Skip to main content

VITNENE BLIR FØRT BAK LYSET I FORBINDELSE MED TOLKNINGEN AV 1. KORINTER 5:11 OG 2. JOHANNES 7-11

By 10. februar 2024mars 20th, 2024Å sky ekskluderte — i strid med Bibelen

INNLEDNING

Tittelen på den engelske originalen er «The Witnesses are hoodwinked by the application of 1 Corinthians 5:11 and 2 John 7-11.» Ordet «hoodwink» refererer til det å dekke over øynene til noen med en hette («hood») eller med et bind. Medlemmene av det styrende har dekket over øynene til de enkelte vitner ved å skjule den virkelige betydningen av 1. Korinter 5:11 og 2. Johannes 7-11.

Jeg begynner denne studien med å sitere fra Ordspråkene 16:11 og 20:23:

11 Rett viser og rette vektskåler hører Jehova til; alle steinloddene i posen er hans verk.

23 To slags vektlodd er en vederstyggelighet for Jehova, og bedragersk skålvekt er ikke godt.

Vakttårnet for 15 desember, 1974, side 565, hadde noen vise ord angående bruken av rette vektskåler i forbindelse med ekskluderte personer:

25 Når vi holder oss til Bibelen og hverken bagatelliserer det den sier, eller legger noe mer i det enn det som står, vil vi kunne bevare et likevektig syn på de utstøtte.

De to artiklene i 1974 hadde flere balansere argumenter i forbindelse med eksklusjon, men senere artikler har ikke fulgt de vise ordene som er sitert ovenfor. Men «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt» har blitt brukt i forsøkene på å finne beviser for den ekstreme behandlingen av dem som er ekskludert og dem som har trukket seg.

I denne studien vil jeg vise at medlemmene av det styrende råd har forstått den riktige betydningen av 2 Johannes 7-11 — at ordene bare refererer til antikristene — men allikevel bruker de versene for å bevise at de som er ekskludert og som har trukket seg, skal bli skydd. Dette er det samme som å bruke «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt».

Det greske ordet synanamignymi «å blande sammen; å omgås» i 1 Korinter 5:11 blir brukt for å bevise at kristne ikke skal hilse på eller snakke med ekskluderte personer. Jeg skal vise at dette strider mot den måten Paulus bruker det samme greske ordet i 2. Tessaloniker 3:14. Dette er også det samme som å bruke «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt».

HVA BETYR ORDENE «DE GIKK UT FRA OSS»?

De versene jeg skal behandle, er 1 John 2:18, 19:

18 Små barn, det er den siste time, og liksom dere har hørt at antikrist. kommer, så er det allerede nå kommet mange antikrister; av dette skjønner vi at det er den siste time. 19 De gikk ut fra oss (eks hēmōn), men de var ikke av vårt slag (eks hēmōn); for hvis de hadde vært av vårt slag (eks hēmōn), ville de ha blitt hos oss (meth hēmōn). Men de gikk ut for at det skulle bli avslørt at ikke alle er av vårt slag (eks hēmōn).

Jeg skal drøfte to spørsmål:

  • Hvem er antikristene?
  • Hva betyr det at «de gikk ut fra oss»?

IDENTIFISERINGEN AV DEM SOM KALLES «ANTIKRIST»

Det greske ordet antikhristos forekommer fire ganger i tre vers 1. Johannes og én gang i 2. Johannes:

Antikristen «fornekter at Jesus er KRISTUS…fornekter Faderen og Sønnen». (1. Johannes 2:22)

Antikristen «bekjenner (ikke) Jesus» (1. Johannes 4:3).

Antikristen er «en bedrager…bekjenner (ikke) Jesus Kristus som kommet i kjødet». (2. Johannes 7)

 Nyansene i den greske teksten er viktige, og den engelske NWT84 og NWT13 har uttrykt disse nyansene på en god måte. Men den norske NV17 er unøyaktig, som jeg skal vise nedenfor. Antikristene benekter noe og de unnlater å bekjenne noe. Jeg skal se nærmere på dette.

Ordene i 2:22 at antikristen «fornekter at Jesus er Kristus», viser at antikristen erkjente at det var en person i Israel med navnet Jesus. Jesu eksistens ble derfor ikke benektet. Det antikristen benektet, var at Jesus var Kristus. Hva innebærer det?

Apostelen Johannes skrev om en situasjon som eksisterte ved slutten av det første århundre evt. og det var én person som levde på samme tid som Johannes, som Johannes tydeligvis hadde tankene. Hans navn var Cerinthus, og han tilhørte en gruppe som senere fikk navnet Gnostikerne. Han lærte at Jesus bare var en mann, dog en hellig mann. Da han ble døpt, tok åndepersonen Kristus bolig i Jesus. Han trodde at Jesus hadde kommet i kjødet, men ikke at Kristus hadde kommet i kjødet. Da Jesus ble festet til pælen, hadde Kristus forlatt Jesus, slik at det bare var mannen Jesus som døde og ikke Kristus.

På denne bakgrunn kan vi bedre forstå ordene i Johannes 7, at antikristene «ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet.»[1] Cerinthus aksepterte at Jesus hadde kommet i kjødet, men ikke at Kristus hadde kommet i kjødet. Derfor kan det sies at han og hans gruppe «ikke bekjenner Jesus» (4:3), det vil si at de ikke bekjente Jesu Kristi sanne natur, at «Jesus var Kristus» (2:22).

Antikristene kan ha tilhørt gruppen til Cerinthus, og deres lære var at bare Jesus hadde kommet i kjødet og ikke Kristus. Ved Jesu dåp tok Kristus bolig i Jesus, og før Jesu død forlot Kristus Jesus.

Det neste spørsmålet er om hvordan det kan sies at Cerinthus og hans gruppe «gikk ut fra oss», når denne gruppen fra et historisk synspunkt aldri hadde væt en del av den kristne menighet.[2]

HVORFOR KAN DE BLI SAGT AT «DE GIKK UT FRA OSS»?

Ordene i den greske teksten i 1. Johannes 2:19 er flertydig, og de kan ha forskjellige referanser. Den tolkningen som medlemmene av det styrende råd har kommet med,  at referansen er til personer som en gang var medlemmer av den kristne menighet, men som har forlatt denne, er fra et språklig synspunkt mulig. Men det er også en annen mulige tolkning som er mye mer sannsynlig.

Jeg skal nå analysere verset i sin kontekst. De viktige greske ordene er eks hēmōn. Ordet eks er en preposisjon med betydningen «fra; ut av», og hemōn er pronomenet «vi» i genitiv. Denne genitivskontruksjonen forekommer fire ganger, og den kan bety: 1) «fra oss», 2) «fra vårt» (fra noe som tilhører oss), og 3) «fra vårt slag». Problemet er at hvis vi oversetter preposisjonen eks på samme måte i alle tilfeller, så får vi selvmotsigelser. Her er tre eksempler

19 De gikk ut (ekserkhomai) fra oss (eks hēmōn), men de var ikke fra oss (eks hēmōn); for hvis de hadde vært fra oss (eks hēmōn), ville de ha blitt hos oss (meth hēmōn). Men de gikk ut for at det skulle bli avslørt at ikke alle er fra oss (eks hēmōn).

19 De gikk ut (ekserkhomai) fra vårt slag (eks hēmōn), men de var ikke fra vårt slag (eks hēmōn); for hvis de hadde vært fra vårt slag (eks hēmōn), ville de ha blitt hos vårt slag (meth hēmōn). Men de gikk ut for at det skulle bli avslørt at ikke alle er fra vårt slag (eks hēmōn).

19 De gikk ut (ekserkhomai) fra det som tilhører oss (eks hēmōn), men de var ikke fra det som tilhører oss (eks hēmōn); for hvis de hadde vært fra det som tilhører oss (eks hēmōn), ville de ha blitt hos det som tilhører oss (meth hēmōn). Men de gikk ut for at det skulle bli avslørt at ikke alle er fra det som tilhører oss (eks hēmōn).

Det er for eksempel selvmotsigende å si «De gikk ut fra oss, men de var ikke fra oss.» Og det er på samme måte med de andre eksemplene også. Jeg skal nå vise hvordan vi kan oversette preposisjonen eks på samme måte og samtidig fjerne selvmotsigelsen. I samsvar med sammenhengen, slik jeg senere skal vise, så tar jeg ordene eks hemōn i betydningen «det som tilhører oss».

