INNLEDNING
Finner vi eksempler i Bibelen på at Jehova har brukt makt for å tvinge noen til å tjene seg? Slike eksempler finnes ikke. Men det er Jehovas godhet som leder mennekene til omvendelse, slik vi leser i Romerne 2:4. Når medlemmene av det styrende råd krever at vitnene skal sky de ekskluderte og isolere dem fullstendig for å få dem til å omvende seg, så følger de en kurs som er fullstendig i strid med Jehovas godhet. Å sky andre mennesker og å isolere dem er grusomme og umenneskelige handlinger som er innført av mennesker som ikke kjenner Jehova og forstår hvem han er.
Det finnes ingen tekst i Bibelen som viser at Guds tjenere skal sky og fullstendig isolere dem som har blitt ekskludert fra menigheten. Kristne skal ikke ha sosial omgang med ekskluderte. Men Paulus viser at vi kan behandle dem slik vi behandler alle mennesker. Vi kan hilse på dem, snakke med dem, og formane dem som vi formaner brødre.
HVEM SKAL KRISTNE HA OMGANG MED?
Hvordan ekskluderte skal behandles er helt og holdent basert på betydningen og anvendelsen av det greske ordet synanamignymi. Ordets grunnleggende betydning er «å blande sammen», og UBS leksikon gir ordet betydningen «å ha omgang med, å ha fellesskap med.» Paulus viser at det er noen personer som kristne ikke skal blande seg sammen med (synanamignymi). Det viktige spørsmålet er hva dette betyr i praksis.
Substantivet forekommer tre ganger i De krisne greske skrifter, og jeg skal nå se hva disse tekstene viser oss. Jeg siterer 1. Korinter 5:9 (over), 5:11 (i midten), og 2. Tessaloniker 3:14 (under):
9 I mitt brev skrev jeg at dere skulle slutte med å omgås (synanamignymi) utuktige.
11 Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.
14 Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg. 15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.
KRISTNE SKAL IKKE HA OMGANG MED DEM SOM ER EKSKLUDERT
Vi finner ordene “slutte med å omgås» i 1. Korinter kapittel 5, og jeg siterer versene 9-13:
9 I mitt brev skrev jeg at dere skulle slutte med å omgås (synanamignymi) utuktige; 10 jeg mente ikke helt og holdent de utuktige i denne verden eller de griske og utpressere eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. 11 Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske. 12 For hva har jeg med å dømme dem som er utenfor? Dømmer ikke dere dem som er innenfor, 13 mens Gud dømmer dem som er utenfor? «Fjern den onde mannen fra DERES midte.»
Den siste setningen i vers 13 viser at kristne ikke skulle omgås ekskluderte. Jeg viser i min artikkel «Eksklusjon på den bibelske måten» at bare kristne som er gjennomsyret med en av de 11 eksklusjonsgrunnene som er nevnt i De kristne greske skrifter, skal bli ekskludert.
KRISTNE SKAL IKKE HA OMGANG MED DEM SOM IKKE ER LYDIGE MOT DEN KRISTNE LÆRE OG LIVSFØRSEL
I forbindelse med dette spørsmålet, er vi nødt til å granske detaljene. Medlemmene av det styrende råd har forsøkt å bortforklare betydningen av det Paulus har skrevet til menigheten i Tessalonika, i forbindelse med dem kristne ikke skal ha omgang med, slik at det passer inn med deres egen oppfatning.
Medlemmene av det styrende råd hevder at de som kristne ikke skal ha omgang med, ifølge Paulus’ ord til menigheten i Tessalonika, er de som ikke vil arbeide for å forsørge seg selv, og de som blander seg i andres saker. Dette er mindre synder. Men jeg skal vise at de syndene Paulus drøfter er alvorlige synder, så alvorlige at de kan føre til at man ikke får evig liv.
DE SYNDENE PAULUS VISER TIL
Situasjonen blir beskrevet i 2. Tessaloniker 3:6-15:
6 Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake fra enhver bror som vandrer (peripateō) uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon dere fikk fra oss. 7 Dere vet jo selv hvordan dere bør etterligne oss, for vi oppførte oss ikke uordentlig blant dere, 8 og vi spiste heller ikke mat hos noen for intet. Tvert imot, med strev og slit natt og dag arbeidet vi så vi ikke skulle legge en dyr byrde på noen av dere. 9 Ikke så at vi ikke har rett til det, men for at vi skulle være et eksempel for dere, så dere kunne etterligne oss. 10 Ja, også da vi var hos dere, pleide vi å gi dere dette pålegg: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» 11 For vi hører at noen vandrer uordentlig blant dere, at de slett ikke arbeider, men blander seg bort i det som ikke angår dem. 12 Slike personer pålegger og formaner vi i Herren Jesus Kristus at de ved å arbeide i stillhet skal spise mat de selv tjener til.
