«DET HIMMELSKE KALL» OG «DEN KOMMENDE BEBODDE JORD» I FØLGE HEBREERBREVET

HEBREERNES HIMMELSKE KALL  

Poenget i denne delen er å vise at hebreerne, som blir referert til med pronomenene vi og oss hadde håpet om at de i oppstandelsen skulle få åndelige legemer og leve sammen med Jesus Kristus i himmelen. Vi har identifisert hebreerne som Guds sønner og Jesu brødre, og som de som skal oppnå evig frelse. Denne frelsen blir beskrevet i 3:1:

¹ Derfor, hellige brødre, som har del i det himmelske kall (klēris epourianios), tenk på den apostel og øversteprest som vi bekjenner — Jesus.

Paulus bruker lignende ord i Filipperne 3:14, 20, 21 (over) og 1. Tessaloniker 2:12 (under):

¹⁴ jager jeg framover mot målet etter seiersprisen, Guds kall oppad ved Kristus Jesus.

²⁰ Hva oss angår, så er vårt borgerskap i himlene, og derfra venter vi også ivrig på en frelser, Herren Jesus Kristus, ²¹ som skal omdanne vårt ydmykede legeme så det blir gjort likt hans herlige legeme, i samsvar med virkningen av den kraft som han har, endog til å underlegge seg alle ting.

¹² for at dere skulle fortsette å vandre verdig for Gud, som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.

Det himmelske kall er det samme som «Guds kall oppad», og dette betyr at «deres borgerskap er i himlene», slik Filipperne 3:14, 20 sier. Paulus bekrefter de kristnes borgerskap i himlene ved å skrive i 1. Tessaloniker 2:12 at de var kalt til det himmelske rike. En annen beskrivelse for denne gruppen finner vi i Hebreerne 3:6 hvor det sies at de er Guds hus:

⁶ men Kristus var trofast som Sønn over Hans hus. Vi er Hans hus, hvis vi inntil enden standhaftig holder fast ved vår frimodighet i tale og vår stolthet over håpet.

Hebreerne hadde også del i den nye pakt, slik vi leser i 8:10, 11 (over) og 9:20 (under):

¹⁰ «’For dette er den pakt som jeg skal slutte med Israels hus etter de dager,’ sier Jehova. ’Jeg vil legge mine lover i deres sinn, og i deres hjerter skal jeg skrive dem. Og jeg vil bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.» ¹¹ Og de skal slett ikke lære enhver sin medborger og enhver sin bror og si: «Kjenn Jehova!» For de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største blant dem. ¹² For jeg skal være barmhjertig overfor deres urettferdige gjerninger, og jeg skal aldri mer komme deres synder i hu.’»

²⁰ «og sa: «Dette er paktens blod, den pakt som Gud har pålagt dere.»

I Hebreerne kapitlene 9 og 10 blir delene av tabernaklet og ofrene, som var profetiske forbilder, drøftet. Jesus Kristus er den motbilledlige øversteprest og hebreerne blir fremstilt som prester. Jeg siterer 10:19-22; 9:24 (over) and 13:11 (under):

¹⁹ Derfor, brødre, ettersom vi ved Jesu blod har frimodighet når det gjelder veien inn til det hellige sted (tōn hagiōn), ²⁰ den som han har innviet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si hans kjød,²¹ og ettersom vi har en stor prest over Guds hus, ²² la oss da tre fram med sanne hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter stenket og derved renset fra en ond samvittighet og fått våre legemer badet med rent vann.

²⁴ For Kristus gikk ikke inn på et hellig sted som er gjort med hender, og som er et avbilde av virkeligheten, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss.

¹¹ For kroppene av de dyr hvis blod øverstepresten for synd bringer inn på det hellige sted, blir brent opp utenfor leiren.

Det aller helligste i Tabernaklet blir i 10:19 uttrykt med de greske ordene tōn hagiōn («det helligste»), og at formen er genitiv flertall vise til noe som er eid av tōn hagiōn, og det må være «sted» («det helligste sted»). NW96 oversetter uttrykket med «det hellige sted», og Bibel 2024 har «helligdommen». I 13:11 blir de samme greske ordene brukt. Men fordi uttrykket står som adverbial, får ordene akkusativformen ta hagia. Jeg har sitert 13:11, fordi setningen sier at ypperstepresten tok dyreblod inn i «det hellige sted». Dette viser at «det hellige sted» er det samme som Det aller helligste i Tabernaklet.

I 10:22 blir pronomenet oss brukt, og det refererer til hebreerne som blir fremstilt som prester  — det var prestene som badet sine legemer med rent vann. Bare ypperstepresten kunne gå inn i Det aller helligste én gang hvert år på soningsdagen. Men Paulus sier at også de motbilledlige prester ville gå inn i Det aller helligste. Forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste hindret prestene fra å gå inn i Det aller helligste. Men 2:9 sier at Jesus «skulle smake døden for hvert menneske». Han ofret sitt legeme og sitt blod, og 10:20 sier at Jesu legeme var et profetisk bilde på forhenget.

Da Jesus døde, ble forhenget derfor tatt vekk, og prestene som blir beskrevet som oss, hadde nå «en ny og levende vei gjennom forhenget» ifølge 10:20. Og 9:24 sier at «Det hellige sted» bak forhenget var et bilde på selve himmelen.

Kapittel 10 i Hebreerbrevet har en detaljert beskrivelse av hva «det himmelske kall», som er nevnt i 3:1, er. Dette uttrykket referer til den evige frelse som de som Hebreerbrevet er skrevet til, får, når de får en oppstandelse  og går inn i Det aller helligste, som er et bilde på selve himmelen.

Alle de som Hebreerbrevet er skrevet til, hadde det håpet å gå inn i Det aller helligste i Tabernaklet,  som er et bilde på selve himmelen.

«DEN KOMMENDE BEBODDE JORD»

Alle bøkene i De kristne greske skrifter er skrevet til mennesker med det himmelske kall. Men det betyr ikke at mennesker med håp om å leve evig på jorden, ikke er nevnt. De hebraiske skrifter ble adressert til mennesker med det jordiske håp. Men mange av profetiene peker hen til mennesker med et himmelsk kall. Hvis vi ikke tar denne forskjellen i betraktning, vil vi misforstå mye av Bibelens tekst.

Mange Salmer har profetiske budskaper, og i denne sammenheng siterer jeg Salme 8:1-9:

¹ Jehova, vår Herre, hvor majestetisk ditt navn er på hele jorden, du hvis verdighet kunngjøres over himlene! ²Av barns og diebarns munn har du grunnlagt styrke, på grunn av dem som viser fiendtlighet mot deg, for å stanse fienden og den som hevner seg.  ³ Når jeg ser dine himler, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har beredt, ⁴ hva er da et dødelig menneske, at du kommer ham i hu, og et jordmenneskes sønn, at du tar deg av ham? ⁵ Og du tok til å gjøre ham litt ringere enn de gudlignende, og du kronet ham så med herlighet og prakt.  ⁶ Du lar ham herske over dine henders verk; alt har du lagt under hans føtter: ⁷ småfe og okser, alle sammen, også den åpne markens dyr, ⁸ himmelens fugler og havets fisk, alt som ferdes på havenes stier. ⁹ Jehova, vår Herre, hvor majestetisk ditt navn er på hele jorden!

Salmen er en pris til Jehova for alle hans store gjerninger i forbindelse med skapelsen av jorden. Det er to profetier i denne Salmen som er markert med brun skrift. Vi finner den første profetien i Matteus 21:12-16:

¹² Og Jesus gikk inn i templet og kastet ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og veltet bordene til pengevekslerne og benkene til dem som solgte duer. ¹³ Og han sa til dem: «Det står skrevet: ’Mitt hus skal kalles et bønnens hus’, men dere gjør det til en røverhule.» ¹⁴ Og blinde og uføre kom bort til ham i templet, og han leget dem.

¹⁵ Da overprestene og de skriftlærde så de underfulle ting han gjorde, og guttene som ropte i templet og sa: «Vi ber, frels Davids Sønn!», ble de harme ¹⁶ og sa til ham: «Hører du hva disse sier?» Jesus sa til dem: «Ja. Har dere aldri lest dette: ’Av spedbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning’?»

Barna æret Jesus som Davids sønn. Men overprestene og de skriftlærde kritiserte dette.

