Det er viktig å ha i tankene at de eksklusjonsgrunnene som Paulus nevner i 1. Korinter kapittel 5 og 6, er uttrykt som substantiver og ikke som verb. Verb viser hva mennesker gjør, mens substantiver viser hva mennesker er. Dette betyr at kristne ikke skal bli ekskludert på grunn av deres handlinger, men på grunn av deres personlighet.
Å være en loidoros (en som spotter, forbanner eller skjeller ut noen) betyr at en person er gjennomsyret av den sterke negative følelse som fører til utskjelling og forbannelse av andre mennesker. Dette er noe personen fortsetter å gjøre, fordi det er en del av hans personlighet.
Paulus drøfter eksklusjonsgrunner i 1. Korinter 6:9, 10:
9 Hva? Vet dere ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Bli ikke villedet. Verken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytereeller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, 10 eller tyver eller griske eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike.
Vi merker oss at eksklusjonsgrunnene er uttrykt som substantiver og ikke som verb. Verb viser hva personene gjør, mens substantiver viser hva personene er. Alle eksklusjonsgrunnene er agent-substantiver (nomen agentis), og Det norske akademis ordbok definerer agent-substantiver som: «substantiv som er avledet av et verb, og som betegner den personen som utfører verbalhandlingen
Noen nomen agentis er: «skaper», veileder, danser, spiller, forkynner, svindler og lærer. Greske nomen agentis er alieus («fisker»), som kommer fra verbet alieuō («å fiske») og hiereus («prest») som kommer fra verbet hierateuō («å tjene som prest»).
For å illustrere bruken av nomen agentis som eksklusjonsgrunner, henviser jeg til pornē, som er hunkjønnsformen til pornos. Greske leksika viser at pornē refererer til en prostituert. På lignende måte er ikke en pornos en mann som har hatt ulovlig seksuelt samleie én gang, to ganger eller fem ganger. Men en pornos er en mann hvis liv er sentrert rundt ulovlige seksuelle samleier, en mann som er gjennomsyret av disse handlingene.
En kleptēs er ikke en person som har stjålet noe én gang, to ganger eller fem ganger. Men Johannes 12:6 viser at Judas var en tyv, fordi «han pleide å ta de pengene som ble lagt i den (pengekassen)». En methysos er ikke en som har vært beruset én gang, to ganger eller fem ganger, men det refererer til en som praktiserer drukkenskap, til en dranker.
Det ordet som jeg fokuserer på i denne studien, er loidoros («en som spotter eller forbanner eller skjeller ut noen»).
Jeg siterer fra Eldsteboken «Vær hyrder for Guds hjord» 12.29:
Hån og spott: (1. Kor 6:10; it-2 s. 962–963; lvs s. 164) Å håne eller spotte sikter til det å krenke noen verbalt eller å skjelle noen ut. Eldsterådet må vurdere omstendighetene rundt overtredelsen og omfanget av den for åavgjøre om det er nødvendig å nedsette et domsutvalg. De eldste må ikke være snare til å nedsette et domsutvalg; et domsutvalg skal bare nedsettes hvis krenkelsen er ekstrem, forstyrrer freden i menigheten og vedvarer trass i gjentatte formaninger.
Ordet loidoros forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter, i 1. Korinter 5:11 og 6:10. Vi kan derfor ikke slutte oss til betydningen på grunn av sammenhengen. Men det beslektede substantivet loidoria forekommer tre ganger, og verbet loidoreō forekommer fire ganger. Dette kan hjelpe oss til å finne den nøyaktige betydningen av loidoros. Før jeg studerer de greske ordene, skal jeg se på Septuaginta-oversettelsen.
BRUKEN AV LOIDOROS OG BESLEKTEDE ORD I SEPTUAGINTA
De som skrev bøkene i de kristne greske skrifter, brukte i stor utstrekning Septuaginta-oversettelsen. Substantivet loidoros forekommer tre ganger i Septuaginta, og det hjelper oss til å sjeldne mellom betydningen av en som skjeller ut andre og en som baktaler andre, to betydninger som har vært tilskrevet ordet. Ordspråkene 25:24 sier:
24 Det er bedre å bo i et hjørne på taket enn sammen med en stridslysten (loidoros) hustru, om enn i felles hus.
Det hebraiske ordet som er brukt, er mādōn («uenighet, trette, strid»), og det greske ordet er loidoros. I de to følgende skriftsteder er også det hebraiske ordet mādōn og de greske ordet er loidoros: Ordspråkene 26:21 (over) og 27:15 (under):
21 Som trekull for glørne og ved for ilden, slik er en stridslysten mann når det gjelder å få en trette (loidoros) til å blusse opp.
15 Et tak som lekker, som driver en bort på en dag med vedvarende regn, og en stridslysten (loidoros) hustru ligner hverandre.
Wordify definerer baktalelse på denne måten:
‘Baktalelse’ refererer til handlingen med å snakke negativt om en person i deres fravær, vanligvis med en intensjon om å skade deres omdømme eller rykte. Dette inkluderer å spre sladder eller ufordelaktige historier om noen uten at de er til stede for å forsvare seg selv.
