TEORKATI VERSUS DEMOKRATI— Å HILSE FLAGGET OG Å STEMME

Å HILSE FLAGGET OG DEN BIBEL-OPPTRENTE SAMVITTIGHETEN  

De fleste mennesker i alle nasjoner har ingen innvendig mot å hilse flagget til deres fedreland. Men Jehovas vitner ser det annerledes.

GRUNNENE SOM ER OPPGITT FOR AT VITNENE IKKE SKAL HILSE FLAGGET

Hvorfor hilser ikke Jehovas vitner flagget? I deres litteratur blir to grunner oppgitt:

• Å hilse flagget er en tilbedelseshandling, og er det samme som avgudsdyrkelse.
• Å hilse flagget er det samme som å sverge troskap mot en jordisk myndighet.

Våkn opp! for 22 oktober, 1987, side 26, sier:

Jehovas vitner har alltid vært lovlydige borgere, og når de nekter å hilse flagget i noe land, skyldes det ikke mangel på respekt. De er av den oppfatning at de framfor alt skylder å vise pliktfølelse og troskap overfor sin Gud og Skaper, Jehova. (Lukas 4: 8) Å sverge fullstendig troskap mot en jordisk myndighet ville være det samme som å sette verdslige interesser høyere enn åndelige interesser. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Til tross for at Jehovas vitner har hatt et slikt oppriktig motiv, er det at de nekter å hilse flagget, ofte blitt misforstått og har vært årsak til at de er blitt forfulgt.

Vakttårnet for 15. september 2002, side 21, sier:

Iblant blir det å hilse nasjonalflagget en populær måte å vise sine patriotiske følelser på. Men flaggene har ofte framstillinger av noe i himmelen, som stjerner, og også av ting på jorden. Gud viste sitt syn på det å bøye seg for slike ting da han befalte sitt folk: «Du skal ikke lage deg et utskåret bilde eller noe som er formet som noe oppe i himlene eller nede på jorden eller i vannene under jorden. Du skal ikke bøye deg for dem og ikke la deg forlede til å tjene dem, for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet.» — 2. Mosebok 20: 4, 5.

Boken «Bevar dere selv i Guds kjærlighet» (2008), side 212 sier:

Flagghilsen. Jehovas vitner mener at det å bøye seg for et flagg eller å hilse det, noe som ofte blir gjort mens det blir spilt en nasjonalsang, er en religiøs handling. Ved å gjøre dette gir man uttrykk for at det ikke er Gud, men staten eller dens ledere, som sørger for frelse. (Jesaja 43: 11; 1. Korinter 10: 14; 1. Johannes 5: 21)

Online-artikkelen «Hvorfor avstår Jehovas vitner respektfullt fra å delta i nasjonalistiske seremonier?» sier (Sitert 8.6.2024):

Det er bare Gud som har krav på og fortjener vår tilbedelse. Bibelen sier: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal tjene.» (Lukas 4:8) Troskapseder og nasjonalsanger har ofte en ordlyd som går ut på at man lover å la troskap mot et land komme foran alt annet. Jehovas vitner føler derfor at de ikke med god samvittighet kan delta i slike seremonier.

 Jehovas vitner ser det også slik at det å hilse flagget er en slags tilbedelseshandling, eller en form for avgudsdyrkelse, noe Bibelen forbyr. (1. Korinter 10:14) Noen historikere er enig i at nasjonale flagg i realiteten er religiøse symboler. «Flagget er nasjonalismens største trossymbol og sentrale gjenstand for dyrking og tilbedelse», skrev historikeren Carlton J.H. Hayes.  Og forfatteren Daniel P. Mannix skrev om de kristne i det første århundre: «De kristne nektet å … ofre til [den romerske] keiserens skytsånd – noe som i dag stort sett svarer til å nekte å hilse flagget.»

Jehovas vitner hilser ikke flagget fordi: 1)    Det er et løfte om total troskap til en verdslig autoritet.   2)    Det tilskriver nasjonen frelse i stedet for Gud. 3)     Det er en religiøs handling — en form for tilbedelse og avgudsdyrkelse.

