DET KJØDELIG ISRAEL OG DET ÅNDELIGE ISRAEL IFØLGE BREVET TIL ROMERNE

PAULUS’ ORD OM DE KRISTNE JØDENE OG FOLK FRA NASJONENE I ROMA 

I denne delen skal jeg drøfte forskjellige kommentarer av Paulus når det gjelder spørsmål knyttet til de kristne jødene og folk fra nasjonene i menigheten i Roma.

DET ER INGEN PARTISKHET HOS GUD 

Første gang Paulus nevner jøder og grekere (= folk fra nasjonene) anslår han tonene for alle sine drøftelser om de to gruppene i hele brevet. Hans poeng er at Gud ser på de enekelte jøder og på folk fra nasjonene på akkurat samme måte, fordi Gud ikke er partisk.

2:8-10

⁸ men for dem som er stridslystne, og som ikke adlyder sannheten, men adlyder urettferdigheten, skal det være vrede og harme, ⁹ trengsel og nød, over ethvert menneskes sjel som gjør det som er skadelig, over jøden først og også over grekeren; ¹⁰ men herlighet og ære og fred for enhver som gjør det som er godt, for jøden først og også for grekeren.

Det endelige resultatet vil bli det samme for begge grupper — enhver som ønsker å tjene Gud, vil bli erklært rettferdig på grunnlag av troen på Jesus Kristi gjenløsningsoffer. Men fordi Gud valgte nasjonen Israel som sitt folk og ga dem loven, slik at Messias i sin tid kunne bli identifisert, så vil jøder og folk fra nasjonene bli behandlet på forskjellige måter.

Bakgrunnen for alt det Paulus sier om de to gruppene, er Jesu ord i Matteus 21:42. 43:

⁴² Jesus sa til dem: «Har dere aldri lest i Skriftene: ’Den steinen som bygningsmennene forkastet, er den som er blitt hovedhjørnestein. Fra Jehova er denne kommet, og den er underfull i våre øyne’? ? ⁴³ Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.

Gud har bestemt at det åndelige Israel, hvis medlemmer vil utgjøre Guds rike i himmelen, skal ha 144 000 medlemmer. Israels nasjon, som var Guds folk, fikk først muligheten til å fylle antallet av 144 000 medlemmer. Men nasjonen forkastet «hovedhjørnesteinen», Jesus Kristus, og nasjonen var ikke i stand til å fylle de 144 000 plassene i det åndelige Israel. Derfor ble Guds rike tatt fra dem og gitt til et annet folk. Og Paulus viser at det åndelige Israel, som vil utgjøre Guds rike i himmelen, vil bestå både av jøder og av folk fra nasjonene.

IKKE DET Å HA LOVEN, MEN Å FØLGE LOVEN ER DET SOM ER VIKTIG 

2:12-15, 25-28

¹² For eksempel skal alle de som har syndet uten lov, også gå til grunne uten lov; men alle de som har syndet under lov, skal bli dømt ved lov. ¹³ For det er ikke de som hører lov, som er rettferdige for Gud; men de som handler etter lov, skal bli erklært rettferdige. ¹⁴ For når folk av nasjonene, som er uten lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. ¹⁵ Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.

²⁵ Omskjærelse er i virkeligheten bare til gagn hvis du handler etter lov; men hvis du er en lovovertreder, er din omskjærelse blitt til en uomskåret tilstand. ²⁶ Derfor, hvis en som er uomskåret, oppfyller Lovens rettferdige krav, vil ikke da hans uomskårne tilstand bli regnet som omskjærelse? ²⁷ Og den uomskårne, som er slik av naturen, skal ved å oppfylle Loven dømme deg som med dens skrevne lovsamling og omskjærelse er en lovovertreder. ²⁸ For den er ikke jøde som er det i det ytre; heller ikke er omskjærelse det som er i det ytre, på kjødet. ²⁹ Men den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd og ikke ved en skreven lovsamling. Han får sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

Jødene var omskåret, og de hadde Guds lov, og det var en fordel. Men det som er viktig, er ikke å være omskåret og å ha loven, men å følge loven. Versene 14 og 15 viser at på grunn av den samvittighet Gud hadde gitt dem, var det mange folk av nasjonene som fulgte loven, selv om de ikke kjente loven. Disse var i virkeligheten «omskåret», fordi de fulgte loven. Men jøder som ikke fulgte loven, var i virkeligheten «uomskåret».

