MEDLEMMER AV UTVALGET VED DET SKANDINAVISKE AVDELINGSKONTORET HAR LØYET FOR STATSFORVALTEREN

Rolf J. Furuli dr. art.

Skaufaret 12C

3292 Stavern

Mobil 47391272

E-post: rolf.furuli@sf-nett.no

 

12. mars 2022

Statsforvalteren i Oslo og Viken

Postboks 325

1502 Moss

 

KOMMENTAR TIL KLAGE FRA JEHOVAS VITNER DATERT 17.02.2022

Siden jeg er nevnt flere ganger både ved navn og som «en av de misfornøyde tidligere vitner», og brevet hevder at Statsforvalteren har trukket feilaktige konklusjoner fordi man har stolt på mine tolkninger av Jehovas vitners litteratur, tillater jeg meg å komme med noen kommentarer.

PÅBUDET OM Å SKY EKSKLUDERTE OG DE SOM SOM TREKKER SEG

I avsnitt 41 i klagen leser vi:

Det ser ut til at statsforvalteren ikke har forstått forskjellen mellom en som trekker seg fra trossamfunnet og en som blir svak i troen, blir mindre aktiv eller slutter å delta i tilbedelsen. Et døpt Jehovas vitne som slutter å delta i menighetens aktiviteter (for eksempel menighetsmøtene eller forkynnelsen), blir ikke betraktet som en som har trukket seg, og de i menigheten vil ikke unngå å ha kontakt med vedkommende.

Det som sies her, er helt riktig, og den siste setningen er særlig interessant. Menigheten vil ikke unngå å ha kontakt med en som er svak i troen — og av setningen følger det implisitt — slik de gjør med en som har trukket seg. Men så kommer en påstand om det motsatte i avsnitt 42, og denne er usann. Vi leser:

På den annen side vil en som frivillig velger å gi avkall på sin åndelige status som et av Jehovas vitner ved formelt å trekke seg, bli respektert for sin avgjørelse, og det er opp til hver enkelt som er tilknyttet menigheten, å bruke sin personlige religiøse samvittighet for å avgjøre om de vil begrense eller helt unngå å ha kontakt med den personen.

Sitatet viser at det er det enkelte vitnets samvittighet som skal avgjøre hvor mye kontakt han eller hun skal ha med en som er ekskludert eller har trukket seg. Det som sitatet sier, er direkte løyn!

Jeg er forsiktig med å bruke ordet «løyn», for det impliserer at vedkommende vet at det han skriver, ikke er sant. Men i dette tilfellet bruker jeg bevisst dette ordet. Stilen i Jehovas vitners klage tyder på at den er skrevet av Selskapet Vakttårnets advokat René Stub-Christiansen, og styreformann Jørgen Pedersen har undertegnet dokumentet. Pedersen og jeg samarbeidet i to år som eldste i Majorstua menighet av Jehovas vitner i Oslo før avdelingskontoret ble flyttet til Danmark og han også flyttet dit. Behandlingen av ekskluderte og de som trekker seg, drøftet vi i eldsterådet i Majorstua og var kjent av alle eldste. Derfor vet jeg at Pedersen vet at det å sky (Engelsk: «shun») dem som er ekskludert og dem som har trukket seg, er et krav fra det styrende råd, og at det ikke er den enkeltes samvittighet som skal avgjøre hvor mye kontakt han eller hun skal ha med disse personene. Pedersen har derfor underskrevet på noe han vet er løyn.

Jeg skal nå vise hva Jehovas vitners litteratur sier om denne saken. Fram til året 1981 kunne en person erklære at han eller hun ikke lenger ønsket å være et Jehovas vitne, og denne personen ville bli behandlet på samme måte som en som var blitt svak i troen. Det vil si at alle kunne omgås denne personen som vanlig, og personen ble ikke skydd. Men i 1981 bestemte det styrende råd at de som ikke lenger ønsket å være Jehovas vitner (de som hadde trukket seg), skulle skys. Denne avgjørelsen ble publisert i Vakttårnet for 15. november 1981, side 18. For å fremheve viktige utsagn bruker jeg rød farge:

En som har vært en sann kristen, fornekter kanskje sannhetens vei og sier at han ikke lenger betrakter seg som et av Jehovas vitner og heller ikke ønsker å være kjent som et Jehovas vitne. Det hender en sjelden gang at dette inntreffer. Vedkommende fornekter sin kristne stilling og trekker seg med vilje tilbake fra menigheten. Apostelen Johannes skrev: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss.» 1. Joh. 2: 19…

Personer som velger ikke å være «av oss» ved at de med overlegg forkaster Jehovas vitners tro og lære bør med rette betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt fordi de har handlet galt.

Vakttårnet for 15. september 1986, side 30, sier:

De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)…

En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen [av antikrist]. Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen. En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen, selv om de har vært venner. Når noen forkaster menigheten og blir en frafallen, forkaster han også grunnlaget for å stå i et nært forhold til brødrene. Johannes viste tydelig at han selv ikke ville ta imot i sitt hjem en som ’ikke hadde samfunn med Gud’, og som ikke var «av oss».

