DET STORE JUBELÅRET

DET MOTBILLEDLIGE JUBELÅR

DEL  I

Ordningen i Israel med 7 ganger 7 sabbatsår, som førte fram til det 50. jubelåret, er enestående blant verdens nasjoner. Jeg vet ikke om noen annen nasjon som hadde eller har noe lignende. Bare det faktum at denne ordningen er enestående, tyder på at ordningen ikke ble tatt med i Loven bare for israelittenes skyld. Ordningen må ha en mer universell betydning, og dette er akkurat det som Paulus viser i Kolosserne 2:16, 17:

¹⁶ La derfor ingen dømme dere når det gjelder det dere spiser og drikker, eller når det gjelder det å feire en høytid eller nymånedagen eller sabbaten. ¹⁷ Disse tingene er en skygge av det som skulle komme, men virkeligheten er knyttet til Kristus.

Vi merker oss at «høytid» er ubestemt, og ordet må derfor referere til en hvilke som helst høytid. Det var bare én nymånedag i hver måned. Men det var flere sabbater: den ukentlige sabbat, de årlige sabbater og jubelåret. Det greske ordet sabbaton er flertall, og det må gjelde alle sabbater. På grunn av det Paulus sier, må vi trekke den slutning at hver av sabbatsårene i jubelårssyklusen og jubelåret selv, som også var et sabbatsår, var profetiske forbilder.

I denne artikkelen skal jeg drøfte sannhetsverdien av de 39 bøkene i De heberaiske skrifter og ordene som der er brukt om forbilder og motbilder. Fordi medlemmene av det styrende råd har utvannet et stort antall beretninger i De hebraiske skrifter og bare spør om hva disse beretninger minner dem om, så viser jeg at de forskjellige deler av de profetiske forbilder har konkrete motbilder. Jeg viser at jubelåret er et forbilde på millenniet og at det er flere kronologiske opplysninger i Skriftene som viser til det motbilledlige jubelår.

«DITT OTD ER SANNHET»

Jesus samtalte med en gruppe jøder, og etter at han hadde sitert Salme 82:6, sa han ifølge Johannes 10:35: «og Skriften kan jo ikke gjøres ugyldig». Det greske ordet grafē («et skrevet document») er entall, og ordet referer til bokrullen som Jesus siterte fra. Ifølge Matteus 21:42 sa Jesus: «Har dere aldri lest i Skriftene?» Disse ordene viser at på Jesu var det et antall bokruller som ble sett på som autoritative ord fra Gud.

Etter sin oppstandelse møtte Jesus flere av sine disipler, og i sin samtale med dem sa han ifølge Lukas 24:44, 45:

⁴⁴ Han sa nå til dem: «Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det som står skrevet om meg i Moseloven og i Profetene  og Salmene, må bli oppfylt.» ⁴⁵ Så åpnet han fullt ut deres sinn, så de kunne forstå Skriftene.

Jesu ord viser at «Skriftene» som jødene trodde på, besto av de samme tre deler som De hebraiske skrifter gjør i dag. Og dette taler for at de 39 bøkene i De hebraiske skrifter var de samme skrifter som jødene trodde var Guds ord på Jesu tid. Med henvisning til disse Skrifter sa Jesus ifølge Johannes 17:17:

¹⁷ Hellige dem ved hjelp av sannheten; ditt ord er sannhet.

Det greske ordet alētheia har betydningen «sannhet; sannferdighet» virkelighet» (United Bible Society (UBS) Lexicon) Da Jesus brukte uttrykket «Guds ord», må han ha referert til et hvilket som helst ord fra Gud, både det talte og det skrevne. Ordet alētheia i denne sammenheng må innebære både «sannhet» i motsetning til «løgn», «sannferdighet» og «virkelighet». Jeg skal nå studere hvordan substantivet alētheia ble brukt i forbindelse med Jesus.

ORDET «SANNHET» (alētheia) BRUKT I BETYDNINGEN «MOTBILDE»

Ofte blir «sannhet» (alētheia) brukt i motsetning til «løgn». Men i Johannes 1:17 er det en spesiell kontrast:

¹⁷ For Loven ble gitt ved Moses; den ufortjente godhet og sannheten er kommet ved Jesus Kristus.

Kontrasten her er mellom Mose Lov og «sannheten» (alētheia). I juli 1965 var det et internasjonalt stevne i Oslo, og jeg husker fremdeles den talen N.H. Knorr holdt med tittelen «Svaret på den romerske landshøvdings spørsmål: ‘Hva er sannhet’» En grunn til at jeg husker denne talen, er at Knorr drøftet Johannes 1:17, og for første gang lærte jeg at ordet «sannhet» kunne bli brukt i betydningen «motbilde». Dette var en virkelig aha-opplevelse for meg.[1]

Jeg husker at Knorr spurte: «Var ikke Mose Lov sann?» Så viste han at kontrasten ikke var mellom sannhet og løgn. Men ordet «sannhet» i Johannes 17:1 har betydningen «virkelighet». Loven var et forbilde og motbildet kom i forbindelse med Jesus. Jeg siterer fra Vakttårnet for 1. April 1966, sidene 155, 156:

¹⁶ Loven som ble gitt ved Moses, var derfor noe mer enn bare bud som påpekte hva synd var, og som fortalte jødene hva som var de rene, rette, hellige og uselviske ting de måtte gjøre for at de kunne fortsette å vandre i harmoni med Gud. Loven påbød også at det regelmessig skulle bli utført bestemte meningsfylte seremonier som skulle danne profetiske mønstre som skulle gi et sant bilde av storslagne ting som ifølge Guds hensikt skulle komme. Den inspirerte skribent kaller disse profetiske mønstre for ’skygger’ når han sier: «Der er prester som etter loven bærer fram gavene, de som tjener ved et avbilde og en skygge av det himmelske, etter den forskrift som Moses fikk da han skulle gjøre tabernaklet; for han sier: Se til at du gjør alt etter det bilde [mønster, NW] som ble vist deg på fjellet [Sinai].» — Heb. 8: 4, 5.

¹⁸ Mange andre ting som loven påbød, for eksempel påskemåltidet, pinsefesten eller ukenes høytid, den ukentlige sabbatsdag, jubelåret og nymånefesten, som ble holdt den første dag i hver måned, særlig den festen som ble holdt den sjuende nymånedag hvert år, var ’skygger’. Samtidig som de i seg selv var virkelige, ga de et nøyaktig omriss eller et sant miniatyrbilde av større ting som skulle komme. De var imidlertid bare ’skygger’. En skygge er et mørkt bilde eller mønster som en massiv, ugjennomsiktig gjenstand avtegner på en flate når den kommer mellom den og en lyskilde. Skyggen er ikke selve gjenstanden. Den er ikke selve virkeligheten. Det er gjenstanden eller legemet som avtegner en skygge eller et bilde, som er selve virkeligheten. Hvis gjenstanden eller legemet befinner seg foran lyskilden, da kastes skyggen foran gjenstanden eller legemet. Det er derfor et kjent ordspråk sier: «Kommende begivenheter kaster sin skygge foran seg.» Hva Guds hensikt angår, kom skyggen først for å gi en framstilling i mindre målestokk av de større ting som Gud hadde i sinne å gjøre for menneskene i framtiden. Disse ’skygger’ skapte riktige forventninger hos de mennesker som lydig holdt Guds lov. De ville ikke bli skuffet i sine forventninger, for disse ’skygger’ var sanne.

Vakttårnet for 15. september 1991, side 12, brukte også «sannheten» i betydningen «virkelighet». Vi leser:

Han levde sitt liv i hengiven tjeneste for Jehova og oppfylte de mange profetiene om Messias. Jesus gjorde derved sannheten om den lovte Ætt klarere og virkeliggjorde det som var uttrykt i form av skyggebilder i Moseloven. (Kolosserne 2: 16, 17) Derfor kunne det sies at «sannheten kom ved Jesus Kristus». — Johannes 1:17.

En stor del av profetiene i De hebraiske skrifter fungerer som skygger som peker frem til ting i forbindelse med Jesus. Åpenbaringen 19:10 sier:

for det å vitne om Jesus er det som inspirerer profeteringen.»

Generelt sagt viser ordene til Johannes at profetiene i De hebraiske skrifter ble inspirert med tanke på en oppfyllelse i forbindelse med Jesus. Noe som bekrefter dette, er det Jesus sa da han ble synlig for noen av sine disipler etter sin oppstandelse. Vi leser i Lukas 24:27:

²⁷ Og han begynte med Moses og alle Profetene og forklarte for dem ting som vedrørte ham selv i alle Skriftene.

En stor del av Loven gir retningslinjer for det prestene skulle gjøre, og for de ofringer de skulle foreta. Alt dette pekte fram til Jesus som den store yppersteprest og til hans gjenløsningsoffer. Dette er selve krumtappen i Guds hensikt, og en stor del av Hebreerbrevet drøfter disse motbildene. Og vi må ikke glemme profetiene som viser at Jesus skulle herske som konge, noe som ville føre til velsignelser for menneskene. Vi leser i Kolosserne 2:16, 17:

La derfor ingen dømme dere angående spising og drikking eller med hensyn til en høytid eller en nymånefest eller en sabbat; ¹⁷ for disse ting er en skygge av de ting som skulle komme, men virkeligheten hører KRISTUS til.

De ting som Paulus nevner, var skygger eller forbilder, og legemet som kastet skyggene, var forbundet med Jesus. Som jeg skal vise, så pekte ikke disse skyggene fram mot gjenløsningsofferet, men motbildene pekte på Guds rike og Jesu stilling som konge i dette riket.

[1]. Artikkelen ble trykket i Vakttårnet for 1. april 1966, sidene 152-164. Jeg anbefaler denne artikkelen.

FORHOLDET MELLOM DE PROFETISKE FORBILDER OG MOTBILDER

Når vi forsøker å forstå de profetiske forbilder, så kan vi bli fristet til å bruke vår fantasi og tolke forbildet slik vi selv mener betydningen er. På grunn av dette er det mange forskjellige oppfatninger av de samme tekster i Bibelen. Når vi forsøker å se situasjonen fra Guds synspunkt, må vi nøye studere den måten de som skrev De kristne greske skrifter, anvendte forbildene i De hebraiske skrifter.

HVORDAN DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER BEHANDLER PROFETISKE FORBILDER 

Det grunnleggende spørsmål vi må undersøke, er om de forskjellige deler av et profetisk forbilde refererer til konkrete motbilder, eller om vi skal forstå et forbilde på samme måten som vi forstår en illustrasjon. En illustrasjon består av forskjellige deler. Men hver av disse delene har ingen bestemt betydning alene. De forskjellige delene er der for å holde illustrasjonen sammen som et hele. Og tilsammen som et hele illustrerer disse delene et viktig prinsipp eller fremgangsmåte som leserne skulle tenke på og følge, som leserne skulle bli minnet om, for å bruke terminologien til medlemmene av det styrende råd. Ordene i Hebreerne viser svaret på vårt spørsmål:

 ⁵ men disse yter hellig tjeneste som en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting; liksom Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til å fullføre teltet: For han sier: «Se til at du lager alle ting etter deres mønster, det som ble vist deg på fjellet.»

Disse ordene viser at Tabernaklet var et profetisk forbilde på himmelske ting. Ble ordene «en forbilledlig fremstilling» brukt som en illustrasjon? Ble de brukt for å vise at vi som er på jorden, må tilbe Jehova i himmelen, slik som englene tilber ham? Eller skulle Tabernaklet hvor prestene frambar ofre til Jehova, minne israelittene om at de også skulle tilbe Jehova også når de var hjemme?

