DET FINNES IKKE NOE OPPLEGG ELLER NOEN LITTERATUR FOR Å UNDERVISE DPÅPSKANDIDATER OM UTMELDING OG STRAFFEN FOR DET FØR DE BLIR DØPT

By 15. mai 2026mai 19th, 2026Eksklusjon

FØRST ETTER AT DE HAR BLITT DØPT, FÅR VITNENE VITE AT STRAFFEN FOR Å MELDE SEG UT ER Å MISTE SIN FAMILIE OG SINE VENNER.

I Høyesteretts dom av 29. april 2026 forutsettes det at de som blir døpt kjenner til eksklusjon og utmelding og til behandlingen av dem som blir ekskludert og de melder seg ut. Høyesterettsdommer Therese Steen skriver:

(93) Det er verken anført eller holdepunkter for at mindreåriges beslutning om å la seg døpe ikke bygger på opplyste og selvstendige valg. Dåp forutsetter god kjennskap til Bibelen og trossamfunnets sentrale læreskrifter, og menighetens eldste må vurdere om vedkommende har nødvendig modenhet og forståelse av forpliktelsene dåpen innebærer. Det må derfor kunne legges til grunn at den mindreårige også er kjent med konsekvensene av å melde seg ut eller bli ekskludert fra Jehovas vitner.

(130) Det er ikke anført eller holdepunkter for at Jehovas vitner utsetter medlemmer som vurderer å melde seg ut for noen form for direkte press, tvang eller trusler. Det står sentralt for min vurdering at det indirekte presset medlemmene vil oppleve springer ut av selve troslæren, som – slik jeg forstår det – både har som formål å holde menigheten «ren» og å påvirke den utmeldte til å vende tilbake til troen for å oppnå frelse. Muligheten for å vende tilbake og ved det oppnå frelse, er bakgrunnen for at Jehovas vitner omtaler utstøtelsespraksisen som en kjærlig handling. Jeg har vanskelig for å se at en slik generell trosbasert lære som medlemmene er kjent med når de melder seg inn i trossamfunnet, senere anses som et utilbørlig press som hindrer retten til fri utmelding.

Problemet med begge sitatene er at de blander sammen eksklusjon og utmelding. Konsekvensen er den samme for begge: total isolasjon. Men undervisningen om de to og vitnenes kjennskap til de to er forskjellig.  Staten har ikke argumentert imot at vitner blir ekskludert og at de derved mister sin familie og sine venner. Men staten har argumentert mot at vitner som melder seg ut mister sin familie og sine venner.

Konklusjonen i denne studien er at det store flertall av dem som blir døpt, i det øyeblikket de blir døpt, ikke har noen kunnskap om utmelding og at utmeldte straffes ved å miste sin familie og sine venner som er vitner. Utmelding er derfor ikke «en generell trosbasert lære som medlemmene er kjent med når de melder seg inn i trossamfunnet»

Som et utgangspunkt siterer jeg en e-post jeg fikk den 14. mai 2026.

Hei,

Jeg holder på å lese din artikkel der du kommenterer Høyesterettsdommen.

Jeg reagerte på denne påstanden fra dommer Steen:

«Jeg har vanskelig for å se at en slik generell trosbasert lære som medlemmene er kjent med når de melder seg inn i trossamfunnet, senere anses som et utilbørlig press som hindrer retten til fri utmelding.»

Hun har ikke forstått at reglene og «forståelsen» har blitt endret en rekke ganger gjennom årene, gjerne på grunn av «nytt lys».

For å ta min egen historie:

Jeg ble døpt i 1973 i en alder av 17 år. I 1981 ble reglene for behandling av utstøtte strammet inn. Som du dokumenterer i din artikkel, ble også reglene for behandling av utmeldte skjerpet i 1985/86. I tillegg har mange detaljer om utstøtelsesgrunner blitt lagt til eller endret.

Hva forpliktet jeg meg til da jeg ble døpt?

Før jeg ble døpt i 1973, gjennomgikk en eldste boken «Ditt ord er en lykte for min fot» med meg. Bak i boken er dåpsløftet som gjaldt den gangen gjengitt. (Se vedlegg)

Sitat 1: «Av den grunn har jeg innvigd meg uten forbehold til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus for å være hans eiendom og for å gjøre hans vilje både nå og i all framtid.»

Jeg mener jeg ikke har brutt dette løftet, selv om de som er innenfor Jv nok vil mene noe annet. Men jeg mener at Vakttårnets organisasjon ikke har monopol på menneskers forhold til Jehova.

Sitat 2: «Jeg ønsker også å samarbeide med Jehovas synlige organisasjon.»

Det stemmer at jeg ønsket det, den gangen. (Og så kan jeg selvsagt krangle på hva som er «Jehovas synlige organisasjon», men det lar jeg være.)

Altså – jeg ga et løfte i 1973, men formelt sett forpliktet jeg meg ikke til livslang troskap mot «Jehovas synlige organisasjon», underforstått Vakttårn-selskapet. Jeg mener det også kan bestrides at jeg formelt sett har meldt meg inn i Jv, selv om jeg selvfølgelig forsto at det var det jeg i praksis gjorde.

Men dåpsløftet er jo blitt endret noen ganger siden den gangen, slik at det nå er helt tydelig at man slutter seg til Jv gjennom dåpen.

I tillegg er reglene og læren endret mange ganger gjennom årene.

Likevel ser de som er med i Jv på meg som en som har brutt et løfte, som illojal.

 

Jeg fikk også et innspill fra en person jeg kjenner personlig. Han har tjent som eldste i mange år, men han har endret livssyn. Siden han har endret livssyn, føler han at det ville vært naturlig å melde seg ut av Jehovas vitner. Men fordi han også har sett hvordan den straff ekskluderte og utmeldte har fått har ødelagt manges liv, har han i flere år vegret seg for å melde seg ut. Det som har hindret ham, er altså konsekvensene, som alltid er tap av en naturlig og nær kontakt med familie og venner.