Jeg begynner med første del av vers 19:

De gikk ut (ekserkhomai) fra det som tilhører oss (eks hēmōn), men de var ikke fra det som tilhører oss (eks hēmōn).

Det første verbet ekserkhomai har betydningen «å komme ut; å gå fram» (UBS leksikon). Jeg tar ordene eks hemōn i betydningen «fra det som tilhører oss». Hva var det som tilhørte Johannes og de som han skrev brevet til? Et ord som var særlig verdifullt for apostelen Johannes, var ordet «sannhet». Jeg teller dette ordet 25 ganger i hans evangelium og 20 ganger i hans brev. La oss se på hvordan dette ordet brukes i den sammenhengen hvor det verset vi drøfter, står:

20 Og dere har en salving fra den hellige; dere har alle kunnskap. 21 Jeg skriver til dere, ikke fordi dere ikke kjenner sannheten (alētheia), men fordi dere kjenner den, og fordi ingen løgn (pseudos) er av (ek) sannheten (alētheia). 22 Hvem er løgneren (pseustēs), om ikke den som fornekter at Jesus er KRISTUS?  Dette er antikristen, den som fornekter Faderen og Sønnen. 23 Enhver som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.

Nå kan vi begynne å forstå den sammenhengen som 2:19 står i. Vi kan se at «det som tilhører oss» er «sannheten». Jeg skal sitere tre skriftsteder:

  1. Johannes 4:

4 Jeg gleder meg meget fordi jeg har funnet at noen av dine barn vandrer i sannheten, slik som vi har fått påbud om fra Faderen.

  1. Johannes 2:21:

21 Jeg skriver til dere, ikke fordi dere ikke kjenner sannheten (alētheia), men fordi dere kjenner den, og fordi ingen løgn (pseudos) er av (ek) sannheten (alētheia) [bokstavelig: «ingen løgn fra sannheten er»].

  1. Johannes 3:19:

19 På dette skal vi vite at vi er av sannheten [bokstavelig: «vi fra sannheten er».]., og vi skal gi våre hjerter forvissning innfor ham.

Her har vi to konstruksjoner som er helt like konstruksjonen i 2:19 som vi drøfter, og jeg sammenligner de tre passasjene:

2:19: de var (esan) ikke fra det som tilhører oss (eks hēmōn).

2:21: «ingen løgn fra (ek) sannheten er (esmen)».

3:19: «vi fra (ek) sannheten er (estin)».

Preposisjonen «fra» kan ble skrevet som ek og eks. De tre verbene ēsan, esmen og estin er former av verbet eimi («å være»). På bakgrunn av den måten Johannes bruker ordet «sannhet» (alētheia) på og ordene om at kristne «vandrer i sannheten» og «er fra sannheten», så er min konklusjon at «det som tilhører oss» er «sannheten». Derfor lager jeg følgende parafrase av 2:19:

19 De gikk ut (ekserkhomai) fra sannheten (eks hēmōn), men de var ikke fra sannheten (eks hēmōn); for hvis de hadde vært fra sannheten (eks hēmōn), ville de ha blitt hos sannheten (meth hēmōn). Men det skulle bli brakt fram for lyset at ikke alle er fra sannheten (eks hēmōn).

Konklusjonen for drøftelsen av 1. Johannes 2:1 er at antikristene aldri var en del av den kristne menighet. De gikk derfor ikke ut fra denne menigheten, men de gikk ut fra sannheten, «det som tilhører oss»..

[1]. Den norske NV17-oversettelsen unnlater svært ofte å gjengi nyansene i Bibelens originaltekst på norsk. Den gjengir 2. Johannes 7 på følgende måte: «For mange bedragere har gått ut i verden, slike som ikke erkjenner at Jesus Kristus er kommet som menneske. Ordet «menneske» er oversatt fra det greske ordet sarx («kjøtt»). Det var ikke Jesu Kristi komme som menneske som antikristene benektet. Det trodde de på. Men antikristene benektet Jesu Kristi natur, at Kristus var kommet i kjød. Ordet «kjøtt» eller «kjød» representerer her en viktig nyanse, som ordet «menneske» dekker over, slik jeg har beskrevet ovenfor.  Ordet «erkjenne» er oversatt fra homologeō. Det er forskjell på «å erkjenne» og «å bekjenne». Antikristene var aktive propagandister for sin tro. Så deres feil var ikke bare at de selv ikke «erkjente» at Jesus Kristus var kommet i kjød. Men de «bekjente» ikke dette. Denne forskjellen ser vi også ved bruken av homolegeō i 1. Johannes 1:9: En kristen må ikke bare «erkjenne» sine synder, men han må «bekjenne» sine synder.

[2]. Når det gjelder Cerinthus, se https://en.wikipedia.org/wiki/Cerinthus

HVILKE PERSONER SKULLE KRISTNE IKKE MOTTA I SINE HJEM?  

Jeg skal nå analysere det skriftstedet som mer enn noe annet blir brukt for å bevise at ekskluderte personer skal bli skydd, nemlig 2. Johannes 10, 11:

10 Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i DERES hjem og hils ikke på ham.11 For den som hilser på ham, er delaktig i hans onde gjerninger.

En bokstavelig oversettelse av den første setningen er:

Hvis noen kommer til dere og ikke bringer læren (tēn didakhēn).

Det viktige uttrykker her er «denne læren». Foran ordet didakhē står artikkelen, og dette viser at Johannes referer til noe som allerede var blitt nevnt. Det Johannes referer til, ser vi i vers 9.

9 Enhver som trenger seg fram og ikke blir i KRISTI lære ( didakhē), har ikke Gud. Den som blir i denne lære ( didakhē), han har både Faderen og Sønnen.

Johannes refererer til den sanne lære om Jesus Kristus, Ordet «Kristus» («Messias») betyr «den salvede». Da Jesus ble døpt i vann, ble han også døpt med hellig ånd, og på grunn av dette ble han Kristus. Den falske læren som Cerinthus og andre gnostikere spredde, var at Kristus vare et åndevesen som tok bolig i Jesus da han ble døpt, og som forlot Jesus før han ble drept.

Disse personene aksepterte bare at Jesus og ikke at Jesus Kristus «kom i kjødet». Og derfor er de «bedragere», slik vers 7 sier.  Betydningen av det Johannes sier i vers 10, er klar. Han tenkte på bestemte levende personer som spredde en falsk lære om hvem Jesus Kristus var.  Ordet «sønn» kan bare bli forstått i relasjon til ordet «far». Når noen benekter sønnens sanne natur, betyr dette at han tar vekk en del fra Gud, nemlig at han er Jesu Kristi far. Derfor har de ikke «både Faderen og Sønnen», slik vi leser i vers 9. Disse er bedragere, slik vers 7 sier, og det var disse bedragerne som kristne ikke «skulle ta imot i deres hjem», ifølge vers 10.

HVA BETYR ORDENE «HILS IKKE PÅ HAM”?  

Utrykket «å hilse på» er oversatt fra det greske ordet khairō, som har betydningen: «å glede seg; å være glad; å uttrykke en formalisert hilsen, som innebærer et ønske om lykke for den person som hilses». (Louw and Nida). I 2. Johannes 4 oversettes khairō med «har gitt meg glede» og i 3 Johannes 3 med «jeg gledet meg». Men i 1. Johannes 10 blir ordet brukt som en formalisert hilsen. Jeg skal se nærmere på dette.

Verbet khairō forekommer 68 ganger i De kristne greske skrifter. Jeg skal nå sammenligne de 9 eksemplene i tillegg til de to eksemplene i 1. Johannes 10 hvor ordet blir brukt som en hilsen, slik at vi kan forstå ordet bedre:

 

Tabell 1.1. Verbet khairō brukt som en hilsen

Matteus 26:49 Og han gikk rett bort til Jesus og sa: «Vær hilset (khairō), rabbi!» og kysset ham meget ømt.
Matteus 27:29 og de flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og gav ham en rørstav i hans høyre hånd. Og de falt på kne for ham, gjorde narr av ham og sa: «Vær hilset (khairō), du jødenes Konge!»
Matteus 28:9 Og se, Jesus møtte dem og sa: «Vær hilset! (khairō)» De gikk fram og grep ham om føttene og bøyde seg ærbødig for ham.
Markus 15:18 Og de begynte å hilse ham: «Vær hilset (khairō), du jødenes Konge!»
Lukas 1:28 Og da han kom inn til henne, sa han: «Vær hilset (khairō), du høyt begunstigede; Jehova er med deg.»
Johannes 19:3 og de begynte å komme bort til ham og si: «Vær hilset (khairō), du jødenes Konge!» Og de slo ham flere ganger i ansiktet med åpen hånd.
Apostlenes gjerninger 15:23 og ved deres hånd skrev de:

«Apostlene og de eldste, DERES brødre, til de brødre i Antiọkia og Syria og Kilịkia som er fra nasjonene: Vær hilset (khairō)!

