Det er viktig å ha i tankene at de eksklusjonsgrunnene som Paulus nevner i 1. Korinter kapittel 5 og 6 er uttrykt som substantiver og ikke som verb. Verb viser hva mennesker gjør, mens substantiver viser hva mennesker er. Dette betyr at kristne ikke skal bli ekskludert på grunn av deres handlinger, men på grunn av deres personlighet.
Å være en eidōlolatrēs (avgudsdyrker) betyr at en person har truffet en avgjørelse om å tilbe avguder og at han fortsetter å gjøre dette. Alle andre definisjoner av en eidōlolatrēs er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ingen støtte i Bibelen. De er en del av de Talmud-lignende regler som det styrende råd har innført.
Paulus drøfter eksklusjonsgrunner i 1. Korinter 6:9, 10:
9 Hva? Vet dere ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Bli ikke villedet. Verken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, 10 eller tyver eller griske eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike.
Vi merker oss at eksklusjonsgrunnene er uttrykt som substantiver og ikke som verb. Verb viser hva personene gjør, mens substantiver viser hva personene er. Alle eksklusjonsgrunnene er agent-substantiver (nomen agentis), og Det norske akademis ordbok definerer agent-substantiver som: «substantiv som er avledet av et verb, og som betegner den personen som utfører verbalhandlingen
Noen nomen agentis er: «skaper», veileder, danser, spiller, forkynner, svindler og lærer. Greske nomen agentis er alieus («fisker»), som kommer fra verbet alieuō («å fiske») og hiereus («prest») som kommer fra verbet hierateuō («å tjene som prest»).
For å illustrere bruken av nomen agentis som eksklusjonsgrunner, henviser jeg til pornē, som er hunkjønnsformen til pornos. Greske leksika viser at pornē refererer til en prostituert. På lignende måte er ikke en pornos en mann som har hatt ulovlig seksuelt samleie én gang, to ganger eller fem ganger. Men en pornos er en mann hvis liv er sentrert rundt ulovlige seksuelle samleier, en mann som er gjennomsyret av disse handlingene.
En kleptēs er ikke en person som har stjålet noe én gang, to ganger eller fem ganger. Men Johannes 12:6 viser at Judas var en tyv, fordi «han pleide å ta de pengene som ble lagt i den (pengekassen)». En methysos er ikke en som har vært beruset én gang, to ganger eller fem ganger, men det refererer til en som praktiserer drukkenskap, til en dranker.
Det ordet som jeg fokuserer på i denne studien, er eidōlolatrēs («avgudsdyrker»)
Under «Frafall» i Eldsteboken «Vær hyrder for Guds hjord» 12.39 (7) sies det om «Avgudsdyrkelse»:
Avgudsdyrkelse: (1. Kor 6:9, 10; 10:14) Avgudsdyrkelse innbefatter bruk av religiøse gjenstander, deriblant bilder, i falsk tilbedelse.
Disse ordene er en avsporing, og jeg siterer tre skriftsteder som viser at avgudsdyrkelse er tilbedelse av avguder og ikke andre ting: 1. Tessaloniker 1:9 (over), Apostlenes gjerninger 15:29 (i midten) og 1. Johannes 5:21 (under):
10 For de fortsetter selv å fortelle om den måten vi først kom inn blant dere på, og hvordan dere vendte dere til Gud fra DERES avguder for å tjene som slaver for en levende og sann Gud.
29 at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!»
21 Små barn, vokt dere for avguder.
Første Tessaloniker 1:9 viser at kristne tidligere tilba avguder. Men de hadde sluttet med dette. En måte å tilbe avguder på var å delta i ofringene til avgudene, slik Apostlenes gjerninger 15:29 viser. Hva slags offre dette var, blir ikke nevnt. Men det kunne være kjøtt eller hva som helst annet som ble ofret. I det første århundre var det avguder over alt, så det var lett å falle tilbake til gamle vaner. Derfor oppmuntrer Johannes de kristne til å være oppmerksomme på denne muligheten. Fokus er på konkrete avguder og ofringer til disse og ikke på andre handlinger.
En person kan bare bli klassifisert som en eidōlolatrēs hvis han har bestemt seg for å tilbe avguder og når hans liv er sentrert rundt denne tilbedelsen.
Men medlemmene av det styrende råd har funnet opp mange lover og regler, og de eldste har blitt opplært til å se etter det minste avvik fra disse lovene. Derfor kan det være situasjoner hvor de eldste i strid med bibelsk veiledning beskylder et vitne for falsk religiøs tilbedelse eller avgudsdyrkelse.
DEN KRISTNE SAMVITTIGHET OG AVGUDSOFFER
Jeg har lagt vekt på at en kristen bare kan sies å være en eidōlolatrēs hvis han har bestemt seg for å tilbe avguder og ofre til avguder og han fortsetter å gjøre dette. Alle andre definisjoner er i strid med De hellige skrifter. Men medlemmene av det styrende råd har i mange tilfeller overprøvd vitnenes samvittighet, og det er også tilfellet i forbindelse med avgudsoffer.
SJENERØSITET OG KJÆRLIGHET I STEDET FOR Å HOLDE PÅ SIN RETT
Jeg sitererordene til Paulus I Romerne 14:1-21, hvor vi ser at det er en forskjell mellom kristne rettigheter og sjenerøsitet og kjærlighet.
1 Ta imot den som har svakheter i sin tro, men ikke for å treffe avgjørelser angående indre tvilsspørsmål. 2 Én har tro til å spise alt, men den som er svak, spiser grønnsaker. 3 Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke spiser, og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser, for Gud har tatt imot ham. 4 Hvem er du som dømmer en annens hustjener? For sin egen herre står eller faller han. Ja, han skal bli holdt stående, for Jehova kan holde ham stående.
