FORSKJELLIGE FORMER FOR OVERGREP MOT BARN OG DET STYRENDE RÅDS ANSVAR

En av de 46 eksklusjonsgrunnene som er oppført i Eldsteboken, er «Overgrep mot barn». Kapittel 12, punkt 13 sier:

Overgrep mot barn: Overgrep mot barn omfatter seksuelle og fysiske overgrep mot en mindreårig. Det omfatter også det at en mindreårig blir utsatt for ekstrem omsorgssvikt av en forelder. Seksuelle overgrep mot barn er en perversitet og innbefatter samleie med en mindreårig, oralsex eller analsex med en mindreårig, tukling med en mindreåriges kjønnsorganer, bryster eller rumpe, å opptre som kikker eller blotter overfor en mindreårig eller å be en mindreårig om å utføre seksuelle handlinger. Avhengig av sakens omstendigheter kan det også innebære befatning med barnepornografi eller sexting med en mindreårig. «Sexting» vil si å sende meldinger eller bilder med seksuelt innhold elektronisk. – Se kapittel 14.

Sitatet refererer til to forskjellige former for overgrep, nemlig seksuelle overgrep, eller ekstrem omsorgssvikt av et barn av foreldrene. Denne studien vil fokusere på ekstrem omsorgssvikt av barn både av foreldre og av medlemmene av det styrende råd

SEKSUELT MISBRUK AV BARN 

Seksuelt misbruk av barn er en alvorlig overtredelse foruten at det er en perversjon, slik som Eldsteboken viser. Jehovas vitner har blitt beskyldt for seksuelt misbruk av barn i stor skala og en bevisst tildekking av dette. Misbruk av barn har forekommet, men fiender av Jehovas vitner og pressen har laget en fjær til flere høns. Når det gjelder Norge, kan jeg si dette av egen erfaring.

I 1990-årene ble de eldste gjort oppmerksom muligheten for seksuelt misbruk av barn i deres menighet. I løpet av de neste 20 årene fikk de eldste mange brev som drøftet dette spørsmålet, og de eldste ble oppmuntret til å samarbeide med politi og myndigheter. Hvis en bror ble beskyldt for misbruk av barn, så kunne ikke de eldste dømme mannen hvis det ikke var to øyenvitner. Men alle beskyldninger om seksuelt misbruk av barn, skulle meldes til politiet. De eldste kunne ikke etterforske en slik sak, men det kunne politiet.

At et barn blir seksuelt misbrukt, har forekommet sjelden blant Jehovas vitner. Men hvis dette skjedde, ble de eldste oppfordret til fullt ut å samarbeide med myndighetene. Jeg vet bare om ett tilfelle i Norge hvor en slik situasjon ble forsøkt dekket til. Områdetilsynsmannen ble sendt av avdelingskontoret for å undersøke en sak med mulig seksuelt misbruk av et barn. Han lovte de involverte parter full åpenhet, og at myndighetene skulle bli gjort kjent med saken. En av dem som var involvert i saken, og som jeg stoler på, sa at de som hadde sendt områdetilsynsmannen, dekket over saken, og myndighetene ble ikke informert.

Foruten dette ene eksemplet vet jeg ikke om noe tilfelle hvor ansvarlige eldste hadde brutt påbudet fra Selskapet Vakttårnet om å samarbeide med myndighetene. Og min erfaring er at seksuelt misbruk av barn har forekommet svært sjelden i menighetene i Norge.

In 2015 undersøkte The Royal Commission i Australia hvordan Jehovas vitner behandlet saker med seksuelt misbruk av barn, og om de som var blitt misbrukt, ble beskyttet av menigheten. Jeg har lest alle de dokumenter som The Royal Commission har publisert, og min konklusjon er at Jehovas vitner i stor grad har behandlet saker med seksuelt misbruk av barn på en riktig og god måte.

Dokumentene fra Australia viser at seksuelt misbruk av barn er mindre utbredt blant Jehovas vitner enn i befolkningen i Australia. Et juridisk selskap rapporterte at i 2015-2016 var det 355,935 tilfeller av overgrep mot barn i Australia.[1] Av disse var det 12 % som var seksuelt misbruk av barn, noe som er 42,720 tilfeller. Innbyggerantallet i Australia var 25 millioner, og det betyr at seksuelt misbruk av barn i befolkningen var 0,17 %.

I arkivene til Jehovas vitners avdelingskontor i Australia var det registrert 1 006 tilfeller av misbruk av barn i løpet av de siste 65 år. Hvis vi deler tallet 1 006 på 2, får vi 503. Hvis vi antar at 500 tilfeller av seksuell misbruk av barn i de siste 20 år, får vi et tall på 25 saker med seksulle misbruk av barn hvert år. Australia hadde 66,000 forkynnere i 2015, og 25 tilfeller per år utgjør 0,04 % av saker om misbruk per år blant Jehovas vitner. Vi ser derfor at tallet på tilfeller av seksuelt misbruk av barn blant Jehovas vitner var enfjerdedel av antallet slike saker i befolkningen.

[1]. https://kelsolawyers.com/au/resources/child-abuse-statistics/.

ER OVERGREP MOT BARN EN EKSKLUSJONSGRUNN?

Alle de handlinger som Eldsteboken sier er overgrep mot barn, er avskyelige ting. Og en person som er skyldig i en av disse handlingene kan få en dom i Norge og må sone i fengsel. Men ville en person som er skyldig i ett av disse overgrepene, bli ekskludert fra menigheten?

SEKSUELLE OVERGREP OG EKSKLUSJON 

I sitatet fra Eldsteboken teller jeg 11 forskjellige handlinger som er inkludert I begrepet «overgrep mot barn». Det syn medlemmene av det styrende råd har, er at hver av disse handlingene kan føre til eksklusjon. Men dette er et synspunkt som er funnet opp av medlemmene i det styrende råd, og som ikke har noen støtte i Bibelen.

I følge 1. Korinter 6:9 vil «de som praktiserer seksuell umoral» bli ekskludert fra den kristne menighet. I noen tilfeller i De kristne greske skrifter blir det vist at det greske ordet porneia referer til et «ulovlig seksuelt samleie», og det finnes ikke noe sted hvor porneia referer til ett av de ti andre seksuelle handlingene som Eldsteboken lister opp. Det betyr at ordene «praktiserer seksuell umoral» skulle vært oversatt med «praktiserer ulovlige seksuelle samleier.»

Min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, second edition, sidene 294 -296, viser at ordene i 1. Korinter 6:9, 10 som beskriver eksklusjonshandlinger, er verbalsubstantiver. Dette betyr at en person skulle ikke bli ekskludert om han gjør en ond handling én gang, to ganger eller fem ganger. Men bare hvis en person er gjennomsyret av en av de nevnte handlingene, vil han eller hun fortjene å bli ekskludert.

Den handling som er knyttet til seksuell misbruk av barn ifølge 1. Corinter 6:9 er å være en pornos, det vil si en som er gjennomsyret av porneia («ulovlige seksuelle samleier»). Som nevnt talte jeg 11 handlinger med seksuelt innhold i Eldsteboken. Ti av disse er ikke porneia, og derfor er de ikke eksklusjonsgrunner. Medlemmene av det styrende råd har forvrengt ordet porneia, og har knyttet handlinger til ordet som ikke har noen støtte i De kristne greske skrifter.[1]  

Det som er viktig å huske, er at porneia i De kristne greske skrifter bare har betydningen ulovlige seksuelle samleier og innbefatter ikke noen andre seksuelle handlinger. Ordet har også tre referanser: 1) Seksuelt samleie mellom en som er gift, og en som han eller hun ikke er gift med. 2) Seksuelt samleie mellom ugifte personer.  3) Homoseksuelle samleier.

