JEHOVAS VITNER HAR LØYET I RETTEN OM BEHANDLINGEN AV DE EKSKLUDERTE OG DE SOM HAR TRUKKET SEG

INNFØRINGEN AV EKSKLUSJON OG AV Å SKY DE EKSKLUDERTE

Eksklusjon fra Jehovas vitners menigheter ble nevnt «i forbifarten» i The Watchtower for årene 1944, 1946 og 1949. Men det var enda ingen klart utformet lære om eksklusjon.

Første gang det var en grundig drøftelse av eksklusjon, eller «utstøtelse» som var uttrykket som ble brukt i det 20. århundre, i Vakttårnet for 1. juli 1952.  På sidene 200 og 201 leser vi:

1952

¹⁰ I 1 Korintierne 5: 11 (NW) sa Paulus til den kristne menighet: «Men nå skriver jeg til dere at dere bør slutte å ha omgang (synananmignymi) med en som blir kalt en bror og som er utuktig eller pengegrisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.» Man skulle ikke ha noe slags fellesskap med mennesker som var utstøtt av menigheten. Hvorfor ikke? Fordi denne Guds menighet må fortsette å være ren, ubesmittet og bevart for den rene tilbedelse av den Høyeste. Når en utstøtelse blir foretatt, blir følgelig vedkommende virkelig fjernet. Da er han satt utenfor. Og hele menigheten, alle de som har innvigd sitt liv til Gud, burde da følge den anbefaling eller resolusjon som tjenerne har gitt. De må støtte dem.

¹⁴ Møter som er åpne for offentligheten, kan han imidlertid være til stede ved, så lenge han oppfører seg korrekt og ordentlig. Hvis en slik person kommer til et offentlig møte, la oss si til et offentlig foredrag i et offentlig lokale eller i en Rikets sal eller i en park, eller til et Vakttårn-studium eller et tjenestemøte, da er det offentlig, dørene står åpne og han kan komme inn. Hvis han kommer inn på møtet og setter seg, har vi ingenting å bemerke så lenge han oppfører seg ordentlig og passer sine egne saker. De som er kjent med forholdet i menigheten, skulle aldri si «goddag» eller «adjø» til ham. Han er ikke velkommen iblant oss, vi unngår ham. Hvis han er på Vakttårn-studiet og løfter opp hånden, vil ordstyreren aldri anerkjenne ham eller la ham få svare. Han er ikke en av oss. Han er ikke et anerkjent medlem i Guds menighet. De som er underrettet og kjenner vedkommende, bør absolutt unngå ham og ikke snakke til ham i det hele tatt. Han har ikke noen slags tjenesteprivilegier i menigheten. Han kan gå fram til bokbordet og skaffe seg litteratur til den vanlige pris for offentligheten, men kretsen skulle aldri gi ham bøker eller blad til kretspris, for han er ikke en av oss. Det vi gjør for offentligheten, for dem som tilhører Djevelens organisasjon, det kan vi også gjøre for ham.

Med henvisning til Sæterhaugs forklaring i retten sa Anders Ryssdal, Jehovas vitners advokat, følgende angående kontakt med ekskluderte:

Det foreligger ingen fast, sementert praksis.

Det er ikke noe i læren som tilsier at man skal bryte kontakten med ekskluderte.

Det er ingen praksis blant vitnene, men den enkeltes samvittighet må avgjøre hvor mye kontakt man skal ha med ekskluderte.

Vi ser at Ryssdals ord klart er i strid med det krav til menighetensmedlemmene som ble gitt da ordningen med eksklusjon ble innført i alle menigheter i året 1952.  Menighetens medlemmer bør «absolutt unngå» ekskluderte. De skulle «ikke han noe slags fellesskap», «aldri si «goddag» eller «adjø», og «absolutt unngå»  til en slik person. Og selv om han fikk lov å komme på møtene, som var tilgjengelig for offentligheten, så var den ekskluderte ikke velkommen på slike møter.

Før jeg drøfter sitater fra Vakttårnets litteratur, som viser at den ordning som ble innført i 1952 med å sky de ekskluderte, fremdeles gjelder, skal jeg kommentere det skriftstedet som står i sitatet, nemlig 1. Korinter 5:11. Uttrykket «slutte å ha omgang med» er oversatt fra det greske ordet synanamignymi. Grunnbetydningen av ordet er «å blande sammen», og gjengivelsen «ikke ha omgang med» er en god gjengivelse. Problemet er tolkningen av uttrykket «ikke ha omgang med» av medlemmene av det styrende råd. Vi kan se dette av hva Paulus sier i 2. Tessaloniker 3:14, 15:

¹⁴ Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås (synanamignymi) ham, for at han må skamme seg. ¹⁵ Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.

Her vil det «å blande sammen» eller «slutte med å omgås» innebære at alle medlemmene i menigheten kunne formane vedkommende «som en bror». Det betyr at de ville hilse på ham og og snakke med ham. Men for å markere at denne personen gjorde noe som var galt, så ville menighetens medlemmer ikke be ham hjem på et måltid, eller ha et sosialt fellesskap med ham. Når dette helt klart er anvendelsen av synanamignymi i 2. Tessalonikerne 3, så kan man ikke benekte at ordet også kan ha den samme betydning i 1. Korinterne 5:1. For å si det på en annen måte, så er det ingen ting i dette verset som viser at ordet anvendes annerledes i 1. Korinter 5 enn i 2 Tessalonikerne kapittel 3.[1]

ORDNINGEN MED EKSKLUSJON OG Å SKY EKSKLUDERTE HAR VART UFORANDRET TIL DENNE DAG 

Retningslinjene som ble uttrykt i året 1952 ble nøye fulgt av alle i årene som fulgte. Da jeg ble et vitne i 1961, så jeg at de ekskluderte nærmest ble betraktet som spedalske, og ingen ville ha noe med dem å gjøre. I året 1963 ble eksklusjon igjen behandlet, og i Vakttårnet for 15. november 1963, side 523, ble det gitt tre grunner for eksklusjon:

1963

Hva er hensikten med å avskjære mennesker som har begått slike urette handlinger, fra Guds organisasjon? Hensikten er først og fremst å bevare den rene tilbedelse av Jehova. Ingen fordervende innflytelse får lov til å fortsette å gjøre seg gjeldende. Den som praktiserer urette handlinger, må utstøtes for at menigheten kan bli beskyttet og bevart ren, for «en liten surdeig syrer hele deigen». (Gal. 5: 9)…

Et annet gode en oppnår, er at de andre i menigheten får større tillit til Guds synlige organisasjon når de ser hvor fast den står for rettferdige prinsipper. Det tjener også som en kraftig advarsel for dem som tilhører menigheten, for de vil kunne se hvilke sørgelige resultater det fører til å ignorere Jehovas lover. Paulus sa: «Irettesett i alles påsyn dem som praktiserer synd, for at også de andre må ha frykt.» — 1 Tim. 5: 20, NW.