5 Én bedømmer én dag som hevet over en annen; en annen bedømmer én dag som alle andre dager; la hver enkelt være fullstendig overbevist i sitt eget sinn. 6 Den som gir akt på dagen, gir akt på den for Jehova. Og den som spiser, spiser for Jehova, for han takker Gud; og den som ikke spiser, spiser ikke for Jehova, og likevel takker han Gud. 7 Ingen av oss lever jo bare for seg selv, og ingen dør bare for seg selv; 8 for om vi lever, lever vi for Jehova, og også om vi dør, dør vi for Jehova. Derfor, om vi lever, og også om vi dør, hører vi Jehova til. 9 For i denne hensikt døde Kristus og ble levende igjen, for at han skulle bli Herre over både de døde og de levende.
10 Men hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor ser du også ned på din bror? Vi skal jo alle stå for Guds dommersete; 11 for det står skrevet: «’Så sant jeg lever,’ sier Jehova, ’for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal åpent anerkjenne Gud.’» 12 Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv overfor Gud.
13 La oss derfor ikke lenger dømme hverandre, men la heller dette være DERES beslutning: at dere ikke skal legge en snublestein foran en bror, eller noe som kan få ham til å falle. 14 Jeg vet og er i Herren Jesus overbevist om at ikke noe er besmittet i seg selv; bare når noen regner noe for å være besmittet, er det besmittet for ham. 15 For hvis din bror blir bedrøvet på grunn av din mat, vandrer du ikke lenger i samsvar med kjærlighet. Bring ikke med din mat ødeleggelse over den som Kristus døde for. 16 La derfor ikke det gode dere gjør, bli omtalt på en måte som er til skade for dere. 17 For Guds rike betyr ikke spising og drikking, men rettferdighet og fred og glede med hellig ånd. 18 For den som hva dette angår, tjener som en slave for Kristus, er antagelig for Gud og blir godkjent av mennesker.
19 Så la oss da jage etter de ting som tjener til fred, og de ting som er til innbyrdes oppbyggelse. 20 Slutt med å rive ned Guds verk bare på grunn av mat. Alt er riktignok rent, men det er skadelig for den som spiser når det gir anledning til snubling. 21 Det er godt ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som får din bror til å snuble.
Saken her er ikke avgudsoffer, men mat generelt sett. Noen kristne ville ikke spise bestemte former for mat, mens andre ikke hadde innvendinger mot denne maten. Paulus sier i vers 14 at «ikke noe er besmittet i seg selv». Men hvis noen ser på bestemt mat som besmittet, så er den besmittet for ham.
Et viktig punkt er at hvis en bror ikke vil spise en bestemt form for mat, så har han rett til dette. Og ingen har rett til å dømme en bror om han spiser en bestemt mat eller ikke spiser denne maten (versene 4 og 6).
Etter at Paulus har vist at hver bror har rett til å treffe sine egne avgjørelser uten å bli dømt av andre, så vender han oppmerksomheten mot sjenerøsitet og kjærlighet. Selv om en bror har rett til å følge en bestemt kurs, kan han unnlate å bruke sin rett for «de ting som tjener til fred, og de ting som er til innbyrdes oppbyggelse» (vers 21).
Så viser Paulus hvor langt sjenerøsiteten og kjærligheten bør strekke seg, slik vi ser i slutten av vers 21: «Det er godt ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som får din bror til å snuble.» Ikke bare skulle en bror unnlate å bruke sin rett for å bidra til et godt for brorskapet, men hvis det å bruke retten kunne føre til at en bror snublet, så skulle han også unnlate å bruke denne retten.
Jeg er trist når jeg må si at medlemmene av det styrende råd har grovt forsyndet seg mot det Paulus skriver. I tillegg til de 11 eksklusjonsgrunnene som er nevnt i Bibelen, har de funnet opp 37 andre eksklusjonsgrunner som ikke har støtte i Bibelen. De har også forbundet flere forskjellige handlinger med hver av eksklusjonsgrunnene. Derfor kan vi konstatere at:
Antallet eksklusjonsgrunner som medlemmene av det styrende råd har funnet opp i strid med Bibelen, teller over ett hundre.
Dette betyr at i strid med Paulus’ ord har medlemmene av det styrende råd overprøvd og satt til side de enkelte vitners samvittighet. I situasjoner hvor de enkelte vitner har rett til å treffe sine egne avgjørelser, har medlemmene av dets styrende råd truffet avgjørelser over hodene på de enkelte vitner. Og de dømmer alle vitner som ikke følger deres avgjørelser, noe som ofte fører til eksklusjon.
Også i spørsmål om avgudsdyrkelse og ofring til avguder har de enkelte vitner rett til å treffe sine egne avgjørelser i strid med avgjørelsene til medlemmene av det styrende råd.
SJENERØSITET OG KJÆRLIGHET I FORBINDELSE MED OFRING TIL AVGUDER
På møtet av apostlene og de eldste i Jerusalem i år 49 evt., ble avgjørelsene om at kristne skulle avholde seg fra avgudsoffer, blod, det som var kvalt og ulovlige seksuelle samleier truffet ved hjelp av hellig ånd. Flere år senere ser vi at disse påbudene sto ved makt, slik Apostlenes gjerninger 21:25 viser:
25 Når det gjelder de troende fra nasjonene, så har vi sendt bud, idet vi har truffet den avgjørelse at de skal holde seg borte både fra det som er ofret til avguder, og fra blod og det som er kvalt, og fra utukt.»