Apostlenes gjerninger 23:26 Claudius Lỵsias til den høyt ærede stattholder Fẹliks: Vær hilset (khairō)!
Jakob 1:1 Jakob, en Guds og Herren Jesu Kristi slave, til de tolv stammer+ som er spredt omkring: Vær hilset (khairō)!

Tabellen viser at verbet khairo blir brukt tre ganger som hilsen i brev, og seks ganger blir ordet brukt som en ærefull hilsen til noen. På grunnlag av disse eksemplene kan vi bedre forstå ordene i 2 Johannes 10. Nedenfor finner vi gjengivelsene til NV96 (over), Nettbibelen (i midten) og min oversettelse (under):

10 Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i DERES hjem (oikia) og (kai) hils (khairo) ikke på ham.

10 10 Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem (oikia), og (kai) ønsk ham ikke velkommen (khairo).

10 ikke ta ham inn i hus (oikia) og (kai) hilsende (khairo) ham ikke siende.

Vi merker oss at det greske ordet oikia («hus») står i entall uten artikkel. Ordet kan bli sammenlignet med det norske uttrykket «ta ham hjem» og ikke «ta ham til hjemmet». Ordet oikia refererer til det stedet en kristen bodde, til hans hjem.

En viktig detalj er den greske konjunksjonen kai («og») som binder sammen de to uttrykkene «ikke ta ham inn i hus» og «hilsende ham ikke siende». Konjunksjonen viser at disse to uttrykkene er to sider av samme sak. Det viser at khairō blir brukt i betydningen «å hilse en gjest velkommen.» Dette er en helt forskjellig situasjon i forhold til det Jesus nevnte i Matteus 5:43-48:

43 Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal elske din neste og hate din fiende.’ 44 Men jeg sier dere: Fortsett å elske DERES fiender og å be for dem som forfølger dere; 45 så dere kan vise at dere er sønner av DERES Far, som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.46 For hvis dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke også skatteoppkreverne det samme? 47 Og hvis dere bare hilser (aspazomai)  DERES brødre, gjør dere vel da noe usedvanlig? Gjør ikke også folk av nasjonene det samme? 48 Dere skal derfor være fullkomne, slik som DERES himmelske Far er fullkommen.

Jødene ville ikke ha noe å gjøre med folk fra nasjonene. Peter vegret seg først for å gå inn i huset til Kornelius, som var Romer, ifølge Apostlenes gjerninger kapittel 10. Og Johannes skrev ifølge Johannes 4:9 at «jødene har nemlig ikke noe samkvem med samaritaner». Disse synspunktene hindret noen jøder i å hilse på og snakke med ikke-jøder. Men dette var galt ifølge Jesus. Vi merker oss at det greske ordet khairō («å hilse») ikke er brukt i vers 46, men aspazomai, som er et generelt ord for å hilse på mennesker man treffer.

Den situasjonen Jesus beskriver er helt annerledes enn den situasjon Johannes beskriver i 2 Johannes 10, 11. Jesus taler om å behandle alle mennesker på samme måte. Men Johannes snakker om personer som er bedragere som de kristne må unngå. At Johannes ikke snakket om å hilse på mennesker som man traff på gaten eller som man møtte  et annet sted, blir klart vist av ordene o 2. Johannes 11; NV96 over, og min bokstavelige oversettelse under:

11 For den som hilser på ham, er delaktig (koinoneō) i hans onde gjerninger.

11 Den som fortsetter å si, som fortsetter å hilse ham, har en del (koinoneō) i hans onde gjerninger.

Vi merker oss at verbene er gresk presens, noe som viser at det som synliggjøres, er at handlingene fortsetter. Johannes snakker ikke om er enkelt handling, en enkelt hilsen. Men han snakker om en som fortsetter å innby og å ønske en bedrager, en antikrist, velkommen til sitt hjem, og som tillater ham å snakke om sine falske oppfatninger av Jesus Kristus og hans Far.

Dette bekreftes av ordene «har en del i hans onde gjerninger». Medlemmene av det styrende råd sier at hvis noen hilser på en som er ekskludert, som han møter på gaten, og sier «hallo» eller «på gjensyn» til ham, så har han en del i hans onde gjerninger. Dette er selvfølgelig fullstendig nonsens. Betydningen av det greske verbet koinoneō er «å delta sammen med andre i en aktivitet; å dele sine eiendeler, i forbindelse med en form for en felles deltagelse eller felles interesse.»  (Louw and Nida).

Vi merker oss at Johannes snakker om «onde gjerninger» i flertall. Hva var disse onde gjerningene? Antikristene var løgnere fordi de benektet at Jesus var Kristus. For å være en løgner må en person fortelle løgner til andre, og antikristene forkynte sitt falske budskap til andre. Å delta i antikristenes aktiviteter og å dele sine eiendeler med dem ved å invitere dem inn i sitt hjem, slik at de kunne snakke om sine bedragerske synspunkter, innebærer å ha en felles interesse med dem. Ved å fortsette å gjøre dette — de greske verbene krever handlinger som fortsetter — så ville de kristne ha en del i antikristenes onde gjerninger.

DET STYRENDE RÅDS FORSTÅELSE AV 2. JOHANNES 7-11  

Først skal jeg presentere noen kommentarer fra Vakttårnets litteratur angående 2. Johannes 7-11, og så skal jeg vise hvordan disse versene blir anvendt og praktisert.

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HAR FORSTÅTT TO VIKTIGE POENGER  

Hvem er det Johannes taler om? Vakttårnet for 15. desember 1974, side 559, viser at ordene om ikke å ta imot dem i sine hjem og hilse på dem refererer til aktive propagandister:

22 Legg merke til at apostelen Johannes i vers 7 sier at «mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen». Apostelen kommer så med en advarsel til de kristne. Han sier at de måtte være på vakt og ikke ta imot slike i sitt hjem, for de driver aktiv propaganda for falsk lære og prøver på en snedig måte å få andre til å gjøre det som er galt. Disse menneskene måtte ikke få fotfeste, slik at de kunne gjøre sin innflytelse gjeldende. En skulle til og med la være å hilse på dem for ikke å bli delaktig i deres onde gjerninger.

Disse kommentarene er korrekte, og de bekrefter mine konklusjoner ovenfor. De som kristne ikke skulle invitere inn i sine hjem, var ikke ekskluderte personer, men det var aktive propagandister som ønsket å bedra andre. Ordene som er sitert, er skrevet for 50 år siden. Men denne forståelsen har aldri vært motsagt i Vakttårnets litteratur.

I online artikkelen «Hva er Kristi komme?» blir flere feilaktige oppfatninger om Kristi komme korrigert, og vi leser:

Feiloppfatning: Det som står i 2. Johannes 7, viser at Jesus skal komme som menneske.

 Fakta: I 2. Johannes 7 står det: «Mange bedragere er gått ut i verden, slike som ikke bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet.»

 På apostelen Johannes’ tid var det noen som benektet at Jesus hadde kommet til jorden «i kjødet», det vil si som menneske. Disse ble kalt gnostikere. Det som står i 2. Johannes 7, ble skrevet for å tilbakevise den falske påstanden deres.[1]

Dette er akkurat det samme som jeg har skrevet, da jeg henviste til Cerintus, som trodde at Kristus var et åndevesen som tok bolig i Jesus da han ble døpt og forlot ham før han døde.

Medlemmene av det styrende råd har forstått de to viktige sannhetene som blir uttrykt i 2. Johannes 7-11:  

1)   De som kristne ikke skulle invitere inn i sine hjem, var antikristene, som var aktive propagandister for sin falske lære.

2)  Disse propagandistene som Johannes henviste til, ble kalt gnostikere.

DEN FEILAKTIVE ANVENDELSEN AV DEN RIKTIGE FORSTÅELSEN

Ordene i 2. Johannes 7-11 har blitt brukt om og om igjen som bevis fra Bibelen for at kristne skal sky dem som har blitt ekskludert og de som har trukket seg; ingen må hilse på dem og ingen må snakke med dem. Dette er en falsk lære, og leserne har blitt ført bak lyset av medlemmene av det styrende råd.

