PROFETISKE TIDSPERIODER IDENTIFISERER GUDS FOLK

INNLEDNING

I sin samtale med Pilatus sa Jesus: «Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» Pilatus sa til ham: «Hva er sannhet?» Men i stedet for å vente på Jesu svar, snudde han ryggen til Jesus og gikk ut for å snakke med jødene. (Johannes 18:37, 38)

Mange mennesker i dag vil gjerne lære sannheten om Gud og hans sønn Jesus Kristus. Men de fleste av dem vender ryggen til Bibelen og ønsker ikke å foreta et grundig studium av den for å finne sannheten.

I denne studien vil mitt fokus være på ordene «hører min røst». Og spørsmålet er: Hvem er de? Hvem er de som hører hans røst? I sin profeti om det som skulle skje i endens tid, talte Daniel om «det hellige folk». Det må være dette folket Jesus hadde i tankene når han omtalte de som «er på sannhetens side», og som «hører min røst».

Det hellige folk kan bli identifisert som de som aksepterer alle de bibelske læresetninger som finnes i Bibelen, og som bestreber seg på å følge Guds lover og prinsipper. I denne studien skal jeg identifisere «det hellige folk» med Jehovas vitner på grunnlag av profetiske tidsperioder som har blitt oppfylt på dem.

De følgende tidsperioder skal bli drøftet: 3 1/2 tider (1 260 dager, 42 måneder), 1 290 dager, og 1335 dager:

KNUSINGEN AV DET HELLIGE FOLKS MAKT ETTER 1 260 DAGER

Den profetiske perioden på 1 260 dager må være særlig viktig, siden den er nevnt fire forskjellige steder:

Daniel 7:25:

²⁵ Og ord mot Den Høyeste skal han tale, og Den Aller Høyestes hellige skal han til stadighet plage. Og han skal sette seg fore å forandre tider og lov, og de skal bli gitt i hans hånd i én tid og tider og en halv tid.

Daniel 12:7:

⁷ Og jeg begynte å høre mannen som var kledd i lin, og som befant seg over elvens vann, idet han tok til å løfte sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himlene og å sverge ved ham som lever til uavgrenset tid: «Det skal være én fastsatt tid, fastsatte tider og en halv. Og så snart knusingen av det hellige folks makt er fullført, skal alt dette få sin ende.»

Åpenbaringen 11:2, 3, 7:

² Men når det gjelder forgården, som er utenfor tempelhelligdommen, så la den være og mål den ikke, for den er blitt gitt til nasjonene, og de skal tråkke den hellige by under fot i førtito måneder. ³ Og jeg vil la mine to vitner profetere i ett tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekkelerret.»

⁷ Og når de har fullført sin vitnegjerning, skal villdyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem.

Åpenbaringen 13:5

⁵ Og det ble gitt det en munn som talte store ting og bespottelser, og det ble gitt det myndighet til å virke i førtito måneder.

Sammenhengen disse fire tekstene står i, viser at de alle refererer til den samme tidsperiode. Og ved slutten av tidsperioden skal det finne sted en ødeleggende hendelse for Guds folk. Den som skal forårsake denne ødeleggende hendelsen, blir omtalt som «han» i Daniel 7:25. Fire dyr, som representerer fire verdensmakter, vil komme, og fra det fjerde dyret skal det vokse opp et horn. Pronomenet «han» i vers 25 referer tilbake til dette hornet (riket) i vers 24. De hellige vil bli gitt i hans hånd, og ifølge 12:7 innebærer dette at det hellige folk vil bli knust ved enden av 3 1/2 tider. Og det er en som vil drepe de to vitnene (Guds folk) etter 42 måneder, ifølge Åpenbaringen 11:2, 3, 7 og 13:5.

NOEN DETALJER OM DE PROFETISKE TIDSPERIODENE

Daniel 9:24-27 har en tidsprofeti på 70 uker av år som «er blitt fastsatt over ditt folk og over din hellige by». Etter 69 uker av år, skulle Messias komme. I denne profetien representerer hver dag ett år. De 69 ukene av år som representerer 483 år, begynte i året 455 fvt. og endte i 29 evt. da Jesus begynte sin forkynnelse om Guds rike. På lignende måte går de sju fastsatte tider (Septuaginta: år) på 2 520 år (7 x 360 dager = 2 520 dager av år) i Daniel 4:15-17 fra 607 BCE til 1914 CE.

I betraktning av det mønster at én dag representerer ett år i disse to beregningene, hvordan kan vi vite at de 1 260 dagene i Åpenbaringen 11:3 og de 1 290 dagene og de 1335 dagene i Daniel 12:11, 12 representerer bokstavelige dager og ikke at én dag representerer ett år?

Den første grunnen: Begivenhetene som er nevnt i Daniel 11:42-12:13 skjer i løpet av endens tid, og dette inkluderer 3 1/2 tid, 1 290 dager og 1335 dager. Disse profetiene må bli oppfylt etter året 1914 da endens tid begynte.

Den andre grunnen: Profetiene i Åpenbaringen skulle bli oppfylt etter år 98 evt. da boken ble skrevet (Åpenbaringen 1:1), og synene Johannes fikk, skulle bli oppfylt på Herrens dag, som ser ut til å dekke samme tidsperiode som endens tid. (Åpenbaringen 1:10)

Den tredje grunnen: Åpenbaringen 1:1 viser at Guds folk skulle forstå profetiene i boken — boken ble skrevet «for å vise sine slaver de ting som snart skal skje». Perioden på 1 260 dager blir nevnt fire steder. Det som skulle skje ved enden av de 1 260 dager er nevnt — det hellige folks makt skulle bli knust. Men ingen av de fire tekstene forteller hva som skulle avmerke begynnelsen til de 1 260 dagene.

Hvis Jesus, som ga profetiene til Johannes, skulle vise — gi forståelse til — hans slaver angående hva som skulle skje, så ville enden på nasjonenes fastsatte tider i 1914 evt. være det eneste punktet Guds folk kjente til, som kunne være begynnelsen av de 1 260 dagene.

Når det gjelder beregningen av de profetiske tidsperiodene, har Selskapet Vakttårnet brukt den jødiske kalender, og dette er jeg enig i.

DE TO VITNENE SOM BLE DREPT

Det er flere detaljer i profetien om de to vitnene som bør bli klargjort. Jeg siterer Åpenbaringen11:1-11:

¹ Og det ble gitt meg et rør likt en stav idet han sa: «Reis deg og mål Guds tempelhelligdom og alteret og dem som tilber i den. ² Men når det gjelder forgården, som er utenfor tempelhelligdommen, så la den være og mål den ikke, for den er blitt gitt til nasjonene, og de skal tråkke den hellige by under fot i førtito måneder. ³ Og jeg vil la mine to vitner profetere i ett tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekkelerret.» ⁴ Disse er symbolisert ved de to oliventrær og de to lampestaker og står framfor jordens Herre.

⁵ Og hvis noen ønsker å skade dem, kommer det ild ut av deres munn og fortærer deres fiender; og hvis noen skulle ønske å skade dem, skal han bli drept på denne måten.  ⁶ Disse har myndighet til å lukke himmelen så det ikke skal falle regn i de dagene de profeterer, og de har myndighet over vannene til å gjøre dem til blod og til å slå jorden med all slags plage så ofte de ønsker.

⁷ Og når de har fullført sin vitnegjerning, skal villdyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem.

