Å STUDERE DETALJER OG NYANSER I BIBELENS TEKST GIR GLEDE

JESUS KRISTUS BRUKTE ET EKSEMPEL SOM VISER BETYDNINGEN AV DETALJENE I BIBELEN

Medlemmene av The New World Bible Translation Committee begynte arbeidet med en ny bibeloversettelse på slutten av 1940-tallet, og de fullførte oversettelsen av hele Bibelen i 1960. De trodde at hvert ord i Bibelen var inspirert av Gud, at hver beretning var tatt med i en bestemt hensikt og at detaljene og nyansene i Bibelens grunntekst er viktige. Derfor er den engelske NWT84 den mest nøyaktige engelske oversettelsen som finnes, og den norske NV96 er den mest nøyaktige norske oversettelsen som finnes.

Når det gjelder den engelske NWT13 og den norske NV17, som skal være revisjoner av NWT84 og av NV96, så har oversetterne forkastet de oversettelsesprinsippene som gjorde NWT84 og NV96 til så spesielt gode oversettelser, og oversetterne har ikke overført detaljene og nyansene i grunnteksten til engelsk og norsk. NV17 er en svært unøyaktig oversettelse hvor vi ikke finner detaljene og nyansene i grunnteksten. Det samme er tilfellet med den danske NV18 og den svenske NV18.

Som eksempel på unøyaktighet vil jeg nevne at alle tre skandinaviske oversettelser har fjernet det viktige påpekende pronomenet «dette» fra Matteus 24:14. Jeg sammenligner de opprinnelige NV-oversettelsene på norsk, dansk og svensk med de reviderte NV-oversettelsene:

NORSK 1996, 2017:

Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.

Og det gode budskap om Riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, slik at alle nasjonene får høre det,q og så skal enden komme.

DANSK 1993, 2018:

Og denne gode nyhed om riget vil blive forkyndt på hele den beboede jord til et vidnesbyrd for alle nationerne; og så vil enden komme.

Og den gode nyhed om Riget vil blive forkyndt i hele verden så alle nationer kan høre den, og så vil enden komme.

SVENSK 2003, 2018:

Och dessa goda nyheter om kungariket skall bli predikade på hela den bebodda jorden till ett vittnesbörd för alla nationerna; och sedan skall slutet komma.

Och de goda nyheterna om riket ska förkunnas på hela jorden så att alla nationerna får höra dem. Sedan ska slutet komma.

Når de opprinnelige oversetterne av New World Translation la så stor vekt på å overbringe detaljene og nyansene i den hebraiske, arameiske og greske teksten til leserne i vår tid, så fulgte de det eksempel som Jesus satte, slik vi leser i Lukas 20:37:

³⁷ Men at de døde blir oppreist, har også Moses gjort kjent, i beretningen om tornebusken, når han kaller Jehova’ Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’.

Den tekst som Jesus henviser til, finner vi i 2. Mosebok 3:2-6, som jeg siterer:

²  Da viste Jehovas engel seg for ham i en flammende ild midt i en tornebusk. Og mens han så på, se, da brant tornebusken med ilden, og likevel ble tornebusken ikke fortært. ³ Da sa Moses: «La meg bare bøye av så jeg kan se nærmere på dette storslåtte fenomenet, hvorfor tornebusken ikke brenner opp.» ⁴ Da Jehova så at han bøyde av for å se nærmere på dette, ropte Gud straks til ham midt inne fra tornebusken og sa: «Moses! Moses!» Da sa han: «Her er jeg.» ⁵ Så sa han: «Kom ikke hit bort. Dra sandalene av dine føtter, for det sted du står på, er hellig grunn.»

⁶ Og han sa videre: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se på den sanne Gud.

Den detaljen som Jesus henviser til som bevis for at det skal bli en oppstandelse fra de døde, er den minste detalj som er mulig. Jesus konkluderer med at Moses sier at Jehova er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og dette beviser at de skal få en oppstandelse i fremtiden. Men det er ikke noe verb med betydningen er i 2. Mosebok 3:6. Bare pronomenet «jeg» (’ānōkhi) uten noe verb finnes i teksten.

Teksten sier bokstavelig: «Jeg gud til deres fedre gud til Abraham gud til Isak og gud til Jakob.» En hebraisk setning uten et verb kalles en nominalsetning, og en form av verbet «å være» er underforstått. Vanligvis er presensformen «er» underforståtte. Men en nominalsetning kan også referere til fortiden eller til fremtiden. I sammenhengen i 2. Mosebok 3:6 er det naturlig å tenke at formen «er» er underforstått. Jesus visste at det ikke var noe verb i setningen, og derfor bruker han ikke verbet «er». Men han sier at Moses «kaller Jehova Abrahams, Isaks og Jakobs Gud».

Poenget er at den nyanse i den hebraiske tekst som Jesus sa beviser at det vil bli en oppstandelse, er ikke engang skrevet i teksten, men den er bare underforstått. Dette viser hvor viktige nyansene er, til og med de nyanser som bare er underforstått.

Jeg skal nå lage en detaljert analyse av 2. Korinter 2:12-4:18. I denne teksten finner vi en dramatisk illustrasjon og et profetisk forbilde fra Mose liv, som får en motbilledlig oppfyllelse på kristne.

Brevene i De kristne greske skrifter inneholder mange forskjellige temaer. Når vi studerer et slikt brev, er det godt å lese flere vers som hører sammen som en enhet, og som har samme tema. Ved å lese disse versene flere ganger, vil vi være i stand til å finne temaet. Deretter kan vi studere hvert enkelt vers og se hvordan det står til temaet.

Den enhet som utgjøres av 2. Korinter 2:12-4:18 har temaet Kvalifisert til å være tjenere for den nye pakt. For å ha den beste bakgrunn for å forstå det profetiske forbildet med Moses som kom ned fra fjellet med lovens to tavler, og lysstråler som gikk ut fra hans ansikt, som er det som Paulus drøfter i detalj, så bør vi  forstå profetien om Abrahams ætt.

PROFETIEN OM ABRAHAMS ÆTT OG DEN NYE PAKT 

Èn hensikt med deler av Moseloven var at de skulle tjene som profetiske forbilder for begivenheter som ville finne sted i forbindelse med Jesus Kristus. Vi leser i Romerne 10:1 (over) og Kolosserne 2:16, 17 (under):

¹ For ettersom Loven har en skygge (skia) av de kommende goder, men ikke tingenes virkelige skikkelse (eikōn), kan mennesker aldri med de samme ofre som de stadig frambærer år etter år, gjøre dem som trer fram med dem, fullkomne.

