DEN INDRE TRANG TIL Å TILBE GUD ER VIKTIGERE ENN NØYAKTIG KUNNSKAP OM GUD

DEN MENNESKELIGE TRANG TIL Å TILBE GUD

Artiklene på min hjemmeside legger stor vekt på å ha nøyaktig kunnskap om Gud. Og artiklene om forkynnelsen av det gode budskap om riket peker på betydningen av interaktiv læring, det vil si at den som blir opplært, selv må spille en aktiv rolle i selve opplæringen.

Dette er viktige punkter. Men hvilken konklusjon kan vi trekke når vi sammenligner disse punktene med det som skjedde på pinsedagen i år 33 evt.? Den hellige ånd ble utøst over Jesu disipler, og mengden som var tilstede, hørte hvordan de talte på forskjellige språk. Peter holdt en tale hvor han viste at Jesus fra Nasaret var den lovte Messias. Etter denne talen ble 3 000 mennesker døpt i vann.

Disse menneskene var jødiske proselytter som tilba Jehova. Men de hadde ikke tidligere hørt om at Jesus var den lovte Messias, som ble drept og som ble oppreist fra de døde av Gud. De visste heller ikke noe om Jesu gjenløsningsoffer og om den strålende fremtid som dette offeret garanterer. Ikke desto mindre sa Peter at de skulle bli døpt, noe de gjorde. Vi ser derfor at mange mennesker ble døpt uten at de hadde nøyaktig kunnskap om Guds hensikt.

Hvordan kunne det som skjedde, være riktig? Vakttårnet for 1. desember, 1968, side 534, peker på noe som er sterkere enn nøyaktig kunnskap:

Menneskene har imidlertid et større behov, som de også trenger å få dekket. Mennesket ble skapt med en trang til å tilbe Gud. I sin bok Man, God and Magic sier Ivar Lissner: «En må forundre seg over hvor utholdende menneskene gjennom alle tider har vært i sine bestrebelser for å nå utenfor seg selv. De har aldri brukt sine krefter bare til å skaffe seg de nødvendige ting til livets opphold. De har alltid søkt, famlet, higet etter det uoppnåelige. Denne merkelige og medfødte trang er menneskets åndelighet. Den leder menneskene mot et mål som det er umulig for dem å nå. Dette målet er Gud.» (Sidene 11, 12) Mange mennesker har i sannhet lett etter Gud, og mange har også funnet ham. Da apostelen Paulus en gang talte på Mars-høyden i det gamle Aten, sa han til sine tilhørere: «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han . . . gir alle liv og ånde og alle ting; og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud, om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss.» (Ap. gj. 17: 24—27) Den allmektige Gud, som er over alle og uten like, «nedlater seg til å se på himmel og jord», og om ham er det blitt sagt: «[Jehova] er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet.» (Sl. 113: 5, 6, NW; 145: 18) Men hvordan kan de som oppriktig leter etter Gud, finne ham?

Bladet sier at menneskene ble skapt med et behov for å tilbe Gud. Det er dette behovet som er viktigere enn nøyaktig kunnskap. Jeg vil igjen sitere Apostlenes gjerninger 17:26, 27, 30, 31, og jeg vil se disse versene i lys av menneskenes behov for å tilbe Gud.

²⁶ Og han dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate, og han bestemte (orizō) de fastsatte tider (prostassō kairos) og de fastlagte grenser for menneskenes bosetning, ²⁶ for at de skulle søke Gud, om de kunne famle (psēlafaō) etter ham og virkelig finne ham, skjønt han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste av oss.

 ³⁰ Gud har riktignok båret over med tidene med en slik uvitenhet (khronous tēs agnoia), men nå sier han til menneskene at de alle overalt skal angre. ³¹ For han har fastsatt  (histemi) en dag da han har til hensikt å dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt, og han har gitt en garanti til alle mennesker i og med at han har oppreist ham fra de døde.»

Vi merker oss ordene «tider med en slik uvitenhet» (khronous tēs agnoia) i vers 30. Det greske ordet kairos refererer til en fastsatt tid, en tid av en bestemt lengde, mens ordet khronous refererer til tid generelt sett. Ifølge Louw og Nida har ordet agnoia betydningen «ikke å ha informasjon om». Gud har ikke fastsatt tider med uvitenhet. Men inntil talen til Paulus var det en tid med uvitenhet hvor det var vanskelig å finne Gud. Men i talen pekte Paulus på at nå var tiden inne til å omvende seg, noe som ville innebære at de som omvendte seg, ville finne Gud og komme nær til Gud.

Ordet psēlafaō i vers 27 peker på trangen til å tilbe Gud. Betydningen er «å anstrenge seg på tross av vanskeligheter, for å kjenne noe, når sjansen for å lykkes ikke er særlig stor». (Louw og Nida) Det greske ordet er oversatt med «famle etter», og i betraktning av betydningen av psēlafaō blir her trangen til å tilbe Gud uttrykt, en personlig anstrengelse for å finne Gud, uten at man vet hva man famler etter. Denne trangen er nedlagt i alle mennesker.

Å FINNE GUD ER KNYTTET TIL GRENSENE MELLOM NASJONENE

I sin tale til de greske filosofer på Areopagos om hvordan de kunne finne Gud, siterer Paulus fra 5. Mosebok 32:8:

 ⁸ Da Den Høyeste gav nasjonene en arv, da han skilte Adams sønner fra hverandre, gikk han i gang med å fastsette folkenes grense med henblikk på antallet av Israels sønner.

Poenget her er at Gud satte grensene mellom de forskjellige folkeslag. Men av disse grensene, var det grensene til hans folk Israel som var det viktigste. En bekrivelse av hva Gud gjorde angående setting av grenser, finner vi i 1. Mosebok 15:18 (over) og 2. Mosebok 23:31 (under):

¹⁸ Den dagen sluttet Jehova en pakt med Ạbram, idet han sa: «Til din ætt vil jeg gi dette landet, fra Egypt-elven til den store elven, elven Eufrat.