 ⁸ Og deres lik skal ligge på den brede gate i den store by som i åndelig forstand kalles Sodọma og Egypt, hvor også deres Herre ble pælfestet. ⁹ Og de som er av folkene og stammene og tungemålene og nasjonene, skal se på deres lik i tre og en halv dag, og de lar ikke deres lik bli lagt i et gravsted. ¹⁰ Og de som bor på jorden, fryder seg over dem og gleder seg, og de skal sende gaver til hverandre, for disse to profetene pinte dem som bor på jorden.

¹¹ Og etter de tre og en halv dagene kom det livsånd fra Gud inn i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og stor frykt falt på dem som så dem.

De to vitnene kan bli identifisert på grunn av deres handlinger, fordi vitnene oppfylte samme rolle som fire Guds tjenere, som er nevnt i de hebraiske skrifter, hadde — øverstepresten Josva, stattholderen Zerubabel, Moses og Elia.

JOSVA AND ZERUBBABEL

Vers 4 viser at de to vitnene var motbilder til de to oliventrærne og de to lampestakene som er nevnt av profeten Sakarja. Jeg siterer Sakarja 4:2-3, 11, 14 (over), og Haggai 2:4 (under):

² Og han sa til meg: «Hva ser du?» Da sa jeg: «Jeg har sett, og se, det er en lampestake, helt igjennom av gull, med en skål oppå. Og dens sju lamper er på den, ja sju; og lampene som sitter øverst på den, har sju rør. ³ Og det er to oliventrær ved siden av den, ett på skålens høyre side og ett på dens venstre side.»

¹¹ Jeg svarte så og sa til ham: «Hva betyr disse to oliventrærne på lampestakens høyre side og på dens venstre side?»

¹⁴ Han sa da: «Disse er de to salvede som står ved siden av hele jordens Herre.»

⁴ “‘But now be strong, O Ze·rubʹba·bel,’ is the utterance of Jehovah, ‘and be strong, O Joshua the son of Je·hozʹa·dak the high priest.’ “‘And be strong, all YOU people of the land,’ is the utterance of Jehovah, ‘and work.’ ⁴ ’Men vær nå sterk, Serubạbel,’ lyder Jehovas utsagn, ’og vær sterk, Josva, Jehọsadaks sønn, du øversteprest.’ ’Og vær sterke, alle dere landets folk,’ lyder Jehovas utsagn, ’og arbeid!’ ’For jeg er med dere,’ lyder hærstyrkenes Jehovas utsagn.

Serubabel var stattholder og Josva var øversteprest da jødene vendte tilbake fra Babylon og slo seg ned i sitt eget land. De representerte Guds folk etter det babylonske fangenskapet. At disse to er forbilder på de to vitnene, viser at rammen for de to vitnenes virksomhet er tiden etter at Guds folk har blitt løslatt fra det motbilledlige babylonske fangenskap. (Åpenbaringen 14:8; 18:4)

PROFETEN ELIA

De to vitnene har myndighet til å lukke himmelen så det ikke skal falle regn (vers 4), og det viser at profeten Elia er et forbilde for de to vitnene, slik vi leser i Jakob 5:17:

¹⁷ Elịa var et menneske med de samme følelser som vi, og likevel bad han i bønn om at det ikke måtte regne; og det regnet ikke over landet i tre år og seks måneder.

At profeten Elia var et profetisk bilde på de to vitnene, viser at de skulle ha samme funksjon som profeten og utføre det samme arbeid som han gjorde. Hva refererer dette til? Vi får et svar i Malaki 4:5, 6.

⁵ Se, jeg sender profeten Elịa til dere før Jehovas store og fryktinngytende dag kommer. ⁶ Og han skal vende fedres hjerte til sønner og sønners hjerte til fedre, for at jeg ikke skal komme og slå jorden ved å vie den til tilintetgjørelse.»

Hvordan ble denne profetien oppfylt? Presten Sakarja var far til døperen Johannes, og før han ble født, talte en engel med Sakarja ifølge Lukas 1:14-17:

 ¹⁴ Og du skal få glede, ja stor glede, og mange skal fryde seg over hans fødsel;  ¹⁵ for han skal være stor for Jehova. Men han må slett ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal bli fylt med hellig ånd helt fra mors liv; ¹⁶ og mange av Israels sønner skal han vende til Jehova deres Gud igjen. ¹⁷ Og han skal gå foran ham med Elịas ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn igjen og de ulydige til rettferdiges praktiske visdom, for å gjøre klar et beredt folk for Jehova.»

Jesus bekreftet at døperen Johannes oppfylte profetien i Malaki 4:5, 6, slik vi leser i Matteus 17:10-13:

¹⁰ Men disiplene stilte ham spørsmålet: «Hvorfor sier da de skriftlærde at Elịa først må komme?»   ¹¹ Han svarte ved å si: «Elịa kommer ganske visst og skal gjenopprette alt. ¹² Men jeg sier dere at Elịa allerede er kommet, og de anerkjente ham ikke, men gjorde med ham som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide for deres hånd.» ¹³ Da skjønte disiplene at han talte til dem om døperen Johannes.

Vi merker oss at døperen Johannes ikke var en reinkarnasjon av Elia. Men Johannes skulle utføre det samme arbeid som Elia, å gjøre klar «et beredt folk for Jehova» og «å gjenopprette alt». Men hva innebærer ordene i Malaki 4:5, 6 om at Elia skulle komme «før Jehovas store og fryktinngydende dag»? Denne dagen kom ikke i det første århundre evt. Men noen profetier og profetiske forbilder fikk sin oppfyllelse i dette århundre. Og de vil få sin større oppfyllelse i endens tid. Disse to oppfyllelsene blir bekreftet av Matteus 16:28-17:10:

²⁸ Jeg sier dere i sannhet at det er noen av dem som står her, som slett ikke skal smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.»

¹ Seks dager senere tok Jesus med seg Peter og Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell hvor de var for seg selv. ² Og han ble forvandlet framfor dem, og hans ansikt skinte som solen, og hans ytterkledninger ble skinnende som lyset. ³ Og se, Moses og Elịa viste seg for dem og samtalte med ham. ⁴ Det fikk Peter til å si til Jesus: «Herre, det er godt for oss å være her. Hvis du ønsker det, vil jeg reise tre telt her, ett til deg og ett til Moses og ett til Elịa.» ⁵ Mens han ennå talte, se, da overskygget en lysende sky dem, og se, det var en røst fra skyen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent; hør ham!»

⁶ Da disiplene hørte dette, falt de på sitt ansikt og ble svært redde. ⁷ Da gikk Jesus bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere og frykt ikke.» ⁸ Da de løftet sine øyne, så de ingen, bare Jesus selv. ⁹ Og da de gikk ned fra fjellet, gav Jesus dem en befaling, idet han sa: «Fortell ikke noen om synet før Menneskesønnen er blitt oppreist fra de døde.»

¹⁰ Men disiplene stilte ham spørsmålet: «Hvorfor sier da de skriftlærde at Elịa først må komme?»

