TEOKRATI VERSUS DEMOKRATI — DE KRISTNE OG DE HØYERE MYNDIGHETER

DE KRISTNE ER BORGERE AV OG AMBASSADØRER FOR GUDS RIKE

Hvilen status har de kristne i de land der de bor? Hva betyr det «å være i verden», men «ikke være en del av verden»? Jeg begynner drøftelsen med spørsmålet om statsborgerskap.

ROMERSKE BORGERE MED DEMOKRATISKE RETTIGHETER OG PLIKTER  

Da bøkene i De kristne skrifter ble skrevet, eksisterte Det romerske verdensrike. Fordi statsborgerskap er et politisk spørsmål, skal jeg se på hva romersk statsborgerskap innebar.

Adjektivet rōmaios har betydningen «romer, romersk borger», og det forekommer 12 ganger i De kristne greske skrifter. Romersk statsborgerskap kunne innebære litt forskjellige ting. Men det var høyt verdsatt, siden det ville gi bestemte rettigheter. Vi ser dette i beretningen om offiseren som arresterte Paulus, og jeg siterer Apostlenes gjerninger 22:25-29:

²⁵ Men da de hadde strakt Paulus ut til piskingen, sa han til den offiseren som stod der: «Har dere lov til å piske en mann som er romer og ikke er dømt?» ²⁶ Da nå offiseren hørte dette, gikk han til den militære befalingsmannen og avla rapport og sa: «Hva er det du har i sinne å gjøre? Denne mannen er jo romer.» ²⁷ Da gikk den militære befalingsmannen bort og sa til ham: «Si meg, er du romer?» Han sa: «Ja.» ²⁸ Den militære befalingsmannen svarte: «Jeg har kjøpt disse borgerrettighetene for en stor sum penger.» Paulus sa: «Men jeg er til og med født med dem.» ²⁹ De mennene som skulle til å forhøre ham under tortur, trakk seg derfor straks unna ham; og den militære befalingsmannen ble redd da han fikk rede på at han var romer, og at han hadde bundet ham.

Som nevnt, betyr adjektivet rōmaios «romersk borger», og substantivet politeia refererer til «en gruppe mennesker som utgjør en sosio-politisk enhet». (Louw and Nida) Situasjonen med Paulus viser at romerske borgere hadde visse rettigheter, og befalingsmannen var redd for å bryte disse rettighetene.  Romerske borgere hadde følgende rettigheter:

• Rett til å stemme i republikken/verdensriket.
• Rett til å være en del av den romerske regjering.
• Rett til å gifte seg — ekteskap var lovlig i det gamle Romerriket.
• Ethvert barn som ble født av romerske foreldre som var rettmessig gift, fikk romersk statsborgerskap.
• Rett til å opprette juridisk bindende kontrakter.
• Rett til å få føre sin sak for en rettmessig opprettet domstol.
• Kunne ikke bli torturert.
• Kunne ikke bli dømt til døden for statsforræderi, når man ble funnet skyldig av en romersk domstol.
• Kunne ikke bli korsfestet (hengt på en pæl) — ingen romersk borger ble korsfestet, for dette ble sett på som en vanærende død (vanligvis ble man halshogget av en falløks (giljotin).
• Kunne bli en del av de romerske legioner.
• Mange andre rettigheter og friheter hadde romerske borgere. Men disse rettigheter og friheter varierte.[1]

Når det gjelder romerske borgeres plikter, siterer jeg det følgende:

Den måten den romerske republikk var bygget opp, viser at innbyggerne verdsatte det som vi kaller vår borgerplikt. Begrepet «borgerplikt» referer til de forskjellige typer ansvar som borgerne hadde overfor deres nasjon eller land. I Roma kunne ikke folket være avhengig av en konge eller en diktator som hersket over dem og traff avgjørelser for dem. I stedet måtte de ha en aktiv rolle og ha en andel i regjeringen. Borgerne kunne arbeide for å gjøre samfunnet bedre ved å delta i økonomiske aktiviteter, i offentlig og frivillig arbeid, og andre slike ting som kunne forbedre livet til innbyggerne. Folk deltok også på andre måter. Det var ventet av borgerne at de skulle forsvare republikken når det var nødvendig. Borgerne tjente republikken når fiender truet dens eksistens, og borgerne hjalp til med å forsvare den. Romerske borgere tok sine borgerplikter alvorlig, og dette førte til at republikken forble sterk og solid over en lang tidsperiode.[2]

På bakgrunn av denne informasjonen ser vi at romerske borgere hadde et virkelig statsborgerskap med rettigheter og plikter. Og dette kan bli sammenlignet med statsborgerskap i forskjellige land i dag.

         Å VÆRE EN BORGER I GUDS RIKE  

I lys av Jesu ord om at kristne ikke er en del av verden, og i lys av det faktum at romersk statsborgerskap ikke var symbolsk, men inkluderte både rettigheter og plikter, må vår konklusjon være at når De kristne greske skrifter taler om borgerskap i Guds rike, så er dette også et bokstavelig statsborgerskap med rettigheter og plikter. La oss se.

Å BLI EN BORGER I GUDS RIKE (DET ÅNDELIGE ISRAEL)

Israel var Guds rike blant de andre nasjonene, og dets innbyggere hadde visse rettigheter og plikter, slik situasjonen også var i Romerriket. Moseloven regulerte både folkets daglige liv og deres religiøse liv, og å følge Moseloven var et krav for alle jøder.

Da Gud valgte Israel som sitt folk, stilte han én betingelse som folket måtte oppfylle for at nasjonene skulle fortsette å være Guds spesielle eiendom. Jeg siterer 2. Mosebok 19:5, 6:

⁵ Og hvis dere nå nøye vil adlyde min røst og holde min pakt, da skal dere i sannhet bli min spesielle eiendom blant alle andre folk, for hele jorden hører meg til. ⁶ Og dere — dere skal bli et kongerike av prester og en hellig nasjon for meg.’ Dette er de ord som du skal tale til Israels sønner.»

Historien viser at jødene til stadighet brøt Guds lover, og Daniel 9:24-27 viser at nasjonen fikk en periode på 70 uker av år for å omvende seg. Fordi de ikke omvendte seg, ble de forkastet av Gud, og det åndelige Israel ble dannet. Det er godt å merke seg at Peter i sitt første brev 2:9, 10 bruker de samme ordene som Gud brukte da han valgte Israel som sitt folk.

