HVORDAN JEHOVA HJELPER DEM SOM HAR BEGÅTT ALVORLIGE SYNDER

DOM UTEN BARMHJERTIGHET ELLER MED LANGMODIGHET — DOMSUTVALGENES BEHANDLING AV OVERTREDERE 

Jeg er sikker på at mange eldste i domsutvalgene føler medlidenhet med overtrederne som de skal dømme. Og de ville gjerne vise dem nåde. Men de retningslinjer det styrende råd har gitt dem, hindrer i stor grad medlemmene av domsutvalgene å vise nåde og langmodighet. Slagordet «Hold menigheten ren» har blitt tillagt uforholdsmessig stor vekt.

DET ER JEHOVA SOM MÅ AVGJØRE OM EN OVERTREDER SKAL FORTSETTE Å TILHØRE MENIGHETEN — IKKE DOMSUTVALGET

Hva må gjøres for å reversere den nåværende situasjonen? Det enkle svaret er å overlate dommen til Jehova og ikke til medlemmene av domsutvalgene. Hvordan kan det skje? Jehova inspirerte Paulus til å skrive 1. Korinter kapitlene 5 og 6 om at personer som praktiserer en av de 11 eksklusjonsgrunnene og som nekter å slutte med det, må bli ekskludert. Dette er Jehovas dom, og den enkle oppgaven til medlemmene av domsutvalget er å få bekreftet av overtrederen at han nekter å slutte å praktisere synd. Så vil de ekskludere ham, slik Jehovas avgjørelse er.

Langmodighet innebærer, slik jeg tidligere har beskrevet, å være tålmodig så lenge det er håp om at situasjonen skal utvikle seg til det bedre. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet når en person fortsetter å praktisere synd og nekter å slutte. Fordi en slik person er ond, er det ingen nåde for ham. Men situasjonen er annerledes i forbindelse med de fleste andre overtredere, som blir bedt om å møte domsutvalget.

Disse overtrederne sier at de har sluttet å praktisere synd, og de har bedt Jehova om å tilgi dem. Derfor er det riktig av medlemmene av domsutvalget å være langmodige, fordi det er håp om at overtrederne igjen vil få et godt forhold til Jehova. Vi bør ha ordene til Paulus i Romerne 2:4 i tankene:

⁴ Eller forakter du hans godhets (khrēstotēs, «godhet») og overbærenhets (anokhē, «overbærenhet; tålmodighet») og langmodighets (makrothymia, «langmodighet») rikdom, fordi du ikke vet at Guds godhet (khrestos «god; nådig») søker å lede deg til anger?

Disse ordene viser at det ikke er forhør og krav om gjerninger som passer for anger som vil hjelpe overtrederen. Slike ting appellerer ikke til overtrederens hjerte. Men Paulus viser hva som kan nå hjertet. Han samler Guds godhet, overbærenhet og langmodighet under Guds generøsitet, og sier at «Guds godhet» vil lede synderen til å vise anger.

Det er bare én måte hvorved de eldste kan vite at Guds langmodighet og godhet har ført overtrederen til anger, og at Gud har tilgitt hans synder. Medlemmene av domsutvalget må akseptere det overtrederen sier uten å betvile hans motiver, og de må la ham får lov til å fortsette å bli i menigheten. Når han fortsetter å være i menigheten, og de ser at Gud velsigner hans anstrengelser, så vet de at Gud har tilgitt ham. Dette vil være konsekvensen av at medlemmene av domsutvalget har vist langmodighet. Møtet med domsutvalget viser at det er håp om at overtrederen vil gjenopprette et godt forhold til Jehova. Og derfor viser de at de stoler på ham ved å la ham få være i menigheten. Dette vil være en fin appell til overtrederens hjerte.

URIM OG TUMMIM OG JEHOVAS AVGJØRELSE 

Mellom de kristne i dag og Jehova er det en enveis-kommunikasjon. Hans folk ber til ham.Men Jehova svarer ikke på bønnene på en synlig måte. Hans tjenere må derfor se på situasjonen og se om Jehovas velsignelse er i samsvar med det de har bedt om.

Det var en lignende situasjon i det gamle Israel. Folk kunne be til Jehova, og så måtte de se etter Jehovas velsignelse. Men det var noen unntak. Jakob 5:17, 18 sier:

¹⁷ Elịa var et menneske med de samme følelser som vi, og likevel bad han i bønn om at det ikke måtte regne; og det regnet ikke over landet i tre år og seks måneder. ¹⁸ Og han bad igjen, og himmelen gav regn, og landet frambrakte sin grøde.