I året 55, seks år etter møtet i Jerusalem i 49 evt. skrev Paulus sitt første brev til korinterne. I dette brevet drøfter han avgudsoffer, og han viser at dette forbudet sto ved makt, slik vi ser i 10:14:
14 Derfor, mine elskede, flykt fra avgudsdyrkelse.
Det var mange helligdommer i Korint. Asklepion var et tempel for tilbedelse av gudene, foruten et sted for helbredelse av sykdommer. Det inneholdt spiserom, rom for bading og soverom, dessuten flere andre ting. Andre helligdommer var templet for Demeter og Kore og templet for Afrodite, som var kjærligheten, skjønnhetens og nytelsens gudinne. Artikkelen «Why not idol meat?» («Hvorfor ikke avgudsofferkjøtt?» skrevet av Ben Whiterington III sier:
I en romersk by lik Korint kunne innbyggerne bli invitert til templet for å spise kjøtt av ofre til ære for en bestemt gud hvis høytid ble feiret. Men dette var ikke vanlig. Og selv ved denne anledning var det de rike som nøt godt av den offentlige utdelingen av mat.
En annen uvanlig anledning var å spise sammen med en embedsmann, eller å delta i et måltid fordi en tilhørte en forening av arbeidere eller av dem som foresto begravelser. Da ville en spise middag på et templetsområde og få mat som var en del av ofrene i templet.
I Asklepion i Korint var det i stedet for ett stort spiserom, tre rom med sju sofaer i hvert rom, noe som var et uttrykk for en intim atmosfære med tanke på samtaler, noe som var en viktig del av disse måltidene. Lignende rom med sofaer har man også funnet i templet for Demeter og Kore, som ligger i den nedre skråning for Akro-Korint (fjellet som reiser seg over Korint). Men det er uenighet om dette refererer til den romerske perioden eller til en tidligere periode.
Både romerske og greske kilder viser at de offentlige restaurantene fra denne tiden lå i de forskjellige tempelområdene. Vi har til og med en invitasjon på et gresk papyrusdokument: «Chaeremon ber deg komme til middag ved våre Herre Serapis’ bord på Serapeum i morgen, den 15., klokken 9.» Og: «Apollonius ber deg komme til vår Herre Serapis’ bord i anledning hans brødres kommende tidsalder i templet til Thoeris.» Det utgjorde et dilemma for jødene og noen av de første kristne å spise middag på området til et hedensk tempel.[1]
I templene ble dyr ofret til gudene, og de som tilba gudene, spiste deler av kjøttet til dyrene som var ofret. Men store deler av dyrenes kjøtt ble ikke spist, og dette ble servert på restaurantene i templene eller ble solgt på markedet neste dag. Det kjøttet som ble servert i restaurantene eller solgt på markedet var ikke ofre til gudene, selv om dyrene som det kom fra, hadde vært ofre. Så spørsmålet oppsto om kristne kunne spise dette kjøttet som opprinnelig kom fra dyr som hadde vært ofret til avgudene. Paulus avgjorde dette spørsmålet, slik vi ser i 1. Korinter 10:24-27:
24 La enhver fortsette å søke, ikke sitt eget beste, men den andres. 25 Fortsett å spise alt som blir solgt på et kjøttorg, uten å stille spørsmål for DERES samvittighets skyld; 26 for «jorden og det som fyller den, hører Jehova til». 27 Hvis noen av de ikke-troende innbyr dere og dere vil gå, spis da alt som blir satt fram for dere, uten å stille spørsmål for DERES samvittighets skyld.
Det var ikke noe galt med det kjøttet som var ofret til avguder. Det som var galt for kristne, var å delta i seremonien når kjøttet ble ofret til avguden. Derfor er det Paulus sier, logisk. Men han la til noe som var viktig i vers 28:
28 Men hvis noen skulle si til dere: «Dette er noe som har vært frambåret som offer», så spis ikke, for hans skyld som fortalte det, og for samvittighetens skyld.
Disse ordene understreker det samme poenget som vi finner i Romerne kapittel 14, nemlig sjenerøsitet og kjærlighet fremfor rettigheter. Paulus viser at kristne hadde rett til å spise kjøtt. Men samvittigheten til ham som sa «dette er noe som har vært frembåret som offer», fikk ham til å tro at når dyret hadde vært ofret til avguden, så var også det kjøttet som var blitt til overs, avgudsoffer. I 1. Korinter 8:7-11 drøfter Paulus denne situasjonen:
7 Denne kunnskap finnes imidlertid ikke hos alle; men noen, som inntil nå har vært vant til avguden, spiser maten som noe som er ofret til en avgud, og deres samvittighet, som er svak, blir besmittet. 8 Men mat vil ikke anbefale oss for Gud; hvis vi ikke spiser, står vi ikke tilbake, og hvis vi spiser, har vi ikke noe å rose oss av. 9 Men se stadig til at denne rett som dere har, ikke på en eller annen måte blir en snublestein for dem som er svake. 10 For hvis noen skulle se deg, som har kunnskap, ligge til bords i et avgudstempel, vil ikke da samvittigheten hos den som er svak, bli bygd opp til å spise mat som har vært ofret til avguder? 11 Ved din kunnskap blir i virkeligheten den som er svak, ødelagt — din bror, som Kristus døde for. 12 Men når dere på den måten synder mot DERES brødre og sårer deres samvittighet, som er svak, synder dere mot Kristus. 13 Derfor, hvis mat får min bror til å snuble, vil jeg aldri noensinne mer spise kjøtt, for at jeg ikke skal få min bror til å snuble.
Paulus sier at hvis en bror med en svak samvittighet reagerer negativt på en bror som spiser kjøtt i en restaurant i et tempel eller hjemme hos noen, så bør ikke den kristne holde på sin rett til å spise kjøttet. Han sier i vers 13: «Derfor, hvis mat får min bror til å snuble, vil jeg aldri noensinne mer spise kjøtt, for at jeg ikke skal få min bror til å snuble.»
