norsk med «å trekke seg». I oversettelsen bruker jeg «utmelding» for det engelske ordet «disassociation».

Stewart: Kan jeg vise deg tab 120. Det er «Vær hyrder for Guds hjord» på side 115. Ser du i avsnitt 5 – dette kapittel 10 har overskriften «Saker relatert til eksluderte og utmeldte», og i avsnitt 5 står det:

Ekskluderte og og utmeldte personer forventes generelt å ordne egen transport til og fra menighetsmøtene. I noen tilfeller kan imidlertid en eksludert eller utmeldt person som gjør en målbevisst innsats for å gjenvinne en rett stilling hos Jehova, befinne seg i en situasjon som hindrer ham i å skaffe seg transport. Det kan være at han ikke har bil, og at familiemedlemmer eller andre ikke er i stand til å hjelpe ham. Kanskje har han ikke råd til offentlig transport, eller kanskje det ikke finnes offentlig transport i området han bor. Det kan være at avstanden, personlig sikkerhet eller dårlig vær gjør det uklokt å gå til fots. I slike ekstreme tilfeller kan de eldste avgjøre om det kan gis hjelp. (w81 9/15 s. 18 par. 14) Slik hjelp vil bli betraktet som lik offentlig transport, i og med at det ikke skal være noen omgang eller samtale med den eksluderte eller utmeldte personen.

Stewart: Det er prinsippet, ikke sant? – ingen samtaler eller omgang med den ekskluderte personen?

O’Brien: Det stemmer, ja.

Stewart: Så i neste avsnitt:

Hvis det er kjent at medlemmer av menigheten har unødvendig omgang med ekskluderte eller utmeldte slektninger som ikke bor i samme husstand, bør eldste gi råd og formane disse medlemmene av menigheten ut fra Skriften.

Så holdningen er at hvis en utmeldt person bor i samme husholdning som et Jehovas vitne, kan det være omgang i hverdagslige saker i husholdningen. Men hvis de ikke bor i samme husholdning, gjelder de samme reglene som om de ikke var i samme familie?

O’Brien: Ja, så når det gjelder eksklusjon og utmelding, hvis de bor i samme husholdning, er det underforstått at det da refererer til åndelig omgang. Hvis det er en ektemann eller kone eller et barn eller en mor eller far, må det selvsagt være samtaler. Men det er den åndelige omgangen som nå vil være begrenset.

Stewart: Men hvis de ikke bor i samme husholdning, blir da også sosial omgang begrenset?

O’Brien: Ja, i det minste holdes den på et minimum.

Stewart:  Ser du at det er en referanse der? Gå gjennom informasjonen fra boken «Guds kjærlighet», side 207, 208… Jeg vil gjerne vise deg det. En del av dette dokumentet er allerede med i dokumentsamlingen, men ikke denne delen. Så skal vi forstå at disse sidene her, 207 og 208, er veiledningen som det refereres til i det vi så på for et øyeblikk siden – er det riktig?

O’Brien: Det er riktig, ja.

Stewart: Halvveis ned på side 207, på høyre side, står det:

Vakttårnet av 15. september 1981, side 25, uttalte: «Et enkelt ‘hei’ –

O’Brien: Beklager, jeg har mistet tråden. Punkt 2.

Stewart: Ja, halvveis nede på siden:

Vakttårnet av 15. september 1981, side 25, uttalte: «Et enkelt «hei» til noen kan være det første skrittet som utvikler seg til en samtale og kanskje til og med et vennskap. Vil vi ta det første skrittet med en eksludert person?

Skal vi forstå det slik at dette også gjelder en person som er utmeldt, ikke sant?

O’Brien: Ja.

Stewart: Da stilles spørsmålet: Er det virkelig nødvendig å unngå dem fullstendig?   Og svaret er:

Ja, av flere grunner. For det første er det et spørsmål om lojalitet til Gud og hans ord. Vi adlyder Jehova ikke bare når det er beleilig, men også når det medfører reelle utfordringer. Kjærligheten til Gud får oss til å adlyde alle hans bud.

Og så videre. Nederst på neste side, 208, fra andre linje fra bunnen, står det:

Lojale kristne familiemedlemmer leter ikke etter unnskyldninger for å ha kontakt med en eksludert slektning. —

Det gjelder også en slektning som er utmeldt, ikke sant, som ikke bor hjemme.  

O’Brien: Ja.

Stewart: Og så:

Snarere var det lojaliteten til Jehova og hans organisasjon som fikk dem til å opprettholde den bibelske ordningen med ekslusjon. Deres lojale holdning har synderens beste i tankene og kan hjelpe ham til å dra nytte av den disiplinen han har mottatt.