¹⁶ La derfor ingen dømme dere angående spising og drikking eller med hensyn til en høytid eller en nymånefest eller en sabbat. ¹⁷ For disse ting er en skygge (skia) av de ting som skulle komme, men virkeligheten (sōma) hører KRISTUS til.

Hebreerne 10:1 viser at forskjellige deler av Moseloven er skygger (skia) eller profetiske forbilder som har motbilder (eikōn) som viser til en realitet eller til en virkelighet. Kolosserne 2.16, 17 viser at når det gjelder mat og drikke, eller høytider, slike som nymånefester og sabbater, så er disse skygger(skia), og realiteten, eller det legemet (sōma) som kaster skyggen, ville komme med Jesus Kristus.

En av de situasjonene som var et profetisk forbilde på noe som ville skje i fremtiden, er det som hendte med Moses da han kom ned fra fjellet med lovens to tavler med de ti bud. I 2. Korinter kapitlene 3 og 4 beskriver Paulus motbildet og oppfyllelsen i detalj. Som en bakgrunn for å forstå dette motbildet skal vi se på profetien om Abrahams ætt som skulle velsigne alle jordens nasjoner. Vi leser i 1. Mosebok 22:17, 18:

 ¹⁷ skal jeg i sannhet velsigne deg og gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand; og din ætt skal ta sine fienders port i eie. ¹⁸ Og ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg fordi du har lyttet til min røst.’»

I sitt brev til Galaterne drøfter Paulus denne profetien, og i 3:16, 26-29, sier han:

¹⁶ Nå ble løftene uttalt til Abraham og til hans ætt. Det sies ikke: «Og til ætter», som når det er mange slike, men som når det er én: «Og til din ætt», som er Kristus.»

 ²⁶  Dere er i virkeligheten alle Guds sønner ved DERES tro på Kristus Jesus.  ²⁷ For alle dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. ²⁸ Det er verken jøde eller greker, det er verken slave eller fri, det er verken mann eller kvinne; for dere er alle én i forening med Kristus Jesus. ²⁹ Dessuten, når dere hører Kristus til, er dere virkelig Abrahams ætt, arvinger ifølge et løfte.

Abrahams ætt som skulle velsigne alle nasjoner, var Jesus Kristus, som kjøpte alle Adams etterkommere med sitt gjenløsningsoffer. Han var den primære Abrahams ætt, men det var også en sekundær ætt, som består av de som er nye skapninger, og som er adoptert som sønner av Gud. De velsigner alle jordens nasjoner ved at de forkynner for dem og viser dem hvordan de kan få evig liv.

Det er også en annen profeti som er knyttet til profetien om Abrahams ætt. Det er profetien i Jeremia 31:31-33 om den nye pakt:

³¹ «Se, det kommer dager,» lyder Jehovas utsagn, «da jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus; ³² ikke som den pakten som jeg sluttet med deres forfedre på den dag da jeg grep deres hånd for å føre dem ut av Egypts land,’den pakten med meg som de brøt, enda jeg som ektemann eide dem,’ lyder Jehovas utsagn.»

³³ «For dette er den pakt+ som jeg skal slutte med Israels hus etter de dager,» lyder Jehovas utsagn. «Jeg vil legge min lov i deres indre, og i deres hjerte skal jeg skrive den. Og jeg vil bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.»

Profetien om Abrahams ætt er forbundet med evig liv, og profetien om den nye pakt peker også i retning av de velsignelser som det fører med seg at man har Guds lov skrevet i sine hjerter og er en del av Guds folk. Dette peker også på fremtidige velsignelser.

I sitt brev til Galaterne drøfter Paulus begge disse profetier. Vi har sett hans ord om Abrahams ætt, og i 4:21-31 drøfter han den nye pakt som en kontrast til den gamle pakt, som var Moseloven:

²¹ Si meg, dere som vil være under lov: Hører dere ikke Loven? ²² Det står for eksempel skrevet at Abraham fikk to sønner, én med tjenestepiken og én med den frie kvinnen; ²³ men den med tjenestepiken ble i virkeligheten født på kjødets måte, den med den frie kvinnen, derimot, ved et løfte. ²⁴ Disse ting står som et symbolsk drama (allēgorēō); for disse kvinnene betyr to pakter — den ene fra Sịnai-fjellet, som føder barn til trelldom; det er Hạgar. ²⁵ Denne Hạgar betyr altså Sịnai, et fjell i Arabia, og hun svarer til det nåværende Jerusalem, for hun er i trelldom med sine barn. ²¹ Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og hun er vår mor.

²⁷ For det står skrevet: «Gled deg, du ufruktbare kvinne som ikke føder; bryt ut og rop høyt, du kvinne som ikke har fødselsveer; for den forlatte kvinnes barn er mer tallrike enn hennes som har mannen.» ²⁸ Men vi, brødre, er barn som hører løftet til, slik som Isak var. ²⁹ Men liksom den som ble født på kjødets måte, den gang begynte å forfølge den som ble født på åndens måte, slik er det også nå. ³⁰ Men hva sier Skriften? «Driv ut tjenestepiken og hennes sønn, for tjenestepikens sønn skal slett ikke bli arving sammen med den frie kvinnens sønn.» ³¹ Derfor, brødre, er vi barn, ikke av en tjenestepike, men av den frie kvinne.

Beretningen og Abrahams to koner,  Sara og Hager, er et symbolsk drama (allēgorēō), det vil si et profetisk forbilde. Hagar er et bilde på den gamle pakt, på Moseloven. Sara er et bilde på den nye pakt. Hagars barn er et bilde på medlemmene av nasjonen Israel, og Isak er et bilde på medlemmene av den nye pakt, det åndelige Israel, slik vi leser i vers 31: «Derfor, brødre, er vi barn, ikke av en tjenestepike, men av den frie kvinne.» Vi kan derfor si at de kristne som var adoptert som Guds sønner, og som hadde blitt nye skapninger, var Abrahams ætt, foruten at de var et motbilde til Israel og Juda som fikk del i den nye pakt. (Jeremia 31:31). Paul henviser til dette nye åndelige Israel i Galaterne 6:15, 16:

¹⁵ For verken omskjærelse eller en uomskåret tilstand er noe, men en ny skapning er noe. ¹⁶ Og alle som vil vandre ordentlig etter denne regel for oppførsel, over dem være fred og barmhjertighet, ja over Guds Israel.