⁹ Men dere er «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder» som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys. ¹⁰ For én gang var dere ikke et folk, men nå er dere Guds folk; det var dere som ikke var blitt vist barmhjertighet, men nå er det dere som er blitt vist barmhjertighet.

Hvem besto denne nye hellige nasjonen av? Det første verset i Peters første brev viser hvem brevet var adressert til:

¹ Peter, en Jesu Kristi apostel, til de midlertidige innbyggere (parepidēmos) som er spredt omkring i Pọntos, Galạtia, Kappadọkia, Asia og Bitynia, til dem som er utvalgt.

Det viktige greske ordet er parepidēmos som betyr «å bo i et land som ikke er ens eget, midlertidig innbygger, fremmed». (Mounce) Peter bruker dette ordet igjen i 2:11, 12:

¹¹ Dere elskede, jeg formaner dere som utlendinger (paroikos) og midlertidige innbyggere (parepidēmos) til å fortsette å avholde dere fra de kjødelige begjær, som fører krig mot sjelen. ¹² Fortsett å ha en god oppførsel blant nasjonene (ethnos), for at de, i forbindelse med det som de anklager dere som ugjerningsmenn for, kan ære Gud på den dag da han inspiserer, som følge av DERES gode gjerninger, som de er øyenvitner til.

I disse versene er det to ord som uttrykker den samme mening. Vi finner ordet midlertidig innbygger, parapodemos («midlertidig innbygger»), og ordet paroikos med betydningen «nabo, og senere, innvandrer, midlertidig innbygger». (Mounce)

De kristne var midlertidige innbyggere blant nasjonene (ethnos, flertall) fordi de var innbyggere i en annen nasjon, nemlig det åndelige Israel.

I Efeserne 2:11-22 bruker Paulus den samme beskrivelse av borgerskap som Peter brukte.

¹¹ Husk derfor stadig på at dere tidligere var folk av nasjonene hva kjødet angår — «uomskårne» ble dere kalt av det som blir kalt «omskjærelse», som blir gjort på kjødet med hender — ¹² at dere på den tiden var uten Kristus, fremmedgjort for Israels stat og fremmede for løftets pakter, og dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. ¹³ Men nå, i forening med Kristus Jesus, er dere som en gang var langt borte, kommet nær ved KRISTI blod. ¹⁴ For han er vår fred, han som gjorde de to parter til ett og tilintetgjorde skillemuren mellom dem. ¹⁵ Ved hjelp av sitt kjød opphevet han fiendskapet, Loven med dens bud i form av forordninger, for at han skulle skape de to folkene i forening med seg selv til ett nytt menneske og stifte fred, ¹⁶ og for at han fullt ut skulle forlike begge folkene, i ett legeme, med Gud ved torturpælen, fordi han hadde drept fiendskapet ved hjelp av seg selv. ¹⁷ Og han kom og forkynte det gode budskap om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær, ¹⁸ for gjennom ham har vi, begge folkene, adgang til Faderen ved én ånd.

¹⁹ Derfor er dere visselig ikke lenger fremmede (ksenos) og fastboende utlendinger (paroikos),  men dere er de helliges medborgere (sympolitēs) og medlemmer av Guds husstand.

I disse versene finner vi flere viktige ord: ethnos («nasjon») ksenos («utlending»), paroikos(«midlertidig innbygger»), politeia («borgerskap»), paroikos («midlertidig innbygger») og sympolitēs («medborger»). Jeg skal kommentere disse ordene.

I vers 11 peker Paulus på at Efeserne, som brevet var stilet til, var folk av nasjonene (ikke jøder). Vers 12 viser at efeserne var fremmedgjort fra borgerskap (politeia) i Israel og fremmede (ksenos) når det gjaldt Guds pakter. Men versene 14 og 15 viser at nå har Gud forent de to gruppene (jøder og folk av nasjonene) til én enhet, uttrykt som «ett nytt menneske»

Hva er denne nye enhet? Vers 19 viser at denne enhet er det nye hellige folk. På grunn av dette var ikke efeserne lenger fremmede (ksenos) og midlertidige innbyggere (paroikos) i forhold til Guds folk, slik de hadde vært da det kjødelige Israel var Guds folk. Men nå hadde de blitt medborgere (sympolitēs) og medlemmer av Guds folk. Det greske ordet politēs betyr «borger» og syn (sym) betyr «sammen med». Sitatet er en detaljert beskrivelse hvor Paulus bruker omtrent de samme ord som Peter.

I dag kan en person søke om statsborgerskap i en annen nasjon enn i den hvor han ble født. For å få statsborgerskap må en person oppfylle visse krav, og etter dette blir det foretatt en juridisk handling som erklærer at denne personen har blitt en statsborger. Det samme er tilfellet med Guds rike (det åndelige Israel), noe både Paulus og Peter viser.

En person som ønsker å bli en borger i Guds rike, må foreta seg noe, nemlig å forandre sin personlighet og den måten han lever på; han må begynne å følge Guds lover og prinsipper. Det vil så bli foretatt en juridisk handling, som erklærer at denne personen, mann eller kvinne, nå har blitt en borger i Guds rike.

I vår tid blir kravene til statsborgerskap beskrevet av hvert lands lover. I forbindelse med Guds rike (det åndelige Israel) er det å få statsborgerskap basert på «Kristi blod», som vers 13 sier. Hva betyr det? Vi finner svaret i Romerne 3:26, 30:

²⁶ for å vise sin egen rettferdighet i den nåværende tidsperiode, så han kunne være rettferdig også når han erklærer det menneske rettferdig (dikaioō) som tror på Jesus.

³⁰ så sant Gud er én, han som vil erklære omskårne rettferdige (dikaioō) som følge av tro og uomskårne rettferdige ved deres tro.

Ordet dikaioō betyr å «erklære rettferdig», og det er en juridisk handling. Nå kan vi se at det er to skritt som fører en person til å bli en borger av Guds rike (det åndelige Israel):

• Å forandre sin personlighet og leve i samsvar med Guds normer og prinsipper.
• Å vise tro på Jesu gjenløsningsoffer.

Når disse to skrittene er oppfylt, foretar Gud en juridisk handling ved å erklære rettferdig denne personen.

Dette betyr at det å bli en borger i Guds rike er ikke noe abstrakt, akkurat som et navn uten innhold. Når en person har blitt erklært rettferdig, blir han eller hun virkelig og bokstavelig en borger av Guds rike. Og nå har denne personen fått bestemte rettigheter og plikter.