Jeg skal nå se på noen av de argumentene som medlemmene av det styrende råd har brukt for å villede leserne. Den grunnleggende metoden som har blitt brukt, er at ordene til Johannes ikke tas bokstavelig, men de blir brukt som en illustrasjon på noe annet, og dette blir ikke kommunisert til leserne. Å anvende noe som en illustrasjon betyr at man ikke lar Bibelens tekst være autoritet. Men det som den bokstavelige teksten minner medlemmene av det styrende råd om, blir brukt. På denne måten blir autoriteten flyttet fra Bibelens tekst til de personene som skriver artikkelen, og vi må akseptere disse som den endelige autoritet. La oss se på noen detaljer i Vakttårnet for 15 desember 1974, side 559:

23 Er alle som er blitt utstøtt, lik dem som blir beskrevet i Johannes’ annet brev? På det tidspunkt da det var nødvendig å utstøte dem, fulgte de tydeligvis en slik handlemåte eller hadde i det minste en lignende innstilling.

Det viktige ordet i sitatet er «lik». Forfatteren sier ikke at 2. Johannes 7-11 refererer til ekskluderte personer, noe han allerede har imøtegått. Men forfatteren spør om alle de ekskluderte er lik dem som er nevnt i versene 7-11. Svaret er at på den tid da de ble ekskludert, var de lik bedragerne og antikristene. Men en stund etter at de ble ekskludert, kan de ha forandret seg, og derfor er de nødvendigvis ikke lenger lik antikristene.

Det styrende råd hevder uten noe grunnlag i Bibelen at de som blir ekskludert, er lik antikristene. Derfor kan ordene om at kristne ikke skal ta imot antikristene i deres hjem og hilse på dem, anvendes på dem som blir ekskludert. Det styrende råd har fått vitnene til å tro at 2. Johannes 7-11 direkte referer til de ekskluderte. Derfor har vitnene blitt ført bak lyset.

Det vi ser i Vakttårnet for 15. desember 1974, er et klart eksempel på misbruk av Bibelens tekst, under dekke av at dette er Guds tanker. Den eneste riktige måten å anvende Bibelens tekst på, er å bruke den i samsvar med ordenes betydning på gresk, setningenes grammatikk og syntaks, og i samsvar med sammenhengen. Versene i 2 Johannes 7-11 har bare én anvendelse, nemlig i forbindelse med dem som er antikrister og som benekter at Jesus Kristus er kommet i kjødet. Å anvende disse versene på ekskluderte personer er det samme som å misbruke både bibelteksten og Guds tanker.

Vi ser en lignende misbruk av bibelteksten i forbindelse med personer som har trukket seg. Vakttårnet for 15. september 1986, side 31, sier:

Sikter 2Johannes 10, hvor det står at en ikke skal ta imot visse personer i sitt hjem og ikke hilse på dem, bare til dem som fremmer falsk lære?

Sammenhengen viser at denne veiledningen ble gitt i forbindelse med de «mange forførere» som er gått ut i verden, «slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod». (2. Johannes 7) Apostelen Johannes forklarte de kristne den gangen hvordan de skulle behandle en som benektet at Jesus hadde levd, eller at han var Kristus og vår Gjenløser. Johannes sa: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 10, 11) Men andre skriftsteder viser at dette gjaldt andre tilfeller også

Johannes sier: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt.» (2. Johannes 9, 10) Disse ordene gjelder naturligvis en person som blir en frafallen ved å slutte seg til en falsk religion eller ved å spre falsk lære. (2. Timoteus 2: 17—19) Men hva med dem som Johannes sa «er utgått fra oss»? De kristne i det første århundre visste at de ikke skulle omgås en som var utstøtt, eller en som var en aktiv frafallen. Men hvordan behandlet de en som ikke var utstøtt, men som med overlegg hadde fornektet den kristne vei?…

 De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19

En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen [av antikrist].Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen.En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen, selv om de har vært venner. Når noen forkaster menigheten og blir en frafallen, forkaster han også grunnlaget for å stå i et nært forhold til brødrene. Johannes viste tydelig at han selv ikke ville ta imot i sitt hjem en som ’ikke hadde samfunn med Gud’, og som ikke var «av oss».

Dette sitatet er et utmerket eksempel på hvordan medlemmene av det styrende råd har misbrukt Guds ord og at de har brukt «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt». Jeg skal kommentere sitatet:

For det første: Det blir innrømmet at i følge sammenhengen gjelder ordene til Johannes «bedragerne», de som ikke bekjente «at Jesus Kristus er kommet i kjødet». Dette skulle ha vært den eneste konklusjonen som ble truffet — teksten kan bare anvendes på disse.

For det andre: Et bedragersk argument følger etter anvendelsen av ordene i 2. Johannes. «Men andre skriftsteder viser. at dette gjaldt andre tilfeller også.» Leserne er opplært til at alt det som det styrende råd skriver, er sannhet. Men en leser som liker å gå i dybden, kunne spørre: «Hvor i Bibelen står disse andre skriftstedene? Det kan ikke gis noe svar på et slikt spørsmål. Dessuten viser selve ordene i Vakttårnet at medlemmene av det styrende råd setter sine oppfatninger over det som står i Bibelen. For ordene i 2. Johannes kan bare bli anvendt på dem som sammenhengen referer til, det som den første delen av artikkelen referer til. Det finnes ingen annen anvendelse.

I noen tilfeller kan teksten i en skriftsted være tvetydig, eller betydningen av et gresk eller hebraisk ord blir ikke vist i sammenhengen. Da kan andre steder i Bibelen hjelpe oss til å forstå meningen. For eksempel: Den måten Matteus bruker ordet porneia, viser at ordet bare har én betydning, nemlig «et samleie mellom personer som ikke er gift med hverandre». Ingen andre betydninger av ordet kan vi se andre steder. Dette betyr at noen passasjer kan hjelpe oss til å forstå andre passasjer. Men når teksten er klar, slik som i 2 Johannes 7-11, kan ingen andre tekster vise at ordene også gjelder andre tilfeller.

For det tredje: Den følgende påstand er falsk: «De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’.» Disse ordene viser den uærlige metode som det styrende råd bruker. Som jeg har vist ovenfor, og som Vakttårnet har vært enig i, så var antikristene personer som benektet at Jesus Kristus hadde kommet i kjødet, som var aktive propagandister. Det er helt klart at de fleste personer som trekker seg fra Jehovas vitner, på ingen måte ligner på antikristene. Påstanden om det motsatte er ren nonsens. Men påstanden om at de er en del av antikrist, er et forsøk på å finne et grunnlag for at de kan skys, fordi antikristene skulle man ikke ha noe med å gjøre.

For det fjerde: De følgende ordene er bedragerske: «En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen.» De fleste leserne vil være enig i disse ordene. Men spørsmålet er hva en frafallen egentlig er. Det greske ordet apostasia forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter. Og igjen er det medlemmene av det styrende råd som definerer ordet.

Innsikt i De hellige skrifter I, side 657, drøfter frafall, og følgende eksempler på frafall blir gitt:

  • Å ikke legge vekt på arbeidet med å forkynne og undervise.
  • Å avvise Guds representanter, den synlige delen av hans organisasjon.
  • Å prøve å gjøre andre til sine tilhengere.
  • Å forlate den kristne menighet av egen fri vilje gjør en til en del av antikrist.

Punkt 2) er et forsvar for det styrende råd. I denne studien har jeg vist at i forbindelse med eksklusjon, har medlemmene av det styrende råd misbrukt Bibelens tekst, og de har derved brukt «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt», og de har ført leserne av Vakttårnets litteratur bak lyset. Så lenge jeg ikke aksepterer det styrende råds bedragerske ord, så er jeg per definisjon en frafallen.

Punkt 4) refererer til dem som melder seg ut av Jehovas vitner, som derved blir en del av antikrist. Jeg skal gi to eksempler: En ung mann i slutten av tenårene sendte en E-post og fortalte at han ble døpt da han var åtte år. Men han skjønte ikke hva han gjorde. Derfor ønsker han nå å melde seg ut. Er han en frafallen? Er han en del av antikrist? En ung kvinne i Australia ga sin forklaring til The Royal Commission of Australia om at hun var blitt seksuelt misbrukt av en mann i menigheten. De eldste behandlet saken på en svært dårlig måte, og hun ble svært nedtrykt og hun fikk en sterk aversjon mot menigheten. Derfor følte hun at hun måtte melde seg ut. Er hun en frafallen? Er hun en del av antikrist?