Paulus bygger opp sitt argument, og i versene 28 og 29 når han høydepunktet: Betegnelsen «jøde» fra Guds synspunkt er ikke forbundet med å være omskåret og å ha loven eller ikke. Men det som er viktig, er hvordan personen er i sitt indre. De som følger loven, er sanne jøder, og ikke de som er omskåret. Dette er en mesterlig måte å uttrykke at jøder og folk fra nasjonene er like verdifulle i Guds øyne.

 Den siste setningen med ordet «ros», eller den bedre gjengivelsen «pris» (epainos) er et ordspill. Da Lea fødte Juda, forbandt hun hans navn med verbet yādā, som betyr «å prise». Etymologien for navnet «jøde» ser derfor ut til å være «pris». Når derfor Paulus i vers 29 sier at «pris» kommer fra Gud, so impliserer ordet «pris» at vedkommende virkelig er jøde.

BÅDE JØDER OG FOLK AV NASJONENE ER SYNDERE — BEGGE GRUPPER BLIR ERKLÆRT RETTFERDIGE VED TROEN PÅ JESUS KRISTUS 

3:1, 2, 9, 21-24, 27-31

¹ Hva er da jødens fortrinn, eller hva gagn er det i omskjærelsen? ² Mye, på enhver måte. Først og fremst fordi de ble betrodd Guds hellige utsagn.

⁹ Hva da? Er vi i en bedre stilling? Slett ikke! For ovenfor har vi framført den anklage at både jøder og grekere alle er under synd.

²¹ Men nå er Guds rettferdighet blitt tilkjennegitt uten lov, liksom det blir vitnet om den av Loven og Profetene.²² ja Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, for alle som har tro. For det er ingen forskjell. ²³ For alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet. ²⁴ og det er som en fri gave at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet gjennom utfrielsen ved løsepengen som er betalt av Kristus Jesus.

²⁷ Hvor er så dette med å rose seg? Det er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei! Men ved troens lov.²⁸ For vi mener at et menneske blir erklært rettferdig ved tro, uten lovgjerninger. ²⁹ Eller er han Gud bare for jødene? Er han det ikke også for folk av nasjonene? Jo, også for folk av nasjonene, ³⁰ så sant Gud er én, han som vil erklære omskårne rettferdige som følge av tro og uomskårne rettferdige ved deres tro. ³¹ Opphever vi da lov ved vår tro? Måtte det aldri skje! Tvert imot, vi stadfester lov.

Paulus viser igjen at det er en fordel å være omskåret og å ha loven. Men det virkelige problemet er at både jøder og folk av nasjonene «er alle under synd». Så verken loven eller noe annet er av verdi, unntatt én ting: Det er den frie gave å bli erklært rettferdig på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. Jehova er Gud for både jøder og for folk av nasjonene, og derfor ser Gud på alle på samme måte.

Jeg vil si noe om ordet «lov» (nomos). Når ordet «lov» har den bestemte artikkel, refererer ordet som regel til Moseloven. Avhengig av sammenhengen kan ordet «lov» uten artikkel referere til andre lover enn Moseloven. Dette må være tilfellet med ordene «vi stadfester lov» i vers 30. Moseloven ble avskaffet da Jesus døde, så den kunne ikke igjen bli stadfestet. Men Paulus viser at de kristne ikke er lovløse, fordi de er under en annen lov. Denne loven blir kalt «åndens lov» (Romerne 8:2), «Kristi lov» (Galaterne 6:2) og «den fullkomne lov som hører friheten til». (Jakob 1:25)

ABRAHAMS TRO BLE TILREGNET HAM SOM RETTFERDIGHET FØR LOVEN BLE GITT 

4: 8-14

⁸ lykkelig er den mann hvis synd Jehova slett ikke vil ta i betraktning.» ⁹ Kommer da denne lykke bare over omskårne eller også over uomskårne? Vi sier jo: «Troen ble tilregnet Abraham som rettferdighet.» ¹⁰ Under hvilke omstendigheter ble den så tilregnet? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret. ¹¹ Og han fikk et tegn, nemlig omskjærelsen, som et segl på den rettferdighet ved troen som han hadde mens han var i sin uomskårne tilstand, for at han skulle være far til alle dem som har tro mens de er uomskåret, så de kunne bli tilregnet rettferdighet; ¹² og far til omskåret avkom, ikke bare til dem som holder seg til omskjærelsen, men også til dem som vandrer ordentlig i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde mens han var i den uomskårne tilstand.

