Skip to main content

Å TA IMOT BLOD FRIVILLIG OG UTEN Å ANGRE

By 16. januar 2024januar 18th, 2024Å trekke seg — i strid med Bibelen

—RESYMÉ—

Bibelens syn på blod er klar: Blod representerer sjelen eller livet; det er hellig og er Guds spesielle eiendom. Når et dyr ble slaktet, ble blodet helt ut på marken, noe som ville illustrere at dyrets liv gikk tilbake til Gud. Den eneste bruk av blod ifølge Skriften er som et offer på alteret for syndere. Etter at Jesus ofret sitt liv, så var det ikke lenger behov for noe annet offer. I de fleste tilfeller hvor blod er nevnt, så er det et forbud mot å spise blod, fordi dette var den vanligste måten å misbruke blod på i den tiden da Bibelen ble skrevet.  Men Apostlenes gjerninger 15:28, 29 viser at kristne må avholde seg fra enhver bruk av blod, ikke bare avholde seg fra å spise blod.

I relasjon til det Bibelen sier om blod, så viser jeg at det har vært to skoler blant Jehovas vitner. Den ene skolen lærte at forbudet i Det nye testamente bare gjeldt det å spise blod, å bruke det som næring for å bygge opp kroppens livskrefter. Den andre skolen lærte at en hvilken som helst bruk av blod, innbefattet det å spise blod, var forbudt. De følgende punkter blir drøftet:

Forskjellige synspunkter i Vakttårnets litteratur blir sitert.

Fordi all bruk av blod er forbudt, er blodoverføring forbudt.

Blod skal bare brukes om et offer på alteret.

Å overføre blod fra en organisme til en annen er forbudt.

Enhver bruk av blod, slik som å bruke det som gjødsel, er forbudt.

Forbudet i Apostlenes gjerninger 15:29 gjelder det å spise blod og å bruke blod fra dyr eller mennesker i en hvilken som helst hensikt.  Sykehuskontaktutvalgets arbeid blir drøftet og forsøk på å finne den virkelige betydningen av Apostlenes gjerninger 15:29 blir beskrevet. Det svar som Selskapet Vakttårnet ga, var at  enhver form for bruk av blod var forbudt. Men i mange år etter at det styrende råd ble dannet i 1971, var oppfatningen at forbudet bare gjelder det å spise blod. De følgende sitater illustrerer situasjonen:

1972: Én infusjon av Faktor VIII for blødere blir oppfattet som bruk av faktoren som medisin. Men to infusjoner av denne faktoren blir oppfattet som å spise den, og det var forbudt.

1975: Flere infusjoner av Faktor VIII er tillatt.

1995: Infusjon av fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma er forbudt. Men infusjon av albumin, immunglobuliner og koagulasjonsfaktorer er det samme som bruk av medisin, og det er tillatt.

2017: Å spise eller drikke blod, og det å lagre ens eget blod for infusjon ved en senere operasjon er forbudt.

Jeg viser at loven om å avholde seg fra blod bare inkluderer det røde væsken som flyter i blodårene på dyr og mennesker. Ingen blodkomponenter, slik som røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller plasma er inkludert i forbudet. Og det å lagre ens eget blod er ikke forbudt.  

Et vitne som tar imot blod eller en av de blodfraksjonene som det styrende råd har forbudt, vil bli kastet ut av menigheten under påskudd av at han har forlatt Jehovas vitner av fri vilje. Jeg viser at det å trekke seg er akkurat det samme som eksklusjon.

Tillegget drøfter organtransplantasjon:

1967: Organtransplantasjon var forbudt, for det var det samme som å spise kjøtt av en annen person, som var kannibalisme.

1980: Hvorvidt man skal akseptere en organtransplantasjon, er en personlig avgjørelse som den enkelte må treffe.

INTRODUKSJON 

Det styrende råd oppfatter det å ta imot blod uten å angre som bevis for at vitnet har forlatt menigheten av fri vilje, fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Men bare hvis et vitne skriver et brev hvor han forteller at han ikke lenger vi være et Jehovas vitne, kan vi si at han av egen fri vilje har forlatt menigheten. Det er imidlertid slik at etter at brevet er sendt, vil tre eldste treffe en avgjørelse, og han vil bli kastet ut av menigheten. Og han vil bli sett på og behandlet som en som har blitt ekskludert.

Det betyr at selv når et vitne skriver et brev om utmelding, så blir personens frie vilje undertrykt. I forbindelse med det å ta imot blod, blir vitnenes frie vilje i enda større grad undertrykt. Det er ikke vitnet som har ønsket å forlate menigheten, men en tredjepart står bak. Tre eldste har bestemt at vitnets handling viser at han har bestemt seg for å forlate menigheten. Men i de fleste tilfeller er det ikke sant at vitnet ønsker å forlate menigheten. Sannheten er at vitnet er uenig med de eldste, og de kaster ham ut av menigheten under påskudd av at han av egen fri vilje har bestemt seg for å forlate menigheten.

I denne studien vil jeg vise at begrepet «å trekke seg» er laget av det styrende råd uten noe grunnlag i Bibelen, og at det «å trekke seg» er akkurat det samme som eksklusjon

HVORDAN BLOD BLIR SETT PÅ I BIBELEN 

Det grunnleggende prinsippet for denne studien er følgende: Jeg tar Bibelens tekst bokstavelig hvis ikke sammenhengen klart viser at teksten ikke er bokstavelig. Og jeg aksepterer ikke at det er noe unntak til en av Guds lover hvis ikke sammenhengen klart viser at det er et slikt unntak. Jeg vil heller ikke akseptere en forklaring av en tekst i Bibelen som ikke har sitt grunnlag direkte i denne teksten.

Et eksempel på de tre punktene, spesielt på det siste, er 2. Johannes 10. Vakttårnet for 15. September 1986, side 30, innrømmer at de personer som en ikke skulle hilse velkommen til sitt hjem, var antikrister som «ikke bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet». Allikevel skriver bladet: «En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen [som en frafallen antikrist]. Derfor må ikke kristne ønske en som har trukket seg fra menigheten, velkommen til sitt hjem eller si en hilsen til ham. Dette er et klart misbruk av de hellige skrifter, fordi det Johannes skriver, blir anvendt på en helt annen gruppe enn den som er nevnt i sammenhengen.[1]

LOVENE OM BLOD I DE HEBRAISKE SKRIFTER 

Bibelen viser at blod er hellig, og at det ikke skal brukes til noe annet enn som offer på alteret, slik det blir vist i Moseloven. Men denne loven med alle sine ofringer gjelder ikke lenger. Jesu offer av sin fullkomne kropp og blod, som de jødiske ofrene var en skygge av, har blitt ofret en gang for alle. (Hebreerne 7:27) Det er derfor ikke lenger noen bruk av blod som er hjemlet i Bibelen.

Før den verdensomfattende flommen hadde ikke menneskene lov til å spise dyr. Men dette ble forandret etter flommen, slik vi leser i 1. Mosebok 9:3-6:

3 Hvert dyr som beveger seg og lever, kan tjene til føde for dere. Liksom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette. 4 Men kjøtt med dets sjel — dets blod — skal dere ikke spise. 5 Og dessuten: Blodet av DERES sjeler skal jeg kreve tilbake. Av hver levende skapnings hånd skal jeg kreve det tilbake; og av menneskets hånd, av hånden til enhver som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel tilbake. 6 Den som utgyter menneskeblod, ved mennesker vil hans eget blod bli utgytt, for Gud dannet mennesket i sitt bilde. 7 Og dere, vær fruktbare og bli mange, la det vrimle av dere på jorden, og bli mange på den.»

Av disse ordene forstår vi at:

  • Blodet representerer sjelen eller livet til levende skapninger.
  • Blod må ikke bli spist.
  • Blod må ikke bli utgytt ved at menneskers liv blir tatt.

Det som er felles for disse punktene, er at blodet har en verdi, og denne verdien krever Gud å få tilbake hvis blod blir misbrukt. Gud har skapt alle levende skapninger foruten deres blod som representerer deres liv. Hos ham er livets kilde. (Salme 36:9) Derfor er det bare han som har rett til å avgjøre hvordan livet og blodet skal brukes. 3. Mosebok 17:11, 13 sier:

11 For kjødets sjel er i blodet, og jeg har selv gitt dere det på alteret for å gjøre soning for DERES sjeler, for det er blodet som gjør soning ved sjelen i det.

13 Når det gjelder en hvilken som helst mann av Israels sønner eller en fastboende utlending som bor som utlending midt iblant dere, og som under jakt fanger et vilt dyr eller en fugl som kan spises, så skal han la blodet renne ut og dekke det til med støv.

Disse to passasjene viser at den eneste korrekte bruk av blod er på alteret som et offer. Når et dyr ble slaktet, skulle det bli avblodet før kjøttet ble spist. Ved å helle ut blodet på marken og dekke det til med støv, ville livet på en symbolsk måte gå tilbake til Gud som var livets kilde. Ordet «hellig» refererer til noe som er rent, som er satt til side til et spesielt formål. De siterte passasjene viser at blodet er hellig.

LOVEN OM BLOD I DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER 

Den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33 evt. På denne tiden var Moseloven, inkludert lovene om blod, ikke lenger gyldig. I år 49 evt. oppsto spørsmålet om hvorvidt mennesker fra nasjonene måtte la seg omskjære. Dette spørsmålet ble drøftet på et møte i Jerusalem hvor apostlene og de eldste deltok. Ledet av den hellige ånd ble følgende vedtak fattet, ifølge Apostlenes gjerninger 15:28, 29

28 For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: 29 at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!»

Som jeg allerede har nevnt, er forbudet mot blod i de fleste tilfeller hvor det er nevnt, et forbud mot å spise blod. Men sitatet fra 3. Mosebok 17:11, 13 viser at bruk av blod i en hvilken som helst hensikt var forbudt. Når et dyr ble slaktet, skulle blodet helles ut og dekkes med støv. På denne bakgrunn kan vi stille spørsmålet. Er ordene i vers 29 bare et forbud mot å spise blod, eller er det et forbud mot enhver bruk av blod?

BETYDNINGEN «Å AVHOLDE SEG FRA BLOD» 

Jeg vil begynne med å drøfte betydningen av det greske ordet apekhō («avholde seg fra») Er betydningen relativ eller absolutt?  Ifølge BAGD[2] betyr den greske mediumformen av verbet apekhō med et objekt i genitiv «å holde seg vekk fra; å avholde seg fra» Fordi verbets form er presens medium infinitiv er gjengivelsen «fortsetter å avholde dere fra» i NV96 utmerket. I tabell 1.1 ser vi fire eksempler på hvordan apekhō i medium med et følgende objekt i genitiv blir brukt. Det kan ikke være noen tvil om at alle eksemplene viser at man ikke skal ha noe å gjøre med eller holde seg fullstendig borte fra de handlinger eller tilstander som er uttrykt av objektene. Det samme må være tilfellet med bruken av den samme form av verbet og objektene i Apostlenes gjerninger 15:29.

Tabell 1.1 Eksempler på bruken av apekhō

1. Tessaloniker 4:3 For dette er hva Gud vil, DERES helligelse, at dere avholder dere fra (apekhō) utukt.
1. Tessaloniker 5:22 Avhold dere fra (apekhō) enhver form for ondskap.
1. Timoteus 4:3 idet de forbyr folk å gifte seg og påbyr dem å avholde seg fra (apekhō) visse sorter mat.
1. Peter 2:11 Dere elskede, jeg formaner dere som utlendinger og midlertidige innbyggere til å fortsette å avholde dere fra (apekhō) de kjødelige begjær.