Situasjonen er at det styrende råd har gitt definisjoner av hva en frafallen er, og alle vitnene må følge disse definisjonene uten at disse har noe grunnlag i Bibelen.

EKSEMPLER PÅ HVORDAN DET STYRENDE RÅD HAR MISBRUKT PASSASJER I BIBELEN  

Jeg har vist at Vakttårnet har innrømmet at ifølge sammenhengen i 2. Johannes 11, så var det antikristene som de kristne ikke skulle hilse velkommen i sine hjem. Ikke desto mindre har Vakttårnet ofte brukt 2. Johannes 11 som bevis for at kristne ikke skal hilse på eller snakke med ekskluderte eller de som har trukket seg. Å bruke dette verset i strid med sammenhengen, og samtidig gi inntrykk av at verset blir brukt i samsvar med sammenhengen, er en måte å bedra leserne på. Jeg skal gi noen eksempler på dette.

Vakttårnet for 1. april 1963, side 167, sier:

Men alle som fortsetter å begå umoralske handlinger, må utstøtes av menigheten. (1 Kor. 5: 9—13; 2 Joh. 10, 11)

Vakttårnet for 15. november 1963, sidene 523, 524 (over) og 1. desember, side 548 (nedenfor) sier:

En som er blitt utstøtt, er blitt avskåret fra menigheten, og menigheten har ikke noe å gjøre med ham. De som tilhører menigheten, vil ikke ha noe samkvem med ham, nei, de vil ikke engang si så mye som «god dag» eller «farvel» til ham. Han er ikke velkommen i deres hjem, selv om deres hjem blir brukt av en lokal gruppe av Jehovas vitner som et senter for tilbedelse. Dette er i harmoni med Bibelens prinsipper.2 Johannes 9, 10 (NW) står det: «Enhver som trenger seg videre og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Han som blir i denne lære, er den som har både Faderen og Sønnen. Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne lære, motta ham da aldri i deres hjem og hils ikke på ham.»

 Det bør bli gjort klart for den utstøtte slektning at han nå ikke mer er velkommen, og at det ikke lenger blir satt pris på hans besøk slik det tidligere ble da han vandret rett med Jehova. — 2 Joh. 9—11.

Vakttårnet for 15. november 1981, side 20, sier:

25 Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.

Vakttårnet for 15 mars 1986, side 18, sier:

12 Noen som har en kritisk holdning, hevder at Jehovas organisasjon er for streng når det gjelder å avbryte sosial kontakt med dem som er utstøtt. (2. Johannes 10, 11)

Vakttårnet for 15. april 1988, sidene 27, 28, sier:

7 Som kristne unngår vi ikke folk. Vi har vanlig kontakt med våre naboer, arbeidskolleger, skolekamerater og andre, og vi forkynner for dem selv om noen av dem ’lever i hor, er pengegriske, dyrker avguder eller er ransmenn’. Paulus skrev at vi ikke kan unngå dem helt, ’da måtte vi jo gå ut av verden’. Han viste imidlertid at vi skulle forholde oss annerledes til «en kristen bror» som levde slik: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men [som har vendt tilbake til en slik livsførsel] . . . et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 9—11; Markus 2: 13—17.

8 Apostelen Johannes kom med lignende råd som understreker i hvilken grad de kristne skulle unngå slike personer: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser [gresk: khaíro] ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Johannes 9—11.

10 Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.

En online artikkel med tittelen «Hva må du gjøre hvis du har begått en alvorlig synd?» sier:

4. Hvorfor eksklusjon er en kjærlig ordning

Hvis noen har begått en alvorlig synd og ikke vil følge Jehovas normer, kan de ikke lenger være en del av menigheten. De blir ekskludert, og vi slutter å være sammen med dem og snakke med dem. Les 1Korinter 5:​6, 11 og 2. Johannes 9–11, og snakk sammen om dette spørsmålet:[2]

Alle de seks sitatene anvender 2. Johannes 9-11 på ekskluderte personer. Og ved å gjøre det bruker de «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt» og fører de leserne bak lyset. Et særlig klart eksempel er sitatet fra Vakttårnet for 15. november 1981, hvor ordene i blå skrift direkte sier at 2. Johannes 11 refererer til ekskluderte personer.

[1]. https://www.jw.org/no/hva-bibelen-laerer/sporsmal/jesu-kristi-komme/

[2] https://wol.jw.org/no/wol/d/r3/lp-n/1102021257.

DET STYRENDE RÅDS SIKKSAKK-TOLKINGER

I året 1952 ble ordningen med eksklusjon innført i alle menigheter sammen med påbudet om å sky ekskluderte. I 22 år, frem til året 1974, ble ekskluderte nærmest behandlet som spedalske, de ble fullstendig skydd. I The Watchtower for 1. august 1974 (Vakttårnet for 15. desember 1974) kom det to artikler om eksklusjon som så ut til å fjerne noe av den ekstreme holdningen til ekskluderte. Nedenfor følger et sitat fra side 565 i den norske artikkelen:

21 Når det gjelder utstøtte familiemedlemmer (ikke mindreårige sønner eller døtre) som bor utenfor hjemmet, hver familie avgjøre i hvor stor utstrekning den skal omgås disse. Dette er ikke noe menighetens eldste kan avgjøre for dem. Det de eldste er interessert i, er at ’surdeigen’ ikke får komme inn i menigheten igjen ved at noen har åndelig fellesskap med dem som måtte fjernes som «surdeig». Hvis en utstøtt far eller mor kommer for å besøke en sønn eller datter eller for å hilse på sine barnebarn og får komme inn i et kristent hjem, er dette således ikke de eldstes sak. En slik utstøtt har en naturlig rett til å besøke sin familie og se sine barn og barnebarn. Når sønner eller døtre hedrer sin far eller mor, trass i at vedkommende er utstøtt, ved å besøke vedkommende for å se hvordan det står til, eller for å finne ut om det er noe han eller hun trenger, er dette i seg selv likeledes ikke ensbetydende med åndelig fellesskap.

Vår tjeneste for Riket for desember 1974, side 4, siterte fra denne artikkelen og skrev:

Som det blir nevnt i Vakttårnet for 15. desember 1974, på sidene 559 og 560, kan en kristen hilse på en utstøtt som ikke er lik dem som blir beskrevet i 2 Johannes 9—11 (UO), men han vil absolutt ikke gå lenger enn til å hilse. På side 565 i samme nummer av Vakttårnet ble det sagt at når det ikke dreier som om kjødelige slektskapsforhold, bør vi overlate til de eldste å føre noen ytterligere samtale med den utstøtte og formane ham.

Dette var en U-sving når det gjaldt behandlingen av ekskluderte. Men disse nye synspunktene møtte med en gang motstand.[1] Da disse to artiklene ble publisert, holdt jeg på med forberedelsen til det første av de 30 kursene for alle eldste i landet, som jeg skulle være lærer for i de kommende 18 måneder. Artiklene så ut til å forandre mye med hensyn til behandlingen av ekskluderte, og derfor drøftet jeg disse artiklene inngående med brødrene ved avdelingskontoret, slik at min undervisning kunne være helt up to date. Den oppfatning vi alle hadde om at disse artiklene representerte en stor forandring, ble snart avsannet ved ny informasjon som avdelingskontoret fikk fra det styrende råd i USA.  Den undervisning jeg skulle gi de eldste, slik brødrene ved avdelingskontoret ba meg om, var at ordningen fra 1952 med å sky de ekskluderte, også innen familien, skulle stå ved makt. Men hvis noen hadde kontakt med ekskluderte familiemedlemmer, slik artiklene sa de kunne, så skulle de eldste overse dette.

