DET HELLIGE STED BLIR BRAKT I SIN RETTE TILSTAND — FOR SÅ Å FALLE TILBAKE TIL EN GAL TILSTAND (DEL I)

INTRODUKSJON

Vi finner profetien om det hellige sted i Daniel kapittel 8, og jeg siterer versne 9-14, 26:

⁹ Og ut av ett av dem kom det fram et annet horn, et lite et, og det ble stadig større, mye større, mot sør og mot soloppgangen og mot Prydelsen. ¹⁰ Og det fortsatte å bli større, like til himlenes hær, slik at det fikk noen av hæren og noen av stjernene til å falle til jorden, og det begynte å tråkke dem ned. ¹¹ Og like til hærens Fyrste brisket det seg, og fra ham ble det stadige trekk tatt bort (bokstavelig: kastet ned) og hans helligdoms grunnfestede sted ble omstyrtet. ¹² Og en hær ble gradvis overgitt, sammen med det stadige trekk, på grunn av overtredelse; og det fortsatte å kaste sannheten til jorden, og det handlet og hadde framgang.

¹³ Og jeg fikk høre en hellig som talte, og en annen hellig begynte å si til nettopp den som talte: «Hvor lenge varer synet om det stadige trekk og om overtredelsen som forårsaker ødeleggelse — for å gjøre både det hellige sted og hæren til noe som tråkkes på?» ¹⁴ Han sa da til meg: «Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener; og det hellige sted skal visselig bli brakt i sin rette tilstand.».

²⁶ “And the thing seen concerning the evening and the morning, which has been said, it is true. And you, for your part, keep secret the vision, because it is yet for many days.” ²⁶ Og det som ble sett angående kvelden og morgenen, det som er blitt sagt, det er sant. Men hold du synet skjult, for det gjelder først om mange dager.»

IDENTIFISERING AV PROFETIENS DELER

Jeg skal nå identifisere de forskjellige deler av profetien:

Det hellige sted

Templet i Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt., og fordi Daniels profetier skulle bli oppfylt i endens tid, så må det hellige sted referere til templets motbilde. Dette motbildet er nevnt i 1. Peter 2:4-10:

⁴ Idet dere kommer til ham som til en levende stein, som riktignok er forkastet av mennesker, men er utvalgt, dyrebar, for Gud, ⁵ blir også dere selv som levende steiner bygd opp til et åndelig hus for å være et hellig presteskap, for å frambære åndelige ofre som er antagelige for Gud ved Jesus Kristus. ⁶ For det står i Skriften: «Se, jeg legger i Sion en utvalgt stein, en dyrebar grunnhjørnestein; og ingen som viser tro på den, skal på noen måte bli skuffet.»

⁷ Det er derfor for dere han er dyrebar, ettersom dere er troende; men for dem som ikke tror, «er nettopp den stein som bygningsmennene forkastet, blitt hovedhjørnestein» ⁸ og «en snublestein og en anstøtsklippe». De snubler fordi de er ulydige mot ordet. Til dette ble de også bestemt. ⁹ Men dere er «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder» som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys. ¹⁰ For én gang var dere ikke et folk, men nå er dere Guds folk; det var dere som ikke var blitt vist barmhjertighet, men nå er det dere som er blitt vist barmhjertighet.

Peter refererer til flere profetiske forbilder som ble oppfylt på de salvede kristne, til hvem han skrev sitt brev:

• Templet var et bilde på de salvede kristne, som var som levende steiner som ble bygd opp til et åndelig hus (et åndelig tempel).
• Prestene var et forbilde på de salvede kristne som skulle tjene som prester for verden.
• Ofrene i templet var et bilde på åndelige offer, som ifølge Hebreerne 13:15 består av «frukt av lepper som lover hans navn». Dette er en parallell til ordene i vers 9 «for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys». Uttrykket «det stadige trekk» i Daniel 8:13 referer til disse åndelige offer.

På grunn av Peters ord forstår vi bedre hvorfor Guds folk blir kalt «det hellige folk» i Daniel 12:7.

Det stadige trekk

Dette refererer til ofrene som hver dag ble plassert på alteret i templet. Og i motbildet refererer det til de salvedes forkynnelse av budskapet om riket.

Hæren — stjernene

Daniel 8:12 taler om «hæren», og vers 10 taler om «stjernene». Disse uttrykkene er synonymer. 5 Mosebok 4:19 sier: «for at du ikke skal løfte dine øyne mot himlene og se solen og månen og stjernene, hele himlenes hær (tsābā’)». Vi kan se hva «hæren» og «stjernene» symboliserer i Daniel 12:3:

³ Og de som har innsikt, skal skinne som det utstrakte roms glans, og de som fører de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene til uavgrenset tid, ja for evig.

Daniel 12:10 viser at «de som har innsikt» er de som skal forstå Daniels bok i endens tid. Disse blir kalt «ditt folk» i 12:1 og «det hellige folk» i 12:7, og i 11:33 blir det sagt at «de «skal gi forståelse til de mange». Dette viser at både «hæren» og «stjernene» er symbolske uttrykk for medlemmene av det hellige folk i endens tid.

Det lille horn

For å identifisere dette lille horn må vi studere sammenhengen med de forskjellige symbolske dyrene, og spesielt det dyret hvor det lille horn vokste opp. Dette ligger utenfor rammen av denne studien. Jeg vil bare si at jeg er enig i Vakttårnets identifikasjon, at dette lille horn referer til den Anglo-Amerikanske verdensmakt.

IDENTIFISERING AV PROFETIENS HANDLINGER

Handlinger blir utført av det lille horn, som tre ganger blir referert til som «det». Objektet for handlingene er det hellige folk. De blir symbolsk omtalt som «det hellige sted» og «hans helligdom», og de enkelte medlemmer blir omtalt som «hæren» og «stjernene». Det lille horn fikk noen av hæren, av stjernene til å falle til jorden. Hans helligdom ble omstyrtet, og det fortsatte å kaste sannheten til jorden. Det hellige sted og hæren ble tråkket på.

Ved det lille horns handlinger ble det stadige trekk tatt bort på grunn av overtredelse — overtredelsen forårsaker ødeleggelse.

Det som blir beskrevet i Daniel 8:9-14, er et angrep på det hellige folk. Noen medlemmer av det hellige folk vil falle til jorden, og det hellige sted, som er et symbol på det hellige folk, vil bli kastet ned og tråkket på.

En parallell situasjon er at «de to vitner» (Åpenbaringen 11:7) ble drept, og det hellige folks makt ble knust. (Daniel 12:7) I begge tilfeller vil det være et angrep, og resultatet av det angrep som blir beskrevet i Daniel kapittel 8. Men det ser ikke ut til å være så alvorlig som resultatet av det angrep som blir beskrevet i Daniel kapittel 12 og Åpenbaringen kapittel 11.

ANVENDELSEN AV PROFETIEN I DANIEL KAPITTEL 8

Etter første verdenskrig var det et angrep på Jehovas vitner, og de ble drept etter en periode på 1 260 dager, noe som betydde at organisasjonen stoppet å fungere.[1] Den eneste andre situasjon når Guds folk ble angrepet, var under andre verdenskrig. Men da sluttet organisasjonen ikke å fungere, dens virksomhet ble bare begrenset. Vakttårnet anvender profetien om de 2 300 kvelder og morgener på denne hendelsen, og det er logisk fra mitt synspunkt.

BEGYNNELSEN TIL DE 2 300 KVELDER OG MORGENER

Den jødiske dag begynte om kvelden, og det var en kveld og en morgen hver dag. Dette betyr at 2 300 kvelder og morgener er det samme som 2 300 dager. Når det gjelder tiden for profetiens oppfyllelse, sier engelen til Daniel ifølge 8:17:

¹⁷ Så kom han bort dit hvor jeg stod, men da han kom, ble jeg så skrekkslagen at jeg falt på mitt ansikt. Og han sa så til meg: «Forstå, menneskesønn, at synet gjelder endens tid.»

I min artikkel «Profetiske tidsperioder identifiserer Guds folk» viste jeg at 3 1/2 tid, 1 290 dager og 1 335 dager, som er nevnt i Daniel kapittel 12, referer til viktige begivenheter i Jehovas vitners historie i endens tid. Vi må derfor også anta at dette gjelder oppfyllelsen av de 2 300 dager. Jeg siterer Daniel 8:13, 14:

¹³ Og jeg fikk høre en hellig som talte, og en annen hellig begynte å si til nettopp den som talte: «Hvor lenge varer synet om det stadige trekk og om overtredelsen som forårsaker ødeleggelse — for å gjøre både det hellige sted og hæren til noe som tråkkes på?» ¹⁴ Han sa da til meg: «Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener; og det hellige sted skal visselig bli brakt i sin rette tilstand.»

Jeg skal først analysere uttrykket «bli brakt i sin rette tilstand». Det hebraiske verbet tsādaq i nifal har betydningen «å bli brakt til sin rettferdighet, bli rettferdiggjort». Septuaginta har verbet katharizō i futurum passiv med betydningen «vil bli renset». Gjengivelsen «bli brakt i sin rette tilstand» i NV96 er utmerket.

Flere viktige ting skulle hende i løpet av perioden på 2 300 kvelder og morgener: «Og en hær ble gradvis overgitt, sammen med det stadige trekk». (8:12) Uttrykket «gradvis overgitt» må forklares, og vers 10 sier at noen av hæren og noen av stjernene falt til jorden og ble tråkket på. Dette må være forklaringen til uttrykket «gradvis overgitt». Dette betyr at noen av de kristne ble tråkket på og forfulgt.