Det er viktig at vi ikke misforstår ordene i vers 10: «For hvis noen skulle se deg, som har kunnskap, ligge til bords i et avgudstempel». Dette betyr ikke at kristne deltok i ofring til en avgud, og han i forbindelse med dette spiste et måltid i templet. Men det refererer til en som spiser et måltid i en restaurant som ligger i et tempelområde. Dette er en rett som kristne hadde. Men de skulle avholde seg fra denne retten hvis det kunne føre til at en bror snublet.
Dette poenget er viktig i forbindelse med prosedyrer som er funnet opp av medlemmene av det styrende råd i når det gjelder eksklusjon. Det viser at det er mulig for kristne å oppfatte etiske spørsmål forskjellig, uten at personer som ikke er enig med medlemmene av det styrende råd, skulle bli ekskludert for dette. Og det viser at medlemmene av det styrende råd ikke har noen rett til å overprøve og sette til side de enkelte kristnes samvittighet.
I rammen som følger, finner vi hovedkonklusjonen i denne studien:
| Å være en eidōlolatrēs (avgudsdyrker) betyr at en person har truffet en avgjørelse om å tilbe avguder og at han fortsetter å gjøre dette. Alle andre definisjoner av en eidōlolatrēs er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ingen støtte i Bibelen. De er en del av de Talmud-lignende regler som det styrende råd har innført. |
Drøftelsen ovenfor viser at kristne kan ha forskjellige synspunkter når det gjelder etiske spørsmål. Og ordene til Paulus om dette, som jeg allerede har drøftet, viser at retten til å ha forskjellige synspunkter, må bli akseptert av alle, inkludert medlemmene av det styrende råd. Jeg skal nå drøfte tre situasjoner hvor medlemmene av det styrende råd setter til side de enkelte vitners samvittighet.
[1]. https://library.biblicalarchaeology.org/article/why-not-idol-meat/. Whiterington referer til:
N. Bookides and J. E. Fischer, “The Sanctuary of Demeter and Kore on Acro-Corinth,” Hesperia41 (1972), pp. 283–331; N. Bookides and R. S. Stroud, Demeter and Persephone in Ancient Corinth(Princeton: ASCSA, 1987); C. Roebuck, Corinth XIV: The Asklepion and Lerna (Princeton: American School of Classical Studies at Athens [ASCSA], 1951); M. Lang, Cure and Cult in Ancient Corinth: A Guide to the Asklepion (Princeton: ASCSA, 1977).
ER JULETREET EN AVGUD?
Eldsteboken 12:39 (7) sier: «Avgudsdyrkelse innbefatter bruk av religiøse gjenstander, deriblant bilder, i falsk tilbedelse». The Watchtower for 15. mai, 1972, side 295, hadde artikkelen “Ornamental or Idolatrous Representations — Which? («Dekorative eller avguderiske bilder — Hva er riktig?») Jeg siterer fra artikkelen:
Hva er det så som gjør et bilde til en avgud? Er en statue, et bilde eller lignende en avgud fordi den skapning eller den ting som fremstilles en gang var gjenstand for tilbedelse? Kan noe være en avgud i én del av verden, men bare tjener i en ornamental eller dekorativ hensikt i andre deler av verden?…De hellige skrifter gjør det klart at ikke alle bilder, statuer og lignende ting er avguder. Hvorvidt et objekt er en avgud, avhenger først og fremst av hvordan det blir sett på.
Og det faktum at forskjellige skapninger, planter og himmellegemer — alle som er deler av Guds skaperverk — har blitt, og fremdeles blir tilbedt, vil ikke i seg selv gjøre at de ikke kan bli brukt i som utsmykninger eller dekorative objekter. Mange ting som på et tidspunkt i fortiden ble tilbedt, har mistet sin betydning som avguder, og disse kan generelt bli oppfattet som dekorasjoner.
Men kristne må være nøye med å ikke begynne å oppfatte et objekt som noe mer enn det virkelig er.
Dette er en artikkel med balanserte konklusjoner:
- Hvorvidt et objekt skal oppfattes som en avgud, beror først og fremst på hvordan det blir sett på.
- Noe som oppfattes som en avgud i én del av verden, kan oppfattes som dekor i en annen del av verden.
Det er helt klart at de fleste bilder og statuer i hjemmene til familier i den vestlige verden ikke er avguder, men tjener en dekorativ hensikt. Men det er annerledes i mange land i Asia hvor figurer og bilder blir tilbedt, og i religioner hvor helgener spiller en rolle i tilbedelsen av Gud.
På bakgrunn av artikkelen i The Watchtower for 15. mai 1972 vil jeg spørre: «Er juletreet en avgud?» De fleste Jehovas vitner vil nok svare ja. Men la oss se på noen detaljer.
De gamle egyptere feiret vintersolverv ved å fylle sine hjem med grønne palmegreiner til ære for guden Ra. Romerne feiret Saturnalia ved vintersolverv, og de dekorerte sine hjem med eviggrønne greiner. Opprinnelsen til den nåværende julefeiringen finner vi i Tyskland i det 16. århundre, når man pyntet sine hjem med greiner fra grantrær. Men den virkelige innføringen av julefeiringen tilskrives dronning Victoria av England, som i 1846 ble avbildet sammen med sin mann Albert og deres barn rundt et juletre.[1]
I dag blir jul feiret over hele verden, både i kristne og ikke-kristne land. Et eksempel på det siste er Japan.
Jul har bare blitt feiret i Japan i noen få tiår. Fremdeles oppfattes julen som en ikke-religiøs høytid eller feiring, siden det ikke er mange kristne i Japan. Nå er det mange skikker som kom til Japan fra USA, slik som å sende julekort og å gi gaver, noe som er populært.