Jesu ord i Matteus 19:5, 6 kan illustrere det vi drøfter:

⁵ og sa: ’Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød’?⁶ Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.»

Å være «ett kjød» betyr at to personer utgjør en enhet hvor de kan ha seksuell omgang og frembringe barn. Dette blir bekreftet av Paulus i 1. Korinter 6:16-18. Min bokstavelige oversettelse følger:

¹⁶ Vet dere ikke at den som er limt sammen (kollaō) med en prostituert, er ett legeme med henne? For det har blitt sagt: «De to vil bli ett kjøtt» ¹⁷ Den som er limt sammen (kollaō)  med Herren, er én ånd med ham. ¹⁸ Flykt fra et ulovlig seksuelt samleie (porneia)!  Enhver synd et menneske vil gjøre, er utenfor hans legeme. Men den som praktiserer ulovlige seksuelle samleier (porneuō), synder mot sitt eget legeme.

Det greske ordet kollaō betyr «å holde seg til» eller «å klynge seg til noe» ifølge Louw and Nida, og til «å lime eller lodde sammen» ifølge Mounce. Det er innlysende at å lime seg sammen med en prostituert betyr å ha seksuelle samleier med henne. Fordi «å lime sammen» betyr at mannen blir «ett kjøtt» med den prostituerte, og uttrykket «bli ett kjøtt» må derfor bety at to personer har seksuelle samleier. Den nevnte sammenlimingen blir forbundet med porneia («ulovlige seksuelle samleier») i vers 18. At limingen sammen er det samme som det å ha seksuelle samleier blir også vist av ordene «synder mot sitt eget legeme».

Jesu ord bekrefter at porneia refererer til seksuelle samleier mellom en person som er gift og en han aller hun ikke er gift med. Vi leser Matteus 5:27, 28, 31, 32:

²⁷ Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.’(moikheia). ²⁸ Men jeg sier dere at enhver som fortsetter å se på en kvinne for å nære lidenskap for henne, har allerede begått ekteskapsbrudd (moikheuō) med henne i sitt hjerte.

³¹ Det er dessuten blitt sagt: ’Enhver som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne en skilsmisseattest.’ ³² Men jeg sier dere at enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt (porneia), utsetter henne for å begå ekteskapsbrudd (moikheuō), og enhver som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd (moikheia).

Substantivet moikheia betyr «ekteskpsbrudd», det vil si en som er gift, har seksuell omgang med en person han eller hun ikke er gift med. Det tilsvarende verbet moikheuō har betydningen «å begå ekteskapebrudd». Vers 32 bruker porneia med henvisning til ekteskapsbrudd. Og det viser at moikheia er innbefattet i porneia  («ulovlig seksuelt samleie»). Alle handlinger uttrykt med moikheia er også porneia. Men alle handlinger uttrykt med porneia er ikke moikheia — Bare ulovlige seksuelle samleier utført av den som er gift, er moikheia.

Det er klart at både ekteskapsbrudd (moikheia) og porneia («ulovlig seksuelt samleie») i Matteus 5:27, 28, 31, 32 refererer til seksuelle samleier og ikke «oralsex eller analsex med en mindreårig, tukling med en mindreåriges kjønnsorganer, bryster eller rumpe, å opptre som kikker eller blotter overfor en mindreårig eller å be en mindreårig om å utføre seksuelle handlinger… eller barnepornografi eller sexting med en mindreårig», slik Eldsteboken sier.

Drøftelsen ovenfor har vist at seksuelle overgrep mot barn bare gjelder et seksuelt samleie med et barn. For bare dette er porneia, som er en eksklusjonsgrunn. De andre seksuelle handlinger som Eldsteboken nevner, er avskyelige når et barn er involvert. Men de er ikke inkludert i ordet porneia.

Jeg skal avslutte denne seksjonen med den konklusjon at porneia bare referer til ulovlige seksuelle samleier. Grunnen for dette er Jehovas omtanke for ufødte barn. Denne omtanken blir uttrykt i Jehovas lover for ekteskapet. Bare seksuelle samleier kan produsere barn, og fordi barna skal vokse opp i trygge omgivelser, så må seksuell omgang som kan frembringe barn, bare foregå mellom ektefeller.

Når Jesus ifølge Matteus 5:27 sa: «Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.’ (moikheia)», så betydde ikke dette at seksuell omgang ifølge Moseloven bare skulle foregå mellom én mann of én kvinne, som var hans kone. I Israel var polygami tillatt. Og budet i 2. Mosebok 20:14 sa at en mann bare kunne ha seksuell omgang med én eller flere koner når de var gift. På denne måten ville barna bli født innenfor ekteskapet. Men ifølge Matteus 19:3-7 introduserte Jesus det nye kristne syn at en mann eller en kvinne bare kunne ha én ektefelle som han eller hun kunne ha seksuell omgang med.

 Konklusjonen på denne drøftelsen er at ordet porneia bare blir brukt om et seksuelt samleie mellom en gift person og en annen som han ikke er gift med,  mellom ugifte personer, og mellom homoseksuelle. Alle andre umoralske seksuelle handlinger representerer brudd på Guds moralske prinsipper. Men de er ikke inkludert i ordet porneia, og de er ikke eksklusjonsgrunner ifølge De kristne greske skrifter.

Hvis vi nå anvender dette på barn, er det bare én av de 11 seksuelle handlinger som er nevnt i sitatet fra Eldsteboken, som representerer porneia, og som er en eksklusjonsgrunn. Dette er et seksuelt samleie mellom en voksen og et barn. Dette er på ingen måte en devaluering av hvor stygge de nevnte handlingene er, for alle disse ti handlingene er alvorlige synder. Men de som tror på Bibelen som den eneste autoritet, kan ikke legge noe til det som står i Bibelen. Og som jeg har vist, så er den eneste handling som blir uttrykt av det greske ordet porneia, et seksuelt samleie mellom to personer som ikke er gift.

EKSTREM OMSORGSVIKT OG EKSKLUSJON

Ekstrem omsorgsvikt av foreldrene overfor et barn er også en avskyelig handling. Men De kristne greske skrifter sier ikke at denne handlingen er en eksklusjonsgrunn. Men som så mange uttrykk som det styrende råd har presentert, så er også dette uttrykket uklart og tvetydig. Det betyr at eldste med ytterliggående holdninger kan se på bestemte handlinger fra foreldre som ekstrem omsorgssvikt, mens andre eldste vil ha en annen oppfatning. Det betyr at noen vitner vil bli ekskludert på grunn av mnagefølelsen til de eldste.

Men noen handlinger er selvsagt så ytterliggående at de uten tvil kan sies å å være ekstrem omsorgsvikt. Hvis for eksempel foreldrene gir et lite barn mindre mat og klær enn det barnet trenger, og ofte slår barnet slik at det blør, så må det sies å være ekstremomsorgssvikt. Og videre, hvis en gutt eller jente utfører «barnearbeid», slik at barnet ikke får til å slappe av og leke og ikke får grunnleggende skolegang, må det også sies å være ekstrem omsorgssvikt. Definisjonen av «barnearbeid» er «barn som arbeider så mye at det går ut over lek og skolegang».[2] I det som følger skal jeg vise hvordan medlemmene av det styrende råd er skyldig i misbruk av barn ved at de lar barn utføre «barnearbeid».