En utstøtelse er ikke bare til gagn for den kristne menighet, men også for den som blir utstøtt. Under den kristne tingenes ordning blir ikke overtrederen henrettet. På grunn av at menigheten går til det drastiske skritt å utstøte en overtreder, kan han bli rystet, slik at han kommer til fornuft og skammer seg over sin urette handlemåte. Dette kan føre til at han begynner å angre og vender om fra sin urette handlemåte og begynner å gå på den vei som har Jehovas godkjennelse.

Måten som en skal behandle en ekskludert på, ble også understreket på side 525. Vi leser:

Den bibelske framgangsmåten blir beskrevet i 1 Korintierne 5: 11: «Det jeg skrev til eder, var at I ikke skulle ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så I ikke engang eter sammen med ham.»

Menighetens medlemmer vil derfor ikke være sammen med den utstøtte, hverken i Rikets sal eller andre steder. De vil ikke snakke med ham eller vise ham oppmerksomhet på noen måte. Hvis den utstøtte prøver å snakke med andre i menigheten, bør de gå bort fra ham. På den måten vil han fullt ut føle hvor stor hans synd er. Hvis alle derimot snakket med overtrederen, ville han bli fristet til å tro at hans overtredelse ikke var så alvorlig.

Hensikten med en eksklusjon er å holde menigheten ren, den tjener som er kraftig advarsel til alle i menigheten, og den kan få den ekskluderte til å bly rystet, slik at han forandrer seg og kommer tilbake til menigheten. Retningslinjene fra 1952 ble gjentatt, og ordene med grønn skrift viser hvor viktig det er å sky ekskluderte. Hvis man ikke gjør det, kan de tro at synden ikke var så alvorlig.

Vakttårnet for 15. november 1981, sidene 16-20  hadde også en lang drøftelse av eksklusjon. Vi leser:

1981

³ I det første århundre etter Kristus var jødene underlagt romernes styre og hadde ikke myndighet til å henrette noen. (Joh. 18: 28—31) Men en jøde som hadde brutt loven, kunne bli utstøtt av synagogen. Når noen hadde fått en slik streng straff, ville andre jøder unngå ham og sky ham. Det sies at andre jøder ikke engang ville gjøre forretninger med ham ut over å selge ham de nødvendige ting til livets opphold. — Joh. 9: 22; 12: 42; 16: 2…

¹² Ja, Bibelen pålegger de kristne at de ikke skal omgås eller ha fellesskap med en som er utelukket fra menigheten. Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse». Ved at de avviser enhver form for åndelig fellesskap eller selskapelig omgang med en som er utstøtt, viser de at de er lojale mot Guds normer og lydige mot Guds befaling i 1. Korinter 5: 11, 13. Dette er i overensstemmelse med Jesu ord om at en slik person skulle betraktes på samme måte som jødene på den tiden betraktet «en hedning». De som bekjente seg til kristendommen den første tiden etter apostlenes død, fulgte tydeligvis denne bibelske fremgangsmåten.c Men hvordan forholder mange kirkesamfunn i vår tid seg til Guds klare retningslinjer på dette området?

²¹ Betyr det at de kristne ønsker å rette seg etter Guds rettferdige normer og Guds ordning i forbindelse med utstøtelser, at de overhodet ikke skal snakke med en utstøtt og ikke engang si «Hei!» til ham? Noen har lurt på dette på bakgrunn av Jesu ord om at vi skal elske våre fiender og ikke bare ’hilse på våre egne’. — Matt. 5: 43—47.

²² Gud har i sin visdom ikke prøvd å fastsette regler for enhver situasjon som kan oppstå. Det vi trenger, er å forstå tanken i det Jehova sier om hvordan en utstøtt skal behandles, for da kan vi bestrebe oss på å leve i samsvar med Jehovas syn. Gjennom apostelen Johannes forklarer Gud:

«Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 9—11.

²³ Den apostelen som kom med denne kloke advarselen, stod Jesus Kristus nær og visste godt hva han hadde sagt om å hilse på andre. Han visste også at den vanlige hilsen på den tiden var «fred». En utstøtt eller en som har trukket seg tilbake, og som prøver å gjøre kjent eller rettferdiggjøre sin frafalne tenkemåte eller fortsetter med sin ukristne oppførsel, er i en helt annen situasjon enn en eller annen personlig «fiende» eller et verdslig menneske med myndighet som forfølger de kristne. De kristne vil så visst ikke ønske en slik frafallen person «fred». (1. Tim. 2: 1, 2) Og vi vet alle av egen erfaring at bare det å si «Hei!» til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er utstøtt?

²⁵ Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.

Her blir retningslinjene om ikke å ha noe å gjøre med en som er ekskludert, innskjerpet. Kristne må ikke hilse på en ekskludert, for da blir han medskyldig i hans onde fjerninger. Her misbruker medlemmene av det styrende råd ordene i 2 Johannes 11. Vakttårnet har selv innrømmet at Johannes refererer til antikristene, som sannsynligvis var gnostikere og absolutt ikke ekskluderte kristne.[2]

Retningslinjene ble også innskjerpet i 1986, i Vakttårnet for 15. september, side 31:

1986

¹² Noen som har en kritisk holdning, hevder at Jehovas organisasjon er for streng når det gjelder å avbryte sosial kontakt med dem som er utstøtt. (2. Johannes 10, 11) Men hvorfor har disse kritikerne denne oppfatningen? Har de et nært familiebånd eller en misforstått lojalitet overfor en venn som de setter foran lojaliteten overfor Jehova og hans normer og krav? Tenk også på det at hvis en fortsetter å ha sosialt samkvem med en som er utstøtt, selv om det er en slektning, kan det få vedkommende til å trekke den slutning at hans overtredelse ikke er så alvorlig, og da er ytterligere skade skjedd. Men hvis vi unnlater å ha sosialt samkvem med ham, kan det være at han savner det han har mistet, og får et ønske om å få det tilbake. Det er alltid best å gå fram på den måten Jehova har bestemt. Det er til vår egen beskyttelse. — Ordspråkene 3: 5.