Det betyr at det meste av det nye som artiklene skrev, ikke ble innført i menighetene. Det nye fra artiklene som ble fulgt, var at de eldste kunne ha en samtale med ekskluderte for å gi dem råd om hva de måtte gjøre for å bli gjenopptatt i menigheten. Men ingen andre enn de eldste kunne gjøre dette. I årene som fulgte, ble den gamle måten å behandle ekskluderte på fulgt, som om artiklene fra 1974 aldri hadde været skrevet. Og så i Vakttårnet for 15. november 1981, ble artiklene fra 1974 imøtegått punkt for punkt. Jeg siterer fra sidene 17, 18, 20, 24, 25:

12 Ja, Bibelen pålegger de kristne at de ikke skal omgås eller ha fellesskap med en som er utelukket fra menigheten. Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse». Ved at de avviser enhver form for åndelig fellesskap eller selskapelig omgang med en som er utstøtt, viser de at de er lojale mot Guds normer og lydige mot Guds befaling i 1. Korinter 5: 11, 13. Dette er i overensstemmelse med Jesu ord om at en slik person skulle betraktes på samme måte som jødene på den tiden betraktet «en hedning». De som bekjente seg til kristendommen den første tiden etter apostlenes død, fulgte tydeligvis denne bibelske fremgangsmåten.c Men hvordan forholder mange kirkesamfunn i vår tid seg til Guds klare retningslinjer på dette området?

25 Alle trofaste kristne må legge seg på hjertet den alvorlige sannhet som Gud inspirerte Johannes til å nedskrive: «Den som hilser ham [en utstøtt synder som sprer falsk lære eller har en ukristen oppførsel], blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Joh. 11.

19 Kristne som er i slekt med en utstøtt som bor utenfor hjemmet, bør følgelig bestrebe seg på å unngå unødig omgang med vedkommende og til og med holde forretningsforbindelser på et minimum. At dette er fornuftig, fremgår tydelig av rapporter om hva som har skjedd i tilfelle da slektninger har inntatt den feilaktige holdning: ’Selv om han er utstøtt, er han jo en slektning av oss, og vi kan derfor behandle ham som før.’ Her er en rapport:

Dette var en U-sving i motsatt retning i forhold til de tolkninger som ble gitt i Vakttårnet for 15. desember 1974. Disse sikksakk-tolkningene til medlemmene av det styrende råd av de samme vers i De kristne greske skrifter, viser at behandlingen av ekskluderte personer ikke er basert på Bibelen. Men denne behandlingen med å sky de ekskluderte er basert på de personlige oppfatninger som medlemmene av det styrende råd har.

[1]. Senere fikk jeg vite at artiklene var skrevet av Raymond Franz, som var mer liberal enn de andre medlemmene av det styrende råd. Han ble senere ekskludert.

HVA BETYR ORDENE «SLUTTE MED Å OMGÅS»?

Noe av det Paulus sier om omgang, finner vi i 1. Korinter 5.11:

11 Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.

Det viktige greske ordet i denne sammenheng er synanamignymi. Den måten medlemmene av det styrende råd anvender dette ordet på, er det samme som å bruke «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt» — ordet blir uten noe bibelsk eller språklig grunnlag tolket på to forskjellige måter. Grunnen til dette er at det styrende råd forsøker å finne støtte for den ekstreme fremgangsmåten å sky ekskluderte personer og de som har trukket seg, på tross av at dette strider imot Bibelens tekst.

Ordet synanamignymi («å blande sammen») forekommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter, i 1. Korinter 5:9, 11 og i 2. Tessaloniker 3:14:

9 I mitt brev skrev jeg at dere skulle slutte med å omgås (synanamignymi) utuktige.

11 Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.

14 Men hvis (ei) noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås (synanamignymi) ham, for at han må skamme seg. 15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror

Språkkurs skjelner mellom Klassisk gresk og Nytestamentlig gresk. Det er store likheter mellom de to, men det er også forskjeller, spesielt når det gjelder ordenes betydning og referanser. Derfor kan vi ikke bare slå opp i et gresk-engelsk eller gresk-norsk leksikon, og så velge den betydning som passer til vår forståelse. Slike leksika presenterer betydninger både på Klassisk gresk og Nytestamentlig gresk, ofte uten å skjelne mellom dem. Den eneste måten å finne meningen til et gresk ord i De kristne greske skrifter er å studere de sammenhenger hvor ordet står. I forbindelse med synanamignymi er det bare tre steder hvor vi kan se.

Jeg skal nå sammenligne situasjonen i 1. Korinter 5:9, 11 med situasjonen i 2 Tessaloniker 3:14, 15. I 1. Korinter kapitlene 5 og 6 snakker Paulus om eksklusjon av onde personer. Dette innebærer at kristne må «slutte å omgås (synanamignymi)» ekskluderte personer. Jeg skal sammenligne studienotene til de to skriftstedene i Studiebibelen og tre artikler fra Vakttårnet. Studienoten til 2. Tessaloniker 3:14 sier:

og slutte med å omgås ham: En i menigheten som levde «på en uordentlig måte», praktiserte ikke alvorlig synd som han kunne bli ekskludert for. (2Te 3:11) Men han fortsatte å oppføre seg på en måte som kunne ødelegge menighetens rykte og påvirke andre kristne. Paulus sier derfor til de kristne at de skal «slutte med å omgås» ham, altså ikke være sammen med ham sosialt. (Se også 2Ti 2:20, 21.) Det kunne få den uordentlige til å innse at han måtte rette seg etter bibelske prinsipper. Trosfellene ville ikke ta fullstendig avstand fra ham, for Paulus sa at de skulle fortsette «å rettlede ham som en bror»

Den situasjon som blir beskrevet i denne studienoten, er klart uriktig, fordi det hevdes at referansen er til dem som levde «på en uordentlig måte». Det er sant at disse ordene finnes i 2. Tessaloniker 3:11. Men Paulus kan ikke referere til dem som levde på en uordentlig måte, fordi vers 14 ikke referer til en konkret situasjon. Det vil si at Paulus refererer ikke til noes om allerede har hendt. Men hans ord peker på noe som kan hende, noe som blir vist av ordet ei hvis») i begynnelsen av 3:14. Paulus sier derfor: «Men hvis (ei) noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet…slutt med å omgås (synanamignymi) ham.»

Dette må selvfølgelig inkludere alt det Paulus skriver om i sitt brev, og ikke bare de som lever «på en uordentlig måte» og som «blander seg bort i det som ikke angår dem». (3:11) I kapittel 2 formaner Paulus Tessalonikerne til ikke å tro på dem som sier at Herrens dag er her. (2:2) Han sier også at dere må «hold(e) fast ved de tradisjoner som dere ble undervist i». (2:15); de skulle ikke lage nye læresetninger.

Det faktum at Paulus i 3:4 bruker ordene «de ting som vi gir pålegg om» i flertall, viser at Paulus ville at de skulle lyde alt det han hadde skrevet i brevet. Som vi har sett, så sier studienoten at de som skulle bli merket, «praktiserte ikke alvorlig synd». Det er ingen ting i sammenhengen som viser at disse ordene er sanne. Paulus sier, for eksempel, i 2. Timoteus 2:18 at Hymeneus og Filetus «har veket fra sannheten, idet de sier at oppstandelsen allerede har funnet sted». At Hymeneus og Filetus sa noe som viste at de ikke var lydige mot Paulus, førte til at de ble ekskludert.

Hvis noen av medlemmene av menigheten i Tessalonika ikke var lydige mot det Paulus sa om Herrens dag, ville det være en like alvorlig synd som synden til Hymeneus og Filetus. Og på lignende måte ville det være hvis noen ikke fulgte «de ting som vi gir pålegg om» (2:15), men forkastet noe eller innførte noe annet. Det ville også være en alvorlig synd. Derfor må vi konkludere med at de forsøk det styrende råd har gjort i studienoten for å vise at Tessalokernes mulige synder ikke var så alvorlige, har mislykkes.

 Motivet for dette forsøket er selvfølgelig å vise at synanamignymi har en annen og mindre alvorlig betydning i 2. Tessaloniker 3:15 enn i 1. Korinter 5:11. Men dette er en umulig oppgave, fordi Paulus i 2. Tessalonikerne ikke refererer til en konkret situasjon, men til en hypotetisk situasjon hvis innhold er ukjent.

Jeg skal nå vende tilbake til de data som viser at medlemmene av det styrende råd bruker «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt». Vi kan se dette ved å sammenligne studienoten til 1. Korinter 5:11 (nedenfor) med studienoten til 2. Tessaloniker 3:15, som er sitert ovenfor, foruten tre sitater fra Vakttårnet. Studienoten til 1. Korinter 5:11 sier:

slutte med å omgås: Det greske ordet synanamịgnymai, som er oversatt med «omgås», betyr «å blande sammen». (Det samme greske verbet forekommer i 2Te 3:14.) Så det å «omgås» noen innebærer å ha et nært fellesskap eller vennskap med dem og ha samme synspunkter og meninger som dem. De kristne i Korint måtte «slutte med å omgås» en synder som ikke angret. De skulle ‘fjerne den som var ond, fra menigheten’. – 1Kt 5:13.

