EKSKLUSJONEN AV GRY NYGÅRD — ET EKSEMPEL PÅ EN HANDLING SOM ER I STRID MED BIBELEN DEL I

Det står i dommen at det er ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse. Jeg vil sitere fra domspremissene i det som følger. I noen tilfeller vil sitatene bli brukt to ganger, men de blir behandlet fra forskjellige synsvinkler. Navn vil bli forkortet til initialer. Henvisningene «Ref.» fulgt av sidetall, viser til sidene i lagmannsrettens dom. Setninger av særlig betydning har jeg merket med brunt og blått.

 

Hvis et medlem av en menighet av Jehovas vitner blir ond (poneros) — det vil si at han eller hun er gjennomsyret av en eller flere handlinger som Bibelen viser er eksklusjonsgrunner — bør han eller hun bli ekskludert. Dette blir vist av Paulus i 1. Korinterne 5:13.

Boken Guds Rike Hersker, side 114, sier:

Kristne eldste får grundig opplæring i hvordan de skal ta hånd om slike saker [eksklusjonsaker] på Jehovas måte – med den rette balansen mellom rettferdighet og barmhjertighet.

Dette er rett og slett ikke sant! Omkring 1990 var det et kurs for eldste hvor alle sider for behandling av eksklusjonssaker ble drøftet i detalj. Siden da har de eldste vært til stede på kurs gjennomsnittlig to dager per år. Eksklusjonssaker har noen ganger kort blitt nevnt i forbifarten, men de eldste har ikke fått noen «grundig opplæring» om hvordan slike saker skal behandles.

Når en alvorlig synd kommer for en dag, vil eldsterådet velge tre eldste til å behandle denne saken. Den eneste «opplæring» disse eldste har fått, er å lese Eldsteboken[1]. Men det er umulig å lære hvordan man skal behandle mennesker «på Jehovas måte» — på en kjærlig og rettferdig måte — ved å lese en bok.

Det er nødvendig at det som foregår i et domsutvalg, behandles konfidensielt. Den positive siden ved dette er at den personen som blir beskylt for å ha handlet galt, blir beskyttet. Den negative siden er at konfidensialitet også er en beskyttelse for de tre medlemmene av domsutvalget. Ingen person utenom domsutvalget kan reise spørsmål om domsutvalgets behandling og vurdering av en bestemt sak. Dette betyr at informasjon om hvordan eksklusjonssaker blir behandlet av et domsutvalg, normalt ikke vil bli offentlig.

Derfor er Nygårds sak, som er behandlet av tre domstoler, så spesiell. De tre medlemmene av domsutvalget og de tre medlemmene av appellutvalget har måttet svare på spørsmål om hvordan de har behandlet Nygårds sak. Dette gir oss et unikt innsyn i hvordan eksklusjonssaker blir behandlet. Og vi ser at ingen av utvalgene har oppfulgt Eldstebokens eller Bibelens krav. Dette er nok noe som ofte skjer, og det viser at de enkelte vitner ikke har noen rettsikkerhet. Utvalgene kan behandle dem som anklages for en alvorlig synd, slik de ønsker, i strid med Eldsteboken og Bibelen, og ingen kan stille dem til regnskap for dette, fordi ingen får innsyn i behandlingen av eksklusjonssaker.

I Norge er det fire forskjellige domstoler, forliksrådet, tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Den 9. juli 2021 dømte Borgarting lagmannsrett i saken i Nygårds favør.  Den 16. september anket Jehovas vitner saken til Høyesterett.

[1]. Ordet  «Eldsteboken» er ofte nevnt i utskriften av dommen i Lagmannsretten. Referansen er til «Vær hyrder for Guds hjord» (2019).

SITUASJONEN

Nygård var 16 år gammel da hun ble døpt, og da hun ble ekskludert, hadde hun tilhørt forskjellige menigheter av Jehovas vitner i 31 år. Hun var separert fra sin mann, men de var ikke skilt. Den 10. mars 2018 spiste hun middag sammen med en mann fra en annen menighet, som også var separert. De drakk alkohol til maten, men de var ikke beruset.

Nygård har tretthetssyndromet ME, og hun er ofte sliten. Hun hadde etterlatt sitt yttertøy på mannens hotellrom, og etter middagen gikk de til rommet for å hente yttertøyet. Hun var trett, og hun la seg på sengen for å hvile. Hun våknet ikke før neste morgen, og da var hun naken. Dagen etter ringte mannen og fortalte at han hadde hatt oralsex med henne.

Den 13. mars tok Nygård kontakt med eldste KS[1] og fortalte hva som hadde hendt. Hun sa hun var lei seg fordi hun hadde brakt seg selv i denne situasjonen. Eldsterådet satte ned et domsutvalg, og hun ble ekskludert. Hun appellerte eksklusjonen, og appellutvalget opprettholdt eksklusjonen. Den 10. juni 2018 skrev hun et brev og ba om å bli gjenopptatt. Men det ble avslått. Den 3. september sendte hun et nytt brev med ønske om å bli gjenopptatt. Men det ble også avslått.

I 2019 kontaktet Nygård advokat, og han skrev en forliksklage på hennes vegne til Forliksrådet. Forliksrådets avgjørelse av 5. Juni 2019 var at hennes eksklusjon var ugyldig, og at menigheten måtte betale henne kr. 100 000 i erstatning, foruten hennes saksomkostninger. Jehovas vitners menighet sendte en begjæring til tingretten om å oppheve forliksrådets dom. Den 27. februar 2020 traff tingretten en avgjørelse i Jehovas vitners favør, og Forliksrådets dom ble opphevet.

Nygård anket så til Borgarting lagmannsrett hvor saken ble vurdert 2-4 juni, 2021. Følgende spørsmål skulle vurderes:

• Skulle saken avvises, fordi spørsmålene var strengt religiøse?
• Var Nygårds eksklusjon ugyldig?
• I så fall, hadde hun krav på erstatning?

Den ene av de tre dommerne mente at saken skulle avvises, siden de religiøse spørsmålene lå utenfor rettens kompetanseområde. De to andre dommerne var uenig i dette, og de ville høre saken, fordi Nygårds rettsikkerhet var tilsidesatt. Den 8. juli 2021 falt dommen: Nygårds eksklusjon var ugyldig, og menigheten måtte betale Nygård en erstatning på 100 000 kroner. Menigheten måtte også betale Nygårds saksomkostninger på omkring 900 000 kroner.

Jehovas vitner anket til Høyesterett den 16.september 2021.

[1]. Jeg bruker initialer i stedet for navn.

DOMSTOLENS PRØVINGSADGANG

Det som lagmannsretten er blitt bedt om å avgjøre, er følgende (Ref. 9):

Lagmannsretten skal ta stilling til om vedtaket om å ekskludere Nygård fra Jehovas vitner kan prøves rettslig, og i så fall om vedtaket er ugyldig.

For å vurdere domstolens prøvingsadgang må man se på norske lover og juridiske vurderinger. Dommerne bruker to begreper, nemlig «gjeldende rett» og «ulovfestet grunnlag». Det er trossamfunnsloven av 1969 som er den lov som saken er dømt etter, og som er en del av «gjeldende rett». Andre lover og juridiske vurderinger av eksperter, som ikke fungerer som «gjeldende rett», kan være «ulovfestede grunnlag», som kan fungere som veiledende prinsipper.

Anvendelsen av trossamfunnsloven av 1969 som «gjeldende rett»

De to dommerne som utgjorde flertallet, begynnte drøftelsen av «gjeldende rett» med referanse til trossamfunnsloven av 1969 (Ref. 10, 11):

Vi har trosfrihet i Norge, jf. Grunnloven § 16 og EMK artikkel 9 nr. 1. Det innebærer at alle kan tro på hva de vil. Retten til fri religionsutøvelse innebærer også retten til å danne autonome religiøse samfunn, hvor trossamfunnene har full rådighet over religiøse spørsmål knyttet til virksomheten, og som domstolene ikke skal blande seg inn i.

Det må imidlertid oppstilles enkelte begrensninger i dette utgangspunktet. Etter trossamfunnsloven av 1969 § 10, som nå er opphevet, men som gjelder i saken her, må «[i]ngen […] nytta usømelege overtydingsgrunnar, lovnader eller trugsmål eller gå fram på onnor misleg vis med føremål å få nokon til å gå inn i eller ut or trudomssamfunn».

Det viktige poenget her er å skjelne mellom et trossamfunns selvråderett og hvordan norsk lov kan modifisere denne. Ethvert religionssamfunn kan lage sine egne lover, innbefattet lover om eksklusjon. Og trossamfunnet har rett til å håndheve disse lover uten innblanding av andre. En domstol har ingen rett til å prøve de interne lovene i et trossamfunn. Men det kan være at disse lovene eller andre regler blir praktisert på en måte som strider mot norske lover. En slik situasjon kan bli prøvd for en domstol.