I Japan er julen kjent som en tid hvor man sprer glede og ikke som en religiøs høytid. Julaften blir ofte feiret mer enn første juledag. Da er familiene sammen, og de utveksler gaver. På mange måter ligner julefeiringen på Valentinsdagen i Storbritannia og USA. Unge mennesker liker å gå turer og se på julelysene og ha et romantisk måltid på en restaurant — å bestille et bord på julaften kan være vanskelig, siden dette er så populært.[2]
Hva finner vi hvis vi anvender konklusjonene fra Vakttårnet på dette sitatet? Mange mennesker i Norge og i Japan ser ikke på juletreet som et religiøst symbol. Deres syn er at treet er forbundet med julehøytiden når familier kommer sammen og har det hyggelig. Hvorvidt en ting er en avgud eller ikke «avhenger først og fremst av hvordan den blir sett på» ifølge artikkelen. Og fordi juletreet ikke blir sett på som en avgud av mange mennesker i forskjellige land, kan vi ikke. uten videre si at det er en avgud.
Artikkelen viser at en statue eller et bilde kan være en avgud i én del av verden, men ikke i en annen del. Dette kan også anvendes innenfor ett land. Noen mennesker i Norge ser på treet som et religiøst symbol. Når en familie for eksempel går rundt juletreet og synger sanger til treets pris, slik som «Du grønne glitrende tre God dag!», da blir treet behandlet som en avgud.[3]
I The Watchtower for 15. September 1951 ble spørsmålet stilt om kristne kunne selge juletrær, julekort og julegaver. Svaret var at ethvert vitne måtte treffe sin avgjørelse på grunn av sin samvittighet. Lederne for Jehovas vitner ville ikke gi noe råd angående hva slags arbeid som var antagelig for kristne og hva som ikke var det.
Det har vært mange artikler i Vakttårnets litteratur som har vist de dårlige sidene ved mange av julens skikker. Det har også vært artikler som har fremstilt juletreet som en avgud, og artikler som har gitt råd til kristne kvinner med ikke-kristne menn angående samvær med familien i juleselskaper hvor det er juletrær.
Det er ingen virkelig grunn til å hevde at juletreet er en avgud. Noen behandler det som en avgud, mens for andre er det bare et symbol på glede. Men hvis andre kristne hadde hørt at en kristen familie hadde et juletre eller deltok i et juleselskap med et juletre, ville nok dette skape reaksjoner. Derfor vil de råd som Paulus har gitt, innebære å vise sjenerøsitet og kjærlighet i stedet for å holde på sin rett når det gjelder noe som kan vekke anstøt.
[1]. https://www.zmescience.com/science/history-science/origin-christmas-tree-pagan/.
[2]. https://www.whychristmas.com/cultures/japan.shtml.
[3]. https://www.hymnsandcarolsofchristmas.com/Hymns_and_Carols/thou_green_and_glittering_tree.htm.
FLAGGHILSEN SOM EN EKSKLUSJONSGRUNN
De fleste mennesker i alle nasjoner har ingen innvendig mot å hilse flagget til deres fedreland. Men Jehovas vitner ser det annerledes.
GRUNNENE SOM ER OPPGITT, FOR AT VITNENE IKKE SKAL HILSE FLAGGET
Hvorfor hilser ikke Jehovas vitner flagget? I deres litteratur blir to grunner oppgitt:
- Å hilse flagget er en tilbedelseshandling, og er det samme som avgudsdyrkelse.
- Å hilse flagget er det samme som å sverge troskap mot en jordisk myndighet.
Våkn opp! for 22 oktober, 1987, side 26, sier:
Jehovas vitner har alltid vært lovlydige borgere, og når de nekter å hilse flagget i noe land, skyldes det ikke mangel på respekt. De er av den oppfatning at de framfor alt skylder å vise pliktfølelse og troskap overfor sin Gud og Skaper, Jehova. (Lukas 4: 8) Å sverge fullstendig troskap mot en jordisk myndighet ville være det samme som å sette verdslige interesser høyere enn åndelige interesser. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Til tross for at Jehovas vitner har hatt et slikt oppriktig motiv, er det at de nekter å hilse flagget, ofte blitt misforstått og har vært årsak til at de er blitt forfulgt.
Vakttårnet for 15. september 2002, side 21, sier:
Iblant blir det å hilse nasjonalflagget en populær måte å vise sine patriotiske følelser på. Men flaggene har ofte framstillinger av noe i himmelen, som stjerner, og også av ting på jorden. Gud viste sitt syn på det å bøye seg for slike ting da han befalte sitt folk: «Du skal ikke lage deg et utskåret bilde eller noe som er formet som noe oppe i himlene eller nede på jorden eller i vannene under jorden. Du skal ikke bøye deg for dem og ikke la deg forlede til å tjene dem, for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet.» — 2. Mosebok 20: 4, 5.
Boken «Bevar dere selv i Guds kjærlighet» (2008), side 212 sier:
Flagghilsen. Jehovas vitner mener at det å bøye seg for et flagg eller å hilse det, noe som ofte blir gjort mens det blir spilt en nasjonalsang, er en religiøs handling. Ved å gjøre dette gir man uttrykk for at det ikke er Gud, men staten eller dens ledere, som sørger for frelse. (Jesaja 43: 11; 1. Korinter 10: 14; 1. Johannes 5: 21)
Online-artikkelen «Hvorfor avstår Jehovas vitner respektfullt fra å delta i nasjonalistiske seremonier?» sier (Sitert 8.6.2024):
Det er bare Gud som har krav på og fortjener vår tilbedelse. Bibelen sier: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal tjene.» (Lukas 4:8) Troskapseder og nasjonalsanger har ofte en ordlyd som går ut på at man lover å la troskap mot et land komme foran alt annet. Jehovas vitner føler derfor at de ikke med god samvittighet kan delta i slike seremonier.