Å HILSE FLAGGET ER IKKE AVGUDSDYRKELSE  

Vakttårnet for 15. September 2002, side 21, nevner at Israelittene hadde forskjellige faner for de forskjellige stammer, og at det var bilder av kjeruber i Tabernaklet. Men disse ble ikke tilbedt. Bladet nevner også kobberslangen som folk kunne se på, slik at de ble helbredet når de ble bitt av slanger. Men denne kobberslangen ble ikke på det tidspunktet tilbedt.

I forbindelse med statuer og symboler og tilbedelse hadde The Watchtower for 15. mai, 1972, side 295, en interessant artikkel om avgudsdyrkelse, og jeg siterer fra artikkelen:

De hellige skrifter gjør det klart at ikke alle bilder og statuer er avguder. Hvorvidt en ting er en avgud, avhenger først og fremst hvordan den blir sett på.

Og det faktum at forskjellige skapninger, planter og himmellegemer — alle som er deler av Guds skaperverk — har blitt, og fremdeles blir tilbedt, vil ikke i seg selv gjøre at de ikke kan bli brukt i som utsmykninger eller dekorative objekter. Mange ting som på et tidspunkt i fortiden ble tilbedt, har mistet sin betydning som avguder, og disse kan generelt bli oppfattet som dekorasjoner.

Men kristne må være forsiktige så de ikke begynner å gi en ting en betydning som den ikke har.

En viktig konklusjon i denne artikkelen at «hvorvidt en ting er en avgud, avhenger først og fremst av hvordan det blir sett på.» Det er umulig å motsi denne konklusjonen. En annen viktig konklusjon er at «kristne må være forsiktige så de ikke begynner å  gi en ting en betydning som den ikke har.» Hvordan blir så en nasjons flagg sett på?

 Jeg stilte følgende spørsmål på Internett: «Hva er den virkelige meningen bak det å hilse flagget?» (31.7.2024) Jeg fikk følgende svar fra Google:

Det minner oss rett og slatt om vårt ansvar overfor vårt land og våre medborgere. Å hilse er en handling som viser respekt for flagget og for landet.[1]

  Når det gjelder det australske flagget, fant jeg følgende svar:

Å hilse flagget har i seg selv blitt et symbol på respekt og påminnelse.[2]

Når det gjelder De forente staters flagg, fikk jeg følgende svar:

Å hilse det røde, hvite og blå er et vitnesbyrd om oppriktig patriotisme, kjærlighet til vårt land og respekt for amerikanske idealer. Stripene symboliserer frihet, likhet og rettferdighet og den medmenneskelighet som våre forfedre definerte og som er selve essensen av det amerikanske demokrati. De forente staters flagg symboliserer de ofre som ble gjort av millioner av amerikanere, for å opprettholde vår måte å leve på.[3]

Boken «Bevar dere selv i Guds kjærlighet» (2008), side 212, siterer historikeren Carlton Hayes: «Flagget er nasjonalismens største trossymbol og sentrale gjenstand for dyrking og tilbedelse». Kilden og sammenhengen til sitatet er ikke nevnt. Men kilden er artikkelen  «Nationalism is a religion» (Nasjonalismen er en religion), side 5, som ble publisert i året 1926.

I vår sammenheng er det viktig å forstå forskjellen på patriotisme og nasjonalisme.  Vocabulary.com har følgende definisjon:

Nasjonalisme er troen på at ens eget land er bedre enn alle andre. Noen ganger får nasjonalismen folk til å nekte å samarbeide med andre land for å løse felles problemer. Det er viktig ikke å blande sammen nasjonalisme og patriotisme. Patriotisme er en sunn stolthet for ditt eget land som gir en følelse av lojalitet og et ønske om å hjelpe andre innbyggere. Nasjonalisme er troen på at ditt land er overlegen andre land uten spørsmål eller tvil. I noen tilfeller kan nasjonalisme inspirere folk til å bryte seg fri fra en fremmed undertrykker, slik som tilfellet var med den amerikanske revolusjon. Men nasjonalisme kan også få et land til å isolere seg fra resten av verden.

I sin artikkel taler Hayes svært negativt om nasjonalismen. Og sitatet i boken «Bevar dere selv i Guds kjærlighet» signaliserer faktisk akkurat det motsatte av den måten Vakttårnets artikkel forsøker å vise. At denne artikkelen, som er 90 år gammel, blir sitert, viser at medlemmene av det styrende råd ikke kjenner til andre nyere artikler som viser at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse.