Ifølge vers 16 sa Jesus at det som guttene ropte ut i templet, var en oppfyllelse av Salme 8:2. Salme 8:4 refererer til «et dødelig menneske», og vers 5 sier: «Og du tok til å gjøre ham litt ringere enn de gudlignende». Disse ordene ser ut til å referere til vanlige mennesker. Men den siste delen av vers 5 sier: «Du kronet ham så med herlighet og prakt.» Disse ordene passer ikke på vanlige mennesker som er ufullkomne og som vil dø. Men Hebreerne 2:9 viser at disse ordene er en profeti som ble oppfylt på Jesus Kristus.

⁹ men Jesus, som var blitt gjort litt lavere enn engler, ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds ufortjente godhet skulle smake døden for hvert menneske.

Hvis vi ser på versene 6-9 i Salme 8, ser vi at Jesus var satt over alt det Gud hadde skapt på jorden. Dette blir også vist i profetien i Hebreerne 2:5-8:

⁵ For det er ikke under engler han har lagt den kommende bebodde jord, som vi taler om. ⁶ Men et bestemt vitne har et sted avlagt vitnesbyrd og sagt: «Hva er et menneske, at du kommer ham i hu, eller en menneskesønn, at du tar deg av ham? ⁷ Du gjorde ham litt lavere enn engler; med herlighet og ære kronet du ham, og du satte ham over dine henders verk. ⁸ Alt la du under hans føtter.» For idet Gud la alt under ham, lot han ikke noe være tilbake som ikke er underlagt ham. Nå ser vi likevel ennå ikke at alt er underlagt ham.

Hebreerne 2: 7 siterer profetien om at Jesus var satt «over dine henders verk», og vers 8 sier at «alt la du under hans føtter». Og «alle ting» innbefatter ifølge Salme 8:7, 8 «småfe og okser, alle sammen,også den åpne markens dyr, himmelens fugler og havets fisk, alt som ferdes på havenes stier.» På den tid da Hebreerbrevet ble skrevet, var dette enda ikke blitt oppfylt, og 2:8 sier: «Nå ser vi likevel ennå ikke at alt er underlagt ham.» Men ifølge Hebreerne 2:5 og profetien i Salme 8 ville dette bli oppfylt i fremtiden.

⁵ For det er ikke under engler han har lagt den kommende bebodde jord (oikoumenē), som vi taler om.

Det greske ordet oikoumenē refererer til en jord som er bebodd av mennesker. Og disse ordene sammen med profetien i Salme 8 viser et hebreernes håp om en himmelsk oppstandelse, ikke er det eneste håp som Gud har gitt. Men i fremtiden vil jorden bli bebodd av etterkommere av Adam, det som var Guds opprinnelige hensikt. Jesus Kristus vil regjere over denne kommende bebodde jord, over menneskene, over dyrene, over fuglene, og alt som er på jorden, vil bli underlagt ham.

Et detaljert stadium viser at pronomenet vi refererer til hebreerne som hadde håpet om en himmelsk oppstandelse.   Ordene i 2:5 representerer den første identifiseringen av pronomenet dem som de som skal leve evig på den kommende bebodde jord.

GRUNNLAGET FOR TROEN OG HÅPET TIL GUDS TJENERE I FORTIDEN  

Jeg har allerede pekt på at Hebreerbrevet ble skrevet til mennesker med «det himmelske kall». Og etter kapittel 2 med drøftelsen av den kommende bebodde jord, er innholdet i alle kapitlene til og med kapittel 10 skrevet til dem som har det himmelske håpet. Men i kapittel 11 er det en forandring. For i dette kapitlet er fokus rettet mot dem som har det jordiske håp.

For dem som har det himmelske håp, blir det fokusert på deres tro og deres håp. Ordet «håp» er nevnt fem ganger i Hebreerbrevet. Ordet «tro» er nevnt sju ganger når det gjelder dem som har det himmelske håp og 23 ganger når det gjelder dem som har det jordiske håp. Begge ordene er nevnt i Hebreerne kapittel 11, som inneholder en drøftelse av fortidens trofaste tjenere som så fram til den kommende bebodde jord.

Når det gjelder håpet til dem som har det himmelske kall, leser vi i Hebreerne 3:6 (over), 6:11 (øvre midten) 6:18 (nedre midten) og 1. Peter 1:3 (under):

⁶ men Kristus var trofast som Sønn over Hans hus. Vi er Hans hus, hvis vi inntil enden standhaftig holder fast ved vår frimodighet i tale og vår stolthet over håpet.

¹¹ Men vi ønsker at hver enkelt av dere skal vise den samme flid, så dere kan ha håpets fulle visshet helt inntil enden, ¹² for at dere ikke skal bli trege, men være etterlignere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.

¹⁸ for at vi som har søkt tilflukt, ved to uforanderlige ting hvori det er umulig for Gud å lyve, skal ha en sterk oppmuntring til å gripe det håp som er holdt fram for oss.

³ Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, for i samsvar med sin store barmhjertighet gav han oss en ny fødsel til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.

Han som skreve Hebreerbrevet, oppmuntrer dem som har opplevd en ny fødsel til å holde fast på håpets fulle visshet helt inntil enden. Når det gjelder tro, skriver hebreerne 10:38, 39:

³⁸ «Men min rettferdige skal leve på grunn av tro», og «hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham». ³⁹ Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse, men av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.

DEFINISJONEN AV TRO  

Ved begynnelsen av drøftelsen om Guds trofaste tjenere i fortiden i Hebreerne 11:1 blir tro og håp definert:

¹ Tro er den sikre forventning (hypostasis) om ting en håper på, det tydelige bevis (elengkhos) for virkelige ting, enda de ikke ses.

 Dette er en sterk definisjon av tro. Ordene «det tydelige bevis for virkelige ting» er en oversettelse av det greske ordet elengkhos, som har betydningen: «bevis, vanligvis bygd på argumenter og drøftelse, når det gjelder realiteten eller sannheten i noe». (Louw og Nida) «en undersøkelse for å finne bevis, en bestemt overbevisning». (Mounce) «verifisering, sikkerhet». (UBS) I fortidens Hellas ble ordet elengkhos brukt i rettsaker i betydningen «å bevise noe».

Skribentens poeng er tydeligvis at vi, for at vi skal tro på noe, må vi ha håndgripelige beviser for det som er usynlig. Vi kan illustrere dette med Romerne 1:19-20:

¹⁹ for det en kan vite om Gud, er kjent blant dem; Gud har jo gjort det kjent for dem. ²⁰ For hans usynlige egenskaper ses (kathoraō) tydelig (noeō) fra verdens skapelse av, ja hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet, slik at de er uten unnskyldning.

Verbet noeō betyr «å forstå», og den greske formen presens partisipp kan bli oversatt med «tydelig». Verbene horaō og kathoraō betyr «å se». Hva er det så som «ses tydelig»? Det er «hans usynlige egenskaper». Noe som er usynlig, kan altså ses. Hvordan kan vi si det? De ting som Gud har skapt, kan vi se med våre bokstavelige øyne. Og derfor kan vi tydelig se hans usynlige egenskaper på grunn av tro. Dette er en god illustrasjon på ordene i Hebreerne 11:1. De skapte tingene er «tydelige bevis for virkelige ting», og fordi vi ser det som er skapt, har vi tro på Guds usynlige egenskaper.

Det andre viktige ordet i Hebreerne 11:1 er hypostasis. Dets betydning er: «det som gir grunnlag for tillit og sikkerhet». (Louw and Nida) Fordi håpet er basert på «det tydelige bevis for virkelige ting», er håpet «en sikker forventning» som kan sammenlignes med at vi har et skjøte på en eiendom som vi enda ikke har tatt i besittelse, men som vi er sikre på å få i fremtiden.

Den sanne tro virker i to retninger, den er både vertikal og horisontal. Hva dette betyr, ser vi i Hebreerne 11:6:

⁶ Men uten tro er det umulig å behage ham, for den som nærmer seg Gud, må tro at han er til, og at han skal lønne dem som oppriktig søker ham.

 Troen er vertikal, for vi må tro på noe som eksisterer i øyeblikket, nemlig at Gud er til. Troen på dette er basert på det tydelige bevis for at Gud har skapt de ting vi ser, slik Romerne 1:20 sier, hva han har gjort blant menneskene, og at han alltid er trofast mot sitt ord. Troen er horisontal fordi vi tror at han «skal lønne dem som oppriktig søker ham». Troen ser mot fremtiden, og «det tydelige bevis» for denne troen er at Gud allerede har oppfylt mange av sine profetier. Disse oppfyllelsene støtter troen på at Gud også vil oppfylle sine profetier om «den kommende bebodde jord».