EKSKURS AV 1. TIMOTEUS 5:8 Ifølge NV96 lyder verset: 8 Men hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro. I dette verset bruker Paulus sterke ord om dem som ikke sørger for personer som er hans egne. Ved å bruke ordene «har han fornektet troen» og «er verre enn en som er uten tro», innebærer det at Paulus sier at vedkommende skal ekskluderes fra menigheten? For å forstå hva Paulus mener, bør vi analysere ordene i verset. Vår første oppgave er å forstå hvilke handlinger Paulus refererer til, og dette innebærer at vi må forstå ordene «sørger for» og hva som er inkludert i «sine egne» og i «hans husstand» Verbet pronoeō («sørge for») har forskjellige betydninger og referanser. Blant de betydninger som Louw and Nida oppgir, er: Å sørge for, å ta seg , å se til som et permanent ansvar. Verbet pronoeō blir brukt to ganger i De kristne greske skrifter i tillegg til i 1. Timoteus 5:8. Romerne 12:17 17 Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. Sørg for pronoeō ting som er gode i alle menneskers øyne. 2. Korinter 8:21 21 For vi «treffer ærlige foranstaltninger (pronoeō), ikke bare for Jehovas øyne, men også for menneskers øyne». I Romerne 12:17 blir pronoeō oversatt  som  «sørg for», og i 2. Korinter 8:21 blir verbet oversatt med «treffer foranstaltninger». Som Louw og Nida viser, så har verbet forskjellige betydninger. Derfor er «sørge for» en mulig gjengivelse, men alternativet er «ta seg av». Vers 4 i kapittel 5 i 1. Timoteus tyder på at Paulus bruker verbet pronoeō som et synonym for verbet timaō  i setningen «’Ær (timaō) din far og din mor’» i Matteus 15:4. Å vise nære slektninger ære innebærer hjelp til å dekke deres behov. Hvem skulle kristne «ta seg av»? spesielt de som nevnes med det greske ordet okeiōn, (flertall av okeios), «en som tilhører en husholdning eller en storfamilie» (Louw og Nida). En husholdning ville innbefatte nære slektninger, men også slaver. En Herre skulle derfor sørge for å dekke behovene til alle dem han var ansvarlig for. Men dette er ikke alt, for Paulus sier at han skal sørge «sine egne». Og dette kunne sikte til hans nærmeste familie. Hvis herren for en husholdning ikke gjorde dette, «da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro». Betyr dette at herren for husstand skulle bli ekskludert fra den kristne menighet? La oss se på detaljene. Det greske ordet oversatt med «fornekte» er arneomai, og ifølge Louw og Nida har det følgende betydninger: Å nekte å tenke på eller uttrykke bekymring for —— ‘ignorere, ikke bry seg om, å si nei til noe, å oppføre seg på en måte som ikke er typisk for en, å fornekte viktige sider ved ens personlighet, å være uærlig mot seg selv. Vi ser at den som «ikke sørger for sine egne» og for «medlemmer av hans husstand» ikke angriper den kristne tro eller har forlatt den kristne tro. Men vi ser betydningen «å fornekte viktige sider ved ens personlighet, å være uærlig mot seg selv». Et grunnleggende kristent bud er å ære far og mor og å elske ens slektninger og alle mennesker. Når en person ikke sørger for «sine egne» og for «medlemmer av hans husstand», så har han fornektet disse sider ved den kristne tro, men ikke resten av troen En person utenfor den kristne menighet ville sørge for «sine egne» og for «medlemmer av hans husstand», fordi dette er naturlig for mennesker å gjøre. Hvis en kristen ikke gjør dette, så er han verre «enn en som er uten tro». Uttrykker «en som er uten tro», er oversatt fra det greske adjektivet apistos. Adjektivet pistos betyr «en som er troende». Og når «a» står foran et edjektiv eller et substantiv, blir meningen den motsatte av meningen uten «a». Poenget er ikke at personen i alle henseender er verre enn en som ikke har tro. Men på dette ene området, å ikke «sørge for sine egne» og for «medlemmer av hans husstand». Så er han verre en en som ikke har tro. Paulus taler ikke om eksklusjon, og når synd som kan føre til eksklusjon, så må det direkte bli uttrykt i De kristne greske skrifter.  En kristen kan ikke bli ekskludert fordi «han ikke ser til sine egne». I dette tilfellet er det ikke klart hva personen ikke gjør. Utrykkene «han sørger ikke for», «han tar ikke vare på» og «han ser ikke til» er uklare og tvetydige. Ordene «medlemmer av hands husstand» er klare, men ordene «sine egne» er uklare. En kristen kan ikke bli ekskludert fordi «han ikke ser til sine egne». Vi bør merke oss at en slik person har ikke fornektet den kristne tro. Men en side ved troen, nemlig å ære sine slektninger og å elske alle mennesker har han fornektet. Og på dette området er han verre en en som ikke har tro.

[1]. Se artikkelen, «Illicit sexual intercourse (porneia)» i kategorien “The eleven disfellowshipping offenses.”

[2]. https://no.wikipedia.org/wiki/Barnearbeid.

DEN EKSTREME OMSORGSSVIKT AV BARN

To definisjoner av «overgrep mot barn» i Eldsteboken er: «fysiske og seksuelle overgrep mot en mindreårig» og «ekstrem omsorgssvikt av en forelder». Hvis det seksuelle overgrepet er et samleie, er dette en eksklusjonsgrunn. Men de andre nevnte former for overgrep, selv om de er avskyelige, er ikke nevnt som eksklusjonsgrunner i De kristne greske skrifter.

Dette betyr at magefølelsen til de eldste i menigheten, som for det meste ikke har trening i å sitte i domsutvalg, som avgjør om et vitne vil bli ekskludert eller ikke. Selv om definisjonene som finnes i Eldsteboken ikke representerer eksklusjonsgrunner, så representerer de overgrep mot barn. Og med stor sorg peker jeg på at medlemmene av det styrende råd er skyldig i ekstrem omsorgssvikt av barn i stor målestokk i Jehovas navn. Dette gjelder en spesiell gruppe barn, og det styrende råds handlinger overfor disse barna innebærer at de er pålagt barnearbeid[1], noe som hindrer barnas normale lek og en god grunnleggende utdannelse.

Det første skritt på veien mot det styrende råds overgrep mot barn er oppfordringen til å bli døpt i en svært ung alder. Det andre skrittet er at barn i svært ung alder, noen helt ned til sju år, blir utnevnt som pionerer, som er heltidsforkynnere. Dette er i virkeligheten barnearbeid, og konsekvensen av dette er at disse barna blir frarøvet sin barndom. Og når de går i grunnskolen eller i videregående skole, blir kvaliteten av det de lærer, dårlig, på grunn av all den tid de må bruke i pionertjenesten. Dette representerer en ekstrem omsorgssvikt av foreldrene til disse barna, som er blitt ledet til dette av det styrende råd. Og det virkelige ansvaret for denne ekstreme omsorgssvikten har medlemmene av det styrende råd, som har oppmuntret og godkjent at barna skal gjøre barnearbeid.

DET FØRSTE SKRITT PÅ VEIEN TIL OVERGREP MOT BARN ER ANBEFALINGEN OM DÅP I SVÆRT UNG ALDER 

Synet på dåp av barn ble forandret i den siste del av det 20. århundre. Dette kan vi se av den litteratur som Selskapet Vakttårnet har utgitt.

DET SYN MEDLEMMENE AV DET SKANDINAVISKE AVDELINGSKONTOR HAR GITT UTTRYKK FOR  ANGÅENDE DÅP

Jehovas vitners skandinaviske avdelingskontor ba om et møte med representanter for Barne- og familiedepartementet. Hensikten var å korrigere feilaktige påstander om Jehovas vitner, som ble uttrykt i et TV-program. Etter dette møtet sendte avdelingskontoret et brev til Barne- og familieministeren for å besvare noen spørsmål.