Vakttårnet for 15. november 1963, side 525, sier:

Menighetens medlemmer vil derfor ikke være sammen med den utstøtte, hverken i Rikets sal eller andre steder. De vil ikke snakke med ham eller vise ham oppmerksomhet på noen måte. Hvis den utstøtte prøver å snakke med andre i menigheten, bør de gå bort fra ham. På den måten vil han fullt ut føle hvor stor hans synd er. Hvis alle derimot snakket med overtrederen, ville han bli fristet til å tro at hans overtredelse ikke var så alvorlig.

Vakttårnet for 15, september 1981, side 17, sier:

12 Ja, Bibelen pålegger de kristne at de ikke skal omgås eller ha fellesskap med en som er utelukket fra menigheten. Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse». Ved at de avviser enhver form for åndelig fellesskap eller selskapelig omgang med en som er utstøtt, viser de at de er lojale mot Guds normer og lydige mot Guds befaling 1. Korinter 5: 11, 13.

Studienoten til 2. Tessaloniker 3:14 sier:

Trosfellene ville ikke ta fullstendig avstand fra ham, for Paulus sa at de skulle fortsette «å rettlede ham som en bror»

Vakttårnet for 1. juli 1985, side 31, sier:

Paulus sa: «Ha ikke samkvem med ham, for at han må skamme seg.» Brødrene skulle ikke fullstendig unngå ham, for Paulus gav dem det råd at de skulle ’vise ham til rette som en bror’. Men ved å begrense sitt sosiale samvær med ham kunne de kanskje få ham til å skamme seg og muligens få ham til å innse behovet for å følge bibelske prinsipper. Imens ville brødrene og søstrene være beskyttet mot hans usunne påvirkning. — 2. Timoteus 2: 20, 21.

AVVENDELSEN AV SYNANAMIGNYMI

Jeg skal vise at medlemmene av det styrende råd har brukt  «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt».

Kommentarene til synanamignymi i 1. Korinter 5:11 er:

 Så det å «omgås» noen innebærer å ha et nært fellesskap eller vennskap med dem og ha samme synspunkter og meninger som dem.

Menighetens medlemmer vil derfor ikke være sammen med den utstøtte, hverken i Rikets sal eller andre steder. De vil ikke snakke med ham eller vise ham oppmerksomhet på noen måte. Hvis den utstøtte prøver å snakke med andre i menigheten, bør de gå bort fra ham.

Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse».

Kommentarer til synanamignymi i 2. Tessaloniker 3:15:

Paulus sier derfor til de kristne at de skal «slutte med å omgås» ham, altså ikke være sammen med ham sosialt…Trosfellene ville ikke ta fullstendig avstand fra ham, for Paulus sa at de skulle fortsette «å rettlede ham som en bror»

Brødrene skulle ikke fullstendig sky ham.

Hvorfor er anvendelsen av synanamignymi forskjellig i 1. Korinter kapittel 5 og i 2. Tessaloniker kapittel 3? Grunnen er at medlemmene av det styrende råd uten noen bibelsk grunn har bestemt at de som er ekskludert og som har trukket seg, skal bli skydd. Og her ser vi «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt» — det samme greske ordet blir uten at verken ordets leksikalske betydning eller ordets sammenheng krever   anvendt på to diametralt forskjellige måter. På det ene stedet skal det referere til å sky mennesker, men på det andre stedet innebærer det ikke å sky mennesker. Det er ikke lenger Guds tanker som vi finner i Bibelen, som blir brukt, men tankene til medlemmene av det styrende råd kamuflert som Guds tanker som blir brukt.

Jeg har lagt vekt på at den eneste måten å finne betydningen av et gresk ord i De kristne greske skrifter, er å studere sammenhengen der ordet forekommer. Ordet synanamignymi forekommer bare tre ganger, og dets grunnleggende betydning er «å blande sammen». Første Korinter 5:11 lærer oss én side av ikke å ha sosial kontakt med personen, nemlig å ikke spise sammen med ham eller henne. Andre Tessaloniker 3:15 lærer oss at vi skal fortsette «å rettlede ham som en bror», og dette innebærer at vi må hilse på ham og snakke med ham, men ikke ha privat sosial kontakt med ham.

Dette er de betydninger som vi kan utlede av sammenhengen der synanamignymi står. Når vi sammenligner disse betydninger med studienotene fra Studiebibelen og sitatene fra Vakttårnet, ser vi tydelig at medlemmene av det styrende råd bruker «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt», slik at de kan finne støtte for sine egne synspunkter. Det er absolutt ingen ting forbundet med det greske ordet synanamignymi som engang antyder at en person skal bli skydd, det vil si å behandle personen som om ha ikke eksisterer. Gresk-engelske leksika for Klassisk gresk og Nytestamentlig gresk støtter dette, slik jeg viser nedenfor:

United Bible Society Lexicon: «Ha samvær med, ha med å gjøre.»

Mounce Greek Dictionary: «Ha samvær med»

Moulton and Milligan: «Å blande sammen»,’ derfor metaf. medium. ‘ha samvær med’.”

Bauer, Arndt, Gingrich: “Blande sammen…passiv: blande seg, eller ha samvær med.

Når den positive betydningen av synanamignymi er «å ha samvær med», så kan ikke den negative betydninger være «å sky». Men den negative betydningen må være «å ikke ha samvær med». Det finnes verken en leksikalsk eller en kontekstuell grunn for å en ekskludert person ikke skal behandles på samme måte som en person som ikke var lydig mot Paulus’ ord, slik dette blir nevnt i 2. Tessaloniker 3:14, 15. Dette betyr at medlemmene av menigheten kan hilse på og snakke med en som er ekskludert, samtidig som de «formaner ham som en bror».

Men hva kan vi si om ordet «bror» i 2. Tessaloniker 3.15? En person som er ekskludert kan vel ikke kalles en bror, eller kan han det? Paulus snakker om en hypotetisk situasjon, og han sier ikke at en person i fremtiden som ikke vil lyde Paulus’ ord, er en bror. Bruken av det greske adverbet hos («som: lik») både foran «fiende» og foran «bror» viser hva betydningen er. Medlemmene i menigheten skulle ikke behandle en slik person som en fiende, men på samme måte som man behandler en bror.

Hvordan kan noen bli «formant (noutheteō) som en bror»? Det er fire greske ord som har ganske lik betydning, uten at de har nøyaktig samme betydning.

noutheteo: «formane, advare, instruere». (Bauer, Arndt, and Gingrich)

paideuō: «å tilfeiebringe rettledning for å korrigere oppførsel eller tro». (Louw and Nida)

epitimia/epitimaō: «refse; irettesette; tale alvorlig; advare». (Bauer, Arndt, and Gingrich)

Jeg skal drøfte disse ordene i deres sammenheng i det som følger. Paulus viser hvordan personer kan bli formant som en bror i 2. Timoteus 2:24-26:

24 Men en Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, kvalifisert til å undervise, idet han behersker seg under onde forhold 25 og med mildhet veileder ((paideuō)) dem som ikke er velvillig innstilt (antidiatithēmi);  ettersom Gud kanskje vil gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten, 26 og de kan komme til fornuft igjen, ut av Djevelens snare, ettersom de er blitt fanget levende av ham for å gjøre hans vilje.

Hva er det Paulus snakker om? Verbet antidiatithēmi forekommer bare her og betydningen er: «å ha motsatt mening: å være imot; motstander». (Mounce) Et beslektet substantiv er antidikos, som har betydningen «en opponent i en rettsak; en motstander». Dette substantivet blir brukt om Djevelen i 1. Peter 5:8. Gjengivelsen i NV96 «ikke velvillig innstilt» er for svak, mens NIVs gjengivelse «de som står imot» («those who oppose») er bedre. Verbet har en sterk negativ betydning, slik vers 26 viser. De som står imot, er fanget levende i Djevelens snare.

Fordi disse motstanderne var fanget i Djevelens snare, befant de seg i en farlig situasjon. Men disse personene skulle bli behandlet som brødre; de skulle bli «veiledet med mildhet». Disse personene var i samme situasjon som de som ikke ville være lydige mot Paulus’ ord. Medlemmene av menigheten skulle ikke ha privat sosial kontakt med dem. Men på samme tid skulle de «bli veiledet i mildhet».

