Skip to main content

«SOM ET MENNESKE AV NASJONENE OG SOM EN SKATTEOPPKREVER» FEILAKTIG ANVENDT PÅ EKSKLUSJON

—RESYMÉ—

Matteus 18:17 sier direkte at den synderen som er nevnt, skal være «som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever» for den mannen han syndet imot og ikke for hele menigheten. I de 16 årene fra 1938 til 1954 var dette det synet som ble presentert i Vakttårnets litteratur — verset taler ikke om eksklusjon.

I 1954 ble et nytt syn presentert, nemlig at ordene referer til eksklusjon. Men dette synet var basert på sirkelargumenter, og ikke på selve teksten eller dens sammenheng.

En drøftelse av verset i Vakttårnet for 15. desember 1974 viste helt korrekt at fordi det enda ikke var dannet noen kristen menighet, måtte ordene i Matteus 18:15-17 referere til den jødiske nasjon, til den jødiske menighet. Men prinsippene kunne anvendes på den kommende kristne menighet. Jødiske skatteoppkrevere ble ikke ekskludert fra den jødiske nasjon, og Jesus behandlet både skatteoppkrevere og mennesker av nasjonene med høflighet. Derfor kan ikke vers 17 anvendes på eksklusjon.

Fordi det styrende råd anvender vers 17 på eksklusjon, så må syndene — som ikke er spesifisert av Jesus — være så alvorlige at de må kunne lede til eksklusjon. Det er bare to synder som regnes som eksklusjonsgrunner, men som kan bli tilgitt av kristne, og det er bakvaskelse og bedrageri. Derfor må Jesus ha hatt disse to syndene i tankene, er argumentet. Problemet er at verken baktalelse eller bedrageri er nevnt som eksklusjonsgrunner i De kristne greske skrifter.

Konklusjonen er at det syn Vakttårnet presenterte mellom 1938 og 1954 er det riktige synet. Og det synet som har vært presentert siden 1954 og fram til i dag, at Matteus 18:17 refererer til eksklusjon, er uriktig

Den tekst vi skal studere, finnes i Matteus 18:15-17:

15 Og videre, hvis din bror begår en synd, så gå og blottlegg hans feil mens du er alene med ham. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. 16 Men hvis han ikke hører, ta da med deg en eller to til, så enhver sak kan bli fastslått etter to eller tre vitners munn. 17 Hvis han ikke hører på dem, så si det til menigheten. Hvis han ikke engang hører på menigheten, skal han være for deg som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever.

Det er to spørsmål som skal drøftes:

  • Hvordan ble et menneske av nasjonene og en skatteoppkrever behandlet på Jesu tid?
  • Skulle synderen bli behandlet som et menneske av nasjonene og en skatteoppkrever bare av den han syndet imot, eller av hele menigheten?

Den maksime jeg bruker som et grunnlag for å svare på disse spørsmålene, ser vi nedenfor:

Når vi holder oss til Bibelen og hverken bagatelliserer det den sier, eller legger noe mer i det enn det som står, vil vi kunne bevare et likevektig syn på de utstøtte.—Vakttårnet for 15. desember 1974, side 565.

DE FØRSSTE KOMMENTARER TIL MATTEUS 18:17 I VAKTTÅRNETS LITTERATUR 

The Watchtower for 1. August 1938, side 238, siterer Matteus 18:17 og sier:

 Hvis han ikke vil høre på menigheten [samfunnet eller den organiserte krets av Guds lydige tjenere], «la ham være for deg som en hedning og en tolder». (Matt. 18:17, margen) De som en gang var i Herrens organisasjon, men stilte seg selv i opposisjon, har satt seg selv utenfor hans organisasjon og blir klassifisert sammen med presteskapet som er motstandere.

Disse kommentarene viser at en mann som ikke vil høre på menigheten, har satt seg selv utenfor menigheten. Men det sies ikke noe om eksklusjon av en slik mann, og derfor blir ikke skriftstedet anvendt på eksklusjon.