Den siste setningen gir svaret: Tabernaklet måte konstrueres nøyaktig på samme måte som det mønster Moses hadde fått se, da han talte med Jehovas engel på fjellet. Dette betydde at hver og én av Tabernaklets deler hadde en konkret motbilledlig betydning. Jeg skal drøfte noen eksempler. Prestene utførte sin tjeneste i Det hellige i Tabernaklet. Men øverstepresten gikk inn i Det aller helligste én gang i året, på Soningsdagen. Hva er motbildene? Vi leser i Hebreerne 9:11, 12, 24:

¹¹ Men da Kristus kom som øversteprest for de gode ting som er blitt tilveiebrakt, gjennom det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapning, ¹² gikk han, nei ikke med blodet av geiter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn på  det hellige sted og oppnådde en evig utfrielse for oss…
²⁴ For Kristus gikk ikke inn på et hellig sted som er gjort med hender,+ og som er et avbilde (antitypos) av virkeligheten (alethinos) , men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss.

Sitatet viser at Det aller helligste i Tabernaklet var et bilde på himmelen. I Hebreerne 10:19-22 finner vi flere motbilder:

 ¹⁹ Derfor, brødre, ettersom vi ved Jesu blod har frimodighet når det gjelder veien inn til det hellige sted, ²⁰ den som han har innviet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si hans kjød, ²¹ og ettersom vi har en stor prest over Guds hus, ²² la oss da tre fram med sanne hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter stenket og derved renset fra en ond samvittighet og fått våre legemer badet med rent vann.

Hvordan kunne forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste være et bilde på Jesu kjød? Første Korinter 15:50 sier at «kjød og blod kan ikke arve Guds rike.» Jesu kjødelige legeme hindret ham fra å stige opp til himmelen. Men Hebreerne 10:10 sier:

¹⁰ Ved den nevnte «vilje» er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.

Som øversteprest kunne ikke Jesus gå inn i Det aller helligste, som er himmelen, med sitt kjødelige legeme, akkurat som forhenget hindret øverstepresten i å gå inn i Det aller helligste. Da Jesus ofret sitt legeme, ble forhenget, som var et bilde på hans legeme, tatt vekk, for å si det slik. Jesus oppsto som en ånd, ifølge 1. Korinter 15:45. Og nå kunne han gå inn i himmelen.

I Israel tjente prestene i Tabernaklet og templet og frembar ofre for Jehova. Hvem var motbildet til prestene? Paulus bruker pronomenene «vi» og «oss», og i vers 22 sies det «og fått våre legemer badet med rent vann». Dette var et krav til prestene før de gikk inn i Det hellige. Men hvem referer pronomenet «vi» til? Vi leser i Hebreerne 3:1:

 ¹ Derfor, hellige brødre, som har del i det himmelske kall, tenk på den apostel og øversteprest som vi bekjenner — Jesus.

De som er nevnt i dette verset, er både Jesu barn og brødre, slik vi leser i 2:11-13. De ser på Jesus som deres øversteprest, og at de har det «himmelske kall», identifiserer dem som prester. For å understreke dette skal jeg igjen sitere Hebreerne 10: 19, 20:

¹⁹ Derfor, brødre, ettersom vi ved Jesu blod har frimodighet når det gjelder veien inn til det hellige sted, ²⁰ den som han har innviet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si hans kjød.

Prestene kunne gå inn i Det hellige, men ikke i Det aller helligste. Men på grunn av den nye situasjonen med ofringen av Jesu legeme og gjenløsningsofferet, viser Paulus til en utvidelse av motbildet. Vi leser i Matteus 27:51:

⁵¹ Og se, forhenget i helligdommen ble flerret i to, fra øverst til nederst, og jorden skalv, og klippene revnet. 

Forhenget hadde hindret prestene i Israel, som kunne gå inn i Det hellige, fra å gå inn i Det aller helligste. Men nå hadde dette forhenget, som var et bilde på Jesu legeme, blitt flerret i to. Vers 20 i kapittel 10, som er sitert ovenfor, viser at i motsetning til det som skjedde i Israel, så kunne nå prestene med det himmelske kall på grunn av gjenløsningsofferet, gå inn til det hellige sted, som er Det aller helligste som symboliserer himmelen. Kravet var av hver enkelt av prestene hadde ofret sitt legeme, akkurat som Jesus gjorde. (Romerne 8:23)

Øverstepresten gikk in i Det aller helligste med blod på Soningsdagen hvert år. Dette var et forbilde på at Jesus gikk inn i himmelen med verdien av sitt blod, slik vi leser i Hebreerne 9:24-26:

²⁴ For Kristus gikk ikke inn på et hellig sted som er gjort med hender, og som er et avbilde (antitypos) av virkeligheten (alethinos), men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss. ²⁵ Det var heller ikke for at han skulle ofre seg selv ofte, slik som jo øverstepresten går inn på det hellige sted år etter år med blod som ikke er hans eget.  ²⁶ Ellers ville han ha måttet lide ofte fra verdens grunnleggelse. Men nå har han gitt seg til kjenne én gang for alle ved avslutningen på tingenes ordninger for å ta synden bort ved å ofre seg selv.

Det som øverstepresten gjorde på Soningsdagen, vare et forbilde på at Jesus skulle dø en offerdød, at han skulle få en oppstandelse, og at han ville stige opp til himmelen for å presentere sitt ofrede blod for Jehova. Vi merker oss at øverstepresten ofret to forskjellige dyr, en okse og en geit,  og dette har profetisk betydning. Vi leser i 3. Mosebok 16:11-16:

¹¹ Og Aron skal frambære syndofferoksen, som er for ham selv, og gjøre soning for seg og sitt hus; og han skal slakte syndofferoksen, som er for ham selv.

¹² Og han skal ta fyrfatet fullt av brennende kull fra alteret framfor Jehova, og begge sine hule hender fulle av finstøtt velluktende røkelse, og han skal bringe det innenfor forhenget. ¹³ Han skal også legge røkelsen på ilden framfor Jehova, og røkelsesskyen skal bre seg over Arkens lokk, som er på Vitnesbyrdet, for at han ikke skal dø.

¹⁴ Og han skal ta noe av oksens blod og stenke det med sin finger foran lokket, på østsiden, og han skal stenke noe av blodet med sin finger sju ganger foran lokket.

¹⁵ Og han skal slakte syndofferbukken, som er for folket, og han skal bringe dens blod innenfor forhenget og gjøre det samme med dens blod som han gjorde med oksens blod; og han skal stenke det mot lokket og foran lokket.

¹⁵ Og han skal gjøre soning for det hellige sted i forbindelse med Israels sønners urenheter og i forbindelse med deres opprør i alle deres synder; og slik skal han gjøre det for møteteltet, som står hos dem midt iblant deres urenheter.

Skriftene viser at gjenløsningsofferet ville bli anvendt for to forskjelllige grupper. Blodet av oksen som gjorde soning for ypperstepresten og hans familie, er et forbilde på anvendelsen av gjenløsningsofferet for de åndelige prester, de 144 000 med et himmelsk kall. Blodet for geiten skulle gjøre soning for Israels folk, og det er et forbilde på anvendelsen av gjenløsningsofferet for dem som vil leve i det jordiske paradiset.[1]

Tabell 1.1. Konkrete forbilder med konkrete motbilder

FORBILDE	MOTBILDE
Øverstepresten.	Jesus Kristus.
Prestene.	Salvede kristne med et himmelsk kall.
Det aller helligste (det hellige sted).	Himmelen.
Det hellige.	Salvede kristnes situasjon på jorden.
Forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste.	Jesu legeme.
Ofrene i templet.	Jesu legeme og blod som et offer.
Øverstepresten gikk inn i Det aller helligste  på Soningsdagen.	Jesu død som et offer. Jesu oppstandelse. Frembæringen av verdien av hans blod for Jehova.
Oksens blod.	Gjenløsningsofferet anvendt for dem med det himmelske håp.
Geitens blod.	Gjenløsningsofferet anvendt for dem med det jordiske håp.

Av drøftelsen i denne seksjonen forstår vi at de forskjellige deler av et profetisk forbilde har konkrete motbilledlige oppfyllelser. Det betyr at vi kan ikke behandle de profetiske forbildene slik vi behandler illustrasjoner, hvor vi bare lærer noen grunnleggende prinsipper eller fremgangsmåter. Når vi studerer de profetiske forbilder, må vi finne den motbilledlige oppfyllelsen til hver enkelt del. Det er uriktig bare å spørre om hva det profetiske forbildet minner oss om, slik medlemmene av det styrende råd gjør.

I strid med det mønster de hellige skrifter gir, som er beskrevet ovenfor, behandler medlemmene av det styrende råd de profetiske forbilder som de behandler illustrasjoner. Det betyr at de ikke tillegger forbildene noen motbilledlig betydning, men de spør hva forbildene minner oss om, hvilke prinsipper vi kan lære av forbildene.

    HVORDAN FORBILDENE IKKE SKULLE BLI ANVENDT 

Hebreerne lærer oss mye om profetiske forbilder og om anvendelsen av disse. Å studere dette i dag er særlig viktig, fordi medlemmene av det styrende råd ikke lenger følger det mønster for oppfyllelsen av profetiske forbilder som vi finner i Hebreerne og i andre bøker i De kristne greske skrifter. I forbindelse med profetiske forbilder og mange andre ting i Skriften har de utvannet sannheten og forledet vitnene.

Det mønster jeg har vist, og som jeg vil vise i detalj, er at alle de viktige delene av profetiske forbilder har konkrete motbilledlige anvendelser. Dette blir fullstendig ignorert av de nåværende medlemmene av det styrende råd. De har i stedet kommet med subjektive og intetsigende kommentarer til situasjoner i Skriften, som er profetiske forbilder. I stedet for å vise hvordan de viktige delene av de profetiske forbildene vil ha konkrete oppfyllelser på begivenheter i fremtiden, så bruker de ofte formuleringen «Dette minner oss om…» I boken  My Beloved Religion — And The Governing Body, sidene 387 og 388, har jeg en liste over 19 eksempler med «dette minner oss om» fra boken Pure Worship of Jehovah — Restored at Last (2017). Og det er mange flere lignende uttrykk i den boken.

Det som er i fokus i denne artikkelen, er jubelåret i Israel. Og artikkel 50 i studieutgaven av Vakttårnet for desember 2019, har tittelen «Jehova gjør det mulig for deg å oppnå frihet». Etter slutten av artikkelen finner vi følgende ord:

 I gammel tid innførte Jehova en spesiell ordning som ga israelitter frihet. Denne ordningen var jubelåret. Selv om vi som kristne ikke er underlagt Moseloven, er jubelåret av interesse for oss. I denne artikkelen skal vi se på hvordan israelittenes jubelår minner oss om noe Jehova har gjort for oss, og på hvordan vi nyter godt av dette.