Eksemplene i tabellen viser at betydningen av apekhō er absolutt. Kristne skal ikke ha noe å gjøre med objektene som følger apekhō.

HVA SOM ER INKLUDERT I ORDENE «DET SOM ER OFRET TIL AVGUDER» 

Det er fire objekter som er forbudt ifølge Apostlenes gjerninger 15:28, 29, og jeg vil nå drøfte «det som er ofret til avguder». Det greske ordet her er eidōlothytōn, og jeg siterer et gresk leksikon.

εἰδωλόθυτον (eidōlothytōn) er et sammensatt komplekst ord som bokstavelig betyr «det som er ofret til avguder» Det er ikke noen del av ordet som betyr «kjøtt». Men betydningen «offer» impliserer kjøtt.’[3]

Vi merker oss at ordet ikke refererer til spesielle ofre, og gjengivelsen til NRSV «what is sacrificed to idols» («det som er ofret til avguder») er en utmerket gjengivelse. Fordi avgudsofrene som er nevnt i 1. Korinter kapittel 8, gjelder kjøtt, sier leksikonet at ordlyden impliserer kjøtt. Men dette er bare en gjetning.

Som de tre sitatene som følger, viser, kunne avgudsofre være mat, planter og blomster, foruten drikkofre:

Et ritual (eller en religiøs seremoni) består av en sekvens av handlinger og ord (riter) som blir utført og uttalt som en del av religiøs tilbedelse. De gamle romere og grekere hadde mange ritualer når de utførte religiøse feiringer. Noen ritualer, slik som gjentagelse av bønner, var enkle. Andre, slik som dyreofre, var mer komplekse. Ofringer, som var det viktigste i oldtidens religioner, var ofre til gudene. Selv om ofrene for det meste var dyr, så var det også andre typer ofre, slik som kokt mat, planter, keramikk, og til og med steiner og blomster.[4]

I løpet av det andre året økte forfølgelsen av oss svært mye. Og på den tid da Urbanus var guvernør i provinsene, ble keiserlige dekreter først utstedt til ham, inkludert det generelle dekret at alle mennesker i byene med en gang skulle frembære ofre og drikkofre til avgudene.[5]

XLIV.16. Det ord du har talt til oss i Herrens navn — vi vil gjøre slik du sier! 17. Vi skal gjennomføre hvert eneste ord som har gått ut av vår munn: Å brenne himmelens dronning og helle ut hennes drikkoffer, slik våre fedre gjorde og våre konger og prinser i byene og på Jerusalems gater.[6]

Mange bibeloversettelser og kommentarer forutsetter at forbudet mot eidōlolythōn er et forbud mot å spise kjøtt som er ofret til avguder. Men de elementene ordet er bygget opp av og betydningen av disse er «det som er ofret til en avgud», og dette inkluderer ikke bare kjøtt. Det er derfor helt klart rent språklig sett at ordet inkluderer alt som ofres til en avgud, slik som planter, mat, drikkofre, og ting som ikke kan bli spist eller drukket.

Jeg har også tidligere vist at ordet apekhō («å avholde seg fra») betyr «å ikke ha noe å gjøre med». Sitatene viser at forskjellige ritualer og riter foregikk i forbindelse med ofringer til gudene i Hellas og i Roma. Derfor må ordene «å ikke ha noe å gjøre med» det som er ofret til avguder, innbefatte ikke å delta i noen av disse ritualene eller ritene, selv om en ikke spiser noe av det som er ofret til avguden.

Vektleggingen av ikke å spise ofrene i så mange kilder er uriktig. Hvis vi følger det prinsippet at vi tar teksten i Bibelen bokstavelig, og ikke aksepterer noe unntak hvis sammenhengen ikke klart viser at det er et unntak, må vi konkludere med at en hvilken som helst kontakt eller deltagelse i en offerseremoni til en avgud er forbudt.

HVA SOM ER INNBEFATTET I ORDENE «Å AVHOLDE SEG FRA BLOD»

Vektleggingen av ikke å spise finner vi også i mange bibelkommentarer. Som jeg allerede har vist, så er forbudet mot blod i de fleste tilfeller et forbud mot å spise blod. Men jeg har også vist at fordi blod er hellig, er en hvilken som helst bruk av blod fra dyr eller mennesker forbudt. Fordi apostlene og de eldste i Jerusalem var jøder, kjente de Moseloven. Og bruken av det greske ordet apekhō («å ikke ha noe å gjøre med») inkluderer både «å ikke spise» og «å ikke bruke».

Men ville det være andre situasjoner i oldtidens verden enn å spise eller drikke blod som de kristne «ikke måtte ha noe å gjøre med»? I det som følger, skal jeg gi noen eksempler.

En babylonsk kileskrifttekst sier:

Hvis en manns panne er angrepet, og demonen i mannens kropp skriker og vil ikke forlate mannen, og den heller ikke blir berørt av en bandasje eller av besvergelser (det vil si, hvis intet botemiddel hjelper), så skal man slakte en fanget Kurkū-fugl, presse ut dens blod…og dens fett, og brenne dem i ilden. Man skal blande blodet med sedertre, og gjenta besvergelsen «menneskets onde finger» tre ganger.[7]

I oldtidens Egypt ble blod brukt i salver og forbindinger:

Men mer frastøtende ingredienser ble ofte brukt. I salver og forbindinger ble for eksempel blod av krypdyr, døde mus,  gjørme og muggent brød brukt, og kvinner fikk ofte hestespytt som et middel mot dårlig kjønnsdrift.[8]

I oldtidens Egypt ble blod også brukt som medisin:

Øyeproblemer ble behandlet med en dose flaggermusblod, fordi man trodde at flaggermusens evne til å se om natten ville bli overført til pasienten.[9]

Det var også andre medisiner for øyeproblemer. En tekst sier:

En blanding av blod og fett fra en okse, blod fra en flaggermus…blod fra et esel…og hjernen til et dyr med fire føtter.[10]

I Romerriket omkring år 100 evt. ble blod brukt i kosmetikk:

I Romerriket  la folk hvetemel og smør på sine kviser, og fett og blod av sauer ble brukt som neglelakk.[11]

Blod fra mennesker og dyr ble også bruk i forskjellige magiske besvergelser i Egypt og Hellas.[12]

De hebraiske skrifter viser at en hvilken som helst bruk av blod  fra en annen skapning unntatt som et offer på Jehovas alter, er galt. Drøftelsen ovenfor viser at blod ble brukt på mange forskjellige måter i oldtiden. Det ble brukt som mat, som offer til avguder, i forbindelse med magiske ritualer, i salver, bandasjer, medisiner og kosmetikk. Det meste av dette er ikke nevnt i Bibelen. Men fordi en hvilken som helst bruk av andres blod er galt, er også alle disse former for bruk av blod i strid med Guds lover.

En hvilken som helst bruk av blod fra dyr og mennesker var forbudt i De hebraiske skrifter, og en hvilken som helst bruk av blod er forbudt i De kristne greske skrifter, ifølge Apostlenes gjerninger 15:29.

[1]. For en detaljert drøftelse av dette spørsmålet, se artikkelen  «Resigning from Jehovah’s Witnesses leads to shunning», sidene 3 og 4, i kategorien «Disassociation not based on the Bible» og «The members of the Governing Body are twisting God’s thoughts» i kategorien  «The Governing Body».

[2]. A Greek-English Lexicon of the New Testament and other Early Christian Literature. W.F. Arndt and E.W. Gingrich, 1957.

[3] J.P. Louw and E. Nida. Greek-English Lexicon of the New Testament: Based on Semantic Domains.

[4]. https://erenow.net/ancient/ancient-greece-and-rome-an-encyclopedia-for-students-4-volume-set/390.php.

[5]. Church History, Eusebius Pamphilus. https://biblehub.com/library/pamphilius/church_history/chapter_iii_in_the_course.htm.

[6]. Jeremiah, George Adam Smith. https://biblehub.com/library/smith/jeremiah/4_and_after_xxx_xxxi.htm.

[7]. https://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/003591571400701610.

[8]. https://schoolhistory.co.uk/ancient/ancient-egypt/ancient-egyptian-medicine/.

[9]. https://www.ancient.eu/Egyptian_Medicine/.

[10]. https://www.bt.dk/historie/tyrefedt-flagermuseblod-og-firbenslort-blod-var-medicin-i-oldtidens-egypten.

[11]. https://cosmeticsinfo.org/Ancient-history-cosmetics.

[12]. https://theconversation.com/ancient-spells-and-charms-for-the-hapless-in-love-130567.

SYNET PÅ BLOD BLANT JEHOVAS VITNER 

Hvordan kan forbudet mot å bruke blod bli anvendt i vår tid? Vi kan bruke forbudet mot tyveri (kleptō) som eksempel. En uforbederlig tyv ville bli ekskludert fra den kristne menighet. (1. Korinter 6:10) Hva lå i begrepet «tyveri!» i det første århudre evt.? Betydningen var å ta en ting uten lov fra eieren. Dette er også en definisjon av tyveri i dag. Men tyveri kan også omfatte andre ting, slik som å stjele penger fra noen via Internett, eller å hakke en Internett-konto og stjele informasjon derfra. Disse ting innbefattes også av det greske ordet kleptō.

Fordi blod er Guds eiendom, er det hellig, og derfor må det ikke bli brukt i noen hensikt.

En hvilken som helst bruk av blod fra andre skapninger i vår tid, inkludert små mengder blod, er et brudd på Guds lov.

 I forbindelse med tyveri, ville enhver form for tyveri som ikke var nevnt i Bibelen være forbudt. På samme måte vil enhver bruk av blod, også den bruk som ikke var kjent i det første århundre evt, men som er kjent i dag, være forbudt.

Det er ingen ting i sammenhengen i Apostlenes gjerninger 15:28, 29 som viser at forbudet bare gjelder å spise blod, det vil si å bruke blod som næring. Siden sammenhengen ikke legger noen begrensning, må forbudet gjelde enhver bruk av blod.

Når det gjelder blod, finner vi to forskjellige skoler i Vakttårnets litteratur. En av dem hevder at forbudet bare gjelder det å spise blod, mens den andre hevder at forbudet gjelder enhver bruk av blod. Det er viktig at vi forstår de konklusjoner som allerede er trukket, når jeg nå skal drøfte disse to skolene.

«Å IKKE SPISE BLOD» eller «Å IKKE BRUKE BLOD » — DE TO SKOLENE BLANT JEHOVAS VITNER 

De fleste medlemmer av kristne trossamfunn spiser blod og bruker blod i medisinsk hensikt. Men Jehovas vitner bruker ikke blod. Og i denne seksjonen skal jeg drøfte grunnene til det. Men det er et faktum at det har vært to skoler blant Jehovas vitner når det gjelder dette spørsmålet.

UTVIKLINGEN AV SYNET PÅ BLOD 

I 1920-årene begynte legene å bruke vaksiner mot sykdommer. Bladet The Golden Age, som ble utgitt av Watchtower Bible and Tract Society, hadde mange artikler som advarte mot vaksiner, fordi de inneholdt mye blod. I løpet av annen verdenskrig ble blod gitt til soldater i stor målestokk, og etter krigen ble blod gitt til vanlige folk. Noen kritikere av Jehovas vitner har argumentert med at advarslene mot vaksiner var ikke vitenskapelig basert, at denne advarselen ble så overført til blodoverføringer, og det var grunnen til at blodoverføringer var forbudt blant Jehovas vitner.