Jehovas vitner ser det også slik at det å hilse flagget er en slags tilbedelseshandling, eller en form for avgudsdyrkelse, noe Bibelen forbyr. (1. Korinter 10:14) Noen historikere er enig i at nasjonale flagg i realiteten er religiøse symboler. «Flagget er nasjonalismens største trossymbol og sentrale gjenstand for dyrking og tilbedelse», skrev historikeren Carlton J.H. Hayes. Og forfatteren Daniel P. Mannix skrev om de kristne i det første århundre: «De kristne nektet å … ofre til [den romerske] keiserens skytsånd – noe som i dag stort sett svarer til å nekte å hilse flagget.»
| Jehovas vitner hilser ikke flagget fordi:
1) Det er et løfte om total troskap til en verdslig autoritet. 2) Det tilskriver nasjonen frelse i stedet for Gud. 3) Det er en religiøs handling — en form for tilbedelse. |
Å HILSE FLAGGET ER IKKE AVGUDSDYRKELSE
Vakttårnet for 15. September 2002, side 21, nevner at Israelittene hadde forskjellige faner for de forskjellige stammer, og at det var bilder av kjeruber i Tabernaklet. Men disse ble ikke tilbedt. Bladet nevner også kobberslangen som folk kunne se på, slik at de ble helbredet når de ble bitt av slanger. Men denne kobberslangen ble ikke på det tidspunktet tilbedt.
I forbindelse med statuer og symboler og tilbedelse hadde The Watchtower for 15. mai, 1972, side 295, en interessant artikkel om avgudsdyrkelse, og jeg siterer igjen fra denne artikkelen:
De hellige skrifter gjør det klart at ikke alle bilder og statuer er avguder. Hvorvidt en ting er en avgud, avhenger først og fremst hvordan den blir sett på.
Og det faktum at forskjellige skapninger, planter og himmellegemer — alle som er deler av Guds skaperverk — har blitt, og fremdeles blir tilbedt, vil ikke i seg selv gjøre at de ikke kan bli brukt i som utsmykninger eller dekorative objekter. Mange ting som på et tidspunkt i fortiden ble tilbedt, har mistet sin betydning som avguder, og disse kan generelt bli oppfattet som dekorasjoner.
Men kristne må være forsiktige så de ikke begynner å gi en ting en betydning som den ikke har.
En viktig konklusjon i denne artikkelen at «hvorvidt en ting er en avgud, avhenger først og fremst av hvordan det blir sett på.» Det er umulig å motsi denne konklusjonen. En annen viktig konklusjon er at «kristne må være forsiktige så de ikke begynner å gi en ting en betydning som den ikke har.» Hvordan blir så en nasjons flagg sett på?
Jeg stilte følgende spørsmål på Internett: «Hva er den virkelige meningen bak det å hilse flagget?» (31.7.2024) Jeg fikk følgende svar fra Google:
Det minner oss rett og slatt om vårt ansvar overfor vårt land og våre medborgere. Å hilse er en handling som viser respekt for flagget og for landet.[1]
Når det gjelder det australske flagget, fant jeg følgende svar:
Å hilse flagget har i seg selv blitt et symbol på respekt og påminnelse.[2]
Når det gjelder De forente staters flagg, fikk jeg følgende svar:
Å hilse det røde, hvite og blå er et vitnesbyrd om oppriktig patriotisme, kjærlighet til vårt land og respekt for amerikanske idealer. Stripene symboliserer frihet, likhet og rettferdighet og den medmenneskelighet som våre forfedre definerte og som er selve essensen av det amerikanske demokrati. De forente staters flagg symboliserer de ofre som ble gjort av millioner av amerikanere, for å opprettholde vår måte å leve på.[3]
Boken «Bevar dere selv i Guds kjærlighet» (2008), side 212, siterer historikeren Carlton Hayes: «Flagget er nasjonalismens største trossymbol og sentrale gjenstand for dyrking og tilbedelse». Kilden og sammenhengen til sitatet er ikke nevnt. Men kilden er artikkelen «Nationalism is a religion» (Nasjonalismen er en religion), side 5, som ble publisert i året 1926.
I vår sammenheng er det viktig å forstå forskjellen på patriotisme og nasjonalisme. Vocabulary.com har følgende definisjon:
Nasjonalisme er troen på at ens eget land er bedre enn alle andre. Noen ganger får nasjonalismen folk til å nekte å samarbeide med andre land for å løse felles problemer. Det er viktig ikke å blande sammen nasjonalisme og patriotisme. Patriotisme er en sunn stolthet for ditt eget land som gir en følelse av lojalitet og et ønske om å hjelpe andre innbyggere. Nasjonalisme er troen på at ditt land er overlegen andre land uten spørsmål eller tvil. I noen tilfeller kan nasjonalisme inspirere folk til å bryte seg fri fra en fremmed undertrykker, slik som tilfellet var med den amerikanske revolusjon. Men nasjonalisme kan også få et land til å isolere seg fra resten av verden.
I sin artikkel taler Hayes svært negativt om nasjonalismen. Og sitatet i boken «Bevar dere selv i Guds kjærlighet» signaliserer faktisk akkurat det motsatte av den måten Hayes’ artikkel bruker det på. At denne artikkelen, som er 90 år gammel, blir sitert, viser at medlemmene av det styrende råd ikke kjenner til andre nyere artikler som viser at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse.