Det finnes faktisk andre publikasjoner som beskriver disse prinsippene, ikke sant?

O’Brien: Det er sant, ja, det er slik jeg forstår det.

Stewart: Konsekvensen av scenariet jeg har skissert for deg, er at hun som overlevde overgrepet, som ønsker å forlate organisasjonen, blir stilt overfor et valg, ikke sant: Enten blir hun i organisasjonen, eller så forlater hun den og risikerer dermed å miste hele familien, eller store deler av den, avhengig av hvor mange som forblir i Jehovas vitner, og sitt sosiale nettverk?

O’Brien: Nei, jeg tror det finnes et annet alternativ som du har oversett her, nemlig å bare avslutte sin aktivitet i menigheten –

Stewart:  Vel. Jeg forutsetter, Mr. O’Brien, at hennes følelser er så sterke at hun ønsker å bryte med menigheten.

O’Brien: Ja. Så hun ville forstå konsekvensene av det.

Stewart:  Ja. Og hennes venner og familie ville også måtte ta konsekvensene av det, ved at de måtte bryte kontakten med henne.

O’Brien:  Ja.

Stewart: Det er et umulig valg, ikke sant? Jeg mener, det er ikke riktig, Mr. O’Brien – hun bør ikke stilles overfor valget mellom å forbli i en organisasjon som hun føler beskytter hennes overgriper, og å miste familien og sitt sosiale nettverk.

O’Brien: Vel, jeg kan bare la meg lede av det som står i Skriften om dette.

Stewart: Aksepterer du at det er psykologisk ødeleggende og grusomt?

O’Brien: Hele formålet med eksklusjon eller utmelding er å hjelpe personen til å se fordelene ved å være medlem, så den utmeldte personen, eller den ekskluderte personen, står fritt til å komme tilbake. En utmeldt person trenger ikke å gjennomgå en lang prosedyre for å komme tilbake, mens en ekskludert person må bevise sin omvendelse på en passende måte.

Stewart: Det gjør organisasjonen til en fengsel-organisasjon, ikke sant?

O’Brien: Jeg forstår ikke hva du mener med det.

Stewart: Vel, det gjør det utrolig vanskelig for noen å forlate organisasjonen på grunn av den enorme smerten, lidelsen og grusomheten hun må møte hvis hun gjør det.

O’Brien: Det tror jeg ikke.

Stewart: Forstår du, Mr. O’Brien, at dette med å sky folk («shunning»), som det kalles, er det som sannsynligvis gjør folk mest sinte blant tidligere Jehovas vitner over hele verden?

O’Brien: Men hvis det er utmelding – igjen er det et valg de tar. De trenger ikke å melde seg ut for å slutte å ha kontakt med menigheten. De mister ikke sin åndelige eller familiære tilknytning ved å være inaktive.

 

Lederen for Jehovas vitner i Australia, Terrence O’Brien, bekrefter at hvis et vitne blir ekskludert eller melder seg ut, vil han eller hun miste familie og venner. Men han påpeker helt riktig at en kvinne kan «slutte sin aktivitet» i menigheten, dvs. at hun kan slutte all kontakt med menigheten uten å fortelle det til noen.

Men poenget i vår sammenheng er at eksluderte og utmeldte personer mister sin familie og sine venner, og at det ikke er tillatt å «snakke med eller omgås» slike personer.

GEOFFREY JACKSON VITNER UNDER HØRINGEN

(Utspørringens forhandlinger, sidene 15980 og 15981)

Stewart: Det er riktig, ikke sant, at i tilfelle av både utmelding og eksklusjon, kan de gjenværende medlemmene av Jehovas vitner ikke omgås den utmeldte eller eksluderte personen?

Jackson: Ja, det er i samsvar med Bibelens prinsipper, som jeg er sikker på at du allerede har lest.

Stewart: Og det gjelder også familiemedlemmer som ikke bor i samme husholdning?

Jackson: Det er riktig.

Stewart: Så noen som ønsker å forlate organisasjonen, må velge mellom frihet fra organisasjonen på den ene siden og frihet fra venner, familie og sitt sosiale nettverk på den andre siden?

Jackson: Jeg trodde jeg gjorde det helt klart at jeg ikke er enig i den antagelsen.  Snakker du om en grov synd som er begått, eller noen som bare ønsker å forlate Jehovas vitner? La meg klargjøre det. Hvis noen ikke lenger ønsker å være et aktivt Jehovas vitne og ikke blir sett på som et Jehovas vitne i samfunnet, har vi ikke en såkalt åndelig politistyrke som kan håndtere det.