Han var aktuell for å vitne ved en av de lavere domstolene for å fortelle sin historie. Men da menigheten fikk vite om dette, gjorde den det klart at det i prinsippet kunne føre til at de måtte ekskludere ham. Han skrev følgende til meg:

Jeg tok det tungt da jeg lot meg presse til ikke å vitne for domstolen. Jeg mener oppriktig at både lavere og høyere rettsinstanser dermed gikk glipp av viktig informasjon, for jeg hadde planlagt å snakke konkret om dette, hvordan mange gjennom måneder og år unnlater å melde seg ut av Jehovas vitner nettopp for å slippe den sosiale utfrysingen som følger med det.

På den annen side henger disse dommene også sammen med statens strategiske feilgrep: fokus på barn framfor alle som er og har vært i min situasjon. Det er nå en gang slik at svært få barn blir utstøtt i Norge, heldigvis. Staten kunne i stedet lett ha stilt dette spørsmålet, om at man unnlater å melde seg ut av Jehovas vitner i frykt for konsekvensene, til alle som vitnet for staten – og mange kunne ha bekreftet at de over måneder eller år har gjort nettopp dette.

Jeg har dokumentasjon på at menigheten truet med å utstøte meg hvis jeg vitnet for domstolen og der sa noe som ville tjent til å «skape uro i menigheten».

Jeg kjenner flere andre som er i en lignende situasjon som denne personen, som ikke melder seg ut fordi de da vil miste sin familie og sine venner.

Jehovas vitner har hevdet at de som blir døpt og som derved blir medlemmer av trossamfunnet, på det tidspunktet de melder seg inn (blir døpt), kjenner til at hvis de melder seg ut, vil de miste sin familie og sine venner som er vitner. Derfor kan ikke det faktum at de blir skydd og isolert hvis de melder seg ut, hevdes å være et utilbørlig press for ikke å melde seg ut.

I denne studien skal jeg vise at det Jehovas vitner sier, ikke er sant. Jeg skal vise at

  • Ledere anbefaler en tidlig dåp for barn, helt ned i 10 år og yngre.
  • Barn under 15 år har ikke lært om konsekvensene av utmelding, og selv om de hadde lært det, er de ikke modne nok til å påta seg ansvaret for sin viten.
  • Ungdommer mellom 15 og 18 år har ikke lært om konsekvensene av utmelding verken av sine foreldre eller av de eldste som forberedte dem til dåpen.
  • Voksne som blir døpt har ikke lært om konsekvensene av utmelding av dem som ledet bibelstudiet med dem eller av de eldste som forberedte dem til dåpen.
  • Utmelding blir ikke nevnt på møtene i menigheten.

Siden fokus i Høyesterettsdommen er på barn, vil fokus i denne studien også være barn.

UNDERVISNINGEN AV BARN SOM VIL BLI DØPT

Høyesteretts dom sier at den behandling et vitne får hvis vedkommende melder seg ut, er noe han eller hun vet om og aksepterer når vedkommende blir døpt. Derfor kan man ikke hevde at denne behandlingen representerer et utilbørlig press for ikke å melde seg ut.

På spørsmålet: Hva vil det si å vite i juridisk forstand? Fikk jeg følgende KI svar:

Å «vite» noe i juridisk forstand innebærer ofte mer enn bare en subjektiv følelse av kjennskap. Det er et sentralt begrep for å fastslå skyld, ansvar eller aktsomhet.

Her er de viktigste nyansene:

  • Faktisk kunnskap (viten): Dette er når en person har positiv kunnskap om et bestemt faktum. For eksempel, i en straffesak, at tiltalte faktisk visste at en handling var ulovlig eller at en gjenstand var stjålet.
  • «Burde visst» (uaktsomhet): Juridisk sett er det ofte likestilt med kunnskap at man burde ha forstått sammenhengen. Hvis en fornuftig person i samme situasjon ville innsett risikoen eller fakta, kan du holdes ansvarlig selv om du hevder du ikke visste.

I denne studien skal jeg vurdere om de som blir døpt, i det øyeblikk de blir døpt, forsto eller burde ha forstått hva som ville skje med dem hvis de meldte seg ut. Dommerne i Høyesterett var enige om at de som melder seg ut blir behandlet på samme måte som de som blir ekskludert. Hva var det så som dåpskandidaten forsto eller burde ha forstått?

Jehovas vitners legger stor vekt på oppdragelsen av sine barn. Familiene gjør mange ting sammen, og foreldrene bruker mye tid på å oppdra sine barn til å ha en god moral. Foreldrene underviser sine barn i Bibelen og i den troen som Jehovas vitner har. Barna er med på møter, og der lærer de også å praktisere Jehovas vitners tro.

De fleste foreldre går igjennom den grunnleggende studieboken med sine barn. Men den inneholder ikke noe om utmelding. Jeg er ganske sikker på at utmelding er et emne som foreldrene aldri tar opp med sine barn, siden det ikke er aktuelt.

På 1960-tallet kunne hvem som helst sette seg på første benk på et stevne, reise seg, svare på dåpsspørsmålene og bli døpt. Men man oppdaget at det var noen som ikke forsto hva de gjorde, og derfor ble det laget en del spørsmål som tre forskjellige eldste skulle gjennomgå med dåpskandidatene. Disse spørsmålene finnes i den såkalte Organisasjonsboken. Etter at de tre eldste har gjennomgått spørsmålene, snakker de sammen og vurderer om dåpskandidaten bør bli døpt.

Boken Organisert for å gjøre Guds vilje (2005) har 102 spørsmål som dåpskandidatene blir stilt. Spørsmål 27 i avdeling II lyder: «Hva gjør menigheten hvis en av dens medlemmer bryter Guds bud uten å angre?» Det er en henvisning til 1 Korinter 5:9-13, og det ventes at dåpskandidatene skal kommentere disse versene og si at denne personen blir ekskludert.