Blant spørsmålene var: «Hvor gammel må en person være for å bli døpt? Hvis en person blir døpt før han er 18 år, kan en slik person bli ekskludert? Finnes det en nedre grense for alderen til dem som blir ekskludert?» Svaret var:

Jehovas vitner døper ikke spedbarn. Så for å bli døpt må man være gammel nok til å forstå hva Bibelen lærer, tro på det og ha bestemt seg for å leve i samsvar med det. Dette er noe et spedbarn ikke er i stand til å gjøre. Når barna blir eldre, kan de på et tidspunkt velge å bli døpt. Men før de kan treffe et slikt valg, må de være modne nok til å forstå hvilket ansvar de påtar seg.

Hvis et døpt Jehovas vitne, uansett alder, gjør det til en vane å bryte Bibelens moralnormer og ikke angrer, gjelder den samme praksisen som tidligere nevnt.

Dette er et godt svar. At en person må være moden nok til å forstå det ansvar dåpen medfører, er selvsagt viktig. Dette var praksis i en stor del av det 20. århundre. Men i den siste del av det 20. århundre og i det 21. århundre har det styrende råd ledet en kampanje som i realiteten går imot betydningen av modenhet som et krav til dem som skal bli døpt. Dessuten har medlemmene av det styrende råd lagt et ansvar på skuldrene til svært unge personer, et ansvar som de har vært for unge til å bære. Jeg skal utdype dette.

DÅP AV BARN I DET 20. ÅRHUDRE 

Ordet «barn» blir brukt om personer under 18 år. Hva var synet når det gjelder dåp av barn de første årene etter andre verdenskrig? Artikkelen «De unge i den nye verdens samfunn» i Vakttårnet for 15. september 1956, side 419, sier:

Noen vil kanskje spørre: Er det riktig av meg som bare er i begynnelsen av tenårene, å gi et slikt innvielsesløfte og la meg døpe som et symbol på dette? Etter som mange barn blir døpt hvert år ved områdesammenkomster og andre konventer for Jehovas folk, kan man da si at det er riktig av så unge Ordets tjenere å gå til et slikt skritt? Hvis de ikke med seg selv vet hva de gjør, da er de selvfølgelig ikke modne nok til å ta dette viktige skritt. Det lar seg ikke gjøre å oppgi noen bestemt alder for når dåpen eller innvielsen bør finne sted. Hvis et barn har tilstrekkelig kunnskap om den allmektige Gud, Jehova, og om hans rettferdige hensikter, hvis dette barnet trofast holder seg til de gode prinsipper som finnes i hans Ord, og hvis det har nådd en ansvarlig alder og ønsker å innvie seg til Jehova, da er det helt i sin orden at vedkommende barn gjør dette og lar seg døpe i vann.

Dette er en god beskrivelse av kravene for å bli døpt, og følgende punkter blir nevnt

• Det er ingen bestemt alder for dåp.
• Dåp i de tidlige tenårene er mulig.
• Må vite hva de gjør.
• Må ha god kunnskap om Gud.
• Må ha nådd ansvarlig alder.
• Må følge Guds normer nøye.

Min kommentar er at de aller fleste barn i de tidlige tenårene har ikke nådd ansvarlig alder. Vakttårnet av 15. desember 1965, side 568, inneholder en advarsel mot å bli døpt i svært ung alder:

²¹ Kjensgjerningene viser at disse i mange tilfelle enten har vært unge mennesker eller kanskje barn av innvigde foreldre og derfor har vært godt kjent med håpet om liv i det gjenopprettede paradis. Enkelte av disse unge ble kanskje døpt mens de var i begynnelsen av tenårene, og de har hevdet at de var innvigd. Kort tid deretter var de ikke lenger å finne blant Jehovas vitner. De er blitt fullstendig oppslukt av verdslige fornøyelser og har tillagt seg verdslige vaner, og noen oppfører seg på en skammelig måte og fører vanære over sine foreldre. I sin store sorg spør så foreldrene seg hvorvidt deres unge sønn eller datter virkelig forsto betydningen av innvielse og dåp da de ble døpt. Men er det ikke litt sent å spørre om det etterpå? Burde de ikke ha forvisset seg om det den gangen? Unge mennesker har så lett for med begeistring å begynne med noe,  og når de så har holdt på med det en tid, begynner de med like stor begeistring med noe annet. De er i ferd med å få smak på hva livet byr på, innbefattet verdens tillokkelser, dens drømmer og dens tomhet  (Pred. 4: 7) De lar seg lett påvirke. De ser hvordan andre på deres alder blir døpt, så hvorfor skulle ikke de også bli det? Den kunnskap de har om sannheten, gjør at de føler at de kan svare ja på de to spørsmålene som blir stilt dem i forbindelse med dåpen. Men kan det sies at de på det stadium de befinner seg, virkelig forstår hva det innebærer å ta det skritt å innvie seg og gi «Gud et løfte» om for alltid å gjøre hans vilje, et løfte som omfatter hele deres liv? Bibelen sier: «Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det,» og så sier at det var «av vanvare» du gjorde det. «Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk?» Det var nettopp slik det gikk til med den fortapte sønn. — Pred. 5: 4—6.

²² Det er selvfølgelig stor forskjell på mennesker, og det gjelder også unge mennesker. Noen kan i en forbausende ung alder ta et alvorlig standpunkt og holde fast ved det. I Bibelen finnes det eksempler på slike, blant andre Samuel. Vi kan ikke lage en fast regel eller fastsette en aldersgrense. Hver enkelt i familien må behandles på en individuell måte. Vi ønsker ikke å følge en handlemåte som vil føre til at vi frambringer fortapte sønner.

Artikkelen inneholder flere gode observasjoner. Grunnen til at denne artikkelen ble skrevet, var tydeligvis at flere personer var blitt døpt i de tidlige tenårene. Men etter en kort tid hadde de forlatt menigheten og blitt en del av samfunnet omkring dem. Grunnene som blir gitt, er viktige. Ungdommer lar seg lett påvirke, og de gjør noe med stor entusiasme for en tid, men så dabber de av og gjør andre ting med stor entusiasme. Slike ungdommer er uerfarne, og de er ikke modne nok til å bli døpt.

Min erfaring fra 1961, da jeg ble et vitne, er at det var et likevektig syn på dåp av personer under 18 år blant ungdommene og deres foreldre i menighetene. Og det var ingen kampanje for å få barn i svært ung alder til å la seg døpe.

DÅP AV BARN I SVÆRT UNG ALDER I SISTE DEL AV DET 20. ÅRHUNDRE OG I DET 21. ÅRHUNDRE 

Det må ha skjedd flere spesielle ting innad i det styrende råd i 1980-årene, for mange merkelige ting skjedde i organisasjonen. Én ting var det nye fokus på dåp av barn i svært ung alder.

