EN ANALYSE AV BEVISMATERIALET SOM VAR GRUNNLAGET FOR DOMMEN I HØYESTERETT I SAKEN MELLOM JEHOVAS VITNER OG STATEN

VITNER SOM MELDER SEG UT, BLIR STRAFFET FOR SIN HANDLING

Høyesterettsommer Thomas Chr. Poulsen pekte på et punkt i forarbeidene som bør vurderes:

(172) Hva formålet med å pålegge de negative konsekvensene er, kan også ha betydning. Som nevnt heter det i lovforarbeidene at «straff av … personer som forlater samfunnet» er et eksempel på krenkelse av andres rettigheter.

I dommen blir behandlingen av ekskluderte og utmeldte drøftet sammen. Men i forbindelse med det nevnte punktet i forarbeidene skal jeg i en egen bolk drøfte hensikten med å sky og isolere dem som melder seg ut.

I 1952 inneholdt Vakttårnet artikler som sa at de som ble ekskludert, skulle bli skydd. Ingen skulle snakke med dem eller ha noe som helst med dem å gjøre. I Vakttårnets litteratur er det oppgitt tre grunner for at ekskluderte skal bli skydd og isolert:

• For å bevare den rene tilbedelsen og vise lydighet mot Jehova.
• For å beskytte menigheten mot åndelig og moralsk urenhet.
• For å presse synderen til å omvende seg ved å isolere ham fra familie og venner.

De to første punktene gjelder situasjonen som fører til eksklusjonen. Det siste punktet gjelder behandlingen av ekskluderte. Grunnen til at det er så viktig at isolasjonen ikke blir brutt, for eksempel ved å besvare en oppringning fra en ekskludert slektning, er at man mener at selv den minste kontakt vil svekke presset som skal legges på den ekskluderte.

Men hvis et vitne melder seg ut av menigheten, så gjelder ingen av de tre punktene, siden personen har tatt et klart standpunkt mot Jehovas vitner. Derfor er det naturlig å spørre om hvorfor utmeldte skal bli skydd og isolert.

Fram til 1985 ville en som meldte seg ut bli behandlet på samme måte som alle mennesker som ikke er Jehovas vitner, og det ble ikke truffet noen tiltak mot vedkommende fra menighetens side. Forandringen ble uttrykt i Vakttårnet for 15. September 1986, side 31, som sier:

Aid to Bible Understanding viser at ordet «frafall» kommer fra et gresk ord som bokstavelig betyr «’det å stå borte fra’, men det har også betydningen ’det å svikte, det å forlate eller det å gjøre opprør’». Aid-boken tilføyer: «Noen av de forskjellige årsakene til frafall som apostlene advarte mot, var: mangel på tro (Hebr. 3: 12), mangel på utholdenhet under forfølgelse (Hebr. 10: 32—39), det å forlate rette moralnormer (2. Pet. 2: 15—22), det å gi akt på ’falske ord’ fra falske lærere, og ’villedende inspirerte uttalelser’ (. . . 1. Tim. 4: 1—3[NW]) . . . De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ‘Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)»

En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen [av ‘antikrist’ i 1 Joh.2:18, 19]. Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen. En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen, selv om de har vært venner. Når noen forkaster menigheten og blir en frafallen, forkaster han også grunnlaget for å stå i et nært forhold til brødrene. Johannes viste tydelig at han selv ikke ville ta imot i sitt hjem en som ’ikke hadde samfunn med Gud’, og som ikke var «av oss».

Bibelen viser at en som forkaster Guds menighet, er mer klanderverdig enn dem som er i verden. Hvorfor? Paulus viste at de kristne i den romerske verden daglig kom i kontakt med ekteskapsbrytere, pengegriske mennesker og avgudsdyrkere. Men han sa at de kristne «ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror», men som igjen har begynt å følge ugudelige veier. (1. Korinter 5: 9—11) Peter sa også at en som var «kommet fri fra det urene i verden», men som så begynte å leve som før igjen, var som en gris som vender tilbake til sølen. (2. Peter 2: 20—22) Den veiledning Johannes gav da han sa at de kristne ikke skulle ’ta imot i sitt hjem’ en som med vilje ’var utgått fra dem’, er derfor i overensstemmelse med den veiledning som blir gitt andre steder i Bibelen. — 2. Johannes 10…

Johannes viste hvor alvorlig denne veiledningen er, da han sa: «Den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» Ingen sann kristen ønsker at Gud skal betrakte ham som medskyldig i onde gjerninger fordi han omgås en som er utstøtt, eller en som har forkastet Guds menighet. Hvor mye bedre er det ikke å ha samfunn med det kjærlige kristne brorskap! Som Johannes skrev: «Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss, vi som har samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus.» — 1. Johannes 1: 3.

Denne teksten viser grunnene som er brukt for  å sky og isolere dem som melder seg ut: En slik person er lik antikrist, som var de kristnes største motstandere. (rød tekst) En som melder seg ut, er mer klanderverdig enn ekteskapsbrytere, pengegriske mennesker og avgudsdyrkere. (grønn tekst) Gud ser på en som hilser på og omgås en som er utmeldt,som en som er medskyldig i de «onde gjerninger» den utmeldte gjør. (blå tekst). Jeg setter «onde gjerninger» i anførselstegn, for den eneste «onde» gjerningen vedkommende har gjort, er å melde seg ut.

Ordene i sitatet viser at hvis noen melder seg ut, omtales de på en nedverdigende måte, og teksten sier at de er verre enn personer som er umoralske og er avgudsdyrkere. Når det ikke er noen grunn for at utmeldte skal skys og isoleres, utover det at de er antikrist, at de er«onde», er det ikke mulig å unngå konklusjonen om at å sky og isolere utmeldte er en straff for at de melder seg ut og derved forkaster Guds menighet».

Det er ikke oppgitt noen grunn for at utmeldte skal skys og isoleres, bortsett fra at de er blant de mest fordervede mennesker — lik antikrist, og verre enn avgudsdyrkere. Derfor må kravet fra medlemmene av Det styrende råd om at de skal skys og isoleres være en straff for at de melder seg ut.

Høyesterettsdommer Therese Steen har misforstått hensikten med å sky og isolere dem som melder seg ut. Hun skriver:

(130) Det er ikke anført eller holdepunkter for at Jehovas vitner utsetter medlemmer som vurderer å melde seg ut for noen form for direkte press, tvang eller trusler. Det står sentralt for min vurdering at det indirekte presset medlemmene vil oppleve springer ut av selve troslæren, som – slik jeg forstår det – både har som formål å holde menigheten «ren» og å påvirke den utmeldte til å vende tilbake til troen for å oppnå frelse. Muligheten for å vende tilbake og ved det oppnå frelse, er bakgrunnen for at Jehovas vitner omtaler utstøtelsespraksisen som en kjærlig handling. Jeg har vanskelig for å se at en slik generell trosbasert lære som medlemmene er kjent med når de melder seg inn i trossamfunnet, senere anses som et utilbørlig press som hindrer retten til fri utmelding.

Det er riktig at hensikten med å sky og isolere ekskluderte, er å presse dem til å vende tilbake, når de ser hvor fryktelig det er å miste hele sin familie og sine venner. Derfor gjør de eldste noen ganger en kort henvendelse til ekskluderte som de ikke oppfatter som motstandere, for å se om de ønsker å komme tilbake.

De som har meldt seg ut, har tatt sitt standpunkt, og det treffes ingen tiltak for å se om disse vil komme tilbake. Dette ville i så fall kunne oppfattes som å vise mangel på respekt for deres standpunkt om at de ikke lenger ønsker å tilhøre Jehovas vitner.

Som jeg har vist ovenfor, oppfattes de som har meldt seg ut som antikrist, verre enn umoralske mennesker og avgudsdyrkere, mens de som hilser på dem blir regnet som medskyldige i deres onde handlemåte.

Å sky og isolere dem som har meldt seg ut, er derfor en straff de får fordi de har meldt seg ut.

