A SKY EKSKLUDERTE ER DIREKTE I STRID MED GUDS VILJE

EKSKLUSJONENS HISTORIE 

Første gang Vakttårnet litteratur nevner eksklusjon, er i The Watchtower for 15. mai 1944, sidene 151-155. I begynnelsen av artikkelen leser vi:

Er det noe i Bibelen som nevner eksklusjon av brødrene, og som viser at menigheten skal gjennomføre dette ved avstemning?

Det er Matteus 18:15-17 som blir drøftet. Hvis overtrederen ikke ville høre på vitnene, er Jesu råd: «Si det til menigheten.» Før 1944 hadde forståelsen vært at saken skulle bli presentert for hele menigheten, og menighetens medlemmer skulle stemme over hva som var riktig. Dette hadde forårsaket mange problemer, og artikkelen argumenterer for at Jesus mente at «man skulle si det til de i menigheten som var utnevnt som spesielle tjenere». Disse spesielle tjenerne i menigheten skulle fungere som dommere. Men Vakttårnets litteratur ga ingen detaljert veiledning om hvordan disse spesielle tjenerne skulle handle.

The Watchtower for 1. mars 1946, sidene 75, 76, taler om umoral som ikke vil bli tolerert i menigheten. Men det er ingen drøftelse av hvordan urene handlinger skulle bli holdt utenfor menigheten. The Watchtower for 15. april 1947, sidene 123, 124, drøfter tilfellet med mannen i Korint som ble ekskludert, og som senere ble gjenopptatt i menigheten. Men ingen veiledning angående eksklusjon ble gitt. Den første detaljerte drøftelse av eksklusjon finnes i The Watchtower for 1. mars 1952 (Vakttårnet for 1. juli 1952). Hvordan man kan samle inn beviser og ikke bare bygge på rykter, blir drøftet. Og når det gjelder dem som skal treffe avgjørelsen, leser vi på side 201:

Tjenerne bør absolutt være modne brødre og være villige til å ta på seg det fulle ansvar for den avgjørelse de treffer. Deretter blir deres avgjørelse forelagt kretsen, men ikke for at kretsen skal holde avstemning over den.

Artikkelen viser også at alle skal sky dem som har blitt ekskludert.

INNFØRINGEN AV DET Å SKY EKSKLUDERTE

Artikkelen i Vakttårnet for 1. juli 1952 drøfter hvordan en som har blitt ekskludert, skal behandles, og på side 200 leser vi.

¹⁰ I 1 Korintierne 5: 11 (NW) sa Paulus til den kristne menighet: «Men nå skriver jeg til dere at dere bør slutte å ha omgang med en som blir kalt en bror og som er utuktig eller pengegrisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.» Man skulle ikke ha noe slags fellesskap med mennesker som var utstøtt av menigheten. Hvorfor ikke? Fordi denne Guds menighet må fortsette å være ren, ubesmittet og bevart for den rene tilbedelse av den Høyeste. Når en utstøtelse blir foretatt, blir følgelig vedkommende virkelig fjernet. Da er han satt utenfor. Og hele menigheten, alle de som har innvigd sitt liv til Gud, burde da følge den anbefaling eller resolusjon som tjenerne har gitt. De må støtte dem.

Jeg regner med at vitner som leste Vakttårnet for 1. juli 1952 ikke hadde noen problemer med å tolke ordene «slutte med å omgås» til å bety «å ikke ha noen som helst kontakt med». For dette ser ut som en logisk tolkning. Artikkelen drøftet mer detaljert hvordan ekskluderte skal behandles, og vi leser på side 201:

¹⁴ Møter som er åpne for offentligheten, kan han imidlertid være til stede ved, så lenge han oppfører seg korrekt og ordentlig. Hvis en slik person kommer til et offentlig møte, la oss si til et offentlig foredrag i et offentlig lokale eller i en Rikets sal eller i en park, eller til et Vakttårn-studium eller et tjenestemøte, da er det offentlig, dørene står åpne og han kan komme inn. Hvis han kommer inn på møtet og setter seg, har vi ingenting å bemerke så lenge han oppfører seg ordentlig og passer sine egne saker. De som er kjent med forholdet i menigheten, skulle aldri si «goddag» eller «adjø» til ham. Han er ikke velkommen iblant oss, vi unngår ham. Hvis han er på Vakttårn-studiet og løfter opp hånden, vil ordstyreren aldri anerkjenne ham eller la ham få svare. Han er ikke en av oss. Han er ikke et anerkjent medlem i Guds menighet. De som er underrettet og kjenner vedkommende, bør absolutt unngå ham og ikke snakke til ham i det hele tatt. Han har ikke noen slags tjenesteprivilegier i menigheten. Han kan gå fram til bokbordet og skaffe seg litteratur til den vanlige pris for offentligheten, men kretsen skulle aldri gi ham bøker eller blad til kretspris, for han er ikke en av oss. Det vi gjør for offentligheten, for dem som tilhører Djevelens organisasjon, det kan vi også gjøre for ham.

Instruksjonene om hvordan ekskluderte skal behandles, som ble gitt i artikkelen i 1952, gjelder fremdeles, 72 år senere.

MISTOLKNINGEN AV  1. Korinter 5:11

Det viktige punktet i dette skriftstedet er det greske ordet synanamignymi, som NV17 oversetter med «slutte med å omgås». Louw og Nidas leksikon definerer ordet på følgende måte «å ha omgang med hverandre, som normalt innebærer å være sammen og å gjøre noe sammen og å ha et gjensidig forhold». Men denne definisjonen viser ikke hvordan kristne skal behandle dem som er ekskludert.

Det greske substantivet forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter, og ett av eksemplene kaster lys over det kristne skal gjøre. Jeg gjengir de tre stedene ordet forekommer: 1. Korinter 5:9, 11 (over) og 2. Tessaloniker 3:14 (below):

⁹ I brevet mitt skrev jeg at dere skulle slutte med å omgås (synanamignymi) mennesker som praktiserer seksuell umoral.

¹¹ Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås(synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som likevel praktiserer seksuell umoral eller er grådig, tilber avguder, håner andre, er en dranker eller presser andre for penger. Dere skal ikke engang spise sammen med et slikt menneske.

¹⁴ Og hvis noen ikke er lydig mot det vi sier i dette brevet, da skal dere merke dere ham og slutte med å omgås (synanamignymi) ham, for at han kan skamme seg.

Studienoten til 2. Tessaloniker 3:14 viser at det styrende råd hevder at det er forskjell på bruken av synanamignymi i 1. Korinter 5:9, 11 og i 2. Tessaloniker 3:14. Vi leser:

og slutte med å omgås ham: En i menigheten som levde «på en uordentlig måte», praktiserte ikke alvorlig synd som han kunne bli ekskludert for. (2Te 3:11 ) Men han fortsatte å oppføre seg på en måte som kunne ødelegge menighetens rykte og påvirke andre kristne. Paulus sier derfor til de kristne at de skal «slutte med å omgås» ham, altså ikke være sammen med ham sosialt. (Se også 2Ti 2:20, 21.) Det kunne få den uordentlige til å innse at han måtte rette seg etter bibelske prinsipper. Trosfellene ville ikke ta fullstendig avstand fra ham, for Paulus sa at de skulle fortsette «å rettlede ham som en bror». – Se studienote til 2Te 3:15.

Denne kommentaren er merkelig, fordi den ikke forteller leserne hva teksten sier. Det er sant at 3:11 sier at noen i menigheten «lever på en uordentlig måte…de arbeider ikke i det hele tatt». Men Paulus anvender ikke ordet synanamignymi på disse, slik studienoten sier. Paulus snakker om en hypotetisk situasjon. Han sier «Og hvis noen ikke er lydig mot det vi sier i dette brevet.» Dette kan være en alvorlig synd, alt etter hva disse menneskene ikke ville akseptere i brevet. Paulus sier for eksempel i 2. Timoteus 2:18 at Hymeneus og Filetus «har gått bort fra sannheten for de sier at oppstandelsen allerede har skjedd». De ble ekskludert. Det betyr at hvis noen medlemmer av menigheten i Tessalonika benektet en annen grunnleggende kristen lære, kunne de også bli ekskludert.