Hver artikkel i Vakttårnet har en bestemt hensikt, og artiklene blir nøye gransket av det styrende råd før de blir publisert. Når personer med klær blir tegnet, er klærne et signal om hvordan det styrende råd ønsker at vitnene skal kle seg. Når eksempler på hvordan vitner har oppført seg i forskjellige situasjoner blir gitt, er hensikten å vise at slik bør vitnene oppføre seg. Når eksempler om dåp av svært unge barn blir nevnt, er dette også ment som eksempler som skal følges. I forbindelse med dåp, leser vi i Vakttårnet for 15. april 1987, sidene 13, 14:

¹⁵ «Men hva om sønnen eller datteren vår blir døpt og så mister interessen for sannheten?» tenker kanskje enkelte foreldre. En ungdom bør selvfølgelig ikke bli døpt bare for å glede foreldrene eller fordi noen venner lar seg døpe. Josef, Samuel, kong Josjia og Jesus tok tilbedelsen av Gud alvorlig allerede som tenåringer, og de holdt fast ved den. (1. Mosebok 37: 2; 39: 1—3;1. Samuelsbok 1: 24—28; 2: 18—21; 2. Krønikebok 34: 3; Lukas 2: 42—49) Jean, en kristen kvinne i vår tid, ble døpt da hun bare var ti år gammel. Da hun flere år senere ble spurt om hun var klar over hva hun gjorde, svarte hun: «Jeg visste at jeg elsket Jehova, jeg verdsatte hva Jesus hadde gjort for oss, og jeg ønsket å tjene Jehova.» Hun har tjent trofast i omkring 40 år etter at hun ble døpt. Alle ungdommer er forskjellige, og det er ikke mulig å sette en bestemt aldersgrense. Foreldre bør bestrebe seg på å nå barnas hjerte og hjelpe dem til å framelske gudhengivenhet. De bør ikke bare holde innvielse og dåp fram for barna som et mål, men også gi dem styrke til å være urokkelige tilbedere.

Eksempler på barn som blir døpt i svært ung alder, fortsatte å bli nevnt i Vakttårnets litteratur. I Vakttårnet for 15. mars 1988, side 14, leser vi en kommentar under overskriften «Døpt på hvilket alderstrinn»:

²⁰ Jesu ord i Matteus 28: 19, 20 viser at det er de som er blitt gjort til disipler, som skal døpes. Et spedbarn eller lite barn kan altså ikke oppfylle de bibelske kravene for å kunne bli døpt. Et spedbarn kan ikke vise tro på Guds Ord, på Gud, Skaperen, og på hans Sønn, Jesus Kristus. Et spedbarn kan ikke forstå at den hellige ånd er Guds virksomme kraft, og det kan heller ikke angre tidligere synder og gi et høytidelig løfte om å gjøre Guds vilje.

²¹ Men det ser ut til at noen blant Jehovas folk har gått til den andre ytterlighet. Mange kristne foreldre snakker ikke med barna sine om dåpen før barna er i slutten av tenårene. Gang på gang hører vi om barn som foretar en gyldig innvielse utelukkende på eget initiativ. En gutt som ennå ikke var kommet i tenårene, ønsket oppriktig å bli døpt. Faren hans, som er en eldste, lot derfor tre andre eldste drøfte de spørsmålene med ham som de som har tenkt å bli døpt, skal gjennomgå. De trakk den konklusjon at selv om gutten var nokså ung, var han kvalifisert til å bli døpt som en ordinert Ordets tjener for Jehova Gud. På pionertjenesteskolen i Bahamas var det nylig en døpt pike på ti år, som var datteren til to heltidsforkynnere.

For å bli pioner må man ha vært døpt i  minst ett halvt år. Og for å gjennomgå pionerskolen, må man ha vært pioner før september måned i året før. Så piken på ti år som var pioner, må ha blitt døpt da hun var 9 år eller yngere. I de senere år har det styrende råd satt i gang en kampanje for dåp av svært unge barn. Et eksempel er at da Mark Sanderson fra det styrende råd besøkte Tyskland for ti år siden, holdt han en tale hvor han oppmuntret foreldre til å hjelpe deres små barn til å bli døpt. Vakttårnet for mars 2016, side 3, hadde artikkelen «Du som er ung, er du klar til å bli døpt?» Artikkelen sa:

 «JEG har kjent deg siden du ble født», sa en eldste til tolv år gamle Christopher, «og jeg er glad for å høre at du har lyst til å bli døpt. Men jeg vil gjerne spørre deg: Hvorfor har du bestemt deg for det?» Det var et naturlig spørsmål. Vi er selvfølgelig alle glad for at det hvert år er tusenvis av unge over hele jorden som blir døpt. (Fork 12:1) Men samtidig ønsker kristne foreldre og eldste i menigheten å forsikre seg om at unge som tar et slikt valg, ikke bare gjør det frivillig, men også har tenkt grundig over hva det innebærer.

Jehovas vitners årbok for 2017, side 26, inneholdt enda et eksempel på et lite barn som ble døpt.

Kodi, som bor i England, sier: «Takk for all tiden og alle kreftene dere bruker på å lage jw.org, JW Broadcasting og Jakob og Sofie-videoene. Takk for at dere gjør det lettere å forstå Bibelen. Jeg ble døpt da jeg var åtte år. Når jeg blir litt eldre, skal jeg hjelpe til med å bygge Rikets saler! Og jeg har lyst til å jobbe på Betel. Nå er jeg ni år, så det er ikke lenge til jeg kan gjøre det.»

Disse eksemplene i Vakttårnets litteratur, som viser at barn på 8, 9, 10 og 12 år ble døpt, blir lest av både foreldre og deres barn. Og disse barna er rollemodeller som både foreldre og barn vil vurdere.

I 2015 undersøkte The Royal Commission of Australia hvordan Jehovas vitner behandlet tilfeller av seksuell misbruk av barn og hvorvidt ofrene fikk den rette beskyttelse av menigheten. Geoffrey Jackson, som er et medlem av det styrende råd, måtte gi en forklaring for kommisjonen. Og han forsvarte dåp av små barn, som vi ser i hans replikkveksling med kommisjonens advokat Angus Stewart.[2]

Stewart:   Herr Jackson, du ble døpt da du var 13 år, er det riktig?

Jackson:  Ja de ble jeg virkelig.

Stewart:   Og det er et faktum at mange Jehovas vitner som er yngere enn det blir døpt?

Jackson:  Det har vært noen jeg har møtt som har vært yngere.

Stewart: Mener du at noen i den alderen er gamle nok og modne nok til å treffe en avgjørelse som vil påvirke resten av deres liv?

Jackson:  Ja, det mener jeg i noen tilfeller. Det er innlysende at det er noen barn som ikke ville være i stand til å treffe en slik avgjørelse, og noen vil kanskje stille spørsmål om jeg kunne treffe en slik avgjørelse da jeg var 13 år. Men jeg har arbeidet sammen med personer som har blitt døpt da de var 11 år, og de har holdt fast ved sin avgjørelse hele livet.

Her ser vi klart det syn medlemmene av det styrende råd har når det gjelder dåp av små barn, slik det ble uttrykt av Geoffrey Jackson.

ER BARN MELLOM 8 OG 12 ÅR KVALIFISERT TIL Å BLI DØPT? 

Brevet fra Jehovas vitners skandinaviske avdelingskontor til Barne- og familie-ministeren sa at de som skulle bli døpt, «må de være modne nok til å forstå hvilket ansvar de påtar seg». Og Vakttårnet for 15. desember 1965, side 568, sa at innvielse til Jehova «er et evigvarende løfte til Gud» om å gjøre hans vilje, noe som «involverer hele deres liv».

Vil barn mellom 8 og 12 år være modne nok til fullt ut å forstå hva det betyr å innvie sitt liv til Jehova? Jeg vil svare ved å stille et annet spørsmål: «Er et barn mellom 8 og 12 år moden nok til å gifte seg og love å være trofast mot sin ektefelle så lenge livet varer?