For å bli et medlem av det nye Israel, «Guds Israel», må en være en ny skapning og ha blitt adoptert som en sønn av Gud, slik Paulus viser. Nå har vi en god bakgrunn for å forstå det profetiske drama som blir drøftet i 2. Korinter kapitlene 3 og 4.

TRIUMFTOGET TIL TJENERNE AV DEN NYE PAKT  

Den første del av den enhet vi skal drøfte, er en dramatisk illustrasjon. Vi leser i 2 Korinter 2:12-16:

¹⁴ Men Gud være takk, som alltid fører oss i et triumftog i samfunn med KRISTUS og ved oss gjør duften av kunnskapen om seg merkbar på ethvert sted! ¹⁵ For Gud er vi nemlig en Kristi vellukt blant dem som blir frelst, og blant dem som går til grunne; ¹⁶ for de siste en duft som utgår fra død til død, for de første en duft som utgår fra liv til liv. Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert til disse ting?

De forskjellige nasjoners seire i krig ble feiret ved at de seirende soldatene ble ført i triumftog gjennom hovedstaden. Slik var det også i Romerriket. En prosesjon av de seirende soldatene ble på gresk kalt thriambos  («et triumftog»), og verbet som ble brukt for å vise at en person tok del i triumftoget var thriambeuō. Paulus bruker dette verbet i 2. Korinter 2:14. Innsikt i De hellige Skrifter 2, side 1122, har en detaljert beskrivelse av romerske triumftog:

Det romerske opptoget gikk langsomt gjennom Roma bortover Via Triumphalisog opp den svingete stigningen til Jupitertemplet på toppen av Kapitol. Forrest gikk musikere som spilte og sang seierssanger. De ble fulgt av unge menn som kom med det kveget som skulle ofres. Deretter fulgte åpne vogner lesset med bytte og store paradevogner med modeller eller avbildninger av kampscener eller av ødeleggelsen av byer og templer, kanskje kronet med en figur av den beseirede hærføreren. De kongene, fyrstene og hærførerne som var blitt tatt til fange i krigen, ble sammen med sine barn og sine ledsagere ført av sted i lenker, ofte kledd nakne, til deres skam og ydmykelse.

Så fulgte den seirende hærførerens stridsvogn, utsmykket med elfenben og gull, behengt med laurbærkranser og trukket av fire hvite hester, eller, i noen tilfeller, av elefanter, løver, tigrer eller hjortedyr. Seierherrens barn satt enten ved hans føtter eller kjørte i en egen vogn bak ham. Romerske konsuler og magistrater fulgte etter til fots, og etter dem igjen kom løytnantene og militærtribunene sammen med den seirende hæren – alle var prydet med laurbærkranser og belesset med gaver, og de sang sanger til ære for sin leder. Langt framme i opptoget gikk prestene og deres medhjelpere, som kom med det viktigste av de dyrene som skulle ofres – en hvit okse.

Mens prosesjonen beveget seg gjennom byen, kastet folk blomster foran seierherrens vogn, og langs hele ruten ble det brent velluktende røkelse på tempelaltere. For de seirende soldatene betydde denne vellukten ære, forfremmelse, velstand og en tryggere tilværelse. Men for de ubenådede fangene, som skulle henrettes når opptoget var over, betydde den død. Dette kaster lys over den illustrasjonen Paulus bruker i 2. Korinter 2: 14–16.

La oss se hvordan Paulus anvender triumftoget på kristne:

¹⁴ som alltid fører oss i et triumftog i samfunn med KRISTUS. 

Jesus Kristus har samme funksjon som den romerske generalen fordi han leder triumftoget. Paulus bruker ordet «oss», som referer til dem som er «i samfunn med Kristus». De blir fremstilt som de seirende offiserene, soldatene og barna til generalen, som kjørte i en vogn bak generalens vogn.

Hvem er det som er et bilde på fiendene, som blir ført i prosesjonen nakne og i lenker? Paulus besvarer det spørsmålet i Kolosserne 2:15:

¹⁵ Han avkledde regjeringene og myndighetene og stilte dem offentlig til skue som beseirede, idet han førte dem i et triumftog ved hjelp av den.

Regjeringene og myndighetene i denne onde tingenes ordning under Djevelen blir fremstilt som krigsfanger som blir ledet nakne og i lenker i triumftoget, og de blir stilt offentlig til skue. Hvordan har disse blitt overvunnet? Ved hjelp av den. Pronomenet «den» er hankjønn entall dativ, og pronomenet må derfor vise tilbake til substantivet stauros «pæl», som Jesus ble hengt på, fordi stauros også er hankjønn entall dativ og er det siste ordet i vers 14.

På Jesu tid ble et dokument gjort ugyldig ved at det ble stukket et hull i det. Ifølge Kolosserne 2:14 ble det dokumentet som Moseloven var skrevet på, gjort ugyldig, symbolsk talt, ved at det ble naglet til pælen da Jesus døde. Den gamle pakt og en hvilken som helst annen autoritet var nå beseiret, og den nye pakt hvor de som var «i samfunn med Kristus», var tjenere, kunne nå bli introdusert. Jeg vender tilbake til 2. Korinter kapittel 2.

¹⁴ gjør duften av kunnskapen om seg merkbar på ethvert sted.

Etter hvert som prosesjonen beveger seg langs Via Triumphalis («Triumfgaten»), kaster de som står på begge sider av gaten, blomster foran vognen til generalen, og parfymert røkelse blir brent på altrene i templene. Luften er fylt av en søt duft fra blomstene og fra røkelsen. Denne duften er et bilde på kunnskapen om Kristus, som blir forkynt av Paulus og de andre kristne. Men reaksjonen til dem som går i triumftoget er forskjellig.

¹⁶ for de siste en duft som utgår fra død til død, for de første en duft som utgår fra liv til liv.

Hvorfor var reaksjonen på den søte duften så forskjellig? Når de som sto på begge sider av Via Triumphalis kjente den søte duften, så ble de minnet om at deres fiender var blitt beseiret, og at de nå kunne se fram til et liv i fred og velstand — fra liv til liv. Men for de nakne fangene i lenker så minnet den søte duften om at når prosesjonen var slutt, ville de miste sitt liv ved å bli eksekvert — fra død til død.