Men selv om noen av menighetens medlemmer som motsa Paulus, ikke ble ekskludert, så ble substantivet synanamignymi anvendt på dem. Kommentaren i Vakttårnet for 1. juli 1985, side 31, er interessant:

Paulus sa: «Ha ikke samkvem med ham, for at han må skamme seg.» Brødrene skulle ikke fullstendig unngå ham,(«Brothers would not completely shun him». The Watchrower for 15 april 1985, side 31) for Paulus gav dem det råd at de skulle ’vise ham til rette som en bror’. Men ved å begrense sitt sosiale samvær med ham kunne de kanskje få ham til å skamme seg og muligens få ham til å innse behovet for å følge bibelske prinsipper.

Kommentaren til hvordan man skulle behandle en som var merket, er riktig: «Brødrene skulle ikke fullstendig unngå (engelsk: «shun») ham.» Og studienoten sier: «ikke være sammen med ham sosialt.» Når andre medlemmer i menigheten kunne «rettlede ham», ville de naturlig nok hilse på ham og snakke med ham. Men samtidig skulle de «slutte med å omgås ham» og ikke innta et måltid sammen med ham eller invitere ham til et sosialt fellesskap. Det er helt klart at ordet synanamignymi i 2. Thessaloniker 3:14 ikke betyr «å sky» («shun») denne personen. Og når synanamignymi i denne teksten ikke betyr «å sky» («shun»), er det ingen grunn til å hevde at synanamignymi i 1. Korinter 5:11 har betydningen sky» («shun»), slik medlemmene av det styrende råd hevder. Dette er et menneskebud som lederne av Jehovas vitner fant opp i 1952, og det har ført til mye lidelse blant ti-tusener av vitner som har blitt ekskludert.

Det faktum at synanamignymi i 2. Tessaloniker 3:14 ikke har betydningen «å sky» («shun») viser at det samme ordet i 1. Korinter 5:11 heller ikke har betydningen «å sky» («shun») At ekskluderte skulle skys, ble funnet opp av lederne for Jehovas vitner i året 1952, og dette har ingen støtte noe sted i De hellige skrifter.

ORDENE I  2. KORINTER 2:6 TYDER PÅ AT KRISTNE KAN HILSE PÅ OG SNAKKE MED DE EKSKLUDERTE 

Det er ingen tekst i De kristne greske skrifter som viser at ekskluderte ikke kan behandles på samme mate som en som ikke er lydig mot ordene til Paulus, slik vi leser i 2. Tessaloniker 3:14, 15. Dette betyr at medlemmene av menigheten kan hilse på og snakke med den som er ekskludert, mens de formaner dem til å forandre kurs. Et eksempel på dette er 2. Korinter 2:5-7:

⁵ Hvis noen har vært årsak til sorg, er det ikke meg han har gitt sorg, men dere alle til en viss grad – for ikke å ta for hardt i. ⁶ Den refselsen (epitimia) som flertallet ga ham, er tilstrekkelig. ⁷ Nå bør dere heller tilgi ham villig og trøste ham, så han ikke blir overveldet av altfor stor sorg.

Angående ordet «refselse» i vers 6 sier studinoten:

refselsen: Eller: «straffen». I sitt første inspirerte brev til korinterne hadde Paulus sagt at en mann som praktiserte seksuell umoral uten å angre, måtte fjernes fra menigheten. (1Kt 5:1, 7, 11–13) Det tiltaket hadde god virkning. Menigheten ble beskyttet mot skadelig påvirkning, og synderen angret oppriktig. Fordi denne mannen nå levde på en måte som viste at han angret, sier Paulus at «den refselsen som flertallet ga ham, [var] tilstrekkelig», og at menigheten skulle ønske mannen velkommen tilbake. Dette stemmer overens med Jehovas måte å handle på, for han tilretteviser sitt folk «i passende grad». – Jer 30:11

Kommentaren i studienoten er god. Men den unnlater å vise hva ordet epitimia («refselse») referer til og hvem som foretok refselsen. Jeg skal nå se på detaljene.

Det greske substantivet som er oversatt med «refselse» er epitimia, og det forekommer bare i 2. Korinter 2:6. Dette betyr at vi ikke kan finne betydningen ved hjelp av sammenhengen. NV17 gjengir ordet med «refselse», men studienoten har alternativet «straff». Det er flere grunner til at «straff» ikke gir god mening. Hvilken straff var det mannen fikk? Ifølge 1. Korinter 5:5 ble han «overgitt til Satan», det vil si at han ble ekskludert. Dette var noe alle medlemmene i menigheten, som «var triste» på grunn av hans handling, sto bak. Men det var ikke hele menigheten, men bare et stort antall av medlemmene som sto bak epitimia, som førte til mannens anger og omvendelse. Dette viser at gjengivelsen «refselse» er bedre enn «straff».

Verbet epitimaō tilsvarer substantive epitimia, og ifølge Bauer, Arndt og Gingrich er betydningen av dette verbet følgende: «å refse, irettesette, kritisere ved å tale alvorlig, advare for å hindre en handling eller få en handling til å slutte…straffe». Dette verbet forekommer 29 ganger i De kristne greske skrifter, og ikke i noen av tilfellene er meningen «straff». Men i alle eksemplene er meningen «irettesette» eller «refse» passende. Jeg gir følgende eksempler: Matteus 16:22 (over), Matteus 19:13 (i midten) og 2. Timoteus 4:2 (under):

²² Da tok Peter ham til side og begynte å refse (epitimaō) ham og sa: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.»

¹³ Så ble små barn ført til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene refset (epitimaō) dem.

² Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, irettesett (epitimaō), refs, forman, med all langmodighet og lærekunst.

I alle tre eksemplene har verbet epitimaō betydningen «refse» eller «irettesette». Ordene til Paulus i 2. Timoteus 4:2 ligger svært nær bruken av epitimia i 2. Korinter 2:6 — Timoteus skulle irettesette andre kristne med all langmodighet og lærekunst.

Det er også et annet viktig ord i 2. Korinter 6:2, nemlig «flertallet». Ifølge de nåværende retningslinjer fra det styrende råd så ville «straffen» for den ekskluderte være at ingen medlemmer av menigheten i Korint snakket med mannen eller hilste på ham. Hvis han var til stede på et møte og snakket til noen, skulle de vende ryggen til ham og gå vekk. Men ordet «flertallet» motsier dette.

Det greske adjektivet polus «mye; mange» er hankjønn flertall genitiv komparativ. Bøyningen av det norske adjektivet er: positiv: mange, komparativ: flere, superlativ: flest. Gjengivelsen «flertallet» er unøyaktig, siden denne gjengivelsen ville passe med superlativ-formen. Det er mye bedre å bruke komparativformen «flere», som viser at det ikke var de fleste som refset den ekskluderte, men et stort uspesifisert antall av menighetens medlemmer. Jeg vil derfor gjengi den første setningen i 2:6 slik: «Den refselsen som flere ga ham, er tilstrekkelig.»

Det viktige punktet i versene 5 og 6 er kontrasten mellom alle og flere. Alle i menigheten var triste på grunn av mannens handlinger. Men det var ikke alle, men flere som deltok i refselsen av ham. Når en del av menighetens medlemmer refset mannen, så innebærer det at de måtte hilse på ham og snakke med ham. Det viser at det styrende råds krav om å sky de ekskluderte ikke har noen støtte i De kristne greske skrifter.