Dette argumentet er grunnløst, for i tillegg til at vaksiner ofte gjorde mer skade enn gavn, så var en viktig grunn til advarslene at vaksinene inneholdt mye blod. Den teknikken som brukes til å skille ut bestemte deler av blodet, var enda ikke oppdaget. Så, advarselen mot vaksiner og grunnen til at blodoverføringer ikke kan aksepteres, er den samme — det bibelske forbudet mot å bruke blod.

Jeg skal nå se på hvordan Vakttårnets litteratur har drøftet forskjellige sider ved bruken av blod. Awake! for 22. September 1949 drøftet blod, og ordene i Apostlenes gjerninger 15:6-29, hvor det å avholde seg fra blod ble behandlet. Artikkelen henviser så til Apostlenes gjerninger 21:25, som viser av avgjørelsen som ble tatt av apostlene og de eldste, sto ved makt mange år senere. Så sier artikkelen:

Kristne har til denne dag latt denne avgjørelsen influere deres avgjørelse når det gjelder medisinske blodoverføringer. De ser ikke på blodoverføringer som antagelige ofre som blir gjort for andres liv.

Bladet Awake! for 8. august 1950, side 25, drøftet blodoverføringer, og vi leser:

Som et forsvar for den nåværende bruk av blodoverføringer, hevder noen at å motta blod på den måten (gjennom blodårene) ikke er det samme som å spise det, fordi blodet ikke går gjennom munnen. Men det faktum at blodet blir brukt på en annen måte, rettferdiggjør på ingen måte bruken av det…

Å føre blodet inn i blodåren er i enhver henseende det samme som å gi intravenøs føde som består av vann blandet med dekstrose. Det faktum at blodet ikke går inn i fordøyelsessystemet er ved siden av saken. Det er en overføring av livet fra en person til en annen som Jehova har forbudt i sitt ord.

Den eneste måten å bruke blod på ifølge Skriftene, er å bruke det som et offer for synder.

Med henvisning til Apostlenes gjerninger viste Awake! i 1949 at blodoverføring var galt uten å gi noen detaljer, og Awake! for 1950 introduserte det synspunkt at blodoverføring var det samme som å spise blod, noe som antyder at Apostlenes gjerninger 15:29 referer til å drikke blod og spise blod (det som er kvalt). Men vi merker oss også at det blir sagt at bruk av blod også er forbudt. Her får vi den første antydning om de to skolene, en som legger vekt på at å spise blod er forbudt, og den andre som legger vekt på at å bruke blod er forbudt. For vi ser at artikkelen som legger vekt å spise blod, også viser at å bruke blod er galt.

The Watchtower for 1. februar 1950, side 79, sier:

Enten man spiser eller drikker blod eller overfører blod, så er det egentlig å overføre blod fra en organisme av mennesker eller dyr til en annen organisme. Og denne overføringen av blod er hva Guds ord fordømmer og forbyr hans innvigde folk å gjøre. At blodoverføring ikke slukker en persons tørst eller stiller hans hunger, er på siden av saken; overføring av blod kan ikke benektes.

Det som er fokus i sitatet, er verken å spise eller bruke blod, men å overføre blod, eller liv, fra en organisme til en annen organisme. Brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod (1977), side 18, sier:

47 Tenk, for eksempel på befalingen at kristne «må avholde seg fra…blod» (Apostlenes gjerninger 15:29) Det sies ingen ting her som ville rettferdiggjøre det å sjeldne mellom å ta blod inn i munnen og å ta blod inn i blodårene. Og er det i virkeligheten noen grunnleggende forskjell?

På lignende måte dekker befalingen om at kristne må ‘avholde seg fra blod’ klart det å ta blod inn i kroppen, enten det er gjennom munnen eller det er direkte i årene..[1]

Brosjyren viser at blodoverføring er det samme som å spise blod. Men fokus er på ordene «fortsetter å avholde dere fra». Uansett hvordan blod blir tatt inn i kroppen, så avholder ikke personen seg fra blod. Sitatet kan vise at ordene i Apostlenes gjerninger 15;28, 29 ikke bare refererer til å spise og drikke blod, som blir tatt inn gjennom munnen.

Et produkt som kan inneholde blod, er gjødsel. Kan kristne bruke et slikt produkt som inneholder blod? Drøftelsen av dette spørsmålet presenterer det syn at det ikke bare er det å spise og drikke blod som Bibelen forbyr. Å bruke blod i en hvilken som helst annen hensikt er også galt. Vakttårnet for 15. mai 1965, sidene 239, 240, sier:

Hvordan forholder det seg så med gjødning som inneholder blod? En som ønsker å vise respekt for Guds lov angående blod, vil ikke bruke den. Ifølge Moseloven skulle en riktignok la blodet fra et dyr som ble felt, renne ut på jorden og dekke det til med jord. (3 Mos. 17: 13, 14) Hensikten var imidlertid at blodet ikke skulle tjene et nyttig formål når det ble fjernet på denne måten. Det ble ikke utøst på jorden i den hensikt at det skulle tjene som gjødning. Det vil følgelig ikke være riktig av en kristen bonde i vår tid å spre blod utover sine åkrer for å gjøre jorden fruktbar, og det vil heller ikke være riktig å bruke en gjødning som inneholder blod. Å bruke blod på denne måten ville være ensbetydende med å forsøke å oppnå økonomisk utbytte ved hjelp av noe Gud har forbeholdt seg selv. Det ville være å handle i strid med Guds Ord.

Vakttårnet for 15. mai 1982, sidene 30, 31, sier:

Etter at loven var blitt avskaffet, sa han til de kristne at de måtte «holde seg borte . . . fra blod». Jehovas vitner spiser derfor ikke blod og tar ikke imot blodoverføring. De godkjenner heller ikke forskjellige former for kommersiell bruk av blod. — Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29

La oss for eksempel ta bruken av blod som gjødningsmiddel. Når en israelittisk jeger lot et dyrs blod renne ut på bakken, var det ikke for å gi jorden gjødning. Han gjorde det av respekt for blodets hellighet. Vil så en kristen som har en lignende forståelse av blodets betydning, med vilje samle inn blodet fra dyr som er blitt slaktet, for å bruke det som gjødning? Neppe, for en slik kommersiell bruk av blodet ville ikke vitne om dyp respekt for det faktum at blodet representerer livet.

Både Vakttårnet for 1964 og for 1982 viser at blod ikke skal bli brukt i noen som helst hensikt. Men at man skulle helle det ut på marken når dyret ble slaktet. Artikkelen fra 1981 har også et interessant argument når det gjelder Apostlenes gjerninger 15:29, nemlig at «avholder dere fra blod» inkluderer å spise blod, ta blod rett i blodårene og å bruke det i andre hensikter. Boken Bli i Guds kjærlighet (2017), side 92, sier:

10 Jehovas vitner forstår at det å ‘holde seg borte fra blod’ innebærer mer enn å la være å spise eller drikke blod. Det betyr at man ikke tar imot blodoverføring, ikke gir blod og ikke lagrer sitt eget blod med tanke på en senere blodoverføring. Det betyr også at man ikke tar imot transfusjoner av en av blodets fire hovedbestanddeler: røde blodceller, hvite blod- celler, blodplater og plasma.

Sitatet er viktig, fordi det viser at ordene «avholde seg fra blod» i Apostlenes gjerninger 15:29 inkluderer mer enn bare å spise eller drikke blod.

Tabell 1.2 Forskjellige argumenter angående blod

1 Awake! 1950 Å spise blod er forbudt. Blodoverføring er det samme som å spise blod.
2 Awake! 1950 Blod kan ikke bli brukt til noe annet enn som offer på Guds alter.
3 The Watchtower 1950 Å overføre blod fra en organisme til en annen er galt. Blodoverføring gjør dette.
4 Jehovas vitner og spørsmålet om blod (1977) Blodoverføring er galt, fordi det er det samme som å spise blod.
5 Vakttårnet for 1964 og 1981 En hvilken som helst bruk av blod, slik som å bruke det i gjødsel, er et brudd på Guds lov.
6 Bli i Guds kjærlighet  (2017) Ordene i Apostlenes gjerninger 15:29 «holder dere borte fra blod» inkluderer bade å spise blod og å bruke blod.

SYKEHUSKONTAKTUTVALGET OG DE TO SKOLENE 

De største og mest spesialiserte sykehusene i Norge ligger i Oslo, og alvorlig syke pasienter blir sendt til disse sykehusene. Min kone og jeg slo oss ned i Oslo i året 1975, og jeg ble presiderende tilsynsmann i Majorstua menighet i Oslo, Jeg hadde vært områdetilsynsmann for hele landet, og jeg hadde vært lærer ved 30 to-ukers kurs for alle eldste i Norge i årene 1974 og 1975. Og fordi så mange kjente meg, ble jeg kontaktet av eldste og medlemmer av menighetene når det oppstå en vanskelig medisinsk situasjon. På grunn av dette hadde jeg samlet mange medisinske artikler som drøftet blodløs behandling. Og i mange tilfeller hjalp jeg syke vitner til å finne en kirurg i Oslo som ville operere dem uten å bruke blod.

I 1990 kom det en ny ordning i Skandinavia hvor jeg kunne bli brukt på en mer systematisk og vitenskapelig måte — sykehuskontaktutvalget ble opprettet.[2] Før jeg drøfter spørsmålet om blod i forbindelse med sykehuskontaktutvalget, vil jeg si noe om vårt arbeid med å hjelpe syke brødre og søstre.

ARBEIDET I SYKEHUSKONTAKTUTVALGET 

Det var et svært givende arbeid å være med i Oslo sykehuskontaktutvalg. I det første året var det én av utvalget og jeg som samarbeidet nært. En pioner bruker 70 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet, og i det første året brukte hver av oss flere timer enn en pioner bruker til å hjelpe syke brødre og søstre.

Vi hadde mange problemer de første årene. Justisdepartementet hadde sendt et brev til sykehusene hvor det sto at hvis en lege lovte et Jehovas vitne å operere uten å bruke blod, kunne han bli tiltalt for dette løftet. På grunn av dette brevet ville de fleste leger ved de store sykehusene ikke behandle oss uten å bruke blod, unntatt en meget erfaren kirurg ved et sykehus for kreftpasienter. Etter noen få år begynte legene å forstå at sykehuskontaktutvalgene kunne være til hjelp for dem, og vi fikk et godt samarbeidsforhold med de fleste av dem.

Vårt arbeid var proaktivt, og vi kontaktet forskjellige avdelinger på sykehusene for å holde foredrag om blodløs behandling. I de første arene var det forskjellige brødre som holdt disse foredragene. Men i de siste ti årene fram til 2010, da jeg flyttet fra Oslo, var det jeg som holt nesten alle foredragene. Vi var tre brødre som samarbeidet. To av disse oppsøkte sykehusavdelingene for å finne de rette personene som de kunne avtale et foredrag med. Vi gikk til møtet med avdelingen; jeg holdt foredraget, og alle tre svarte på spørsmål fra legene etter foredraget

I de tidlige 1990-årene hadde vi ikke mobiltelefoner. Men jeg hadde en personsøker i lommen. Når den ga lyd fra seg, stoppet jeg arbeidet før jeg var ferdig med det, og jeg kjørte hjem. Min kone tok imot meg med nye klær og med et smørbrød i hånden. Jeg skiftet klær, tok smørbrødet, og kjørte til sykehuset. Noen ganger ringte telefonen midt på natten, og jeg måtte så raskt som mulig kjøre til et sykehus.