På lignende måte kunne kunnskapen om Kristus, som Paulus og hans medarbeidere forkynte, bli sammenlignet med en søt duft. For de som tok imot budskapet, minnet den søte duften dem om at de nå tjente Gud med evig liv for øye. Men de som ikke tok imot budskapet, hadde ikke noe håp for fremtiden. Men de visste at de på et tidspunkt ville dø.[1]

Det er helt klart at de som leser i Bibelen, ikke vil umiddelbart forstå det Paulus skriver i 2 Korinter 2:12-16 om triumftoget. Den som leser, må forstå bakgrunnen for den illustrasjonen som Paulus bruker, og han eller hun må foreta et detaljert studium av disse versene for å forstå den situasjon som Paulus bruker som illustrasjon.

Vi vil også se behovet for et grundig studium av detaljene i Bibelens tekst i forbindelse med analysen av 2 Korinter kapitlene 3 og 4.

[1]. Hensikten med å forkynne det gode budskap i det første århundre evt. var å finne oppriktige mennesker som kunne bli adoptert av Gud som hans sønner, og som ville regjere med Jesus Kristus i himmelen. Hensikten var ikke å dele menneskene i to klasser, de som skulle bli frelst og de som skulle bli evig tilintetgjort. Alle mennesker, unntatt de få som har syndet mot den hellige ånd, vil få en oppstandelse på grunn av Jesu gjenløsningsoffer. I løpet av den tusenårige dommens dag vil de få sjansen til å akseptere eller forkaste gjenløsningsofferet. Dette innbefatter dem som oppfattet budskapet om Kristus som en duft fra død til død. Se min bok Forsoningen Mellom Gud og Mennesker.

KVALIFIKASJONENE TIL DEM SOM ER TJENERE FOR DEN NYE PAKT 

Jeg begynner med en henvisning til det triumftoget som blir nevnt av Paulus, og jeg siterer siste del av 2:16 og vers 17:

¹⁶ for de siste en duft som utgår fra død til død, for de første en duft som utgår fra liv til liv. Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert til disse ting? ¹⁷ Det er vi; for vi er ikke slike som driver handel (katēpleuō) med Guds ord, som mange gjør, men av oppriktighet, ja som sendt fra Gud, taler vi for Guds ansikt, i samfunn med Kristus.

Paulus spør, slik vi leser i slutten av vers 16, om hvem som er tilstrekkelig kvalifisert for «disse ting». Ordet «disse» er et påpekende pronomen, og det viser tilbake til noe. Det må referere til det å gå i et triumftog med Jesus Kristus og gi den søte duften av kunnskapen om Kristus. Paulus peker først på at han og medarbeiderne ikke «driver handel med Guds ord». Det greske ordet katēpleuō betyr «å drive detaljhandel på en uærlig måte med griskhet». (Louw og Nida) Paulus og hans medtjenere er derfor ikke lik dem som driver forretning med Guds ord. Deretter viser Paulus at de er tilstrekkelig kvalifisert.

Paulus visste at det fantes ærlige og uærlige mennesker. For å vise at den person som ble sendt til et sted, var en ærlig person, kunne han få et anbefalingsbrev. Slaven Onesimus fikk et anbefalingsbrev fra Paulus (Filemon 10-12), og Demetrius fikk et anbefalingsbrev fra Johannes (3. Johannes 12).

På denne bakgrunn drøfter Paulus kvalifikasjonene til tjenerne for den nye pakt i 2. Korinter 3:1-6:

¹ Begynner vi igjen å anbefale (synistemi) oss selv? Eller trenger vi kanskje, i likhet med enkelte, anbefalingsbrev (synstatikos) til dere eller fra dere? ² Dere er selv vårt brev, som er innskrevet i våre hjerter og er kjent og blir lest av alle mennesker. ³ For det blir vist at dere er et Kristi brev, skrevet av oss som tjenere, innskrevet, ikke med blekk, men med en levende Guds ånd, ikke på steintavler, men på kjøttavler, på hjerter.

⁴ Nå har vi ved KRISTUS en slik tillit til Gud. ⁵ Ikke slik at vi av oss selv er tilstrekkelig kvalifisert så vi kan regne noe som om det kommer fra oss selv, men det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, kommer fra Gud, ⁶ som virkelig har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenerefor en ny pakt, ikke for en skreven lovsamling, men for ånd; for den skrevne lovsamling dømmer til døden, men ånden gjør levende.

Argumentet til Paulus er klart. Han peker på det faktum at han og hans medarbeidere har frembrakt disipler. Og disse disiplene er anbefalingsbrev som alle kan se. Disse disiplene viser at Paulus og hans medarbeidere har frembrakt «en søt duft» som hadde appellert til disse disiplene. Og fordi de hadde frembrakt disipler, så er de «tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for en ny pakt».

MOSE SKINNENDE ANSIKT — FORBILDER OG MOTBILDER

Beretningen om Moses som kom ned fra fjellet med lysstråler som skinte fra hans ansikt, finner vi i 2. Mosebok 34:27-35:

²⁷ Og Jehova sa videre til Moses: «Skriv du ned disse ord, for det er i samsvar med disse ord jeg slutter en pakt med deg og Israel.» ²⁸ Og han ble værende der hos Jehova i førti dager og førti netter. Han spiste ikke brød og drakk ikke vann. Og han begynte å skrive paktens ord på tavlene, De ti ord.

²⁹ Nå var det slik, da Moses kom ned fra Sịnai-fjellet, at Moses hadde Vitnesbyrdets to tavler i hånden da han kom ned fra fjellet, og Moses visste ikke at huden i ansiktet hans strålte fordi han hadde talt med ham. ³⁰ Da Aron og alle Israels sønner fikk se Moses, se, da strålte huden i ansiktet hans, og de ble redde for å gå bort til ham.

³¹ Og Moses tok til å kalle på dem. Aron og alle høvdingene i forsamlingen kom så tilbake til ham, og Moses begynte å tale til dem. ³² Først da gikk alle Israels sønner bort til ham, og han begynte å gi dem befaling om alt det Jehova hadde talt med ham om på Sịnai-fjellet. ³³ Hver gang Moses var ferdig med å tale med dem, la han et slør over ansiktet. ³⁴ Men når Moses gikk inn framfor Jehova for å tale med ham, tok han sløret bort inntil han gikk ut igjen. Og han gikk ut og talte til Israels sønner det han fikk befaling om. ³⁵ Og Israels sønner så Moses’ ansikt, at huden i Moses’ ansikt strålte; og Moses la sløret over ansiktet igjen inntil han gikk inn for å tale med ham.

