NÅR EN SOM IKKE KAN SYNDE, SYNDER

EN ANALYSE AV HVORDAN ORDET «SYND» BRUKES AV JOHANNES 

For å forstå Bibelens tekst trenger vi:

• Å forstå gresk, hebraisk og arameisk grammatikk og syntaks.
• Å forstå de grunnleggende kristne læresetninger.
• Å analysere sammenhengen for en passasje.

Alle tre punkter er viktige for å forstå hva Johannes sier om synd. Jeg siterer følgende tekster som ser ut til å motsi hverandre:

1:10:  Hvis vi sier: «Vi har ikke syndet» (hamartanō), gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

2:1: Mine små barn, jeg skriver disse ting til dere for at dere ikke skal begå en synd (hamartanō).

3:9: Enhver som er født av Gud, øver (poieō) ikke synd (hamartia),  fordi Hans sæd blir i ham, og han kan (dynamai) ikke praktisere synd (hamartanō), fordi han er født av Gud.

Fra et språklig synspunkt motsier ordene i 3:9 ordene i 1:10 og 2:1.

OVERSETTELSEN AV SETNINGENE SOM DRØFTER SYND 

Greske verb uttrykker flere nyanser som norske verb ikke uttrykker. Oversetterne av den opprinnelige NWT og av NWT84, som er svakt revidert, gjorde sitt ytterste for å overbringe disse nyansene til engelsk. Og de norske oversetterne av NV96 har også anstrengt seg for å gjengi disse nyansene. Oversetterne av NWT13 og NV17 har forkastet de grunnleggende prinsippene som de opprinnelige oversetterne av NWT brukte. Resultatet er at i den engelske NWT13 er svært mange av nyansene fra originalspråkene utelatt, og i den norske NV17 som er en enda mindre nøyaktig oversettelse.

Jeg skal nå vise hvordan de greske verbene har forskjellige tidsreferanser og gjør synlig forskjellige sider av handlingene. Jeg begynner med 1:8-10:

⁸ Hvis vi sier: «Vi har (ekhō) ingen synd (hamartia)», villeder vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. ⁹ Hvis vi bekjenner våre synder(hamartia), er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss våre synder (hamartia) og renser oss fra all urettferdighet. ¹⁰ Hvis vi sier: «Vi har ikke syndet (hamartanō)», gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

Gresk presens viser at en handling foregår i øyeblikket og fortsetter, eller at en tilstand forsetter og ikke er avsluttet. Uttrykket «vi har synd» er en tilstand, og verbet ekhō («å ha») er gresk presens. Dette viser at den tilstand å ha synd var en del av alle dem som brevet er skrevet til — en tilstand som ikke var avsluttet.

Selv om de kristne befant seg i en tilstand av synd, kunne de være lykkelige. Vi leser i 1:7 (over) og 2:1, 2 (under):

⁷ Men hvis vi vandrer i lyset, liksom han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu, hans Sønns, blod renser (kataharizō) oss fra all synd (hamartia).

¹ Mine små barn, jeg skriver disse ting til dere for at dere ikke skal begå en synd (hamartanō). Og hvis noen likevel begår en synd (hamartanō), har vi en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig. ² Og han er et sonoffer for våre synder, og ikke bare for våre synder (hamartia),  men også for hele verdens.

Vers 7 viser at Jesu blod renser kristne fra alle synder. Verbet katharizo er gresk presens, og det viser at denne renselsen er noe som fortsetter. De to forekomstene av verbet hamartanō i vers 1 er gresk aorist, en verbform som fremstiller en handling uten å synliggjøre noen detaljer eller handlingens karakter. Når aoristformen blir brukt, er det mulig at handlingen fortsetter. Men verbformen synliggjør ikke hvorvidt handlingen fortsetter.

Alle andre forekomster av verbet hamartanō er gresk presens, unntatt i 1:10 hvor verbet er gresk perfektum. Johannes laget en kontrast mellom hamartanō («å synde») i 2:1, hvor verbet er aorist og de andre åtte forekomstene, hvor verbet er gresk presens. Fordi gresk presens synliggjør en handling som fortsetter, og gresk aorist synliggjør en handling uten å vise detaljene, uten å vise om handlingen fortsetter eller ikke, har oversetterne av NWT84 oversatt hamartanō med «commit a sin» («gjøre en synd»). Oversetterne av den norske NV96 har fulgt den engelske gjengivelsen og oversetter verbet i 2:1 med «å begå en synd» og de andre åtte verbene med «å praktisere synd»

For å ta hensyn til den nevnte kontrasten mellom aorist og presens er «å begå en synd» en mulig gjengivelse. Men i 5:16 er verbet hamartanō «å synde» gresk presens etterfulgt av objektet hamartia («en synd»). Bokstavelig blir oversettelsen «å synde en synd». Fordi   verbet hamartanō i denne konstruksjonen er gresk presens og ikke aorist, kan det reises tvil om oversettelsen «å begå en synd», altså fokusere på bare én synd, i 2:1 er den beste. En alternativ gjengivelse kan være «ikke skal synde» i stedet for «å gjøre en synd».