Det er en kontrast mellom skjebnen til det stadige trekk (tāmīd) i forbindelse med perioden på 1 290 dager (Daniel 12:11) og perioden på 2 300 kvelder og morgener (8:12). Ved begynnelsen av de 1 290 dagene ble det stadig trekk fjernet (verbet sūr i hofal betyr å «bli tatt vekk, å bli fjernet». (BDB) Men det stadige trekk i forbindelse med de 2 300 kvelder og morgener ble «kastet ned» (verbet shalak i hofal betyr «å kaste, å kaste ned» BDB; i Esekiel 19:12 betyr shalak i hofal «å bli kastet til jorden».)  og «tråkket på». Det blir ikke sagt at det blir tatt vekk. Dette viser at forkynnelsen om riket var begrenset, men at den ikke stoppet opp.

Denne situasjonen med forfølgelse og begrensning av forkynnelsen passer godt på det som hendte med Jehovas vitner under andre verdenskrig. Vakttårnet for 1. april 1972 inneholdt de to artiklene «Helligdommen bringes i sin rette tilstand» og «Hva dens ‘rette tilstand’ betyr for oss i dag». Dette er meget gode artikler, som jeg siterer fra flere ganger i det som følger.

Ingen bestemt begivenhet blir nevnt som begynnelsen av de 2 300 kvelder og morgener. Men fordi perioden ender med at det hellige sted blir brakt i sin rette tilstand, så er resonnementet om at begynnelsen av perioden må være når det hellige sted tidligere var i sin rette tilstand før forfølgelsen kom, fornuftig.

Like før andre verdenskrig var det en begivenhet som hadde stor betydning for Guds folk. Menighetene hadde vært demokratiske, og de eldste i hver menighet ble valgt av alle medlemmene i menigheten. Dette var et system som var i strid med Bibelen, og det forårsaket mange problemer. I juni måned i 1938 ble dette forandret, og Jehovas vitner ble nå en teokratisk organisasjon. Dette blir sett på som det tidspunkt da den kristne menighet kom i sin rette tilstand. Jeg siterer Vakttårnet for 1. April 1972, side 157:

⁸ I The Watchtower for 1. juni 1938 (Vagttaarnet for 1. august 1938) sto første del av artikkelen «Organisasjon». Tilbederne i Jehovas helligdom leste med stor interesse følgende i første avsnitt: «Jehovas organisasjon er på ingen måte demokratisk. Jehova er den Høyeste, og hans regjering eller organisasjon er strengt teokratisk. Denne slutning er uimotsigelig.» I The Watchtower for 15. juni 1938 (Vagttaarnet for 15. august 1938) sto annen del av artikkelen «Organisasjon», og den inneholdt en resolusjon som ble forelagt Jehovas vitners menigheter. Det første avsnitt i denne resolusjonen hadde følgende ordlyd: «Vi, kretsen av Guds folk uttatt for hans navn i ………. anerkjenner at Guds herredømme er et rent teokrati, og at Kristus Jesus er i templet og har fullt oppsyn med og hele ledelsen av Jehovas synlige organisasjon så vel som den usynlige.» (Side 246 i den danske utgaven) Dette betydde at alle fungerende tjenere i alle menighetene skulle utnevnes teokratisk, det vil si ovenfra og nedover.The persecution that Jehovah’s witnesses experienced during World War II is described in the following way om pages 721, 222:

Den forfølgelse som Jehovas vitner opplevde under andre verdenskrig, blir beskrevet på følgende måte på sidene 159 og 160:

¹⁶ Den historiske beretning viser tydelig i hvilken utstrekning ’kongen med det frekke åsyn’ ga sin vrede til kjenne. Han slo hardt til overfor Jehovas vitner verden over i den mørke tiden under den annen verdenskrig, særlig i de land som var knyttet til Det britiske samvelde. Den 4. juli 1940 ble Jehovas vitners virksomhet forbudt i Canada, som hørte med til Det britiske samvelde. Samme år ble den offentlige kunngjøring av Jehovas navn forbudt i New Zealand. Omtrent samtidig ble arbeidet forbudt i Gullkysten (Ghana). Fra da av ble det i sannhet lagt hindringer i veien for det «stadige offer», frukten av lepper. Arbeidet ble forbudt i Australia og på Fijiøyene i januar 1941. I Sør-Afrika, det sørligste land i Afrika, grep myndighetene offisielt inn overfor arbeidet i 1941. I nesten alle britiske besittelser i Afrika ble Jehovas vitners virksomhet forbudt, deriblant i Nigeria, hvor arbeidet ble forbudt den 17. juni 1941. I de britiske besittelser i Asia gikk myndighetene til lignende aksjoner. Arbeidet ble forbudt i Burma, på Ceylon og i India i 1941. I 1942 kom spørsmålet om nøytralitet i forgrunnen i Storbritannia. Når unge kristne vitner for Jehova ble utskrevet til militærtjeneste, nektet de å ta del i krigen. De britiske domstolene som behandlet disse sakene, dømte 1593 menn og kvinner og sendte de fleste av dem i fengsel. Av disse var det 334 kvinner som måtte sone fengselsstraffer. Dette betydde at mange aktive forkynnere ble hindret i å frambære lovprisningsoffer for Gud offentlig.

¹⁷ Bare noen få år før dette hadde den katolske nazistisk-fascistiske krigsmaskin begynt å rulle henover Europa. Jehovas vitner ble utsatt for forbud og fengslinger, og det ene avdelingskontor etter det andre til Selskapet Vakttårnet ble tvunget til å stenge. Det ble gjort store anstrengelser for å omstyrte «hans helligdoms bolig».

¹⁸ Selv om Jehovas vitners virksomhet ikke var offisielt forbudt i De forente stater, ble det gjort mange forsøk på å bringe vitnene til taushet. I alle de daværende 48 stater ble det satt i gang pøbelopptøyer mange steder. En av de ting som økte den bølgen av vold og hat som gjorde seg gjeldende da, var den kjennelse som De forente staters høyesterett avsa den 3. juni 1940, og hvor det med åtte stemmer mot én ble avgjort å innføre tvungen flagghilsning for landets borgere. Barn som nektet å hilse flagget på skolen, kunne bli utvist. Etter dette økte forfølgelsen av Jehovas vitner voldsomt. I en radiotale som ble sendt ut over alle landets radiostasjoner, sa riksadvokaten den 16. juni 1940: «Jehovas vitner er gjentatte ganger blitt overfalt og slått ned. De hadde ikke begått noen forbrytelse, men pøbelen anså det for bevist at de hadde, og lynsjet dem. Justisministeren har beordret iverksatt en øyeblikkelig undersøkelse av disse voldshandlingene.» Det var først da De forente staters høyesterett den 14. juni 1943 omstøtte sin tidligere kjennelse i flagghilsningssaken, at den voldsomme forfølgelsen av Jehovas vitner begynte å avta i De forente stater.

¹⁹ Det er også meget interessant å merke seg at i 1938, året før den annen verdenskrig brøt ut, hadde Selskapet Vakttårnet rundt omkring på jorden 39 avdelingskontorer, som førte tilsyn med Jehovas vitners arbeid. I 1942 var det om lag 106 000 Jehovas vitner som forkynte det gode budskap om Riket rundt omkring på jorden, men antallet av avdelingskontorer hadde da sunket til 25. På det tidspunkt ble det lagt stort press på Jehovas vitner, og deres virksomhet var forbudt de fleste steder på jorden. I løpet av de neste tre årene av historiens mest hensynsløse krig, økte forfølgelsen av Jehovas vitner ytterligere. Fordi arbeidet ble forbudt, ble flere og flere avdelingskontorer stengt, og i 1943 var det over hele verden bare 21 avdelingskontorer i virksomhet. Jehovas vitner fortsatte iherdig å utføre sitt gudgitte oppdrag med å forkynne det gode budskap, men fra 1942, da det var i alt 106 000 forkynnere, og til slutten av 1944 hadde de økt med bare omkring 4000. Frambæringen av det «stadige offer» var i sannhet blitt begrenset.

Det er klart at forfølgelsen under andre verdenskrig ikke drepte vitnene (stoppet deres arbeid), slik som tilfellet var under den første verdenskrig. Men forfølgelsen begrenset deres virksomhet.

[1]. Se artikkelen «Profetiske tidsperioder identifiserer Guds folk» i kategorien «Bibelstudier».

ENDEN PÅ DE 2 300 KVELDER OG MORGENER  

I juni 1938 ble det innført et teokratisk lederskap i organisasjonen. I løpet av andre verdenskrig ble vitnene forfulgt, slik jeg har vist ovenfor, og det stadige trekk, forkynnelsen av det gode budskap om riket, «ble kastet ned» og begrenset. I løpet av verdenskrigen var det en teokratisk milepæl som Jehovas vitners ledere har sett på som enden på de 2 300 aftener og morgener.