I den reviderte utgaven av den samme boken fra 2019 er spørsmålene redusert til 60. Spørsmål 17 i avdeling II lyder: «Hvis det blir gitt en opplysning om at en person ikke lenger er et av Jehovas vitner, hvordan skal vi da behandle ham? Det er henvisninger til 1 Korinter 5:11 og 2 Johannes 10, og det ventes at dåpskandidaten skal svare at vi ikke skal ha noe å gjøre med en slik person. Ordene passer bare på ekskluderte, for det blir aldri opplyst at noen har meldt seg ut.

Begge utgavene av Organisasjonsboken har avsnitt om det «å trekke seg», som er det samme som å melde seg ut av menigheten. Og det sies at «Han [som trekker seg] blir behandlet på samme måte som en som blir ekskludert». (side 155)

At denne setningen står i Organisasjonsboken som han eller hun får like før de blir døpt, betyr det at de «er kjent med [behandlingen av utmeldte] når de melder seg inn i trossamfunnet», slik Høyesterettsdommens § 130 sier? På det spørsmålet vil jeg svare nei. Fokus for dåpskandidaten er å gi riktige svar på spørsmålene. Til hvert av spørsmålene er det knyttet skriftsteder som må leses, og dåpskandidaten må bruke mye tid på å tenke over hva han vil svare på hvert spørsmål. Det betyr at det nesten aldri vil forekomme at en dåpskandidat leser gjennom hele Organisasjonsboken før han blir døpt, innbefattet nevnte spørsmål.

Barn som blir døpt har ikke lært av sine foreldre at utmeldte mister hele sin familie og sine venner som er vitner. De eldste som går gjennom dåpsspørsmålene, lærer heller ikke barna noe om utmeldte. Det betyr at barn i det øyeblikk de blir døpt og melder seg inn, ikke vet noe om behandlingen av utmeldte.

Det kan heller ikke hevdes at barna burde ha visst dette. For de er helt avhengige av den undervisningen andre gir dem.

ANSVAR KNYTTET TIL ALDER

Tendensen i den senere tid har vært at mindre barn oppfordres til å bli døpt, men tidligere var det et mer likevektig syn på dåp av mindreårige.

LIKEVEKTIGE SYN PÅ DÅP UTTRYKT I VAKTTÅRNET

Artikkelen «De unge i den nye verdens samfunn» i Vakttårnet for 15. september 1956, side 419, sier:

Noen vil kanskje spørre: Er det riktig av meg som bare er i begynnelsen av tenårene, å gi et slikt innvielsesløfte og la meg døpe som et symbol på dette? Etter som mange barn blir døpt hvert år ved områdesammenkomster og andre konventer for Jehovas folk, kan man da si at det er riktig av så unge Ordets tjenere å gå til et slikt skritt? Hvis de ikke med seg selv vet hva de gjør, da er de selvfølgelig ikke modne nok til å ta dette viktige skritt. Det lar seg ikke gjøre å oppgi noen bestemt alder for når dåpen eller innvielsen bør finne sted. Hvis et barn har tilstrekkelig kunnskap om den allmektige Gud, Jehova, og om hans rettferdige hensikter, hvis dette barnet trofast holder seg til de gode prinsipper som finnes i hans Ord, og hvis det har nådd en ansvarlig alder og ønsker å innvie seg til Jehova, da er det helt i sin orden at vedkommende barn gjør dette og lar seg døpe i vann.

Dette er en god beskrivelse av kravene for å bli døpt, og følgende punkter blir nevnt

  • Det er ingen bestemt alder for dåp.
  • Dåp i de tidlige tenårene er mulig.
  • Må vite hva de gjør.
  • Må ha god kunnskap om Gud.
  • Må ha nådd ansvarlig alder.
  • Må følge Guds normer nøye.

Min erfaring fra 1961, da jeg ble et vitne, er at det var et likevektig syn på dåp av personer under 18 år blant ungdommene og deres foreldre i menighetene. Og det var ingen kampanje for å få barn i svært ung alder til å la seg døpe. Jeg ble selv døpt da jeg var 19 år.

KAMPANJEN FOR DÅP AV MINDRE BARN

Det må ha skjedd flere spesielle ting innad i Det styrende råd i 1980-årene, for mange merkelige ting fant sted i organisasjonen. Én ting var det nye fokus på dåp av barn i svært ung alder.

Hver artikkel i Vakttårnet har en bestemt hensikt, og artiklene blir nøye gransket av Det styrende råd før de blir publisert. Når personer med klær blir tegnet, er klærne et signal om hvordan Det styrende råd ønsker at vitnene skal kle seg. Når eksempler på hvordan vitner har oppført seg i forskjellige situasjoner blir gitt, er hensikten å vise at slik bør vitnene oppføre seg. Når eksempler på dåp av svært unge barn blir nevnt, er dette også ment som eksempler som skal følges. I forbindelse med dåp leser vi i Vakttårnet for 15. april 1987, sidene 13, 14:

15 «Men hva om sønnen eller datteren vår blir døpt og så mister interessen for sannheten?» tenker kanskje enkelte foreldre. En ungdom bør selvfølgelig ikke bli døpt bare for å glede foreldrene eller fordi noen venner lar seg døpe. Josef, Samuel, kong Josjia og Jesus tok tilbedelsen av Gud alvorlig allerede som tenåringer, og de holdt fast ved den. (1. Mosebok 37: 2; 39: 1—3;1. Samuelsbok 1: 24—28; 2: 18—21; 2. Krønikebok 34: 3; Lukas 2: 42—49Jean, en kristen kvinne i vår tid, ble døpt da hun bare var ti år gammel. Da hun flere år senere ble spurt om hun var klar over hva hun gjorde, svarte hun: «Jeg visste at jeg elsket Jehova, jeg verdsatte hva Jesus hadde gjort for oss, og jeg ønsket å tjene Jehova.» Hun har tjent trofast i omkring 40 år etter at hun ble døpt. Alle ungdommer er forskjellige, og det er ikke mulig å sette en bestemt aldersgrense. Foreldre bør bestrebe seg på å nå barnas hjerte og hjelpe dem til å framelske gudhengivenhet. De bør ikke bare holde innvielse og dåp fram for barna som et mål, men også gi dem styrke til å være urokkelige tilbedere.