Dessuten er sitatet i boken det samme som å sammenligne to ting som ikke kan sammenlignes. Hayes taler om “å ta del i nasjonalist-kulten, og i relasjon til dette er det å hilse flagget et symbol på tilbedelsen i nasjonalist-kulten. Definisjonen ovenfor viser at det å hilse flagget er forbundet med patriotisme og ikke med nasjonalisme. Og jeg er ganske sikker på at dette er synspunktet blant folk over hele verden. De eneste steder hvor det å hilse flagget kan være forbundet med nasjonalisme, er i diktaturer som Kina, Russland og Nor-Korea. Hayes taler om nasjonalisme og det å hilse flagget. Men dette kan ikke sammenlignes med patriotisme og det å hilse flagget.

Tittelen på online-artikkelen som er sitert ovenfor, er: ««Hvorfor avstår Jehovas vitner respektfullt fra å delta i nasjonalistiske seremonier?» Artikkelen bruker ordet «nasjonalistiske» på en feilaktig måte ifølge definisjonen i Vocabulary.com. Det riktige ville ha vært å bruke ordene «patriotiske seremonier».

Sitatet fra Daniel P. Mannix, Those About to Die (De som snart skal dø) (1958), kapittel 14, del 4, side 2, villeder også leserne: «De kristne nektet å … ofre til keiserens skytsånd – noe som i dag stort sett svarer til å nekte å hilse flagget». Forfatteren forsøker ikke å bevise at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse. Når Mannix sammenligner denne handlingen med det å hilse flagget, så ønsker forfatteren av Vakttårnets artikkel at leseren skal trekke den slutning at Mannix mener at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse.

Men sitatet er tatt ut av sin sammenheng. Mannix drøfter ikke avgudsdyrkelse i det hele tatt. Men han drøfter lojalitet mot keiseren, det vil si, politisk lojalitet. Kristne viste ikke en slik lojalitet ved at de nektet å tjene som soldater i de romerske legioner, de fordømte den romerske rikdom, og de nektet å ofre til keiserens skytsånd. Poenget til Mannix er at det som tilsvarer å vise lojalitet mot keiseren i våre dager, er å hilse flagget og å gjenta eden om troskap mot sitt land. Når forfatteren bruker ordene til Mannix for å vise at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse, så er det en måte å bedra leserne på.

Ingen artikler i Vakttårnets litteratur har bevist at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse. Jeg vil derfor konkludere med at medlemmene av det styrende råd har handlet i strid med veiledningen i The Watchtower for 15. mai 1972. De har begynt «å gi en ting en betydning som den ikke har». De hevder at det å tilbe flagget er avgudsdyrkelse, en oppfatning som nesten ingen andre mennesker i hele verden har.

Medlemmene av det styrende råds oppfatning er at det å hilse flagget er en form for tilbedelse og avgudsdyrkelse, hvor frelse blir tilskrevet staten og ikke Gud. Dette er en ekstrem oppfatning som vi knapt vil finne noe annet sted i verden. Dette er et utmerket eksempel på en styrende råd-opptrent samvittighet, fordi det blir ventet at de individuelle vitners samvittighet skal bli justert hver gang medlemmene av det styrende råd skifter mening.

Å HILSE FLAGGET ER ET UTTRYKK FOR EN PERSONS TROSKAP MOT SITT FEDRELAND, FOR PATRIOTISME OG IKKE FOR NASJONALISME

Den første av tre grunner for at Jehovas vitner ikke vil hilse flagget, er: «Det er et løfte om total troskap til en verdslig autoritet.»  Hvis vi fjerner adjektivet «total», så er grunnen riktig. Sitatene ovenfor om hva det å hilse flagget virkelig betyr, er som følger:

• Å hilse er en måte å vise respekt for flagget og for fedrelandet.
• Selve hilsenen er et symbol på respekt og påminnelse.
• Å hilse det røde, hvite og blå er et vitnesbyrd om en oppriktig patriotisme, lojalitet og kjærlighet for vårt land og respekt for amerikanske idealer.

Disse ordene inneholder verken tilbedelse eller frelse. Men det syn som de aller fleste mennesker i verden har, er at det å hilse flagget symboliserer respekt og lojalitet mot ens eget fedreland. Det synspunkt som medlemmene av det styrende råd har angående betydningen av å hilse flagget, er ekstrem og idiosynkratisk.