Vi merker oss at den situasjon som ble beskrevet, var et syn (horama), og dette blir bekreftet av verbet metamorfoō med betydningen «å forandre sin form». Jesu ord ifølge Matteus 16:28 var at disiplene skulle se «Menneskesønnen komme i sitt rike», og dette ble oppfylt ved dette synet. En av dem som var tilstede, var Peter, og i hans andre brev 1:16-18, skrev han om dette synet:

¹⁶ Det var jo ikke ved å følge listig uttenkte usanne historier at vi gjorde dere kjent med vår Herre Jesu Kristi makt og nærvær, men det var ved å ha blitt øyenvitner til hans storhet. ¹⁷ For han fikk ære og herlighet fra Gud, Faderen, da slike ord som disse ble båret til ham av den storslåtte herlighet: «Dette er min sønn, min elskede, som jeg selv har godkjent.» ¹⁸ Ja, disse ordene hørte vi bli båret fra himmelen mens vi var sammen med ham på det hellige fjell.

Peter viste at situasjonen med dette synet var et bilde på Jesu nærvær (parousia). At Elia ble sett i dette synet, viser at den større oppfyllelsen av profetien i Malaki 4:5, 6 skulle skje i løpet av Jesu nærvær, før «Jehovas store og fryktinngytende dag».

Dette betyr at den motbilledlige Elia ville komme i løpet av Jesu nærvær, og Jesus viste at «et beredt folk for Jehova» ville eksistere, slik Lukas 1:17 sier.

PROFETEN MOSES

Åpenbaringen 11:6 sier om de to vitnene at «de har myndighet over vannene til å gjøre dem til blod og til å slå jorden med all slags plage så ofte de ønsker». Dette viser at Moses også var et profetisk forbilde for de to vitnene, fordi vitnene skulle gjøre de samme gjerninger som Moses gjorde.

Moses selv uttrykte noen ord som viser at han var et profetisk forbilde. Vi leser i 5. Mosebok 18, 18, 19 (over) og Apostlenes gjerninger 3:19-23 (under):

¹⁸ En profet skal jeg oppreise for dem av deres brødres midte, lik deg; og jeg skal visselig legge mine ord i hans munn, og han kommer i sannhet til å tale til dem alt det jeg befaler ham. ¹⁹ Og det skal skje at den mann som ikke lytter til mine ord som han taler i mitt navn, ham skal jeg selv kreve til regnskap.

¹⁹ Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, så tider med ny styrke kan komme fra Jehovas person, ²⁰ og så han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, Jesus, ²¹ som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene for gjenopprettelsen av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid. ²² Ja, Moses sa: ’Jehova Gud skal oppreise for dere av DERES brødre en profet lik meg. Ham skal dere høre på i alt det han taler til dere. ²³ Men enhver sjel som ikke hører på den Profeten, skal bli fullstendig utryddet av folket.’

I Peters tale ifølge Apostlenes gjerninger viste Peter at Moses vare et profetisk bilde på Jesus. Moses var mellommann for den gamle pakt, og Jesus var mellommann for den nye pakt. Den situasjonen vi drøfter i Åpenbaringen 11:2-11 skjer når den større Moses, Jesus Kristus, er nærværende. At Moses. Ifølge Åpenbaringen 11:6, også var et profetisk bilde på de to vitnene, understreker deres rolle som det åndelige Israel hvis grunnlag er den nye pakt. Moses la vekt på betydningen av å lytte til de ord til den han var et profetisk bilde på, talte. Dette viser at de to vitnene ville forkynne Guds ord, og at det var viktig å høre på deres ord.

IDENTIFISERINGEN AV DE TO VITNENE

Identifiseringen av de to vitnene av medlemmene av det styrende råd har skiftet parallelt med den diktatoriske makt som lederne av Jehovas vitner har gitt seg selv. I de senere år har identifiseringen av de to vitnene blitt brukt for å legitimere det falske synspunkt at medlemmene av det styrende råd er utvalgt av Gud til å tjene som en regjering for Jehovas vitner, og at det de skriver, er inspirert av Gud.[1]

Jeg siterer fra Vakttårnet for 15. november, 2014, side 30 (over), og Arbeidshefter for tjenestemøtet for desember 2019 (under):

Hva er fellesnevneren for det som står i Åpenbaringen, kapittel 11, og det som står i Sakarja 4:1–3, 14? I hvert av de nevnte tilfellene er det snakk om personer som var salvet av Gud, og som tok ledelsen i den sanne tilbedelse i en vanskelig tid med prøver. Så Åpenbaringen 11:3 ble oppfylt ved at de salvede brødrene som tok ledelsen på den tiden da Guds rike ble opprettet i himmelen i 1914, forkynte «i sekkelerret» i tre og et halvt år.

Da forkynnelsen i sekkelerret var over, ble disse salvede drept i symbolsk forstand da de ble kastet i fengsel. De satt fengslet i en kortere periode som billedlig ble omtalt som tre og en halv dag. De som var fiender av Guds folk, så det slik at forkynnelsesarbeidet nå var dødt, noe som gjorde dem svært glade. – Åp 11:8–10.

«To vitner»: Den lille gruppen av salvede brødre som tok ledelsen på den tiden da Guds rike ble opprettet i 1914.

Jeg siterer så den riktige anvendelsen, fra Vakttårnet for 15. juni 1959, side 277 (over) og Vakttårnet for 15. september 1961, side 416 (under):

¹³ Fram til året 1914 nøt denne levning av Guds kvinnes, Sions, ætt en tiltagende grad av åndelig velstand. Men så kom den første verdenskrig. Samtidig som den raste, førte kristenhetens religiøse og politiske og militære makter en nesten fullstendig ødeleggelse over den åndelige velstanden Jehovas vitner hadde. De ble lik de «to vitner» som Åpenbaringen 11: 3 forteller profeterte kledd i sekk, og som til slutt ble drept offentlig i denne gamle verden, særlig i kristenheten hvor de hadde vært mest aktive. Det ble med dem som med apostlene og de andre disiplene i løpet av de dagene Herren Jesus Kristus lå død i graven.

³ I vår tid innbyr Jehova Gud alle mennesker som elsker sannhet og rettferdighet til å komme sammen med den lykkelige nye verdens samfunn av hans vitner. Gud sørger selv for at de får gode grunner til å glede seg sammen med hans folk. En tid befant Jehovas vitner i vår tid seg i en nedtrykt og ulykkelig tilstand, særlig ved slutten av den første verdenskrig, i 1918. Ifølge profetien var de som mennesker som var kledd i sekk, ja, som lik som lå på gaten. (Åpb. 11: 3, 7—10) Men Jehova forandret sitt folks tilstand fra å være en tilstand med sorg og bekymring til å bli en tilstand med glede og lykke. Han befridde sine trofaste vitner fra deres dødlignende, uvirksomme tilstand, utgjøt sin ånd over dem og lot følgende ord av profeten Esaias bli oppfylt på dem: «Så skal [Jehovas] forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly.» — Es. 51: 11.

Det nest siste sitatet sier at de to vitnene er et protetisk bilde på «denne levning av Guds kvinnes, Sions, ætt». Dette er en henvisning til alle de salvede Guds tjenere etter den første verdenskrig. Det siste sitatet sier at de to vitnene referer til «Jehovas vitner i vår tid». Som en kontrast til dette sier de to første sitatene at de to vitner er «Den lille gruppen av salvede brødre som tok ledelsen på den tiden da Guds rike ble opprettet i 1914».