BEHANDLINGEN AV UTMELDTE ER BASERT PÅ ET PÅLEGG FRA TROSSAMFUNNET OG IKKE PÅ DEN ENKELTES SAMVITTIGHET

Høyesterettsdommer Thomas Chr. Poulsen skrev om grunnlaget for isolering av utmeldte:

(171) Der de negative konsekvensene påføres av de gjenværende medlemmene, for eksempel ved tap av sosial kontakt, vil det etter mitt syn ha betydning for utilbørlighetsvurderingen om dette skjer som følge av et pålegg eller oppfordring fra trossamfunnets side. I motsatt fall, altså der de gjenværende medlemmene handler utelukkende ut fra egen overbevisning, vil det vanskelig kunne konstateres at trossamfunnet utøver et utilbørlig press mot utmelding.

Ved tap av sosial kontakt er det altså ikke et spørsmål om staten – direkte eller indirekte – kan pålegge medlemmer å ha kontakt med tidligere medlemmer. Spørsmålet er om og i hvilken grad trossamfunnet kan påvirke medlemmer til ikke å ha slik kontakt.

Når det gjelder svaret på spørsmålet om det er trossamfunnet som pålegger medlemmene å isolere utmeldte, eller om det er medlemmenes eget valg, er det uenighet. Høyesterettsdommer Poulsen skrev:

Etter mitt syn har staten rett i at praksisen ikke bare er veiledende, men framstår som utslag av et regelbasert pålegg. Dette gjelder særlig fordi det å ha unødvendig kontakt med tidligere medlemmer vil kunne medføre reaksjoner fra trossamfunnets side, og kan i ytterste fall føre til eksklusjon.

Høyesterettsdommer Therese Steen skrev:

(131) Selv om jeg legger til grunn at medlemmene normalt følger trossamfunnets lære om å utstøte tidligere medlemmer, aksepterer Jehovas vitner at medlemmene treffer beslutninger i samsvar med sin samvittighet. Dette vil også kunne påvirke hvordan den enkelte velger å forholde seg til utmeldte medlemmer, ikke minst i nær familie.

Høyesterettsdommer Poulsen mener at behandlingen av utmeldte er et regelbasert pålegg fra trossamfunnets side, mens høyesterettsdommer Steen mener at det er den enkeltes samvittighet som er avgjørende.

I det som følger, skal jeg vise at Jehovas vitner har forsøkt å føre retten bak lyset ved å hevde at behandlingen av ekskluderte og utmeldte er basert på det enkelte vitnets samvittighet, når sannheten er at den er basert på et krav fra Det styrende råd.

Jeg skal nå vise hva Jehovas vitner mener med begrepet «samvittighetsspørsmål», for at vi skal forstå hva de mente når de i retten brukte dette begrepet eller lignende begrep.

Jeg skal bruke et eksempel med seksuell omgang og et annet eksempel med å avholde seg fra blod. Eksemplene viser både hva forskjellen er på samvittighetsspørsmål og pålegg (lover), og de viser også hvordan medlemmene av det styrende råd arbeider når de bestemmer hva om er pålegg og hva som er samvittighetsspørsmål.

sexual relations and another example of abstaining from blood, both to show the difference between directives and matters of conscience, and to show how the members of the Governing Body work when they define what directives are and what matters of conscience are.

HVA ER «ET SAMVITTIGHETSSPØRSMÅL»?

Leksikonet Aid to Bible Understanding, utgitt av Selskapet Vakttårnet, omtaler samvittighetens rolle og skriver:

Apostelen forklarte at ting som å spise kjøtt eller grønnsaker, å holde visse dager helligere enn andre, til og med å spise kjøtt som hadde blitt ofret til avguder før det ble lagt ut for vanlig salg på markedsplassene, var samvittighetsspørsmål.

Poenget her er at når det ikke finnes noen lov i De kristne greske skrifter som forbyr noe, må hver enkelt kristen, på grunnlag av sin samvittighet, avgjøre om han eller hun skal gjøre det. Det finnes ingen lov mot å spise grønnsaker eller kjøtt, selv om en del av dyret kjøttet stammer fra skulle ha blitt ofret på et avgudsalter. Og det finnes ingen lov mot å anse en bestemt dag som viktigere enn andre dager. Derfor må hver enkelt kristen avgjøre disse sakene, og ingen har rett til å kritisere deres avgjørelse.

I Jehovas vitners organisasjon i dag må man, i tillegg til lovene som finnes i De kristne greske skrifter, også følge lovene som er innført av Det styrende råd. Dette betyr at «samvittighetsspørsmål», slik begrepet blir definert av Det styrende råd, er avgjørelser hvert vitne må ta i ethvert tilfelle hvor det ikke finnes noen lov i De kristne greske skrifter eller en lov innført av Det styrende råd.

Definisjonen av «samvittighetsspørsmål» gitt av medlemmene av Det styrende råd, er beslutninger på områder eller i situasjoner der det ikke finnes noen lov i De kristne greske skrifter eller ingen lov innført av Det styrende råd.

FORBUDET MOT ORAL OG ANAL SEX MELLOM EKTEPAR

Et godt eksempel på forskjellen mellom et krav fra medlemmene av Det styrende råd og et samvittighetsspørsmål er oral og anal sex. I 27 år, fra andre verdenskrig og frem til 1972, ga lederne for Jehovas vitner vitnene råd om at hvert par måtte bestemme hvordan deres seksuelle omgang skulle være, basert på deres samvittighet.

Men så bestemte medlemmene av Det styrende råd seg for å gripe inn i ekteparenes seksuelle liv. De innførte en ny lov om at anal og oral sex var forbudt for ektepar, og at det å utføre slike seksuelle handlinger fra nå av var en eksklusjonsgrunn.

Jeg siterer fra «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet 15. mai 1973, side 239:

For en tid siden omtalte dagspressen i USA en rettskjennelse som gikk ut på at seksuell omgang som består i at det mannlige lem føres inn i en annens munn, ikke lenger er straffbar i en bestemt amerikansk stat når den finner sted blant voksne. Betyr det at det utelukkende er et personlig samvittighetsspørsmål om kristne kan gi seg av med slike handlinger innenfor ekteskapet? — USA.

Det er ikke dette bladets oppgave å ta opp alle de intime sider ved det ekteskapelige samliv. Slike handlinger som dem som ble behandlet i den nevnte rettssak, er imidlertid blitt nokså alminnelige og har fått stor omtale. På visse skoler får selv barn opplysning om disse ting som et ledd i seksualundervisningen. Vi ville derfor unndra oss vårt ansvar hvis vi unnlot å gi bibelsk veiledning som kan hjelpe oppriktige kristne til å følge en ren handlemåte, som vil medføre Skaperens velsignelse. Også på apostelen Paulus’ tid forekom det avvikende seksuelle handlinger, og han forholdt seg ikke taus, noe som framgår av Romerne 1: 18—27. Vi følger derfor bare hans gode eksempel når vi behandler dette spørsmålet her.

Det er ikke vår hensikt å forsøke å trekke en nøyaktig grense for hvor det som er «naturlig», ender og det som er «unaturlig», begynner. Men vi tror at en kristen ved å meditere over Bibelens prinsipper skulle være i stand til å avgjøre i det minste hva som er svært unaturlig. På andre områder må den kristne la seg lede av sin egen samvittighet; dette gjelder blant annet i spørsmål om kjærtegn og ’kjærlighetslek’ før samleie. (Se Ordspråkene 5: 18, 19.) Men også i den forbindelse vil det være forstandig av en kristen som ønsker å frambringe Guds hellige ånds frukter, å unngå handlinger som grenser til, eller som lett kan føre til, unaturlige former for samleie.