Jeg skal nå se nærmere på de tre passasjene som jeg tidligere har nevnt, som ser ut til å motsi hverandre, nemlig 3:6 (over), 3:9 (i midten), og 5:18 (umder):

 ⁶ Enhver som blir i forening med ham, praktiserer ikke synd (hamartanō); ingen som praktiserer synd (hamartanō), har sett ham eller lært ham å kjenne.

⁹ Enhver som er født av Gud, øver (poieō) ikke synd (hamartia),  fordi Hans sæd blir i ham, og han kan (dynamai) ikke praktisere synd (hamartanō), fordi han er født av Gud.

¹⁸ Vi vet at enhver som er født av Gud, ikke praktiserer synd (hamartanō), men Han som er født av Gud, våker over ham, og den onde får ikke tak på ham.

De tre eksemplene med hamartanō i de tre versene er gresk presens, og verbet poieō («å gjøre») og verbet dynamai («å være i stand til») er også gresk presens. Gjengivelsene i NV96 er korrekte. Versene 6 og 18 sier uttrykkelig at de personene som Johannes referer til, «ikke praktiserer synd», og vers 9 sier at de «kan ikke praktisere synd».

I betraktning av disse klare utsagnene må vi spørre om hvordan Johannes i følge 1:8 kan si: «Hvis vi sier: «Vi har (ekhō) ingen synd (hamartia)», villeder vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.»? Et forsøk på å løse dette problemet har vært å hevde at de som Johannes skrev til, kunne begå én synd (2:1), men de kunne ikke praktisere synd, det vil si at de ikke kunne fortsette å synde. Dette forsøket er uriktig. For sammenhengen i 3:9 viser at de Johannes her referer til, kunne ikke engang begå én synd. Vi kan bare løse den tilsynelatende motsigelsen, hvis vi forstår den grunnleggende bibelsk læren at det er en forskjell på dem som skal regjere sammen med Jesus Kristus i himmelen og de som skal leve evig når jorden er blitt et paradis.

DEN LÆRESETNINGEN VI MÅ FORSTÅ HVIS VI SKAL FORSTÅ DET JOHANNES SIER OM SYND

Det er nesten ingen bibellesere som forstår at det er to forskjellige grupper som blir frelst, en gruppe på 144 00 personer som skal regjere sammen med Jesus Kristus i himmelen, og milliarder at Adams etterkommere som skal leve evig i det jordiske paradis.

Begge gruppene er nevnt i 1. Johannes 2:1, 2:

¹ Mine små barn, jeg skriver disse ting til dere for at dere ikke skal begå en synd (hamartanō). Og hvis noen likevel begår en synd (hamartanō), har vi en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig. ² Og han er et sonoffer for våre synder, og ikke bare for våre synder (hamartia), men også for hele verdens.

Vi merker oss den forskjellen som Johannes gjør mellom våre synder og hele verdens synder. Jesus er et sonoffer for begge grupper, men dette offeret blir anvendt på forskjellig måte på hver av gruppene. Dette har betydning for de tilsynelatende selvmotsigelsene som finnes i 1. Johannes.

ANVENDELSEN AV GJENLØSNINGSOFFERET PÅ DEM SOM SKAL REGJERE SAMMEN MED JESUS KRISTUS  

Som jeg har vist i min artikkel «Å legge et røykteppe over oppstandelseshåpet — tredje del», og enda mer detaljert i min bok Forsoningen Mellom Gud og Mennesker, så kjøpte Jesus Adam og alle hans etterkommere da han døde. Alle disse, unntatt de som skal regjere med Jesus Kristus i himmelen, og de som synder mot den hellige ånd, vil få akkurat samme sjanse som Adam fikk: Ved slutten av den tusenårige dommens dag vil de være fullkomne og syndfrie. Og da vil de få valget mellom å tjene Jehova og følge hans lover eller å støtte Satan Djevelen.

De som skal regjere med Jesus Kristus i himmelen, vil ikke være til stede på dommens dag, og derfor må deres skjebne avgjøres mens denne onde tingenes ordning består. Dette ser i når vi leser Johannes 5:24 (over) og 1. Johannes 3:14 (under):

²⁴ I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, har evig liv, og han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.