Jeg har snakket om å bli en borger av det åndelige Israel, fordi det åndelige Israel er den jordiske del av Guds rike, akkurat som det kjødelige Israel var i fortiden. Paulus knytter direkte de kristnes borgerskap til Guds himmelske rike i Filipperne 3:20, 21:

²⁰ Hva oss angår, så er vårt borgerskap (politeuma) i himlene, og derfra venter vi også ivrig på en frelser, Herren Jesus Kristus. ²¹ som skal omdanne vårt ydmykede legeme så det blir gjort likt hans herlige legeme, i samsvar med virkningen av den kraft som han har, endog til å underlegge seg alle ting.

Ordet politeuma har betydningen «et sted eller land hvor en har retten som statsborger» (Louw and Nida) Jesus sa at hans etterfølgere bokstavelig talt var i verden, men de var ingen del av verden. (Johannes 17:16). Ordene til Paulus støtter dette ved å vise at de kristne ikke har statsborgerskap i noen av verdens nasjoner. Men de har borgerskap i Guds himmelske rike.

Å VÆRE AMBASSADØRER FOR GUDS RIKE  

Det underliggende spørsmålet er hvordan demokratiske og teokratiske prinsipper virker i forbindelse med de kristnes forhold til nasjonene i denne verden. Jeg har understreket at de kristne er borgere i Guds rike, og dette adskiller dem fra verdens nasjoner.

Jeg skal nå vise hvordan deres stilling som ambassadører, understreker deres adskillelse fra verdens nasjoner. Jeg siterer Lukas 14:31-33 (over) og 2. Korinter 5:18-20 (under):

³¹ Eller hvilken konge som er på marsj for å møte en annen konge i krig, setter seg ikke først ned og holder rådslagning om hvorvidt han med ti tusen mann kan stå seg mot ham som kommer mot ham med tjue tusen? ³² Men hvis han ikke kan det, sender han ut en gruppe sendemenn (presbeia) mens den andre ennå er langt borte, og ber om fred. ³³ Dere kan derfor være sikker på at ingen av dere kan være min disippel uten at han sier farvel til alt han eier.

¹⁸ Men alt er fra Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste, ¹⁹ nemlig å gjøre kjent at Gud ved Kristus forlikte en verden med seg selv, idet han ikke tilregnet dem deres overtredelser, og han overgav ordet om forlikelsen til oss.  ²⁰ Vi er derfor ambassadører (presbeuō) i Kristi sted, som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom oss. Som stedfortredere for Kristus ber vi: «Bli forlikt med Gud.»

Det greske ordet presbeuō betyr «å handle som en ambassadør», og presbeia refererer til «en gruppe ambassadører». I det første århundre hadde ikke de forskjellige nasjoner ambassader i andre land, slik som i dag. Men når det oppsto strid, kunne en gruppe ambassadører bli sendt for å forhandle om fred. Vi ser dette av Jesu ord ifølge Lukas kapittel 14.

Situasjonen i følge 2. Korinter kapittel 5 er at hele den menneskelige familie uttrykt med det greske ordet kosmos, er fiender av Gud. Derfor er Guds hensikt å forlike verden med seg selv, ifølge vers 19. For å oppnå dette sender han ambassadører for å hjelpe innbyggerne av nasjonene til å bli forlikt med Gud. Paulus bruker det greske ordet presbeuō i flertall, noe som viser at alle borgerne av Guds rike (det åndelige Israel) er ambassadører, og at de er adskilt fra verdens nasjoner.

En artikkel i Vakttårnet for 1. November 1999, side 29 viser at medlemmene av det styrende råd fullt ut aksepterte at vitnene var ambassadører for Guds rike og derved var adskilt fra verden. Artikkelen drøfter stemming ved politiske valg:

For det andre tar de i betraktning at apostelen Paulus omtalte seg selv som en «ambassadør» som representerte Kristus blant sine samtidige. (Efeserne 6: 20; 2. Korinter 5: 20) Jehovas vitner tror at Kristus Jesus nå hersker som konge i Guds himmelske rike, og i likhet med ambassadører må de gjøre det riket de representerer, kjent blant nasjonene. (Matteus 24: 14; Åpenbaringen 11: 15) Det ventes av ambassadører at de er nøytrale og ikke blander seg opp i de indre anliggender i de landene de blir sendt til. Som representanter for Guds himmelske rike føler Jehovas vitner seg på lignende måte forpliktet til ikke å blande seg opp i politiske spørsmål i det landet de bor i.

Dette argumentet kan også bli anvendt på militærtjeneste og på alternativ sivil tjeneste. En regjering i et land har ingen rett til å forlange at ambassadører skal utføre en slik tjeneste. Dette skal jeg drøfte senere.

De kristne er: Fremmede og utlendinger i nasjonene i denne verden. Borgere i Guds himmelske rike. Ambassadører for Guds himmelske rike blant nasjonene i verden.

Jeg skal nå drøfte forholdet mellom borgerne av det åndelige Israel og nasjonene i verden.

[1]. https://www.empirerome.com/wordpress/?page_id=220.

[2]. https://www.courts.ca.gov/documents/CVCS-Lesson1-VanAllen-f.pdf.

BORGERNE I GUDS RIKE OG DE HØYERE MYNDIGHETER

Jesus sa at hans etterfølgere ikke var noen del av verden. I dag  borgerne i Guds rike spredt omkring i alle nasjoner i verden. På grunn av Jesu ord er det viktig å vite hvordan de skal handle på en teokratisk måte i forbindelse med de krav som de forskjellige nasjoner stiller.

 Jeg begynner med Jesu ord i forbindelse med å betale skatt, og jeg siterer Matteus 22:16-21:

¹⁶ Så sendte de sine disipler til ham sammen med noen tilhengere av Herodes’ parti, og de sa: «Lærer, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet, og du bryr deg ikke om noen, for du ser ikke på menneskers ytre.¹⁷ Si oss derfor: Hva mener du? Er det tillatt å betale koppskatt til keiseren eller ikke?» ¹⁸ Men Jesus, som var klar over deres ondskap, sa: «Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere? ¹⁹ Vis meg koppskattens mynt.» De kom til ham med en denạr. ²⁰ Og han sa til dem: «Hvis bildeog innskrift er dette?» ²¹ De sa: «Keiserens.» Da sa han til dem: «Betal da tilbaketil keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» ²² Da de nå hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk sin vei.