Jehova besvarte bønnen til Elia på en synlig måte. Men i de fleste tilfeller var det ikke slik. Det var imidlertid et redskap som presten kunne bruke for å spørre om Jehovas avgjørelse i viktige situasjoner. Dette redskapet ble kalt Urim og Tummim. 2. Mosebok 28:30 sier:

³⁰ Og du skal legge Ụrim og Tụmmim i domsbryststykket, og de skal være over Arons hjerte når han går inn framfor Jehova; og Aron skal bestandig bære Israels sønners dommer over sitt hjerte framfor Jehova.

Hva Urim og Tummim var, blir ikke beskrevet. Men det er sannsynlig at det var hellige lodd, som ble kastet av presten, for å få svaret ja eller nei, og på dennen måten se hva Jehovas avgjørelse var i et betemt tilfelle. Det er et eksempel på bruken av Urim og Tummim i 4.  Mosebok 27:21:

²¹ Og det er framfor presten Eleạsar han skal stå, og han skal spørre på hans vegne ved Ụrims dom framfor Jehova. På hans befaling skal de gå ut, og på hans befaling skal de komme inn, han og alle Israels sønner med ham, ja hele forsamlingen.»

Apostlene ønsket å ha en bror som kunne ta plassen til Judas. De hadde ikke Urim og Tummim, men de fulgte Urims og tummims mønster, og de kastet lodd, slik vi leser i  Apostlenes gjerninger 1:20-26:

²⁰ For det står skrevet i Salmenes bok: ’La hans bolig bli øde, og la det ikke være noen som bor i den’, og: ’La en annen overta hans tilsynsembete.’ ²¹ Det er derfor nødvendig at en av de menn som kom sammen med oss i hele den tiden da Herren Jesus gikk inn og ut blant oss²² fra han ble døpt av Johannes, og inntil den dag da han ble tatt opp fra oss — at en av disse blir et vitne sammen med oss om hans oppstandelse.»

²³ Så stilte de fram to: Josef, som ble kalt Bạrsabbas og hadde tilnavnet Jụstus, og Mattịas. ²⁴ Og de bad og sa: «Du, Jehova, som kjenner alles hjerter, utpek hvem av disse to menn du har utvalgt ²⁵ til å ta denne tjenestes og dette apostelembetes plass, som Judas vek bort fra for å gå til sitt eget sted.» ²⁶ Så kastet de lodd+ mellom dem, og loddet falt på Mattịas; og han ble regnet sammen med de elleve apostler.

I dag har ikke de kristne Urim og Tumim eller hellige lodd. Men i den situasjon når en bror eller søster har begått alvorlige synder og enten skal bli ekskludert eller fortsette å være en del av menigheten, kan vi følge mønstret med Urim og tummim for å finne ut hva Jehovas aavgjørelse er. Ifølge Paulus har Jehova bestemt at en bror eller søster som praktiserer en av de 11 eksklusjonsgrunnene som er nevnt i De kristne greske skrifter, og som nekter å slutte, må bli ekskludert.

Og Paulus viser det motsatte i forbindelse med en bror eller søster som ikke lenger praktiserer en alvorlig synd og har bedt Jehova om tilgivelse. Denne broren eller søsteren må ikke bli ekskludert, uansett hvor alvorlig synden er og hvor lenge den har blitt praktisert. Når denne broren eller søsteren får lov til å være en del av menigheten, så vil Jehovas avgjørelse angående denne broren eller søsteren bli tydelig, akkurat som i tilfellet med Urim og Tummim.

For å fortsette å leve som en kristen i denne onde verden, er det nødvendig å få Jehovas ånd. For å få Jehovas ånd, må broren eller søsteren oppriktig ønske å tilbe Jehova og ha en god hjertetilstand. Hvis en bror eller søster som har begått alvorlige synder, men som har sluttet med det, fortsetter å tjene Jehova i menigheten på en god måte sammen med sine brødre og søstre, da kan de eldste vite hva Jehovas avgjørelse er: «Han/hun er min tjener som jeg elsker.»

Det er umulig for en person som ikke har den rette hjertetilstand å fungere I menigheten på en god måte. Det betyr at en person som har praktisert alvorlige synder, men som sier at han har sluttet med det, og som ikke har de rette motiver, ikke vil fortsette å være en del av menigheten på en god måte. De eldste vil da forstå at Jehovas avgjørelse i forbindelse med denne bror eller søsster, er at han eller hun ikke skal få lov å fortsette å være en del av menigheten

Det er svært viktig at medlemmene av domsutvalget ikke handler på en måte som gjør det umulig å vite hva Jehovas avgjørelse er angående en bror eller søster som har praktisert alvorlige synder. Den eneste måten hvorved de eldste kan få vite Jehovas avgjørelse, er å la den som har sluttet å praktisere alvorlige synder, få fortsette å være en del av menigheten. Hvis de ekskluderer ham eller henne, har de ødelagt muligheten for å få vite. Prinsippet bak Urim og Tummim er fremdeles gyldig.