The Watchtower for 15 mai 1944, side 154, drøfter 18:15-17:

Hvis nå den som har handlet galt, nekter å høre på den andre og sterkere oppfordringen om å følge en rett kurs, da kan den som det er syndet imot, si det til «kirken». Ifølge teokratisk orden vil ikke dette referere til et menighetsmøte med alle til stede, men å si det til dem som har ansvaret for å ta vare på menigheten og som representerer den i spesielle tilfeller.

 Hvis han nekter å høre på kirken gjennom dets utnevnte tjenere, hva skal så skje? Sier Herren at kirken eller menigheten skal ekskommunisere ham som har handlet galt? Nei. Men kirkens hode sier til ham som det er syndet mot, og som ikke har lykkes i å oppnå forlikelse: La ham være for deg [ikke for kirken] som en hedensk mann og en tolder. Den som det er syndet mot, kan nekte å ha noe med synderen å gjøre inntil han kommer for forlikelse. Bare når freden og enheten i hele menigheten er berørt, og aktiviteten til Herrens vitner blir forstyrret eller hindret, så må den teokratiske organisasjonen ta skritt til beste for menigheten…Tjeneren som representerer den teokratisk organisasjon, vil ikke gi noen tjenesteoppdrag til en som forstyrrer enheten. (klammer i originalen)

Det er to viktige poenger i sitatet:

  • Vers 17 sier at «han skal være for deg» som «et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever» og ikke for menigheten.
  • Ordene om en hedning og en toller sier ikke at mannen skal bli ekskommunisert. Men han som det ble syndet imot, vil ikke ha noe med synderen å gjøre.

Boken Dette betyr evig liv (1950) side 90, snakker heller ikke om eksklusjon i denne konteksten:

Hvis den skyldige nekter å høre på menigheten, på hva dens representanter har å si med mildhet, så sa ikke Jesus at man skulle ta spørsmålet fram for landets domstoler…Jesus sa at man skulle holde seg vekk fra den sta synderen på samme måte som fra en verdslig hedning eller en undertrykkende skatteoppkrever.

Den første detaljerte drøftelsen av de forskjellige sider ved eksklusjon finner vi i The Watchtower for 1. mars 1952 (Vakttårnet for 1. juli 1952). Det er interessant at Matteus 18:17 ikke er anvendt på eksklusjon i dette bladet. Etter å ha sitert Matteus 18:15-17 sies det på side 204:

Dette skriftstedet har ingenting å gjøre med utstøtelse fra en menighet. Når det sier at man skal gå til menigheten, så betyr det at man skal gå til de eldste eller de modne i menigheten og snakke med dem om sine private vanskeligheter. Dette skriftstedet har bare å gjøre med en rent privat [engelsk: «private disfellowshipping»] avbrytelse av fellesskapet med en annen… Dette skriftstedet i Matteus 18: 15—17 er ofte blitt brukt i forbindelse med utstøtelse av slike personer av organisasjonen, men det har bare å gjøre med at man personlig unngår et menneske.

I alle drøftelser av Matteus 18:17 mellom 1938 og 1954 ble ordene om at han skal være som «et menneske av nasjonene og en skatteoppkrever» bare anvendt på ham som synden var begått mot og ikke på hele menigheten. Og ordene gjaldt ikke eksklusjon, men at han som synden ble begått mot, ikke skulle ha noen sosial kontakt med synderen. Dette er selvfølgelig det som teksten virkelig sier!

Alle henvisningene i Matteus 18:17 i Vakttårnets litteratur mellom 1938 og 1954 presenterer det riktige synet — verset refererer bare til sosial omgang mellom den som synden ble begått mot, og synderen, og gjelder ikke eksklusjon.