Spørsmålet var en felle, og Jesus svarte ikke på det direkte. Men hans ord viser en viktig ting, nemlig at vi må betale tilbake noe til regjeringen i det landet vi lever, og noe annet må vi betale tilbake til Gud. Begge situasjoner krever at vi handler på en teokratisk måte.

DE KRISTNES RELATIVE LYDIGHET TIL DE HØYERE MYNDIGHETER

I sitt brev til menigheten i Roma drøfter Paulus én side av forholdet mellom borgerne i Guds rike og regjeringene i verden. Vi leser Romerne 13:1-8:

¹ Hver sjel skal underordne seg (hypotassō) under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger (tassō) av Gud. ² Derfor, den som står myndigheten imot, har tatt standpunkt mot Guds ordning; de som har tatt standpunkt mot den, skal få dom over seg. ³ For de som hersker, er gjenstand for frykt, ikke når det gjelder den gode gjerning, men når det gjelder den onde. Ønsker du så å være uten frykt for myndigheten? Fortsett da å gjøre det gode, og du vil få ros av den; ⁴ for den er Guds tjener til gagn for deg. Men hvis du gjør det som er ondt, da frykt: for det er ikke uten hensikt at den bærer sverdet; den er nemlig Guds tjener, en hevner som lar vrede ramme den som praktiserer det som er ondt.

⁵ Dere har derfor tvingende grunn til å underordne dere, ikke bare på grunn av denne vreden, men også på grunn av DERES samvittighet. ⁶ Det er jo også derfor dere betaler skatter; for de er Guds offentlige tjenere som stadig tjener nettopp denne hensikt. ⁷ Gi alle det som tilkommer dem — skatt til den som gjør krav på skatt, avgift til den som gjør krav på avgift, frykt til den som gjør krav på frykt, ære til den som gjør krav på ære.

⁸ Dere skal ikke skylde noen noe som helst, bortsett fra det å elske hverandre; for den som elsker sin neste, har oppfylt loven.

Uttrykket «underordne seg» er oversatt fra det greske ordet hypotassō med betydningen «å plassere eller sette under, å underordne». (Mounce) Dette betyr at de kristne må følge lovene i det landet hvor de bor. Men det finnes et unntak, og jeg siterer Matteus 22:21 (over) og Apostlenes gjerninger 5:29 (under):

²¹ De sa: «Keiserens.» Da sa han til dem: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.»

²⁹ Som svar sa Peter og de andre apostlene: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.»

Da Jesus fikk spørsmålet om det var riktig å betale skatt, ga han det svaret som vi ser i det første sitatet. Da ypperstepresten ga ordre om at apostlene skulle slutte å forkynne i Jesu Kristi navn, ga de det svaret som vi ser i det andre sitatet. Disse to sitatene viser at de kristnes underordning for myndighetene ikke er absolutt, men relativ. Dette betyr at Guds lover (teokratiet) har prioritet over lovene til myndighetene (demokratiet). Når myndighetene kommer med et krav som innebærer et klart brudd på Guds lover, vil de kristne «gi til Gud de ting som Guds er» og ikke følge myndighetens krav.

På bakgrunn av det faktum at de kristnes underordning til myndighetene er relativ og ikke absolutt, er det lett å misforstå ordene i Romerne 13:1 om at «de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud. Det greske ordet som er oversatt med «satt i sine relative stillinger», er tassō med betydningen «å få noen til å bli i en tilstand av organisasjon eller orden». (Louw Nida); «å plasere i en spesiell orden eller relativ posisjon» (A Greek-English Lexicon. H.G. Liddell og R. Scott).

Hva betyr ordene «relative stillinger» i Romerne 13:1? Disse ordene kan brukes for å beskrive det Paulus kaller «et triumftog» (2 Korinter 2:14) Innsikt i De hellige skrifter, bind 2, side 1122, har følgende beskrivelse:

Det romerske opptoget gikk langsomt gjennom Roma bortover Via Triumphalis og opp den svingete stigningen til Jupitertemplet på toppen av Kapitol. Forrest gikk musikere som spilte og sang seierssanger. De ble fulgt av unge menn som kom med det kveget som skulle ofres. Deretter fulgte åpne vogner lesset med bytte og store paradevogner med modeller eller avbildninger av kampscener eller av ødeleggelsen av byer og templer, kanskje kronet med en figur av den beseirede hærføreren. De kongene, fyrstene og hærførerne som var blitt tatt til fange i krigen, ble sammen med sine barn og sine ledsagere ført av sted i lenker, ofte kledd nakne, til deres skam og ydmykelse.

Så fulgte den seirende hærførerens stridsvogn, utsmykket med elfenben og gull, behengt med laurbærkranser og trukket av fire hvite hester, eller, i noen tilfeller, av elefanter, løver, tigrer eller hjortedyr. Seierherrens barn satt enten ved hans føtter eller kjørte i en egen vogn bak ham. Romerske konsuler og magistrater fulgte etter til fots, og etter dem igjen kom løytnantene og militærtribunene sammen med den seirende hæren – alle var prydet med laurbærkranser og belesset med gaver, og de sang sanger til ære for sin leder. Langt framme i opptoget gikk prestene og deres medhjelpere, som kom med det viktigste av de dyrene som skulle ofres – en hvit okse.

Mens prosesjonen beveget seg gjennom byen, kastet folk blomster foran seierherrens vogn, og langs hele ruten ble det brent velluktende røkelse på tempelaltere. For de seirende soldatene betydde denne vellukten ære, forfremmelse, velstand og en tryggere tilværelse. Men for de ubenådede fangene, som skulle henrettes når opptoget var over, betydde den død. Dette kaster lys over den illustrasjonen Paulus bruker i 2. Korinter 2: 14–16.

De greske ordet tassō kan bli anvendt på den relative posisjonen til den seirende generalen, hans hær og hans familie. Generalens vogn kom først, så fulgte hans barn, så løytnantene og militærtribunene, så en legion med soldater, og så en annen legion, og så videre. Hver del av triumftoget paraderte foran dem som sto langs Via Triumphalis, den ene etter den andre, i deres relative posisjon.

På lignende måte gjennom historien har en regjering hatt makten, så ble den erstattet av en annen regjering, og så ble den regjeringen erstattet av en annen regjering. Disse regjeringene har paradert foran dem som har sett på historien, den ene etter den andre i deres relative posisjoner. Dette ser ut til å være hva Paulus refererte til når han brukte uttrykket tassō («relative stillinger»).