¹⁴ For det var ikke ved lov at Abraham eller hans ætt fikk det løfte at han skulle være arving til en verden,men det var ved rettferdigheten ved tro. ¹⁴ For hvis de som holder seg til lov, er arvinger, er troen blitt gjort unyttig, og løftet er blitt opphevet.

Abraham var stamfar til jødene, og de skrøt ofte av det. Poenget til Paulus er at Abrahams tro ble tilregnet ham som rettferdighet før han ble omskåret og før loven ble gitt. Derfor er han far til både omskårne og uomskårne «som vandrer ordentlig i fotsporene av den tro han hadde» før han ble omskåret.

I kapitlene 2, 3 og 4 drøfter Paulus fordelene til jødene og fordelene til folk av nasjonene. Han viser at det ikke er noen partiskhet hos Gud. Medlemmene av begge grupper er syndere, og de kan bli erklært rettferdige ved troen på Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Den fine balansen Paulus viser i det han skriver, ville hindre både jøder og folk fra nasjonene å ta anstøt av hans ord.

I kapitlene 5, 6, 7 og 8 drøfter Paulus forskjellige åndelige spørsmål som ville bygge opp troen til medlemmene av menigheten i Roma. Men i kapittel 9 tar han igjen opp spørsmål som gjelder jødene og folk av nasjonene.

IKKE KJØDETS BARN, MEN LØFTETS B ARN ER ABRAHAMS ÆTT

9:1-8

¹ Jeg sier sannheten i Kristus; jeg lyver ikke, ettersom min samvittighet vitner sammen med meg i hellig ånd, ² at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte. ³ For jeg kunne ønske at jeg selv, liksom den som er forbannet, var skilt fra KRISTUS til gagn for mine brødre, mine slektninger etter kjødet, ⁴ som altså er israelitter; dem tilhører adopsjonen som sønner, foruten herligheten og paktene og givningen av Loven og den hellige tjeneste og løftene; ⁵ dem tilhører forfedrene, og fra dem utsprang KRISTUS etter kjødet — Gud, som er over alle, være velsignet for evig. Amen.

⁶ Men det er ikke som om Guds ord hadde slått feil. For ikke alle som utspringer fra Israel, er virkelig «Israel». ⁷ Heller ikke er de alle barn fordi de er Abrahams ætt, men: «Det som skal kalles ’din ætt’, skal komme gjennom Isak.» ⁸ Det vil si, de som er barn i kjødet, er i virkeligheten ikke Guds barn, men de som er barn ifølge løftet, blir regnet som ætten.

Paulus er meget bekymret for sitt folk, for jødene, som er forbannet bort fra Kristus. Men Guds hensikt om å ha et folk har ikke slått feil, fordi det er et åndelig Israel, som består av kjødets barn (jødene) og løftes barn som er både jøder og folk av nasjonene.

BARE EN REST AV DET KJØDELIGE ISRAEL SKAL BLI FRELST — FOLK AV NASJONENE VIL BLI FREMST PÅ GRUNN AV SIN TRO  

9:22-33

²² Om nå Gud, enda det er hans vilje å vise sin vrede og å gjøre sin makt kjent, med stor langmodighet har tolerert vredens kar, som er gjort egnet til tilintetgjørelse, ²³ for at han kunne gjøre kjent sin herlighets rikdom over barmhjertighetens kar, som han på forhånd har beredt til herlighet, ²⁴ nemlig oss, som han kalte, ikke bare fra jødene, men også fra nasjonene, hva så? ²⁵ Det er som han også sier hos Hosẹa: «Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle ’mitt folk’, og henne som ikke var elsket, ’den elskede’; ²⁶ og på det sted hvor det ble sagt til dem: ’Dere er ikke mitt folk’, der skal de bli kalt ’den levende Guds sønner’.»

²⁷ Dessuten roper Jesaja om Israel: «Selv om tallet på Israels sønner skulle være som havets sand, er det resten (hypoleimma) som skal bli frelst. ²⁸ For Jehova skal holde regnskap på jorden, idet han avslutter det og avkorter det.» ²⁹ Og som Jesaja forut hadde sagt: «Hvis ikke hærstyrkenes Jehova hadde latt en ætt bli igjen til oss, ville vi ha blitt som Sodọma, og vi ville ha blitt gjort lik Gomọrra.»