Her blir det vist at hvis man fortsetter å ha sosial kontakt med en ekskludert, så ødelegger man hensikten med eksklusjonen, nemlig at den ekskluderte skal bli så rystet at han forandrer seg og kommer tilbake.

 Ifølge avisen Vårt Land for 18. januar 2024 sa Kåre Sæterhaug at en bestefar kunne ha kontakt med sine barnebarn. Dette er i strid med sitatet som følger fra Vakttårnet for 15. april 1988, sidene 27, 28:

1988

¹⁰ Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.

¹¹ Gud er selvfølgelig klar over at det å handle i samsvar med hans rettferdige lover ved å bryte enhver forbindelse med slike som handler galt, ofte berører forholdet til slektninger. Når en israelitt handlet galt og ble henrettet, var det som nevnt ikke lenger mulig for slektningene hans å omgås ham. Hvis en sønn var ødsel og drikkfeldig, var det foreldrene som skulle føre ham fram for dommerne, og hvis han ikke angret, skulle de være med og eksekvere den rettferdige dødsdommen over ham, for på den måten å ’rydde ut det onde av Israel’. (5. Mosebok 21: 18—21) Du forstår sikkert at det ikke kunne være lett for dem å gjøre det. Tenk også over hvordan vedkommendes brødre, søstre og besteforeldre må ha følt det. Likevel kunne det at de satte lojaliteten mot sin rettferdige Gud høyere enn familiebåndene, være ensbetydende med at de berget livet…

¹³ Det å bli avskåret fra den kristne menighet betyr ikke at en dør umiddelbart. Familiebåndene vil derfor ikke bli oppløst. En mann som blir utstøtt eller trekker seg tilbake, kan derfor fremdeles bo hjemme sammen med sin kristne kone og sine trofaste barn. Respekt for Guds lover og menighetens handlemåte vil få hans kone og barn til å innse at han ved sin handlemåte har brutt det åndelige bånd som tidligere var mellom dem. Ettersom det at han blir utstøtt, verken bryter blodets bånd eller oppløser ekteskapet, berører ikke utstøtelsen hengivenheten mellom familiemedlemmene eller normale familieforhold.

¹⁴ Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie. Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum, i samsvar med følgende gudgitte prinsipp: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk [eller har begått en annen alvorlig synd] . . . Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 11.

¹⁵ Det er forståelig at dette kan være vanskelig på grunn av følelser og familiebånd, for eksempel besteforeldrenes kjærlighet til sine barnebarn. Men det er en prøve på om vi er lojale mot Gud, slik den søsteren som er sitert på side 26, gir uttrykk for. Alle som har følt sorg og smerte som følge av at en slektning er blitt utstøtt, kan finne trøst og oppmuntring i det eksempel enkelte av Korahs slektninger foregikk med. — Salme 84: 11—13.

Her er det ikke snakk om at den enkelte kan vurdere hvor mye kontakt han eller hun skal ha med den som er ekskludert eller har trukket seg, slik Sæterhaug og Ryssdal hevder. Her følger man retningslinjene fra 1952; det skal ikke være noen kontakt, og det er en prøve på om slektninger, innbefattet besteforeldre, er lojale mot Gud.

Det var også en artikkel om eksklusjon i Vår tjeneste for riket for august 2002, side 4. Her nevnes det en del situasjoner hvor det ikke kan være kontakt med ekskluderte.

2002

³ Dette betyr at lojale kristne ikke har noe åndelig fellesskap med noen som er blitt utstøtt av menigheten. Men det er mer som kommer inn i bildet. Guds Ord sier at vi ’ikke engang skal spise sammen med et slikt menneske’. (1. Kor. 5: 11) Derfor har vi heller ikke noe sosialt fellesskap med en utstøtt. Det vil si at vi ikke er sammen med ham på piknik eller i et selskap, ikke spiller ball sammen med ham og ikke går på et kjøpesenter eller på kino sammen med ham, og også at vi ikke setter oss ned til et måltid sammen med ham, verken hjemme eller ute på et spisested.

⁴ Hva med det å snakke med en utstøtt? Bibelen nevner ikke alle mulige situasjoner, men det som står i 2. Johannes 10, hjelper oss til å få Jehovas syn på tingene: «Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham.» Vakttårnet for 15. november 1981 (side 20) kommenterte dette slik: «Bare det å si ’Hei!’ til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er utstøtt?»

Dette viser igjen at kontakten med en ekskludert skal være fullstendig brutt. På et områdestevne var det en demonstrasjon hvor en ekskludert ringte en nær slektning. Da slektningen så hvem det var som ringte, tok hun ikke telefonen. Dette var en rollemodell for andre Jehovas vitner.

I 2016 ble den engelske boken Keep Yourselves in God’s Love ble oversatt til norsk med tittelen Bevar dere selv i Guds Kjærlighet. Den hadde et tillegg hvor sju forskjellige spørsmål ble grundig drøftet, innbefattet hvordan man bør behandle en som er ekskludert.

I 2018 kom det en ny utgave av denne boken med tittelen Bli i Guds Kjærlighet. Den hadde ikke dette tillegget, men hadde noen korte sluttnoter i stedet. Jeg siterer fra dette tillegget.

2016

Hvordan man bør behandle en som er ekskludert.

Det er få ting som volder oss større smerte enn det at en slektning eller en nær venn blir utelukket fra menigheten på grunn av en synd som han ikke angrer. Hvordan vi reagerer på Bibelens rettledning i dette spørsmålet, kan vise hvor høyt vi elsker Gud, og hvor lojale vi er mot hans ordning.[3] Tenk over noen spørsmål som oppstår iden forbindelse.

Hvordan bør vi behandle en som er ekskludert? Bibelen sier: «Dere skal slutte med å omgås enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.» (1. Korinter 5: 11) Når det gjelder enhver som «ikke blir i Kristi lære», leser vi: «Ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham. For den som hilser på ham, er delaktig i hans onde gjerninger.» (2. Johannes 9—11) Vi har ikke noe åndelig eller sosialt fellesskap med ekskluderte personer. Vakttårnet for 15. november 1981, side 19, sa: «Bare det å si ’Hei!’ til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er [ekskludert]?»

Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner. For det første er dette et spørsmål om å være lojal mot Gud og hans Ord. Vi adlyder ikke Jehova bare når det er lett å gjøre det, men også når det byr på virkelige utfordringer. Vår kjærlighet til Gud får oss til å adlyde alle hans bud, og vi forstår at han er rettferdig og kjærlig, og at hans lover alltid er til det beste. (Jesaja 48: 17; 1. Johannes 5: 3) For det andre vil det at vi trekker oss unna en overtreder som ikke angrer beskytte oss og resten av menigheten mot åndelig og moralsk forderv og bevare menighetens gode navn og rykte. (1. Korinter 5: 6, 7) For det tredje kan vårt faste standpunkt for bibelske prinsipper også være til gagn for den som er ekskludert. Ved å støtte domsutvalgets avgjørelse kan vi nå hjertet til en overtreder som så langt har unnlatt å reagere positivt på de forsøkene de eldste har gjort på å hjelpe ham. Det at han mister et dyrebart fellesskap med familie og venner, kan få ham til å ’komme til fornuft’, forstå alvoret i sin gale handlemåte og ta skritt for å vende tilbake til Jehova. — Lukas 15: 17.

Hva om en slektning blir ekskludert? I et slikt tilfelle kan det nære båndet mellom familiemedlemmer utgjøre en virkelig lojalitetsprøve. Hvordan bør vi behandle en ekskludert slektning? Vi kan ikke her komme inn påenhver tenkelig situasjon, men vi skal se på to generelle situasjoner.

I noen tilfeller bor den ekskluderte fremdeles sammen med sin nærmeste familie. Ettersom eksklusjonen ikke betyr at familiebåndene blir brutt, kan familiens normale aktiviteter i hverdagen fortsette. Men ved sin handlemåte har den ekskluderte valgt å bryte det åndelige båndet mellom seg og sin troende familie. Så lojale familiemedlemmer kan ikke lenger ha noe åndelig fellesskap med ham. Hvis den ekskluderte for eksempel er til stede når familien studerer Bibelen sammen, kan han ikke delta. Men hvis han er mindreårig, har foreldrene fremdeles ansvaret for å undervise og tukte ham. De kan derfor vise ham kjærlighet ved å lede et bibelstudium med ham. — Ordspråkene 6: 20—22; 29: 17.

I andre tilfeller bor den ekskluderte slektningen et annet sted enn sin nærmeste familie. Selv om det kan være behov for å ha begrenset kontakt en sjelden gang for å ta hånd om nødvendige familiesaker, bør slik kontakt begrenses til et minimum. Lojale kristne familiemedlemmer leter ikke etter unnskyldninger for å ha kontakt med en ekskludert slektning som ikke bor hjemme. Deres lojalitet mot Jehova og hans organisasjon får dem i stedet til å støtte den bibelske ordningen med eksklusjon. Deres lojale handlemåte er til beste for overtrederen og kan hjelpe ham til å høste gagn av den tukten han har fått. — Hebreerne 12: 11.

Sytti-to år har gått siden ordningen med eksklusjon ble innført i alle menighetene. Alle sitatene ovenfor viser at kravet til alle vitner om å sky dem som har blitt ekskludert, har vært der hele tiden, uten noen som helst reservasjoner. Tabell 1.1 siterer forskjellige utsagn som viser at det styrende råd har forbudt vitnene å ha kontakt med de ekskluderte og de som har trukket seg.

Når derfor Kåre Sæterhaug i sin forklaring sa at det er den enkelte som avgjør hvor mye kontakt han eller hun skal ha med en ekskludert, så var dette løgn. Sæterhaug vet at dette ikke er sant, og derfor kan jeg si at han sa noe han visste ikke var sant. Når advokat Ryssdal gikk enda lenger en Sæterhaug og sa at det «ikke er noe i Jehovas vitners lære som tilsier at man må bryte kontakten med ekskluderte», så var ikke dette en løgn, men en usannhet. Dette hadde han fått fra Jehovas vitner, og derfor uttalte han tydeligvis dette i god tro.

[1]. Se artikkelen «‘Stop keeping company with’ 1 Corinthians 5:11» i kategorien «‘Shunning not based on the Bible.»

[2]. Se artikkelen «Do not say a greeting A discussion of 2 John 7-11» i kategorien «Shunning not based on the Bible. »

[3]. De bibelske prinsippene som har med dette å gjøre, gjelder også dem som trekker seg fra menigheten.

[4]. Vakttårnets litteratur bruker ikke lenger ordet «sky» som en oversettelse av «shun». Istedet brukes ordet «unngå». Rent språklig sett kan «shun» oversettes med «unngå». Men ordet «unngå» er alt for svakt til å gjengi den praksis Jehovas vitner knytter til ordet «shun». Gjengivelsen «sky» er derfor en mye bedre gjengivelse enn «unngå».

DE SOM HAR TRUKKET SEG, BLIR SKYDD PÅ SAMME MÅTE SOM DE EKSKLUDERTE

Boken Spørsmål vedrørende Rikets tjeneste (1961) ble skrevet for å veilede utvalgene i menighetene om hvordan saker skulle behandles. Hvis noen stemte ved valg eller valgte å ha en politisk stilling, skulle vedkommendes opptegnelseskort fjernes fra menighetens kartotek for å vise at han ikke lenger tilhørte menigheten. Uttrykket «å trekke seg tilbake» ble ikke brukt, og boken sier ikke at en slik person skulle behandles som en som var ekskludert.

Første gang Vakttårnet skrev at en som hadde trukket seg, skulle bli sett på og bli behandlet som en som var ekskludert, var i Vakttårnet for 15. november 1981, siden 18:

1981

¹³ En kristen kan bli åndelig svak, kanskje fordi han ikke studerer Guds Ord regelmessig, fordi han får personlige problemer, eller fordi han blir utsatt for forfølgelse. (1. Kor. 11: 30; Rom. 14: 1) Det kan hende at han slutter å komme på kristne møter. Hva bør en da gjøre? Husk at apostlene forlot Jesus den kvelden han ble arrestert. Likevel hadde Kristus gitt Peter denne oppfordringen: «Når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre [som også forlot Jesus].» (Luk. 22: 32) Som et uttrykk for sin kjærlighet kan kristne eldste og andre besøke og hjelpe den som er blitt svak og uvirksom. (1. Tess. 5: 14; Rom 15: 1; Hebr. 12: 12, 13) Det forholder seg imidlertid annerledes når noen fornekter at han er en kristen, og trekker seg tilbake.

¹⁴ En som har vært en sann kristen, fornekter kanskje sannhetens vei og sier at han ikke lenger betrakter seg som et av Jehovas vitner og heller ikke ønsker å være kjent som et Jehovas vitne. Det hender en sjelden gang at dette inntreffer. Vedkommende fornekter sin kristne stilling og trekker seg med vilje tilbake fra menigheten.Apostelen Johannes skrev: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss.» 1. Joh. 2: 19.