Dessuten er sitatet i boken det samme som å sammenligne to ting som ikke kan sammenlignes. Hayes taler om “å ta del i nasjonalist-kulten», og i relasjon til dette er det å hilse flagget et symbol på tilbedelsen i nasjonalist-kulten. Definisjonen ovenfor viser at det å hilse flagget er forbundet med patriotisme og ikke med nasjonalisme. Og jeg er ganske sikker på at dette er synspunktet blant folk over hele verden. De eneste steder hvor det å hilse flagget kan være forbundet med nasjonalisme, er i diktaturer som Kina, Russland og Nor-Korea. Hayes taler om nasjonalisme og det å hilse flagget. Men dette kan ikke sammenlignes med patriotisme og det å hilse flagget.
Tittelen på online-artikkelen som er sitert ovenfor, er: ««Hvorfor avstår Jehovas vitner respektfullt fra å delta i nasjonalistiske seremonier?» Artikkelen bruker ordet «nasjonalistiske» på en feilaktig måte ifølge definisjonen i Vocabulary.com. Det riktige ville ha vært å bruke ordene «patriotiske seremonier».
Sitatet fra Daniel P. Mannix, Those About to Die (De som snart skal dø) (1958), kapittel 14, del 4, side 2, villeder også leserne: «De kristne nektet å … ofre til keiserens skytsånd – noe som i dag stort sett svarer til å nekte å hilse flagget». Forfatteren forsøker ikke å bevise at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse. Når Mannix sammenligner denne handlingen med det å hilse flagget, så ønsker forfatteren av Vakttårnets artikkel at leseren skal trekke den slutning at Mannix mener at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse.
Men sitatet er tatt ut av sin sammenheng. Mannix drøfter ikke avgudsdyrkelse i det hele tatt. Men han drøfter lojalitet mot keiseren, det vil si, politisk lojalitet. Kristne viste ikke en slik lojalitet ved at de nektet å tjene som soldater i de romerske legioner, de fordømte den romerske rikdom, og de nektet å ofre til keiserens skytsånd. Poenget til Mannix er at det som tilsvarer det å vise lojalitet mot keiseren i våre dager, er å hilse flagget og å gjenta eden om troskap mot sitt land. Når forfatteren bruker ordene til Mannix for å vise at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse, så er det en måte å bedra leserne på.
Ingen artikler i Vakttårnets litteratur har bevist at det å hilse flagget er avgudsdyrkelse. Jeg vil derfor konkludere med at medlemmene av det styrende råd har handlet i strid med veiledningen i The Watchtower for 15. mai 1972. De har begynt «å gi en ting en betydning som den ikke har». De hevder at det å tilbe flagget er avgudsdyrkelse, en oppfatning som nesten ingen andre mennesker i hele verden har.
| Medlemmene av det styrende råds oppfatning er at det å hilse flagget er en form for tilbedelse og avgudsdyrkelse, hvor frelse blir tilskrevet staten og ikke Gud. Dette er en ekstrem oppfatning som vi knapt vil finne noe annet sted i verden.
Dette er et utmerket eksempel på en styrende råd-opptrent samvittighet, fordi det blir ventet at de individuelle vitners samvittighet skal bli justert hver gang medlemmene av det styrende råd skifter mening. |
Å HILSE FLAGGET ER ET UTTRYKK FOR EN PERSONS TROSKAP MOT SITT FEDRELAND, FOR PATRIOTISME OG IKKE FOR NASJONALISME
Den første av tre grunner for at Jehovas vitner ikke vil hilse flagget, er: «Det er et løfte om total troskap til en verdslig autoritet.» Hvis vi fjerner adjektivet «total», så er grunnen riktig. Sitatene ovenfor om hva det å hilse flagget virkelig betyr, er som følger:
- Å hilse er en måte å vise respekt for flagget og for fedrelandet.
- Selve hilsenen er et symbol på respekt og påminnelse.
- Å hilse det røde, hvite og blå er et vitnesbyrd om en oppriktig patriotisme, lojalitet og kjærlighet for vårt land og respekt for amerikanske idealer.
Disse ordene er verken tilbedelse eller frelse. Men det syn som de aller fleste mennesker i verden har, er at det å hilse flagget symboliserer respekt og lojalitet mot ens eget fedreland. Det synspunkt som medlemmene av det styrende råd har angående betydningen av å hilse flagget, er ekstrem og idiosynkratisk.
[1]. https://www.google.com/search?q=what+is+the+real+meaning+of+saluting+the+flag%3F&sca_esv=0638464d073c0798&sca_upv=1&rlz=1C5CHFA_enNO983NO983&sxsrf=ADLYWIL5T33-r115xfGhw0XY9y-mWwo1ww%3A1722403629231&ei=LcupZpLpDfe8wPAPgceQ-AM&ved=0ahUKEwjSs-vDxdCHAxV3HhAIHYEjBD8Q4dUDCA4&uact=5&oq=what+is+the+real+meaning+of+saluting+the+flag%3F&gs_lp=Egxnd3Mtd2l6LXNlcnAiLndoYXQgaXMgdGhlIHJlYWwgbWVhbmluZyBvZiBzYWx1dGluZyB0aGUgZmxhZz8yBRAhGKABMgUQIRifBTIFECEYnwVIvFZQsQtYyERwAXgBkAEAmAFroAHmDqoBBDI4LjG4AQPIAQD4AQGYAh6gArgPwgIKEAAYsAMY1gQYR8ICCBAAGIAEGMsBwgIGEAAYFhgewgIIEAAYgAQYogTCAgYQABgNGB7CAggQABgWGAoYHsICCBAAGBYYHhgPwgIEECEYFcICBxAhGKABGAqYAwCIBgGQBgaSBwQyOS4xoAe8nwE&sclient=gws-wiz-serp
[2]. https://anzacportal.dva.gov.au/commemoration/symbols/salute.
[3]. https://vfwauxiliary.org/americanism-saluting-the-flag/.