³⁰ Hva skal vi da si? At folk av nasjonene, enda de ikke jaget etter rettferdighet, oppnådde rettferdighet, den rettferdighet som er en følge av tro; ³¹ men Israel, som riktignok jaget etter en rettferdighets lov, nådde ikke fram til loven. ³² Av hvilken grunn? Fordi det ikke jaget etter den ved tro, men som ved gjerninger. De snublet over «snublesteinen»; ³³ som det står skrevet: «Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe, men den som tror på den, skal ikke bli skuffet.»

Paulus siterter profetier fra Hosea og Jesaja som viser at bare en rest av jødene skal bli frelst. Grunnen til at så mange jøder ikke ville bli frelst, ar at de «snublet over snublesteinen» som var Jesus Kristus.

For å bli frelst må en person bli medlem av det åndelig Israel, og han eller hun vil da regjere med Jesus Kristus i himmelen. Fordi Jesus kjøpte alle Adams etterkommere da han døde, vil de fleste som har levd på jorden, få en oppstandelse på dommens dag, slik at de personlig får anledning til å ta imot eller forkaste gjenløsningsofferet. Jøder og folk av nasjonene som ikke ble frelst og ble en del av det åndelige Israel, vil også være blant dem som får en oppstandelse.

I alle de vers jeg tidligere har sitert, har det vært en balanse når det gjelder det Paulus sier om jødene og folk av nasjonene. Men i sitatet ovenfor (9:22-33) er det en ubalanse til fordel for folk av nasjonene. Denne ubalansen fortsetter i 10:18-21 som jeg skal sitere og drøfte.

OLIVENTREET OG DET BEGRENSEDE ANTALL ÅNDELIG ISRAELITTER 

Forskjellen på det kjødelige Israel og det åndelige Israel blir uttrykt av Paulus i 2:28, 29 (over) og 9:6, 7 (under):

28 For den er ikke jøde som er det i det ytre; heller ikke er omskjærelse det som er i det ytre, på kjødet. 29 Men den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd og ikke ved en skreven lovsamling. Han får sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. 6 Men det er ikke som om Guds ord hadde slått feil. For ikke alle som utspringer fra Israel, er virkelig «Israel». 7 Heller ikke er de alle barn fordi de er Abrahams ætt, men: «Det som skal kalles ’din ætt’, skal komme gjennom Isak.» 8 Det vil si, de som er barn i kjødet, er i virkeligheten ikke Guds barn, men de som er barn ifølge løftet, blir regnet som ætten.

Jeg begynner med de siste versene i kapittel 10, og jeg skal drøfte alle versene i kapittel 11. De siste versene i kapitlet gir et negativt bilde av det kjødelige Israel. Vi leser 10:18-21:

¹⁸ Likevel spør jeg: Hørte de da ikke? Jo visst: «Deres røst gikk ut til hele jorden, og deres utsagn til den bebodde jords ytterste ender.» ¹⁹ Likevel spør jeg: Forstod da ikke Israel? Først sier Moses: «Jeg vil egge dere til nidkjærhet ved det som ikke er en nasjon; jeg vil egge dere til voldsom vrede ved en uforstandig nasjon.» ²⁰ Men Jesaja blir svært så dristig og sier: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg; jeg ble tilkjennegitt for dem som ikke spurte etter meg.» ²¹ Men med hensyn til Israel sier han: «Dagen lang har jeg bredt mine hender ut mot et folk som er ulydig og svarer igjen.»

I vers 19 spør Paulus om Israel ikke kjente Guds hensikt. Det gjorde de, men de var ulydige og manglet tro. Men andre folk som ikke søkte Gud, ble funnet av Gud. Disse negative ordene om det kjødelige Israel kunne gi det inntrykk at det ikke var noe håp for Israel. Paulus forestiller seg dette spørsmålet, og i 11:1-6 svarer han på det:

DEN REST SOM HAR BLITT UTVALGT 

11:1-6

¹ Jeg spør så: Gud har vel ikke forkastet sitt folk? Måtte det aldri skje! For også jeg er en israelitt, av Abrahams ætt, av Bẹnjamins stamme. ² Gud har ikke forkastet sitt folk, som han først anerkjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i forbindelse med Elịa, da han ber inntrengende til Gud mot Israel? ³ «Jehova, de har drept dine profeter, de har gravd opp dine altere, og jeg alene er igjen, og de søker etter min sjel.» ⁴ Men hva sier det guddommelige utsagn til ham? «Jeg har latt sju tusen menn bli tilbake for meg, menn som ikke har bøyd kne for Bạ’al.» ⁵ Slik har det da også i den nåværende tidsperiode stått fram en rest i samsvar med en utvelgelse som skyldes ufortjent godhet. ⁶ Når det nå er ved ufortjent godhet, er det ikke lenger på grunn av gjerninger; ellers viser den ufortjente godhet seg ikke lenger å være ufortjent godhet.