DE FORANDRINGER SOM GUDS LANGMODIGHET KREVER 

Den makt som medlemmene av det styrende råd har gitt seg selv til å lage menneskebud, må fjernes. Alle de 37 eksklusjonsgrunnene som det styrende råd har funnet opp, må bli ugyldiggjort. Dette er 77 % av alle eksklusjonsgrunnene, og bare de 11 eksklusjonsgrunnene som er basert på Bibelen, må gjelde.

Den makt over liv og død som et styrende råd har gitt de eldste, må også fjernes. Dette kan gjøres ved at de eldste alltid aksepterer det overtrederen sier om at han har sluttet å praktisere synd og har bedt Jehova om tilgivelse. Derfor lar de ham bli i menigheten, slik at Jehovas dom angående denne broren kan bli tydelig.

 De eldste skal ikke lenger vurdere om en bror har et arbeid som han må forandre under trussel av eksklusjon. Og de skal ikke lenger vurdere den moralske tilstanden til mange vitner i lys av de uklare og tvetydige eksklusjonsgrunnene som det styende råd har funnet opp. De skal ikke lenger vurdere om en bror som er skyldig i en alvorlig synd, har angret eller ikke, og de vil ikke lenger foreta subjektive vurderinger i forskjellige situasjoner for å bestemme at en bror skal ekskluderes. Når alle disse tingene blir fjernet, vil antallet saker som må behandles av et domsutvalg, synke til en brøkdel av hva det er i dag.

De eneste avgjørelse domsutvalget må treffe, er hvorvidt en bror har blitt en forherdet synder, og når han nekter å slutte med sine synder, må han ekskluderes. Domsutvalgets oppgave vil bli mye enklere, og nå har medlemmene anledning til å vise langmodighet og barmhjertighet i langt større grad enn tidligere.

BARMHJERTIGHETEN JUBLER TRIUMFERENDE OVER DOMMEN 

Ifølge Romerne 2:4 innbefatter Guds langmodighet også hans barmhjertighet. Vi må aldri forminske Guds barmhjertighet, for den tilbys alle mennesker

VIKTIGHETEN AV BARMHJERTIGHET OG LANGMODIGHET 

Et viktig punkt i Jakobs bok er forfatterens understreking av bermhjertighet (eleos). Betydningen av ordet er «å vise godhet eller omtanke for noen som er i stor nød» (Louw og Nida). I 1:27 formaner Jakob sine med-troende til å se til foreldreløse og enker i deres trengsel, og i 2:1 formaner han andre til ikke å favorisere noen ved å behandle rike annerledes enn fattige. I 2:13 viser Jakob konsekvensen av å vise barmhjertighet og ikke vise barmhjertighet. Vi leser:

¹³ For den som ikke øver barmhjertighet, skal få sin dom uten barmhjertighet. Barmhjertigheten jubler triumferende over dommen.

Hvis vi viser barmhjertighet, vil også vi bli vist barmhjertighet. Hva er så meningen med ordene: «barmhjertigheten jubler triumferende over dommen»? Vakttårnet for 1. mars 2002, side 30, sier:

Når slike barmhjertige mennesker skal dømmes, tar Jehova deres oppførsel i betraktning og tilgir dem barmhjertig på grunnlag av sin Sønns offer. Deres barmhjertige oppførsel triumferer således over en hvilken som helst ugunstig dom som de ellers kunne ha blitt idømt. — Ordspråkene 14: 21; Matteus 5: 7;6: 12; 7: 2.

Hvorfor viser Jehova mennesker som er syndere, barmhjertighet? Vi kan forstå dette bedre ved å tenke på en annen av Jehovas fine egenskaper, nemlig hans langmodighet (makrothymia). Vakttårnet for 15. juli  1966, side 424, definerer langmodighet på følgende måte:

² Å være langmodig vil si å finne seg i feil eller urett uten å gjengjelde med samme mynt. Det betyr å være overbærende med slike som i ord eller handling vekker ergrelse, vrede eller harme. Det greske ordet som er gjengitt med langmodig, kan også bety tålmodig, det motsatte av bråsint.

⁶ Langmodighet er således ikke helt det samme som tålmodighet. En som er langmodig, holder ikke bare tålmodig ut når noen utfordrer ham, men han gir heller ikke opp håpet om at de skal forandre seg, slik at det igjen kan bli opprettet et godt forhold.