Vi merker oss at de som forlater JV (de som trekker seg), både betraktes og behandles som utstøtte (ekskluderte). Boken Gi akt på dere selv og på hele hjorden (1991), som er skrevet for de eldste, sier på side 103:

De som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som er utstøtt.

Vakttårnet 15. april 1988, side 28, sier:

Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss…

Gud er selvfølgelig klar over at det å handle i samsvar med hans rettferdige lover ved å bryte enhver forbindelse med slike som handler galt, ofte berører forholdet til slektninger. Når en israelitt handlet galt og ble henrettet, var det som nevnt ikke lenger mulig for slektningene hans å omgås ham. Hvis en sønn var ødsel og drikkfeldig, var det foreldrene som skulle føre ham fram for dommerne, og hvis han ikke angret, skulle de være med og eksekvere den rettferdige dødsdommen over ham, for på den måten å ’rydde ut det onde av Israel’. (5. Mosebok 21: 18—21) Du forstår sikkert at det ikke kunne være lett for dem å gjøre det. Tenk også over hvordan vedkommendes brødre, søstre og besteforeldre må ha følt det. Likevel kunne det at de satte lojaliteten mot sin rettferdige Gud høyere enn familiebåndene, være ensbetydende med at de berget livet.

Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie. Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum, i samsvar med følgende gudgitte prinsipp: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk [eller har begått en annen alvorlig synd] . . . Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 11.

Boken Bli i Guds kjærlighet (2018) sidene 40 og 242, sier:

En person velger kan- skje å fortsette å gjøre ting som Jehova misliker, og som skader menigheten. Han avviser hjelp, og ved det han gjør, viser han at han ikke lenger ønsker å være en del av menigheten. Han velger kanskje selv å forlate menigheten, eller det kan være at han må  bli ekskludert. Bibelen sier rett ut at hvis dette skjer, skal vi «slutte med å omgaås» ham. (Les 1. Korinter 5:11–13; 2. Johannes 9–11) Dette kan være veldig vanskelig hvis han er en venn eller et familiemedlem. Men i en slik situasjon må var lojalitet mot Jehova være sterkere enn vår lojalitet mot noen annen…

Når en som har begått en alvorlig synd, ikke angrer og ikke følger Jehovas normer, kan han ikke lenger være medlem av menigheten. Han må bli ekskludert. Når en person er ekskludert, har vi ikke noe mer med ham å gjøre, og vi slutter å snakke med ham. (1, Korinter 5:11; 2 Johannes 9-11)

Boken Organisert for å gjøre Guds vilje (2005), side 152, sier:

Men hvis en kristen person velger å trekke seg, blir det gitt en kort opplysning til menigheten som lyder: «[Personens navn] er ikke lenger et av Jehovas vitner.» En slik person blir behandlet på samme måte som en som er ekskludert.

Sitatene ovenfor viser at en som har gitt uttrykk for at han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner (som har trukket seg), skal behandles på samme måte som en som er blitt ekskludert. Det vil si at vitnene skal bryte enhver kontakt med vedkommende, ikke snakke med ham og ikke hilse på ham. Dette fremgår klart av sitatet fra Vakttårnet for 15 april 1988, hvor vi finner uttrykkene «forby kristne å omgås» og «å bryte enhver forbindelse med.»

Det er viktig for behandlingen av klagen at saksbehandler har en klar forståelse av hva Jehovas vitner legger i bestemte uttrykk. På engelsk brukes ordet shun, og det oversettes i Vakttårnets norske litteratur med «holde oss unna». Uttrykket «holde oss unna» er svakere og mer tvetydig enn shun. Både på grunn av den leksikalske betydningen av shun og det som JV legger i dette ordet, vil jeg oversette shun med «sky». Vår tjeneste for Riket er en månedlig trykksak som medlemmene av menighetene får. Jeg sammenligner den engelske og norske teksten i nummeret for august 2002, side 4:

Hvorfor det er best å være lojal mot Jehova: Det er flere fordeler ved at vi følger den bibelske ordning som går ut på at vi skal ekskludere overtredere som ikke angrer, og holde oss unna dem.

Benefits of Being Loyal to Jehovah: Cooperating with the Scriptural arrangement to disfellowship and shun unrepentant wrongdoers is beneficial.

Artikkelen har også en beskrivelse av noen av de ting det innebærer «å holde oss unna» (shun) de som er ekskludert og har trukket seg.