Arbeidet var meget givende. I det første året var det en ung bror som fikk høyspent strøm gjennom kroppen. Han ble svært syk, og vi hjalp familien mens legene forsøkte å redde hans liv. Den unge mannen døde, men hans far, som ikke vare et vitne, ble så imponert over den hjelp de fikk, at han ble et vitne det samme året. Den beste belønning vi fikk fra vårt harde arbeid, var når vi kom til sykehuset, og vi så de takknemlige øynene til familiemedlemmene til den syke. Og vi forestilte oss at disse tankene gikk gjennom deres sinn: «Jehovas organisasjon har sendt brødre for å hjelpe oss!»

I løpet av de 27 årene jeg var medlem av sykehuskontaktutvalget, vet jeg om bare ett vitne som aksepterte blodoverføring. Og jeg vet bare om to brødre som døde, men som muligens kunne ha overlevd hvis de hadde fått blodbestanddeler. I vanskelige situasjoner ga vi legene medisinske artikler som drøftet den aktuelle sykdommen, og vi kunne også gi dem navn på leger i andre land som med godt resultat hadde behandlet den samme situasjonen. I flere tilfeller kontaktet de norske legene en av disse utenlandske legene for å få råd.

Som medlemmer av sykehuskontaktutvalget var jeg og de andre glade for å vite at vi var med på å redde livet til våre brødre og søstre.

BETYDNINGEN AV ORDENE I APOSTLENES GJERNINGER  15:29

I året 1990 kom det tre brødre fra Brooklyn til Arboga i Sverige for å lære oss de forskjellige sidene ved sykhehuskontaktutvalgenes virksomhet. Brødre fra Norge, Sverige, Danmark og Finland var til stede i de tre dagene seminaret varte. Det var avsatt en time hver dag da vi kunne stille spørsmål. Og mange av de spørsmål brødrene stilte, viste at disse brødrene allerede hadde tenkt mye på de forskjellige sidene av blodløs behandling.

Jeg stilte et spørsmål angående betydningen av Apostlenes gjerninger 15:29. Var betydningen «å avholde seg fra blod» at vi skulle avholde oss fra å spise blod eller avholde oss fra enhver bruk av blod? Jeg fikk ikke noe klart svar, og grunnen var antagelig at det var to skoler blant Jehovas vitner når det gjaldt synet på blod.

Dette var et meget viktig spørsmål for meg. Det synspunkt var ofte presentert at det som var forbudt ifølge apostlene og de eldste, var å spise blod. Blodoverføring var det samme som å spise blod, og derfor var blodoverføring forbudt. Hvis dette var riktig, ville vi risikere vårt liv på en bestemt definisjon av «å spise, og for meg var dette umulig å akseptere. I en samtale med en av lærerne spurte jeg ham, og han var enig i at det synspunkt at forbudet i Apostlenes gjerninger 15:29 bare gjaldt å spise blod, var feil.

Etter seminaret skrev jeg et brev til Selskapet Vakttårnet i Brooklyn og spurte om betydningen av Apostlenes gjerninger 15:29. Det svaret jeg fikk, var uklart, og jeg skrev et nytt brev og påpekte dette. Jeg fikk et svar på dette brevet som var like uklart som det første svaret. Da skrev jeg et brev til Daniel Sydlik, som var medlem av det styrende råd, og jeg skrev at jeg følte med latt i stikken av de to svarene. Det svaret jeg nå fikk, var godt. Brevet pekte på at noen så på forbudet som ikke å spise blod, mens andre la vekt på ikke å bruke blod i noen hensikt. Dette var synspunktene til de to skolene. Brevet ga et godt svar, siden det pekte på at enhver bruk av blod er i strid med Guds lov.

Jeg ville aldri ha akseptert at vi ikke skulle ta imot en blodoverføring fordi det var det samme som å spise blod! Jeg har alltid vært lojal mot mine medeldste og mot det styrende råd. Men jeg er en bibelstudent og ikke en papegøye. Jeg er villig til å sette mitt liv på spill for å være lydig mot Guds lover, men jeg vil ikke risikere mitt liv på grunn av en sær definisjon som var laget av mennesker. Og dette var tilfellet i forbindelse med blod. Jeg har merket meg at Jakob 3:17 viser at renhet har en høyere prioritet enn fred. Så jeg ville med styrke ha talt imot «spise-argumentet» hvis det hadde være grunnlaget for å nekte blodoverføring.

ANVENDELSEN AV DET SYNSPUNKT AT HVILKET SOM HELST BRUK AV BLOD ER FORBUDT

I 3. Mosebok 17:10 leser vi at å spise «hvilket som helst slags blod» er forbudt. Det hebraiske ordet kol refererer til totalitet, til noe som er universelt, både når det gjelder slag og mengde. Dette innbefatter derfor en hvilken som helst type og mengde blod, stor eller liten. Apostlenes gjerninger 15:29 viser at kristne skal «avholde seg fra blod». Hvis vi ikke aksepterer noe unntak fra et utsagn i Bibelen hvis ikke sammenhengen klart viser at det er et unntak, så er betydningen av disse to skriftstedene klar: Vi må avholde oss fra en hvilken som helst type blod  inkludert store og små kvanta.

I betraktning av denne informasjonen må vi spørre: «Hva er blod?»  (hebraisk: dam og gresk: haima)? Leksikonet Aid To Bible Understanding (1969), side 243, som er publisert av Selskapet Vakttårnet, sier:

«Den væsken som sirkulerer i blodårene til dyr, som bringer næring og oksygen til alle deler av kroppen, og som fjerner avfallsprodukter som skal bli tatt bort.» (Webster’s New International Dictionary, 2d ed., Unabridged) Blodet gir både næring til legemet og fjerner avfallsprodukter. Blodets oppbygning er så komplissert at for vitenskapsfolk er det fremdeles mye som ikke blir forstått.

Dette er definisjonen av ordet «blod», og ingen vil benekte at denne definisjonen er riktig. Det betyr at forbudet i Bibelen eksklusivt refererer til den røde væsken i årene til mennesker og dyr.

De bibelske forbudet mot en hvilken som helst type blod, inkludert små og store mengder,  innbefatter bare den røde væsken i årene til dyr og mennesker. Det innbefatter ikke noen fraksjoner som er tatt fra blodet.

Siden andre verdenskrig har vitenskapsfolk utviklet metoder for å utvinne fraksjoner av blodet, og medlemmene av det styrende råd hevder at noen av disse er inkludert i forbudet mot blod. Synspunktet er at hvis noen av disse fraksjonene blir infusert, så betyr det at man spiser blod, og det er forbudt.

FORBUDET AV FAKTOR VIII FOR BLØDERE 

Hemofili er en tilstand hvor blodet til en person ikke koagulerer på en normal måte. Ytre sår er vanligvis ikke så farlige, men indre blødninger i ledd, vev og muskler kan være farlige, særlig hvis det skjer i vitale organer, slik som hjernen. Indre blødning kan være svært smertefull, og kan til og med føre til døden. Blødere mangler Faktor VIII, og noen ganger Faktor IX i koagulasjonskjeden, og behandlingen er å gi disse Faktor VIII eller Faktor IX.

Da jeg var områdetilsynsmann mellom 1972 og 1974, arbeidet min kone og jeg mellom rundene av stevner ved avdelingskontoret i 1 1/2 måned om vinteren og 3 1/2 måneder om sommeren. I 1972 ble jeg bedt om å besvare et brev fra en bror som var bløder, som spurte om bruken av kryopresipitat, som inneholder Faktor VIII. Jeg husker at jeg svarte at infusjon av kryopresipitat ville være et brudd på loven om blodets hellighet. Kryoprsipitat eller Faktor VIII hadde ikke vært drøftet i Vakttårnets litteratur. Men mitt svar var basert på de opplysninger avdelingskontoret hadde.

 På den tiden visste jeg ikke hva som var grunnlaget for forbudet, en grunn som er ren nonsens. Det styrende råd ble opprettet i 1971, og medlemmenes synspunkt var at én infusjon av Faktor VIII kunne bli sett på som medisin. Men to infusjoner var det samme som å spise Faktor VIII, og det var forbudt. Dette synspunktet er absurd, for Faktor VIII er en koagulasjonsfaktor som ikke har noe med spising eller å tilføre kroppen næring å gjøre. Dessuten har ikke det å skille mellom én infusjon og to infusjoner noe logisk grunnlag.

I 1975 forandret medlemmene av det styrende råd sitt standpunkt, og de bestemte at infusjoner af Faktor VIII ikke lenger var forbudt; det var et samvittighetsspørsmål. Men det styrende råd ønsket ikke å publisere sitt nye standpunkt, slik at de ikke skulle tape ansikt. Det var først i 1978 at Faktor VIII ble nevnt på en indirekte måte i Vakttårnet. Men teksten var uklar, og det var vanskelig å forstå hva det styrende råds avgjørelse var.

Det virkelige problemet med denne situasjonen var at i fire år kunne ikke blødere, som stolte på det styrende råd, bruke Faktor VIII. Dette førte til sterke smerter hos dem som fikk indre blødninger i deres vitale organer, og det er mulig at noen blødde ut og døde. Det ville ha vært viktige for trofaste blødere å bli informert med det samme det styrende råds nye avgjørelse ble tatt, slik at de kunne begynne å bruke Faktor VIII. Men for ikke å bli kritisert ble avgjørelsen først publisert på en uklar måte tre år senere. Som nevnt, kunne forbudet i denne tiden føre til store problemer for bløderne, innbefattet til døden.[3]

DEN KUNSTIGE FORSKJELLEN PÅ STØRRE OG MINDRE BLODFRAKSJONER 

Som jeg allerede har nevnt, var det et seminar i Arboga i Sverige i 1990, hvor de  kommende medlemmene av sykehuskontaktutvalgene ble undervist om hvordan de kunne hjelpe sine brødre og søstre. Fem år senere var det et oppfriskningskurs, og noen av de argumenter som ble presentert på dette kurset, var like absurde som synspunktet angående Faktor VIII.

Jeg siterer fra seksjonen: «Å resonnere på grunnlag av bibelske prissipper og medisinske fremgangsmåter», punkt 1 og 2:

  1. Prinsipp: Blodet representerer skapningens liv. Det er galt å spise det, og ved dette opprettholde ditt liv ved hjelp av livsblodet til en annen person, enten blod fra mennesker eller fra dyr. «Dere skal ikke spise blodet av noe som helst slags kjød, For sjelen [livet] i all slags kjød er dets blod ved sjelen i det. Enhver som spiser det, skal avskjæres.» (3. Mosebok 17:14)
  2. a) Anvendelse: Det er galt å akseptere en transfusjon av fullblood eller av en av de større blodkomponentene (som røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller plasma). Dette er det samme som å spise blod.
  3. b) Anvendelse: Å ta imot immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer, albumin, og andre små blodfraksjoner i den hensikt å helbrede sykdom og ikke i den hensikt å gi næring til kroppen er et samvittighetsspørsmål.
  4. Prinsipp: Blod som har gått ut av kroppen, må ikke igjen bli ført tilbake i den hensikt å gi kroppen næring. Blod som har gått ut av kroppen, som et symbol på liv, må bli «helt ut». Det vender tilbake til Livgiveren, Jehova.  (3. Mosebok 17:13; 5. Mosebok 12:15, 16)
  5. a) Anvendelse: Å samle opp blod før en operasjon, å lagre blod før senere å føre tilbake pasientens eget blod, kan ikke bli akseptert.