Leseren får det inntrykk at artikkelen drøfter motbildene til det jødiske jubelåret, men det er ikke tilfellet. På side 11 finner vi en tabell med tittelen: «Det symbolske jubelåret»:

1. 30 EVT.:Jesus forkynner frihet i synagogen i Nasaret (Luk 4:21)
2. 33 EVT.:Det symbolske jubelåret starter ved at Jehova begynner å salve Kristi disipler (Rom 8:2, 15–17)
3. I DAG:De salvede nyter godt av det symbolske jubelåret på mange måter
4. TUSENÅRSRIKET:I tusenårsriket vil mennesker oppleve gjenopprettelse og frigjøring
5. VED SLUTTEN AV KRISTI TUSENÅRIGE STYRE:Det symbolske jubelåret ender. Det har tjent sin hensikt – menneskene er blitt fullstendig frigjort fra synd og død (Rom 8:21)

Det viktige spørsmålet er: Hva legger det styrende råd i ordet «det symbolske jubelåret»? Spørsmålet er viktig, for medlemmene av det styrende råd har en aversjon mot motbilder. Og den foregående artikkelen om sabbaten sier ingen ting om sabbaten som et profetisk forbilde.

Paragrafene 2 og 5 i artikkelen kaster lys over vårt spørsmål.

² Vi skal nå se nærmere på noe som er bedre enn et slikt jubileum og til og med bedre enn den et år lange høytiden som ble kalt jubelåret, og som ble feiret hvert 50. år i det gamle Israel. Jesus snakket om denne friheten- Hvorfor er israelittenes jubelår av interesse for oss i dag? Fordi jubelåret, som ga israelitter frihet, minner oss om en enestående ordning for varig frihet som Jehova har truffet og lar oss som lever nå, få nyte godt av.  i Lukas 4:16–18.

⁵ Som kristne er vi ikke underlagt Moseloven. Vi følger derfor ikke dens bestemmelser om jubelåret, som innebar at slaver skulle frigis, at gjeld skulle ettergis, og at jordeiendommer som var slektsarv, skulle gis tilbake. (Rom 7:4; 10:4; Ef 2:15) Men vi har likevel grunn til å være interessert i jubelåret. Hvorfor? Fordi vi kan nyte godt av en frihet som minner oss om den friheten Jehova sørget for at israelittene fikk.

I følge Paulus representerte sabbatsykusen, som innbefattet jubelåret, profetiske forbilder som er forbundet med Jesus Kristus, slik vi leser i Kolosserne 2:16, 17. Denne artikkelen, og den forrige om sabbaten, ignorerer ordene til Paulus, og verken sabbatene eller jubileet blir anvendt som profetiske forbilder. Men artikkelen drøfter hva jubelåret minner det styrende råd om. Det er derfor klart at ordet «symbolsk» ikke refererer til jubelårets motbilde, selv om mange lesere vil trekke den slutningen. Men ordet «symbolsk» ser ut til å være et synonym for uttrykket «minner oss om»

Artikkelen henviser til Jesu ord da han leste fra Skriften i synagogen i Nasaret, hvor han siterte Jesaja 61:1: «for å utrope frihet for dem som er tatt til fange (shebūyim). Lukas 4:18 har ordlyden: «for å befri (afesis) de undertrykte (aichmalōtos)». Ingen del av de ordene Jesus siterte, har å gjøre med jubelåret. Både det hebraiske og det greske ordet for «fanger» referer til dem som er krigsfanger. Men de som fikk sin frihet i jubelåret, var alle jødiske slaver og alle innbyggerne i landet. Artikkelen sier i paragraf 12 at det symbolske jubelåret begynte «Da Kristi disipler ble salvet i år 33.» og «Det vil ende ved slutten av Jesu tusenårige styre».

Men etter at Jesus har sitert ordene fra Jesaja om frihet for fangene, sa han ifølge Lukas 4:21: «I dag er det skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» Jesus kunne derfor ikke referere til «et symbolsk jubelår» som begynte i 33 evt., tre år senere. Vi skal også huske på at da man blåste i hornet på den tiende dag i den sjuende måned, på Sopningsdagen i jubelåret, så viser 3. Mosebok 25:9, 10 at alle innbyggerne i landet fikk sin frihet. Dette passer ikke med pinsedagen i år 33 evt. da bare noen få personer ble salvet med hellig ånd og fikk sin frihet. Men ordene passer fullkomment med Jesu tusenårige styre hvor alle milliardene av mennesker som lever på jorden, vil få fullkommen frihet.

Leserne får det inntrykk at artikkelen drøfter den profetiske betydningen av jubelåret i Israel. Men det er ikke tilfellet. Det som blir drøftet, er begivenheter i jubelåret som minner medlemmene av det styrende råd om noe. Den profetiske meningen med ordene som Jehova har inspirert, blir fullstendig ignorert.

[1]. Se boken Evig liv i Guds  barns frihet (1966), sidene 389-391.

JUBELÅRET SOM PROTEISK FORBILDE OG MOTBILDE 

Jeg har allerede sitert ordene til Paulus i Kolosserne 2:16, 17, hvor han skriver at sabbatene i Loven var profetiske forbilder som ville bli oppfylt i forbindelse med Jesus Kristus. Og fordi jubelåret også var en sabbat i sabbatsyklusen, må jubelåret også være et profetisk forbilde som vil bli oppfylt i forbindelse med Jesus. Hebreerne bekrefter dette i 10:1 (over) og 8:5 (under):

¹ For ettersom Loven har en skygge (skia) av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse (eikõn), kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne.

⁵ men disse yter hellig tjeneste som en forbilledlig framstilling (hypodeigma) og en skygge (skia) av de himmelske ting; liksom Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til å fullføre teltet: For han sier: «Se til at du lager alle ting etter deres mønster (typos), det som ble vist deg på fjellet.»

Det greske ordet skia betyr «skygge”, det vil si en forbilledlig fremstilling. Motbildet blir uttrykt i 10:1 med ordet eikon med betydningen «bilde». I 8:5 er det greske ordet hypodeigma («forbilledlig framstilling») et synonym for skia. Et motbilde kan bli uttrykt med ordene  eidōn «bilde», sōma «legeme» og alētheia «sannhet» Ordene i 10:1 sier ikke at hele loven er en skygge. Men vi leser at Loven har en skygge, noe som innebærer at deler av loven representerer profetiske forbilder. Og 8:5 viser at prestenes tjeneste var et profetisk forbilde.

JUBELÅRET SOM PROFETISK FORBILDE 

Det 49. året var et sabbatsår da hele landet hvilte, og det samme var tilfellet med det 50. år som var jubelåret. Vi leser i 3. Mosebok 25:8-12:

⁸ Og du skal telle sju årssabbater fram, sju ganger sju år, og de sju årssabbatenes dager skal utgjøre førtini år for deg. ⁹ Og du skal la det høyttonende hornet lyde i den sjuende måneden, på den tiende dagen i måneden; på soningsdagen skal dere la hornet lyde i hele DERES land.  ¹⁰ Og dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet i landet for alle dets innbyggere. Det skal bli et jubelår for dere, og dere skal vende tilbake, hver til sin eiendom, og dere skal vende tilbake, hver til sin slekt. ¹¹ Et jubelår skal det femtiende året bli for dere. Dere skal ikke så og ikke høste det som vokser opp i landet fra spilte korn, og ikke plukke druene på dets ubeskårne vinranker. ¹² For det er et jubelår. Det skal være noe som er hellig for dere. Fra marken kan dere spise det som landet frambringer.

Det hebraiske ordet som blir oversatt med «frihet» er derūr, og betydningen er «frihet; frigjøring» (Kohlenberger and Mounce) Den frihet som blir nevnt i vers 10, gjaldt spesielt to områder:

• Alle hebraiske slaver ble satt fri uansett hvor lenge de hadde vært slaver.
• Land og eiendeler som var blitt solgt, ofte på grunn av fattigdom, ble returnert til de opprinnelige eierne uten vederlag.

Alle innbyggerne i landet opplevde virkelig frihet. Hele året var en høytid, og alle jødene gledet seg over sin frihet. Landet ble ikke dyrket, og det hvilte på samme måte som i sabbatsårene. Innsikt i De hellige skrifter bind 1, side 1238, har en fin beskrivelse av hvordan alle innbyggerne opplevde friheten:

Man vil bedre forstå hvor enestående ordningen med jubelåret var, når man ikke bare tenker på hvilket gagn den enkelte israelitt hadde av den, men også tar i betraktning den gagnlige virkning den hadde på nasjonen som et hele. Når ordningen ble overholdt slik den skulle, ble nasjonen i jubelåret helt og fullt brakt tilbake i den rette teokratiske tilstand, den tilstand som det fra begynnelsen hadde vært Guds mening at den skulle være i. Nasjonens ledelse ville ha et godt fundament. Landets økonomi ville forbli stabil, og nasjonen ville ikke pådra seg tyngende gjeld. (5 Mo 15: 6) Ordningen sikret en stabil norm for taksering av jordeiendommer og forhindret dessuten stor intern gjeld og derav følgende kunstig velstand, som skaper inflasjon, deflasjon og økonomisk depresjon.

Det kan ikke være noen tvil om at jubelåret var et svært spesielt år, som vi ikke finner maken til hos noen annen nasjon i oldtiden.

JUBELÅRET OG DETS PROFETISKE MOTBILDE 

Når vi leter etter tekster som kan kaste lys over jubelåret og dets profetiske motbilde, må vi først finne det greske ordet som Septuaginta bruker for å oversette det hebraiske ordet  derūr («frithet»). Dette ordet er afesis med betydningen «tilgivelse; fjerning (av synd); frigivelse (av fanger»). (UBS Lexicon) Substantivet afesis forekommer 18 ganger i De kristne greske skrifter. Fjorten av disse gjelder tilgivelse av synd og to gjelder frigjøring av noe. De to tilfellene finnes i sitater fra De hebraiske skrifter, og jeg vil se nærmere på sitatet fra Jesaja 61:1, 2:

¹ Den Suverene Herre Jehovas ånd er over meg, fordi Jehova har salvet meg til å kunngjøre et godt budskap for de saktmodige. Han har sendt meg for å forbinde dem som har et sønderknust hjerte, for å utrope frihet for dem som er tatt til fange, og at øynene skal åpnes helt, for fangene, ² for å utrope velviljens år fra Jehova og hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle de sørgende.

Det hebraiske substantivet som her blir oversatt med «frithet», er derūr, det samme ordet som blir brukt i forbindelse med frigivelsen av slaver i jubelåret. Den greske Septuaginta oversetter derūr i denne teksten med afesis, slik den også gjør i beretningen om jubelåret. Jesus var i synagogen i Nasaret, og han leste fra Skriftene. Jeg siterer Lukas 4:17, 18:

¹⁷ Da ble profeten Jesajas bokrull rakt ham, og han åpnet bokrullen og fant det stedet hvor det stod skrevet: ¹⁷«Jehovas ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige; han har sendt meg ut for å forkynne frigivelse (afesis) for fangene og for de blinde at de skal få synet igjen, for å sende de undertrykte bort som frigitte (afesis).

Setningen «å sende de undertrykte bort som frigitte» finnes ikke verken i den hebraiske teksten eller i Septuaginta. Men den syriske Peshitta har setningen «å frigjøre de bundne», og Dødehavsrullene har ordene «å forkynne frihet for dem som er tatt som fanger, og frigivelse fra mørket for fangene». Dødehavsrullene og Peshitta viser at Jesus brukte det hebraiske ordet derūr, som ble oversatt med afesis, to ganger.