13 Men dere, brødre, gi ikke opp når det gjelder å gjøre det som er rett. 14 Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg. 15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.
Jeg skal nå analysere deler av disse versene:
«Vandrer uordentlig og ikke i samsvar med den tradisjon dere fikk fra oss.»
Ordet «vandre» er oversatt fra det greske verbet peripateō, som betyr «å leve og oppføre seg på tradisjonell måte». (Louw og Nida) Dette verbet blir modifisert av adverbet ataktōs, som betyr «ikke å gjøre noe, å nekte å gjøre noe» (Mounce), «å være uordentlig, uansvarlig». (Louw og Nida) Fordi ataktōs modifiserer peripateō, kan ikke meningen være «å nekte å arbeide». Men meningen må være «å være uordentlig eller uansvarlig», og gjengivelsen «vandre uordentlig» av begge ordene er god.
Meningen av begge ord er derfor «å oppføre seg uordentlig eller uansvarlig i relasjon til det som er den tradisjonen som kristne pleier å følge». Hvilken tradisjon var det galaterne fulgte? De fulgte den tradisjonen som de hadde fått gjennom Paulus. Substantivet paradosis har betydningen «innholdet i den tradisjonelle veiledningen». (Louw og Nida) Ordet paradosis blir også brukt i i 2. Tessaloniker 2:15:
15 Så stå da fast, brødre, og hold fast ved de tradisjoner (paradosis) som dere ble undervist i, enten det var gjennom et muntlig budskap eller gjennom et brev fra oss.
I dette verset ser vi at paradosis refererer til alle de kristne læresetninger og den kristne måten å leve på, som Paulus og andre kristne reisende hadde undervist dem i, enten muntlig eller ved brev. I dette verset oppfordrer Paulus galaterne til å følge den kristne sannhet som de hadde lært, og i 3:6 sier han at de skulle trekke seg tilbake fra dem som nektet å følge denne læren.
| SYNDEN: Å nekte å leve i samsvar med kristne læresetninger og kristne normer for oppførsel. |
«Ikke er lydige mot vårt ord (logos) gjennom dette brevet.»
Hva refererer det det greske ordet logos til? Betydningen av logos er «ord, tale, budskap, argument, bok». (Accordance leksikon) Grunnbetydningen av logos er «ord», men i Paulus’ brev til Tessalonikerne referer logos til det gode buskap om riket og om Jesus Kristus. Jeg siterer 1. Tessaloniker 1:5, 6 (over) og 2. Tessaloniker 3:1 (under):
5 for det gode budskap (evangelion) vi forkynner, kom ikke til dere bare med tale, men også med kraft og med hellig ånd og sterk overbevisning, liksom dere vet hva slags mennesker vi ble for dere for DERES skyld. 6 og dere ble etterlignere av oss og av Herren, idet dere tok imot ordet (logos) under stor trengsel med hellig ånds glede.
1 Til slutt, brødre: Fortsett å be for oss, at Jehovas ord (logos) må fortsette å ha rask framgang og bli herliggjort, slik som det jo forholder seg hos dere.
Ordet logos i 1. Tessaloniker 1:6 viser tilbake til «det gode budskap vi forkynner» i 1:5. I 2. Tessaloniker 3:1 er «Jehovas ord» et uttrykk for «det gode budskap vi forkynner». Den greske teksten har ordet kyrios («herre»), og dette ordet kan referere både til Jesus og Jehova. Og derfor må oversetterne velge hva de vil bruke.
Den synd som Paulus definerer, er «ikke (å være) lydig mot vårt ord (logos) gjennom dette brevet». (2 Tessaloniker 3:14), og logos referer til «det gode budskap vi forkynner», det gode budskap om Jesus og Jehova. Er dette en liten eller en alvorlig synd? Vi finner svaret i 2 Tessaloniker 1:7-9:
7 men å gi dere som lider trengsel, lindring sammen med oss under Herren Jesu åpenbarelse fra himmelen med sine mektige engler 8 i en flammende ild, når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder (hupakouō) det gode budskap (evangelion) om vår Herre Jesus. 9 Nettopp disse skal lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse, borte fra Herrens ansikt og fra hans styrkes herlighet,
Paulus refererer til dem som ikke adlyder (hypakuō) hans ord i 2. Tessaloniker 3:14. Paulus sier at de som ikke «adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus» vil «lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse».[1] Dette viser at det ikke er små synder Paulus taler om i 2. Tessaloniker 3:14, men det er svært alvorlige synder.