En kort definisjon av langmodighet vil være: «å vise tålmodighet så lenge det er håp». For å vise betydningen av Jehovas langmodighet siterer jeg Romerne 9:22-25 (over) og 2. Peter 3:9, 15 (under):

²² Om nå Gud, enda det er hans vilje å vise sin vrede og å gjøre sin makt kjent, med stor langmodighet har tolerert vredens kar, som er gjort egnet til tilintetgjørelse, ²³ for at han kunne gjøre kjent sin herlighets rikdom over barmhjertighetens (makrothymia) kar, som han på forhånd har beredt til herlighet, ²⁴ nemlig oss, som han kalte, ikke bare fra jødene, men også fra nasjonene, hva så? ²⁵ Det er som han også sier hos Hosẹa: «Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle ’mitt folk’, og henne som ikke var elsket, ’den elskede’.

⁹ Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, slik noen betrakter senhet, men han er tålmodig (makrothymeō) med dere, ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.

¹⁵ Se dessuten på vår Herres tålmodighet (makrothymia) som en mulighet til å oppnå frelse. Det samme har jo også vår kjære bror Paulus skrevet til dere i samsvar med den visdom som er gitt ham.

På grunn av sin langmodighet tolererte Gud «vredens kar» (personer som ikke tilba Jehova). Paulus viser i 11:23 at noen av «vredens kar» kunne forandre seg og begynne å tjene Gud. Guds langmodighet var derfor basert på håp. Peter bruker verbet makrothymeō «å være langmodig» for å vise at Guds endelige dom enda ikke hadde kommet; fordi det enda var håp om at flere mennesker kunne vende seg til Gud. Derfor ville Guds langmodighet bety frelse for mange mennesker.

Å VISE BARMHJERTIGHET MOT DEM SOM HAR BEGÅTT ALVORLIGE SYNDER 

Jeg har allerede pekt på at mange eldste i domsutvalgene føler medlidenhet med overtrederen som de skal dømme. Men instruksjonene fra det styrende råd hindrer dem i mange tilfeller å vise barmhjertighet. Jeg har også understreket  at alle de instruksjoner som ikke er basert på Bibelen, bør fjernes. På bagrunn av den vekt Jakob legger på barmhjertighet, skal jeg vise hvordan eldste kan vise langmodighet og barmhjertighet overfor kristne som har begått alvorlige synder.

 Som en illustrasjon skal jeg bruke følgende eksempel: Hva ville en kristen far og mor gjøre hvis deres unge sønn begynte å misbruke alkohol og drikke seg full flere ganger, eller hvis de fikk en rapport om at han er blitt tatt i butikktyveri flere ganger? Vil de kaste ham ut fra hjemmet? Absolutt ikke. De forstår at han har et problem, og som gode foreldre vil de forsøke å hjelpe ham med hans problem. De vil gå svært langt for å hjelpe ham, også hvis han får flere tilbakefall. Først når de tror at det ikke lenger er noe håp om at han vil forandre seg, og de føler at hans oppførsel ødelegger familien, vil de be ham forlate hjemmet. Dette er et godt eksempel på langmodighet og barmhjertighet.

Hva vil Jehova gjøre med hans kjære barn, personer som har innvigd seg til ham og som har tjent ham trofast, hvis de ikke lenger følger hans normer og begår alvorlige synder? Vil han følge foreldrenes eksempel? Vi finner svaret i Jakob 5:14-20:

 ¹⁴ Er det noen blant dere som er syk (astheneō)? La ham kalle til seg menighetens eldste, og la dem be over ham og gni ham inn med olje i Jehovas navn.  ¹⁵ Og troens bønn skal gjøre den som ikke føler seg vel (kamnō), frisk (sōzō), og Jehova skal reise ham opp. Og hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.

 ¹⁶ Bekjenn derfor åpent DERES synder for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet (iaomai). Et rettferdig menneskes påkallelse har stor kraft når den er i virksomhet.  ¹⁷ Elịa var et menneske med de samme følelser som vi, og likevel bad han i bønn om at det ikke måtte regne; og det regnet ikke over landet i tre år og seks måneder. ¹⁸ Og han bad igjen, og himmelen gav regn, og landet frambrakte sin grøde.

 ¹⁹ Mine brødre, hvis noen blant dere blir villedet og kommer bort fra sannheten og en annen får ham til å vende om, ²⁰ da skal dere vite at den som får en synder til å vende om fra sin veis villfarelse, vil frelse hans sjel fra døden og dekke over en mengde synder.

Jeg skal vise at de syndene som er nevnt, er alvorlige synder. Derfor kan den situasjonen Jakob beskriver, være et mønster for de eldste i domsutvalgene når de får vite om alvorlige synder.

ER BROREN SYK ELLER SVAK?

Jeg skal nå analysere Jakobs ord, og jeg begynner med 5:14:

¹⁴Er det noen blant dere som er syk (astheneō)? La ham kalle til seg menighetens eldste, og la dem be over ham og gni ham inn med olje i Jehovas navn.