Trossamfunnsloven av 1969 drøfter innmelding og utmelding av trossamfunn og nevner følgende forhold som er forbudt:

• Usømmelige overtalelsesgrunner for innmelding eller utmelding.
• Løfter for innmelding eller utmelding.
• Trusler for innmelding eller utmelding.
• Annen utilbørlig måte for å påvirke innmelding eller utmelding.

Disse punktene viser at et trossamfunn ikke kan gjøre hva det vil og dekke seg ved å hevde at dette er interne religiøse forhold. Et trossamfunn kan bli holdt ansvarlig hvis de bryter ett av de fire punktene over.

Gjeldende rett basert på Høyesteretts avgjørelser

Lover om religionssamfunn som ikke er gjeldende rett, og juridiske vurderinger og betenkninger kan kaste lys over anvendelsen av de uttrykk som finnes i trossamfunnsloven av 1969.

Høyesterett har ikke vurdert spørsmål om eksklusjon fra trossamfunn. Men den har vurdert spørsmål om å nekte innmelding i et trossamfunn. Prinsippene i Høyesteretts dom kan også anvendes i saker som gjelder eksklusjon. I Rt-2004-1613 skriver Høyesterett (Ref. 12, 13):

31. Et vilkår for adgangen til å få vedtaket rettslig prøvet må være at søksmålet ikke forutsetter noen vurdering av trosspørsmål fra domstolens side. Dette må følge av religionsfriheten som er fastslått i Grunnloven § 2 første ledd og EMK [Den europeiske menneskerettskonvensjon] artikkel 9 nr. 1.

33. Autonomien for religiøse samfunn kan imidlertid ikke gå så langt at vedtak om nektelse av medlemskap og utestengning fra trosfellesskapet ikke i noe tilfelle kan prøves for domstolene, uavhengig av hva som pretenderes av saksøkerne som grunnlag for det materielle krav som fremsettes.

34. Selv om troselementet står sentralt i et religiøst samfunn, vil nektelse av medlemskap og andre tyngende sanksjoner kunne være begrunnet i omstendigheter uten tilknytning til trosspørsmål. Slike vedtak kan også være truffet uten at de saksbehandlingsregler vedtektene for det religiøse samfunnet selv stiller opp, er fulgt. Vedtakene kan være bygget på et vesentlig uriktig faktum, og grunnleggende rettssikkerhetsnormer kan være tilsidesatt, jf. i denne forbindelse trossamfunnsloven § 10, som begrenser adgangen til å bruke press for å få noen til å gå inn i eller ut av samfunnet. Så lenge det dreier seg om vedtak av stor velferdsmessig betydning for den som rammes, og søksmålet ikke forutsetter en vurdering av religiøse spørsmål, kan det etter min mening ikke avvises. Hvorvidt spørsmålet forutsetter en slik vurdering, vil, som jeg har pekt på i utgangspunktet, måtte avgjøres ut fra karakteren av de krav som er fremmet, og saksøkernes pretensjoner til støtte for kravene. (Lagm.r. sidene 12, 13)

Av Høyesteretts premisser går det helt klart fram at det kan være sider ved en eksklusjon fra et trossamfunn som ikke kommer under kategorien «religiøse spørsmål», og som derfor må kunne prøves av en domstol.

Etter å ha sitert Høyesteretts kommentarer kommer de to dommerne i lagmannsretten, som utgjør flertallet, med følgende kommentar (Ref. 13, 14):

Selv om avgjørelsen rent faktisk ikke gjaldt eksklusjon fra trossamfunn, må det legges til grunn at Rt-2004-1613 fremdeles gir uttrykk for rettstilstanden ved eksklusjon fra trossamfunn. Hvorvidt internasjonale kilder oppstiller andre skranker, bør vurderes konkret ut fra de momenter som eventuelt skulle tilsi at eksklusjonen er ugyldig, se nedenfor.

Flertallet oppfatter avsnitt 34 i Rt-2004-1613 dithen at selv om en eksklusjon materielt sett er avgjort ut fra kriterier og vurderinger knyttet opp mot trosspørsmål, kan domstolene likevel prøve om eksklusjonen er i tråd med saksbehandlingsregler vedtektene for det religiøse samfunnet selv stiller opp, eller om det foreligger tilsidesettelse av grunnleggende rettssikkerhetsnormer eller et vesentlig uriktig faktum er lagt til grunn. Det kan ikke være slik at enhver side av et vedtak som beror på trosspørsmål, er unndratt domstolsprøving.  Dette vil åpne for misbruk under dekke av at det er tale om trosutøvelse.

En sak om eksklusjon fra et trossamfunn er gyldig eller ikke, kan reises: 1)     Når saksbehandlingsregler som trossamfunnet selv har stilt opp, ikke følges. 2)    Vedtaket er bygget på et vesentlig uriktig faktum. 3)     Grunnleggende rettsikkerhetsnormer er tilsidesatt.

Nygårds sak skal realitetsprøves

Etter at rettens flertall har vurdert gjeldende rett, følger deres konklusjon. (Ref. 15):

Ut fra Nygårds pretensjon om at menigheten har opptrådt i strid med sine egne saksbehandlingsregler og grunnleggende rettsikkerhetsnormer, er flertallet ikke i tvil om at saken må fremmes for domstolene. Det vises til lagmannsrettens tidligere kjennelse i saken her om at det ikke var grunnlag for avvisning (LB-2020-011024), samt flertallets syn på realiteten, som innebærer at Nygård har et rettskrav på å få kjent eksklusjonen ugyldig, jf. tvisteloven § 1-3 første ledd.

PARTENES PÅSTANDER

Nygård har lagt ned følgende påstand:

• Eksklusjonen av Gry Helen Nygård fra Jehovas vitner — Ski menighet er ugyldig.
• Jehovas vitner — Ski menighet dømmes til å betale oppreisningserstatning til Gry Helen Nygård, etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 250 000.
• Jehovas vitner — Ski menighet dømmes til å betale Gry Helen Nygård sine saksomkostninger for forliksrådet, tingretten og lagmannsretten.

 

Ski menighet har lagt ned følgende påstand:

• Saken avvises.

Subsidiært:

• Anken over tingrettens dom punkt 1 forkastes.
• Jehovas vitner — Ski menighet tilkjennes saksomkostninger for alle domsinstanser.

LAGMANNRETTENS DOM

1. Jehovas vitners vedtak om eksklusjon av Gry Helen Mollan Nygård er ugyldig.
2. Jehovas vitner – Ski menighet dømmes til å betale 100 000 – etthundretusen – kroner i erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning) til Gry Helen Mollan Nygård innen to uker etter at dommen er forkynt.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Jehovas vitner – Ski menighet 512 063,50 – femhundreogtolvtusenogsekstitre50/100 – kroner til Gry Helen Mollan Nygård innen to uker etter at dommen er forkynt.
4. I sakskostnader for tingretten, inkludert forutgående behandling i forliksrådet, betaler Jehovas vitner – Ski menighet 386 082 – trehundreogåttisekstusenogåttito – kroner til Gry Helen Mollan Nygård innen to uker etter at dommen er forkynt.

UTVALGENEES BEHANDLING AV SAKEN FRA ET JURIDISK SYNSPUNKT

Hvis det er grunnlag for å tro at et medlem av menigheten har gjort seg skyldig i en alvorlig synd, blir det nedsatt et domsutvalg. Hensikten med utvalget er å finne ut nøyaktig hva som er hendt. Hvis det er beviser for en alvorlig overtredelse, ønsker utvalget å finne ut om vedkommende angrer. Den som angrer, vil ikke bli ekskludert.

Det er store svakheter ved dette systemet. For det første har de eldste ingen opplæring i å behandle saker i et domsutvalg. Når en sak oppstår, blir de tre eldste i utvalget oppfordret til å lese om behandlingen av saker i Eldsteboken. Men man kan ikke lese i en bok hvordan man skal behandle mennesker i en vanskelig situasjon.

For det andre fungerer ikke appellutvalgene som virkelige appellutvalg. Før appellutvalget skal møte anklagede, får det domsutvalgets rapport om saken, og de har et møte med domsutvalget hvor de får vite domsutvalgets vurdering. I de fleste tilfeller blir medlemmene av appellutvalget ledet til å få et bestemt syn på anklagede. Og de færreste appellutvalg foretar en selvstendig vurdering av saken uavhengig av konklusjonene til domsutvalget. Jeg har ingen statistikk, men min erfaring er at det skjer svært sjelden at et appellutvalg omgjør et vedtak av domsutvalget om eksklusjon.

De data som vil ble presentert, vil vise inkompetansen til domsutvalgets og appellutvalgets medlemmer og hvordan appellutvalget ikke har foretatt en selvstendig vurdering av saken.

Er Nygård skyldig i en overtredelse som fortjener eksklusjon?