Vers 2 sier: «For ved den fikk menn i gammel tid godt vitnesbyrd.» Pronomenet «den» er hunkjønn entall, og det eneste ordet som i setningen foran er hunkjønn entall, er hypostasis. Vi kan derfor si at Guds tjenere i fortiden fikk «godt vitnesbyrd» på grunn av «den sikre forventning» som deres håp var basert på, som igjen var bygd på «det tydelige brevis for virkelige ting».

De viktige spørsmål i vår sammenheng er: «Hva var håpet til fortidens tjenere for Gud?» og «På hvilke «tydelige beviser» var deres tro, som var grunnlag for deres håp, basert?» Dette er naturlige spørsmål, fordi hver enkelt som er nevnt i kapittel 11, blir rost for sin tro. Den videre drøftelsen vil legge vekt på hvilke «tydelige beviser» som var grunnlaget for de enkeltes tro og håp.

I Vakttårnet for 1. mars 1963, sidene 105-115 er det en artikkel som drøfter Hebreerne kapittel 11. Denne artikkelen gjorde så sterkt inntrykk på meg, at jeg fremdeles husker artikkelens hovedkonklusjoner nå, 62 år senere.[1]

GRUNNLAGET FOR TRO OG HÅP

For å vise hvordan tro er basert «på det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses,» skal jeg drøfte situasjonen til de fire første av Guds tjenere i fortiden som ble rost for deres tro.

ABEL

Hvilket grunnlag hadde Abel for sin tro? Guds ord til slangen ga tydeligvis Abel håp. Han visste hvilken dom Jehova hadde uttalt, og han kunne se hvordan hans foreldre ble drevet ut av Eden i samsvar med Jehovas ord. Han kunne også se hvordan de måtte slite for å livberge seg, og smerten ved graviditet og fødsel. Han kunne også se at hans foreldre var døende. Fordi ha så hvordan det Jehova hadde sagt, gikk i oppfyllelse, så var hans håp tydeligvis basert på profetien i 1. Mosebok 3:15 om kvinnens ætt. Abels tro viste seg i handling, og vi leser i Hebreerne 11:4

⁴ Ved tro frambar Abel for Gud et mer verdifullt offer enn Kain, og ved denne tro fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver; og ved den taler han ennå, selv om han døde.

Han ofret til Jehova fordi han trodde på Jehova, og hans offer var et tegn på at han ønsket å tjene Jehova og få del i hans løfter. Og som vi så i vers 2, ble alle Guds trofaste tjenere i fortiden rost fordi de hadde «den sikre forventning» for deres tro og håp. Hva var so Abels håp? Beretningen sier ingen ting om dette. Men den eneste ideelle situasjon Abel kjente til, var det paradiset som hans foreldre var blitt drevet ut av. Det eneste reelle håp han derfor kunne ha, var at dette paradiset ville bli gjenopprettet.

ENOK

Vi leser om Enok i 1. Mosebok 5:22-24 (over) og Hebreerne 11:5 (under)

²² Og etter at Ẹnok var blitt far til Metụsjalah, fortsatte han å vandre med den sanne Gud i tre hundre år og ble far til sønner og døtre. ²³ Alle Ẹnoks dager ble altså tre hundre og sekstifem år. ²⁴ Og Ẹnok fortsatte å vandre med den sanne Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham bort.

⁵ Ved tro ble Ẹnok forflyttet (metatithemi) så han ikke skulle se (horaō) døden (thanatos), og han var ikke å finne noe sted, fordi Gud hadde forflyttet ham; for før han ble forflyttet (metatithemi), fikk han det vitnesbyrd at han hadde behaget Gud.

Det er to mulige betydninger av ordene «ikke skulle se døden». Den ene betydningen er «ikke å dø», og den andre betydningen er «ikke å se døden komme med sine øyne», lik en dødsdømt eller en som fiender angriper. Nedenfor er det to eksempler på hver av disse to mulighetene. Jeg siterer Salme 89:48 (over), Lukas 2:26 (øvre midten), 1. Mosebok 21:16 (nedre midten) og Judit 7:27[2] (under):

⁴⁸ Hvilken sunn og sterk mann som lever, er det som ikke skal se døden? Kan han redde sin sjel fra Sjẹols hånd? Sẹla.

²⁶ Det var dessuten blitt guddommelig åpenbart for ham ved den hellige ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Jehovas KRISTUS.

¹⁶ Så gikk hun videre og satte seg for seg selv, på avstand, omtrent et bueskudd unna, for hun sa: «La meg ikke se på når barnet dør.» Hun satte seg derfor på avstand og hevet sin røst og begynte å gråte.

²⁷ For det er bedre for oss å bli deres byte. For da vil vi bli slaver, og vår ånd vil leve. Men da skal vi ikke se våre barn dø med våre øyne, slik at våre kvinner og barn gir avkall på sin ånd.

I de første to eksemplene er betydningen av «ikke å se døden» det samme som «ikke å dø». Det tredje eksemplet forteller om Hagar som ikke ønsket å se at hennes sønn døde. Å se at ens kjære blir drept av fiender er en fryktelig opplevelse. Judits bok forteller om en kamp mellom assyrerne og Israel. Israelittene gikk til Ussia og de andre herskerne i byen og sa at de heller ville bli slaver enn å se sine små barn dø for fiendens hånd, slik det siste eksemplet viser.

Vi skal nå vende tilbake til Enok og anvende de to mulige fortolkningene av ordene «ikke å se døden». Den første tolkningen er at ordene viser at Enok ikke døde. Den andre tolkningen er at Enok ble, eller ville bli, angrepet av fiender, og Gud tok hans liv, slik at han ikke skulle hvordan fiendene nærmet seg for å ta hans liv. Vi vet at den siste tolkningen er riktig på grunn av det som står i Hebreerne 11:13.

¹³ I tro døde alle disse, enda de ikke hadde fått del i oppfyllelsen av løftene, men de så dem oppfylt langt borte og hilste dem velkommen og kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet.

 Ordene «alle disse» refererer til de trofaste Guds tjenere i fortiden som er nevnt i 11:4-12: Abel, Enok, Noah, Abraham og Sara. Enhver påstand om at Enok ikke døde, blir motsagt av 11:13.

Men hva var «det tydelige bevis for virkelige ting» som lå bak Enoks tro og håp? Bibelen sier ikke direkte noe om dette. Men 1. Mosebok 5:24 sier at «Enok fortsatte å vandre med den sanne Gud», og Hebreerne 11:5 sier at «han hadde behaget Gud». Vi leser i Judas 14, 15:

¹⁴ «Ja, den sjuende i rekken fra Adam, Ẹnok, profeterte også om dem, da han sa: «Se, Jehova kom med sine hellige myriader ¹⁵ for å fullbyrde dom over alle og for å bevise at alle de ugudelige var skyldige i alle sine ugudelige gjerninger, som de hadde gjort på en ugudelig måte, og i alle de sjokkerende ting som ugudelige syndere hadde talt mot ham.»

Vi vet ikke hvordan Judas kjente til denne profetien, for den finnes ikke i 1. Mosebok. Men fordi Judas var inspirert av hellig ånd, så tror vi at Enok virkelig uttalte denne profetien. Enoks ord viser at han trodde på ordene i 1. Mosebok 3:15, og at Jehova ville fjerne sine fiender. Dette tyder også på at det håp Enok hadde, var forbundet med gjenopprettelsen av det jordiske paradis, som var Guds opprinnelige hensikt.[3]

NOAH

Vi leser om Noa I Hebreerne 11:7:

⁷  Ved tro viste Noah gudsfrykt, etter at han hadde fått guddommelig advarsel om ting som ennå ikke var sett, og bygde en ark til redning for sin husstand; og ved denne tro fordømte han verden, og han ble arving til den rettferdighet som er i samsvar med tro.

Hva var «det tydelige bevis for virkelige ting» som ga Noah «en sikker forventning» for hans håp? Vi vet ikke mye om Noahs bakgrunn. Men 1. Mosebok 5:29 siterer noen ord som ble uttalt av Lamek, som var Noahs far:

²⁹ Og han gav ham så navnet Noah og sa: «Denne skal gi oss trøst og hvile fra vårt arbeid og fra våre henders smertefulle møye, som skyldes jorden som Jehova har forbannet.»