³¹ Og jeg vil fastsette din grense fra Rødehavet til filisternes hav og fra ødemarken til Elven; for jeg skal gi landets innbyggere i DERES hånd, og du skal visselig drive dem ut foran deg.

Det viktigste punktet i 5. Mosebok 32:8 er at Guds folk fikk sitt land. Men det er også beretninger om andre folk som fikk sitt land, slik som Esaus barn og ammonittene. (5. Mosebok 2:5, 19) Den menneskelige families arv var hele jorden. (Salme 115:16) Fordi Gud hadde forvirret menneskenes språk (1. Mosebok 11:9), var det naturlig at de som snakket samme språk, ble en nasjon og bosatte seg i samme landområde. På denne måten ville Gud på en indirekte måte fastsette grensene mellom nasjonene.

Men hva har fastsettingen av grensene å gjøre med å finne Gud? Jesus ga et svar på dette da han talte med den samaritanske kvinnen, ifølge Johannes 4:22:

Dere tilber (proskyneō, presens) det dere ikke kjenner; vi tilber (proskyneō, presens) det vi kjenner, for frelsen kommer fra (ek) jødene.

Hva lærer vi av disse ordene? At den sanne kunnskap om Gud bare kunne bli funnet gjennom jødene. Derfor kunne nasjonene bare finne Gud gjennom Israels nasjon. Dette hjelper oss å forstå hvordan fastsettelsen av grensene mellom nasjonene har med menneskenes frelse å gjøre. Den nasjon som forvaltet den sanne kunnskap om Gud og som tilba ham på rett måte, måtte bli adskilt fra de andre nasjonene, slik at denne nasjonene kunne bli identifisert. Og grensene mellom nasjonene var nødvendig for denne adskillelsen og identifiseringen. At Gud bare kan bli funnet gjennom hans folk, blir vakkert beskrevet i Jesaja 2:3:

³ Og mange folkeslag skal visselig gå av sted og si: «KOM, la oss gå opp til Jehovas fjell, til Jakobs Guds hus; og han skal lære oss sine veier, og vi vil vandre på hans stier.» For fra Sion skal lov utgå, og Jehovas ord fra Jerusalem.

Dette er en profeti som vil bli oppfylt på det åndelige Israel, og folk vil ikke strømme opp til det bokstavelige Sions berg, Guds fjell. Den viktigste siden ved Guds frelse er hans sønn, Jesus Kristus, som, ved sin død ble det fullkomne gjenløsningsoffer. Derfor var grensene for Israels nasjon en veiviser som viste hvor både Messias, frelseren, og hans far Jehova Gud kunne bli funnet.

Mennesker kan bare bli frelst ved å vise tro på den lovte Messias, Jesus Kristus. Gud måtte skille sitt folk fra alle andre folk ved grenser. Derfor kunne oppriktige mennesker søke og finne den lovte Messias blant hans folk. Gud satte grenser mellom nasjonene, slik at mennesker kunne finne Messias, søke Gud gjennom ham, og oppnå frelse.

Å FINNE GUD ER KNYTTET TIL DE FASTSATTE TIDER

Det er fire «fastsatte tider» som er nevnt i Bibelen:

• De fastsatte tider da Messias skulle komme. (Mark 1:15),
• Den fastsatte tid for Jesu død. (Matteus 26:18)
• De fastsatte tider da Messias skulle bli konge i Guds rike. (Luke 21:24)
• Den fastsatte tid for gjenopprettelsen av alle ting som Gud talte om gjennom sine profeter. (Acts 3:21)

Disse fire «fastsatte tider» har å gjøre med det å finne Gud og med frelsen til den menneskelige familie.

DE FASTSATTE TIDER SOM LEDET TIL MESSIAS

Gud lovte Abraham at gjennom hans ætt skulle alle jordens nasjoner bli velsignet. Abraham fikk sønnen Isak, og han fikk sønnen Jakob, som var stamfar til Israels nasjon. Derfor var det gjennom denne nasjonen alle mennesker skulle bli velsignet. Det er interessant å merke seg at frelsen gjennom denne nasjonen er forbundet med fastsatte tider. Vi leser om dette i Markus 1:14, 15:

¹⁴ Og etter at Johannes var blitt arrestert, drog Jesus til Galilẹa og forkynte Guds gode budskap ¹⁵ og sa: «Den fastsatte tid (kairos) er utløpt, og Guds rike er kommet nær. VIS anger, og tro på det gode budskap.»

Vi merker oss at den fastsatte tid hadde utløpt. Det er bare én tidsprofeti i De hebraiske skrifter som Jesus kunne ha henvise til. Det er profetien i Daniel 9:24-27:

²⁴ Sytti uker er blitt fastsatt over ditt folk og over din hellige by, for å gjøre slutt på overtredelsen og gjøre ende på synd og gjøre soning for misgjerning og innføre rettferdighet til uavgrensede tider og sette segl på syn og profet og salve Det aller helligste ²⁵ Og du skal vite og ha den innsikt at fra ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem utgår, inntil Messias, Lederen, skal det være sju uker og sekstito uker. Hun skal vende tilbake og virkelig bli gjenoppbygd, med torg og vollgrav, men i tidenes trengsel.

²⁶ Og etter de sekstito ukene skal Messias bli avskåret, uten noe for seg selv. Og byen og det hellige sted skal det folk som tilhører en leder som kommer, ødelegge. Og enden på det skal være ved oversvømmelse. Og inntil enden skal det være krig; det som er besluttet, er ødeleggelser. ²⁷ Og han skal la pakten stå ved makt for de mange i én uke, og halvveis i uken skal han få slaktoffer og offergave til å opphøre. Og på avskyeligheters vinge kommer den som forårsaker ødeleggelse; og inntil en utryddelse finner sted, skal nettopp det som er besluttet, fortsette å strømme ned også over den som ligger øde.»