Selv om Jesus brukte det samme ordet afesis («frihet»), som Septuaginta bruker i beretningen om jubelåret, så drøftet ikke Jesus jubelåret. Den frihet Jesaja snakker om, er den frihet som jødene ville få, etter at de ville bli ført som fanger til Babylon da Jerusalem ville bli ødelagt i året 607 fvt.[1] Vi har derfor ingen grunn til å tro at det motbilledlige jubelåret begynte i det første århundre evt. da Jesus var på jorden. Men Jesus frigjorde (afesis) mennesker som var i religiøst fangenskap, fra deres synder..

FASTSATTE TIDER MED BEFRIELSE OG HVILE 

 Det er bare to tekster i De kristne greske skrifter som direkte peker hen til det motbilledlige jubelåret. Jeg siterer Apostlenes gjerninger 3:19-21:

¹⁹ Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut (eksaleifō), så tider (kairos) med ny styrke (anapsyksis) kan komme fra Jehovas person, ²⁰ og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus,  ²¹ som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av alt (pas) det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid.

Jeg skal først kommentere ordene: «alt (pas) det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid». Det greske ordet pas har betydningen «alle; enhver; alle slag: alle andre». Her står ordet i flertall, og det er korrekt oversatt med «alt det». Hva er det Peter henviser til? Vi finner svaret i 1. Peter 1:9-12:

  ⁹ idet dere når endemålet for DERES tro, DERES sjelers frelse. ¹⁰ Vedrørende nettopp denne frelse har profetene omhyggelig gransket og nøye forsket, de som profeterte om den ufortjente godhet som var bestemt for dere. ¹¹ De fortsatte å undersøke hvilken bestemt tid eller hva slags tid ånden i dem angav vedrørende Kristus, ¹¹ når den på forhånd vitnet om de lidelser Kristus skulle gjennomgå, og om de herligheter som skulle følge etter disse. ¹² Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men dere de tjente med de ting som nå er blitt kunngjort for dere gjennom dem som har forkynt det gode budskap for dere med hellig ånd+utsendt fra himmelen. Nettopp disse ting ønsker engler å skue inn i.

Det kristne målet var deres frelse, slik vers 9 sier. Daniel ble fortalt at hans profetier ikke ville bli forstått før i endens tid (Daniel 12:9), og de andre profetene forsto ikke alltid de ting som de skrev om. Både profetene og englene kjente til den første profeti i Skriften, i 1. Mosebok 3:15. De forsto at denne profetien hadde å gjøre med gjeninnføringen eller gjenopprettelsen av Guds hensikt. Men de forsto ikke hvordan dette skulle skje eller når det skulle skje.

De greske ordene som foreller om hva proftenene gransket, er vanskelig å oversette. NV96 har gjengivelsen «hvilken bestemt tid eller hva slags tid», og det er en god oversettelse.

Hvis vi igjen ser på Apostlenes gjerninger 3:19-21, ser vi at fokus er på «de herligheter som skulle følge etter disse». Dette blir også understreket i ordene «tider (kairos) med ny styrke (anapsyksis)». Her er NV96 unøyaktig. Ordet kairos i flertall blir gjengitt med «tider». Men man burde ha gjengitt ordet med «fastsatte tider». Ordene «ny styrke» er også upresise. Det greske ordet (anapsyksis) har betydningen: «befrielse fra å ha vært i nød, fra byrdefulle omstendigheter», (Louw og Nida) «en forfriskende kjølighet etter sterk varme: metaforisk: forfrisking; rekreasjon; hvile». (Mounce) Det tilsvarende verbet anapsyksō har betydningen: «å få noen til å gjenopprette en tilstand av glede etter en tid med redsel og vanskeligheter», (Louw og Nida) «å gjenskape en tilstand med frisk luft; å forfriske; å føle glede». (Mounce). Vi ser at anapsyksis innebærer mye mer enn å få ny kraft. Dette substantivet finnes bare i Apostlenes gjerninger 3:20, og i Septuaginta forekommer det bare i 2. Mosebok 8:15:

¹⁵ Da farao så at plagen var over (was relief, NWT13) (anapsyksis), gjorde han hjertet sitt hardt, og han nektet å høre på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.

Verbet anapsyksō forekommer én gang i De kristne greske skrifter og fire ganger i De hebraiske skrifter:

2. Timoteus 1:16

¹⁶ Måtte Herren vise barmhjertighet mot husstanden til Onesịforos, for han har ofte gitt meg ny styrke (anapsyksō),  og han skammet seg ikke over mine lenker.

2. Mosebok 23:12

¹² I seks dager skal du arbeide. Men på den sjuende dagen skal du ikke arbeide, for at oksen din og eselet ditt kan få hvile (anapsyksō) og slaven din og den fastboende utlendingen kan hente ny styrke.

Dommerne 15:19

¹⁹ Gud fikk da en fordypning i Leki til å revne, og det rant vann ut av den. Samson drakk så han kviknet til og fikk kreftene tilbake (revived, NWT13; (anapsyksō).) Derfor ga han stedet navnet En-Hạkkore, og det ligger i Leki den dag i dag.

1. Samuel 16:23

²³ Hver gang en ond ånd fra Gud kom over Saul, tok David harpen og spilte på den. Da ble Saul rolig og følte seg bedre, (found relief, NWT13; anapsyksō) og den onde ånden forlot ham.

2. Samuel 16:14

¹⁴ Til slutt kom kongen og alle som var med ham, fram dit de skulle, helt utslitt, og de hvilte (anapsyksō) der.

Eksemplene viser at substantivet er oversatt med «å få ny styrke», som er unøyaktig. Verbet er oversatt med «få ny styrke; få kreftene tilbake» og «å hvile». Peter sa ifølge Apostlenes gjerninger 3:19 at «fastsatte tider (kairos) med befrielse (hvile) skulle komme fra Jehovas person». Definisjonen til Louw og Nida av verbet er fellesnevneren: «befrielse fra å være i nød, fra byrdefulle omstendigheter». Dette er en meget god beskrivelse på Jesu tusenårige styre. Jeg skal komme tilbake til begrepet “fastsatte tider med befrielse (hvile)».

Jeg skal nå drøfte de betydningsfulle ordene i Apostlenes gjerninger 3:21 «tidene (khronos) for gjenopprettelsen (apokatastasis) av alt. Ordet «tider» er oversatt fra substantivet khronos, som er et generelt ord for tid. Nøkkelordet apokatastasis har betydningen: «erstatning eller gjenopprettelse av noe til dets tidligere tilstand; derfor en rehabilitering for en ny og bedre æra» (Mounce) Ordet forekommer bare i Apostlenes gjerninger 3:21 og finnes ikke i Septuaginta. Men det tilsvarende verbet apokathistēmi forekommer åtte ganger i De kristne greske skrifter, og blir alltid oversatt med «gjenopprette», slik som i Apostlenes Gjerninger 1:6:

⁶ Da de var samlet, spurte de ham: «Herre, er det på denne tiden du skal gjenopprette (apokathistēmi) riket for Israel?»

Peter sier at det som skulle bli gjenopprettet, var «alt (pas) det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid». Hebraisk har ikke noe ord som tilsvarer subbstantivet apokatastasis («gjenopprettelse»). Men New International Version har 82 forekomster av «restoration» («gjenopprettelse»). Disse er oversatt fra de hebraiske verbene shūb «vende tilbake» i den kausative hifil-formen «få til å vende tilbake; gjenopprette» og qūm «reise opp» i den kausative hifil-formen «få til å reise opp; gjenopprette»). Men profetene har også brukt ord fra paradiset i Eden til å beskrive det kommende jordiske paradis.

En stor del av det profetene skrev om, gjelder Jehovas opprinnelige hensikt med jorden og menneskene. Adam og Eva var fullkomne, og de levde i paradiset. Når det gjelder disse to, sa Gud ifølge 1. Mosebok 1:28:

²⁸ Så velsignet Gud dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere, og rå over fiskene i havet og himmelens flygende skapninger og alle levende skapninger som beveger seg på jorden.»

Enhver person som Gud inspirerte til å tale eller skrive, var en profet. Og det betyr at Moses også var en profet. Hans inspirerte ord viser hva Guds hensikt var med å skape menneskene, og disse ordene er blant de ord som «de hellige profeter» talte «i gammel tid». Det betyr at når alle ting som profetene talte om, vil bli oppfylt, vil jorden være et paradis med fullkomne mennesker som aldri vil dø. Åpenbaringen kapitlene 21 og 22 beskriver den gjenopprettelsen som vil finne sted i løpet av Jesu tusenårige styre.

Vi må huske at det viktigste ved jubelåret var gjenopprettelse — gjenopprettelsen av friheten til de hebraiske slavene, og gjenopprettelsen av eiendomsretten til jødene over land og eiendommer som var blitt solgt. Derfor vil Peters ord om «gjenopprettelsen av alle ting» vise til det motbilledlige jubelår, til Jesu tusenårige styre hvor alt dreier seg om gjenopprettelse.

Ordene i 3:19 om «fastsatte tider med befrielse og hvile» passer også helt på millenniet som det motbilledlige jubelåret, for det greske ordet anapsyksis har betydningen «befrielse fra å ha vært i nød, fra byrdefulle omstendigheter». Det var dette som jubelåret betydde for innbyggerne i Israel, og det er dette som millenniet vil bety for alle mennesker på jorden, både for dem som har overlevd den store trengsel og for dem som har fått en oppstandelse.

GUDS BARNS HERLIGE FRIHET 

I den siste seksjonen ble det greske ordet anapsyksis med betydningen «befrielse og hvile» drøftet. Jeg skal nå drøfte et ord som har en likhet, nemlig eleutheria med betydningen «frihet» (Mounce) Dette ordet er et synonym for ordet afesis («frihet»), som er et ord Septuaginta bruker i beskrivelsen av jubelåret. Jeg siterer Romerne 8:18-21:

¹⁸ Følgelig mener jeg at lidelsene i den nåværende tidsperiode ikke er for noe å regne sammenlignet med den herlighet som skal bli åpenbart på oss. ¹⁸ Skapningen venter jo med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse.  ¹⁹ For skapningen ble lagt under nytteløsheten (mataiotēs), ikke av sin egen vilje, men ved ham som la den under den, på grunnlag av håp ²¹ om at skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet (eleutheria).

Ordet mataiotēs blir definert som «inbilskhet; dumskap; nytteløshet». (Mounce) Og Septuaginta oversetter konsekvent det hebraiske ordet hæbæl («nytteløshet») med ordet  mataiotēs. Da Paulus brukte dette ordet i Romerne 8:20, tenkte han sannsynligvis på Forkynnerens utstrakte bruk av hæbæl/metaiotēs. Forkynnerens bok beskriver detaljert hva det vil si å være underlagt nytteløsheten, og den viktigste siden av dette er at døden gjør ende på alle ting som et menneske har oppnådd.[2] Dette viser også den klare forbindelsen mellom det «å være lagt under nytteløsheten» og «trelldommen under forgjengeligheten» — begge er forbundet med døden.

Paulus sier i 1. Korinter 15:26 (over) og Romans 6:23 (under) det følgende:

²⁶ Den siste fiende som skal bli tilintetgjort, er døden.

²³ For den lønnen synden betaler, er døden, men den gaven Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.

Fordi vi alle har arvet synd fra vår første far, så kommer vi alle til å dø. Grunnen til dette, slik Forkynneren viser, er at vi alle er underlagt nytteløsheten. Romerne 8:23 sier at den frihet Guds sønner får, innebærer å «bli utfridd fra vår kropp ved en løsepenge» (Romerne 8:23). Guds Sønner med det himmelske kall vil ofre sine legemer i døden, og de blir oppreist i åndelige legemer, slik vi leser i 1. Korinter 15:44. På denne måten får de sin frihet.