I vers 1 sier Paulus at Gud ikke har forkastet sitt folk, og det innebærer at mens nasjonen er forkastet, så er ikke de individuelle jøder forkastet. Beviset for at alle jøder ikke er forkastet, er at Paulus selv er jøde, og han er en tjener for Gud. I kontrast til de tidlige negative sitater om Israel, henviser nå Paulus til Elia, som trodde at han var den eneste levende tilbeder av Jehova. Men Jehova fortalte ham at det var sju tusen mann som «ikke har bøyd kne for Baal». Av dette trekker Paulus en viktige konklusjon, at «det da også i den nåværende tidsperiode stått fram en rest i samsvar med en utvelgelse som skyldes ufortjent godhet». Dette betyr at Gud har utvalgt et lite antall jøder til å bli medlemmer av det åndelige Israel.

RESTENS BEGRENSEDE ANTALL 

Paulus kjente Guds hellige hemmelighet, at på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer ville Jehova erklære rettferdig og adoptere som sønner 144 000 mennesker som skulle regjere sammen med Jesus Kristus i himmelen. At det åndelige Israel har et begrensede antall medlemmer, blir utdypet i kapittel 11. Og for å forstå argumentene må vi tenke på at antallet av medlemmer av det åndelige Israel er begrenset. Vi leser i 11:7-10:

11:7-10:

⁷ Hva så? Nettopp det som Israel ivrig søker, har det ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre (loipos) ble sløvet i sine sanseevner; ⁸ som det står skrevet: «Gud har gitt dem en dyp søvns ånd, øyne de ikke kan se med, og ører de ikke kan høre med, helt til den dag i dag.» ⁹ Og David sier: «La deres bord bli en snare og en felle og en snublestein og en gjengjeldelse for dem; ¹⁰ la deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og bøy alltid deres rygg.»

Ifølge 2. Mosebok 19:5, 6 skulle Israels nasjon være konger og prester for Gud i relasjon til alle andre nasjoner. Med andre ord, Israel skulle bli Guds rike. Men Jesus sa ifølge Matteus 21:43 at «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter». Dette er hva Paulus ifølge 11:7 sa at «Israel ivrig søker», men som de ikke har oppnådd. Men «de utvalgte har oppnådd det», og det er de som har blitt adoptert som sønner av Gud for å bli medlemmer av det åndelige Israel. Paulus siterer de profetiske ordene i Jesaja 29:10 og Salme 69:22, som viser at Israel som nasjon ikke ville tjene Jehova. Paulus utdyper saken om de utvalgte i versene 11 og 12:

¹¹ Derfor spør jeg: Snublet de slik at de falt fullstendig? Måtte det aldri skje! Men ved deres feiltrinn er det frelse for folk av nasjonene, for å egge dem til nidkjærhet. ¹² Når nå deres feiltrinn betyr rikdom for verden, og deres tilbakegang betyr rikdom for folk av nasjonene, hvor mye mer vil ikke da det fulle antall av dem bety det!

I begynnelsen av vers 11 sier Paulus at mens nasjonen som helhet er forkastet, er det håp for individuelle jøder. Så kommer vi til et viktig punkt som viser at antallet medlemmer av det åndelige Israel er begrenset. Fordi de fleste medlemmene av det kjødelige Israel ikke ville tjene Gud, så fikk folk av nasjonene anledning til å bli en del av det åndelige Israel. Poenget her er at fordi antallet av det åndelige Israel er begrenset, og det kjødelige Israel først fikk sjansen til å stille 144 000 medlemmer, så må noen av jødene nekte å tjene Gud, forat folk fra nasjonene kan ta deres plass. Hvis det ikke var et begrenset antall i det åndelige Israel, ville det ikke være noen grunn til at folk fra nasjonene først kunne bli en del av det åndelige Israel etter at et antall jøder ikke ville tjene Gud.