DET NYE SYNET PÅ MATTEUS  18:17 — EKSKLUSJON 

Forandringen fant sted i året 1954. og den ble publisert i The Watchtower for 1. desember 1954 (Vakttårnet for 15 april 1955, side 127):

Jehova vil bevare enheten og kjærlighetens ånd i sin menighet, og hvis det er noen som til stadighet forstyrrer enheten og forårsaker splittelse i den, vil han få vedkommende fjernet. I enkelte tilfelle kan det være at medlemmene i en menighet bør slutte å snakke med og være sammen med andre, men det må være meget alvorlige grunner for det og ikke bare personlige stridsspørsmål som ikke har noen betydning for menigheten. Brødrene må skille lag med slike som er umoralske, som skaper splid og som setter seg opp imot sannheten. En menighet må fjerne urene individer fra sin midte: «I [skulle ikke] ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller røver.» (1 Kor. 5: 11; Ap. gj. 19: 9; 2 Tess. 3: 6) På grunn av slike alvorlige overtredelser vil brødrene utstøte den skyldige og behandle ham som «en mann fra folkeslagene», men ikke på grunn av ubetydelige, personlige stridigheter. Slike småting bør vi tilgi, dekke over med kjærlighet, glemme av godhet, ikke holde regnskap med eller være sint for etterat solen er gått ned.

Derfor må vi betrakte den synden som blir omtalt i Matteus 18: 15—17, som en alvorlig synd som det må bli satt en stopper for, og hvis det ikke er mulig, må den som gjør seg skyldig i denne synden, bli utstøtt fra menigheten. Hvis modne brødre i menigheten ikke kan få den som synder, til å innse sitt alvorlige feilgrep slik at han holder opp med å forsynde seg, da er saken av så stor betydning at den må legges fram for menighetsutvalget så menigheten kan ta affære. Hvis utvalget ikke kan få synderen til å angre og forbedre seg, må han utstøtes, fra menigheten forat renheten og enheten i den kristne menighet kan bli bevart. Hvis den som forsynder seg, er så ond at én bror kan sky ham, fortjener han samme behandling av alle de andre i menigheten. Men hvis det ikke er så alvorlig, bør saken bli oppgjort og alle komme sammen i kjærlighet og tjene sammen og ikke la det finnes noen tåpelige, personlige feider i menigheten. Hvis skriftstedet bare angikk en personlig sak som ikke gjaldt noen alvorlig synd, og som resulterte i at to medlemmer ikke snakket med hverandre, men fortsatte i menigheten begge to, da ville sikkert ikke Jesus ha sagt at den ene skulle betrakte den andre som en utenforstående, «en mann fra folkeslagene» eller «en toller». De måtte fremdeles anerkjenne hverandre, ikke som utenforstående, men som brødre i menigheten, selv om de ikke snakket med hverandre. Det siste uttrykket om den angerløse synderen er altfor alvorlig til at det kan bety noe annet enn at han er blitt utstøtt, og etter som det ikke er noen ordning for hva man kunne kalle en personlig utstøtelse som tillater at ett medlem utstøter andre fra menigheten, må det at en blir utstøtt, bety at det er en sak som angår hele menigheten.

Argumentene i denne artikkelen er et klart eksempel på å lese inn i en tekst i Bibelen noe som ikke er der — stikk i strid med maksimen ved begynnelsen av artikkelen. Dette gjøres ved hjelp av sirkelargumenter. Midt i artikkelen står det: «Derfor må vi betrakte den synden som blir omtalt iMatteus 18: 15⁠—17, som en alvorlig synd som det må bli satt en stopper for». Og denne synden kan føre til eksklusjon. Ordet «derfor» må vise tilbake til noe som viser grunnen til at det er snakk om en alvorlig synd. Men det finnes ingen grunn eller et argument, bare en påstand.

Artikkelen snakker om eksklusjon ifølge 1. Korinter 5:11, og deretter sies det uten noe bevis, at de som blir ekskludert i samsvar med det Paulus sier, blir behandlet som «en mann fra folkeslagene». Vi ser følgende sirkelargumenter: «Ordene i Matteus 18:17 om at en overtreder skal behandles som «en mann av folkeslagene» betyr at han vil ble ekskludert, fordi verset sier at han skal ble behandlet som «en mann av forkeslagene.» og «Synden som er nevnt, er alvorlig, fordi han vil bli ekskludert fordi han skal behandles som «en mann av folkeslagene.» Men Matteus nevner ingen bestemt synd!