 Dette betyr at lojale kristne ikke har noe åndelig fellesskap med noen som er blitt utstøtt av menigheten. Men det er mer som kommer inn i bildet. Guds Ord sier at vi ’ikke engang skal spise sammen med et slikt menneske’. (1. Kor. 5: 11) Derfor har vi heller ikke noe sosialt fellesskap med en utstøtt. Det vil si at vi ikke er sammen med ham på piknik eller i et selskap, ikke spiller ball sammen med ham og ikke går på et kjøpesenter eller på kino sammen med ham, og også at vi ikke setter oss ned til et måltid sammen med ham, verken hjemme eller ute på et spisested. (forfatterens kursiv)

Hva med det å snakke med en utstøtt? Bibelen nevner ikke alle mulige situasjoner, men det som står i 2. Johannes 10, hjelper oss til å få Jehovas syn på tingene: «Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham.» Vakttårnet for 15. november 1981 (side 20) kommenterte dette slik: «Bare det å si ’Hei!’ til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er utstøtt?»…

Slektninger utenfor husstanden: «Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie,» stod det i Vakttårnet for 15. april 1988 (side 28). «Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum», i samsvar med det gudgitte påbudet om å «slutte med å omgås enhver» som er skyldig i å synde uten å angre. (1. Kor. 5: 11) Lojale kristne bør gå inn for å unngå unødig kontakt med en slik slektning og til og med holde forretningsforbindelser på et absolutt minimum. — Se også Vakttårnet for 15. november 1981, side 25…. (forfatterens fete skrift og kursiv)

Vakttårnet for oktober 2017, side 16, viser til flere områder hvor en ikke skal ha kontakt med ekskluderte og de som har trukket seg:

Respekter tilrettevisningen fra Jehova. Selv om den i øyeblikket kan være smertefull, vil den på lang sikt være til beste for alle, også for overtrederen. (Les Hebreerne 12:11.) Jehova sier for eksempel at vi skal «slutte med å omgås» overtredere som ikke angrer. (1. Kor 5:11–13) Selv om det føles vondt, må vi unngå å ha unødig kontakt med ekskluderte familiemedlemmer, også via telefon, tekstmeldinger, brev, e-poster og sosiale medier. (Forfatterens kursiv)

Påstanden til Jehovas vitner er at det enkelte vitnes samvittighet avgjør hvilken kontakt han eller hun skal ha med den ekskludere eller den som har trukket seg.  Dette er direkte løyn! Sitatene ovenfor viser at det å bryte enhver kontakt med de ekskluderte og de som har trukket seg, altså å sky dem, er et krav fra det styrende råd. Det er ikke et spørsmål som den enkeltes samvittighet kan avgjøre. Det eneste unntaket er kontakt som det ikke er mulig å unngå, for eksempel kontakt på arbeidsplassen.

STRAFFEN FOR IKKE Å SKY EKSKLUDERTE OG DE SOM TREKKER SEG

Påbudet om å sky de ekskluderte har blitt håndhevet strengt siden 1952, da påbudet ble innført, og fra 1981 ble også det å sky de som har trukket seg, innbefattet. Vakttårnet for 15. november 1963, sidene 524, 525, viser at straffen for ikke å sky de ekskluderte, kan være at personen selv blir ekskludert:

En som er blitt utstøtt, er blitt avskåret fra menigheten, og menigheten har ikke noe å gjøre med ham. De som tilhører menigheten, vil ikke ha noe samkvem med ham, nei, de vil ikke engang si så mye som «god dag» eller «farvel» til ham. Han er ikke velkommen i deres hjem, selv om deres hjem blir brukt av en lokal gruppe av Jehovas vitner som et senter for tilbedelse.

Når noen ignorerer en utstøtelse og fortsetter å være sammen med en utstøtt person, viser det at han har en urett innstilling til Jehovas lover. Han viser i virkeligheten at han støtter overtrederen og mener at Jehovas rettferdige lover ikke har noen betydning. Hvor alvorlig det er å unnlate å følge den rette handlemåten overfor en utstøtt, forstår en når det sies at han «er med på» den utstøttes onde gjerninger. Den som bevisst unnlater å rette seg etter menighetens avgjørelse, kan i virkeligheten bli utstøtt fordi han fortsetter å være sammen med den utstøtte. Ettersom han blir satt i klasse med den som er blitt utstøtt, ved at det sies at han «er med på hans onde gjerninger», er det rimelig at de samme forføyninger blir truffet mot ham. Han kan også bli avskåret fra Jehovas gunst og fra hans synlige organisasjon.

Hvordan forholder det seg når en som er utstøtt, og en som tilhører menigheten, arbeider på den samme verdslige arbeidsplass? Kan de være sammen på arbeidsplassen hvor deres arbeid krever at de må snakke med hverandre? I slike tilfelle må en ha klart for seg at den utstøttes status er blitt forandret. Den som tilhører menigheten, har lov til å snakke med den utstøtte i den utstrekning det er nødvendig for at de kan utføre sitt arbeid, men det ville være uriktig å snakke med ham om alle ting, uten å ta hensyn til hans status. Det er bare de nødvendige ting i forbindelse med arbeidet han vil snakke med den utstøtte om. Han vil aldri snakke med ham om åndelige spørsmål eller andre ting som ikke har med deres verdslige arbeide å gjøre. Hvis de må være svært ofte sammen og ha at særlig nært samarbeid, kan den kristne tenke på å finne seg et annet arbeid, slik at han ikke får dårlig samvittighet.