[1]. https://www.google.com/search?q=what+is+the+real+meaning+of+saluting+the+flag%3F&sca_esv=0638464d073c0798&sca_upv=1&rlz=1C5CHFA_enNO983NO983&sxsrf=ADLYWIL5T33-r115xfGhw0XY9y-mWwo1ww%3A1722403629231&ei=LcupZpLpDfe8wPAPgceQ-AM&ved=0ahUKEwjSs-vDxdCHAxV3HhAIHYEjBD8Q4dUDCA4&uact=5&oq=what+is+the+real+meaning+of+saluting+the+flag%3F&gs_lp=Egxnd3Mtd2l6LXNlcnAiLndoYXQgaXMgdGhlIHJlYWwgbWVhbmluZyBvZiBzYWx1dGluZyB0aGUgZmxhZz8yBRAhGKABMgUQIRifBTIFECEYnwVIvFZQsQtYyERwAXgBkAEAmAFroAHmDqoBBDI4LjG4AQPIAQD4AQGYAh6gArgPwgIKEAAYsAMY1gQYR8ICCBAAGIAEGMsBwgIGEAAYFhgewgIIEAAYgAQYogTCAgYQABgNGB7CAggQABgWGAoYHsICCBAAGBYYHhgPwgIEECEYFcICBxAhGKABGAqYAwCIBgGQBgaSBwQyOS4xoAe8nwE&sclient=gws-wiz-serp

[2]. https://anzacportal.dva.gov.au/commemoration/symbols/salute.

 

[3]. https://vfwauxiliary.org/americanism-saluting-the-flag/.

Å STEMME VED VALG OG DEN BIBEL-OPPTRENTE-SAMVITTIGHET

Mens medlemmene av det styrende råd har funnet opp grunner for ikke å hilse flagget, som verken er bygd på realiteter eller på Bibelen, så er situasjonen i forbindelse med det å stemme ved valg, helt klar. I Vakttårnet for 1. November 1999, sidene 28 og 29, blir spørsmålet om hvorfor Jehovas vitner ikke stemmer, drøftet. Jeg siterer de grunner som blir oppgitt:

Men hva med det å stemme ved politiske valg? I noen demokratiske land er det opptil 50 prosent av innbyggerne som ikke avgir stemme på valgdagen. Jehovas vitner blander seg ikke opp i andres bruk av stemmeretten, og de fører heller ikke noen form for kampanje mot politiske valg. De respekterer myndighetspersoner som er blitt valgt ved slike valg, og samarbeider med dem. (Romerne 13: 1—7) I spørsmålet om hvorvidt Jehovas vitner vil stemme på noen ved et valg, vil hvert enkelt vitne treffe en avgjørelse basert på sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, og på sin forståelse av sitt ansvar overfor Gud og overfor staten. (Matteus 22: 21; 1. Peter 3: 16) Når Jehovas vitner skal treffe denne personlige avgjørelsen, er det flere faktorer de tar i betraktning.

For det første har de i tankene at Jesus Kristus sa om sine etterfølgere: ’De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.’ (Johannes 17: 14) Jehovas vitner tar dette prinsippet alvorlig. Siden de «ikke er en del av verden», forholder de seg nøytrale til verdens politiske anliggender. — Johannes 18: 36.

For det andre tar de i betraktning at apostelen Paulus omtalte seg selv som en «ambassadør» som representerte Kristus blant sine samtidige. (Efeserne 6: 20; 2. Korinter 5: 20) Jehovas vitner tror at Kristus Jesus nå hersker som konge i Guds himmelske rike, og i likhet med ambassadører må de gjøre det riket de representerer, kjent blant nasjonene. (Matteus 24: 14; Åpenbaringen 11: 15) Det ventes av ambassadører at de er nøytrale og ikke blander seg opp i de indre anliggender i de landene de blir sendt til. Som representanter for Guds himmelske rike føler Jehovas vitner seg på lignende måte forpliktet til ikke å blande seg opp i politiske spørsmål i det landet de bor i.

En tredje faktor som må tas i betraktning, er at den som ved stemmegivning er med på å tildele en person et verv, kan bli «medansvarlig» for det han gjør. (1. Timoteus 5: 22, «Ungdomsoversettelsen») Kristne bør tenke nøye over hvorvidt de ønsker å bære et slikt ansvar.