 Den oppfatning at de to vitnene er et bilde på en liten gruppe salvede brødre som tok ledelsen, strider mot både Daniel kapittel 12 og Åpenbaringen kapittel 11. Som vi skal se, gjaldt ikke det at de to vitnene ble drept etter 1 260 dager, bare lederne for Bibelstudentene. Men alle tjenerne for Jehova på den tiden «ble drept». De 1 260 dagene er samme periode som 3 1/2 tid som er nevnt i Daniel 12:7, og dette verset sier at «det hellige folks makt» ble knust og ikke bare makten til lederne av det hellige folk.

Hvorfor har medlemmene av det styrende råd skrevet at de to vitnene symboliserer en liten gruppe salvede brødre som tok ledelsen? Det er fordi de har tatt fokus vekk fra Guds folk og venter at alle skal fokusere på dem selv. Frem til året 2013 ble betegnelsen «den tro og kloke slave» anvendt på alle de salvede Jehovas vitner, både brødre og søstre. Men i det året hevdet medlemmene av det styrende råd at de var de som var «den tro og kloke slave».

De har forfalsket historien til Jehovas vitner ved å hevde at Gud utnevnte «den tro og kloke slave» i året 1919. Når de hevder at de to vitnene er en liten gruppe salvede brødre, som tok ledelsen etter første verdenskrig, passer dette godt med deres synspunkt at de 11 medlemmene av det styrende råd er «den tro og kloke slave».

ANVENDELSEN AV DE 1 260 DAGENE

Det er klart at 3 1/2 tider i Daniel 7:25 og 12:7, foruten 42 måneder i Åpenbaringen 11:2 og 13:5, og 1 260 dager i Åpenbaringen 11:3 referer til den samme periode. De nevnte 3 1/2 tider i Daniel 12:7 ender med at det hellige folks makt blir knust, og de 1 260 dagene in Åpenbaringen 11:7 ender med at det hellige folk (de to vitnene) blir drept. Disse to begivenheter må referere til samme situasjon. Endens tid er nevnt i Daniel 11:40 og 12:9, så 3 1/2 tider finner sted innenfor rammen av endens tid.

Åpenbaringen 1:1 sier at tegnene i boken vil bli oppfylt i fremtiden, som må finne sted etter år 98 da boken ble skrevet. Daniel 12:9 sier at profetiene i boken først vil bli forstått i endens tid, som jeg vil vise begynte i året 1914 evt. Åpenbaringen 1:10 sier at ved inspirasjon kom han til å være på Herrens dag, og på bakgrunn av opplysningene over, er det logisk at «Herrens dag» er det samme som endens tid.

Jeg har vist at «det hellige folk», som er nevnt i Daniel 12:7, er de samme som dem som begynte et dyptgående bibelstudium i 1870-årene, som den gang ble kalt «Bibelstudentene» og som i dag blir kalt Jehovas vitner.

Kan vi finne en hendelse i dette folkets historie som oppfyller profetien om at deres makt skulle bli knust og at de to vitnene ble drept? Det finnes bare én slik situasjon, og den hendte 21. juni 1918. På den dagen ble president J. F. Rutherford og kassereren W. E. Van Amburgh, Clayton J. Woodworth og George H. Fisher (de to som laget boken The Finished Mystery), F. H. Robison (et medlem av Vakttårnets redaksjonskommite),  A. H. Macmillan, R. J. Martin og Giovanni DeCecca dømt til en fengselsstraff på 80 år.

Åpenbaringen 11:7 sier: «Og når de har fullført sin vitnegjerning, skal villdyret som stiger opp av avgrunnen (abyssos), føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem.» Åpenbaringen 13:1 taler om et villdyr som «stiger opp av havet» (thalassa). Er dette det villdyret som er nevnt i 11:7? Femte Mosebok 30:13 (Septuaginta) bruker det greske ordet thalassa («sjø, hav»). Og Romerne 10:7, som siterer dette verset, bruker ordet abyssos («avgrunn»). Derfor er villdyret som stiger opp av havet (thalassa) (11:7) det samme villdyret som stiger opp av avgrunnen (abyssos) (13:1).

De nevnte personene var Bibelstudentens ledere, og når de ble fengslet, så brøt hele organisasjonen sammen, og det religiøse arbeidet stoppet helt opp. Hvis vi regner 1 260 dager tilbake fra 21. juni 1918, kommer vi til 21. desember 1914. Noen begivenhet som skulle avmerke begynnelsen på de 1 260 dager, er ikke nevnt. Men fordi nasjonenes fastsatte tider endte i 1914, og desember var den siste måneden i det året, er det logisk at vi begynner tellingen i desember 1914.

Vakttårnet for 1. november 1993, side 10, sier:

¹³ Vi kan følgelig si at denne lille gruppen vitner forkynte «kledd i sekkelerret» fra desember 1914 av. De holdt ydmykt ut mens de kunngjorde Jehovas dommer. Det kom som et sjokk på mange at C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, døde i 1916. Etter hvert som krigsfeberen spredte seg, møtte de større motstand. Flere av dem ble kastet i fengsel. Noen, for eksempel Frank Platt i England og Robert Clegg i Canada, ble torturert av sadistiske myndigheter. Til slutt, den 21. juni 1918, ble J. F. Rutherford, den nye presidenten, og andre av Selskapet Vakttårnets ledere dømt på falske anklager og fikk lange fengselsstraffer. Ved den profetiske periodens slutt satte altså det ’lille hornet’ en stopper for det organiserte offentlige forkynnelsesarbeidet. — Daniel 7: 8.

De 1 260 dagene (Åpenbaringen 11:4) begynte i desember 1914 og endte 21. juni 1918.

DE TO VITNENE FÅR LIVSÅNDE FRA GUD  

Guds folk, symbolisert ved de to vitnene, døde 21. Juni 1918, da deres ledere ble fengslet. Når det gjelder denne situasjonen, sier Åpenbaringen 11:8-12:

 ⁸ Og deres lik skal ligge på den brede gate i den store by som i åndelig forstand kalles Sodọma og Egypt, hvor også deres Herre ble pælfestet. ⁹ Og de som er av folkene og stammene og tungemålene og nasjonene, skal se på deres lik i tre og en halv dag, og de lar ikke deres lik bli lagt i et gravsted.  ¹⁰ Og de som bor på jorden, fryder seg over dem og gleder seg, og de skal sende gaver til hverandre, for disse to profetene pinte dem som bor på jorden.

¹¹ Og etter de tre og en halv dagene kom det livsånd fra Gud inn i dem, og de reiste seg opp på sine føtter, og stor frykt falt på dem som så dem. ¹² Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: «Kom opp hit.» Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem.

¹¹ And after the three and a half days spirit of life from God entered into them, and they stood upon their feet, and great fear fell upon those beholding them. ¹² And they heard a loud voice out of heaven say to them: “Come on up here.” And they went up into heaven in the cloud, and their enemies beheld them.

Profetien sier at etter en periode, som er symbolisert som tre dager og en halv, fikk de to vitnene livet tilbake. De hadde vært fengslet i ni måneder, men den 25. mars 1919 ble de løslatt fra fengslet. De løslatte brødrene fikk mye støtte, og det religiøse arbeidet som hadde stoppet den 21. juni 1918, ble nå gjenopptatt. Hovedkvarteret i Pittshburg ble renovert, og bror Rutherford var tilbake på arbeid i juli 1919. Det ble holdt en sammenkomst i Cedar Point fra 1-8 september 1919, og talene la vekt på behovet for at alle kristne måtte forkynne Guds rike. Denne sammenkomsten oppildnet Bibelstudentene til handling, og det var nå helt tydelig at de to vitnene hadde fått livsånde fra Gud.