Lamek var sjette ledd fra Adam, og hans ord viser at han kjente til historien om Adam og Eva, og at han trodde på Jehova, hvis navn han nevnte. Dette viser at Lamek underviste Noah om Jehova og om det som hadde hendt tidligere. I tillegg til denne kunnskapen, så kunne Noah se de dårlige virkningene av det Adam og Eva hadde gjort.

Foruten dette sier 1. Mosebok 6:13 og 7:1 at Jehova talte med Noah. Og den direkte kommunikasjonen mellom Jehova og Noah ville være «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses». Og dette ville føre til «den sikre forventning» om ting som ville komme. Det hans far lærte ham, at han kunne se at Guds ord i Eden var sanne og kommunikasjonen med Jehova ga Noah tro på at flommen ville komme og håp om at han og hans familie ville overleve flommen. Hvorvidt han så fram til gjenopprettelsen av det jordiske paradis, vet vi ikke.

ABRAHAM

Vi leser om Abraham i 11:8-12, 17-19:

⁸ Ved tro adlød Abraham, da han ble kalt, idet han drog ut til et sted som han skulle få som en arv; og han drog ut, enda han ikke visste hvor han kom hen. ⁹ Ved tro bodde han som utlending i løftets land som i et fremmed land og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var arvinger sammen med ham til nøyaktig det samme løftet. ¹⁰ For han ventet på den byen som har virkelige grunnvoller, den som har Gud til byggmester og opphavsmann.

¹¹ Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en ætt, til og med da hun var forbi aldersgrensen, ettersom hun anså ham som hadde gitt løftet, for trofast. ¹² Derfor ble det også som følge av én mann — og det en som var så godt som død — født barn likså tallrike som himmelens stjerner og som sandkornene ved havets bredd, som ikke kan telles.

¹⁷ Ved tro var det at Abraham, da han ble prøvd, så godt som ofret Isak, ja, han som med glede hadde mottatt løftene, forsøkte å ofre sin enbårne sønn, ¹⁸ enda det var blitt sagt til ham: «Det som skal kalles ’din ætt’, skal komme gjennom Isak.» ¹⁹ Men han regnet med at Gud til og med kunne oppreise ham fra de døde; og derfra fikk han ham også tilbake på en billedlig måte.

Abraham var en viktig skikkelse blant Guds tjenere i fortiden, fordi han var stamfar til nasjonen Israel. Vi leser om hans bakgrunn i Apostlenes gjerninger 7:2-5:

² Han sa: «Menn, brødre og fedre, hør! Herlighetens Gud viste seg for vår forfader Abraham mens han var i Mesopotạmia, før han bosatte seg i Kạran, ³ og han sa til ham: ’Dra ut fra ditt land og fra dine slektninger og kom til det land jeg skal vise deg.’ Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Kạran. Og etter at hans far var død, fikk Gud ham til å flytte derfra til dette landet, som dere nå bor i. ⁵ Og likevel gav han ham ikke noen arvelodd i det, nei ikke en fotsbredd; men han lovte å gi ham det til eiendom, og etter ham hans ætt — mens han ennå ikke hadde noe barn.

Abraham bodde i det området hvor Babels tårn ble bygget 200 år før hans tid. Han må ha hørt om og sett forvirringen og alle de nye språkene. Dette ville for ham være «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses» for at Gud er trofast mot sitt ord, og det ville være «den sikre forventning» om at hans håp ville gå i oppfyllelse.

Han hadde også mest sannsynlig kunnskap om det som skjedde i Eden og om historien etter dette. Derfor så han at Jehova holdt sitt ord. Dessuten sier Apostlenes gjerninger 7:2 at «herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham» og talte med ham. Dette var også «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses» og var et sikkert grunnlag for hans tro, og  1. Mosebok 11:19 sier at han til og med trodde at Gud kunne oppreise  døde.

De løfter han fikk om at hans ætt skulle velsigne alle jordens nasjoner, ville også være et grunnlag for hans tro på at paradiset i Eden ville bli gjenopprettet.

Guds tjenere i fortiden så «det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses», nemlig Guds handlinger. Dette ga dem «den sikre forventning» om at deres håp i fremtiden ville gå i oppfyllelse.

[1]. Tittelen var: «Ha tro så sjelen blir bevart i live.»

[2]. Judits bok er en av apokryfene.

[3].  Blant de Pseudepigrafiske boker finner vi bøkene 1. Enok and 2. Enok. Det er en nesten universell enighet om at Judas siterte fra 1. Enok 1:9. Hvis dette er riktig, kan man reise tvil om at hele Bibelen er inspirert av Gud. Hvis Judas siterte fra denne boken, så er en mytologisk bok brukt som autoritet, en bok som ikke er inspirert av Gud.  Min bok Can We Trust the Bible? With Focus on the Creation Account, the Worldwide Flood, and the Prophecies, kapittel 4, inneholder en detaljert analyse av alle fragmenter av 1. Enok blant Dødehavsrullene. Disse fragmenetne er gransket bokstav for bokstav og ord for ord, og de blir sammenlignet med den etiopiske utgaven av boken. Konklusjonen er at Judas ikke siterte fra 1. Enok. Men at både Judas og 1. Enok sannsynligvis siterte fra samme kilde, som kan ha vært et dokument med Enoks profeti.

DET HÅP OM FREMTIDEN SOM GUDS TJENERE I FORTIDEN HADDE  

Jeg har vist at hebreerne var blitt erklært rettferdig og var blitt sønner av Gud. På grunn av dette hadde de det himmelske håp. Ingen mennesker kunne ha det himmelske håp før Jesus kom til jorden. Vi ser dette i Johannes 3:3 (over), 1. Peter 1:3, 4 (i midten) og Romerne 3:22-24 (under):

³ Som svar sa Jesus til ham: «I sannhet, ja i sannhet, sier jeg deg: Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.»

³ Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, for i samsvar med sin store barmhjertighet gav han oss en ny fødsel til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, ⁴ til en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv. Den er gjemt i himlene for dere.

²² ja Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, for alle som har tro. For det er ingen forskjell. ²³ For alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet, ²⁴ og det er som en fri gave at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet gjennom utfrielsen ved løsepengen som er betalt av Kristus.

For å få en oppstandelse til Guds himmelske rike må en være født på ny, noe som innebærer at en person er adoptert som en sønn av Gud. For å bli en sønn av Gud må en person bli erklært rettferdig, og dette bygger på Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Peter nevner den nye fødsel, som innebærer at man blir født på ny og blir en sønn av Gud. Dette er basert på Jesu Kristi oppstandelse, og arven til disse er i himmelen — dette er «det himmelske kall».

Hvert av de tre siterte skriftstedene viser at ingen kunne bli født på ny og bli en sønn av Gud med håp om en himmelsk oppstandelse før Jesus kom til jorden og ga sitt liv som et gjenløsningsoffer. Det er godt å ha dette i tankene når vi nå skal drøfte det fremtidige håpet til Guds tjenere i fortiden.

Han som skrev Hebreerbrevet, har definert tro og beskrevet troen til Abel, Enok, Noah, Abraham, og Sara. Deretter beskriver han hva som var disse personenes virkelige håp i Hebreerne 11:13-16:

¹³ I tro døde alle disse, enda de ikke hadde fått del i oppfyllelsen av løftene, men de så dem oppfylt langt borte og hilste dem velkommen og kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet. ¹⁴ For de som sier slike ting, gir til kjenne at de ivrig søker et sted som er deres eget. ¹⁵ Og hvis de nå virkelig hadde fortsatt å tenke på det stedet som de hadde dratt ut fra, ville de hatt anledning til å vende tilbake. ¹⁶ Men nå trakter de etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by rede for dem.

Abraham forlot byen Ur i Kaldea og alle dets fasiliteter som ga innbyggerne et godt liv, og han bodde i telt i området som skulle bli det lovte land. Hvis han hadde ønsket å vende tilbake til stedet hvor han kunne ha levd et godt liv, så hadde han anledning til å gjøre det. Men Jehova hadde lovt ham et nytt land og en ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strender. Han fulgte Guds ledelse og ventet på oppfyllelsen av løftene.

Men både han, Abel, Enok, Noah og Sara så fram til noe som var større enn det lovte land, nemlig «et bedre sted…som hører himmelen til». Hva betyr dette?