| SYNDEN: Å nekte å være lydig mot det gode budskap om vår Herre Jesus Kristus. |
PAULUS TALTE OM HYPOTETISKE SYNDER OG IKKE OM SYNDER SOM NOEN I MENIGHETEN HADDE BEGÅTT
De synder som medlemmene av det styrende råd henviser til, når de sier at kristne ikke skal ha omgang med dem som er skyldig i disse synder, finnes i 2. Tessaloniker 3:11, 12:
11 For vi hører at noen vandrer uordentlig blant dere, at de slett ikke arbeider, men blander seg bort i det som ikke angår dem. 12 Slike personer pålegger og formaner vi i Herren Jesus Kristus at de ved å arbeide i stillhet skal spise mat de selv tjener til.
Vakttårnet for august 2024, side 7, uttrykker det syn medlemmene av det styrende råd har:
Paulus sa at noen i menigheten levde «på en uordentlig måte». Han hadde gitt dem veiledning basert på Guds Ord, men de ville ikke høre på det. En gang han hadde besøkt menigheten, hadde han gitt dette påbudet: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» Likevel var det noen som ikke ville arbeide for å forsørge seg selv, selv om de kunne klare det. I tillegg blandet de seg bort i andres saker. Hvordan skulle de kristne behandle dem som levde på en uordentlig må te? – 2. Tess 3:6, 10–12.
Paulus sa at man skulle ‘merke seg’ en slik person. Det greske ordet kan bety at man skal legge spesielt merke til en person og være klar over at han kan ha dårlig påvirkning på andre. Paulus ga denne veiledningen til hele menigheten, ikke bare til de eldste. (2. Tess 1:1; 3:6) Sa enkeltpersoner i menigheten som kanskje la merke til at en bror eller søster ikke fulgte bibelsk veiledning, kunne velge å «slutte med å omgås» ham eller henne. (Uthevet i originalen.)
Det viktige punktet her er at de syndene medlemmene av det styrende råd henviser til, er synder som noen har begått — «vi hører at noen vandrer uordentlig blant dere» — mens de syndene Paulus snakker om, har ingen begått, men de er hypotetiske. La oss se.
Jeg siterer 2 Tessaloniker 3:6 en gang til:
6 Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake fra enhver bror som vandrer(peripateō) uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon dere fikk fra oss.
Paulus sier at tessalonikerne skulle trekke seg vekk fra dem som ikke var lydige mot den sanne lære som de var blitt lært. Men han refererte ikke til brødre som allerede hadde gjort dette. Verbet paripateō er gresk presens, som kan referere til fortid, nåtid og fremtid. Men det er et pronomen som viser at situasjonen er hypotetisk og ikke noe som allerede har skjedd, nemlig pronomenet pas (alle, enhver, noen som helst). Bruken av pas i uttrykket enhver bror viser at referansen ikke er til bestemte brødre som ikke var lydige mot ordet, men situasjonen er hypotetisk. The Jerusalem Bible viser klart at situasjonen er hypotetisk ved å bruke ordene «keep away from any of the brothers» («Hold dere unna en hvilken som helst av brødrene». Bibel 2024 viser også at situasjonen er hypotetisk ved å bruke ordene: «Hold dere unna alle søsken som...»[2] At syndene er hypotetiske, ser vi også i 2. Tessaloniker 3:14:
14 Men hvis (ei) noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg.
Konjunksjonen ei har betydningen «hvis», og pronomenet tis er ubestemt og referer til «noen som helst» i 3:14. Paulus sier at galaterne skal trekke seg vekk (3:6) og «slutte å ha omgang med (3:14) brødre som ville handle på en bestemt måte, og ikke brødre som allerede hadde handlet på denne måten.
Det er ironisk at de gjerningene Paulus nevner, er eksklusjonsgrunner i dag, ifølge medlemmene av det styrende råd. Boken «Vær Hyrder for Guds Hjord», kapittel 12, punkt 39 (4) sier:
Det å skape splittelser, danne sekter: (Rom 16:17, 18; Tit 3:10, 11) Dette vil være en overlagt handling som ødelegger enheten i menigheten eller undergraver brødrenes tillit til Jehovas ordning. Det kan innebære frafall eller føre til det. – it-2 s. 806–807.