Eksempler på barn som blir døpt i svært ung alder fortsatte å bli nevnt i Vakttårnets litteratur. I Vakttårnet for 15. mars 1988, side 14, leser vi en kommentar under overskriften «Døpt på hvilket alderstrinn»:

20 Jesu ordMatteus 28: 19, 20 viser at det er de som er blitt gjort til disipler, som skal døpes. Et spedbarn eller lite barn kan altså ikke oppfylle de bibelske kravene for å kunne bli døpt. Et spedbarn kan ikke vise tro på Guds Ord, på Gud, Skaperen, og på hans Sønn, Jesus Kristus. Et spedbarn kan ikke forstå at den hellige ånd er Guds virksomme kraft, og det kan heller ikke angre tidligere synder og gi et høytidelig løfte om å gjøre Guds vilje.

21 Men det ser ut til at noen blant Jehovas folk har gått til den andre ytterlighet. Mange kristne foreldre snakker ikke med barna sine om dåpen før barna er i slutten av tenårene. Gang på gang hører vi om barn som foretar en gyldig innvielse utelukkende på eget initiativ. En gutt som ennå ikke var kommet i tenårene, ønsket oppriktig å bli døpt.Faren hans, som er en eldste, lot derfor tre andre eldste drøfte de spørsmålene med ham som de som har tenkt å bli døpt, skal gjennomgå. De trakk den konklusjon at selv om gutten var nokså ung, var han kvalifisert til å bli døpt som en ordinert Ordets tjener for Jehova Gud. På pionertjenesteskolen i Bahamas var det nylig en døpt pike på ti år, som var datteren til to heltidsforkynnere.

For å bli pioner (heltidsfokynner) må man ha vært døpt i minst ett halvt år. Og for å gjennomgå pionerskolen må man ha vært pioner før september måned i året før. Så piken på ti år som var pioner, må ha blitt døpt da hun var 8 år eller yngre. I de senere år har Det styrende råd satt i gang en kampanje for dåp av svært unge barn. Et eksempel er at da Mark Sanderson fra Det styrende råd besøkte Tyskland for femten år siden, holdt han en tale hvor han oppmuntret foreldre til å hjelpe sine små barn til å bli døpt. Vakttårnet for mars 2016, side 3, hadde artikkelen «Du som er ung, er du klar til å bli døpt?» Artikkelen sa:

«JEG har kjent deg siden du ble født», sa en eldste til tolv år gamle Christopher, «og jeg er glad for å høre at du har lyst til å bli døpt. Men jeg vil gjerne spørre deg: Hvorfor har du bestemt deg for det?» Det var et naturlig spørsmål. Vi er selvfølgelig alle glade for at det hvert år er tusenvis av unge over hele jorden som blir døpt.  Men samtidig ønsker kristne foreldre og eldste i menigheten å forsikre seg om at unge som tar et slikt valg, ikke bare gjør det frivillig, men også har tenkt grundig over hva det innebærer.

Jehovas vitners årbok for 2017, side 26, inneholdt enda et eksempel på et barn som ble døpt.

Kodi, som bor i England, sier: «Takk for all tiden og alle kreftene dere bruker på å lage jw.org, JW Broadcasting og Jakob og Sofie-videoene. Takk for at dere gjør det lettere å forstå Bibelen. Jeg ble døpt da jeg var åtte år. Når jeg blir litt eldre, skal jeg hjelpe til med å bygge Rikets saler! Og jeg har lyst til å jobbe på Betel. Nå er jeg ni år, så det er ikke lenge til jeg kan gjøre det.»

Disse eksemplene i Vakttårnets litteratur, som viser at barn på 8, 9, 10 og 12 år ble døpt, blir lest av både foreldre og deres barn. Og disse barna er rollemodeller som både foreldre og barn vil vurdere å etterfølge.

I 2015 undersøkte The Royal Commission i Australia hvordan Jehovas vitner behandlet tilfeller av seksuell misbruk av barn, og hvorvidt ofrene fikk den rette beskyttelsen av menigheten. Geoffrey Jackson, som er et medlem av Det styrende råd, måtte gi en forklaring for kommisjonen. Og han forsvarte dåp av små barn, som vi ser i hans replikkveksling med kommisjonens advokat Angus Stewart.[2]

Stewart: Herr Jackson, du ble døpt da du var 13 år, er det riktig?

Jackson: Ja det ble jeg virkelig.

Stewart: Og det er et faktum at mange Jehovas vitner som er yngre enn det blir døpt?

Jackson: Det har vært noen jeg har møtt som har vært yngre.

Stewart: Mener du at noen i den alderen er gamle nok og modne nok til å treffe en avgjørelse som vil påvirke resten av deres liv?

Jackson: Ja, det mener jeg i noen tilfeller. Det er innlysende at det er noen barn som ikke ville være i stand til å treffe en slik avgjørelse, og noen vil kanskje stille spørsmål om jeg kunne treffe en slik avgjørelse da jeg var 13 år. Men jeg har arbeidet sammen med personer som har blitt døpt da de var 11 år, og de har holdt fast ved sin avgjørelse hele livet.

Her ser vi klart det synet medlemmene av Det styrende råd har når det gjelder dåp av små barn, slik det ble uttrykt av Geoffrey Jackson.