«ET BEDRE STED SOM HØRER HIMMELEN TIL»

Jeg har vist at de som Hebreerbrevet er skrevet til, som blir henvist til som vi og oss, var adoptert som Guds sønner, og de skulle få en himmelsk oppstandelse for å regjere sammen med Jesus Kristus i himmelen. Jeg har også sitert ordene i 2:5 om «den kommende bebodde jord», som viser at noen av Guds tjenere i fremtiden skal bo på jorden. Spørsmålet blir derfor hva «et bedre sted som hører himmelen til» refererer til. En analyse av den greske teksten vil gi oss svaret, og jeg sammenligner Hebreerne 8:1 (over) og 11:6 (under):

¹ Men dette er hovedpunktet i de ting som blir drøftet her: Vi har en slik øversteprest som dette, og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himlene (en tois ouranois).ouranois).

¹⁶ Men nå trakter de etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til (tout estin ouraniou). Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by rede for dem.

Det er en viktig forskjell på uttrykkene «i himlene» og «som hører himmelen til». Det første eksemplet har substantivet himlene (ouranos), og det andre eksemplet har adjektivet «himmelsk» (epouranios). Hvis han som skrev Hebreerbrevet, ønsket å vise at «det bedre sted» var i himmelen, så ville han ha brukt preposisjonen en (i) etterfulgt av dativformen (ouranos) («himmel»), slik som i 8:1.

Hvordan skal vi så forstå adjektivet epouranios? Et substantiv beskriver en ting eller et sted, mens et adjektiv beskriver det som er karakteristisk for tingen eller stedet, slik som «en ny (adjektiv) himmel (substantiv)» og «en vakker (adjektiv) fugl (subatantiv)» For å vise hva adjektivet epouranios beskriver, siterer jeg Hebreerne 3:1 (over) og 6:4 (under):

¹ Derfor, hellige brødre, som har del i det himmelske (epouranios) kall (klēsis), tenk på den apostel og øversteprest som vi bekjenner — Jesus.

⁴ For når det gjelder dem som én gang for alle er blitt opplyst, og som har smakt den himmelske (tēs epouraniou) frie gave,(tēs dōreas),  og som har fått del i hellig ånd.

Det første eksemplet er «det himmelske (adjektiv) kall (substantiv)». Uttrykket refererer ikke til noe som er i himlene. Kallet ble gitt på jorden, men adjektivet beskriver kallet som «himmelsk». Det andre eksemplet er «den himmelske (adjektiv) frie gave (substantiv)». Den frie gave referer til adopsjonen som sønner av Gud, som blir beskrevet i 2:10-13. Denne frie gave ble gitt på jorden.

  En bokstavelig gjengivelse av 11:16 er: «men nå et bedre (adjektiv) de søker, det er et himmelsks (adjektiv).» Setningene har to «adjektiver», «bedre» og «himmelsk». Men substantiver som vi venter at disse adjektivene skal beskrive, mangler. Den siste bokstaven «s» i «himmelsk» viser at adjektivet står i genitiv. Det betyr at adjektivet ikke bare beskriver et underforstått substantiv, men det eier også dette substantivet. For å finne de to substantivene som er underforstått, siterer jeg 11:14, 15:

¹⁴ For de som sier slike ting, gir til kjenne at de ivrig søker et sted (patris) som er deres eget. ¹⁵ Og hvis de nå virkelig hadde fortsatt å tenke på det (hēs) stedet som de hadde dratt ut fra, ville de hatt anledning til å vende tilbake.

Hva var det Guds tjenere i fortiden søkte? De søkte ivrig et patris, som betyr «fedreland». I vers 15 har vi det relative pronomenet hēs, som er entall hunkjønn akkurat som patris, og det må derfor referere tilbake til patris. Det betyr at de substantiver som er underforstått i versene 14 og 16 er patris («fedreland»). Som nevnt står epouranois («himmelsk») i vers 16 i genitiv, og det betyr at adjektivet «himmelsk» eier substantivet «fedreland» som er underforstått. En oversettelse av vers 16, hvor de to substantivene som er underforstått, er tatt med, kan være:

¹⁶ Men nå søker de etter et bedre fedreland (patris), det vil si et fedreland (patris) som tilhører himmelen (eller: «som er eid av himmelen»). Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by (polis) klar for dem.

Det som Guds tjenere i fortiden søkte, var et bedre fedreland enn det de kom fra.

DEN BY GUD HAR GJORT I STAND

Guds by er nevnt to ganger i Hebreerne kapittel 11, og jeg siterer 11:10 (over) og 11:16 (under):

¹⁰ For han ventet på den byen (polis) som har virkelige grunnvoller, den som har Gud til byggmester og opphavsmann.

¹⁶ Men nå trakter de etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by (polis) rede for dem.

 Vers 10 sier at Abraham ventet på Guds by, og vers 16 sier at Gud «har gjort en by rede for dem». Verbet «å gjøre» er aorist. Denne formen refererer vanligvis til fortiden, men den kan også referere til fremtiden. Så vi kan ikke vite om Gud allerede hadde gjort byen rede eller om han ville gjøre den rede i fremtiden. Byen ble laget for «dem», og dette pronomenet henviser til Abel, Enok, Noah, Abraham og Sarah. Spørsmålet er hva denne byen refererer til og hvordan den er, eller vil bli, gjort rede for dem.

For å forstå hva denne byen er, trenger vi å forstå forskjellen på de to paktene. Vi leser i Hebreerne 7:19. 22:

¹⁹ For Loven gjorde ikke noe fullkomment, men innføringen av et bedre håp i tillegg gjorde det, og ved det nærmer vi oss Gud.

²² så visst er også Jesus blitt den som er gitt som pant på en bedre pakt.

En stor del av Hebreerbrevet viser at lovpakten var satt ut av kraft, og en ny pakt er innført. Denne nye pakt gir et bedre håp enn den gamle pakt, og den nye pakt er forbundet med oppfyllelsen av Guds løfter som gjelder jorden. Hebreerbrevet drøftet Jesu stilling som øversteprest, og etter dette ga han flere detaljer angående den nye pakt. Vi leser i Hebreerne 8:6-13:

⁶ Men nå har Jesus fått en mer fortreffelig offentlig tjeneste, slik at han også er mellommann for en tilsvarende bedre pakt, som er blitt juridisk grunnfestet på bedre løfter.

⁷ For hvis den første pakt hadde vært uklanderlig, ville det ikke ha blitt søkt rom for en annen; ⁸ han klandrer jo folket når han sier: «’Se, det kommer dager,’ sier Jehova, ’da jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus; ⁹ ikke i samsvar med den pakt som jeg inngikk med deres forfedre på den dag da jeg grep deres hånd for å føre dem ut av Egypts land, for de forble ikke i min pakt, og derfor sluttet jeg å ha omsorg for dem,’ sier Jehova.»

¹⁰ «’For dette er den pakt som jeg skal slutte med Israels hus etter de dager,’ sier Jehova. ’Jeg vil legge mine lover i deres sinn, og i deres hjerter skal jeg skrive dem. Og jeg vil bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.

¹¹ Og de skal slett ikke lære enhver sin medborger og enhver sin bror og si: «Kjenn Jehova!» For de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største blant dem. ¹² For jeg skal være barmhjertig overfor deres urettferdige gjerninger, og jeg skal aldri mer komme deres synder i hu.’»

¹³ Når han sier «en ny pakt», har han gjort den tidligere pakt foreldet. Men det som blir gjort foreldet og er i ferd med å bli gammelt, er nær ved å forsvinne.

Denne studiens fokus er håpet om en kommende bebodd jord i kontrast til håpet om å regjere sammen med Jesus Kristus i himmelen. Hvis en person kunne holde alle lovene som ble gitt av Moses, ville han eller hun fortjene å leve evig på jorden. Ikke noe menneske var i stand til dette, og derfor var det behov for noe som var bedre enn loven. Vi merker oss ordene i 7:19 som taler om «et bedre håp» enn det lovpakten kunne gi, og at 7:22 omtaler den nye pakt som «en bedre pakt». Videre taler 8:6 om «en bedre pakt…juridisk grunnfestet på bedre løfter».