Stewart: Mr Jackson, du er enig i eksemplet på hva de gjør galt. Det er ikke mitt poeng. Poenget mitt er at de kanskje ikke gjør noe galt, men at de likevel er underlagt organisasjonens regler i tilfelle de på et tidspunkt gjør noe galt?

Jackson: Jeg er enig i det. Men jeg er ikke enig i den generelle påstanden om at de bare har to valg. Det var det jeg var uenig i.

Stewart: Vel, det er riktig, ikke sant, for hvis de ikke vil være underlagt organisasjonens disiplin og regler, må de forlate den ved å aktivt ta avstand fra den; er ikke det sannheten?

Jackson: Hvis de definitivt ikke vil være det, ja.

Stewart: Ja.

Jackson: Men det er noen som ikke ønsker å ta det aktive skrittet.

Stewart: Vel, resultatet er da at de står overfor valget mellom frihet fra organisasjonen på den ene siden og å måtte miste sin familie, venner og sitt sosiale nettverk på den andre siden? 

Jackson: Det er slik du ønsker å fremstille det, Mr. Stewart, men jeg prøver å si at det finnes noen, som jeg har hørt om, som bare forsvinner og ikke er aktive Jehovas vitner.

 Stewart: Og, Mr. Jackson, du har sagt at de har et valg om å forlate eller ikke forlate. For noen som ønsker å forlate, kanskje fordi de har blitt utsatt for overgrep av noen i organisasjonen og ikke føler at det har blitt behandlet riktig eller adekvat, er det et veldig vanskelig valg, ikke sant, fordi de må velge…

 Jackson:  Jeg er enig, ja.

 Stewart: Og det kan være personlig ødeleggende, fordi de kan miste hele sitt sosiale nettverk og sine familier?

Jackson: Det kan være tilfelle, ja.

 

Jackson bekrefter at en utmeldt eller ekskludert person vil miste hele familien og alle sine venner. Stewart spør deretter om en misbrukt kvinne som ønsker å forlate menigheten, bare har to valg, enten å miste sin familie og sine venner ved å melde seg ut, eller bli i menigheten mot sin vilje. Jackson sier det samme som O’Brien sa, at hun har et tredje valg, «bare å forsvinne». Dette betyr at en person kan slutte å omgås Jehovas vitner og ikke å være på møter uten å fortelle det til noen. I så fall vil hun ikke miste sin familie og sine venner. Men han bekrefter at hvis en kvinne som har blitt misbrukt, formelt ønsker å forlate menigheten, kan det være «personlig ødeleggende» for henne fordi hun mister sin familie og sine venner og hele sitt nettverk.

De grunnleggende konklusjonene fra The Royal Commission of Australia ble gjengitt i rapporten:

Report fra Case Study no. 29 The response of Jehovah’s Witnesses and Watch Bible and Tract Society of Australia Ltd. to allegations of child sexual abuse October 2016:

Både Terrence O’Brien og Geoffrey Jackson bekreftet at utmeldte og ekskluderte personer vil miste familie og venner og bli isolert fra disse. Et viktig spørsmål er om denne isolasjonen fra familie og venner kan tolkes og praktiseres på forskjellige måter av forskjellige Vitner. Svaret på dette spørsmålet er Nei:

Jeg siterer fra side 22 i rapporten:

Både Jackson og Spinks[1] aksepterte at det styrende råd fra tid til annen kan endre sin tolkning av Skriften. Flere vitner, blant annet Jackson, fortalte imidlertid The Royal Commission at det ikke var rom for fleksibilitet i tolkningen av Skriften når det gjaldt:

• Skriftens krav for bevisføring
• praksis med å sky («shunning»)
• praksisen med å ekskludere (eller utestenge noen fra menigheten) personer som ikke angrer og irettesette individer som ikke angrer.
• å gjenoppta ekskluderte personer som viser ekte anger.
• at kvinner ikke har noen rolle som beslutningstakere i organisasjonens interne prosess for tukt.

Utspørreren fra The Royal Commission stilte mange spørsmål om praksis med eksklusjon og konsekvensene dette har for dem som trekker seg fra Jehovas vitner. Ovenfor har jeg sitert fra  utspørringen av Terrence O’Brien og Geoffrey Jackson, hvor begge bekreftet at utmeldte og ekskluderte personer mister familie og venner.

Rapporten trekker konklusjoner på grunnlag av det Jehovas vitner har skrevet til kommisjonen og av  utspørringen av forskjellige Jehovas vitner. Jeg har et langt sitat fra sidene 70 og 71 i rapporten:

7.7 Å SKY PERSONER (ENGELSK: «SHUNNING»)

Jehovas vitner blir rådet til ikke å omgås, fraternisere eller snakke med personer som er ekskludert eller som har valgt å trekke seg fra Jehovas vitners organisasjon. Denne praksisen kalles «å sky personer» (engelsk: «shunning»)

Selv familiemedlemmer blir instruert om ikke å omgås en ekskludert eller utmeldt slektning, med mindre omgangen er uunngåelig – for eksempel hvis de bor sammen med personen.