Det greske verbet som blir brukt i 2. Tessaloniker 3:15 i den hensikt å få en som var uenig med Paulus til å omvende seg, er noutheteō. Og Bauer, Arndt og Gingrich har følgende definisjon: «formane; advare; instruere». Verbene epitimaō og noutheteō har noen like og noen forskjellige nyanser. Og begge verbene kan brukes for å få noen til å angre og vende om. Vi har derfor gode grunner for å tro at bruken av epitimia i 2. Korinter 2:6 viser at medlemmene av den kristne menighet skulle hilse på og snakke med dem som var ekskludert, samtidig som de skulle refse dem og formane dem til omvendelse, på samme måte som tessalonikerne skulle hilse på, snakke med, og formane dem til omvendelse som motsa Paulus.

Ordene i 2. Korinter 2:6 om at flere av medlemmene i menigheten i Korint refset mannen som var ekskludert, viser at kristne kan hilse på og snakke med dem som er ekskludert, samtidig som de refser dem og formaner dem.

MISTOLKINGEN AV  2. JOHANNES  7-11

Vi har sett at 1. Korinter 5:11 ikke kan bli brukt som bevis for at ekskluderte skal bli skydd. Og det samme er tilfellet med 2. Johannes 7-11.

⁷ For mange bedragere har gått ut i verden, slike som ikke erkjenner at Jesus Kristus har kommet som menneske. Dette er bedrageren og antikristen.

⁸ Vær på vakt, så dere ikke mister det vi har arbeidet for å oppnå, men kan få full lønn. ⁹ Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, er ikke forent med Gud. Den som holder seg til denne læren, han er forent med både Faren og Sønnen. ¹⁰ Hvis noen kommer til dere og ikke forkynner denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham. ¹¹ For den som hilser på ham, blir medskyldig i det onde han gjør.

Siden den første artikkelen som drøftet eksklusjon i detalj i The Watchtower for 1.  juni 1952, så har 2. Johannes 7-11 blitt anvendt på eksklusjon. Vakttårnet for 1. oktober 1970, side 455, sier:

Apostelen Johannes hjelper oss til å få klarhet over dette spørsmålet. Den som er blitt utstøtt, har kanskje falt fra troen og begynt å forkynne ubibelske læresetninger. Eller det kan være at han ved sin umoralske livsførsel i virkeligheten lærer at en kan være en kristen selv om en bryter ekteskapet eller bedriver utukt. Det er åpenbart at dette ikke er å bli i Kristi rettferdige lære. Angående slike, som en gang har vært kristne brødre og søstre, skriver Johannes: «Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Dersom noen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen!» — 2 Joh. 9, 10.

Det som sitatet sier, er direkte usant. De personer som Johannes nakker om, er slike som «ikke erkjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet.» (Ordene «som menneske» er en parafrase.) Johannes sier at slike mennesker «er bedrageren og antikristen». Disse hadde aldri «vært kristne brødre og søstre.» Det er sannsynlig at Johannes hadde i tankene det som gnostikerne trodde om Jesus. Deres synspunkt var at det himmelske vesenet Kristus midlertidig tok bolig i legemet til mannen Jesus. Da Jesus ble hengt på en pæl, forlot Kristus Jesus, slik at det var Jesus som måtte gjennomgå lidelser og ikke Kristus.

Vakttårnet for 15. desember 1974, side 559, viser at 2. Johannes 7-11 ikke refererer til ekskluderte kristne:

22 Legg merke til at apostelen Johannes i vers 7 sier at «mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen». Apostelen kommer så med en advarsel til de kristne. Han sier at de måtte være på vakt og ikke ta imot slike i sitt hjem, for de driver aktiv propaganda for falsk lære og prøver på en snedig måte å få andre til å gjøre det som er galt. Disse menneskene måtte ikke få fotfeste, slik at de kunne gjøre sin innflytelse gjeldende. En skulle til og med la være å hilse på dem for ikke å bli delaktig i deres onde gjerninger. I denne forbindelse kan vi merke oss at den vanlige hilsen blant jødene på apostlenes tid var et uttrykk som betyr: «Fred være med deg.» En kristen ville naturligvis ikke ønske å si det til en som var en bedrager og en antikrist. Det er imidlertid ingenting som viser at jøder som hadde et likevektig og bibelsk syn, ikke ville hilse på en hedning eller en toller. Det Jesus sa om å hilse da han oppfordret de kristne til å etterligne Gud med hensyn til å vise både «onde og gode» ufortjent godhet, skulle gjøre det klart at det ikke ville være riktig å innta en så streng holdning. — Matt. 5: 45—48.

Hvis slik en forfører og antikrist ønsket å komme inn i hjemmet til de kristne for å spre sin falske lære, ville det være riktig å nekte ham adgang. Verbet «å hilse» (khairō) har meningen «å glede seg over en tilstand av  fred», og ordet ble bruket for å ønske en gjest velkommen. En forfører og antikrist skulle ikke bli ønsket velkommen.

Brevet smakker ikke om eksklusjon i det hele tatt, men det snakker om de som aktivt sprer sin propaganda. Og ordet khairō blir bare brukt for å ønske en gjest, som kommer til ens hjem, velkommen. Derfor kan ikke ordet vise at kristne ikke skal hilse på en som er ekskludert ved å si «Hei» eller «God dag».

Vakttårnet for 15. desember 1974, sidene 559, 560, sier:

23 Er alle som er blitt utstøtt, lik dem som blir beskrevet i Johannes’ annet brev? På det tidspunkt da det var nødvendig å utstøte dem, fulgte de tydeligvis en slik handlemåte eller hadde i det minste en lignende innstilling. Som det sies på side 168 i publikasjonen Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler: «En døpt person som med overlegg følger en umoralsk handlemåte, forkaster i virkeligheten Bibelens lære i like høy grad som en som lærer andre noe som er i strid med det Bibelen sier om Gud, gjenløsningen, oppstandelsen og så videre. (Se til sammenligning Titus 3: 10, 11; 2 Timoteus 2: 16—19.)» Og hvis en som er blitt utstøtt, prøver å rettferdiggjøre sin umoralske handlemåte overfor andre eller å få andre til å godta hans feilaktige tankegang, vil han absolutt passe til den beskrivelse apostelen Johannes kommer med i sitt annet brev.

Det viktige ordet i dette sitatet er ordet lik. Forfatteren sier ikke at 2. Johannes 9-11 referer til ekskluderte personer, for dette er ikke er tilfellet. Men forfatteren spør om alle som er ekskludert, er lik dem som er nevnet i versene 7-11. Svaret er at det var de da de ble ekskludert — da var de lik forførerne og antikristene. Men senere kan situasjonen ha forandret seg, og de ekskluderte er ikke lenger lik antikristene.

Ifølge sitatet ovenfor, så refererer ikke 2. Johannes 7-11 til dem som har blitt ekskludert. Men fordi de ekskluderte er lik antikristene etter sin eksklusjon, så kan teksten bli anvendt på de ekskluderte. Dette betyr at når Vakttårnets litteratur anvender 2. Johannes 7-11 som bevis for at vitnene ikke må hilse på de ekskluderte eller invitere dem inn i sine hjem, så blir leserne direkte villedet.

På tross av den riktige beskrivelsen av 2. Johannes 7-11 i Vakttårnet for 15. desember 1974, at versene ikke referer til ekskluderte personer, men til antikristene, så anvender Vakttårnet for 15. november 1981, side 20, 2. Johannes 11 på ekskluderte personer.

25 Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.