¹⁵ En person kan også fornekte sin stilling i den kristne menighet ved sine handlinger, for eksempel ved at han slutter seg til en organisasjon hvis formål er i strid med Bibelen, og som følgelig er dømt av Jehova Gud. (Jevnfør Åpenbaringen 19: 17—21; Jesaja 2: 4.) Hvis en som har vært en kristen, velger å slutte seg til dem som Guds mishag hviler over, vil det derfor være på sin plass at menigheten kommer med en kort kunngjøring om at vedkommende har trukket seg tilbake og ikke lenger er et av Jehovas vitner.

¹⁶ Personer som velger ikke å være «av oss» ved at de med overlegg forkaster Jehovas vitners tro og lære bør med rette betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt fordi de har handlet galt.

Når det sies at de som trekker seg tilbake, skal bli sett på og bli behandlet som utstøtte, så viser det at det ikke er noen forskjell på disse to gruppene. Den som trekker seg tilbake, blir i realiteten utstøtt. Vi merker oss at grunnen til at de skal behandles på samme måte som de utstøtte, er at «de har handlet galt».

Spørsmålet om hvordan man skulle se på dem som hadde trukket seg, ble på nytt drøftet i Vakttårnet for 15. september 1986, side 31. Her var språket mye kraftigere enn tidligere.

1986

Johannes sier: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt.» (2. Johannes 9, 10) Disse ordene gjelder naturligvis en person som blir en frafallen ved å slutte seg til en falsk religion eller ved å spre falsk lære. (2. Timoteus 2: 17—19) Men hva med dem som Johannes sa «er utgått fra oss»? De kristne i det første århundre visste at de ikke skulle omgås en som var utstøtt, eller en som var en aktiv frafallen. Men hvordan behandlet de en som ikke var utstøtt, men som med overlegg hadde fornektet den kristne vei?

Aid to Bible Understanding viser at ordet «frafall» kommer fra et gresk ord som bokstavelig betyr «’det å stå borte fra’, men det har også betydningen ’det å svikte, det å forlate eller det å gjøre opprør’». Aid-boken tilføyer: «Noen av de forskjellige årsakene til frafall som apostlene advarte mot, var: mangel på tro (Hebr. 3: 12), mangel på utholdenhet under forfølgelse (Hebr. 10: 32—39), det å forlate rette moralnormer (2. Pet. 2: 15—22), det å gi akt på ’falske ord’ fra falske lærere, og ’villedende inspirerte uttalelser’ (. . . 1. Tim. 4: 1—3 [NW]) . . . De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)»

En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen. Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen. En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen, selv om de har vært venner. Når noen forkaster menigheten og blir en frafallen, forkaster han også grunnlaget for å stå i et nært forhold til brødrene. Johannes viste tydelig at han selv ikke ville ta imot i sitt hjem en som ’ikke hadde samfunn med Gud’, og som ikke var «av oss».

Bibelen viser at en som forkaster Guds menighet, er mer klanderverdig enn dem som er i verden. Hvorfor? Paulus viste at de kristne i den romerske verden daglig kom i kontakt med ekteskapsbrytere, pengegriske mennesker og avgudsdyrkere. Men han sa at de kristne «ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror», men som igjen har begynt å følge ugudelige veier. (1. Korinter 5: 9—11) Peter sa også at en som var «kommet fri fra det urene i verden», men som så begynte å leve som før igjen, var som en gris som vender tilbake til sølen. (2. Peter 2: 20—22) Den veiledning Johannes gav da han sa at de kristne ikke skulle ’ta imot i sitt hjem’ en som med vilje ’var utgått fra dem’, er derfor i overensstemmelse med den veiledning som blir gitt andre steder i Bibelen. — 2. Johannes 10.

Johannes tilføyde: «For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 11) Her brukte Johannes det greske ordet khaíro og ikke ordet aspázomai, som står i vers 13, der hvor det står «hilser» på norsk.

En som trekker seg tilbake, er ifølge artikkelen en del av antikrist. Ifølge Johannes var de personer som blir omtalt som «antikrist» blant de største fiender av de kristne. Den som har trukket seg fra menigheten, blir derfor regnet som en fiende av Jehovas vitner.

DE SOM FORTSETTER Å HA KONTAKT MED EKSKLUDERTE ELLER DE SOM HAR TRUKKET SEG, BLIR SELV EKSKLUDERT

Vakttårnet hadde forbudt vitnene å ha kontakt med ekskluderte, og Vakttårnet for 15. februar 1956 viste hva menigheten skulle gjøre hvis noen brøt dette forbudet:

Hvordan skal man forholde seg hvis en forkynner nekter å holde opp med å være sammen med en utstøtt person? Jeg mener ikke en som hører til samme familie og må bo i samme hus, men en som insisterer på at han kan fortsette å være sammen med den utstøtte, og kanskje også sier at det var galt å utstøte vedkommende. — A. P., Cuba.

Apostelen Paulus sier at man skal «slutte å ha omgang med en som blir kalt en bror og som er utuktig eller pengegrisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske». (1 Kor. 5: 11, NW) Hvis en forkynner nekter å gjøre dette og ignorerer forbudet mot å være sammen med den utstøtte, da er denne forkynneren gjenstridig mot Jehovas menighet, og «gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trossighet er som avgudsdyrkelse». Ved at forkynneren stiller seg på den skyldiges side og bryter med menigheten når det gjelder dette spørsmålet, forårsaker han splittelse. Paulus sier: «Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med dem som skaper splittelser og gir grunn til snubling, i strid med den lære som dere har lært, og unngå dem.» — 1 Sam. 15: 23; Rom. 16: 17, NW.

Han bør formanes strengt og foreholdes at han ved å søke omgang med den utstøtte, holder seg til ondskap, og at han ved denne handlemåten skiller seg fra menigheten for å være sammen med misdederen. Hvis forkynneren etter tilbørlig advarsel holder ved med å omgås den utstøtte i stedet for å holde seg til Jehovas organisasjon, bør også han utstøtes. En som åpent sympatiserer med en utstøtt person, gjør det vanskeligere for den utstøtte å erkjenne sitt feilgrep og angre dypt, og stiller seg i veien for hans gjenopptagelse i menigheten. Den opprørske handlemåte skaper vanskeligheter for begge de personer det gjelder.