 Vi merker oss også et annet eksempel på at forfatteren leser inn i bibelteksten noe som ikke er der. Vi ser følgende setning midt i sitatet: «Hvis den som forsynder seg, er så ond at én bror kan sky ham, fortjener han samme behandling av alle de andre i menigheten.» Forfatteren innrømmer at teksten sier at overtrederen skal bli skydd av den broren som synden har blitt begått mot. Men uten noe bevis sier han så at dette må bli anvendt på hele menigheten. Her er det tydelig at forfatteren leser noe inn i teksten som ikke er der.

Det syn at Matteus 18:17 gjelder eksklusjon, blir fremdeles uttrykt i Vakttårnets litteratur. Boken Organisert for å gjøre Jehovas vilje, revidert I 2019, side 147, sier:

20 Hyrdene for hjorden vil granske saken. Hvis det viser seg at den andre har begått en alvorlig synd mot deg, ikke angrer og er uvillig til å gjøre seg rimelige anstrengelser for å ordne opp i saken, kan det bli nødvendig for et domsutvalg å ekskludere overtrederen fra menigheten. På den måten beskytter de hjorden og bevarer menighetens renhet. – Matt 18:17.

MATTEUS  18: 15-17 REFERERER TIL DEN JØDISKE NASJON OG IKKE TIL DEN KRISTNE MENIGHET 

Artikkelen i Vakttårnet for 15. desember 1974, sidene 557, 558, sier helt riktig at Jesu ord ble uttrykt før den kristne menighet ble dannet. Derfor må ordene referere til den Jødiske nasjon, den jødiske menighet. En jødisk mann som hadde syndet mot en annen mann, ble verken drept eller ekskludert fra den jødiske menighet. Derfor kunne Jesus ikke ha i tankene eksklusjon fra den jødiske menighet eller fra den kristne menighet. Jødene ville ha sosial omgang med andre jøder, men ikke med folk fra nasjonene. Derfor må Jesus ord naturlig nok bety at den som synden ble begått imot, skulle behandle synderen, som var en del av den jødiske menighet, på samme måte som han behandlet en mann av nasjonene — han skulle ikke ha sosial omgang med ham.

Den siste teksten i rødt i sitatet fra 1954 benekter at Matteus 18:15-17 bare gjelder et personlig forhold. Men det er jo akkurat det som teksten gjelder, noe som alle artikler fra 1938 til 1954 understreker. Konklusjonen er at det nye synet på Matteus 18:15-17, at verset refererer til eksklusjon fra den kristne menighet, ikke har noen logisk eller bibelsk begrunnelse i det hele tatt.

Vakttårnet for 15. desember 1972, side 568, kommer også med en feilaktig forklaring:

Men hører han ikke på dem, da si det til menigheten! men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller.» (Matt. 18: 15—17) Jesu tilhørere, som var jøder, visste at dersom en jøde av andre som tilhørte hans folk, ble sett på som «en hedning og en toller», ville det bety at han ble betraktet som en som var utelukket fra den jødiske menighet.

Denne påstanden er feilaktig — en mann av nasjonene og en skatteoppkrever ble ikke kastet ut av den jødiske menighet. Mange skatteoppkrevere var jøder, og de var selvsagt en del av den jødiske nasjon, den jødiske menighet. Og som Vakttårnet for 15. desember 1974, side 557, helt riktig viser: Jesus hadde kontakt med skatteoppkrevere og folk fra nasjonene innenfor den jødiske menighet.

Ikke noe bevis fra Bibelen som viser at Matteus 18:17 referer til eksklusjon, har blitt presentert i Vakttårnets litteratur. Bare ringargumenter har blitt presentert.