Den teokratiske milepæl i 1938 var basert på artiklene i Vakttårnet for 1. og 15. juni 1938. Forklaringen på de 2 300 kvelder og morgener er at enten 1. juni eller 15. juni 1938 er begynnelsen på de 2 300 kvelder og morgener. Beregningen av de 2 300 kvelder og morgener finner vi i Vakttårnet for 1. april 1972, side 162:

²⁹ Husk at dette er en profetisk periode. Det må derfor også regnes med et profetisk år på 360 dager. (Åpb. 11: 2, 3; 12: 6, 14) De 2300 dager blir derfor seks lunarår, fire lunarmåneder og 20 dager. Hvis en regner denne perioden fra den 2. sivan (1. juni) 1938, utløper den den 21. tisjri (8. oktober) 1944. Hvis en regner fra den 16. sivan (15. juni) 1938, utløper den den 5. hesjvan (22. oktober) 1944.

Oppfyllelsen av de 2 300 kvelder og morgener blir forbundet med Selskapet Vakttårnets årsmøte mellom 30. september og 2. oktober 1944, da Selskapets vedtekter ble forandret for at Selskapet også skulle bli teokratisk, i samsvar med de teokratiske prinsipper som ble innført i juni 1938.  Jeg siterer fra Vakttårnet for 1. april 1972, side 163:

³¹ Fra 30. september til 2. oktober 1944 ble det holdt et spesielt stevne i Pittsburgh i Pennsylvania, hvor de innregistrerte kontorer til Watch Tower Bible & Tract Society ligger. Den første dagen holdt Selskapets president et foredrag med tittelen «Den teokratiske ordning i våre dager» for en forsamling på 5000 mennesker. Neste dag ble det offentlige foredraget «Én verden, én regjering» holdt. Selskapets årsmøte ble utsatt fra denne dagen til den neste, mandag den 2. oktober. Dette møtet, som begynte klokken ti om formiddagen, var et betydningsfullt møte. Hvordan det?

³² Etter at de andelshavere som var til stede, hadde valgt Selskapets direktører og ledere, ble oppmerksomheten henledet på seks endringer i vedtektene til Selskapet Vakttårnet, som var blitt innregistrert i Pennsylvania 60 år tidligere, nemlig i 1884. Disse endringene gjaldt artiklene 2, 3, 5, 7, 8 og 10. Den første endringen som ble forelagt i form av en resolusjon og vedtatt, var et forslag om å utvide bestemmelsen om hva som var Selskapets formål, slik at en på rette måte kunne få utført det store, verdensomfattende arbeid som skulle utføres. Denne endringen førte også til at Guds navn, Jehova, ble tatt med i vedtektene. Endring nummer tre gjorde slutt på den bestemmelsen i de opprinnelige vedtekter som gikk ut på at de enkeltes medlemskap i Selskapet var basert på deres pengebidrag til Selskapet. Fra nå av skulle antallet av medlemmer begrenses til 500, og alle disse skulle velges på grunnlag av sin aktive tjeneste for Jehova. Som The Watchtower for 1. november 1944 sa i en rapport fra dette møtet: «Denne endringen vil føre til at vedtektene blir brakt så nær i samsvar med den teokratiske ordning som landets lov tillater.» Alle seks endringer ble vedtatt.

Forskjellige begivenheter som er forbundet med det det hellige sted, som er Jesu Kristi salvede etterfølgere, ble brakt I sin rette tilstand, finnes i den artikkelen som sitatene er tatt fra.

Det er to mulige beregninger for de 2 300 kvelder og morgener. Fra 1. juni 1938 til 8. oktober 1944. Fra 15. juni 1938 til 22. oktober 1944.

Mange vil finne det merkelig at en profetisk periode skal være forbundet med artikler i Vakttårnet. Hvordan skal vi se på dette? Vi må huske at det ikke er artiklene i seg selv som er viktig, men den teokratiske fremgang som artiklene om årsmøtet viser til.

For å se logikken klarerere, kan vi tenke på uttrykket «det hellige sted». I endens tid ville det ikke være et bokstavelig «hellig sted», ikke et hellig tempel. Men som jeg har vist, er de slavede medlemmene av det hellige folk identisk med «det hellige sted». Derfor må de profetiske tidsperiodene som er nevnt i Daniel og Åpenbaringen bli oppfylt på begivenheter i det hellige folke historie, i Jehovas vitners historie.

Det er også en annen situasjon under andre verdenskrig som bekrefter beregningen av de 2 300 kvelder og morgener, og det er det som hendte i forbindelse med den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse under og etter andre verdenskrig. For denne avskyelighet er forbundet med de 2 300 kvelder og morgener.

OVERTREDELSEN (OPPRØRET) SOM FORÅRSAKER ØDELEGGELSE

Vi leser i 8:12 at det stadige trekk (offer) gradvis ble overgitt (kastet ned) på grunn av overtredelse (pæsha‘), og 8:13 taler om overtredelsen som forårsaker ødeleggelse. Vakttårnet forbinder overtredelsen som forårsaker ødeleggelse med avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse, som er nevnt i Daniel 12:11 og Matteus 24:15. Er dette berettiget? Mitt svar er ja.

Tabell 1.1 Hebraiske og greske ord for den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse

	Hebraisk	Gresk Theodotion	Gresk Septuaginta
8:13	happæshsa‘ ‘shomem den overtredelse som ødelegger	he hamartia erēmōseōs den synd som forårsaker ødeleggelse	he hamartia erēmōseōs den synd som forårsaker ødeleggelse
9:27	shiqqutsim messhomem avskyeligheter som forårsaker ødeleggelse	bdelygma tōn erēmōseōn avskyeligheten som forårsaker ødeleggelser	bdelygma tōn eremōseōn avskyeligheten som forårsaker ødeleggelser
11:31	hasshsiqquts messhomem den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse	bdelygma ēfanismenon (den) avskyelighet som er synlig	bdelygma erēmōseōs avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse
12:11	shiqquts shomem (den) ødeleggende abomination	bdelygma erēmōseōs avskyelighet som forårsaker ødeleggelse	bdelygma tēs erēmōseōs avskyelighet som forårsaker ødeleggelse

Tabell 1.1 viser fire steder hvor de hebraiske partisippene ‘shomem og messhomem («ødeleggelse, forårsaker ødeleggelse») forekommer. I Daniel 9:27, 11:31 og 12:11 står substantivet shiqquts(«avskyelighet») foran disse. Men i 8:12 er det substantivet pæsha‘ som står foran partisippet. Betydningen av pæsha‘ er «opprør, synd, overtredelse» (Kohlenberger og Mounce).   NIV oversetter pæsha‘ med «rebellion» («opprør), og ASV oversetter ordet «transgression» («overtredelse»).

Hvilken av disse betydninger som pæsha‘ passer i 8:13? Vi får litt hjelp i 8:23:

²³ Og i deres rikes siste tid, da overtrederne (pasha‘) fullfører sitt verk, skal det stå fram en konge som har et bistert ansikt, og som forstår tvetydige uttalelser.

Verbet pāsha‘  i 8:23 er et partisipp, og NV96 tar det i betydningen «overtreder»; NIV tar det i betydningen «opprører». Jeg tar pæsha‘  i 8:13 i betydningen opprører, og derfor gjengir jeg de hebraiske ordene  happæshsa‘ ‘shomem i 8:13 som «opprøret som ødelegger», alternativt «overtredelsen som ødelegger».

Nå kan vi bedre forstå forholdet mellom 8:13 og de tre andre oppføringer i Tabell 1.1. Ordene «opprøret som ødelegger» (eller: «overtredelsen som ødelegger») viser til et opprør eller en overtredelse mot Gud, som forårsaker ødeleggelse. Og 9:27, 11:31 og 12:11 peker på resultatet av opprøret eller overtredelsen, nemlig å stille opp «avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse».

 Kan vi så peke på begivenheter som kan sies å være opprør eller overtredelser som forårsaker ødeleggelse (8:13) i løpet av de 2 300 kveldene og morgenene? Ved begynnelsen av andre verdenskrig var Folkeforbundet dødt, og dets etterfølger De forente nasjoner var enda ikke dannet. Men i løpet av krigen ble det lagt et grunnlag for å gjenopplive Folkeforbundet, og jeg siterer Vakttårnet for 1. april 1972, sidene 161, 162:

²² Som forutsagt i Åpenbaringen 17: 7, 8 forsvant dette «dyrets bilde», den åttende verdensmakt, ned i uvirksomhetens avgrunn da den annen verdenskrig brøt ut. Dets største beskytter og talsmann, det britiske imperium, var ikke i stand til å holde det i live da det ble stilt overfor militær aggresjon fra nazistiske og fascistiske elementer, som var støttet av Katolsk aksjon.

²³ Dette avguderiske «bilde», som var gjenstand for internasjonal tilbedelse, ble imidlertid ikke avskrevet av dem som satte seg opp mot fyrstenes fyrste, Jehova, den store Teokrat. Søndag den 7. desember 1941 ble det amerikanske medlem av den sjuende verdensmakt tvunget inn i den annen verdenskrig sammen med det britiske medlem av den angloamerikanske verdensmakt. Legg nå merke til hva som skjedde med disse avguderiske tilbederne av en menneskelaget organisasjon for verdensfred og sikkerhet. De såkalte Akse-makter, nazistene, fascistene og de orientalske imperialister, gikk fortsatt aggressivt framover da en viktig begivenhet fant sted fredag den 2. januar 1942. Hvilken begivenhet var det? Ifølge en kronologisk oversikt over begivenheter i 1942 som ble offentliggjort i The Americana Annual, «forpliktet alle de 26 nasjoner som var i krig med Akse-maktene, i en ’erklæring av De forente nasjoner’, som ble undertegnet i Washington, seg til ikke å inngå en separat våpenhvile eller fredsavtale og til fullt ut å anvende sine militære eller økonomiske ressurser mot fienden». — Americana Annual for 1943, side 737.

