HVA MED HELVETE?

BETYDNINGEN AV DET GRESKE ORDET GEENNA 

Den engelske King James-oversettelsen av Bibelen oversetter det hebraiske og de tre greske ordene sheōl, hades  og tartaroō med «hell» («helvete»). Ingen moderne engelske oversettelser gjengir disse ordene med «hell». Ikke desto mindre ble læren om et brennende helvete introdusert av King James-oversettelsen og av forskjellige trosbekjennelser. Et gresk ord som kunne vise at mennesker ble pint etter at de var døde, er ordet Gehenna, skrevet som geenna på gresk. Jeg skal nå analysere forekomstene av dette ordet og den sammenheng ordet står i.

I De kristne greske skrifter blir ordet Gehenna brukt 12 ganger. Dette ordet blir forbundet med ild, og mennesker kan bli kastet i Gehenna. I Matteus 18;8, 9 bruker Jesus ordene «den evige ild» og «det brennende Gehenna», i Matteus 13:42 bruker han ordet «ildovnen» og i Matteus 25:41 taler han om «den evige ild som er beredt Djevelen og hans engler». Jesus snakket hebraisk, og det greske ordet geenna referer til de hebraiske ordene gē himnom (Hinnoms dal). Hva mente Jesus da han snakket om geenna? Og hvordan ville hans tilhørere forstå hans ord?

DE HEBRAISKE ORDENE GĒ HINNOM 

Hinnoms dal (gē hinnom) lå sør og sørvest for Jerusalem. (Josva 18:8) Kong Akas ofret sine sønner til Molok ved å brenne dem opp i Hinnoms dal (2. Krønikebok 28:1, 3; Jeremia 32:35) Det stedet i Hinnoms dal hvor ofrene ble frembåret, ble kalt Tofet (tofet). (Jeremia 7:31, 32) Kong Josias gjorde Hinnoms dal uren for å hindre dyrkelsen av avguder der. Hvordan kunne så Hinnoms dal og Tofet bli forbundet med Guds dommer? Jehova ville aldri befale noen å brenne levende mennesker, slik Jeremia 32:35 sier. Hinnoms dal blir aldri forbundet med tortur  i De hebraiske skrifter. Men i forbindelse med Guds dommer mot onde mennesker sier Jeremia 7:30-33:

³⁰ ’For Judas sønner har gjort det som er ondt i mine øyne,’ lyder Jehovas utsagn. ’De har satt sine avskyeligheter i det huset som mitt navn er blitt nevnt over, for å besmitte det. ³¹ Og de har bygd offerhaugene i Tọfet, som ligger i Hịnnoms sønns dal, for å brenne sine sønner og sine døtre i ilden, noe som jeg ikke hadde befalt, og som ikke var oppkommet i mitt hjerte.’

³² ’Derfor, se, det kommer dager,’ lyder Jehovas utsagn, ’da en ikke mer skal si Tọfet og Hịnnoms sønns dal, men drapsdalen; og de vil måtte begrave folk i Tọfet uten at det er nok plass. ³³ Og dette folkets døde kropper skal bli til føde for himlenes flygende skapninger og for jordens dyr, uten at noen får dem til å skjelve.

Vi merker oss at Hinnoms dal vil bli fylt med døde kropper når Gud eksekverer dommen mot Juda. Dette blir også beskrevet i Jeremia 19:2, 6, 78, 10, 11. Dommen over Assyria er også forbundet med Hinnoms dal. Jesaia 30:31 sier at Jehova vil slå Assyria med en stav, og Assyria vil bli forferdet. Vers 33 sier så:

³³ Og dette folkets døde kropper skal bli til føde for himlenes flygende skapninger og for jordens dyr, uten at noen får dem til å skjelve.

I strid med Guds vilje ble barn brent som ofre i Tofet. Nå taler Gud om ild i Tofet som vil fortære assyrerne. Det er innlysende at dette ikke er bokstavelig ild som vil pine folk, slik vi også ser i vers 27, «hans tunge er som en fortærende ild», og i vers 28 hvor vi leser at «hans ånd er som en flommende elv». Disse bildene fortsetter i vers 30, og vi leser:

³⁰ Og Jehova skal visselig la sin røsts verdighet bli hørt, og han skal la folk se hans arm fare ned, i vredens voldsomme harme og en fortærende ilds flamme og med skybrudd og kraftig uvær og haglsteiner.[1] 

På grunn av dette forstår vi at ilden i Tofet er en fortærende ild som fører til at assyrerne blir utryddet og ikke at de blir pint. Tofet i Hinnoms dal blir altså forbundet med Guds universelle dom. Jesaia 66:24 beskriver først de nye himler og den nye jord hvor nasjonene skal tilbe Gud, og så sier han:

²⁴ «Og de skal sannelig gå ut og se på likene av de menn som begikk overtredelser mot meg; for marken på dem skal ikke dø, og deres ild skal ikke slokkes, og de skal bli noe som er frastøtende for alt kjød.»

Slik som i  tilfellene med Juda og assyrerne, så taler profeten om døde personer og ikke om levende personer — om kadavre (pægær). Når en person dør og blir begravet, så vil mark spise hans døde legeme (Jesaia 14:11). Markene blir sagt å være «deres mark» — marken som spiser på det døde legemet. Mark lever ikke evig, men de lever så lange at det er kjøtt de kan spise. Ilden sies å være «deres ild». Og ilden må bli sett på samme måte som marken — den vil ikke bli slukket før legemet er fullstendig tilintetgjort.

Profeten Jeremia beskriver i 7:32, 33 en situasjon som ligner på den situasjonen som Jesaia beskriver, når Tofet blir fylt av døde kropper. Jesaia sier at legemene vil bli tilintetgjort av mark og ild, og Jeremia sier at de vil bli tilintetgjort av fugler og dyr. I begge tilfeller blir en fullstendig tilintetgjørelse beskrevet.

Jesaia beskriver også dommen over andre nasjoner. I 34:2-8 sier han at Gud er vred på nasjonene, og at han vil ødelegge dem og overgi dem til å bli drept. Dette blir uttrykt i levende bilder. Stanken av de døde stiger opp, fjellene vil smelte på grunn av alt blodet, himlene vil bli rullet sammen som en rull, og deres hærer vil forsvinne. I himlene vil Guds sverd bli badet i blod når det stiger ned i dommen over Edom. Folket i Edom er bestemt til ødeleggelse, og mange liv vil bli tatt i Edoms land. For å vise at ødeleggelsen av Edom er evig, sier versene 9 og 10 om Edom:

⁹ Og hennes elver skal bli forvandlet til bek, og hennes støv til svovel; og hennes land skal bli som brennende bek. ¹⁰ Verken natt eller dag skal det bli slokket; til uavgrenset tid skal dets røyk fortsette å stige opp. Fra generasjon til generasjon skal hun være uttørket; aldri i evighet skal noen dra gjennom henne.

For å understreke at ødeleggelsen er total, blir det brukt sterke bilder som ikke beskriver bokstavelige situasjoner: Brennende bek og svovel blir nevnt, og røyken og ilden vil alltid stige opp til himlene. La oss så vende oss til de sterke bildene som er forbundet med Guds dom og geenna i De kristne greske skrifter.

DET GRESKE ORDET GEENNA 

Det er 11 forekomster av geenna i De kristne greske skrifer. Jeg skal nå drøfte to spørsmål: 1) Hva vet vi om gē himmon fra Jesus tid? og 2) Hva er forbindelsen mellom de ord Jesus brukte om geenna og det De hebraiske skrifter sier om Hinnoms dal?

Det finnes ikke noen opplysninger om Hinnoms dal fra Jesu tid som viser hvordan denne dalen ble sett på. I tillegg til De kristne greske skrifter må vi bygge på data fra tiden før og etter Jesus. Fra det 6. århundre fvt. leser vi i Jeremia 31:40 om «lavsletten med de døde kroppene (pægær) og fettasken». Dette referer mest sannsynlig til Hinnoms dal, og disse ordene viser at dalen fremdeles var uren, fordi døde legemer var urene.

Verken Dødehavsrullene eller andre dokumenter fra før Jesu tid forteller oss noe om gē hinnom. Faktum er at vi ikke har noen beskrivelse av Hinnoms dal før den jødiske teologen David Kimhi, som ble født i 1160 evt., skrev om dalen i sin kommentar til Salme 27:13:

Det er et landområde som ligger inntil Jerusalem, og det er et avskyelig sted, hvor de kaster urene ting og døde legemer. Det er også ild der, som brenner hele tiden for å brenne opp de urene tingene og beinene av de døde legemene. Derfor blir dommen over de onde billedlig talt kalt Gehinnom.

Det bevismaterialet vi har, viser at gē hinnom (geenna) var et urent sted hvor døde legemer ble kastet, og kadavrene og de urene tingene ble brent opp med ild.

Tabell 1.1 Steder hvor Gehenna er nevnt.

Matteus 5:22	skal være skyldig til det brennende Gehenna
Matteus 5:29	Enn at hele ditt legeme blir kastet i Gehenna
Matteus 5:30	hele ditt legeme havner i Gehenna
Matteus 10:28	som kan tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehenna
Matteus 18:9	Enn å ha to øyne og bli kastet i det brennende Gehenna
Matteus 23:15	én som er hjemfallen til Gehenna
Matteus 23:33	Gehennas dom
Markus 9:43	gå bort til Gehenna til ilden som ikke kan slukkes
Markus 9:45	bli kastet i Gehenna
Markus 9:47	bli kastet i Gehenna
Lukas 12:5	Som har myndighet til å kaste i Gehenna
Jakob 3:6	den blir satt i brann av Gehenna

Hvordan vil ordene om geenna i De kristne greske skrifter støtte det som David Kimhi skrev?

GEHENNA ER ET GEOGRAFISK STED — HINNOMS DAL 

De som tror på evig pine, tror også at mennesket har en udødelig sjel, og at denne sjelen vil bli pint i den åndelige verden. Bibelen viser at mennesket er en sjel, og at når mennesket dør, så dør også sjelen. Ved døden er mennesket i samme tilstand som dyrene ifølge Forkynneren 3:19, 20:

¹⁹ For det er et endelikt for menneskesønnene og et endelikt for dyrene, og de får det samme endelikt. Som den ene dør, så dør den andre; og de har alle én ånd, så mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret, for alt er tomhet. ²⁰ Alle går til ett sted. De er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

Det syn at sjelene skal bli pint i helvete, som skal være i den åndelige verden, blir motsagt av Jesus. Vi leser i Matteus 18:8-10 (over), Markus 9:45-48 (i midten) og Matteus 5:29, 30 (under):

⁸ Hvis da din hånd eller din fot får deg til å snuble, så hogg den av og kast den fra deg; det er bedre for deg å gå lemlestet eller ufør inn til livet enn å ha to hender eller to føtter og bli kastet i den evige ild. ⁹ Og hvis ditt øye får deg til å snuble, så riv det ut og kast det fra deg; det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha to øyne og bli kastet i det brennende Gehẹnna.

⁴⁵ Og hvis din fot får deg til å snuble, så hogg den av; det er bedre for deg å gå ufør inn til livet enn å ha to føtter og bli kastet i Gehẹnna. ⁴⁶ —— ⁴⁷ Og hvis ditt øye får deg til å snuble, så kast det bort; det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha to øyne og bli kastet i Gehẹnna, ⁴⁸ hvor deres mark ikke dør og ilden ikke slokkes.

²⁹ Hvis nå ditt høyre øye får deg til å snuble, så riv det ut og kast det fra deg. For det er bedre for deg at du mister en av dine legemsdeler, enn at hele ditt legeme blir kastet i Gehẹnna. ³⁰ Og hvis din høyre hånd får deg til å snuble, så hogg den av og kast den fra deg. For det er bedre for deg å miste en av dine legemsdeler enn at hele ditt legeme havner (aperkhomai) i Gehẹnna.

Jeg har markert lignende ord med de samme farger, og jeg sammenligner de like ordene i Tabell 1.2

Tabell 1.2 en sammenligning av lignende ord i versene med Gehenna.

18:8	Den evige ild	bli kastet	ha to hender og to føtter	gå inn til livet enn bli kastet i den evige ild
18:9	Gehenna	bli kastet	å ha to øyne	å gå inn til livet enn bli kastet i det brennende Gehenna
9:45	Gehenna	bli kastet	å ha to føtter	å gå inn til livet enn bli katet i Gehenna
9:47	Gehenna	bli kastet	å ha to øyne	gå inn i Guds rike enn bli kastet i Gehenna
5:29	Gehenna	blir kastet	hele ditt legeme	mister en av dine legemsdeler enn hele ditt legeme blir kastet i Gehenna
5:30	Gehenna	havner	hele ditt legeme	miste en av dine legemsdeler enn hele ditt legeme havner i Gehenna

I fem tilfeller er fokus på «Gehenna», og i ett tilfelle er fokus på «den evige ild». Ild er også forbundet med Gehenna i Matteus 18:9 og Markus 9:48. Handlingen er å kaste noen i Gehenna. I 5:30 brukes ordet «havner» i stedet for «kaste». Det greske ordet aperkhomai har betydningen “å dra vekk, å forlate», så meningen er den samme som i de andre tilfellene bare sett fra en annen vinkel.

 I to tilfeller sier Jesus at «hele ditt legeme» skal «bli kastet» eller «havne» i Gehenna. Og i de andre fire tilfellene snakker Jesus om legemsdeler som hender, føtter og øyne. Men disse er deler av legemet, så derfor er hele legemet også inkludert i disse utsagnene.

Poenget er at fordi det er hele legemet av kjøtt og blod som kan bli kastet i Gehenna, så må Gehenna være et geografisk sted, nemlig Hinnoms dal utenfor Jerusalem.