Angående ekteskap, skriver den norske regjering:

Den som ønsker å inngå ekteskap må være 18 år. Dette er en absolutt aldersgrense og det gis ikke dispensasjon.[3]

Når det gjelder alder, vil jeg igjen sitere fra Vakttårnet for 15. desember 1965. side 568:

Unge mennesker har så lett for med begeistring å begynne med noe, og når de så har holdt på med det en tid, begynner de med like stor begeistring med noe annet. De er i ferd med å få smak på hva livet byr på, innbefattet verdens tillokkelser, dens drømmer og dens tomhet  (Pred. 4: 7) De lar seg lett påvirke.

Ingen som er 12 år eller yngere, er modne nok til å inngå et ekteskap. Og jeg vil også si med sikkerhet at det ikke finnes noe barn på 12 år eller yngere som er moden nok til å forstå det ansvaret en får når en blir døpt. Det er ingen unntak! Basert på min erfaring vil jeg si at bare en ungdom i slutten av tenårene vil være moden nok til å påta seg ansvaret med å bli døpt, kanskje med noen få unntak.

Problemet med å oppmuntre små barn til å bli døpt, er at et stort ansvar blir lagt på deres skuldre, et ansvar som de ikke er i stand til å bære. I mange tilfeller kan dette hindre deres psykiske vekst, som skulle foregå i løpet av tenårene. I noen tilfeller vil en tidlig dåp virke på en god måte, slik som i tilfellet med Jean, som ble døpt da hun var 10 år gammel. Men i mange tilfeller har tidlig dåp virket på en dårlig måte. Den har ført til eksklusjon og tap av troen på Gud.

DET ANDRE SKRITT PÅ VEIEN TIL OVERGREP MOT BARN ER Å UTNEVNE SMÅ BARN SOM PIONERER 

Dåp av små barn kan gi et dårlig resultat for noen av disse barna. Nå skal jeg drøfte en situasjon som vil gi et dårlig resultat for alle barn. Det er å utnevne barn i ung alder som pionerer, som er heltidsforkynnere.  Dette er i virkeligheten barnearbeid, fordi det legger beslag på en stor del av tiden og styrken til barna. Pionertjeneste for barn stjeler deres barndom fra dem, og det kan også hindre dem i å få en god grunnleggende utdannelse.

EKSEMPLER PÅ BARN SOM ER PIONERER 

I Jehovas vitners organisasjon er det pionerer som er så unge som 7 år, og jeg skal gi noen eksempler på svært unge heltidsforkynnere. Jeg vil sitere Vakttårnet for 15. mars 1988, side 14:

En gutt som ennå ikke var kommet i tenårene, ønsket oppriktig å bli døpt. Faren hans, som er en eldste, lot derfor tre andre eldste drøfte de spørsmålene med ham som de som har tenkt å bli døpt, skal gjennomgå.a De trakk den konklusjon at selv om gutten var nokså ung, var han kvalifisert til å bli døpt som en ordinert Ordets tjener for Jehova Gud. På pionertjenesteskolen i Bahamas var det nylig en døpt pike på ti år, som var datteren til to heltidsforkynnere.

Vakttårnet for 15. februar 1995, side 25, sier:

Det er tydelig at de unge, både de som er oppdratt i sannheten, og andre tar tilbedelsen av Gud alvorlig. Tamar og hennes søster Keila ble for eksempel begge døpt da de var ti år, og begynte i heltidstjenesten som pionerer da de var elleve. Wendy Carolina var tolv år da hun lot seg døpe som et symbol på sin innvielse, og to år senere, i 1985, begynte hun som alminnelig pioner. Hun er nå dyktig til å undervise og gleder seg fremdeles over å være i heltidstjenesten. Unge Jovanny ble døpt da han var ti år, og begynte som alminnelig pioner da han var elleve, og leder fire hjemmebibelstudier. Da ti år gamle Rey fikk se at en bokhandler som solgte brukte bøker, hadde en brosjyre som var utgitt av Jehovas vitner, tryglet han moren om å få den. Han leste den fra første til siste side. Han var på utkikk etter mer bibelsk litteratur og fikk til slutt kontakt med avdelingskontoret. I dag er han i heltidstjenesten, og moren hans er også opptatt i tjenesten for Gud.

Jehovas vitners årbok for 2001, side 222, sier:

Unge personer viser også nidkjærhet iforkynnelsen av ordet. Elber Heguía, en 13 år gammel bror, har vært pioneer i to år i Centro menigheten i San Pedro i provinsen Jujuy [i Argentina].

Det første sitatet nevner en ti år gammel pike som var pioner og som gjennomgikk pionertjenesteskolen. For å bli pioner må en være døpt i minst ett år, og for å få delta i pionertjenesteskolen må man ha vært pioner før måneden september i det foregående år. Dette betyr at denne piken ble døpt da hun var 8 år, og hun ble pioner da hun var 9 år.[4] Det andre sitatet forteller om Tamar, Keila og Jovanny, som ble pionerer da de var 11 år, og om Wendy Carolina som ble pioner da hun var 14 år. Det tredje sitatet forteller om Elber Heguía, som begynte som pioner da han var 11 år.

Bør vi se på disse eksemplene med små barn som ble pionerer, som unntak. Fordi de er nevnt i Vakttårnets litteratur, er disse barna rollemodeller for andre barn. Og det at barn i ung alder tjener som pionerer, er ikke noe unntak. Dette ble vist ved den opplysning som ble gitt til alle som tjente ved Brooklyn Betel ved frokosten onsdag den 2. oktober 2012. Når det gjaldt USA, ble det opplyst at det var 212 pionerer som var 12 år eller yngere, og to av disse var 7 år gamle. Det var 6,844 pionerer mellom 12 og 18 år. Pionerene som var sju år gamle, må ha blitt døpt da de var 6 eller 5 år gamle.

Men hvorfor er denne situasjonen med så mange barn som pionerer det samme som overgrep mot barn? Det er fordi medlemmene av det styrende råd stjeler barndommen fra barna som er pionerer. Og som jeg vil vise i det som følger, vil pionertjeneste for barn hindre dem i å få en god grunnleggende utdannelse.

PIONERTJENESTE SOM BARN ER DET SAMME SOM BARNEARBEID 

Hva venter Selskapet Vakttårnet av en som er vanlig pioner? Inntil året 1999 var kravet at en pioner skulle bruke 1 000 timer i løpet av et år til å forkynne for andre mennesker. Dette innebar å bruke 83 timer per måned, eller hvis en pioner tok ferie i fire uker, så ville han måtte bruke omkring 90 timer i forkynnelsen per måned. Men i året 1999 ble kravet redusert til 840 timers forkynnelse per år.[5]

Barnas behov for en god utdannelse og for avkobling og hvile  

Bladet Våkn Opp! For 22 mai 1999 hadde en artikkel om barnearbeid. På side 11 drøftes det hvordan foreldre i det gamle Israel utdannet sine barn og hvordan barna fant tid til å leke:

Barna i bibelsk tid hadde mye å gjøre. I oppveksten fikk gutter praktisk opplæring av sin far i landbruk eller et håndverk, for eksempel tømrerhåndverket. (1. Mosebok 37: 2; 1. Samuelsbok 16: 11) Jenter ble, når de var hjemme, opplært av sin mor i huslige gjøremål og ferdigheter som de ville ha stor nytte av når de ble voksne. Rakel, Jakobs kone, hadde vært gjeterjente. (1. Mosebok 29: 6—9) Unge kvinner arbeidet ute på markene under kornhøsten og i vingårdene. (Rut 2: 5—9; Høysangen 1: 6)a Slikt arbeid ble vanligvis utført under foreldrenes kjærlige tilsyn og ble kombinert med utdanning.