⁴ Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden.

De som Jesus snakket til «kommer ikke til dom» — de vil ikke være til stede på dommens dag. Vi kan forstå uttrykkene «har evig liv» og «er gått over fra døden til livet» når vi forstår hvordan gjenløsningsofferet blir anvendt til gagn for dem som skal regjere med Jesus Kristus i himmelen. Før vi studerer dette, bør vi merke oss at de som Johannes skriver til i sitt første brev «er gått over fra døden til livet».

Jesus sa ifølge Johannes 3:1-8 at for å komme inn i Guds rike må man bli født på ny. Dette betyr at en person blir døpt med hellig ånd og blir en ny skapning, slik vi leser 2. Korinter 5:16-18 (over) og 1 Peter 1:3, 4, 23 (under):

¹⁶ Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Selv om vi har kjent Kristus etter kjødet, kjenner vi ham visselig ikke slik nå lenger. ¹⁷ Derfor, hvis noen er i forening med Kristus, er han en ny skapning; de gamle ting er forsvunnet; se, nye ting er blitt til. ¹⁸ Men alt er fra Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste,

³ Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, for i samsvar med sin store barmhjertighet gav han oss en ny fødsel til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, ⁴ til en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv. Den er gjemt i himlene for dere.

²³ For dere er blitt gitt en ny fødsel, ikke ved forgjengelig, men ved uforgjengelig sæd, gjennom den levende og blivende Guds ord.

For å bli en ny skapning må en person bli erklært rettferdig på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. Vi leser i Romerne 3:22-24, 28:

²² ja Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, for alle som har tro. For det er ingen forskjell. ²³ For alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet, ²⁴ og det er som en fri gave at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet gjennom utfrielsen ved løsepengen som er betalt av Kristus Jesus.

²⁸ For vi mener at et menneske blir erklært rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.

Å bli erklært rettferdig betyr at en person juridisk sett blir regnet som rettferdig.  Fysisk sett er denne personen et menneske med nedarvet synd. Men fra Guds synspunkt har han nå blitt en ny skapning som ikke har synd, som ikke kan synde. Vi ser dette i Romerne 8:33, 34:

³³ Hvem vil reise anklage mot Guds utvalgte? Gud er den som erklærer dem rettferdige. ³⁴ Hvem er den som vil fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja hva mer er, den som ble oppreist fra de døde, den som er ved Guds høyre hånd, og som går i forbønn for oss.

Ingen kan beskylde de nye skapningene for å være syndere, fordi de er erklært rettferdige, de har evig liv, og de har gått over fra døden til livet.

Men hvordan skal vi forstå denne kontrasten mellom den gamle skapningen som ble født med arvesynd og den nye skapningen uten synd som ble døpt med hellig ånd, og som ble erklært rettferdig? Paulus drøfter denne forskjellen i Romerne 7:14-25:

 ¹⁴ For vi vet at Loven er åndelig; men jeg er kjødelig, solgt under synden.  ¹⁵ Hva jeg bevirker, vet jeg nemlig ikke. For det jeg ønsker, det praktiserer jeg ikke; men det jeg hater, det gjør jeg. ¹⁶ Men når jeg gjør det jeg ikke ønsker, samstemmer jeg i at Loven er god. ¹⁷ Men nå er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg. ¹⁸ For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt; for evnen til å ønske er til stede hos meg, men evnen til å bevirke det som er godt, er ikke til stede.  ¹⁹ For det gode som jeg ønsker, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke ønsker, det praktiserer jeg.  ²⁰ Når jeg nå gjør det jeg ikke ønsker, da er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg.

²¹ Jeg finner altså denne lov i mitt tilfelle, at når jeg ønsker å gjøre det som er rett, er det onde til stede hos meg. ²² Jeg gleder meg virkelig over Guds lov etter det menneske jeg er i det indre,  ²³ men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som fører krig mot mitt sinns lov og tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. ²⁴ Jeg elendige menneske! Hvem skal redde meg fra det legeme som lider denne død? ²⁵ Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Med mitt sinn er jeg da altså selv en slave for Guds lov, men med mitt kjød for syndens lov.

Paulus var erklært rettferdig og var en ny skapning. Det er dette han referer til med ordene «jeg» og «det menneske jeg er i det indre». Den nye skapning som Paulus var blitt, kunne ikke synde, men den gamle skapningen med det legemet han fikk ved fødselen, fortsatte å synde — dette ser vi av ordene «synden som bor i meg».