At man blir straffet for ikke å sky de ekskluderte og de som har trukket seg, blir gjentatt i boken for eldste «Vær hyrder for Guds hjord» (2019), hvor punkt 12.17 (1) sier:

Unødig samvær med ekskluderte eller slike som har trukket seg: Det er grunnlag for å nedsette et domsutvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med overlegg fortsetter å ha unødig samvær med noen som er ekskludert eller har trukket seg, og som han ikke er i familie med. — Matt 18:17b; 1. Kor 5:11, 13; 2 Joh 10, 11: lvs s 39.40. (forfatterens kursiv og fete skrift)

Eldstebokens ord fra 2019 er det avgjørende beviset for at det er løyn når Jehovas vitner sier at «det er opp til hver enkelt som er tilknyttet menigheten, å bruke sin personlige religiøse samvittighet for å avgjøre om de vil begrense eller helt unngå å ha kontakt med den personen [som er ekskludert eller har trukket seg]». Medlemmene av menigheten kan ikke ha noen kontakt med de ekskluderte eller de som har trukket seg, uten å bli straffet med eksklusjon.

Det eneste unntaket er «nødvendig samvær», som er det motsatte av «unødig samvær». Hva som ligger i dette uttrykket, ser vi av det siste avsnitt av sitatet fra Vakttårnet for 1963, som er sitert ovenfor. Sporadisk kontakt, som er helt nødvendig, med en ekskludert eller en som har trukket seg, i forbindelse med arbeid kan aksepteres. Og i forbindelse med slektninger som ikke bor i samme husstand har eksemplet med å være til stede når et testament åpnes, blitt brukt i Vakttårnet som eksempel på «nødvendig samvær». Som en som har tjent som eldste i 56 år, kan jeg bekrefte at det bare er slike helt spesielle situasjoner som er nevnt ovenfor, som kan regnes som unntak fra regelen om at man ikke skal ha noen kontakt med ekskluderte eller de som har trukket seg.

Eldsteboken viser at straffen for unødig samvær med ekskluderte som en er i familie med, ikke behøver å være så streng som samvær med dem en ikke er i familie med. Punkt 12.17 (2) sier:

Hvis et medlem av menigheten er kjent for å ha unødig samvær med familienedlemmer som er ekskluderte eller har trukket seg, og som ikke tilhører husstanden, bør de eldste veilede ham og resonnere med ham ut fra Bibelen. Gjennomgå informasjon fra Bli i Guds kjærlighet, side 241[1], med ham. Hvis det er tydelig at en kristen handler i strid med hensikten med eksklusjonsordningen [å unngå all kontakt med ekskluderte og de som har trukket seg for at de skal bli presset til å forandre seg] og ikke retter seg etter veiledning, er han ikke kvalifisert til å få privilegier i menigheten, for det krever at han er et godt eksempel. Det skal ikke nedsettes et domsutvalg med mindre det er snakk om vedvarende åndelig samvær eller vedvarende åpen kritikk av beslutningen om eksklusjon.

Å nedsette et domsutvalg innebærer at vedkommende blir ekskludert hvis han ikke forandrer holdning. En far vil ikke bli ekskludert om han besøker sin voksne ekskluderte sønn, men straffen er at han mister sine privilegier i menigheten. Hvis han for eksempel er eldste eller menighetstjener, mister han disse privilegiene. Men det skal heller ikke så mye til for at han blir ekskludert. Hvis faren for eksempel snakker med sønnen om Bibelen eller gir uttrykk for at eksklusjonen var uriktig, vil han også bli ekskludert.

Av sitatene ovenfor, innbefattet sitatene fra eldsteboken fra 2019, går det klart fram at det styrende råd har påbudt at menighetens medlemmer skal sky dem som er ekskludert eller har trukket seg, og at de ikke skal ha noe med dem å gjøre unntatt i helt spesielle situasjoner. Påstanden i Jehovas vitners klage om at «det er opp til hver enkelt som er tilknyttet menigheten, å bruke sin personlige religiøse samvittighet for å avgjøre om de vil begrense eller helt unngå å ha kontakt med den personen» er løyn. Det betyr at medlemmene av menigheten ikke har frihet til å melde seg ut av menigheten (å trekke seg). Straffen for å trekke seg viser at det utøves et stort press for at medlemmer av menigheten ikke skal trekke seg. Han eller hun vet at ved å gi uttrykk for at han eller hun ikke lenger vil være et vitne, vil vedkommende bli regnet som ekskludert og bli skydd av alle. Jehovas vitners forsøk på å pynte på situasjonen ved å hevde at det ikke er noe krav fra organisasjonen om å sky dem som trekker seg, men at dette baserer seg på den enkeltes samvittighet, blir fullstendig imøtegått av de sitater jeg har brukt.

[1]. Boken sier blant annet: «Når en person er ekskludert, har vi ikke noe mer med ham å gjøre, og vi slutter å snakke med ham.»