Det påhviler på ingen måte de eldste eller noen andre i den kristne menighet å blande seg opp i ektepars privatliv. Men hvis de eldste i framtiden skulle få kjennskap til tilfelle av seksuelle handlinger som er svært unaturlige — for eksempel kjønnslig omgang som består i å føre det mannlige lem inn i en annens munn eller endetarmsåpning — bør de forsøke å rette på forholdet før det skjer ytterligere skade, akkurat som de ville gjøre i forbindelse med enhver annen alvorlig overtredelse. Det de ønsker, er naturligvis å forsøke å hjelpe dem som kommer på avveie, og som ’er fanget av djevelens snare’. (2 Tim. 2: 26) Men hvis noen med overlegg viser mangel på respekt for Jehova Guds ekteskapelige ordning, vil det være nødvendig å fjerne dem fra menigheten som farlig «surdeig» som kan besmitte andre. — 1 Kor. 5: 6, 11—13.

Legg merke til ordene «et personlig samvittighetsspørsmål» i spørsmålet. Bakgrunnen for disse ordene er om oral sex er riktig eller galt for en kristen, og om det å utøve oral sex er noe enhver kristen kan bestemme selv, og at ingen kan sette spørsmålstegn ved vedkommendes avgjørelse.

Før Vakttårnet av 15. mai 1973 ble utgitt, var det å utøve oral sex eller anal sex et samvittighetsspørsmål som hvert par måtte avgjøre selv. Men fra da av var det ikke lenger et samvittighetsspørsmål; nå hadde medlemmene av Det styrende råd gjort oral og anal sex forbudt.[1]

HELBLOD, RØDE BLODCELLER, HVITE BLODCELLER OG PLASMA VERSUS ALBUMIN, IMMUNGLOBULINER OG KOAGULASJONSFAKTORER

Det styrende råds lover knyttet til blodfraksjoner illustrerer forskjellen mellom «samvittighetsspørsmål» og saker som avgjøres av medlemmene av Det styrende råd.

Det styrende råds beslutning er at fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og blodplasma er forbudt, mens albumin, immunglobuliner og koagulasjonsfaktorer er et samvittighetsspørsmål. I boken Bevar deres selv i Guds kjærlighet (2008), side 99, står det:

10 Jehovas vitner er klar over at det å ’avholde seg fra blod’ innebærer at man ikke tar imot blodtransfusjon og ikke donerer eller lagrer sitt eget blod med tanke på transfusjon. Av respekt for Guds lov tar de dessuten ikke imot transfusjon av de fire hovedbestanddelene i blodet: røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma.

11 I dag blir disse hovedbestanddelene ofte bearbeidet videre og delt opp i fraksjoner som blir brukt på en rekke måter. Kan en kristen godta bruk av slike fraksjoner? Betrakter han dem som «blod»? Hver enkelt må treffe en personlig avgjørelse i denne saken. Det samme kan sies om slike behandlingsmetoder som hemodialyse, hemodilusjon og gjenvinning av ens eget blod, forutsatt at det ikke er blitt lagret. — Se tillegget, sidene 277—280.

Selskapet Vakttårnet har en film som beskriver ulike behandlinger knyttet til blod. Vår tjeneste for Riket for januar 2011, side 2, henviste til denne videoen og skrev:

Om en vil godta én eller flere av de behandlingsmåtene som blir presentert i filmen, er noe en personlig må avgjøre ut fra sin egen samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen.

Vi forstår at ordene «personlig må avgjørelse ut fra sin egen samvittighet» og «et samvittighetsspørsmål» refererer til det samme.

Vær oppmerksom på at forbudet i teksten i Bevar dere i Guds kjærlighet ikke er formulert som en lov eller et krav, noe som ofte er Det styrende råds måte å uttrykke lover på. Men boken sier at Jehovas vitner ikke gjør det … Men hvis vi ser nærmere etter, kan vi se jernhånden i silkehansken i ordene «ikke donerer eller lagrer sitt eget blod med tanke på transfusjon». Medlemmene av Det styrende råd har forbudt oppbevaring av eget blod, samt å akseptere røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og blodplasma. Jernhånden er at hvis et Jehovas vitne lagrer eget blod til en operasjon eller tar imot en av de nevnte blodfraksjonene, kan vedkommende bli ekskludert.

Et eksempel på at hva som er og ikke er «et samvittighetsspørsmål», avhenger av avgjørelsen til medlemmene av Det styrende råd, er at Gerrit Lösch, et medlem av Det styrende råd, i et foredrag på JW Broadcasting i april 2026 sa at Det styrende råd nå har tillatt lagring av eget blod til en operasjon. Før april 2026 var lagring av eget blod en eksklusjonsgrunn. Etter Lösch’ tale i april 2026 er lagring av eget blod «et samvittighetsspørsmål».

AT EKSKLUDERTE OG UTMELDTE SKAL SKYS OG ISOLERES, ER EN LOV INNFØRT AV JEHOVAS VITNERS LEDERE, I SAMME KLASSE SOM LOVEN MED FORBUD MOT RØDE BLODCELLER, HVITE BLODCELLER, BLODPLATER OG BLODPLASMA. DET ER IKKE ROM FOR DEN ENKELTES SAMVITTIGHET I NOEN AV DISSE SITUASJONENE.

[1]. I 1974 ble den nye loven utvidet: Oral og anal sex kunne oppløse ekteskapet og føre til eksklusjon. I 1978 sa Vakttårnet at oral og anal sex ikke lenger kunne oppløse et ekteskap, og at det ikke lenger var en eksklusjonsgrunn. Hvordan seksuelle forhold mellom ektepar skulle utøves, var nå et samvittighetsspørsmål. I 1983 ble oral og anal sex mellom ektepar igjen en eksklusjonsgrunn. Men det kunne ikke oppløse ekteskapet. I 2026 ble ikke lenger oral og anal sex mellom ektepar en eksklusjonsgrunn.

BEVISSTE FORSØK PÅ Å FØRE TINGRETTEN, LAGMANNSTRETTEN OG HØYESTERETT BAK LYSET

Høyesterettsdommer Therese Steen og de andre høyesterettsdommerne som stemte med henne har oversett den mest grunnleggende formen for bevis. Det er helt klart at Vakttårnets litteratur utvetydig sier at vitnene ikke skal ha kontakt med ekskluderte og utmeldte, unntatt når kontakt er uungåelig.

Men hvor i Vakttårnets litteratur står det noe som opphever dette kravet? Hvor står det skrevet at behandlingen av ekskluderte og utmeldte er et samvittighetsspørsmål, og at det enkelte vitnet avgjør hvor mye eller lite kontakt han eller hun skal ha med ekskluderte og utmeldte? Slike uttalelser finnes ikke i Jehovas vitners litteratur.

Hva er grunnen til at de tre høyesterettsdommerne ikke så behov for å finne belegg i Jehovas vitners litteratur for sin konklusjon om at behandlingen av ekskluderte og utmeldte var basert på det enkelte vitnes samvittighet og ikke var et pålegg fra organisasjonen? Det var tydeligvis fordi betydningen av den enkeltes samvittighet ble understreket om og om igjen i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.

Det som ble sagt om og om igjen, at behandlingen av ekskluderte og utmeldte var et samvittighetsspørsmål, var bevisste forsøk på å føre tingretten, lagmannsretten og Høyesterett bak lyset.

Jeg vil understreke at jeg ikke beskylder advokat Anders Ryssdal for uærlighet. Han fikk den informasjonen han presenterte for retten fra Jehovas vitner. Ansvaret for den uriktige informasjonen har advokatene ved juridisk avdeling i USA, som var de som trakk i trådene i alle rettsakene.

JEHOVAS VITNER FORBEHOLDER SEG RETTEN TIL Å LYVE I KRITISKE SITUASJONER

Omkring året 1995 var jeg sakkyndig vitne med bevisopptak for Høyesterett i to barnefordelingssaker som gjaldt Jehovas vitner. Jeg var i nær kontakt med juridisk avdeling i USA, og jeg fikk god veiledning fra dem. Farens påstand var at hvis moren, som var et vitne, fikk omsorgen for barnet, ville ikke barnet få høyere utdannelse, siden vitnene var imot det.  Jeg ble bedt om å finne unge vitner som kunne bevitne det motsatte. Men det ble understreket at det måtte være vitner som av egen erfaring snakket sant.