Det hele begynte da Nygård den 13 mars 2013 sendte følgende melding til eldstebror KS i Ski menighet:

Hei. Jeg trenger å få snakket litt med dere eldste. Jeg har havnet i en situasjon jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere og tenker det er best å snakke med dere om det for sikkerhets skyld. Håper det lar seg gjøre. Hilsen Gry.

KS ba henne beskrive situasjonen, og hun skrev:

Ja. Det handler om noe som skjedde mens jeg sov. Hvorvidt jeg har gjort meg skyldig i å tråkke over grensen for porneia.

Vi merker oss at Nygård ikke sier at hun er skyldig i porneia, for det som hendte, skjedde mens hun sov. Men hun vil gjerne avklare situasjonen med de eldste. Nygård ber derfor om hjelp fra de eldste.

Referatet av dommen sier på side 3:

Nygård møtte domsutvalget 22 mars 2018. På bakgrunn av Nygårds forklaring fant domsutvalget det var grunnlag for å ekskludere henne fra Jehovas vitner.

Nygård har gitt følgende fremstilling:

• Hun er separert fra sin mann, og hun spiste middag på hotell Plaza sammen med et annet vitne, som også var separert.
• De nøt alkohol i forbindelse med middagen. Men ingen av dem var beruset.
• Hun og mannen gikk til mannens rom på hotellet for å hente hennes yttertøy.
• Hun har tretthetssyndromet ME, og hun la seg på sengen for å hvile, og så sovnet hun.
• Hun våknet neste morgen, og hun var da naken.
• Neste dag ringte mannen og fortalte at han hadde utført oralsex på henne, men at han stoppet da han oppdaget at hun sov.

Hvis denne fremstillingen er riktig, var det verken grunnlag for å nedsette et domsutvalg eller for å ekskludere Nygård. Det var ikke fornuftig å spise middag med en mann, siden verken han eller hun var fri til å gifte seg. Det var heller ikke fornuftig å nyte alkohol i denne situasjonen, siden alkohol nedsetter dømmekraften. Men å handle ufornuftig er ikke grunnlag for eksklusjon.

Hvis det er riktig at mannen utførte oralsex på henne mens hun sov, er dette det samme som voldtekt (sovevoldtekt) i henhold til straffelovens § 291 punkt b, og hun har ikke noe ansvar for denne handlingen. Domsutvalgets oppgave var å finne ut om det hadde funnet sted en sovevoldtekt.

Siden Nygård i sin melding til KS skrev at handlingen som muligens er porneia forgikk mens hun sov, og at hun hevder å ha sagt det samme til domsutvalget, er det uforståelig at hun ble ekskludert. Rettens flertall sier dessuten (Ref. 21): at «hennes forklaring – og som må legges til grunn, har vært konsistent hele veien.» Forhandlingene i tingretten ble tatt opp på video, og denne ble avspilt for lagmannsretten. Når hennes forklaring i tingretten og i lagmannsretten var den samme uten avvik, taler det for at den er sann og at de seks punktene beskriver situasjonen slik den virkelig var. Eldste RB bekrefter at Nygård hele tiden har sagt at hun sov da oralsex ble utført (Ref. 19).

Saken kjerne om frivillighet eller voldtekt ble ikke vurdert av domsutvalget eller appellutvalget  

Når det gjelder domsutvalget, skriver Ref. 17 at «Presisjonsnivået for prosessen [behandlingen av saken mot Nygård] fremstår lavt.» Det vesentlige punktet for utvalget burde være om Nygård frivillig var med på den nevnte oralsex. Men det har domsutvalget ikke vurdert, slik Ref. 20 viser:

Domsutvalgsmedlemmet KS, som hadde snakket med Nygård i forkant, hadde fått med seg at det var snakk om oralsex, men forklarte at domsutvalget prøver å ikke gå inn i alle detaljer. Han forklarte at domsutvalget ikke hadde vurdert om den seksuelle omgangen var frivillig eller ikke.

Her blir inkompetansen til medlemmene av domsutvalget synlig. Det spørsmål som var selve kjernen i saken —om den nevnte oralsex var frivillig eller ikke — var ikke vurdert av domsutvalget. Men da kan man jo spørre om hva grunnlaget for eksklusjonen egentlig var. Nygård må jo frivillig ha deltatt i porneia flere ganger for å bli ekskludert. Rettens flertall skriver (Ref. 21):

Det at spørsmålet om frivillighet ikke har vært et tema i domsutvalget, samtidig som appellutvalgsmedlemmet TGU har lagt til grunn at Nygård sov under den seksuelle omgangen, indikerer at eksklusjonsvedtaket er besluttet løsrevet fra om det foreligger en voldtekt eller ikke…

Overordnet forstår flertallet det slik at både domsutvalg og appellutvalg holder det helt åpent om Nygård objektivt sett har blitt voldtatt, med unntak for appellutvalgsmedlemmet TG som rent faktisk synes å ha lagt til grunn at den seksuelle omgangen fant sted mens Nygård sov.

Domsutvalget og appellutvalget har satt til side grunnleggende rettssikkerhetsnormer

Inkompetansen til medlemmene av domsutvalget og appellutvalget blir vist ved at grunnleggende saksbehandlingsprinsipper ikke er fulgt i saken mot Nygård (Ref. 20):

Flertallet bemerker at menighetens saksbehandling på en rekke punkter er angrepet og det er blant annet anført at grunnleggende rettsikkerhetsnormer er brutt. I prosedyren ble det pekt på at det er uklart hvilket faktum utvalgene har lagt til grunn. De faktiske omstendigheter flertallet bygger på skiller seg ikke i vesentlig grad fra de faktiske forhold Nygård har påberopt. Etter bevisførselen finner flertallet det sannsynliggjort at spørsmålet om oralsex – eller andre former for seksuell omgang – enten har vært behandlet svært overfladisk eller ikke i det hele tatt har vært drøftet i doms- eller appellutvalgsmøtene. Dette har ført til ulik oppfatning blant de eldste i nevnte utvalg om hva de mener Nygård har gjort seg skyldig i…

At det ikke har vært tilfellet [at saken har fått en betryggende behandling], støttes av KS forklaring om at domsutvalget ikke ville gå inn i detaljer. Dette har etter flertallets syn medført at utvalgsmedlemmene har latt et selektivt utvalg faktiske og/eller forestilte forhold danne grunnlag for eksklusjonsvedtaket. Det er også andre ulikheter i forklaringene fra medlemmene av doms- og appellutvalget som underbygger at medlemmene har vært lite opptatt av å få med seg detaljer som kunne få betydning for spørsmålet om eksklusjon.

Sitatene ovenfor viser at behandlingen av saken av både domsutvalget og appellutvalget har vært svært overfladisk, og at grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper er satt til side.

Domsutvalget og appellutvalget har ikke kunnet peke på hva som er Nygårds synd

Rettens konklusjon om at behandlingen av saken har vært svært overfladisk, støttes både av de rapporter som domsutvalget og appellutvalget har laget (Ref. 21):

For Nygårds rettssikkerhet er det videre av stor betydning at hun ikke på noe tidspunkt har fått en tilstrekkelig begrunnelse for eksklusjonen. Selv om det må aksepteres at «porneia» (seksuell umoral), som er et trosspørsmål, gir grunnlag for ekskludering, må det kunne forventes at det overfor den ekskluderte blir tydeliggjort hva den seksuelle umoralen består i. Nygård har blitt meddelt muntlig at hun ble ekskludert, og har forstått at det var basert på at hun hadde gjort seg skyldig i «porneia».

Også vedtaket fra appellutvalget er meddelt henne muntlig uten nærmere begrunnelse. Nygård er dermed ikke meddelt hva ved hennes handling som utgjorde «porneia». Det er, som det fremgår av gjennomgangen over, ikke klart for flertallet hva de eldste i Jehovas vitner mener hun rent faktisk har gjort seg skyldig i – og det er kanskje heller ikke vurdert. Det er i alle fall ingen skriftlig dokumentasjon som gir notoritet over hva som er lagt til grunn. Referatet fra møtet i domsutvalget av 29. mars 2018, som ikke er ment for Nygård, men for appellutvalget, sier ikke noe om hva som kvalifiserer til «porneia» i denne konkrete saken. Det gjør heller ikke rapporten fra appellutvalget av 4. april 2018, som er enda knappere. Nygård har dermed ikke hatt foranledning til å vite hva hun skulle bruke som begrunnelse for å bringe saken inn for appellutvalget, eller hva hun skulle angre på for å få gjenopptatt sitt medlemsskap. 

Medlemmene av domsutvalget og appellutvalget har gitt motstridene forklaringer

At både juridiske og teokratiske regler for behandling av saker er brutt, viser også det faktum at oppfatningen til medlemmene av domsutvalget og appellutvalget om hvilke «beviser» som er kommet fram i deres møter med Nygård, er sprikende (Ref. 20):

Bevisførselen i tingretten og lagmannsretten har avdekket sprikende forklaringer fra medlemmene i domsutvalget og appellutvalget om hva de mener Nygård har erkjent og hvilken konkret handling de mener hun har begått.