Dette spørsmålet ble tatt opp igjen i Vakttårnet for 15. november 1981, sidene 20, 21:

 Hvis en kristen skulle gjøre felles sak med en overtreder som er blitt forkastet av Gud og utstøtt, eller som har trukket seg tilbake, ville det være ensbetydende med at han sa: ’Jeg bryr meg ikke om å ha en plass på Guds hellige fjell lenger.’ Hvis de eldste så at han beveget seg i den retning, ved at han regelmessig var sammen med en utstøtt, ville de på en kjærlig og tålmodig måte prøve å hjelpe ham til å gjenvinne Guds syn på saken. (Matt. 18: 18, NW; Gal. 6: 1) De ville formane ham og om nødvendig ’irettesette ham med strenghet’. De ønsker å hjelpe ham til å bli værende ’på Guds hellige fjell’. Men hvis han ikke vil slutte å være sammen med den utstøtte, har han derved gjort seg til en medskyldig (som støtter eller deltar) i det onde, og han må fjernes fra menigheten ved å bli utstøtt. — Tit. 1: 13, NW; Jud. 22, 23; jevnfør 4. Mosebok 16: 26.

En som fortsetter å ha kontakt med en som er ekskludert, vil først ble formant, og hvis det ikke hjelper, vil han bli irettesatt med strenghet. Hvis han fortsetter å ha kontakt, vil han bli ekskludert.

Boken for eldste, «Vær Hyrder for Guds Hjord» ble utgitt i 2019, og den behandler også dette spørsmålet. Vi leser i kapittel 12, punkt 17 (1):

Unødvendig samvær med ekskluderte eller slike som har trukket seg: Det er grunnlag for å nedsette et domsutvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med overlegg fortsetter å ha unødvendig samvær med noen som er ekskludert eller har trukket seg, og som han ikke er i familie med. – Matt 18:17b; 1. Kor 5:11, 13; 2. Joh 10, 11; lvs s. 39–40.

Eksklusjon kan bli resultatet av «unødig samvær» med en som er ekskludert eller har trukket seg. Jeg skal vise hva «unødig samvær» er, når jeg drøfter samvær mellom familiemedlemmer.

Tabell 1.1 Behandlingen av de ekskluderte og de som har trukket seg

1952	ikke ha noe slags fellesskap ikke si «goddag» eller «adjø» bør absolutt unngå ham bør gå bort fra ham ikke snakke til ham i det hele tatt
1956	Hvis forkynneren etter tilbørlig advarsel holder ved med å omgås den utstøtte i stedet for å holde seg til Jehovas organisasjon, bør også han utstøtes.
1963	ikke være sammen med…ikke snakke med…gå bort fra ham
1981	Jehovas vitner utelukker og deretter skyr[1] en overtreder som ikke angrer Overhodet ikke skal snakke med en utstøtt og ikke engang si «Hei!» til ham den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør Men hvis han ikke vil slutte å være sammen med den utstøtte, har han derved gjort seg til en medskyldig (som støtter eller deltar) i det onde, og han må fjernes fra menigheten ved å bli utstøtt
1986	hevder at Jehovas organisasjon er for streng når det gjelder å avbryte sosial kontakt med dem som er utstøtthvis vi unnlater å ha sosialt samkvem med ham, kan det være at han savner det han har mistet, og får et ønske om å få det tilbake
1988	Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum Det er forståelig at dette kan være vanskelig på grunn av følelser og familiebånd, for eksempel besteforeldrenes kjærlighet til sine barnebarn. Men det er en prøve på om vi er lojale mot Gud
2002	ikke sammen med ham på piknik eller i et selskap ikke går på et kjøpesenter eller på kino ikke setter oss ned til et måltid
2016	Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner Selv om det kan være behov for å ha begrenset kontakt en sjelden gang for å ta hånd om nødvendige familiesaker, bør slik kontakt begrenses til et minimum
2019	Det er grunnlag for å nedsette et domsutvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med overlegg fortsetter å ha unødvendig samvær med noen som er ekskludert eller har trukket seg, og som han ikke er i familie med.

[1]. Vakttårnets litteratur bruker ikke lenger ordet «sky» som en oversettelse av «shun». Istedet brukes ordet «unngå». Rent språklig sett kan «shun» oversettes med «unngå». Men ordet «unngå» er alt for svakt til å gjengi den praksis Jehovas vitner knytter til ordet «shun». Gjengivelsen «sky» er derfor en mye bedre gjengivelse enn «unngå».

DET STYRENDE RÅDS SIKSAKK-TOLKINGER NÅR DET GJELDER KONTAKT MED EKSKLUDERTE FAMILIEMEDLEMMER  

I året 1952 ble ordningen med eksklusjon innført i alle menigheter sammen med påbudet om å sky ekskluderte. I 22 år, frem til året 1974, ble ekskluderte nærmest behandlet som spedalske, de ble fullstendig skydd. I The Watchtower for 1. august 1974 (Vakttårnet for 15. desember 1974) kom det to artikler om eksklusjon som så ut til å fjerne noe av den ekstreme holdningen til ekskluderte. Nedenfor følger et sitat fra side 565 i den norske artikkelen:

²¹ Når det gjelder utstøtte familiemedlemmer (ikke mindreårige sønner eller døtre) som bor utenfor hjemmet, må hver familie avgjøre i hvor stor utstrekning den skal omgås disse. Dette er ikke noe menighetens eldste kan avgjøre for dem. Det de eldste er interessert i, er at ’surdeigen’ ikke får komme inn i menigheten igjen ved at noen har åndelig fellesskap med dem som måtte fjernes som «surdeig». Hvis en utstøtt far eller mor kommer for å besøke en sønn eller datter eller for å hilse på sine barnebarn og får komme inn i et kristent hjem, er dette således ikke de eldstes sak. En slik utstøtt har en naturlig rett til å besøke sin familie og se sine barn og barnebarn. Når sønner eller døtre hedrer sin far eller mor, trass i at vedkommende er utstøtt, ved å besøke vedkommende for å se hvordan det står til, eller for å finne ut om det er noe han eller hun trenger, er dette i seg selv likeledes ikke ensbetydende med åndelig fellesskap.

Vår tjeneste for Riket for desember 1974, side 4, siterte fra denne artikkelen of skrev:

Som det blir nevnt i Vakttårnet for 15. desember 1974, på sidene 559 og 560, kan en kristen hilse på en utstøtt som ikke er lik dem som blir beskrevet i 2 Johannes 9—11 (UO), men han vil absolutt ikke gå lenger enn til å hilse. På side 565 i samme nummer av Vakttårnet ble det sagt at når det ikke dreier som om kjødelige slektskapsforhold, bør vi overlate til de eldste å føre noen ytterligere samtale med den utstøtte og formane ham.