HVA SYMBOLISERER GEHENNA? 

Jesu ord utelukker den oppfatning at det er en åndelig del av mennesket, nemlig sjelen, som skal bli pint for evig i åndeverdenen. Hans ord viser også hva Gehenna symboliserer på grunn av de kontraster han stiller opp. Den norske konjunksjonen «enn» stiller opp kontrasten i alle seks tilfeller. Det motsatte av Gehenna er «å gå inn til livet» i tre tilfeller og «å gå inn i Guds rike» i ett tilfelle. Dette betyr at Gehenna er det motsatte av livet, som er ikke noe liv, det vil si døden.

Hvordan så folk på Gehenna på Jesu tid? Jeg siterer David Kimhi en gang til:

Det er et landområde som ligger inntil Jerusalem, og det er et avskyelig sted, hvor de kaster urene ting og døde legemer. Det er også ild der, som brenner hele tiden for å brenne opp de urene tingene og beinene av de dødelegemenee. Derfor blir dommen over de onde billedlig talt kalt Gehinnom.

Gehenna var en søppelplass hvor det hele tiden var ild som kunne brenne opp søppelet og de døde legemene som ble kastet i dit. Og dalen var forbundet med dommen over onde mennesker. Jødenes graver ble kalt minnegraver (mnemeion), noe som viste at den som ble lagt der, var i Guds minne og ville få en oppstandelse.

Jesus viser at legemene til onde personer ble kastet fra bymuren og ned i Gehenna. Dette skulle symbolisere at personen var så ond at han ikke var i Guds minne og ikke ville få en oppstandelse. Jesus visste hvordan jødene så på Gehenna, og han brukte det i sin undervisning.

Det er svært viktig å skille mellom det syn vanlige mennesker hadde angående hva Gehenna symboliserte og hvordan Gud betraktet dem som ble kastet i Gehenna. Når en død forbryter ble kastet i Gehenna, oppfattet folket det slik at han ikke skulle få en oppstandelse. Men det var ikke sikkert at det var slik Gud så på denne personen. Dette ser vi av Jesu ord i Matteus 5:21, 22 (over) og Matteus 12:31, 31 (under):

²¹ Dere har hørt at det ble sagt til dem i gammel tid: ’Du skal ikke myrde;+ og enhver som begår et mord, skal stå til regnskap overfor domstolen.’ ²² Men jeg sier dere at enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal stå til regnskap overfor domstolen; og enhver som tiltaler sin bror med et ringeaktende skjellsord, skal stå til regnskap overfor Den høyeste domstol; mens enhver som sier: ’Din foraktelige dåre!’, skal være skyldig til det brennende Gehẹnna.

³¹ Derfor sier jeg dere: All slags synd og bespottelse skal bli menneskene tilgitt, men bespottelse mot ånden skal ikke bli tilgitt. ³² For eksempel: Enhver som taler et ord mot Menneskesønnen, ham skal det bli tilgitt; men enhver som taler mot den hellige ånd, ham skal det ikke bli tilgitt, nei verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme.

I bergprekenen viser Jesus at dårlige handlinger er i strid med Guds vilje. Disse handlingene begynner i hjertene og sinnene til dem som utfører dem. I Matteus 5:21 viser Jesus at ikke bare er drap galt, men dette begynner med sinne og negative følelser overfor personen. I vers 22 beskriver han ikke hvordan uttrykk for fiendskap mot en person vil føre til saker i forskjellige rettsinnstanser. Men han beskriver hvordan forskjellige former for fiendskap er galt. Og det verste uttrykk for fiendskap vil forårsake at personens døde legeme vil bli kastet i Gehenna. Og ifølge det syn folk hadde, ville dette innebære at personen ikke ville få oppstandelse.

Det er innlysende at en person som kalte noen «din foraktelige dåre» én eller flere ganger, ikke ville bli evig tilintetgjort av Gud. Det vil si at mens Gehenna i folkets øyne symboliserte evig tilintetgjørelse, så var det ikke slik Jehova Gud så på situasjonen. Dette bekreftes av Jesu ord u Matteus 12:31, 32 hvor han sier at «all slags synd og bespottelse skal bli menneskene tilgitt», unntatt synd mot den hellige ånd. Jesu ord i Lukas 12:4, 5 (over) og Matteus 10:28 («under») støtter også denne forskjellen:

⁴ Videre sier jeg dere, mine venner: Frykt ikke dem som dreper legemet og deretter ikke er i stand til å gjøre noe mer (perissos). ⁵ Men jeg vil vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som etter å ha drept har myndighet (eksousia) til å kaste i Gehẹnna. Ja, jeg sier dere: Frykt ham.

²⁸ Og bli ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan (dynamai) drepe sjelen; men frykt heller for ham som kan (dynamai) tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehẹnna.

Ifølge Lukas talte Jesus om en person som døde, og om de som ikke kunne gjøre mer. Det greske ordet perissos har betydningen «refererer til noe som er utenom det vanlige i betydningen av at det er mer enn ventet». (Louw og Nida) vi må derfor ikke være redde for dem som ikke er i stand til å bestemme skjebnen til en som er død.

Substantives eksousia har betydningen “retten til å dømme på grunnlag av muligheten til å vurdere, den tilstand å ha kontroll over noen eller noe». (Louw og Nida) Når en forbryter døde og hans legeme ble kastet fra bymuren og med i Gehenna, så ville dette symbolisere at han var ond og ikke ville få en oppstandelse. Ved å bruke substantivet eksousia, viser Lukas at de som ville kaste legemet av en forbryter ned i Gehenna, måtte ha tillatelse til å gjøre det, kanskje fra en domstol.

I Matteus 10:28 viser Jesus til folkets oppfatning at det å kaste et legeme ned i Gehenna, symboliserte evig tilintetgjørelse av denne personen. På denne bakgrunn brukte han det hebraiske ordet nephesh, som tilsvarer det greske ordet psykhē («sjel»), og han stilte opp en kontrast mellom legeme og sjel. For å forstå denne kontrasten siterer jeg 1. Mosebok 2:7 (over), 1. Mosebok 6:18 (i midten, øvre), Salme 146:4 (i midten, nedre) og Forkynneren 12:7 (under):

⁷ Og Jehova Gud gikk i gang med å forme mennesket av støv fra jorden og å blåse livspust (neshāmā) inn i hans nesebor, og mennesket ble en levende sjel (nephesh).

¹⁷ Og jeg, se, jeg lar vannflommen med dens vannmasser komme over jorden for å ødelegge alt kjød  under himlene, alt som livskraften er virksom i. Alt som er på jorden, kommer til å utånde.

 ⁴ Hans ånd (ruah) farer ut, han vender tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne.

⁷ Da vender støvet tilbake til jorden, slik som det var, og ånden vender tilbake til den sanne Gud, som gav den.

Substantivet neshāmā har betydningen «pust, livspust; overført: liv, livskraft, ånd» (Kohlenberger og Mounce) Grunnbetydnigen av neshāmā er «pust», og da Gud blåste neshāmā inn i Adams nesebor, så fikk han sin livskraft (ruah). Dette ser vi i forbindelse med menneskene og dyrene som døde i den store flommen. Det hebraiske ordet ruah betyr «ånd», og ifølge 1. Mosebok 6:17 har mennesker og dyr ruah hayyim («livskraft»). Mennesker og dyr er sjeler, og sjelen består av legeme og livskraft (ruah), slik Salme 146:4 sier. Forkynneren 12:7 viser at når et menneske dør, så vender livskraften symbolsk sett tilbake til Gud som ga personen livet.

 På grunnlag av de fire siterte skriftstedene kan vi forstå ordene i Lukas 12:4, 5 og Matteus 20:28. Sjelen (nephesh/psykhē) består av et legeme og livskraft. Når personen dør, blir legemet livløst, og livskraften (ruah hayyim, pneuma zoē) går tilbake til Gud. Gud vil igjen blåse neshāmā inn i neseborene på dem som blir oppreist i det jordiske paradis, slik at de får ruah hayyim («livskraften»).

Jesu poeng er at vi behøver ikke å frykte den som kan drepe legemet, men ikke kan drepe ruah hayyim. Men vi bør frykte ham som har rett til å drepe sjelen, det vil si, å drepe både legemet og ruah hayyim. Ordet «sjel» i Matteus 20:28 referer derfor til «retten til å leve». For når personens ruah hayyim går tilbake til Gud, så har denne personen retten til å få en oppstandelse i fremtiden.

Jesus snakket hebraisk, og han brukte ordet nephesh (oversatt som psykhē) to ganger i Matteus 20:28. Hans tilhørere kjente betydningen av ordet «legeme» (hebraisk kofær, gresk soma) og «sjel» (hebraisk nephesh og gresk psychē).  Men de ville ikke forstå hva Jesus mente med ordene «drepe sjelen».  Vi kan se dette hvis vi leser Josva 10:30:

³⁰ Og Jehova gav også den byen og dens konge i Israels hånd, og de slo så den og hver sjel som var i den, med sverdets egg. De lot det ikke bli noen overlevende tilbake i den. Så gjorde de da med kongen der akkurat som de hadde gjort med kongen i Jẹriko.

Josva taler om å drepe alle sjeler i Jeriko. Jesu tilhørere ville derfor oppfatte ordene «å drepe sjelen» som å drepe personen. De ville sannsynligvis undre seg over hvorfor Jesus skjelnet mellom å drepe legemet og å drepe sjelen, siden dette for dem var én og samme ting. Og de ville ikke forstå hva Jesus mente. Derfor brukte Jesus en parallellisme som kunne hjelpe tilhørerne:

som dreper (apokteinō) legemet, men ikke kan drepe (apokteinō) sjelen;

kan tilintetgjøre (apollymi) bade sjel og legeme i Gehenna.

Verbet apokteinō betyr å ta livet av noen slik at de dør. Verbet apollymi har betydningen «å ødelegge eller forårsake ødeleggelse av personer, objekter elle institusjoner». (Louw og Nida) Jesus brukte apollymi som en parallell og en kontrast til apokteinō. Og apollymi har en sterkere betydning i forhold til apokteinō, fordi verbet refererer til ødeleggelse eller tilintetgjørelse. Hvorvidt denne tilintetgjørelsen er midlertidig eller evig forteller ikke verbet oss noe om. Derfor brukte Jesus det sterkere ordet Gehenna.

Som jeg har vist, trodde folket at de som ble kastet i Gehenna var evig tilintetgjort. Når Jesus derfor brukte ordet Gehenna, ville folket forstå at den tilintetgjørelsen som verbet apollymi viste til, var endelig og evig. Dette blir vist ved bruken av ordet «sjel». Fordi vi vet at mennesket består av et legeme og livskraft, så blir begge disse elementene ødelagt når sjelen blir ødelagt. Og når livskraften ikke vender tilbake til Gud når en person dør, men blir ødelagt, så har personen ingen rett til å få en oppstandelse.

For jødene på Jesu tid symboliserte Gehenna at en person døde uten å være i Guds minne, og uten noe håp om en oppstandelse. Men bare Gud vet om de hvis legemer ble kastet i Gehenna, eller som De kristne greske skrifter sier har kommet til Gehenna, vil få en oppstandelse. Vox populi vox dei (folkets stemme er Guds stemme) er feilaktig. Vi må skjelne mellom det syn folket hadde og det syn Gud har.

[1]. Se Jesaia 10:16–19, hvor det også sies at ild skal fortære fiendene.

HVORDAN VILLE TILHØRERNE FORSTÅ JESU ORD? 

Første Enoks bok, som ikke er en del av Bibelen, sier at alle mennesker har sjeler eller ånder som lever etter at mennesket er død, og at synderne vil bli pint i ild. De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter lærer at det ikke er noen del av mennesket som lever etter døden. Konsekvensen av dette er at syndere ikke kan bli pint etter at de er døde, fordi pine krever at personen eller en del av ham lever.

Men det er et problem som vi må drøfte. Deler av 1. Enok ble sannsynligvis skrevet i det 2. eller 1. århundre fvt. Men de versene som beskriver pine i ild i tekst-fragmenter fra denne tiden mangler. Men den etiopiske tekst i 1. Enok 110:13 sier:

I de dager vil min tjener lede dem til en dyp kløft med ild, og de vil bli pint. De vil være stengt inne i deres fengsel i all evighet.

I den arameiske Dødehavsrullen 4Q204 f1v:1, som er et fragment av 1. Enok, er en del av ordet ‘yq, som tilsvarer ordet «pine» i den etiopiske teksten, synlig. Halvdelen av ordet ‘lm («ubestemt tid» [1]), som tilsvarer ordet «evig» i den etiopiske teksten, er også synlig. Dette tyder på at beskrivelsene av pine i den etiopiske teksten av 1. Enoks bok er originale, og at boken eksisterte på Jesu tid.

Vi bør også tenke på at fariseerne, som kan ha utviklet seg til en gruppe i det 2. århundre fvt., trodde at syndere ville bli pint. Josefus sier angående fariseernes tro:

Enhver sjel, hevder de, kan ikke gå til grunne. Men sjelen til en som er god, går inn I et annet legeme, mens sjelene til de onde vil lide evig pine.[2]

Som vi har sett, forbant Jesus Gehenna med ild i mange tilfeller. Vi må derfor spørre om Jesus var påvirket av det 1. Enoks bok sier om evig pine når han snakket om skjebnen til synderne. Noen har argumentert med at hvis skjebnen til synderne var evig tilintetgjørelse, ville Jesu ord om Gehenna forlede dem som hørte på ham. Fordi 1. Enoks bok og fariseerne lærte at det var evig pine for sjelene eller åndene til Guds fiender, så ville de som hørte på Jesus, oppfatte hans ord om gē hinnom og geenna som at han var enig i disse synspunktene.