Nedenfor siterer seg fra rettens beskrivelse av de sprikende forklaringene (Ref. 18, 19):

KS, det ene medlemmet av domsutvalget, og en av de to som først fikk Nygårds versjon av hendelsesforløpet, forklarte at Nygård fortalte at hun og mannen hun møtte også drakk alkohol etter at de kom tilbake til hotellrommet. Ifølge KS fortalte hun om «litt intimitet, kyssing og beføling» før de «endte opp i sengen». Nygård sovnet og våknet opp naken. Ifølge Steen fortalte også Nygård at hun og mannen spiste frokost sammen før de dro hver til sitt som venner. Nygård bestrider at hun sa noe av dette. Hun bekrefter imidlertid at hun svarte avkreftende på spørsmål om hun var blitt/mente seg utsatt for voldtekt. KS  opplevde Nygård slik at hun mente hun ikke var særlig beruset.

TG og RA, to av tre medlemmer i appellutvalget, forklarte også at Nygård fortalte at hun hadde tatt noen drinker med mannen før hun ble med ham på hotellrommet, hvor de drakk mer. TG beskrev at han forsto det slik at de to hadde det hyggelig sammen og oppfattet at de fortsatte festen på rommet. TG husket at Nygård sa hun la seg og våknet av at mannen utført oralsex på henne. RA har beskrevet det slik at Nygård og mannen ble intime på hotellrommet, at de kysset og gikk til sengs, men at Nygård underveis sovnet. Han mente hun ikke var helt bevisst på hva som foregikk etter dette og at hun husket lite av det som skjedde før hun våknet. Begge bekreftet at hun uttrykkelig ble spurt om hun (oppfattet det slik at hun) var blitt voldtatt, noe hun avkreftet. Deres nærmere forklaringer kommer flertallet tilbake til. Både domsutvalget og appellutvalget konkluderte med at Nygård hadde begått seksuell umoral (porneia).

Det andre medlemmet av domsutvalget, TGU, har forklart at Nygård fortalte at hun og mannen omfavnet og kysset hverandre på hotellrommet, og videre at de drakk mer alkohol. De la seg på sengen. Nygård følte seg trøtt og skulle ta en «power nap». Han oppfattet det slik at Nygård våknet da mannen lå oppå henne. De spiste deretter frokost og skiltes som venner. De hadde spurt to ganger om hun følte seg voldtatt, noe hun svarte benektende på.

Forklaringene til medlemmene av domsutvalget og appellutvalget spriker så mye at vi forstår at en stor del av det disse eldste har forklart for tingretten og lagmannsretten, ikke er sant. Kan vi da trekke den konklusjon at noen av dem lyver? En slik konklusjon er ikke nødvendig.

Hva er årsaken til de sprikende forklaringene?

Artikkelen “Myth: Eyewitness Testimony is the Best Kind of Evidence,” kan kaste lys over problemet.

But being convincing isn’t the same as being accurate. Eyewitness testimony is more fallible than many people assume. The advent of DNA analysis in the late 1980s revolutionized forensic science, providing an unprecedented level of accuracy about the identity of actual perpetrators versus innocent people falsely accused of crime. DNA testing led to the review of many settled cases. According to the Innocence Project , 358 people who had been convicted and sentenced to death since 1989 have been exonerated through DNA evidence. Of these, 71% had been convicted through eyewitness misidentification and had served an average of 14 years in prison before exoneration. Of those false identifications, 41% involved cross-racial misidentifications (221 of the 358 people were African American). And 28% of the cases involved a false confession.

The claim that eyewitness testimony is reliable and accurate is testable, and the research is clear that eyewitness identification is vulnerable to distortion without the witness’s awareness. More specifically, the assumption that memory provides an accurate recording of experience, much like a video camera, is incorrect. Memory evolved to give us a personal sense of identity and to guide our actions. We are biased to notice and exaggerate some experiences and to minimize or overlook others. Memory is malleable.[1]

Øyenvitner for et domsutvalg har det motiv å fortelle sannheten, og det samme er tilfellet når medlemmene av et domsutvalg eller et appellutvalg må vitne i en rettsak. Men som sitatet ovenfor viser, er det mange faktorer som kan influere vitnenes hukommelse, slik at deres forklaring blir uriktig. Basert på min egen erfaring må jeg si at saker som baserer seg på hva som ble sagt og hva som ikke ble sagt, er svært problematiske.

I tillegg til at øyenvitner kan oppfatte virkeligheten forskjellig og huske forskjellige ting, er det tydeligvis tre andre forhold som spiller en stor rolle i forbindelse med saken mot Nygård. For det første er det den overfladiske måten saken er blitt behandlet på; for det andre er det lett å trekke slutninger som det ikke er grunnlag for; og for det tredje er det ledende informasjon som ble gitt av medlemmene av domsutvalget til medlemmene av appellutvalget.

Angående den overfladiske behandlingen leser vi (Ref. 20, 21):

Hva slags seksuell omgang som ble utført, om Nygård sov helt eller delvis under denne, og om den var frivillig, synes enten ikke å ha vært tema under domsutvalgsmøtet eller noe utvalgsmedlemmene har vegret seg for eller unnlatt å ta stilling til. Med det fåtall eksklusjonssaker menigheten har – i en nokså begrenset medlemsmasse – antar flertallet at ovennevnte er omstendigheter TGU ville ha husket om det hadde vært betryggende behandlet i møtet. At det ikke har vært tilfellet, støttes av KS forklaring om at domsutvalget ikke ville gå inn i detaljer.

I denne saken hvor det ikke har blitt presentert klare beviser og det ikke er trukket klare konklusjoner, er det helt naturlig at medlemmene av begge utvalgene vil legge vekt på enkelte ting som de husker, eller mener å huske, og andre vil legge vekt på andre ting som de mener å huske.

Domsutvalgsmedlemmet TGU er et godt eksempel på det å trekke slutninger som det ikke er grunnlag for, når han mente at Nygårds synd var samleie (Ref. 20):

Domsutvalgsmedlemmet TGU forklarte for tingretten at den konkrete synden i denne saken er samleie. På nærmere spørsmål om hvorfor han la til grunn at det hadde skjedd et samleie, svarte han at Nygård ikke sa at hun hadde hatt samleie, men at hun hadde forklart at hun var helt eller delvis avkledd og at det hadde skjedd ting som hun selv betegnet som umoral eller «porneia». Han kan ikke huske at det var snakk om at hun sov under den seksuelle omgangen, eller at det var snakk om oralsex.

Det er naturlig at medlemmene av appellutvalget får en skriftlig rapport av saken av medlemmene av domsutvalget. Men spørsmålet er hvor mye ledende informasjon de får, noe som kan hindre dem fra å gjøre en selvstendig vurdering. Spørsmålet er også om all den informasjon de får, er riktig. Flere av uttrykkene i vitneutsagnene er vage, for eksempel bruker rettens flertall ordene «han oppfattet det slik» to ganger og «han mente» en gang. når TG «oppfattet at de fortsatte festen på rommet». Dette kan tyde på at man får visse opplysninger som ikke er helt klare, og så legger man noe til disse opplysningene eller tolker dem på en bestemt måte.

Hvilken informasjon kan vi tro på?

Rettens flertall peker på at siden det har vært få saker med eksklusjoner i menigheten, er det naturlig at TGU ville ha husket «om det hadde vært betryggende behandlet på møtet», selv om det er gått to år siden det fant sted. Dette illustrerer at akkurat som det er flere faktorer som gjør at man ikke kan huske noe i detalj eller blande sammen ting, så er det flere faktorer som gjør at man kan huske klart. En av disse er tiden.

Vi har sett at Nygård to dager etter middagen på hotell Plaza sendte en melding til KS og ba om å få snakke med ham, og at saken gjaldt en urett handling som hadde skjedd mens hun sov. Personer kan selvsagt rasjonalisere i forbindelse med virkeligheten for at en selv ikke skal komme i vanskeligheter. Men det er ingen ting ved det Nygård gjør eller skriver, som reiser tvil om hun snakker sant. Hun møtte også domsutvalget kort tid etter hendingen, og vi må forutsette at hun husket det som hadde skjedd når hun ikke sov, og at hun fortalte sannheten til domsutvalget. Ref. 19 sier:

Nygård har forklart at hun hele tiden, overfor KS i SMS, i møte med ham og en annen eldste under forundersøkelsen, i møte med domsutvalget, i møte med appellutvalget og for tingretten fortalte at hun sov da den seksuelle omgangen fant sted. Det samme har hun forklart for lagmannsretten. Forstander i Ski menighet, RB, bekreftet at Nygård hele veien har fortalt at hun sov under den seksuelle omgangen.