Samtidig kjente barna i Israel til gledene ved atspredelser og fornøyelser. Profeten Sakarja snakket om ’torg i byen som var fylt med gutter og piker som lekte’. (Sakarja 8: 5) Og Jesus Kristus nevnte små barn som satt på torgene og spilte fløyte og danset. (Matteus 11: 16, 17) Hva var det som lå bak en slik verdig behandling av barna?

Når det gjelder barn i dag, leser vi på side 13:

Vi lever nå i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1—5) På grunn av vanskelige økonomiske forhold kan det være at også kristne familier i mange land finner det nødvendig at barna deres tar seg arbeid. Som nevnt er det ikke noe galt med arbeid som er utviklende for barna og ikke er til skade for dem. Slikt arbeid kan fremme eller bidra til barnets fysiske, mentale, åndelige, moralske eller sosiale utvikling uten å gå ut over nødvendig skolegang, avkobling og hvile.

Kristne foreldre ønsker naturlig nok at barna deres arbeider under deres eget tilsyn, ikke som slaver for grusomme, ufølsomme eller skruppelløse arbeidsgivere. Slike foreldre ønsker å forvisse seg om at den form for arbeid barna deres utfører, ikke utsetter dem for fysiske, seksuelle eller følelsesmessige overgrep. De ønsker også å ha barna i nærheten. På den måten kan de gi barna åndelig undervisning, slik Bibelen pålegger dem: «Du skal innprente dem [Guds ord] i dine sønner og tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» — 5. Mosebok 6: 6, 7.

Artikkelen i Våkn Opp! inneholder mange gode råd. Men mange av disse rådene blir ugyldiggjort når barna utfører pionertjeneste.

Pionertjeneste for barn ødelegger for utdannelse, avkobling og hvile  

I denne seksjonen skal jeg vise hvordan pionertjeneste for barn er det samme som barnearbeid. Jeg begynte som pioner da jeg var 19 år gammel, og jeg fortsatte i 15 år. Jeg verdsatte denne tjenesten for Jehova svært mye. Men mitt poeng er at pionertjenesten ikke er for barn.

Jeg skal først se på den tid et barn må bruke for å få en god grunnutdannelse, og jeg bruker Norge som eksempel. I det første året er barna på skolen i 24 timer i uken. I det andre året bruker de 25 timer på skolen, og fra det femte til det sjuende året bruker de 28 timer på skolen. Dette betyr at barna bruker mellom 100 og 110 timer per måned i ni og en halv måned per år.[6]

 Til dette kan vi legge til to timer per dag for å kle seg og gjøre seg klar for å dra til skolen, og for reisen frem og tilbake til skolen. Dette utgjør 40 timer per måned. For å få en god utdannelse må barna gjøre lekser, og her regner jeg én time per dag, noe som blir 20 timer per måned. Hvis vi legger sammen disse tallene, ser vi at barna bruker mellom 160 og 170 timer per måned for deres grunnleggende skolegang.

Både små og eldre barn må ha muligheten for avkobling og lek. De må ha tid til å være sammen med venner, og de har behov for å leke med andre — de trenger virkelig å være barn. Hvis et barn tilhører en familie av Jehovas vitner, vil han eller hun delta i møter to ganger i uken og kanskje bruke tid til å forberede seg til møtene

Et barn som er pioner, bruker 75 timer i måneden til å forkynne for andre, en feriemåned med lite forkynnelse er inkludert i dette tallet. Han vil også bruke tid til studium av bibelske emner for å kunne bruke dem i forkynnelsen. Han må også forberede seg til bibelstudier han leder, og han vil bruke mye tid til å reise til de steder hvor han forkynner og tilbake igjen. Min erfaring er at en pioner bruker mer tid til disse ting enn han bruker i selve forkynnelsen.

For å være generøs kan vi si at han bruker like mye tid på de nevnte tingene som han bruker på å forkynne. Det vil innebære 150 timer per måned, som er fem timer per dag. Hvis vi til dette tallet legger 160 timer som et barn bruker på sin utdannelse, så ser vi at skole og pionertjeneste krever at barnet bruker 310 timer per måned, som er 10 timer per dag. Dette er langt over det et barn kan klare, og det er liten tid til avkobling og hvile.

Et barn i grunnskolen bruker 160 timer på sin utdannelse, inkludert forberedelse og reise. Hvis et barn er pioner, bruker han 150 timer i måneden på forkynnelse, forberedelse og reiser. Dette betyr at barnet bruker 10 timer hver dag på skole og forkynnelse. Dette viser at pionertjeneste for barn er barnearbeid, som representerer ekstrem omsorgssvikt.

Hvem er ansvarlig for denne ekstreme omsorgssvikten?  

Det er fire former for ansvar: 1) Barnet har ansvar. 2) foreldrene har ansvar. 3) De eldste har ansvar. 4) Medlemmene av det styrende råd har ansvar. Jeg skal utdype spørsmålet om ansvar ved å sitere fra en artikkel i Vakttårnet for 15. september 2006, side 30, som drøfter hvilket ansvar et vitne som har drept en forgjenger med sin bil i en trafikkulykke, har. Artikkelen drøfter om dette vitnet har blodskyld.

Hvis for eksempel vær- og føreforholdene var dårlige på det tidspunktet da ulykken skjedde, burde bilføreren ha vært ekstra forsiktig. Og hvis han var søvnig, burde han ha stoppet bilen og hvilt til han ikke var søvnig lenger, eller han burde ha latt en annen kjøre.

Sett at bilføreren kjørte for fort. En kristen som overskrider fartsgrensen, gir ikke «keiseren de ting som keiserens er». I tillegg vitner det om at han mangler respekt for livets hellighet, fordi det er fare for at noen kan bli drept. (Matteus 22: 21) I den forbindelse bør man tenke over viktigheten av å være et godt eksempel. Hva slags eksempel ville en eldste være for hjorden hvis han ikke tok det å rette seg etter trafikkbestemmelsene så nøye eller med vilje lot være å følge dem? — 1. Peter 5: 3.

Det viktige punktet i denne drøftelsen er at enhver kristen har et ansvar for sine handlinger og for hvordan disse berører andre mennesker. Hvis vi er skjødesløse og skader andre, har vi ansvar for denne skaden. Å la et barn i alderen mellom 7 og 16 år—  den tiden da han skal gå i grunnskolen og  i videregående skole — bli poiner,  er ikke bare ansvarsløst, men det er det samme som ekstrem omsorgssvikt.

Barnet selv har selvsagt et visst ansvar. Men Vakttårnet for 15. desember 1965, side 568, skrev: «Unge mennesker har så lett for med begeistring å begynne med noe, og når de så har holdt på med det en tid, begynner de med like stor begeistring med noe annet.» Barn er lett å lede, og de har ofte en sterk samvittighet. I all oppriktighet ønsker barnet å tjene Jehova, men han eller hun mangler ofte evnen til å se konsekvensene av sine handlinger. Slik jeg ser det, har et barn svært lite ansvar for denne situasjonen med barneabeid.

Foreldrene har et større ansvar. Noen foreldre er selv pionerer, og de følger kanskje eksemplet til Hanna som sa: «Hærstyrkenes Jehova, hvis du…gir din slavekvinne et mannlig avkom, da vil jeg gi ham til Jehova for alle hans levedager.» På grunn av en lignende holdning, eller av andre grunner, ser foreldrene ikke på grunnleggende skolegang som så viktig som forkynnelsen av Riket. Både å følge Hannas eksempel i vår verden og å se på grunnleggende utdannelse som av mindre verdi, er en ulikevektig og ukristen holdning. Når foreldrene lar sitt barn bli pioner, lar de barnet utføre barnearbeid, og det er en ekstrem omsorgssvikt.