Men hva betyr ordene «hvor mye mer vil ikke det fulle antall av dem bety det»? Pronomenet «det» referer til «rikdom for verden», altså for folk av nasjonene. Hva innebærer så det? Jeg skal nå drøfte “det fulle antall av dem [av jødene]»:

Sju tusen mann hadde ikke bøyd kne for Baal (vers 4) På lignende måte hadde resten av det kjødelige Israel  blitt utvalgt av Gud (vers 5) Resten av det kjødelige Israel hadde blitt en del av det åndelige Israel (vers 7) Det fulle antall av de utvalgte av det kjødelige Israel ville være rikdom for folk av nasjonene (verse 12). Ordene «resten», «de utvalgte» og «det fulle antall» referer alle til individuelle medlemmer av det kjødelige Israel som var blitt en del av det åndelige Israel, gruppen som teller 144 000.

La oss nå se hvordan det fulle antall av de jøder som var utvalgt som medlemmer av det åndelige Israel, ville være rikdom for folk av nasjonene. Hvis noen få jøder ikke ville tjene Gud, og folk av nasjonene ville ta deres plass og ble medlemmer av det åndelige Israel, så ville det være en rikdom for disse få folk av nasjonene. Hvor mye større rikdom ville ikke det fulle antall av jødene være. Vers 7 belyser dette:

⁷ Hva så? Nettopp det som Israel ivrig søker, har det ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre (loipos) ble sløvet i sine sanseevner.

Når de utvalgte av Israel hadde blitt medlemmer av det åndelige Israel, så var deres fulle antall nådd, og alle de andre jødene «ble sløvet i sine sanser». Det betyr at folk av nasjonene kunne ta plassene til alle de som ble sløvet i sine sanseevner, og det var mange slike ledige plasser. Med andre ord kan vi si at når de utvalgte jøder var blitt medlemmer av det åndelige Israel, og deres antall var fullt, så var alle andre jøder forkastet. Dette forårsaket at et stort antall ledige plasser i det åndelige Israel kunne bli fylt av folk av nasjonene. Og alle disse ledige plassene var større rikdom for folk fra nasjonene enn om bare noen få plasser var ledig. Derfor er det fulle antall av jødene en rikdom for folk av nasjonene.

Det som imidlertid er Paulus’ poeng, er at mens antallet av medlemmer av det åndelige Israel er forutbestemt, så er det fulle antall av jødene pluss det fulle antall av folk av nasjonene som tilsammen skal utgjøre det åndelige Israel, ikke statisk eller forutbestemt. En person som er regnet med i det fulle antall av jødene eller det fulle antall av folk av nasjonene, kan senere vende seg mot Gud og bli forkastet. Og så må en av jødene eller en av nasjonene ta hans plass, slik at tallet holdes fullt. Vi leser i 11:13-16:

¹³ Nå taler jeg til dere som er folk av nasjonene. For så visst som jeg virkelig er en apostel for nasjonene, ærer jeg min tjeneste, ¹⁴ om jeg på noen måte kan egge dem som er mitt eget kjød, til nidkjærhet, og frelse noen blant dem. ¹⁵ For når det at de ble forkastet, betyr forlikelse for verden, hva vil så det at de blir tatt imot, bety, om ikke liv fra de døde? ¹⁶ Dessuten, hvis den delen som blir tatt som førstegrøden, er hellig, er deigen det også; og hvis roten er hellig, er grenene det også.

Paulus taler nå direkte til hedningene i menigheten i Roma. Hans poeng, som han utdyper senere, er at fordi så mange jøder ikke tok imot Guds kall, og folk av nasjonene fikk anledning til å fylle antallet av det åndelige Israel, så må de som er av nasjonene, være nøye med å passe på sin plass i det åndelige Israel. Hvis ikke, kan en jøde ta deres plass. Dette blir klart vist av den illustrasjonen som Paulus bruker.

ILLUSTRASJONEN OM OLIVENTREET

Paulus’ utsagn om at det fulle antall av jødene var rikdom for folk av nasjonene, var viktig for ham. For at medlemmene av menigheten i Roma skulle forstå dette poenget, presenterte han lignelsen om oliventreet. Vi leser i 11:16-24:

¹⁶ Dessuten, hvis den delen som blir tatt som førstegrøden, er hellig, er deigen det også; og hvis roten er hellig, er grenene det også. ¹⁷ Men hvis noen av grenene ble brutt av, mens du, enda du er et vilt oliventre, ble podet inn blant dem og fikk del i fedmen fra oliventreets rot, ¹⁸ triumfér da ikke over grenene. Hvis du imidlertid triumferer over dem, så vit at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. ¹⁹ Du vil da si: «Grener ble brutt av for at jeg skulle bli podet inn.» ²⁰ Ja vel! På grunn av sin mangel på tro ble de brutt av, men du står ved tro. Slutt med å ha høye tanker, men frykt. ²¹ For når Gud ikke sparte de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg. ²² Se derfor Guds godhet og strenghet— strenghet overfor dem som falt, men Guds godhet overfor deg, forutsatt at du forblir i hans godhet; ellers vil også du bli hogd av. ²³ Også de skal bli podet inn, hvis de ikke forblir i sin mangel på tro; for Gud er i stand til å pode dem inn igjen. ²⁴ For når du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble podet inn på det edle oliventreet, hvor mye mer skal ikke da disse som er naturlige grener, bli podet inn på sitt eget oliventre!