Ordet mashiah betyr «salvet», og 37 av de 38 forekomstene i De hebraiske skrifter, er determinert og refererer til konger og prester som var salvet av Gud. Men i Daniel 9:26 står ordet mashiah alene uten noen determinasjon, og det viser at det referer til den lovte Messias som skulle komme. Ordet om å bygge opp Jerusalem ble gitt av Nehemja i året 455 fvt., og 69 uker, eller 483 år fra det året ville ende i året 29 evt. Dette var året da Jesus Kristus startet sin forkynnelse om Guds rike.[1]

Å finne Gud var forbundet med fastsatte tider, og den fastsatte tid på 69 uker markerte at Messias skulle komme og begynne sin gjerning. Da Messias kom, begynte han å forkynne om Guds rike. Og på grunn av dette kunne oppriktige mennesker finne Gud. Derfor kan vi si at det å finne Gud var forbundet med de fastsatte tider på 70 uker. Dette blir bekreftet av Paulus i Galaterne 4:4, 5:

⁴ Men da tidens fulle mål var nådd (to plerōma tou khronou), utsendte Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne, og som ble født under lov, ⁵ for at han skulle kjøpe dem fri som var under lov, for at vi så skulle få adopsjonen som sønner.

Her bruker Paulus ordet khronos, som er det greske ordet for tid generelt sett.  Men khronos blir determinert av ordet plēroma, som, ifølge Louw og Nida betyr «totaliteten i en tidsperiode». Bruken av khronos og plēroma sammen betyr det samme som kairos, «en fastsatt tid». Paulus forbinder det å kjøpe menneskene fri og gi dem adopsjon som sønner med at «tidens fulle mål var nådd». Derfor er Paulus enig i at denne fastsatte tid ville hjelpe folk til å finne Gud og få et nært forhold til ham.

Det er også en annen «fastsatt tid» som er forbundet med de 70 ukene, og vi leser i Matteus 26:17-19:

¹⁷ På de usyrede brøds første dag kom disiplene bort til Jesus og sa: «Hvor vil du at vi skal gjøre i stand, så du kan spise påskemåltidet?» ¹⁸ Han sa: «Gå inn i byen, til den og den, og si til ham: Læreren sier: ’Min fastsatte tid (kairos) er nær; jeg vil feire påsken sammen med mine disipler i ditt hjem.’» ¹⁹ Og disiplene gjorde som Jesus påla dem, og de gjorde i stand til påsken.

Da Jesus sa at hans fastsatte tid var nær, tenkte han tydeligvis på sin død. Hans død ville bringe forsoning, og forsoningen er forbundet med den 70. uken i Daniel 9:24. Vers 26 sier at etter 69 uker skulle Messias bli drept. Det hebraiske ordet ‘aharē («etter») har forskjellige betydninger i forhold til det objekt noe er etter. Det betyr at Messias ville bli drept på et tidspunkt etter enden på den 69. uken. Vers 27 sier at i midten av denne uken, av uke 69, skal slaktoffer og offergave opphøre. Da Messias døde, var han det fullkomne offer for synd. Da ville alle andre ofre være ugyldige og ville opphøre.

 Vi kan derfor si at midt i uken, tre og et halvt år fra året 29, da Jesus begynte sin tjeneste som Messias, skulle han dø. Dette hendte i år 33, og det må ha vært hans «fastsatte tid». Jesu død brakte gjenløsningsofferet som ville gi mennesker evig liv. Derfor var «den fastsatte tid» for hans død forbundet med det å finne Gud og med muligheten for å få et nært forhold til ham.

DE FASTSATTE TIDER SOM LEDER TIL JESU ANDRE KOMME

Det er mange profetier som taler om Jesu andre komme, eller rettere, om Jesu nærvær. Når Jesus skulle være usynlig nærværende, skulle det være mer enn noensinne mulig å finne Gud. Det greske ordet kairos («fastsatt tid») er også forbundet med Jesu nærvær og opprettelsen av Guds rike, noe som ville gi menneskene på jorden muligheten til å finne Gud. I 1. Peter 1:5 leser vi:

 ⁵ dere som blir vernet av Guds kraft ved tro, til en frelse som er rede til å bli åpenbart i den siste tidsperiode (kairou eskhatō).

Vi har sett at det greske ordet kairos betyr «fastsatt tid», og eskhatos blir definer av Louw og Nida som «noe som er den siste i en serie av objekter eller hendelser». Den frelse som Peter snakker om, vil bli åpenbart i løpet av den siste «fastsatte tid» i denne tingenes ordning. I 1. Korinter 4:5 leser vi.

⁵ Døm derfor ikke noe før den rette tid (kairos), før Herren kommer, han som både skal bringe mørkets hemmelige ting fram i lyset og gjøre hjertenes råd kjent, og da skal hver enkelt få sin ros av Gud.

Teksten trekker en parallell mellom kairos «fastsatt tid» og Herrens erkhomai («komme»), altså Jesu Kristi komme. I sitt brev til Efeserne gir Paulus flere detaljer om Guds «fastsatte tider». Vi leser i Efeserne 1:9, 10:

⁹ idet han gjorde sin viljes hellige hemmelighet kjent for oss. Den er i samsvar med det han fant behag i, det han satte seg fore hos seg selv ¹⁰ med tanke på en administrasjon (oikonomian) ved de fastsatte tiders fulle mål (pleromatos tōn kairōn), nemlig å samle alt sammen igjen i KRISTUS, det i himlene og det på jorden. Ja i ham.

Ved slutten av vers 9 taler Paulus om Guds hensikt. Og denne hensikt var en administrasjon (oikonomia). Dette greske substantivet er abstrakt, og ifølge Mounce refererer det til «forvaltning av en husholdning, å være forvalter». Den nevnte administrasjonen er ikke «husholdningen» selv, men den måten husholdningen blir styrt eller ledet på. I forbindelse med tiden for administrasjonen møter vi igjen ordet plēroma («det som fyller opp, det fulle mål»). Dette ordet determinerer kairos («fastsatt tid»), og bokstavelig er betydningen av begge ordene «det fulle mål av de fastsatte tider».