MINDRE BARN SOM ER HELTIDSFORKYNNERE

I Jehovas vitners organisasjon er det heltidsforkynnere som er så unge som 7 år, og jeg skal gi noen eksempler på svært unge heltidsforkynnere. Jeg siterer igjen Vakttårnet for 15. mars 1988, side 14:

En gutt som ennå ikke var kommet i tenårene, ønsket oppriktig å bli døpt. Faren hans, som er en eldste, lot derfor tre andre eldste drøfte de spørsmålene med ham som de som har tenkt å bli døpt, skal gjennomgå. De trakk den konklusjon at selv om gutten var nokså ung, var han kvalifisert til å bli døpt som en ordinert Ordets tjener for Jehova Gud. På pionertjenesteskolen i Bahamas var det nylig en døpt pike på ti år, som var datteren til to heltidsforkynnere.

Vakttårnet for 15. februar 1995, side 25, sier:

Det er tydelig at de unge, både de som er oppdratt i sannheten, og andre tar tilbedelsen av Gud alvorlig. Tamar og hennes søster Keila ble for eksempel begge døpt da de var ti år, og begynte i heltidstjenesten som pionerer da de var elleve. Wendy Carolina var tolv år da hun lot seg døpe som et symbol på sin innvielse, og to år senere, i 1985, begynte hun som alminnelig pioner. Hun er nå dyktig til å undervise og gleder seg fremdeles over å være i heltidstjenesten. Unge Jovanny ble døpt da han var ti år, og begynte som alminnelig pioner da han var elleve, og leder fire hjemmebibelstudier. Da ti år gamle Rey fikk se at en bokhandler som solgte brukte bøker, hadde en brosjyre som var utgitt av Jehovas vitner, tryglet han moren om å få den. Han leste den fra første til siste side. Han var på utkikk etter mer bibelsk litteratur og fikk til slutt kontakt med avdelingskontoret. I dag er han i heltidstjenesten, og moren hans er også opptatt i tjenesten for Gud.

Jehovas vitners årbok for 2001, side 222, sier:

Unge personer viser også nidkjærhet i forkynnelsen av ordet. Elber Heguía, en 13 år gammel bror, har vært pioner i to år i Centro menigheten i San Pedro i provinsen Jujuy [i Argentina].

Det første sitatet nevner en ti år gammel pike som var pioner og som gjennomgikk pionertjenesteskolen. For å bli pioner må en være døpt i minst ett år, og for å få delta i pionertjenesteskolen må man ha vært pioner før måneden september i det foregående år. Dette betyr at denne piken ble døpt da hun var 8 år, og hun ble pioner da hun var 9 år.[4] Det andre sitatet forteller om Tamar, Keila og Jovanny, som ble pionerer da de var 11 år, og om Wendy Carolina som ble pioner da hun var 14 år. Det tredje sitatet forteller om Elber Heguía, som begynte som pioner da han var 11 år.

Bør vi se på disse eksemplene med små barn som ble heltidsforkynnere som unntak? Fordi de er nevnt i Vakttårnets litteratur, er disse barna rollemodeller for andre barn. Og det at barn i ung alder tjener som pionerer, er ikke noe unntak. Dette ble vist ved den opplysning som ble gitt til alle som tjente ved Brooklyn Betel ved frokosten onsdag den 2. oktober 2012.

Når det gjaldt USA, ble det opplyst at det var 212 pionerer som var 12 år eller yngre, og to av disse var 7 år gamle. Det var 6 844 pionerer mellom 12 og 18 år. Pionerene som var sju år gamle, må ha blitt døpt da de var 5 eller 6 år gamle.

LOVER SOM KASTER LYS OVER MINDRE BARNS ANSVAR

Det finnes ingen norske lover som sier noe om alderen for dåp i et trossamfunn. Men det finnes lover som kan kaste lys over dette.

LOV OM TROS- OG LIVSSYNSSAMFUNN

Kapittel 1 § 2. Innmelding i og utmelding av tros- og livssynssamfunn

Personer som har fylt 15 år, kan selv melde seg inn i eller ut av tros- og livssynssamfunn. De som har foreldreansvaret for et barn under 15 år, kan melde barnet inn i eller ut av tros- og livssynssamfunn.

Tros- og livssynssamfunnene fastsetter selv vilkår for medlemskap og framgangsmåte for innmelding i samfunnet. Utmelding skal alltid kunne skje skriftlig.

§ 3.Barns rett til medvirkning

Et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som gjelder barnets utøvelse av tro eller livssyn.

LOV OM VERGEMÅL

Kapittel 3 § 9. Den mindreåriges rettslige handleevne

En mindreårig kan ikke selv foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet er særlig bestemt.

§ 10. Den mindreåriges adgang til å inngå arbeidsavtaler

En mindreårig som har fylt 15 år, kan selv inngå arbeidsavtale. En mindreårig som er under 15 år, kan inngå arbeidsavtale med vergens samtykke. En mindreårig kan uansett alder selv si opp en arbeidsavtale.

Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne. Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen med rimelig varsel heve arbeidsavtalen for den mindreårige.

Selv om disse lovene ikke direkte sier noe om dåp på forskjellige alderstrinn, kaster de lys over lovgivers syn på barns ansvarsforhold. Innmelding i et trossamfunn kan oppfattes som en avtale. Når trossamfunnsloven sier at barn må være 15 år for å melde seg inn eller ut av trossamfunn, så sier lovgiver at barn under 15 år ikke er modne nok til å treffe en slik avtale.

Det betyr at man ikke kan tilskrive et barn under 15 år ansvar for viten eller mangel på viten. Paragraf 130 i Høyesteretts dom sier:

Jeg har vanskelig for å se at en slik generell trosbasert lære som medlemmene er kjent med når de melder seg inn i trossamfunnet, senere anses som et utilbørlig press som hindrer retten til fri utmelding.