Den første absurditet: Det syn at det ikke er bruken av blod som er galt, men hensikten med bruken. Hvis blod blir brukt som mat for å gi næring til kroppen, så er det galt. Men hvis blod blir brukt for å kurere sykdom, er det ikke galt.

Den andre absurditet: Den avgjørelse et vitne treffer angående hvilke blodfraksjoner han eller hun kan akseptere i en livstruende situasjon, er basert på det styrende råds definisjon av hva det vil si å spise. Derfor er det å opprettholde livet for Jehovas vitner basert på en menneskelig definisjon av et ord, og ikke på Guds lov!

Den tredje absurditet: Den idiosynkratiske måte medlemmene av det styrende råd definerer «mat» og «ernæring». Definisjonen i sitatet er at infusjoner av helblod, røde blodceller, hvite blodceller og blodplater er det samme som å spise blod. Men infusjoner av immunglobuliner, kuagulasjonsfaktorer, albumin, og andre små blodfraksjoner ikke er forbudt, fordi det ikke er det samme som å spise blod.

La oss se på de nevnte blodbestanddelene fra synspunktet «å spise» og «å ta til seg næring». Blodplatene utgjør 1 % av blodvolumet. Deres funksjon er å binde seg til det sted hvor en blodåre er ødelagt og derved å stoppe blødningen. Disse cellene har intet å gjøre med å spise eller gi kroppen næring. Hvite blodceller utgjør også 1 % av blodvolumet, og de er celler i immunsystemet. Deres funksjon er å beskytte kroppen mot smittsomme sykdommer og mot fremmede inntrengere. Disse cellene har ikke noe å gjøre med å gi næring til kroppen. Albumin er på den annen side proteiner som utgjør 2 % av blodvolumet. De binder seg til forskjellige molekyler i blodet og transporterer disse. Deres hovedfunksjon er å regulere bevegelsen av molekyler i kapillarene gjennom forskjellige membraner. Disse proteinene har en funksjon i forbindelse med metabolisme og å gi kroppen næring.

Det som er absurd ved hele sitatet fra oppfriskningskurset, er at infusjon av blodplater og hvite blodceller blir definert som å spise disse, på tross av at de ikke har noe som helst å gjøre med å tilføre kroppen næring. Men infusjon av albumin blir ikke definert som å spise dette, på tross av det faktum at disse proteinene utgjør 2 % av blodvolumet og har den funksjon å gi kroppen næring.

Ordene i sitatet fra oppfriskningskurset er så fullstendig meningsløse, at noen kan undre seg over om de er sitert korrekt. Jeg kan da si at jeg har originaldokumentene fra oppfriskningskurset, og jeg garanterer at de er sitert korrekt. Vår tjeneste for Riket for november 2006 hadde en tabell over hvilke blodbestanddeler som det styrende råd forbyr oss å bruke, og hvilke blodbestanddeler som er et samvittighetsspørsmål:

Tabell 1.3 Blodfraksjoner som det styrende råd tillater og ikke tillater  

ARBEIDSARK 1

UAKSEPTABELT FOR KRISTNE DIN PERSONLIGE AVGJØRELSE
FULLBLOD FRAKSJONER Valg du må treffe
PLASMA ALBUMIN — OPPTIL 4 % AV PLASMA

Et protein som blir utvunnet av plasma. Noen typer albumin finnes også i planter, i slike næringsmidler som melk og egg og i morsmelk. Albumin fra blod blir noen ganger brukt i volumekspandere for å behandle sjokk og alvorlige brannskader. Disse preparatene kan inneholde opptil 25 % albumin. Ørsmå mengder blir brukt i framstillingen av mange andre legemidler, deriblant visse typer erytropoietin (EPO). (De typene EPO som blir brukt i Europa, inneholder ikke albumin.)

____ Jeg godtar albumin

eller

____ Jeg avviser albumin

IMMUNGLOBULINER — OPPTIL 3 % AV PLASMA

Proteinfraksjoner som kan bli brukt i enkelte legemidler som bekjemper virus og sykdommer, for eksempel difteri, stivkrampe, virushepatitt og rabies. De kan også bli brukt for å forebygge enkelte medisinske tilstander som er livstruende for et foster, og for å nøytralisere virkningene av slange- eller edderkoppgift.

____ Jeg godtar immunglobuliner

eller

____ Jeg avviser immunglobuliner

KOAGULASJONSFAKTORER — MINDRE ENN 1 % AV PLASMA

Det finnes forskjellige typer proteiner som hjelper blodet til å koagulere for å stanse blødning. Noen gis til pasienter som har lett for å blø. De blir også brukt i medisinsk lim for å lukke sår og stanse blødning etter operasjoner. Én kombinasjon av koagulasjonsfaktorer er kjent som kryopresipitat. Merk: Det finnes nå enkelte koagulasjonsfaktorer som ikke er utvunnet av blod.

____ Jeg godtar koagulasjonsfaktorer som er utvunnet av blod

eller

____ Jeg avviser koagulasjonsfaktorer som er utvunnet av blod

RØDE BLODCELLER HEMOGLOBIN — 33 % AV RØDE BLODCELLER

Et protein som transporterer oksygen rundt omkring i kroppen og karbondioksid til lungene. Produkter som lages av hemoglobin fra mennesker eller dyr, kan bli brukt til å behandle pasienter med akutt anemi eller omfattende blodtap.

____ Jeg godtar hemoglobin

eller

____ Jeg avviser hemoglobin

HEMIN — MINDRE ENN 2 % AV RØDE BLODCELLER

En enzymhemmer utvunnet av hemoglobin som blir brukt for å behandle en gruppe sjeldne genetiske blodsykdommer (kjent som porfyri) som påvirker fordøyelsessystemet, nervesystemet og sirkulasjonssystemet.

____ Jeg godtar hemin

eller

____ Jeg avviser hemin

HVITE BLODCELLER INTERFERONER — EN ØRLITEN FRAKSJON AV HVITE BLODCELLER

Proteiner som bekjemper visse virusinfeksjoner og kreftsykdommer. De fleste interferoner er ikke utvunnet av blod. Noen lages av fraksjoner av hvite blodceller hos mennesker.

____ Jeg godtar interferoner som er utvunnet av blod

eller

____ Jeg avviser interferoner som er utvunnet av blod

BLODPLATER For tiden utvinnes det ingen fraksjoner fra blodplater med tanke på direkte bruk i medisinsk behandling.
TILSETTING AV EN MARKØR O.L. Diagnostiserer eller behandler sykdom. Noe blod blir tappet, blandet med et legemiddel, og ført tilbake til pasienten. Hvor lenge blodet er utenfor kroppen, kan variere. ____ Jeg godtar dette

____ Jeg vil kanskje godta dettei

____ Jeg avviser dette

BLODPLATEGEL; AUTOLOG (DET VIL SI «FRAMSTILT AV DITT EGET BLOD») Tetter sår, reduserer blødning.Noe blod blir tappet og konsentrert til en løsning som er rik på blodplater og hvite blodceller. Denne løsningen blir brukt på operasjonssteder eller sår. Merk: I noen tilfeller blir det brukt en koagulasjonsfaktor som er utvunnet av blod fra kveg. ____ Jeg godtar dette

____ Jeg vil kanskje godta dettej

____ Jeg avviser dette

Merk: Det varierer fra lege til lege hvordan disse medisinske behandlingsmetodene blir brukt. Du bør få legen din til å forklare nøyaktig hva enhver foreslått behandlingsmetode går ut på, for å forvisse deg om at den er i harmoni med bibelske prinsipper og med de avgjørelsene du har truffet i samsvar med din samvittighet.

Tabell 1.2 viser at ifølge det styrende råd er det et personlig valg om et vitne vil akseptere albumin, immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer, hemoglobin, hemin og interferoner. Men fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma er forbudt for kristne. Oppfriskningskurset skjelnet mellom «de større blodkomponenter», som var forbudt for kristne, og «de mindre blodkonponenter» som kunne aksepteres. Men blodplater og hvite blodceller utgjør hver bare 1 % av blodvolumet, mens albumin utgjør 2 % av blodvolumet, og hemoglobin utgjør 13 % av blodvolumet. Men begge blir kalt «de mindre blodfraksjonene».

Det er grunnlag for å stille spørsmål om å klassifisere plasma som forbudt for kristne. Denne strågule væsken utgjør 55 % av blodvolumet. Den inneholder 92 % vann, opp til 4 % albumin, opp til 3 % immunglobuliner og mindre en 1 % koagulasjonsfaktorer. Det er riktig at plasma bidrar til metabolismen i kroppen. Hvis vi fjernet alt vannet, så kunne dette vannet bli infusert i blodårene. For det er ikke noe forbud mot vann. Og de stoffene som ville bli igjen når vannet ble fjernet, ville alle være antagelig for kristne, ifølge medlemmene av det styrende råd. Det gir ingen god mening at hver del som plasma består av, kan aksepteres av kristne, men alle delene sammen er forbudt for kristne. Så uansett fra hvilken vinkel vi ser på tabell 1.2, så er innholdet i tabellen ulogisk og ufornuftig.

Det er helt klart at ingen av de blodkomponenter som er nevnt i tabellen,  er blod. Og i strid med det styrende råds avgjørelse så er det ingen bibelsk grunn for at kristne ikke kan akseptere en infusjon av alle disse komponenter, innbefattet plasma, røde blodlegemer, hvite blodlegemer og blodplater. Men det kan være en medisinsk grunn for å nekte en infusjon av hvilken som helst av disse komponentene. Grunnen er at enhver blodkomponent kan overføre sykdommer til den som får den infusert. Og selv om blodkomponenten ikke overfører noen sykdom, kan den skade immunsystemet til den som får infusjonen.

Jeg vil legge til at det kan være en viss logikk i det styrende råds skille mellom blodkomponentene. Røde blodceller, hvite blodceller, blodplater, og plasma regnes som blodets hovedkomponenter. Derfor kan man argumentere med at disse komponenter er innbefattet i det hebraiske ordet dam og det greske ordet haima. Og derfor er disse komponentene innbefattet i ordene om å holde seg borte fra blod. Men fordi dette ikke er skrevet i Bibelen, må det være den enkeltes samvittighet som må avgjøre om han eller hun vil bruke disse komponentene. Enhver kristen har rett til å treffe en personlig avgjørelse i dette spørsmålet. Det som er galt, er at medlemmene av det styrende råd har truffet en avgjørelse på vegne av alle Jehovas vitner og har forbudt bruken av disse fire komponentene.

Det bibelske forbudet mot «blod» gjelder bare den røde væsken i årene til dyr og mennesker. Det finnes ikke noe forbud mot noen av de komponenter blodet består av.

Å LAGRE ENS EGET BLOD FOR Å FÅ DET INFUSERT SENERE 

Både oppfriskningskurset for sykehuskontakutvalgene og boken Bli i Guds kjærlighet sier at det å lagre ens eget blod er forbudt. Dette ble drøftet i Vakttårnet for 15. oktober 2000, side 31:

Det hender at en lege oppfordrer en pasient til å deponere en del av sitt eget blod noen uker før en operasjon (preoperativ autolog blodgivning), slik at legen kan gi pasienten hans eget lagrede blod hvis behovet oppstår. Men det å samle opp, lagre og overføre blod på denne måten er direkte i strid med det som sies i 3. Mosebok og 5. Mosebok. Blod skal ikke lagres; det skal helles ut — billedlig talt gis tilbake til Gud. Det er sant at Moseloven ikke gjelder i dag. Men Jehovas vitner har respekt for de prinsippene Gud innarbeidet i denne loven, og de er fast bestemt på å ’avholde seg fra blod’. Vi gir derfor ikke blod, og vi lagrer heller ikke vårt eget blod med tanke på en senere blodoverføring — i tråd med prinsippet om at blodet skal ’helles ut’. En slik framgangsmåte er i strid med Guds lov.