Senere har det blitt lempet på kravet om å snakke sant. Vakttårnet for 15. august 2001, side 20, sier:

⁴ Sarai kunne si at hun var Abrams søster, for hun var i virkeligheten hans halvsøster. (1. Mosebok 20: 12) Dessuten var ikke Abram forpliktet til å røpe opplysninger til noen som ikke hadde krav på dem. (Matteus 7: 6) Trofaste tjenere for Gud i vår tid tar alvorlig Bibelens befaling om å være ærlig. (Hebreerne 13: 18) De ville for eksempel aldri lyve i en rettssal etter å ha avlagt ed. Men når deres brødres fysiske eller åndelige liv er i fare, for eksempel under forfølgelse eller indre uroligheter, følger de Jesu veiledning om å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». — Matteus 10: 16; se Vakttårnet for 1. november 1996, side 18, avsnitt 19.

Kontrasten mellom «aldri lyve i en rettsal etter å ha avlagt ed» og «under forfølgelse og indre uroligheter…være forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer» med henvisning til eksempler hvor noen løy, viser at løgn kan aksepteres i kritiske situasjoner. Hvis løgn aldri skulle forekomme under noen omstendighet, ikke bare i retten, måtte det ha blitt klart uttrykt.

USANNE OPPLYSNINGER GITT TIL TINGRETTEN, LAGMANNSRETTEN OG HØYESTERETT 

Jeg noterte meg følgende uriktige utsagn fra Anders Ryssdal, Jehovas vitners advokat, i tingretten:

Det er ingen bestemt, fastsatt praksis.

Det er ingenting i læren som krever at man bryter kontakten med ekskluderte personer.

Det er ingen praksis blant Jehovas vitner, men den enkeltes samvittighet må avgjøre hvor mye kontakt man vil ha med ekskluderte personer.

Kåre Sæterhaug er en av lederne for Jehovas vitner i Skandinavia, og han var vitne i tingretten og i lagmannsretten.

Den 18. januar 2024 skrev avisen Vårt Land om Kåre Sæterhaugs vitneforklaring i tingretten. Journalisten refererte til det som Sæterhaug sa, og hans referat viser at Sæterhaug kom med usanne opplysninger flere ganger. De forskjellige fargene på teksten passer til punktene nedenfor som kommenterer de usanne opplysningene:

– Hvordan kontakt med ekskluderte medlemmer praktiseres er opp til den enkelte og den enkelte familie, alt etter hvordan de tolker Bibelens prinsipper. Det forklarte Kåre Sæterhaug, styremedlem i Jehovas vitner, til retten torsdag…

Dersom medlemmer ikke overholder regelverket mener staten at dette vil bli møtt med sanksjoner, og i verste fall få konsekvenser for deres eget medlemskap…I retten hevder Sæterhaug at dette ikke stemmer….

På spørsmål fra dommeren om medlemmer kan bli sanksjonert for å opprettholde kontakt med ekskluderte eller utmeldte i egen familie, svarte Sæterhaug at dette ikke er noe menigheten legger seg opp i…

Deretter spurte dommeren hva som vil skje dersom en mor fortsetter å ha samme kontakt med barnet sitt, selv om barnet melder seg inn i et annet trossamfunn.– Det er opp til hennes samvittighet. Hun vil ikke risikere å bli ekskludert, sa Sæterhaug…

Gang på gang ble Sæterhaug pressa på om det ikke finnes en «riktig handlemåte», og om det ikke medfører konsekvenser å fortsette å pleie kontakt med ekskluderte familiemedlemmer. Til slutt vedgikk Sæterhaug at det kunne få konsekvenser om man gjentatte ganger trosset veiledning fra eldste i menigheten. Men ettersom «de eldste ikke fungerer som noe politi» må en slik kontakt, ettersom den blir allment kjent, også gi uttrykk for en «frekk og respektløs holdning». Sæterhaug forsikret like fullt at det «aldri vil bli satt ned et domsutvalg for kontakt som skjer innad i en familie».

Det neste vitnet var tidligere eldste Rolf Furuli, som er ekskludert for å kritisere trossamfunnets nåværende ledelse. Han brukte krasse ord for å beskrive Sæterhaugs vitnemål – «For å bruke et [folkelig] språk: Det er rent tøv! Det er ikke noe enkelte avgjør. Alle følger det som det øverste rådet har bestemt. Det de bestemmer følges til punkt og prikke, sa Furuli.

På spørsmål fra dommeren svarte svarte Furuli bekreftende på at han selv hadde vært med på å ekskludere. (Min kursiv)[1]

Vi kan se følgende usanne utsagn:

• Det er ikke et krav om å sky ekskluderte. Men hvert enkelt vitne avgjør hvor mye eller lite kontakt han eller hun vil ha med ekskluderte.
• Det er ikke sant at de som ikke følger reglene, blir møtt med sanksjoner.
• Menigheten (de eldste) legger seg ikke opp i hvor mye kontakt familiemedlemmer har med ekskluderte og utmeldte familiemedlemmer.
• Det er opp til en mors samvittighet om hun vil ha samme kontakt som før med sitt ekskluderte barn. Om hun opprettholder denne kontakten, vil hun ikke bli ekskludert.
• Det vil aldri bli opprettet et domsutvalg for mulig eksklusjon for den kontakten med ekskluderte som skjer innad i en familie.

Angående siste punkt var det en som var til stede i tingretten som gjorde lydopptak av Sæterhaugs forklaring, og som viste til følgende replikker:

Statens advokat: Noen tekster sier at hvis noen omgås med dem som har forlatt menigheten, kan de selv bli ekskludert?

Sæterhaug: Det har jeg aldri hørt om. Jeg har vært eldste i nesten 30 år, og jeg har aldri hørt om det. Familiebåndene brytes ikke.

Det som trer tydelig fram i Sæterhaugs forklaring, er at han systematisk prøver å vise at det ikke er riktig at ekskluderte og utmeldte blir skydd og isolert.

Hvordan skal vi se på Sæterdals forklaring i lys av at Jehovas vitner aldri vil lyve under ed i en rettssal? Sæterdal hadde forsikret «på ære og samvittighet» at han ville snakke sant, og dette er det samme som en ed.

Sæterdal vet at Gud hater løgn, og jeg kan ikke tro at han med vitende og vilje sa noe han visste ikke var sant. Jeg kan tenke meg to årsaker til at han allikevel uttrykte flere usannheter. Han var programmert til å få fram at det er det enkelte vitnet som avgjør hvor mye kontakt han eller hun skal ha med ekskluderte og utmeldte, og at det ikke er noe pålegg fra organisasjonen. Derfor tøyde han sannheten så mye at mange av hans utsagn ble usanne.

Som jeg har vist, er det et samvittighetsspørsmål når Det styrende råd ikke har laget en lov om situasjonen. Behandlingen av ekskluderte og utmeldte er ikke et samvittighetsspørsmål, fordi det er et krav om å sky og isolere dem. Imidlertid er alt det vi gjør, dypest sett basert på vår samvittighet, også om vi vil holde en lov eller ikke. Jeg kan tenke meg at Sæterdal rasjonaliserte og sa at det var opp til den enkeltes samvittighet hvordan ekskluderte og utmeldte skal behandles, fordi alt vi gjør, er opp til vår samvittighet. Men uansett hva han mente, var det han sa usant.

Enda et moment er at Sæterdal ble krysseksaminert, noe som innebar at han måtte gi raske svar på bestemte spørsmål som han ikke kjente på forhånd. Han ville derfor gi svar som han ikke hadde tenkt igjennom i samsvar med det budskapet han var programmert for å presentere.

Derfor er min konklusjon at det er sannsynlig at Sæterdal ikke var seg bevisst at han flere ganger sa noe som var usant, på tross av at han malte et bilde av Jehovas vitner som var helt usant. Det samme er tilfellet med advokat Ryssdal som har fått sine opplysninger fra Jehovas vitner.