BARN OG EKSKLUSJON

Jeg synes at klagens fremstilling av saken om negativ sosial kontroll er ganske uklar. Det er typisk for de brev Jehovas vitner har skrevet til Statsforvalteren at man kommer med mange opplysninger om hvor fortreffelige JV er og om hvor mange rettsinstanser som har gitt dem medhold — noe som har lite med den angjeldende sak å gjøre. Men man unnlater å gå inn i selve sakens kjerne. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å tolke loven. Men jeg vil gjerne kommentere eksklusjon av barn.

Min erfaring er at det finnes ikke noe bedre sted å vokse opp for et barn enn i en familie av JV. Foreldrene bruker mye tid på barnet, gir det tid til å leke og å være sammen med andre barn. Og de hjelper barnet til å utvikle seg på en naturlig måte. På dette punktet er jeg helt enig med det JV skriver.

Det er imidlertid slik at det styrende råd har et ekstremt syn på barn på ett område, nemlig når det gjelder dåp. Barn helt ned til tiårsalderen blir oppmuntret til å la seg døpe,[1] og det betyr at det er mange barn som er døpte vitner. Mitt syn er at det vil være svært sjelden at en person er moden nok til å innvie seg til Gud og la seg døpe før han eller hun er i slutten av tenårene. Barn utvikler seg og forandrer seg hele tiden, og fordi det er så mange barn som er døpt, vil det også være mange barn som gjør alvorlige feil, og som derfor blir ekskludert.

Jehovas vitner har bare klart å finne én person som er ekskludert og som er under 18 år — denne personen var 17 år. Mener JV at dette viser at barn ikke blir ekskludert i vårt land? La oss se litt nærmere på dette. Slik jeg forstår Statsforvalteren, er det selve det system som JV har i forbindelse med barn og eksklusjon, og at ekskluderte barn ikke kan ha kontakt med familie og venner, som gir grunnlag for konklusjonen om at JV driver «negativ sosial kontroll».

Når Jehovas vitner bare kan finne én person under 18 år som er ekskludert, vil jeg spørre om hvilken tidsperiode dette gjelder. Den 23. september 1992 fikk alle eldsteråd et brev fra avdelingskontoret i Norge som blant annet sa:

Selskapet har ikke noe arkiv over utstøtte eller frafalne personer som inneholder personopplysninger. Dette arkivet ble tilintetgjort i 1989 da det ble klart at det ifølge loven krevdes konsesjon for å ha det. Etter den tid har Selskapet kontinuerlig destruert skjemaene S-77-N og S-79a når de er blitt mottatt fra menighetene og er blitt gjennomlest for å kontrollere at saken er blitt behandlet i samsvar med retningslinjene.

Selskapet har derimot ikke ansett at de sakskonvolutter på frafalne og utstøtte som menighetene oppbevarer, er konsesjonspliktige. Dette er imidlertid Datatilsynet ikke enig i, og vi er pålagt å søke konsesjon. Forhandlinger om vilkårene for konsesjon vil bli innledet med Datatilsynet i nærmeste fremtid, og resultatet vil bli gjort kjent for menighetene så snart resultatet foreligger.

Vi merker oss at avdelingskontoret ikke hadde noe arkiv med personopplysninger i tiden før 1992, og at personopplysninger som kom i forbindelse med eksklusjoner, fortløpende ble makulert. I dag blir personopplysninger om de ekskluderte oppbevart i menighetenes konfidensielle kartotek og ikke hos avdelingskontoret, og disse personopplysningene har ikke avdelingskontoret tilgang til.

Ifølge eldsteboken «Vær hyrder for Guds hjord» (2019) 22.22-27 skal bestemte opplysninger i forbindelse med en eksklusjon legges i en lukket konvolutt som skal oppbevares i menighetens konfidensielle kartotek. Denne konvolutten skal bare åpnes hvis vedkommende søker om å bli gjenopptatt. Punkt 22.26 sier følgende om oppbevaringen av konvoluttene:

Sakskonvolutter som inneholder opplysninger om personer som ikke er blitt gjenopptatt, oppbevares på ubestemt tid. Hvis personen er død eller det har gått fem hele år siden gjenopptagelsen, vil opptegnelsene vanligvis bli makulert med mindre det dreide seg om anklager om overgrep mot barn eller at vedkommende inngikk et ekteskap der den ene eller begge partene bibelsk sett ikke var fri til å gifte seg, eller hvis utvalget mener det er andre grunner til å ta vare på opptegnelsene.

Bladet Vakttårnet har noen ganger oppgitt antall ekskluderte i løpet av ett år, og tallene viser at omkring 0,8 % av vitnene blir ekskludert hvert år. Det betyr at siden år 2000 har mer enn én million vitner blitt ekskludert over hele verden og omkring 2 000 i Norge. Statistikken viser at så mye som 70 % av de ekskluderte blir gjenopptatt i menighetene. Omkring 20 % av disse har tydeligvis blitt gjenopptatt for å få kontakt med familie og venner, siden de sjelden går på møtene og ikke er forkynnere.