For uten at den nye pakt gir bedre løfter, er den også bedre enn lovpakten, fordi den er skrevet i sinnene og hjertene til dem som har del i den nye pakt. Lovpakten ble gitt på Sinaifjellet, og den førte til opprettelsen av nasjonen Israel med Jerusalem som hovedstad. Nå blir kontrasten mellom Sinaifjellet hvor lovpakten ble gitt, og et annet fjell som har forbindelse med den nye pakt, vist. Vi leser i 12:18-24:

¹⁸ For dere har ikke nærmet dere (proserkhomai) detsom en kan føle på, og som er blitt satt i brann av ild, og en mørk sky og tykt mørke og en storm¹⁹ og skingringen av en trompet og røsten av ord; da folket hørte denne røsten, bønnfalt de om at ikke et ord mer måtte bli rettet til dem. ²⁰ For de kunne ikke utholde befalingen: «Og hvis et dyr berører fjellet, skal det steines.» ²¹ Og skuet var så fryktinngytende at Moses sa: «Jeg er redd og skjelver.» ²² Men dere har nærmet dere et Sions fjell og en by (polis)  som tilhører den levende Gud, det himmelske Jerusalem, og myriader  av engler, ²³ i allmenn forsamling, og menigheten av de førstefødte, de som er blitt innskrevet i himlene, og Gud, alles Dommer, og det åndelige liv til rettferdige som er blitt gjort fullkomne, ²⁴ og Jesus, mellommannen for en ny pakt, og bestenkningens blod, som taler på en bedre måte enn Abels blod.

Her blir «byen» identifisert som «en by som tilhører den levende Gud». Hva denne byen virkelig er, kan vi se når vi leser Hebreerne 12:26-28:

²⁶ Den gangen rystet hans røst jorden, men nå har han lovt og sagt: «Enda en gang vil jeg sette ikke bare jorden, men også himmelen i bevegelse.» ²⁷ Men uttrykket «enda en gang» betegner at de ting som blir rystet, som ting som er blitt dannet, skal bli fjernet, for at de ting som ikke blir rystet, skal forbli. ²⁸ Derfor, ettersom vi skal få et rike som ikke kan rystes, måtte vi da fortsatt ha ufortjent godhet, hvorved vi på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og ærefrykt.

Jorden rystet ved Sinaifjellet, da loven ble gitt og nasjonen Israel ble opprettet. Profetien i Haggai 2:6 viser at Jehova enda en gang vil ryste jorden og himmelen og grunnlegge sitt rike «som ikke kan rystes». Det nye Jerusalem er derfor identisk med Guds rike.

Verbet proserkhomai i vers 22 blir oversatt med «har nærmet dere». Betydningen av verbet er «å bevege seg fremover mot et bestemt punkt» (Louw og Nida). Verbet står i perfektum, og det betyr at handlingen har skjedd. Men de som blir omtalt som «dere», som var hebreerne, hadde ikke gått inn i det himmelske Jerusalem. Men de hadde nærmet seg på grunn av sitt himmelske kall. Dette betyr at de har del i den nye pakt, og at deres bedre håp er å få en oppstandelse og komme inn i det himmelske Jerusalem. De er en del av «menigheten av de førstefødte, de som er blitt innskrevet i himlene». Uttrykket «det åndelige liv til rettferdige som er blitt gjort fullkomne» referer til det faktum at når de får en oppstandelse, ofrer de sitt jordiske legeme, og de blir ånder. (1. Korinter 15:42-44)

Vi merker oss kontrasten mellom dem som søker et fedreland «som tilhører himmelen» og «menigheten av de førstefødte, de som er blitt innskrevet i himlene» (en ouranois). At hebreerne var blitt tatt inn i den nye pakt og var blitt adoptert av Gud, betyr at når de får en oppstandelse, vil de komme inn i det nye Jerusalem.

  FORSKJELLIGE FORHOLD TIL DET NYE JERUSALEM

Jeg skal nå sammenligne ordene i 11:16 (over) og 12:22, 23 (under):

¹⁶ Men nå trakter de etter (oregō) et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til (tout estin ouraniou). Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by (polis) rede for dem.

²²  Men dere har nærmet dere (proserkhomai) et Sions fjell og en by som tilhører den levende Gud, det himmelske Jerusalem, og myriader  av engler, ²³ i allmenn forsamling, og menigheten av de førstefødte, de som er blitt innskrevet i himlene, og Gud, alles Dommer, og det åndelige liv til rettferdige som er blitt gjort fullkomne, og Jesus, mellommannen for en ny pakt, og bestenkningens blod, som taler på en bedre måte enn Abels blod.

Det er en forskjell på sitatene. Ordene «trakter de etter» i 11:16 er oversatt fra presensformen av oregō, som har betydningen «ivrig å ønske å oppnå et mål eller hensikt». (Louw and Nida) Det som Guds tjenere i fortiden ønsket, blir vist. Ordene «har nærmet dere» er oversatt fra perfektumformen av proserkhomai med betydningen «å bevege seg mot et referansepunkt». (Louw and Nida) Vi ser at det fortidens tjenere for Gud traktet etter, er nevnt, og handlingene til hebreerne, som beveget seg mot det nye Jerusalem på grunn av deres himmelske kall, er også nevnt.

Men hva er forskjellen mellom ordene i vers 16, om at Gud «har gjort en by (polis) rede for dem»og ordene i 12:22 «har nærmet dere…en by (polis) som tilhører den levende Gud»? Vi kan se denne forskjellen i Åpenbaringen 21:1-3:

¹ Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet, og havet er ikke mer. ² Jeg så også den hellige by, Det nye Jerusalem, komme ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin ektemann. ³ Da hørte jeg en høy røst fra tronen si: «Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem.

Johannes så en ny himmel og en ny jord. Den nye himmel er identisk med det nye Jerusalem, som er Jesu brud, og som består av 144,000 adopterte Guds sønner. Det nye Jerusalem kom ned fra himmelen på en symbolsk måte. Og hensikten er at Gud gjennom de som er konger, prester og dommere i det nye Jerusalem, skal sørge for «gjenopprettelsen av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid». (Apostlenes gjerninger 3:21)

Nå kan vi forstå de ord som blir anvendt på Guds tjenere i fortiden, nemlig ordene «har gjort en by rede for dem». Når det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen, vil den oppfylle det fortidens trofaste Guds tjenere «traktet etter», nemlig «et bedre fedreland». (Hebreerne 11:16) Det nye Jerusalem vil gjennomføre oppstandelsen til de døde som er i hadēs og i sjøen og gjøre jorden til et paradis. (Åpenbaringen 20:12) Fortidens tjenere for Gud vil ikke komme inn i det nye Jerusalem, men de vil få alle godene fra det nye Jerusalem. Derfor kan vi si at det nye Jerusalem er «gjort rede for dem».

 «GUD HAR FORUTSETT NOE BEDRE FOR OSS»

Etter at vi nå har studert forskjellen på «det himmelske kall»  og «den kommende bebodde jord», har vi nok informasjon til å forstå hva «noe bedre» referer til i Hebreerne 1139, 40:

³⁹ Og likevel, selv om alle disse fikk godt vitnesbyrd ved sin tro, fikk de ikke del i oppfyllelsen av løftet, ⁴⁰ fordi Gud hadde forutsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle bli gjort fullkomne uten oss.

Alle hebreerne hadde det himmelske kall og var adoptert av Gud. I alle de kapitlene vi har studert, har hebreerne blitt referert til som vi og dere, og dette er annerledes enn slik fortidens trofaste tjenere blir referert til. Jeg skal nå vise de forskjellige pronomenene som blir brukt om hebreerne i kapitlene 10 og 12, og de forskjellige pronomenene som blir brukt om Guds tjenere i fortiden i kapittel 11:

¹⁹ Derfor, brødre, ettersom vi ved Jesu blod har frimodighet når det gjelder veien inn til det hellige sted, ²⁰ den som han har innviet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si hans kjød, ²¹ og ettersom vi har en stor prest over Guds hus, ²² la oss da tre fram med sanne hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter stenket og derved renset fra en ond samvittighet og fått våre legemer badet med rent vann. ²³ La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han som gav løftet, er trofast. ²⁴ Og la oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger ²⁵ og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.

²⁶ For hvis vi med vilje praktiserer synd etter at vi har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer for synder tilbake, ²⁷ men det er en fryktelig forventning om dom, og det er en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot. ²⁸ Enhver som har ringeaktet Moseloven, dør uten medynk etter vitnesbyrd fra to eller tre. ²⁹ Hvor mye strengere straff mener dere da ikke den fortjener som har tråkket på Guds Sønn, og som har ansett paktens blod, som han ble helliget ved, for å være av alminnelig verdi, og som med forakt har krenket den ufortjente godhets ånd? ³⁰ For vi kjenner ham som sa: «Hevnen er min; jeg vil gjengjelde», og igjen: «Jehova skal dømme sitt folk.» ³¹ Det er fryktelig å falle i den levende Guds hender.