Et vitne i dag som ikke er enig med medlemmene av det styrende råd på et eller flere områder, og som ikke vil forandre mening når de eldste krever at han skal gjøre det, vil bli ekskludert under påskudd av at han har ødelagt enheten i menigheten. Og enheten er basert på total lydighet mot det styrende råd.
| De som kristne ikke skulle ha omgang med, var ikke de som hadde begått de små syndene å nekte å arbeide og å blande seg i andres saker. Men kristne skulle trekke seg vekk fra brødre og søstre som nektet å leve i samsvar med kristne normer og som ikke var lydige mot det gode budskap om riket som ble forkynt av Paulus.
Dette var alvorlige synder. |
[1]. Ordene «evig tilintetgjørelse» (alethron aiōnion) betyr ikke nødvendigvis evig tilintetgjørelse uten håp om noen oppstandelse. Men de referer til en tidlig død på grunn av Jesu Kristi dom. Se min artikkel «Gjenløsningsofferets devaluering og begrensning IV En analyse av passasjer som antas å vise evig tilintetgjørelse» i kategorien «Bibelstudium».
[2]. For dem som vil gå dypere inn i sammenhengen, henviser jeg til 1. Tessaloniker 5:14, 2. Tessaloniker 1:11 og 3:2, hvor pronomenet pas ikke refererer til bestemte kjente objekter.
ANVENDELSEN AV ORDENE «SLUTT MED Å OMGÅS»
Jeg begynner med å sitere de to relevante skriftstedene 1. Korinter 5:11 (over) og 2. Tessaloniker 3:15 (under):
11 Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.
14 Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg. 15 Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.
Følgende punkter fra de siterte skriftedene viser hva «slutt med å omgås» innebærer:
- Ikke å spise sammen med personen. (5:11)
- Legge spesielt merke til personen. (3:14)
- Ikke se på ham som en fiende. (3:15)
- Formane ham som en bror. (3:15)
Punkt 1) ble skrevet i forbindelse med eksklusjon, og det sier ingen ting om forholdet til den ekskluderte, unntatt det at kristne ikke skulle spise et måltid sammen med en som var ekskludert. Hvis vi spiser et måltid sammen med noen, har vi sosial omgang med personen, noe vi ikke skulle ha.
Punkt 2) gjelder dem i Tessalonika som ikke ville adlyde Paulus’ ord. Uttrykket «Merk dere ham» kan ha uheldige konnotasjoner, som om vi setter et merke på personen, i det minste i vårt sinn. Vakttårnet for august 2024, side 7, sier at meningen med ordet er å «legge spesielt merke til en person», og dette ville være en god oversettelse.
Punkt 3) viser at medlemmene av menigheten i Tessalonika skulle ha et positivt syn på den de merket seg. Dette blir forsterket av Jesu ord om at vi skal elske alle, også våre fiender.
Punkt 4) gir den klareste forståelsen av hva ordene «slutt med å omgås» innebærer i det praktiske liv. For å formane en person, må vi være sammen med personen. vi må hilse på ham, og ha kortere eller lengere samtaler med ham.
Ordene anvendes på følgende måte:
| 1) Ideen om «íkke å blande sammen» (synanamignymi) anvendes på begge gruppene, på dem som har blitt ekskludert og på dem som ikke vil følge den kristne lære og den kristne levemåte.
2) Kristne skulle ikke ha sosial omgang med disse personene, for eksempel ved å spise sammen med dem. 3) Kristne skulle hilse på dem, snakke med dem og formane dem til å forandre sitt liv i samsvar med kristne normer. Og kristne skulle behandle dem på en vennlig og broderlig måte, slik som de behandler alle mennesker. |
For å se situasjonen i det rette perspektiv siterer jeg Jesu ord i Matteus 5:43-48:
43 Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal elske din neste og hate din fiende.’ 44 Men jeg sier dere: Fortsett å elske DERES fiender og å be for dem som forfølger dere; 45 så dere kan vise at dere er sønner av DERES Far, som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.46 For hvis dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke også skatteoppkreverne det samme? 47 Og hvis dere bare hilser på DERES brødre, gjør dere vel da noe usedvanlig? Gjør ikke også folk av nasjonene det samme? 48 Dere skal derfor være fullkomne, slik som DERES himmelske Far er fullkommen.
Den situasjon som blir beskrevet i De kristne greske skrifter, er enkel: Kristne vil behandle de ekskluderte og de som ikke adlyder det De hellige skrifter sier, på en vennlig og broderlig måte, slik kristne skal behandle alle mennesker. Den eneste forskjellen når det gjelder de to gruppene, er at kristne ikke skal ha sosial omgang med dem, slik som å invitere dem til et selskap eller når venner samles.