Disse ordene kan ikke bli anvendt på vitner som ble døpt før 1985, da ordningen med å sky og isolere utmeldte begynte. De kan heller ikke anvendes på barn som ble døpt før de var 15 år, som meldte seg ut som barn eller som meldte seg ut senere. Barnet var ikke kompetent til å påta seg ansvaret for en avtale. Dette støttes også av lov om vergemål som sier at en må være 15 år for å inngå en avtale

I tillegg til mangelen på modenhet før man har fylt 15 år, har jeg allerede pekt på at de fleste barn som blir døpt vet at vitner kan bli ekskludert, og at man ikke skal ha noe å gjøre med disse. Men de aller fleste barn som blir døpt før de er 15 år har aldri hørt om utmelding og at det har mange negative konsekvenser.

Mitt inntrykk er at beskrivelsen av en kvinne ved navn Jean passer svært godt på de fleste barn under 15 år som blir døpt. Jeg gjentar sitatet fra Vakttårnet for 15. april 1987:

Jean, en kristen kvinne i vår tid, ble døpt da hun bare var ti år gammel. Da hun flere år senere ble spurt om hun var klar over hva hun gjorde, svarte hun: «Jeg visste at jeg elsket Jehova, jeg verdsatte hva Jesus hadde gjort for oss, og jeg ønsket å tjene Jehova.» Hun har tjent trofast i omkring 40 år etter at hun ble døpt.

Disse barna tenker på sitt forhold til Gud, at de ønsker å tjene ham, og ting som har med lærespørsmål å gjøre, er ikke noe de tenker på.

UNGDOMMER OG VOKSNE SOM BLIR DØPT

Barn som har fylt 15 år er ifølge loven kompetente til å inngå avtaler og ta ansvaret for disse, herunder også å melde seg inn i et trossamfunn. Betyr det at de har kunnskap om eller burde ha kunnskap om konsekvensene av å melde seg ut?

Foreldrene fortsetter å undervise sine barn etter hvert som de vokser opp, og når de blir ungdommer, bruker ofte foreldrene to bøker som er skrevet for ungdommer: de unge spør  tilfredsstillende svar BIND 1 (2011) og de unge spør  tilfredsstillende svar  BIND 2 (2008).

Disse bøkene er svært gode, for de er lagt opp som interaktiv undervisning. Det vil si at ungdommene får stilt opp flere muligheter, og så blir de bedt om å ta stilling til de forskjellige mulighetene. Ingen av disse to bøkene inneholder imidlertid noen opplysninger eller kommentarer til det å melde seg ut. Siden utmeldinger er sjeldne, vil det normalt ikke være noen grunn til at foreldrene skal ta opp dette spørsmålet med ungdommene i sin familie.

Men hva lærer ungdommene på menighetens møter? Det er omkring 1 % av vitnene som blir ekskludert hvert år, noe som i 2025 vil innbefatte omkring 80 000. Når det skjer, blir det lest opp på et møte i menigheten at de ikke lenger er Jehovas vitner. Ungdommene kjenner derfor godt til at eksklusjon forekommer, og at de ikke har lov til å ha noen kontakt med de ekskluderte, selv med nære venner som er ekskludert.

Hvis det skulle skje at et medlem av menigheten melder seg ut, så vil den samme opplysningen bli gitt til menigheten, som ved eksklusjon. Det blir sagt at personen ikke lenger er et av Jehovas vitner. Det betyr at hvis en person har meldt seg ut, så vet bare de eldste og ikke menighetens medlemmer om at dette har skjedd.  Det betyr at ungdommer normalt verken får lære om utmelding eller behandlingen av disse av sine foreldre eller i menigheten.

Hvis en ungdom ønsker å bli døpt, vil tre eldste vurdere om han er moden for det ved å stille ham 60 spørsmål. Disse spørsmålene finnes i boken Organisert for å gjøre Guds vilje, utgitt i 2005 og revidert i 2015 og 2019. Denne boken er skrevet for døpte Jehovas vitner, og når ungdommen sier til en eldste at han vil bli døpt, vil han få et eksemplar av boken. På side 155 finner vi overskriften «Å trekke seg», hvor utmelding drøftes. I slutten av drøftelsen står det: «Han blir behandlet på samme måte som en som er ekskludert.»

At denne setningen står i Organisasjonsboken som han eller hun får like før de blir døpt, betyr det at de «er kjent med [behandlingen av utmeldte] når de melder seg inn i trossamfunnet», slik Høyesterettsdommens § 130 sier? På det spørsmålet vil jeg svare nei. Fokus for dåpskandidaten er å gi riktige svar på spørsmålene. Til hvert av spørsmålene er det knyttet skriftsteder som må leses, og dåpskandidaten må bruke mye tid på å tenke over hva han vil svare på hvert spørsmål. Det betyr at det nesten aldri vil forekomme at en dåpskandidat leser gjennom hele Organisasjonsboken før han blir døpt, innbefattet nevnte spørsmål. Dåpskandidatene blir heller ikke oppfordret til dette.

Denne drøftelsen har vist at nesten ingen ungdommer mellom 15 og 18 år kjenner til at vitner som melder seg ut av menigheten mister sin familie og sine venner som er vitner.

Jeg har nå drøftet hva barn under 15 år og ungdommer mellom 15 og 18 år vet om behandlingen av utmeldte. Jeg skal nå drøfte andre mennesker som blir døpt.

Jehovas vitner legger stor vekt på å forkynne for andre, for personer som er familie, for arbeidskamerater og for personer de møter når de går fra hus til hus. Når noen blir interessert i Bibelen, blir det startet et hjemmebibelstudium. Det innebærer at forkynneren besøker vedkommende hver uke og går gjennom en studiebok med ham eller henne, kapittel for kapittel.