Tallene ovenfor viser at omkring 1 400 personer er blitt gjenopptatt i Norge siden år 2000. Mitt spørsmål er hvilken oversikt avdelingskontoret har over alderen på de 600 som i nevnte periode ikke er blitt gjenopptatt og på de 1 400 som er blitt gjenopptatt. Jeg tviler på at det skandinaviske avdelingskontoret i Danmark har en oversikt alderen til de 2 000 ekskluderte. Hvis kontoret ikke har en slik oversikt, kan man ikke vite hvor mange barn som har blitt ekskludert. Hvis avdelingskontoret har et kartotek med personopplysninger som inkluderer alder på de ekskluderte, bør avdelingskontoret oppgi hvor mange barn som er ekskludert siden år 2000 og også før dette året.

Jeg kjenner til flere tilfeller hvor barn er blitt ekskludert. Men jeg har aldri laget noen statistikk over disse. Jeg vet at de var barn, men jeg vet ikke den nøyaktige alderen på disse da de ble ekskludert, og derfor kan jeg ikke referere til dem. Imidlertid har jeg fått opplysninger om navn, menighet og alder på noen barn som er blitt ekskludert. Flere av disse ønsker ikke å bli identifisert på grunn av sin familie, slik at jeg bare gir noen opplysninger: Jeg nevner to jenter som var 17 år gamle, og en gutt på 15 eller 16 år fra Sør-Norge, samt en jente 15 år gammel og en gutt på 13 år fra Midt-Norge. Far til gutten på 13 protesterte mot eksklusjonen, og derfor ble han selv ekskludert.  Dette er bare en liten gruppe av alle barn som har blitt ekskludert.

[1]. Dokumentasjon av det styrende råds ekstreme syn på barn finnes i artikkelen «Child abuse — the responsibility of the Governing Body» på min hjemmeside (https://mybelovedreligion.no/category/disfellowshipping/the-governing-body-2/).

MITT PERSONLIGE STÅSTED

Det er flere henvisninger til meg både ved navns nevnelse og ved uttrykket «misfornøyde tidligere Jehovas vitner». Jeg bringer noen sitater som jeg vil kommentere.

Punkt 148 inkluderer meg i «misfornøyde tidligere troende», og punkt 151 sier om meg og andre: «De har forlatt Jehovas vitner av egen fri vilje, uten at noen har hindret dem.»

Jeg er ikke en «tidligere troende», og jeg har ikke «forlatt Jehovas vitner av egen fri vilje». Jeg ble et Jehovas vitne i 1961, og jeg har tjent i 56 år som eldste. I løpet av denne tiden har jeg ad tjenestevei tatt opp forskjellige spørsmål som jeg mente var uriktige, innbefattet de to spørsmål som nektelsen av statsstøtte er basert på.

Kort tid etter 1981, da det styrende råd bestemte at de som forlot JV var onde og måtte skys, tok jeg opp dette spørsmålet med lederne i Norge. Jeg pekte på at denne nye holdningen var et anslag mot vitnenes religionsfrihet, siden de ble behandlet som ekskluderte hvis de ville forlate JV. Mine argumenter ble avvist. På et senere tidspunkt tok jeg opp saken med Bent Arntsen, som var en av lederne, og som var en personlig venn av meg. Jeg sa til ham at hvis vi fortsetter å behandle de som forlater JV som ekskluderte, kan vi risikere å miste statsstøtten. «Dette vil vi ikke forandre på, så da får vi heller miste statsstøtten» var hans svar. Jeg har også tatt opp dåp av barn og pekt på at det avgjort er galt at barn før de kommer i tenårene eller er i begynnelsen av tenårene blir døpt. Men igjen ble mine argumenter avvist.

Etter året 2010 har medlemmene av det styrende råd gitt seg selv ubegrenset makt, og de fungerer nå som diktatorer. Alt det de sier og skriver må betraktes som ord som kommer fra Gud, og de som ikke aksepterer en bestemt tolkning av det styrende råd, kan bli ekskludert. Det styrende råd har i det 21. århundre truffet flere avgjørelser som er direkte i strid med Bibelen. Og siden mine argumenter imot dette ad tjenestevei har blitt avvist, så jeg det som min eneste mulighet for å peke på det styrende råds maktmisbruk og ubibelske avgjørelser å skrive boken My Beloved Religion — And The Governing Body. Før boken ble utgitt, ble et eksemplar sendt til det styrende råd. Jeg skrev at hvis rådet ville vurdere å begynne å rette opp forhold som var i strid med Bibelen, ville boken ikke bli utgitt. Dette ble avvist, og medlemmene av det styrende råd ville ikke ha noe med meg å gjøre. Etter at boken ble utgitt, ble jeg ekskludert.