Moses talte først til Aron og Israelittene. Men de ble redde på grunn av hans skinnende ansikt. Derfor la Moses et slør over sitt ansikt når han hadde talt med folket.

 Akkurat som Paulus viser i Galaterne 4:21-31, hvor han sammenligner den gamle og den nye pakt, så viser han hvor mye bedre den nye pakt er enn den gamle pakt. Han forbinder sammenligningen mellom de to paktene med Mose skinnende ansikt. Vi leser i 2. Korinter 3:6-11:

⁶ som virkelig har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere (diakonos) for en ny pakt, ikke for en skreven lovsamling, men for ånd; for den skrevne lovsamling dømmer til døden, men ånden gjør levende.

⁷ For øvrig, når den lovsamling hvis tjeneste (diakonia) bringer død, og som med bokstaver var risset inn i steiner, ble til i herlighet (doksa), slik at Israels sønner ikke kunne se ufravendt på Moses’ ansikt på grunn av hans ansikts herlighet (doksa), en herlighet (doksa) som skulle fjernes, ⁸ hvorfor skulle ikke da åndens tjeneste langt mer være forbundet med herlighet (doksa)? ⁹ For når den lovsamling hvis tjeneste bringer fordømmelse, var herlig (doksa), så er rettferdighetens tjeneste langt rikere på herlighet (doksa). ¹⁰ Ja, selv det som en gang er blitt herliggjort (doksa), er i denne henseende blitt berøvet sin herlighet (doksa), på grunn av den herlighet (doksa) som overgår den. ¹¹ For når det som skulle fjernes, ble innført med herlighet (doksa), ville det som forblir, langt mer være forbundet med herlighet (doksa).

Jeg har markert lignende ord med lignende farger. Jeg begynner med de gule ordene som referer til Moseloven:

den lovsamling hvis tjeneste (diakonia) bringer død.

den lovsamling hvis tjeneste bringer fordømmelse.

det som skulle fjernes.

Disse utsagnene refererer til «bokstaver (som) var risset inn i steiner» — de to tavlene med de ti bud, som representerte lovpakten, og som Moses tok med seg ned fra fjellet. Jeg fortsetter med ordene med grønne bokstaver, som er forbundet med den nye pakt:

en ny pakt, ikke for en skreven lovsamling, men for ånd.

ånden gjør levende.

åndens tjeneste.

rettferdighetens tjeneste. 

det som forblir.

Lovpakten, innbefattet de ti bud, «skulle fjernes» (versene 7 og 11). Men den nye pakt er «det som forblir» (vers 11).

Ordet doksa forekommer ni ganger i 3:6-11, og dette ordet kan ha flere betydninger og referanser. I denne sammenhengen må betydningen være «en tilstand av lys og herlighet». (Louw og Nida), fordi Mose ansikt skinte og avga lysstråler. Paulus’ poeng er at loven var forbundet med herlighet på grunn av Mose ansikt som lyste, da han kom ned fra fjellet med de to tavlene. Men den gamle pakt kunne bare føre til døden. Og hvis denne pakten var herlig, hvor mye herligere er ikke den nye pakt som kan føre til liv.

Det er også en annen mening som er forbundet med disse versene, som er viktig for hele 2. Korinterbrev. Den er uttrykt ved det greske ordet diakonos i vers 6, som blir oversatt som «tjener». Paulus og hans medarbeidere var tjenere for den nye pakt som er knyttet til ånden, og de har «åndens tjeneste» og «rettferdighetens tjeneste».

På denne bakgrunn, som viser at Paulus og korinterne er tjenere for den nye pakt, kan vi lese 3:12-16:

 ¹² Ettersom vi da har et slikt håp, taler vi med stor frimodighet (parrēsia), ¹³ og gjør ikke som Moses, som pleide å legge et slør over ansiktet for at Israels sønner ikke skulle se ufravendt på enden for det som skulle fjernes.  ¹⁴ Men deres forstandsevner ble sløvet. For til den dag i dag forblir det samme slør der ved lesingen av den gamle pakt uten å bli tatt bort, ettersom det fjernes ved hjelp av Kristus. ¹⁵ Ja, helt til i dag ligger det et slør over deres hjerter når Moses blir lest. ¹⁶ Men når det finner sted en omvendelse til Jehova, blir sløret tatt bort.

I vers 12 sier Paulus «da vi har et slikt håp». Disse ordene refererer til de håpet som Paulus og korinterne hadde, og som Paulus referer tilbake til. Det må være ordene i vers 6 om at «ånden gjør levende», og referansen er også til 1:9, hvor Paulus henviser til «Gud som oppreiser de døde»

Paulus viser at situasjonen med Mose skinnende ansikt, er et profetisk forbilde, og spørsmålet er da hvem som er det profetiske motbildet. Vers 14 sier at Moseloven «fjernes ved hjelp av Kristus». Moses var mellommannen for den gamle pakt, og ifølge 5. Mosebok 18:15 sa Moses:

¹⁵ En profet av din egen midte, av dine brødre, lik meg, skal Jehova din Gud oppreise for deg — ham skal dere høre på.

Jesus var denne profeten, og på lignende måte som Moses var Jesus mellommann for den nye pakt, slik Paulus skrev i 1, Korinter 11:25 og 1 Timoteus 2:5. Vi kan derfor konkludere med at da Moses kom ned fra fjellet med de to tavlene, så var han et bilde på Jesus som innførte den nye pakt.

Men da Paulus skrev sine to brev til korinterne, var Jesus i himmelen. Derfor representerte de som var nye skapninger og som var adoptert som Guds sønner, Jesus på jorden. Dette var en parallell til at Jesus var den primære Abrahams ætt, og så var Jesu brødre den sekundære Abrahams ætt. Disse Jesu brødre, Paulus og korinterne, var tjenere for den nye pakt, ifølge 2 Korinter 3:6. Hva betydde så dette i praksis? Svaret finner vi i 3:12 i ordene: «taler vi med stor frimodighet». Det greske ordet parrēsia har betydningen «frihet i tale, frimodighet i tale». (Mounce) Poenget er at de ikke holdt seg tilbake når det gjaldt å forkynne det gode budskap. Tvert imot var de modige, og de talte om den nye pakt så ofte som de kunne. Paulus forbinder dette med Mose skinnende ansikt.