[1] Medlemmene av det styrende råd benekter at de er inspirert av Gud. Men samtidig hevder de at de får informasjon fra Gud, og derfor er det de publiserer, det som Gud ønsker at hans tjenere skal lese til enhver tid. Dette er det samme som inspirasjon. En detaljert drøftelse av dette finnes i min artikkel: «Tegnet VI Det styrende råd og guddommelig inspirasjon» i kategorien «Bibelstudium».

PERIODEN PÅ 1 290 DAGER 

Perioden på 3 1/2 tider (1 260 dager) er nevnt i Daniel 12:7. At Daniels profetier ikke skulle ikke bli forstått før i endens tid, er nevnt i versene 8-10, og i vers 11 leser vi:

¹¹ Og fra den tid da det stadige trekk er blitt fjernet og den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, er blitt stilt opp, skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager.

BEGYNNELSEN AV DE 1 290 DAGENE

I forbindelse med begynnelsen er «det stadige trekk» nevnt. Det hebraiske ordet tāmīd («kontinuerlig») refererer til ofrene som hele tiden ble lagt på alteret i templet. Hva referer det til i dag når det ikke er noe tempel og ikke noe alter for ofring? Vi får svaret i Hebreerne 13:15:

¹⁵ La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.

Når ble lovprisningsofrene fjernet? Det skjedde den 21. juni 1918, når Bibelstudentenes ledere ble fengslet. På grunn av dette, stoppet forkynnelsen av det gode budskap om riket, som var frukt av lepper, opp.

Den begivenhet som skulle avmerke begynnelsen på de 1 290 dagene, var at «den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse», ble stilt opp. Uttrykket «stilt opp» er oversatt fra verbet nātan med betydningen «gi, stille, sette opp». Matteus 24:15 og Markus 13:14 taler om den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, og begge steder blir det greske verbet histēmi med betydningen «stille, plasere, sette opp» brukt. Verbet histēmi er perfektum partisipp, noe som viser at handlingen har blitt fullført — bokstavelig «har blitt stilt opp».

I det første århundre evt. viste Jesus at avskyeligheten ville bli plassert på et hellig sted, og når Jesu etterfølgere så dette, skulle de handle.

Den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse referer til Folkeforbundet, og senere til De forente nasjoner.[1] Når ble avskyeligheten stilt opp? Det er tre datoer som må bli vurdert.

Fredskonferansen i Paris begynte 18. januar 1919.

Versailles-traktaten ble signert 28. juni 1919.

Folkeforbundet ble grunnlagt 13. oktober 1919.

Den dato som har blitt presentert i Vakttårnet som begynnelsen på de 1 290 dagene, er 18. januar 1919. Jeg er enig i dette. Vakttårnet for 15. mars 1960, side 139 sier:

Før den første verdenskrig sluttet den 11. november 1918, framsatte den amerikanske president Wilson forslag om at det skulle opprettes et folkeforbund. Før fredskonferansen i Paris ble åpnet i 1919, vedtok styret for Kristi kirkers fellesråd i Amerika en erklæring hvor det het at det foreslåtte forbund var «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Styret utnevnte også en spesiell kommisjon som skulle framlegge erklæringen offisielt for fredskonferansen, som snart skulle åpnes i Paris.

³² Framla så denne spesielle kommisjon erklæringen for fredskonferansen i Paris etterat den ble åpnet den 18. januar 1919? I den årsrapport Kristi kirkers fellesråd i Amerika utga for kalenderåret 1919, sto følgende setning på side 11:

Ved fredskonferansen i Paris ble en komité som representerte fellesrådet, mottatt av representanter for regjeringen, og den framla de vedtak styret hadde truffet, og som den hadde fått i oppdrag å overbringe fredskonferansen.

³³ Det ble også gjort mer enn det som allerede er nevnt. Fredstraktaten ble undertegnet den 28. juni 1919. Federal Council Bulletin for juni 1919 hadde følgende å si på side 94 i en artikkel som het «Resolusjoner som ble vedtatt av Kristi kirkers fellesråd på et spesielt møte i Cleveland i Ohio 6.—8. mai 1919»:

1. Sosial rettferdighet

2. Nasjonale og internasjonale anliggender

På grunnlag av sitatet ovenfor kan vi si at kirkelederne i USA stilte opp avskyeligheten ved å hevde at Folkeforundet «var det politike uttrykk for Guds rike på jorden». De gjorde dette før og under fredskonferansen i Paris. Bibelstudentene, under ledelse av J. F. Rutherford hadde et helt annet syn på Folkeforbundet enn de religiøse lederne i USA og Storbritannia, som vi ser av det følgende sitat fra Vakttårnet for 1. april 1971, side 159:

¹⁶ Ga Gud uttrykk for sin misnøye med at nasjonene opprettet Folkeforbundet, ettersom dette var vederstyggelig i hans øyne? Ja, det gjorde han, og han gjorde det gjennom sitt ’hellige folk’ på jorden. Om våren 1919 gjorde han slutt på den tilstand hans ’hellige folk’ hadde vært i mens dets makt var knust. Etter at Versaillestraktaten var undertegnet, noe som skjedde den 28. juni 1919, men før Folkeforbundet trådte i virksomhet, noe som skjedde den 13. oktober 1919, hadde Guds frigjorte, gjenforente ’hellige folk’ sitt første internasjonale stevne i Cedar Point i Ohio. Stevnet ble holdt i tiden 1.—8. september 1919. I stevnets offentlige foredrag, «Håp for den lidende menneskehet», ble det sagt klart ifra at selv om Folkeforbundet hadde presteskapets velsignelse, ville det aldri få Jehovas velsignelse, og at det derfor ville bli en fiasko. I Vagttaarnetfor mars 1921 ble Folkeforbundet identifisert som «dyrets bilde», som var forutsagt i Åpenbaringen 13: 14, 15, og som skulle bli gjenstand for verdensomfattende tilbedelse. I det offentlige foredraget som ble holdt i Royal Albert Hall i London i — 1926, ble det så erklært at Folkeforbundet var den åttende verdensmakt, som var forutsagt i Åpenbaringen 17: 11.

Vi ser at J.F. Rutherford og Bibelstudentene, selv før Forlkeforbundet ble opprettet, forsto og uttrykte at Folkeforbundet hadde Guds mishag.

AVSLUTNINGEN PÅ DE 1 290 DAGENE  

The book Den Kommende Verdensregjering — Guds rike (1978), side 135, har følgende beregning:

³⁶ If, now, we measure 1,290 days from that marked date, January 18, 1919, when the eight representatives of the Watch Tower Bible and Tract Society were still under restraint in the Atlanta federal penitentiary, where do we end up? According to the Bible, those 1,290 days are the equivalent of three lunar years and seven lunar months. According to the lunar calendar, January 18, 1919, fell on Shebat 17, 1919. Three lunar years from then would lead up to Shebat 17, 1922, or February 15, 1922. Seven lunar months counted from that would end with Elul 16, 1922, or at sundown, September 9, 1922. So did the 1,290 days or three lunar years and seven months end at a significant time? The historical facts answer Yes! ³⁶ La oss nå regne 1290 dager fra denne datoen, den 18. januar 1919, da åtte representanter for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap fremdeles satt i det føderale fengsel i Atlanta. Hvilken dato kommer vi så til? Ifølge Bibelen svarer disse 1290 dager til tre måneår og sju månemåneder. Ifølge månekalenderen falt den 18. januar 1919 på den 17. sjebat 1919. Tre måneår derfra fører oss fram til den 17. sjebat 1922 eller til den 15. februar 1922. Sju månemåneder regnet derfra ville ende den 16. elul 1922 eller ved solnedgang den 9. september 1922. Endte så de 1290 dager eller tre måneår og sju månemåneder på et betydningsfullt tidspunkt? De historiske kjensgjerninger viser at de gjorde det.