Andre ledere ved det skandinaviske avdelingskontoret kan ha rasjonalisert sannheten på lignende måte. Men det kan ikke være tilfellet med advokatene ved juridisk avdeling ved hovedkontoret i USA. Det var de som trakk i trådene i alle tre rettsakene. Og de må ha visst at de ledet andre til å gi uriktige opplysninger i retten under ed.

Philip Brumley er leder for juridisk avdeling i USA. For å unngå at det styrende råd ble holdt ansvarlig i en rettssak, skrev han en beediget erklæring (affidavit) som inneholdt falske opplysninger. Den 14. april 2023 ble han ilagt en bot på 154 448 amerikanske dollar ved den amerikanske distriktsdomstolen, nærmere bestemt for den niende kretsen i Montana, for:

å ha levert en underskrevet erklæring (affidavit) som viste en hensynsløs ignorering av å gi en nøyaktig og sannferdig redegjørelse for handlinger som var relevante for å avgjøre om retten hadde personlig jurisdiksjon over saksøkte Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania («WTPA»).

(submitting a signed affidavit that demonstrated a reckless disregard for providing an accurate and truthful accounting of acts relevant to determining whether the court had personal jurisdiction over defendant Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania (‘WTPA’).

Brumley anket boten, og den 7. juli 2025 avviste den amerikanske ankedomstolen for niende krets anken.

SANNE VITNER MED ET USANT BUDSKAP

En måte å lyve på er å presentere et sant budskap i en sammenheng som gjør at tilhørerne trekker en feilaktig slutning.

Dette foregikk i stor stil i tingretten og i lagmannsretten. Jehovas vitners advokat presenterte en mengde vitner for å vise at det var opp til den enkeltes samvittighet å avgjøre hvor mye eller lite kontakt han eller hun skulle ha med ekskluderte. Noen vitner fortalte hvordan de hadde hatt kontakt med familien og andre vitner mens de var ekskludert, og andre fortalte hvordan de hadde hatt kontakt med ekskluderte mens de var medlemmer av menigheten.

Jeg har ingen tvil om at det disse vitnene fortalte, var sant. Men allikevel førte disse vitnene retten bak lyset. Hvordan kan jeg si det? Boken for eldste «Vær hyrder for Guds hjord» (2019), kapittel 12, punkt 17, sier:

Unødvendig samvær med ekskluderte eller slike som har trukket seg: Det er grunnlag for å nedsette et domsutvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med overlegg fortsetter å ha unødvendig samvær med noen som er ekskludert eller har trukket seg, og som han ikke er i familie med. – Matt 18:17b; 1. Kor 5:11, 13; 2. Joh 10, 11; lvs s. 39–40.

Hvis et medlem av menigheten er kjent for å ha unødvendig samvær med familiemedlemmer som er ekskluderte eller har trukket seg, og som ikke tilhører husstanden, bør de eldste veilede ham og resonnere med ham ut fra Bibelen. Gjennomgå informasjon fra Bli i Guds kjærlighet, side 241, med ham. Hvis det er tydelig at en kristen handler i strid med hensikten med eksklusjonsordningen og ikke retter seg etter veiledning, er han ikke kvalifisert til å få privilegier i menigheten, for det krever at man er et godt eksempel. Det skal ikke nedsettes et domsutvalg med mindre det er snakk om vedvarende åndelig samvær eller vedvarende åpen kritikk av beslutningen om å ekskludere. (kursiv i originalen)

Her finner vi uttrykket «unødvendig samvær». Det er ethvert samvær med ekskluderte og utmeldte (de som har trukket seg) som ikke er uungåelig. Å ta telefonen når en ekskludert slektning ringer, er for eksempel «unødvendig samvær».[2]

Hva skal skje hvis et medlem av menigheten har unødig samvær med ekskluderte eller slike som har trukket seg? Da vil to eldste snakke med vedkommende og be ham eller henne om å slutte med samværet. Hvis to eldste kommer med gjentatte formaninger, og vedkommende fortsetter sitt samvær, vil det bli nedsatt et domsutvalg, og vedkommende kan bli ekskludert.

De eldste skal strekke seg litt lenger hvis samværet gjelder et familiemedlem. Hvis det er samvær med et ekskludert familiemedlem, vil også to eldste formane vedkommende til å slutte med samværet. Hvis samværet fortsetter, vil vedkommende miste sine privilegier i menigheten, som å være eldste, menighetstjener, eller pioner. Men et domsutvalg skal bare nedsettes hvis det er snakk om vedvarende åndelig samvær med den ekskluderte eller kritikk av eksklusjonen.

Hva kan vi si om de vitner som advokat Ryssdal presenterte i tingretten og lagmannsretten i lys av Eldsteboken? Flere av vitnene fortalte at de hadde vært ekskludert og var blitt gjenopptatt, og dette hadde lært dem mye godt. Disse er positive sannhetsvitner.

Flere vitner fortalte imidlertid at de hadde hatt mye kontakt med ekskluderte familiemedlemmer, og andre fortalte at vitner i menigheten hadde hatt kontakt med dem mens de var ekskludert. Hva var advokatens hensikt med å presentere disse vitner? Det var for å vise at det ikke er noe pålegg om å isolere ekskluderte og utmeldte, men at det er den enkelte vitnes samvittighet som avgjør hvor mye eller lite kontakt han eller hun vil ha med ekskluderte og utmeldte.

Her ser vi imidlertid hvordan et sant budskap viser seg å være usant. Alle disse som fortalte at de hadde hatt kontakt med ekskluderte, hadde brutt Det styrende råds pålegg om ikke å ha kontakt. Hvis de eldste hadde fått vite om denne kontakten, skulle de ha snakket med de enkelte og bedt dem slutte med kontakten. Hvis de fortsatte å ha kontakt, skulle de miste sine privilegier i menigheten, og de kunne bli ekskludert.

Den eldste, Trond Haugan, fortalte for eksempel at han hadde hatt mye kontakt med sitt ekskluderte barn. Han må ha skult dette for de andre eldste. For hvis de hadde fått vite om det, skulle han ha mistet sin stilling som eldste. Og hvis han fortsatte å ha kontakt med sitt ekskluderte barn, kunne han risikere selv å bli ekskludert.

Alle disse som var dårlige eksempler, fordi de hadde brutt Det styrende råds pålegg om ikke å ha kontakt med ekskluderte, ble i tingretten og lagmannsretten fremstilt som gode eksempler som var representative for organisasjonen Jehovas vitner, og som derfor beviste at behandlingen av ekskluderte var et samvittighetsspørsmål og ikke et pålegg. Dette er det samme som å føre retten bak lyset.

Jeg kan godt forstå at de tre høyesterettsdommerne som stemte i Jehovas vitners favør, ble overbevist av alle disse vitnene om at behandlingen av ekskluderte og utmeldte var et samvittighetsspørsmål. Men fra et faglig-juridisk synspunkt burde de ha søkt etter skriftlige belegg for dette.

Fra 1952 og fremover krevde lederne at ekskluderte vitner skulle unngås og isoleres fullstendig. Fra 1983 var kravet at personer som hadde trukket seg, også skulle unngås og isoleres fullstendig. Vakttårnet har aldri skrevet, og medlemmene av Det styrende råd har aldri sagt, at hvert enkelt vitne må bestemme hvor mye eller hvor lite kontakt han eller hun vil ha med ekskluderte og utmeldte personer. Derfor er påstanden fra Jehovas vitners advokat i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett om at behandlingen av ekskluderte og utmeldte er et samvittighetsspørsmål, en usannhet.[3]

[1]. Journalistens ord stemmer overens med et lydopptak som ble gjort av en som var i retten.