De som blir omtalt som «skapningen», som er alle Adams etterkommere, som ikke har fått en himmelsk oppstandelse eller har syndet mot den hellige ånd. De vil få «Guds barns herlige frihet ved en oppstandelse, når jorden er blitt et paradis. Dette blir beskrevet i Åpenbaringen 21:1-4:

¹ Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet, og havet fantes ikke mer.  ² Jeg så også den hellige by, Det nye Jerusalem, komme ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. ³ Da hørte jeg en høy røst fra tronen si: «Se! Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. ⁴ Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer. Sorg og skrik og smerte skal heller ikke være mer.+ Det som var før, er forsvunnet.»

Apostlenes gjerninger 3:21, som jeg drøftet i forrige seksjon, sier om Jesus Kristus at «han skal være i himmelen til den tiden (khronos) kommer da alt (pas) det som Gud talte om gjennom sine hellige profeter i gammel tid, skal gjenopprettes (apokatastasis)».  Sammenhengen viser at Det nye Jerusalem er den himmelske regjering med Jesus og de 144 000 medregenter. Byen kommer «ned fra himmelen fra Gud» i den betydning at medlemmene av den himmelske regjering, som er konger, dommere og prester vil hjelpe dem som lever på jorden, til å gå fremover mot menneskelig fullkommenhet i løpet av de 1 000 år. Dette betyr at Jesus nå ikke lenger «skal være i himmelen» fordi Det nye Jerusalem «kommer ned fra himmelen fra Gud», og gjenopprettelsen av alle ting begynner.

Den siterte teksten viser til en side ved gjenopprettelsen av alle ting. Den viser at menneskene ikke lenger er i «trelldommen under forgjengeligheten» for «døden skal ikke være mer». Teksten beskriver hvordan Adams etterkommere vil få «Guds barns herlige frihet». Og den beskriver situasjonen med frihet for alle som lever, en frihet som er lik den frihet alle innbyggerne i Israel fikk i jubelåret. Millenniet er derfor det motbilledlige jubelåret![3]          

[1]. See boken  Jesajas Profeti — lys for hele menneskeheten II, sidene 325, 326.

[2]. En drøftelse av hva det vil si å være underlagt nytteløsheten, finnes i artikkelen «Hvorfor drepte Gud tusenvis av menn, kvinner, og barn?» i kategorien «Bibelstudium».

[3]. En drøftelse av det som vil finne sted i det motbilledlige jubelår, finnes i min bok Forsoningen mellom Gud og mennesker, kapitlene 8 og 9.

       DEL II

Jehova Gud ønsker at menneskene skal følge med tiden, slik at de kan forbinde bestemte begivenheter med bestemte tider. 1. Mosebok 1:14 sier:

¹⁴ Så sa Gud: «La det bli lyskilder på himmelen til å skille dagen fra natten, og de skal markere årstider, dager og år.

Jehova ønsker at vi skal være i stand til å følge med tiden, til å skjelne mellom dager, måneder og år, og til å forstå den profetiske tid.

BEREGNINGEN AV TIDEN FOR JESU KOMME TIL JORDEN 

I de hebraiske skrifter er det mange profetier om at Messias skulle komme, og om forskjellige ting han ville gjøre og oppleve. Alle disse profetier blir satt inn i en tidsramme i Daniel 9:24-27:

²⁴ Det er fastsatt 70 uker for ditt folk og din hellige by til å gjøre slutt på overtredelsen, til å gjøre ende på synd, til å gjøre soning for skyld, til å innføre evig rettferdighet, til å besegle synet og profetien og til å salve Det aller helligste. ²⁵ Du skal vite og forstå at fra ordet går ut om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem, og til Messias, Lederen,+kommer, skal det gå 7 uker og 62 uker. Jerusalem skal bli gjenreist og gjenoppbygd, med torg og vollgrav, men det vil skje i vanskelige tider.

²⁶ Etter de 62 ukene skal Messias bli drept, uten å ha noe. Og en leder skal komme med sin hær, som skal ødelegge byen og det hellige sted. Enden skal komme som en flodbølge. Og helt til enden skal det være krig. Det som er bestemt, er ødeleggelse.

²⁷ Og han skal la pakten stå ved lag for de mange i én uke, og halvveis i uken skal han få slaktoffer og offergave til å opphøre. På avskyelighetenes vinge kommer den som ødelegger, og helt til en utryddelse finner sted, skal det som er bestemt, bli øst ut over den som ligger øde.» [1]

De 70 årsukene begynte i det 20. år av regjeringen til den persiske kongen Artaxerxes I, som er 455 fvt.[2] De endte 490 år senere i år 36 evt. da den første ikke-jødiske person ble døpt. Messias skulle komme etter 69 uker, noe som skjedde i år 29 evt. I midten av den 70. uken, etter 3 1/2 år, skulle han dø. Jødene hørte Guds Ord bli opplest i synagogen og noen ganger også i templet. Selv om de enkelte jøder ikke hadde ruller med teksten i en eller flere deler av Skriften, hadde mange en god kunnskap om disse Skrifter. Jesus kjente alle De hebraiske skrifter, og i Markus 1:14, 15 leser vi:

¹⁴ Etter at Johannes var blitt arrestert, dro Jesus til Galilẹa og forkynte Guds gode budskap. ¹⁵ Han sa: «Tiden (kairos) er inne, og Guds rike er kommet nær. Dere må angre og tro på det gode budskap.»

Det greske ordert kairos har betydningen «fastsatt eller bestemt tid, årstid». (UBS Lexicon) En av definisjonene til Mounce er «en begrenset tidsperiode med bestemt kjennetegn eller omstendigheter» Det greske ordet khronos beskriver tiden generelt. Men kairos referer til en bestemt tidsperiode som er markert eller fastsatt. Nyansene vil vi finne ved hjelp av sammenhengen. Et ord som kan hjelpe oss til å finne meningen med bruken av kairos, er verbet pleroō med betydningen «å fylle; gjøre full; fylle opp».  (Mounce) Verbet kairos i dette verset referer ikke tiden generelt eller til en årstid eller tidsalder. Men ordet må referere til en bestemt tidsperiode som nå har endt. Gjengivelsen «fastsatt tid» er utmerket, og den eneste fastsatte tid som refererer til Messias og Guds rike, er de 70 årsukene som er beskrevet i Daniel kapittel 9, særlig slutten av den 69. uken da Messias skulle komme.

Jesus talte hebraisk, og han brukte sannsynligvis ordet ‘ēt. Dette ordet kan referere til «tid generelt, til enheter av tid (med forskjellig lengde); til en årstid» (Kohlenberger and Mounce). I Daniel 12:9, finner vi ordene ‘ēt kets «endens tid», som refererer til en fastsatt tid. Hvis Jesus brukte det hebraiske ordet ‘ēt, tolket Markus ordet som  «fastsatt tid», på grunn av verbet «fylle». Jesus brukte det hebraiske ordet ‘ēt mange ganger, og i evangeliene blir dette ordet sannsynligvis oversatt med kairos. Jesus brukte det hebraiske ordet ‘ēt  (gresk kairos) i flertall i følge Matteus 16:2, 3:

² Han svarte: «Om kvelden sier dere: ‘Det blir pent vær, for himmelen er ildrød.’ ³ Og om morgenen sier dere: ‘Det blir vått og kaldt i dag, for himmelen er ildrød, men ser truende ut.’ Dere vet hvordan dere skal tyde himmelens utseende, men tidenes (kairos) tegn kan dere ikke tyde.

I forbindelse med «tidenes tegn» i Matteus 16:4, henviser Jesus til «Jonas tegn». Fordi kairos brukes i flertall, ville jeg ha oversatt uttrykket med «de fastsatte tidenes tegn». Jonas tegn var at Jesus var tre dager i hadēs på samme måte som Jonas var tre dager i buken på en stor fisk. Men dette var ikke «de fastsatte tidenes tegn». De eneste fastsatte tider som er nevnt i De hebraiske skrifter i forbindelse med Messias, er de 70 årsukene i Daniel kapittel 9. Det var også et antall spesielle tegn som var forbundet med disse årsukene, inbefattet at Messias skulle dø. Dette må ha vært «de fastsatte tidenes tegn», som Jesus henviste til.

Selv om khronos refererer til tid generelt sett, kan ordet også referere til en fastsatt tid når det er determinert. Dette ser vi i Galaterne 4:4:

⁴ Men da den fastsatte tiden (khronos) var inne (plēroma), sendte Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne og var underlagt Loven.

Det greske ordet plēroma har betydningen «det som fyller opp; fullt mål; hele innholdet; fullt ut; fullt antall». Fordi ordet khronos refererer til tid generelt og ikke til bestemte enheter av tid, så er gjengivelsen i NWT13 «full limit» riktig. Gjengivelsen «var inne» i NV96 er ikke uriktig, men noe unøyaktig. Men siden kairos refererer til en fastsatt tid og står i flertall og blir bestemt av plēroma, ville jeg gjengi ordene med «det fulle antall fastsatte tider», slik som i Efeserne 1:10. Ordene til Paulus i Galaterne bekrefter at den nøyaktige tiden da Messias skulle stå fram, kunne bli regnet ut.

[1]. Denne profetien får en detaljert drøftelse i min bok When Was the Book of Daniel Written? A Philological, Lingusitic, and Historical Approach, sidene 198-218.

[2]. Den universelle oppfatning er at det 20. året til  Artaxerxes I var 445 fvt. Jeg har studert de relevante babylonske og persiske kileskriftstavler, og i min bok Assyrian, Babylonian, Egyptian and Persian Chronology Compared with the Chronology of the Bible — Volume I Persian Chronology and the Length of the Babylonian Exile of the Jews, Second Edition (2012), fremlegger jeg sterke beviser for at året er 455 fvt. er det 20. året i regjeringen til Artaxerxes I.

SKAPELSESUKEN OG JEHOVAS FASTSATTE TIDER  

Paulus skrev i Romerne 15:4

4 For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene skulle ha håp.

I den forrige seksjonen drøftet jeg tre tekster hvor ordene «fastsatte tider» som refererer til den store trengsel og til millenniet forekom. Når Paulus skriver at «alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring», må vi forutsette at det vil være mulig å identifisere de nevnte «fastsatte tider». Han skriver også at opplæringen fra Skriftene er forbundet med håp. Dette støtter det syn av vi må være i stand til å forstå hva de fastsatte tidene referer til— håp er særlig knyttet til «å samle alt sammen igjen» i millenniet, som er nevnt i Efeserne 1:10.

DET VIL VÆRE EN FREMTIDIG MOTBILLEDLIG SABBAT

Men hvordan kan vi identifisere «de fastsatte tider»? Vi har drøftet de 70 årsukene og de fastsatte tider for nasjonene. Vi kan få en pekepinn i Matteus 12:5-8:

⁵ Eller har dere ikke lest i Loven at prestene i templet på sabbatene behandler sabbaten som noe som ikke er hellig, og fortsetter å være skyldfrie? ⁶ Men jeg sier dere at her er noe som er større enn templet. ⁷ Men hvis dere hadde forstått hva dette betyr: ’Jeg vil ha barmhjertighet og ikke slaktoffer’, ville dere ikke ha fordømt de skyldfrie. ⁸ For Menneskesønnen er sabbatens Herre.»