I motsetning til baktalelse er trette og strid noe som direkte skjer mellom to mennesker, og det er helt klart at Septuaginta ikke bruker ordet loidoros i betydningen «baktalelse». Verbet loidoreō forekommer åtte ganger i Septuaginta, og dets betydning er «å trette, å strides». Vi ser dette i beretningen om Meriba i 4. Mosebok 20:13:
13 Dette er Merịbas (loidoresis) vann, for Israels sønner trettet (loidoria) med Jehova, og han ble helliget blant dem.
Substantivet loidorēsis har betydningen «fornærme, krenke, trette», og vi leser i 2. Mosebok 17.17:
7 Så gav han stedet navnet Mạssah og Merịba (loidoresis), på grunn av Israels sønners tretting (loidoria) og fordi de hadde satt Jehova på prøve og sagt: «Er Jehova midt iblant oss eller ikke?»
Det hebraiske ordet rīb betyr «strid, uenighet», massā betyr «prøve, test», og ordet merībā betyr «trette, strid, opprør». For det hebraiske ordet merībā bruker Septuaginta substantivet loidorēsis, og «trette» er oversatt fra loidoria. Dette substantivet betyr «å trette, å forbanne», og det blir brukt fire ganger i Septuaginta. Ett eksempel er Ordspråkene 20:3:
3 Det er en ære for en mann å avstå fra strid (loidoria), men enhver dåre kaster seg ut i den.
Fellesnevneren for ordgruppen loidoros, loidoreō, loidoresis og loidoria i Septuaginta er: «utskjelling, strid, disputt og opprør».
| Loidoros og beslektede ord i Septuaginta har betydningen «utskjelling, strid, disputt og opprør», men ordet har aldri betydningen «baktalelse». |
BRUKERN AV LOIDOROS OG BESLEKTEDE ORD I DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER
Verbet loidoreō («å skjelle ut») forekommer fire ganger i De kristne greske skrifter, og vi leser i Johannes 9:28 (over), Apostlenes gjerninger (øvre midten), 1. Korinter 4:12 (nedre midten) og 1. Peter 2:23 (under):
28 Da skjelte de ham ut (loidoreō) og sa: «Du er en disippel av denne mannen, men vi er disipler av Moses.
4 De som stod ved siden av, sa: «Skjeller du ut (loidoreō) Guds øversteprest?»
12 Når vi blir skjelt ut (loidoreō), velsigner vi; når vi blir forfulgt, tåler vi det.
23 Når han ble skjelt ut (loidoreō), begynte han ikke å skjelle igjen (antoloidoreō). Når han led, begynte han ikke å true, men fortsatte å overgi seg til ham som dømmer rettferdig.
Substantivet loidoria («utskjelling, forbanning, spotting») forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter, og vi leser i 1. Timoteus 5:14 (over) og 2. Peter 3:9 (under):
14 Derfor ønsker jeg at de yngre enkene skal gifte seg, føde barn, stå for en husholdning og ikke gi motstanderen noen anledning til å spotte (loidoria).
9 ikke gjengjelder skade med skade eller skjellsord (loidoria) med skjellsord (loidoria), men tvert imot kommer med en velsignelse, for til dette ble dere kalt, for at dere skulle arve en velsignelse.
Fellesnevneren for ordgruppen loidoros, loidoreō og loidoria i De kristne greske skrifter er «å skjelle ut, spotte, forbanne». Siden en person kan bli ekskludert for å være en loidoros, er det ikke snakk om svake ord som «å kritisere» og «å fornærme», men sterkere ord som «å skjelle ut» og «forbanne». Bare en person som fortsetter å skjelle ut og forbanne en annen og som er gjennomsyret av dette, fortjener å bli ekskludert. Som vi også så i eksemplene fra Septuaginta, har uttrykket «baktale» ingen forbindelse med den nevnte ordgruppen.
| Loidoros og beslektede ord i De kristne greske skrifter har betydningen «å skjelle ut, spotte, forbanne», og ordet har aldri betydningen «å baktale». |
KOMMENTARER OM «HÅN OG SPOTT» I ELDSTEBOKEN
Jeg siterer ordene om «Hån og spott» i Eldsteboken 12.29 en gang til:
Hån og spott: (1. Kor 6:10; it-2 s. 962–963; lvs s. 164) Å håne eller spotte sikter til det å krenke noen verbalt eller å skjelle noen ut. Eldsterådet må vurdere omstendighetene rundt overtredelsen og omfanget av den for å avgjøre om det er nødvendig å nedsette et domsutvalg. De eldste må ikke være snare til å nedsette et domsutvalg; et domsutvalg skal bare nedsettes hvis krenkelsen er ekstrem, forstyrrer freden i menigheten og vedvarer trass i gjentatte formaninger.
Noen av kommentarene er gode, siden de understreker at eksklusjon fordi ordet loidoros passer på noen, bare skal skje i ekstreme situasjoner, når utskjelling har skjedd over en lang tid og vedkommende nekter å slutte.
Men det ville ha vært enda bedre for de eldste om boken påpekte at ordet loidoros er et nomen agentis, som viser hva som er personens personlighet, at vedkommende er gjennomsyret av den ånd som leder til utskjelling og forbannelse.
Konklusjonen er at en slik person som er gjennomsyret av ønsket om å skjelle ut og forbanne andre, bør bli ekskludert fra menigheten. (1. Korinter 5:11; 6:10).
AVSLUTTENDE BEMERKNINGER
Jeg har understreket at i alle drøftelser av eksklusjon som forekommer i Bibelen, så må en person ekskluderes på grunn av sin personlighet og ikke på grunn av at han har gjort en alvorlig synd én eller flere ganger. I forbindelse med loidoros, må en person hvis personlighet er gjennomsyret av handlingene å skjelle ut og forbanne en andre, og som fortsetter å gjøre dette, bli ekskludert fra menigheten.