Situasjonen er forkynnelsen av den nye pakt for dem som tror på den gamle pakt, Moseloven, slik vi ser i 3:12-16. Israelittene ble redde da de så Mose lysende ansikt, og han la et slør over sitt ansikt. Han gjorde dette, enten fordi folket  ba om det, eller fordi han ikke ønsket å skremme folket.

Poenget til Paulus er at når korinterne brukte sin frimodighet i tale (vers 12) og forkynte for dem som trodde på den gamle pakt, så var det et slør over hjertene til dem som holdt seg til den gamle pakt (vers 15), fordi deres åndsevner var sløvet (vers 14). Israelittene trodde på den gamle pakt, og de forsto ikke at den var blitt erstattet av den nye pakt ved Jesus Kristus. Men noen av dem forsto dette, og når de vendte seg til Jehova, ble sløret tatt vekk (vers 16). Nå når Paulus høydepunktet i sin beskrivelse i versene 17-20:

¹⁷ Men Jehova er Ånden; og hvor Jehovas ånd er, er det frihet. ¹⁸ Og mens vi alle med utilslørte ansikter liks peil reflekterer (katoptrizõ) Jehovas herlighet, blir vi forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, nøyaktig slik det blir gjort av Jehova, Ånden (pneuma).

Paulus har argumentert med at han og korinterne er tjenere for en ny pakt, som blir kalt  «en ny pakt for ånd» (vers 6), og deres gjerning blir kalt «åndens tjeneste» (vers 8). Paulus viser at loven «bringer død» (vers 6), og i versene 14-16 viser Paulus at mange mennesker er slaver av loven,  fordi de ikke forstår at loven er fjernet. Som en kontrast til dette, er den nye pakt forbundet med ånden, og der er det frihet ifølge vers 17.

Paulus vender så tilbake til situasjonen med Moses og hans skinnende ansikt i 3:18. For å forstå hele bildet, begynner jeg med ordene «blir vi forvandlet til samme bilde». Hva er dette «bildet»(eikōn)? Artikkelen og pronomenet tēn autēn foran eikōn betyr «det samme». Dette viser at «bildet» har allerede blitt nevnt og er kjent. Dette betyr at Paulus refererer til oppfyllelsen av det profetiske forbildet med Mose skinnende ansikt. Moses er et forbilde for Jesus, og «bildet» må derfor referere til Jesus Kristus. Paulus sier derfor at «vi alle» blir forvandlet og blir lik Jesus Kristus. Denne forståelsen blir bekreftet i 4:4-6:

blant dem har denne tingenes ordnings gud blindet de ikke-troendes sinn, for at lyset fra det herlige (doksa) gode budskap om KRISTUS, som er Guds bilde (eikōn), ikke skal skinne igjennom. ^´5 For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, og oss selv som DERES slaver for Jesu skyld.  ⁶ For det er Gud som har sagt: «La lyset skinne fram av mørket», og han har skint på våre hjerter for å opplyse dem med den herlige (doksa) kunnskap om Gud ved Kristi ansikt (prosōpon).

Her finner vi det samme ordet som i 3:18, nemlig eikōn («bilde») i vers 4. Jesus er «Guds bilde», og det må være det samme «bildet» som «vi alle…blir forvandlet til». Og nå kan vi se hele det profetiske motbildet. Ordene i 4:6 viser at lysstrålene som skinte fra Mose ansikt er et bilde på «det herlige gode budskap om Kristus». Den «herlige kunnskap om Gud» skinner «ved Kristi ansikt», akkurat som lysstrålene skinte fra Mose ansikt. Og denne herligheten blir igjen reflektert i ansiktene til «alle oss». Derfor kan det bli sagt at «vi alle med utilslørte ansikter lik speil reflekterer Jehovas herlighet».

Lysstrålene er Jehovas herlighet. Denne herligheten blir reflektere av Jesu skinnende ansikt, akkurat som Moses reflekterte Jehovas herlighet med sitt skinnende ansikt.   Så reflekterer ansiktene til tjenerne for den nye pakt herligheten i Jesu ansikt. De som ser denne herlighet, legger enten et slør over sine ansikter, slik Moses gjorde, eller de kan selv reflektere herligheten i Jesu ansikt ved å bli tjenere for den nye pakt.

Dette er nøyaktig den samme situasjon som i forbindelse med Abrahams ætt. Jesus er den primære ætten, og de som blir adoptert som sønner av Gud, er den sekundære Abrahams ætt, som skal velsigne alle jordens nasjoner. Jesus reflekterer Jehovas herlighet, og de som er adoptet som sønner av Gud, reflekterer herligheten i Jesu ansikt.

Men hva kan vi si om alle dem som hører forkynnelsen, men som ikke tror på det gode budskap om Jesus Kristus? Vil disse være negative anbefalingsbrev, som reiser spørsmål om kvalifikasjonene til Paulus og hans medarbeidere? I 4:1-6 tar Paulus det profetiske forbildet med Moses og hans skinnende ansikt som utgangspunkt, og han skriver:

¹ Derfor, da vi har denne tjeneste etter den barmhjertighet som er blitt vist oss, gir vi ikke opp; ²  men vi har tatt avstand fra de fordekte ting (kryptos) som en bør skamme seg over, og vi vandrer ikke med list og forfalsker heller ikke Guds ord, men ved å gjøre sannheten kjent anbefaler (synistemi) vi oss overfor ethvert menneskes samvittighet for Guds øyne. ³ Hvis nå det gode budskap vi forkynner, virkelig er tilslørt, er det tilslørt blant dem som går til grunne; ⁴ blant dem har denne tingenes ordnings gud blindet de ikke-troendes sinn, for at lyset fra det herlige gode budskap om KRISTUS, som er Guds bilde, ikke skal skinne igjennom. ⁵ For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, og oss selv som DERES slaver for Jesu skyld. ⁶ For det er Gud som har sagt: «La lyset skinne fram av mørket», og han har skint på våre hjerter for å opplyse dem med den herlige kunnskap om Gud ved Kristi ansikt.

Jeg skal nå sammenligne forskjellige ord:

Anbefaler

I 3:1 bruker Paulus ordene å anbefale (synistemi) oss selv og anbefalingsbrev (synstatikos). I 4:2, bruker han igjen uttrykket anbefaler (synistemi) vi oss.