En forklaring av betydningen av ordene «For menneskesønnen er sabbatens herre» får vi i studienoten til den norske Studiebibelen:

Herre over sabbaten: Jesus bruker dette uttrykket om seg selv (Mr 2:28;Lu 6:5) og gjør på den måten kjent at han hadde lov til å bruke sabbaten til å utføre det arbeidet som hans himmelske Far hadde gitt ham. (Se også Joh 5:19; 10:37, 38.) Jesus utførte noen av sine største mirakler på sabbaten, deriblant å helbrede syke. (Lu 13:10–13; Joh 5:5–9; 9:1–14) Dette var tydeligvis forhåndsglimt av alt det gode han skal gjøre under Rikets styre, som vil være som en sabbatshvile. – He 10:1.

Hvorfor må vi trekke den slutning at denne forklaringen er feilaktig? Galaterne 4:4 (over) og Romerne 6:16 (under) kan hjelpe oss til å forstå dette:

⁴ Men da tidens fulle mål var nådd, utsendte Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne, og som ble født under lov.

¹⁶ Vet dere ikke at hvis dere fortsetter å framstille dere for noen som slaver for å adlyde ham, er dere slaver for ham fordi dere adlyder ham, enten for synd med død til følge eller for lydighet med rettferdighet til følge?

Paulus skrev at Jesus «var under loven», og han skrev også at når noen adlyder noe eller noen, så er han slave under det eller den. Det innebærer at Jesus ikke var Herre over sabbaten, men slave under sabbaten. Når Jesus gjorde mirakler på sabbaten, så brøt han ikke Loven. Men han brøt flere ytterliggående sabbatsregler som de religiøse lederne hadde laget. Jesu ord om templet i Matteus 12:6 kan gi oss hjelp, og vi leser i Johannes 2:19-22.

19 Som svar sa Jesus til dem: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager vil jeg reise det opp.» 20 Jødene sa derfor: «Dette templet er blitt bygd på førtiseks år, og du vil reise det opp på tre dager?»  21 Men han talte om sitt legemes tempel. husket+ imidlertid hans disipler at han pleide å si dette; og de trodde Skriften og det ord som Jesus hadde sagt.

Ordet «tempel» i vers 19 er naos (hankjønn entall akkusativ) og pronomenet «det» (auton, 3. person entall hankjønn akkusativ) er samme kjønn og tall som naos. Språklig sett må derfor pronomenet «det» referere tilbake til «tempel». Men Jesu referanse var ikke til det bokstavelige templet, men hans «legemes tempel» — han skulle dø og bli oppreist etter tre dager.

Når Jesus i Matteus 12:6 sa «her er noe som er større enn templet», så refererte han også til sitt «legemes tempel». Fordi Jesus var slave under Loven, innbefattet sabbaten, så kunne han ikke med rette si at han var herre over sabbaten. Derfor må vi sette «sabbaten» i samme klasse som «templet». Ordet måtte referere til noe som var større enn den jødiske sabbaten, som Jesus var herre over. Dette blir vist i Markus 2:27, 28:

²⁷ Og han fortsatte ved å si til dem: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld; ²⁸ derfor er Menneskesønnen også sabbatens Herre.»

Jesus og disiplene gikk gjennomkornåkrer på sabbaten, og disiplene plukket aks og spiste. På grunn av dette kritiserte fariseerne dem. Dette var ikke noe brudd på loven, men det var imot de regler som fariseerne hadde laget. En del av Jesus svar finner vi i verswene 27 og 28. Jesu poeng er at sabbatne ble til for menneskets skyld, slik at alle kunne hvile fra sitt arbeid. Sabbaten var ikke laget for å legge ekstra byrder på folket i form av en mengde menneskebud.

Konstruksjonen av den siste setningen i vers 28 viser imidlertid at Jesus hadde den motbilledlige sabbaten i tankene, siden den begynner med ordet «derfor». Hvorfor var Menneskesønnen herre over sabbaten? Fordi sabbaten var til for mennesket skyld. Dette viser at det må være en fremtidig sabbat som villebli laget for menneskets skyld. Og miraklene på sabbaten skulle være profetiske forbilder på større ting som han ville gjøre på den fremtidige større sabbaten, nemlig i millenniet. Paulus bekrefter dette i Kolosserne 2:16, 17:

¹⁶ La derfor ingen dømme dere angående spising og drikking eller med hensyn til en høytid eller en nymånefest eller en sabbat; ¹⁷ for disse ting er en skygge av de ting som skulle komme, men virkelighetenhører KRISTUS til.

Den fremtidige større sabbaten må være den sjuende dagen i en «uke». Og det er bare ett sted i Skriften som taler om en slik «uke», og det er skapelsesberetningen i 1. Mosebok kapittel 1.

JEHOVAS SABBATSDAG VARER FREMDELES 

Det første kapitlet i 1. Mosebok taler om skapelsesuken på seks dager (yom) da planter, dyr og Adam og Eva ble skapt. Det hebraiske ordet yom blir ofte brukt om ett døgn, men det blir også brukt om andre tidsperioder. Vi er spesielt interessert i lengden på den sjuende dag. 1. Mosebok 2:2, 3 sier:

² Og ved den sjuende dag kom Gud til fullførelsen av sitt verk som han hadde dannet, og han begynte å hvile på den sjuende dag fra hele sitt verk som han hadde dannet. ³ Og Gud begynte å velsigne den sjuende dag og å hellige den, for på den har Gud hvilt fra hele sitt verk, som han har skapt i den hensikt å danne det.

De fleste verbene i kapitlet står i hebraisk imperfektum, og dette betyr at fokus er på kontinuerlig handling. Verb i imperfektum kan oversettes med «han begynte å…», «han fortsatte å…», «han holdt på med…». Da Moses skrev 1. Mosebok, var alle handlingene historisk sett avsluttet. Den norske NV17 oversetter de fleste imperfektene i kapittel 1 med fortid, og ved dette taper man nyansene i verbene. For å være konsekvent er det ikke noen grunn til å oversette imperfektum av verbet shābat i 2:2, 3 med «begynte å hvile» og «har hvilt». Alle verbene i imperfektum burde oversettes på samme måte, unntatt i helt spesielle tilfeller, slik NWT84 gjør.

Verbet shābat er ikke en handling, men en tilstand, og selv om en oversettelse bruker fortid og sier  «hvilte», så vil tilstanden «å hvile» fortsette til det blir sagt at tilstanden er avsluttet. Det er derfor slik at verbet shābat i imperfektum forteller at Gud hvilte, men verbet forteller ikke at hvilen var avsluttet. Her får vi hjelp av Hebreerne kapitlene 3 og 4, som forteller at Jehovas hvile fremdeles varte i det første århundre evt. da Hebreerne ble skrevet, og vi får vite at hvilen ville fortsette i fremtiden.

EKSKURS OM JEHOVAS HVILEDAG IFØLGE HEBREERNE KAPITLENE 3 OG 4  Israels nasjon vandret i ørkenen i 40 år. Fordi nasjonen ikke adlød Jehova og viste tro på ham, var det ingen av denne generasjonen som fikk lov til å komme inn i det lovte land, unntatt Josva og Kaleb. Vi leser i Hebreerne 3:15-19: 15 mens det blir sagt: «I dag, hvis dere hører hans røst, så forherd ikke DERES hjerter som ved den anledning da det ble vakt bitter vrede.» 16 For hvem var de som hørte og likevel vakte bitter vrede? Var det ikke i virkeligheten alle som drog ut av Egypt under Moses? 17 Og hvem fikk Gud avsky for i førti år? Var det ikke for dem som syndet, hvis kropper falt i ødemarken? 18 Men overfor hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile (katapausis)? om ikke overfor dem som handlet ulydig? 19 Vi ser altså at det var på grunn av mangel på tro de ikke kunne komme inn. Det greske ordet som er oversatt med «hvile» er katapausis, og betydningen er «den handling å gi hvile; tilstanden å hvile». (Mounce). Dette er første gang Guds hvile er nevnt etter skapelsesberetningen. Og ordene viser at Guds hvile hadde vart i 2 500 år. Han som skrev Hebreerne, tar utgangspunkt i situasjonen i ørkenen, og han forbinder denne situasjonen med situasjonen da Hebreerne ble skrevet. Vi leser i Hebreerne 4:1, 2: 1 Derfor, siden et løfte om å komme inn til hans hvile er latt tilbake, så la oss frykte for at det en gang skal vise seg at noen av dere ikke har nådd fram til det. 2 For også vi har fått det gode budskap forkynt for oss, akkurat som de også fikk det; men det ord som ble hørt, ble ikke til gagn for dem, ettersom de ikke ved tro var forent med dem som hørte. I vers 1 viser skribenten at midt i det første århundre evt. var det «et løfte om å komme inn til hans hvile». Dette viser at Gud fremdeles hvilte. I vers 2 er det en parallell mellom «det gode budskap forkynt for oss» og «det ord som ble hørt». Hva var dette ordet? Det var det gode budskap som de som gikk ut av Egypt, hørte, med en invitasjon om å komme inn i det lovte land og hvile sammen med Jehova. Folket oppnådde ikke dette, fordi de manglet tro. Hebreerne hadde hørt det gode budskap om Riket, og dette inneholdt også en invitasjon om å komme inn til Jehovas hvile, noe de oppnådde, slik vi leser i 4:3-5: 3 For vi som har vist tro, vi går inn til hvilen, slik som han har sagt: «Så jeg sverget i min vrede: ’De skal ikke komme inn til min hvile’», enda hans gjerninger var fullført fra verdens grunnleggelse. 4 For et sted har han sagt følgende om den sjuende dag: «Og Gud hvilte på den sjuende dag fra alle sine gjerninger», 5 og igjen på dette stedet: «De skal ikke komme inn til min hvile.» Den jødiske nasjon som vandet i ørkenen, kom ikke inn til Guds hvile fordi de manglet tro. Å legge tro for dagen er en av de viktigste sidene ved det kristne liv, og når verbet pisteuō blir brukt, står det ofte i gresk presens. Derfor er det riktig å oversette verbet med «å vise tro», noe som viser at troen er aktiv. I vers 3 står verbet pisteuō i gresk aorist, og derfor er oversettelsen «har vist tro» ikke korrekt. Formen aorist viser ikke at troen er aktiv, men bare at man har tro. Men poenget her er at kristne må ha tro for å komme inn til Guds hvile. Vers 3 viser at Jehova fremdeles hvilte da Hebreerne ble skrevet. Og hvilen fortsatte, slik vi leser i versene 6-10: 6 Ettersom det altså fremdeles er mulig for noen å komme inn til den og de som det gode budskap først ble forkynt for, ikke kom inn på grunn av ulydighet, 7 avmerker han igjen en bestemt dag ved at han, etter så lang tid, i Davids salme sier «i dag»; slik som det er blitt sagt ovenfor: «I dag, hvis dere hører hans røst, så forherd ikke DERES hjerter.» 8 For hvis Josva hadde ført dem til et hvilested, ville ikke Gud senere ha talt om en annen dag.  9 Altså er det fremdeles (apoleipomai) en sabbatshvile (sabbatismos) for Guds folk. 10 For den som har kommet inn til Guds hvile, har også selv fått hvile fra sine egne gjerninger, liksom Gud fra sine. Vers 6 viser at i løpet av sitt opphold i ørkenen, hørte Israel Guds ord, det vil si det gode budskap om å komme inn til hans hvile i det lovte land. Men på grunn av ulydighet, kom nasjonen ikke inn i det lovte land. Vers 7 viser at Jehovas hvile ikke endte under Israels opphold i ørkenen. Og en ny mulighet er til stede. Dette blir vist i Salme 95:7-11: 7 For han er vår Gud, og vi er folket på hans beite og sauene som blir ledet av hans hånd. I dag, hvis dere hører hans røst, forherd 8 ikke DERES hjerte som ved Merịba, som på dagen ved Mạssah i ødemarken, 9 da DERES forfedre satte meg på prøve; de prøvde meg, de så også mitt verk. 10 I førti år følte jeg vemmelse for den generasjonen, og jeg begynte å si: «De er et folk som er egensindig i hjertet, og de har ikke lært mine veier å kjenne.» 11 Om dem sverget jeg i min vrede: «De skal ikke komme inn til mitt hvilested.» Salme 95 ble skrevet 400 år etter Israels opphold i ørkenen, og ordene «i dag» referer til denne tiden. Dette viser at å komme inn til Jehovas hvile fremdeles var mulig på Davids tid. På grunnlag av Davids ord, trekker han som skrev Hebreerne, den slutning at «i dag» fremdeles varer; Gud hviler fremdeles. Vers 9 sier så: «Altså er det fremdeles (apoleipomai) en sabbatshvile (sabbatismos) for Guds folk.» Oversettelsen «sabbatshvile» er nøyaktig, fordi det greske ordet sabbatismos er et abstrakt substantiv. Dette betyr at ordet ikke refererer til en bestemt tidsperiode i fremtiden, for eksempel til Jesu tusenårige styre. Men ordet referer til den tilstand å hvile — å hvile på sabbaten. Og denne sabbatshvilen er fremdeles tilgjengelig. Det greske ordet apoleipomai, som er oversatt «er fremdeles», betyr «å fortsette å eksistere» ifølge Louw og Nida. Dette viser at Jehovas hvile fortsatte etter Davids tid, og at den fortsatte da Hebreerne ble skrevet.[1] Dette blir bekreftet i versene 10-13: 11 La oss derfor gjøre vårt ytterste for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter det samme ulydighetsmønster. 12 For Guds ord er levende og utfolder kraft og er skarpere enn noe tveegget sverd og trenger så langt inn at det skiller sjel og ånd, og ledd og deres marg, og kan skjelne hjertets tanker og hensikter. 13 Og det er ingen skapning som er usynlig for hans blikk, men alt er nakent og blottlagt for hans øyne, ham som vi skal stå til regnskap for. Å komme inn til Guds hvile innebærer å tro på Jehova Gud og Jesus Kristus og å adlyde Guds lover. Ved dette vil en kristen hvile fra Loven og forsøkene på å gjøre seg selv rettferdig. Å bli rettferdig er basert på Jesu gjenløsningsoffer og ikke på ens egne gjerninger. Paulus oppmuntrer hebreerne til å gjøre sitt ytterste for å komme inn til Guds hvile ved å vise tro og lydighet. Paulus henviser så til Guds ords (logos) gjennomtrengende kraft. Uttrykket «Guds ord» refererer ikke til Bibelen, slik mange tror. Men vi kan finne hva uttrykket betyr i 4:2. I dette verset referer «Guds ord» (logos) til det gode budskap Israel fikk om å komme inn til Guds hvile i det lovte land, og til det gode budskap om å komme inn til Guds hvile i det første århundre evt. Dette viser at «Guds ord», som er nevnt i vers 12, referer til det gode budskap om å komme inn til Guds hvile. Dette budskapet er lik et tveegget sverd som trenger gjennom, for et menneskes reaksjon til dette gode budskap, avslører hva personen er i sitt indre, om personen virkelig tror på Jehova og hans Sønn og ønsker å adlyde Guds lover.