De eldste har enda større ansvar enn foreldrene. De må være sikre på at en person som søker om å bli pioner, følger de rette moralnormer og at han eller hun vil være i stand til å oppfylle de kravene som stilles til en pioner. Når de anbefaler et barn, som går i grunnskolen eller i videregående skole, som pioner, burde de vite at denne tjenesten er uforenlig med barnets skolegang.

Men medlemmene av det styrende råd har det største ansvaret. Akkurat som en sjåfør som kjører sin bil på en uansvarlig måte og dreper en person, får blodskyld, så er deres forherligelse av barn som er pionerer en støtte til en ekstrem omsorgssvikt av barna. Deres kampanje i det 21. århundre for dåp av barn i tidlig alder, og eksemplene i Vakttårnets litteratur på svært små barn som er pionerer, påvirker oppriktige barn, deres foreldre og de eldste til å se på pionertjeneste for barn som noe stort og verdifullt. Og opplysningen til de som arbeidet ved hovedkontoret i Brooklyn den 3. oktober, 2012, om at det var nesten 7 000 barn i USA som var pionerer, viser at det styrende råds oppmuntring til at barn blir pionerer, virker.

Å la barn i grunnskolealder eller i alder for den videregående skolen bli pionerer er det samme som å pålegge barna barnearbeid og å hindre barna i å få en god grunnleggende utdannelse. Dette er ekstrem omsorgssvikt. Medlemmene av det styrende råd har det øverste ansvaret for at barn blir pionerer. Dette betyr at medlemmene av det styrende råd er skyldig i overgrep mot barn.

[1]. Definisjonen av «barnearbeid» er «barn som arbeider så mye at det går ut over lek og skolegang». (https://no.wikipedia.org/wiki/Barnearbeid)

[2]. Sidene 15082 og 15083 i Proceedings.

[3]. https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/ekteskap-og-samliv/mer-informasjon-om-ekteskap/id672620/.

[4]. Our Kingdom Ministry, September 1994, side 1.

[5]. Our Kingdom Ministry, January 1999, side 7.

[6]. https://www.sarpsborg.com/globalassets/slashsider/skoler/sandesundsveien-b/fag-og-timefordeling.pdf.

KONKLUSJON

Av definisjonene for overgrep mot barn, er det bare porneia, som er et seksuelt samleie med en person som man ikke er gift med, som er eksklusjonsgrunn ifølge De kristne greske skrifter.

I denne studien har jeg rettet oppmerksomheten mot overgrep mot barn som er ekstrem omsorgssvikt. Og det har blitt understreket at medlemmene av det styrende råd er skyldig i ekstrem omsorgssvikt mot en bestemt gruppe barn ved å få dem til å utføre barnearbeid. Ved å gjøre dette er de skyldig i overgrep mot barn.

Det første skrittet på veien mot overgrep var kampanjen i de 21. århundre om dåp av svært unge barn, helt ned til sjuårsalderen. Det andre skrittet var å utnevne barn helt ned til sjuårsalderen som pionerer.

Jeg har regnet ut at barn i grunnskolen bruker omkring 160 timer i måneden på sin skolegang. Jeg har også regnet ut at en alminnelig pioner bruker omkring 150 timer i forbindelse med sin tjeneste hver måned.

Dette betyr at barn i grunnskolen og i den videregående skolen, som er pionerer, må bruke omkring 10 timer hver dag på sin pionertjeneste og sin skolegang. Dette er langt over det et barn kan klare, og det er nesten ingen tid til avkobling og hvile. Barndommen blir stjålet fra et barn som er pioner, og kvaliteten av det han eller hun lærer på skolen blir dårlig, siden så mye tid går med til pionertjenesten.

Tusener av barn blant Jehovas vitner er pionerer, og dette er det samme som barnearbeid. Fordi disse pionerene er utnevnt av det styrende råd gjennom deres representanter, er medlemmene av det styrende råd ansvarlig for dette   barnearbeidet. Og det betyr at medlemmene av det styrende råd er ansvarlig for overgrep mot barn.

ADDENDUM

Takkebrev

Til Rolf Furuli

Jeg vil igjen takke deg for noe du har skrevet om «barnearbeid» og religiøst arbeid som ungdom.[1]

Jeg leser at de eksemplene du henviser til er enda yngre enn det jeg var.
Jeg begynte som fast hjelpepioner da jeg var 14 år mens jeg gikk på ungdomsskolen (19—19–)
Jeg fortsatte som alminnelig pioner fra jeg var 16 år (19—19–). Jeg gikk derfor ikke på videregående skole som mine jevnaldrende.

Jeg hadde gitt løfte til Gud som 12 åring om at jeg skulle være pioner hele livet..

Stevner som påvirket meg var bla.
«vi lever ikke lenger for oss selv».
Teksten lyste mot meg som ungdom.

Også talere som ropte på podiet :
«Hvem av dere ungdommer våger å sitte på skolebenken når Harmageddon kommer?»

«Hvem kan i sin bønn til Gud si at de ikke kan være pioner?»

Når du beskriver dette som religiøst arbeid som er for tungt ansvar for mindreårige, kjenner jeg det igjen. Og jeg føler meg som en som ble brukt opp. All min energi i ungdomstiden ble brukt i heltidstjenesten og jeg klarte ikke å ta vare på meg selv.

Jeg var deprimert. Og hele tiden mens jeg var pioner i ungdomstiden var jeg preget av angst og depresjon og selvmordstanker i lange perioder. Jeg følte meg fanget, men presset meg til det ytterste mentalt for å unngå å få «blodskyld».

Jeg gikk mye alene på gata. Og jeg likte å snakke med fremmede folk, og hadde mange studier og fikk også flere med meg inn i «Sannheten».

Men jeg har som voksen hatt problem med å forholde meg til hva som «skjedde» fordi mine foreldre som var jv sier at «du ble så seriøs, det var umulig å stoppe deg» …Jeg føler jeg får all skyld for mine valg så ungt.

Jeg føler så sterkt at dette ikke er min skyld. Så da du skrev om barnearbeid, ble jeg så takknemlig. Jeg var bare et barn da jeg begynte å gå på feltet. Og jeg presset meg så hardt i ungdomstiden at jeg ofte satt på feltet med migrene.

Men jeg stoppet ikke før det smalt. Da var jeg 21. Og da erfarte jeg at jeg ikke klarte meg selv uten utdannelse… og startet på videregående skole som 21 år 🙂

Mvh B – som ikke klarer å bære så mye ansvar og skyld lenger og som er glad for alt du skriver på din nettside fordi det lindrer smerten, og jeg forstår mer.

[1]. Uttrykket «pioner» referer til en person som har forpliktet seg til å bruke mesteparten av sin tid til å forkynne for andre om Guds rike. Uttrykket «hjelpepioner» refererer til en person som har forpliktet seg til å bruke en vesentlig del av sin tid til å forkynne. Både pionerer og hjelpepionerer blir utnevnt til denne tjenesten av den menigheten de tilhører. Uttrykket «å gå på feltet» sikter til å forkynne i et distrikt (feltet). Begrepet «blodskyld» blir brukt i Vakttårnets litteratur om å unnlate å forkynne for andre. Den som det ikke er forkynt for, vil ikke tjene Gud. Og når han derfor blir drept i den store trengsel, vil den som har unnlatt å forkynne for ham, ha skyld i hans død (blodskyld).