Det greske ordet i vers 14 som er oversatt med «syk», er astheneō, med betydningen «å være syk; å være i en tilstand av udyktighet eller svakhet» (Louw og Nida) Dette verbet forekommer 32 ganger i De kristne greske skrifter. Og i 2. Korinter 12:10 (over) og 13:9 (under) er betydningen «svak»:

¹⁰ Derfor finner jeg behag i svakheter (astheneia), i fornærmelser, i nødssituasjoner, i forfølgelser og vanskeligheter, for Kristus. For når jeg er svak (astheneō), da er jeg sterk.

⁹ Vi gleder oss virkelig når vi er svake (astheneō) og dere er sterke; og dette ber vi om: at dere må bli brakt i den rette tilstand.

I 12:10 blir både verbet asteneō og substantivet astheneia brukt.  Jeg skal nå se på 5:15:

¹⁵ Og troens bønn skal gjøre den som ikke føler seg vel (kamnō), frisk (sōzō), og Jehova skal reise ham opp. Og hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.

I vers 15 blir verbet kamnō brukt, og betydningen er «å være syk; i overført betydning: å være utslitt eller å bli tært bort». (Louw og Nida). Verbet kamnō står som presens partisipp aktiv, hankjønn entall, og NV96 har gjengivelsen «den som ikke føler seg vel».

I vers 15 finner vi imidlertid verbet sōzō med betydningen «å redde fra fare; å gjenopprette en tidligers tilstand til sikkerhet og velvære». (Louw and Nida) Verbet sōzō forekommer 99 ganger i De kristne greske skrifter, og i de fleste tilfellene har det betyningen «å frelse» i ordets religiøse betydning. Jakob bruker dette verbet i 1:21, 2:14, 4:12 og 5:20 i den religiøse betydningen, og derfor er det sannsynlig at han bruker verbet i denne betydningen også i 5:15. Jeg skal nå se på vers 16:

¹⁶ Bekjenn derfor åpent DERES synder for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet (iaomai). Et rettferdig menneskes påkallelse har stor kraft når den er i virksomhet.

I vers 16 er verbet iaomai brukt, og NV96 oversetter det med «bli helbredet». Betydingen av verbet er «å helbrede fysisk eller åndelig; i overført betydning: å frigjøre fra en tilstand av synd og fordømmelse». (Mounce) Verbet blir brukt 26 ganger i De kristne greske skrifter, og det refererer både til fysisk og åndelig helbredelse.  Fordi verbet sōzō blir brukt som en parallell til iaomai, og Jakob bruker sōzō i den religiøse betydning «å bli frelst» fire ganger, er den mest naturlige konklusjon at Jakob snakker om kristne som er svake, som vil bli frelst. Jeg vil derfor oversette den første setningen i vers 14 som: «Er noen iblant dere svak?» istedet for: «Er noen blant dere syk?» Og den tredje setningen i vers 16 med verbet iaomai vil jeg oversette som: «så dere kan bli sterke». Den situasjonen Jakob tydeligvis drøfter, er å bringe en kristen, som er nedtrykt og åndelig svak, tilbake til en frelst tilstand.

ER SYNDENE SMÅ ELLER ALVORLIGE? 

I 5:15 nevner Jakob synder som den svake bror eller søster har begått. For å sette hele situasjonen inn i den rette rammen er det viktig å vite om syndene som er nevnt, er små eller alvorlige. Med andre ord: taler Jakob om synder som er så alvorlige at broren eller søsteren kan bli ekskludert?

Alle kristne synder hver dag, og de ber Jehova om tilgivelse for det gale de gjør. Men vi har grunn til å tro at Jakob hadde mer alvorlige synder i tankene. Én grunn for dette er at kristne ikke skulle bekjenne små synder for de eldste. En annen grunn er at den svake kristne ikke hadde kraft til å be til Jehova om tilgivelse; han trengte hjelp fra de eldste som kunne be for ham. En tredje grunn er bruken av det greske ordet sōzō («å frelse»), som blir brukt i den religiøse betydningen av «å frelse». Mindre synder ville ikke ha med personens frelse å gjøre, men alvorlige synder kunne hindre at personen ble frelst.

Versene 19 og 20 viser klart at Jakob hadde alvorlige synder i tankene:

¹⁹ Mine brødre, hvis noen blant dere blir villedet og kommer bort fra sannheten og en annen får ham til å vende om, ²⁰ da skal dere vite at den som får en synder til å vende om fra sin veis villfarelse, vil frelse hans sjel fra døden og dekke over en mengde synder.

Disse to versene uttrykker konklusjonen på den drøftelse som begynner i vers 14. Og det er ett ord som forbinder vers 20 med vers 15 — det ordet som viser hva bønn kan utrette, nemlig å frelse (sōzō) en person. Den som vil bli frelst ifølge vers 15, er «den svake». Vers 15 sier at «troens bønn» (eller «bønn i tro») vil frelse (sōzō) den svake. Den som vil bli frelst ifølge vers 15, er «den svake». Og den som vil bli frelst ifølge vers 20 er «ham». Hva referer «ham» til? Det er til «en synder». Og hva er synden til denne synderen? Vers 19 sier at synderen «er kommet bort fra sannheten» og vers 20 snakker om hans «veis villfarelse».