Etter at Aleksander den store hadde erobret datidens verden i det 4. århundre fvt., så spredte greske tanker og oppfatninger seg over hele Midtøsten, inkludert Israel. En viktig gresk lære var at ethvert menneske har en udødelig sjel. Mange jøder ble påvirket av greske tanker. Men det var også mange som motsto den greske innflytelsen. Den viktigste grunnen til Makkabeernes opprør i det 2. århundre fvt. Var at de ønsket å stå imot den greske innflytelsen og å fremme De hebraiske skrifters religion.[3]

Vi vet ikke hvor mange jøder på Jesu tid som trodde at hver enkelt hadde en udødelig sjel. Men det kan ikke være noen tvil om at mange jøder var trofaste mot De hebraiske skrifter, som sier at sjelen dør når menneske dør, og menneskene kommer til det samme sted som dyrene. Vi leser i Forkynneren 3:19, 20:

 ¹⁹ For det er et endelikt for menneskesønnene og et endelikt for dyrene, og de får det samme endelikt. Som den ene dør, så dør den andre; og de har alle én ånd, så mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret, for alt er tomhet.  ²⁰ Alle går til ett sted. De er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

 Det håpet som er nevnt i De hebraiske skrifter, er ikke personlig udødelighet, men oppstandelsen fra de døde. De dødes oppstandelse er nevnt i Jesaia 26:19. Hosea 13:14 og Daniel 12:13, og oppstandelsen er er også en implisitt del av alle profetiene om nye himler og en ny jord. Et eksempel som illustrerer det syn som gudfryktige jøder hadde på Jesu tid, er det som Marta, søster av Lasarus, sa. Hennes bror døde, og Jesus sa: «Din bror skal oppstå». Martha svarte: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.» (Johannes 11:23, 24) Marta var en gudfryktig kvinne, og hennes ord om oppstandelsen var tydeligvis noe som mange oppriktige jøder trodde på.

Noe som bekrefter dette, er hva Paulus sa da han sto foran Feliks. Ifølge Apostlenes gjerninger 24:15 sa han:

 ¹⁵ og jeg har det håp til Gud, et håp som disse selv også har, at det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.

Hvem var «disse» som trodde på oppstandelsen? Det var de mennene som angrep og anklaget Paulus. Dette viser at ikke bare ydmyke og oppriktige jøder, slike som Marta, men jødene generelt trodde på oppstandelsen. Hvis denne troen ikke var utbredt, kunne ikke Paulus ha hevdet at en mengde jøder, som han ikke kjente, hadde denne troen.

Et premiss for det argumentet at Jesu tilhørere kunne ha misforstått Jesu ord om Gehenna, er at troen på en udødelig sjel og evig pine var utbredt blant de jøder som hørte på Jesus. Ordene til Marta og Paulus viser at dette ikke var riktig, men at troen på oppstandelsen var utbredt.

Det er også en annen situasjon som kan kaste lys over hvordan tilhørerne oppfattet Jesu ord. Det er oppfatningen av hva gē hinnom representerte og symboliserte for jødene på Jesu tid. Når vi kommuniserer, forutsetter vi at vi og våre tilhørere har en felles kunnskap, og at når vi bruker forskjellige ord, så har de vi snakker med, omtrent den samme forståelse av disse ordene som vi har.

 Geografiske navn i vår tid kan representere forskjellige ting. Et navn kan referere til en søppelplass, et annet til et mentalsykehus. Andre navn kan referere til et universitet, til en forskningsinstitusjon, eller til et regjeringskontor. Når noen sier at Washington sa det og det, og Moskva svarte det og det, da referer de til regjeringene i de to hovedstedene. På lignende måte er det at når Jesus brukte ordet gē hinnom, det representerte noe bestemt i tilhørernes sinn.

Som jeg har vist, finnes det ingen beretning om hva gē hinnom representerte fra Jesu tid. Derfor kan ikke noen hevde at Jesu ord ville få tilhørerne til tro at han argumenterte til fordel fortroen på evig pine. Hvis vi avviser læren om en udødelig sjel, vil læren om evig pine samtidig bli avvist. Og fordi ge hinnom ble forbundet med Guds dom i De hebraiske skrifter — uten noen udødelig sjel — så kan ikke Guds dom være noe annet enn evig tilintetgjørelse.

[1]. Grunnbetydningen av ‘lm er «en tid hvis lengde ikke er kjent, ubestemnt tid». Men ordet ‘lm blir ofte oversatt med «evig».

[2]. Josephus. Jewish Antiquities, XVIII, 14 i, 3.

[3].  1. Makkabeerbok og 2. Makkabeerbok beskriver denne situasjonen.

HVA BETYR ORDET KOLASIS I MATTEUS  25:46?

Jesus avsluttet sin illustrasjon om sauene og geitene med noen ord om skjebnen til dem som tilhører de to gruppene. Vi leser i Matteus 25:46:

Nettbibelen: ⁴⁶ Og disse skal gå bort til evig straff (kolasis), men de rettferdige til evig liv.»

NV96:  ⁴⁶ Og disse skal gå bort til evig avskjærelse, men de rettferdige til evig liv.»[1]

Noen land har dødsstraff, og selve ordet viser at døden kan være en straff. Men når adjektivet «evig» står foran «straff», så kunne Jesu ord indikere at det ikke var snakk om dødsstraff, men at levende mennesker ble kontinuerlig straffet til evig tid. Gjengivelsen «evig avskjærelse» derimot, som vi finner i Ny Verden-oversettelsen fra 1996, viser at livet ender for dem som får denne straffen.

Det viktige greske ordet er kolasis, og ifølge Liddell og Scotts leksikon er grunnbetydningen av substantivet kolasis «å justere veksten av trær, spesielt mandeltrær». Fordi en justering av veksten av trær innbefattet det å kutte av grener, så kan ordet ifølge den samme autoriteten også bety «tukt og korrigering». Spørsmålet er derfor hvordan bibeloversettere skal oversette dette ordet. Det er helt klart at både «straff» og «avskjærelse» begge er korrekte oversettelser av kolasis, så spørsmålet er hvilken gjengivelse som passer best i den sammenhengen vi drøfter.

Hvor kan oversetterne se for å få hjelp til å treffe gode avgjørelser? Det er seks kilder som kan bli undersøkt for å finne hvordan kolasis har blitt brukt. Det er klassisk greske krifter, apokryfiske og pseudepigrafiske bøker, Josefus og Septuaginta. Fordi kolasis er en oversettelse av et hebraisk ord Jesus brukte, vil særlig en undersøkelse av de hebraiske skrifter være viktig. Hva Jesus og de som skrev De kristne greske skrifter lærte om skjebnen til dem som ikke får evig liv, er det også viktig å undersøke. I De kristne greske skrifter forekommer kolasis bare to ganger, og det tilsvarende verbet kolazō forekommer to ganger, slik vi ser i 1. Johannes 4:18 (over), 2. Peter 2:9 (i midten) og Apostlenes gjerninger 4:21 (under):

18 Det er ingen frykt i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut, for frykt virker hemmende (kolasis). Ja, den som frykter, er ikke blitt gjort fullkommen i kjærlighet.

9 så vet Jehova å utfri gudhengivne mennesker av prøvelse, men å holde urettferdige i forvaring til avskjærelse (kolazō) på dommens dag.

21 Da de så hadde truet dem ytterligere, gav de dem fri, ettersom de ikke fant noe grunnlag for å straffe (kolazō) dem, og på grunn av folket, for de æret alle Gud for det som hadde skjedd;

Substantivet kolasis blir gjengitt med «hemmende», og verbet kolazō blir gjengitt med «avskjærelse» og «å straffe». Vi bør tenke på disse gjengivelsene når vi nå skal undersøke andre kilder.

BRUKE AV KOLASIS I SEPTUAGINTA

Det greske ordet kolasis forkoemmer sju ganger i Septuaginta. Ordet er en oversettelse av miqshōl i fem tilfeller, slik vi ser i Tabell 1.3, og jeg skal nå finne betydningen av miqshōl i disse fem tilfellene foruten betydningen av to andre hebraiske ord.

Tabell 1.3 Hebraiske ord oversatt som kolasis

	HEBRAISK	SEPTUAGINTA	BETYDNING
Esekiel 14:3	mikhshōl  ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel 14:4	mikhshōl ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel 14:7	mikhshōl  ‘āwōn	kolasis2	dom/straff
Esekiel 18:30	mikhshōl ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel 44:12	mikhshōl ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel  43:11	kālam	kolasis	bli gjort til skamme, dom/straff
Jeremia 18:20		kolasis

I Septuaginta finner vi ordene kolasin tōn adikiōn, og NETS[2] gjegir disse ordene som «the punishment of their injustices» («straffen for deres urettferdigheter»). Det hebraiske uttrykket er miqshōl ‘āwōn. Hvert av disse hebraiske ordene har sin egen betydning, men når de står sammen, er betydningen «dom/straff som kan føre til døden».

Den grunnleggende betydingen av miqshōl er, «(grunnen for) snubling og så å falle, anstøtsstein, hindring». (The Dictionary of Classical Hebrew). I overført betydning har miqshōl betydningene: «ulykke, gudommelig dom, som en hindring for folkets gjenopprettelse» (BDB), og «snublesstein, hindring, tilfelle av snubling, undergang» (Kohlenberger og Mounce)

Et eksempel på at miqshōl refererer til dom eller straff med døden til følge er Jeremia 6:21:

21 Derfor, dette er hva Jehova har sagt: «Se, jeg setter snublesteiner (miqshōl) for dette folket, og de skal sannelig snuble over dem, fedre sammen med sønner; naboen og hans venn — de skal gå til grunne (’ābad).»

Paralellen i dette verset er mellom «snublesteiner» og «gå til grunne». Når derfor ordet miqshōl blir brukt alene, kan det referere til ødeleggelse og død for mennesker. Vi kan se tre elementer: 1) snublesteiner blir lagt, 2) folket vil snuble, og 3) folket vil dø.

Betydningen av ‘āwōn er: «synd, ondskap, urettferdighet, ofte med fokus på skyld og følgende straff». (Kohlenberger og Mounce), «ugjerning, synd, skyld forårsaket av synd, straff». (BDB) BDB henviser til følgende vers som eksempler på betydningen straff for ordet ‘āwōn:

Jeremia 51:6

6 FLYKT ut av Babylons midte, og redd hver især sin egen sjel. Bli ikke gjort livløse ved hennes misgjerning (‘āwōn). For dette er tiden for Jehovas hevn (neqāmā). Det er en behandling som han gjengjelder henne med.

Esekiel 21:23, 24, 25, 29 (hebraisk tekst: 21:30-34):

23 Og det er blitt som en usann spådom for dem, i deres øyne — de som har sverget dem eder; og han bringer misgjerning i erindring, for at de skal bli fanget (‘āwōn lehittāfēsh).

24 Derfor, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Fordi dere bringer DERES misgjerning i erindring (‘āwōn) ved at DERES overtredelser blir avdekket, så DERES synder kan ses i samsvar med alle DERES gjerninger — fordi dere blir brakt i erindring, skal dere bli grepet, ja med hånden.’

25 Og hva deg angår, du dødelig sårede, onde høvding over Israel, hvis dag er kommet i endens misgjernings (‘āwōn kets) tid.

29. fordi de ser noe uvirkelig for deg, fordi de spår løgn for deg, for å legge deg på de slagnes halser, de onde menn hvis dag er kommet i endens misgjernings (‘āwōn kets) tid.

Esekiel 35:5

5 fordi det viste seg at du nærte et fiendskap som varer til uavgrenset tid, og du fortsatte å overgi Israels sønner i sverdets vold i deres ulykkes tid, i deres endelige misgjernings (‘āwōn kets) tid.»’

Esekiel 44:10, 12

10 ’Men de levittene som fjernet seg langt bort fra meg da Israel, som forvillet seg bort fra meg, forvillet seg og gikk etter sine skitne avguder, de skal også bære sin misgjerning (nāshū ‘āwōn).

12  Fordi de fortsatte å gjøre tjeneste for dem framfor deres skitne avguder og ble en snublestein til misgjerning (miqshōl ‘āwōn) for Israels hus, derfor har jeg løftet min hånd mot dem,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’og de skal bære sin misgjerning (nāshū ‘āwōnim).

I Jeremia 51:6 står ‘aowōn parallelt med «hevn» og «gjengjelde», og derfor er meningen «dom eller straff for synd». I Esekiel 21:23, 24, 25, 29 og 35:5 forbindes ‘āwōn  «å bli fanget», «å bli grepet med hånden» og med «enden». Alle disse uttrykkene referer til dom eller straff, noe som viser at ‘āwōn kan bety «dom/straff». Esekiel 44:10, 12 viser at folket må bære sin synd, noe som betyr at de er skyldige til å bli straffet.

I fem tilfeller står substantivene miqshōl og ‘āwōn sammen som en enhet. Fordi  miqshōl kan referere til ulykke og guddommelig dom, og ‘āwōn kan referere til straff, så må sammenstillingen av disse to ordene referere til en guddommelig ugunstig dom. I Septuaginta oversettes de fem eksemplene av miqshōl og ‘āwōn med kolasis tōn adikōn. Oversettelsen NETS, som er en oversettelse av Septuaginta, gjengir ordene «punishment of their injustices» («straff for deres urettferdigheter»). Dette er en god oversettelse av de greske ordene, og jeg vil oversette de hebraiske ordene miqshōl ‘awōn som «straff for deres synder», eller bare «straff».