Andre behandlingsmetoder og tester som har med en persons eget blod å gjøre, er ikke like tydelig i strid med Guds uttrykte prinsipper. Mange kristne har for eksempel gått med på at noe av deres eget blod blir tappet for at det skal bli testet eller analysert og deretter bli kastet. Det kan også forekomme at leger anbefaler andre og mer innviklede framgangsmåter som har med en persons eget blod å gjøre.

Under visse kirurgiske inngrep kan for eksempel noe blod bli ført ut av kroppen i en prosess som kalles hemodilusjon. Det blodet pasienten har igjen, blir fortynnet. Senere blir blodet i det utvendige kretsløpet ført tilbake til pasienten, slik at blodverdien blir mer normal. Blod som renner ut av et sår, kan på lignende måte bli samlet opp og filtrert, slik at de røde blodcellene kan bli ført tilbake til pasienten. Dette kalles blodoppsamling. I en noe annerledes prosess kan blod bli ført inn i en maskin som midlertidig overtar en funksjon som normalt utføres av kroppsorganer (for eksempel hjertet, lungene eller nyrene). Blodet i maskinen blir deretter ført tilbake til pasienten. I andre tilfeller blir blod ført til en separator (sentrifuge), slik at skadelige eller ødelagte deler av det kan fjernes. Målet kan også være å skille ut noe av en blodbestanddel og bruke det et annet sted i kroppen. Videre blir det utført tester der noe blod blir tappet for at det skal bli tilsatt en markør eller bli blandet med et legemiddel, og deretter blir det ført tilbake til pasienten.

Detaljene kan variere, og det vil utvilsomt bli utviklet nye framgangsmåter, behandlingsmetoder og tester. Det er ikke vår oppgave å analysere hver eneste variasjon og treffe en avgjørelse. En kristen må selv avgjøre hvordan hans eget blod skal behandles i løpet av en operasjon, en medisinsk test eller en kur. Han bør på forhånd skaffe seg informasjon fra legen eller teknikeren om hva som kan komme til å bli gjort med blodet hans under prosessens gang. Deretter må han treffe en avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. (Se rammen.)

SPØRSMÅL DU KAN STILLE DEG

Hvis noe av blodet mitt blir ført ut av kroppen og blodstrømmen kanskje til og med blir midlertidig avbrutt, kan jeg da med god samvittighet betrakte dette blodet som noe som fremdeles er en del av meg, slik at det ikke er nødvendig å «helle det ut på jorden»?

Får jeg problemer med min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, hvis noe av blodet mitt under diagnostisering eller medisinsk behandling blir tappet, bearbeidet og ført tilbake til kroppen igjen?

Vi bør merke oss at de grunner som blir oppgitt for ikke å lagre ens eget blod er annerledes enn de grunner som er oppgitt for ikke å ta imot fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma. I følge oppfriskningskurset er de nevnte blodfraksjonene forbudt fordi det å ta imot dem oppfattes som det samme som å spise dem, noe som er forbudt. Men forbudet mot å lagre ens eget blod er basert på Moselovens påbud om å helle blodet ut på marken — blodet fra en død skapning kan ikke bli brukt i noen som helst hensikt.

 Blodet ble helt ut på marken når en skapning var død, og dette var et tegn på respekt for livgiveren, Jehova Gud. Når blodet ble helt ut, var det et symbol på at livet gikk tilbake til Gud. Men når en person lagrer sitt eget blod for å få de igjen under en operasjon, så er ikke personen død, og hans liv skulle ikke bli gitt tilbake til Gud. Det er også slik at det blodet som blir overført til personen, ikke er blodet til et annet menneske, men hans eget blod.

En artikkel i Vakttårnet for 1. august 1980, side 30, drøfter transplantasjoner og om det å motta en transplantasjon er det samme som å spise den andre personens kjøtt og derved bli en kannibal. Artikkelen sier:

Det blir også hevdet at transplantasjoner av organer er noe annet enn kannibalisme, ettersom «donoren» ikke er blitt drept eller brukt som føde.

På lignende måte var det blodet av en død skapning og ikke en levende skapning som ikke skulle bli lagret. Fordi den personen som lagrer sitt blod, ikke er død, så kan ikke forbudet mot å lagre blodet av en død skapning bli anvendt på lagringen av en levende skapnings blod. Dessuten er loven mot å lagre en død skapnings blod en del av Moseloven, som ikke lenger er gyldig. Det finnes ingen lov i Bibelen som forbyr å lagre sitt eget blod.

Vi må derfor konkludere med av avgjørelsen — eller rettere sagt ordren — om ikke å lagre ens eget blod ikke har noe grunnlag i Bibelen. Derfor er spørsmålet om å lagre sitt blod eller ikke et samvittighetsspørsmål, som hver enkelt må avgjøre.

Blodet av døde skapninger må ikke bli lagret, men det må bli helt ut. Forbudet mot å lagre blodet kan ikke bli anvendt på lagring av ens eget blod med tanke på en fremtidig operasjon, fordi forbudet bare gjelder døde skapninger. Forbudet var en del av Moseloven, som ikke lenger er gyldig.

For å understreke selve poenget i forbindelse med lagring av blod skal jeg sammenligne dette med andre fremgangsmåter som er nevnt i Vakttårnets litteratur som er lovlige. Her følger noen seksempler:

  • Når en mengde blod blir tatt fra blodårene for å merke det eller for å blande det med en medisin, så kan det bli lagret i flere minutter før det blir ført tilbake til pasienten.
  • Når blodet strømmer ned i et sår, blir det samlet opp, filtrert, og de røde blodcellene blir ført tilbake til pasienten. De røde blodcellene kan bli lagret i 30 minutter eller mer.
  • Når blodet blir tatt fra en åre for å bli analysert, kan det bli lagret i flere dager hvis det blir sendt til et laboratorium som spesialiserer seg på sjeldne tester. Etter å ha blitt analysert, blir det kastet.
  • Når blodet blir tatt fra en åre for å lagre det med tanke på å returnere det til pasienten ved en fremtidig operasjon, kan blodet bli lagret i én eller to uker, eller i flere uker.

I alle disse tilfellene blir blodet til pasienten tatt fra ham og senere blir det returnert til ham. Forskjellen på disse eksemplene er tiden, det vil si hvor lenge blodet blir lagret i hvert tilfelle. Det gir ingen mening å si at når blodet blir tatt fra en åre og lagret i tre eller flere dager, så er dette et samvittighetsspørsmål. Men hvis ens blod blir tatt fra en åre og lagret i én uke eller to uker før det blir ført tilbake under en operasjon, det er forbudt.

DET ENKELTE VITNES SAMVITTIGHET BLIR OVERSTYRT AV SAMVITTIGHETEN TIL MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD

Avgjørelsen til det styrende råd om at det er forbudt å lagre ens eget blod, er et typisk eksempel som viser hvordan medlemmene av det styrende råd setter sin samvittighet over vitnenes samvittighet. Når det gjelder spørsmål som er forbundet med blod, så er det flere eksempler på dette.

Arbeidet til en sykepleier som er et vitne, er å pleie pasienter og å gi dem de medisinene som legen har foreskrevet. I noen situasjoner kan en lege foreskrive en blodoverføring, og sykepleieren blir bedt om å foreta den. Å utføre dette arbeidet eller ikke vil være basert på sykepleierens samvittighet. Å gi en blodoverføring er en liten del av hennes arbeid, og derfor kan sykepleierens samvittighet tillate henne å gjøre dette.[4] Et brev fra det styrende råd av 18. Juni 2018 til sykehuskontaktutvalgene forandret denne situasjonen:

Vi vil informere dere om en oppdatert policy om å gjennomføre en blodoverføring som er blitt foreskrevet av en overordnet. Den tidligere policy var at det ville være et spørsmål om ens personlige avgjørelse basert på ens samvittighet om en ville følge en slik ordre. Men etter en nøye vurdering av spørsmålet, har det styrende råd bestemt at gjennomføringen av en blodoverføring er så nær forbundet med en ubibelsk praksis at en uten tvil vil bli medskyldig til en gal handling. Derfor ville det ikke være riktig av en kristen å gjennomføre en blodoverføring under noen omstendigheter — 1. Mosebok 9:4; Apostlenes gjerninger 15:28, 29.[5]

Dette brevet viser at medlemmene av det styrende råd tror at de har myndighet til å diktere andre vitner når de finner det passende og til og med overstyre samvittigheten til andre vitner. Men dette er et angrep på den kristne frihet som Paulus nevner i Galaterne 5:1. Ingen eldste har en slik myndighet.

Den medisinske vitenskap utvikler hele tiden nye metoder og nye produkter for å behandle syke mennesker. Noen av disse metoder innbefatter benmarg hvor blodet blir laget, forskjellige organer, og blodet selv. Gjennom årene er det mange brev angående nye metoder og nye fremgangsmåter som har blitt sendt til sykehuskontaktutvalgene fra det styrende råd. Noen brev har sagt at en bestemt metode kan bli brukt av vitnene hvis deres samvittighet tillater det. Andre brev har sagt at bestemte metoder ikke kan brukes av vitnene. I en periode på fem år anslår jeg at mer enn 20 slike brev har blitt sendt og mottatt.

Hensikten med disse brevene har vært at medlemmene av sykehuskontaktutvalgene skal fortelle syke vitner om en metode kan brukes eller representerer et brudd på kristne prinsipper. Det er selvsagt en fordel at det finnes en avdeling for sykehusinformasjon i USA, og at kvalifiserte brødre og søstre foretar studier og kan gi råd til sykehuskontaktutvalgene i forskjellige situasjoner. Det er også godt at de gir beskrivelser av nye metoder og fremgangsmåter.

Men det som ikke kan aksepteres, er at medlemmene av det styrende råd gjennom avdelingen for sykehusinformasjon foretar bestemmelser over hodet på de enkelte vitner. Jeg har allerede nevnt to slike eksempler, at blod ikke kan bli lagret og at sykepleiere ikke kan foreta blodoverføringer. Men det er også et stort antall andre situasjoner hvor det styrende råd setter til side vitnenes samvittighet til fordel for sin egen samvittighet.

[1]. The Watchtower ONLINE LIBRARY med publikasjoner fra 1945 to 1985 har oppføringen «sett på som å spise» har 11 henvisninger under «blodoverføringer». En av henvisningene er til brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod, som sitatet er tatt fra.

[2]. Kingdom Ministry, November 1990, pages 3, 4.

[3]. En detaljert drøftelse av blødere og Faktor VIII finnes i artikelene «Manslaughter» i kategorien «The eleven disfellowshipping offenses» og artikkelen «The implementation of the elder arrangement was a blessing — the creation of the Governing Body has been a disaster» i kategorien «The Governing Body».

[4]. Flere sykepleiere har fortalt meg at de ikke har noen problemer med å gjennomføre en blodoverføring, fordi det er en del av deres arbeide, og blodoverføringen er ikke foreskrevet av dem. Men leger og sykepleiere, som er vitner, vil ikke foreskrive en blodoverføring. Vi kan også tenke på at en jøde ikke kunne spise kjøtt fra et selvdødt dyr, men han kunne selge dyret til en som ikke var jøde.