Gud har ikke skapt disse regjeringene, men han har tillatt dem å eksistere for å skape en viss orden i samfunnet og unngå kaos blant innbyggerne, slik Romerne 13:3 sier: «For de som hersker, er gjenstand for frykt, ikke når det gjelder den gode gjerning, men når det gjelder den onde.»

Vi ser derfor at uttrykket «relative stillinger» ikke refererer til forholdet mellom myndighetene og deres undersåtter, at undersåttene bare i relativ forstand er underordnet myndighetene. Men uttrykket referer til forholdet mellom de forskjellige regjeringer som har hatt makten, den ene som har fulgt den andre. Men uansett hvilken regjering som eksisterer, om den er demokratisk eller diktatorisk, så er det teokratiske prinsippet at de kristne må holde alle lovene unntatt de som direkte strider mot Guds lover.

Oversetterne av NV18 har misforstått og manipulert Romerne 13:1. Deres oversettelse er:

¹ Hver enkelt skal underordne seg myndighetene, for det finnes ingen myndighet som ikke er fra Gud. De eksisterende myndighetene har fått sin relative myndighet av Gud.

Medlemmene av det styrende råd tror ikke lenger at detaljene og nyansene i Bibelens grunntekst har betydning, noe som retningslinjene for oversettelsen av NV18 viser. Dette har ført til at den norske NV18 er en av de minst nøyaktige norske oversettelsene, mens NV96 var den mest nøyaktige oversettelsen i vårt land.

Oversetterne av NV18 har ikke oversatt det greske ordet hyperekhō («høyere») slik at NV18 har «myndighetene» mens NV96 har «høyere myndigheter». Greske ord som tilsvarer «sin relative myndighet» i NV18 finnes ikke i grunnteksten. Gjengivelsen «har fått sin relative myndighet av Gud» er så langt fra betydningen av den greske teksten, at dette må betegnes som en forfalskning av Guds ord.

Som nevnt, viser ikke ordet tassō i Romerne 13:1 at myndighetene bare har en relativ myndighet over de kristne. Men ordene til Paulus I Kolosserne 2:13-15 viser dette:

¹³ Og selv om dere var døde i DERES overtredelser og i DERES kjøds uomskårne tilstand, gjorde Gud dere levende sammen med ham. Han tilgav oss i sin godhet alle våre overtredelser ¹⁴ og strøk ut det håndskrevne dokument mot oss, det som bestod av forordninger, og som gikk imot oss; og Han har tatt det bort ved å nagle det til torturpælen. ¹⁵ Han avkledde (apekdyomai) regjeringene (arkhē) og myndighetene (eksousia) og stilte dem offentlig til skue som beseirede, idet han førte dem i et triumftog ved hjelp av den.

Jødene var under Moseloven, og de måtte adlyde denne loven. Da Jesus døde ved å bli hengt på pælen, ble Moseloven satt ut av kraft. En måte å ugyldiggjøre dokumenter i fortiden var å gjennomhulle dem med et skarpt redskap. Jesus ble gjennomhullet ved å bli naglet til pælen. Paulus bruker dette på en symbolsk måte, og han sier at loven ble gjennomhullet da Jesus ble festet til pælen med nagler. Dette betyr at de som hadde autoritet og makt i Israel i forbindelse med overholdelsen av Moseloven, mistet sin makt.

Men dette var ikke alt, for vers 15 taler om «regjeringene» og «myndighetene». I de fleste tilfeller betyr det greske ordet arkhē «begynnelse». Men i flertall kan det ha betydningen «hersker, autoritet». Ordet eksousia er det greske ordet som blir brukt i Romerne 13:1 i uttrykket «høyere myndigheter», med referanse til myndighetene i de forskjellige land.

Jesu død, som frigjorde menneskene fra deres nedarvede synd, og som satte Moseloven ut av kraft, tok også vekk den absolutte makt fra regjeringene og myndighetene i jordens nasjoner. Paulus bruker den illustrasjon at regjeringene og myndighetene ble ført i et triumftog i vers 15.

¹⁵ Han avkledde (apekdyomai) regjeringene (arkhē) og myndighetene (eksousia) og stilte dem offentlig til skue som beseirede, idet han førte dem i et triumftog ved hjelp av den.

Det greske ordet apekdyomai betyr «å ta vekk klærne, å avkle noen». (Louw og Nida). De beseirede soldatene som var lenket sammen når de ble ført i triumftoget, ble også ofte avkledd, slik at de var nakne. At Paulus bruker ordet apekdyomai, viser at regjeringene og myndighetene ble avkledd og ført i triumftog; de ble beseiret, og de hadde ikke lenger absolutt autoritet over menneskene. Dette ble forårsaket «av den». Pronomenet «den» er hankjønn entall dativ, og det som «den» viser tilbake til, må være det greske ordet stauros («torturpæl»), for dette ordet er også hankjønn entall dativ. Og det er det siste ordet i vers 14.

Jesus død og hans gjenløsningsoffer har en enorm betydning for menneskeheten. Alle Adams etterkommere ble kjøpt av Jesus, og enhver av dem som ikke er uforbederlig ond, vil få en oppstandelse på dommens dag for å velge om de vil leve evig på jorden. Ifølge Matteus 28:18 har han fått «all myndighet i himmelen og på jorden». Dette viser at de «høyere myndigheter», som er nevnt i Romerne 13:1, er «høyere» i forhold til sine undersåtter på en relativ måte — Gud tillater dem å eksistere for å skape orden blant menneskene. Men den virkelige «høyere autoritet» er Jesus Kristus, som er konge i Guds rike.

Vi kan derfor si at apostlenes ord «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker», er fullt ut rettferdiggjort.

DEN RELATIVE LYDIGHET I PRAKSIS

Det grunnleggende prinsipp for lydighet mot myndighetene er som følger: Fordi de kristne er borgere i Guds rike, vil de oppføre seg på samme måte som en person som er statsborger i ett land, men som oppholder seg i et annet land. Det grunnleggende spørsmål for en kristen er derfor: Ville en person som var statsborger i et annet land akseptere dette bestemte krave fra myndighetene i det landet hvor jeg nå bor?