LENGDEN TIL JEHOVAS HVILEDAG 

Som jeg har vist ovenfor, viser Hebreerne kapittel 4 at Guds hviledag fremdeles varte i det første århundre evt., 4 000 år etter at den begynte, og at den fremdeles varer. Det finnes ingen utsagn om at Guds hvile har endt. Og fordi det fremdeles er mulig å vise tro på Jehova og Jesus Kristus og å følge Guds lover, noe som innebærer å hvile med Jehova, kan vi være sikre på at Jehovas hviledag fremdeles varer.

De fastsatte tider for folkeslagene endte i 1914, og Jesu nærvær begynte da. I dag kan vi se tegnet på Jesu nærvær og avslutningen på tingenes ordning. Og ifølge Matteus 24:34 vil den store trengsel komme i denne generasjon. Etter dette vil Jesu tusenårige styre begynne. Paulus sa i Kolosserne 2:17 at sabbatene var profetiske forbilder, og motbildet ville komme med Jesus. Han viser også i 1. Timoteus 5:4 og Efeserne 1:10 at det var «fastsatte tider» som ville ende med den store trengsel og begynnelsen av millenniet. Paulus viser også i Apostlenes gjerninger 3:21 at de “fastsatte tider» også relateres til millenniet. Når vi ser på alt dette i lys av Romerne 15:4, som sier at «alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring», og at det skulle gi oss håp, vil vi vente at det er mulig å finne lengden på Jehovas hviledag i Bibelen.

Det er interessant å se at all den informasjon vi trenger for å regne ut tiden fra Adams skapelse, finnes i Skriften. Vi kan for eksempel lese 1. Mosebok kapittel 5. I dette kapitlet blir alderen på menn i fortiden når de fikk sine sønner, gitt. Nå er alt skrevet for vår undervisning, og hva slags undervisning kan dette kapitlet gi oss? Det er bare én mulighet, og det er at disse aldrene ble skrevet for å gi oss muligheten til å regne ut tiden fra Adams skapelse. Dette blir støttet av Lukas 3:23-38, hvor vi finner en fullstendig genealogi fra Adam til Jesus. Informasjonen i 1. Kongebok 6:1 er også et redskap for å regne ut lengden på Jehovas hviledag:

1 Og i det fire hundre og åttiende året´ etter at Israels sønner hadde dratt ut av Egypts land,´ i det fjerde året etter at Salomo var blitt konge over Israel, i måneden siv, det vil si den andre måneden, gikk han i gang med å bygge huset for Jehova.

Den eneste grunnen til den informasjon som denne teksten gir oss, er at Jehova ønsker at vi skal få kronologisk informasjon om tiden fra Adams skapelse.

I boken Evig Liv i Guds Barns Frihet, sidene 33-37 finner vi en tabell hvor tiden fra Adams skapelse er regnet ut på grunnlag av opplysningene i Bibelen.

Tabellen viser at 6 000 år fra Adams skapelse ender i året 1975 evt. Når vi vet, på grunnlag av Matteus 24:34, at den store trengsel vil begynne i «denne generasjon», og vi vet på grunnlag av Åpenbaringen kapittel 20 at millenniet vil følge, da ser vi at Jehovas hviledag er 7 000 år lang.

FORHOLDET MELLEM JEHOVAS HVILEDAG OG SKAPELSESDAGENE 

Jeg begynner med å sitere Kolosserne 2:16, 17 enda en gang:

16 La derfor ingen dømme dere angående spising og drikking eller med hensyn til en høytid eller en nymånefest eller en sabbat (sabbaton); 17 for disse ting er en skygge av de ting som skulle komme, men virkelighetenhører KRISTUS til.

Vi merker oss at «høytid» og «nymånefest» er entall. Det var flere høytider, og ved å bruke entall viser Paulus at alle høytidene var profetiske forbilder. Det var bare én type nymånefest, men det var mange sabbater, den ukentlige sabbat, sabbatsåret og jubelåret. Det greske ordet sabbaton er flertall, og det viser at alle sabbatene var profetiske forbilder. Men alle sabbatene pekte tydeligvis mot det samme profetiske forbildet.

Jeg skal nå anvende ordene til Paulus på skapelsesuken. Vi har funnet at Jehovas hviledag er 7 000 år lang. Fordi alle dagene i en uke er av samme lengde, må de seks skapelsesdagene være like lange som sabbaten, konseptuelt sett. Uttrykket konseptuelt refererer til den oppfatning han som skrev skapelsesberetningen hadde.  Paulus skriver at sabbaten er et profetisk forbilde, og fordi sabbaten er et forbilde, må de seks andre dagene også være en del av forbildet med sabbaten. Dette betyr at den uken som er nevnt i 1. Mosebok kapitlene 1 og 2 er 49 000 år lang — 7 000 x 7.

Men er det mulig at skapelsesdagene bokstavelig talt var 7 000 år lange? De sedimentære beergartene som inneholder fossiler, representerer dagene 3, 4, 5 og 6 i skapelsesuken da planter, dyr og mennesker ble skapt. Geologene hevder at disse bergartene er hundrevis av millioner år gamle. De sedimentære bergartene ble formet av små stykker av de eruptive bergartene og muligens av materiale fra verdensrommet. De små stykkene av de eruptive bergartene kan være millioner av år gamle. Men det er ingen ting i de sedimentære bergartene som motsier muligheten for at de — de sedimentære bergartene — er mindre enn 49 000 år gamle, og at skapelsesuken var 49 000 bokstavelige solår lang.

En drøftelse av de sedimentære bergarters alder finnes i min bok Can We Trust the Bible? With Focus on the Creation Account, the Worldwide Flood, and the Prophecies, sidene 26–102. Men uansett hvor mange solår hver av skapelsesdagene var, så var hver dag konseptuelt 7 000 år lang. Hvordan kan vi anvende denne situasjonen på jubelåret? Vi leser i 3. Mosebok 25:8-10:

⁸ Og du skal telle sju årssabbater fram, sju ganger sju år, og de sju årssabbatenes dager skal utgjøre førtini år for deg. ⁹ Og du skal la det høyttonende hornet lyde i den sjuende måneden, på den tiende dagen i måneden; på soningsdagen+ skal dere la hornet lyde i hele DERES land.  ¹⁰ Og dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet i landet for alle dets innbyggere. Det skal bli et jubelår for dere, og dere skal vende tilbake, hver til sin eiendom, og dere skal vende tilbake, hver til sin slekt. ¹⁰ Et jubelår skal det femtiende året bli for dere. Dere skal ikke så og ikke høste det som vokser opp i landet fra spilte korn, og ikke plukke druene på dets ubeskårne vinranker. ¹² For det er et jubelår. Det skal være noe som er hellig for dere. Fra marken kan dere spise det som landet frambringer.

Ordningen med jubelåret følger mønstret med skapelsesuken. Men ordningen er helt unik i forhold andre nasjoner i oldtiden. Noe som ligner, finnes ikke i noen annen nasjon. Og det var ingen nødvendighet at ordningen varte i 49 og 50 år. Et jubelår med frihet kunne ha kommet hver 40. eller 70. år eller etter et annet antall år. I betraktning av det Paulus skriver i Romerne 15:4, så tjente ikke jubelåret bare Israels interesser, men ordningen var gitt av Gud for vår undervisning. Når vi også tar i betraktning det Paulus sier i Kolosserne 2:17 at sabbatene representerer et profetisk forbilde, og både det 49. og det 50. året er sabbater, så har vi sterke grunner for å tro at kronologien med 49 og 50 år har en fremtidig motbilledlig oppfyllelse.

Hvis vi anvender denne kronologien på skapelsesuken, så er den 7 000 år lange Guds hviledag sabbaten i skapelsesuken. Og her snakker jeg ikke om forbilder og motbilder, for Jehovas 7 000 år lange hviledag er bokstavelig talt sabbaten i skapelsesuken, slik vi leser i 1. Mosebok 2:2, 3.