Hensikten med dette ifølge 2. Tessaloniker 3:14, er «at de må skamme seg». Det greske ordet erentrepō har betydningen: «Å vise respekt for en person på grunn av hans høye rang», (Louw og Nida) «å gjøre skamfull, passiv: respekt, å bli skamfull». (UBS leksikon) Verbet er aorist passiv, som er en kausativ form — å få noen til å bli eller gjøre noe. I tillegg til ideen om å føle skam, så er også tanken å vise respekt. Et eksempel på «å vise respekt» finner vi i Hebreerne 12:9:
9 Videre hadde vi fedre som var av vårt kjød, til å tukte oss, og vi viste dem respekt (epitrepomai). Skal vi ikke da mye mer underordne oss under vårt åndelige livs Far og leve?
Både de som er blitt ekskludert, og de som har nektet å følge Guds ord, har vist mangel på respekt for Gud og for hans lover og prinsipper. Når de ikke lenger har det privilegium å ha sosial kontakt med brødrene og søstrene, kan det få dem til å tenke på sin oppførsel og føle skam; de forstår at de har handlet galt, og det kan få dem til å begynne å vise respekt for Gud og for hans lover og prinsipper.
Dette er en mild form for tukt, fordi bare en liten del av det de finner glede i, er tatt fra dem. Kontrasten til dette er å sky de ekskluderte, slik medlemmene av det styrende råd krever, og slik at de mister nesten alt det som de finner glede i: de mister sin familie og sine venner, og de blir fullstendig isolert. Dette er en grusom og umenneskelig behandling, som representerer et sterkt press eller regelrett tvang overfor disse mennesker. Denne måten å behandle mennesker på er et frontalangrep på Jehovas personlighet og på hans prinsipper. Jehova vil aldri presse noen til å tjene ham, noe som er selve hensikten med den totale isolasjon som medlemmene av det styrende råd krever.
DET STYRENDE RÅDS GRUSOMME OG UMENNESKELIGE BEHANDLING AV DE EKSKLUDERTE
Noe vi ofte ser, er at medlemmene av det styrende råd taler med to tunger. Jeg siterer Vakttårnet for august 2024, side 15:
5 Les 1. Korinter 5:13. Jehova ledet Paulus til å skrive et brev der han sa at overtrederen som ikke angret, skulle fjernes fra menigheten. Hvordan skulle trofaste kristne behandle ham? Paulus sa at de skulle «slutte med a omgås» ham. Hva mente han med det? Paulus forklarte at denne veiledningen innebar at de «ikke engang [skulle] spise sammen med et slikt menneske». (1. Kor 5:11) Hvis du spiser sammen med noen, er det lett for at du også bruker mer tid sammen med den personen. Så det er tydelig at Paulus mente at brødrene og søstrene i Korint ikke skulle være sammen med mannen sosialt. Det ville beskytte menigheten mot den dårlige på virkningen hans. (1. Kor 5:5–7) Hvis de lot være å han ær kontakt med mannen, kunne det i tillegg hjelpe ham til å forstå hvor langt bort fra Jehova han hadde kommet. Da kunne han kanskje forsta alvoret i det han hadde gjort, og begynne å angre.
Fortolkningen av synanamignymi («slutt med å omgås») er helt korrekt. Denne definisjonen, «å ikke være sammen sosialt», er det jeg har argumentert for i denne artikkelen. På bakgrunn av denne definisjonen er det eneste privilegiet som personene mister, å ha sosial kontakt med menighets medlemmer i fritiden.
Men ifølge medlemmene av det styrende råd blir ordene «ikke være sammen sosialt» anvendt forskjellig på dem man skal legge spesielt merke til (2 Tessaloniker 3:14) og de som er blitt ekskludert (1 Korinter 5:9, 11, 13). Dette betyr at medlemmene av det styrende råd gir én definisjon av synanamignymi — «ikke være sammen sosialt» — og så anvender de «ikke være sammen sosialt» på en ekstrem måte på dem som er ekskludert. Dette er det samme som å tale med to tunger.
Boken ‘Bevar dere selv i Guds Kjærlighet’ (2016) side 267, sier:
Er det nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja av flere grunner.
Jehovas vitners litteratur viser at familimedlemmer[1] og menighetens medlemmer ikke skal hilse på ekskluderte, ikke skal snakke med dem eller ha noen som helst kontakt med dem. De skal bli fullstendig isolert. Dette er noe helt annet enn betydningen av ordene «ikke å være sammen sosialt».