Verbet planaō blir oversatt med «komme bort fra/fare vill», og ordet har betydningen «ikke lenger å tro det som er sant, men å begynne å tro det som er usant». (Louw og Nida), eller «villede; lede på villspor; bedra; passiv: fare vill». (Mounce) Og i 1. Johannes 2:26 og 3:7 blir ordet brukt på denne måten. Dette viser at det å være skyldig i planaō er en alvorlig synd. Og i vers 20 blir det tilsvarende substantivet  planē brukt. Betydningen av dette ordet er «en oppførsel som avviker sterkt fra det som er moralsk riktig». (Louw og Nida). At den feil som blir uttrykt av planē er alvorlig, kan vi se i Efeserne 4:14 (over); 2. Tessaloniker 2:11, 12 (i midten) og 1. Johannes 4:6 (under).

 ¹⁴ for at vi ikke lenger skal være spedbarn, kastet omkring som av bølger og ført hit og dit av enhver lærdoms vind ved menneskers knep, ved list når det gjelder å uttenke villfarelse (planē).

¹¹ Og derfor lar Gud en villfarelsens virksomhet (planē) nå dem, så de kan tro løgnen, ¹² for at de alle skal bli dømt fordi de ikke trodde sannheten, men fant behag i urettferdigheten.

⁶ Vi er av Gud. Den som vinner kunnskapen om Gud, hører på oss; den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Det er slik vi merker oss sannhetens inspirerte uttalelse og villfarelsens inspirerte uttalelse (planē).

Det er helt klart at de syndene som er nevnt i Jakob 5:19, 20 er alvorlige. Det mål som uttrykkes i vers 20, er at den kristne kan frelse den synderen som er nevnt, og målet i vers 15 er at troens bønn fra de eldste skal frelse synderen. Likheten med den situasjon hvor en synder ber de eldste om hjelp (versene 13-16) og den situasjon hvor de eldste ikke er blitt bedt om hjelp (versene 19, 20) er at begge personer er i ferd med å praktisere alvorlig synd. I det siste tilfellet er synden svært alvorlig, og det er tydeligvis også tilfellet i den første situasjonen, siden kristne ikke vil bekjenne mindre synder for de eldste.

Hvis den situasjonen som er nevnt i versene 19 og 20 hadde skjedd i dag, så ville ikke synderen ha blitt hjulpet, men han ville ha blitt ekskludert, selv om han hadde forandret seg like før møtet med domsutvalget. Men Jakobs fokus er ikke å kaste personen ut av menigheten. Det betyr at Jakobs ord representerer instrukser for hvordan de eldste i menigheten kan hjelpe alle medlemmene av menigheten som har praktisert alvorlige synder, men som har sluttet med det, uavhengig av hvor alvorlig synden er og hvor lenge den har blitt praktisert.

Bare personer som fremdeles praktiserer lovløshet, og som har blitt forherdede syndere, skal ekskluderes fra menigheten. Alle andre må bli hjulpet til å gjenopprette et godt forhold til Jehova. Og som Jakob sa at «den som får en synder til å vende om fra sin veis villfarelse, vil frelse hans sjel fra døden og dekke over en mengde synder».

Jakobs ord viser den samme sterke kjærlighet og langmodighet som det ekteparet hadde som hadde en sønn som praktiserte alvorlige synder, som jeg brukte om illustrasjon. Selv om han var skyldig i flere alvorlige synder, ville de ikke be ham forlate hjemmet. Men de ville gjøre alt de kunne for å hjelpe ham. Og først når det ikke lenger var noe håp om at han ville ta imot hjelp og forandre seg, ville de be ham forlate hjemmet. Ordene til Jakob viser at den kristne menighet skulle handle på akkurat samme måte.

JEHOVAS OG DE ELDSTES LANGMODIGHET OG BARMHJERTIGHET 

Jeg skal nå sammenligne Jehovas langmodighet og barmhjertighet med noen instruksjoner fra det styrende råd. De eldste blir bedt om å finne ut om overtrederens anger er ekte. Eldsteboken 16:10 har de følgende punkter som medlemmene av domsutvalget må ta i betraktning:

(1)  Bekjente han overtredelsen uoppfordret, eller var det først nar andre anklaget ham, at han bekjente den? Noen overtredere skammer seg så dypt eller har så vanskelig for å uttrykke seg at de helst ikke vil snakke om det de har gjort.