Brudd på forbudet mot å omgås en ekskludert eller utmeldt person kan i visse tilfeller i seg selv være en grunn til ekslusjon.

Det foreligger bevis for The Royal Commission om hvor vanskelig det er for folk å bestemme seg for å forlate Jehovas vitners organisasjon på grunn av frykt for å bli skydd av venner og kjær familie.

BCG [et seksuelt misbrukt vitne] fortalte The Royal Commission at da hun bestemte seg for å forlate Jehovas vitners organisasjon, ble hun og hennes tre barn «fullstendig skydd, frosset ut og aktivt unngått av medlemmene» i menigheten til Jehovas vitner som hun hadde forlatt.

Å sky (engelsk: «shunning») overlevende etter seksuelt misbruk av barn

Det er tenkelig at en som overlever seksuelt misbruk av barn ikke lenger ønsker å være en del av, eller være underlagt reglene og disiplinen til Jehovas vitners organisasjon. Dette kan spesielt være tilfellet hvis de føler at deres klage om misbruk ikke ble behandlet på en riktig måte, eller hvis deres overgriper fortsatt er i organisasjonen.

 Som nevnt ovenfor, vil en overlevendes beslutning om å aktivt å forlate (trekke seg ut av) organisasjonen typisk føre til at vedkommende blir skydd av andre medlemmer av organisasjonen.

Det er også tenkelig, om ikke sannsynlig, at hele familien og det sosiale nettverket til en overlevende består av medlemmer av Jehovas vitners organisasjon. En overlevende av seksuelt misbruk av barn kan derfor stå overfor det umulige valget mellom å bli i en organisasjon som beskytter overgriperen for å beholde sitt sosiale og familiære nettverk, og å forlate organisasjonen og miste hele nettverket som følge av dette.

Geoffrey Jackson vitnet om at beslutningen om å bryte med og forlate Jehovas vitner var en «vanskelig» beslutning som kan være «personlig ødeleggende fordi [en person] kan miste hele sitt sosiale nettverk og sin familie».

Watchtower & Ors hevdet at vurderingen av The Royal Commission av praksisen med å sky personer er «utenfor mandatet og ikke har noen umiddelbar relevans for institusjonelle tiltak mot seksuelt misbruk av barn». Vi er ikke enig i dette. Etter vår mening er det klart at praksisen med å sky personer er en uatskillelig del av institusjonelle tiltak som svar på seksuelt misbruk av barn.

Jehovas vitners praksis med å sky medlemmer som melder seg ut av organisasjonen, er en god grunn for å sette en overlevende i den uholdbare situasjonen å måtte velge mellom konstant re-traumatisering ved å måtte dele et fellesskap med sin overgriper og å miste hele sitt nettverk.

Jehovas vitners organisasjons policy om å kreve at medlemmene skyr og aktivt unngår de som forlater (eller bryter med) organisasjonen:

• gjør det ekstremt vanskelig for en person å forlate organisasjonen.
• kan være opprørende for dem som forlater organisasjonen og for deres venner og familie som blir igjen.
• kan være særlig ødeleggende for dem som har vært utsatt for seksuelt misbruk av barn i organisasjonen og som ønsker å forlate den, fordi de føler at deres klager ikke er blitt behandlet på en adekvat måte, eller fordi overgriperen deres fortsatt er i menigheten.

KONKLUSJON

The Royal Commission konkluderte med at det styrende råds krav er at alle medlemmer, inkludert familie og venner, skal unngå og isolere eksluderte og utmeldte personer. Dette betyr at disse blir isolert og mister hele sitt nettverk.

Geoffrey Jackson fra det styrende råd bekreftet at det ikke er noen fleksibilitet i det å sky («shun») personer, noe som betyr at de ikke er opp til hvert medlem å bestemme hvor mye kontakt han eller hun vil ha med ekskluderte og utmeldte medlemmer. Det skal ikke være noen kontakt.

Jackson bekreftet at på grunn av praksis med å sky de som ønsket å melde seg ut, kunne denne prosessen være vanskelig og personlig ødeleggende for dem. Kommisjonen fant at trusselen om å bli skydd var et sterkt press for ikke å melde seg ut.

[1]. Rodney Spinks er tilsynsmannen som har ansvaret for tjenesteavdelingen ved avdelingskotoret i Australia.