I kapittel 1 i boken viser jeg i detalj at den eneste religion i verden hvor alle de grunnleggende læresetninger er basert på Bibelen, er Jehovas vitner. Jeg deler JVs tro med unntak av visse nye avgjørelser fra det styrende råd i det 21. århundre, innbefattet systemet med eksklusjon og at rådet har diktatorisk makt. Jeg støtter og forsvarer JV, unntatt avgjørelser av det styrende råd som avgjort er i strid med Bibelen, og som har ødelagt livet til titusener av vitner. Jeg er ingen opponent, og jeg driver absolutt ikke noe korstog mot JV. Det er Jehovas vitner som er «My Beloved Religion».

 

MIN ROLLE I FORBINDELSE MED SAKEN OM STATSSTØTTE

Jehovas vitner skriver om min rolle i forbindelse med at de mistet statsstøtten for 2021:

140. (140) Den eneste grunnen til at Statsforvalteren har gått så drastisk til verks mot Jehovas vitner, er tydeligvis på grunnlag av et par klager fra misfornøyde tidligere Jehovas vitner, som ikke har beskrevetsine egne omstendigheter, men hypotetiske situasjoner.
141. (147) Personer som aktivt argumentererfor motstridende religiøse trosoppfatninger, har vært sterkt involvert i denne saken…Verken Rolf Furuli eller Jan Frode Nilsen er personlig berørt av dehypotetiske situasjonene de har klaget på.

La det være helt klart at jeg aldri har klaget på Jehovas vitner, og jeg har aldri stilt opp hypotetiske situasjoner. Mitt første brev til Fylkesmannen var basert på at Jehovas vitners brev til Fylkesmannen inneholdt falske opplysninger — jeg brukte ikke ordet «løyn», for jeg visste ikke om de som skrev brevet, visste at de kom med falske opplysninger, siden de bare gjentar det som det styrende råd ber dem om å si. Mitt brev hadde ingen ting med statsstøtte å gjøre, og det inneholdt ingen hypotetiske situasjoner. Jehovas vitner kommenterte mitt brev uten å svare på de spørsmål jeg stilte i brevet.

Jehovas vitner har skrevet flere brev til Statsforvalteren, og igjen har jeg kommentert falske opplysninger og ikke stilt opp hypotetiske situasjoner. Grunnen til at Statsforvalteren foretok en undersøkelse av JV, var at JV hadde skrevet brev med falske opplysninger om hva JV sto for, og at jeg og andre korrigerte dette. Statsforvalteren ville gjerne vite om de korrigeringer jeg og andre hadde kommet med, var sanne, og derfor undersøkte han JVs litteratur.

Forfatteren av JVs brev mangler evnen til en saklig akademisk drøftelse av data. Han bruker formuleringer som han ikke kunne ha brukt i en rettsal. Han skriver:

126. (126) I § 6 i loven forutsettes det dessuten at
     Statsforvalteren treffer en avgjørelse basert på beviser, og ikke kun på udokumenterte påstander fra misfornøyde tidligere medlemmer, og i hvert fall ikke på en vurdering av et trossamfunns religiøse litteratur.
127. (134) De subjektive meningene til to eller muligens tre misfornøyde tidligere Jehovas vitner kan ikke betraktessom bevis (se nedenfor).
128. (13) Undersøkelsen ble igangsatt på grunn av et brev fra det samme misfornøyde tidligere Jehovas vitne. Han baserte sin klage omtrent utelukkende på sin teologiske tolkning av utdrag fra utvalgte religiøse publikasjoner utgitt av Jehovas vitner.
129. (88) Statsforvalterens avgjørelse er faktisk kun basert på en lovstridig (og stort sett feilaktig)
     tolkning av utdrag fra Jehovas vitners religiøse publikasjoner.
130. (118) For det tredje har Statsforvalteren vurdert og tolket sitater fra Jehovas vitners religiøse publikasjoner og trukket (ofte gale) konklusjoner om hva Jehovas vitner faktisk tror på og praktiserer.

Her finner vi uttrykkene «udokumenterte påstander», «subjektive meninger», «teologisk tolkning», «stort sett feilaktig tolkning» og «ofte gale konklusjoner». Hva ville en saklig akademisk drøftelse ha vært? At forfatteren av brevet konkret viste hva som var udokumentert, hva som var subjektive meninger, og hva de feilaktige tolkningene var. Men i sine brev til Fylkesmannen og Statsforvalteren unnlater JV å gå inn på de konkrete fakta som jeg har anført, og de svarer ikke på de konkrete spørsmål jeg har stilt, som kunne belyse saken.

Jeg skal nå gi et eksempel på en saklig akademisk drøftelse av data. Jehovas vitner skriver:

98. Uansett, som vist i avsnitt ovenfor, er det sånn at de «religiøse båndene» mellom den som er ekskludert eller har trukket seg, og familien «forandrer seg, men familiebåndene opphører ikke. Ekteskapet og familielivet fortsetter.» Med andre ord, vanlige familieforbindelser og -samvær i husstanden fortsetter. Hvis en ungdoms besteforeldre, tanter, onkler, kusiner og venner er Jehovas vitner, er det opp til hver enkelt å bestemme hvordan de vil følge de relevante bibelsk prinsippene.