Peter bruker entallsformen av «fastsatt tid» i 1. Peter 1:5, og Paulus gjør det samme i 1. Korinter 4:5. Men i Efeserne 1:10 bruker Paulus kairos i flertall. Det betyr at Paulus forbinder Guds administrasjon med enden på de fastsatte tider, med enden på de fastsatte tider som Paulus referer til.[2]

 At Guds fastsatte tider er flertall, ser vi i Apostlenes gjerninger 1:7:

⁷ Han sa til dem: «Det tilkommer ikke dere å få kunnskap om de tider (khronous) eller tidsperioder (kairous) som Faderen har lagt inn under sin egen myndighet.

Jesu ord viser at Gud har fastsatt bestemte tidspunkter og fastsatte tider. Peter og Johannes gikk til templet for å be. Mange mennesker var samlet, og Peter holdt en tale til jødene, hvor han drøftet sider ved Guds administrasjon fra en annen vinkel enn Paulus gjorde i Efeserne 1:9, 10. Vi leser apostlenes gjerninger 3:19-21:

¹⁹ Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, så tider med ny styrke (kairoi anapsyksis) kan komme fra Jehovas person, ²⁰ og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus.²¹ som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene for gjenopprettelsen (khronon apokatastasis) av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid.

Det greske ordet kairos betyr, som vi har sett, «fastsatt tid», og anapsyksis har betydningen «lindring fra en uroende og byrdefull situasjon». (Louw og Nida). De som Peter talte til, hadde allerede funnet Gud, og de var i templet for å prise Gud. Peter oppfordret disse til å omvende seg, og resultatet av dette ville være at de ville oppleve «tider med ny styrke (lindring)». Etter at Peter hadde sagt dette, referer han til disse tidene med ordene kairoi apokatastasis. Ordet kairos refererer til «en fastsatt tid», og det blir determinert av substantivet apokatastasis, som betyr «gjenopprettelse» eller «oppreisning». Når vi ser på begge ordene sammen, ser vi at løftet gjelder «fastsatte tider» i flertall. Og disse fastsatte tider vil bringe lindring fordi det vil komme en gjenopprettelse.

Studienoten i NW13 sier:

den tiden … da alt … skal gjenopprettes: På gresk brukes her substantivet for «gjenopprettelse» (apokatạstasis). Det kommer av apọ, som betyr «tilbake» eller «igjen», og kathịstemi, som ordrett betyr «å sette ned». I Apg 1:6 er det tilsvarende verbet brukt, og det er gjengitt med «gjenopprette». Josefus brukte det greske ordet for «gjenopprettelse» da han omtalte jødenes hjemkomst fra eksilet i Babylon. I papyrusskrifter blir ordet brukt om restaurering av visse bygninger, om det at eiendom ble gitt tilbake til de rette eierne, og om oppgjør av regnskaper. Det framgår ikke direkte av Apg 3:21 hva det er som skal gjenopprettes. For å få klarhet i hva som menes med alt, må man derfor studere det Gud har sagt gjennom sine profeter i gammel tid. Gjenopprettelse er et tema som går igjen i skriftene til de hebraiske profetene. Gjennom dem lovte Jehova at landet skulle bli gjenoppbygd og bebodd igjen, at det skulle være fruktbart, og at det skulle være beskyttet mot ville dyr og angrep fra fiender. Han beskrev det gjenoppbygde landet som et paradis! (Jes 65:25; Ese 34:25;36:35) Framfor alt skulle templet bli gjenoppbygd og den rene tilbedelse gjenopprettet. (Jes 2:1–5; Mi 4:1–5) Den forutsagte gjenopprettelsen skulle omfatte både en åndelig og en fysisk gjenopprettelse.

Som studienoten helt riktig viser, så sies det ikke direkte hva «alle ting» som skal gjenopprettes, referer til. Men studienoten henviser til flere ting som profetene har talt om. Peter nevner noe som gjør at vi kan vite tiden for gjenopprettelsen. Begynnelsen av gjenopprettelsen vil være når Jesus Kristus vender tilbake, og himmelen ikke lenger «beholder» ham. Ifølge Jesu ord i Matteus 25:31 betyr hans komme opprettelsen av Guds rike med ham som konge. Dette er det samme som gjenopprettelsen av Guds rike. I forbindelse med denne gjenopprettelsen er det en tidsprofeti som refererer til fastsatte tider i Lukas 21:24:

²⁴ og de skal falle for sverdets egg og bli ført som fanger til alle nasjonene; og Jerusalem skal tråkkes ned av nasjonene, inntil nasjonenes fastsatte tider (kairoi) er utløpt.

Denne profetien blir drøftet i detalj i min bok “My Beloved Religion — And The Governing Body.”  I fortidens Israel eksisterte Guds rike ved at kongene i Davids slektslinje satt på Jehovas trone i Jerusalem. Guds rike sluttet å eksistere når Sidkia, den siste kongen i Davids slektslinje, ble fjernet fra sin trone i året 607. Det er både en språklig (leksikalsk) parallell og en tematisk parallell mellom Lukas 21:24 og Daniel 4:10-17, hvor sju fastsatte tider blir nevnt.

Hvis vi bruker samme måte å regne på som i utregningen av de 70 ukene i Daniel kapittel 9 til Jesu komme til jorden, så finner vi 2 520 dager, som representerer 2 520 år. Hvis vi tar utgangspunkt i året 607, så finner vi at Guds rike med Jesus Kristus som konge ble opprettet i året 1914 evt. Derfor begynte gjenopprettelsen av alle ting i det året. Men som vi ser av verden omkring oss, så har ikke gjenopprettelsen blitt gjennomført og avsluttet.

Jeg skal nå vende tilbake til Apostlenes gjerninger 17:26, 27. Gud har brukt fastsatte tider for at mennesker skal finne Gud, og dette ser vi i forbindelse med nasjonenes fastsatte tider og opprettelsen av Guds rike. En del av tegnet som viser at Jesus er nærværende i sitt rike, finner vi i Matteus 24:14:

¹⁴ Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.

Når de fastsatte tider endte, og Guds rike ble opprettet, så resulterte det i forkynnelsen av Guds rike for alle nasjoner. Vi kan derfor se at nå, etter at de fastsatte tider for folkeslagene har endt, så er muligheten til å finne Gud mer enn noen gang tilstede.