I Vakttårnet for 15. april 1988, side 27, § 7, 8 anvendes også 2. Johnannes 7-11 feilaktig på dem som har blitt ekskludert. Det er bare tre henvisninger til 2. Johannes 10, 11 i Vakttårnets litteratur etter 1988. Innsikt i De hellige skrifter (2015) II, side 486, har også en kommentar som villeder leserne:

De sanne kristne utgjør som helhet et ’samfunn av brødre’ (gr. adelfọtes), et brorskap, som riktignok er sammensatt av små grupper (menigheter) og fysisk isolerte enkeltpersoner. (1Pe 2: 17; 5: 9) For å kunne forbli en del av dette brorskapet må de sanne kristne unngå all omgang med personer fra deres rekker som begynner å fremme falsk, splittende lære. (Ro 16: 17, 18) Den kristne apostelen Johannes gav sine trosfeller veiledning om at de aldri måtte ta imot en som førte slik falsk lære i sitt hjem; hvis de gjorde det, ville de gi vedkommende en anledning til å fremme sin forvrengte, fordervede lære. Å hilse på en slik person ville være et uttrykk for en viss grad av godkjennelse og ville gjøre en delaktig i «hans onde gjerninger». (2Jo 10, 11) 

Romerne 16:17, 18 henviser til personer som var knyttet til den kristne menighet som «begynner å fremme falsk, splittende lære». Og Paulus formante de kristne i Roma til «å holde øye med dem». Etter å ha henvist til dem som var knyttet til den kristne menighet, leder forfatteren av artikkelen leseren vill. Han skriver at en kristen aldri måtte «ta imot en som førte en slik falsk lære», og så referer han til 2. Johannes 10, 11. Den eneste måten å forstå dette på er at forfatteren sier at de falske lærerne som er nevnt i 2 Johannes 10, 11 er ekskluderte kristne. Dette er en falsk fremstilling, og den villeder leserne.

Medlemmene av det styrende råd vet at de som ikke skulle bli invitert inn i hjemmene og som man ikke skulle hilse på, ikke er ekskluderte kristne. I on-line artikkelen «Hva er Kristi komme?» finner vi den riktige identifikasjonen av de falske lærerne:

Feiloppfatning: Det som står i 2. Johannes 7, viser at Jesus skal komme som menneske.

 Fakta: I 2. Johannes 7 står det: «Mange bedragere er gått ut i verden, slike som ikke bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet.»

 På apostelen Johannes’ tid var det noen som benektet at Jesus hadde kommet til jorden «i kjødet», det vil si som menneske. Disse ble kalt gnostikere. Det som står i 2. Johannes 7, ble skrevet for å tilbakevise den falske påstanden deres.[1]

Medlemmene av det styrende råd har tidligere anvendt 2. Johannes 7-11 på ekskluderte personer.  Allerede i 1974 viste Vakttårnet at denne anvendelsen var feilaktig. Men både Vakttårnet for 1981 og for 1988 anvendte igjen versene på de ekskluderte. Også Innsikt i De hellige skrifter, som ble publisert i 2015, anvendte 2. Johannes 7-11 på ekskluderte personer. Men on-line artikkelen fra 1923 identifiserer helt riktig de falske lærerne som gnostikere.

Konklusjonen er at det er ingen tekst i De hellige skrifter som sier at kristne ikke skal invitere ekskluderte personer inn i deres hjem, ikke hilse på dem og ikke snakke med dem. Dette menneskebudet er en grusom og inhuman måte å behandle mennesker på, og det ødelegger livet til den ekskluderte og til hans familie.

[1]. https://www.jw.org/no/hva-bibelen-laerer/sporsmal/jesu-kristi-komme/.

GRUNNEN TIL AT DET Å SKY DE EKSKLUDERTE ER EN ALVORLIG FEIL SOM STRIDER MOT GUDS NORMER 

Den viktigste grunnen til at de som tror på Bibelen, avviser kravet om å sky de ekskluderte, er at dette er et menneskebud som ble funnet opp av Jehovas vitners ledere i 1952. En annen viktig grunn er at Jehova ikke øver press på mennesker for å få dem til å tilbe seg. Å øve press på mennesker er fullstendig i strid med Jehovas personlighet. Og Paulus skriver i Romerne 2:4 at  det er Guds godhet som «søker å lede deg til anger».

HVA ER MOTIVET BAK EKTE ANGER? 

Menigheten i Korint hadde ekskludert et medlem som praktisere umoralske seksuelle samleier. Mannen ble senere gjenopptatt i menigheten, og Paulus roste menigheten for dette. I den forbindelse beskriver Paulus forskjellen på rette og gale motiver som grunnlag for anger. Vi leser i 2. Korinter 7:9-11:

⁸ Selv om jeg gjorde dere bedrøvet ved brevet mitt, beklager jeg det derfor ikke. Selv om jeg først beklaget det (jeg ser at det brevet gjorde dere bedrøvet, skjønt bare en kort tid), ⁹ men nå gleder jeg meg, ikke fordi dere ble triste, men fordi deres sorg førte til anger. For dere følte sorg på en måte som Gud vil – altså har vi ikke påført dere noen skade. ¹⁰ For sorg på en måte som Gud vil, fører til anger som igjen fører til frelse, og det er det ingen grunn til å beklage. Men sorg på verdens måte fører til død. ¹¹ Det at dere følte sorg på en måte som Gud vil, førte virkelig til stor iver hos dere. Ja, dere renset dere, ble opprørt, kjente frykt, følte et oppriktig ønske, anstrengte dere og rettet på det som var galt! Dere har på alle måter vist at dere er rene i denne saken.

Vakttårnet for 1. desember 1972, sidene 438, 439, har interessante kommentarer om motivene for anger:

Verdens bedrøvelse eller bedrøvelsen etter Guds sinn?

En kristen som synder, bør naturligvis være bedrøvet og angre. Disse følelsene utgjør imidlertid i seg selv ikke noe sikkert tegn på at angeren er ekte. Spørsmålet er: Hvorfor er den som har syndet, bedrøvet, og hvorfor angrer han? Hva er det som ligger til grunn for hans reaksjon?

Compare Jeremiah 6:13-15, 22-26. Apostelen Paulus understreker betydningen av å få dette fastslått når han skriver: «For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død.» (2 Kor. 7: 10) Det er derfor av livsviktig betydning for en som har syndet, at han har det rette motiv. Verdens bedrøvelse er ikke et utslag av tro og kjærlighet til Gud og rettferdigheten. Den består i sorg over å ha kommet til kort, over å ha lidd materielt tap eller tapt prestisje eller over å bli straffet eller måtte bære skam. Å ha verdens bedrøvelse vil si å sørge over de ubehagelige konsekvensene av det gale en har gjort. Det vil ikke si å sørge over selve den urette handlingen eller over den vanære ens oppførsel har ført over Gud. — Se til sammenligning Jeremias 6: 13—15, 22—26.

Motivet bak ekte anger

Den bedrøvelse som ledsager ekte anger, utspringer av et helt annet motiv enn verdens bedrøvelse. «Bedrøvelsen etter Guds sinn» skyldes et inderlig ønske om igjen å oppnå Guds godkjennelse, et ønske som bare finnes hos dem som elsker ham og kjenner ham og hans gode egenskaper og rettferdige hensikter. En oppriktig angrende synder som verdsetter Guds godhet og storhet, sørger dypt over å ha brakt vanære over Guds navn… 

Det greske ordet som blir oversatt med «anger» (me·ta’noi·a), innbefatter også tanken på en forandring med hensyn til sinnsinnstilling eller vilje. Ekte anger innebærer at en direkte tar avstand fra den onde handlemåten som noe frastøtende, som noe en hater. (Sl. 97: 10; Rom. 12: 9) Samtidig vil en kristens kjærlighet til rettferdigheten få ham til å bestemme seg for å gjøre det som er rett, for framtiden. Uten dette hatet til det onde og denne kjærligheten til rettferdigheten vil ikke vår anger bli noen drivkraft som kan framkalle det apostelen Paulus kalte «gjerninger som passer for anger». (Ap. gj. 26: 20, NW) 

HVORDAN VIL DET Å BLI SKYDD PÅVIRKE MOTIVENE TIL DEM SOM HAR BLITT EKSKLUDERT?

Jeg skal nå se på det å bli skydd i forhold til de forskjellige former for bedrøvelse. Den utmerkede definisjonen jeg har sitert ovenfor, viser følgende forskjeller.