Tilstrekkelig kvalifisert

I 3:2 viser Paulus at “Dere er selv vårt brev, som er innskrevet i våre hjerter og er kjent og blir lest av alle mennesker. Disiplene visste at Paulus og hans medarbeidere var tilstrekkelig kvalifisert. Ordene i 4:1-5 viser at anbefalingen av deres kvalifikasjon består av to ting, det som de ikke gjør og det som de gjør.

Det er tre ting som de ikke gjør:

     fordekte ting (kryptos).

     vandrer ikke med list (panourgia).

     forfalsker (doloō) heller ikke Guds ord.

Det er tre ting som de gjør:

   å gjøre sannheten kjent (fanerōsis).

    lar lyset fra det herlige gode budskap om KRISTUS…skinne igjennom(fōtismos).

å opplyse (fōtismos)dem med den herlige kunnskap om Gud ved Kristi ansikt.

Å forbinde motbildet med Mose skinnende ansikt.

Jeg skal nå se på versene 4:1-6 en gang til for å se på motbildet, hvordan Jesu ansikt reflekterer Jehovas herlighet, og ansiktene til tjenerne for den nye pakt reflekterer herligheten i Jesu ansikt. Paulus buker den motbilledlige oppfyllelsen i sine argumenter. Jeg gjengir 4:1-6 en gang til, og jeg markerer ordene som gjelder den motbilledlige oppfyllelsen med rød skrift:

¹ Derfor, da vi har denne tjeneste etter den barmhjertighet som er blitt vist oss, gir vi ikke opp; ²  men vi har tatt avstand fra de fordekte ting (kryptos) som en bør skamme seg over, og vi vandrer ikke med list og forfalsker heller ikke Guds ord, men ved å gjøre sannheten kjent anbefaler (synistemi) vi oss overfor ethvert menneskes samvittighet for Guds øyne. ³ Hvis nå det gode budskap vi forkynner, virkelig er tilslørt, er det tilslørt blant dem som går til grunne; ⁴ blant dem har denne tingenes ordnings gud blindet de ikke-troendes sinn, for at lyset fra det herlige gode budskap om KRISTUS, som er Guds bilde, ikke skal skinne igjennom. ⁵ For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, og oss selv som DERES slaver for Jesu skyld. ⁶ For det er Gud som har sagt: «La lyset skinne fram av mørket», og han har skint på våre hjerter for å opplyse dem med den herlige kunnskap om Gud ved Kristi ansikt.

I de første versene av kapittel 3 viser Paulus at han og hans medtjenere er tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for den nye pakt. I versene 7 til 11 viser han at mange jøder ikke ble tjenere for den nye pakt, fordi de trodde at den gamle pakt fremdeles var gyldig. I versene 12 til 18 refererer Paulus til situasjonen med Mose lysende ansikt, hvor Moses la et slør over sitt ansikt. Paulus sier at fordi jødene trodde at den gamle pakt fremdeles var gyldig, hadde de et slør over sine hjerter.

I 4:1-6, argumenterer Paulus igjen at han og hans medarbeidere er tilstrekkelig kvalifisert, fordi de avholder seg fra bestemte ting og gjør andre ting. Nå har hans oppmerksomhet vendt seg fra jødene som ikke ville tro (3:7-11), og han snakker om folk fra nasjonene som ikke vil tro.

Det herlige lyset som kommer fra Jehova, som blir reflektert i Jesu ansikt og i ansiktene til tjenerne for den nye pakt, er «det herlige gode budskap om Kristus» (vers 4) og «den herlige kunnskap om Gud» (verse 6). Det er dette om tjenerne for den nye pakt forkynner, som er det herlige lyset som de reflekterer med sine ansikter.

Fordi disse tjenerne er tilstrekkelig kvalifisert, hvorfor kan ikke flere mennesker se dette lyset? Grunnen er at denne tingenes ordnings gud har «blindet de ikke-troendes sinn» (vers 4). Paulus refererer til forbildet med Moses og sier at disse som ikke tror, har et slør over seg.

Opprinnelsen til herligheten (doksa) er Jehova. Denne herligheten ble reflektert i Mose ansikt. Moses la et slør over sitt ansikt, slik at folket ikke skulle bli redd for Jehovas herlighet. Jehovas herlighet blir reflektert i Jesu ansikt.   Herligheten i Jesu ansikt blir reflektert av ansiktene til tjenerne for den nye pakt. Herligheten som reflekteres, er «det herlige gode budskap om Kristus» og «den herlige kunnskap om Gud». Tjenerne for den nye pakt forkynner det herlige gode budskap om Kristus og den herlige kunnskap om Gud. Forstandsevnene til jødene ble sløvet, og de forsto ikke at den gamle pakt var opphevet. Dette betyr at de hadde et slør over sine ansikter. Denne tingenes ordnings gud har blindet sinnene til dem som ikke tror. Dette betyr at de har et slør over sine ansikter. For Paulus og korinterne var tjenesten for den nye pakt «en skatt i leirkar». Deres ansikter ville fortsette å reflektere Jehovas herlighet.