ORDENE TIL JOHANNES ANVEDT PÅ DEN GAMLE SKAPNING OG DEN NYE SKAPNING 

Med drøftelsen ovenfor som bakgrunn, skal jeg nå vende tilbake til de passasjene som synes å motsi andre passasjer i 1. Johannes. Vi leser 3:9 (over) og 5:18 (under):

⁹ Enhver som er født av Gud [som nye skapninger], øver (poieō) ikke synd (hamartia),  fordi Hans sæd blir i ham, og han kan (dynamai) ikke praktisere synd (hamartanō), fordi han er født av Gud.

¹⁸ Vi vet at enhver som er født av Gud [som en ny skapning], ikke praktiserer synd, men Hansom er født av Gud, våker over ham, og den onde får ikke tak på ham.

Hvem er det Johannes skriver til? Til alle som har blitt født av Gud, og som derfor er nye skapninger. De «har evig liv» og de «er gått over fra døden til livet». Jeg har allerede vist at de som er født av Gud, har blitt erklært rettferdige, og derfor kan de ikke synde. Så disse nye skapningene kan verken gjøre én synd eller praktisere flere synder.

Men er ikke alt det Johanns skriver i sitt brev, skrevet for dem som er nye skapninger? Jo, det er sant. Men i dette brevet ser vi den samme kontrast som Paulus beskriver i Romerne kapittel 7. Som etterkommere av Adam har de kristne synd — «den synden som bor i meg», som Paulus skrev. Men som personer som er født av Gud, som er nye skapninger, kan ikke synde, fordi de er erklært rettferdige.

De som Johannes skriver til, ble født som ufullkomne mennesker med nedarvet synd. De «har syndet». Men de kristne med det himmelske håp hadde blitt erklært rettferdige, de var blitt født av Gud, og de hadde blitt nye skapninger uten synd. Vi kan derfor si at ordene «har syndet» (1:10) refererer til de kristnes kjødelige legemer og hva de var som mennesker. Men ordene «kan ikke praktisere synd» refererer til hva de kristne har blitt, nemlig nye skapninger uten synd.

HVA ER «DEN SYND SOM FØRER TIL DØDEN»? 

Den synd som fører til døden er bare nevnt i 1. Johannes 5:16, 17 og ikke noe annet sted i Bibelen.

¹⁶ Hvis noen skulle se sin bror begå (hamartanō) en synd (hamartia) som ikke fører til døden (thanatos), skal han be, og han skal gi ham liv (zōē), ja dem som ikke synder (hamartanō) slik at det fører til døden (thanatos). Det finnes en synd (hamartia) som fører til døden (thanatos). Det er ikke om den synden (hamartia) jeg sier at han skal komme med en anmodning. ¹⁷ All urettferdighet er synd (hamartia; og likevel finnes det en synd (hamartia) som ikke fører til døden (thanatos).

I Vakttårnets litteratur er den synd som fører til døden, blitt definert som synd mot den hellige ånd. Denne forklaringen er umulig, for kristne kan identifisere den synd som fører til døden, men de kan ikke identifisere synd mot den hellige ånd. Det er bare Gud som vet hvem som er skyldig i denne synden.

Liv (zōē) og død (thanatos) er motsatte begreper. Nøkkenen til å forstå hva Johannes mener med ordene «synd som fører til døden (thanatos)», er den måten han bruker ordene liv (zōē) og død (thanatos) på.

I versene hvor «synd som fører til døden» forekommer, bruker Johannes også ordet «liv» (zōē)». Når en kristen ser en bror som synder, men som ikke har gjort «den synd som fører til døden», kan han be til Gud for ham. Og hva er hensikten med denne bønnen? Vers 16 sier: «og han [Gud] skal gi ham liv (zōē)», Hensikten er altså at synderen skal få liv (zōē).

Hvordan kan synderen få liv (zōē)? Versene 11 og 12 i kapittel 5 sier:

¹¹ Og dette er det vitnesbyrd som er avlagt, at Gud har gitt oss[1] evig liv (zōē), og dette liv (zōē) er i hans Sønn. ¹² Den som har Sønnen, har dette liv (zōē); den som ikke har Guds Sønn, har ikke dette liv (zōē).

Bønnen til Gud var at synderen skulle få liv (zōē), noe som ville innebære at han måtte akseptere Guds Sønn, Jesus Kristus og vise tro på ham, fordi «liv (zōē) er i hans Sønn». Når vi forstår at bønnen skulle hjelpe synderen til å få liv, kan vi bedre forstå hva ordene «den synd som fører til døden», betyr. Vi leser 2:22, 23:

²² Hvem er løgneren, om ikke den som fornekter at Jesus er KRISTUS?  Dette er antikristen, den som fornekter Faderen og Sønnen. ²³ Enhver som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.