Bedrøvelse etter Guds sinn: «Bedrøvelsen etter Guds sinn» skyldes et inderlig ønske om igjen å oppnå Guds godkjennelse, et ønske som bare finnes hos dem som elsker ham og kjenner ham og hans gode egenskaper og rettferdige hensikter

Verdens bedrøvelse: Verdens bedrøvelse er ikke et utslag av tro og kjærlighet til Gud og rettferdigheten. Den består i sorg over å ha kommet til kort, over å ha lidd materielt tap eller tapt prestisje eller over å bli straffet eller måtte bære skam. Å ha verdens bedrøvelse vil si å sørge over de ubehagelige konsekvensene av det gale en har gjort. Det vil ikke si å sørge over selve den urette handlingen eller over den vanære ens oppførsel har ført over Gud.

Hvis du nå er ærlig, hordan tror du at det å sky en som er ekskludert, vil virke på hans motiv, enten å vise verdens bedrøvelse eller å vise bedrøvelsen etter Guds sinn? Den ekskluderte har på et øyeblikk mistet hele sitt nettverk, innbefattet familie og venner. Dette er en ekstremt vanskelig situasjon, noe som de som ikke har opplevd det, vanskelig kan forestille seg. Dette vil naturlig føre til verdens bedrøvelse, fordi den ekskluderte naturlig nok føler sorg over situasjonen, føler tapet av sosial kontakt, og føler straff og skam. Dette blir ikke bedre ved a domsutvalgene ofte behandler den som blir ekskludert, på en hard og ufølsom måte. Det som den ekskluderte har tapt, og den måten han er blitt behandlet på, vil ikke naturlig lede ham til «et inderlig ønske om igjen å oppnå Guds godkjennelse», noe som er motivert av kjærlighet til Jehova.

“Men vent nå litt” vil noen si. Hva skal vi si om alle som har blitt ekskludert, og som forteller at de har kommet tilbake til menigheten og har blitt gjenopptatt fordi de har blitt skydd? Slike personlige opplevelser har blitt fortalt ved Jehovas vitners store stevner, de har blitt trykt i vitnenes litteratur, og de har blitt brukt som bevis for det å sky ekskluderte virker på en god måte.

Vi hørte nylig et slikt personlig vitnesbyrd ved et stevne om en søster som var blitt gjenopptatt. Hun sa at hvis hennes mor ikke konsekvent hadde fulgt retningslinjene og skydd henne, hadde hun sannsynligvis ikke kommet tilbake til menigheten når hun gjorde det. Viser ikke slike opplevelser at det å sky ekskluderte virker og at dette må komme fra Jehova?

Egentlig finnes svaret på spørsmålet i selve spørsmålet. Svaret er at mange ekskluderte søker å bli gjenopptatt fordi de har blitt skydd av familie og venner. Men vi bør også tenke på at i de personlige vitnesbyrdene ser vi også grunnen til at det å sky de ekskluderte virker. Det vi har hørt, er at virkningen er forårsaket av det de personlig har mistet. De forteller at deres motiv for å komme tilbake var at de hadde mistet all kommunikasjon med sine kjære familiemedlemmer og sine venner. Det var altså ikke først og fremst kjærlighet til Jehova og et inderlig ønske om igjen å oppnå Guds godkjennelse som drev dem.

Vi kan derfor si at mange av de personlige vitnesbyrdene i virkeligheten viser at ordningen med å sky ekskluderte ikke virker på en god måte.  Ordningen treffer ikke hjertet til dem som har blitt ekskludert, men den treffer det naturlige ønsket alle mennesker har om å ha familie og venner. Vitnesbyrdene viser at den totale mangel på kontakt med familie og venner leder til det Paulus kaller for «verdens bedrøvelse», for det får den ekskluderte til å fokusere på sine egne behov og på det han eller hun har mistet, og ikke på Jehovas gode egenskaper og ønsket om å behage ham. Dette ville ha vært «bedrøvelse etter Guds sinn».

Men hva skal vi si om veiledningen til Paulus i 2. Tessaloniker 3:14, 15? Hvis en bror ikke var lydig mot ordene til Paulus i hans brev, skulle de ikke ha omgang med ham (sosial kontakt). Men de ville ikke sky ham. De ville ikke «se på ham som en fiende», men de ville fortsette «å rettlede ham som en bror».

 Jeg skal illustrere forskjellen på behandlingen av denne broren og på ham som ble skydd, på følgende måte:

En far har en ung sønn som det ikke er lett å hanskes med, fordi han har mange rare ideer, og han gjør ting som er gale i farens øyne. Hver gang sønnen gjør noe galt, får han en skikkelig overhaling, og hver gang fjerner faren ett av hans privilegier. En annen far har en sønn som heller ikke er så lett å ha med å gjøre. Han har også mange rare ideer, og han gjør ting som er gale i farens øyne. Hver gang sønnen gjør noe galt, blir faren lei seg. Men han ønsker ikke å straffe sønnen. Istedet forsøker han å resonnere med sønnen, og han sier at han selv har vært barn og gjort mange gale ting. Han forsøker å lære sønnen hvorfor rette handlinger er gode og gale handlinger er dårlige. Han tilbringer mye tid sammen med sin sønn, og han forsøker å bli venn med sønnen.

Hvilken sønn synes du blir oppdradd og rettledet i samsvar med Jehovas vilje? (Efeserne 6:4) Svaret er innlysende. Jeg husker et eksempel fra en familie hvis medlemmer var venner med min familie. Denne familien hadde en liten jente, og hver gang hun gjorde noe som ikke var helt riktig, sa moren: «Du må huske at Jehova ikke liker det du har gjort.» En gang sprakk det for den lille jenten, og hun sa: «Jehova liker ikke noe som helst, han.» Da skjønte moren hva hun hadde gjort galt, og nå begynte hun å si: «Nå har du gjort noe fint, og nå blir Jehova glad.»

Å sky noen er svært negativt, og det appellerer absolutt ikke til positive motiver. Men «å rettlede en bror», det kan være noe positivt, og det kan appellere til positive motiver. Så fra et bibelsk synspunkt skulle man i enhver sammenheng slutte med å sky noen. Det er ingen tekst i Bibelen som støtter dette, og det er en grusom og inhuman måte å behandle mennesker på.

Fordi medlemmene i menigheten i Tessalonika skulle rettlede en bror som de ikke ville ha sosial omgang (synanamignymi) med, så skulle også medlemmene i menigheten i Korint rettlede en bror som var ekskludert, og som de ikke kunne ha omgang (synanamignymi) med. Den rette måten å veilede en bror på kunne få ham til å se Jehovas godhet som kunne lede ham til anger. Men å sky en bror, vil i de fleste tilfeller ha en negativ virkning.

Jeg har tjent som eldste i 57 år, og i ti av disse årene har jeg besøkt menigheter over hele Norge, og jeg drøftet forholdene i disse menigheten med de eldste. I 1970-årene underviste jeg alle de eldste i Norge i forskjellige sider ved den kristne organisasjonen, inkludert domsutvalgenes behandling av saker. Tideligere var veiledningen at de eldste i menigheten skulle besøke de ekskluderte én gang hvert år, for å gi dem råd angående hvordan de kunne komme tilbake til menigheten. På grunn av min erfaring, har jeg førstehånds kjennskap til hvordan eksklusjon og det å sky ekskluderte virker på forskjellige personer.

HVORFOR BLIR  60 % AV DE EKSKLUDERTE ALSRI GJENOPPTATT I MENIGHETEN? 

Vakttårnet for 15. desember 1974, side 560, har en statistikk over personer som har blitt ekskludert, og som har blitt gjenopptatt:

24 Ikke alle utstøtte opptrer som ’forførere og antikrister’. Det er ikke alle av dem som prøver å forsvare urette handlinger, motarbeider sannheten og går inn for å lokke andre til å følge den urette handlemåte som de selv ble utstøtt for. Dette framgår av at mange har angret og er blitt gjenopptatt som godkjente medlemmer av menigheten. I De forente stater (hvor det nå er over en halv million kristne vitner for Jehova) var det således 36 671 som av forskjellige grunner ble utstøtt i tiårsperioden fra 1963 til 1973. I løpet av den samme perioden var det imidlertid 14 508 som viste oppriktig anger og ble gjenopptatt i menighetene. Dette tallet utgjorde nesten 40 prosent av tallet på utstøtte. Vi som er her på jorden, skulle i sannhet glede oss sammen med Jehova og hans himmelske familie over dette. — Luk. 15: 7.