Det greske ordet synanamignymi blir brukt i 1. Korinter 5:9, 11 i forbindelse med ekskluderte personer, og det blir brukt i 2. Tessaloniker 3:14 i forbindelse med dem som ikke er lydige mot Paulus’ ord. Det finnes ingen tekst i De kristne greske skrifter som viser at disse to gruppene skal behandles forskjellig. Men medlemmene av det styrende råd forsøker å få det til å se slik ut. Vakttårnet for august 2024, side 7, sier:
Paulus sa at man skulle ‘merke seg’ en slik person. Det greske ordet kan bety at man skal legge spesielt merke til en person og være klar over at han kan ha dårlig påvirkning på andre. Paulus ga denne veiledningen til hele menigheten, ikke bare til de eldste. (2. Tess 1:1; 3:6) Så enkeltpersoner i menigheten som kanskje la merke til at en bror eller søster ikke fulgte bibelsk veiledning, kunne velge å «slutte med å omgås» ham eller henne.
Betydde dette [å merke seg ham] at en sånn person skulle behandles på samme måte som en som var blitt fjernet fra menigheten? Nei, for Paulus sa videre: «Fortsett å rettlede ham som en bror.» Så enkeltpersoner i menigheten ville fortsatt være sammen med ham eller henne på møtene og i tjenesten. Men de ville ikke være det i sosiale sammenhenger eller på fritiden. Hvorfor ikke? «For at han kan skamme seg», sa Paulus. Sa når forkynnerne i menigheten merket seg en som levde på en uordentlig måte, kunne det få ham til å skamme seg over oppførselen sin og forandre seg. – 2. Tess 3: 14, 15.
En grunn til at medlemmene av det styrende råd oppgir for at de anvender synanamignymi forskjellig overfor de to gruppene, er ordene «Fortsett å veilede ham som en bror.» Disse ordene blir sitert, men ikke forklart. Derfor er det uklart hva medlemmene av det styrende råd mener. Det eneste jeg kan tenke meg, er at medlemmene av det styrende råd sier at medlemmene av menigheten i Tessalonika var brødre, men de ekskluderte er ikke brødre. Derfor må de behandles forskjellig. Hvis dette er meningen, er det en feilslutning. For Paulus sier at ulydige personer i Tessalonika skulle behandles på samme måte som en behandler brødre. En god sammenligning er 1. Tessaloniker 5:1, 2:
1 Rett ikke skarp kritikk mot en eldre mann. Tvert imot, appellér til ham som til en far, til yngre menn som til brødre, 2 til eldre kvinner som til mødre, til yngre kvinner som til søstre, i all renhet.
I denne teksten refererer «bror» og «søster» tydeligvis en person’s kjødelige søsken, og Timoteus skulle behandle de nevnte personene som han ville behandle sine kjødelige brødre og søstre.
Vaktårnet for august 2024, side 27, sier at vi må ikke se på en ekskludert som «et håpløst tilfelle. Vi bør se på ham som «en sau som har gått seg bort.» Dette er vise ord, og det er klart at vi vil hjelpe en sau som har gått seg bort, på samme måte som vi vil hjelpe en bror. Det er helt klart at det synspunkt at de som ikke var lydige mot Paulus’ ord i Tessalonika, skulle behandles annerledes enn de som var ekskludert fra menigheten i Korint, ikke har noe bibelsk grunnlag.
Vakttårnet for august 2024, som jeg flere ganger har sitert, gjør en liten forandring når det gjelder behandlingen av de ekskluderte. Vi leser på sidene 30 og 31:
14 Betyr det vi har sett på nå, at vi absolutt ikke skal kontakte en som har blitt fjernet fra menigheten? Nei, ikke nødvendigvis. Vi vil selvfølgelig ikke være sammen med ham sosialt. Men vi kan bruke vår kristne samvittighet til a avgjøre om vi vil invitere ham til et møte. Det kan for eksempel være at vi har lyst til å gjøre det hvis han er en slektning av oss eller vi var nære venner med ham før han ble fjernet fra menigheten. Hvordan bør vi behandle ham hvis han kommer på et møte? Tidligere ville vi ikke hilse på en slik person. Ogsåher må hver enkelt bruke sin kristne samvittighet til å velge hva han eller hun vil gjøre. Noen føler at de kan hilse på ham eller ønske ham velkommen til møtet. Men vi vil ikke ha en lengre samtale eller gjøre andre ting sammen med ham.
På side 29 i dette bladet blir det innrømmet at 2. Johannes 10, 11, som har blitt brukt som bevis for at menighetens medlemmer ikke skal hilse på de ekskluderte, har blitt anvendt feilaktig. Derfor tillater nå medlemmene av det styrende råd menighetens medlemmer å invitere en ekskludert på et møte og å hilse på vedkommende hvis han kommer til møtet. Men det er ikke lov å ha en lengere samtale med ham.