EN SKATT I LEIRKAR  Jeg skal nå drøfte det Paulus sier om verdien av den kristne tjeneste. Vi leser i 4:7:  7 Men vi har denne skatt i leirkar, for at den kraft som er over det normale, skal være Guds og ikke den som er fra oss selv. De viktige ordene i verset er «denne skatt», og spørsmålet er hvordan disse ordene kan relateres til temaet for den enheten av vers som vi drøfter. Temaet er «Kvalifisert til å være tjenere for den nye pakt.» Siden det påpekende pronomenet «dette» står foran «skatt», må «skatt» vise tilbake til noe som allerede er nevnt. Ordet «skatt» finnes ikke noe annet sted i de to brevene til menigheten i Korint. Det betyr at vi enten må se etter et synonym eller til et annet ord som refererer til det samme som «skatt». Dette ordet må være et substantiv, og det er ingen synonymer for «skatt» i de versene vi har drøftet. Så vi må se etter noe som kan bli sett på son en skatt. Det er et slikt ord i 4:1: 1 Derfor, da vi har denne tjeneste (diakonia) etter den barmhjertighet som er blitt vist oss, gir vi ikke opp. En tjeneste kan være verdifull, og derfor kan den bli kalt for «en skatt». Vi merker oss at ordet «tjeneste» også har det påpekende pronomen. Dette ordet må også referere tilbake til noe som tidligere er nevnt. Ordet «tjeneste» nevnes fire ganger i 3:7-9: 7 For øvrig, når den lovsamling hvis tjeneste (diakonia) bringer død, og som med bokstaver var risset inn i steiner, ble til i herlighet, slik at Israels sønner ikke kunne se ufravendt på Moses’ ansikt på grunn av hans ansikts herlighet, en herlighet som skulle fjernes, 8 hvorfor skulle ikke da åndens tjeneste (diakonia) langt mer være forbundet med herlighet? 9 For når den lovsamling hvis tjeneste (diakonia) bringer fordømmelse, var herlig, så er rettferdighetens tjeneste (diakonia) langt rikere på herlighet. Det som blir kalt «åndens tjeneste» og «rettferdighetens tjeneste» er en verdifull tjeneste, og den kan bli omtalt som «en skatt». Innholdet i denne tjenesten blir beskrevet i 2:12: 12 Da jeg nå kom til Trọas for å forkynne det gode budskap om KRISTUS, og en dør var åpnet for meg i Herren. Å forkynne det gode budskap om Kristus er den profetiske oppfyllelsen av at Mose ansikt skinte, slik vi har drøftet. Jesu ansikt reflekterer Jehovas herlighet, og ansiktene til tjenerne for den nye pakt reflekterer herligheten i Jesu ansikt. Hva betyr så ordene «en skatt ‘i leirkar’»? I den tiden da Paulus levde, ble leirkar brukt til å oppbevare mange forskjellige ting. Hvis en skatt ble plassert i et leirkar, var skatten verdifull. Men leirkaret hadde ingen særlig verdi. Det poeng som Paulus legger vekt på, er at tjenesten er verdifull. Men som mennesker har tjenerne liten verdi. For å understreke dette bruker Paulus ordene «den kraft som er over det normale, skal være Guds og ikke den som er fra oss selv». Det som driver tjenerne, er ikke deres egen kraft, men kraften fra Guds ånd. Derfor kalles tjenesten for «åndens tjeneste». Og ånden som en støtte, er nevnt fem ganger i versene mellom 2:12 og 4:8.

I versene 8 til 11 i kapittel 4 beskriver Paulus mange vanskeligheter som tjenerne for den nye pakt har opplevd på grunn av denne tingenes ordnings gud. Men i versene 12 til 18 viser han at denne gud ikke vil seire.

Alle ting går tilbake til Guds herlighet, som blir uttrykt ved det greske ordet doksa. I versene mellom 2. Korinter 2:12 og 4:18 blir ordet doksa brukt 15 ganger, inkludert i 4:15 og 17, som jeg siterer nedenfor. Hele oppfyllelsen av forbildet med  Moses og hans skinnende ansikt, fører til herlighet eller ære (doksa) for Gud (vers 15). Hensikten med den herlighet han har sendt ut, er nå oppnådd, og denne herligheten vender nå tilbake til Gud, og herligheten (doksa) har nå til og med blitt enda større enn tidligere (vers 15). Dette virker også på tjenerne for den nye pakt, og de vil erfare den herlighet (doksa) som er evig ved en oppstandelse fra de døde (verse 17 og 14).

¹² Altså er døden virksom i oss, men livet i dere.

¹³ Fordi vi nå har den samme troens ånd som den dette står skrevet om: «Jeg viste tro, derfor talte jeg», viser også vi tro, og derfor taler vi, ¹⁴ idet vi vet at han som oppreiste Jesus, også skal oppreise oss sammen med Jesus og framstille oss sammen med dere. ¹⁵ For alt skjer for DERES skyld, for at den ufortjente godhet, som er blitt større, skulle strømme over på grunn av takksigelsen fra mange flere, til Guds ære (doksa).

¹⁶ Derfor gir vi ikke opp, men selv om vårt ytre menneske tæres bort, blir visselig vårt indre menneske fornyet fra dag til dag. ¹⁷ For selv om trengselen er kortvarig og lett, bevirker den for oss en herlighet (doksa) som har mer og mer overveldende vekt og er evig; ¹⁸ mens vi holder blikket rettet, ikke mot de synlige ting, men mot de usynlige. For de synlige ting er midlertidige,+ men de usynlige er evige.

Tittelen på denne artikkelen er: «Å studere detaljer og nyanser i Bibelens tekst gir glede.» Detaljene og nyansene i 2. Korinter 2:12 til 4:18 har blitt drøftet i denne artikkelen. Jeg håper at leserne har følt glede ved å lese denne studien. Kanskje har noen også hatt en aha-opplevelse. Men uansett er vi enig med det Paulus sier i 4:15, at Jehovas ufortjente godhet er blitt større og større fordi mange flere har blitt opplyst av tjenerne for den nye pakt. Og dette har ført til ære for Jehova og det vil føre til evig herlighet for tjenerne av den nye pakt.

AVSLUTTENDE BERMEERKNINGER 

Når vi leser en del av Bibelen, får vi bare en overfladisk forståelse. For å se de viktige detaljene og nyansene i teksten, må vi sammenligne bruken av de samme ordene, forstå hva de refererer til, og forbinde denne forståelsen med temaet til den del av teksten vi studerer.

I denne artikkelen har jeg sammenlignet forskjellige greske ord med hverandre. Men å sammenligne norske ord i en konkordant eller bokstavelig oversettelse, slik som den norske NV96, gir også gode resultater. En viktig grunn til at oversetterne av den engelske NWT84 og den norske NV96 brukte ett engelsk eller ett norsk ord for hvert gresk, hebraisk eller arameisk ord, så langt det var mulig, er at leserne skulle ha anledning til å sammenligne bruken av det samme ordet, og derved få en nøyaktig forståelse av teksten.

Den dramatiske illustrasjonen om de kristnes triumftog viser hvor interessant teksten i Bibelen kan være og gir leseren glede. Det er også mange andre dramatiske illustrasjoner i Bibelen som fortjener å bli studert. Å forstå det profetiske forbildet og motbildet til Mose skinnende ansikt gir oss også glede. Fordi Hebreerne 10:1 sier at loven inneholder mange profetiske forbilder, er det også mange slike forbilder som fortjener å bli studert. Å forstå detaljene og nyansene i teksten i Bibelen gir oss tilfredstillelse og glede.