Det finnes ingen passasje i loven som viser at en jøde kunne bli ekskludert fra den jødiske nasjon.  W. Horbury skriver:

Grunnen til at dette emnet [eksklusjon] ikke har vakt noen oppmerksomhet, er mangelen på bevismateriale. I den ettereksilske jødedom, selv etter Jes. Lxvi 5 og Esra x 8, er det ekstremt vanskelig å finne beviser for eksklusjon. Det er tvilsomt om noen passasjer i Pentatevken antyder en praksis som blir presentert i Esra X. Forskjellige former for eksklusjon finner vi hos Qumran-sekten, blant Esseerne, blant de tidlige kristne, og blant «Åndsfrender» av Mishna. Men i hvert tilfelle må vi spørre om denne skikken bare er en del av hver av de sammensveisede minoritetsgruppene, og ikke en praksis innen den ettereksilske jødedom som et hele.[1]

Vakttårnet for 15. desember 1974 viser at jøder med en balansert tankegang ikke ville ha sosial kontakt med mennesker fra nasjonene eller med skatteoppkrevere, men de ville behandle disse på en høflig måte. På side 558 leser vi:

Det er imidlertid ingenting som viser at jøder som hadde et likevektig og bibelsk syn, ikke ville hilse på en hedning eller en toller. Det Jesus sa om å hilse da han oppfordret de kristne til å etterligne Gud med hensyn til å vise både «onde og gode» ufortjent godhet, skulle gjøre det klart at det ikke ville være riktig å innta en så streng holdning. — Matt. 5: 45—48.

Forståelsen av Bibelen vil alltid være i utvikling. En klarere forståelse av en profeti kan komme når bestemte begivenheter i verden finner sted, og disse kan forbindes med profetien. Forståelsen av et vers kan forandres hvis nye greske eller hebraiske håndskrifter blir funnet. Men nye forståelser som blir presentert uten klare bibelske data, er menneskebud.

 I de senere år har Vakttårnet hatt flere utsagn som er lik det følgende: «Men etter nøye å ha vurdert saken, har det styrende råd bestemt…» og «Etter et grundig studium og meditasjon under bønn, har de styrende råd kommet fram til…» I slike tilfeller har medlemmene av det styrende råd presentert seg selv som profeter. Det er ikke den bokstavelige betydning av Bibelens tekst som er grunnlaget for det styrende råds nye avgjørelser, men medlemmenes subjektive synspunkter.

Et typisk eksempel på at menneskers synspunkter settes over Bibelens tekst, finner vi i det vi tidligere har drøftet, når vi sammenligner Vakttårnet for 1. juli 1952, side 204, (over) med Vakttårnet for 15. april 1955, side 127, (under):

Dette skriftstedet i Matteus 18: 15—17 er ofte blitt brukt i forbindelse med utstøtelse av slike personer av organisasjonen, men det har bare å gjøre med at man personlig unngår et menneske.

Derfor må vi betrakte den synden som blir omtalt i Matteus 18: 15⁠—17, som en alvorlig synd som det må bli satt en stopper for, og hvis det ikke er mulig, må den som gjør seg skyldig i denne synden, bli utstøtt fra menigheten.... Hvis utvalget ikke kan få synderen til å angre og forbedre seg, må han utstøtes, fra menigheten forat renheten og enheten i den kristne menighet kan bli bevart. Hvis den som forsynder seg, er så ond at én bror kan sky ham, fortjener han samme behandling av alle de andre i menigheten.

Bibelens tekst er helt klar. Saken gjelder en person som synder mot en annen. Den andre prøver å få synderen til å innrømme sin synd og forlike seg med ham. Når det ikke lykkes, selv når menigheten kommer inn i bildet, så skal denne personen ikke ha noe med synderen å gjøre. Det er ikke snakk om eksklusjon.

Hva er grunnen til at disse enkle sannheter som ble uttrykt i 1952, ble forandret to år senere, i 1955? Det gis ingen bibelsk begrunnelse. Men grunnen er at synspunktet til Jehovas vitners ledere har blitt forandret. Og nå må alle akseptere det nye synspunktet uten å stille spørsmål. Men folk som liker å gå i dybden, kan tydelig se hvordan menneskers synspunkter settes over Bibelen. Dette ser vi særlig i argumentet om at hvis synderen er så ond at den som synden er begått i mot, må sky ham, så må alle i menigheten sky ham. Dette argumentet har ingen logisk eller bibelsk begrunnelse, det er bare et krav alle må følge.