Vi må ikke overse grunnen til at de som var fanget levende i Djevelens snare, skulle bli «veiledet i mildhet». Dette ser vi i vers 25: «Kanskje Gud vil gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten.» Disse personene var ikke kommet til det punkt da de ikke lenger kunne omvende seg.

Motstanderne ble veiledet med mildhet på grunn av muligheten for at «Gud vil gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten».

Kan den situasjonen som jeg har beskrevet ovenfor, anvendes på personer som har blitt ekskludert? Det er svært gode grunner for å si ja.

MEDLEMMER I MENIGHETEN I KORINT REFSET HAM SOM VAR BLITT EKSKLUDERT

Da Paulus fikk vite at det var en mann i menigheten i Korint som levde sammen med sin fars kone, skrev han til menigheten om at mannen måtte bli ekskludert. Menigheten fulgte dette rådet. I det andre brevet Paulus skrev til menigheten, ser vi at etter ganske kort tid var mannen blitt gjenopptatt i menigheten. Hvordan mannen var blitt behandlet i den tiden han hadde vært ekskludert, blir vist i 2 Korinter 2:5-7:

Hvis nå noen har vært årsak til bedrøvelse, har han ikke bedrøvet meg, men dere alle til en viss grad — for ikke å være for hard i det jeg sier. 6 Denne refselse (epitimia) som ble gitt av flertallet, er [RJF: «var»]tilstrekkelig for et slikt menneske, 7 slik at dere nå tvert imot i godhet bør tilgi og trøste ham, for at et slikt menneske ikke på en eller annen måte skal bli oppslukt av sin altfor store bedrøvelse.

Jeg skal nå analysere de to viktige greske ordene i vers 6, som blir oversatt med «refselse» og «flertallet». Studienoten i Studiebibelen sier:

refselsen: Eller: «straffen». I sitt første inspirerte brev til korinterne hadde Paulus sagt at en mann som praktiserte seksuell umoral uten å angre, måtte fjernes fra menigheten. (1Kt 5:1, 7, 11–13) Det tiltaket hadde god virkning. Menigheten ble beskyttet mot skadelig påvirkning, og synderen angret oppriktig. Fordi denne mannen nå levde på en måte som viste at han angret, sier Paulus at «den refselsen som flertallet ga ham, [var] tilstrekkelig», og at menigheten skulle ønske mannen velkommen tilbake. Dette stemmer overens med Jehovas måte å handle på, for han tilretteviser sitt folk «i passende grad». – Jer 30:11.

Forklaringen om at mannen oppriktig omvendte seg og ble gjenopptatt, er riktig. Men teksten forteller ikke hva ordet «refselse» sikter til, og hvem det var som refset mannen. Jeg skal nå drøfte noen detaljer, og vi må se nærmere på ordene «refselse» og «flertallet» for å forstå situasjonen. Ifølge den fremgangsmåten som det styrende råd har funnet på, skulle refselsen være at ingen medlemmer av menigheten hilste på mannen eller snakket med ham. Hvis han kom på et møte, og han snakket til noen, skulle de vende ryggen til ham og ikke svare ham.

Men ordet «flertallet» taler imot dette. Det greske adjektivet polys («mange; mye») er hankjønn flertall, genitiv komparativ. Gradbøyningen av adjektivet «mye» er: Positiv: «mange», Komparativ: «fler», Superlativ: «flest». Det er ikke lett å oversette komparativformen av polys til norsk. Gjengivelsen «flertallet» passer til superlativformen «flest», og «mange» passer til positivformen. Komparativformen «fler» kan ikke stå som subjekt, og derfor bruker jeg omskrivningen «et stort antall». Setningen blir da: «Denne refselsen (epitimia) som ble gitt av et stort antall, er tilstrekkelig for et slikt menneske.»

Det er viktig å merke seg kontrasten mellom «alle» og «et stort antall» i versene 5 og 6. Alle i menigheten ble bedrøvet på grunn av mannens handlinger, men bare et stort antall refset ham. Hvis refselsen var å sky mannen, så skulle alle medlemmene i menigheten sky ham, etter det styrende råds oppfatning. Men bare et stort antall deltok i refselsen. Dette viser at «refselsen» ikke var knyttet til eksklusjonen. Men ordet «refselse» viser at medlemmene som refset ham, kunne hilse på ham og snakke med ham, på samme måte som Tessalonikerne kunne hilse på og snakke med ham som var merket, mens de rettledet ham. La oss se på de greske ordene.

Det greske ordet som er oversatt med «refselse» er epitimia, og det forekommer bare i 2. Korineter 2:6. Det betyr at vi ikke kan forstå ordets betydning på grunn av sammenhengen. NV96 har gjengivelsen «refselse», og studienoten har den alternative meningen «straff», som mange andre oversettelser også har. Det er imidlertid flere grunner til at «straff» ikke passer i denne sammenhengen.

Hvilken straff var det mannen fikk? Ifølge 1. Korinter 5:5 ble han overgitt til Satan, det vil si at han ble ekskludert. Dette var noe som gjorde at alle medlemmene ble bedrøvet, og alle medlemmene sto bak denne straffen. Men ikke alle medlemmene, bare «et stort antall» av dem, sto bak epitimia, som sannsynligvis ledet synderen fram til omvendelse. Dette viser at epitimia ikke refererer til selve eksklusjonen av mannen. Og derfor er «refselse» en bedre gjengivelse enn «straff».

Verbet epitimaō tilsvarer substantivet epitimia, og betydningen av verbet er «refse; irettesette; å snakke alvorlig; advare for å hindre en handling eller få en handling til å ende; straffe».  (Bauer, Arndt, and Gingrich) Vi kan ikke bare ta én betydning fra et gresk leksikon og insistere på at det er ordets mening i en bestemt sammenheng. Men jeg vil peke på at epitimia av «et stort antall» kunne være det som ledet mannen til omvendelse, og det passer godt med den siste del av definisjonen: «advare for å hindre en handling eller få en handling til å ende».

Det greske verbet som er brukt i 2. Tessaloniker 3:15 for å få en synder il å omvende seg, er noutheteō, og det samme leksikonet definerer dette ordet som «formane; advare; instruere» Verbene epitimaō og noutheteō har begge like betydninger og forskjellige betydninger. Og begge verbene kan beskrive den handlingen å få en synder til å omvende seg. Det er derfor gode grunner for å tro at medlemmene av den kristne menigheten kunne hilse og snakke med en som var ekskludert, mens de formante ham til å omvende seg. Det er akkurat på samme måte som Tessalonikerne kunne gjøre ifølge 2. Tessaloniker 3:15, de kunne hilse og snakke med en person som var merket, mens de oppmuntret ham til omvendelse.

Vi kan også se en parallell mellom den refselsen som det store antall av korinterne ga og veiledningen i mildhet, som de fikk som var fanget levende i Satans snare, ifølge 2. Timoteus 2:25. Grunnen til veiledningen i mildhet var at «Gud kanskje vil gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten.» Det faktum at mannen i Korint ble gjenopptatt i menigheten, viser at Gud «kan gi anger» til andre som også er ekskludert, som også er fanget i Satans snare.

Vi kan derfor konkludere med at det styrende råds krav om at alle må sky dem som er ekskludert og de som har trukket seg, ikke bare er grusomt og umenneskelig, men kravet strider også imot Guds hensikt med «å gi anger» til dem som er fanget i Satans snare. Det er slik fordi Gud «gir anger» og “en nøyaktig kunnskap om sannheten» når hans tjenere taler Guds ord med mennesker som er fanget i Satans snare, og ikke når disse menneskene blir skydd.

KONKLUSJON

Det grunnleggende poenget I denne studien har vært at medlemmene av det stutrende råd bruker «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt» når de forsøker å rettferdiggjøre sine ekstreme synspunkter angående eksklusjon.

De har lært vitnene at 2. Johannes 7-11 refererer til eksklusjon og til hvordan ekskluderte skal behandles, selv om disse versene ikke har noe som helst å gjøre med eksklusjon.

De har også lært at 1. Korinter 5:11 beviser at ekskluderte personer skal bli skydd, selv om det vet at den eneste betydning av dette ordet som vi finner I De kristne greske skrifter, er svært langt fra det å sky mennesker.

At medlemmene av det styrende råd bruker «to slags vektlodd» og «en bedragersk skålvekt» legger et stort ansvar på skuldrene til medlemmene av det styrende råd.

Rolf Furuli

Author Rolf Furuli

More posts by Rolf Furuli

Leave a Reply