Antallet av dem som ble gjenopptatt i Norge i denne perioden på ti år, var også omkring 40 %. Men hvorfor var det så mange som 60 % som ikke vendte tilbake til sine menigheter? Jeg nøler ikke med å hevde at den viktigste grunnen til at så mange ikke vendte tilbake til Jehova, var at de ble skydd. De følte ikke Jehovas kjærlighet, bare hans sinne!

Hvis en bror eller søster i min menighet ble svak åndelig talt, så var det første spørsmål jeg ville stille hvordan brorens eller søsterens personlige studium var. Det er helt nødvendig for alle som vil bevare en sterk tro, å studere Bibelen regelmessig. Min erfaring er at i de fleste tilfeller når en person blir åndelig svak, så er grunnen mangel på rikelig åndelig føde. Betydningen av dette blir understreket av oppfordringen om å starte et bibelstudium med én i en menighet som er åndelig svak, for å bygge opp hans tro. Men dette er umulig å gjøre når en person blir ekskludert og deretter skydd.

Å miste sin familie og alle sine venner på et øyeblikk er en grusom opplevelse. I en slik situasjon føler man ofte sinne, skyld og håpløshet, og det er ikke mange som da har kraft til å sette seg ned og studere Bibelen. De har også bli kuttet vekk fra behandlingen av Bibelen på møtene. Svært få ekskluderte vil i lang tid ikke orke å gå på møter hvor de må sitte og bli behandlet som om de ikke eksisterer.

Mangel på åndelig føde vil gradvis svekke den ekskludertes tro og den bibelkunnskap han eller hun hadde. Dette fører til en situasjon hvor den åndelighet den ekskluderte hadde, blir borte, og han eller hun ønsker ikke lenger å tilbe Jehova. Istedet vil han eller hun fylle livet med ting som kan føre til glede. Å sky en som er ekskludert, fører derfor til mangel på åndelig føde, og mangel på åndelig føde fører til åndelig likegyldighet.

I min artikkel «Hvordan hjelper Jehova dem som har begått alvorlige synder?» peker jeg på at medlemmene av domsutvalgene skulle følge det mønster som vi finner i Jakob 5:14-20. En av måtene å hjelpe en bror eller søster som er svak, er «å gni ham inn med olje i Jehovas navn». Dette refererer utvilsomt til å gi ham oppmuntring fra Jehovas skrevne ord. Men i dag er dette forbudt. Et eksempel er Eldsteboken kapittel 12, avsnitt 17:1:

Unødvendig samvær med ekskluderte eller slike som har trukket seg: Det er grunnlag for å nedsette et domsutvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med overlegg fortsetter å ha unødvendig samvær med noen som er ekskludert eller har trukket seg, og som han ikke er i familie med. – Matt 18:17b; 1. Kor 5:11, 13; 2. Joh 10, 11; lvs s. 39–40.

Hvis et medlem av menigheten er kjent for å ha unødvendig samvær med familiemedlemmer som er ekskluderte eller har trukket seg, og som ikke tilhører husstanden, bør de eldste veilede ham og resonnere med ham ut fra Bibelen. Gjennomgå informasjon fra Bli i Guds kjærlighet, side 241, med ham. Hvis det er tydelig at en kristen handler i strid med hensikten med eksklusjonsordningen og ikke retter seg etter veiledning, er han ikke kvalifisert til å få privilegier i menigheten, for det krever at man er et godt eksempel. Det skal ikke nedsettes et domsutvalg med mindre det er snakk om vedvarende åndelig samvær eller vedvarende åpen kritikk av beslutningen om å ekskludere. (Fet skrift og kursiv i originalen)

Et medlem av menigheten som fortsetter å ha samvær med ekskluderte personer, eller personer som har trukket seg, vil selv bli ekskludert. Straffen for samvær med slektninger som er ekskludert eller har trukket seg, er noe mildere. Men åndelig samvær, som innebefatter å drøfte det som står i Bibelen, vil føre til eksklusjon. Det er ironisk at det som virkelig kunne hjelpe den ekskluderte — en drøftelse av Bibelen — er forbudt.

Jeg har noen kommentarer til uttrykket «unødvendig samvær». I Norge har medlemmer ved det skandinaviske avdelingskontoret ført myndighetene bak lyset ved å hevde at hvert enkelt vitne har frihet til å avgjøre hvor mye eller lite samvær han eller hun skal ha med ekskluderte eller de som har trukket seg. Dette kaller jeg en løgn, for medlemmene ved avdelingskontoret vet at dette ikke er sant. Loven er at vitnene skal absolutt ikke ha noe som helst samvær med ekskluderte og de som har trukket seg, unntatt i uungåelige situasjoner, slik som når man møtes i arbeidssammenheng.

Det har blitt hevdet at ordet «unødvendig» i uttrykket «unødvendig samvær» med slektninger har er vid tolkning. Dette er ikke sant, slik vi leser i Vakttårnet for 1. oktober 1970, side 455:

Utstøtelsen bryter, som før nevnt, ikke kjødelige bånd, men i et slikt tilfelle ville en ha mye mindre forbindelse med den utstøtte personen enn hvis en bodde sammen med ham, hvis det da overhodet var nødvendig å ha noe med ham å gjøre. Det kunne imidlertid være familieanliggender som det var absolutt nødvendig å snakke om, for eksempel rettslige spørsmål i forbindelse med et testamente eller eiendommer. Den utstøtte slektningen bør imidlertid gjøres oppmerksom på at han blir betraktet på en ny måte — han bør vite at han ikke lenger er velkommen i ens hjem, og at en ikke ønsker å omgås ham. (Kursiv i originalen)

 Det styrende råds lov er akkurat den samme i forbindelse med ekskluderte slektninger som med ekskluderte personer som ikke er slektninger — det skal ikke være noe som helst samvær. Men straffen for å bryte denne loven er litt mindre streng for samvær med slektninger enn for samvær med ekskluderte som ikke er slektninger.

Min erfaring er at forbudet mot å «hjelpe den som er ekskludert ved å formane ham» og ved å hjelpe ham med å studere Bibelen, er den viktigste grunn til å så mange som 60 % av de ekskluderte ikke kommer tilbake til menigheten.

Loven om å sky ekskluderte er en svøpe og ikke en velsignelse. Og kom ikke her og si at selv om behandlingen av ekskluderte skaper store problemer, så er det den ekskluderte som har ansvaret for dette, siden han har brutt Guds lov. Sannheten er at 37 av de 48 eksklusjonsgrunnene er funnet opp av medlemmene av det styrende råd, og den måten domsutvalgene behandler dem som bryter Guds bud og menneskebudene, er i de fleste tilfeller direkte i strid med Guds personlighet og De hellige skrifter. Min vurdering er at mer enn 90 % av dem som har blitt ekskludert, skulle aldri ha vært ekskludert, hvis Bibelens lover og prinsipper hadde blitt fulgt.

Å vende tilbake til Jehova etter å ha blitt ekskludert og etter å ha blitt skydd kan sammenlignes med å løfte seg selv opp etter håret. Det er ingen som har lov til å hjelpe den ekskluderte og som kan oppmuntre ham eller henne til å vende tilbake til Jehova. Som en kontrast vil jeg peke på det Paulus sier i 2. Tessaloniker 3:15.  Hvis den ekskluderte hadde blitt «rettledet som en bror», slik Paulus sier de man ikke skal ha omgang med (synanamignymi), skal bli behandlet, ville det ha vært mye lettere for denne broren å vende tilbake til Jehova.