 Legg merke til det påpekende pronomenet dette i forbindelse med forkynnelsen av det gode budskap om riket. Det var en klar forskjell på forkynnelsen av riket av Peter, Paulus og Johannes og forkynnelsen av Jesus. Peter, Paulus og Johannes forkynte at Guds rike skulle komme i fremtiden. Men Jesus forkynte at Guds rike hadde kommet. Han sa at riket var midt iblant dem, fordi han som kongen i riket var der. Og dette gode budskap om riket — at riket er her — skulle forkynnes etter enden på nasjonenes fastsatte tider. Med andre ord skulle forkynnelsen være at riket var opprettet, at det var midt iblant dem.

Vi kan derfor si med Paulus at grensene for nasjonene og de forskjellige fastsatte tider har tjent som veivisere for de som søker Gud, slik at de har kunnet finne ham.

DE FASTSATTE TIDER FOR DEN DAG DA DEN BEBODDE JORD VIL BLI DØMT I RETTFERDIGHET

I forrige del drøftet jeg gjenopprettelsen av alle ting, som begynte å bli oppfylt i året 1914 da Jesu nærvær begynte. Men jeg pekte på at disse profetieke ordene ikke ble fullstendig oppfylt. Jeg siterer igjen Apostlenes gjerninger 3:19-21:

¹⁹ Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, så tider med ny styrke (kairoi anapsyksis) kan komme fra Jehovas person, ²⁰ og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus.²¹ som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene for gjenopprettelsen (khronon apokatastasis) av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid.

Som nevnt, betyr anapsyksis «lindring fra en uroende og byrdefull situasjon». Hva referer så ordet «lindring» til? Denne lindringen begynte når himmelen ikke lenger holdt Jesus der, men hans usynlige nærvær begynte i året 1914.

Men det er to grunner for at den fullstendige oppfyllelsen enda ikke har skjedd.

• Menneskeheten har ikke blitt lindret fra uroende og byrdefulle situasjoner.
• Gjenopprettelsen betyr at alle ting som Gud ar talt om gjennom profetene, må bli oppfylt. Og det har enda ikke skjedd.

Paulus kaster lys over gjenopprettelsen og lindringen i Apostlenes gjerninger 17:26, 31, som jeg siterer en gang til:

²⁶ Og han dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate, og han bestemte (orizō) de fastsatte tider (prostassō kairos) og de fastlagte grenser for menneskenes bosetning, ²⁷ for at de skulle søke Gud, om de kunne famle etter ham og virkelig finne ham, skjønt han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste av oss.

 ³⁰ Gud har riktignok båret over med tidene med en slik uvitenhet (khronous tēs agnoia), men nå sier han til menneskene at de alle overalt skal angre. ³¹ For han har fastsatt (histemi) en dag da han har til hensikt å dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt, og han har gitt en garanti til alle mennesker i og med at han har oppreist ham fra de døde.»

Ordene «han bestemte» i vers 27 står som en parallell til ordene «han har fastsatt» i vers 31. Gud bestemte «de fastsatte tider», han har fastsatt «en dag». Parallellen viser at «en dag» er en del av «de fastsatte tider». Vers 27 viser at Guds hensikt da han bestemte «de fastsatte tider» og fastsatte «en dag», var at alle nasjoner kunne søke Gud. Den første perioden av «de fastsatte tider» var at Messias skulle komme til jorden, at han skulle bli identifisert, og at han skulle bringe frelse.

Den andre perioden av «de fastsatte tider» var at Jesus kom som konge i sitt rike, og at forkynnelsen av det gode budskap skulle foregå blant alle nasjoner. Derfor kunne menneskene søke Gud. Den tredje perioden av «de fastsatte tider» gjelder «en dag», dommens dag, som er ett tusen år lang.

Fordi ordene ved begynnelsen av vers 27 «for at de skulle søke Gud» gjelder alle «de fastsatte tider», så beviser disse ordene at de som oppstår på dommens dag, vil ha muligheten til å søke Gud og finne Gud og derved oppnå frelse. Paulus viser at dommens dag er en fastsatt tid hvor alle mennesker vil bli tilbudt verdien av Jesu gjenløsningsoffer, og hvis de viser tro på Jesus, vil de få evig liv.

Ordene i vers 31 bekrefter konklusjonen i rammen, for det sies at Guds hensikt er at Jesus skal dømme den bebodde jord i rettferdighet. Hva vil rettferdighet innebære? Vi kan illustrere det med Jesu ord i Johannes 3:36:

 ³⁶ Den som viser tro på Sønnen, har evig liv; den som ikke adlyder Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

Kravet for å få evig liv er å tro på Jesus. Men ingen mennesker som levde før Jesu tid, og de fleste som har levd etterpå, har ikke hatt muligheten til å vise tro på Jesus. Å dømme alle disse menneskene til en evig død fordi de ikke har trodd på Jesus, vil være urettferdig.

Paulus sier i 1. Korinter 15:22 at alle som dør “i Adam,” det vil si, som dør fordi de har arvet synd, vil få en oppstandelse. En rettferdig dom vil være at disse, etter deres oppstandelse, vil få muligheten til å lære om Jesus og om Guds hensikt, og at de blir dømt for det de gjør etter oppstandelsen. Dette blir bekreftet av det Paulus sier i Apostlenes gjerninger gjerninger 17:27, 28, 30, 31.

Men vi kan stille et spørsmål angående Apostlenes gjerninger 17:30:

³⁰ Gud har riktignok båret over med tidene med en slik uvitenhet (khronous tēs agnoia), men nå sier han til menneskene at de alle overalt skal angre.