Guds rike med Jesus Kristus ble opprettet i året 1914, og det hellige sted var senere på vei til å bli brakt i sin rette tilstand. Men i stedet for å akseptere Guds rike og Jehovas hellige sted, arbeidet nasjonene under andre verdenskrig for å opprette en forfalskning av Guds rike som lignet på Folkeforbundet. Dette var helt klart et opprør eller en overtredelse som var rettet mot Gud, som senere ville føre til ødeleggelse.

Men det er ikke hele saken. Dette opprøret eller overtredelsen fortsatte under og etter krigen. De 2 300 kvelder og morgener endte 8. eller 22. oktober 1944, og straks etter hver av disse datoer ble det foretatt handlinger for å gjenopplive avskyeligheten som forårsaker ødeleggelse, slik vi ser i sitatet fra Vakttårnet for 1. april 1972, side 162:

Den 9. oktober — De forente stater, Storbritannia, Sovjetunionen og China kunngjør den avgjørelse de traff ved Dumbarton Oaks-konferansen, om å anbefale opprettelsen av en internasjonal organisasjon for sikkerhet, som skal kalles «De forente nasjoner», og som skal bemyndiges «til å treffe tiltak ved hjelp av militære styrker i luften, til vanns og til lands som måtte være nødvendige for å bevare eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet».

Den 23. oktober — Fungerende utenriksminister Edward R. Stettinius jr. kunngjør den offisielle amerikanske anerkjennelse av den franske provisoriske regjering og hevet derved Frankrike opp til en høy stilling blant De forente nasjoner og banet veien for en rask gjenoppbygning: regjeringene for Sovjetunionen, Storbritannia og Canada kom med lignende kunngjøringer. — The Americana Annual for 1945, side 730.

Opprøret mot Jehova ved å stille opp vederstyggeligheten som ødelegger fortsatte både i løpet av de 2 300 kvelder og morgener og etterpå. At Daniel knytter dette opprøret til de 2 300 kvelder og morgener, støtter beregningen av denne tidsperioden.

HVA DET Å BRINGE DET HELLIGE STED I SIN RETTE TILSTAND INNEBAR FOR GUDS TJENERE

Å bringe helligdommen i sin rette tilstand ville bety noe spesielt for Jesu salvede etterfølgere, som var levende steiner i «det hellige sted», og for deres medarbeidere som så fram til å leve i det jordiske paradis. Fordi organisasjonen nå var blitt teokratisk, så måtte forholdet mellom lederne, som utnevnte tjenerne i menigheten, og de enkelte vitner bli slik som Gud ønsket. Forholdene i menighetene måtte vise at helligdommen var blitt brakt i sin rette tilstand.

FORHOLDET MELLOM LEDERNE OG MEDLEMMENE I DEN TEOKRATISKE ORGANISASJONEN

I en teokratisk organisasjon må det være ledere som legger alt til rette i samsvar med den store Teokrats, Jehova Guds vilje. Jeg skal nå se hvordan lederskapet ble definert på årsmøtet i oktober 1944 ved slutten av de 2 300 kvelder og morgener. Jeg skal gjøre dette ved å sammenligne forskjellige utgaver av vedtektene til Watchtower Bible and Tract Society of Pennsylvania:

CHARTER FRA 12. NOVEMBER 1884, OG DE ENDREDE VEDTEKTER AV 8. AUGUST 1896

PUNKT II:

Hensikten med at selskapet ble dannet er, å utbre bibelske sannheter på forskjellige språk ved hjelp av publisering av traktater, pamfletter, papirer og andre religiøse dokumenter, og ved å bruke alle lovlige midler som styret, som er lovlig dannet, vil vurdere å være å være formålstjenlig, for å fremme den nevnte hensikt.

DE ENDREDE OG OMFORMULERTE VEDTEKTER AV 2. OKTOBER 1944:

Selskapets hensikt er: Å handle som en tjener og lovlig verdensomfattende styrende sekretariat (governing agency) for den gruppen av kristne mennesker som er kjent som Jehovas vitner, for å forkynne evangeliet om Guds rike under Jesus Kristus for alle nasjoner, som et vitnesbyrd for den allemektige Gud JEHOVAs navn, ord og overherredømme;  å trykke og distribuere bibler og å utbre bibelske sannheter på forskjellige språk ved hjelp av trykking og distribuering av litteratur som inneholder informasjon og kommentarer som forklarer bibelske sannheter og profetier angående opprettelsen av Jehovas rike under Jesus Kristus; å gi myndighet til og utnevne representanter, tjenere, ansatte, lærere, instruktører, evangelister og misjonærer som kan gå ut til hele verden, offentlig og fra hus til hus…

PUNKT VII:

Selskapet ledes av styrets direktører, og majoriteten av disse skal utgjøre et quorum for transaksjoner og forretninger.

PUNKT VIII:

Direktørene skal bli valgt av medlemmene på årsmøtet og skal fortsette inntil en kvalifisert etterfølger er funnet.

DE ENDREDE OG OMFORMULERTE VEDTEKTER AV 8. APRIL 2003:

Som vedtektene viser, er Vakttårnets felles hensikt: Religiøse, pedagogiske og veldedige handlinger, og å handle som tjeneren og juridisk enhet for det religiøse samfunn som er kjent som Jehovas vitner.

Hensikten med The Watchtower Bible and Tract Society of Pennsylvania, som ble uttrykt i vedtektene av 1884 og 1896 var «å utbre bibelske sannheter på forskjellige språk». De endrede vedtektene av 2. oktober 1944 viste at i tillegg til å utbre bibelske sannheter, så var Selskapet en tjener og lovlig verdensomfattende styrende sekretariat (governing agency) for den gruppen av kristne mennesker som er kjent som Jehovas vitner, og Selskapet skulle utnevne tjenere, misjonærer, og forskjellige representanter.

Hvilken betydning ville dette ha for de enkelte vitner? Inntil 1938 ble tjenerne i menighetene valgt av menighetes medlemmer på en demokratisk måte. Men dette skapte ofte problemer, for menighetenes medlemmer tok ikke alltid i betraktning de åndelige kvalifikasjoner til dem som ble valgt. Den teokratiske fremgangsmåten finnes i Titus 1:5-9:

⁵ Av denne grunn lot jeg deg bli igjen på Kreta: at du skulle rette på de ting som var mangelfulle, og skulle utnevne eldste i by etter by, slik som jeg påla deg; ⁶ hvis det er noen som er fri for anklage,  én hustrus mann, som har troende barn som ikke er beskyldt for utsvevelser eller er uregjerlige. ⁷ For en tilsynsmann må som Guds forvalter være fri for anklage, ikke egenrådig, ikke tilbøyelig til vrede, ikke en fordrukken bråkmaker, ikke en som slår, ikke grisk etter uærlig vinning, ⁸ men gjestfri, en som elsker godhet, er sunn i sinnet, rettferdig, lojal, viser selvkontroll, ⁹ holder nøye fast ved det troverdige ord hva hans lærekunst angår, for at han både kan formane ved den lære som er sunn, og irettesette dem som sier imot.

Titus var en eldste med lang erfaring i den kristne tjeneste, og Paulus ba ham handle på en teokratisk måte og utnevne eldste i menighetene. De eldste skulle ikke bli valgt på en demokratisk måte ved en avstemning i menigheten. Men eldste skulle bli utnevnt av andre eldste på grunnlag av de åndelige kvalifikasjonene som Paulus nevnte.

Anvendt på vår tid, så skulle eldste, som var forbundet med Selskapet Vakttårnet utnevne eldste i menighetene, i samsvar med Selskapets vedtekter. For å anvende dette på hele verden var det eldste ved Selskapets avdelingskontorer i forskjellige land. Selskapets ledelse i USA utnevnte kretstilsynsmenn i forskjellige land (først kalt «områdetjenere») som skulle besøke omtrent 20 menigheter i deres område to ganger i året.

Kretstilsynsmennene vurderte de åndelige kvalifikasjonene til brødrene i menighetene, og de anbefalte hvilke brødre som skulle utnevnes til eldste og menighetstjenere. Disse ble utnevnt av et brev fra Selskapet Vakttårnet. Jeg ble utnevnt som kretstilsynsmann i 1965, og jeg fortsatte som kretstilsynsmann, områdetilsynsmann og lærer ved kurs for eldste inntil høsten 1975. På grunn av dette kjenner jeg organisasjonen fra innsiden.

 Menighetene var uavhengig av Selskapet Vakttårnet, og Selskapet hadde svært liten autoritet i menighetene — bestemte handlinger fra menighetene kunne ikke bli krevd av Selskapet. Det som bandt menighetene til den teokratiske organisasjonen, var medlemmenes lojalitet til Selskapet Vakttårnet — de hadde blitt vitner på grunn av forkynnelsen av representanter for Selskapet og den litteratur Selskapet utga.

Hvis medlemmene av menigheten hadde ønsket å løsrive menigheten fra Selskapet, hadde ikke Selskapet noen makt som kunne hindre dette. Kretstilsynsmennene var Selskapets forlengede arm, og det var et godt forhold mellom kretstilsynsmennene og menighetene. Vanligvis ville menighetens medlemmer se fram til besøket av kretstilsynsmannen, fordi han ville hjelpe menighetens medlemmer både praktisk og åndelig. Fordi kretstilsynsmennene var forbindelsesleddet mellom Selskapet og menighetene, og menighetene fulgte de råd kretstilsynsmannen ga, hadde Selskapet en psykologisk makt over menighetene

Den teokratiske situasjon som jeg har beskrevet, en teokratisk organisasjon med full kristen frihet, var direkte basert på Bibelen. Og den bidro til den gode åndelige tilstand blant alle vitnene. Denne situasjonen var et godt eksempel på at det hellige sted var brakt i sin rette tilstand.