HVORFOR BLIR 40 % AV DE SKSKLUDERTE GJENOPPTATT?

Hvorfor er det så mange som 40 % som vender tilbake til sine menigheter? Det er selvfølgelig forskjellige grunner for det.

Den edleste grunnen er at broren eller søsteren elsker Jehova, og han eller hun ønsker å være en del av Jehovas folk. Broren eller søsteren gjorde noe som var galt, eller han eller hun brøt en av de 37 menneskebudene. Nå angrer broren eller søsteren dette, og han eller hun ber om å bli gjenopptatt i menigheten. Blant disse kan det være noen som brøt Guds lov da de var unge, men som senere har forstått betydningen av å tjene Jehova.

En annen grunn er at domsutvalget ikke kan finne «gjerninger som passer for anger» — tiden mellom overtredelsen og møtet med domsuvalget er for kort for dette. Derfor ekskluderer de broren eller søsteren, og de sier at hvis han eller hun går regelmessig på møtene i noen få måneder, vil han eller hun ble gjenopptatt. Slike blir gjenopptatt etter noen måneder, ofte mindre enn ett år. Og fordi de har det håp at etter en kort stund vil de ikke lenger bli skydd, er det lettere for dem å utholde den situasjon at de behandles som om de ikke eksisterer. Jeg har ingen statistikk, men på grunn av det jeg har sett i mine 57 år som eldste, tror jeg at en vesentlig del av de 40 % som blir gjenopptatt, er slike som er blitt lovet en rask gjenopptagelse.

Min erfaring er at et vesentlig motiv for de fleste som  blir gjenopptatt, er at de ønsker å ha samvær med sin familie og sine venner. Og den eneste måten dette kan skje på er at de blir gjenopptatt i menigheten. Det er ikke noe galt å ønske å ha kontakt med sin familie og sine venner. Men hvis dette er det eneste motivet, vil det være vanskelig for slike å gjenvinne sin åndelighet. Vi kan se at dette motivet når en bror eller søster blir gjenopptatt, og etter en kort tid slutter han eller hun å delta i møtene og i forkynnelsen. Eller det kan være at han eller hun har en svært beskjeden andel i menighetens virksomhet i forhold til det han eller hun hadde tidligere.

Jeg vil igjen understreke at det ikke er noe galt å ønske kontakt med familie og venner. Men hvis broren eller søsteren samtidig har et ønske om å tilbe Jehova, fordi hans lover og prinsipper er så gode, så viser broren eller søsteren «bedreøvelse etter Guds sinn». Dette kan vi se når broren eller søsteren fungerer i menigheten på en god måte, noe som viser at han eller hun blir velsignet av Jehova.

Min er faring er at motivene for å bli gjenopptatt i menigheten er følgende:

• En stor del er lovt en tidlig gjenopptagelse, og motivet er å bli kvitt behandlingen som ekskludert og igjen bli en del av menigheten.
• En stor del ønsker kontakt med familie og venner, og det er deres motiv for å bli gjenopptatt.
• En stor del elsker Jehova og deres motiv er å tilbe Jehova sammen med sine brødre og søstre.

Jeg skal nå drøfte to grupper ekskluderte hvor de ekstreme lovene til det styrende råd har en særlig negativ virkning, ja til og med har ført til døden for noen.

SITUASJONER HVOR KRISTNE BLIR HEKTET? 

Paulus skjelner mellom brudd på Guds lover som er planlagt, og de brudd som ikke er planlagt. Vi leser i Galaterne 6:1, 2:

¹ Brødre, hvis noen slår inn på en feil kurs uten å være klar over (prolambanō) det, skal dere som har åndelige kvalifikasjoner, prøve å korrigere og hjelpe ham. Gjør det med mildhet, og hold øye med deg selv, så ikke du også blir fristet. ² Fortsett å bære hverandres byrder. På den måten vil dere oppfylle Kristi lov.

Det greske verbet prolambanō i passiv har betydningen: «å bli overrumplet; bli overrasket». (Mounce) En bror eller søster som ikke planla å overtre Guds lov, men som slo inn på feil kurs uten å være klar over det, vil vanligvis ikke bli ekskludert. Men det er to situasjoner hvor en bror ble overrumplet og derfor brøt Guds lov, som fører til eksklusjon. Og konsekvensen av å sky slike personer, kan bli katastrofale.

BRUK AV HARDE STOFFER 

Det er vel ingen som planlegger å bli avhengig av harde stoffer. Men det kan hende at en elev får en pille av en medelev. Og i et øyeblikk av tankeløshet tar han denne pillen. Senere tar han en annen pille, og så plutselig har han blitt hektet på harde stoffer. Er dette ondskap? Absolutt ikke! Kroppen til den som bruker harde stoffer, utvikler en sterk avhengighet uten at personen selv ønsker det. Avhengigheten er ekstremt sterk, slik som sitatet nedenfor viser:

Når personer blir avhengig av heroin, er higenen etter dette narkotikum så sterk, at selv om de vet hva resultatet av heroin-bruk er, så er det helt umulig for dem å holde seg vekk fra heroinen. Dette gjør at tilbakefall til heroin skjer svært ofte ved avvenning. Ofte opplever de som er avhengig, mange tilbakefall på deres vei for å bli kvitt avhengigheten.[1]

Hva vil de eldste gjøre hvis et medlem av menigheten blir avhengig av harde stoffer? Fordi de som misbruker harde stopper blir beruset, sier det styrende råd at dette er en eksklusjonsgrunn på samme måte som beruselse av alkohol er det. Dette er en logisk konklusjon. Og det betyr at en bror eller søster som blir avhengig av harde stoffer, og som ikke vil slutte med slike stoffer, vil bli ekskludert.

MISBRUK AV ALKOHOL 

Hva er grunnen til at noen kan konsumere store mengder alkohol i lang tid uten å bli alkoholikere, mens andre som konsumerer beskjedne mengder, blir avhengig av alkohol? En del av svaret ligger i personens gener. For noen personer er disponert for alkoholisme, slik som sitatet nedenfor viser:

Genetikk og Avhengighet. Er alkoholisme arvelig eller genetisk betont?

Avhengighet er en kronisk sykdom i hjernen som påvirker sentrene for belønning og motivasjon… Alkoholbrukslidelse er den medisinske termen for alkoholisme og misbruk av alkohol, og den har blitt forbundet med bestemte gener…

Genene har 50 % skyld for utviklingen av alkoholisme. Hvis en person er disponert for å metabolisere alkohol på en slik måte at virkningen av glede overskygger følelsene av kvalme, hetetokter og humørsvingninger, så vil personen sannsynligvis utvikle alkoholisme.[2]

Konklusjonen blir at dette sitatet ikke er noen unnskyldning for en person som blir alkoholiker eller som misbruker alkohol. Men det viser hvorfor noen blir avhengig av alkohol mens andre ikke blir det. Men uansett vil en bror eller søster som misbruker alkohol, bli ekskludert.

FJERNING AV KRAVET OM Å SKY EKSKLUDERTE — FORMANING AV EKSKLUDERTE BRØDRE OG SØSTRE 

Det er svært viktig å bli kvitt det menneskebudet som krever at ekskluderte skal bli skydd, så kristne kan «bære hverandres byrder», slik Paulus sier i Galaterne 6:2. Dette er særlig viktig i forbindelse med bruk av harde stoffer og misbruk av alkohol. Ingen kan benekte at personer som er blitt misbrukere av alkohol og harde stoffer, er blitt hektet. De slo inn på feil kurs før de var klar over det, som Galaterne 6:1 sier. Dette er ingen unnskyldning for dem som misbruker alkohol eller harde stoffer. Men det er en forklaring.