Grunnen til at Gud sier at alle mennesker bør omvende seg, er at Gud har fastsatt en dag med dom. Hvis de fleste mennesker som har levd på Jorden, vil få en oppstandelse på dommens dag med muligheten til å omvende seg og få evig liv, hvorfor var det da så viktig for alle å omvende seg på den tiden da Paulus levde? Det er to grunner for dette:

• Som Åpenbaringen 7, 14 og 20 viser, så vil det være en himmelsk regjering av konger, prester og dommere som teller 144 00 medlemmer, som Jesus vil bruke på dommens dag. De første medlemmer av denne gruppen ble utvalgt på Jesu tid, og de måtte omvende seg.
• Jesus viste at den måten mennesker oppfører seg på mens de lever, vil påvirke deres omvendelse på dommens dag, enten i positiv eller negativ retning. Jesus viste at det vil være lettere for innbyggerne i Sodoma å omvende seg på dommens dag enn innbyggerne i Korasin og Kapernaum (Matteus 11:20-24) De ord vi taler mens vi lever, påvirker vår personlighet i en god eller dårlig retning. (12:35-37).

Jesus viste at å omvende seg og følge Guds prinsipper mens man lever, vil være en stor fordel for ens forhold til Gud på dommens dag.

[1]. En detaljert drøftelse av denne profetien finnes i min bok “When was the Book of Daniel Written? A Philological, Linguistic, and Historical Approach,” sidene 207-212.

[2]. En detaljert drøftelse av den hellige hemmelighet og Guds administrasjon finnes i artikkelen  «God’s administration — his channel of communication», i kategorien, «The Governing Body».”

DEN UNIVERSELLE TRANG TIL Å TILBE GUD

Ifølge 1. Mosebok 1:26 sa Gud: «La oss danne mennesker i vårt bilde, i vår lihet», og Jakob 3:9 taler om «mennesker som er blitt til i ‘Guds likhet’». Paulus referer ifølge Efeserne 3:15 til Gud «som enhver familie i himmel og på jord skylder sitt navn.» Englene i himmelen er Guds familie, og hver familie på jorden skylder Gud, som har skapt dem, sin eksistens.

ALLE MENNESKERS IBOENDE TRANG TIL Å TILBE GUD 

I enhver familie er det sterke bånd mellom hvert barn og dets far og deres mor. Disse båndene er skapt av Gud, som hver familie på jorden skylder sitt navn. Det er lignende bånd mellom Gud og hans jordiske barn. Det finnes ikke noe vers i Bibelen som direkte taler om slike bånd, men det er mange steder hvor disse båndene er underforstått. I sitt brev til Romerne drøfter Paulus Guds lover, og i 2:14, 15, sier han:

¹⁴ For når folk av nasjonene, som er uten lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. ¹⁵ Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.

Vi bør merke oss ordene «av naturen». Disse ordene viser at de første mennesker ble skapt med en trang til å leve i samsvar med Guds lover. Ordene viser at selv mennesker som ikke kjenner Guds lover, i stor grad følger disse lover. Det er en mekanisme som hjelper hver enkelt til å gjøre det som er rett, og det er den samvittighet som hver enkelt har. Det er innlysende at når menneskene er født med en trang til å holde Guds lover, så er de også født med en trang til å tilbe Gud. Vakttårnet for 1. november 1956, side 493, sier:

Trangen til å tilbe sin Skaper og Gud er en av de mange egenskaper ved sinnet som stiller menneskene på et langt høyere nivå enn dyrene. Denne trang er instinktiv og arvelig, og alle mennesker har den. Både de mest primitive raser og de mest høytstående folk på jorden — selv de såkalte «gudløse» i menneskesamfunnet — alle har de et visst mål av denne medfødte trang til å tilbe en høyere makt eller et eller annet som de i sitt stille sinn anser for å være høyere og mer ære verd enn de selv. Det var Jehova Gud som nedla denne trangen til åtilbe i det første menneskepar, og han gjorde det forat de skulle tilbe sin Skaper og Velgjører, noe som var tilderes eget beste og til rettledning for dem.

Det som bladet sier, er riktig. Men når vi ser på situasjonen i dag, ser vi at de fleste mennesker ikke tilber Gud, men heller tilber mange andre guder. Og svært få mennesker i dag har en samvittighet som får dem til å følge Guds lover. Hvordan kan vi forklare denne situasjonen?

TRANGEN TIL Å TILBE GUD HAR BLITT UNDERTRYKT

I dag kan vi si at den menneskelig familie ikke reflekterer Guds bilde. Romerne 3:23 sier:

²³For alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet (doksa).

Det greske ordet doksa betyr «herlighet» og «utseende». Derfor kan doksa referere til Guds bilde, som menneskene ble skapt i. Det er tre faktorer som har bevirket at menneskene ikke lenger er i Guds bilde.

For det første er det synden som alle Adams etterkommere har arvet. Paulus beskriver denne situasjonen i Romerne 7:18-23:

¹⁸ For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt; for evnen til å ønske er til stede hos meg, men evnen til å bevirke det som er godt, er ikke til stede. ¹⁹ For det gode som jeg ønsker, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke ønsker, det praktiserer jeg. ²⁰ Når jeg nå gjør det jeg ikke ønsker, da er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg.

²¹ Jeg finner altså denne lov i mitt tilfelle, at når jeg ønsker å gjøre det som er rett, er det onde til stede hos meg. ²² Jeg gleder meg virkelig over Guds lov etter det menneske jeg er i det indre, ²³ men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som fører krig mot mitt sinns lov og tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.

Paulus sier at synden «bor i ham», og dette tyder på at den nedarvede synden bokstavelig «bor» i våre celler, og barna arver sine celler fra foreldrene.

For de andre er Satan Djevelen guden for denne tingenes ordning, og han har blindet sinnene til mange mennesker. Dette ser vi i 2. Korinter 4:3, 4:

 ³ Hvis nå det gode budskap vi forkynner, virkelig er tilslørt, er det tilslørt blant dem som går til grunne;  ⁴ blant dem har denne tingenes ordnings gud blindet de ikke-troendes sinn, for at lyset fra det herlige gode budskap om KRISTUS, som er Guds bilde, ikke skal skinne igjennom.

Satan og hans demoner arbeider hardt for å få alle mennesker til å vende seg vekk fra Gud, og Satan har blindet mange mennesker, slik Paulus sier.