DE KRISTNE PRØVER IKKE Å REFORMERE LOVENE ELLER SOSIALE SKIKKER I DET LANDET HVOR DE LEVER

Det er viktig å forstå at selv om det er lover i det landet de bor som på en grov måte bryter Guds lover, så vil de ikke arbeide for å forandre disse lovene. Grunnen til dette er at de har et teokratisk synspunkt. Et eksempel på dette er de kristnes syn på det å eie slaver.

I følge loven i Romerriket hadde borgerne rett til å eie slaver, og slavene hadde ingen rettigheter. En artikkel om det Romerske riket i det første århundre evt. sier:

Alle slaver og deres familier var slaveeiernes eiendom, og de kunne selge slavene når de ønsket. Slavenes liv var hardt. Slavene ble ofte pisket, de ble brennemerket og ble brutalt mishandlet. Deres eiere kunne også drepe dem av en hvilken som helst grunn, uten at de ble straffet for det.[1]

Selve slaveriet, og den måten slavene ble behandlet på, var alvorlige brudd på flere av Guds lover. Hvordan skulle de kristne se på dette? Fordi De kristne greske skrifter viser at alle mennesker har samme verdi, og at de skulle bli behandlet på samme måte på grunnlag av kjærlighet og medfølelse, så forsto de at alle sider ved slaveriet var uriktige.

Men fordi de kristne var borgere i Guds rike, hadde de ingen rett til å forsøke å reformere lovene eller de sosiale skikker i Romerriket. Det betyr at selv om de så at lovene om slaveri var uriktige, så ville de følge disse lovene og underordne seg de styrende i Romerriket, slik Paulus viser i Romerne 13:1.

Et eksempel på dette er Filemon og hans slave Onesimus. Jeg siterer Filemon 4-7:

⁴ Jeg takker alltid min Gud når jeg nevner deg i mine bønner, ⁵ ettersom jeg stadig hører om den kjærlighet og tro som du har til Herren Jesus og til alle de hellige; ⁶ for at delingen av din tro med andre må bli virksom ved at du erkjenner alt godt blant oss i forbindelse med Kristus. ⁷ For jeg har fått stor glede og trøst av din kjærlighet, ettersom de helliges inderlige hengivenhet er blitt styrket ved deg, bror.

Onesimus var en slave som hadde rømt fra sin herre. Paulus møtte ham i Roma, og han ble en kristen. Onesimus sto Paulus svært nær, og han kaller ham for «en elsket bror» i vers 15. Paulus holdt de romerske lover, og derfor sendte han Onesimus tilbake til ham som eide ham. Men Paulus kunne ikke tvinge Onesimus til å reise til Filemon, så det er klart at Onesimus samtykket i å vende tilbake. Ifølge romersk lov, eide Filemon Onesimus. Dette ville fortsette. Men forholdet mellom de to var forandret, fordi begge hadde blitt kristne. Paulus skriver i Efeserne 15-17:

¹⁵ Kanskje var det egentlig av denne grunn han rev seg løs for en stund, for at du kan få ham tilbake for evig, ¹⁶ ikke lenger som en slave, men som mer enn en slave — som en elsket bror, især for meg, men hvor mye mer for deg, både i det kjødelige forhold og i Herren. ¹⁷ Hvis du derfor betrakter meg som en som har fellesskap med deg, ta da vennlig imot ham, på samme måte som du ville ta imot meg.

At Paulus sendte Onesimus tilbake til Filemon, viser at det formelle forholdet mellom de to som slaveeier og slave fortsatt eksisterte. Men dette forholdet var blitt forandret på grunn av Guds normer. Det var ikke bare Filemon blant de kristne som var slaveeier, og i Efeserne 6:5-9 gir Paulus veiledning både til slaveeiere og til deres slaver:

⁵ Dere slaver, vær lydige mot dem som er DERES herrer i kjødelig forstand, med frykt og beven i DEREShjerters oppriktighet, som for KRISTUS, ⁶ ikke med øyentjeneste, som slike som vil behage mennesker, men som Kristi slaver, idet dere gjør Guds vilje av hele DERES sjel. ⁷ Vær slaver med et velvillig sinn, som for Jehova og ikke for mennesker, ⁸ for dere vet at hva godt hver enkelt enn måtte gjøre, så skal han få det igjen av Jehova, enten han er slave eller fri. ⁹ Og dere herrer, fortsett å gjøre det samme mot dem, og hold opp med å bruke trusler, for dere vet at han som er Herre over både dem og dere, er i himlene, og det er ingen partiskhet hos ham.

Vi kan oppsummere de kristnes syn på slavehold ved å sitere 1. Korinter 7:21, 22:

²¹ Ble du kalt som slave? La ikke det bekymre deg; men hvis du også kan bli fri, så grip heller anledningen. ²² For enhver i Herren som ble kalt som slave, er Herrens frigitte; likeledes er den som ble kalt som fri, en Kristi slave.

Paulus sier at hvis en slave kan bli satt fri på grunnlag av den romerske lov, så burde han gripe anledningen. Konklusjonen på denne delen er at fordi kristne ikke er borgere i de land hvor de bor, vil de ikke forsøke å reformere lovene eller de sosiale forhold i dette landet. Slavehold strider klart imot Guds lover, men det er ikke deres oppgave å motarbeide denne praksisen.

 I våre dager finnes det ikke slavehold, slik tilfellet var i Romerriket. Men det har vært, og fremdeles er, lover i mange land som ligner på Romerrikets lover om slaveri. Dette har spesielt vært tilfellet i land med diktaturer. Jeg skal gi ett eksempel på det teokratiske synspunkt som kristne har i vår tid, at de ikke vil delta i politiske eller sosiale reformer, selv om lovene klart er i strid med Guds lover. Jeg bruker Sør-Afrika og lovene om apartheid som eksempel.

I årene 1959 og 1960 besøkte jeg Cape Town og Durban flere ganger. Jeg husker at når jeg gikk i en park, så jeg en benk med påskriften «For hvite» og en annen benk med påskriften «For fargede». Jeg ble også advart om at hvis jeg hadde nær kontakt med svarte personer, kunne jeg bli arrestert og bli satt i fengsel. Segregasjon av mennesker på grunnlag av farge eller rase er et klart brudd på Guds lov, fordi alle mennesker har samme verdi.