Jeg vil ikke her følge JVs vanlige metode og bare si at dette ikke er sant. Men en saklig akademisk drøftelse krever at jeg konkretiserer. At det er «opp til hver enkelt å bestemme hvordan de vil følge de relevante bibelske prinsippene», at de enkelte vitner altså kan bestemme i hvilken utstrekning de vil ha omgang med vedkommende, er løyn. De kan ikke velge å ha omgang med den ekskluderte uten å bli straffet, og da har de ikke noe fritt valg. Dette konkretiserer jeg på sidene 1-12 hvor jeg viser ved sitater at det styrende råd har gitt det påbud at vitnene skal sky en som er ekskludert eller har trukket seg, og at dette også gjelder nære slektninger som ikke bor i samme husstand som den ekskluderte. Hvordan kan så JV kommentere det jeg her har skrevet og det jeg har skrevet på sidene 1-12 på en saklig akademisk måte? Hvis de mener jeg har misforstått noe, kan de ta hvert av de sitatene jeg har brukt, og så vise konkret hva jeg har misforstått.

ETTERSKRIFT

Mens jeg holdt på å skrive dette brevet, fikk jeg en E-post fra en kvinne som hadde vokst opp som JV og som ble døpt da hun var 14 år. Hun er ikke ekskludert, men hun er ikke lenger et aktivt vitne. Hun kommenterte den artikkelen om dåp av barn som jeg har henvist til i note 2. Det hun beskriver, er det nok noe mange JV har opplevd, og derfor siterer jeg hennes E-post:

 

Takkebrev

Til Rolf Furuli

Jeg vil igjen takke deg for noe du har skrevet om «barnearbeid» og religiøst arbeid som ungdom.[1]

Jeg leser at de eksemplene du henviser til er enda yngre enn det jeg var.
Jeg begynte som fast hjelpepioner da jeg var 14 år mens jeg gikk på ungdomsskolen (19—19–)
Jeg fortsatte som alminnelig pioner fra jeg var 16 år (19—19–). Jeg gikk derfor ikke på videregående skole som mine jevnaldrende.

Jeg hadde gitt løfte til Gud som 12 åring om at jeg skulle være pioner hele livet..

Stevner som påvirket meg var bla.
«vi lever ikke lenger for oss selv».
Teksten lyste mot meg som ungdom.

Også talere som ropte på podiet :
«Hvem av dere ungdommer våger å sitte på skolebenken når Harmageddon kommer?»

«Hvem kan i sin bønn til Gud si at de ikke kan være pioner?»

Når du beskriver dette som religiøst arbeid som er for tungt ansvar for mindreårige, kjenner jeg det igjen. Og jeg føler meg som en som ble brukt opp. All min energi i ungdomstiden ble brukt i heltidstjenesten og jeg klarte ikke å ta vare på meg selv.

Jeg var deprimert. Og hele tiden mens jeg var pioner i ungdomstiden var jeg preget av angst og depresjon og selvmordstanker i lange perioder. Jeg følte meg fanget, men presset meg til det ytterste mentalt for å unngå å få «blodskyld».

Jeg gikk mye alene på gata. Og jeg likte å snakke med fremmede folk, og hadde mange studier og fikk også flere med meg inn i «Sannheten».

Men jeg har som voksen hatt problem med å forholde meg til hva som «skjedde» fordi mine foreldre som var jv sier at «du ble så seriøs, det var umulig å stoppe deg» …Jeg føler jeg får all skyld for mine valg så ungt.

Jeg føler så sterkt at dette ikke er min skyld. Så da du skrev om barnearbeid, ble jeg så takknemlig. Jeg var bare et barn da jeg begynte å gå på feltet. Og jeg presset meg så hardt i ungdomstiden at jeg ofte satt på feltet med migrene.

Men jeg stoppet ikke før det smalt. Da var jeg 21. Og da erfarte jeg at jeg ikke klarte meg selv uten utdannelse… og startet på videregående skole som 21 år 🙂

Mvh B – som ikke klarer å bære så mye ansvar og skyld lenger og som er glad for alt du skriver på din nettside fordi det lindrer smerten, og jeg forstår mer.

 

Med denne E-posten avslutter jeg nå mine kommentarer til Jehovas vitners klage på Statsforvalterens vedtak.

[1]. Uttrykket «pioner» referer til en person som har forpliktet seg til å bruke mesteparten av sin tid til å forkynne for andre om Guds rike. Uttrykket «hjelpepioner» refererer til en person som har forpliktet seg til å bruke en vesentlig del av sin tid til å forkynne. Både pionerer og hjelpepionerer blir utnevnt til denne tjenesten av den menigheten de tilhører. Uttrykket «å gå på feltet» sikter til å forkynne i et distrikt (feltet). Begrepet «blodskyld» blir brukt i Vakttårnets litteratur om å unnlate å forkynne for andre. Den som det ikke er forkynt for, vil ikke tjene Gud. Og når han derfor blir drept i den store trengsel, vil den som har unnlatt å forkynne for ham, ha skyld i hans død (blodskyld).