ROLLEN TIL LEDERNE AV DEN TEOKRATISKE ORGANISASJON NÅR DET GJELDER UNDERVISNING  

Menighetens medlemmer hadde blitt vitner på grunn av den litteratur Selskapet utga og på grunn av forkynnelsen av representanter for Selskapet. Hva var det åndelige forhold mellom de enkelte vitner og lederne, og hvordan så lederne på sin egen stilling?

Når jeg stiller spørsmålet om forholdet mellom de enkelte vitner og lederne, gjelder dette spørsmålet forholdet mellom vitnene og Selskapet, for ledernes identitet var ikke kjent av vitnene. Bare navnet på to av lederne var kjent av mange vitner, nemlig N. H. Knorr og F. W. Franz, fordi disse to ofte var talere på internasjonale stevner. Men disse to holdt seg selv i bakgrunnen.

VITNENES SYN PÅ LEDERNE

Som jeg har nevnt, var medlemmene av menighetene blitt vitner på grunn av Selskapets virksomhet, så hvordan så de på lederne av Selskapet? Eller er enda viktigere spørsmål: Hvordan ville lederne at vitnene skulle se på dem? Artikkelen «La Gud bli bevist å være sanndru» i The Watchtower for 1. november 1946, sidene 330–332, viser kontrasten mellom den hierarkiske Katolske kirke og Jehovas vitners organisasjon, Her følger et langt sitat:

Derfor trenger ikke Guds ord et tillegg av tradisjoner, som er private fortolkninger av menn i religiøse organisasjoner. Og det er ikke på grunn av vår egen autoritet at vi sier at Bibelen er alt vi trenger uten slike tillegg…(2. Tim. 3:15–17, Douay)

Den splittende kraft mellom katolske og protestantiske tilhengere i kristenheten er de religiøse tradisjoner som de følger.

Hvordan er så dette? Hvordan er mangel på enhet på grunn av hver enkeltes fortolkning av De hellige skrifter overvunnet og unngått? Er det fordi vi er forent omkring en synlig menneskelig organisasjon eller omkring en synlig menneskelig leder? Svaret er Nei.

Derfor hevder ikke Jehovas vitner det samme som det religiøse hierarkiet hevder at deres religiøse organisasjon er; nemlig at den innehar et magisterium eller en lærestol, og derfor er: «den guddommelig utnevnte vokter og fortolker av Bibelen» og «dens ufeilbarlige lederrolle var overflødig hvis hver enkelt kunne fortolke Bibelen for seg selv.

 I stedet for å akseptere hierarkiets religiøse tradisjon, vil de som aksepterer Jehova Guds og Jesu Kristi høyere autoritet ta imot apostelens inspirerte og ufeilbarlige uttalelse til Timoteus angående kirken, som sier. «I må vite hvordan I skal oppføre dere selv i Guds hus, som er den levende Guds kirke, sannhetens støtte og grunnlag.» 1. Tim. 3:15, Douay.

Derfor må den levende Gud Jehovas Kirke være som en støtte som fremholder og viser til sannheten, som Jesus sa er Guds Ord. Hun [kirken] må være et tegn og et vitne for Guds sannhet. (Jes. 19:19, 20)

Hun, kirken må opprettholde og støtte sannheten i Hans Ord og ikke være et oppbevaringssted for menneskers religiøse tradisjoner. Hun er ikke læreren for Guds tjenere og vitner, men ser hen til Gud som Læreren ved Jesus Kristus. Som det er skrevet til gagn for henne: «Alle dine barn skal være lært av Jehova.» (Jes. 54:13 ASV; Joh. 6:45)…

Kirkens siste dager på jorden ved denne verdens ende faller innenfor den perioden i den menneskelige historie da Gud er bundet av sitt eget ord til å bevise at han er sannhet. Han gir beviser ved å oppfylle Bibelen og dens profetier, og derved vise den offisielle tolkning av Bibelen. Så avslører Guds ånd disse bibelske fortolkninger. Ved å akseptere en slik fortolkning beskytter den sanne kirke seg selv mot private, individuelle fortolkninger.

Den katolske Kirke hevder at den under ledelse av Paven er et magisterium eller en lærestol for medlemmene. Dette er ikke tilfellet med Jehovas vitner. Det blir utrykkelig sagt at vitnenes Kirke, som refererer til lederne «ikke er læreren for Guds tjenere og vitner». Dette var det synspunkt Jehovas vitners ledere hadde etter at det hellige sted var brakt i sin rette tilstand. Det betyr at dette må være den måten Gud ser på situasjonen.

INTERAKTIV LÆRING

Interaktiv læring er det motsatte av det som skjer i den katolske Kirke og i forskjellige andre religioner. Hver religion har læresetninger og dogmer som medlemmene av religionen må akseptere. Interaktiv læring innebærer at lærerne ikke tvinger sine studenter til å akseptere deres synspunkter. Men den som lærer, er selv en aktiv del av læringsprosessen. Dette betyr læreren viser eleven hvordan han eller hun kan studere de data som finnes og trekke balanserte konklusjoner på grunnlag av disse data.

Nathan H. Knorr ble president for Selskapet Vakttårnet i 1942 da J. F. Rutherford døde. Og han var en foregangsmann når det gjaldt interaktiv læring. I sin bok om sitt liv som en av Bibelstudentene og Jehovas vitner gjennom flere tiår, kommer A. H. Mamillan med en interessant observasjon av hvordan Knorr så på enheten i organisasjonen:

Har du lagt merke til at forskjellige religiøse ledere, som representerer de samme religiøse organisasjonene, lærer forskjellige ting om det samme emnet? Konferanser innenfor kirkesystemene forsøker å jevne ut disse motsetningene. Men allikevel fortsetter de. Knorr trodde at ikke bare skulle alle kristne være ordets tjenere, men alle skulle ha den samme enhetlige læren. Ville dette være mulig uten å gjøre dem til «papegøyer»? Knorr trodde at dette var mulig, og han traff tiltak for å få dette til… Noen brødre i organisasjonen var anerkjent som gode talere…Men Knorr ønsket at alle i organisasjonen skulle «alltid være rede til å forsvare dere overfor enhver som krever av dere en grunn for det håp som er i dere». (1. Peter 3:15)

Nå begynte et seriøst opplæringsprogram. I april 1943 ble spesielle skoler innført i alle menigheter av Jehovas vitner, og disse ble en del av menighetens program. Disse skolene var intensive kurs for offentlige talere. Alle menn i menigheten ble invitert til å delta. Dette var frivillig, men de fleste deltok. Hver uke ble det holdt en tale som drøftet offentlige foredrag, oppbygging av en disposisjon, grammatikk og beslektede emner. Og etter dette ble Bibelen selv drøftet fra forskjellige synspunkter. Så var det tre taler som elevene fremførte etter hverandre. De fikk tildelt forskjellige emner fra Bibelen, og de fikk veiledning i hvordan de kunne forbedre sin talekunst av ham som ledet skolen. Disse skolene, kaldt Den teokratiske tjenesteskolen, er fremdeles en viktig del av programmet i hver menighet. Og når nye kommer til menigheten, blir de oppmuntret til å delta på denne skolen.[1]

Da jeg ble et vitne i 1961, hadde jeg stor nytte av det programmet som var satt i gang av Knorr. Vakttårnets litteratur oppmuntret meg til å få en personlig forståelse av Bibelen. Gjennom denne litteraturen lærte jeg hvordan jeg skulle studere, og hvordan jeg skulle gå i dybden av alle bibelske emner. Jeg lærte hvor glederikt det var å oppdage nye sider ved bibelske emner, og hvordan jeg kunne komme nærmere Jehova ved å studere hans egenskaper og hans enestående hensikt med menneskene og jorden.

Jeg skal gi noen eksempler på oppmuntring til interaktiv læring som Vakttårnets litteratur ga:

Vakttårnet for 15. november 1951, side 347:

Ville det være klokt av et av Jehovas vitner å si at han tar imot hvert nummer av Vakttårnet som fra Herren og som sannhet selv før han åpner det? eller bør han si at det blir skaffet av den «tro og kloke slave», men at han vil prøve alt i det før han godtar det? — L. P., Montana.

Hvis den himmelske Far ikke ville gi en stein eller en orm eller en skorpion til et barn som ber ham om et brød eller en fisk eller et egg, og hvis Vakttårnet er en gave fra Jehova gjennom Kristus ved den «tro og kloke slave», skal vi da ta hvert nummer av Vakttårnet i hendene våre som om vi kunne bli truffet av en stein eller bitt av en orm eller stukket av en skorpion? (Matt. 7: 7—11; Luk. 11: 9—13) Skal vi ta imot hvert nummer som kommer til oss, med tvil og mistanke? I Berøa var de slik at de først «tok imot ordet med all godvilje», og deretter gransket de «daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11) Vi bør derfor ta imot Vakttårnet som et redskap som alltid legger vinn på å bringe oss sannheten, hvis de erfaringer vi tidligere har hatt med det, gir oss grunn til dette. Så bør vi med Bibelen prøve hva det sier, men slik de gjorde i Berøa, ikke med en stridbar innstilling. Det er det vi ønsker dere skal gjøre, så dere kan bli overbevist og tilegne dere disse tingene.