Illustrasjonen stemmer med det Paulus sier i versene 11-15 om jødenes og folk av nasjonens forhold til det åndelige Israel. La oss først se på selve illustrasjonen. Det er et oliventre med en stamme av en bestemt lengde, og så er det greiner av et bestemt antall. Stammen og greinene illustrerer det åndelige Israel, og jødene var de som først fikk invitasjonen til å være alle greinene på oliventreet — alle medlemmene av det åndelige Israel (Guds rike).

Det var ikke slik at det var en stamme med en uendelig lengde, og når jøder eller hedninger begynte å tjene Gud, så ble de podet inn på stammen, slik at oliventreet ble høyere og høyere med flere og flere greiner. Men det var en stamme med et begrenset antall greiner. For at en person av nasjonene skulle bli podet inn i stammen, måtte en grein som representerte en jøde, bli brutt av. Hele illustrasjonen viser at det åndelige Israel har et begrenset antall medlemmer. Og vi ser av Åpenbaringen 7:4 og 14:1 at det er 144 000 medlemmer.

Paulus er svært bekymret for sine landsmenn. Han visste at tallet på åndelige israelitter var bestemt, men hvem som skulle utgjøre det fulle antall av jødene og det fulle antall av folk fra nasjonene var ikke bestemt. Han viste at jøder som ikke ville tjene Gud, og som ble brukket av oljetreet, kunne bli podet inn i sitt eget oljetre «hvis de ikke blir in sin mangel på tro». (vers 23) Men det ville kreve at en grein som representerte en person av nasjonene, ble brukket av.

Derfor taler Paulus til folk av nasjonene i menigheten i Roma, og formaner dem til å slutte «med å ha høye tanker». (vers 20) For hvis folk av nasjonene ikke fortsetter i troen, så vil deres greiner bli brukket av, og mulige jødiske greiner vil bli podet inn i stedet.

HELE DET ÅNDELIGE ISRAEL SKAL BLI FRELST 

Etter at Paulus har presentert illustrasjonen om oliventreet og derved understreket sine hovedpunkter i de 15 foregående versene, så trekker han en viktig konklusjon in versene 25-27:

²⁵ For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hellige hemmelighet, for at dere ikke skal være kloke i egne øyne: at Israels sanseevner delvis er blitt sløvet, inntil det fulle antall av folk av nasjonene er kommet inn, ²⁶ og på denne måten skal hele Israel bli frelst. Som det står skrevet: «Befrieren skal komme fra Sion og fjerne ugudelige gjerninger fra Jakob. ²⁷ Og dette er fra min side pakten med dem, når jeg tar bort deres synder.»

Paulus har vist at en stor del av de kjødelige jøder har vist mangel på tro, og derfor har deres greiner blitt brutt av oljetreet og har blitt erstattet med greiner fra folkeslagene. Paulus’ ønske var «å frelse noen av dem (av jødene)». (vers 13) Dette viser at «hele Israel» i vers 26 ikke er det kjødelige Israel, men det åndelige Israel.

I vers 26 sier Paulus at «på denne måten skal hele Israel bli frelst». På hvilken måte? Svaret er: På den måten som er nevnt i vers 25 «at Israels sanseevner delvis er blitt sløvet, inntil det fulle antall av folk av nasjonene er kommet inn». Hva referer ordet «delvis» til? Betyr det at Israels sanseevner delvis er blitt sløvet for en tid, inntil «det fulle antall av folk fra nasjonene er kommet inn»? Eller betyr det at en del av Israel permanent har fått sine sanseevner sløvet? Vi finner svaret i vers 7 at «de andre ble sløvet i sine sanseevner». Dette viser at alle kjødelige jøder unntatt de utvalgte har fått sine sanseevner sløvet. Da går vi tilbake til spørsmålet.