KONTAKT MED RELIGIØSE BILDER VED RELIGIØSE SEREMONIER
Katolikker bruker bilder av jomfru Maria og forskjellige helgener når de ber til Gud. Jesu etterfølgere tilber Gud «i ånd og sannhet». (Johannes 4:23) Katolikkene benekter at de tilber Maria og helgenene — de bruker dem bare som mellomledd. Men det er vanskelig å unngå den konklusjon at den ære disse blir vist, må oppfattes som avgudsdyrkelse. Et vitne som har bestemt seg for å følge en lignende kurs, Og som nekter å forandre seg, fortjener å bli ekskludert.
At et vitne ville begynne å bruke bilder når han eller hun ba til Gud, ville være ganske utrolig. Men hvis en person insisterte på å fortsette å gjøre det, ville vedkommende fortjene å bli ekskludert på grunn av avgudsdyrkelse. Men det kan være situasjoner som ikke er så klare? Jeg vil gi et eksempel:
En bror arbeider for et stort selskap, og han leder en avdeling hvor eldre arbeidere med helseplager blir plassert. En av disse dør, og fordi broren leder avdelingen, ønsker han å være tilstede i begravelsen som en prest vil forestå.
Etter prekenen ber presten alle reise seg og stå. Han peker på alteret med en stor statue av Jesus som henger på et kors, og han sier: «På grunn av respekt for Jesus og hans offer og på grunn av respekt for (den døde), la oss bøye våre hoder og ta to minutters stillhet.» Broren gjør det som presten sier. Etter seremonien ber presten alle reise seg for å motta velsignelsen i treenighetens, Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn. Broren gjør igjen det som presten sier.
To eldste får nyss om denne situasjonen, og de snakker med broren og forteller ham at hans handlinger kan opp fattes som avgudsdyrkelse. Broren er uenig i dette, og han sier at fordi han er avdelingens leder og fordi han kjente den avdøde personlig, så han det som sin plikt å være til stede.
Han bøyde ikke hodet i tilbedelse av statuen av Jesus over alteret. Men han gjorde det av respekt for den døde kollegaen. De eldste aksepterer ikke denne forklaringen, og de formaner broren med sterke ord til ikke å gjøre dette igjen. Men broren sier at han venter at flere kolleger skal dø i fremtiden, og han føler det er hans plikt å være til stede ved disse begravelsene.
De eldste tror at har rett til å overprøve brorens samvittighet. Når derfor broren gjør det samme igjen, blir det satt ned et utvalg, og han blir ekskludert på grunn av avgudsdyrkelse.
Kunne en slik situasjon hende i virkeligheten. Det er absolutt mulig. Mange eldste er ekstremister, og de vil reagere på den minste kontakt mellom en bror og en annen religion. Det følgende hendte i en menighet i Arizona i USA. En bror var lege, og han begynte å arbeide for et stort selskap. Dette selskapet publiserte et månedlig blad for de ansatte, og redaktøren for dette bladet var en tidligere prest.
Legen skrev en artikkel i bladet med en del medisinske forslag. De eldste fikk nyss om denne artikkelen, og de bestemte at han skulle miste sin oppgave som eldste, fordi han hadde skrevet artikkelen i bladet hvor en tidligere prest var redaktør. I tillegg var det noen eldste som foreslo å nedsette et utvalg for å vurdere å ekskludere legen.
Det som jeg har beskrevet, er det vi kan kalle for en absurd situasjon. Men dette skjedde virkelig, og jeg fikk det fortalt av et øyenvitne. De fleste eldste er ikke så ekstreme som eldsterådet i denne menigheten i Arizona. Men mange er så ekstreme. Og jeg er ganske sikker på at den broren som tok del i begravelsene, vill ha blitt ekskludert av mange eldsteråd.
Gry Nygård fortalte de eldste i Ski menighet at en mann hadde misbrukt henne seksuelt mens hun sov. På tross av hennes ord og av at det ikke var noen øyenvitner, ble hun ekskludert fordi de eldste mente at hun hadde begått porneia. Dette var en absurd avgjørelse i strid med det bibelske kravet om to eller tre øyenvitner.[1]
[1]. Se artiklene: «Disfellowshipping of Gry Nygård — A violation of Bible principles, part I» og Part II.
Jeg har aldri hørt om noen som har blitt ekskludert for avgudsdyrkelse. Men jeg har vært vitne til flere absurde avgjørelser av utvalg av eldste, som har ført til eksklusjon, omtrent på linje med eldsterådet i Arizona. Problemet er at de eldste ikke har fått noen direkte opplæring i å behandle eksklusjonssaker. Det eneste de eldste har, er Eldsteboken, og det er umulig å lære hvordan mann skal behandle mennesker på en balansert måte i vanskelige situasjoner ved å lese en bok.
Ved slutten av denne studien vil jeg enda en gang understreke den eneste grunnen til at en bror eller søster skal bli ekskludert for avgudsdyrkelse:
| Å være en eidōlolatrēs (avgudsdyrker) betyr at en person har truffet en avgjørelse om å tilbe avguder og at han fortsetter å gjøre dette. Alle andre definisjoner av en eidōlolatrēs er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ingen støtte i Bibelen. De er en del av de Talmud-lignende regler som det styrende råd har innført. |
KONKLUSJON
Denne studien viser at stikk i strid med det syn medlemmene av det styrende råd har om at de har rett til å overprøve de enkeltes samvittighet, så viser Paulus at hver enkelt må treffe avgjørelsen om hva avgudsdyrkelse er. I mange tilfeller har de av gjørelser medlemmene av det styrende råd har truffet, ingen støtte i Bibelen.
Paulus viser at selv om kristne har rett til å handle på en bestemt måte, så kan de avstå fra å bruke sin rett på grunn av sjenerøsitet og kjærlighet. Dette vil hindre svake kristne fra å snuble, og det vil opprettholde enheten i menigheten.