Vi har all grunn til å tro på det Nygård sier om at hun sov da den seksuelle handlingen foregikk. Hun har alltid vært helt konsekvent i sine forklaringer. I kontrast til disse står de sprikende utsagn fra medlemmene av domsutvalget og appellutvalget. Rettens flertall tror det Nygård sier, mens rettens mindretall tror det som utvalgsmedlemmene sier og ikke legger noen vekt på at forklaringene er sprikende.

[1]. https://www.psychologicalscience.org/teaching/myth-eyewitness-testimony-is-the-best-kind-of-evidence.html.

NYGÅRDS MOTIVER BLIR DRATT I TVIL

I en sak vil begge parter bruke argumenter som støtter deres syn. Jehovas vitner lærer på sine møter at de må se positivt på alle mennesker uansett hvilken tro og hvilke oppfatninger de har. Domsutvalgene får den veiledning at de skal respektere alle menneskers verdighet, noe som også innbefatter personer som er ekskludert.

På bakgrunn av dette reagerer jeg sterkt på at JV drar Nygårds motiver i tvil, for det er det motsatte av å behandle mennesker med verdighet. Rettens flertall skriver (Ref. 14):

For Nygård betyr ekskluderingen svært mye velferdsmessig. Nygård har vært Jehovas vitne siden 1987. Hun har sin mor og sine to voksne sønner i menigheten, samt nettverk i form av venner og bekjente der. Selv om det muligens er slik at trossamfunnets regler ikke formelt sett avskjærer kontakt med familie, er det likevel dette som skjer i praksis, slik flere av vitnene bekreftet i retten. Venner og bekjente i Jehovas vitner er hun avskåret fra å ha kontakt med etter trossamfunnets egne regler.

Jehovas vitner har under ankeforhandlingen forsøkt å godtgjøre at Nygård før eksklusjonen hadde liten eller ingen kontakt med sin familie – antakelig for å legitimere at eksklusjonen ikke er særlig inngripende for henne. Flertallet ser det ikke som nødvendig å ta nærmere stilling til de konkrete familieforholdene før eksklusjonen. Det sentrale i den forbindelse er at nå – etter eksklusjonen – har i alle fall ikke Nygård praktisk mulighet til å pleie omgang med sin familie eller andre i hennes nettverk som er medlemmer i menigheten. Nygård er uføretrygdet og kronisk syk med ME. I samtaler med Krise- og incestsenteret i Follo høsten 2018 har hun gitt uttrykk for at hun har vurdert å ta sitt eget liv flere ganger. Det er klart at den faktiske virkningen eksklusjonen har for henne har betydning i vurderingen av hva domstolene kan prøve, jf. Rt-2004-1613 avsnitt 34, jf. også HR-2021-639-A.

Jeg regner med at det er advokaten til Jehovas vitner som har laget de uheldige formuleringene. Men han er også et Jehovas vitne og en eldste, så både han og Jehovas vinters ledelse er ansvarlig for de argumenter han har brukt i retten. At man prøver å få det til å se ut som om eksklusjonen ikke betyr så mye for Nygård i forbindelse med forholdet til sin familie, siden hun ikke var så mye sammen med dem før eksklusjonen, er et slag under beltestedet. Det er i virkeligheten et ad hominem argument som angriper personen i stedet for saken. Dette er uverdig for JV. Sitatet viser at flertallet i retten også ser helt bort fra dette argumentet.

I skrivet fra Ski menighet er et også et punkt hvor Nygårds motiver blir dratt i tvil (Ref. 8):

Nygårds underliggende anførsel, som går ut på at hun har blitt ekskludert på grunn av voldtekt, er et forsøk på å unngå avvisning av saken for retten. Hensikten er å danne et rettsgrunnlag som hun mener at domstolene kan prøve. Til denne anførselen bemerkes at partene er enige om at Jehovas vitner ikke praktiserer eksklusjon på grunnlag av voldtekt, og det følger av bevisførselen at utvalgene ikke har ekskludert Nygård på grunn av voldtekt. Menigheten har ekskludert Nygård på grunnlag av en religiøs synd som utspringer fra det bibelske begrepet «porneia». Dette er en religiøs skjønnsvurdering av faktiske forhold som var gjort kjent for de eldste på beslutningstidspunktet.

Dette sitatet sier i virkeligheten at Nygård sier noe som er usant, og at motivet for dette er å få saken opp for retten. Denne beskyldningen blir gjentatt og utvidet av advokat Stub-Christiansen i Anketilsvar til Borgarting Lagmannsrett datert 28. april 2020, side 19:

Det at Nygård har brakt saken inn for domstolene, grenser til misbrukstilfellene, da Nygård mot bedre viten fremsetter krav om at Jehovas vitner har ekskludert henne på grunn av voldtekt. Nygård har hatt kontroll over faktum i saken og kan klandres for at hun urettmessig har brakt saken inn for domstolene. Det anføres at det ikke foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Nygård for erstatningsansvar og det er tvert imot særlige grunner til å ikke frita for erstatningsansvar i denne konkrete saken da det kun bidrar til å motivere Nygård til å fortsette sine uriktige anklager mot Jehovas vitner. Det er ikke «rimelig» å frita Nygård for saksomkostninger.

Denne beskyldningen er så alvorlig at Danielsen, som er Nygårds advokat, i Prosesskrift til Borgarting lagmannsrett, datert 14. mai 2020, side 5, skriver:

Ankemotpartens uttalelser om at Nygård sin «grenser til misbrukstilfellene» fordi Nygård bevisst fremsetter krav om at menigheten har ekskludert henne på grunn av voldtekt, innebærer i realiteten en anklage om at Nygård har forklart seg falskt i tingretten, hvor hun fortalte om overgrepet. Anklagen mot Nygård er i så tilfelle en anklage om et straffbart forhold, og menigheten pålegges i så tilfelle et skjerpet beviskrav mtp. å sannsynliggjøre anførselen. Det provoseres opplyst hvorvidt denne anklagen mot Nygård opprettholdes.

Hevder Nygård at hun blir ekskludert på grunn av voldtekt? La oss se på saken. Nygård kontaktet de eldste på eget initiativ, og hun fortalte domsutvalget at en mann hadde utført oralsex på henne mens hun sov. Å ha seksuell omgang med en person som sover, blir i straffeloven definert som voldtekt.

Utvalgene har ekskludert Nygård for seksuell umoral uten å fortelle henne hvilken handling hun har gjort som var seksuell umoral. Ved å ekskludere henne for seksuell umoral, aksepterer medlemmene av utvalgene at det foregikk seksuell umoral på hotell Plaza. Men siden det ikke finnes to vitner eller hennes bekjennelse på at hun var medskyldig i den seksuelle umoralen, og hun selv hevder at den seksuelle umoralen foregikk mens hun sov, er hun objektivt sett ekskludert på grunn av mannes oralsex med henne mens hun sov. Mannens handling er det samme som sovevoldtekt, og det betyr at hun ble ekskludert fordi hun var voldtatt, selv om utvalgene benekter dette.

FLERTALLETS JURIDISKE VURDERINGER

Avgjørelsen til to av dommerne, som utgjorde rettens flertall,  var at eksklusjonen av Nygård var ugyldig, mens den ene dommeren, som utgjorde mindretallet, stemte for å avvise saken, siden den i sin helhet var religiøs og derved lå utenfor rettens jurisdiksjon.

Grunnlaget for å behandle saken og ikke å avvise den etter flertallets syn er drøftet i avsnittet «domstolens prøvingsadgang». Her vil jeg trekke fram det primære grunnlaget flertallet anfører for å ha rett til å prøve handlingene til domsutvalget og appellutvalget.

Grunnlaget for at retten kan prøve handlingene til domsutvalget og appellutvalget

Dissenterloven av 1891 var den første norske loven som gjaldt trossamfunn. I 1957 ble Dissenterlovkomiteen dannet. Hensikten med komiteen var at medlemmene skulle komme med forslag til forbedringer av den gamle loven.  I komiteens innstilling leser vi følgende på side 46:

Medlemskap vil også kunne opphøre ved eksklusjon, ved passivitet eller overgang til annet trossamfunn. Her må det stå organisasjonene fritt til å gi de regler de vil, innen de alminnelige lov og ærbarhets grenser. En eksklusjon e.l. må tas til følge av de offentlige myndigheter.

Hvis en person mener seg ekskludert med urette, vil han kunne få prøvd ved domstolene etter vanlige prinsipper om eksklusjonen er berettiget ifølge trossamfunnets lover. Han vil også kunne få satt til side bestemmelser som måtte være direkte støtende for alminnelig rettsfølelse. Men det er neppe grunn til å anta annet enn at domstolene i tilfelle vil være meget tilbakeholdne med ikke å legge til grunn et trossamfunns egne lover, selv om de måtte være temmelig udemokratiske.