På hvilken måte skal det åndelige Israel bli frelst? Det fulle antall jøder (vers 12) (resten, de utvalgte) pluss det fulle antall av nasjonene (vers 25) vil tilsammen utgjøre det fulle antall av de 144 000 medlemmer av det åndelige Israel. På denne måten vil hele Israel bli frelst.

Som bevis for at “hele Israel skal bli frelst» henviser Paulus til forskjellige profetier. Vi leser i Jesaja 59:20, 21:

²⁰ «Og til Sion skal Gjenkjøperen visselig komme, og til dem som vender seg fra overtredelse i Jakob,» lyder Jehovas utsagn. ²¹ «Og hva meg angår, så er dette min pakt med dem,» har Jehova sagt. «Min ånd, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt i din munn — de skal ikke vike fra din munn eller fra ditt avkoms munn eller fra ditt avkoms avkoms munn,» har Jehova sagt, «fra nå av endog til uavgrenset tid.»

Denne profetien fortsetter ut kapittel 60, og flere profetier i dette kapitlet blir sitert i Åpenbaringen  kapitlene 21 og 22. Og de blir anvendt på de nye Jerusalem, Guds rike — Jesaja 60:3 til Åpenbaringen 21:24, Jesaja  60:11 til Åpenbaringen 21:25, og Jesaja 60:19 til Åpenbaringen 21:23 og 22:5. Fordi Paulus refererer til profetien I Jesaja 59:20, 21, og profetier i denne sammenheng gjelder det åndelige Israel, så må det være det åndelige Israel og ikke det kjødelige Israel som blir frelst.

I Romerne 11:28-32 sammenfatter Paulus Guds frelse for jødene og for folk av nasjonene i menigheten i Roma:

²⁸ Med hensyn til det gode budskap er de riktignok fiender for DERES skyld, men med hensyn til Guds utvelgelse er de elsket for sine forfedres skyld. ²⁹ For gavene og kallet fra Gud er ikke noe han vil beklage. ³⁰ For liksom dere en gang var ulydige mot Gud, men nå er blitt vist barmhjertighet på grunn av deres ulydighet,³¹ så har også disse nå vært ulydige med barmhjertighet for dere til følge, for at også de selv nå kan bli vist barmhjertighet. ³² For Gud har sperret dem alle sammen inne i ulydigheten, for at han kunne vise dem alle barmhjertighet.

I alle sine kommentarer om jødene og folk av nasjonene i menigheten i Roma har Paulus på en mesterlig måte uttrykt et balansert syn på begge gruppene, og det gjør han også i disse versene. Begge grupper har forskjellige gode egenskaper, og det endelige resultatet er basert på Guds barmhjertighet.

Paulus har drøftet en ganske komplisert side ved Guds hensikt. Men alle som klarer å forstå de forskjellige punktene i hans drøftelse, ser hvordan disse punktene understreker hans visdom. Som den siste del av sin drøftelse kommer Paulus med et utrop om Jehovas storhet, i versene 33-36:

 ³³ Å dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier! ³⁴ For «hvem har lært Jehovas sinn å kjenne, eller hvem er blitt hans rådgiver?» ³⁵ Eller: «Hvem har gitt til ham først, slik at det må betales tilbake til ham?» ³⁶ For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilkommer herligheten for evig. Amen.

  Etter at vi har studert denne artikkelen, kan vi av hjertet være enig med Paulus og si AMEN.

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER 

Alle brev i De kristne greske skrifter er adressert til dem som har blitt erklært rettferdige og som har blitt adoptert av Gud — de som utgjør det åndelige Israel. De har det håp å regjere med Jesus Kristus i himmelen.

Ifølge Åpenbaringen 7:4 og 14:1 har denne gruppen 144 000 medlemmer. Mange teologer hevder at dett er et symbolsk tall. Men det Paulus skriver i Romerne kapittel 11, bekrefter at det åndelige Israel har et begrenset antall medlemmer, og dette støtter det tallet som Åpenbaringen oppgir.

Denne artikkelen har drøftet forskjellen på det kjødelige Israel og det åndelige Israel. Men det er også en gruppe som teller milliarder, som vil leve evig på jorden når den er blitt et paradis. En drøftelse av denne gruppen finnes i artikkelen «‘Det himmelske kall’ og ‘den kommende bebodde jord’ ifølge Hebreerbrevet» og i min bok Forsoningen Mellom Gud og Mennesker. Hvis vi ikke skjelner mellom de to gruppene, vil vi ikke forstå Bibelens tekst.