For det tredje har samvittigheten til de fleste mennesker blitt ufølsom på grunn av den nedarvede synd og Satans virksomhet. Derfor fungerer ikke samvittigheten som en veiviser til det som er riktig. Og de gode ting som opprinnelig var en del av hvert menneskes natur, har blitt undertrykt. Paulus nevner dette i Titus 1:15, 16:

¹⁵ Alt er rent for de rene. Men for de besmittede og vantro er ikke noe rent, men både deres sinn og deres samvittighet er besmittet. ¹⁶ Offentlig kunngjør de at de kjenner Gud, men de fornekter ham ved sine gjerninger, for de er avskyelige og ulydige og ikke godkjent til noen som helst god gjerning.

Akkurat som den synd vi har arvet, er en del av våre celler, så er trangen til å tilbe Gud og følge hans lover også en del av våre celler, selv om dette blir undertrykt hos mange mennesker. Dette er grunnen til at så få mennesker i dag tilber Gud på den rette måte.

HVORDAN TRANGEN TIL Å TILBE GUD BLIR STIMULERT PÅ RETTE MÅTE  

Jeg begynte denne studien med å drøfte situasjonen med de jødiske proselyttene som var til stede på pinsedagen i år 33 evt. De hørte Peters tale, og når de ble bedt om å døpe seg, så gjorde de det. Og de ble en del av menigheten som nylig var opprettet. Men de hadde ingen kunnskap om hva kristendommen egentlig var. Handlet de riktig når de fulgte Peters oppfordring og ble døpt?

Vi må huske disse menneskenes bakgrunn. De kom fra mange forskjellige nasjoner. Men alle sammen tilba Jehova, og det var grunnen til at de hadde kommet til Jerusalem. Vi må anta at disse menneskene hadde gode kunnskaper fra De hebraiske skrifter, og at de ventet på den lovte Messias. Peter la fram beviser for at Jesus fra Nasaret var den lovte Messias, og disse proselyttene måtte ha følt stor glede når de fikk forståelsen av dette. Det som de så lenge hadde ventet på, var nå blitt en realitet!

På grunn av denne nye forståelsen, som ble støttet av det mirakel at jødene talte deres morsmål, ble deres trang til å tilbe Gud stimulert, og de tok imot kristendommen, selv om de ikke viste hva kristendommen var. Disse proselyttene oppholdt seg i Jerusalem en stund, som Apostlenes gjerninger 2:42 viser. Og etter hvert fikk de nøyaktig kunnskap om Jesus Kristus, om hans gjenløsningsoffer, og om gjenopprettelsen av alle ting.

Jeg skal illustrere hvordan trangen til å tilbe Gud ble stimulert i mitt tilfelle: Da jeg var gutt, gikk min mor og bestemor regelmessig på møtene i en menighet av pinsevenner. De lærte meg om Gud og Jesus, og jeg gikk på søndagskolen. Men jeg hadde ingen kunnskap om Bibelen. Jeg trodde at Gud var alle tings skaper, og jeg husker at jeg flere ganger argumenterte til fordel for Guds eksistens når noen betvilte den. Men jeg leste ikke i Bibelen.

Sommeren 1961 begynte jeg på en skole for å bli ingeniør. Jeg leide et rom hos en familie hvor konen og den eldste sønnen var Jehovas vitner. De forkynte for meg, og jeg husker to lange og opphissede diskusjoner. Etter den andre diskusjonen hadde de gitt meg opp. Men de ga meg boken Fra det tapte til det gjenvunne paradis og oppfordret meg til å lese den. Jeg leste boken, og etter å ha lest den, sa jeg til meg selv: «Dette er sannheten!»

Jeg hadde ingen kunnskap om Bibelen, og jeg visste ikke hva den kristne levemåte var. Men hadde jeg et godt grunnlag for å si at det jeg leste, var sannhet? Boken beskrev det første paradis som gikk tapt. Den beskrev hvordan Jesus kom til jorden og ble et gjenløsningsoffer, og det beskrev hvordan Gud ville rense jorden og skape et nytt paradis.

Jeg var sikker på at dette var sant. For dette var hva jeg hadde søkt etter uten å vite hva jeg skulle søke etter. Dette var en klar stimulering av min trang til å tilbe Gud. Fire måneder etter at jeg leste boken, ble jeg døpt, og seks måneder etter min dåp begynte jeg som heltidsforkynner, og jeg fortsatte med det i 15 år.

Jeg har hørt om flere eksempler som ligner på det jeg opplevde. Mennesker hadde søkt etter en hensikt med livet uten å vite hva de skulle se etter. Men budskapet fra Bibelen ga dem hva vi kan kalle en aha-opplevelse. Selv om de ikke visste hva sannheten var, når de nå så Guds hensikt, slik den blir presentert i Bibelen, så visste de at dette var sannheten. Deres trang til å tilbe Gud var blitt stimulert, og denne kompenserte for deres mangel på nøyaktig bibelkunnskap.

Mange av artiklene på min nettside er ganske kompliserte. Greske og hebraiske ord blir ofte brukt sammen med detaljerte analyser av passasjer i Bibelen, og dette er også tilfellet med denne artikkelen. Dette kunne antyde at mye nøyaktig bibelkunnskap er nødvendig for å tilbe Gud på riktig måte. Denne drøftelsen har vist at en slik konklusjon er gal. Det vi trenger, er en oversikt av Guds hensikt og en forståelse av at dette er sannheten. På dette grunnlag vil vår iboende trang til å tilbe Gud bli stimulert, og vi kan få et godt forhold til ham.

Men på samme måte som de jødiske proselyttene ble igjen i Jerusalem en stund for å lære mer om Guds hensikt, er det nødvendig at de som plutselig finner Guds sannhet, fortsetter å studere Bibelen, slik at de kan forstå hele Guds hensikt. Jehovas vitners grunnleggende læresetninger er direkte basert på Bibelen, og det meste av det som foregår i menighetene, er riktig og godt.