Dissenterlovkomiteens innstilling skal ikke betraktes om en lov, men som et forslag av erfarne jurister til hva en ny lov om trossamfunn bør inneholde. Trossamfunnene har full rett til å lage sine egne regler, men begrensningen er at de ikke overskrider «de alminnelige lov og ærbarhets grenser», og de må ikke «være direkte støtende for alminnelig rettsfølelse».  En person som føler seg ekskludert med urette, vil ha rett til å prøve sin sak for domstolene

Høyesterett har ikke vurdert spørsmål om eksklusjon fra trossamfunn. Men den har vurdert spørsmål om å nekte innmelding i et trossamfunn. Prinsippene i Høyesteretts dom kan også anvendes i saker som gjelder eksklusjon. I Rt-2004-1613 skriver Høyesterett:

31. Et vilkår for adgangen til å få vedtaket rettslig prøvet må være at søksmålet ikke forutsetter noen vurdering av trosspørsmål fra domstolens side. Dette må følge av religionsfriheten som er fastslått i Grunnloven § 2 første ledd og EMK [Den europeiske menneskerettskonvensjon] artikkel 9 nr. 1.

33. Autonomien for religiøse samfunn kan imidlertid ikke gå så langt at vedtak om nektelse av medlemskap og utestengning fra trosfellesskapet ikke i noe tilfelle kan prøves for domstolene, uavhengig av hva som pretenderes av saksøkerne som grunnlag for det materielle krav som fremsettes.

34. Selv om troselementet står sentralt i et religiøst samfunn, vil nektelse av medlemskap og andre tyngende sanksjoner kunne være begrunnet i omstendigheter uten tilknytning til trosspørsmål. Slike vedtak kan også være truffet uten at de saksbehandlingsregler vedtektene for det religiøse samfunnet selv stiller opp, er fulgt. Vedtakene kan være bygget på et vesentlig uriktig faktum, og grunnleggende rettssikkerhetsnormer kan være tilsidesatt, jf. I denne forbindelse trossamfunnsloven § 10, som begrenser adgangen til å bruke press for å få noen til å gå inn i eller ut av samfunnet. Så lenge det dreier seg om vedtak av stor velferdsmessig betydning for den som rammes, og søksmålet ikke forutsetter en vurdering av religiøse spørsmål, kan det etter min mening ikke avvises. Hvorvidt spørsmålet forutsetter en slik vurdering, vil, som jeg har pekt på i utgangspunktet, måtte avgjøres ut fra karakteren av de krav som er fremmet, og saksøkernes pretensjoner til støtte for kravene. (Lagm.r. sidene 12, 13)

Essensen i Dissenterkomiteens innstilling er:

• En person som mener seg ekskludert med urette, kan prøve saken for en domstol.
• En religiøs organisasjons regler kan angripes hvis,

1. de strider mot de alminnelige lov og ærbarhets grenser.
2. de er direkte støtende for den alminnelige rettsfølelse.

Essensen i Høyesteretts avgjørelse er:

• Nektelse av medlemskap eller eksklusjon i trossamfunn kan i noen tilfeller prøves for domstolene.
• Det kan prøves om:

1. trossamfunnet ikke har fulgt sine egne saksbehandlingsregler og vedtekter.
2. om vedtakene er bygget på vesentlig uriktig faktum.
3. om rettsikkerhetsnormer er tilsidesatt.

• Saken må ha stor velferdsmessig betydning for den som reiser saken, for å kunne behandles av domstolene.

I sin kommentar til Høyesteretts avgjørelse skriver flertallet i lagmannsretten (Ref. 13, 14):

Flertallet oppfatter avsnitt 34 i Rt-2004-1613 dithen at selv om en eksklusjon materielt
sett er avgjort ut fra kriterier eller vurderinger knyttet opp mot trosspørsmål,
kan domstolene likevel prøve om eksklusjonen er i tråd med saksbehandlingsregler vedtektene for det religiøse samfunnet selv stiller opp, eller om det foreligger tilsidesettelse av grunnleggende rettssikkerhetsnormer eller et vesentlig uriktig faktum er lagt til grunn. Det kan ikke være slik at enhver side av et vedtak som beror på trosspørsmål, er unndratt domstolsprøving. Dette vil åpne for misbruk under dekke av at det er tale om trosutøvelse. Ref. 13, 14

Jeg vil nå se på hvordan flertallet i lagmannsretten har anvendt de prinsipper som er nevnt ovenfor.

Foreligger det brudd på grunnleggende rettsikkerhetsnormer?

Flertallet gir følgende oppsummering av hvordan grunnleggende rettsikkerhetnormer er brutt (Ref. 18):

Avgjørende for flertallet er flere sider ved eksklusjonsprosessen, som ikke direkte har noe med trosspørsmål å gjøre. Blant annet mangler flertallet grunnlag for å ta stilling til om det er lagt til grunn et vesentlig uriktig faktum, jf. Rt-2004-1613. Grunnen til dette er, som flertallet kommer tilbake til nedenfor, at det ikke er kjent hvilket faktum Jehovas vitner har lagt til grunn. Bevisførselen har videre avdekket at sentrale forhold synes oversett eller ikke tatt stilling til, at det forekommer ulogiske og til dels støtende resonnementer, at det mangler notoritet [mulighet for å etterprøve] over hva som er lagt til grunn av utvalgene, og at Nygård ikke er meddelt hva hun er ekskludert for. Samlet sett er grunnleggende rettssikkerhetsnormer tilsidesatt i eksklusjonsprosessen, slik flertallet ser det. Dette utdypes nærmere nedenfor.

Følgende forhold blir poengtert:

• Retten har ikke grunnlag for å ta stilling til om det er lagt til grunn et vesentlig uriktig faktum, fordi JV har ikke klargjort grunnlaget for eksklusjonen.
• Sentrale forhold synes oversett av utvalgene eller ikke tatt stilling til.
• Utvalgene har ikke oppgitt grunnen til eksklusjonen.
• Nygård har ikke fått vite grunnen til eksklusjonen.
• Grunnleggende rettsikkerhetsnormer er tilsidesatt i eksklusjonsprosessen.

Angående punkt 2 sier rettens flertall (Ref. 19):

Både domsutvalget og appellutvalget konkluderte med at Nygård hadde begått seksuell umoral (porneia).

Dette strider ikke med punkt 2, siden den konkrete formen som den seksuelle umoralen besto i, ikke er nevnt av utvalgene.

Flertallet bemerker at grunnleggende rettssikkerhetsnormer er brutt (Ref. 20):

Flertallet bemerker at menighetens saksbehandling på en rekke punkter er angrepet og det er blant annet anført at grunnleggende rettsikkerhetsnormer er brutt. I prosedyren ble det pekt på at det er uklart hvilket faktum utvalgene har lagt til grunn. De faktiske omstendigheter flertallet bygger på skiller seg ikke i vesentlig grad fra de faktiske forhold Nygård har påberopt.

Hva den seksuelle synden består i, er behandlet overfladisk eller er ikke vurdert (Ref. 20):

Etter bevisførselen finner flertallet det sannsynliggjort at spørsmålet om oralsex – eller andre former for seksuell omgang – enten har vært behandlet svært overfladisk eller ikke i det hele tatt har vært drøftet i doms- eller appellutvalgsmøtene. Dette har ført til ulik oppfatning blant de eldste i nevnte utvalg om hva de mener Nygård har gjort seg skyldig i…

For flertallet fremstår det etter bevisførselen som at det avgjørende for medlemmene i doms- og appellutvalget har vært at Nygård i SMS til KS stilte spørsmål ved om hun hadde gjort seg skyldig i «porneia», samtidig som hun i domsutvalgsmøtet svarte benektende på spørsmålet om hun følte seg voldtatt eller var utsatt for overgrep…

Hva slags seksuell omgang som ble utført, om Nygård sov helt eller delvis under denne, og om den var frivillig, synes enten ikke å ha vært tema under domsutvalgsmøtet eller noe utvalgsmedlemmene har vegret seg for eller unnlatt å ta stilling til.

Hvorvidt den beskrevne oralsex var frivillig eller var voldtekt, har utvalgene ikke vurdert (Ref. 21):

Det at spørsmålet om frivillighet ikke har vært et tema i domsutvalget, samtidig som appellutvalgsmedlemmet TG har lagt til grunn at Nygård sov under den seksuelle omgangen, indikerer at eksklusjonsvedtaket er besluttet løsrevet fra om det foreligger en voldtekt eller ikke.

Det er støtende for den alminnelige rettsfølelse hvis noen blir ekskludert fra et religionssamfunn når vedkommende muligens har blitt voldtatt. (Ref. 22):

Etter flertallets syn vil det være støtende for den alminnelige rettsfølelse om noen blir ekskludert fra et trossamfunn på bakgrunn av noe som muligens er en voldtekt, eller for så vidt enhver uønsket seksuell handling begått mens man sover.