(2)  Snakker han sant? (Apg 5:1–10) Gir han åpenhjertige svar på de spørsmålene han får? Samarbeider han med domsutvalget? Domsutvalget bør være særlig på vakt hvis vedkommende er blitt funnet skyldig i hykleri eller løgn eller bevisst har forsøkt å bedra noen.

(3)  Har han bedt Jehova om tilgivelse? Ha i tankene at noen overtredere synes det er vanskelig å be, selv om de virkelig angrer. – Jak 5:14.

(4)  Hva har han gjort for å gjenopprette et godt forhold til Jehova og andre som er blitt såret av det han har gjort? Har han rettet opp i det han har gjort, uttrykt vilje til å gjøre det eller bedt om unnskyldning overfor dem som har lidd skade på grunn av hans syndige handlemate? Har han bedt om tilgivelse hos dem han har begått urett mot?

(5)  Hvis han har begått utroskap, har han da bekjent dette for den uskyldige ektefellen og bedt om tilgivelse? – w74 15.2. s. 95–96. Valget mellom å tilgi utroskap eller ikke ligger hos den uskyldige ektefellen. Den skyldige ektefellen kan ikke betraktes som angrende hvis han nekter å informere henne og la henne få muligheten til å tilgi. Hvis overtrederen er uvillig til å bekjenne utroskapen og be om tilgivelse på grunn av frykt for vold fra den uskyldige ektefellens side eller av en annen grunn, skal de eldste kontakte tjenesteavdelingen før de går videre med saken.

(6)  Viser hans innstilling at han er oppriktig lei seg fordi han har skadet sitt forhold til Jehova? – Sal 32:3–5; 51:1–4.

(7)  Viser han «sorg på en måte som Gud vil», eller viser han «sorg på verdens måte»? (2. Kor 7:8–11) Skyldes hans bedrøvelse først og fremst at han har såret Jehova og ført vanære over ham, eller er han mest opptatt av at han har skuffet familien sin og vennene sine og ført skam over seg selv? (Esra 10:1; Luk 22: 59–62) Den følelsesmessige natur og evnen til å kontrollere følelsene varierer fra person til person. Tårer vitner ikke nødvendigvis om oppriktig anger, og mangel på sterke følelser vitner ikke nødvendigvis om mangel på anger. – 1. Mos 25:29–34; 27:34.

(8)  Påtar han seg ansvaret for sin overtredelse, eller forsøker han å bagatellisere eller rettferdiggjøre den urette handlemåten? – 1. Sam 15:24; 2. Sam 12:13.

(9)  Innser han at mindre synder kan ha ledet fram til den alvorlige overtredelsen, og er han fast bestemt på å unngå disse?

For å kunne besvare spørsmålene i disse punktene, er det nødvendig med et langt forhør av overtrederen. De fleste eldste i menigheten har ingen utdannelse eller erfaring i å tolke en persons reaksjoner i en stresset situasjon. Derfor vil den endelige konklusjonen som de eldste i domsutvalget trekker, svært ofte være basert på deres magefølelse.

La oss igjen se på det som Jakob skriver, som en kontrast til alle de spørsmålene de eldste i domsutvalget må stille overtrederen. Jeg siterer Jakob 5:14-16, 19-20:

¹⁴ Er det noen blant dere som er syk (astheneō)? La ham kalle til seg menighetens eldste, og la dem be over ham og gni ham inn med olje i Jehovas navn.  ¹⁵ Og troens bønn skal gjøre den som ikke føler seg vel (kamnō), frisk (sōzō), og Jehova skal reise ham opp. Og hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.

 ¹⁶ Bekjenn derfor åpent DERES synder for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet (iaomai).. Et rettferdig menneskes påkallelse har stor kraft når den er i virksomhet.

¹⁹ Mine brødre, hvis noen blant dere blir villedet og kommer bort fra sannheten og en annen får ham til å vende om, ²⁰ da skal dere vite at den som får en synder til å vende om fra sin veis villfarelse, vil frelse hans sjel fra døden og dekke over en mengde synder.

Situasjonen er at en bror føler seg svært svak. Han er ikke i stand til å be til Jehova på en måte som gjør at han klarer å føle en god samvittighet. Jakobs råd er å kalle til seg de eldste i menigheten. Og Jakob er sikker på at de eldste vil hjelpe denne broren.

De eldste forhører ham ikke, og de stiller ikke spørsmål om han har «gjerninger som passer for anger». De stiller heller ikke spørsmål om hans anger er ekte eller ikke. Men de ser på ham som er kristen som er i nød, og som trenger hjelp. Derfor vil de be for ham og «gni ham inn med olje». Å smøre hodet inn med olje kan ha en beroligende og forfriskende virkning, og de vil anvende Jehovas ord på en beroligende og forfriskende måte.