Det hebraiske verbet kālam blir også oversatt med kolasis. Betydningen er «å bli ydmyket, å skamme seg foran mennesker… bli gjort til skamme, vanæret, av Guds dommer». (BDB) Jeg siterer Jesaia 41:11 (over) og Esekiel 43:10 (under):

¹¹ Se, alle som blir opptent av vrede mot deg, skal bli til skamme (kālam) og bli ydmyket. De menn som tretter med deg, skal bli til intet og gå til grunne.

¹⁰ Du, menneskesønn, underrett Israels hus om Huset, så de kan føle seg ydmyket (kalam, kolasis) på grunn av sine misgjerninger (‘āwōn), og de skal måle mønsteret [Septuaginta: «de skal få sin straff» ]

Jesaia 41:11 er konstruert som en parallellisme, noe som betyr at den samme meningen er uttrykt med to ord som er synonymer og som sier det samme. I dette verset er «bli til skamme» en parallell til «skal få sin straff». Dette viser at kālam i stamformen Nifal kan uttrykke den mening at folket går til grunne. I dette verset har Septuaginta verbet entrepō som betyr «å skamme seg».

Esekiel 43:10 har verbet kālam sammen med substantivet ‘āwon som blir oversatt med kolasis(«straff»). Og akkurat som oversetterne av Septuaginta i fem tilfeller har oversatt  miqshōl  («snublestein») og ‘āwōn  («synd») med kolasis  («dom/straff»), så har de oversatt kālam og ‘āwōn med kolasis («dom/straff»).

Substantivet kolasis forekommer sju ganger i Septuaginta. I fem tilfeller er betydningen «dom/straff», i ett tilfelle er betydningen enten «bli gjort til skamme» eller «dom/straff», og i ett tilfelle er det ikke noe hebraisk ord som kolasis er oversatt fra.

ORDENE KOLASIS OG KOLAZŌ I UTENOM-BIBELSK LITTERATUR 

La oss først se på skriftene til Josefus, hvor kolasis foekommer 49 ganger. I William Whistons oversettelse er ordet oversatt med «punishment» («straff») i alle tilfeller, og leserne vil derfor trekke den slutning at dette er betydningen av ordet. Kunne kolasis i noen tilfaller har blitt oversatt med «avskjærelse»? Det er absolutt mulig.

De bløtgjorde mengden med disse ord, og de førte Jeremia fram for å bli straffet (kolasis) fordi han var fordømt.[3]

Profeten ble ikke torturert. Men han ble kastet i en brønn, slik at han ikke kunne profetere imot herskerne. Fordi profeten var avskåret fra folket, ville det være mer passende å beskrive situasjonen som en avskjærelse og ikke som en straff. I en annen sammenheng brukte Josefus ordet kolasis med referanse til død:

Mens titus var I Cesarea, høytidligholdt han fødseldagen til sin bror [Domitian] I samsvar med den gode skikk, og til ære ble jødene påført en stor straff (kolasis). For antallet av dem som ble drept i kamp med dyrene, som ble brent, og som sloss med hverandre, var mer en to tusen fire hundre. Alt dette, når de drepte ti tusen på forskjellige måter, var for romerne, en straff (kolasis) i deres ørkener.

I det andre tilfellet hvor kolasis forekommer, står ordet som en parallell til «å drepe», som innebærer at mange jøder ble drept. Her bruker Josefus kolasis med samme betydning som det hebraiske ordet kārat  «å bli avskåret», noe jeg skal komme tilbake til senere. Ofrene ble simpelt hen «kuttet vekk» fra livet. Ordet karat blir brukt i denne betydningen i mange sammenhenger.

I de apokryfiske og pseuepigrafiske bøker blir ordet kolasis ofte oversatt med «straff». Situasjonen her er den samme som hos Josefus, for i mange tilfeller er det snakk om en avskjærelse. Men fordi «straff» er den tradisjonelle betydningen, blir dette ordet brukt.

ORDET KOLASIS SOM EN OVERSETTELSE AV DET HEBRAISKE ORDET KĀRAT 

Israelitter som var skyldig i grove synder, ble drept ifølge Loven. 2. Mosebok 30:38 sier:

³⁸ Den som lager noe som er maken til den, for å nyte duften av den, skal avskjæres (kārat) fra sitt folk.»

Verbet som er oversatt med «avskjære», er kārat, og det forekommer 290 ganger i de hebraiske skrifter. Av disse har ordet betydningen «gjøre en pakt» (bokstavelig: «skjære en pakt») 119 ganger, og ordet forekommer 171 ganger i betydningen «å skjære av» forskjellige objekter, inkludert å avskjære noen fra livet. I Septuaginta er det 23 greske ord som oversetter karat.[4] Alle disse har en relasjon til ordets grunnleggende betydning, som er «å kutte». Det er interessant å se at de er en forbindelse mellom det hebraiske ordet kārat og de greske ordene som beskriver skjebnen til onde mennesker, og forbindelsen er hvordan kārat oversettes i  Septuaginta.

Det greske ordet som brukes for å oversette 45% av tilfellene hvor karat refererer til «å skjære av», er ‘eksolethreuō. i De kristne greske skrifter finnes dette ordet bare i Apostlenes gjerninger 3:23. Her blir ordet brukt for å si at enhver som ikke hører på Jesus Kristus, skal «bli utryddet av folket». Den evige skjebnen til noen onde mennesker blir beskrevet i 2. Tessaloniker 1:9, og her brukes substantivet olethros. Fordi dette substantivet tilsvarer verbet ‘eksolethreuō, som i flest tilfeller oversetter kārat, så må det være ideen om avskjærelse som er grunnlaget for den dommen som 2. Tessaloniker 1:9 beskriver:

⁹ Nettopp disse skal lide rettslig straff (dikē) i form av evig tilintetgjørelse (olethros), borte fra Herrens ansikt og fra hans styrkes herlighet.

Septuaginta bruker verbet apollymi 13 ganger, og det oversetter kārat flere ganger i De kristne greske skrifter når det gjelder skjebnen til de onde.[5] Jesus bruker det tilsvarende substantivet apōleia («ødeleggelse») én gang med samme betydning,[6] og det samme er tilfellet i 2 Peter 3:7. Det hebraiske ordet karat — å bli avskåret fra livet — var skjebnen til onde mennesker iføkge De hebraiske skrifter, og samme tanke er tydeligvis grunnlaget for ordene olethros og apōleia.

Også i Jesu illustrasjon i Matteus 13:34–43, er betydningen av kārat grunnleggende. Han sammenligner de rettferdige med god sæd og de onde med ugress. Enden er at ugresset skal bli brent opp med ild[7], som betyr at de vil bli tilintetgjort (avskåret fra sin eksistens). Det greske ordet som er brukt for «å brenne, å brenne opp» i Matteus 13:40 er katakaiō, og i Septuaginta blir dette ordet brukt for å oversette kārat.[8]

Da Jesus brukte ordene i Matteus 25:46, snakket han hebraisk. Det er svært sannsynlig at han brukte verbet kārat, og at Matteus oversatte dette med kolasis. Dette er sannsynlig, fordi den ideen som kārat uttrykker, nemlig «å kutte av», er så nært forbundet med skjebnen til onde mennesker både i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter. Dessuten bruker Jesus ordet i vers 46 som en kontrast til liv og det å leve, og jeg kjenner ikke noe annet hebraisk ord enn kārat, med unntak av mūt («å dø») som bedre kan uttrykke det motsatte av det å leve.

Vi skal også huske at den grunnleggende betydningen av kolasis er den samme som karat har — grunnbetydningen av kolasis er å kutte greiner av trær, og grunnbetydningen av kārat er å kutte vekk et hvilket som helst objekt, innbefattet greiner av trær.[9] Det er riktig at de sju forekomstene av kolasis i Septuaginta aldri oversetter kārat. Men som vist ovenfor, refererer kolasis til en snublestein som forårsaket at folk blir avskåret fra livet. Derfor har kolasis og kārat den samme grunnbetydning, og de kan referere til de samme ting. Dette kan være grunnen til at Matteus valgte ordet kolasis i Matteus 25:46.

OVERSETTE3LSEN AV KOLASIS I MATTEUS 25:46 

Hva er den beste måten å oversette kolasis til norsk? Svaret må bli bygd på leksikalsk betydning og sammenhengen der det står. Hvis vi ser på det leksikalske materialet fra et kvantitativt synspunkt, kan vi se at de fleste eksempler i oldtidens skrifter har betydningen «straff», men ikke pine eller tortur. Kvantitative data kan være bedragerske, fordi den utenom-bibelske litteraturen hvor kolasis forekommer, også inneholder mye mytologi. Og vi kan ikke avgjøre betydningen av et ord som beskriver de ondes skjebne på grunnlag av mytologiske utsagn. Konklusjonen må derfor bli at fra et leksikalsk synspunkt kan kolasis både bety straff og det å kutte av noe.[10]

I De kristne greske skrifter finner vi to eksempler på verbet kolazō og to eksempler på  substantivet kolasis. I Apostlenes gjerninger 4:21 kan sammenhengen vise at kolazō betyr «straff», og NV96 har gjengivelsen «å straffe». Men vi kan ikke utelukke betydningen «å avskjære», det vil si «å drepe» i dette verset. I 1. Johannes 4:18 kan vi ikke på grunn av sammenhengen avgjøre den nøyaktige betydningen av kolasis, og NV96 har gjengivelsen «hemmende». Heller ikke i 2. Peter 2:9 kan vi avgjøres betydningen på grunn av sammenhengen. Og NV96 gjengir verbet kolazō med «avskjærelse». Det andre stedet hvor vi finner kolasis, er i Matteus 25:46. Sammenhengen er versene 31-46. og jeg siterer vers 41:

⁴¹ Og så skal han si til dem ved sin venstre side: ’Gå bort fra meg, dere som er blitt forbannet, til den evige ild som er beredt for Djevelen og hans engler.

Djevelen og hans engler vil bli tilintetgjort for alltid, og disse ordene av Jesus viser at geitene vil få den samme skjebnen. Så hvordan bør vi oversette kolasis til norsk i dette verset? Bibeloversetterne har to muligheter i Matteus 25:46, enten å bruke «straff» eller å bruke «avskjærelse». Fra et leksikalsk synspunkt er begge muligheter like gode. Men oversetternes oppgave er ikke bare å finne hvilke mulige betydninger et ord har, men de må også tenke på hvilket signal deres gjengivelse vi gi leserne og hvilke konnotasjoner leserne vil gjøre.

Vi kan bruke det greske ordet pornē som eksempel. Ordet refererer til en umoralsk kvinne, og det kan oversettes som «hore, prostituert, kurtisane, ludder, skjøge, gledespike, callgirl, gatepike og sexarbeider.» Alle ni ordene er gode oversettelser av pornē. Men hvilket ord skal en oversetter velge? Det avhenger først og fremst av sammenhengen, hvordan kvinnen er fremstilt. Men det avhenger også av lesernes assosiasjoner og konnotasjoner til det ord som velges.

I vår sammenheng står valget mellom «evig straff» og «evig avskjærelse». Som nevnt, er begge uttrykkene like gode fra et språklig synspunkt. Men hva kan vi si om assosiasjoner og konnotasjoner som leserne vil gjøre? Det er sant at en dødsdom er en straff. Men jeg er sikker på at få mennesker som har norsk som morsmål, vil oppfatte uttrykket «evig straff» som en referanse til dødsstraff. Det betyr at de fleste bibellesere vil oppfatte ordene: «disse skal gå bort til evig straff» som at de onde vil fortsette å leve etter døden og at de vil straffes uten ende.

Gjengivelsen «evig avskjærelse» er mer på linje med ordene i Matteus 25:41, om at geitene får samme skjebne som Djevelen og hans engler. De fleste bibellesere vi forstå ordene «evig avskjærelse» slik at geitene vi miste sine liv for alltid, og disse ordene kan ikke forbindes med en pine som varer evig. Basert på disse avveiningene er min oppfatning at gjengivelsen «evig avskjærelse» er den beste.

[1]. Fotnoten sier: Bokst.: «avkutting; avhogging; beskjæring». Gr.: kọlasin. Se fotn. til 1Jo 4:18.

[2]. NETS en engelsk oversettelse av den greske teksten i Septuaginta. 

[3]. Josephus, Antiquities 10.6.2.93.

[4]. De følgende 23 ord blir brukt: ‘eksolethreuō (utrydde): 77; koptō (kutte ned): 13; apollymi (ødelegge): 13, ekleipō (komme til kort), afaireo (ta vekk): 13; eksairo (løfte opp, fjerne): 10; ekkoptō (kutte av): 7; ektribō (ødelegge): 3; afistēmi(fjerne): 2; og afanizō (gjemme, ødelegge): 2. De følgende verb brukes én gang: syntribō (knuse), peritemnō (omskjære), eksollymi (ødelegge fullstendig), katakaiō (brenne opp), eksanaliskō (ødelegge), olethreuō (ødelegge), katakoptō (kutte i stykker), apokoptō (kutte ned), kataskapto (brenne ned), ekdyō (fjerne, ta vekk), typtō (slå). De to substantivene thladias(eunukk) og ektomias (en som er kastrert) også oversetter kārat.

[5]. Verbet finnes, for eksempel, i Matteus 10:28 i frasen «tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehenna».

[6]. Matteus 7:13.

[7]. I Matteus 13:42, leser vi om ugresset: «og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner.» Fordi ugress som blir kastet i en ildovn, vil brenne opp, må det at det at de gråter og skjærer tenner finne sted før ødeleggelsen av de mennesker som ugresset symboliserer.