[2]. Se artikkelen: «Kravene om å sky ekskluderte og utmeldte Jehovas vitner i år 2026». (https://mybelovedreligion.no/2026/02/09/kravene-om-a-sky-ekskluderte-i-ar-2026/?lang=no)

[3]. En detaljert studie av hva Vakttårnets litteratur har sagt om behandlingen av ekskluderte personer, finnes i artikkelen «Kravene om å sky ekskluderte og utmeldte Jehovas vitner i år 2026». (https://mybelovedreligion.no/?lang=no&s=2026).

JEHOVAS VITNERS LEDERE BEKREFTER AT DET ER ET PÅLEGG FRA ORGANISASJONEN Å SKY EKSKLUDERTE OG UTMELDTE.

I 2015 undersøkte The Royal Commission of Australia hvordan Jehovas vitner behandlet tilfeller av seksuelt misbruk av medlemmene. I tillegg til omfattende undersøkelser av enkeltsituasjoner hvor medlemmer av Jehovas vinter var blitt seksuelt misbrukt, ble det mellom 27. juli og 14. august 2015 holdt en offentlig høring. Her ble Terrence O’Brien, Jehovas vitners leder i Australia, og Geoffrey Jackson, som var medlem av Det styrende råd, intervjuet. [1]

Han som ledet utspørringen, Angus Stewart, påpekte at hvis en kvinne som hadde blitt seksuelt misbrukt, ikke følte seg trygg så lenge misbrukeren var i menigheten, og hun ønsket å forlate den, hadde hun to valg: Enten kunne hun melde seg ut av menigheten og miste hele sin familie og alle sine venner som var Jehovas vitner, eller bli i menigheten sammen med overgriperen, hvor hun ikke følte seg trygg.

Både O’Brien og Jackson pekte på at det var en måte hun kunne handle på for å slippe å miste hele sin familie og sine venner. Hun kunne rett og slett stille og rolig forlate menigheten uten formelt å melde seg ut.

Men det som er viktig i vår sammenheng, er at hvis hun meldte seg ut, ville hun miste hele sin familie og sine venner. Det alternativet at hennes familie og venner kunne ha kontakt med henne slik deres samvittighet tilsa, når hun hadde meldt seg ut, fantes ikke.

Her følger intervjuene:

Stewart: Konsekvensen av scenariet jeg har skissert for deg, er at hun som overlevde overgrepet, som ønsker å forlate organisasjonen, blir stilt overfor et valg, ikke sant: Enten blir hun i organisasjonen, eller så forlater hun den og risikerer dermed å miste hele familien, eller store deler av den, avhengig av hvor mange som forblir i Jehovas vitner, og sitt sosiale nettverk?

O’Brien: Nei, jeg tror det finnes et annet alternativ som du har oversett her, nemlig å bare avslutte sin aktivitet i menigheten –

Stewart: Vel. Jeg forutsetter, Mr. O’Brien, at hennes følelser er så sterke at hun ønsker å bryte med menigheten.

O’Brien: Ja, så ville hun ta konsekvensene av det.

Stewart:  Ja. Og hennes venner og familie ville også måtte ta konsekvensene av det, ved at de måtte bryte kontakten med henne.

O’Brien:  Ja.

Stewart: Det er et umulig valg, ikke sant? Jeg mener, det er ikke riktig, Mr. O’Brien – hun bør ikke stilles overfor valget mellom å forbli i en organisasjon som hun føler beskytter hennes overgriper og å miste familien og sitt sosiale nettverk.

O’Brien: Vel, jeg kan bare la meg lede av det som står i Skriften om dette.

—————————

Stewart: Vel, det er riktig, ikke sant, for hvis de ikke vil være underlagt organisasjonens disiplin og regler, må de forlate den ved å aktivt ta avstand fra den; er ikke det sannheten?

Jackson: Hvis de definitivt ikke vil være det, ja.

Stewart: Ja.

Jackson: Men det er noen som ikke ønsker å ta det aktive skrittet.

Stewart: Vel, resultatet er da at de står overfor valget mellom frihet fra organisasjonen på den ene siden og å måtte miste sin familie, venner og sitt sosiale nettverk på den andre siden? 

Jackson: Det er slik du ønsker å fremstille det, Mr. Stewart, men jeg prøver å si at det finnes noen, som jeg har hørt om, som bare forsvinner og ikke er aktive Jehovas vitner.

Stewart: Og, Mr. Jackson, du har sagt at de har et valg om å forlate eller ikke forlate. For noen som ønsker å forlate, kanskje fordi de har blitt utsatt for overgrep av noen i organisasjonen og ikke føler at det har blitt behandlet riktig eller adekvat, er det et veldig vanskelig valg, ikke sant, fordi de må velge.

Jackson: Jeg er enig, ja.

Stewart: Og det kan være personlig ødeleggende, fordi de kan miste hele sitt sosiale nettverk og sine familier?

Jackson: Det kan være tilfelle, ja.

Jackson bekrefter at en utmeldt eller ekskludert person vil miste hele sin familie og alle sine venner. Stewart spør deretter om en misbrukt kvinne som ønsker å forlate menigheten, bare har to valg, enten å miste sin familie og sine venner ved å melde seg ut, eller bli i menigheten mot sin vilje. Jackson sier det samme som O’Brien sa, at hun har et tredje valg, «bare å forsvinne». Dette betyr at en person kan slutte å omgås Jehovas vitner og ikke være på møter uten å fortelle det til noen. I så fall vil hun ikke miste sin familie og sine venner.

Men Jackson bekrefter at hvis en kvinne som har blitt misbrukt, ønsker å forlate menigheten, kan det være «personlig ødeleggende» for henne, fordi hun mister sin familie og sine venner og hele sitt nettverk.

Terence O’Brien og Geoffrey Jackson bekrefter at hvis man melder seg ut (trekker seg), så vil man miste hele sin familie og sine venner. Påstanden til Jehovas vitner i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett om at det er et samvittighetsspørsmål hvordan utmeldte skal behandles, har blitt bevist å være usant.

[1]. Se repporten fra The Royal Comission of Australia:   https://www.childabuseroyalcommission.gov.au/case-studies/case-study-29-jehovahs-witnesses

ER KONSEKVENSENE VED UTMELDING SÅ ALVORLIGE AT DE UTGJØR ET PRESS MOT Å MELDE SEG UT?

Svaret på spørsmålet i overskriften er enkelt. Det er ingen tvil om at det er et klart ja. De to intervjuene ovenfor av de to lederne viser at en som melder seg ut, mister sin familie og sine venner. Dette er en sterk grunn til at man ikke melder seg ut. Jeg kjenner flere som ikke lenger har samme tro som Jehovas vitner, men som ikke melder seg ut for ikke å miste sin familie og sine venner.

Hvorvidt dette presset er av den karakter at det krenker retten til fri utmelding etter EMK artikkel 9, er det dommerne, og ikke jeg, som må avgjøre. Men at det eksisterer et slikt press for at vitnene ikke skal melde seg ut, er helt klart.

Høyesterettsdommer Therese Steen har imidlertid pekt på noen «formildende omstendigheter»:

(40) Jeg bemerker at denne boken dekker de samme temaene som boken Bevar dere selv i Guds kjærlighet fra 2008, som mindretallet blant annet viser til. Bli i Guds kjærlighet fra 2018 er på en rekke områder mer avdempet og mindre detaljert, blant annet når det gjelder atferd overfor tidligere medlemmer. Ved vurderingen av hva som er dagens praksis i trossamfunnet, tar jeg utgangspunkt i nyere tekster, herunder boken fra 2018, slik også statsforvalteren gjør i sine vedtak.

(41) Medlemmene i trossamfunnet skal altså ikke omgås tidligere medlemmer, verken ekskluderte eller utmeldte. Dette gjelder også nære slektninger, med mindre man tilhører samme husstand. Familiebåndene brytes ikke, men overfor andre familiemedlemmer enn dem man bor sammen med, er det bare adgang til å ha kontakt i nødvendige familiesaker. Det er ubestridt at terskelen for slik kontakt er relativt høy.