I min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, viser jeg at det var i det 21. århundre at medlemmene av det styrende råd ga seg selv ubegrenset diktatorisk makt. Jeg viser også at da eldsteordningen ble innført i 1972, var organisasjonen teokratisk og ikke diktatorisk; medlemmene hadde stor frihet. Jeg har også vist ved eksempler at jeg ville ikke ha lært å forstå Bibelen hvis ikke erfarne eldste, som var knyttet til Selskapet Vakttårnet, hadde gitt meg interaktiv undervisning. Så jeg tror at Jehova har brukt eldste, som var knyttet til Selskapet Vakttårnet, til å finne de bibelske sannheter og lære dem til andre. Men disse eldste fungerte som lærere og ikke som profeter, slik medlemmene av det styrende råd oppfører seg. De krever absolutt lydighet, og de som ikke er lydige, blir ekskludert.

Men selv på det tidspunkt da organisasjonen utviklet seg i teokratisk retning, ble det gjort flere alvorlige feil. Særlig ble det gjort mange feil i forbindelse med ordningen for eksklusjon. Anvendelsen av Matteus 18:14-17 på eksklusjon uten noe grunnlag i Bibelen er en av disse feilene

Alle referanser til Matteus 18:15-17 i Vakttårnets litteratur mellom 1954 og 2024 er feilaktige, siden de refererer til eksklusjon og ikke til å unngå sosial omgang.

[1]. W. Horbury, “Extirpation and Excommunication.”  Vetus Testamentum XXXV, 1 (1985) 13-38.

DET FEILAKTIGE SYNSPUNKT OM AT SYNDEN SOM NEVENES, ER ALVORLIG  

Vakttårnet for 15. april 955, side 127, drøfter hva slags synd som er nevnt i Matteus  18:15-17:

 En menighet må fjerne urene individer fra sin midte: «I [skulle ikke] ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller røver.» (1 Kor. 5: 11; Ap. gj. 19: 9; 2 Tess. 3: 6) På grunn av slike alvorlige overtredelser vil brødrene utstøte den skyldige og behandle ham som «en mann fra folkeslagene», men ikke på grunn av ubetydelige, personlige stridigheter. Slike småting bør vi tilgi, dekke over med kjærlighet, glemme av godhet, ikke holde regnskap med eller være sint for etterat solen er gått ned.

Derfor må vi betrakte den synden som blir omtalt i Matteus 18: 15—17, som en alvorlig synd som det må bli satt en stopper for, og hvis det ikke er mulig, må den som gjør seg skyldig i denne synden, bli utstøtt fra menigheten. Hvis modne brødre i menigheten ikke kan få den som synder, til å innse sitt alvorlige feilgrep slik at han holder opp med å forsynde seg, da er saken av så stor betydning at den må legges fram for menighetsutvalget så menigheten kan ta affære. Hvis utvalget ikke kan få synderen til å angre og forbedre seg, må han utstøtes, fra menigheten forat renheten og enheten i den kristne menighet kan bli bevart.

Argumentet er at syndene må være alvorlige, siden de kan føre til eksklusjon. Jeg har vist ovenfor at argumentet om at de syndene som er nevnt i Matteus 18:15-17, kan føre til eksklusjon, ikke har noe grunnlag i Bibelen. Men sirkelbegrunnelsen for argumentet om eksklusjon er det følgende: Fordi de fleste synder som kan føre til eksklusjon, ikke kan bli tilgitt av et medlem av menigheten, slik  tilfellet er i Matteus 18:15-17, så må disse syndene være eksklusjonsgrunner som kan tilgis. Det er bare to slike synder, nemlig baktalelse og bedrageri.[1]

Det første problemet med dette synspunktet er imidlertid at Jesus ikke nevner bestemte synder. Hva disse syndene er, er derfor rent gjettverk. Det andre problemet med det syn at alvorlige eksklusjonssynder er underforstått i Matteus 18:15-17, er at verken baktalelse eller bedrageri blir sagt å være eksklusjonsgrunner noe sted i Bibelen. At disse er eksklusjonsgrunner, er et menneskebud uten bibelsk grunnlag som er funnet opp av medlemmene av det styrende råd. Vi ser derfor at alle de grunnleggende argumentene knyttet til Matteus 18:15-17 etter 1954, er feilaktige. Men de grunnleggende argumentene som ble presentert mellom 1938 og 1954, er korrekte.