[8]. I 2. Mosebok. 34:13 leser vi ifølge den hebraiske teksten:  “Men deres altere skal dere rive ned (nātats, «bryte ned»), og deres hellige støtter skal dere knuse (shābar, «knuse»), og deres hellige pæler skal dere hogge ned (kārat, «kutte»).» NETS er en engelsk oversettelse ac Septuaginta, og den siste setningen i dette verset sier: «Og de støpte bildene av deres guder skal dere brenne opp (katakaiō).»

[9]. Eksempler på kārat som blir brukt for å kutte gjenstander av tre, finner vi i 4. Mosebok 13:23, Dommerne  6:26, Job 14:7 og Jeremia 6:6.

[10]. Det er ikke merkelig at bestemte ord kan referere til forskjellige ting. Dette er tilfellet med ord som refererer til ugudelige menneskers skjebne. Ordet olethros kan foreksempel referere til total ødelggelse og til å kaste noe, og and apōleia kan referere til ødeleggelse eller til å miste noe.

BRUKEN AV ORDENE BASANIZŌ,BASANOS, BASANISMOS OG BASANISTĒS 

Den grunnleggende betydningen av basanizō og de tre beslektede ordene i ordbøker og leksika er «pine, å pine», og disse ordene forekommer 29 ganger i de kristne greske skrifter. Når objektet til verbet basanizō er en levende person, kan betydningen være «pine». Men ting og symboler kan også være objekter, og disse kan ikke føle smerte. Det viser at ordet ikke bare kan ha én betydning.

I alle språk blir forskjellige nyanser og betydninger knyttet til ord etter hvert som tiden går. Hvis ordet er et fysisk objekt, kan de oppstå betydninger knyttet til dets utseende, dets bruk, eller det som ordet representerer. Vi kan bruke det hebraiske ordet kæræn som eksempel. Dette ordet er et fysisk objekt, og den grunnleggende betydning er «horn». Horn kunne brukes til lagre parfyme, og ordet fikk betydningen «parfymedåse». (Job 42:14) Horn kunne også inneholde olje, og betydningen «beholder» oppsto. Et horn kunne også bli brukt som et musikkinstrument, man kunne blåse gjennom det, og det fikk betydningen «trumpet». (Josva 6:5) Et horn kunne også illustrere styrke. (Jeremia 48:25)  Ved soloppgang kunne solstrålene oppfattes som gigantiske horn, og «lysstråle» var også en betydning av ordet. (Habbakuk 3:4)

BETYDNINGEN AV BASANOS OG BESLEKTEDE ORD 

Ordet kæræn var et fysisk objekt, og ordet basanos var også et fysisk objekt. Vi leser i Dictionary of New Testament Theology, bind 3, side 855:

Basanos kommer fra det egyptiske ordet for prøvestein for gull (lydia lithos Baccyl Frag 14). Det finnes i klassisk gresk fra Pindars tid. Opprinnelig ble ordet brukt til testing, deretter turtur som en måte å teste på, og til slutt pine generelt.

Denne definisjonen gjelder klassisk gresk, og betydningen av ord er ofte forskjellig i klassisk gresk og nytestamentlig gresk. Ordet psykhē «sjel», for eksempel, refererer til dyr og mennesker som er sjeler, og sjelene kan dø. I klassisk greske referer psykhē til en åndelig del av mennesket som er udødelig. Det er klart at basanos i 1. Makkabeerbok, 2. Makkabeerbok fra det 2. århundre fvt. og i de apokryfiske bøkene 3. Makkabeerbok, 4. Makkabeerbok og Salomos visdom i mange tilfeller refererer til pine eller tortur. Dette er også tilfellet i noen passasjer i De kristne greske skrifter. Men i lys av eksemplet med kæræn må vi være åpen for at basanos også kan ha andre betydninger.

Som sitatet ovenfor viser, så var ordet basanos opprinnelig knyttet til et fysisk objekt, til en stein som ville få en gul stripe hvis et gullstykke ble gnidd mot den. Meningen var altså «prøvestein». Fordi ektheten av gull kunne bli testet, ble ordet også brukt for andre tester for å prøve ektheten av noe. Fordi tortur ofte ble brukt under forhør av fanger i fengslene, fikk ordet betydningen «forhør (testing) under tortur». Når det gjelder det beslektede ordet  basanistēs, så har The Greek-English Lexicon av Liddell og Scott følgende betydninger «examiner; questioner; torturer; gaoler» («en undersøker, en spørsmålsstiller, en torturist, en fangevokter». Før vi undersøker De kristne greske skrifter, skal vi se på hvordan ordet basanos ble brukt i Septuaginta.

BRUKEN AV BASANOS I SEPTUAGINTA 

Jesus snakket hebraisk, og Lukas brukte ordet basanos i en av Jesu lignelser. Hvilket hebraisk ord brukte Jesus? Matteus brukte ordet basanizō tre ganger, og Markus brukte det to ganger. Deres morsmål var hebraisk, og hvilke hebraiske ord tenkte de på? I Åpenbaringen blir basanizō brukt fem ganger og basanismos blir brukt seks ganger. Så det er viktig å se om De hebraiske skrifter kan gi oss noen data som kaster lys over betydningen av basanos og beslektede ord.

Tabell 1:4 viser de hebraiske ord som oversettes med basanos i Septuaginta og betydningen av disse. I det som følger, skal jeg drøfte hvert ord.

Tabell 1.4 Bruken av basanos i Septuaginta

	HEBREW TEXT	SEPTUAGINTA	BETYDNING
Esekiel 3:20	mikhshōl	basanos	dom/straff som fører til død
Esekiel 7:19	mikhshōl  ‘āwōn	basanos	dom/straff som fører til død
Esekiel 16:52	kelimmā:	basanos	dom/straff
Esekiel 16:54	nāsā kelimmā	basanos	dom/straff som fører til død
Esekiel 32:24	nāsā kelimmā	basanos	dom/straff som fører til død
Esekiel 32:30	nāsā kelimmā	basanos	dom/straff som fører til død
Esekiel 12:18	de’āgā	basanos	frykt, engstelse
1. Samuel 6:3	’āsham:	basanos	skyld, skyldoffer

Substantivet mikshōl blir oversatt to ganger med basanos i Septuaginta. Jeg begynner med verbet kāshal som tilsvarer substantivet miqshōl. Verbet kāshal har den aktive betydning «å snuble, falle» og den passive betydning «å felle» og den kausative betydningen «å bli overvunnet». (Kohlenberger og Mounce). Et eksempel som viser at også den aktive formen kan bety ødeleggelse, er Jesaias ord om begge Israels hus i 8:15:

¹⁵ Og mange blant dem kommer med sikkerhet til å snuble (kāshal) og falle (nāfall) og bli knust (shābar) og gå i snaren (yāqash) og bli fanget (lāqad).

De parallelle verbene «snuble», «falle» og «bli knust» peker på tilintetgjørelsen av folket. Substantivet som tilsvarer kāshal er mikhshōl, og dets betydning er «snubling, grunn eller anledning for snubling, snublestein». (BDB) Substantivet kan referere til folk som snubler og blir tilintetgjort. Dette ser vi i Jesaia 8:14, det verset som står foran verset som er sitert ovenfor:

¹⁴ Og han skal bli som et hellig sted, men også som en stein til å støte an mot (mikhshōl) og som en klippe til å snuble over for begge Israels hus, som en felle (pah) og som en snare (mōkēsh) for Jerusalems innbyggere.

Poenget her er at både verbet kāshāl («å snuble») og substantivet mikhshōl («en snublestein») kan referere til ødeleggelse for dem som er nevnt i sammenhengen. Substantivet mikhshol blir i Septuaginta-oversettelsen gjengitt med ordet basanos, som blir brukt i betydningen «pine» både i de apokryfiske bøker og i De kristne greske skrifter. Av ordets bruk i Septuaginta ser vi at det også har andre betydninger enn «pine».

DE HEBRAISKE ORD SOM BLIR OVERSATT MED BASANOS 

Det er to steder hvor Septuaginta oversetter mikhshōl med basanos. I det som følger, vil jeg vise at Septuaginta også oversetter mikhshōl med kolasis, og dette er viktig å forstå

Esekiel 3:20

²⁰ Og når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og likefram gjør urett og jeg må legge en snublestein (hebraisk: miqshol, gresk: basanos) foran ham, da skal han dø (mūt) fordi du ikke advarte ham. For sin synd skal han dø, og de rettferdige gjerninger som han gjorde, skal ikke bli husket, men hans blod skal jeg kreve tilbake av din hånd.

Som vi også ser i sitatene fra Jesaia 8:14, 15 ovenfor, så er det hebraiske ordet miqshōl et synonym for død. Dette betyr at det greske ordet basanos også kan refererer til døden og ikke bare til pine. Det ser vi tydelig i parallellen mellom «en snublestein» (mikhshōl) og «da skal han dø» (mūt) i verset ovenfor.

Esekiel 7:8, 9, 19

⁸ Nå skal jeg snart utøse min voldsomme harme over deg, og jeg vil fullbyrde min vrede mot deg, og jeg vil dømme deg etter dine veier og la alle dine vederstyggeligheter komme over deg. ⁹ Og mitt øye kommer ikke til å være bedrøvet, og jeg skal ikke føle medynk. I samsvar med dine veier skal jeg la det komme over deg selv, og dine egne vederstyggeligheter skal være i din midte; og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova, den som slår (nākā, drap. slakting).

 ¹⁹ Sitt sølv skal de kaste på gatene, og deres gull skal bli noe som er avskyelig. Verken deres sølv eller deres gull vil kunne utfri dem på Jehovas heftige vredes dag. Sine sjeler kommer de ikke til å mette, og sine innvoller kommer de ikke til å fylle, for det er blitt en snublestein (miqshōl) [Spetuaginta: basanos, straff] som er årsak til deres misgjerning.

Den siste setningen sier bokstavelig: ki (for) miqshōl (straff) ‘avōnām (deres synd) hāyā (det vil bli). Det hebraiske substantivet miqshol står parallelt med verbet nākā («drepe, slakte») ved slutten av vers 9. Derfor oversetter jeg miqshol med «straff», fordi miqshōl blir oversatt med  basanos i Septuaginta, og basanos kan referer til dom eller straff til døden eller dødsstraff.

Esekiel 16:52, 54

⁵² Bær også du din ydmykelse (kelimmā, basanos), når du må argumentere til fordel for dine søstre. På grunn av dine synder, som du handlet mer avskyelig i enn de, er de rettferdigere enn du. Og skam deg, du også, og bær din ydmykelse, idet du får dine søstre til å se rettferdige ut.’

⁵⁴ for at du skal bære din ydmykelse (kelimmā, basanos); og du skal føle deg ydmyket på grunn av alt det du har gjort, idet du trøstet dem.

Det hebraiske ordet kelimma forekommer i Esekiel 16:52. Den første forekomsten blir oversatt med basanos («straff»), og den siste forekomsten blir oversatt med atimia («vanære»). I 16:54 blir nāsā kelimmā oversatt med basanos («straff»). Ordene nāsā kelimmā («å bære ydmykelsen») peker på ansvar for gale handlinger, noe som impliserer straff. Men sammenhengen viser ikke hva straffen referer til.

Esekiel 32:24, 25, 30

²⁴ Der er Ẹlam og hele hennes folkemengde rundt omkring hennes grav, alle sammen drept, disse som falt for sverdet, de som har fart uomskåret ned til landet der nede, disse som har vakt skrekk for seg i de levendes land; og de skal bære sin ydmykelse (nāsā kelimmā, basanos) sammen med dem som farer ned i gravens dyp. ²⁵ Midt iblant drepte har de satt en seng til henne blant hele hennes folkemengde. Hennes gravsteder er rundt omkring den. De er alle sammen uomskårne, drept med sverdet, fordi skrekk for dem ble vakt i de levendes land; og de skal bære sin ydmykelse (kelimmā) sammen med dem som farer ned i gravens dyp. Midt iblant drepte er han blitt lagt.

³⁰ Det er der høvdingene fra nord er, alle sammen, og alle sidonerne, som har fart ned sammen med de drepte, skrekkinnjagende som de var på grunn av sin velde — skamfulle. Og de skal legge seg uomskåret hos dem som er drept med sverdet, og de skal bære sin ydmykelse (nāsā kelimmā, basanos) sammen med dem som farer ned i gravens dyp.

I versene 24 og 30 finner vi igjen ordene nāsā kelimmā, som er sterkere enn kelimmā alene, og som peker på ansvaret som vil føre til straff. I dette tilfellet er straffen døden, noe som blir vist av ordene «farer ned i gravens dyp».

Esekiel 12:18

Substantivet de’āgā har betydningen «frykt, angst, rastløshet» (Kohlberger og Mounce). Dette ordet blir oversatt med basanos i Esekiel 12:18 i Septuaginta:

¹⁸ «Menneskesønn, med skjelving skal du spise ditt brød, og med uro og med engstelse (de’āgā, basanos) skal du drikke ditt vann.

I dette eksemplet er det ingen forbindelse med straff eller død. Men de’āgā står parallelt med «skjelving» og har betydningen «frykt».

1 Samuel 6:3

Det hebraiske ordet ’āsham blir i Septuaginta oversatt med basanos. Substantivets betydning er:  «1. Å begå en overtredelse, en overtredelse, en skade. 2. Være eller bli skyldig i en overtredelse som krever et skyldoffer…3. Å bli funnet skyldig, å bære straffen.» (Louw og Nida)

Filistrene hadde erobret arken, og Gud straffet dem for denne handlingen. Derfor ønsket de å returnere arken til Israel, og vi leser I 1. Samuel 6:1-3:

¹ Og Jehovas ark befant seg i filisternes område i sju måneder. ² Og filisterne tilkalte så prestene og spåmennene og sa: «Hva skal vi gjøre med Jehovas ark? La oss få vite hvordan vi skal sende den tilbake til dens plass.» ³ Til dette sa de: «Hvis dere sender Israels Guds ark bort, så send den ikke bort uten en offergave, for dere bør avgjort bringe ham et skyldoffer (āsham, basanos) til gjengjeld. Da kommer dere til å bli helbredet, og det skal bli kjent for dere hvorfor hans hånd ikke viker fra dere.»