Vakttårnet for 15. juni 1952, sidene 177, 178:

¹² Nå kan noen spørre: Burde vi ta imot den mat som blir skaffet til veie gjennom den kloke slave, som om den kom fra Herren og er sann, eller burde vi vente med å godta den til vi har prøvd det for oss selv? Hvis vi har fått vår nåværende forståelse av Bibelen ved å ta til oss mat ved det bord som er dekket av slaven, hvis vi derved er blitt frigjort fra falske læresetninger og oppbygd i den rene og ubesmittede tilbedelse av Gud og derved har fått et håp om å bli med i den nye verden, da bør vi ha en viss tillit til det slaven skaffer til veie. Når vi har fått næring så vi kunne vokse fram til vår nåværende åndelige styrke og modenhet, blir vi da plutselig gløggere enn den som skaffet oss næringen, så vi kan forlate den opplysende veiledning fra den organisasjon som har tatt seg moderlig av oss? «Forlat ikke din mors lære.» (Ordspr. 6: 20—23) Og hvis den himmelske Far ikke ville gi en stein eller en orm eller en skorpion til et barn som ba ham om et brød eller en fisk eller et egg, skal vi da ta den åndelige mat han tilveiebringer gjennom slaven, i hendene våre som om vi kunne bli truffet av en stein eller bitt av en orm eller stukket av en skorpion? (Matt. 7: 7—11; Luk. 11: 9—13) Skal vi, hver gang det kommer noe nytt, motta det med tvil og mistanke? «Den som tviler, er lik en bølge på hav som drives og jages av vinden. Og ikke må et slikt menneske tenke at han vil få noe av Herren [Jehova, NW].» (Jak. 1: 6, 7, LB) Selv i Berøa var de slik at de først «tok imot ordet med all godvilje», og deretter gransket de «daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11 Dette var den første virkelige kontakt de i Berøa hadde med Paulus’ forkynnelse, men likevel tok de beredvillig imot den og studerte deretter for seg selv de ting i Skriften som støttet hans forkynnelse. Hvor mye mer beredvillig kan da ikke vi ta imot det slaven tilveiebringer! I motsetning til dem i Berøa har vi gjort mange erfaringer med de dyrebare ting slaven har tilveiebrakt. Når vi har fått disse matforsyninger, prøver vi for oss selv hvor bibelske de er for å tilegne oss budskapet, men i en saktmodig og tillitsfull ånd og ikke med en stridbar innstilling.

Vakttårnet for 15. November 1960, side 525:

⁹ Det som er Guds vilje for oss, er nedskrevet i Bibelen. Dessuten viste Jesus oss hvordan vi bør gjøre Guds vilje. Hvis vi skal kunne vite hva Guds vilje er, kan vi ikke la være å studere Guds Ord. Vi kan ikke få vite sannheten om Guds vilje i religiøse bøker som leder oss bort fra Guds eget skrevne Ord. Vi må gjøre som de troende i den makedoniske byen Berøa gjorde, da apostelen Paulus kom og talte til dem etter at han var blitt drevet ut av Tessalonika, hvor innbyggerne forkastet Bibelen: «Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem. Mange av disse kom da til troen.» (Ap. gj. 17: 11, 12)

Vakttårnet for 15. oktober 1964, side 459:

En bør også ta i betraktning det ansvar de kristne har, nemlig å dele de gode ting i Guds Ord med andre. Har du tilstrekkelig bibelkunnskap til å kunne gjøre det? Jesus Kristus la selv vekt på betydningen av å ha en slik kunnskap da han sa: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3, NW.

Er det ikke derfor tydelig at du må lese regelmessig i Bibelen for at du skal kunne bruke den på en effektiv måte? Det er fort gjort å glemme sannheter hvis de ikke blir repetert. Selv det at en regelmessig er til stede på religiøse møter, gjør det ikke mindre nødvendig å lese i Bibelen. Den kristne disippelen Lukas viste dette da han skrev angående de kristne i Berøa: «Men disse [innbyggerne i Berøa] var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem.» — Ap. gj. 17: 11.

Legg merke til at de kristne i Berøa «gransket daglig i skriftene», og det var noe de gjorde i tillegg til at de overvar religiøse møter. Dette er den handlemåte som Bibelen anbefaler. Men hvordan forholder det seg med dette i vår tid?

Vakttårnet for 1. desember 1965, side 531:

Har du noen gang prøvd å forsvare din tro ved å vise andre at den har støtte i Bibelen? Hvis noen spør deg om hvorfor du mener at den er riktig, kan du da slå opp i Bibelen, finne et passende skriftsted og si: «Dette er grunnlaget for min tro. Det er hva Bibelen lærer angående dette»? Husk at apostelen Peter sa: «Vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder.» — 1 Pet. 3: 15.

Bare det å ha en tro er ikke tilstrekkelig. Du må være beredt til å forsvare den. Dette krever at du studerer, stiller spørsmål og finner svar på dem i Guds sannhetsord, Bibelen. Apostelen Paulus kom med følgende oppfordring: «Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv!» Det er av stor betydning at du foretar en slik ransakelse og undersøker om din tro har Bibelens støtte. Det er bare på den måten du kan bli sikker på at du har den sanne tro. — 2 Kor. 13: 5.

Hvis din tro er den sanne tro, er den basert på Guds sannhetsord, Bibelen. Den kan bli forsvart ved hjelp av Bibelen. Derfor melder følgende spørsmål seg: Kan du forsvare din tro ved hjelp av Bibelen? Det er nødvendig at du er i stand til å gjøre det, for en av Jesu Kristi apostler, Simon Peter, skrev en gang: «Hellige Kristus som Herre i eders hjerter, og vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder.» (1 Pet. 3: 14, 15) Ja, sanne kristne bør være i stand til å bruke Bibelen, slik at de kan forsvare den tro som er så dyrebar for dem. Kan du det?

Vakttårnet for 15. Mai 1978, side 20:

²² Da noen tjenere som var blitt sendt av sted for å arrestere Jesus, kom tilbake uten Jesus fordi Jesu lære hadde gjort inntrykk på dem, benyttet fariseerne seg av autoritetstyranni. De sa: «Har også I latt eder dåre? Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne? Men denne hop som ikke kjenner loven, er forbannet.» Fariseerne gjorde ikke noe forsøk på å resonnere. De erklærte at de som var forstandige, forkastet Jesus, og at bare de dumme hørte på ham. — Joh. 7: 45—49.

²³ Når vi gir andre råd, bør vi resonnere med dem og bruke Bibelen og ikke forlange at de skal føye seg bare på grunn av den stilling vi måtte ha. (Fil. 4: 5, NW) Vi bør etterligne Paulus, som ikke benyttet sin stilling som apostel til å øve press på folk. Han roste i stedet dem som undersøkte at hans lære virkelig var basert på Bibelen. «De tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem. Mange av disse kom da til troen.» — Ap. gj. 17: 11, 12.

De to sitatene fra Vakttårnet for 1951 og 1952 uttrykker det syn vitnenes ledere hadde på denne tiden, og i løpet av mesteparten av det 20. århundre. Uttrykket «den tro og kloke slave» ble brukt om alle salvede vitner, både brødre og søstre. Fordi navnene på disse ikke var kjent, refererer uttrykket indirekte i Vakttårnets organisasjon og dets ledere.

Vi hadde det samme syn på lederne, hvis navn vi ikke kjente, som elever i grunnskolen har om sin lærer. Vi hadde lært sannheten gjennom Selskapet Vakttårnets litteratur, og vi samarbeidet med andre for å spre denne litteraturen og å lære andre om Guds rike. Vi hadde full tillit til det Vakttårnet publiserte. Men vi så ikke på Vakttårnet som en autoritet i tillegg til Bibelen.

Sitatene ovenfor viser hvordan Knorrs syn på interaktiv læring, at alle vitner skulle kjenne Bibelen og være i stand til å forsvare sin tro ved hjelp av Bibelen, gjennomsyret alle menighetene. Sitatet fra 1960 understreker viktigheten av å kjenne Bibelen, og sitatet fra 1964 oppmuntrer alle vitner til å prøve sin tro ved hjelp av Bibelen. Sitatet fra 1965 legger vekt på interaktiv læring. Vitnene må ikke bare lese Vakttårnet som grunnlag for deres tro. Men de må granske og stille spørsmål som kan bli besvart fra Bibelen. Sitatet fra 1978 advarer mot autoritetstyrrani.

Organisasjonens vekt på interaktiv læring varte fra andre verdenskrig og langt inn i 1990-årene. Den måten følgende bøker er skrevet på, inviterer leseren til interaktiv læring:  Ungdomstiden – benytt den på beste måte (1977), Forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud (1983), De unge spør – tilfredsstillende svar (1989). De to bøkene for ungdommer inviterer leserne til å legge planer for hvordan de skal bestå prøver på moralske spørsmål som oppstår. Boken Forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud er etter min oppfatning den beste boken for bibelstudium som Selskapet Vakttårnet har publisert.