[5]. Menighetens medlemmer ble også informert om denne nye policy.

HAR MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD BLODSKYLD PÅ GRUNN AV DERES LOVER OM BLOD?   

En person som dreper en annen person eller forårsaker en annen persons død på grunn av grov uaktsomhet, har blodskyld.

I artikkelen «Grov uaktsomhet og blodskyld — det styrende råd blir krevd til regnskap» argumenterer jeg for at medlemmene av det styrende råd har blodskyld i forbindelse med eksklusjon av stoffmisbrukere. For å klare å bli fri fra misbruket, trenger misbrukeren metadon eller en lignende medisin, og han trenger full støtte av familie og venner. Bruk av metadon var forbudt i 40 år, og støtte fra familie og venner har vært forbudt i 50 år. I løpet av denne tiden har mist 18 000 stoffmisbrukere, som har vært Jehovas vinter, dødd. Livet til mange av disse kunne ha vært reddet hvis det styrende råd hadde tillatt den støtte de trengte. Derfor har medlemmene av det styrende råd blodskyld på grunn av sin grove uaktsomhet ved å forby den støtte som stoffmisbrukerne, som ønsket å bli fri for sitt misbruk, trenger.

Kan de lover som det styrende råd har gitt i forbindelse med blod sies å være grov uaktsomhet? Og har de blodskyld? Situasjonen er ikke så klar som i forbindelse med stoffmisbrukere, hvor døden til mange av dem var forårsaket av det styrende råds handlinger og grove uaktsomhet. For å vise at grov uaktsomhet eksisterer, må vi vise at det er en direkte forbindelse mellom handlingene til medlemmene av det styrende råd og døden til et eller flere vitner.

Forbudet mot Faktor VIII til bruk for blødere varte i fire år, mellom 1972 og 1975, og informasjonen om at forbudet var opphevet, ble først publisert i 1978. Hvis én eller flere blødere døde fordi de ikke fikk Faktor VIII i denne perioden, har medlemmene av det styrende råd blodskyld for dette.

Det er klart at forbudet mot å lagre ens eget blod før en operasjon er det samme som grov uaktsomhet. Jeg har tidligere vist at dette forbudet ikke er basert på Bibelen. Jeg vil  beskrive følgende situasjon: Et vitne har en stor kreftsvulst med mange utvekster, og kirurgen innser at hvis han skal fjerne alle utvekstene, vil blødningen bli så stor, at han ikke klarer det uten å tilføre pasienten blod. På grunn av dette spør kirurgen om pasienten kan lagre en del av sitt blod før operasjonen. Men vitnet nekter. I løpet av operasjonen fjerner kirurgen den store kreftsvulsten, men flere av utvekstene kan han ikke fjerne uten å tilføre blod. Etter operasjonen begynner disse utvekstene å gro, og de sprer seg. Til slutt får vitnet uhelbredelig kreft, og etter en kort tid så dør han.

Min erfaring etter 27 år som medlem av sykehuskontaktutvalget i Oslo er at den situasjon som jeg har beskrevet, er vanlig. Når svulstene som skal fjernes er store, får vitnet som ikke vil ha blod eller lagre sitt eget blod, en dårligere behandling enn dem som aksepterer blod. Vi vet at mennekebudet om at det er forbudt å lagre sitt eget blod før en operasjon, i mange tilfeller reduserer livslengden til pasienten. Derfor kan medlemmene av det styrende råd med rette beskyldes for å ha blodskyld.

Forbudet mot bruken av den røde væsken i årene til dyr og mennesker er basert på Bibelen. Men hva kan vi si om forbudet mot røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma? Kan dette forbudet innebære grov uaktsomhet? Forbudet er et menneskebud som ikke er basert på Bibelen. Forbudet er derfor galt, og samvittigheten til hver kristen skulle avgjøre om han ville akseptere disse blodfraksjonene eller ikke.

Fordi en mulig smitte i blodet eller i de nevnte komponenter, og muligheten for at immunsystemet kan bli skadet hvis man mottar disse, så er det flere mennesker som dør fordi de har fått blod eller blodfraksjoner enn de som ikke har fått noen av disse. Som jeg allerede har nevnt, er det bare to personer i vårt land som har dødd i løpet av de 20 årene fra 1990 til 2010, og som muligens kunne ha reddet livet ved å få en blodbestanddel. Vi kan derfor si at selv om selve forbudet er galt, så har forbudet spart flere liv enn det har tatt liv. På grunn av dette kan jeg ikke se at dette forbudet er et uttrykk for grov uaktsomhet som fører til blodskyld.

BLODOVERFØRING SOM LEDER TIL EKSKLUSJON ELLER TIL AT MAN «TREKKER SEG»

Etter andre verdenskrig ble blodoverføringer brukt i stor målestokk. Men som jeg allerede har nevnt, så var det nesten ingen vitner som aksepterte en blodoverføring. Men hvis et vitne tok imot en blodoverføring, hva skulle da menigheten gjøre?

Å TA IMOT BLOD FØRER TIL EKSKLUSJON 

I de 15 årene fram til 1961 ble ikke et domsutvalg dannet om noen tok imot blodoverføring. Men så skjedde det en forandring. Boken Jehovas vitner—Forkynnere av Guds Rike, sidene 183, 184,  sier:

I samsvar med denne forståelsen har det siden 1961 vært slik at personer som har ignorert Guds krav, tatt imot blodoverføring og ikke angret, er blitt utstøtt av Jehovas vitners menigheter,

Grunnlaget for eksklusjon finnes i Vakttårnet for 15. mars 1961, side 143:

I betraktning av hvor alvorlig det er å føre blod inn i den menneskelige organisme ved en blodoverføring, vil da en innvigd, døpt kristen som bryter Bibelens påbud vedrørende dette ved å ta blodoverføring, utsette seg for å bli utstøtt fra den kristne menighet?

Guds inspirerte Ord svarer ja…

 (Ap. gj. 15: 23—29) Det apostoliske brev, som var skrevet under ledelse av Guds hellige ånd, sa således til alle de troende kristne at blod og det som var drept uten at blodet var blitt tappet ut, var blant de nødvendige ting de måtte avholde seg fra… Under den lov som Gud hadde gitt Israels folk gjennom mellommannen, profeten Moses, skulle de jøder eller de omskårne proselytter som brøt Guds forbud mot å spise og drikke dyreblod, utryddes av hans utvalgte folk.

Det er ingen henvisning til et skriftsted som sier at det å ta imot en blodoverføring fører til eksklusjon. To argumenter blir brukt: Det henvises til ordene i Apostlenes gjerninger 15:28, 29, og ordene «nødvendige ting» blir fremhevet. Det er så en henvisning til det som skjedde i Israel. Personer som spiste blod, ble utryddet fra folket. På lignende måte må personer i dag som misbruker blod, vil bli «utryddet fra Guds folk» ved å bli ekskludert fra menigheten. Hvis denne analogien var passende, måtte enhver synd som førte til dødsstraff i Israel, føre til eksklusjon i moderne tid. Men dette er ikke noe som medlemmene av det styrende råd mener og praktiserer. Angående det første argumentet, så kan ikke ordene «nødvendige ting» rettferdiggjøre eksklusjon.

Å TA IMOT BLOD FØRER TIL AT MAN «TREKKER SEG» 

Eksklusjon av vitner som tok imot blod uten å angre varte i mer enn 20 år. Boken for eldste Gi akt på dere selv og på hele hjorden (1991) oppgir «å unnlate å avholde seg fra blod» som en eksklusjonsgrunn, og en udatert liste fra avdelingskontoret over eksklusjonsgrunner fra siste del av 1990-årene oppgir også «misbruk av blod» som eksklusjonsgrunn. Men en lignende liste fra 2005 oppgir at «å unnlate å avholde seg fra blod» er bevis for at man har trukket seg fra menigheten.

Boken Vær hyrder for Guds hjord (2019) 18.3 (3) sier:

Å ta imot blod frivillig og uten å angre: Hvis en person frivillig har tatt imot en blodoverføring, kanskje fordi han ble utsatt for sterkt press, skal utvalget (ikke et domsutvalg) få fram sakens fakta og vurdere hans holdning. Hvis han angrer, bør utvalget gi åndelig hjelp i samsvar med veiledningen i Galaterne 6:1 og Judas 22, 23. Ettersom han er å ndelig svak, vil han en tid framover ikke være kvalifisert til å    ha spesielle privilegier. I noen tilfeller kan det også være nødvendig a ta fra ham andre privilegier, som det å kommentere på møtene og ha elevoppdrag på midtukemøtet. Avhengig av omstendighetene kan det være at utvalget også må sørge for at følgende opplysning blir gitt til menigheten på et midtukemøte: «De eldste har behandlet en sak som har med [personens navn] å gjøre. Dere vil sikkert bli glade for å høre at å åndelige hyrder gjør det de kan for å gi hjelp.» Hvis de eldste i utvalget på den annen side kommer til at han ikke angrer, skal de gi en oppysning til menigheten fordi dette betyr at han har trukket seg.

Punkt 18:1 sier:

Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.

Den første og siste del av det første sitatet ovenfor er interessant, siden den direkte motsier ordene i det siste sitatet. Det er ikke personen selv som bestemmer at han skal trekke seg fra menigheten fordi han «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner». Det er de eldste som vurderer at han ikke angrer, og på grunn av dette kaster de ham ut av menigheten under det påskudd at han frivillig har forlatt menigheten.

Jeg skal illustrere saken på følgende måte: En søster blir innlagt på sykehus for å føde. Barnet blir født, og moren får store blødninger. Legene er ikke i stand til å stoppe blødningene, og mannen blir spurt om han tillater at hun får en blodoverføring. Men han nekter. Han blir spurt flere ganger, men hver gang nekter han. En lege tar ham så med til rommet hvor hans kone ligger. Hun er uten bevissthet og svært blek. Legen viser mannen alle håndklærne som er gjennomtrukket av blod, og han sier: «Hvis din kone ikke får en blodoverføring innen kort tid, vil hun dø.» I denne situasjonen gir mannen tillatelse til en blodoverføring, og konen får flere poser med blod.

Etter denne traumatiske opplevelsen må mannen møte for et utvalg av tre eldste. Deres mål er å finne ut hvilken holdning mannen har, og de spør ham om han angrer sin handling. Han svarer: «Jeg er klar over at jeg har brutt Jehovas lov ved å gi tillatelse til at min kone fikk blodoverføring. Men det er ikke mulig for meg å angre det jeg gjorde. Ved min handling reddet jeg min kones liv, og hvis jeg sier at jeg angrer, sier jeg i virkeligheten at jeg angrer at jeg reddet hennes liv. Brødre, jeg vet at jeg ikke skulle føle det på denne måten, men jeg ville lyve hvis jeg sa noe annet. Jeg ønsker fremdeles å være et av Jehovas vitner, og jeg håper at Jehova forstår hvorfor jeg brøt hans lov.»

Hva vil skje nå? På det kommende midtukemøtet vil de eldste informere menigheten om at denne mannen ikke lenger er et av Jehovas vitner. Denne situasjonen viser at det Eldsteboken sier om det å trekke seg, er selvmotsigende. Å si at mannen har trukket seg fra menigheten fordi han «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner», er en løyn. Ved å bruke den eufemismen at mannen har trukket seg, så trenger de eldste ikke å innrømme at de har kastet mannen ut av menigheten fordi han brøt Guds lov for å redde livet til sin kone.