³² Men husk stadig på de første dager, da dere, etter at dere var blitt opplyst, utholdt en stor kamp under lidelser, ³³ noen ganger mens dere som i et teaterble utsatt for både forhånelser og trengsler, og noen ganger mens dere ble delaktige med dem som gjennomgikk slikt. ³⁴ For dere viste medfølelse med dem som var i fengsel, og fant dere også med glede i plyndringen av de ting dere eide, ettersom dere visste at dere har en bedre og blivende eiendom.

³⁵ Kast derfor ikke bort DERES frimodighet i tale, som har en stor lønn å få utbetalt. ³⁶ For dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, skal få del i oppfyllelsen av løftet. ³⁷ For ennå «en meget kort tid», og «han som kommer, skal komme og skal ikke drøye». ³⁸ «Men min rettferdige skal leve på grunn av tro», og «hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham». ³⁹ Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse, men av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.

³ Ved tro skjønner vi at tingenes ordninger ble brakt i stand ved Guds ord, slik at det som ses, er blitt til av ting som ikke er synlige.

⁴ Ved tro frambar Abel for Gud et mer verdifullt offer enn Kain, og ved denne tro fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver; og ved den taler han ennå, selv om han døde.

⁵ Ved tro ble Ẹnok forflyttet så han ikke skulle se døden, og han var ikke å finne noe sted, fordi Gud hadde forflyttet ham; for før han ble forflyttet, fikk han det vitnesbyrd at han hadde behaget Gud. ⁶ Men uten tro er det umulig å behage ham, for den som nærmer seg Gud, må tro at han er til, og at han skal lønne dem som oppriktig søker ham.

⁷ Ved tro viste Noah gudsfrykt, etter at han hadde fått guddommelig advarsel om ting som ennå ikke var sett, og bygde en ark til redning for sin husstand; og ved denne tro fordømte han verden, og han ble arving til den rettferdighet som er i samsvar med tro.

⁸ Ved tro adlød Abraham, da han ble kalt, idet han drog ut til et sted som han skulle få som en arv; og han drog ut, enda han ikke visste hvor han kom hen. ⁹ Ved tro bodde han som utlending i løftets land som i et fremmed land og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var arvinger sammen med ham til nøyaktig det samme løftet. ¹⁰ For han ventet på den byen som har virkelige grunnvoller, den som har Gud til byggmester og opphavsmann.

¹¹ Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en ætt, til og med da hun var forbi aldersgrensen, ettersom hun anså ham som hadde gitt løftet, for trofast. ¹² Derfor ble det også som følge av én mann — og det en som var så godt som død — født barn likså tallrike som himmelens stjerner og som sandkornene ved havets bredd, som ikke kan telles.

¹³ I tro døde alle disse, enda de ikke hadde fått del i oppfyllelsen av løftene, men de så dem oppfylt langt borte og hilste dem velkommen og kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet. ¹⁴ For de som sier slike ting, gir til kjenne at de ivrig søker et sted som er deres eget. ¹⁵ Og hvis de nå virkelig hadde fortsatt å tenke på det stedet som de hadde dratt ut fra, ville de hatt anledning til å vende tilbake. ¹⁶ Men nå trakter de etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by rede for dem.

¹⁷ Ved tro var det at Abraham, da han ble prøvd, så godt som ofret Isak, ja, han som med glede hadde mottatt løftene, forsøkte å ofre sin enbårne sønn, ¹⁸ enda det var blitt sagt til ham: «Det som skal kalles ’din ætt’, skal komme gjennom Isak.» ¹⁹ Men han regnet med at Gud til og med kunne oppreise ham fra de døde; og derfra fikk han ham også tilbake på en billedlig måte.

²⁰ Ved tro var det også at Isak velsignet Jakob og Esau med tanke på ting som skulle komme.

²¹ Ved tro velsignet Jakob, da han skulle dø, hver av Josefs sønner og tilbad, idet han støttet seg til toppen av sin stav.

²² Ved tro talte Josef, da han nærmet seg slutten, om Israels sønners utgang; og han gav påbud om sine ben.

²³ Ved tro ble Moses skjult av sine foreldre i tre måneder etter sin fødsel, fordi de så at det lille barnet var vakkert, og de ikke fryktet kongens befaling. ²⁴ Ved tro nektet Moses, da han var blitt voksen, å bli kalt sønn av faraos datter, ²⁵ idet han valgte å bli dårlig behandlet sammen med Guds folk framfor å ha den midlertidige nytelse av synd, ²⁶ ettersom han anså KRISTIvanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så ufravendt fram til utbetalingen av lønnen. ²⁷ Ved tro forlot han Egypt, men ikke i frykt for kongens vrede, for han fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige. ²⁸ Ved tro hadde han feiret påsken og foretatt stenkingen av blodet, for at ødeleggeren ikke skulle røre deres førstefødte.

²⁹ Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som på tørt land, men da egypterne våget seg ut i det, ble de oppslukt.

³⁰ Ved tro falt Jẹrikos murer etter at folket hadde gått rundt dem i sju dager. ³¹ Ved tro unngikk skjøgen Rạhab å omkomme sammen med dem som handlet ulydig, fordi hun tok imot speiderne på en fredelig måte.

³² Og hva mer skal jeg si? Tiden vil jo ikke strekke til for meg hvis jeg går videre og forteller om Gịdeon, Bạrak,  Samson, Jẹfta, David og også om Samuel og de andre profetene, ³³ som ved tro beseiret kongeriker i krig, øvde rettferdighet, oppnådde løfter, stoppet gapet på løver, ³⁴ stanset ilds kraft, unnslapp sverdets egg,  ble gjort sterke etter å ha vært svake, ble tapre i krig, jaget fremmedes hærer på flukt. ³⁵ Kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse; men andre menn ble torturert fordi de ikke ville ta imot utfrielse ved en løsepenge, for at de skulle kunne oppnå en bedre oppstandelse. ³⁶ Ja, andre fikk sin prøve ved spott og piskeslag, ja mer enn det, ved lenker og fengsel. ³⁷ De ble steinet, de ble prøvd, de ble sagd i stykker, de døde idet de ble drept med sverd, de gikk omkring i saueskinn, i geiteskinn, mens de led nød, var i trengsel, ble mishandlet; ³⁸ og verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og fjell og grotter og jordhuler.

³⁹ Og likevel, selv om alle disse fikk godt vitnesbyrd ved sin tro, fikk de ikke del i oppfyllelsen av løftet, ⁴⁰ fordi Gud hadde forutsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle bli gjort fullkomne uten oss.

¹ Derfor, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la også oss avlegge alt som tynger, og den synd som lett vikler seg om oss, og la oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss, ² mens vi ufravendt ser på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. På grunn av den glede som var holdt fram for ham, utholdt han en torturpæl,  idet han foraktet skammen, og han har satt seg på høyre side av Guds trone. ³ Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse fra syndere som går imot sine egne interesser, for at dere ikke skal bli trette og gi opp i DERES sjeler.

⁴ I den kamp dere fører mot denne synd, har dere ennå aldri stått imot så langt som til blodet, ⁵ men dere har helt glemt den formaning som taler til dere som til sønner: «Min sønn, ringeakt ikke tukten fra Jehova, gi heller ikke opp når du blir tilrettevist av ham; ⁶ for den Jehova elsker, den tukter han; ja, han svinger svøpen over enhver som han tar imot som sønn.»

⁷ Det at dere holder ut, tjener til tukt for dere. Gud handler med dere som med sønner. For hvilken sønn er det som en far ikke tukter? ⁸ Men hvis dere er uten den tukt som alle har fått del i, er dere i virkeligheten uekte barn og ikke sønner. ⁹ Videre hadde vi fedre som var av vårt kjød, til å tukte oss, og vi viste dem respekt. Skal vi ikke da mye mer underordne oss under vårt åndelige livs Far og leve? ¹⁰ For de tuktet oss i noen få dager etter hva de syntes var godt, men han gjør det til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. ¹¹ Riktignok synes ingen tukt i øyeblikket å være til glede, men til sorg; men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.