Når vi nå anvender kronologien i jubelårsyklusen på skapelsesuken, så ser vi at det 49 000. året, som er det siste tusenåret av Jehovas skapelsesdag,  også er Jesu tusenårige styre. Ifølge jubelårskronologien er Jesu tusenårige styre en sabbat, og Jesus var «sabbatens Herre». Det som vil hende i disse 1 000 år, er det samme som det som hendte i Israel i det 49. og det 50. året i jubelårsyklusen. Jesus vil erklære frihet for alle mennesker på jorden. Vi ser her en klar parallell med den jødiske jubelårsyklusen!

Fordi det 50. året var en sabbat hvor ingen ting ble sådd eller høstet, så kan vi se på det 50. året som en utvidelse av det 49. året, hvor det ble lagt vekt på alle sider ved sabbatsordningen. Det er derfor klart at også det 50. året, som var jubelåret, er et forbilde på millenniet og ikke på tiden etter millenniet.

Å KJENNE FASTSATTE TIDER, MEN IKKE TIDEN FOR JEHOVAS DAG 

I løpet av denne drøftelsen kan noen ha undret seg over om det er riktig at vi kan identifisere de fastsatte tider som ender med den store trengsel og med begynnelsen av millenniet, når  Jesus sa ifølge Matteus 24:36 at «ingen kjenner dagen og timen». For å forstå dette er det viktig å ha klart for seg hva kronologien med skapelsesuken viser og hva den ikke viser. Vi leser i 1. Mosebok 2:18-24:

. ¹⁸ Og Jehova Gud sa videre: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene. Jeg skal danne en hjelper til ham, som et motstykke til ham.» ¹⁹ Nå var Jehova Gud i ferd med å forme av jorden alle markens ville dyr og alle himmelens flygende skapninger, og han begynte å føre dem til mennesket for å se hva han ville kalle hver enkelt; og hva mennesket enn ville kalle hver levende sjel, det skulle være dens navn. ²⁰ Så gav mennesket navn til alle husdyrene og til himlenes flygende skapninger og til hvert vilt dyr i marken, men for mennesket fantes det ingen hjelper som et motstykke til ham.

²¹ Jehova Gud lot derfor en dyp søvn falle over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og lukket så kjøttet til over dets sted. ²² Og Jehova Gud gikk i gang med å bygge en kvinne av ribbenet som han hadde tatt fra mennesket, og førte henne så til mennesket.²³ Da sa mennesket: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles Kvinne, for av mannen ble hun tatt.» ²⁴ Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor, og han skal holde seg til sin hustru, og de skal bli ett kjød.

Denne beretningen viser at Eva ble skapt etter at Adam ble skapt. Men hvor lang tid det gikk mellom Adams og Evas skapelse er ikke oppgitt. Tiden for skapelsen av dyrene er også usikker. I 2:19 sier NV96 «Nå var Jehova Gud i ferd med å forme av jorden alle markens ville dyr og alle himmelens flygende skapninger». Det hebraiske verbet står i imperfektum, og vi kan ikke vite når skapelsen av dyrene foregikk. 1. Mosebok 1:20-27 sier at dyrene ble skapt før Adam. Men 2:19 åpner muligheten for at noen dyr ble skapt etter Adams skapelse.

Det siste Jehova gjorde på den 6. dag før han begynte å hvile, var å skape Eva. Den bibelske kronologien viser at i året 1975 var det 6 000 år siden Adam ble skapt. Jubelårskronologien viser imidlertid at de siste 1 000 år av Jehovas hviledag begynner 6 000 år etter Evas skapelse og ikke etter Adams skapelse. Fordi vi ikke vet hvor lang tid som gikk mellom Adams og Evas skapelse,  vet vi ikke nøyaktig når millenniet begynner.

Konklusjonen på det problemet som ble nevnt i begynnelsen, er følgende: Den tid Jehova har fastsatt for skapelsesuken, er 49 000 år med de siste 7 000 år som hans hviledag. Han har bestemt at de siste 1 000 år av de 49 000 år skal være det motbilledlige jubelåret for menneskene. Fordi tegnet på Jesu nærvær begynte i 1914, og Jesus sa at Jehovas dag (telos) ville komme innen én generasjon, og fordi 6 000 år fra Adams skapelse ender i året 1975, kan vi trekke den slutning at de siste 1 000 år av Jehovas hviledag, som er jubelåret, er nær. Men fordi vi ikke vet hvor mye tid som gikk mellom Adams og Evas skapelse, kan vi ikke vite nøyaktig når jubelåret begynner.

Det er derfor ingen motsigelse mellom at vår viten om Guds fastsatte tider i forbindelse med skapelsesuken på 49 000 år med jubelåret som de siste 1 000 år, og vår mangel på viten om dagen og timen for Jehovas dag.

Dagen etter at den engelske versjonen av denne artikkelen var publisert på min nettside, fikk jeg en epost fra en mann i Brasil, hvor han kom med noen observasjoner om tiden mellom Adams og Evas skapelse. Det har skriver, er helt riktig, og en oversettelse følger:

Jeg har lest artikkelen om det store jubelåret, og jeg fant at konklusjonen på slutten av artikkelen var interessant. Jeg vil takke deg for denne artikkelen, og jeg vil nevne noen observasjoner jeg har gjort om dette emnet.

Selv om vi ikke vet hvor lang tid som gikk mellom Adams og Evas skapelse, og vi derfor ikke vet nøyaktig når jubelåret begynner, så vet vi at når Set, Adams tredje sønn ble født, som Eva så på som en erstatning for Abel (1. Mosebok 4:25), så var Adam 130 år gammel. I løpet av denne perioden på 130 år ble Adam skapt, han ga navn til alle husdyrene, til alle flyvende skapninger, og til alle ville dyr. I løpet av disse 130 år ble Eva skapt, Adam og Eva ble utvist fra paradiset, de fikk Kain og Abel, som vokste opp og fikk eiendeler. Kain ble jordbruker mens Abel ble hyrde. Dette krever en tid på ganske mange år.

Konklusjonen er at siden Adam var 130 år da Set ble født etter alt det jeg har nevnt, og siden det nå har gått 48 år siden året 1975 — selv om vi ikke vet tiden mellom skapelsen av Adam og skapelsen av Eva, må vi kunne si, basert på de nevnte data, at begynnelsen av jubelåret er nær forestående, og at vi har en begrensning av tiden for når det kan begynne.

[1]. Gode drøftelser av Guds hvile finner vi i Vakttårnet for 15. juli 1998 og 15. juli 2011.

KONKLUSJON

Jeg har skrevet denne artikkelen på grunn av min sterke tro på at Bibelen er inspirert av Gud. Dette betyr at alle beretninger er tatt med i en bestemt hensikt og med en bestemt mening, og alle nyanser i Bibelens originale tekst er viktige. Dette var det synspunkt Jehovas vitners ledere hadde i 1961, da jeg ble døpt. Men medlemmene av det styrende råd i dag tror ikke lenger på Bibelens fulle inspirasjon, slik jeg viser i min bok Forsoningen mellom Gud og Mennesker (2023).

New World Translation, som ble oversatt mellom 1950 og 1960, og som fikk noen få forandringer i 1984, er etter min oppfatning den mest nøyaktige bibeloversettelse som finnes på engelsk. Den reviderte New World Translation fra 2013 er en idiomatisk og unøyaktig oversettelse, og nyansene i grunnspråkene blir i stor grad ignorert. Den norske NV17 er enda mer unøyaktig en den engelske NWT13, og den har vært umulig å bruke når jeg skulle analysere detaljene i bestemt skriftsteder. Den minner mer om en parafrase enn om en oversettelse. Den første norske oversettelsen av New World Translation fra 1996, NV96, er etter min mening den mest nøyaktige norske oversettelsen som finnes. Jeg har brukt den oversettelsen i denne artikkelen.

De nye oversettelsene av New World Translation ble gjort under ledelse av det medlemmene av det styrende råd, og disse oversettelsene viser at disse ikke tror at nyansene i Bibelens originale tekst er viktige. De lærer også at store deler av De hebraiske skrifter ikke har noen betydning for oss i dag. Ja, de til og med nekter å tro på det Jesus sier om hvem som skal få oppstandelse. Og i forbindelse med dette studiet, aksepterer de ikke ordene til Paulus om at sabbatene er profetiske forbilder som blir oppfylt i forbindelse med Jesus.

Jehovas vitners organisasjon i dag er svært forskjellig fra organisasjonen i 1960-årene før det styrende ble dannet for første gang i året 1971. I dag er jeg enig i alt det som Jehovas vitner trodde og sto for i 1960-årene med to unntak. De fleste av læresetningene fra 1960-årene er fremdeles en del av Jehovas vitners lære. Men det har vært en bevegelse bort fra Bibelen ved å innføre en stor mengde lover og retningslinjer som ikke er basert på Bibelen, og som det styrende har innført, særlig i det 21. århundre.

Til og med noen av Bibelens grunnleggende læresetninger har blitt utvannet av medlemmene av det styrende råd. I min bok Forsoningen mellom Gud og mennesker viser jeg at de til og med har avvist deler av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. De har tilsmusset Jehovas navn ved å lære at han har tilintetgjort og vil tilintetgjøre for evig milliarder av mennesker som aldri har hatt muligheten til å ta standpunkt for sannheten om Jehova, for gjenløsningsofferet gjelder ikke for disse menneskene — Jesus døde ikke for dem!

De tre første kapitlene i Åpenbaringen viser at blant de sju menigheter i Asia var det mange falske læresetninger og gale handlinger. Gjennom Johannes ba Jesus medlemmene av disse menighetene om å omvende seg. Men disse menighetene var en del av det kristne samfunn som Jehova godkjente. Vi har en lignende situasjon blant Jehovas vitner i dag. De fleste læresetningene og det meste av det som foregår i menighetene er godt og riktig, fordi det er basert på Bibelen. Og jeg har ingen tvil om at Jehova godkjenner Jehovas vitners religion.

Men handlingene til lederne, til medlemmene av det styrende råd, er i ferd med å ødelegge organisasjonen fra innsiden, slik jeg ser det. I 1960-årene og i tre tiår, hadde de fleste vitner en usedvanlig god bibelkunnskap. Mange ganger når vi forkynte fra dør til dør, og vi besvarte beboerens spørsmål  ved å sitere fra Bibelen, sa beboeren. «Dere må kunne hele Bibelen utenatt». I dag er bibelkunnskapen blant vitnene, inkludert pionerer og eldste, svært dårlig. Og det er få som kan besvare spørsmål fra en utenforstående ved å ta fram Bibelen og sitere skriftsteder.

Grunnen til dette er at medlemmene av det styrende råd har utvannet Bibelens budskap. Etter andre verdenskrig ble det i Vakttårnets literatur lagt stor vekt på personlig bibelstudium og nøyaktig bibelkunnskap. I dag legges det vekt på meditasjon for å se hva tekstene i Bibelen minner oss om, og på følelser i stedet for på nøyaktig kunnskap. Dette er også grunnen til de artikler jeg har publisert på min nettside og grunnen for denne artikkelen. Motbildene til det de profetiske forbildene som sabbatene og jubelåret representerer, er ganske dramatiske, og de gir oss håp. Derfor er det viktig å se hva oppfyllelsen til disse forbilder er.