De første ordene i sitatet ovenfor er: «Betyr det vi har sett på nå, at vi absolutt ikke skal kontakte en som har blitt fjernet fra menigheten? Nei, ikke nødvendigvis.» Disse ordene viser til det nye unntaket medlemmene av det styrende råd har tillatt. Og ordene viser at hovedregelen om at ekskluderte skal isoleres fullstendig, står ved makt.
| Å sky ekskluderte og å isolere dem, slik medlemmene av det styrende råd krever, er funnet opp av dem og har ingen støtte i De kristne greske skrifter. |
[1]. Familiemedlemmer må selvfølgelig snakke med ekskluderte familiemedlemmer som bor i samme husstand. Men åndelig kontakt med disse er forbudt.
ORDENE I 2. KORINTER 2:6 VISER AT KRISTNE KAN HILSE PÅ OG SNAKKE MED DE EKSKLUDERTE
Det finnes ingen leksikalsk eller kontekstuell grunn til at de ekskluderte skal behandles på en annen måte enn de som ikke var lydig mot Paulus’ ord i Tessalonika, slik dette blir nevnt i 2. Tessaloniker 3:14, 15. Dette betyr at medlemmer av menigheten kan hilse på og snakke med de ekskluderte mens de formaner dem til å omvende seg og leve et kristent liv. Vi finner dette i 2. Korinter 2.5-7:
5 Hvis nå noen har vært årsak til bedrøvelse, har han ikke bedrøvet meg, men dere alle til en viss grad — for ikke å være for hard i det jeg sier. 6 Denne refselse som ble gitt av flertallet, er tilstrekkelig for et slikt menneske, 7 slik at dere nå tvert imot i godhet bør tilgi og trøste ham, for at et slikt menneske ikke på en eller annen måte skal bli oppslukt av sin altfor store bedrøvelse.
Studienoten til «refselse» i Studiebibelen sier:
refselsen: Eller: «straffen». I sitt første inspirerte brev til korinterne hadde Paulus sagt at en mann som praktiserte seksuell umoral uten å angre, måtte fjernes fra menigheten. (1Kt 5:1, 7, 11–13) Det tiltaket hadde god virkning. Menigheten ble beskyttet mot skadelig påvirkning, og synderen angret oppriktig. Fordi denne mannen nå levde på en måte som viste at han angret, sier Paulus at «den refselsen som flertallet ga ham, [var] tilstrekkelig», og at menigheten skulle ønske mannen velkommen tilbake. Dette stemmer overens med Jehovas måte å handle på, for han tilretteviser sitt folk «i passende grad». – Jer 30:11.
Studienotens kommentarer er gode, med unntak av at ordet «straff» er upresist. Men studienoten viser ikke hva «refselsen» referer til og hvem som foretok refselsen. Men la oss se på noen detaljer.
Det greske substantivet som er oversatt med refselse, er epitimia, og det forekommer bare i 2. Korinter 2:6. Det betyr at vi ikke kan finne hva betydningen av ordet er ved hjelp av sammenligning av tekster. Oversettelsen har gjengivelsen «refselse», mens studienoten har «straff» som alternativ. Det er flere grunner til at «straff» ikke er et nøyaktig alternativ.
Hva var den straff mannen fikk? Ifølge 1. Korinter 5:5 ble mannen «overgitt til Satan», det vil si at han ble ekskludert. Dette var noe som alle menighetens medlemmer, som var bedrøvet, støttet. Men ikke alle medlemmene, men bare et stort antall av dem sto bak epitimia, som førte synderen til omvendelse. Dette viser at epitimia ikke refererte til eksklusjonen av mannen. Derfor er gjengivelsen «refselse» bedre enn «straff».
Verbet epitimaō tilsvarer substantivet epitimia, og ifølge Bauer, Arndt og Gingrich, er betydningen av epitimaō «irettesette, refse…advare for å hindre en handling eller få en handling til a slutte…straffe». Verbet forekommer 29 ganger, og derfor er det lettere å definere det enn substantivet. Ingen av de 29 forekomstene har betydningen «straffe». Men i alle tilfellene passer ordene «irettesette» eller «refse». Jeg siterer eksempler fra Matteus 16:22 (over), 19:13 (i midten) og 2. Ttimoteus 4:2 (under):
22 Da tok Peter ham til side og begynte å refse (epitimaō) ham og sa: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.»