For det fjerde setter Jehovas vitner sin kristne enhet høyt. (Kolosserne 3: 14) Når religionssamfunn involverer seg i politiske spørsmål, fører det ofte til splittelse blant medlemmene. Jehovas vitner etterligner Jesus Kristus ved å unngå å involvere seg i politiske spørsmål og bevarer dermed sin kristne enhet. — Matteus 12: 25;Johannes 6: 15; 18: 36, 37.

For det femte gir det at Jehovas vitner ikke tar del i politikk, dem frimodighet til å oppsøke alle slags mennesker, uansett hvilken politisk overbevisning disse måtte ha, og forkynne det viktige budskap om Riket for dem. — Hebreerne 10: 35.

Det første og det andre punktet er de viktige grunnene.  Bak disse punktene ligger det faktum at Jesu etterfølgere er borgere i Guds rike, og derfor kan de ikke ta del i bestemte handlinger som er betinget av statsborgerskap i et annet land.[1] Kristne er dessuten ambassadører for Guds rike, og ambassadører er nøytrale til interne ting i det landet hvor de er ambassadører.

Det tredje punktet er bare delvis sant. Gud har tillatt den ene styreform å følge en annen styreform for å unngå kaos i samfunnet. Men han er ikke ansvarlig for det som regjeringene gjør. På lignende måte vil ikke kristne, om de stemmer på de høyere myndigheter som Gud tillater, være ansvarlig for det som myndighetene gjør. Vi kan også tenke på valg av et kommunestyre, og det er svært få avgjørelser kommunestyrerepresentanter treffer som vil bryte bibelske lover.

Det fjerde og femte punktet er heller ikke viktige. Stemmegivningen er i stor grad konfidensiell. Man går til stemmelokalet og avgir sin stemme skriftlig. Dette ville vanligvis ikke bli kjent i menigheten og ville derfor ikke ødelegge enheten. Folk man ville treffe i forkynnelsesarbeidet ville heller ikke vite at man hadde stemt og hvem man stemte på.

Men som nevnt, så er første og andre punkt viktige. En person kan ikke stemme på et politisk parti uten å inngå kompromiss med stillingen som borger i Guds rike og som en ambassadør for dette riket.

Konklusjonen er at fordi kristne er borgere i Guds rike og ambassadører for dette rike, kan de verken hilse flagget eller stemme ved politiske valg.

[1]. Spørsmålet om statsborgerskap blir også drøftet i artikkelen «Teokrati versus demokrati — De kristne og de høyere myndigheter.»

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅDS KOMPROMISS OG KONSEKVENSENE

Det første punktet i drøftelsen ovenfor viser at vitnene ikke stemmer fordi de ikke er en del av verden. Vi leser: «Jehovas vitner tar dette prinsippet alvorlig.» Men etter året 1996 har ikke dette prinsippet lenger blitt tatt alvorlig. Inntil dette året var vitnene ambassadører til de land som de bodde i. De stemte ikke ved politiske valg, de hilste ikke flagget til noe land, og de aksepterte ikke at regjeringene påla dem tvungen militærtjeneste eller tvungen alternativ sivil tjeneste.

 Men Vakttårnet for 1. mai 1996 publiserte en ny avgjørelse som medlemmene av det styrende råd hadde truffet, nemlig at regjeringene i de forskjellige land hadde rett til å pålegge Jehovas vitner tvungen siviltjeneste. På grunn av denne avgjørelsen måtte alle Jehovas vitner justere sin bibel–opptrente samvittighet og anta en styrende råd-opptrent samvittighet. Nå kunne unge menn og unge kvinner, som ble innkalt til tvungen siviltjeneste, bruke «sin» samvittighet for å akseptere den tvungne siviltjenesten.

Det kompromiss som medlemmene av det styrende råd hadde inngått, hadde konsekvenser. Hva var synden til et vitne som stemte på et parti ved et politisk valg? Ved å gjøre dette skadet han ingen, og han brøt heller ikke noen av Jehovas moralske lover. Og han fulgte landets lov. Men ved å avgi stemme hadde han gitt avkall på sin stilling som borger i Guds rike og som ambassadør for dette riket — han hadde brutt sin nøytralitet. Det var akkurat det samme med den avgjørelsen som medlemmene av det styrende råd traff i 1996. Ved å akseptere på vegne av alle Jehovas vitner, at regjeringene i verden hadde rett til å ilegge dem tvungen siviltjeneste, hadde de gitt avkall vitnenes stilling som borgere i Guds rike og som ambassadører for dette riket — de hadde brutt vitnenes nøytralitet.