Substantivet basanismos finnes ikke i Septuaginta. Men verbet basanizō finnes én gang i 1. Samuel 5:3. Oversettelsen NETS har «plagued them» («plaget dem») som en oversettelse av basanizō. Men verbet som står parallelt med basanizō er patassō, og dets betydningeg er «slå, drepe». Vi har derfor ingen grunn til å tro at basanizō  innebærer noen form for pine. Setningen i Septuaginta hvor basanizō står, finnes ikke I den hebraiske teksten.

Konklusjonen er at ingen av de ni forekomstene av basanos i Septuaginta inneholder tanken om pine eller tortur, ikke engang en antydning om dette.

Dette er den viktigste delen av denne artikkelen

SUBSTANTIVET BASANOS HAR SAMME BETYDNING SOM SUBSTANTIVET KOLASIS

I den tidligere delen som drøftet substantivet kolasis, viste jeg at kolasis i Septuaginta kunne referere både til «dom/straff» og til «avskjærelse» (død). Fordi basanos i seks tilfeller oversetter det samme ordet som kolasis, må basanos være et synonym for kolasis og ha samme betydning. Dette ser vi i Tabell 1.5:

Tabell 1.5 Substantivene kolasis og basanos er synonymer

	HEBRAISK	SEPTUAGINTA	BETYDNING
Esekiel 14:3	mikhshōl  ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel 14:4	mikhshōl  ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel 14:7	mikhshōl  ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel 18:30	mikhshōl  ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel 44:12	mikhshōl  ‘āwōn	kolasis	dom/straff
Esekiel  43:10	kālam	kolasis	bli til skamme, dom/straff
Esekiel 12:18	rāzā	kolasis	skjelving
Esekiel 3:20	mikhshōl	basanos	dom/straff som innebærer død
Esekiel 7:19	mikhshōl  ‘āwōn	basanos	dom/straff som innebærer død
Esekiel 16:52	kelimmā:	basanos	dom/straff
Esekiel 16:54	nāsā kelimmā	basanos	dom/straff som innebærer død
Esekiel 32:24	nāsā kelimmā	basanos	dom/straff som innebærer død
Esekiel 32:30	nāsā kelimmā	basanos	dom/straff som innebærer død
Esekiel 12:18	de’āgā	basanos	frykt, angst
1 Samuel 6:3	’āsham:	basanos	skyld, skyldoffer

Den blå fargen viser fem forskjellige forekomster av mikhshōl āwōn blir i Septuaginta oversatt med kolasis med betydningen «dom/straff», og én forekomst av mikhshōl āwōn og én forekomst av mikshōl alene som er oversatt med basanos, med betydningen dom/straff som fører til døden.

Den grønne fargen viser at én forekomst av kālam er oversatt med kolasis med betydningen «bli til skamme» eller «dom/straff», og én forekomst av det tilsvarende substantivet kelimmā er oversatt med basanos med betydningen «dom/straff», og tre forekomster av nāsā kelimmā er oversatt med basanosmed betydningen «dom/straff til døden».

På grunn av disse paralellene er det ingen tvil om at kolasis og basanos kan ha betydningen «dom/straff» enten straff som fører til døden eller straff i andre situasjoner. Dette viser at det nesten universelle synspunktet blant bibeloversettere at basanos og beslektede ord i De kristne greske skrifter alltid referer til pine, er feilaktig.

BRUKEN AV BASANOS OG BESLEKTEDE ORD I DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER 

Verbet basanizō forekommer 12 ganger i De kristne greske skrifer, substantivet basanismos forekommer fem ganger, substantivet basanos forekommer tre ganger, og substantivet basanistēs forekommer én gang. Jeg skal nå analysere sammenhengen til disse ordene for å finne ordenes betydning. Tabell 1.6 viser de betydningene jeg har funnet, og nedenfor skal jeg drøfte ordene enkeltvis.

Matteus 4:24	basanos	smerte
Matteus 8:6	basanizō	pine
Matteus 8:29	basanizō	dømme/straffe
Matteus 14:24	basanizō	være hardt presset
Matteus 18:34	basanistēs	fangevokter
Markus 5:7	basanizō	dømme/straffe
Markus 6:48	basanizō	være hardt presset
Lukas 8:28	basanizō	pine
Lukas 16:23	basanos	pine
Lukas 16:28	basanos	pine
2. Peter 2:8	basanizō	pine
Åpenbaringen 9:5	basanismos2	pine
Åpenbaringen 9:5	bazanizō	pine
Åpenbaringen 11:10	bazanizō	pine
Åpenbaringen 12:2	basanizō	pine
Åpenbaringen 14:10	bazanizō	dømme/straffe
Åpenbaringen 14:11	bazanismos	dom/straff
Åpenbaringen 18:7	bazanismos	dom/straff
Åpenbaringen 18:10	bazanismos	dom/straff
Åpenbaringen 18:15	bazanismos	dom/straff

BRUKEN AV BASANISTĒS I MATTEUS 18:34

Substantivet basanistēs forekommer bare Matteus 18:34, og jeg siterer versene 18:32-35:

³² Da kalte hans herre ham til seg og sa til ham: ’Du onde slave, jeg ettergav deg hele denne gjelden da du bønnfalt meg. ³³ Burde ikke du til gjengjeld ha vist din medslave barmhjertighet, slik jeg også viste deg barmhjertighet?’ ³⁴ Hans herre, som var blitt oppegget til vrede, overgav ham dermed til fangevokterne (basanistēs), inntil han betalte tilbake alt han skyldte.  ³⁵ På samme måte vil også min himmelske Far behandle dere hvis dere ikke hver især av hjertet tilgir DERES bror.»

De engelsk oversettelsene New International Version og New Revised Standard Version har ordet «jailers» («fangevoktere»). Den norske 1930-oversettelsen har «dem som piner» og Nettbibelen har «å bli mishandlet av fangevoktere». Jeg er overrasket over at så mange bibeloversettelser har ord som «pine» og «mishandle» i dette verset.

En bibeloversetter skulle være nøye med ikke å lese ideer inn i sin ovrsettelse som ikke finnes i originalteksten. Det betyr at hvis en oversetter er sikker på betydningen av et ord, så bør han bruke denne betydningen. Men hvis han er usikker, eller ordet har flere betydninger, så burde han heller velge en generell betydning og ikke en spesiell betydning. Det er helt klart at basanistēs referrer til en fangevokter, og dette er ordets generelle betydning. Ved å bruke dette ordet vil oversetteren ikke signalisere noe om fangevokterens arbeid. Han kunne bruke tortur, eller han kunne bare være en som passet på fangene.

Kan vi være sikre på betydningen av ordet basanistēs? Hvis alle ord hvis første to stavelser er basan– alltid refererer til tortur, så hadde oversetteren gode grunner for å innbefatte pine eller tortur i oversettelsen. Men som vi ser i Tabell 1.5, så er dette ikke tilfellet. Som jeg allerede har vist, er det ingen av de åtte forekomstene av basanos i Septuaginta som refererer til noen form for pine eller tortur.

I moderne hebraisk betyr ordet ‘annot «tortur» og meanæ refererer til en som torturerer. Ingen av disse ordene forekommer i den hebraiske bibelteksten, og jeg har heller ikke funnet disse ordene i Mishna. Derfor kunne ikke Jesus ha brukt et hebraisk ord som refererer til en som torturerer, for det finnes ikke noe slikt ord i klassisk hebraisk. Grunnen er at tortur var forbudt av Moseloven. De som hevder at Jesus brukte et ord som referer til en som brukte tortur, bør kunne peke på hvilket hebraisk ord Jesus brukte, som Matteus oversatte til basanistēs.

Vi burde også tenke på Jesu ord i Matteus 18:34, 35:

 ³⁵ På samme måte vil også min himmelske Far behandle dere hvis dere ikke hver især av hjertet tilgir DERES bror.»

Å unnlate å tilgi sin bror er en liten synd i forhold til drap og seksuell umoral og andre alvorlige synder. Bibeloversettere som oversetter basanistēs med «dem som piner» eller «å bli mishandlet av fangevoktere» forteller i virkeligheten leserne at de som er skyldig i mindre synder, vil bli pint eller mishandlet etter at de er døde.

VERBET BASANIZŌ UTEN BETYDNINGEN «PINE»

Det er innlysende at slaven som ble satt i fengsel fordi han skyldte så mye penger, ikke ble mishandlet eller pint — han ble rett og slett overgitt til fangevokterne. En fangevokter brukte noen ganger tortur, men ikke alltid. Derfor kan ordet basanistēs også referere til en fangevokter, selv om han ikke brukte tortur. Dette forteller oss at hvis sammenhengen ikke tydelig viser at det er snakk om tortur, så kan vi ikke vite om ordene basanos, bazanizō eller basanistēs referer til tortur eller ikke. En sammenligning av noen få passasjer viser dette. Vi leser Matteus 14:24 (over) og Markus 6:48 (under):

  ²⁴ Nå var båten mange hundre meter fra land, og bølgene slo hardt (bazanizō) mot den, for vinden stod imot dem.

⁴⁸ Og da han så at det var hardt (bazanizō) for dem å ro, for vinden stod imot dem, kom han imot dem, omkring den fjerde nattevakt, gående på sjøen; men han ville gå forbi dem.

I 14:24 er båten intetkjønn entall, og verbet basanizō er presens partisipp intetkjønn entall. Det viser at det var båten og ikke personene ombord som var subjektet for bazanizō. Båten kunne ikke bli pint, men den ble kastet omkring av bølgene som slo hardt mot båten.

I Markus 6:48 er basanizō presens partisipp hankjønn akkusativ. Subjektet er «dem», som er 3. person flertall hankjønn akusativ. Båten kunne ikke bli pint når bølgene slo hardt mot den, og heller ikke disiplene kunne bli pint. Men de brukte mye krefter mens de rodde på grunn av bølgene. Begge passasjene viser bazanizō ikke behøver å referere til pine eller tortur.

Det er også tre eksempler hvor demonene som talte med Jesus brukte verbet basanizō. Vi leser Matteus 8:29 (over), Markus 5:7 (i midten) og Lukas 8:27-33 (under):

²⁹ Og se, de skrek og sa: «Hva har vi med deg å gjøre, Guds Sønn? Er du kommet hit for å pine (basanizō) oss før den fastsatte tid?»

⁷ og da han hadde ropt med høy røst, sa han: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Jeg tar deg i ed ved Gud at du ikke må pine (basanizō) meg.»

²⁷ Men da han gikk i land, kom en mann fra byen som var besatt av demoner, ham i møte. Han hadde i lengre tid ikke hatt klær på seg, og han oppholdt seg ikke hjemme, men blant gravstedene. ²⁸ Da han fikk se Jesus, ropte han høyt og falt ned for ham, og med høy røst sa han: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg, pin (basanizō) meg ikke.» ²⁹ (For han hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. I lang tid hadde den nemlig holdt ham fast, og han var gjentatte ganger blitt bundet med lenker og fotjern og holdt under bevoktning, men han pleide å sprenge lenkene og bli drevet av demonen til de øde stedene.) ³⁰ Jesus spurte ham: «Hva er ditt navn?» Han sa: «Legion», for mange demoner var gått inn i ham. ³¹ Og de fortsatte å bønnfalle ham om ikke å befale dem å fare av sted til avgrunnen (abyssos). ³² Nå gikk det en hjord med et anselig antall svin og beitet der på fjellet; så de bønnfalt ham om å la dem gå inn i dem. Og han gav dem lov. ³³ Da fór demonene ut av mannen og gikk inn i svinene, og hjorden styrtet utfor stupet og ned i sjøen og druknet.

I alle tre tilfeller talte demonene om situasjonen slik den var der og da. Jesus ville ikke pine demonene på noen måte, og demonene ventet heller ikke det. Det er to fraser som viser hva betydningen av basanizō er. Ifølge Matteus 8:29 ba demonen Jesus om ikke å basanizō dem «før den fastsatte tid», og ifølge Lukas 8:31 ba demonen Jesus ikke «å befale dem å fare avsted til avgrunnen».

Da Jesus var i graven deler av tre dager, skrev Paulus at han var i avgrunnen ifølge  Romerne 10:7. Avgrunnen er derfor det samme som graven, hvor det ikke er noe liv. Ifølge Åpenbaringen 20:2-3 vil Djevelen (og hans demoner) bli kastet i avgrunnen før Jesu tusenårige styre begynner. Dette er «den fastsatte tid» for at demonene skal bli bundet i avgrunnen. I Lukas 8:28 og 31 er det en parallell mellom «pin meg ikke» og «fare avsted til avgrunnen». Demonen ba derfor Jesus om ikke å kaste dem i avgrunnen der og da — før den fastsatte tid ved begynnelsen av Jesu tusenårige styre. Dette viser klart at basanizō i dette tilfellet og i de to andre tilfellene har betydningen «å dømme» eller «å straffe» demonene ved å kaste dem i avgrunnen.