Vers 15 sier: “Hvis (kan) han har begått synder”. Å oversette det greske ordet kan med «hvis» er riktig. Men ordet kan også bety «selv om; og» ifølge Mounce. Ordene i sin sammenheng åpner for følgende oversettelse: «Og de synder som han kan ha begått, de vil bli tilgitt.» Derfor kan vi si at Jakob enten spør om den svake har begått synder — som vil bli tilgitt. Eller han sier at de synder han har begått, vil bli tilgitt. Når Jakob sier: “Bekjenn derfor åpent deres synder for hverandre”, så taler det for at Jakob vet at personen har begått synder. Men uansett vil disse syndene bli tilgitt.

Et viktig punkt er at medlemmene av domsutvalget må la Jehova være den som avgjør om synderen skal fortsette å være en del av menigheten eller ikke. Jakob viser at når de eldste behandler den svake på en så barmhjertig måte, så samarbeider de med Jehova. Og Jehova vil reise ham opp og gi sin hellige ånd til den som er svak. Og når den kristne åpent bekjenner sine synder, vil syndene bli tilgitt.

Ved de nevnte handlingene blir både langmodigheten og barmhjertigheten til Jehova og de eldste synlig. Den svake blir ikke forhørt for at de eldste skal finne hans motiver. Og han blir ikke kastet ut av menigheten med ordene: «Når du kan vise at du har ‘gjerninger som passer for anger’, kan du søke om gjenopptagelse.» Den svake, som har gjort synder, blir behandlet på en barmhjertig måte, og de eldstes mål er at han må bli frelst.

Ordene til Jakob er et godt mønster for domsutvalgets behandling av en sak. Versene 19 og 20 viser at syndene som Jehova blir bedt om å tilgi, er alvorlige. Vers 19 snakker om en som er kommet bort fra sannheten. Betydningen av verbet planaō, som blir brukt i vers 19, er «ikke lenger å tro det som er sant, men å begynne å tro det som er usant».  Og betydningen av substantivet  planē i vers 20 er «en oppførsel som avviker sterkt fra det som er moralsk riktig».

Den personen som Jakob snakker om, tror det som er usant og har en svært dårlig oppførsel. Slik en person ville i dag bli betraktet som ond, og han ville ha blitt ekskludert fra menigheten uten at noen hadde forsøkt å hjelpe ham. Men selv en slik person skulle de eldste forsøke å hjelpe ifølge Jakob. Og hvis en eller flere eldste var i stand til å hjelpe en slik person, ville han bli frelst fra døden, og hans synder ville bli tilgitt.

Det vi kan lære av det Jakob skriver, er at hvis en person er skyldig i alvorlige synder, men han åpent bekjenner sine synder, vil de eldste be for ham og «gni ham inn med olje». Og han vil fortsette å være en del av menigheten uten at det først blir foretatt et forhør av ham. Vi kan også lære at selv en overtreder som ikke lenger tror det som er sant, og som har an svært dårlig oppførsel, på ingen måte skal bli avskrevet. Men de eldste skal forsøke å få denne personen til å vende om. Og hvis de lykkes, vil hans synder bli tilgitt

KONKLUSJON 

Jehova er en barmhjertig Gud, og han vet at fordi alle mennesker har arvet synd, så synder hans tjenere hver eneste dag. Noen av disse syndene er alvorlige, og ved å sammenligne ordene til Paulus i 1. Korinter 5:9-13 med ordene i Jakob 5:14-20, så lærer vi Jehovas måte å behandle dem som har begått synder.

Guds langmodighet (= tålmodighet med håp) er grunnlaget for alle hans handlinger. Personer som fortsetter å praktisere alvorlige synder, og som nekter å slutte, er ifølge Paulus onde. Det er ingen grunn til å være tålmodig med slike mennesker, fordi det ikke er noe håp om at de vil forandre seg. Derfor sier Paulus at de må bli ekskludert fra menigheten.

På grunn av Guds langmodighet har de eldste all grunn til å være tålmodige med brødre og søstre som sier at de har sluttet med alvorlige synder og har bedt Jehova tilgi dem. På grunn av deres egne ord, vil de eldste ha grunnlag for å håpe at disse Guds tjenere vil fortsette å tjene Jehova trofast. Derfor vil de behandle dem i samsvar med det mønster som Jakob presenterer. Og når Jehova velsigner deres kristne tjeneste, vil de eldste vite at Jehova har tilgitt deres synder.

Forhør av syndere med krav om at de må bevise at deres anger er ekte, er en ubibelsk  måte å behandle dem som har begått alvorlige synder. Å gi uttrykk for at man har tillit til dem som har begått synder, og å gi dem sjansen til å fortsette å tjene Jehova uten noen krav, det er Jehovas måte å behandle dem som har begått alvorlige synder. Og vi må alltid huske på at det er Guds godhet som leder en synder til omvendelse.