¹² Derfor, rett opp de hender som henger ned, og de svekkede knær, ¹³ og fortsett å gjøre rette stier for DERES føtter, for at det som er halt, ikke skal gå av ledd, men heller bli helbredet. ¹⁴ Jag etter fred med alle og etter helligelsen; uten den skal ingen se Herren; ¹⁵ og pass nøye på at ingen går glipp av Guds ufortjente godhet, at ingen giftig rot skyter opp og skaper vanskeligheter og mange blir besmittet av den, ¹⁶ at det ikke er noen utuktig eller noen som ikke verdsetter hellige ting, slik som Esau, som i bytte for ett måltid gav bort sine rettigheter som førstefødt. ¹⁷ For dere vet at han også senere, da han ønsket å arve velsignelsen, ble forkastet, for selv om han med tårer ivrig søkte en sinnsendring, fant han ikke rom for den.

¹⁸ For dere har ikke nærmet dere det som en kan føle på, og som er blitt satt i brann av ild, og en mørk sky og tykt mørke og en storm¹⁹ og skingringen av en trompet og røsten av ord; da folket hørte denne røsten, bønnfalt de om at ikke et ord mer måtte bli rettet til dem. ²⁰ For de kunne ikke utholde befalingen: «Og hvis et dyr berører fjellet, skal det steines.» ²¹ Og skuet var så fryktinngytende at Moses sa: «Jeg er redd og skjelver.» ²² Men dere har nærmet dere et Sions fjell og en by som tilhører den levende Gud, det himmelske Jerusalem, og myriader av engler, ²³ i allmenn forsamling, og menigheten av de førstefødte, de som er blitt innskrevet i himlene, og Gud, alles Dommer, og det åndelige liv til rettferdige som er blitt gjort fullkomne, ²⁴ og Jesus, mellommannen for en ny pakt, og bestenkningens blod, som taler på en bedre måte enn Abels blod.

²⁵ Se til at dere ikke unnslår dere overfor ham som taler.  For når de som unnslo seg overfor ham som gav guddommelig advarsel på jorden, ikke unnslapp, skal vi det mye mindre hvis vi vender oss bort fra ham som taler fra himlene. ²⁶ Den gangen rystet hans røst jorden, men nå har han lovt og sagt: «Enda en gang vil jeg sette ikke bare jorden, men også himmelen i bevegelse.» ²⁷ Men uttrykket «enda en gang» betegner at de ting som blir rystet, som ting som er blitt dannet, skal bli fjernet, for at de ting som ikke blir rystet, skal forbli. ²⁸ Derfor, ettersom vi skal få et rike som ikke kan rystes, måtte vi da fortsatt ha ufortjent godhet, hvorved vi på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og ærefrykt ²⁹ For vår Gud er også en fortærende ild.

Hebreerne 11:40 taler om «noe bedre for oss». Adjektivet kreittōn («bedre») blir brukt i forskjellige sammenhenger i Hebreerne:

Et håp som var bedre enn det håp loven ga  

Hebreerne 7:19

¹⁹ For Loven gjorde ikke noe fullkomment, men innføringen av et bedre  (kreittōn) håp i tillegg gjorde det, og ved det nærmer vi oss Gud.

En pakt som var bedre enn den gamle pakt

Hebreerne 7:22

²² så visst er også Jesus blitt den som er gitt som pant på en bedre (kreittōn) pakt.

Et bedre fedreland enn det de kom fra  

Hebreerne 11:16

¹⁶ Men nå trakter de etter et bedre (kreittōn) sted, det vil si et som hører himmelen til. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by rede for dem.

En bedre oppstandelse

Hebreerne 11:35

³⁵ Kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse; men andre menn ble torturert fordi de ikke ville ta imot utfrielse ved en løsepenge, for at de skulle kunne oppnå en bedre (kreittōn) oppstandelse.

Noe bedre for oss

Hebreerne 11:40

⁴⁰ fordi Gud hadde forutsett noe bedre (kreittōn) for oss, for at de ikke skulle bli gjort fullkomne uten oss.

Jeg har en kommentar til uttrykket «en bedre oppstandelse» i 11:15. Tidligere hadde personer blitt oppreist fra de døde. Men alle disse døde igjen etter en tid. Ordene «en bedre oppstandelse» står i kontrast til denne situasjonen. Personer som ble torturert, ville ikke inngå kompromiss slik at de kunne fortsette å leve. Tvert imot bevarte de sin rettferdighet mens de ble torturert, fordi de visste at hvis de døde, ville de få del i en oppstandelse til evig liv. Denne oppstandelsen ville være bedre enn den oppstandelsen de fikk som senere døde.

Hva betyr det å bli fullkommen? Verbet teleioō har betydningen: «Å utføre noe fullt ut. Å nå enden av noe, gå gjennom og avslutte», (Mounce) og «Å nå en tilstand eller et mål» (Louw og Nida), og «Å gjøre fullkommen, fullstendig». (UBS) Dette viser at verbet teleioō kan ha forskjellige betydninger. Den vanlige gjengivelsen «å bli fullkommen» kan være misvisende, siden forskjellige mennesker har forskjellige oppfatninger av hva «fullkommen» er.

Dette er også tilfellet i Hebreerne 11:40, og derfor vil jeg oversette den siste setningen på følgende måte:

For at de ikke skal nå det endelige (teleioō) målet (teleioō) uten oss.

Referansen til pronomenene de og oss er klar. Bruken av disse pronomenene i Hebreerne kapitlene 10, 11, og 12 viser at vi refererer til Hebreerne, som var adoptert som sønner av Gud og som hadde «det himmelske kall». Og de referer til alle Guds tjenere i fortiden som er nevnt i kapittel 11. De søkte et fedreland som var bedre enn det fedreland de kom fra. Og dette fedrelandet er «den kommende bebodde jord».

Guds hensikt var at Adam og Evas barn skulle fylle jorden og utvide paradiset til å dekke hele jorden. Dette er fremdeles Guds hensikt, og det vil skje etter Jesu Kristi tusenårige styre. Å leve evig i det jordiske paradiset er fantastisk. Men å få en himmelsk oppstandelse og til og med få se Gud er et enda bedre håp.

 Det som derfor er bedre for oss enn for dem, er det himmelske kall som de har fått, som vil føre til en himmelsk oppstandelse, som er bedre enn den jordiske oppstandelsen.

Det Paulus skrev i Efeserne 1:9, 10, kaster lys over den siste del av Hebreerne 11:40:

⁹ idet han gjorde sin viljes hellige hemmelighet kjent for oss. Den er i samsvar med det han fant behag i, det han satte seg fore hos seg selv ¹⁰ med tanke på en administrasjon ved de fastsatte tiders fulle mål, nemlig å samle alt sammen igjen i KRISTUS, det i himlene og det på jorden. Ja i ham.

Guds trofaste tjenere i fortiden som vil leve når jorden har blitt et paradis, vil ikke nå dette endelige målet («bli fullkomne») adskilt fra hebreerne og de andre med det himmelske kall, fordi alt det som er i himlene og på jorden, vil bli samlet sammen i Kristus.

Guds trofaste tjenere i fortiden, som levde før Jesus Kristus kom til jorden, hadde det håp å få et nytt fedreland, nemlig evig liv på «den kommende bebodde jord». Alle Guds tjenere som levde på Jesu tid og frem til tallet på 144 000 var fullt, fikk «det himmelske kall» med håp om en himmelsk oppstandelse. Etter at tallet ble fullt, ville Guds tjenere igjen ha håp om å få et nytt fedreland. «den kommende bebodde jord».

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER

Læren om at det er to forskjellige håp om frelse, at en gruppe på 144 000 vil regjere med Jesus Kristus i himmelen, og at milliarder vil leve i det gjenopprettede jordiske paradis, er viktig for å kunne forstå Bibelen. Hvis vi ikke skjønner at bøkene i De kristne greske skrifter er skrevet til dem med «det himmelske kall», vil vi misforstå det som er skrevet i disse bøkene.

Denne artikkelen har vist at én av bøkene i De kristne greske skrifter konsekvent skiller mellom de to gruppene gjennom hele boken. Selv om det ikke er noen annen bok i De kristne greske skrifter som har dette skillet gjennom hele boken, er det en mengde eksempler som viser til de to gruppene i alle bøkene i De kristne greske skrifter. Kapittel 1 i min bok Forsoningen Mellom Gud og Mennesker har en detaljert drøftelse av disse eksemplene.