Jeg har vist at påbudet om å sky dem som har blitt ekskludert, tar fra dem alle ting. Og i de fleste tilfeller fører det til likegyldighet og mangel på interesse for å vende tilbake til Jehova og til deres menigheter. Jeg brukte illustrasjonen om at fordi en som er ekskludert, mister alt, vil det å komme tilbake til Jehova være som å løfte seg selv opp etter håret. Dette kan bli anvendt generelt på alle dem som blir ekskludert. Men situasjonen for dem som misbruker alkohol og harde stoffer, er enda mørkere og mye vanskeligere enn for de fleste andre ekskluderte.

Hva er det grunnleggende problemet i slike situasjoner? Sitatet under overskriften «Bruken av harde stoffer» sier:  «Når personer blir avhengig av heroin, er higenen etter dette narkotikum så sterk, at selv om de vet hva resultatet av heroin-bruk er, så er det helt umulig for dem å holde seg vekk fra heroinen.» Dette betyr at det er ekstremt vanskelig å slutte å bruke harde stoffer ved egne anstrengelser — misbrukeren blitt kastet ut i det totale mørket, og det er ingen som har lov å hjelpe ham eller henne.

Hva er det som kan hjelpe en som misbruker harde stoffer? Jeg har sett flere slike tilfeller, og i ett tilfelle var jeg personlig engasjert. Det aller viktigste er at misbrukeren får hjelp fra sin nære familie og fra sine venner, for de kjenner ham og elsker ham. Og på den humpete veien med det mål å bli kvitt avhengigheten, må hans familie og venner alltid være villig til å anstrenge seg kraftig for å hjelpe ham, også når det er tilbakefall. De må vise langmodighet, som er det samme som tålmodighet så lenge det er håp.

Misbrukeren trenger også en god lege, som kan følge ham hele tiden og foreskrive medisiner når det er nødvendig, og som kan gi ham gode råd i forskjellige faser på veien. En medisin som er særlig viktig, er metadon. Denne medisinen fører ikke til beruselse. Men den virker på de samme reseptorene i hjernen som heroin virker på. I USA er det mer enn 100 000 personer som bruker metadon, og som derfor lever et nesten normalt liv.

I 1973 bestemte det styrende råd at vitner som bruker metadon, skal ekskluderes. Og denne loven varte i 40 år inntil 2013.[3] På grunn av denne loven var det et stort antall brødre og søstre som ønsket å slutte med sitt misbruk, men som ikke klarte det. Medlemmene av det styrende råd er ansvarlig for alle disse som ikke klarte å slutte med sitt misbruk, og for dem som på grunn av dette døde.[4] Da jeg hjalp broren i min menighet, gjaldt loven mot metadon fremdeles. Noen familiemedlemmer var villige til å bruke penger, slik at denne broren kunne rehabiliteres på et senter i utlandet. Han klarte å overvinne avhengigheten. Men noen måneder senere døde han, og situasjonen tyder på at hvis han hadde kunnet bruke metadon, ville han ikke ha dødd.

Avhengigheten av alkohol er ikke så sterk som avhengigheten av harde stoffer. Mange personer i vårt land som ikke tror på Bibelen, har klart å overvinne deres avhengighet av alkohol. Og kristne kan gjøre det samme. Men å sky disse brødre virker imot deres ønske om å overvinne avhengigheten, for det er ingen som kan hjelpe dem. Akkurat som i tilfellet med misbrukeren av harde stoffer, så kan familie og venner hjelpe den som er avhengig av alkohol. Og de vil ikke gi opp om det er tilbakefall.

Jeg har nå drøftet to situasjoner hvor brødre og søstre «har slått inn på feil kurs uten å være klar over det», og som fremdeles er ekskludert. Hjelp fra familie og venner er også viktig i alle andre tilfeller hvor noen har blitt ekskludert. På grunn av at de ekskluderte blir skydd, er det mange som er nedbøyd av vanskeligheter og som er deprimerte. Hvis disse fikk hjelp av familie og venner og fra medlemmer av menigheten, ville mange av dem vende tilbake til Jehova og bli gjenopptatt i menigheten. Men dette er forbudt på grunn av et menneskebud som er laget av medlemmene av det styrende råd.

En bror eller søster som misbruker harde stoffer, vil ikke klare å overvinne sin avhengighet uten vedvarende hjelp fra familie og venner. Det styrende råd har forbudt denne hjelpen. En bror eller søster som misbruker alkohol, vil ha store vanskeligheter med å overvinne sin avhengighet uten hjelp fra venner og slektninger. Det styrende råd har forbudt denne hjelpen. Familie og venner, foruten medlemmer av menigheten, kan formane og oppmutre dem som har blitt ekskludert, til å vende tilbake til Jehova. Det styrende råd har forbudt denne hjelpen. Istedet for hjelp har det styrende råd pålagt alle å sky dem som har blitt ekskludert. Dette har i svært mange tilfeller ført til at de ekskluderte har mistet sin tro og åndelighet og at de har blitt svært nedtrykt. De har i virkeligheten blitt kastet ut i det ytterste mørke, og enhver form for hjelp fra familie og venner har det styrende råd forbudt.

[1]. https://americanaddictioncenters.org/methadone-addiction/pros-cons.

[2]. https://americanaddictioncenters.org/alcoholism-treatment/symptoms-and-signs/hereditary-or-genetic

[3]. Se min artikkel «Methadone and disfellowshipping» i kategorien «Reversed view of disfellowshipping offenses».

[4]. Hvis en mann i Israel hadde en okse som stanget, og denne oksen drepte en mann, ville eieren ha blodskyld på grunnlag av hans «kriminelle forsømmelse». Vakttårnet for 15. september 2006, side 30, viste at blodskyld på grunn av en «kriminell forsømmelse» kunne man også få i dag. Se min artikkel «Mansalughter» i kategorien «The eleven disfellowshipping offenses». Jeg nøler ikke med å si at forbudet mot metadon, som ikke er basert på Bibelen, reprensterer  «kriminell forsømmelse» av medlemmene av det styrende råd. Denne loven har hindret et stort antall vitner som var misbrukere av harde stoffer, til å frigjøre seg fra sin avhengighet. Som et resultat av dette var det mange som døde. På grunn av dette kan medlemmene av det styrende råd ha blodskyld.

KONKLUSJON 

De av Jehovas egenskaper som i størst grad appellerer til oss, er hans kjærlighet til den menneskelige familie og hans ufortjente godhet. I forbindelse med eksklusjon har medlemmene av det styrende råd snudd Jehovas gode egenskaper opp ned. De hevder at det å ekskludere en bror eller søster og så sky ham eller henne, er et uttrykk for Jehovas kjærlighet.

 I mine fem artikler har jeg vist at dette er galt. De fleste instruksjoner i forbindelse med eksklusjon, er menneskebud som er funnet opp av medlemmene av det styrende råd. Og disse instruksjonene strider mot Jehovas personlighet og mot bibelske lover og prinsipper. Eksklusjon er ikke et uttrykk for Jehovas kjærlighet. Men det er et uttrykk for de ekstreme synspunktene til medlemmene av det styrende råd angående hvordan menighetene kan holdes rene.

Det er også svært nedslående å se hvordan medlemmene av det styrende råd misbruker De hellige skrifter. Det er ingen tekst i Bibelen som sier at ekskluderte personer skal bli skydd. Men medlemmene av det styrende råd bruker tekster fra Bibelen for å støtte den loven at de ekskluderte skal bli skydd. Og jeg har vanskelig for å forstå at de bevisst kan villede sine lesere. Så den eneste grunnen jeg kan se for at de misbruker De hellige skrifter, er at medlemmene av det styrende råd ikke vet bedre — ingen av dem kjenner jo Bibelens originale språk, gresk, hebraisk og arameisk.

Uansett hvordan vi ser det, er det å sky de ekskluderte brødre og søstre en grusom og umenneskelig måte å behandle mennesker på, selv om de har brutt en eller flere av Guds lover. Jeg vil avslutte denne drøftelsen med igjen å fremheve ordene av Paulus i Romerne 2:4. Det er ikke press og straff som får en bror eller søster til å vende tilbake til Jehova. Men det er Guds godhet som driver deg til omvendelse.