Tabell 1.7 Ordene  basanos, basanismos og basanizō uten noe element av pine i Septuaginta og i De kristne greske skrifter

PASSASJER	HEBRAISK TEKST	SEPTUAGINTA	BETYDNING
Esekiel 3:20	mikhshōl	basanos	dom/straff som fører til døden
Esekiel 7:19	mikhshōl ‘āwōn	basanos	dom/straff som fører til døden
Esekiel 16:52	kelimmā:	basanos	dom/straff
Esekiel 16:54	nāsā kelimmā:	basanos	dom/straff som fører til døden
ESekiel 32:24	nāsā kelimmā:	basanos	dom/straff som fører til døden
Esekiel 32:30	nāsā kelimmā:	basanos	dom/straff som fører til døden
Esekiel 12:18	de’āgā	basanos	frykt, engstelse
1 Samuel 6:3	’āsham:	basanos	skyld, skyldoffer
PASSASJER		KRISTNE	BETYDNING
Matteus 18:34		basanistēs	fangevokter
Matteus 14:24		basanizō	være hardt presset
Markus 6:48		basanizō	være hardt presset
Matteus 8:29		basanizō	dømme/straffe
Markus 5:7		basanizō	dømme/straffe
Lukas 8:28		basanizō	dømme/straffe
Åpenbaringen 14:10		basanizō	dom/straff dom fører til døden
Åpenbaringen 14:11		basanizō	dom/straff dom fører til døden
Åpenbaringen 18:7		basanismos	dom/straff dom fører til døden
Åpenbaringen 18:10		basanismos	dom/straff dom fører til døden
Åpenbaringen 18:15		basanismos	dom/straff dom fører til døden
Åpenbaringen 20:10		basanizō	dom/straff dom fører til døden

ORDENE BASANOS, BASANISMOS OG BASANIZŌ MED BETYDNINGEN «PINE»

Vi finner illustrasjonen om den rike mann og Lasarus i Lukas 16:23-28. Her blir basanos brukt én gang.

Lukas 16:23-28

¹⁹ Men det var en mann som var rik, og han pleide å kle seg i purpur og lin og gledet seg dag etter dag i stor prakt. ²⁰ Men en tigger som het Lạsarus, pleide å bli lagt ved porten hans, full av åpne sår, ²¹ og han ønsket å mette seg med det som falt fra den rikes bord. Ja, endog hundene pleide å komme og slikke de åpne sårene hans.

²² Også den rike mannen døde og ble begravet. ²³ Og han slo sine øyne opp i Hạdes, hvor han var i pinsler (basanos), , og han så Abraham langt borte og Lạsarus på plassen ved hans bryst. ²⁴ Da ropte han og sa: ’Far Abraham, ha barmhjertighet med meg og send Lạsarus for å dyppe fingertuppen sin i vann og kjøle min tunge, for jeg pines (odynaō) i denne flammende ilden.’ ²⁵ Men Abraham sa: ’Barn, husk at du fikk dine goder fullt ut i din levetid, men Lạsarus i tilsvarende grad de skadelige ting. Men nå trøstes han her, mens du pines (odynaō).²⁶ Og foruten alt dette er det blitt satt en stor kløft  mellom oss og dere, slik at de som vil gå herfra og over til dere, ikke kan det, og heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.’ ²⁷ Da sa han: ’I så fall ber jeg deg, far, om å sende ham til min fars hus — ²⁸ for jeg har fem brødre — så han kan avlegge et grundig vitnesbyrd for dem, for at ikke de også skal komme til dette pinestedet.’

Verbet odynaō betyr «å føle smerte eller pine», og den samme betydning har substantivet i denne sammenhengen. Både De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter forteller at hadēs, som er nevnt i vers. 23, er graven, hvor det ikke finnes bevissthet. Jesu ord er en illustrasjon som muligens pekte på fariseerne som var glad i penger (16:14), akkurat som den rike mannen. Hvis en person bokstavelig ble pint i en flammende ild, ville ikke en dråpe vann stille hans tørst (vers 24).

I illustrasjonen i 15:11–32 blir døden brukt symbolsk. Vers 32 sier: «Din bror var død, men er blitt levende». Men den fortapte sønn hadde ikke vært død. At døden blir brukt på denne måten i denne beretningen, viser at det slett ikke er merkelig om døden også blir brukt på en symbolsk måte i lignelsen om den rike mann og Lasarus.

Vi han også vurdere beretningen i 15:1-13. Hvis dette ikke var en illustrasjon, ville Jesus godkjenne lovløse handlinger, fordi vers 8 sier at Jesus roste den urettferdige slaven. Illustrasjoner kan ikke bli tatt bokstavelig, men de blir fortalt for å understreke visse poenger. Derfor kan vi ikke hevde at ordene om den rike mann og Lasarus viser at de som dør, vil bli pint i en flammende ild.

Matteus 8:5, 6

Det er også et eksempel på at verbet basanizō har betydningen «å føle smerte», og det er i Matteus 8:5, 6:

⁵ Da han gikk inn i Kapẹrnaum, kom en offiser til ham og bønnfalt ham ⁶ og sa: «Herre, min tjener ligger lam i huset og har forferdelige (deinōs) smerter (bazanizō).»

Tjeneren var syk, og ordene deinōs og basanizō viser at han hadde sterke smerter.

Den siste boken i Bibelen er Åpenbaringen som Jesus ga til Johannes. I denne boken forekommer substantivet basatismos seks ganger og verbet bazanizō forekommer fem ganger. Åpenbaringen 1:1 sier at boken skal vise sine slaver «de ting som snart skal skje», og dette blir fremstilt «i tegn». Boken er altså ikke en historisk beretning, men mange deler blir presentert på en figurativ eller symbolsk måte.

Åpenbaringen 9:5, 6

⁵ Og det ble gitt gresshoppene, ikke å drepe dem, men at disse skulle bli pint (bazanizō) i fem måneder, og deres pine (bazanismos) var som den pine (bazanismos) en skorpion volder når den stikker et menneske. ⁶ Og i de dager skal menneskene søke døden, men slett ikke finne den, og de skal ønske å dø, men døden fortsetter å flykte fra dem.

Fordi illustrasjonen nevner stikk av skorpioner, blir det vist at den passive formen av verbet basanizō forteller at folk ble pint, og det samme blir vist ved bruken av substantivet basanismos.

Åpenbaringen 11:10 

¹⁰ Og de som bor på jorden, fryder seg over dem og gleder seg, og de skal sende gaver til hverandre, for disse to profetene pinte (basanizō) dem som bor på jorden.

Verbet basanizō i dette verset har betydningen «å pine». Men dette er ikke en bokstavelig pine på legemet. Men det er sinnene til menneskene som blir pint på grunn av handlingene til de to vitnene.

Åpenbaringen 12:1, 2 

¹ Og et stort tegn ble sett i himmelen, en kvinne kledd med solen, og månen var under hennes føtter, og på hennes hode var det en krone av tolv stjerner, ² og hun var gravid. Og hun roper i sine veer og i sin smerte (basanizō) for å føde.

I dette verset refererer verbet basanizō til fødselssmerter.

ORDENE BASANISMOS OG BASANIZŌ MED BETYDNINGEN «DOM» ELLER «STRAFF»

Det er klart at de to betydningene kolasis har, er «straff» og «avskjærelse», og betydningen er aldri «pine». Tabell 1.5 viser at kolasis og bsasanos er synonymer og kan ha samme betydning. Derfor er det et solid språklig grunnlag for å oversette begge disse substantiver foruten basanizō  med «dom» eller «å dømme» eller med «straff» eller «å straffe» og ikke med «pine» eller «å pine». Flere eksempler vil følge.

Det er tre situasjoner med dommer hvor nesten alle bibeloversettelser konsekvent oversetter basanizō og basanismos med «pine» eller «å pine». Vi skal nå se på disse situasjonene.

DOMMEN OVER BABYLON DEN STORE

ÅPENBARINGEN 18:6, 7, 8, 10, 15

⁶ Gi henne igjen slik som hun selv har gitt, og gjør dobbelt så mye mot henne, ja det dobbelte av de ting hun har gjort; i det beger hvor hun skjenket en blanding, skal dere skjenke dobbelt så mye av blandingen til henne. ⁷ I den grad hun har herliggjort seg selv og levd i skamløs overdådighet, i den grad skal dere gi henne pine (basanismos) og sorg (pathos). For i sitt hjerte fortsetter hun å si: ’Jeg sitter som dronning, og jeg er ikke enke, og jeg skal aldri se sorg.’ ⁸ Derfor skal hennes plager komme på én dag, død og sorg og hungersnød, og hun skal bli fullstendig brent opp med ild, for Jehova Gud, som har dømt henne, er sterk.

¹⁰ mens de står på avstand på grunn av sin frykt for hennes pine (basanismos) og sier: ’Ve, ve, du store by, Babylon, du sterke by, for på én time er din dom kommet!’

¹⁵ Kjøpmennene som reiste med disse ting og ble rike på grunn av henne, skal stå på avstand på grunn av sin frykt for hennes pine (basanismos), og de skal gråte og sørge.

Babylon den store er et symbol på organisasjoner, og organisasjoner kan ikke bli pint. Ordene «gi henne igjen» i vers 6 er aorist imperativ 2. person flertall. Engelen taler til to eller flere engler som må gi Babylon den store det samme som hun har gitt andre. Ordet «gi» i vers 7 er også aorist imperativ 2. person flertall. De greske ordene basanos og penthos er oversatt med «pine og sorg», og dette er noe som andre vil gi henne.

Babylons plager blir beskrevet i vers 8 som «død og sorg og hungersnød, og hun skal bli fullstendig brent opp med ild».

Vi merker oss at pine ikke er nevnt blant plagene. Og som nevnt, kan ikke organisasjoner pines. Tabell 1.5 viser at basanos i fem tilfeller i Septuaginta refererer til dom eller straff som innebærer død, og i tre tilfeller refererer basanos til dom eller straff  i evangeliene. Derfor oversetter jeg også de tre forekomstene av basanismos i Åpenbaringen 18:8-15 som «straff». Dette passer også med at i vers 10 står ordene «straff» og «dom» parallelt

Avhengig av sammenhengen kan et verb i grunnspråket oversettes med et substantiv og omvendt. Jeg gjengir versene 7, 10 og 15 på følgende måte, med forandringene i rød skrift:

⁷ I den grad hun har herliggjort seg selv og levd i skamløs overdådighet, i den grad skal dere straffe henne (basanismos) og gi henne sorg (pathos).

¹⁰ mens de står på avstand på grunn av sin frykt for hennes straff (basanismos) og sier: ’Ve, ve, du store by, Babylon, du sterke by, for på én time er din dom kommet!’

¹⁵ Kjøpmennene som reiste med disse ting og ble rike på grunn av henne, skal stå på avstand på grunn av sin frykt for hennes straff (basanismos), og de skal gråte og sørge.

Elleve tilfeller av ordene med basan- som de første to stavelsene i Tabell 1.8, har betydninger som ikke har noe med pine å gjøre, og seks av ordene inkluderer pine i en eller annen form.

Tabell 1.8 Bruken av basanos, basanismos, basaniastēs og basanizō

Mattheus 8:29	basanizō	dømme/straffe
Mattheus 14:24	basanizō	være hardt presset
Mattheus 18:34	basanistēs	fangevokter
Markus 5:7	basanizō	dømme/straffe
Markus 6:48	basanizō	være hardt presset
Lukas 8:28	basanizō	dømme/straffe
Mattheus 4:24	basanos	pine
Mattheus 8:6	basanizō	pine
Lukas 16:23	basanos	pine
Lukas 16:28	basanos	pine
2. Peter 2:8	basanizō	pine
Åpenbaringen 9:5	basanismos2	pine
Åpenbaringen 9:5	bazanizō	pine
Åpenbaringen 11:10	bazanizō	pine
Åpenbaringen 12:2	basanizō	pine
Åpenbaringen 14:10	bazanizō	dom/straff som fører til døden
Åpenbaringen 14:11	bazanismos	dom/straff som fører til døden
Åpenbaringen 18:7	bazanismos	dom/straff som fører til døden
Åpenbaringen 18:10	bazanismos	dom/straff som fører til døden
Åpenbaringen 18:15	bazanismos	dom/straff som fører til døden
Åpenbaringen 20:10	bazanizō	dom/straff som fører til døden

«DE SKAL BLI PINT DAG OG NATT FOR EVIG OG ALLTID» — ÅPENBARINGEN  20:10

Jeg begynner med å sitere sammenhengen, som er 20:7-10:

Og så snart de tusen år er endt, skal Satan bli sluppet løs fra sitt fengsel, ⁸ og han skal gå ut for å villede de nasjoner som er ved jordens fire hjørner, Gog og Mạgog, for å samle dem til krigen. Tallet på disse er som havets sand. ⁹ Og de rykket fram over jordens bredde og omringet de helliges leir og den elskede by. Men ild kom ned fra himmelen og fortærte dem. ¹⁰ Og Djevelen, som villedet dem, ble kastet i ild- og svovelsjøen, hvor både villdyret og den falske profet allerede var; og de skal bli pint (bazanizō) dag og natt for evig og alltid.

De forskjellige tablåene i Åpenbaringen er tegn og symboler. Men ordene som uttrykker tablåene har bokstavelige betydninger. Dette betyr at hvis basanizō i 20:10 har betydningen «å pine», så må denne pinen være bokstavelig. Derfor er det viktig å finne den virkelige betydningen av ordet i denne sammenheng. Først skal jeg vise at verbet basanizō i denne teksten ikke betyr «pine», og deretter skal jeg vise hva den virkelige betydningen er.

Det er tre forskjellige størrelser som er nevnt, og det er villdyret, den falske profet, og Djevelen. To av disse er symboler for organisasjoner, nemlig villdyret og den falske profet. Vi kan ikke ta Den Europeiske Unionen og kaste den i Atlanterhavet, og heller ikke kan vi kaste villdyret og den falske profet i en bokstavelig ildsjø. For å kunne pines i all evighet må villdyret, den falske profet og Djevelen leve evig. Men verken organisasjonene eller Djevelen har iboende evig liv. Jeg vil også peke på at Guds personlighet, slik vi ser den i Bibelen, vil utelukke at noen skapninger ble pint i all evighet. Alle disse faktorene utelukker den muligheten at bazanizō i vers 10 betyr «pine».