SITUASJONER SOM IKKE ER NEVNT I BIBELEN OG VITNENES SAMVITTIGHET

Jeg har vist at organisasjonens ledere ikke så på seg selv om lærere for vitnene, på samme måte som Paven og det katolske presteskap så på seg selv om lærere for katolikkene. Jeg har også vist at lederne la vekt på interaktiv læring, noe som innebar at vitnene ikke måtte gi etter for autoritetstyrrani — å tro på noe bare på grunn av respekt for læreren. Hvert vitne skulle prøve sin egen tro og studere Bibelen grundig for å ha et godt grunnlag for sin tro.

Det hellige sted ble brakt i sin rette tilstand i året 1944, og dette førte til åndelige velsignelser og frihet for vitnene. Denne friheten inkluderte avgjørelser som den enkelte ville ta når det gjelder spørsmål som ikke var nevnt i Bibelen.

BRUKEN AV TOBAKK

Spørsmålet om å røyke og å bruke andre former for tobakk var viktig for mange som ønsket å bli tjenere for Jehova. Tobakk er ikke nevnt i Bibelen, og oppriktige mennesker som ønsket å leve etter Bibelen, stilte spørsmål til Selskapet Vakttårnet om dette. The Watchtower for 1942, sidene 205 og 206, skrev angående tobakk:

Bruken av tobakk er svært skitten. Uansett i hvilken form den blir brukt, forurenser den legemet og sløver sinnet. Det fører til at brukeren blir betraktet negativt av den han kommer i kontakt med, og fører til stor skade for brukeren og vanærer Gud og Kristus…Av disse grunner er det et krav til dem som representerer Selskapet som pionerforkynnere eller spesielle pionerforkynnere eller somtjenere i de forskjellige menigheter, at de avstår fra bruk av tobakk i enhver form…Men for å uttrykke det klart, så har Selskapet ingen makt eller autoritet eller ønske om å si at en person som ønsker å bruke tobakk, ikke skal gjøre det. Heller ikke kan Selskapet si: «Du får ikke lov til å avlegge et vitnesbyrd for Riket.

Dette er et svar som på en utmerket måte viser de sanne bibelske stillingene til lederne av Selskapet Vakttårnet. Fordi tobakk ikke er nevnt i Bibelen, har ikke Selskapet Vakttårnet autoritet til å kreve at vitnene ikke skulle bruke tobakk, for dette ville være det samme som å oppheve det enkelte vitnes kristne frihet. Men Selskapet hadde rett til å lage regler for dem som skulle være representanter for Selskapet.

SPØRSMÅL OM VERDSLIG ARBEID OG PERSONLIGE AKTIVITETER

Vakttårnet for 1. April 1952, side 111, viser at Selskapet Vakttårnet ikke vil blande seg inn i spørsmål om verdslig arbeid og personlige aktiviteter:

Hvilken stilling bør den kristne innta til arbeid i krigsindustrien, til å fungere som meddommer i en rettssak, til å selge julekort eller juletrær osv.? — Basert på mange innsendte spørsmål.

Selskapet Vakttårnet er organisert i den hensikt å forkynne det gode budskap om Riket over hele den bebodde jord, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og det oppmuntrer og hjelper alle til å kunne ta del i dette arbeidet ved å gi gratis veiledning med hensyn til de mest virkningsfulle måter å gå fram på. Når det gjelder andre former for virksomhet eller arbeid, har ikke Selskapet noen spesielle anvisninger å gi. Hvis vi skulle sette opp regler for alle tenkelige situasjoner som har med verdslig arbeid å gjøre, ville vi snart være i gang med å utarbeide et voluminøst, Talmud-aktig verk med vedtekter, i et forsøk på å skille nøyaktig mellom alle de omstendigheter som gjør et bestemt arbeid utilrådelig til en tid og på sin plass til en annen tid…

Det at Selskapet tier i slike saker, kan ikke tas som noe tegn på at det samtykker, og det kan heller ikke oppfattes som en fordømmelse det ikke ønsker å gi åpent uttrykk for. Det betyr bare at vi mener at den enkelte har ansvaret med å velge, og ikke vi. Det er den enkelte som må ha god samvittighet for det han foretar seg, ikke vi. Det er han som kjenner alle sakens omstendigheter, ikke vi…

La derfor enhver innse sitt eget ansvar og handle i overensstemmelse med sin egen samvittighet og ikke kritisere andre eller la seg kritisere av dem, når de forskjellige individers samvittighet gir rom for forskjellige avgjørelser av samme sak. Det er ikke meningen at vi skal «dømmes av en annens samvittighet». «Hvem er du som dømmer en annens tjener? For sin egen herre står eller faller han.» — Rom. 14: 4, LB; 1 Kor. 10: 29.

Dette er et utmerket svar, når vi tenker på at det hellige sted har blitt brakt i sin rette tilstand. Det viktige poeng her er at når det gjelder situasjoner som ikke er nevnt i Bibelen, kan ikke Jehovas vitners ledere gi noen veiledning til vitnene når det gjelder konkrete situasjoner. Det enkelte vitnes samvittighet må avgjøre ens valg, og andre har ingen rett til å kritisere disse valg.

Et interessant punkt her er at hvis lederne hadde gitt konkret veiledning i de nevnte spørsmål, ville det ha ført til et voluminøst, Talmud-aktig verk med vedtekter. Som jeg skal vise i del II av denne studien, er det akkurat dette som har skjedd i dag. Medlemmene av det styrende råd har laget 200+ Talmudlignende lover og regler som ikke er basert på Bibelen. Vitnene må følge disse lover og regler for at de ikke skal bli fjernet fra menigheten.

SPILL OM PENGER

The Watchtower for 1 februar 1954, side 94, drøftet pengespill, og vi leser:

Er pengespill et brudd på bibelske prinsipper? Er det galt for en kristen å ha arbeid i et spilleforetagende, slik som et lovlig lotteri eller firma som driver med gambling?

Pengespill appellerer til selviskhet og svekker den moralske sans, og frister mange til bedrageri og uærlighet…Kan kristne være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? En vil kanskje tenke at han kan gjøre det hvis han selv ikke deltar i pengespill eller tillater sine åndelige brødre å spille ved hans tjenester. En kan være i stand til å gjøre dette for sin samvittighet, mens en annens samvittighet ikke vil tillate det. Hver enkelt må treffe en avgjørelse om han kan gjøre dette med god samvittighet.

Det er klart å foretrekke å være adskilt fra den atmosfære som omgir slike aktiviteter, og en kristen kan kanskje i sin visdom gjøre en forandring på sitt arbeid. Det er et spørsmål som hver enkelt må avgjøre overfor seg selv på grunn av sin samvittighet. Selskapet Vakttårnet treffer ikke avgjørelser angående den enkeltes arbeid, slik som vi tidligere har uttrykt i The Watchtower for 15. september 1951, side 574. 

Dette er igjen et svar som er basert på kristen frihet. I forbindelse med forskjellige former for pengespill må den enkeltes samvittighet være avgjørende. Og på samme måte som vi ser i forrige sitat, så kan de enkeltes samvittighet gi forskjellige resultater. Det siste poenget er viktig: Selskapet Vakttårnet treffer ikke avgjørelser angående den enkeltes arbeid.

INGEN LEDER HAR RETT TIL Å OVERPRØVE ANDRES SAMVITTIGHET

I sitatene ovenfor har Selskapet Vakttårnet understreket at når det gjelder situasjoner som ikke er nevnt i Bibelen, så er det bare vitnene selv som kan treffe avgjørelser basert på deres samvittighet. Ingen har rett til å kritisere disse avgjørelser. Jeg har sitert svar som ble gitt av Selskapet Vakttårnet i 1942, 1952 og 1954. Det hellige sted fortsatte å være i sin rette tilstand, og som et resultat av dette fortsatte den kristne frihet å gjelde. Vi kan også se dette i artikkelen «Når en blir stilt overfor samvittighetsspørsmål» i Vakttårnet for 15. februar 1973, side 78:

Vanskelige avgjørelser

⁹ Det er således mange handlinger og framgangsmåter som Bibelen direkte godkjenner eller fordømmer. Mange, mange andre er åpenbart i harmoni med eller i strid med de bibelske prinsipper. Spesielt i de moderne, kompliserte samfunn som en etter hvert har fått mange steder på jorden, oppstår det imidlertid også situasjoner og forhold som krever at den enkelte treffer en personlig avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. I mange situasjoner er det graden som avgjør hvilket standpunkt vi skal ta. Forskjellen mellom en vennlig klapp og et ondskapsfullt slag ligger i graden av den kraft som blir benyttet. Forskjellen mellom alminnelig respekt — for eksempel overfor en hersker eller et nasjonalt symbol — og ærbødig tilbedelse er også et spørsmål om grad. Når vi står overfor ytterligheter, er det egentlig ikke noe problem å ta standpunkt. Det er når noe befinner seg i det vi kunne kalle ’det grå området’, ved grensen mellom det som helt tydelig er rett, og det som like tydelig er galt, at det blir vanskelig. Jo nærmere ’grensen’ tilfellet er, desto større betydning får den enkeltes samvittighet for avgjørelsen. Hva bør vi gjøre når vi står overfor slike situasjoner?

¹⁰ Jehova Gud venter at vi bruker vår intelligens, kunnskap, forstand og dømmekraft, og at vi samvittighetsfullt gjør det vår tro sier oss. Gud sier ikke at vi i slike tilfelle skal følge et annet menneskes samvittighet. Vi må hver for oss treffe en avgjørelse i samsvar med vår samvittighet, som er formet i samsvar med Guds Ord. Vi må også ta konsekvensene av våre avgjørelser; vi kan ikke vente at noen andre skal treffe avgjørelsene og bære dette ansvaret for oss.