Dette er en balansert beregning, og den viser at de 1 290 dagene begynte 18. januar 1919 og endte 9. september 1922, i forbindelse med den epokegjørende sammenkomsten i Cedar Point i Ohio 5-13 september 1922. For å vise at denne sammenkomsten var en milepæl i Bibelstudentenes historie, har jeg et langt sitat fra Den Kommende Verdensregjering — Guds rike, sidene 135- 137:

³⁷ Den etterfølgende dag, søndag den 10. september 1922, var den sjette dagen under et ni dagers internasjonalt stevne som ble holdt av Den Internasjonale Bibelstudieforening i Cedar Point i Ohio i USA. På programmet hadde denne dagen fått navnet «Virksomhetens dag». Det som særmerket denne dagen, var det offentlige foredraget, som ble holdt av presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap for en tilhørerskare på 18 000. Presidenten avsluttet sitt foredrag med å lese opp en resolusjon som ble kalt «Proklamation», og som inneholdt et opprop til de ledende i verden. Denne resolusjonen var ikke bare beregnet på stevnedeltagerne, men på hele verden, og etter stevnet i Cedar Point ble den derfor utgitt i traktatform og distribuert i mange millioner eksemplarer på mange forskjellige språk.

³⁸ Den foregående dagen, lørdag den 9. september, var blitt kalt «Innvielsens dag», og det som spesielt satte sitt preg på den, var en massedåp. Hele 361 menn og kvinner ble døpt som et symbol på sin innvielse til Gud gjennom Kristus. Fredag den 8. september var imidlertid blitt kalt «Dagen». Den dagen holdt Selskapets president en tale over et tema som var hentet fra Matteus 4: 17, hvor det står: «Himlenes rike er kommet nær!» Som et høydepunkt i talen sa presidenten:

«Hvorfor skal vi da forkynne budskapet for dem som ikke forstår det? Vil noen høre? Herrens profet svarer: ’Før fram et blindt folk, som dog har øyne, og døve, som dog har ører! Alle hedningefolk, samle eder til hope, og folkeferd skal komme til sammen. Hvem blant dem er det som kunngjør dette? Og la dem forkynne oss hva de tidligere har spådd? La dem stille sine vitner, for at de kan få rett eller la dem høre og si: Det er sannhet! I er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal erkjenne og tro meg og forstå at det er meg; før meg er ingen Gud blitt dannet, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt og frelst og latt høre, og ingen fremmed Gud var der iblant eder, og I er mine vitner, sier Herren, og jeg er Gud.’ — Esaias 43: 8—12.

Vi ser således at de som tilhører tempelklassen, klart betegnes som Guds vitner nå i tiden, for at de skal bringe folket et trøstens budskap om at himmelrikets rike er kommet nær, . ..»

Det var derfor meget passende at Selskapets president avsluttet sin tale med denne oppfordringen: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!»

³⁹ Mandagen, dagen etter at det offentlige foredraget var blitt holdt og den stimulerende resolusjonen var blitt vedtatt av alle stevnedeltagerne, bød på en spesiell anledning til å forkynne. Denne dagen, den 11. september 1929, var blitt kalt «Tjenestens dag», og stevnedeltagerne dro ut i tjenesten på feltet, idet de nå mer enn noensinne var klar over at de var forkynnere som offentlig skulle kunngjøre Guds herlige rike.

⁴⁰ Senere ble det klart at det offentlige foredraget og den resolusjonen som ble vedtatt i forbindelse med det, var en oppfyllelse av en profeti i Åpenbaringen, kapitlene 8 til 16. Hvilken profeti var det? Det var profetien om de sju basuner og utøsingen av Jehovas vredes sju siste plager over denne dødsdømte tingenes ordning.

⁴¹ Endte de 1290 dager i Daniel 12: 11 i samsvar med denne beregningen på et meget betydningsfullt tidspunkt? Vi har all grunn til å tro det. Det kan ikke være tvil om at disse 1290 dagene avmerker en epoke i Jehovas «hellige folks» historie nå i endens tid. Det store stridsspørsmål som hadde oppstått i universet i forbindelse med Jehovas universelle overherredømme, kom da i forgrunnen.

De 1 290 dager begynte 18. Januar 1919 og endte 9. september 1922.

[1] Se min artikkel «Tegnet 4: Den avskyelighet somforårsaker ødeleggelse Matteus 24:15» i kategorien «Bibelstudium».

PERIODEN PÅ 1 335 DAGER

Jeg begynner denne drøftelsen med å sitere Daniel 12:11, 12:

¹¹ Og fra den tid da det stadige trekk er blitt fjernet og den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, er blitt stilt opp, skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager. ¹² Lykkelig er den som fortsetter å nære forventning (hākā), og som når fram til (nāgā‘) de ett tusen tre hundre og trettifem dagene!

Det hebraiske verbet hākā i piel har betydningen «å ligge å vente (i et bakhold), håpe, lengte etter».  (Kohlenberger og Mounce) Verbet nāgā‘  i hifil har betydningen «få til å røre ved, nå, ankomme». (BDB) Det første verbet er imperfektum og det andre er et partisipp, noe som viser at handlingene utvikler seg og fortsetter. Betydningen er at de som fortsetter å håpe og lengte, og som fortsetter med dette inntil de når enden på de 1 335 dagene, er lykkelige.

Daniel peker ikke på noen begivenhet som markerer begynnelsen av de 1 335 dagene. Selv om de 1 335 dagene ikke referer til bestemte begivenheter som markerer begynnelsen og slutten, så er det tydelig at de beskriver en tid med problemer. De som fortsetter å tjene Jehova i løpet av denne tiden, er lykkelige.

Boken Den Kommende Verdensregjering — Guds rike, side 140, kalkulerer perioden på følgende måte:

⁴³ Det annet stevne i Cedar Point i Ohio sluttet den 13. september 1922. Når ville de 1335 dagene ende hvis vi regner dem fra den neste dagen, den 14. september eller den 21. elul 1922? De 1290 dagene tilsvarte tre måneår og sju månemåneder, og de 1335 dagene vil så tilsvare tre måneår, åtte månemåneder og 15 dager. Hvis vi regner fra den 21. elul (eller den 14. september) 1922, finner vi at de tre måneårene ender den 20. elul (eller den 9. september) 1925. Til dette legger vi så åtte månemåneder og 15 dager og kommer til den 6. sivan (eller den 19. mai) 1926. Det var den 1893. årsdagen for den lykkelige pinsedagen i år 33 e. Kr., da den hellige ånd ble utgytt over Jesu disipler i Jerusalem.