Jeg vil understreke det punktet at de eldste kastet mannen ut av menigheten med et annet eksempel. En bror sier til de eldste: «Jeg er enig i at jeg må avholde meg fra blod, det vil si, fra den røde væsken i årene til dyr og mennesker. Jeg er enig i at å ta imot små fraksjoner av blod, er et samvittighetsspørsmål. Men hvilke fraksjoner dette gjelder, er ikke nevnt i Bibelen. Bare en liten mengde blodplater og hvite blodceller finnes i våre årer. Og min mening er at hvorvidt man kan akseptere disse faktorer eller ikke også er et samvittighetsspørsmål. Jeg var på sykehus siste uke, og jeg tok imot en infusjon av blodplater for å redde mitt liv.»

Hva vil skje nå? Bibelen forbyr ikke bruken av blodplater eller av andre blodfraksjoner. Men medlemmene av det styrende råd har forbudt bruken av plasma, røde blodceller, hvite blodceller og blodplater. Broren har tatt imot blodplater, og det er klart at han ikke angrer. Derfor vil han bli kastet ut av menigheten med den falske begrunnelsen at han «ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner».

FORANDRINGEN FRA EKSKLUSJON TIL DET «Å TREKKE SEG»

I det 20. århundre ble personer som tok imot blod og som ikke angret, ekskludert. Men i det 21. århundre blir slike personer sett på som at de hadde trukket seg, det vil si, at de frivillig hadde gått ut av menigheten. Hva var grunnen for denne forandringen? Tydeligvis for ikke å tape ansikt og for a slippe rettsforfølgelse.

Som eksempel, la oss tenke på mannen som reddet sin kones liv, men som brøt Guds lov. Hvis han ble ekskludert for denne handlingen, ville det være det samme som å bli kastet ut av menigheten, fordi han reddet sin kones liv. Hvis informasjonen om dette ble offentlig kjent, ville det sette Jehovas vitner i et dårlig lys. Men hvis vitnene kan si at broren forlot menigheten av egen fri vilje, etter at han reddet sin kones liv, kan en offentlig fordømmelse unngås. En person som ble kastet ut fordi han reddet sin kones liv, kan anlegge sak mot menigheten og kreve kompensasjon. Men i en slik situasjon vil menigheten argumentere med at han forlot menigheten av egen fri vilje.

Saken er at for å redde ansikt, å unngå å bli satt i et dårlig lys, og for å unngå å bli rettsforfulgt, bruker det styrende råd et selvmotsigende språk. I de fleste tilfeller hvor en bror tar imot blod eller blodfraksjoner, har han ikke noe ønske om å forlate menigheten, og som sitatet fra Eldsteboken sier, så er det de eldste som vurderer og bestemmer at broren har trukket seg fra menigheten. Dette viser uten tvil at å trekke seg fra menigheten er ikke en avgjørelse den som sies å ha trukket seg, selv treffer. Påstanden om at han trekker seg, er ikke sann. For han blir kastet ut av menigheten mot sin vilje.

Frivillig <—> å bli kastet ut av menigheten

Konklusjonen når det gjelder forandringen fra eksklusjon til det å trekke seg, er at de to termene er helt identiske, og at det å trekke seg er det samme som en eksklusjon. Dette blir bekreftet av boken Gi akt på dere selv og på hele horden (1991), side 103, hvor vi leser: De som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som blir utstøtt.»[1]

[1]. Ytterligere beviser for at det å trekke seg er det samme som eksklusjon finnes i artikkelen «Introduction to the articles on disassociation» i kategorien «Disassociation not based on the Bible».

KONKLUSJON 

Blod er Guds spesielle eiendom, og den eneste riktige bruk er som et offer på alteret. Å bruke blod av dyr og mennesker i en hvilken som helst hensikt er forbudt både i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter.

Alle Jehovas vitner har ikke hatt samme oppfatning. Det har vært to skoler blant vitnene, én som har lagt vekt på at blod ikke kan spises, og den andre har lagt vekt på at blodet ikke kan brukes i noen hensikt. Den skolen som har lagt vekt på ikke å spise blod, har dominert Vakttårnets litteratur.

Denne studien har vist at en hvilken som helst bruk av blod, en liten eller en stor mengde, er forbudt i Guds ord. Før 1961 ble det ingen sak mot en bror som tok imot blod. Men fra det året og i mesteparten av det 20. århundre, så ville et medlem av menigheten som tok imot blod uten å angre, bli ekskludert. I det 21. århundre er synspunktet at en som har tatt imot blod uten å angre, frivillig har trukket seg fra menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.

Dette er bare en kosmetisk forandring, siden en som tar imot blod uten å angre, blir kastet ut av menigheten under påskudd av at han frivillig har forlatt menigheten. Begrepet «å trekke seg» er noe som det styrende rådd har funnet opp, og det har ikke noe grunnlag i Bibelen.

TILLEGG 

TRANSPLANTASJON AV ORGANER 

En av overskriftene i denne studien var «Det enkelte vitnes samvittighet blir overstyrt av samvittigheten til medlemmene av det styrende råd». Spørsmålet er forbundet med blod. Og det er et spørsmål som indirekte er forbundet med blod, som viser hvordan samvittighetene til individuelle vitner blir overstyrt av samvittighetene til medlemmene av det styrende råd. Det er spørsmålet om transplantasjon av organer.

  Under overskriften «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet for 1. april 1968, side 165, blir spørsmålet om transplantasjon drøftet:

Finnes det noen bibelske innvendinger mot å donere sitt legeme til medisinsk forskning eller mot å få overført organer fra andre mennesker? — W. L., USA.

Gud ga menneskene lov til å ta livet av dyr og spise dyrekjøtt, men han ga dem ikke lov til å spise blod. Betydde dette at menneskene også fikk lov til å spise menneskekjøtt, å oppholde sitt liv ved å spise et annet menneskes legeme eller deler av det mens det ennå var levende, eller når det var dødt? Nei. Å gjøre det ville være kannibalisme, noe alle siviliserte mennesker avskyr…

Et sykt eller defekt organ blir vanligvis legt ved at pasienten tar til seg næring. Kroppen bruker den føde han tar til seg, til å hele organet, idet dets celler blir skiftet ut. Når leger trekker den slutning at denne normale prosess ikke lenger finner sted, og foreslår at organet fjernes og erstattes med et organ fra et annet menneske, foreslår de i virkeligheten en snarvei. De som underkaster seg en slik operasjon, lever derfor av kjøtt fra et annet menneske. Det er det samme som kannibalisme. Da Jehova Gud ga menneskene lov til å spise dyrekjøtt, fikk de imidlertid ikke lov til å føre menneskekjøtt inn i sitt legeme, hverken ved å spise menneskekjøtt eller ved å få overført hele organer eller legemsdeler fra andre mennesker og således forsøke å forlenge sitt liv.

Problemet med dette sitatet er at Vakttårnet foretar en bestemmelse som ikke er basert på et solid bibelsk grunnlag. En eller flere av den skolen som hevdet at forbudet mot blod gjaldt å spise blod, må ha bidratt til denne artikkelen, siden artikkelen resonnerer på samme måte. Å ta imot et organ fra en annen sies å være det samme som å spise menneskekjøtt, og dette gjør mottageren til en kannibal.

Forbudet mot transplantasjoner varte i 13 år. Spørsmål fra leserne i Vakttårnet for 1. august 1980, side 30, drøftet spørsmålet fra et annet synspunkt:

Skal menigheten foreta seg noe hvis en døpt kristen går med på å få transplantert vev eller et organ fra et annet menneske, for eksempel en hornhinne eller en nyre?

Når Jehovas vitner blir stilt overfor spørsmålet om de skal få transplantert vev eller ben fra et annet menneske, er dette noe de selv må avgjøre ut fra sin samvittighet. Enkelte kristne sidestiller det å få transplantert vev eller et organ fra et annet menneske med kannibalisme. De hevder kanskje at hensikten med transplantasjonen er å la vev fra ett menneske bli en del av et annet menneskes kropp for å holde ham i live. De kan ikke se at dette prinsipielt er noe annet enn å spise kjøtt. De baserer sitt syn på det faktum at Gud ikke gav menneskene noen spesiell tillatelse til å spise kjøtt av andre mennesker da han tillot dem å spise kjøtt av dyr som det livsoppholdende blodet var blitt tappet ut av. De kan også ha i tankene det syn mennesker i bibelsk tid hadde på det å opprettholde livet ved å spise menneskekjøtt…

Andre oppriktige kristne i vår tid kan hevde at Bibelen ikke kommer med noe definitivt forbud mot transplantasjoner av menneskelige organer. De kan resonnere som så at organet i enkelte tilfelle ikke kan betraktes som en blivende del av mottagerens kropp. Det sies at cellene i kroppen fornyer seg omkring hvert sjuende år, og det vil også være tilfelle med de organer som er blitt transplantert. Det blir også hevdet at transplantasjoner av organer er noe annet enn kannibalisme, ettersom «donoren» ikke er blitt drept eller brukt som føde.

Artikkelen i Vakttårnet for 1968 overstyrte samvittigheten til individuelle kristne, mens artikkelen i Vakttårnet for 1980 viste at hver kristen måtte avgjøre på grunn av sin samvittighet hvorvidt han ville ha en transplantasjon. Derfor var ikke de enkelte vitners samvittighet lenger overstyrt.

Å bringe opp spørsmålet om kannibalisme var merkelig og unødvendig. Jeg er ganske sikker på at nesten ingen vitner ville ha forbundet transplantasjon med kannibalisme hvis ikke Vakttårnet hadde brukt dette som grunnlag for å forby transplantasjoner. Spørsmålet om kannibalisme er fullstendig irrelevant og skulle aldri ha vært nevnt. Bladet Våkn Opp! for 8. november 1982, side 26, setter det hele i det riktige perspektiv:

Vitnene mener ikke at Bibelen sier noe direkte om organtransplantasjoner. Det står derfor til det enkelte vitne å ta stilling til hornhinnetransplantasjoner, nyretransplantasjoner og lignende.

Dette er en god kommentar, fordi den viser at Bibelen ikke sier noe om transplantasjoner, og derfor setter ansvaret der det hører hjemme: Hvert vitne må treffe en personlig avgjørelse angående transplantasjoner uten å bli presset av eldste eller av medlemmene av det styrende råd. Dette burde ha vært den veiledning som Jehovas vitners ledere ga første gang spørsmålet kom opp.

Det virkelige problemet med forbudet mot transplantasjoner fra 1967 (engelsk utgave) er hvordan det innvirket på helsen til vitnene. Det er ingen tvil om at en transplantasjon av et hjerte eller en nyre eller et annet organ kunne ha forlenget livet til noen vitner. Trofaste vitner ble hindret i å ta transplantasjoner på grunn av en idiosynkratisk tolkning av ordene «spise» og «kannibalisme».

Men de nåværende medlemmene av det styrende råd har tydeligvis ikke lært noen ting fra den uriktige avgjørelsen i 1967. Det styrende råds forbud mot å lagre ens eget blod og mot forskjellige blodbestanddeler og behandlingsmetoder er også uriktig. Og dette er også tilfellet med alle de 200+ lover og påbud som det styrende råd har funnet opp, og som har ødelagt og vil fortsette å ødelegge livet til titusener Jehovas vitner.

Rolf Furuli

Author Rolf Furuli

More posts by Rolf Furuli

Leave a Reply