¹¹ I slike situasjoner ville det derfor være galt å forsøke å få noen andre, for eksempel et eldsteråd eller den kristne menighets styrende råd, til å lage en regel eller treffe en avgjørelse som ’trekker opp grensen’. Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet. Gud har i sin visdom latt oss få vise hva vi er i «hjertets skjulte menneske», og de avgjørelser vi treffer i slike personlige spørsmål, kan vise dette. Det forekommer naturligvis at vi begår en feil uten å ha et urett motiv, men Gud, som ransaker våre hjerter, kan se dette.

Alle sitatene ovenfor har vist at Selskapet Vakttårnet levde opp til de ord som er uttrykt i Vakttåenet for 1. november 1946, at Selskapet Vakttårnet ikke var «den guddommelig utnevnte vokter og fortolker av Bibelen…læreren for Guds tjenere og vitner».

KRISTEN FRIHET FORBUNDET MED ELDSTEORDNINGEN

Ved enden av de 2 300 kvelder og morgener i oktober 1944 var det hellige sted blitt brakt i sin rette tilstand. Dette førte til en situasjon som ved første øyekast kunne se ut til å være selvmotsigende. På den ene siden ble nå tjenerne (de eldste) i menighetene utnevnt av andre eldste som var forbundet med Selskapet Vakttårnet og ikke ved et valg av alle menighetens medlemmer. Dette var i samsvar med utnevnelsen av de eldste i det første århundre evt.

På den andre siden regjerte ikke Selskapet Vakttårnet over vitnene, slik at Selskapet kunne diktere hva de de enkelte vitner skulle gjøre. Selskapet var ikke «den guddommelig utnevnte vokter og fortolker av Bibelen…læreren for Guds tjenere og vitner». Selskapet publiserte litteratur og sendte ut forkynnere. Men hvert enkelt vitne ble oppmuntret til å studere Bibelen og treffe deres egne avgjørelser basert på deres samvittighet. Det var slik som Vakttårnet for 1. april 1952, side 111, sa:

Når det gjelder andre former for virksomhet eller arbeid, har ikke Selskapet noen spesielle anvisninger å gi.

La derfor enhver innse sitt eget ansvar og handle i overensstemmelse med sin egen samvittighet og ikke kritisere andre eller la seg kritisere av dem, når de forskjellige individers samvittighet gir rom for forskjellige avgjørelser av samme sak.

I 1944 hadde organisasjonen blitt helt teokratisk. Men det førte ikke til noen undertrykkelse av de enkelte vitner. Tvert imot førte det til full kristen frihet. Situasjonen var lik den vi ser i de kristne menigheter i det første århundre evt., slik boken Kvalifisert til å være Ordets Tjenere (1955, 1959), side 348, sier:

Den første kristne menighet var avgjort organisert på en teokratisk måte . . . Selv om alle var brødre og befant seg på samme plan, og menigheten ikke var delt i presteskap og lekfolk, og selv om brødrene i det styrende organ, som alle hadde spesielle plikter å utføre, alle deltok i arbeidet, så var menigheten på ingen måte demokratisk styrt, heller ikke kommunistisk, og langt fra diktatorisk.

Etter at denne situasjonen med den teokratiske organisasjonen og kristen frihet hadde vart i neste 30 år, ble høydepunktet nådd. Dette skjedde i året 1972 da eldsteordningen ble innført.

OVERFØRING AV MAKT FRA SELSKAPET VAKTTÅRNET TIL ELDSTERÅDENE.

Jeg har understreket at Selskapet Vakttårnet på ingen måte undertrykte vitnene, for vitnene hadde full frihet til å treffe sine egne avgjørelser basert på sin samvittighet. Men uansett ga den teokratiske ordning, som ble innført i 1938, og som ble fullstendiggjort i 1944, Selskapet Vakttårnet det vi kan kalle en maktbase eller et maktgrunnlag — som innebar en viss makt over menighetene.

 Hver menighet var praktisk og juridisk uavhengig av Selskapet Vakttårnet. Men Selskapet hadde allikevel makt over menighetene gjennom kretstilsynsmennene, som hver besøkte omkring 20 menigheter to ganger i året. De var bindeleddene mellom Selskapet og menighetene. Jeg kan si dette fordi jeg ble utnevnt som kretstilsynsmann i 1965 og fortsatte i denne virksomhet inntil 1972 da jeg ble områdetilsynsmann.

Kretstilsynsmannens oppgave var å arbeide sammen med menighetens medlemmer i forkynnelsesarbeidet, han ville holde fire foredrag for menigheten, og han ville ha to møter med menighetstjeneren og hans assistenter. På møtene med tjenerne ville han drøfte menighetens arbeid, gi råd til tjenerne og hjelpe til med å løse problemer som de hadde. Han hadde også ansvaret for å avgjøre hvilke brødre som var kvalifisert til å være tjenere. Og han ville anbefale én eller flere brødre som tjenere, og disse ville formelt bli utnevnt av Selskapet Vakttårnet.

Det er helt klart at Selskapet hadde makt over menighetene gjennom kretstilsynsmannen. Han var Selskapets forlengede arm, og medlemmene av menigheten, inkludert tjenerne, ville arbeide hardt for å følge de råd han hadde gitt dem. I året 1972 kom det en stor forandring. I forbindelse med leksikonet Aid to Bible Understanding ble viktige ord i Bibelens originaltekst grundig studert. Og lederne innså at de måtte gjøre noen justeringer på de teokratiske fremgangsmåter som ble innført i 1938 og 1944.

I hver menighet var det en menighetstjener, som var menighetens leder, og andre tjenere. Denne gruppen samarbeidet i forskjellige situasjoner, men gruppen av tjenere ble betraktet som assistenter for menighetstjeneren. Disse kunne også bli sett på som eldste. Men dette ordet ble sjeldent brukt.

Paulus ga rettninglinjer for kvalifikasjonene til de eldste og menighetstjenerne i 1. Timoteus 3:1-13. Det var strengere krav til de eldste enn til menighetstjenerne. Jeg var en av dem som var med på å innføre eldsteordningen. I hver menighet brukte vi mange timer på å drøfte kvalifikasjonene til mennene i menigheten. Vi avgjorde i fellesskap hvilke brødre som var kvalifisert til eldste og til menighetstjenere. Vår anbefalingble sendt til Selskapet Vakttårnet som utnevnte disse. Resultatet ble dannelsen av et eldsteråd og en gruppe menighettjenere i hver menighet.

Jeg var kretstilsynsmann i 1971 da alle kretstilsynsmenn fikk et brev fra Selskapet hvor det sto at vi ikke lenger hadde det ansvaret som vi tidligere hadde hatt. Fra nå av ble vi sett på som reisende heltidstjenere. Vi skulle samarbeide med menigheten i forkynnelsen og holde taler til menigheten. Men vi hadde ikke lov til å gi råd til de eldste eller menighetstjenerne hvis ikke disse ba om råd.

Tidligere hadde kretstilsynsmannen bestemt hvem som skulle bli anbefalt til å tjene som menighetens tjenere. Nå var dette ikke lenger hans ansvar, men det var eldsterådene som skulle anbefale nye eldste og tjenere, uten av kretstilsysmannen hadde noe rolle i dette.

Ved å fjerne all makt som kretstilsynsmennene hadde over menighetene tok Selskapet Vakttårnet vekk den makt de hadde over menighetene. Eldsterådet i hver menighet hadde nå all makt over menigheten, og de var helt uavhengig av Selskapet Vakttårnet.

Å gjøre menighetene uavhengig av Selskapet Vakttårnet var en gjennomtenkt avgjørelse av Selskapets ledere, fordi de ønsket å følge det samme mønster som var i menighetene idet første århundre evt. Eldsterådene i hver menighet ble oppmuntret av Selskapet til å finne  nye veier å forkynne det gode budskap om riket på. De ble oppmuntret til å lage sine egne disposisjoner for offentlige foredrag som kunne fange interesse i deres distrikt, og de ble oppmuntret til å holde foredrag andre steder enn i Rikets sal. Eldsterådet skulle treffe avgjørelser på vegne av menigheten. Men når det gjaldt å bruke menighetens penger, leie eller bygge en ny Rikets sal, på hvilke tider møtene skulle holdes etc., så skulle eldsterådet lage en resolusjon som menighetens medlemmer skulle stemme over.

Den teokratiske ordning ble innført i 1938, og det hellige sted ble brakt i sin rette tilstand i 1944. Dette resulterte i en situasjon av åndelig velstand med frihet for menighetenes medlemmer. Denne frihet nådde sitt høydepunkt i 1972 når menighetene ble uavhengige av Selskapet Vakttårnet og eldsterådene fikk all makt over menighetene.

Men denne fortreffelige åndelige velstand, som var lik den som eksisterte i menighetene idet første århundre evt., skulle ikke bli varig. I året 1976 begynte medlemmene av det styrende råd, som var blitt dannet i 1971, å trekke inn en liten del av eldsterådenes makt og gi den til seg selv. Dette skal drøftes nærmere i del II av denne studien.

Fordi det hellige sted ble brakt i sin rette tilstand i oktober 1944, så må alt det som skjedde i menighetene mellom 1944 og 1972, slik jeg har beskrevet det, være hvordan Jehova ønsket at hans organisasjon skulle være.

[1]. A. H. Macmillan, Faith on the March (1956), sidene 169, 170.