Hvordan ville Jehovas vitner handle i forhold til disse lovene i Sør-Afrika?  Et krav fra myndighetene var at på kristne møter og stevner, så måtte forsamlingen bli adskilt på grunn av farge, og vitnene aksepterte det. Dette var ikke fordi de var enige i at segregasjon var riktig, men fordi dette var loven i landet. Når apartheid ikke lenger var en del av lovene i landet, ble møter og stevner holdt hvor alle raser tilba Jehova sammen i enhet.

OPPFØRSELEN TIL PERSONER SOM BOR I ETT LAND, MEN SOM ER STATSBORGERE I ET ANNET LAND

Jeg har understreket at det teokratiske spørsmålet vi må stille i forbindelse med vår underordning av myndighetene, er: Ville en person som var borger i et annet land følge dette kravet fra myndighetene i dette landet?

Å BETALE SKATT TIL DE HØYERE MYNDIGHETER

Jeg bruker Romerne 13:7 som eksempel:

⁷ Gi alle det som tilkommer dem — skatt (foros) til den som gjør krav på skatt, avgift (telos) til den som gjør krav på avgift, frykt til den som gjør krav på frykt, ære til den som gjør krav på ære.

Substantivet foros blir oversatt med «skatt». Betydningen er «betaling gjort av folket i en nasjon til en annen nasjon, som et symbol på underordning og avhengighet». (Louw og Nida) På den tiden da Paulus levde, betalte jødene skatt til den romerske regjering. Fordi den romerske regjering (keiseren) hersket over Judea, kan vi oppfatte foros som skatt som innbyggerne i landet betaler til sin regjering. Substantivet telos har betydningen «betaling av en avgift som er fastsatt av regjeringen». (Louw og Nida) I dag kan dette innbefatte toll og andre avgifter som er innført av regjeringen.

Ville en tysk borger som arbeider i Norge, måtte betale skatt til norske myndigheter? Svaret er ja. Det er derfor ingen innvending mot at borgere av Guds rike betaler skatt og avgifter til de norske myndigheter.

JEHOVAS VITNER OG SIVIL PLIKTTJENESTE

I mange land krever myndighetene at unge men, og i noen land også unge kvinner, skal avtjene militær plikttjeneste. Hva vil det teokratiske syn være på denne form for plikttjeneste?

Hvis en tysk borger som arbeidet i Norge, ble innkalt til å gjøre militærtjeneste i Norge, så ville han nekte denne tjenesten fordi han ikke er norsk statsborger. La oss anta at myndighetene aksepterer hans nektelse, men så forlanger de at han utførte alternativ sivil plikttjeneste. Hvordan ville han da reagere? Han ville igjen nekte å utføre denne tjenesten fordi han ikke er norsk statsborger.

Det viktige punktet her er at myndighetene i ett land ikke kan kreve av en statsborger i et annet land skal utføre plikttjeneste, enten det er militærtjeneste eller alternativ sivil plikttjeneste.

Som jeg flere ganger har understreket, så viser De kristne greske skrifter at de kristne er borgere i Guds rike, og at de er ambassadører for dette riket overfor nasjonene i verden. Hvis vi tar dette bokstavelig og ser på det som en realitet, og ikke ser på det som symbolikk eller ord uten innhold, vil vi ta det samme standpunkt når det gjelder plikttjeneste som en borger av et annet land ville ta.

Etter andre verdenskrig, i året 1946, ble boken Gud er sanndru utgitt. Dette var en bok som ble brukt som grunnlag for bibelstudium med interesserte personer. Kapittel 18 i denne boken har tittelen «Flagghilsen og politikk». Kapitlet viser at kristne er borgere i Guds rike og ambassadører overfor nasjonene i verden, og denne stillingen krever nøytralitet overfor disse nasjoner.

Vitnene i Norge ble innkalt til militærtjeneste etter andre verdenskrig, men de nektet. De ble så tilbudt å utføre alternativ sivil tjeneste, som de også nektet. Så ble de dømt til å være i fengsel i like lang tid som militærtjenesten varte. I året 1950 ble det en forandring. En ny lov ble vedtatt om at de som nektet siviltjeneste, kunne bli dømt til tvungen siviltjeneste under fengselsstyrets administrasjon.

 Jeg ble et Jehovas vitne i året 1961, og seks måneder senere begynte jeg som heltidsforkynner. Ett av mine ansvarsområder var å drøfte situasjonen med unge brødre som skulle stilles for retten fordi de nektet å utføre siviltjeneste.

Mine drøftelser med de unge brødrene gikk etter følgende linjer: Sett at du får en parkeringsbot, men du er helt sikker på at du parkerte riktig. Hvis du betaler boten, innrømmer du at du er skyldig. Derfor nekter du å betale boten. Du vil så bli stilt for retten, og du blir dømt til å betale boten. Hvis du da betaler, har du ikke innrømmet at du er skyldig. Du innrømmer bare at du er maktesløs overfor myndighetene, for hvis du ikke betaler, blir du satt i fengsel.

Vi nekter militærtjeneste fordi vi er borgere i Guds rike og ambassadører for dette riket. Derfor anerkjenner vi ikke statens rett til å pålegge oss militær plikttjeneste. Når vi nekter denne tjenesten, krever myndighetene at vi skal utføre alternativ sivil plikttjeneste. Hvis vi aksepterer denne tjenesten, innrømmer vi at staten har rett til å ilegge oss plikttjeneste. Derfor nekter vi denne tjenesten også. Så blir vi stilt for retten, og vi blir dømt til å utføre tvungen siviltjeneste under fengselsstyrets administrasjon. Da erkjenner vi at vi er maktesløse overfor myndighetene, og vi aksepterer denne tjenesten. Hvis vi ikke aksepterer, blir vi satt i fengsel.

Det standpunktet jeg har beskrevet ovenfor, er et teokratisk standpunkt. Det betyr at vitnene, inkludert deres ledere, har tatt Bibelens lære om at de kristne er borgere i Guds rike og ambassadører for dette riket, bokstavelig.

I året 1996 ble imidlertid et demokratisk synspunkt innført. I kontrast til det bibelske standpunkt, som alle vitner hadde hatt i de foregående 51 år, så aksepterte nå medlemmene av det styrende råd at myndighetene i alle land hadde rett til å ilegge vitnene plikttjeneste, enten militær eller sivil tjeneste.

Dette nye standpunktet som medlemmene av det styrende råd innførte, viser at de ikke lenger tror at vitnene er borgere i Guds rike og ambassadører for dette riket. Når de nå allikevel sier at vitnene er ambassadører for Guds rike, så er ikke dette annet enn festtaler med tomme ord som ikke har innhold.