(97) En eksklusjon bryter altså ikke familiebåndene. En mindreårig vil også normalt bo i foreldrehjemmet. Familiens vanlige aktiviteter i hverdagen kan fortsette, men en sentral del av familiens åndelige – det vil si religiøse – liv og samhandling vil etter en eksklusjon ikke lenger være tilgjengelig for den ekskluderte mindreårige. Troslæren gir samtidig anvisning på å ivareta den mindreåriges familieliv, også følelsesmessig.

(99) Etter mitt syn medfører retningslinjene for håndtering av en mulig eksklusjon overfor en mindreårig at prosessen fremstår som mer skånsom enn tidligere. Likevel må det kunne legges til grunn at det kan være både ubehagelig og ydmykende for et barn å måtte forklare seg om anklagene overfor menighetens eldste, ofte med foreldrene til stede – særlig hvis saken gjelder forhold av intim eller sensitiv karakter. Jeg finner likevel at selve prosessen i seg selv ikke utgjør psykisk vold etter barnekonvensjonen artikkel 19.

(127) Et tidligere medlem kan fortsatt være til stede på Jehovas vitners møter. Det er heller ikke slik at enhver kontakt med tidligere medlemmer medfører risiko for eksklusjon, se Vær hyrder for Guds hjord, 2019 kapittel 12 punkt 17, som skiller mellom familiemedlemmer og andre:

(128) En utmeldelse medfører altså ikke en total sosial isolasjon, heller ikke fra familien.

Generelt vil jeg si at den lov som ble innført i 1952, om at ekskluderte vitner skulle skys og isoleres, og den lov som ble innført i 1985, om at også utmeldte skal skys og isoleres, fremdeles står ved makt i sin fulle bredde. I 2024 ble det gjort noen kosmetiske forandringer. Men loven om at det ikke skal være noen kontakt med ekskluderte og utmeldte unntatt i uungåelige situasjoner gjelder fortsatt i 2026.

En detaljert historisk studie av det som Jehovas vitners litteratur sier om behandlingen av ekskluderte og utmeldte, finnes i artikkelen: «Kravet om å sky ekskluderte og utmeldte vitner i året 2026»[1]

DET ER IKKE RIKTIG AT «FAMILIEBÅNDENE IKKE BRYTES» VED EKSKLUSJON ELLER UTMELDELSE

Mine spesialfelt er lingvistikk og semantikk, og fra mitt ståsted kan jeg se at det er svakheter ved den måten Høyesterett fungerer på. Høyesterettsdommerne hører partenes forklaring og bruker de dokumentene som er tilgjengelige fra tingretten og lagmannsretten; og i denne saken har de hatt adgang til Jehovas vitners litteratur. Svakheten er at de i alt vesentlig bygger på skriftlig materiale, og det kan hindre høyesterettsdommerne i å forstå den virkelige betydningen av helt sentrale ord og uttrykk.

Et særlig viktig uttrykk er om «familiebåndene ikke brytes» ved eksklusjon eller utmelding. Hva som ligger i dette uttrykket, utdypes ikke. Ordet «familiebåndene» står i flertall, og i det som følger, skal jeg vise at flere av familiebåndene brytes ved eksklusjon og utmelding.

Et søk på «familiebånd» på Internett ga følgende KI resultat:

Familiebåndene refererer til de tette, emosjonelle og/eller juridiske båndene som knytter medlemmer av en familie sammen.

Definisjon og betydning:

Bånd: Beskriver relasjoner preget av tilhørighet, kjærlighet, lojalitet og ofte felles ansvar.

Omfang: Omfatter forholdet mellom foreldre og barn, søsken, samt utvidet familie (slekt).

Karakteristikk: Familiebånd kan beskrives som «tette» når familiemedlemmer står nær hverandre.

Jeg tror de fleste vil slutte seg til denne definisjonen. Hva skjer så med familiebåndene ved eksklusjon og utmelding? De juridiske båndene blir ikke brutt. Ekteskapet blir ikke oppløst hvis den ene ektefellen blir ekskludert eller melder seg ut. Og foreldrenes ansvar for å forsørge et mindreårig barn består. Men de fleste av de andre familiebåndene brytes.

Egentlig blir forholdene innen en familie snudd opp ned ved en eksklusjon eller utmelding, og det har store konsekvenser for alle familiemedlemmene. Jeg skal nå drøfte denne konsekvensen.

HVORDAN ET BARN OPPLEVER EKSKLUSJON ELLER UTMELDING

For en mindreårig som både fysisk og psykisk er i utvikling, er det to forhold som er særlig viktige: å svare på spørsmålene: Hvem er jeg? Har jeg noen verdi? Og, å bli anerkjent av venner og familie. En eksklusjon eller utmelding vil ha svært stor negativ betydning for begge disse forholdene.

Det er viktig å huske at for aktive Jehovas vitner er deres religion det aller viktigste i livet. De fleste ting i det daglige liv er relatert til deres religion. De deltar i menighetens møter to ganger i uken. En kveld i uken har de et familiestudium av bibelske publikasjoner. De forskjellige familiemedlemmer deltar i forkynnelsen for andre mennesker et par ganger i uken, og måltidene innledes med bønn. Når avgjørelser om arbeid eller utdannelse skal tas, vil også religionen spille en vesentlig rolle.

Det er helt klart at når et medlem av en slik velfungerende vitnefamilie blir ekskludert eller melder seg ut av menigheten, så har det en dramatisk virkning på alle familiemedlemmene. Hvordan opplever så et barn som blir ekskludert eller melder seg ut, denne situasjonen?

I menighetsmedlemmenes og foreldrenes øyne har et ekskludert eller utmeldt barn mistet Guds godkjennelse. Når Guds dom kommer, vil enhver ekskludert eller utmeldt person bli drept uten mulighet for å få en oppstandelse, slik andre i familien venter. Barnet er en «surdeig» i familien, en som har en dårlig innflytelse på hele familien, en som søsknene må passe seg for.

Ifølge læren er en som har blitt ekskludert, en person som på grunn av sin ufullkommenhet har begått alvorlige synder uten å angre disse. En som har meldt seg ut, er mye mer ansvarlig enn en som er ekskludert, fordi han eller hun har med fullt overlegg vendt seg mot Gud og har forkastet Gud og den eneste sanne religion. Foreldrene vil behandle den ekskluderte eller utmeldte i lys av disse lærepunktene.

Dette vil bety at den ekskluderte eller utmeldte blir satt fullstendig utenfor i forholdet til de andre familiemedlemmene, foreldre og søsken. Når familien har familiestudiet, kan den ekskluderte få lov til å være til stede. Men han eller hun har ikke lov til å si noe. Han eller hun får lov til å være med på møter. Men ingen som er til stede på et møte, vil snakke med den ekskluderte. Det er derfor ingen hyggelig opplevelse for den ekskluderte.

En kvinne som forklarte seg i tingretten og lagmannsretten, som var ekskludert som barn, forklarte at når andre vitner kom på besøk til hennes familie, måtte hun gå på rommet sitt og være der til gjestene var gått. Dette følte hun var svært ubehagelig. Et ekskludert barn har ikke lov til å ha kontakt med besteforeldre, tanter og onkler, fettere eller kusiner som er vitner. Og ingen av det ekskluderte barnets venner vil ha noen kontakt med barnet. Det ekskluderte barnet vil bli fullstendig isolert, med unntak av kontakten med elevene på skolen. Men hvis barnet tidligere har fulgt læren, vil barnet ikke ha noen venner blant elevene i klassen fordi de ikke er vitner.

I tillegg til den fysiske isolasjonen bærer barnet på en tung byrde. De eldste i domsutvalget og kanskje også foreldrene har fortalt barnet at han eller hun er fordømt av Gud, og at når den store trengsel kommer, vil han eller hun dø uten mulighet for en oppstandelse. Barnet har ikke lenger noe håp for fremtiden.