Fordi begrunnelsen for eksklusjonen ikke er nevnt, er Nygårds rettssikkerhet ikke tatt vare på (Ref. 22):

For Nygårds rettssikkerhet er det videre av stor betydning at hun ikke på noe tidspunkt har fått en tilstrekkelig begrunnelse for eksklusjonen. Selv om det må aksepteres at «porneia» (seksuell umoral), som er et trosspørsmål, gir grunnlag for ekskludering, må det kunne forventes at det overfor den ekskluderte blir tydeliggjort hva den seksuelle umoralen består i…

Nygård har blitt meddelt muntlig at hun ble ekskludert, og har forstått at det var basert på at hun hadde gjort seg skyldig i «porneia». Også vedtaket fra appellutvalget er meddelt henne muntlig uten nærmere begrunnelse. Nygård er dermed ikke meddelt hva ved hennes handling som utgjorde «porneia». Det er, som det fremgår av gjennomgangen over, ikke klart for flertallet hva de eldste i Jehovas vitner mener hun rent faktisk har gjort seg skyldig i – og det er kanskje heller ikke vurdert. Det er i alle fall ingen skriftlig dokumentasjon som gir notoritet over hva som er lagt til grunn. Referatet fra møtet i domsutvalget av 29. mars 2018, som ikke er ment for Nygård, men for appellutvalget, sier ikke noe om hva som kvalifiserer til «porneia» i denne konkrete saken. Det gjør heller ikke rapporten fra appellutvalget av 4. april 2018, som er enda knappere.

Nygård har dermed ikke hatt foranledning til å vite hva hun skulle bruke som begrunnelse for å bringe saken inn for appellutvalget, eller hva hun skulle angre på for å få gjenopptatt sitt medlemsskap.

Utvalgenes vurderinger strider mot alminnelig ærbarhet (Ref. 22, 23):

En slik fremgangsmåte [ikke å fortelle Nygård hvilken synd hun har begått] umuliggjør også domstolenes adgang til å prøve om det er lagt til grunn et vesentlig uriktig faktum, jf. Rt-2004-1613 avsnitt 34. Menigheten kan ikke ved sin manglende begrunnelse, eller ved å unngå å ta stilling til hva som faktisk har skjedd, forhindre prøving av om det er lagt til grunn et vesentlig uriktig faktum. Deler av begrunnelsene som er belyst ved forklaringer for tingretten og lagmannsretten, strider dessuten etter flertallets syn mot alminnelig ærbarhet, jf. ovenfor om innstillingen til lovutkastet fra Dissenterlovkomiteen av 1957.

Nygård har bevisbyrden, og hun har oppfylt dette kravet (Ref. 23):

Det er Nygård som har bevisbyrden for å påvise at eksklusjonen av henne er ugyldig. Etter flertallets syn ville det ha vært en fordel om Nygård hadde stevnet mannen hun var sammen med den aktuelle kvelden og natten som vitne for retten. Vitnet LS har i den forbindelse forklart at han er kjent med at mannen «la alle kortene på bordet», og uttrykte anger. RB forklarte at mannen ikke ble ekskludert. Hva som ligger i dette, herunder hva mannen har forklart om Nygårds rolle i handlingen, er uklart. Nygård må uansett – uavhengig av dette – anses for å ha oppfylt sin del av bevisbyrden for at vedtaket er ugyldig, ettersom det er Jehovas vitner som er nærmest til å sikre notoritet om hva de har lagt til grunn for vedtaket.

Når Nygård ikke vet hva hun har gjort, kan hun heller ikke vise anger, noe som er kravet om å bli gjenopptatt i menigheten. Hennes rettsikkerhet er derfor brutt (Ref. 23):

Flertallet vil bemerke at Nygårds to etterfølgende søknader om å bli gjenopptatt i menigheten er avslått. De eldste i menigheten har opplyst at eksklusjonen er en «kjærlig handling» for å få Nygård på rett vei i trosspørsmålet. Kravet til gjenopptakelse er imidlertid at det ekskluderte medlemmet må vise oppriktig anger. Nygård har fremholdt at hun ikke kan angre på noe hun ikke har gjort. Hun har likevel uttrykt i appellen 25. mars 2018 til appellutvalget at hun angrer på at hun satte seg i en slik situasjon som hun gjorde den aktuelle kvelden. Dersom kravet er at Nygård skal uttrykke anger for å ha begått «porneia», vil det kunne gi grunnlag for å fremtvinge en erkjennelse av at hun har gjort seg skyldig i «porneia». Flertallet mener at også dette berører Nygårds rettssikkerhet på en måte som ikke bør aksepteres, selv om man her nærmer seg trosspørsmål som domstolene ikke kan prøve.

Nygård har ikke fått ivaretatt sin grunnleggende rettssikkerhet (Ref. 23):

Flertallet finner samlet sett at Nygård ikke har fått ivaretatt sin grunnleggende rettssikkerhet i et spørsmål som har stor velferdsmessig betydning for henne. Flertallet kan ikke se at de forhold som er vektlagt ovenfor innebærer et inngrep i trosfriheten.

Flertallet finner at vedtaket om eksklusjon er ugyldig (Ref. 25):

Flertallet er etter dette av den oppfatning at menneskerettighetene ikke legger begrensninger på at lagmannsretten kan komme til at eksklusjonen er ugyldig på et grunnlag som nevnt ovenfor. De feilene som er påvist er samlet av en karakter som kan ha påvirket innholdet i vedtaket. Flertallet finner etter dette at vedtaket om eksklusjon av Nygård er ugyldig.

Flertallets begrunnelse for at eksklusjonen er ugyldig er i hovedsak at Nygårds rettsikkerhet er satt til side og brutt: 1)     Sakens kjerne, om Nygård sov da mannen utførte oralsex på henne, er ikke blitt vurdert. Det betyr at utvalgene ikke har trukket noen konklusjon om hvorvidt Nygård var voldtatt eller ikke. 2)    Det er støtene for den alminnelige rettsfølelse hvis noen som muligens er blitt voldtatt, blir ekskludert 3)    Nygård har ikke fått vite for hvilken seksuell synd hun er blitt ekskludert. 4)   For å bli gjenopptatt, må Nygård angre. Siden Nygård ikke vet hvilken seksuell synd hun er skyldig i, og hun benekter at hun er skyldig i noen seksuell synd, vil kravet om anger presse henne til å innrømme at hun har begått en seksuell synd.

OPPREISNING FOR REALINJURIE

Jeg ser ingen grunn til å gå inn på flertallets drøftelse av en eventuell oppreisningserstatning i detalj. Jeg vil bare sitere flertallets konklusjon (Ref. 26):

Usanne ærekrenkelser er som hovedregel ikke beskyttet av ytringsfrihetsbestemmelsen i EMK artikkel 10. Det må foreligge spesielle grunner for å fravike denne hovedregelen, jf. Rt-2003-928 avsnitt 41 og 57, jf. Rt-2005-1677 avsnitt 74. Flertallet kan ikke se at det foreligger spesielle grunner her, og viser til at eksklusjonen ikke var avgjort på en betryggende måte og at eksklusjonen åpenbart har vært svært belastende for Nygård. Eksklusjonen var utilbørlig og interesseavveiningen etter § 3-6 a andre ledd kan ikke tilsi at eksklusjonen var rettmessig. Den hviler ikke på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, jf. flertallets drøftelse ovenfor under spørsmålet om gyldighet. Vedtaket, spredningen av det og den faktiske gjennomføringen av det, bærer bud om en betydelig krenkelse. Nygård har – ut fra at hun har fastholdt at hun ikke frivillig hadde seksuell omgang og ikke kan angre på noe hun ikke har gjort – ikke hatt mulighet til «imøtegåelse» av krenkelsen innad i menigheten, på annen måte enn ved å reise sak for domstolene. Allmenne interesser tilsier at rettstaten ikke bør akseptere slik fremferd hos et trossamfunn, når det har så store konsekvenser for den det gjelder.

Det er etter dette grunnlag for oppreisningserstatning.

Oppreisningserstatningen ble satt til kroner 100 000.

MINDRETALLETS SYNSPUNKTER

Mindretallet består av én av de tre dommerne, og jeg skal nå gjengi hovedpunktene i denne dommerens synspunkter.