Både i sitt første og andre brev advarer Johannes om antikristene. Ordet betyr «mot Kristus», og Johannes sier at antikristene benekter at «Jesus er Kristus». (2:22) Fordi «dette liv (zōē) er i hans Sønn» (5:11), og antikristene avviser at Jesus er Kristus, så avviser antikristne også  «dette liv (zōē)». Hensikten med bønnen var at synderen skulle få liv (zōē). Dette kunne bare skje hvis synderen viste tro på Jesus Kristus. Men antikristene avviste Jesus Kristus, «dette liv (zōē)». Derfor ville den synd at de avviste «at Jesus var Kristus», føre til døden (thanatos). Det var derfor ingen hensikt at noen skulle be en bønn om at antikristene skulle få liv (zōē), når de allerede hadde avvist «dette liv (zōē)».

Antikristene avviste at Jesus var Kristus. Dette var «den synd som fører til døden (thanatos)». For Jesus var den som «har dette liv (zōē)», og ved å avvise Jesus, avviste antikristene «dette liv (zōē)» — evig liv (zōē).  Derfor gjorde de seg skyldig i «den synd som fører til døden (thanatos)», og deres skjebne ville bli døden (thanatos).

Jeg har i flere artikler understreket at Jesu gjenløsningsoffer garanterer at hver enkelt av Adams etterkommere skal få en personlig sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet. Denne sjansen vil Adams etterkommere få ved slutten av den tusen år lange dommens dag, når alle har blitt fullkomne og er uten synd.

Kan vi si at antikristene hadde deres sjanse til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet, de avviste det, og de vil ikke få en ny sjanse på dommens dag? Johannes viste at antikristene var en gruppe, og denne gruppen var sannsynligvis de som senere ble kalt Gnostikere.

Når Jesus i Matteus 12:31, 32 taler om den utilgivelige synd, refererte han til noen fariseere og skriftlærde. Men alle fariseere og skriftlærde hadde ikke begått synd mot den hellige ånd. På lignende måte hadde antikristene avvist Jesus og hans gjenløsningsoffer, og ved dette hadde de begått «den synd som fører til døden». Men vi kan ikke vite om alle de som tilhørte denne gruppen av antikrister/Gnostikere, hadde syndet mot den hellige ånd. Derfor ville «den synd som fører til døden» i mange tilfeller være synd mot den hellige ånd. Men det ville ikke være slik i andre tilfeller. Derfor kan vi ikke si at «den synd som fører til døden» er synd mot den hellige ånd.

[1]. Dette er det samme som Jesus sier I Johannes 5:24 at den som hører ordet om Jesus, og tror på Gud «har evig liv».

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER 

For å forstå de hellige skrifter må vi kunne analysere originalteksten, forstå de grunnleggende kristne læresetninger, og nøye studere sammenhengen en passasje står i.

 En analyse av originalteksten viser at oversettelsene til NWT84 og NV96 er korrekte og gjengir nyansene i den greske teksten til engelsk og norsk. Resultatet av dette er at flere passasjer synes å motsi hverandre, når det både sies at mennesker har synd og at mennesker ikke har synd.

Disse tilsynelatende motsigelsene kan forklares hvis vi forstår at det er to forskjellige grupper som vil få evig liv. Den ene gruppen vil regjere sammen med Jesus Kristus i himmelen, og den andre gruppen vil leve evig i det jordiske paradis.

  De som skal regjere med Jesus Kristus, blir døpt med hellig ånd, de har blitt erklært rettferdige, og de har blitt nye skapninger. Deres kropp er ufullkommen på grunn av synden som bor i den. Men fordi de nye skapningene er erklært rettferdige — de er tilregnet rettferdighet — kan de ikke synde. Johannes var klar over denne forskjellen, og han skrev både om synden som var knyttet til de kristnes legeme og at de nye skapningene ikke kan synde.

I kapittel 5 nevner Johannes «den synd som fører til døden». Dette kan ikke være synd mot den hellige ånd, fordi Johannes viser at kristne kunne identifisere denne synden. Men bare Gud vet hvem som har syndet mot den hellige ånd.

 Sammenhengen viser at antikristene avviste at «Jesus var Kristus». Et menneske kan bare få liv gjennom Jesus Kristus. Når antikristene avviste Jesus Kristus, avviste de også livet. Derfor var det å avvise Jesus, det sammen som å gjøre «den synd som fører til døden».