⁴⁴ Like før dette, den 13. til den 16. mai 1926 var det blitt holdt et landsstevne i Magdeburg i Tyskland, hvor Selskapet Vakttårnets president hadde talt til en offentlig tilhørerskare på 25 000 over emnet «Trøst for folket». Nå, den 19. mai, ble det gjort forberedelser til det bemerkelsesverdige internasjonale stevnet, som skulle bli holdt i Alexandra Palace i London i dagene fra 25. til 31. mai. Mange lykkelige delegerte strømmet til fra fjerntliggende land.

⁴⁵ Dette stevnet i London bidro i høy grad til å øke lykken blant profeten Daniels folk, blant levningen av de åndelige israelitter. På den tiden var det ikke mange som var særlig begeistret over at fascistene hadde overtatt makten i Italia. Den framgang nazibevegelsen (det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti) hadde i Tyskland, skapte også frykt. Men det seks år gamle Folkeforbundet var sterkt og skulle til å oppta etterkrigstidens Tyskland som medlem, noe som også skjedde, den 8. september 1926. Ikke desto mindre fortsatte IBF å avsløre Folkeforbundet som en menneskelaget, politisk erstatning for Guds rike, som hadde tatt makten i himmelen da «hedningefolkenes tider» endte i 1914. Disse kristne bibelstudentene hadde reagert positivt på det spørsmålet bladet The Watch Tower for 1. januar 1926 (Vagttaarnet for 1. februar 1926) hadde stilt sine lesere, nemlig: «Hvem vil ære Jehova?», og hadde valgt å ære Jehova og hans rike.

Hvorfor det var så viktig å nære forventning, og nå fram til to enden på de 1 335 dagene, blir beskrevet i Vakttårnet for 1. november 1993, sidene 11 og 12:

¹⁷ Daniel 12: 12 sier: «Salig [lykkelig, NW] er den som venter og når fram til 1335 dager.» Disse 1335 dagene, disse tre årene og åtte og en halv måned, begynte øyensynlig da den forrige perioden sluttet. Hvis vi regner fra september 1922, kommer vi fram til sent på våren 1926. Hva var det som skjedde i løpet av disse 1335 dagene?

¹⁸ Til tross for de betydningsfulle begivenhetene som fant sted i 1922, var det tydeligvis enkelte som lengtet tilbake til tidligere tider. Studier i Skriften, som C. T. Russell hadde forfattet, var fremdeles det viktigste studiematerialet. Og brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø, som hadde fått stor utbredelse, framholdt det syn at Guds hensikter når det gjaldt å gjenopprette paradiset på jorden og oppreise fortidens trofaste, ville begynne å gå i oppfyllelse i 1925. Det så ut til at de salvede ikke behøvde å holde ut stort lenger. Likevel var det noen av dem som var knyttet til bibelstudentene, som ikke følte seg tilskyndt til å forkynne det gode budskap for andre.

¹⁹ Etter hvert som de 1335 dagene skred fram, ble det en forandring på alt dette. For å styrke brødrene organiserte man regelmessige gruppestudier ved hjelp av Vagttaarnet. Det ble lagt vekt på felttjenesten. Fra og med mai 1923 ble alle innbudt til å delta i felttjenesten den første tirsdagen i hver måned, og på et av de ukentlige menighetsmøtene ble det satt av tid til å oppmuntre til dette arbeidet. I august 1923, på et stevne i Los Angeles i California, ble det vist at Jesu lignelse om sauene og geitene ville bli oppfylt før tusenårsriket. (Matteus 25: 31—40) I 1924 ble radiostasjonen WBBR innviet. Den ble brukt til å kringkaste det gode budskap. Artikkelen «Den nye nasjons fødsel» i Vagttaarnet for mai 1925 (i den engelske utgaven for 1. mars 1925) økte forståelsen av Åpenbaringen, kapittel 12. Endelig hadde de trofaste kristne fått en rett forståelse av de urolige begivenhetene som hadde funnet sted i årene fra 1914 til 1919.

²⁰ Året 1925 kom og gikk, men enden var ennå ikke kommet. Helt siden 1870-årene hadde bibelstudentene tjent med et årstall i tankene — først 1914 og så 1925. Nå innså de at de måtte tjene så lenge Jehova ønsker. Vagttaarnet for 1. februar 1926 (1. januar på engelsk) inneholdt den betydningsfulle artikkelen «Hvem vil ære Jehova?» Den understreket som aldri før hvor viktig Guds navn er. Og så, i mai 1926, på et stevne i London, ble det vedtatt en resolusjon som het «Et vitnesbyrd til denne verdens herskere». Den forkynte åpenhjertig sannheten om Guds rike og den kommende ødeleggelsen av Satans verden. På det samme stevnet kom den avslørende boken Verdensbefrielsen ut. Den ble den første i en serie bøker som skulle erstatte Studier i Skriften.Guds folk så nå framover og ikke bakover. De 1335 dagene var over.

²¹ Enkelte var lite villige til å innrette seg etter denne utviklingen, men de som var utholdende, var virkelig lykkelige. Og vi som ser tilbake på oppfyllelsen av disse profetiske tidsperiodene, er også lykkelige, for vi får styrket vår tillit til at den lille gruppen salvede kristne som kom igjennom denne tiden, virkelig var den tro og kloke slave. I årene siden den gang har Jehovas organisasjon vokst enormt, men den tro og kloke slave befinner seg fortsatt i sentrum av den og leder den. Så fascinerende det derfor er å vite at de salvede og de andre sauer fortsatt har stor lykke i vente! Det skal vi få se når vi tar for oss en annen av Daniels profetier.

De forskjellige begivenhetene som er nevnt i sitatet, viser betydningen av å fortsette å tjene Jehova i løpet av de 1 335 dagene. Det viktigste som ville kreve utholdenhet, kunne ha vært forventningen om at trofaste Guds tjenere som er nevnt i Bibelen, ville få en oppstandelse i året 1925, noe som ikke skjedde.

De 1 335 dagene begynte 14. september 1922 og endte 19. mai 1926.

Tabell 1.1 Profetiske tidsperioder

1 260 dager	Januar 1914 —  21. juni 1918
1 290 dager	18. januar 1919— 9. september 1922
1 335 dager	14. september 1922 — 19. mai 1926

DE PROFETISKE TIDSPERIODENE IDENTIFISERER JEHOVAS VITNER SOM «DET HELLIGE FOLK»

Hvilke konklusjoner kan vi trekke av beregningene for de tre tidsperiodene? Jeg siterer Daniel 12:4-12 (over) og 11:33 (under):

⁴ Og du, Daniel, skjul ordene og forsegl boken inntil endens tid (‘ēt kets). Mange skal fare omkring, og den sanne kunnskap skal bli stor.»

⁵ Og jeg, Daniel, så, og se, det var to andre som stod der, én på den ene elvebredden og én på den andre elvebredden. ⁶ Så sa en av dem til mannen som var kledd i lin, og som befant seg over elvens vann: «Hvor lenge er det til enden på de underfulle ting?» ⁷ Og jeg begynte å høre mannen som var kledd i lin, og som befant seg over elvens vann, idet han tok til å løfte sin høyre hånd og sin venstre hånd mot himlene og å sverge ved ham som lever til uavgrenset tid: «Det skal være én fastsatt tid, fastsatte tider og en halv. Og så snart knusingen av det hellige folks makt er fullført, skal alt dette få sin ende.»

⁸ Og jeg — jeg hørte det, men jeg kunne ikke forstå det; så jeg sa: «Min herre, hva vil være den siste del av disse ting?»