Saken bør ikke prøves for lagmannsretten fordi den i hovedsak bygger på religiøse vurderinger

Dommeren vurderer først domstolens prøvingsadgang. Han henviser til mange forskjellige uttalelser fra juridiske eksperter. I slutten av avsnittet henviser han til en dom som gjelder nektelse av åtte personer til å bli medlemmer av et islamsk kultursenter, og han henviser til flere juridiske eksperter som åpner muligheten for å prøve nektelse av medlemskap i trossamfunn for retten. Men hans konklusjon er (Ref. 32):

Utover dette, og lagmannsrettens kjennelse om å fremme søksmålet i denne saken, jf. LB2020-11024, har mindretallet ikke funnet annen norsk rettspraksis som kan klargjøre grensene for en domstols adgang til å overprøve et trossamfunns vedtak om å ekskludere et medlem. Det finnes dog et eksempel hva gjelder å bli opptatt som medlem. I Oslo byretts dom av 28. oktober 1960 ble et søksmål reist av to personer mot forstanderen for den Gresk Ortodokse kirke St. Nicolai om å bli opptatt som medlem av menigheten avvist med den begrunnelse at retten mente å ikke ha kompetanse i et slikt spørsmål.

Etter Jehovas vitners lære kan et medlem ekskluderes ut fra flere grunner som mange vil finne støtende og/eller i strid med «den alminnelige rettsfølelse», jf. Dissenterlovkomitéens henvisning til den alminnelige rettsfølelsen. Eksempler på dette er eksklusjon på grunn av homofili eller ved å avgi stemme ved offentlig valg. Mindretallet finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på utstrekningen av domstolenes prøvingsadgang i forhold til et trossamfunns eksklusjonsvedtak, idet søksmålet etter mindretallets syn i all hovedsak bygger på religiøse vurderinger som domstolene ikke kan prøve. Det er imidlertid grunnlag for å konstatere at all rettspraksis, herunder praksis fra EMD, som Jehovas vitner har trukket frem fra tiden etter Høyesteretts avgjørelser i 2004, taler mot en domstolsprøving av eksklusjonsvedtak, som nærmest etter sin art vil måtte innebære religiøse vurderinger i større eller mindre grad.

Dommeren mener at denne saken ikke skulle vært prøvd for retten, fordi den i all hovedsak bygger på religiøse vurderinger. Han anfører også at dette standpunktet støttes av «all rettspraksis» på dette området.

Jehovas vitners anke om at saken skulle avvises ble ikke tatt til følge av lagmannsretten, som konkluderer med at saken kan føres for retten. Denne lagmannretten hadde andre dommere enn de som utgjør majoriteten og minoriteten i denne saken.

«Beviset» for seksuell umoral er en «helhetsvurdering» av Nygårds oppførsel

Det inntrykk dommeren har fått, er at «beviset» for at Nygård har gjort seg skyldig i seksuell umoral, er følgende (Ref. 38, 39):

Mindretallet legger til grunn at konklusjonen på om et medlem har utvist seksuell umoral beror på en helhetsvurdering av et hendelsesforløp, jf. i denne forbindelse også forklaringen til KS for tingretten som ble avspilt i lagmannsretten og fastholdt av KS…

Mindretallet legger i samsvar med forklaringene til de fire utvalgsmedlemmene til grunn at Nygård til dem forklarte om ytterligere alkoholinntak på hotellrommet og at det fant sted kyssing og andre former for omfavnelse/beføling. Ut fra en helhetsvurdering av omstendighetene som ledet til at Nygård spiste middag med denne mannen, inntaket av alkohol både under middagen og senere, hennes beskrivelse for utvalgene om kyssing, kjærtegn, beføling og de etterfølgende omstendigheter, holdt opp mot Jehovas vitners lære om seksuell umoral, har domsutvalget og senere appellutvalget funnet det nødvendig å ekskludere Nygård.

Om det var nødvendig å ekskludere Nygård er etter mindretallets syn et religiøst spørsmål som domstolene ikke kan overprøve. Vedtakene bygger ikke på et (åpenbart) uriktig faktum. I den utstrekning det foreligger forskjeller hva gjelder utvalgsmedlemmenes hukommelse av detaljer om hva som skal ha funnet sted mens Nygård sov, ca. to år etter hendelsen på hotellrommet, er dette heller ikke noe mindretallet finner å kunne slå ned på. Både domsutvalget og appellutvalget la til grunn at Nygård ut fra sin egen forklaring «bekjente» seksuell umoral. Dette er også en religiøs vurdering som domstolene ikke kan overprøve. I forlengelsen av dette kan domstolene følgelig heller ikke overprøve om det var riktig av de eldste i menigheten å nedsette et domsutvalg. Slik mindretallet ser det, kan lagmannsretten heller ikke overprøve standpunktet i appellutvalget om at det ikke var nødvendig med ytterligere (vitne)bevis for å kontrollere at domsutvalget hadde truffet en riktig avgjørelse.

Dommeren mener at «beviset» for at Nygård har begått seksuell umoral er «en helhetsvurdering av et hendelsesforløp.»  Siden ingen av utvalgene har presisert hva Nygårds synd er, vil dette være en naturlig konklusjon. Dommeren sier videre at Nygårds forklaring ble oppfattet som en bekjennelse av utvalgene.

Men når dommeren sier at helhetsvurderingen er basert på «Jehovas vinters lære om seksuell moral», viser han at han mangler kunnskap om Jehovas vitners lære om seksuell moral. Eldsteboken kapittel 12, punkt 40 (1), sier:

Det må være to vitner til en bekjennelse, og bekjennelsen må være klar og utvetydig.

Fra Jehovas vitners synspunkt er det umulig å bruke «en helhetsvurdering» som bevis for porneia, og det er umulig å hevde at «en helhetsvurdering» av forklaringen hvor Nygård benekter at hun har gjort seg skyldig i porneia, kan brukes som bevis for at hun har bekjent at hun har begått porneia.

Dommeren mener også at det ikke er grunnlag for å hevde at Nygårds rettsikkerhet er satt til side (Ref. 39):

Det foreligger etter mindretallets syn ingen brudd på grunnleggende rettssikkerhetsnormer i denne saken. I et rettssikkerhetsmessig perspektiv kan det selvsagt argumenteres for skriftlige begrunnede vedtak, og skriftlige nedtegnelser av forklaringer. Et begrunnet vedtak kunne ha gitt Nygård en bedre forståelse for hva hun hadde gjort feil i forhold til de religiøse normer som ble lagt til grunn. Dette igjen kunne ha ledet til at hun lettere kunne ha utvist den angeren som er nødvendig for å få tilgivelse, og for å bli gjenopptatt i menigheten etter at man er blitt ekskludert. På den annen side er det, slik mindretallet ser det, ingen fornuftig grunn til at Nygård ikke allerede fra begynnelsen, da hun var i villrede om hun hadde handlet i strid med Jehovas vitners lære, snakket med mannen fra hotellrommet og ble enige om sammen å forelegge saken for menigheten.

Dommeren mener Nygård ikke kan få oppreisningserstatning, fordi det ikke kan sies at eksklusjonen av henne var «urettmessig» (Ref. 40):

Nygårds krav om oppreisningserstatning bygger på at eksklusjonen av henne er «urettmessig»; hun er uriktig blitt anklaget for seksuell umoral (porneia). Det anføres at hennes selvfølelse og omdømme er blitt skadet. I en situasjon der mindretallet mener å være avskåret fra å vurdere og konkludere med at Nygård ikke har utvist seksuell umoral i forhold til Jehovas vitners lære, kan det ikke være et rettslig grunnlag for å tilkjenne oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-6 a.

Spørsmålet om hvorvidt lagmannsretten skulle vurdere saken mellom Gry Nygård og Jehovas vitner er et juridisk spørsmål, som ikke kan vurderes ut fra Eldsteboken.  Det er imidlertid slik at flere av synspunktene til rettens minoritet strider mot Eldsteboken, og de viser at dommeren ikke har nøyaktig kunnskap om de prosedyrer Jehovas vitner følger i eksklusjonssaker.

Dommeren tror at handlingene med berøring og kyssing og inntaket av alkohol som komiteen tilskriver Nygård, men som hun benekter, har blitt lagt sammen av komiteen — de er blitt sett på som en helhet — og disse handlinger viser at hun var skyldig i seksuell umoral etter Jehovas vitners definisjon. Dette er galt fordi:

• Ingen av de nevnte handlinger blir definert som seksuell umoral av Eldsteboken.
• Å legge sammen er serie med hendelser og hevde at disse tilsammen utgjør seksuell umoral, strider mot Eldsteboken.
• Nygård har ikke bekjent at hun er skyldig i seksuell umoral, slik dommeren hevder, og dette er at krav som Eldsteboken stiller hvis det ikke er andre beviser.

Dommeren, som utgjør rettens mindretall,  har truffet følgende konklusjoner: 1)     Saken kan ikke prøves for lagmannsretten siden den bygger på religiøse vurderinger, og slike kan ikke retten overprøve. 2)    Begge utvalgene har truffet riktige konklusjoner etter Jehovas vitners lære når grunnlaget for å ekskludere Nygård er «en helhetsvurdering» av Nygårds handlinger. (Her viser dommeren mangel på kunnskap om Jehovas vitners eksklusjonspraksis.) 3)     Nygård bør ikke få oppreisningserstatning fordi det ikke er påvist at hennes eksklusjon er uriktig.