For å understreke at dette var et klart nøytralitetsbrudd siterer jeg fra et memorandum som Lloyd Barry, som var medlem av det styrende råd, skrev til det styrende råd i forbindelse med en tidligere drøftelse av siviltjeneste:

De som grundig har studert spørsmålet på grunnlag av Bibelen, og som har erfaring, er ikke i tvil om at vi må opprettholde vårt standpunkt om ikke «å inngå kompromiss» — hvis ikke noen står fram og stiller et slikt spørsmål. En forandring av det styrende råds synspunkt vil være forvirrende for disse landene og brødrene, hvor de har kjempet så lenge for deres kompromissløse standpunkt…

Når det gjelder dette, så er det ikke et spørsmål om skattlegging, eller arbeid, etc, men om KOMPROMISS. Vi er enige om at vi ikke skal bruke våpen for det militære. Derfor burde vi også være enige om at hvis det militære eller en annen etat ber oss om å gjøre noe som er et alternativ, så må vi ikke akseptere alternativet. Dette må være vår måte å handle på. Hvis vi så blir stilt for retten, og dommeren dømmer oss, så er det hans ansvar. Vi aksepterer dommen. Vi har ikke inngått kompromiss. Vi har bevart vår integritet; så enkelt er dette. — Job 27:5.[1]

Konsekvensen av det styrende råds vedtak i 1996 var at vitnene, som nå hadde en styrende råd-opptrent samvittighet, ikke lenger hadde noen bibelsk grunn for ikke å hilse flagget eller ikke å stemme ved politiske valg — de hadde gitt avkall på borgerskapet i Guds rike og deres status som ambassadører. Medlemmene av det styrende råd har ledet alle Jehovas vitner til å bli en del av verden — til i ordenes fulle betydning å bli en borger i de land hvor de bor. Derfor var det naturlig at de ville gjøre sin borgerplikt ved å hilse flagget og stemme i landet hvor de bor.[2]

Jeg argumenterer ikke for at det å hilse flagget og å stemme er riktig for kristne. Det er ikke riktig! Men fordi medlemmene av det styrende råd på vegne av alle vitner har gitt avkall på deres stilling som borgere i Guds rike og som ambassadører for dette rike, så har vitnene ikke lenger noen bibelsk grunn for ikke å hilse flagget eller ikke å stemme. Men de vitner som ikke aksepterer det styrende råds avgjørelse, fordi de har en bibel-opptrent samvittighet, har ikke gitt avkall på sin stilling som borgere i Guds rike og ambassadører for dette rike. Derfor har de en bibelsk grunn for ikke å hilse flagget eller å stemme.

[1]. Memorandumet blir sitert i boken In Search of Christian Freedom av Raymond Franz, sidene 262 og 263. Memorandumet er ikke datert, men sammenhengen i boken tyder på at det ble skrevet like før året 1980.

[2]. En detaljert studie av situasjonen før og etter året 1996 finnes i artikkelen «We cannot trust the evershifting views and the decisions of the Governing Body.» Se også artikkelen «Teokrati versus demokrati — De kristne og de høyere myndigheter.»

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER  

Medlemmene av det styrende råd bedrar vitnene: Det er de som avgjør hva vitnene skal tro og gjøre. Men så leder de vitnene til å tro at det er vitnene selv som avgjør hva de skal tro og gjøre. De leder vitnene til å tro at de har en bibel-opptrent samvittighet, mens de i virkeligheten har en styrdende råd-opptrent samvittighet.

De bedrar også vitnene ved å få dem til å tro at de har bibelske grunner for ikke å hilse flagget og stemme, mens de på vegne av vitnene har gitt avkall på disse grunnene, på deres stilling som borgere i Guds rike og som ambassadører for dette rike.

Men vitnene som har en bibel-opptrent samvittighet, har klare bibelske grunner for ikke å hilse flagget, ikke å stemme, og for ikke å utføre tvungen siviltjeneste.