For å illustrere den situasjonen som er beskrevet I Åpenbaringen 20:10, vil jeg igjen sitere Markus 5:6, 7 (over) and Matteus 8:29 (i midten) of Lukas:

⁶ Men da han på avstand fikk øye på Jesus, løp han bort og bøyde seg ærbødig for ham, ⁷ og da han hadde ropt med høy røst, sa han: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Jeg tar deg i ed ved Gud at du ikke må pine (basanizō) meg.»

²⁹ Og se, de skrek og sa: «Hva har vi med deg å gjøre, Guds Sønn? Er du kommet hit for å pine (basanizō) oss før den fastsatte tid?».

²⁷ Men da han gikk i land, kom en mann fra byen som var besatt av demoner, ham i møte. Han hadde i lengre tid ikke hatt klær på seg, og han oppholdt seg ikke hjemme, men blant gravstedene. ²⁸ Da han fikk se Jesus, ropte han høyt og falt ned for ham, og med høy røst sa han: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg, pin (basanizō) meg ikke.» ²⁹ (For han hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. I lang tid hadde den nemlig holdt ham fast, og han var gjentatte ganger blitt bundet med lenker og fotjern og holdt under bevoktning, men han pleide å sprenge lenkene og bli drevet av demonen til de øde stedene.) ³⁰ Jesus spurte ham: «Hva er ditt navn?» Han sa: «Legion», for mange demoner var gått inn i ham. ³¹ Og de fortsatte å bønnfalle ham om ikke å befale dem å fare av sted til avgrunnen (abyssos). ³² Nå gikk det en hjord med et anselig antall svin og beitet der på fjellet; så de bønnfalt ham om å la dem gå inn i dem. Og han gav dem lov. ³³ Da fór demonene ut av mannen og gikk inn i svinene, og hjorden styrtet utfor stupet og ned i sjøen og druknet.

Mennene som ropte, var besatt av demoner, og det var demonene som talte. Demonene talte om tiden der og da — dette blir vist av ordene: «Er du kommet hit for å pine (basanizō) oss før den fastsatte tid?» Jesus kunne drive ut demonene, men han kunne på ingen måte pine dem. Og demonenes bønn var ikke at han skulle unnlate å pine dem. Vi ser dette klart når vi sammenligner versene 28 og 32, hvor betydningen av basanizō ikke er å pine, men å gi ordre til at demonene blir kastet i avgrunnen.

Da Jesus var i graven i deler av tre dager, sier Paulus i Romerne 10:7 at han var i avgrunnen. Avgrunnen er derfor graven hvor det ikke er liv. Ifølge Åpenbaringen 20:2-3 skal Djevelen (og hans demoner) bli kastet i avgrunnen før Jesu tusenårige styre begynner. Dette er «den fastsatte tid» for demonene til å bli bundet i avgrunnen. I Lukas 8:28 og 31 er det en parallell mellom ordene «pin meg ikke» og «fare avsted til avgrunnen». Demonene ba derfor Jesus om at han ikke måtte kaste dem i avgrunnen der og da, før «den fastsatte tid». Dette viser klart at basanizō i dette tilfellet og i de to andre stedene vi drøfter, har betydningen «å dømme» eller «å straffe» demonene ved å kaste dem i avgrunnen.

Denne situasjonen har betydning for Åpenbaringen 20:10, fordi demonene ber Jesus om ikke å kaste dem i avgrunnen før «den fastsatte tid». Det som demonene ventet av Jesus der og da, var det samme som de ville vente i fremtiden ved den siste dom.

Jeg tar verbet basanizō i futurum passive i Åpenbaringen 20:10 i samme betydning som situasjonen med demonene og Jesus, nemlig i betydningen «dom» eller «straff»:

¹⁰ «Og Djevelen, som holdt på med å villede dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor dyret og den falske profet var; og de vil bli dømt [straffet] (basanizō) dag og natt for evig og alltid.»

I tekstene som gjaldt Babylon den store, oversatte jeg basanizō med «straffe» og basanismos med «straff». Men jeg kunne ha bruke «dømme» og «dom» i stedet. Men i den situasjonen synes jeg «å straffe» var bedre enn «å dømme». I Åpenbaringen 20:10 er situasjonen annerledes. Hvis jeg laget følgende ovesettelse: «deres straff vil vare dag og natt for evig og alltid», kunne det oppfattes slik at de som er nevnt, ville være i live, og at de kunne føle straffen dag og natt. Derfor bruker jeg «dom» i stedet for «straff». Bildebruken i vers 10 har paralleller i De hebraiske skrifter. Et eksempel er dommen over Edom, slik vi leser i Jesaia 34:9-10:

⁹ Og hennes elver skal bli forvandlet til bek, og hennes støv til svovel; og hennes land skal bli som brennende bek.¹⁰ Verken natt eller dag skal det bli slokket; til uavgrenset tid skal dets røyk fortsette å stige opp. Fra generasjon til generasjon skal hun være uttørket; aldri i evighet skal noen dra gjennom henne.

For å vise at Edom skulle bli fullstendig ødelagt uten håp om en gjenopprettelse, sier teksten at ilden vil brenne dag og natt og at røyken vil stige opp til uavgrenset tid.[1]

«HAN SKAL BLI PINT MED ILD OG SVOEL» — ÅPENGARINGEN 14:10

Jeg begynner med å sitere sammenhengen for vers 10, nemlig 14:9-12:

⁹ Og enda en engel, en tredje, fulgte etter dem og sa med høy røst: «Hvis noen tilber villdyret og dets bilde og får et merke på sin panne eller på sin hånd, ¹⁰ da skal han også drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal bli pint med ild og svovel for de hellige englers øyne og for Lammets øyne. ¹¹ Og røyken av deres pine (basanismos) stiger opp for evig og alltid, og dag og natt har de ingen hvile, de som tilber villdyret og dets bilde, og enhver som får dets navns merke. ¹² Det er her det betyr utholdenhet for de hellige, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.»

Ordene i Åpenbaringen 14:10 gjelder levende mennesker. Og slik de er gjengitt i forskjellige bibeloversettelser, inkludert NV96, så viser de klart at mennesker skal bli pint. Verbet basanizō i dette verset står i futurum passiv, slik verbet også gjør i Åpenbaringen 20:10. Meningen må være den samme som i 20:10. Og billedbruken er den samme som i Jesaia 34:9, 10, med svovel og brennende bek, og røken som stiger opp til uavgrenset tid, slik som det er sitert ovenfor.

Setningen: «Og røyken av deres pine (basanismos) stiger opp for evig og alltid» reiser tvil om betydningen av oversttelsen «pine» for basanizō. Det kommer ingen røyk fra folk som blir pint. Men hvis basanismos refererer til straff eller dom, kan vi si at røyken, eller minnet om straffen eller dommen stiger opp for evig og alltid, akkurat som I tilfellet med Edom.

Jeg oversetter siste del av vers 10 og vers 11 på følgende måte:

¹⁰…og han skal bli dømt [straffet] (basanizō) med ild og svovel foran de hellige engler og foran Lammet   Og røyken av deres dom [straff] (basanismos) skal fortsette å stige opp for evig og alltid. Og dag og natt vil de ikke ha hvile, de som fortsetter å tilbe dyret og dets bilde — og hvis noen tar dets navns merke.

Min oversettelse avviker fra NV96 fordi jeg setter punktum etter «alltid», fordi det som følger ikke er forbundet med det som blir sagt om dommen. Alle verbene i den følgende greske teksten står i gresk presens, noe som indikerer at mangelen på hvile dag og natt, ikke er noe som skjer etter at folk tar dyrets merke og blir straffet. Men denne mangel på hvile er noe som oppleves mens de tar dyrets merke og fortsetter å tilbe dyret.

Men hvem er de som blir dømt (straffet)? Det er to greske ord som kan gi svar på dette spørsmålet. Det første er proskyneo, som betyr «å vise ærbødighet» eller «å tilbe». I denne teksten må betydningen være «tilbe». Dette verbet er gresk presens, noe som viser at det refererer til en tilbedelse som fortsetter uten å stoppe. Det kan bli sammenlignet med Johannes 17:3 hvor ginoskō, som betyr «å vite» eller «kjenne», som også står i gresk presens, viser til en prosess med å tilegne seg kunnskap som ikke stopper.

Subjektet i vers 10 er «han», og subjektet i vers 11 er «de». Versene 1-4 refererer til dem som er nye skapninger, som er blitt adoptert av Gud som hans sønner, og som regjerer med Jesus Kristus fra det himmelske Sions fjell. De har ikke «besmittet seg med kvinner» (vers 4), slike som Babylon den store. Men de som blir dømt, har besmittet seg med villdyret ved å tilbe det og ta dets merke. Derfor får de en ugunstig dom.

At disse personene tilhører gruppen som teller 144,000, som står på det himmelske Sions fjell, blir også vist i vers 12:

¹² Det er her det betyr utholdenhet for de hellige, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.»

Bare de som tilhører Gruppen på 144 000 blir kalt «de hellige». Og dette verset er en formaning til dem om å bevare sin utholdenhet og troen på Jesus, og ikke tilbe villdyret og ta dets merke. I Matteus 12:31, 32 sier Jesus.

 ³¹ Derfor sier jeg dere: All slags synd og bespottelse skal bli menneskene tilgitt, men bespottelse mot ånden skal ikke bli tilgitt. ³² For eksempel: Enhver som taler et ord mot Menneskesønnen, ham skal det bli tilgitt; men enhver som taler mot den hellige ånd, ham skal det ikke bli tilgitt, nei verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme.

Jesus kjøpte alle Adams etterkommere da han døde, og de fleste av disse vil få en oppstandelse på den tusen år lange dommens dag. Jesu ord viser at «all slags synd og bespottelse» vil bli tilgitt». Og dette inkluderer også tilbedelsen av villdyret og å ta dets merke. Men synd mot den hellige ånd vil ikke bli tilgitt, og ordene i Hebreerne 6:4-6 kaster lys over denne synden:

 ⁴ For når det gjelder dem som én gang for alle er blitt opplyst, og som har smakt den himmelske frie gave, og som har fått del i hellig ånd, ⁵ og som har smakt Guds gode ord og den kommende tingenes ordnings krefter, ⁶ men som har falt fra, så er det umulig å vekke dem til anger igjen, for de pælfester på nytt Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam.

Disse ordene viser til dem «som har smakt den himmelske frie gave» og som vil være blant de 144 000 medregenter med Jesus. De som er nevnt i disse versene, har forkastet Jesu gjenløsningsoffer, og derfor «er det umulig å vekke dem til anger igjen».

Beskrivelsen av dem som er nevnt i Åpenbaringen kapittel 14,viser at de tilhører den samme gruppen, og derfor vil de bli dømt.

Konklusjonen er at de som vil bli dømt (basanizō) ifølge 14:10, ikke er mennesker i verden generelt, men denne dommen gjelder bare dem som tilhører gruppen av 144 000.

[1]. Det er mulig at uttrykket «sjøen som brenner med ild og svovel» er basert på det som skjedde med Sodoma og Gomorra. Ild og svovel kom ned fra himmelen og utslettet byene. (1. Mosebok 19:24, 25) Årsaken kan ha vært en eksplosjon i olje og gass i området, hvor det også var lag med jordbek og salt. Uansett sank området der Sodoma og Gomorra lå, og Dødehavet  oversvømte det området hvor byene lå. (1. Mosebok 14:3) På denne måten ble byene først ødelagt av ild og svovel, og deretter ble de fullstendig utslettet av Dødehavet som dekket dem. Det er mulig at disse to tingene har blitt satt sammen til uttrykket: «sjøen som brenner med ild og svovel», og betydningen er «den annen død». (Åpenbaringen 20:14)

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER  

Nesten alle norske bibeloversettelser viser at de som tilber villdyret og tar dets merke, vil bli pint, og at villdyret, den falske profet og Djevelen vil bli pint for evig og alltid.

 Grunnen til at bibeloversetterne konsekvent gjengir ord hvor de første to stavelser er basan– med pine eller lignende ord, er at de slavisk følger de betydninger av ord som greske leksika oppgir. Og de har ikke selv forsket på bibelteksten for å se hvordan forskjellige ord blir brukt der. Mange forfattere av greske leksika har heller ikke foretatt noen omfattende forskning. Men i mange tilfeller kopierer de bare de betydninger som tidligere leksika har ført opp.

Ord i de bibelske språkene kan ha forskjellige betydninger. I begynnelsen illustrerte jeg det med det hebraiske ordet kæræn. Grunnbetydingen er «horn», men ordet kan også ha betydningen lysstråle. Og det tilsvarende verbet kāran kan ha betydningen «å skinne» eller «å sende ut lysstråler».

Da Moses kom ned fra fjellet med de to tavlene med de ti bud (2. Mosebok 34:29), skinte hans ansikt og det sendte ut lysstråler. Da Hieronymus oversatte den latinske Vulgata, misforsto han verbet kāran og trodde at det betydde «å ha horn». Derfor brukte han det latinske substantivet cornu («horn») og adjektivet cornutus («hornet»). Michelangelo leste om Moses i Vulgata, og derfor laget han en statue hvor Moses hadde to horn.

Når bibeloversetterne viser at Babylon den store skal bli pint, og at villdyret, den falske profet og Djevelen skal bli pint i all evighet, så gjør de den samme feilen som Hieronymus gjerde. De har laget oversettelser «med horn», for å si det slik, og de har forleder leserne.