Dette var en U-sving når det gjaldt behandlingen av ekskluderte. Men disse nye synspunktene møtte med en gang motstand.[1] Da disse to artiklene ble publisert, holdt jeg på med forberedelsen til det første av de 30 kursene for alle eldste i landet, som jeg skulle være lærer for i de kommende 18 måneder. Artiklene så ut til å forandre mye med hensyn til behandlingen av ekskluderte, og derfor drøftet jeg disse artiklene inngående med brødrene ved avdelingskontoret, slik at min undervisning kunne være helt up to date. Den oppfatning vi alle hadde om at disse artiklene representerte en stor forandring, ble snart avsannet ved ny informasjon som avdelingskontoret fikk fra det styrende råd i USA.  Den undervisning jeg skulle gi de eldste, slik brødrene ved avdelingskontoret ba meg om, var at ordningen fra 1952 med å sky de ekskluderte, også innen familien, skulle stå ved makt. Men hvis noen hadde kontakt med ekskluderte familiemedlemmer, slik artiklene sa de kunne, så skulle de eldste overse dette.

Det betyr at det meste av det nye som artiklene skrev, ikke ble innført i menighetene. Det nye fra artiklene som ble fulgt, var at de eldste kunne ha en samtale med ekskluderte for å gi dem råd om hva de måtte gjøre for å bli gjenopptatt i menigheten. Men ingen andre enn de eldste kunne gjøre dette. I årene som fulgte, ble den gamle måten å behandle ekskluderte på fulgt, som om artiklene fra 1974 aldri hadde været skrevet. Og så i Vakttårnet for 15. november 1981, ble artiklene fra 1974 imøtegått punkt for punkt. Jeg siterer fra sidene 17, 18, 20, 24, 25:

¹² Ja, Bibelen pålegger de kristne at de ikke skal omgås eller ha fellesskap med en som er utelukket fra menigheten. Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse». Ved at de avviser enhver form for åndelig fellesskap eller selskapelig omgang med en som er utstøtt, viser de at de er lojale mot Guds normer og lydige mot Guds befaling i 1. Korinter 5: 11, 13. Dette er i overensstemmelse med Jesu ord om at en slik person skulle betraktes på samme måte som jødene på den tiden betraktet «en hedning». De som bekjente seg til kristendommen den første tiden etter apostlenes død, fulgte tydeligvis denne bibelske fremgangsmåten.c Men hvordan forholder mange kirkesamfunn i vår tid seg til Guds klare retningslinjer på dette området?

²⁵ Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.

¹⁹ Kristne som er i slekt med en utstøtt som bor utenfor hjemmet, bør følgelig bestrebe seg på å unngå unødig omgang med vedkommende og til og med holde forretningsforbindelser på et minimum. At dette er fornuftig, fremgår tydelig av rapporter om hva som har skjedd i tilfelle da slektninger har inntatt den feilaktige holdning: ’Selv om han er utstøtt, er han jo en slektning av oss, og vi kan derfor behandle ham som før.’ Her er en rapport:

Dette var en U-sving i motsatt retning i forhold til de tolkninger som ble gitt i Vakttårnet for 15. desember 1974. Disse siksakk-tolkningene til medlemmene av det styrende råd av de samme vers i de kristne greske skrifter, viser at behandlingen av ekskluderte personer ikke er basert på Bibelen. Men denne behandlingen med å sky de ekskluderte er basert på de personlige oppfatninger som medlemmene av det styrende råd har.

I følge henvisninger til Kåre Sæterdals forklaring i avisen Vårt Land og av advokat Ryssdal til hans forklaring, ser det ut til at Sæterdal brukte noen av de ordene fra artiklene fra 1974 som jeg har sitert. Hvis han brukte disse artiklene som sin kilde, var dette en løgn. Tolkningen til det styrende råd angående forskjellige spørsmål, har mange ganger skiftet. Regelen er at det er den siste tolkningen som gjelder. Og som jeg har vist, ble synspunktene i artiklene fra 1974 imøtegått punkt for punkt i Vakttårnet for 1981.

Ifølge avisen Vårt Land sa Sæterdal at besteforeldre kunne ha kontakt med sine barnebarn. Vakttårnet for 1. mai 1983, side 30, viser at ordene fra Vakttårnet for 15. desember 1974 om at en ekskludert bestefar «har en naturlig rett til å besøke sin familie og se sine barnebarn» ikke gjelder:

Noen andre som føler et stort tap, er lojale kristne besteforeldre hvis barn er blitt utstøtt. De har kanskje vært vant til å besøke barna regelmessig og dermed få anledning til å glede seg over barnebarna. Nå er barna blitt utstøtt fordi de har forkastet Jehovas normer og veier. Situasjonen er følgelig ikke den samme i familien. Besteforeldrene må naturligvis avgjøre om det er visse familieanliggender som krever at de har en begrenset kontakt med sine utstøtte barn. Og noen ganger kan de kanskje ordne det slik at barnebarna kommer til dem. Men hvor sørgelig er det ikke at barna ved sin ukristne oppførsel gjør det vanskeligere for besteforeldrene å omgås barnebarna på vanlig måte!

Det kan være visse familieanliggender hvor det må være en begrenset kontakt mellom den ekskluderte og andre familiemedlemmer. Men den ekskluderte har ingen «naturlig rett» til å omgås familiemedlemmer, ifølge den nåværende oppfatning til medlemmene av det styrende råd.

Poenget er at uansett om Sæterdal henviste til Vakttårnet fra 1974, eller om han ikke hadde noen kilde, så løy han om hva som er praksis blant Jehovas vitner når det gjelder behandlingen av ekskluderte og de som har trukket seg.

[1]. Senere fikk jeg vite at artiklene var skrevet av Raymond Franz, som var mer liberal enn de andre medlemmene av det styrende råd. Han ble senere ekskludert.

HVA ER «UNØDVENDIG SAMVÆR»?

Eldsteboken 12. 17 (1) sier at en som fortsetter å ha unødig samvær med en som er ekskludert eller har trukket seg, skal ekskluderes. Derfor må vi vite hva «unødig samvær» innebærer. Den løgnen som Jehovas vitner har presentert både overfor Statsforvalteren og i retten, ble først uttalt i brev av 17. februar 1922 til Statsforvalteren:

På den annen side vil en som frivillig velger å gi avkall på sin åndelige status som et av Jehovas vitner ved formelt å trekke seg, bli respektert for sin avgjørelse, og det er opp til hver enkelt som er tilknyttet menigheten, å bruke sin personlige religiøse samvittighet for å avgjøre om de vil begrense eller helt unngå å ha kontakt med den personen.