Hvis dette bibelstudiet fortsetter, vil den interesserte komme til et punkt hvor han eller hun ønsker å bli døpt. På dette tidspunktet har den interesserte lært Bibelens grunnleggende sannheter. Men informasjon om utmelding har naturlig nok ikke vært drøftet. Den interesserte, som nå er dåpskandidat, vil også få et eksemplar av Organisasjonsboken. Hans fokus vil på samme måte som ungdommens fokus være på de 60 spørsmålene og ikke på innholdet i boken. Du sier ikke til en person som er lykkelig for å ha funnet den sanne religion og vil bli døpt: «Hvis du melder deg ut, vil du miste din familie og dine vener som er Jehovas vitner.»

Høyesterettsdommen inneholder følgende utsagn:

Det må derfor kunne legges til grunn at den mindreårige også er kjent med konsekvensene av å melde seg ut eller bli ekskludert fra Jehovas vitner. (93)

Jeg har vanskelig for å se at en slik generell trosbasert lære som medlemmene er kjent med når de melder seg inn i trossamfunnet, senere anses som et utilbørlig press som hindrer retten til fri utmelding. (130)

Denne drøftelsen har vist at begge disse utsagn er basert på misforståelser, og at det er nesten ingen barn, ungdommer, eller voksne som blir døpt som Jehovas vitner, som på det tidspunkt de ble døpt, har kunnskap om at hvis de melder seg ut, mister de sin familie og sine venner som er vitner.

DET ER FØRST ETTER DÅPEN AT VITNENE FÅR VITE AT MAN BLIR STRAFFET FOR UTMELDING

Etter at en person har blitt døpt, vil han lese gjennom boken Organisert for å gjøre Guds vilje. Da vil han også lese avsnittet om «Hvis det blir truffet en avgjørelse om eksklusjon» (side 150) og «Å trekke seg» (side 152) og setningen «Han blir behandlet på samme måte som en som er ekskludert.»

Den døpte har nå fått vite at det både går an å bli ekskludert og å melde seg ut av menigheten og at ingen vil ha noe å gjøre med slike personer. Men han er lykkelig fordi han har fått en tro, og han tenker at dette ikke er noe som vil berøre ham. Etter hvert som han deltar i menighetens virksomhet og blir kjent med de forskjellige fremgangsmåtene, vil han også få bedre forståelse av hvordan ekskluderte og utmeldte behandles, og at det ikke skal være kontakt med dem som ikke er uungåelig, ikke engang en telefonsamtale.

Av dem som blir døpt som Jehovas vitner, er det noen som på et tidspunkt ønsker å forlate samfunnet og melde seg ut. Hvis denne personen vil undersøke om hvordan en utmelding vil virke, vil han gå til nettsiden jw.org, finne Indeks, og slå opp på ordene «Trekke seg».[1] 

Forandringen i synet på utmeldte at de skulle straffes med å miste sin familie og sine venner ble uttrykt i Vakttårnet for 15. september 1986, sidene 29, 30 (Engelsk utgave 15. juli 1985, side 31), og jeg siterer:

Aid to Bible Understanding viser at ordet «frafall» kommer fra et gresk ord som bokstavelig betyr «’det å stå borte fra’, men det har også betydningen ’det å svikte, det å forlate eller det å gjøre opprør’». Aid-boken tilføyer: «Noen av de forskjellige årsakene til frafall som apostlene advarte mot, var: mangel på tro (Hebr. 3: 12), mangel på utholdenhet under forfølgelse (Hebr. 10: 32—39), det å forlate rette moralnormer (2. Pet. 2: 15—22), det å gi akt på ’falske ord’ fra falske lærere, og ’villedende inspirerte uttalelser’ (. . . 1. Tim. 4: 1—3[NW]) . . De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ‘Antikrist’. (1. Joh. 2:18, 19)»

En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen[av ‘antikrist’ i 1 Joh.2:18, 19].Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen. En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen, selv om de har vært venner. Når noen forkaster menigheten og blir en frafallen, forkaster han også grunnlaget for å stå i et nært forhold til brødrene. Johannes viste tydelig at han selv ikke ville ta imot i sitt hjem en som ’ikke hadde samfunn med Gud’, og som ikke var «av oss».

Bibelen viser at en som forkaster Guds menighet, er mer klanderverdig enn dem som er i verden. Hvorfor? Paulus viste at de kristne i den romerske verden daglig kom i kontakt med ekteskapsbrytere, pengegriske mennesker og avgudsdyrkere. Men han sa at de kristne «ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror», men som igjen har begynt å følge ugudelige veier. (1. Korinter 5:9—11)Peter sa også at en som var «kommet fri fra det urene i verden», men som så begynte å leve som før igjen, var som en gris som vender tilbake til sølen. (2. Peter 2: 20—22) Den veiledning Johannes gav da han sa at de kristne ikke skulle ’ta imot i sitt hjem’ en som med vilje ’var utgått fra dem’, er derfor i overensstemmelse med den veiledning som blir gitt andre steder i Bibelen. — 2. Johannes 10

Johannes viste hvor alvorlig denne veiledningen er, da han sa: «Den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» Ingen sann kristen ønsker at Gud skal betrakte ham som medskyldig i onde gjerninger fordi han omgås en som er utstøtt, eller en som har forkastet Guds menighet.Hvor mye bedre er det ikke å ha samfunn med det kjærlige kristne brorskap! Som Johannes skrev: «Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss, vi som har samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus.» — 1. Johannes 1: 3.

En som melder seg ut, omtales som en som «har forkastet Guds menighet». Han er identisk med antikrist, som var de kristnes største fiender, og hvis et vitne hilser på en utmeldt, vil Gud betrakte vitnet som medskyldig i den utmeldtes «onde gjerninger». Det er klart at i det øyeblikk et vitne ble døpt, kjente han eller hun ikke til denne svært nedsettende måten utmeldte blir omtalt på.