Alle de grunnleggende oppfatningene angående Matteus 18:15-17, som har blitt presentert etter 1954, er feilaktige. Men de oppfatninger som ble presentert mellom 1938 og 1954 er korrekte. Vers 17 referer ikke til eksklusjon.

[1]. «Vær Hyrder for Guds Hjord» 12.24.,

KONKLUSJON

I denne drøftelsen har beviser for de følgende punkter blitt presentert:  Den menighet som Jesus nevner i Matteus 18:17, er den jødisk menighet. Jøder ble aldri ekskludert fra den jødiske menighet, og derfor kunne ikke Jesus snakke om eksklusjon, som også kunne anvendes på den kristne menighet.

Jesus hadde omgang med skatteoppkrevere og folk fra nasjonene da han tilhørte den jødiske nasjon, og dette viser at disse personene ikke ble skydd av jøder med et balansert syn. Jesus viste at hans etterfølgere skulle hilse på gode og onde mennesker, og dette må også innbefatte synderen som er nevnet i Matteus 18:17.

Jesu ord gjelder et privat spørsmål mellom to brødre. Synderen skulle bli sett på som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever av ham som han hadde syndet imot, og ikke av alle i den jødiske menighet.

Argumentene om at 18:17 refererer til eksklusjon, og at alvorlige synder er nevnt, har ikke noe grunnlag i Bibelen. De to syndene som det hevdes at Jesus hadde i tankene ifølge Matteus 18:17, nemlig bakvaskelse og bedrageri, er ikke nevnt som eksklusjonsgrunner i Bibelen.

I 16 år etter 1938 forsto ledende brødre at det at synderen skulle være som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever, betydde at han som synden var begått mot, ikke skulle ha sosial omgang med synderen, og ikke at synderen skulle ekskluderes. Teksten sier tydelig at bare var han som synden var begått imot, som skulle se på synderen som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever og ikke hele menigheten.

Vakttårnet for 15. april 1955 presenterte de nye synet på at sammenligningen med et menneske av nasjonene og en skatteoppkrever refererte til eksklusjon. Det ble ikke gitt noen bibelsk begrunnelse for dette nye synet i artikkelen, og til denne dag er ingen bibelsk begrunnelse gitt. Allikevel har Jehovas vitner i de 70 år som er gått siden 1954, hatt dette feilaktige synspunktet, og titusener av vitner som 18:17 har blitt anvendt på, har blitt ekskludert og skydd.

UTFORDRENDE SPØRSMÅL FOR DET STYRENDE RÅD

  • Siden Jesus anvendte Matteus 18:15-17 på den jødiske nasjon, og jøder ikke ble ekskludert fra den jødiske nasjon, hvordan kan det være riktig å anvende disse versene på eksklusjon fra den kristne menighet?
  • Hvor i Bibelen er det skrevet at baktalelse og bedrageri er eksklusjonsgrunner?
  • Hvordan kan det være riktig at hele menigheten skal behandle en person som et menneske av nasjonene og som er skatteoppkrever når teksten tydelig sier at dette bare gjelder ham som synden er begått imot?
  • Hvis 18:15-17 gjelder ekskluderte personer, hvorfor er det riktig å nekte å hilse på disse når skatteoppkrevere ble hilst av jødene, og Jesus sa at vi skulle hilse på våre fiender?
Rolf Furuli

Author Rolf Furuli

More posts by Rolf Furuli

Leave a Reply