I sin bok In Search of Christian Freedom forteller Raymond Franz, som var medlem av det styrende råd mellom 1972 og 1980, at siviltjeneste i stedet for militærtjeneste ble drøftet mange ganger av medlemmene av det styrende råd. Franz argumenterte for at sivil tjeneste skulle aksepteres. Men det han skriver, viser at han ikke fullt ut forsto prinsippene bak nektelsen av siviltjenesten. For at det styrende råd skulle gjøre et vedtak, måtte to tredjedeler stemme for vedtaket. Men det skjedde ikke med siviltjenesten så lenge Franz var medlem.

På sidene 262 og 263 i sin bok siterer Franz en del av et memorandum skrevet av Lloyd Barry til det styrende råd. Barry var leder av Writing Department, og han var ansvarlig for all litteratur som Selskapet Vakttårnet publiserte. Memorandumet var ikke datert, men sammenhengen i boken tyder på at det var skrevet kort tid før året 1980:

De som grundig har studert spørsmålet på grunnlag av Bibelen og som har erfaring, er ikke i tvil om at vi må opprettholde vårt standpunkt om ikke «å inngå kompromiss» — hvis ikke noen står fram og stiller et slikt spørsmål. En forandring av det styrende råds synspunkt vil være forvirrende for disse landene og brødrene, hvor de har kjempet så lenge for deres kompromissløse standpunkt…

Når det gjelder dette, så er det ikke et spørsmål om skattlegging, eller arbeid, etc, men om KOMPROMISS. Vi er enige om at vi ikke skal bruke våpen for det militære. Derfor burde vi også være enige om at hvis det militære eller en annen etat ber oss om å gjøre noe som er et alternativ, så må vi ikke akseptere alternativet. Dette må være vår måte å handle på. Hvis vi så blir stilt for retten, og dommeren dømmer oss, så er det hans ansvar. Vi aksepterer dommen. Vi har ikke inngått kompromiss. Vi har bevart vår integritet; så enkelt er dette. — Job 27:5

I motsetning til Franz, så forsto Barry de bibelske prinsipper bak de kristnes nøytralitet. Hans poenger er helt klare, og hans konklusjon viser at det vedtak som det styrende råd traff i 1996, er et kompromiss. Med andre ord er dette et demokratisk vedtak som ugyldiggjør den posisjon Jehovas vitner har som borgere i Guds rike og som ambassadører for dette riket

Medlemmene av det styrende råd har forlatt det teokratiske standpunktet som krever streng nøytralitet og har innført et demokratisk standpunkt. De har inngått kompromiss når det gjelder vitnenes stilling som borgere i Guds rike og ambassadører for dette riket ved å akseptere at myndighetene har rett til å pålegge vitnene militær eller sivil plikttjeneste.

En detaljert studie av dette spørsmålet finnes i artikkelen «We cannot trust the evershifting views and decisions of the Governing Body».

[1]. https://www.pbs.org/empires/romans/empire/slaves_freemen.html.

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER

Å være teokratisk betyr å tenke Guds tanker, slik de blir uttrykt i Bibelen, og å følge Guds ledelse. Å være demokratisk betyr å tenke menneskelige tanker og å følge menneskers ledelse.

I det 21. århundre har Jehovas vitners organisasjon blitt ledet fra å være teokratisk til å bli autokratisk. Medlemmene av det styrende råd har gitt seg selv diktatorisk makt, og vitner som ikke aksepterer alt det som det styrende råd vedtar og gjør, vil bli ekskludert.

Det nye synet på alternativ sivil plikttjeneste er en av mange avgjørelser som viser hvordan medlemmene av det styrende råd har ledet samfunnet Jehovas vitner til å bli mer lik verden, stikk i strid med Jesu ord om at hans etterfølgere ikke er en del av verden.

Detaljerte studier av tekster fra Bibelen blir ikke lenger publisert i Vakttårnets litteratur. Og vitnene blir ikke lenger oppmuntret til å foreta dype studier av Bibelen, og de blir heller ikke lært hvordan dette kan gjøres. Tankene til medlemmene av det styrende råd har å stor grad erstattet tankene til dem som skrev Bibelens bøker.

Eksempler ser vi i Vakttårnet for Februar 2022, artikkel 6, paragraf 15 (over), og i Kenneth Flodins tale på JW broadcasting den 24. april, 2023 (under):

¹⁵ Nå som enden for denne onde verden er så nær, er det viktigere enn noen gang at vi stoler på Jehovas måte å gjøre ting på. Hvorfor det? Under den store trengsel kan det være at vi får instrukser som virker merkelige eller vanskelige å følge (engelsk: «that seem strange, impractical, or illogical»). Jehova kommer jo ikke til å snakke til oss personlig. Sannsynligvis vil han gi oss instruksene gjennom sine utnevnte representanter. Det er ikke da vi skal sette spørsmålstegn ved instruksene eller være skeptiske og tenke: «Kommer dette virkelig fra Jehova, eller er det de ansvarlige brødrenes personlige mening?» Kommer du til å stole på Jehova og hans organisasjon i denne avgjørende tiden i menneskenes historie? Det synet du har på teokratisk veiledning nå, kan fortelle noe om hvordan du kommer til å reagere da. Hvis du stoler på den veiledningen vi får i dag, og er rask til å følge den, vil du sannsynligvis gjøre det samme under den store trengsel. – Luk 16:10. (fet skrift i originalen)

The Governing body could be likened to the voice of Jesus, the head of the congregation. So, when we willingly submit to the faithful slave, we are automatically submitting to Jesus’ authority and direction.

Oversettelse: Det styrende råd kan bli sammenlignet med Jesu stemme, han som er menighetens hode. Når vi derfor villig underordner oss den trofaste slaven, så vil vi automatisk underordne oss Jesu autoritet og ledelse.

Det første sitatet sier at hvis noe som blir publisert av det styrende råd er «merkelig, upraktisk eller ulogisk», må vi allikevel tro at dette kommer fra Gud. Det andre sitatet sier at det styrende råd kan sammenlignes med Jesu stemme, og når vi villig underordner oss det styrende råd, underordner vi oss Jesus. Dette er nærmest en tilbedelse av mennesker i stedet for en tilbedelse av Gud. Dette er basert på menneskelige vurderinger og ikke på teokratiske vurderinger.