Dette er en løgn som ble videreført av Sæterhaug. Det styrende råd har bestemt at all kontakt med ekskluderte og de som har trukket seg, er forbudt, unntatt i to situasjoner. Den ene situasjonen er hvis den ekskluderte bor i samme husstand som andre vitner, for da må det være en viss fysisk kontakt. Den andre situasjonen er når det er absolutt nødvendig, slik sitatet fra Vakttårnet for 1. mai 1970, side 455, gir eksempler på:

Utstøtelsen bryter, som før nevnt, ikke kjødelige bånd, men i et slikt tilfelle ville en ha mye mindre forbindelse med den utstøtte personen enn hvis en bodde sammen med ham, hvis det da overhodet var nødvendig å ha noe med ham å gjøre. Det kunne imidlertid være familieanliggender som det var absolutt nødvendig å snakke om, for eksempel rettslige spørsmål i forbindelse med et testamente eller eiendommer. Den utstøtte slektningen bør imidlertid gjøres oppmerksom på at han blir betraktet på en ny måte — han bør vite at han ikke lenger er velkommen i ens hjem, og at en ikke ønsker å omgås ham. (Kursiv i originalen)

Det er riktig at familiemedlemmer må avgjøre hva som er «absolutt nødvendige» situasjoner. Men dette er, som Vakttårnet viser, spesielle og uvanlige situasjoner. Hvis noen bruker dette for å rettferdiggjøre sitatet til Statsforvalteren, så forteller man en løgn.

Vakttårnet for 15. september 1986, side 31, viser hvorfor kontakt med ekskluderte bare skal forekomme når det er absolutt nødvendig: vi leser:

Tenk også på det at hvis en fortsetter å ha sosialt samkvem med en som er utstøtt, selv om det er en slektning, kan det få vedkommende til å trekke den slutning at hans overtredelse ikke er så alvorlig, og da er ytterligere skade skjedd. Men hvis vi unnlater å ha sosialt samkvem med ham, kan det være at han savner det han har mistet, og får et ønske om å få det tilbake

Poenget her er at hvis noen har kontakt med en som er ekskludert, ødelegger man den viktigste hensikten med eksklusjonen, nemlig at personen skal bli rystet og lengte tilbake til det han har mistet, slik at han forandrer sin livsførsel.

EN USANN BESKRIVELSE AV BAKGRUNNEN FOR STATSFORVALTERENS VEDTAK 

Gang på gang har det blitt hevdet av Jehovas vitner at grunnen til Statsforvalterens vedtak om at de mistet registreringen som trossamfunn og økonomisk støtte fra staten, var klager fra tre «misfornøyde tidligere Jehovas vitner», som Statsforvalteren festet lit til. Dette ble under rettsaken hevdet av advokat Ryssdal og av Ben Elder, som representerte Jehovas vitners styrende råd. Ut over å tro på de nevnte klagene har ikke Statsforvalteren foretatt noen grundig undersøkelse av Jehovas vitner, ifølge Ryssdal. Dette er en fullstendig feilaktig fremstilling, som jeg nå skal påvise.

I 2019 var det noen artikler i flere aviser, deriblant i Vårt Land, som sa at hvis et Jehovas vitne stemte ved et politisk valg, ville vedkommende bli ekskludert. Fylkesmannen (det tidligere navnet på Statsforvalteren) stilte noen spørsmål til Jehovas vitner om dette. De svarte Fylkesmannen i brev av 18. oktober 2019. Dette brevet inneholdt flere usannheter, og jeg fikk flere henvendelser om dette fra personer som hadde lest brevet.

Da jeg leste brevet, ble jeg sjokkert over å se disse usannhetene. Som eldste har jeg lært to grunnleggende ting. Den ene er alltid å si sannheten uansett konsekvensen; hvite løgner eksisterer ikke. Den andre er at hvis en eldste ser noe som er galt i en menighet, bør han så raskt som mulig ordne opp i dette. Begge disse tingene var aktuelle i forbindelse med Jehovas vitners brev. Hvis usannhetene ble stående, kunne det ha en negativ virkning på personer som var berørt av situasjonen. Jeg sendte derfor et brev til Fylkesmannen datert 17. juni 2020.  Jehovas vitner kommenterte mitt brev, og jeg kommenterte deres nye brev. Men Fylkesmannen la vekk saken uten å gjøre noe overfor Jehovas vitner.

I året 2021 tok Jehovas vitner et initiativ overfor Barne- og familiedepartementet for å imøtegå visse negative opplysninger om vitnene som var kommet fram for offentligheten. Det ble arrangert et møte med representanter for Jehovas vitner og departementet, og etter møtet sendte Jehovas vitner et brev til departementet for å svare på noen spørsmål og for å fremstille vitnenes tro og praksis. Dette brevet inneholdt også usannheter, og en annen person og jeg kommenterte disse usannhetene skriftlig.

Basert på det Jehovas vitner og vi hadde skrevet om vitnenes eksklusjonspraksis, ba departementet i brev av 15. april 2021 Statsforvalteren om å undersøke om Jehovas vitners eksklusjonspraksis var i strid med trossamfunnslovens § 6 og trossamfunnsforskriften § 10. Statsforvalterens jurister gikk gjennom Jehovas vitners litteratur for å klarlegge vitnenes praksis. Konklusjonen var at vitnenes praksis hindret fri utmelding, noe som var i strid med § 2 andre ledd, og at eksklusjon av døpte mindreårige medlemmer var å anse som negativ sosial kontroll og en krenkelse av barns rettigheter etter § 5 første ledd. Jehovas vitner mistet derfor statsstøtten og registreringen som trossamfunn.

Denne redegjørelsen viser at Statsforvalterens vedtak ikke er bygd på klager fra tre «misfornøyde tidligere Jehovas vitner», som Stasforvalteren har festet lit til. Det eksisterer ingen slike klager. Men det eksisterer flere brev fra meg og fra to andre personer, hvor vi har pekt på usanne opplysninger i brev fra Jehovas vitner til Fylkesmannen, Statsforvalteren og departementet. Statsforvalterens jurister har foretatt en grundig undersøkelse av det vi og Jehovas vitner har skrevet, og av Jehovas vitners praksis, slik den blir uttrykt i deres litteratur. Dette er bakgrunnen for de vedtak som Statsforvalteren har truffet.