Det viktige spørsmålet i denne studien har vært om den som blir døpt og melder seg inn, på det tidspunktet da han ble døpt, visste eller burde ha visst at hvis han meldte seg ut, ville han miste sin familie og sine venner.

Jeg skal nå se på denne situasjonen fra et bevismessig synspunkt.

Som jeg har vist foran, så står det ingen ting i de studiebøkene som er laget for barn, ungdom og voksne, og som brukes til å lære dem Jehovas vitners tro, om utmelding. I tillegg til Vakttårnets trykte litteratur får de eldste veiledning om ting de skal gjøre gjennom brev fra avdelingskontoret. I de 57 årene jeg har tjent som eldste fra 1963 til 2020, har de eldste ikke fått noen veiledning om at de skal undervise dåpskandidatene om utmelding og konsekvensene av det.

Mange ungdommer som blir døpt, har gått på møtene sammen med sine foreldre i mange år. I de 35 årene da jeg var presiderende tilsynsmann og koordinator i Majorstua menighet og hadde ansvaret for møteprogrammene, kan jeg huske at det noen ganger har vært poster som har omtalt eksklusjon og at ekskluderte skal skys og isoleres. Men jeg kan ikke huske at det noen gang har vært en post som har drøftet utmelding. Det samme er nok tilfelle i andre menigheter, for utmelding er ikke et tema som vitnene naturlig blir undervist i. Det betyr at ungdommer som blir døpt, verken har lært om utmelding i sitt hjemmebibelstudium, i de eldstes forberedelse til dåpen eller på møtene.

For at Jehovas vitner skal bevise at utmelding og konsekvensene av det er noe de døpte er kjent med i det øyeblikk de blir døpt, må de enten vise at dette finnes i de studiebøkene som blir brukt for å undervise i Jehovas vitners tro eller at det finnes brev eller annen trykt informasjon om at det har vært og er et opplegg for å undervise alle om utmelding før de blir døpt.

Dåp foregår på Jehovas vitners stevner, og de som har planer om å bli døpt, kontakter før stevnet en eldste og forteller om dette. Den presiderende tilsynsmannen vil da velge de tre eldste som kan gå gjennom spørsmålene, og dette blir vanligvis påbegynt en uke eller to etter at dåpskandidaten har fortalt om at de vil bli døpt.

Boken Organisert for å gjøre Guds vilje inneholder opplysninger om det å trekke seg.

Som jeg har nevnt, vil dåpskandidaten bruke mye tid på å forberede seg til hvordan han skal besvare spørsmålene. Og det skjer nesten aldri at en dåpskandidat vil lese gjennom hele Organisasjonsboken og derved få vite om utmelding.

Men burde dåpskandidaten ha lest gjennom hele boken før han ble døpt? Det er vanskelig å svare ja på det spørsmålet. Dåpen er i virkeligheten en innmelding i samfunnet Jehovas vitner, og den kan betraktes som inngåelse av en avtale. Men dåpskandidatens fokus er på at han har innviet sitt liv til Jehova Gud og at han vil tjene Gud så lenge han lever. Når vi inngår en avtale, bør vi sette oss nøye inn i avtalens tekst, slik at vi vet hva som kreves av oss og hva vi får igjen. Men dåpskandidaten ser ikke på dåpen som en avtale som har en tekst han må sette seg inn i. Jeg kan derfor vanskelig se at dåpskandidaten burde ha lest hele Organisasjonsboken før dåpen.

Jeg vil imidlertid nevne et forhold som må vurderes: at jeg tjente som eldste fram til 2020. Jeg har inngående kjennskap til det som skjedde inntil det året, men ikke etterpå.

I 2021 ble den nye studieboken Et håp om en lys framtid publisert. Dette er et mye bedre undervisningsmiddel enn tidligere bøker. Barn og andre som studerer denne boken vil få en god forståelse av de fleste sider av Jehovas vitners lære. De som går igjennom hele denne boken vil lære om eksklusjon, som nevnes på sidene 237 og 239. Men denne boken sier ikke noe om utmelding.

Hvis Jehovas vitner kan legge fram dokumentasjon i form av brev eller annet trykt materiale, som viser at det var et opplegg etter 2020 om å lære alle før dåpen om utmelding og konsekvensene av det, så må vi trekke den slutning at de som ble døpt etter 2020, var kjent med læren om utmelding og straffen for det. Hvis slik dokumentasjon ikke kan fremlegges, må vi slutte at de som ble døpt etter 2020 heller ikke hadde kjennskap til utmelding og konsekvensene av det.

KONKLUSJON

Jehovas vitner har hevdet at de som blir døpt og som derved blir medlemmer av trossamfunnet, på det tidspunktet de melder seg inn (blir døpt), kjenner til at hvis de melder seg ut, vil de miste sin familie og sine venner som er vitner. Derfor kan ikke det faktum at dette skjer hvis de melder seg ut, hevdes å være et utilbørlig press for ikke å melde seg ut. Det som er drøftet, har vist at det Jehovas vitner hevder, ikke er sant.

DENNE STUDIEN HAR VIST AT DET NESTEN IKKE ER NOEN DÅPSKANDIDATER SOM I DET ØYEBLIKK DE BLIR DØPT OG MELDER SEG INN, VET AT HVIS DE MELDER SEG UT, VIL DE MISTE SIN FAMILIE OG SINE VENNER.

ETTER AT DE HAR MELDT SEG INN VED Å BLI DØPT, FÅR DE VITE DETTE. DERFOR ER DET FAKTUM AT UTMELDTE BLIR STRAFFET VED Å BLI ISOLERT OG AT DE MISTER SIN FAMILIE OG SINE VENNER ET UTILBØRLIG PRESS FOR IKKE Å MELDE SEG UT.

[1]. https://wol.jw.org/no/wol/d/r3/lp-n/1200271685

Rolf Furuli

Author Rolf Furuli

More posts by Rolf Furuli

Leave a Reply

Share