Et viktig behov et barn har, er å føle at det har en hensikt med livet og at det er verdifullt og har et fremtidshåp. Men nå blir barnet regnet som skitt, både av Gud og mennesker. Et annet viktig behov er å føle at man blir anerkjent av andre. Og her skjer akkurat det motsatte. Kontakten med alle mennesker, unntatt de som barnet bor sammen med, er brutt, og barnet er fullstendig isolert. Vi kan bare tenke oss hvilken negativ virkning denne situasjonen har på barnets psykiske utvikling på veien mot å bli en likevektig voksen.

Situasjonen for en som er utmeldt vil ofte være verre enn for en som er ekskludert. Den ekskluderte kan angre sine synder og bli gjenopptatt i menigheten. Men den som har meldt seg ut har tatt sitt standpunkt. Som jeg viste i avsnittet «Straff av personer som melder seg ut», blir utmeldte sett på som antikrist, som verre enn avgudsdyrkere, og som er mye verre enn ekskluderte, fordi de med fullt overlegg har vendt seg mot Gud.

Avhengig av foreldrenes syn, kan de som har meldt seg ut, føle isolasjonen på grunn av at de mister venner og familie, som noe som er enda tyngre enn for de ekskluderte. Lyspunktet for dem er at de har tatt sitt standpunkt mot menigheten, og derfor vil det være naturlig for dem å søke kontakt med andre som ikke er vitner og å få venner blant disse.

EKSKLUSJON ELLER UTMELDING FØRER TIL AT FLERE FAMILIEBÅND BLIR BRUTT

Det er et sjokk for foreldrene når et barn blir ekskludert, og sikkert et enda større sjokk når et barn melder seg ut av menigheten og derved med fullt overlegg vender Gud ryggen. Det er ingen tvil om at det som skjer i de fleste vitnehjem, er at forholdet mellom foreldrene og barnet blir forandret. Her er det to forhold som står mot hverandre. På den ene siden vil foreldre elske sine barn, som er deres eget kjøtt og blod. På den andre siden kommer deres forhold til Gud og hans normer.

Som jeg allerede har pekt på, spiller vitnenes tro og deres religion en vesentlig rolle i alle sider av deres liv. Et vitne er villig til å ofre sitt liv i stedet for å bryte Guds lov ved å ta imot en blodoverføring. Og et vitne vil ikke akseptere at personer i deres familie bryter Guds lov.

Hvis en ungdom i fortidens Israel brøt Guds lov, skulle han bli steinet. De som skulle kaste de første steinene, var ungdommens foreldre. Bladet Vakttårnet har brukt dette eksemplet for å vise hvordan foreldre skal behandle sitt ekskluderte barn. Foreldrene er derfor programmert til å vende seg imot sine egne barn hvis disse bryter Guds lov.

Jeg siterer igjen definisjonen av «familiebånd».

Definisjon og betydning:

Bånd: Beskriver relasjoner preget av tilhørighet, kjærlighet, lojalitet og ofte felles ansvar.

Omfang: Omfatter forholdet mellom foreldre og barn, søsken, samt utvidet familie (slekt).

Karakteristikk: Familiebånd kan beskrives som «tette» når familiemedlemmer står nær hverandre.

Det kan ikke være noen tvil om at når et barn blir ekskludert eller melder seg ut, så brytes de tette familiebåndene. Det gjelder også båndene av «tilhørighet, lojalitet og felles ansvar.» Det ekskluderte eller utmeldte barnet og foreldrene lever nå i to forskjellige verdener. Barnet har skitnet til de verdiene som betyr mest for foreldrene, nemlig deres forhold til Gud. Foreldrenes kjærlighet til barnet rekker langt. Men deres kjærlighet til Gud rekker lenger.

Familien har nå blitt et helt annet sted enn det var: nærheten mellom familiemedlemmene og den ekskluderte eller utmeldte er borte. Det samme er tilfellet med den gode kommunikasjonen som eksisterte — den ekskluderte eller utmeldte har ikke lov til å snakke i bestemte situasjoner. Og familiebåndene mellom storfamiliens medlemmer er fullstendig brutt, siden den ekskluderte eller utmeldte ikke har lov til å ha kontakt med, onkler, tanter, fettere, kusiner eller besteforeldre.

Når Høyesteretts dom sier at «familiebåndene brytes ikke», så er det en sannhet med modifikasjoner. De juridiske båndene, slik som ekteskap mellom et vitne og en ekskludert ektefelle, og foreldres ansvar for å forsørge et barn, brytes ikke. Men min erfaring er at alle andre bånd mellom den ekskluderte eller utmeldte og familiemedlemmene enten brytes eller blir sterkt belastet.

Det har blitt uttrykt forskjellige syn på rekkevidden av isolasjon som Det styrende råd krever av ekskluderte og utmeldte. Det avsnittet vi nå har drøftet, hjelper oss til å finne svaret:

Det styrende råd krever total isolasjon av ekskluderte og utmeldte, unntatt i situasjoner hvor kontakt er uungåelig.

Et ekskludert barn som bor sammen med sine foreldre og søsken, må ha kontakt med disse. Men han eller hun er ikke nødt til å ha kontakt med onkler, tanter, fettere, kusiner og besteforeldre. Derfor er det ikke lov å ha kontakt med disse.

Fordi fokus har vært på barn i saken, har jeg drøftet familiebåndene i en familie med et ekskludert eller et utmeldt barn detaljert. Men situasjonen er den samme mellom voksne. Fordi eksklusjon og utmelding er så fryktelige i Jehovas vitners øyne, vil også det nære forholdet mellom ektefeller bli sterkt belastet. I løpet av mine 56 år som eldste, har jeg sett at forholdet mellom ektefeller hvor den ene har blitt ekskludert, har blitt vanskelig, ofte svært vanskelig, for eksempel på det seksuelle området, og det har til og med endt i skilsmisse.

Det er også helt klart at familiebåndene i storfamilien brytes mellom voksne når ingen vitner i familien har lov til å ha kontakt med den ekskluderte eller utmeldte. Og familiebåndene i form av «tilhørighet, kjærlighet, lojalitet og ofte felles ansvar» vil også brytes eller svekkes når man ikke har lov til å kommunisere med hverandre i storfamilien.

KONKLUSJON

Høyesterettsdommer Thomas Chr. Poulsen har reist tre grunnleggende spørsmål som kan avgjøre om Jehovas vitner krenker medlemmenes rett til fri utmelding:

• Kan behandlingen av utmeldte — at de blir skydd — oppfattes som en straff?
• Er behandlingen av utmeldte basert på et pålegg eller på en oppfordring fra trossamfunnets side? Eller er behandlingen basert på de enkelte vitners samvittighet, hvordan de velger å behandle utmeldte?
• Er behandlingen av utmeldte så alvorlig at den kan oppfattes som et utilbørlig press overfor medlemmene for at de ikke skal melde seg ut.

Denne studien har samlet materiale som besvarer disse spørsmålene:

• At utmeldte blir skydd og isolert er en straff, fordi de er onde og har forlatt den eneste sanne religion.
• At ekskluderte og utmeldte skal bli skydd og isolert, er et krav fra Det styrende råd. Det er ikke rom for at det enkelte vitne kan bruke sin samvittighet og avgjøre hvor mye eller lite kontakt han eller hun skal ha med ekskluderte og utmeldte.
• Behandlingen av utmeldte er så alvorlig at den innebærer et utilbørlig press mot at vitner melder seg ut fra menigheten. Hvorvidt dette presset er så alvorlig at det krenker retten til fri utmelding etter EMK artikkel 9, er det ikke min oppgave å avgjøre.

DET SOM ER SÅ ALVORLIG OG SÅ SJOKKERENDE ER AT JEHOVAS VITNER BEVISST HAR FORSØKT Å VILLEDE TINGRETTEN, LAGMANNSRETTEN OG HØYESTERETT NÅR DET GJELDER HVORDAN DE BEHANDLER EKSKLUDERTE OG UTMELDTE.

 

[1]. https://mybelovedreligion.no/2026/02/09/kravene-om-a-sky-ekskluderte-i-ar-2026/?lang=no