13 Så ble små barn ført til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene refset (epitimaō) dem.
2 Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, irettesett, refs (epitimaō), forman, med all langmodighet og lærekunst.
I alle tre eksempler av epitimaō er betydningen «refse», og ikke «straffe». Situasjonen Paulus omtaler i 2. Timoteus 4:2, ligger nær situasjonen vi finner i 2. Korinter 6:2. Timoteus skulle refse andre kristne med langmodighet og lærekunst og kristne skulle refse ulydige medlemmer av menigheten i Tessalonika.
Det er også et annet meningsbærende ord i 2. Korinter 6:2, nemlig «flertallet». Ifølge medlemmene av det styrende råd ville mannens straff være at han ble ekskludert, og ingen medlemmer av menigheten ville snakke med mannen eller hilse på ham.
Ordet «flertallet» taler imot denne oppfatningen. Det greske adjektivet polus (mye, mange) er hankjønn flertall, genitiv, komparativ. Gradbøyningen er positiv: mange, komparativ: flere, superlativ: flest. En oversettelse av kompartivformen til norsk vil være «flere» i betydningen «et stort antall», og «flertallet», som er gjengivelsen til NV96, er utmerket.
Det viktige poenget i versene 5 og 6 er kontrasten mellom «alle» og «flertallet». Alle medlemmene av menigheten hadde vært bedrøvet og hadde stått bak eksklusjonen, og alle gledet seg over at mannen hadde omvendt seg. Hvis refselsen hadde vært eksklusjonen, ville alle ha stått bak den. Men refselsen ble gitt av flertallet. Dette støtter den oppfatningen at flertallet refset mannen for at han skulle omvende seg, noe han altså gjorde. Derfor hadde flertallet hilst på mannen, snakket med ham og refset ham.
Det greske verbet i 2. Tessaloniker 3:15, som er brukt for å frembringe anger og omvendelse, er noutheteō. Det sisnevnte greske leksikonet definerer dette verbet som «oppmuntre, advare, instruere». Verbene epitimaō og noutheteō har både like og forskjellige betydninger. Begge verbene kan bli brukt for å få en synder til å omvende seg. Det er derfor gode grunner for å tro at bruken av substantivet epitimia i 2.Korinter 2.6 viser at flertallet av medlemmene av menigheten i Korint hilste på og snakket med den ekskluderte mens de refset ham og formante ham til å omvende seg, akkurat som tessalonikerne kunne hilse på og snakke med en person de hadde merket seg, mens de formante ham til å omvende seg.
| Ordene i 2. Korinter 2:6 om at flertallet av menighetens medlemmer refset mannen som var ekskludert, viser at kristne kan hilse på de ekskluderte og snakke med dem, mens de formaner dem til å leve et kristent liv. |
KONKLUSJON
I løpet av det 21. århundre har mer enn 1,5 millioner vitner blitt ekskludert. Den måten de har blitt behandlet på, har ført til titusener av ødelagte liv, som medlemmene av det styrende råd bærer ansvaret for.
I denne artikkelen har jeg vist at den behandling av ekskluderte som medlemmene av det styrende råd krever, ikke har noe grunnlag i Bibelen.
Substantivet synanamignymi har blitt brukt i forbindelse med ekskluderte personer (1.Korinter 6:9, 11) og de som ikke ville adlyde Paulus’ ord i menigheten i Tessalonika. (1. Tessaloniker 3:14, 15) Det er ingen ting i kontekstene som viser at de to gruppene skal behandles forskjellig. Derfor må de behandles på samme måte.
Dette betyr at det eneste privilegium både de ekskluderte og de som ikke er lydige mot Paulus’ ord, mister, vil være sosial omgang med menighetens medlemmer. På alle andre områder skal begge grupper bli behandlet på samme måte av menighetens medlemmer. De vil hilse på dem som utgjør begge grupper, snakke med dem, og behandle dem på samme vennlige måte som de behandler alle mennesker
En detaljert analyse av 2. Korinter 2:6 viser at flertallet av menighetens medlemmer i Korint hilste på den ekskluderte mannen, snakket med ham og refset ham med tanke på at han måtte slutte å leve sammen med sin fars kone.
Jehova Gud vil aldri presse eller tvinge noen til å tjene seg. Men det er dette som skjer når ekskluderte blir skydd og fullstendig isolert. Men gjennom sitt ord har Jehova lært sine tjenere at ekskluderte bare skal få den milde formen for tukt som det er å miste den sosiale kontakten med menighetens medlemmer. Dette kan hjelpe en synder til å se sin situasjon, skamme seg, og igjen begynne å vise respekt for Jehova og hans lover.