⁹ Og han sa videre: «Gå bort, Daniel, for ordene er blitt skjult og forseglet inntil endens tid (‘ēt kets).  ¹⁰ Mange skal rense seg og gjøre seg hvite og bli lutret. Og de onde skal sannelig handle ondt, og slett ingen onde skal forstå; men de som har innsikt (maskīl), skal forstå.

¹¹ Og fra den tid da det stadige trekk er blitt fjernet og den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, er blitt stilt opp, skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager.

¹² Lykkelig er den som fortsetter å nære forventning, og som når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene!

³³ Og de som har innsikt (maskīl) blant folket, de skal gi forståelse til de mange. Og de skal sannelig bli brakt til å snuble ved sverd og ved ild, ved fangenskap og ved plyndring, i noen dager.

NÅR ER «ENDENS TID»?

Jeg skal fokusere på to uttrykk i Daniel 12:7, 10, nemlig «det hellige folk» og «de som har innsikt». Engelen sier at profetiene i Daniels bok først skulle bli forstått  av «de som har innsikt» i «endens tid». Spørsmålet er: Når er endens tid? For å forstå det må vi sammenligne betydningen av de greske og hebraiske ordene i Matteus 24:3 (over) og Daniel 12:9 (under):

³ Mens han satt på Oljeberget, kom disiplene til ham da de var for seg selv, og sa: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen (synteleia) på tingenes ordning?»

⁹ Og han sa videre: «Gå bort, Daniel, for ordene er blitt skjult og forseglet inntil endens tid (‘ēt qets).

Det viktige poenget her er at det hebraiske ordet qets blir oversatt med synteleia i Septuaginta-oversettelsen, slik vi ser i Tabell 1.2:

Tabell 1.2 Sammenligning av hebraiske og greske ord  

1	Daniel 11:27
	Hebraisk	Og ingen ting vil lykkes, for enda er ikke endens (qets) fastsatte tid (mō‘ēd).
	LXX	Og de vil ikke lykkes, for enda er ikke endens (synteleia) fastsatte tid (kairos).
2	Daniel 11:40
	Hebraisk	Og i tiden (‘et) for enden (qets) vil han stange mot ham.
	LXX	Og når det gjelder timen (hōra) for enden (synteleia) vil han løfte sine horn mot ham.
3	Daniel 12:4
	Hebraisk	Og forsegl boken inntil endens (qets) tid (‘et).
	LXX	Og forsegl boken inntil endens (synteleia) fastsatte tid (kairos).
4	Daniel 12:13
	Hebrew	Du vil stå opp til din lodd ved dagenes (hayyāmīm) ende (qets).
	LXX	Du vil stå opp til din herlighet ved dagenes (hēmerōn) ende (synteleia).

Fire steder i Daniel kapitlene 11 og 12 blir det hebraiske ordet qets («avslutning, ende») oversatt med det greske ordet synteleia («avslutningen, ende»). Det greske ordet synteleia blir brukt som en parallell til parousia i Matteus 24:3. Dette viser at Jesu nærvær (parousia) er det samme som «endens tid» som er nevnt i Daniel 12:4, 9.[1]

Endens tid er identisk med Jesu nærvær fra 1914 til den store trengsel.

HVORDAN DE PROFETISKE TIDSPERIODENE IDENTIFISERER GUDS FOLK

Ifølge Daniel 12:4-12 skulle det hellige folk forstå profetiene i endens tid, det vil si, etter året 1914. Det er to begivenheter, som kan identifiseres, som er knyttet til tidsprofetiene. Den ene er at «den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse blir stilt opp» ved begynnelsen av de 1 290 dager (12:11).  Den andre begivenheten er «knusingen av det hellige folks makt» ved slutten av de 1 260 dager (12:7).

Avskyeligheten kan bli identifisert som Folkeforbundet og dets etterfølger De forente nasjoner.[2] Dette viser at de profetiske tidsperiodene ville bli oppfylt på Guds folk ved begynnelsen av endens tid. Dette blir støttet av det faktum Bibelstudentenes makt ble knust den 21. juni 1918, når deres ledere ble fengslet.

Jeg har nå drøftet de tre profetiske tidsperioder i detalj, og hver periode passer på Bibelstudentene, som senere fikk navnet Jehovas vitner. Jeg er sikker på at ikke noe annet kristent samfunn har pekt på tidsperioder i deres historie som passer med tallene i Daniel kapittel 12, unntatt Jehovas vitner. Men Daniel sa at Guds folk skulle forstå disse tidsperioder. Dette viser at Jehovas vitner er «Guds folk» (Daniel 12:7), og «de som har innsikt» (12.10), som vil forstå Daniels profetier i endens tid.

Det er enda en viktig ting angående de profetiske tidsperiodene: De støtter året 1914 som det året da Jesu nærvær og endens tid begynte. Dette blir vist ved at den første tidsperioden på 3 1/2 tider (1 260 dager), begynte i desember 1914, og de to andre tidsperiodene fulgte etter.

Oppfyllelsen av 1 260, 1 290 og 1335 dager beviser: 1)   At Jehovas vitner er Guds folk (det hellige folk). 2)    At beregningen av de fastsatte tider for folkeslagene, som endte i året 1914, er riktig.

[1] I min bok When Was the Book of Daniel Written? A Linguistic, Philological, and Historical Approach, sidene 291-302 (Dansk oversettelse: Hvornår blev Daniels Bog Skrevet?) blir alle hebraiske og arameiske ord som refererer til tid, og de tilsvarende greske ord, drøftet i detalj.

[2] Se min artikkel, «Tegnet 4: Den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse Matteus 24:15» i kategorien «Bibelstudier».

KONKLUSJON

I sin samtale med Pilatus sa Jesus: «Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» Pilatus sa til ham: «Hva er sannhet?» Men i stedet for å vente på Jesu svar, snudde han ryggen til Jesus og gikk ut for å snakke med jødene. (Johannes 18:37, 38)

I denne studien har jeg presentert beregninger for tre profetiske tidsperioder, som er nevnt i Daniel kapittel 12. Representerer disse beregningene sannheten? I stedet for å snu ryggen til dette spørsmålet, er de to måter du kan arbeide videre med det — på én positiv måte og på én negativ måte.

Den positive måten er at du kan foreta et grundig stadium av bibelske emner relatert til profetiske tider, og andre emner som kan identifisere Guds folk. Jeg anbefaler kapittel 1 med tittelen «Bibelens Religion» i min bok Min Elskede Religion — Og Det Styrende Råd. Særlig viktig er drøftelsen av nasjonenes fastsatte tider som leder fram til året 1914.

 Den negative måten er forbundet med ordene i Daniel 12:9, 10. Teksten sier at de profetiske tider vil bli forstått i endens tid, og at de som har innsikt, vil være i stand til å  beregne de profetiske tidsperiodene. For å teste disse ordene kan du foreta et grundig studium av de forskjellige kristne religioner for å finne ut om noen av disse religioner har beregnet de profetiske tidsperiodene og kan peke på begivenheter i deres historie som oppfyller tidsperiodene. De negative bevisene er at hvis ingen andre folk kan peke på oppfyllelsen av tidsprofetiene, og Daniel sier at disses skal bli forstått, så gir det sterk støtte til de beregninger som er foretatt av Jehovas vitner.