Men i det 21. århundre har medlemmene av det styrende råd gitt seg selv ubegrenset makt, og de har innført noen ubibelske læresetninger. Dette har skadet tusenvis av vitner. Fordi jeg har lovt Jehova alltid å fortelle sannheten, har jeg pekt på de uriktige læresetningene og medlemmene av det styrende råds gale handlinger. Det er grunnen til at mange artikler er kompliserte. For å avsløre det som er galt, må det presenteres solide og detaljerte beviser for hva som er riktig.

HVORDAN TRANGEN TIL Å TILBE GUD KAN BLI STIMULERT PÅ EN GAL MÅTE

De fleste mennesker på Jorden tilber noen eller noe. Det er innlysende at det bare kan være én sannhet, slik Paulus viser i 2. Timoteus 2:3, 4. Hvordan ser Gud på alle dem hvor trangen til å tilbe Gud blir stimulert på en gal måte?

Tenk for eksempel på en adventist som forkynner for en person. Hans budskap er forskjellige fra det som Jehovas vinter forkynner, men det er også noen likheter. Adventisten vil fortelle om en kjærlig Gud og om hans Sønns gjenløsningsoffer. Når Jesus kommer, vil adventistene bli tatt opp til himmelen, hvor de skal være i tusen år. Jorden vil bli oppbrent, og adventistene skal bo på den nye jord. La oss anta at personen reagerer positivt på dette budskapet og sier: «Dette er sannheten!» Hvordan vil Gud se på ham?

Vi kan også tenke på en mann som er vokst opp som muslim. Han får lære om en strålende fremtid. Han venter å komme til himmelen hvor det er en stor have med en elv som renner på den ene siden, trærne kaster skygge, og det er mye velsmakende frukt. Han tror at dette er sannheten. Defor ber han fem ganger om dagen, og han forsøker å leve etter muslimenes etikk. Hvordan vil Gud se på ham?

Vi kan også tenke på en person som har vokst opp som buddhist. Han er opplært til å falle ned for avguder. Han ser frem til Nirvana, hvor lidelsene fra alle reinkarnasjonene vil opphøre. Han er overbvist om at dette er sannheten. Derfor følger han Buddhas lære om 1) å ikke skade levende vesener, 2) ikke å motta noe som ikke fritt er gitt, 3) å unngå urett seksuell omgang, 4) å unngå løyn, og 5) å unngå berusende drikker og stoffer. Hvordan vil Gud se på ham? Vil de nevnte personene dø og så bli evig tilintetgjort? Paulus svarer på dette i 1.Korinter 15:22:

²² For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i KRISTUS.

Straffen for synd er døden, og ifølge ordene til Paulus vil alle som dør på grunn av nedarvet synd, få en oppstandelse på dommens dag, med muligheten for å omvende seg og få evig liv. De eneste som ikke vil få noen oppstandelse, er de som har syndet mot den hellige ånd. De dør ikke «i Adam», ikke på grunn av nedarvet synd. Men de dør fordi Gud dømmer dem til evig tilintetgjørelse.

De personer jeg har nevnt, fulgte sin trang til å tilbe Gud, dog på en gal måte. De vil få en oppstandelse, og deres oppriktighet vil være en fordel for dem på dommens dag. De aller fleste mennesker som har levd på Jorden, vil få en oppstandelse på dommens dag. Noen av disse har vært onde, slik som den jødiske generasjon på Jesu tid. Men Jesus sa at de vil få en oppstandelse.

Den personlighet som hver enkelt har utviklet i denne tingenes ordning, enten en god eller dårlig personlighet, vil være en fordel eller en ulempe for dem på dommens dag. Det som virkelig teller, ser vi i Åpenbaringen 22:17:

Og ånden og bruden fortsetter å si: «Kom!» Og la enhver som hører, si: «Kom!» Og la enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.

Den endelige skjebnen til dem som får oppstandelse, avhenger av om han eller hun «tørster» — følger sin trang til å tilbe Gud — og om han eller hun «ønsker» — av hjertet å tjene Gud.

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER

Trangen til å tilbe Gud er universell. For å hjelpe mennesker som søker Gud til å finne ham, har Gud laget grenser mellom nasjonene, slik at den jødiske nasjon, fra hvem frelsen kommer, kunne bli adskilt fra den andre nasjonene og kunne bli identifisert.

Jehova har også bestemt «fastsatte tider» for å tjene som veivisere for oppriktige mennesker. De fastsatte tider viser hvordan den lovte Messias og frelser kunne bli identifisert, at han ville komme til jorden, at han ville dø som et gjenløsningsoffer, og at han ville komme tilbake som den usynlige kongen i Guds rike.

Trangen til å tilbe Gud har blitt undertrykt på grunn av nedarvet synd, og på grunn av Satan Djevelens virksomhet. På grunn av dette har samvittigheten til mange blitt sløvet, og den tjener ikke lenger som en veiviser for hva som er rett og galt.

De mennesker, hvor trangen til å tilbe Gud blir stimulert på en riktig måte, kan akseptere sannheten om Jehova Gud uten å ha nøyaktig kunnskap om hva kristendommen egentlig er. På denne måten vil trangen til å tilbe Gud være viktigere enn nøyaktig kunnskap. Men etter at disse har lært sannheten, må de anstrenge seg for å få nøyaktig kunnskap om Gud.

De mennesker, hvor trangen til å tilbe Gud blir stimulert  på en uriktig måte, vil tilbe forskjellige guder og ting. De vil ikke bli dømt til evig tilintetgjørelse for dette. Men på dommens dag vil de få anledning til å tilbe Gud i ånd og sannhet. Bare personer som er uforbederlig onde, og som derved har syndet mot den hellige ånd, vil ikke få noen oppstandelse.

Et særlig viktig punkt som har blitt understreket, er: Paulus sa at Gud hadde bestemt «fastsatte tider». Hensikten med disse var at menneskene skulle få anledning til å søke Gud. Paulus viser at dommens dag er en av «de fastsatte tider». Derfor vil de fleste mennesker som har levd på jorden, som vil få oppstandelse på dommens dag, da få anledning til å søke Gud.